Onsdag 10.1.– En slags kjønns-diskriminerende action-dag på Netflix

 

Domino

Netflix

terning 5 liten Det var ikke mye stas på normalkanalene denne dagen heller, så jeg har forsøkt å hente filmer med slektskap til vanlig menneske-pils på små flasker og chips uten chipotle eller nesle-balsamico. Det var ikke så vanskelig, men det kan tenkes at utvalget først og fremst vil virke fristende for menn som ikke bruker røde sokker til dress og kvinner som faktisk vet navnet på en rekke automatvåpen. Det er ikke mye å grine av her, sjøl om jeg tror det finnes kortvarig følsomhet i “Snikskytter” og “Unstoppable”. Så vet dere det. Ingenting er så sexy som et mannefang med potetgull-smuler og salsarester. Nei, salsa er ikke jålete! Det er kult!

Men til filmen.

domino

Det blir også kos som er like godt for begge parter for Keira Knightley.

Tony Scotts «Domino» er idiotbrorens etterlikning eller hyllest til Oliver Stones «Natural born killers», og den er visuelt stoned hinsides det umiddelbart fordøyelige. Det vil si: Straks du har oppfatta hva Scott driver med, faller den psykotiske filmstilen på plass i historien. Og da Tom Waits dukker opp med visdomsorda og den rustne ansiktsoverflaten, tilgir du også regissørens melankolske stripper-glaning.

«Domino» er et rått, sentimentalt og speisa melodrama om skuespilleren Laurence Harveys villfarne datter Domino som forlater Beverly Hills 90210 (som ikke bare er en metafor i livet hennes) og blir profesjonell forbryterjeger – bountyhunter. Handlingen er løselig basert på noe som ved festlige anledninger kalles virkelighet, men filmen forteller først og fremst en brutal, vill og våt Askepott-baklengs om Prinsessa som blei vaskehjelp.

I Stones «Natural born killers» gjaldt sentimentaliteten småborgerfamiliens kultur-martyrer. Her er det Hollywood-jenta som gjør opprør. I «NBK» spilte Robert Downey jr. TV-reporter, og filmen herja med sitcom-slapset i TV. I denne følges de tre bountyhunterne av et reality-show, ledet av en overstadig kommersiell Christopher Walken og ekstrautstyrt med to ekte «Beverly Hills 90210»-stjerner på selvironi-tripp til helvete. Også Jerry Springers arbeiderklasse-tivoli er med. Rollegalleriet er til å få plysjhud av. En omsider fullstendig reinkarnert Mickey Rourke spiller bounty-leder med moskusaktig mildhet og en topografi som minner om månens overflate. Edgar Ramirez er den mystiske, hemma latinoskjønnasen Choco som stakk en kamerat i øyet med blyant som 4-åring i Venezuela. Fantastiske Riz Abbasi er eksplosjons-afghaneren Alf, en klassisk filmskikkelse som kommer til å bli kopiert.

De som får problemer med filmen vil antakelig reagere på Keira Knightley i tittelrollen. Middlesex-dama med de ovale Wendy-vokalene og øyenstikker-kroppen ser innledningsvis så forfina ut at du får følelsen av å se Dianas utdrikningslag. Men hun skal spille bortskjemt overklassejente med sjel, så det funker. Fra scenen da gymnasjenta Domino brekker nesa på ei cluelessdokke som kritiserer små bryster, er hun en troverdig martial art-Pippi. Da Domino mot slutten plukker opp maskingeværene og tar en skeiv Rambo, oppstår en filmheltinne som er verdig til å ha redda den lille jenta som kan bli de svartes Jesus. Joda, det er såpass.

Musikken i filmen er sensasjonell, og «Domino» skal egentlig ha en sekser-terning, men akkurat det er forbeholdt de som gidder lese anmeldelser helt til slutt. 2005.

The A-team

Netflix

a-team, the

Mandige spesialoppdrag-menn rømmer fra St. Hans-bålet.

terning 5 liten  «The A-Team» er en liksom-nostalgi for dere som liker hemningsløs komedie-action, og i grunnen ikke syns det gjør noe om oberst Hannibal og hans folk klarer å fly fallende stridsvogn ved å avfyre kanonen.

Det finnes små sjanser for at noen tar til gråten i løpet av denne forestillingen og hulker «mor, jeg skulle aldri ha forlatt far og deg alene i det pillråtne gjedde-prammen». Hvis du blir lei deg i løpet av «The A-Team», betyr det at du gikk i feil sal, og at den soldaten du føler sympati med, ikke er Liam Neeson, men Channing Tate i «Dear John».

Men de kommer begge til Bagdad. Jeg gjør også det. Bare vent litt.

For å markere utvidelseskraften i begrepet familie-underholdning starter filmen med at en tequila-purk banker Liam Neeson og forsøker å skyte ham, men obersten er en planlegger av Snåsa-format, så han vet hva som vil skje, og snart piper dødshundene. Neeson ser flott ut. Gråhåra, detaljorientert som en light-autist, med en merkelig Mister Bean-frisyre, men usvikelig mandig i årringene sine. Øynene er usunt lyseblå som sigarrøyk. Før du vet ordet av det, løper han i ørkenen eller hva man kaller det hvis graset ser ut som sand. Han må redde Face (Bradley Cooper), en kynisk kyssegutt som står friskt fanga i bildekk og skal henges med tau. Da kommer også erstatteren til Mr. T. inn i filmen med GMC-avhengighet (GMC er et slags traktordop) og Mohawk-punk.

Nå må jeg ta en pause til. Bradley Cooper var aldri mitt førstevalg hvis noen skulle forstyrre verdensfreden. Han spilte egentlig bare i jentefilmer helt til «The hangover» og ser ut som ei spray-tan-klyse. Men OK. Han kommer seg, og i løpet av filmen blir han faktisk fjorten millimeter mer mandig enn Matthew McConaughey, målt i hornhuden.

For å komme seg ut av Mexico må oberst Hannibal og hans fornya elite-team ty til en hospitalinnlagt gal mann som heter Murdoch. Han spilles av Sharlto Copley fra Sør-Afrika. Copley ble kult- og akutt-stjerne med «District 9», og han flyr ambulansehelikopter sånn at tannfyllingene dine detter ut og svever fritt i rommet. Skulderputer fra åttitallet vil løsne. Kontaktlinser vil forsvinne inn i kraniet, og du kan se din egen hjerne. Han griller også med en blanding av krutt og frysevæske.

Dette er deilig, og filmen fortsetter å loope harselast og risikabelt opp og ned mellom blidt akseptabelt og ekstremt kult. Vi kommer omsider til Bagdad, for der vil obersten og guttene hente ut falskmynterplater. Tida er inne for Jessica Biel, som tilsynelatende er etterretnings-offiser og faktisk funker som en slags utlagt gudmor i resten av filmen.

Slutten er i grunnen det minst oppsiktsvekkende ved «The A-Team», og det holdt jeg først mot den. Men egentlig ikke. En perfekt sommerfilm skal være sånn. Du blir så behagelig utslitt av alle påfunnene at det egentlig ser litt trivielt ut når hundreogfemti kai-kontainere eksploderer. Sånn skal en sommerfilm være. 2010.

Snikskytter

Netflix

snikskytter shooter

Mark Wahlberg løper med sniper-rifla si.

terning 5 liten Vi har fått en ny Rambo, og vi har fått en ny verdenssjef i actionfilm. Men den våpenglade redneck-romantikken «Shooter» er litt uheldig med lanseringstidspunktet i Norge. Mark Wahlberg er enestående som superharryen Bob Lee Swagger, som etter å ha blitt sveket i Etiopia trekker seg tilbake i en slags buddhistisk granskog sammen med en hund og ei rifle. Obersten Danny Glover kommer reisende på åttitallsvis og vil ha eks-sniperen til å redde presidenten fra et attentat. Swagger har Seagal-hale og vil egentlig ikke.

Det burde han fortsatt med, for hundelik ligger begravd i potetmosen også denne gang, og det varer ikke lenge før tenkelige ting har gått gale, uten at jeg skal røpe for mye om det. Wahlberg havner på rømmen slik tause handlingsmenn skal, og filmen utvikler seg til en slags rødnakkenes revansj. Ei jente i Kentucky med hårfarge som gamle møbler, en ballistiker med blystemme i Tennessee, biler som aldri kommer til å gå på biodiesel og en taus mann som aldri tilga de som skjøt hunden hans.

De er våre folk. På den andre sida kvitskjorter og grådresser som det lukter svikersvette av og senatorer og investorer og alle andre som heter Tor, men har kalkulator i stedet for hammer.

Antoine Fuqua («Tears of the sun», «King Arthur») har laget en actionfilm som kan brukes som lærebok. Han er blodsprut-ballettenes mester, og han kan holde fart og alvor og logikk på en handling uten hemninger.

Men lanseringen i Norge er ubehagelig. Da helten går inn i et rom og massakrerer alle der med kaldt blod, får du et øyeblikk en fornemmelse av tvilsom underholdning. 2007.

From Paris with love

Netflix

from paris with love

Jonathan Rhys Meyers er ikke like tøff som John Travolta.

terning 5 liten Når Luc Besson produserer film, er det ingen som vandrer asbestbeint langs de brennbare temaene og antyder at de ekstreme antroposofene utgjør terrorist-trusselen mot Vesten. I «From Paris with love» slenger Travolta så mye tungt ukrutt mot muslimske parisere at han antakelig aldri bør sette seg bak spakene i flyet sitt mer.

Jeg vet ikke om franskmenn vet hva politisk korrekthet er, men det er fare for at de tror det er en samleiestilling. Fransk action er noe for seg sjøl. Den utfolder seg i fri passe simple – de voldelig utfordra imperfektum-formene er enklere enn dynamittfiske, og resultatet omtrent likt.

Jonathan Rhys Meyers spiller en småsleip amerikansk ambassade-sekretær i Paris, og fordi CIA har mannskapsmangel (agentene står antakelig utenfor Det hvite hus med plakater mot helse) blir han deputisert som assistenten til Wax.

Wax spilles av John Travolta med omtrent samme subtilitet som hvis Mike Tyson var Einstein i en pikespeider-oppsetning av «Aldri mer Hiroshima». Han er uansvarlig skallete, nakken er som et hovent lårbrudds-bein og han beveger den Hummer-liknende kroppen rundt i Rue de Tourette med samme virkning som når parisere luke-parkerer. Det er en demonstrasjon av absolutte folkefristelser som vi sjelden får være med på, for i denne filmen får verken sannsynligheten eller den gode smak lov til å moderere ytringsgleden. Og når Travolta til og med tar en «Pulp fiction»-referanse med Royal wizz cheeze, da er den usjenerte lykken fullkommen.

Rhys Meyers har fin fransk forlovede og en John Waters-bart som kler rollen som amerikaner i Paris. Travolta brauter seg inn i EU på terroristjakt. Det gjør han med Blodskvettistan-dialekt og deilige overdrivelser som blant annet omfatter innendørs snøbyge i kinesisk restaurant og gesims-hopping som ellers bare finnes i Ninja Turtle-spillet på Xbox.

Jeg elsker sånt som dette. Derfor får ikke gutter fra pene familier lov til å gå på kino med meg. 2010.

Crank

Netflix

crank

Jason Statham løper uten undertøy.

terning 5 liten Hva var sannsynligheten for at bølle-briten Jason Statham skulle dukke opp i en god og ukjent, koffeindrevet banditt-action sånn uten videre? Som vinteren i Stavanger. Nær null.

Men selv om tarantiner og ritchier i hopetall har klisjert gangsterfilmene nesten til døde de siste åra, går det faktisk an å lage noe som føles friskt. Statham spiller en leiemorder som blir forgifta av et stoff som gjør at han dør hvis hjerterytmen går ned.

Derfor har han et improvisert samleie med dama si (Amy Smart) midt på det folkerike China-torget i London. Vittig rølp.

«Crank» er full av halvville detaljer, og den er handlingsrik på en uskyldsrå. 2006.

XX2 – The next level

Netflix

xxx2 the next level

Ice Cube og kameratene ordner opp.

terning 4 liten Dere som trodde at dere skulle bruke restene av april samt mai måned på å diskutere pavevalgets betydning for EUs lakseregler: Det var feil. Dere skal se «xXx: State of the union» tre ganger i uka.

Dette er actionfilmen som tar de dundrofile inn i den amerikanske Kongressbygningen. Willem Dafoe og hans hær av rødøyde tekno-ninjaer har omsider tatt president Peter Strauss som gissel, men hvem er det som ghettoblaster seg gjennom murveggene for å unnsette den hvite 58-åringen med tv-seriestemmen? Ikke Vin Diesel. Han datt ut av XXX-stallen. Hvem erstatter ham? Du hadde aldri gjetta det. Ice Cube. Eller som det offisielt heter ved høytidelige anledninger som denne: Icefuckingcube. Nittitallets surøyde stas-rapper med en kropp som kunne vært henta fra alvorlig Brennpunkt-reportasje om overvektige skolebarn med skjegg. Han brekkes ut av fengsel og er kulere enn for eksempel personalet ved Stavanger Bibliotek og alle søramerikanske nobelprisvinnere i litteratur. Han er rå. Mannen spiser burgere med begge hendene. Og bruker ikke serviett.

Ice Cube spiller eks-soldat fra CIA-etterlikningen Samuel L. Jacksons Kosovo-gruppe, og han skal forsøke å finne ut hvem som sprengte seg med dypjordsbomber (ny Clas Ohlson-ting!) ned i det aller helligste og hemmeligste. Siden mannen kommer fra ghetto-jungelen skaffer han mekanostøtte fra bilslakterne i Capitol Theatre, like ved kongressbygningen. Der har det samla seg en slags kjernefamilie av ADHL-voksne hiphop-råner, og det vil si at «xXx 2» har ett av de råeste lydspora noensinne. Du kommer ut med saggende, sjanglende hjerneceller og tenker: Må ha lydspor på cd. Må ha.

Fra den hvite sida av byen kommer ikke bare skurker. For at det skal være mulig å be med jenter på filmen, deltar også Scott Speedman i så fine klær at du faktisk kan øyne den tynne eimen av franske deodoranter med kunstnernavn. Han er god, og Ice Cube er heller ikke dårlig så lenge den newzealandske maori-regissøren hiver ham rundt i tankbåt-wirer. Det er når Ice Cube stanser og sier ting at han og filmen avslører seg. En virkelig god action skal fenge også hvis hovedpersonen står aldeles stille i en festsal og snakker til den underligste blondina du har sett siden Vanilla Ice. Det gjør ikke denne.

Men action-scenene svinger og smeller. Stridsvogn-kamp inne i et hangarskip. Biljakt på lyntog. Noen data-animasjoner ser disneyaktige ut, men stort sett er ressursbulder som dette bra. Ekte menn ser egentlig bare filmer som får toer-terning. Lat som om fireren er halv. 2005.

Pelham 123

Netflix

Metro 123 kapret

Denzel Washington orker ikke høre på John Turturro.

terning 5 liten Tony Scott har laget en personsterk stemningsthriller med en vasete handling, men det siste gjør ikke noe, for John Travoltas kantklipte kinnskjegg og fortausrånete pengeflytter-råskap er underholdning nok i halvannen time.

Det er mye kult med denne filmen. Travolta har fått et aggressivt lærjakkeskjegg og Marvel-kutta halvmåne-whiskers som kanskje ville gitt ham adgang til imamskolen i Kabul, men kanskje ikke. Han spiller en togkaprer med utålmodig Hareide-personlighet, og når det går dårlig eller når han blir motsagt, spruter han adrenaliner rundt i togkupeen slik at helt brukbare mennesker dør av det.

Denzel Washington gjør seg nesten usynlig i kongtorstolen. Han er togeleder i New Yorks undergrunn, han er rund som ei tvangsfora fransk gås og sår i sinnet fordi foresatte tror at han har tatt imot bestikkelser. Det er han som må snakke med den urimelige kapreren på telefonen, mens den bedritne mellomledersjefen maser på ham i bakgrunnen. Etter hvert blir han forsterka med NYPDs forhandler John Turturro, og sammen er de et søtt par mens Travolta brøler og brumler med urealistisk overlegen Kurt Oddekalv-spontanitet.

Gislene ser vi ikke mye til, bare noen korte samtaler om at de må gjøre noe, men lar det være. Derfor handler egentlig bare filmen om togelederen og kupé-kapreren. De fleste av oss ville ha venta at en 2010-versjon av den gamle historien førte til at Denzel salte sin hest og ladet sin hagle, sånn at filmen kunne få en skikkelig actionslutt. Det blir ikke helt sånn. Washington begir seg riktignok av gårde på litt nervøst vis, men avslutningen virker tam, søkt og ufølt. Klimakset blir faktisk overgått av de hektiske bilkrasj-scenene da politiet skal forsøke å kjøre gjennom New York uten uhell, og vi blir mer forskrekka da Denzel mister kaffen i fanget enn da han omsider treffer Travolta på åpen mark.

Jeg syns ikke det gjør noe. Underholdning er mye rart, og Travolta er en av de sikreste garantistene for usunn innlevelse i hendelser uten egen Facebook-gruppe. Dere kommer til å like det. 2009.

Unstoppable

Netflix

unstoppable

Her er det like før.

terning 5 liten Tony Scotts jernbane-arbeidere er kulere enn panserkrysseren Potemkin. «Unstoppable» er ikke bare en pusthemma spenningsopplevelse uten hjelpevold, den er også en hyllest til arbeiderklassen. Det var første mai i går, en påminnelse om at datoen Best Før for lengst er overskredet når det gjelder den viktigste sosialgruppen i den vestlige sivilisasjonens historie. Arbeiderklassen skapte alt. Ikke bare gjorde den møkkajobbene, men arbeidernes ideologer fremmet også en politisk oppvåkning som gjorde at de fleste siviliserte land i dag blir styrt av valgte politikere og ikke av gale prester.

«Unstoppable» handler om to av gutta på golvet, sjøl om golvet faktisk beveger seg på skinner. Chris Pine har et nymaskulint bruksfjes med faste rådyrøyne som aldri har sett innsida av ei fransk kokebok. Denzel Washington er i seg sjøl den amerikanske arbeiderklassen, og han kan spille alminnelig hedersmann med en halvsvett utstråling som det ikke finnes maken til.

De kler omgivelsene. Sør-Pennsylvania med ujålete familiehus, skyggegivende stålkonstruksjoner, industri-romantikk og kalde, edruelige motlysfarger som man burde oppbevare på flaske til neste første mai.

Pine står midt i en sms-skilsmisse, og han er en taus og innestengt nykomling. Washington er tvangspensjonert etter 25 år i det private jernbaneselskapet, og han er bitter, men kyndig. Når fotfolka kløner til bremsesystemet på et digert godstog med livsfarlig last, blir det til slutt grønnskollingen og den oppsagte veteranen som skal redde en by med 700.000 mennesker fra katastrofen.

Det er deilig. I kontrollsenteret sitter Rosario Dawson og bestemmer over teknikken med skjelvefri stemme. Hun er kvinnefrigjøringas ufjasete ferk-deg-representant i den nostalgiske arbeider-fortellingen, og hun kjører over den feige ledelses-lakeien med tung last. «Connie sent you?» sier sheriffen i utkantland. Navnet Connie åpner alle dører.

«Unstoppable» er en spenningsdrevet, sentimental og rørende indignasjonsfilm for andre mai, som på en måte også er den egentlige 8. mars. 2010.

Hostage

Netflix

hostage2

Gisselbarn er sjelden blide.

terning 5 liten Bruce Willis tar en Die Hard med kjevemuskler som er strammere enn Hushovds skinker. Den glatte issen kunne vært utlånt fra Vigelandsanlegget, men tilført skremt, forbanna ørneblikk fra en alternativ nasjonalsang. Etter å ha rømt fra fiasko som gisselforhandler i L.A., blir han politisjef og gjømmer seg på landet. Så skjer det igjen. Barn og unge og kone og datter i hendene på Verdens Psykopatforbund, og bare Willis kan hjelpe. Høres det greit ut?

Det er nokså til å begynne med og storarta etter hvert.

Filmens innledende feil er at et barn dør for at hovedpersonen skal kunne bli nok lei seg. Det er ekkelt. Dessuten er skurkene feil da rikingen Kevin Pollak og hans to unger blir tatt som gisler i et slags legopalass inntil Californias indianerland. Halvdumme bruktbil-lasaroner i 25 års alderen engasjerer aldri mer enn samtaler på Torjå etter midnatt. Det er sløseri å bruke 52 millioner produksjonsdollar på tre tapere som ville blitt fornøyde om noen ga dem seks Budweiser og penger til bussen hjem. Derfor topper action-planleggerne budda etter hvert, med ninjakledde jokere fra det alternative næringslivets mørkegrå elite. Angstbittets bistre Bruce får dobbelt sett motstandere, og filmen kjører seg ut i et nattsvart, blåblinkende actionkjør som haster oss vekk fra køen på sosialkontoret. Sadister skal dø. Vi skal ikke syns synd på dem. Det er dårlig film.

Regissøren Florent Emilio Siri tilhører de nye, deprimerende folka. Han spretter rett opp av plenen og regisserer gråtkvalt actiondrama som om han ble født med en spesielt godarta hornhinnefeil. Siri laget riktignok den overraskende gode «The nest» i Frankrike, men det drevne handlingsdrivet, den kortpusta klippinga, kjøret og flyten i «Hostage» burde egentlig vært verket til en sjølsikker veteran. Kanskje er det. Kanskje er det ikke regissører som lager filmer lenger, men produsenter og klippere?

«Nei, ikke det», tenker enhver kresen filmseer da de tre lavlivs-psykopatene i pickup-trucken ved et uhell invaderer rikmannsvillaen og skriker seg til en gisselsituasjon. «Vi fortjener skurker som kan lese og skrive.» Den bønnen blir hørt litt seinere. Men også dramaet inne i huset tar uventa, gode vendinger. Pollaks guttunge viser seg å være en Home Alone-smarting og smetter ventilasjonssystemet som virusssmitte. Skikkelsen til Ben Foster (fra Mastrosimones «Bang bang you’re dead») vokser langsomt til å bli en slags krysning mellom Sean Penn i «Bad boys» og Robert De Niro i «Cape Fear». Og sjøl om handlingen overdriver mytifiseringa av den arme tosken, har filmen fått en skikkelse.

Da familien til politimesteren blir tatt som gisler av rikingens arbeidsgivere, skaffer «Hostage» seg grunnlaget for en skikkelig helt. Blodskutt, svett, sotskitten og sentimental. Ingen kan denne rollen som Bruce Willis. Han er definisjonen på mann.

I lange sekvenser er «Hostage» en tungpusta mannegrinefilm, men den stanser gudskjelov aldri for å snakke om det. Og siden alle usannsynlighetene befinner seg innenfor det opprømt akseptable, er faktisk thrilleraction det eneste kjøretøyet som med fordel kan kjøres med tårer i øynene.Ild og tårer: Bruce Willis får mye å gjøre da kvinner og barn trues. 2005.

Bandits

Netflix

bandits blanchett

Cate Blanchett mimer til Bonnie Tyler og lengter bort.

terning 5 liten Først starter fortekstene slakt og dovent mens Dylan gneldrer bak teppet. Så dukker Bruce Willis opp med vitaminfattig collie-manke og nedsmelta slanketryne. Billy Bob Thornton har fått pannehår og hypokonder-psyke, og sammen utgjør de den interessante innmaten i en kriminalitetskennel med svak sikkerhet. Da de stikker derfra, spiller Led Zeppelin «Gallows pole» mens sementbilen drønner gjennom fengselsportene. Det er så vakkert at man kunne svime av.

Verre blir det ikke noe seinere da Cate Blanchett mimer Bonnie Tylers «Holding out for a hero» i kjøkkenet. Håret hennes er like rødt som blusen er kurtis æh, turkis. Hun har utsikt mot fjorden og flere behov enn de det fins forbud mot.

Slik blir tre selvstendige galninger behørig presentert i en blytung og heliumlett rock’n roll banditt-film som det går an å vanne potteplanter med og så blir de Brasil etter to døgn og lite dagslys. «Bandits» er trivsel på boks. Den er komikrim-eleganse med intelligens og lekelyst. Den er stålblå manneting og motlyssol i hestehåret, den har så stilige biler at de blir pornografiske, den har utkant-Amerika med så kule svinger og så teite små kystmoteller at passene vil begynne å vibrere i kommodeskuffene.

Filmen har til og med samtaler. Den vanligvis litt perverse skuespilleren Thornton har fått et replikkmanus med så mye oppfinnsomhet at han nesten blir menneskelig. Han er den intelligente og den sarte i raner-teamet, mens Bruce Willis som vanlig ivaretar de oppgavene som tradisjonelt overlates håndverkere og naturkatastrofer. Etter den omtalte rømminga drar de på bankturné, og fordi det fins flere ting mellom fortauene enn de fleste andre steder på jorda, blir også Blanchett med, etter å ha kjørt ned Thornton. «Bandits» er nesten perfekt. Det siste kvarteret kommer glidinga. Gliding skjer med nesten alle lange ting. Til og med Møvenpick-is smelter, til og med pubsamtaler og naturopplevelser kommer omsider til «ja, det er jo sant»-stadiet da det meste egentlig er sagt. Det gjør forsåvidt også «Bandits». Filmen blir ikke feil på noe vis, det blir bare litt for mye av den. Den fortjente å være helt perfekt. Nå er filmen bare perfekt nok for dere, og til alt overmål heter regissøren Barry Levinson, mannen som laget «Diner», «The natural», «Good morning, Vietnam», «Rain man», «Bugsy», «Wag the dog», så i tillegg representerer den en kulturell opplevelse. Bruce Willis, Cate Blanchett og Billy Bob Thornton på stranda. Bruce Willis kulere enn krutt.Se på Billy Bob Thornton som hypokonder. Pannehåret hans er som en sykdom. 2001.

Kiss kiss bang bang

Netflix

kiss kiss bang bang

Val Kilmer og Robert Downey jr. Hva mer kan man ønske seg?

terning 6 liten OK. Jeg vet at jeg var på nippet til å gi «Doom» en sekser, men hør på meg likevel.

«Kiss kiss bang bang» er en kriminal-ironisk voksenspøk for folk som kan uttale navnet Chandler uten å låte som jørpedøler og som kan følge med kompliserte ordspill og referanser i replikkvekslinger som ikke bare er kvikkere enn kyllingknall, men dessuten har merkelige, samtidskjappe snakkerytmer. En gang til: Dette er The Big Shit. En reelt underholdningsorientert lek med konvensjonene hos den allerede overstadig feira krimforfatteren Raymond Chandler og hans tallrike etterkommere av språklig bloddopa mysterikere.

Denne filmen har kapitler som er oppkalt etter Raymond Chandlers romaner, bortsett fra «The simple art of murder», som er en essaysamling.

Stas: Robert Downey jr. er tilbake fra sine duknakka rideturer i Skyggenes Dal, og han spiller med det opplagte, fleipistiske Chaplinfjeset og Betty Boop-øynene. Han kan ennå sno hele kroppen rundt en setning som om den var ei glatt striptease-stang.

Stas: Val Kilmer er tilbake iført mer daukjøtt enn den befridde Willy, og han spiller homofil privatdetektiv med en oval snikehumor som er vittigere og mer overflødig enn hvitvinsbalsamico på snudd speilegg.

Stas: Fantasifulle filmfolk har gjenfødt Corbin «Finger i halsen» Bernsen fra «LA Law», frisert ham ned til centimeterlangt torpedohår og satt ham inn i rollen som årets tøffeste og mest kjøttete næringslivskakse.

Og de har funnet opp det svalesvaie silikonsivbladet Michelle Monaghan med Natalie Woods etterlatte blikk og fått henne til å spille verbalt overlessa kriminalkomedie som om hun har vært hos Dr. Roberts med tunga.

«Kiss kiss bang bang» er en slags metafilm delvis etter Brett Hallidays roman, og Brett Halliday var jamngammel med Chandler og døde i 1977. Shane Black, manusforfatteren som gjorde store ting som «Dødelig våpen», «Den siste speider», «Den siste actionhelten» og «The long kiss goodnight», regidebuterer med en film som forsøker å være så elegant at den burde ha snubla i sin egen silkeslåbrok. Men det går utrolig bra.

Han gjør narr av teknikken med jeg-forteller dit hen at Downey jr stanser filmen mellom to ruter og tilbyr seg å gå tilbake. Han sier ting som «Ikke vær redde. Jeg så «Ringenes herre» og har ikke tenkt å slutte filmen 17 ganger». Filmstilen er en antikvitetsvits. Damer som er søstre og ellers noen helt annen enn de er, tvilsomme familiekompliasjoner som Ross McDonald kunne ha grått fram, postmodernistisk påklistra nakendamer og nesten pornografisk overlessa pulp-setninger. «Kiss kiss bang bang» er en feiring av den hellige klassikerkrimmen.

Downey jr. stjeler elektronikk, men ved et uhell havner han i en film-audition og imponerer med rik innlevelse. Derfor er han i det slimete bursdagshollywoodpartyet der han blir læregutt for detektiven Kilmer og ser den døde dama i tjernet og så skjer alt i god fart og slak nedoverbakke. 2005.

Salt

Netflix

salt

Angelina Jolie misbruker kontorutstyr.

terning 5 liten Glem Lara Croft. I «Salt» spiller Angelina Jolie den tøffeste, skitneste og mest ballistiske agentdama siden Geena Davis hoppet ut av vinduer på åttitallet.

Jeg må på egne vegne få lov til å si at det har vært to fine uker. Først fikk jeg se Sylvester Stallone dunke drømmene ut av svette somaliere og sør-amerikanere i «The expendables». Og nå altså Angelina Jolie som på små lands vegne juler opp russere og amerikanere i dress.

Hver gang jeg ser en film med Jolie i hovedrollen føler jeg at bare hun kunne gjort den («Changeling», «Wanted»). Slik er også rollen som Evelyn Salt, sjøl om den egentlig ble skrevet for den behagelige ansikts-artisten Tom Cruise. Angelina stønner seg inn i historien som naken, skamslått CIA-er i Nord-Korea, men forskjønnet av et blått øye på størrelse (og farge) med en moden avokado forhandles hun tilbake til USA. Jolie kler hard medfart. Hun har tross alt vært gift med Billy Bob Thornton.

På selveste bryllupsdagen hennes sitter den russiske avhopperen Orlov i svetteburet hos CIA og sier at det finnes en kvinnelig muldvarp som skal drepe den russiske presidenten i den amerikanske visepresidentens begravelse. Hun er kollega av Lee Harvey Oswald og heter Evelyn Salt. Som dere har skjønt er det Evelyn Salt som avhører ham.

Angelina skal egentlig hjem og spise sushi med stearinlys og ser seg usikkert rundt. Hun oppdager at noen av kollegene tror russeren, og dermed starter en plattform-jumper-flukt som antakelig står på FNs liste over bevaringsverdige bevegelsesmirakler.

Det deilige med Jolie er at ansiktet hennes kan veksle fra en karismatisk frossethet som minner om Venezia-masker til forvridde livullmanniserings-smerter. Cruise er en stilig runner. Men «Salt» vinner på at de fant ei jente til hovedrollen, for hver gang hun kommer dettende tretti meter fra motorveibruene, kjenner du oiet i brystet som hvis kattungen velta pianoet over seg. Jolie ser sårbar ut når hun banker kvalifiserte sikkerhetsfolk med Roger-that-utstyr og mellomfag i tung maskinpistol. Du føler virkelig at hun elsker den nerdete tyskeren som leker med edderkopper. Men du tviler aldri på at de joggetynne beina hennes er i stand til å sparke 100 kilo SWAT rundt i rommet som tomme kaffekrus.

Dessuten er Liev Schreiber en av de mest troverdige mennene i amerikansk film. «Salt» er en film der hovedrollene stemmer.

Handlingen består for det meste av overraskende bukkesprang utført av overmenneskelig skrev-geit, og den er manusført av Kurt Wimmer, som også skal skrive den nye «Total recall». Regissør er den deilige brukt-australieren Phillip Noyce, som i sin tid skapte Nicole Kidmans gjennombrudd med «Dead calm». De holder farten oppe. De har lyden på volum 11. Og det er ikke ofte du får se den amerikanske presidenten få juling. 2010.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *