Tirsdag 9.1. – Super-tirsdag, klipp ut, still i kø, for her er den absolutte kremlista av Netflix-dramaer

Spotlight

Netflix

terning 6 liten Netflix er undervurdert, som er en sleip eufemisme for innrømmelsen: Jeg har undervurdert Netflix. Siden denne dagen bare hadde en film om slanger på fly, gikk jeg til den lange lista av Netflix-dramaer (aldri bruk short-listene) og fant de jeg mener er de beste. Det betyr ikke at de er verdens beste filmer enn Kanon eller Kanaan eller noe annet tabloid drid, for Netflix tilbyr ikke alle verdens filmer. Men trøste min desillusjonerte sjel: Her er det mye bra. Og de to på toppen er amerikanske filmer fra 2015, ikke noe fra legendenes fortid. Jeg har mest med “American beauty” for å vise sympati for Kevin Spacey, men den er OK. Og helt til slutt slangefilmen for de som ikke flikser.

Det viktigste: Klipp den ut, heng den opp, gjør knefall for den og tilbe kinofilmens enestående evne til å være vanvittig genial.

Men til filmen.

spotlight

Boston Globe-reportere som ikke brydde seg om annet enn sannheten. Oppsiktsvekkende! Og tilogmed Mark Ruffalo.

Liev Schreiber sitter i redaktørstolen og snakker profetisk med den indremedisinsk djupe røsta som er mer troverdig enn Morgan Freemans, for Schreiber spiller et slags orakel med magisterskjegg, og han uttrykker seg kategorisk og beskjedent slik moderne interiør-terapeuter gjør når de skal trene folk i åpne landskap. Men redaktør Barons kompetanse ligger ett nivå over. Hans spesialitet er journalistikkens åpenhet og utilhørighet. Det låter kanskje enkelt og selvfølgelig, men utilhørighet er en form for sosial askese. Når kardinalen inviterer den nye sjefen for Boston Globe til samarbeid med kirken, svarer han: «Jeg tror avisen blir best når den står alene.»

Det er en trosbekjennelse. Baron tror bare på sannheten. Uansett hvor den fører hen. «Spotlight» handler om hvordan lokalavisa Boston Globe faktisk avslørte en hemmelighet som samfunnstøttene allerede visste om: Den katolske kirken kamuflerte og fortidde en utbredt kultur for seksuelle overgrep mot barn, fortrinnsvis barn fra ressurssvake hjem, barn som ikke hadde mot til å forsvare seg. Det er ikke lenge siden, det skjedde tidlig på 2000-tallet. Da hadde hemmelighetene holdt på i hvert fall i 20 år.

I ettertid kan fortielsen virke merkelig.

Kan voksne mennesker i samfunnets lederposisjoner gå stilltiende rundt og vite at barn blir seksuelt misbrukt? Ja, de kan. I dette tilfellet på grunn av de populære mytene om at den katolske kirken hadde gjort så mye godt for samfunnet. Det er en nifs film. Jeg kjente den i magen og syns egentlig den er vanskelig å skrive om. Fortielse er av og til politisk korrekt også hos oss.

«Spotlight» er på et genialt vis også munter. Den behandler det dystre temaet med forskrekka respekt, men skildrer avismiljøet slik det som regel er: Heftig, travelt og storkjefta. Journalister er ikke munker, de er mer leiemordere og dyneløftere og vinduskikkere. Medienes oppgave er ikke å bidra til at samfunnet blir bedre, men sørge for at det aldri er lukket.

En liten digresjon: Hvem skulle ha trodd at de nye superfilmene skulle bestå av amerikanere som snakker sammen. Ikke om førtiårskrisa si. Ikke om sykdommene sine. Men om kapitalismens utilstrekkelighet som i «The big short». Om journalistikk og venne-samfunn som beskytter sine forbrytere fordi de er prester. «Spotlight» plasserer et nerveslitende drama på stygge venterom og i uanselige avislokaler. Ingen slåss mot bjørn. Boston Globe-journalistenes krig føres mot en sterkere og villere fiende, den katolske kirken og den hvite manns sekteriske sharia: Vi må alle ta vare på byen vår.

Her er en klisjé som virkelig skal brukes med kjærlighet og omtanke: Jeg merket ikke at tida gikk. Det er en deilig, uforklarlig sensasjon at «Spotlight» vant idiotenes gullgubbe foran naturdramaet «The revenant». Kanskje har rasekritikken mot Oscar-juryene ført til en slags partiell oppvåkning: «Vi kan ikke se ut som harrygubber hvert år.» En annen klisjé som virkelig må brukes med den mest paranoiske forsiktighet: «Spotlight» er en film som fungerer så godt på så mange plan at den føles som en tidsstopper. Du ser eller opplever mange ting samtidig, som om noen stanset verden for å fremheve de små nyansene. Jeg liker godt avis-filmer, for sann, kompromissløs informasjon er den eneste helligdommen jeg vet om, så den må møtes med skepsis hver dag.

Filmen forteller som nevnt en historie om avisa Boston Globe som fikk så ny redaktør at han sto utenfor det lokale sharia-samfunnet i byen. Schreiber spiller en nesten forsagt fyr som hvisker når han roper og ikke smiler hvis han er fornøyd. Redaktør Baron er som en mytisk Clint Eastwood-skikkelse, en sånn som drar fra sted til sted og utfordrer løgnen til duell, en som aldri blir så lenge på ett sted at han blir en del av samfunnet. Rollen er vakker og mild, men samtidig et sordinert ballespark (vattert fot) til journalister og redaktører som driver kampanjer for lokalsamfunnet og er hverandres toastmastere. Det hadde nemlig Boston Globe vært til han dukka opp.

Den nye redaktøren har lest en blogg om at kardinal Law må ha visst om seksuelle overgrep utført av katolske prester. Han vil til bunns i den. Med en nesten bibelhistorisk saktmodighet vil han utfordre et samfunn som på mange måter er styrt av den katolske kirken. Det er det andre planet. Religiøse miljøer utøver brutal selvoppholdelse. Vennskap er demokratiets viktigste knebel. I Boston var det ingen som forestilte seg at det gikk an å vinne mot den katolske kirken, for den hadde alle på sitt parti.

spotlight schreiber

Fantastiske Liev Schreiber. Han har nok ikke ligget seg til en eneste rolle.

Forskrekka, men oppildna journalister starter etterforskningen av de katolske prestenes seksuelle overgrep mot barn og av kirkens møysommelige dekkaksjoner. Michael Keaton er den daglige lederen for gravegruppa Spotlight, en mann som egentlig befinner seg på det ubehagelig klissete stedet mellom brødet og osten. Mark Ruffalo spiller fabelaktig som den ivrige etterforskeren som sammen med blant andre Rachel McAdams leter opp prestenes ofre. Stanley Tucci er den ignorerte advokaten som jobbet med dem i årevis. Gravinga i «Presidentens menn» var mer dramatisk, for det gjaldt tross alt Nixon. Denne er til gjengjeld mer troverdig.

Filmen er laget med en rørende renhet. De kunne ha meska seg i detaljerte skildringer av ufyselig seksualitet. Det finnes ingen. Overgrepene blir omtalt av ofre, og ordene deres gjør sterkere inntrykk enn bilder av pedofili ville ha gjort. Det følelsesmessige klimaet i filmen er smitta av respekten for ofrene. Nothing to see here. Men mye du vil høre.

Jeg ble sittende igjen med uro. Det er ikke sånn at vestlige land er uten sharia-lover. De har alltid vært der, og de finnes overalt. I Sverige ble det for kort tid siden ble avslørt at politiet fortidde overgrep utført av utlendinger av politiske grunner og at ledende aviser deltok i kamuflasjen. Fortielse skjer også i vårt land. Fortielsen er en del av det politiske systemet, og i de sosiale medienes kaotiske informasjons-tsunamier velger også avisredaktørene tausheten når den politiske sjela deres føler seg utfordret.

Men ingen kommer utenom sannhetens imperativ: Utilhørighet er sosial askese. En redaktør eller en journalist skal ikke bli likt av noen, for da har han sviktet noen andre. 2015.

The big short

Netflix

big short, the bale

Christian Bale spiller spesialist i en rolle som jeg har lyst til å se hver dag. For en skuespiller!

terning 6 liten  Jeg går ut fra at vi alle har en erogen sone der usjenert behag oppstår fordi form og innhold plutselig treffer hverandre like vakkert og totalt uventa som skjæreskit og solbærgelé. «The big short» er stilisert der ute hvor jeg sier «Endelig hjemme!» og «Her skulle vi hatt hytte». Stilisering kan være noe overtydelig som det er altfor lett å omgjøre til redegjørelse. Sånn er ikke denne. Den er musikalsk og anti-satirisk; det siste ordet har jeg oppdaget under en død svane, og det betyr at geniene ikke karikerer for å være slemme, men fordi karikaturer er de eneste sanne framstillingene av folk som finnes. La oss si det sammen, dere.

La meg fortelle om roller som er så gode at gåsehuden ikke kommer til å bli borte før du får se de første gåsungene.

Christian Bale spiller en mild, barfot autist som sitter i et usannsynlig enkeltkontor og er finansanalytiker for investorfond. Autist er også en sykdom, men det kan være en egenskap, siden sosialt talent egentlig bare består av underkastelse. Bale banger på trommene sine mens metalrocken ryster et ellers sterilt lite blårusslokale, og han leser tall med kompromissløs forstand og sier at de andre ikke har skjønt noe. Han sier det ikke sint. Han sier det ikke oppgitt. Han bryr seg ikke om dem. Han har mimikk som ikke skal noe sted. Det er genialt. En skuespiller klarer å bruke ansiktet sitt til ikke-budskap som ikke skal formidle noe til noen. Finansanalytikeren har ikke kroppsspråk, og Christian Bale er et geni. Men han bryr seg antakelig ikke.

Steve Carell er sint. Ja. Det er faktisk Steve Carell. Den 40 år gamle jomfrua er henta ut av Hollywoods triste og overbetalte klubb for skuespillere uten verdighet, og de har gitt også ham en rolle i ytterkanten av innlevelsen. Han er så bra at det smerter. Carell er forbanna på verden, og kanskje er grunnen et dødsfall i familien, kanskje er han bare sånn fordi det er riktig og sant å være sånn. Som en slags munk med direktekontakt til Gud kommuniserer Carell egentlig bare med kona si, Marisa Tomei. Han kommer for seint inn til gruppeterapi-time, ignorerer påbudet om å vente på tur, skjeller ut verden, starter en samtale på mobiltelefonen og går. Den lille scenen er som en ballett om den relevante aggresjonens skjønnhet.

big short, the pitt

Brad Pitt er finansekspert, og en bra en.

Ryan Gosling liker jeg egentlig ikke. I «The big short» spiller han en karismatisk finans-overdrivelse, en sminka mann med vulgærsvart korpiehår, en slags Gandalf som ung. Han snur opp ned på kontoret der Carell jobber med esoteriske vanvidds-varsler om ei forestående finanskrise, og han er delvis en Tarantino-figur og delvis en Stone-figur, men jåler ikke. Han er ikke rørende. Han er ikke tøff. Han er ikke imponerende – han er en framstillingsform. «The big short» er en film med nydelig stiliseringsnivå. Paradokser oppstår som om de skulle være nye dyrearter.

Når amerikanske skuespillere får et skikkelig manus og en visjonær regissør, blir de verdens beste. Oscar kan stå der avkledd i hjørnet sitt og se ut som porno-agn fra en homoversjon av «Goldfinger». Noen ganger kan amerikanske skuespillere være så gode at han ikke fortjener dem.

Sånn er det her. Rollene er perfekte, for de er ikke realistiske. Det betyr ikke at de skeiner fritt, de beveger seg tvergtimot i rommet som presisjonsflygere samtidig som de uttrykker en slags teori: De gale ser sannheten. I følge filmen har noen sagt at sannhet er poesi (Truth is like poetry). Men folk liker ikke poesi. Så de ser ikke sannheten.

Brad Pitt spiller den pensjonerte finansakrobaten som sitter i et slags Rambo-kloster og har latt paranoiaen overta. Han har sett for mye av verden. Han har analysert utrolige mengder av sannsynlighet. Han har vært synsk som yrke, og det har gjort at han mistenker alt. Når de to oppkomlingene trenger hjelp, kommer han dem til unnsetning, samtidig som han sier: Dette er verdens undergang. Murakami har sagt at vi alle går og venter på verdens undergang.

Og det var det. I 2008 forsvant kapitalismen slik vi kjente den. Amerikanske småtullingers boliglån var sjakaliserte av en hel finansverden av blinde dollardyrkere. Forutsetningen var en amerikansk løgn, en slags billig Trump-klisjé som sa: Folk vil alltid betale boliglånet sitt. Men folk gjør bare det så lenge de har jobb og en trygg tilværelse. I filmen foretar to av hovedpersonene en slags Alighieri-reise ned i den underverdenen der amerikanere bor. Der har finansfolk aldri vært. Da krisen nærmet seg så boligstrøk allerede ut som spøkelsesbyer. Verden skulle gå under.

Filmen er laget av Adam McKay, og stilen hans er overlegen. McKay vet at ingen kommer til å skjønne detaljene i den økonomiske logikken, så han lager et meta-nivå i fortellingen. I et boblebad i dobbeltbetydning sitter skuespillerinnen Margot Robbie og foreleser blidt om obligasjonssystemet. Skuespillere henvender seg til kameraet og sier «Dette skjedde egentlig ikke, men dette skjedde faktisk», og det gir filmen en kynisk form for lekenhet som oppleves som galgenhumor på gravkanten.

Sånn som dette kan voksenfilm være. Usentimental og kynisk og vittig, men forstandig. Djupt intelligent og forstandig. Den er ikke nødvendigvis sann. Ingen filmer er sanne. Men denne lyver i det minste sånn at du blir et mer årvåkent menneske av det. 2015.

Collateral

Netflix

collateral

Den grå steppeulven Tom Cruise.

terning 6 liten Det er så innpåslitent og systematisk gjort at skuespillerne aldri får sjansen til å spille dårlig, for regissøren holder dem i et nærsynt jerngrep. Michael Mann er bymystikeren med adrenalinbildene. Han går tett innpå og lar nattelysene gjøre mer enn halve jobben.

Filmen ruller seg anspent i gang ved at drosjesjåføren Jamie Foxx og statsadvokaten Jada Pinkett Smith har en så nennsom, nøyaktig og nattekul samtale at du får lyst til å stanse innom biblioteket. Ansiktene er nære, replikkene skulpterte og bylysene opphøya til skimrende skyggekast med blåfargen rødt.

Så kommer Tom Cruise inn i filmen. Han ser ut som William Petersen i «Manhunter», og Petersen så ut som Michael Mann. Cruise er gråstenkt, gråkledd. Han spiller den amerikanske dressulven. En streifende skapning med kortfatta filosofier og leiemorderkontrakt på fem mennesker. Han kidnapper drosja.

De to triller gjennom den elektriske jungelen. Nervøsiteten til Foxx og det profesjonelle stresset til Cruise understrekes med to timer kameraføring som føles som en ustanselig begynnelse. Uansett hvor lenge filmen varer, får du følelsen av at den nettopp starta, for det intime hastverket skaper en forventning om utløsning som ikke kommer før den smale dama hikster.

«Collateral» kunne ha blitt en stilistisk lek med to menn i en gisselsituasjon, og mange ville likt det. Men historien blir bedre av en medley med politiets halvblinde leting etter en mystisk taxi med bulk i taket. Også politimenn har tette ansikter i tynne neonfarger. Michael Mann holder dem fanget så tett innpå kinosalen at du kan lukte løken. Og når han tror at du har opplevd nok snakk, koreograferer han en kaotisk nattklubb-skyting som er minutiøst vakker og voldsomt vill.

Etter denne filmen kan Jamie Foxx være den nye Denzel, slik Denzel en gang var den nye Sidney. Han er redd og sterk og indignert i samme kroppsbevegelse og funker utrolig bra. Tom Cruise holdes i stramme tøyler. Bare noen få ganger kaster han på nakke og skulder på den innarbeida Cruise-måten, og når han løper, blir han advokaten fra «The firm» om igjen. Ellers er det tiårets beste leiemorder vi ser her. Drikk blod, Uma Thurman.

Michael Mann er perfeksjonisten som nesten ikke lager film. Han perfeksjonerer stadig den gammeldagse 80talls-måten, men den gammeldagse måten tar tak i levra di med like stor sikkerhet som en vellykka Beethoven-strofe eller tarmtruende tilskudd av Wagner. Dette er pompøs film samtidig som det er kul film, og bare en alvorlig kul mann kan få det til, for egentlig er bare alvor kult.

Nyt hvert bilde. 2004.

Three kings

Netflix

tre konger

Ice T, Mark Wahlberg og George Clooney i Midtøsten.

terning 6 liten Regissøren David O. Russell filmer fire amerikanske soldaters traumatiske eventyr i det ydmyka og forvirra Irak med en stilistisk fjernhet som ligger på den hakkete grensen mellom humor og medlidenhet. Smertefull latter er et tegn på intelligens. Når krigens vanvidd vises ved at man får følge en kule inn gjennom huden og forskjellige innvoller, som om de var en plansje på naturfag-veggen, da oppstår det en tynn, tilbaketrengt latter i seeren, og han har følelsen av å se opplevd at noen sa det usigbare at krig egentlig bare handler om kropp. Det finnes nesten bare uvanlige scener i Russells Midtøsten-komedie, men likevel virker de kjente. Vi ser den destruktive kraften i en stormakt som er for kaotisk til å oppføre seg anstendig. Vi ser militærmakt og mediehysteri innhylle hverandre i en symbiotisk illusjon. Vi ser den personlige ansvarsfølelsen og empatien våkne i soldater (og geværer og skarpe sverd i hendene på unger. «Tre konger» er rein filmkunst, og forteller en god historie. Den kunne ha handlet om hva som helst og likevel formidlet noe. Det er bare de som virkelig kan lage film som kan lage film. Mark Wahlberg, George Clooney og Ice T. spiller. 1999. 1 time, 50 minutter.

The prestige

Netflix

prestige, the

Hugh Jackman tryller med Scarlett Johansson.

terning 6 liten Å jøje meg for en historie!

«The prestige» er lidenskapelig som heftig klima-krangel eller uvederheftig hudkontakt, den er mystisk som en forsvunnet Jesus-kode og så umenneskelig velregissert og velspilt at man blir mistenksom og undersøker om det har kommet bakterie-belegg på tunga.

Regissøren Christopher Nolan er briten som laget «Memento» og «Batman begins». Han har skrevet manus fra Christopher Priests roman sammen med bror sin Jonathan og er virkelig en fyr som kan filme et klassisk mysterium sånn at nysgjerrigheten nesten føles som en allergi.

Handlingen er velsigna enkel: To tryllekunstnere kommer i konflikt og forsøker å sabotere hverandres forestillinger samtidig som de spionerer. Det vil si: Den sorgdrevne Hugh Jackman forsøker med nevrotisk styrke å finne ut hva i herrans navn det er Christian Bale gjør i nummeret Den Forflyttede Mann, der han går inn i et skap på ene siden av scenen og ut av et annet på den andre siden – omtrent samtidig. Han får til og med elskerinnen sin Scarlett Johansson til å infiltrere den tilsynelatende overmenneskelige rivalen. Og i et siste desperat forsøk på å bli best oppsøker han den elektriske magikeren David Bowie, som kan utrette virkelig trylling. 2006.

American beauty

Netflix

american beauty

Kevin Spacey blir 40 og er gift med Annette Bening.

terning 5 liten «American beauty» er en perfekt ting, en varig ting, et livstegn fra ei urban ødemark.

Kevin Spacey spiller Lester Burnham. Han er 42 år og usynlig. Fordi Lester får en slags krisevisjon av den innbilte plakat-seksualiteten til tenåringsdatteras skolevenninne, finner han opp livet på nytt. Først er forvandlingen patetisk og ekkel. Så blir Lester en forløsende skikkelse, en slags rutinelivets eventyr-ridder. Det var ikke sex han trengte, men seg sjøl. Han trengte strøm til livsnerva, han trengte det tilstedeværende zen, hvis en vil være virkelig gammaldags.

Lester sier opp reklamejobben og steker hamburgere. Han trener med vekter. Han kjøper harrybilen Firebird. Han drikker øl av flaska og hever stemmen ved middagsbordet. Filmen er problematisk fordi den smisker med kikkerting i samtida og fordi førtiårskriser og småjenter er en billig klisjé. Men den er bra laga. Thora Birch, Annette Bening, Mena Suvari, Wes Bentley, Chris Cooper, osv. 1999. 2 timer.

Illusjonisten

Netflix

illusjonisten

Jessica Biel blir triksa av Edward Norton.

terning 5 liten Denne filmen driver med godlynt og smågal godteri-spredning. Bildene fra Wien rundt århundreskiftet er så mjuke at interiørene likner smelta bondesmør rundt 120 volts pærer. Illusjonisten Edward Norton sitter aleine på scenekanten og maner fram damespøkelse, men da griper den kronprins-lojale politimannen Paul Giamatti inn og arresterer ham for uorden. Hva er det som har skjedd?

Det som skjedde var at Norton i barndommen traff ei ung hertuginne-jente og ble hormonell melankoliker da hun red bort på en diger gamp med sånn brettseilingsrumpe som bærumsgutter har. De to var i rødhetteskogene sammen før wilhelmene avbrøt romansen. Som voksen ble han en trist illusjonist som kan få appelsintrær til å vokse fram og trene sommerfugler til å bære tørre overklasse-lommetørklær.

Han treffer hertuginna igjen da hun er utkåret til å tvangsekle Rufus Sewell med de blaute auene. Sewell er keiserens sønn og kvinnemishandler. Utsøkt elegante ting skjer, og handlingen holder på den gåtefulle romantikken sin til siste minutt. Du får følelsen av at til og med møblene er freudianske rekvisitter – Østerrike ved århundreskiftet er som et seksuelt besmykket mareritt, og varmen fra fargene er klam og insinuerende. Hvis man ser bort fra et mislykka forsøk på filming av samleie (ser ut som om Roald Øyen har relansert «Bit for bit, bilde for bilde»), er dette en utsøkt behagelig film der til og med Jessica Biel funker der hun skal.

Og slutten! Uovertruffen. 2006.

Moneyball

Netflix

moneyball

Brad Pitt og Jonah Hill driver med sport.

terning 5 liten For hengivne midtbane-nordmenn er «Moneyball» en rørende fortelling om Drillo og hvorfor de skrættende dansker bare er ville dinosaurer. Men mest av alt består filmen av et slags verdenshistorisk samspill mellom Brad Pitt og Jonah Hill.

Baseball er amerikanernes nasjonalsport. Fram til sånn ca. 2000 besto nasjonalball-ekspertisen av erfarne havranakker som gikk i t-skjorter med bløt snipp og visste hvordan alt skulle gjøres fordi de hadde holdt på så lenge. Du skal slå så hardt du kan og løpe så fort du kan. Det står i Bibelen.

Brad Pitt spiller sjefen for Oakland A’s, som gikk på så mange Donald-smeller at Snipp og Snapp antakelig satt i trærne og lo av dem. Når han ikke får penger til stjernespillere, hyrer han en nervøs økonomi-nerde fra Yale, spilt av Jonah Hill i et blazer-streit snillgutt-kostyme som får ham til å likne en gospel-arrangør i Fredheim Arena.

La meg bare si dette fort før jeg ombestemmer meg: Det er som å se kuer fly. Hill var i ferd med å gro fast i teite pubertetsroller om å onanere, og plutselig sitter han der og er en rørende, overbevisende, imponerende ekspert-hvalp med betydelig kroppsmasse. Og ikke bare det. Han spiller mot den modne utgaven av Brad Pitt så det oppstår den magien som skal finnes i pysefilmer som denne: To skikkelser skaper et fellesrom som de bærer med seg fra scene til scene, sånn at du kan føle dem som en enhet. Jeg tror det skjedde oftere før, da folk laga film fordi det betydde noe for dem. Det skjer nesten aldri lenger.

Jeg liker den voksne Brad Pitt. Han spiller uten selvopptatthet, og jeg innbiller meg at han har vært superpappa og Angelina Jolies flyplass-assistent så lenge at han har lært seg å kommunisere med mennesker og ting. Han forsøker ikke å skrike og hoje så tårevætende at Oscar-juryene skvetter i buksene sine. Han gjør det verdig og enkelt. Han ser på folk.

De to skaper en veldig behagelig film. Og Philip Seymour Hoffman som trad-trener trekker ikke akkurat ned.

Rytmen i «Moneyball» er irriterende forutsigbar, men amerikanerne er tradisjonelle på det området: Det skal starte med at ingen tror på Rocky og han får mye juling. Så kommer den fantastiske suksessen, og så det midlertidige tilbakeslaget som setter ting i perspektiv. Men filmen er så avslappa og klokt laga at du tilgir den. Og det er en slags Kung Fu Panda-fryd å se en lite atletisk akademiker med stygt slips overkjøre de erfarne baseball-ekspertene rett og slett ved å lære dem den nye veien til suksess: Alt finnes i tallene. Tallene i pc-en forteller hva som egentlig vinner kamper. Ikke sats på stjerner som skal gjøre alt vanskelig. Ikke løp to baser hvis vitsen er å komme trygt fram til den første.

Det er på en måte Drillo. Forstand, systematikk og beskjedenhet lager seire. Hallo, Viking. Kanskje dere skulle finne en overvektig World of Warcraft-fantast eller en pinglete Angry Bird-ekspert fra Ullandhaug?

Filmen bygger på en sann historie. Alle amerikanske lag bygger opp baseball-strategien som dette nå. De om det. Det viktige ved filmen er at også de som egentlig syns det er kjedelig å se på voksne menn slå brennball, vil elske samspillet mellom Pitt og Hill. 2011.

Lawless

Netflix

lawless

Shia LaBoeuf i filmen som Nick Cave skrev.

terning 6 liten Dette er nok sesongens mest vellaga film. Det kan være det dukker opp mer vesentlig, men gangster-western-dramaet om den udødelige Bondurant-familien midt inne i hjemmebrentens hundremeterskog er den beste.

Bildetett på en antakelig nostalgisk måte som bringer folka innpå deg med alle sine uhøvla egenheter. Nydelig skrevet av Nick Cave, med økonomisk replikk-kunst som ser ut som ekkoer av ansiktene. Intens og flegmatisk, en slags legende hentet fra en opprinnelig manneverden der skjebnen går rundt i enkle klær og styrer livet med bisetninger.

Skuespillere som gjengjelder kameraets uforstilte kjærlighetserklæringer.

Tom Hardy spiller Bondurant-broren Forrest med et sjenert, monument-tungt bakoversinn som antakelig skyldes at han er en krysning av rev og bøffel. Hardy spiller sånn at navnet Albert Finney dukker opp i minnet, og han skaper den elokvente ubevegeligheten som alle trakter sånn etter. Jason Clarke er den konstant alkoholpåvirka Howard med brennende bitterhet i blikket og en villdyraktig vaktsomhet i sjelesunnhetens grenseland. Shia LaBoeuf spiller pinglete ungdom og villstyring som jokker prestedatteras ankel i stygge gangsterklær. Guy Pearce spiller den ekleste skurken på veldig lang tid – han er den innkalte, perverse og forfengelige sadisten som etterforsker for en korrupt statsadvokat.

Det handler om primærnæring. På tjuetallet laget Bondurant-brødrene traktenes beste sprit, men myndighetene ville ha sin del av de ulovlige pengene, slik kommunefolka tar bompenger fra uønska biler og staten håver avgifter fra dødelig tobakk.

Bondurant-brødrene sier nei. Da starter krigen. 2012.

The queen

Netflix

queen

Helen Mirren er den beste dronninga.

terning 6 liten Etter omkring en halvtime av denne filmen har det foregått et umerkelig tronskifte i England. Den opprinnelige dronningen er skiftet ut med en ny. Det skjer ved en gradvis sannsynlighets-forskyvning: Helen Mirren blir den troverdige dronningen av England, og Elizabeth faller på sin egen urimelighet. Det er kanskje den største enkelt-prestasjonen i film noensinne. Filmen er skrevet av miniserie-spesialisten Peter Morgan, sønn av Arthur Morgentrau, som intervjuet en rekke navnløse kilder som sto Blair og kongefamilien nært. De fortalte og fortalte, og Morgan brukte fantasien og logikken til å sette sammen et helhetsbilde. Men egentlig er filmen «Se og Hør» de Luxe, den representerer en sladderhistorie av gigantformat, for dette handler om hvordan kongefamilien omtalte folkeprinsessa Diana, som i England er viktigere enn Pavens forhold til Gud.

Det åndelige innholdet har ikke Morgan diktet opp, det har han diktet. For denne filmen er ikke bare en skildring av et kongehus som blir bombardert med sentimental populisme, den er en hovedmelding om tidsskiftet. På ett eller annet tidspunkt i den nyere historie overtok Folket styringa av Vesten, og de har beholdt den. Dyrkinga av Diana antok revolusjonære dimensjoner i dagene etter at hun døde, og blomsterhavet utenfor Buckingham Palace ble nesten en ironisk eufemisering av storminga av Bastillen.

Ifølge filmen var dronning Elizabeth den siste som motsto banaliseringen av Britannia. Hun gjorde det protokollen krevde av henne. Det var en vakker stolthet. Til slutt sank hun i kne, som det franske hoffet på skafottet. Og så overtok de sentimentale døgnflue-følerne Vesten. Bare spør fru Valla, skrev jeg en gang. Nå sier jeg det neste tiåret: Bare spør Trond Giske. 2006.

The reader

Netflix

reader

Kate Winslet i en rolle du aldri glemmer.

terning 6 liten Helen Mirren (som er den nest største) har sagt at det ikke finnes kunstnerisk nødvendige nakenscener i film. «The reader» må være unntaket, for den nærgående intimiteten i starten av filmen er historiens bærebrett, om man kan bruke et så trivielt bilde på en utsøkt poetisk handling. Femtenåringen Michael (utrolig spilt av tyske David Kross) gjennomgår flere års utvikling i møtet med den 36-årige trikkekonduktørens generøse kropp, og vi kan se at han blir knyttet til den som ved en fornyet fødsel. Kate Winslet kan kle av seg på en lyrisk-saklig måte som får hudfargene hennes til å se ut som en ikke-mystisk stadfestelse av plutselig, usjenert og sakral skjønnhet. Den første timen av «The reader» er en sunn påminnelse om at kjønn & kjærlighet ikke er komiske livs-ingredienser, men handlinger som utvikler menneskenes følelser og forstand uten fartsgrenser.

Jeg er en privilegert anmelder, for jeg leser ikke om filmer på forhånd. Så jeg visste ikke hvor handlingen skulle hen. Berlin 1958, og verdenskrigen og nazismen virker egentlig betryggende på avstand. Rundt de to uensarta elskende bygger tyskere opp en ny nasjon. Så blir Hanna Schmitz borte for den unge mannen, og han ser henne ikke igjen før han som jusstudent ved Heidelberg overværer en krigsforbryter-rettssak. Hans elskede Hanna var vakt i Auschwitz. Hun var med og stengte dørene da 300 jøder brant i hjel i en kirke.

Professor Bruno Ganz utfordrer studentene: Hvilke lover skulle hun ha fulgt? Den forskrekka tiltalte Hanna svarer dommeren: Det var jobben min. Hva ville du ha gjort, herr dommer?

Hun var et enkelt menneske som elsket å bli lest for og ellers gjorde det hun ble bedt om.

I retten oppstår også filmens smertelige Peter-paradoks. Den unge studenten har en viktig opplysning som ville ha endret straffen for hans elskede Hanna, men da må han røpe at han kjente en krigsforbryter intimt. Han velger slik Hanna gjorde det: Den letteste utveien. Den som krever minst av den som velger. Som Peter ved Jesu kors. Hanen galer friskt for alle de som svikter sin integritet. Men fjærkreet har det så travelt i vår felles hverdag og er så hes at ingen hører det lenger.

Den forskremte trikke-konduktørens spørsmål henger igjen som filmens finurlige budskap: Hva ville du ha gjort? Ville du ha utsatt seg for smerte og muligens død ved å åpne kirkedøra for jødene? Ville du ha ødelagt ryktet blant fordomsfulle medstudenter ved å bekjenne at en eldre krigsforbryterske var elskerinnen din? Hvor modig er du egentlig?

Fravær av mot er en filosofisk og eksistensiell pinlighet som vi sjelden tar inn over oss. Her er den skildret med en sensualitet og sorg som nesten tok pusten fra meg. Dropp sluttscenen med Lena Olin som jøde i New York. Hun er et amerikansk alibi. 2008.

Transamerica

Netflix

transamerica

Felicity Huffman spiller mann som blir kvinne.

terning 5 liten Det finnes to likeverdige logikklinjer i denne vakkert-vittige og sentimentale kjønnskiftefilmen, men historien måtte velge én av dem. Jeg skal ikke røpe hvilken. I stedet skal jeg røpe at dere aldri glemmer navnet Felicity Huffman. For resten av livet.

Vanligvis får mannlige skuespillere framstille menn som forsøker å være kvinner. I «Transamerica» lar man i stedet en kvinnelig skuespiller med kunstig penis være en mann som vil bli kvinne. Hun oppdager at hun har en 17 år gammel sønn i trøbbel. Like før kjønnsskifte-operasjonen flyr hun til New York, og de to foretar så en roadmovietrip hjem til California uten at gutten vet hvem som er faren. Tynn, risikabel humor, sårskinna ømhet, rørende naivitet og forventa fellesskap oppstår underveis, som det skal når folk kjører Amerika på tvers.

Den ene logikk-linjen er sånn: Kjærligheten, omsorgen og samholdet kommer ikke i predefinerte eller prefabrikerte skikkelser. Man elsker og blir elsket som den eller det man er, og egentlig er alle folk litt for rare til at det er mulig å like dem. Vi gjør det likevel fordi vi er hevet over Darwins puritanske pragmatisme og fordi vi var lært oss at den som ikke vil gå aleine i skogen ikke har råd til å være kresen. En filmskaper som er opptatt av seksuell identitet, velger det budskapet og lar sønnen godta at faren er operert dame.

Den andre logikk-linjen er annerledes: En forelder forsøker å bli den personen som barnet har behov for. Hvis barnet trenger en bamse, blir vi en bjørn, hvis barnet trenger en mor, blir vi kvinner, hvis barn trenger alminnelighet, blir vi aldeles som andre. Foreldre analyserer hva barnet bør ha og blir slik. I historien til en filmskaper som er mer opptatt av verden enn av selvet, ville Tobys far velge vekk operasjonen. Han ville blitt mann igjen, fordi en mann behøvdes.

Felicity Huffman gjør et mesterstykke. Hun spiller mann som vil bli kvinne med en nervøs, overdreven og halvferdig identitet som antyder og bildegjør en mild påstand om at den synlige kjønnsframferda vår er en tillært ting. Kvinner er ikke skapt for å gå så teit som de gjør. De har lært seg det, for ikke å likne gutter. 2005.

Og utenom lista:

Snakes on a plane

Viasat4 23.15

snakes on a plane

Sam The Man. King Crotch med harpunen som en gitar.

terning 5 liten Unn dere denne. Den er rånete og rå og på grensen til det lattervekkende, men sommeren var langvarig dette året og behovet for alvor har sunket til 1973-nivå.

Filmen starter som en katastrofe-thriller fra syttitallet. Bildene er litt kvasse i fargene, fly-borderne har fjernsynsfjes og presenteres på den litt innlatende, lett-intimiserende måten som den gang sjangeren var ung. For at vi skal skjønne hvem filmen slekter på, finnes til og med en scene der en slange bukter seg oppover midtgangen med et tilnærma Haisommer-tema bak seg.

Etter hvert bygger «Snakes on a plane» seg opp til å bli et verktøy for tidstilpasset spenningsskrekk, og fordi starten av et millennium alltid er litt skremmende (du skulle sett hva de gjorde i 1006), inneholder filmen oppskrudde effekter som at slanger angriper inne i øynene til folk og sluker hele peniser. De gjorde ikke det før. De beit.

Handlingen følger mellomsjiktets regler om småtjafsete semuljeskurker. Eddie Kim kunne vært bror til Li’l Kim, for han er en uanselig kriminell som vil forhindre at surfebomsen Sean (Nathan Phillips) får vitne i LA. For å få til det fyller han et rutefly med slanger og utsetter dem for opphissende feromoner. Når slanger blir kåte, stivner de ikke, de kryper og krafser og angriper alt som kan fylle et flysete. Slakten starter med katten og flytter seg ifølge grøsser-reglene til de som har sex på do. Før du vet ordet av det er flykapteinen død – og seinere i filmen ryker annenpiloten også. «Er det noen om bord som kan fly denne maskinen?»

Samuel «Mannen» Jackson spiller FBI-agent med stor tyngde, og jo, det blir spennende. 2006.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *