Mandag 8.1.– Mandag med ødipuslete menn og mange slags erotiske forfall

 

She’s the one

TV6 21.30

terning 4 liten Siden det er blitt en slags folkeforlystelse å snakke om andre folks seksualliv, syns jeg at jeg har vært heldig med denne dagen. Den første filmen påstår at parentes-mennesket Edward Burns (som er en behagelig skuespiller fordi han ikke uttrykker noe) har seksualdrift. Det er håp for alle. Også A-mennesker som ikke havner på A-fester. Dessuten vises «Tilbake til fremtiden», den eneste barnefilmen i historien der hovedpersonen er like ved å ha sex med sin egen mor og bli far til seg selv, en bedrift som ikke en gang Ødipus klarte å få til. Og som ikke det er nok: Angelina Jolie kler seg opp for å ha et slags forhold til Johnny Depp, som for anledningen ser ut som om han er seksuelt nedrusta av brom, valium, VG-kommentarer og den innpåslitne ekshibisjonistbyen Venezia. Å være mann innebærer en konstant eksistensiell villfarenhet, så lykke til med det, barn.

Men til filmen.

shes the one Aniston Peet

Jennifer Aniston og Amanda Peet er oppgitte. Gjett hvem det gjelder.

Edward Burns er en ung Woody Allen med irske aner, og da han laget «Brødrene McMullen», oppdaget også de erotisk eventyrlystne at det går an å sitte på trappa og snakke om sex uten at livet mister mening eller ereksjonen forsvinner. «She’s the one» er en slags oppfølger, for her handler det også om brødre, og siden Burns ble berømt, har han fått med seg mediestjerner som Jennifer Aniston og Cameron Diaz. Fremdeles sitter USA-irene på trappene og snakker sammen, og fremdeles kainer de rundt med familiære abelgøyer på grensen til det troverdige, men klart innenfor enemerkene til kul sjarm.

En New York-drosjesjåfør (Burns sjøl) savner egentlig eksdama si, men treffer den slåpne butikk-bohemen Hope og gifter seg brått. I mens forsømmer bror hans sin ektemake Anistons hule rom fordi han bedriver ufiks sex med brorens eks, som er Cameron Diaz.

Med pappa John Mahoney som moralens skillelinjedommer trøbler brødrene med de vanskelige livene sine, og ikke vedkommer det noen, og ikke blir noen skadd, og filmen har fem års aldersgrense så harmløsheten seirer nok en gang.

Fordi kjærligheten framleis er det eneste som egentlig fins uten noensinne å ha blitt definert, oppstår likevel atskillig engasjement underveis, og moralen er antakelig at du ikke skal gå fra kona di før du er sikker på at kjæresten vil ha deg. Men på den annen side. 1996.

Tilbake til fremtiden

NRK3 21.20

tilbake til fremtiden thompson

Lea Thompson spiller mamma som vil ta buksene av sin tidsreisende sønn. Øøøh.

terning 5 liten Her er filmen som gjorde 1985 til et spesielt år. Fra før av hadde de fantasifulle kronologi-fiendene H.G. Wells’ tidsmaskin, men den var egentlig litt humørløs. Med «Tilbake til fremtiden» kom de virkelig infløkte tidsparadoksene inn i livene til enkle mennesker med stor humor, slik Kafka hadde forvirret tidligere generasjoner.

I den første filmen reiser Marty McFly til fortiden, og det er ganske trygt, siden fortiden ikke forandrer seg. I hvert fall bør den ikke det. Dessuten gjorde han det med den hyperaktive hjelpen til vitenskapsmannen Christopher Lloyd, som spilte Dr. Emmet Brown. Han var en av de siste forskere. Han fant faktisk opp noe, i stedet for å ringe rundt og spørre folk hva de syns om blåbær. Med Dr. Browns lyn-fyrte DeLorean reiste McFly til sine foreldres ungdom og bidro på et litt tvilsomt vis til sin egen befruktning. Dessuten forsøker den kommende mora hans å forføre ham.

Lea Thompson ble et vakkert minne for mange unge menn med forstyrra sexliv. Men det erotiske paradokset har ikke noe å gjøre i vår tid. Jeg tror de fleste under tjue syns det er kleint.

Handlingen gjentas for de som er yngre enn førti år: Michael J. Fox spiller en rockeinteressert ungdom som kjenner en gal professor så godt at han blir med mannen på tidsreise til fortida da foreldrene var unge, og sånn forandrer han livet til alle. Michael J. Fox var egentlig bundet opp i TV-serien «Family ties», og fire uker av filmen ble først laget med Eric Stoltz i hovedrollen. Det gikk ikke. De måtte ha The Fox. Christopher Lloyd er det man i hipsterkretser kaller episk som dr. Emmett Brown, Lea Thompson er en skjønn mor og kjæreste, Crispin Clover en pinefullt patetisk farsfigur, og noen spesialister vil kjenne igjen Billy Zane nede på rollelista som Match.

Sjefen for Universal Studio ville kalle filmen fort «Spaceman from Pluto» fordi han mislikte ordet «future». Produsent Spielberg sendte ham et memo der han takket for studiosjefens spøkefulle memo og fortalte at alle fikk en god latter. Sid Sheinberg turde aldri innrømme at det ikke var en spøk. Så mye for sjefer. 1985. 1 time, 56 minutter.

The tourist

TV3 00.05

tourist, the-2

Johnny Depp ser ut som en syttitalls-sosionom med Aurlandsko og hjemmesydde cordbukser, og Angelina Jolie ser alltid ut som dronninga i Snehvit.

terning 4 liten Akkurat da jeg hadde skrevet i en Facebook-diskusjon at Johnny Depp i «Gudfaren» ville blitt en sprelsk tivoli-opptreden, kommer det en film der den skeive skuespilleren spiller så nedroa at du mistenker ham for å enten å ha sittet våken om nettene med Angelina Jolies mange barn eller ha bytta ut amfetaminen med togreise-valium.

Regissøren med det uendelige navnet er tyskeren som laget «De andres liv», og han er omtrent like skøyeraktig som en fløy av Kølner-domen.

Men stillfarenhet kan han. Angelina Jolie siger framover som en blanding av Tall Ship uten race og oppstiva Dior-installasjon. De kultiverte luksusklærne hennes går i halvfarger som er like suksess-beige som rike damers armhuler, og hun beveger seg på høye hæler slik dansker går på ski. Et fantastisk syn.

Depp spiller en usedvanlig tuslete liten matematikklærer fra Wisconsin eller noe annet på W. Han er på togtur til Venezia med sin digitale sigarett da Angelina kommer smygende som en utvrengt semske-vagina og innlater seg med ham for å lure gangstere og politi. Nettopp! De tror at han er storsvindleren Pearce, Jolies bortfløgne kjæreste. Damage!

Angelina er så uforanderlig perfekt at hun kommer fram til Venezia i samme klærne og samme hårfasong som da hun gikk på toget i Paris, og dama lurer med seg den smiskende og hviskende realisten i et fantastisk hotell med utsikt over Grand Canal.

Så kommer russerne, og det er alltid kjedelig. Polakkene oppdaget det. Tsjekkerne visste det. Ungarerne erfarte det. Allerede Tsjekhov visste det. Og dermed tar filmen seg videre mot voldsklimaks med rutinerte innestemmer. Beroligende som blodtrykks-medisin, deilig å se på, men uten spenning eller troverdighet. 2010.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *