Månedlige arkiver: januar 2018

Onsdag 24.1.–Google-besøk og faktisk en streaming av “Thelma!

 

Thelma

Google 39 kroner

terning 5 liten Google Play Film har en lang vei å gå. Det er ikke en abonnements-tjeneste, men folk som bare ser en film av og til og blir leie av Harry Potter på normalkanalene, kan gå inn på Google og betale 39 kroner eller 29 for 48 timer med en film. Så vidt jeg husker har ikke alle filmene norske undertekster, og det er vanskelig å finne ut på Smart TV-en om de har. Google Film har som sagt en lang vei å gå. Men de streamer «Thelma», norsk film som kom ut i fjor høst. Så derfor et besøk hos Google. Har du en Google-konto fra før, tar den seg av betalinga. Vær oppmerksom på at noen filmer bare kan kjøpes.

Men til filmen.

thelma

Kaya Wilkins og Eli Harboe blir kjærester.

Joachim Triers nye film «Thelma» er i hvert fall en tredelt opplevelse. Tidligere har jeg opplevd Trier som en poengløs regissør. Den såkalte grøsseren «Thelma» har til gjengjeld mange poenger, og et par av dem er hver for seg så fascinerende at det er umulig å bestemme seg for hva som er det mest vesentlige ved filmen. Er den en aggresjonshemma versjon av «Carrie», er den et frigjøringsdrama om lesbisk kjærlighet eller handler den om hedonistens demoniske egosentrisitet?

La meg ta det selvfølgelige først. Oslo er en kjedelig filmby, og Blindern er verst. Den første timen er kjedelig, men i ettertid har jeg fått en mistanke om at Trier har ment det sånn.

Universitetet på Blindern blir skildret som et pludre-passivt oppsamlingssted for ungdoms-klisjeer, og Thelma innføres i det jeg oppfattet som en blanding av tradisjonell oppvekst-smerte og SKAM-følsomhet, men Kristin sa at SKAM ikke er sånn, og jeg har aldri sett serien. UiO som landskap er kjedeligere enn TV-reklame. Arkitektur og omgivelser skriker etter fasonger og livsformer, studentene er alminnelige på en måte som får deg til å føle at alle ble født av en fet NRK-logo. Den første timen av filmen har en plagsom mangel på forteller-originalitet og visuell resonans.

Vekkelsen fra Triers smertefulle kjedsomhet kommer i operaen. Ja, det er bra. Det er ikke jålete. Trier får til å skildre sammenhengen mellom villskapen og styrken i Leon og Lightfoots ballett «Sleight of hand» (ifølge Dagbladet) og den erotiske klekkinga som skjer med to i salen. Jeg sliter for ikke å røpe noe her. Jeg kommer ikke til å få det til. Ifølge Google er «Sleight of hand» en betegnelse på magiker-illusjoner, og operaen handler om to som møtes, mister hverandre og treffes igjen. Scenebildet er urovekkende og vakkert, og i salen forvandler en vennehånd seg til en snikende seksuell søker, en slange i fanget. Ikke uvelkommen, men skremmende.

thelma-1

Eli Harboe gjør en fantastisk rolle.

Her har vi egentlig det opplagte «God Morgen, Norge»-temaet. To jenter opplever seksuell tiltrekning, men den ene har kristen-pietistisk bakgrunn og må strøggle med familien sin. Foreldrene er dessuten altfor mye til stede i livet hennes, masete og detaljorientert paranoide på mobiltelefonen. OMG. LOL.

Men det er en grunn som vi ikke vet om. Den er fantastisk bra, og det går nesten risikabelt lang tid før vi oppdager foreldrenes egentlige rolle i historien. Lenge virker de bare rare. Thelma forteller at pappa brente håndflaten hennes da hun var lite barn og sa: «Sånn er det hele tiden i helvete». Pappaen, som spilles med en nydelig, spissfindig tvetydighet av Henrik Rafaelsen, er en slags tidsreise. Det finnes selvsagt ekstreme kreasjonskristne i Norge, men hvis de skal ha noen relevans i en filmhistorie, må det være fordi regissøren lager om igjen hevnskrekken «Carrie».

Det gjør Trier på en måte. Men han gjør mer enn det.

På grunn av Thelmas ikke-epileptiske, psykogene kramper kommer en kort psykiatrisk fase. Den er fortalt med ikke-realistisk ambivalens, fordi Thelmas tilstand både kan være en stress-sykdom, et overnaturlig grøsser-tema og en eksistensiell metafor. Et sted i historien og hovedpersonen finnes det en uavklart tilstand. Langsomt og logisk glir personene ut av den plagsomme realisme-rollen sin og blir gåtefulle. Tilstanden forklares først som stress, men Thelma vet hva det er og foreldrene vet hva det er, så de ber henne komme hjem. Og de stenger henne inne. Grunnen er ikke den vi trodde.

Dermed blir den klissete fortellerstilen på Blindern også noe annet. La meg si det sånn: Det finnes noe fælt i samtida som jeg kaller hypersensitiv realisme. Det vil si at hovedpersonene lever en gjenkjennelig virkelighet, men alt blir fortalt så inn i helvete (og der er det sånn hele tida) følsomt at man lengter etter luft og liv og akutt renselse i en Tourette-pub. Den første timen av filmen er sånn. Det var så vidt jeg ikke gikk. Men når den fantastiske, fantasi-flørtende dobbeltheten dukker opp i handlingen, opplever jeg en uventa uro og en tvil og en nysgjerrighet som aldri ville vært der om det ikke hadde vært for at filmen startet på et bastant fundament av alminnelighet.

For dette blir bra. Og jeg skal forsøke å fortelle om det uten å røpe for mye. De som skal se filmen, burde antakelig slutte å lese her.

På det psykologiske planet, der metaforene og symbolene tumler rundt hverandre som sukkerhøye bursdagsbarn, og Bibelens slange kryper over Helleberget eller jentelåret, der opplever Thelma sin styrke. I den underligheten som vi for enkelhets skyld kan kalle freudiansk, handler filmen om Girl Power (you got the power, girl! Hallelujah!), og Thelma blir ikke bare en følsomt moderne skikkelse som opplever lesbisk kjærlighet, hun blir en opprører mot det gamle inni seg. Foreldrenes eksotiske religionsutøvelse blir en metafor for den indre moralisten som ifølge gammal psykologi (Freuds personlighetsmodell) styrer livet ditt ved hjelp av innlærte moralregler. Men dette gamle har Thelma kontroll over, for det finnes egentlig bare inne i hodet hennes, og der regjererer hun sjøl. I ditt eget sinn er du Gud. Ingen andre. Der kan du fjerne Overjeget dersom det blir plagsomt og dyrke id i frihet og uten frykt. Du kan flytte det og brenne det som du vil. Og ikke bare det: Du kan ta vekk også id (driftene) når de blir for påtrengende og skumle.

På dette nivået er filmen også en modernitet, men den er klassisk, og den funker utrolig bra.

Det siste nivået er mer spissfindig, og jeg er antakelig den eneste som bryr seg om det.

thelma-2

Mamma Ellen Dorrit Pedersen og pappa Henrik Rafaelson.

For fjerning av Overjeget er egentlig hedonistens arbeidsform. Og hvis vi ser logisk på hva Trier forteller om Thelmas bruk av overnaturlige evner, har hun misbrukt dem på det mest groteske. Dermed er vi tilbake i grøsseren igjen. I grøsseren er utøveren av okkult vold alltid den ekstremt egosentriske og ufølsomme. Thelma befinner seg i et nesten plagsomt smart mellomsted i skillet mellom det demoniske og det frigjørende. For det stedet finnes. Hver eneste dag blir mennesker skadd eller såret av folk som misbruker sin utøvelse av personlig, amoralsk frihet.

Det var det. Og så kommer det viktigste til slutt. «Thelma» hadde aldri fungert slik filmen gjør om det ikke hadde vært for Eili Harboes hovedrolle. Hun er så bra at det nesten er skummelt. Harboe klarer å spille overfølsom og innestengt samtidig. Med kontrollert og beskjeden mimikk skaper hun en filmskikkelse som både er en troverdig grøsserdjevel og en frigjørerske fra tvang. Kaya Wilkins er også utrolig bra, og Ellen Dorrit Petersen vokter på verden og dattera med en subtil blanding av bekymring og fordømmelse. Skuespillerne skaper si egen severdighet i filmen, og jeg er imponert av Trier som balanserer dem så perfekt at de blir to forskjellige skikkelser hver.

Interstellar

Google 39 kroner

interstellar

Anne Hathaway og Matthew McConaughey på tur.

terning 6 liten Dette er en tidsstanser-film. Når du kommer ut fra visningen, kjenner du ikke igjen verden. Christopher Nolans space-eventyr er så suggererende laget og så velforma at den kunne fått deg til å tro på julaften-snø og nisser i mai. «Interstellar – Atmos» opphever din indre kyniker, den er så besnærende, bekreftende og befriende at den egentlig inneholder en eller annen ufødt fyr sitt livssyn. Filmen åpner rom i deg som du aldri bruker. OK. Nok foreløpig. Dette tror du ikke på, likevel.

Åpningen er perfekt. I et frustrert, men tilforlatelig bondelandskap bor rappkjeften Cooper (Matthew McConaughey) sammen med sine to barn og en svigerfar. Den ti år gamle jentungen Murph ser spøkelse på rommet sitt, og hun uroer med-elever med løgnaktige historier om at USA landet mennesker på månen på 1960-tallet. Ekspertene sier at det aldri skjedde.

Dette er nemlig fra ei framtid da Jorden er blitt så utbrukt at det nesten bare er igjen nitrogen i atmosfæren, og støvskyer og oksygenmangel dreper maten og truer menneskeheten. Fordi alle gode krefter brukes til landbruk, lyver myndighetene om teknologi. Den finnes ikke. Den fantes aldri. Skildringen av håpløsheten er romantisk som et gammelt cinemascope-drama, og man følger måpende med når Coop og jentungen kjører gårdstruck gjennom maisen for å fange en gammal indisk overvåkingsdrone. Det store ved «Interstellar» er blant annet at den ikke sitter ned og er varig lei seg. Voldsomme stormer av brunt støv overfaller de gjenstridige farmerne, men det er bare sånn det er. Det spennende ved Nolans historie er at han har gått kilometerlange omveier rundt Roland Emmerich. Han eksotiserer ikke elendighet, og han har motstått fristelsen til å politisere endetiden. Uunngåelige ting skjer med Jorden, slik sånne ting kommer til å skje en gang, og det er menneskenes historiske lodd at de må bruke vettet til å komme videre i Universet. They were flying Mother Nature’s silver seed to a new home in the sun (Young).

Visuelt er filmen en svever. Den løfter og bærer. Den bruker bildene til å skape voldsomme forventninger, og den gjør det ikke med englefingre og new age-luftighet. Denne filmen er stofflig. Den dundrer seg gjennom kroppen din med bilder og lyd; en poetisk koloskopi av Universet, om du kan forestille deg noe sånt.

Den fantastisk pompøse musikken kommer som en melding fra smertende stjerner og størrelser som vi aldri har ant, den er som å bo inne i et schizofrent orgel. Storheten i tomhetens tusen synth-piper skyver bildene, presser følelsene og gjør deg til et mottakelig begeistrings-vrak.

Så vet jeg ikke hvor mye dere vil vite.

La oss si at ting skjer, og begivenhetene fører til den uunngåelige uutholdeligheten at den tidligere piloten Cooper forlater barna sine og gården for å dra på en ekspedisjon til ormehull ved Saturn. Bare det kan gi menneskene inngang til en ny verden. Sammen med ham drar professor Brand (Anne Hathaway) og et beskjedent antall fysikere. Cooper er ferjemannen. Men han har etterlatt en tiåring som grein hjertet sitt tomt for indignasjon og sorg i forsøket på å holde igjen faren. Det er som å se alle barns sinte uforståenhet ved døden, og ut i rommet reiser en pappa som er sjeleskadd av sitt eget valg og besatt av tanken på at han er nødt til å komme tilbake.

Det er de bildene som egentlig skaper filmen. Forholdene mellom folka er reine og entydige, det finnes ingen spor av den dystopiske sosialrealismens deprimerende følelses-relativisme. Familien elsker hverandre med storhet og selvfølge. De ser rett på hverandre. De snakker rett til hverandre. Vi har sett mennesker ta på seg romdrakter og dra på risikable turer før. Men jenta blir hengende igjen i sjela vår. Hun er mentalt til stede i hver eneste scene i de tre timene «Interstellar» varer, og det eneste du tenker på, er om hun får se faren sin igjen. Det blir mye for et blødende hjerte, for Nolan lager space-romantikk med en lidenskap og en framdrift som ikke bare tar den sedvanlige pusten fra deg, men den stanser kroppsfunksjoner og gir deg fornemmelsen av at filmen er en ubarmhjertig virkelighets-skildring helt i enden av den eksistensielle fantasien vår. Du kan forsøke å bruke kynismen din til å pønske ut hvor historien kommer til å glippe, for dette kan aldri gå bra. Men de tre timene farer som på ryggen av apokalyptiske jernfugler gjennom tiden, og du rekker aldri å tenke, du rekker aldri å huske hva skepsis var.

Dette er bra. Det er virkelig bra. Det er halvdelen ukonfesjonell religiøsitet, nyskapning av The Holy Ghost, det er noen fjerdedeler tekno-mystisisme, det er Universets ufattelige tidløshet og menneskenes guddommelige overlevelsesevne. Det er industri-optimisme, det er tekno-teisme og mye fantastisk som dere skal finne ut sjøl.

Det ville ikke være riktig å fortelle hva som skjer der borte i det uventa himmelrommet. Men jeg kan si at filmen bever og rister hypnotiserende mellom voldsomme dramaer og actionspenning. Det er som å se en genre bli født, det er som å se noen lage den ytterste space-filmen, det er de tinga som «2001, et romeventyr» aldri ble fordi den var uklar og fordi den manglet Nolans usjenerte dyrkelse av den mest barbeinte følsomhet. Jeg innrømmer at jeg måpte mer enn McConaughey i denne filmen. Da jeg etter en stund sto ved bilen min i parkeringshuset på Jorenholmen, oppdaget jeg at jeg hadde betalt billetten og kasta den etterpå. Det føltes helt riktig, og jeg fant den aldri igjen.

Matthew McConaughey spiller Coop helt i ytterkanten av sitt talent. Han presser cowboy-imaget til den kanten der hvor dongeri frynses av belastningen, samtidig som han har en innlevelse i den sorgtynga pappaen som fullstendig overrumpler og imponerer deg. Han funker, og jeg er glad for at de ikke satte noen andre til den rollen. John Lithgow er en konge på lerretet, slik også Michael Caine er. Anne Hathaway spiller rolig og tilbakeholdt, og filmens troverdighet er avhengig av at hun ikke begynner å jente seg. Dette er McC sin film. Den beste han har gjort. Og jentungen Mackenzie Foy har et fjes du aldri vil glemme.

En setning blir hengende igjen. Oppe i Universet forklarer Cooper hvorfor han ikke fortalte hvor gale alt var: «Når du er forelder, forteller du aldri en tiåring at verdens ende er nær». I vår virkelig av begeistra voksen-skremsler burde vi ta med oss den. 2014.

Titanic (nyutsendt)

Google 29 kroner

titanic

Leonardo DiCaprio og Kate Winslet blir kjærester.

terning 5 liten Kraft-regissøren James Camerons maktdemonstrasjon «Titanic» er en påminnelse om den enorme innflytelsen 14 år gamle jenter har på verden. Filmen er egentlig en slags «West Side Story» til sjøs, og Leonardo DiCaprios betryggende uferdige sensualitet er den vegetarianer-veike ramma i en kjærlighetshistorie som ikke utfordrer på noe plan, bortsett fra at det tilfeldigvis går ned en båt. Man skal ha fjortenåringens lettflytta hjerte på rette sted for å bli rørt av den litt Emil-tøffe dragningen mellom fattiggutten med whiskynavnet Jack Dawson og den rike Rose De Witt Bukater. Det blir nesten som å se «Lady og Landstrykeren» om igjen på første klasse.

Men vi lever i en verden der folk vil se ut som fjortenåringer, tenke som fjortenåringer og se undertøysreklamer med fjortenåringer, og denne generelle kultur-pedofilien gjør at voksne folk også røres av hvalpe-sex og tygger smågodt til «Friends». «Titanic»s gigantiske suksess er en påminnelse om at vi ville ha lobotomert bort vår egen voksenhet dersom vi bare fikk lov av Helsedirektoratet og ikke fikk kreft eller rynker av det. Det betyr ikke at det er noe galt med Camerons storfilm. Din nå avdøde tante Martha med de klamme kamferdropsa ville sagt neiende og jaende «betagende» fordi filmen er klassisk naivistisk og fordi den bare har tatt opp i seg den tekniske delen av de siste femti åras identitets-utvikling, i tillegg til at Winslet kler av seg på overkroppen (men det gjorde Hedy Lamarr i «Ecstasy» i 1933) og elsker i doggvåt veteranbil.

«Titanic» er en indignasjons-romantisk film for elskere som føler seg misforståtte og undervurderte og forfulgte, den får båten til å se ut som en penge-interiør vegg-til-vegg-resta! urant ved Vågen eller en lux-useriøs antikvitetsutstilling i Oslo Sp ektrum og den er spennende også på det viset at man håper at vestens arroganse ikke treffer et isfjell denne gang, men seiler rett hjem til USA og levde lykkelig til sine dagers litt utsatte ende. 1997. Ja, de dør i den nyutsendte versjonen og.

The internship

Google 29 kroner

internship1

Rumpeldunk-teamet i Google med Owen Wilson og Vince Vaughn.

terning 3 liten Owen Wilson og Vince Vaughn er både sammen og hver for seg de siste årenes Eddie Murphy; de gir den samme håpløse frykten som ubehagelig nei-ikke-nå-igjen-skeining med slitte helårsdekk på julivarm asfalt, de er som Helan og Halvan-imitatorer på et tredjerangs tivoli. En treer-terning til en Wilson-Vaughn-komedie er egentlig et vennligsinna kjærtegn. Den reddende attraksjonen i denne filmen er Google.

De fleste vet at Google er en søkemotor og som folk bruker hvis de må svare på hva som er forskjellen på 2 ganger 2 eller hva de heter. Google er også et sjølopptatt Askepott-selskap der geek- og nerd-idealer er blitt virkeliggjort i en utopisk nåtid som kan tillate seg å være rar fordi Google aldri kan falle.

Den amerikanske mannen er det motsatte av Google. Den amerikanske mannen er en dementert gigant. I 2013 finnes ikke den stramme sjekkhefte-cowboyen Gordon Gekko. Den amerikanske mannen er en haleløs dinosaur som selger illusjoner i mørke utveier. Wilson og Vaughn spiller klokkeselgere som mister jobben og må finne noe nytt, de er på en måte urbefolkning i en tid da folk ser på mobilen for å sjekke klokkeslettet. Filmens tragiske fiksjon er at de får praktikant-stillinger hos Google sammen med en amerikansk intelligensia på under 21 år. I løpet av nesten to timer skal de bruke sin bikkje-kjute ubehjelpelighets-sjarm som kompensasjon for både ungdom, intelligens og kunnskap.

Filmfolka har fått bruke Google-bygningen til en handling som først holder hekkan med det eksentgriske (skal være eksentgrisk) cyber-tempelet og siden seifer seg ut av satiren og blir en trygg hyllest. Praktikantene ser ut som et frammøte til The Gathering, og alle har fargerike vindmølle-luer. Våre to venner svarer feil på alle spørsmål og tror at en bug i data-programmet er et skjult insekt.

Hvordan skal dette gå? Dere får se sjøl. Manuset komposterer seg. Møkk oppstår. Outsiderne bruker Flashdance-metaforen til selverkjennelse og prestasjonisme, og så klisser filmen av gårde med mye småsøt hygge og jabbete urimelighet.

Men jeg likte fire ting. Google er en kul og trivelig turist-attraksjon. Vince Vaughn får ikke kjæreste. De to førti-åringene blir stigmatiserte som åttitalls-oldiser uten X-men-kompetanse, og hvis du ser nøye etter, ser de faktisk både gamle og redde ut. Dessuten sier den unge sjefnerden i Google «nice» når datating stemmer, akkurat som Youtube-spilleren Addexio når noe stemmer i Minecraft Tekkit. Gud heter forresten ikke Google, han heter Youtube. Du-røret.

Every picture tells a story, don’t it. Til og med denne. Samtidig som det er et paradoks at nettopp Google faktisk er i ferd med å gjenoppfinne armbåndsuret.

Jeg er veldig uenig i at filmer med lap-dance på strippeklubb og samtaler om anal-sex skal ha sju års aldersgrense. Medietilsynet er også en middelaldrende dinosaur, og det vet ikke hvordan vi vil ha det. 2013.

Volcano

Google 29.00

vulkanen

Tommy Lee Jones med Anne Heche i asken.

terning 5 liten Kvinner er av natur bevarings-orienterte. En hverdagslig investering i to Stueland-stoler til fjorten tusen kan være nok til at de blir motstandere av ødeleggelsesvåpen og ekspropriasjonslover. Hvis du ser en katastrofe-film sammen med kvinner og Los Angeles detter sammen i smektende ildtunger, vil de tenke på at serviser går tapt. Uten at noen har rukket å ta dem ut av oppvaskmaskinen.

Det er grunn til å ta kjønnsforskjeller alvorlig om man skal skjønne den omfattende ambivalensen som gjør seg gjeldende i film-vurdering. Menn har hele livet drømt om å myldre isa snøballer gjennom utstillingsvnduene til forgangne Marnburg, og når de får se skyskrapere knekke som fyrstikker og knuspre som knekk, blir de ustyrlig viltre og vil springe ut på markene og hive småstein etter trekkfugler.

I den skjønne, sjelestyrkende ødeleggelsesorgien «Vulkanen» blir hele Los Angeles oversvømmet av gulpseig, grøtveltende lava (laget av samme stivelsesstoffet som brukes i gatekjøkkeners milkshake, metylcellulose) med like høy temperatur som Pamela Andersons hjemmevideoer. Tommy Lee Jones blir sotetere og sotetere og ser til slutt ut som en syttitallsfilm om at vi alle er negre. Anne Heche blir unyttigere og unyttigere og ser ut som en syttitallsfilm om at kvinner også kan arbeide i gruver. Noen må stanse invasjons-geleen fra jordens ildtre indre. Noen må ta ansvar, som håndball-kommentatorer sier. Tommy omgjør gatene i L.A. til ei slags dreneringsgrøft for umedgjørlig fyllmasse fra helvete, og hvordan skal det gå med dattera hans, og hva vil ekskona si hvis hun kommer kremert hjem?

«Volcano» er en buldrende og vakker effektfilm for gutter av begge kjønn. Mick Jackson er regissøren som laget «Bodyguard» og «L.A. Story». Han er med i filmglades aftenbønner. 1997.

Von Ryan’s express

Google 29 kroner

von ryans express

Frank Sinatra og Trevor Howard i krigen.

terning 5 liten Stilig og spennende krigsfilm fra 1965 med Frank Sinatra i hovedrollen. Sinatra er sammen med noen andre krigsfange i den annen verdenskrig, og han leder en flukt fra leiren ved å kapre et godstog. Trevor Howard i viktigste birolle og gode folk hele veien. 1 time, 57 minutter.

Tirsdag 23.1.– Trivelig og tøff thriller-tirsdag på selveste HBO

 

Tinker tailor soldier spy

HBO

terning 6 liten For alliterasjonens skyld skal tirsdager fylles med thrillere. I dag har jeg nok en gang forlatt det synkende skipet og overgitt meg til framtida. På HBO finnes ikke bare serier der historisk udokumenterte sadister oppfører seg seksuelt ondere enn norske politikere, der streamer de også mye bra film. Norske undertekster har de og, så vidt jeg husker. La meg også nevne at den første filmen ikke er thriller på den måten du tror. Det er en spionfilm med så intelligente detaljer og så nydelig rytme at de som ikke ser film mellom to bleieskift, kommer til å roe seg med en følelse av å bli bortskjemt.

Men til filmen.

muldvarpen

Gary Oldman: Skynd dere og se ham før han blir avslørt for noe!

Tomas Alfredsons filmatisering av Le Carres «Muldvarpen» er den andre filmen dere skal se i denne DVD-uka. Britisk etterretning er noe av det kuleste som finnes. Agentene likner pappaen til Lillebror og Knerten (slik han er i bøkene), og omgivelsene deres er omtrent like sexy som et uvaska askebeger på gloskadd mahognibord. Alfredson har innlemmet de streite 70-talls-spionene i en tung, farmor-brun gobelin. De er som paradoksalt slipskledde jegere i en stillestående innendørs-pastorale.

John Hurt har vært en særegen, engelsk olding i 40 år. Stemmen hans er sprukken som filosofenes stemmer når de har sagt så mye fåfengt at de begynner å miste troen på lyd. Hurt spiller spionsjefen Kontroll i et intellektuelt rotete rom. Mannen og rommet står til hverandre som den uverdige symbiosen mellom sjela og bukselommen. Du kan føle den urettferdige trøttheten hans. Alle er Hurt en eller annen gang.

Det andre trynet i denne filmen er Gary Oldmans. Hver gang jeg ser ham, tenker jeg: La Gary Oldman spille film, så kan de andre gjøre noe annet. Spille Ludo. Tørke tallerkner. Oldman er den melankolske agenten Smiley, som først får sparken fordi han tilhører Kontrolls gamle kaldkrigsbande, men siden blir hyra inn for å finne en muldvarp i systemet.

Oldman venter med alle uttrykk. Det er som om ansiktet hans øver seg innvendig før det velger å gi slipp på sjenansen. Du kan utmerket godt se denne filmen bare for å glane på Oldman og drite i historien. Den eneste ulempen ved det er at du mister dysterheten og det profesjonelle sorgmotet til troverdige skuespillere som Ciaran Hinds, Mark Strong, Colin Firth, Toby Jones, David Dencik.

Svensken Alfredson har laget det vi kaller en sein film. Men det er den egentlig ikke. Hvis du følger det geniale samspillet mellom mimikk og handling, mellom skiftninger i handling og i folk, vil du se at det eksisterer en ekte, nevrotisk dramatikk i filmen. Dette handler om en tvangspensjonert agent som er ubeskrivelig lei seg og som ved skjebnens inngripen får sjansen til hevn mot de han aldri likte, inklusive han som tok kona fra ham.

Mennene i «Muldvarpen» kler ikke av seg og går ut på slagmarken med de nakne grekere. Men de kjemper en kulere kamp. 2011.

Syriana

HBO

syriana

George Clooney har yngre kone, så denne filmen er bare for fritenkere.

terning 4 liten Hva skal amerikanske filmskapere med hjerne? Hver gang de forsøker å bruke den, ser resultatet ut som om hunden har tygd i stykker et nummer av Newsweek. «Syriana» er nydelig spilt og laga med flytende, moderne fragmentarisme. Men du vil bli mindre forvirra av å følge et arabisk oljekåseri på Al Jazzera.

Det store i Hollywood er mosaikk-filmer, og «Syriana» funker som en slags «Crash» der hovedtemaet rasisme er skiftet ut med hovedtemaet olje. Olje-temaet deles i flere likeverdige deler: Amerikansk super-fusjon av oljeselskaper trenger a) renvaskelse fra korrupsjonsmistanker og b) å bli kvitt en fornuftig arabisk emirsønn som vil tjene landet sitt og selge oljerettigheter til kineserne. Det var to. Amerikanske næringslivsfolk forsøker å få kontroll i Midtøsten med sin Komiteen for iransk befrielse (denne komiteen finnes ikke). En CIA-agent skal opprinnelig likvidere emirsønnen, men han tryner i alle de svikefulles svikefulleste svik og godt vær, så han går det dårlig med på en slags Bourne identity-måte. Pakistanske fremmedarbeidere mister jobbene som oljearbeidere, og derfor er de lette å hyre til islamistisk skole som gjør dem til selvmordsbombere. Var det mer da? Jo. En amerikansk oljekonsulent opplever familietragedie som konsulenten til den fornuftige emirsønnen.

Det finnes færre overraskende ting i denne oppramsinga enn du vil oppdage på ei Playboy-midtside. Filmen forteller solide, følsomme dramahistorier om noen enkeltmennesker og deres problemer, men i et nesten patetisk forsøk på å være klok, roter den til alle problemstillingene med for mange dystre armanier, for åpenlyse insinuasjoner, for lange setninger, for kompliserte resonnementer og for mange dresser på vei til en rekke kaotiske steder som vi i salen fortvila forsøker å holde rede på.

Samtalene er som kratt eller som mumbende jumber på et fremmed språk. Filmen er bygd opp som et puslespill av uoversiktlige gåter. Når den er slutt, skjønner du poenget. Men da har du kjeda deg lenge, og filmen er blitt ei sjøldau mediesvane: Vanvittig mye informasjon om noe som antakelig ikke var noe annet enn drøvtygd Newsweek.

En forfatter kan skrive en samtale der to menn bygger steingjerde på ei flat mark, og når to minutter er gått, skjønner du stalinismens innflytelse på vestlige intellektuelle på 1950-tallet. Her vaker ingen forfattere. 2005.

Non-stop

HBO

non-stop

Liam Neeson på fly med Michelle Dockery.

terning 5 liten  Jeg skal starte med noen relativt trygge vitenskapelige observasjoner: Liam Neeson er i ferd med å utvikle et panne-nesebein-parti som gjør ham fortjent til hederstittelen Årets Neshorn (Rhinocerotidae). Yrkesgruppen psykopatiske massemordere har utviklet sin absolutte omnipotens henimot religiøs fullkommenhet. Flyvertinner har kontaktlinser som hypnotiserer dem så voldsomt at de likner komedie-brura i en film om utdrikningslag – eller de tar stoffer som er så heavy at ikke en gang Venstre vil selge dem fritt i butikker.

Det var avledningene. Av de mer opplagte nyhetene: Jaume Collet-Sera fra Barhelona («Unknown») har regissert en action-thriller fra innsida av flygende fly som kommer til å holde feste deg i setet med ryggsvette og lamme deg med bange anelser. Dette er naturligvis en overdrivelse, men Collet-Sera har faktisk fått til en spennende film som følger verdens kuleste mann så tett at du kan kjenne igjen lukta av gammal irsk whiskyfyll. Neeson spiller flyvakt, men livet hans og psyken hans er så elendig at han kunne vært noe Jo Nesbø hadde funnet på. Ikke bare er han kassert og skilt politimann med kreftdødt jentebarn, han jobber som alkoholisert kabinvakt med så liten prestisje at han sorterer lavere enn måke i maskinen. Men slåss kan han. Å jøye meg.

Det er absolutt ingen lyspunkter i «Non-stop». Filmen starter med at Neeson smådrikker og kommer seg om bord på samme flighten som Julianne Moore. Hun preges som vanlig av samme resignerte gledesløshet som lam i slaktekøen eller Viking-spillere før tippeliga-start, og det ville vært en sann fornøyelse om Julianne viste seg å være en militant dansk islamist i forkledning. Men sånn er det ikke lenger. Sjansen for at skurken er en hvit mann med briller ligger antakelig på mellom 80 og 90 prosent. Hvis du dessuten er en tjukk hvit mann med gammel Nokia-telefon, blir du helt sikkert stansa av sikkerhets-kontrollen og kasta ut av flyplass-området sammen med allsangheftene dine.

Likevel stirrer kameraet mistenksomt på kjortelgubbe med muslim-skjegg, det merker seg at det er svarte mennesker om bord, og alt er for at vi skal bli urolige. Men vi vet at en araber er det i hvert fall ikke.

For det viser seg at det er en morder på flyet. Hvis han ikke får 150 millioner dollar til en løgnaskonto, vil han myrde noen i flyet hvert 20. minutt. Dette tekster han Neeson om. Og siden Liam er fra IRA-land og heter Bill, går det ikke lenge før han faktisk er den hovedmistenkte i et verdensomspennende TV-drama om kapring og terrorisme. Mer kan jeg ikke si om det. Men han som spådde mord, tulla ikke. Han har beundringsverdige, guddommelige kvaliteter, og alt han sier skal skje, skjer. Frp burde hyre ham til program-arbeidet.

Mer er det ikke, bortsett fra det med ryggsvetten og lammelsene. Jeg er nødt til å ta med Malaysia jabb jabb jabb piloter jabb jabb jabb, for det er hva man skal skrive om denne filmen i dag.

Til slutt: Dette var en anbefaling. Hvis det ikke ser sånn ut, så er det bare fordi jeg virkelig ikke hadde det godt i de 100 minuttene filmen varte. 2014.

Kalifornia

HBO

kalifornia

Brad Pitt på tur med Juliette Lewis.

terning 4 liten «Kalifornia» handler om verdens ondskap slik den fins fortettet i en uintelligent, moralsk uutvikla arbeiderklasse-tosk. Han dreper fordi han pleier å gjøre slik han føler for øyeblikket. I filmen fins også en forfatter (David Duchovny) som jakter på fortidas massemordere ut fra psykologiske motiver («her ble hun voldtatt av sin far som 11-åring, og her virkeliggjorde hun et voldsomt raseri mot ofrene sine»). Han får møte den totalt ureflekterte morderiskhet som tilsynelatende kommer ingen steder fra og bare fins i noen forsømte folk, og han blir litt forskrekka av det. Det gjør også fotografvenninnen hans (Michelle Forbes) som utforsker den usminka verden i dristige svarthvitt-bilder. Tim Metcalfes (han er manusforfatter) «Kalifornia» (han skrev manus til «Dødens labyrint» (Iron Maze)) kunne ha blitt en fantastisk film fordi den kombinerer roadmovien med den lett-filosofiske psykothrilleren. Men feilplasseringen av to moderne kjæledyr tar knekken på den. Brad Pitt og Juliette Lewis funker ikke i denne filmen. 1993. 1 time, 54 minutter.

The informant

HBO

informant, the

Titt-deg med Matt Damon.

terning 5 liten Matt Damon ser ut som en Espen Eckbo-figur, og han spiller nesten skummelt bra. Men jeg er ikke helt sikker på hva Steven Soderberghs «The informant» egentlig handler om.

Det er antakelig fordi jeg er oppdratt i den freudiansk-marxistiske overbevisning, som lærer tilhengerne at i bånn av enhver historie ligger det en eller annen didaktisk funksjon eller en lærerik sannhet. Amerikanere er overfladiske folk, og det hender at de bare forteller en historie, som John Irving gjør det. «Nå skal jeg fortelle deg om en pussig europeer som het Adolf Hitler, og du vil gråte og le om hverandre».

Soderberghs finurlige film ser hele tida ut som om den absolutt vil fortelle noe viktig. Når den er slutt, gjorde den ikke det. Men for oss som tror på Freud og Marx, vil forestillingen om at vi så noe viktig leve for alltid i minnet. Totally føkkt.

Matt Damon spiller en autentisk varsler. En gang på begynnelsen av 1990-tallet røpet mannen først at lysin-selskapet hans hadde en muldvarp for japanerne. Det fortalte han sjefen sin. Deretter gikk han til FBI-etterforskerne og fortalte at sjefen hans var hovedmannen i et internasjonalt pris-samarbeid av den sorten som får menn i svarte biler til å dukke opp utenfor kontorlokaler med razzia-tillatelser i nevene.

FBI undret seg over denne fyren, som sjøl hadde en høyt betalt sjefsstilling i firmaet. Men av amero-arketypiske årsaker kjøpte den forklaringen at de hadde møtt et virkelig ekte, ærlig menneske. En slags Frank Capra-oppfinnelse (Capra var han som skildret den fine mannen i gata). Dermed utstyrte de varsleren sin med opptaks-utstyr sånn at han avslørte alle som satt ned i dress.

Da starta et digert jøjemeg-hekkan. Jeg røper ikke mer. Michael Mann laget i sin tid «The insider» på en demonstrativt sein måte. Soderbergh er selvsagt særere. Filmen fra nittitallet er laget med en sjuk femtitalls-undertone; det er som om vi befinner oss i et bestandig, uforanderlig business-Amerika der de handelsreisende dør, men har friserte koner, forstadsidealer og dårlig musikksmak. Hele filmen består av corny mais-samtaler, men det blir ikke kjedelig, for når man først har begynt å undre seg, blir alt bare rarere og rarere.

Når filmen er slutt, sitter du der med undringene dine og tenker: «Er det sånn at jeg og alle de andre egentlig er Mark Whitacre?» Slapp av. Det er ikke. 2009.

John Q

HBO

john q

Denzel Washington med Heather Wahlquist.

terning 5 liten Tydelig og kompromissløs politikk i amerikansk underholdningsfilm er sjelden. «John Q.» er så klar i språket og sint i stemmen at den ville ha gjort minnet om Einar Gerhardsen til ny statsminister i Norge hvis filmen ble vist i valgkampen.

Filmen handler om helseutgifter som folks privatansvar. Den handler om den råe og ubarmhjertige kløften som oppstår mellom rike og fattige i samme samfunn når betalingsevne skal avgjøre liv eller død. I «John Q.» får vi møte en liten familie som får høre at den ikke har den sykeforsikringen alle trodde de hadde – og derfor kan ikke den dødssjuke sønnen få nytt hjerte.

Filmen svir i auene og stanger i magen.

John Q. Archibald er fabrikkarbeider og ettbarnsfar. Han opplever dårlige tider i jobben, men idyllisk familieliv. Idyllen har holdbarhet til sønnen detter om i en baseballkamp, og legene finner ut at han må ha nytt hjerte.

Det fins 40 millioner amerikanere som ikke har god nok forsikring til å redde livet sitt hvis de blir virkelig sjuke. John Q. får sjokk da han finner ut at han er én av dem. Sykehus-direktøren foreslår at han og kona skal ta sønnen med hjem og gi ham en verdig død. Men John Q. gir seg ikke. Mens blodtrykket til guttungen synker faretruende, samler han inn penger og selger sofaer og fjernsynsapparater. Da heller ikke det nytter, møter han opp på akutt-mottaket og tar leger og pasienter som gisler.

Det var her en gjennomsnittsfilm ville benytta anledningen til adrenalindrivende action-scener, som Samuel L. Jackson gjorde i «Forhandleren». Men ikke i Nick Cassavetes’ drama. Gislene i venterommet får ansikter og personligheter. Som en gjenklang fra Denzel Washingtons hjerteskjærende desperasjon, utvikler de snille øyne og uttrykker aktiv empati. I stedet for å bli en Rambo-film om en mann som blir så sint på systemet at han tvinger vold på det, blir «John Q.» et fint drama om den sympatien som finnes mellom folk når liv står på spill.

Washington er fantastisk i rollen. Han åpner ansiktet sitt, slik mennesker ofte gjør i sorg, og ser til tider ut som et barn fordi følelsene er kledd så nakne. Rundt ham gjør gode skuespillere som Anne Heche, Robert Duvall og James Woods verden til et bedre sted bare ved at de er sammensatte personligheter i stedet for å spille klisjeer.

Noen vil oppleve Cassavetes’ intense skildringer av familielykke og familieulykke som sentimentalitet. I «John Q» har ikke begrepet gyldighet. Det er ingenting som heter en sentimental far eller en sentimental mor når barnet deres dør. Filmen gir den absolutte sorg en sjanse, den forsøker med de små midler et visuelt medium har til rådighet, å formidle ihvertfall en brøkdel av den håpløshet og det sinne som oppstår når et barn dør. Dessuten gir den et ansikt til det raseriet som skal ramme alle de som finans-manipulerer menneskers rett til likhet for legen.

Handlingen i «John Q.» er sånn at det ikke føles befriende å bli sint. I stedet blir man forbanna på et vis som før kynismens tiår het politisk engasjement. Hvis det hadde vært mulig, ville man ha gått hjem og stemt på Einar Gerhardsen. Støre er som kald komle. 2002.

Mandag 22.1.– Det er Netflix-mandag med Shrek og Sellers og de

Shrek – Lykkelig alle sine dager

Netflix

terning 5 liten På denne mandagen har jeg rømt til Netflix igjen på en uendelig og hensiktsløs leting etter det overraskende. Det var antakelig ikke særlig visjonært å finne Shrek, men denne omtalen førte til at jeg ble oppringt av VG fordi jeg hadde nevnt Ari Behn, og Ari er et signalord som fører til klikk-kløe i de tankeløse delene av pressen. Jeg svarte at jeg likte Ari Behn veldig godt, men at temaet i filmen innbød til referansen. Jeg blir aldri oppringt av VG mer. Nå har sivilstatusen endret seg til det virkelig sivile for Ari Behn, for ingen lever lykkelig til sine dagers ende, og hvorfor skulle de det. Retorisk spørsmål. Ikke spørsmålstegn. Les helt til slutt, der omtales den stiligste filmen.

Men til Shrek.

shrek forever after

Fiona er blitt en militant opprørerske.

Jeg hadde aldri trodd jeg skulle si dette: Den siste Shrek-filmen er en slags advarsel til Ari: Ikke gjør det, ikke gjør det! Du blir ikke lykkelig om du blir fri!

Jeg hadde aldri trodd jeg skulle si dette heller: Jeg tror denne filmen er stilig i 3D. Den fjerde Shrek-filmen er riktignok om ei litt furten førtiårskrise ved hoffet, men mange folk i Faraway stikker seg fram, for å si det på den måten.

Shrek er altså blitt kongerikets Ari Behn. Han bor utenfor Slottet sammen med sin trolske prinsesse. De har tre små trollunger (OK, jeg skal snart slutte med trolle-snakket) og lever et normalt, strevsomt og idyllisk familieliv i skoglysningens gjørmeste Skaugum. Kong Harald er jo død, så dronninga hersker aleine på Slottet, og Shreks gamle venner er tilvente, assimilerte familiemedlemmer og bråkete bursdagsgjester.

Som jeg sa: Shrek er en slags Ari Behn.

Men den grønne bohemen pleide være en fri sjel som skremte vannet av småborgere og landsbykryp. Nå kommer de for å se på ham og le av ham når han koser seg i søla. Ungene griner. Hoffet maser. Vennene syns de kjenner ham som en slags hoffnarr, og den arme Shrek blir rammet av det jeg kaller russetids-syndromet: Han vil bli ung igjen, han vil bli farlig igjen, han vil bli fri igjen fra før den gang han temmet pms-prinsessa si.

(Shrek har altså brukt opp det familiedyrkende manns-idealet, og vender intuitivt tilbake til en opprinnelig fantasi om sin fortid. Det er nifst vanlig, det er egentlig skremmende, men vi fortsetter).

Og så kommer den nye skurken inn i historien. Han er den ekle lille, stygge skogsreka Rumpelstiltskin som går med urealistiske drømmer om å bli landets hersker, som om han var formann i Venstre. Og han kan trylle, så han lurer Hulken med pubertetsfantasiene sånn at alt som tidligere skjedde, opphører. Vi går inn i en tidskorrigert virkelighet, der Shrek aldri kysset Cameron Diaz.

De gamle guttene er der ennå, men eselet er trekkdyr og reiseradio for slemme hekser. Katten med støvlene får ikke fottøy på seg lenger, for han er like feit som Pusur og sitter og murrer middagsmett i utmyra. Der bor også Fiona, men hun er forvandla til en egenhendig frigjort førerske for opprørske troll i skogen. Hun har langt flisete rødt hår som flagrer militant, hun er en våpenbærende samurai-rai som bare bryr seg om krig.

I lure-kontrakten til Shrek står det at den kan oppheves at kjærlighetens kyss, og dermed er de i gang igjen. Hvordan skal det lunkne, forskrekka stuetrollet få den sinte dama til å kysse seg og mene det? Her trengs heltemot.

Dermed går også Shrek-filmen inn i det som er den synligste Hollywood-trenden for tida. Den blir militært begeistra som en Heimverns-video. Amerikanerne elsker militære operasjoner, og det blir selvsagt vanvittig moro når troll og andre øgli frihetskjempere skal slåss mot de bombekastende heksene og en musikalsk manipulerende rottefanger som spiller Jethro Tull-fløyte og får idiotene til å danse slik TV2 gjør.

Det blir kult og stilig, og filmen slutter med en slags Roland Emmerich-fantasi før den går over i fellessynge-slutten.

Tror jeg at unger vil like denne filmen? Tja, unger vet alt om foreldre som blir leie av dem, så de kommer nok til å føle suget i magen. 2010.

Starsky & Hutch

Netflix

starsky and hutch

Jakken til Ben Stiller. Strikkejakke, åpen foran, nesten Higgins-jakke. Et vesentlig minne.

terning 4 liten Syttitallet var ikke bare Bob Dylan med sigøynerskjerf og beads, det var også de funky wunderbaumernes tid, den ti år lange årstiden vi fra nå av kan kalle fyttitallet. «Starsky & Hutch» handler om to fønke honkiefyrer fra fyttitallet, og fytti fasiken hvor fønkete de er.

Paul Martin Glaser og David Soul spilte det legendariske TV-paret fra 1974, og i fattige hvite naboskap ble de et ømt begrep. Starsky and Hutch betydde bestekamerater. Den harmløse, skamløse, hjerteløse, og smakløse 2004-versjonen er satt sammen av lun, historisk ironi. Ben Stiller klovner den ærlige politimannen Starsky slik en sirkuspuddel ville framstilt Lassie, mens mjukfanten Owen Wilson er jentefuten, stinkepurken og snoddasen Hutch. De opptrer så karikert karakteristisk sammen at riksantikvaren burde gripe inn og erklære tiåret en freda ting langs vegen, for det er like stygt som ei bompengebu. Jeg vet at jeg har skrevet at femtitallet var det styggeste tiåret i historien og at sekstitallet var det styggeste i historien, men jeg hadde glemt at fyttitallet lå der med sine fortrengte minner om diskofunk så avfeldig utspjåka at voksne menn liknet festkledde bijouteribestemødre på landgangen til dyre cruiseskip.

Det finnes noen oppsiktsvekkende klær i denne filmen, Legg spesielt merke til den litt fløffy strikkejakken (med knytebelte) som Ben Stiller bærer mot slutten. Jeg hadde en sånn, og nå kan jeg ikke vise meg blant folk lenger uten å tenke på det. Det finnes også rystende stygg musikk, for den metallharde TV-serie-jinglinga og den soulsjuke hallik-diskoens halvkveda afrosmisking var virkelig ekstremt uffete.

Handlingen er plassert inn i en TV-handling av den typen som i sin tid fikk nordboeren Morten Harket til å synge at sola alltid skinner på TV. Egentlig sitter alle personene ved bassengekanten, og egentlig går alle hotpantskvinner i bikini. Selv når de har på seg kjoler og strykefrie jeans med sydd press er de egentlig i bikini, og så smiler de barbievokalen ua gjennom pupiller så tomme som torsdager, som om de skulle være speilbildet i Don Johnsons solbriller.

Starsky & Hutch etterforsker den rike selgeren av det lukt- og smaknøytrale kokainet, og de gjør det i en handling som starter morgentrøtt og tar seg opp til overraskende bra skrivearbeid.

Åpningsscenene er slett ikke gode, og man frykter at forfatterne hadde fortere fingre enn hjerne. Men så bare bedrer det seg hele tida. Besøket hos den koreanske leiemorderen med den vanskelige knivsønnen er stort. Avhøret av en fetisjistisk innsatt som vil se Owen Wilsons navle er ikke bare forbløffende, men den reflekterer dessuten hvor deprimerende kvinner kan ha det når grådige menn har sett seg mette. Stillers disko-duell med en pornostjerne-lookalike er sær, og filmen har til og med fått med en anakronistisk referanse til «2 fast 2 furious». Camp-stoffet er bra. I denne filmen bedriver guttene fondue og visesang. Vet du hva fondue-sett er? Ojoj. De kler seg ut som easy riders, og de tar i fullt alvor på seg skjorter som er sydd av dyre Norem Baade-gardiner.

Ingenting av dette er stort. Ingenting av dette er minneverdig. «Starsky & Hutch» er ikke en kul film i den forstand at den overskrider det selvsagte. Den vedlikeholder bare fyttitallets massive mani-myter med en så gledestrålende enkelhet at det banale blir en gave. 2004.

The dukes of Hazzard

Netflix

dukes of hazzard, the

Johnny Knoxville, Jessica Simpson og Seann William Scott.

terning 3 liten Harryfilmer er ikke som andre filmer. De er laga som øyeblikkelig sivilisasjonstrøst for folk som bor på så stygge utkantsteder at rottene tar lykkepiller. I en harryfilm har man sugt ut kvinners hjerner og sprøyta dem inn i melkekjertlene der de utfører synlig tankvirksomhet. I harryfilmer er bilen mannens beste venn også i løpetida. Johnny Knoxville, Jessica Simpson og Seann William Scott i «The dukes of hazzard» innebærer egentlig et nostalgisk juniorforsøk på å gjøre om igjen klassikeren «Smokie & the bandit». Jentene ser ut som de ble funnet i støvet under en 14-årings seng. Knoxville blir haglejaga fra garden da han kommer for å selge hjemmebrent, men i stedet branner brunstig med farmerens datter. Karene spinner i høstløvet så gummien gviner mot asfaltbladene. De banker hverandre med telefonkatalog. Dette er denim-doenes land.

Av og til er nedsnobbing nødvendig. Harryfilmer er noe du får lyst til å se hvis du for eksempel har sittet ved siden av Holger Kofoed på toget mellom Sandvika og Asker stasjon. Harryfilmer er pinlige, men enkle og vitale. De er avskylige, men opprinnelige på samme måten som kafeteriamat sør for Klubbgata. I denne filmen medvirker Burt Reynolds under rømmehvit meieristhatt. Willie Nelson spiller hjemmebrentingeniør. Det usensurerte består i at regissøren sprer noen uferdige overkropper rundt omkring som feriebyller på allergisk engelskmann. 2006.

Brides maids

Netflix

bridesmaids

Venninner på tur. Ta tilflukt, nå er det bare sekunder før de tar gruppeselfie med hvitvinsglass.

terning 5 liten For menn som elsker kvinner er venninner det verste som finnes. Du tror du har valgt å dele livet ditt med et hensynsfullt, mildt og lojalt menneske, men så viser det seg at dama har en venninne. Det betyr at det finnes et vesen der ute som vet hva du stønner når magmaen spruter, som vet om du har hemorroider, fortausangst, sidebeinsvalker, penismisunnelse eller kronisk ballekatarr. Og ikke bare det: Denne fnisende, livsvarige straffen av ei dame konkurrerer egentlig med deg og blir sur hvis kona di sier at hun heller vil være hjemme hos familien.

«Brides maids» er en rå satire over venninneskapets sjelelige usunnhet. Ei dame skal gifte seg med sviskeprins, og hu som var venninnen hennes helt fra hest- og halvsokke-dagene, regner med at hun skal arrangere alle de sjuke jodlepartyene som følger med bryllupsløfter. Men brudgommens sjef har ei strømlinja ung djevlekone som infiltrerer et helt livs felles-hvisking og overtar showet.

Når filmen blir virkelig vellykka på tross av at den sutrer seg til mot slutten, skyldes det Kristen Wiig. Hun kommer fra Saturday Night Live og er en nesten uamerikansk flink kvinne som beveger ansiktet og dessuten er i stand til å gjennomføre en patetisk rolleskikkelse sånn at du virkelig koser deg med henne. Hun får kjærlighetsløs sex til å se ut som verre enn pinnekjøtt-oppvask i lunka vann. Wiig spiller ei patetisk dame som er historisk bitter på tilværelsen. På grunn av Livet advarer hun kundene som skal kjøpe gifteringer, og konkurrerer med patetisk stahet med den nye dama om å få siste gratulasjonen på venninnas preparty for prepartyet eller hva det er.

Filmen er stappfull av fantastiske scener. Fordøyelsesorientert kjoleprøving etter måltid på etnisk restaurant er en klassiker.

Alle skuespillerne er bortimot perfekte. Ingen L’Oreal-misbrukere forsøker å ta seg ut. Her paraderer dugelige skuespillere sine kvinnelige svakheter i en skjønn satire. Melissa McCarthy er på alle vis en stor komiker. Jill Clayburgh er skjønn mamma i sin siste film. Det er så bra.

Stormene sier at det er jul, og «Brides maids» bør ligge under et hvert tre. Ungkarer vil le lettet. Gifte menn vil le hysterisk og drikke seg fulle første juledag. Kvinner vil ta fram den onde vorspiel-latteren som antyder at de alltid lurte alle med alt. 2011.

Click

Netflix

click

Han som har fjernkontrollen er mannen som ruler verden.

terning 5 liten På nytelsesområdet småmaskin-teknologi gjelder ikke begrepet usannsynlig. Skritt-telleren som kan måle kålrabi-innholdet i magert svinekjøtt er snart på markedet, og i mellomtida trøster vi oss med en ny mobil som det går an å snakke i.

«Click» er en typisk amerikansk halvharry-komedie av den sorten der folk til slutt likner Tom Nordlie og må bære latexdrakter som datafolka har formulert. Adam Sandler spiller den vanligste California-hannen; han som ikke dukker opp på sønnens svømmetrening, ikke bygger trehytte og ikke kan dra på telttur fordi han har arbeidsjernet David Hasselhoff som sjef.

En stressa kveld drar Sandler på byen for å finne ny fjernkontroll til TV-en, og han kommer hjem med en maskin som kan kontrollere alt. Hurtigspoling av skitende hund og hastig hustru-sex er blant de små tingene som besluttsomhets-forlengeren til Christopher Walken kan få til, og det er ganske underholdende.

Som alle skjønner beveger vi oss samtidig inn i området for akutt strålefare: Hva kan ikke teknologien gjøre mot folks sjel?

Vel, gledesdreperne i Hollywood har også en hjelpeprest-vri på denne teknologi-hyggen, for som en slags ekteskaps-Scrooge utvikler den arme arkitekten seg til å bli en feit, skilt tosk som bare har sin grenseløse suksess å varme lankene på. Dette er en samfunnskritikk som stammer fra den gang mor og barn gikk hjemme og plaga hverandre med femtitallsgnål, mens far fikk lov til å gå på jobb og drikke vann fra en beholder rett utforbi kontordøra.

Ikke bry deg om den. Kos deg med fk-en. 2006.

Stranger than fiction

Netflix

stranger than fiction

Will Ferrell har oppdaget at det finnes en forteller i livet hans.

terning 4 liten Virkeligheten er under stadig utforskning, en virksomhet som kan sammenliknes med å hermetisere følelsen av luft, rom, vår og ømhet hvis du står på toppen av Livarden og myser mot solnedgangen mens du enten holder rundt barnet ditt eller naboens intoksikerte trofé-husbond.

Både romanforfattere og filmfolk forsøker å tilnærme seg eksistensens egentlighet på fantasifulle måter, og du må antakelig forsøke å fatte «Stranger than fiction» som et halvtenkt intuisjonsforsøk på å fange vinden og hvem kan vel fange den.

Will Ferrell spiller en typisk film-eksentriker. Det er en mennesketype som har til felles at de beskrives av hva engelskspråklige kaller en «narrator», en fortellerstemme. Narratøren slenger seg lystig mellom setningene som en endorfin-avhengig formulerings-Tarzan med høydeskrekk og utbroderer hovedpersonens merkverdigheter i full fantasifrihet, for han skal skape en raring, ikke en person. I Ferrells tilfelle betyr det at man har dikta opp en fortjent enslig hybelfyr som er kjedelig avhengig av tall og jobber for likningskontoret.

En dag skjer det fatalt filmframkallende i hans liv: Han kan plutselig høre fortellerstemmen. Den litt sutrete briterøsten til Emma Thompson beskriver hva han gjør mens det skjer, og Ferrell er så smart at han finner ut at noen skriver livet hans. Han er en noe så hjelpeløst som en romanfigur.

Etter å ha vært hos lege, går skattemannen logisk nok til en litteratur-professor (Dustin Hoffman), som skal forsøke å lete seg fram til hvilken forfatter Ferrell er fanget av. Det er nemlig sånn at den egentlig suicidale forfatterdama kommer til å ta livet av ham. Det passer dårlig å dø, for brød-eltersken Maggie Gyllenhaal har nettopp grepet hans baguette.

En vemodig og nesten-vittig film følger, og mange kommer til å hygge seg. Veldig flere vil sette pris på at Emma Thompson er skikkelig tilbake. 2006.

The weather man

Netflix

weather man, the

Ukas forsetebilde. Michael Caine er den misfornøyde pappaen, Nicolas Cage er værmannen.

terning 5 liten Dette er ukas mest overraskende innsiktsfilm. Ikke overraskende for de som allerede liker Nicolas Cage mentalt skjøre balanse så godt at de ville være villige til å kjøpe den på jernbanetoaletter, for de vet hva de får når The Cageman spille sårbar mediekjendis som egentlig bomma på alle de viktige tingene i livet, mens han i grunnen bare forsøker å imponere faren sin. Heller ikke for de ubeskjedne elskerne av Michael Caine, for Caine er som et slags univers. Man føler seg som akvarie-eier når man leier en Caine-film. En liten verden blir en del av stua, og i den flyttes sandsteinfjeset til den lakoniske bekengelen Michael rundt og er universets ufødte midte. Hvis det noensinne blir danna et nytt univers, er Michael Caine det eneste som blir beholdt fra vårt. Han er så uanstrengt. Han kan vente på bussen og få det til å se ut som en sentimentalt-ironisk handling. Ikke at han venter på bussen. Den venter på ham.

Filmen vil heller ikke overraske de som skjønner at tilstedeværelsen av ei tjukk datter betyr at filmen skal få et sigende tyngdepunkt. Den tjukke dattera vil alltid være i manusforfatterens bevissthet som en form for fortellermagnetisme – hun suger interessen. Hun er som et svart hål.

Dette er filmen: Nicolas Cage spiller en TV-værmann i Chicago. Kona har gått fra ham. Dattera har feil klær. Han er sønn av en kjent forfatter, som plutselig begynner å dø av kreft før sønnen får bevist at han er en fantastisk amerikansk suksess, sjøl om rånene hiver fastfood etter ham fra bilene sine. Værmannen lever i et eksistensielt vakuum. Han er ikke en fiasko, det er bare det at suksessen hans ikke teller på samme måte som den gjør med andre mennesker. Han har fått utdelt en ugyldig karriere og lurer på hva grunnen er.

Filmen er laget med et fravær av følelser som er vittig og samtidig bevisst usannsynlig. Man forteller en historie som ingen skal trenge å identifisere seg med, og følgelig går det an å kjenne seg igjen. Kopierer du virkeligheten, vil ingen føle seg truffet. 2005.

Being there

Netflix

being there

Peter Sellers oppvartes av ei som ser ut som Shirley MacLaine.

terning 6 liten «Being there» fra 1979 er en av de mest geniale filmene som er laget. Peter Sellers spiller en barnlig tilbakestående mann som har levd isolert som tjener i hele sitt liv, men kommer ut på egen hånd da herren dør. Alle hans klisjeer og hele hans ydmyke framtreden blir tolket som genial av en samtid som er ute etter å bli lurt. En stor film som sier mye om tullprat-samfunnet. Jerzy Kosinski skrev manus etter sin egen bok. Hal Ashby regisserte. 2 timer, 10 minutter.

Søndag 21.1.– Og enda en gang, for de søvnløse, en skikkelig grinesøndag

En dans på roser

NRK1 24.00

terning 6 liten Piaf-filmen vises for seint, og jeg har anbefalt den for mange ganger. Men den er uunngåelig. På en søndag føles det helt rett å grine en skvett over de som fikk skadelig oppmerksomhet, de som tok feil valg, de som ikke tålte suksess eller motgang eller fristelser eller fjoll. Sånn er det. Jeg som egentlig bare ser langrenn og skiskyting på TV, syns jeg kan se på øynene til en Svendsen eller en Northug når sjela melder seg med sin brutale forvirring. Det er aldri kroppen som svikter først. Det er blikket. Det er følelsen av å ha gått i kjelleren en gang for mye og aldri egentlig kommet opp igjen. Dere ser sikkert på politikere på TV, så dere har andre referanser. Men filmen om Edith Piaf treffer noe i alle. Og noen av oss elsker de som aldri angret.

OK. Jeg kan ikke holde på sånn.Til filmen.

en dans på roser

Edith Piaf synger så du får to hjerter.

Slutten på den franske Piaf-filmen så jeg egentlig ikke. Da den skapdøde lille skapningen sang «Je ne regrette riens», rant tårene som varsler om overfloder, og kroppen verket. Ikke bare fordi det var synd på Edith Piaf. Enda mer for at den kraftfulle, svake rennesteinsspurven også representerer Britney Spears og alle de andre som blir ulykkelige av å bli lykkelige.

Verden er full nok av folk som ikke føler seg komfortable med suksess. De føler seg merkelig ufortjente, de føler seg ubehagelig overeksponerte, feilplasserte og direkte driti ut av andres oppmerksomhet. Og de drikker seg sanseløse, de tar dop så sjela kreperer og de dør ensomme og forskrekka i trivialiteter og toalettspy. Janis Joplin, Marilyn Monroe, Kurt Cobain – den som egentlig var liten og ulykkelig blir knust av å oppleve noe så skummelt som lykke. Akkurat det er genialt ved «En dans på roser». Edith Piafs liv var som en hån fra gudene. Hun ble satt til verden av en motvillig hore, hun vokste opp i et bordell, hun sang på gata for småpenger – og for det belønnet skjebnen henne med en serie ulykker som man ellers bare finer i skillingsviser. Ikke bare var hun svak og herjet av sykdommer. Alle hun var glad i ble på en eller annen måte forferdelig, uutholdelig borte.

Piafs liv parodierte den fruktige sentimentaliteten i franske sanger og til slutt satt en rasert, narkoman alkoholiker igjen i pleddet med underlig rødt dokkehår og et ansikt som forlengst hadde forlatt denne verden.

Genialiteten i «En dans på roser» er antakelig ikke at filmen er en nøyaktig gjengivelse av Edith Piafs liv. Den er et skrik med guddommelig stemme og noen franske rrr-er som bare kan beskrives i dikt. Framstillingen av Piaf er nesten surrealistisk, filmen blir som et infernisk mareritt der sangerinnen skikkelse er et symbol for alle de som dessverre er for små for seg selv. Hun er oppkomlingenes helgen.

En dag i den andre verdenskrigen kommer en soldat på vei til fronten inn i rommet til en oppgitt Piaf og ber om å få spille en sang han har laget. Han får fem minutter, setter seg til pianoet og synger «Je ne regrette riens» nesten ugjenkjennelig. Men dama kjenner igjen alt hun har følt og vært og roper: «Endelig sangen jeg har ventet på».

Med noen siste krefter går hun på scenen og synger «jeg angrer ingenting». Verken det fine de gjorde mot meg eller ondskapen. Alt er meg likegyldig. Det er det slåtte menneskets stolte løgn. Det er på sett og vis Britney hos frisøren – «jeg driter i hva dere syns om meg».

Edith Piaf er de små og de ulykkeliges skytsengel, og de kommer til å elske filmen om henne fordi de vil føle at noen har sett dem. La det renne for Britney. La det renne for Janis, la det renne for Kurt. Det skjer ikke ofte, det skjer nesten aldri at en film er så stappfull av voldsom lidenskap, vonde følelser og menneskelig innsikt som «En dans på roser». 2007.

Dusinet fullt 2

TV3 19.00

dusinet fullt 2

Steve Martin og Eugene Levy er vittige sammen.

terning 4 liten Eneren var en film om en far (Steve Martin) som skulle passe alle sine barn mens kona drev med karriere, som bitre kvinner gjør i forurensa byer. I oppfølgeren drar de på ferie og kommer i et konkurranse-forhold til Eugene Levys familie. Piper Perabo er med og Hilary Duff og Jaime King og Carmen Electra, så det kan jo være at filmen er for jentekikker-segmentet. Bonnie Hunt er framleis mor. 2005.

The theory of everything

TV3 21.00

terning 4 liten Dette er filmen om fysikeren Stephen Hawking og kona hans. Det er en film som jeg ikke ville ha trodd på om jeg så den. 2014.

Amors baller

FEM 19.20

terning 3 liten Nei, det er ikke sånne. Filmen handler om en gutt som spiller fotball fordi han vil være sammen med ei jente, så den er laget av folk som aldri har spilt fotball eller kjent noen som gjorde. 2011.

If I stay

FEM 21.00

terning 3 liten Mye babbel og mye skvæl. Chloe Grace Moretz spiller musikkdrama om ei jente som liger i koma etter bilulykke og kan bestemme om hun vil våkne og leve srlv om livet blir annerledes. 2014.

The expendables 3

Max 22.00

expendables, the 3

Her sitter de overflødige. Men kule er de.

terning 5 liten l «Expendables 3» tilhører nok de filmene som ikke skal anmeldes i framtida, og dermed ville ingen fått vite at det finnes fragmenter av festforestilling her, og menn med synlig levesett går foran alle andre og gjør det kvinner ikke får lov til: De romantiseres for det de er, med rynker og furer og valker og en ytre feilbarlighet som ikke en gang badespeil bør vise fram. Dette er en hyllest til modige mannlige skuespillere og den regissøren som bestemte seg for å fotografere folk slik de ser ut. Noenlunde.

For noen fantastiske trolldeig-tryner:

Sylvester Stallone er blitt flat i fjeset, som om han gikk på sin eget sjølbilde i stor fart. Samtidig er han rund i kjakene, han går med ubesværa selvironi, men når dramatikken tetner til som i en tippeliga-slutt, da kan han spille intensere enn noen av de kjute kattungene.

Arnold Schwarzenegger likner i gode stunder et livsfarlig kusma-eksperiment, men han valker gjennom filmen med et strålende humør som folk kanskje oppnår når de ikke lenger må lese de sosietets-orienterte Twitter-meldingene til Maria Shriver. Han ser ut som en Marvel-figur når regissøren slipper ham til med maskingevær fra rølpete helikopter.

Mel Gibson er i storform. Også hans ansikt er forma av Fader Tid, og han har så mange ujevnheter der andre folk har hud at han kunne vært sandblåst teskurd utført av dopa motorsykkel-tapere fra «Mad Max». Men vakker er han. Og splitter pine gal. Ikke mange filmskurker kan kopiere Gibsons psykotiske sadistblikk.

Harrison Ford kommer innom som lekelysten CIA-sjef (eller noe). Egentlig ser han ut som en avgående visepresident med det forskrekka og gråbustete håret. Men også han har action-sjel og kompromissløs selvutlevering.

Jeg trodde egentlig Wesley Snipes måtte være død eller borgermester for fire strandbarer i California. Men han er framleis en ressurs. Det var en stor opplevelse da jeg omsider oppdaget at han var med i filmen.

Antonio Banderas spiller på en måte Shrek-komedie og gir kropp til en vilter latino-galning med kastanjett-tunge og meddelelses-tsunamisk åpenhet. Banderas har gjort mange teite roller de siste ti åra, men her blir han sluppet løs i en nesten absurdistisk rolle på grensen mellom plastisk geni og takk for i dag.

Kelsey Grammers flegmatiske særegenheter passer nydelig inn i rolle-galleriet. Han er en mann med bøttehatt og familiefar-image, en rølp i Marlboro Classic-klær.

Og Jason Statham er som vanlig perfekt. Han er en av de skuespillerne som skjønner action-film med bensinbegeistring, Brut og ubarberte baller, og han bidrar seriøst til det gode humøret.

Jeg sier igjen. Dette er voksne menn i alders-ironiske roller som kvinner ikke får spille uten at man lager kjønnsløse fruentimmere av dem. For sjøl om veteranene ser gamle ut, kan du merke at de skal forestille menn med erter i belgen.

«Expendables 3» er klart og tydelig en uvesentlig film, og hvis jeg måte velge mellom å se den eller Fernando Solanas eventuelle «Syd 2», så ville jeg nok ha nølt. Men nå har jeg tenkt å lese om igjen Marcel Prousts «På sporet av den tapte tid» siden tittelen fungerer som relevant, så da kan jeg tillate meg å feire uvesentlighetens merkverdige evne til å vokse mens du ser på. Men jeg er redd for at etter hvert som medier leter etter begrunnelser for ikke å sende kritikere til kinoen, kan nok stasfilmer som «Expendables 3» havne utenfor av snobbe-grunner. Da blir det bare meg. Det blir leit.

Når alt utenomsnakk er rutinemessig ferdigstilt: Dette er en action-film uten respekt for noen Nobelpris-vinnere i fysikk, og da mener jeg særlig Newton. Vekslende, skroteferdige manneting bildelegges med rå, gammeldagse actionbilder. Replikkene kommer som snakkebobler. Når man først engasjerer seg i direkte åpen strid med dødelige våpen, skjer det med overdrivelser av den sorten som man må være født med for å sette pris på.

Du vet dessuten at det er en vellykka actionfilm når sjetteklassinger reiser seg fra sofaen og blir stående og småhoppe midt på golvet mens politisk sterkt ukorrekte tanks fra et fantasiland på størrelse med Usbekistan dundrer sine prosjektiler gjennom rivningsklare ruinvegger sånn at murstøv på tykkelse med Gjesdals-lefser legger seg over den velsigna nyoppstandne Snipes. Og alvorlig talt er ute i forfallet: Når så dere Snipes i en skikkelig velstandsfilm sist? Hæ? For oss som fylte videobutikkene lørdag ettermiddag, er et gjensyn med Wesley som to Viagra og én Vitaepro. Dette er stas.

Handlinger skal man røpe minst mulig av. Men Stallone syns gjengen bør gi seg, så han hyrer ungdom i stedet. De er OK. Så tar filmen seg både hit og dit, for å si det enkelt, først og fremst befrakta av sjefens gamle haikjeft-fly. Egentlig skulle skurken hentes hjem og dømmes av Menneskerettsdomstolen i Haag. Men Sly stirrer ikonisk på den gamle Rambo-måten og sier tungt: «Jeg er Haag».

Og så slutter filmen med en fantastisk spøk. De kule ynglingene som fikk være med de voksne på jobb, synger felles-karaoke på bar: Neil Youngs tekstlinje «Old man, look at my life. I’m a lot like you were» runger over den egentlig groteske postwar-idyllen. 2014.

All is lost

NRK3 21.35

terning 4 liten Robert Redford er den eneste skuespilleren i dette dramaet. Yachten hans havarerer, og hva gjør jeg nå? 2013.

Crazy stupid love

TV2 Livsstil 21.00

crazy stupid love

Ryan Gosling og Emma Stone, på vei til Lalaland egentlig.

terning 2 liten Hva er det med Ryan Gosling som gjør at kvinner tror de ser noe fint? Gutten preserverer et frossent ansiktsuttrykk som om han er redd for at bevegelse er usexy, Han hører hjemme i kategorien Clooney-kløner: Dette forførerfjeset funka i den forrige filmen, ikke fader om jeg forandrer det. Jeg vil se ut som mannen som fant G-punktet og kalte det Amerika.

I «Crazy stupid love» spiller han en dresskledd utelivs-sjekker. Forføreriet består i å ydmyke kvinner, noe som egentlig er Vince Vaughns spesialområde. Overraskende nok treffer han den friske fantajentå som får ham til å bli en inderlig forelska familiemann. Nei, jeg har ikke funnet på denne handlingen for å være ekkel. Den er der helt av seg selv.

Den stadig lile forvirra Steve Carell er gift med Julianne Moore inntil hun har sex med Kevin Bacon, antakelig i en slags lavkarbo-fanatisme. Carell spiller Carell, og han er tilforlatelig som en Finbeck & Fia-tegneserie. Inn i den nedbrutte mannens liv kommer Gosling som penisfuhrernes ironman og han lærer bort latterlige klær sånn at Carell ser ut som kul advokat på bar. Han har en søt gutt på tretten år som sier «asshole» på skolen og forårsaker en kulturkrise som de skjønner i Afghanistan. Emma Stone spiller som ei Bratz-dokke. Greit nok.

Jeg kan skjønne at slitne folk hygger seg med teite ting. Jeg kan ikke skjønne at de faller for den gamle svindelen om trusesniken som blir helbredet. 2011.

Clash of the titans

TV2 Zebra 21.00

clash of the titans

Sam Worthington i et stilig foldeskjørt som gir plass til utstyret.

terning 4 liten Til slutt rir Zevs lille Per sin Pegasus rett inn i solnedgangen, men da han har allerede cowboya ned en så diger krak at ikke engang EU ville hatt hjerte til å straffe grekerne med den.

Men den sterkt etterlengta intensiteten i gudehistorien kommer litt seint. Filmen starter med mytologiske tablåer av den sorten som arbeidsledig engelsk adel framførte for hverandre i merkelige utkledninger til inntekt for såra soldater i Krim-krigen. Nei, Krim-krigen er ikke en rivalisering mellom engelske påskeserier. Klassiske skikkelser som bare André Bjerke hadde inngående kjennskap til, står opp og lirer av seg eksposisjoner & introduksjoner nok til et kjapt mellomfag i sittende snorking. Dessuten presenteres vi for det greske gudehoffet i gudhjelpemeg de verste Grand Prix-kostymene jeg noensinne har sett, inklusive Korfus.

Sam Worthington fra «Terminator Salvation» og «Avatar» spiller Zevs uekte sønn Persevs som blir oppdratt av en gneldrende britisk fisker med Kystparti-dialekt. Skjebnen har valgt ham til å bekjempe Kraken, et uveltelig norrønt sjøuhyre som gudene skapte for å plage menneskene.

Menneskene gjør imidlertid opprør, ledet av Mads Mikkelsen i en slags Arnold-rolle med digre muskler og germaner-aksent. Det er selvsagt helt naturlig at en danske leder de som ikke liker gudene, og hans lille skare av forskremte brynjebærere tumler seg fram i en verden som preges av monstre, beduiner og andre ideologisk ukorrekte data-oppfinnelser. Kampen mot de digre skorpionene flimrer brølende i det uendelige, men action-scenene tar seg endelig opp da Persevs skal hogge hodet av Medusa, som slanger seg snedig rundt omkring over lavaen. Derfra funker filmen ålreit, men øyets metthet er ubønnhørlig. Når man først har sett femti fantastiske ting uten å bli egentlig engasjert, er det vanskelig å imponere med nummer 51.

Franskmannen Louis Leterrier regisserte også «The transporter» og «The transporter 2», og egentlig burde han hatt nerver til å lage en enklere, ikke så deklamerende film med motorsykler, strippere i foldeskjørt og svevende ninjaer. Og Jason Statham kunne godt hatt hovedrollen; svett, sotete, sex-stønnende og bare så vidt i live. 2010.

Welcome to the punch

Viasat4 22.30

welcome to the punch

James McAvoy ble aldri født for å føre pistol. Men ting skjer.

terning 4 liten Denne har jeg ikke sett, men den trenger ikke være håpløs. James McAvoy og Mark Strong spiller en slags actionthriller om en forbryter som mot bedre vitende kommer tilbake til London. Der venter en sulten politimann som endelig får sjansen. 2013.

Lørdag 20.1.– Ålreit lørdag med både stas-Ridley og litt om hukommelsen

 

The counselor

TV6 22.30

terning 5 liten Hukommelsen er en veldig privat ting. Egentlig tilhører den utstyrskategorien «rustning» og bidrar til å gjøre eieren trygg og fornøyd. Hukommelsen henger sammen med opplevelsen. Den er også privat. Det er ikke sånn at folk enten har full empati eller ingen empati, det er sånn at de fleste av oss befinner oss omtrent midt på empati-skalaen, og de som lever skakt i den super-empatiske ytterkanten, er ømfintlige skapninger som plager andre mennesker med sin ustanselige følsomhet. Hvis man har en ganske personlig opplevelse og en ganske personlig hukommelse, kan man fort bli et relativt lykkelig menneske. Men konfliktfri blir de lykkelige aldri. Hvis noen sier «men den fjerde oktober i nittennittisju sa du at», vil et godt tilpassa menneske trekke på skuldrene.

Hukommelse er en veldig privat ting. Ikke tro at du deler den med noen. Samsvar er en illusjon som oppstår ved sosial tilpasning. Dette nevner jeg fordi nypuritanismen forlanger en absolutt felles-hukommelse.

Men til filmen.

counselor, the

Brad Pitt snakker ut med Michael Fassbender.

Å Ridley, å Ridley, du lager så elegant film at jeg får følelsen av å se et stykke hermetisert fortid. Folka dine er riktignok umulige å like, men antakelig mener du noe med det. For «The counselor» er en ordrik og egentlig filosofisk film. Den er også en dypt tilfredsstillende underholdnings-thriller med sensualitet i utkanten av det smakfulle, som vi også kan kalle det smalføkka, og den har overlegent lange replikk-vekslinger av både filosofisk og sarkastisk karakter. Det vi kan kalle karsastisk. Nydelig formulert av Cormack McCarthy, som skrev romanen «The road».

Filmen starter med et luksus-problem. Michael Fassbender er en lite troverdig sengemann som tilfredsstiller Penélope Cruz med en slags bresen sjåvinisme som gjør at du fornemmer at du ser en av historiens mest åpenbare orgasme-feiker. Kjærligheten skal være til stede i dette rommet, men sengetøyet damper mer av lidenskap enn folka gjør. I ettertid tenker jeg: Det er det antakelig en mening med. Dette er elskoven til en bortskjemt sjølnyter som vil vise seg for dama si og kjøper noe han ikke har råd til. Han skal være en patetisk lidenskapsklovn.

Fassbender gjør en storarta rolle, bortsett fra at han ikke funker som forelska mann. Jeg har et problem med den tyske skuespilleren, for jeg har sett for meg at han kunne komme til å spille i «40 shades of Grey» (men det skal han ikke), og bare tanken på at det kunne skjedd er nok til at jeg syns han ser ut som et kiosk-påfunn.

counselor, the 2

Til og med Penelope Cruz.

Han drar til Amsterdam og kjøper en dyr diamant som man bare ser i gamle filmer. Dermed trenger han penger. Mye penger. Uten at vi blir plaga med prosessen roter han seg borti meksikaneren Javier Bardem, som jobber med anestesi i helvetes forgård, der alle følelser og all tilgivelse forlengst ble brukt opp.

Da jeg fikk se Bardem med et hår som får ham til å likne Tim Burton like etter frokost, tenkte jeg: Nei, hør her, nå får vi en grusom «Freefall»-rolle igjen. Men det gjør vi ikke. Bardem er i stand til å bære sin ukule luksus-ham med patos. Han spiller som om han vet at han er en latterlig figur, og han snakker deilig.

Cameron Diaz har ingen av disse fortrinnene. Dama ser redningsløst vulgær ut som en 90 år gammel handelsreisendes drøm om eskorte-jente med Brasil-understell. Hun er forferdelig på alle tenkelige måter. Det forvirrer meg, for jeg innbiller meg at hun skal framstå som jegeren i denne filmen. Hun sitter i sexy-mjuk kveldssol og ser på at yndlings-gepardene hønter ned harepuser, og helt fra starten blir det åpenbart at det er Cameron som er det dødelige pelsdyret i historien. Men hun ser ut som juksepels, og erotisismen hennes er så ufiks at den vil kunne kurere porno-avhengige. Kanskje er det en mening med det også. Kanskje skal dama være så uspiselig at du begriper den utvida eksistensialismens æreløse biotoper.

Den siste store personen er Brad Pitt, som kommer slengende i hvit løgnasdress med langt, viltert hår og litt pils-runde kjaker som gjør at han etter hvert ser litt ut som et marsvin. Han spiller nedtona og bra. Han er den onde brudbinger. Jeg mener budbringer. Glem det med brura.

Jeg røper helst ikke handlinger, men her kommer en litt flat antydning i kamuflasjefarge: En av Guds små detaljer forvandler advokaten Fassbenders kriminalitets-eventyr til en verifisert katastrofe. En smart meksikaner redegjør for eksistensialisme for viderekomne i telefonen, mens Fassbender lytter slik Dante gjorde da de fortalte ham at Beatrice sitter der borte i lavapølen og svir tærne sine. Den forenkla, gammeldagse hverdags-eksistensialismen er at du skal gjøre dine valg slik Nike gjør dem. Bare gjør det. Du er laga for valg. Men for de avanserte er det omtrent sånn, om jeg forsto cantina-geniet rett: Ditt liv er ikke bare de valg du gjorde. Livet ditt består også av de helt uforutsette komplikasjonene som oppstår i utsidene og etterkantene og i parentesene til et tilsynelatende enkelt valg. Helvete er usynlig, men det var du som skapte det. Oppdatert Sartre. Ny-Sartre med Satan-humor.

Cormack McCarthy har skrevet et manus som består av nesten perfekte replikk-vekslinger. Fassbender spiller en puslete mann som blir så forelska at han forlater det trygge fundament. Dermed havner han i Uforutsigbarhetenes Helvete. Der hersker de fantasiløse. Som Brad Pitt sier i en oppsummering av den utvida eksistensialismens moral: «Disse folka tror ikke på tilfeldigheter. De har hørt om dem, men har aldri sett en.»

Dere trenger ikke vite mer enn det.

«The counselor» er en nydelig laga film med mennesker på kanten av parodien, men det funker. Å veksle mellom telelinse og vidvinkel-shot er også på kanten av parodien, men det funker. Lyset ligger og velter seg i filmen som det nysølte innholdet i en eksotisk aftendrink, og det er umulig å ikke føle sensualismen. Sjøl om salpeter-dama Diaz er med.

Og glem ikke filmens snedige lærestykke: Den onde delen av verden er ikke stilig, og den tenker ikke. Den er vulgær og uintelligent og kompromissløs. Aldri gå dit. Hold deg hos sosialdemokratene. 2013.

The man from UNCLE

Norsk TV2 22.50

man from uncle, the

Armie Hammer og Henry Cavill er klassiske agenter.

terning 5 liten For de kresne: Dvelende, men velopplagt hentet ut av en TV-serie fra 1964-tallet kommer en stilisert agentkrim med så nennsomme detaljer at de kunne vært utferdiga av en ellevefingra fluebinder eller en gråtende marsipanskulptør. Råskinnet Guy Ritchie har kost for sin indre perfeksjonist med en film som leker med mediet, leker med mytene, leker med skuespillerne og virkemidlene. Over historien om den amerikanske og den russiske agenten som må samarbeide om å stanse Hitlers avfeldige atombombebygger i definitiv ettertid, ligger det humor som er magrere enn morgenrim, tynnere enn pudderlaget i Ernas kinn.

Noen av oss elsker sånt som dette. Når detaljene blir viktigere enn helheten, når finurlighetene heldekker genre-urimeligheter. Når snobbete flinkhet og parodisk finsnekring av rollefigurer blir viktigere enn troverdighet og det egentlig ikke skjer en eneste tilforlatedlig ting på to timer.

Sånn er denne filmen.

Henry Cavill spiller amerikansk gentleman-tyv som ble hyra av CIA eller noe for å bruke sin pertentlige frekkhet i Vestens tjeneste. Armie Hammer spiller en KGB-agent på størrelse med Putins hest, en bittelitt naiv hjemme-kommunist som blir pålagt å jobbe med Napolepon Solo (Cavill) etter at han har holdt igjen en Trabant med bare hendene i Øst-Berlin. I den satt også Alicia Vikander, som er dattera til Hitlers bombemann og jobber på bilverksted, for dette er solidaritetens Øst-Europa i den gloriøse kvinnefrigjøringas tid. Siden overtok Vesten.

Den antatt døde pappaen skal overflatet i Roma, der han i Hitlers etterkrigsfravær jobber for sin bror. Han bygger med andre ord atombomber. En organisasjon som er så høyreekstrem at Lars Gule ville fått lykkelig varmeutslett i skrittet, planlegger å ødelegge verden slik vi fortsatt kjenner den. Et campete, gårsdagskaldt komplott som ville fått James Bond til å ta alpinskiene fatt i Østerrikes alper. En søt og nostalgisk gjenkjennelighet som det selv i terrorismens tidsalder er umulig å ta alvorlig.

Og slik har det seg at de tre reiser til Italia for å ta knekken på bombefabrikken. Russeren Ilya skal være Vikanders arkitekt-forlovede og må avstå fra synlig vold. Ja, det skjer bare normalde ting. Det ligger en festning på en øy. Det blir et slags klimaks med forfølgelses-salat som blander det flegmatiske med det maniske, det finnes selvsagt en Fellini-inspirert fatalkvinne med romersk Nefertite-profil, en slags påstand om at Kleopatra fikk avkom med Antonius.

Men det kuleste er detaljene. Sekstitalls-koloritten er ikke påtrengende, men snedig. Armie Hammer er 196 centimeter høy, mens TV-seriens Ilya ble spilt av David McCallum (Ducky i «NCIS») som strekker seg opp til 170 centimeter. Det finnes en fin ironi i filmen og ingenting å bli rørt av. Men bakgrunnen er seriøs nok. Det er 1963, og Sovjet og USA har nettopp utprøvd hverandres poker-egenskaper i Cuba-krisen. Stemningen er anspent. Men de får en felles fiende. 2015.

All is lost

NRK1 23.20

terning 4 liten I denne filmen spiller bare Robert Redford. Han er ute og seiler, og plutselig våkner han og oppdager at seilbåten tar inn vann, og han er av uforståelige grunner i det indiske hav. 2015.

Jack Reacher

TVNorge 21.30

jack reacher

Rosalind Pike blir forskrekka av Tom Cruise.

terning 5 liten Tom Cruise er en skulpturell mann som liker kroppen sin slik moderne menn med hjemmelaga fysikk skal. Han er femti år og skyter fram brystkassa som en sjølsikker hvit hane på 170 centimeter i en innhegning for dverghøns, han opptrer med mirakuløs og velfortjent narsissisme – og den smitter. Vi liker å se på Cruise sjøl om han tilhører i kvasireligiøs sekt som riktignok ikke er mye verre enn andre sekter og kunne gått i barnetoget med fana si mellom kalasjnikov-banneret til Folkefronten for Kurdistan og de fire skinheadene med swastika forma i bjørkeløv.

Tom Cruise ser virkelig ut som en rikt utbygd karnapp-ungdom i hvit bestefar-underskjorte. Han er ikke som Bruce Willis, som har brukt de siste årene på resignert aldring og snart bare kan spille Gandalf i Peter Jacksons «The time before», der Bilbo blir tatt med keisersnitt fra en kanelgrå skogsløve. Cruise er virkelig ung.

«Jack Reacher» er en actionfylt overmenneske-krim der Cruise kommer bussende inn i historien med en arroganse som antyder at det var han som bygde Obama. Han er tidligere militærpoliti og skjønner alt som finnes, siden folk som velger buss må sitte stille ubegripelig lenge og ikke kan gjøre annet enn å tenke seg om og lure på om sjåføren egentlig kan norske trafikkskilt. Reacher kjører ikke buss av miljøgrunner. Han vil være usynlig, så han har heller ikke bankkort eller mobil. Han handler med kontanter og ringer fra automater og er ikke på Facebook, tre ting som gjør at du egentlig ikke eksisterer i vestlige samfunn.

Filmen starter med at en alledgelig gal morder alledgelig skyter fem alledgelig tilfeldige mennesker langs en by.

Den antatte morderen rekker bare å skrive Få tak i Jack Reacher før han blir banka av de andre fangene, og ingen vet hvor Reacher er. Likevel dukker han opp hos den idealistiske forsvareren Rosamund Pike. Reacher antyder at den opplagte morderen er for opplagt. Hadde dette vært i Norge ville en svensk fantasyforfatterinne blitt innkalt til TV2 for å si at tempelridderne sto bak. Her har de altså bare en vakker mann som kan banke småfjols fra bar så intenst at de til og med ville fått rask behandling på et norsk akuttmottak.

Fra nå av finner Reacher ut alt. Den hemmelighetsfulle busspassasjer konverterer fra kollektivt til kult og kjører fra purk og skurk i heftige GTA-scener, og det i en slakteri-rød Camaro med anarkistsvart midtstripe. Werner Herzog dukker opp som kommunismeskadd rå russer, Robert Duvall ruller ut det fantastiske eremitt-smilet sitt og saler sniper-rifla. Etter behagelig mye att og fram i den urettferdige delen av verden ender vi med shoot out i en slags industri-ødemark der Rosamund sitter fanga. Pike er forresten et thriller-funn. Hun har Hitchcock-mimikk og kan se så forferda ut at man skulle tro hun hadde oppdaget at bunadssølvja satt fast i vaskemaskin-pumpa.

Stilen er het i denne filmen, computermusikken trøkker til som en 2013-Wagner for den intellektuelle underklassen som kjenner digitalbasunene i mellomgolvet og elsker det.

La meg bare antyde at skurkene i denne historien er noen som lurer samfunnet til å bygge ting som ikke kan brukes. Verken Tjensvollkrysset eller Solasplitten blir nevnt. 2012.

The hurt locker

TV3 23.00

hurt locker, the

Kledd for anledningen.

terning 5 liten Filmen om mennenes smerteskap er den mest overraskende Oscar-vinneren. Kathryn Bigelows actiondrama er nølende blitt karakterisert som «antikrigsfilm» fordi det er en slags Jagland-karakteristikk.

Mest er det en intens og velspilt fortelling om menn, og allerede før fortekstene sendes et filosofisk signal om at «krig er dop», og menn blir avhengige av den. Hvis filmen hadde handlet fra Nord-Irland eller Gaza ville det vært en grei forenkling, men «The hurt locker» handler om bomberyddere i Bagdad. De tilhører ikke en politisk krigskultur. De er redde, men tapre unge menn i en ekstrem jobb-situasjon som de takler med sinn som antakelig ligger bare millimetre fra varig galskap. Smerteskapets dør er vidåpen mot evigheten.

Det er egentlig så enkelt at Bigelow bare laget en film om bomberydderne, og hvis den ble en antikrigsfilm så må det være fordi alle krigsfilmer uten Sylvester Stallone ser ut som om de tar avstand fra patriotisk vold. Bigelow sa opprinnelig nei til å regissere «The hurt locker», men eksmann James Cameron overtalte henne. Filmen ble først sendt direkte på DVD i Brasil, men så begynte den å få oppmerksomhet – og dermed havnet den på kino.

Filmen starter med en see-how-they-run-scene med bombe-robot. Guy Pearce ser seg rundt. Han er som en akvariefisk i en kattebutikk. Fra tak og i vinduer stirrer irakere ned på den innkapsla amerikaneren, og én av dem kan sitte med en bombekontroll. Én av dem gjør.

Slik kommer James Renners rolleskikkelse Will inn i filmen. Han er den tomsawyerske drivfjæra i filmen og den psykologiske gåten. Han utfører jobben sin slik Rambo ville ha gjort – av med bombedrakta, av med headsettet. Gå løs på ledningene med tørre never. Men nakenheten i konfrontasjon med døden handler ikke om mot. Will er den numne mannen. Konstant risiko har gitt ham soldatens beste vern: Jeg driter i hva som skjer med meg. Han forhånds-ofrer livet sitt hver gang han går løs på en jobb, han er en faustisk selger av sjel og liv fordi han ikke orker skrekkens konstante smerte. Hvis du ikke bryr deg, gjør ikke frykten vondt lenger.

Den som ikke kan oppleve smerte, kan ikke oppleve noe. Will er sentimentalt knytta til de mennene som han deler likkiste med. Han engasjerer seg irrasjonelt i en irakisk guttunge som selger DVD-porno. Men han har ingen ting å gi til kone og barn. Krig er ikke en fritids-beskjeftigelse, og så går folk tilbake til konditorjobben sin. Den tilhører et alternativt univers, og de som kommer derfra, er ikke som oss andre. Michael Schumacher begynner plutselig å kjøre racerbil etter at han la opp. Han er avhengig.

Det forteller «The hurt locker» mer enn noen andre filmer. Soldater blir aldri som før. Eat your heart out, Gahr Støre.

Bigelow har laget «The hurt locker» med en sans for pauser, for timing, tetthet og dramatikk som er helt enestående. Filmskapere burde sitte dag etter dag med måpende munn for å studere de lange scenene der det ikke skjer noe. Bigelow filmer pauser med nesten ubeskrivelig intensitet. Dessuten er rollene smertefullt gode, uten mye hyl og skrik. Overlegen, forstummende, nerveslitende regi og klipping gjør antakelig filmen til den beste Oscar-vinneren noensinne. Jeg vet ikke ennå. 2009.

Seks dager, syv netter

FEM 21.00

six days seven nights

Anne Heche og Harrison Ford løper på strand.

terning 5 liten «Six days seven nights» handler om at en magasin-redaktør havner på øde øy med uvøren veteranfly-pilot av den sorten som fremdeles kan finne på å binde sammen skjorteflak på magen og går i speidershorts. Der opplever de fragmenter av det vanskelige livet i utkanten av motorveien. Det er ganske morsomt, det er ganske søtt og skjebnens ironi skjemmer ingen. Harrison Ford er kanskje litt gammel for Anne Heche, som kanskje er litt for lesbisk for Ford. Virkelighet og film har ingenting med hverandre å gjøre. 1998. 1 time, 39 minutter.

John Carter

Max 21.30

john carter

Taylor Kitsch i uformelt antrekk.

terning 3 liten Disney-filmen «John Carter» er først og fremst så lang at man får følelsen av å se en TV-serie, og det innebærer også at den blir etnisk komplisert og ideologisk uoversiktlig som en valgkamp. Etter hvert utvikler historien seg til en slags Religionenes Dag i Byparken, et parodisk sammensurium av okkulte undertrykkelsesmekanismer. Handlingen virker unødvendig påtrengende, som et besøk fra Jehovas Vitner midt i fotball-VM.

Filmen starter på Mars, som vi jo er ganske godt kjent med i august. Planeten heter Barseem og befolkes av både kvasi-barbarer med rød hud og stygge krukke-tatoveringer og en gjeng grønne gresshoppetryner som med sine fire armer og to bein mest likner på jødiske lysestaker. På Barseem finnes også det universelle kommentator-lauget som går rundt i allvitenhetskapper og fordeler verdensrommets blå superlys, som likner en litt billig Toys R Us-lampe.

John Carter er en uforklarlig aggressiv eventyrer i 1881, og kommer til de grader i konflikt med hæren at han gjemmer seg i en hule der en av jediene beamer ham til Mars (Barseem). Landskapet der er skrint som en erstatningsavhengig potetbondes sommerdrøm, og den hoppende jordboeren må forsere sånne steinrøyser som feller Gunn-Rita.

Amerikanere er sykelig besatt av å blande seg inn i borgerkriger, så det gjør også Carter. Han blir inspirert av en åpenbart feministisk indianerprinsesse som ganske riktig heter Deja Vu eller noe sånt, og før du vet ordet av det er amerikaneren fra Virginia involvert i tharkenes sak, slik Worthington rota seg bort i «Avatar».

Samtidig er filmen ufrivillig påminnelse om at religiøse pietister praktiserer dødsstraff for vanhelligelse og forbud mot alt. Multikulturalismen er virkelig på sitt minst sjarmerende. 2012.

The hunger games: Catching fire

TV2 Livsstil 21.00

hunger games catching fire, the

Jennifer Lawrence liker den bleike lillesøstera si.

terning 5 liten Inderlighetens action-underholdning seirer. Eksistensielt alvor og ansvarsfølelse og lojalitet blir den sexy greia når «Hunger games: Catching fire» betvinger oss effekt-tilhengere med sin tungøyde, snille okkupasjonshistorie.

Det er en ny tid. Det er nye barn, som har vokst opp med stearinlys i alle de grøftekanter hvor et menneske mistet livet. Dette er laga for den voksne Turistforenings-ungdommen med TV-serie-innlevelse. Filmen tar også en forvokst Narnia-romantikk videre til sprelsk og sleggetung medie-satire som kommer til å få nåtids-puritanere til å tvinne småtær. Men det er følelsene som teller. Dette er alvor. Dette er omsorg. Dette er empati og lojalitet og alvorlig kamp mot en verden styrt av jålete overflødikere.

I sin tid tenkte jeg om den første «Hunger games»-filmen at den bare var et kunstig konsept. Det var feil. Etterpå tenkte jeg at den uventa jakt-romantikken ikke kunne gjentas. Men det kan den: Sult-lekene representerer en varig nyskapning. Jeg kommer antakelig til å angre den setningen hele livet.

Historien er velgjørende og gjennomført dyster og lei seg fra første bilde. Handlingen går rett inn i kategorien Livets Tunge Stunder, og der blir den. Jennifer Lawrence og Josh Hutcherson må late som om de er forelska for å redde Capitol fra skandale og sin egen familie fra utslettelse. Det blir gjort med en smal og bitter vennskapelighet, spesielt for Josh Hutcherson, som dystrer rundt med fonem forelskelses-ekthet bak det snille speiderfjeset.

På randen finnes opprøreren Liam Hemsworth, som glir nesten umerkelig ut av jakt-jentas kompliserte travelhet, for det forferdelige skjer at den onde hersker Donald Sutherland steller i stand en ny runde Sult-leker for at Katniss (Lawrence) skal bli drept. Herskeren er lei av henne.

Handlingen er som et paranoisk jenteblogg-essay med to behagelig atskilte hoved-deler som fyller hverandre med følelser og forbannelser. Den rå medie-satiren er hardnet og perfeksjonert. Etter filmen hørte jeg en VG-reklame på Radio Norge om graviditeten til Tone Damli Aaberg og gladiator-retorikken rundt sjakkspillet til Carlssen, og det var som å være tilbake i Stanley Tuccis hysteriske salgs-virtuositet. «The hunger games» tilhører en hederskrona oldis-genre som blander politisk satire med underholdning, og det vulgære reality-vrøvlet rundt keiser Donald føles faktisk både viktigere og virkeligere enn filmen om Julian Assange.

Arbeiderklassens elendighet blir en klassisk bakgrunn for den virtuelle overklassens utskeielser, og filmen damper av proletær indignasjon og opprørstrang. Det er godt. Det ligger revolusjon i lufta. Ungdommen kan komme til å kjøpe sine Gucci-vesker på Fretex, så kan herskerne ha det så godt.

Eter hvert starter lekene, og de skal jeg ikke si stort om. Men regissøren Francis Lawrence holder farten oppe, han har den relative sannsynlighet (her finnes mange tekno-triks) under kontroll og skuespillerne hengir seg til kampene med en følsom og moralsk inderlighet som effektivt fjerner påstander om at dette er voldsporno for unger. «The hunger games: Catching fire» handler om lojalitet, oppofrelse, anstendighet, sorg og empati, filmen er som en orgie i emosjonell flotthet, men det føles ikke falsk. Som jeg antydet: Dette er følsomhets-nivået til den nye og alvorlige ungdommen, den som kan klare å unnvære ironi en hel kveld uten å få abstinenser. Det er ikke stor sjanse for at de skal lage revolusjon i virkeligheten, men om de gjorde, ville det være for å sette fri de fattige i England på 1800-tallet og kurere Dr. Livingstone for spedalskhet. Og gi mat til småfuglene. OK. De søte småfuglene.

Den viktigste grunnen til absolutt suksess er Jennifer Lawrence, som kan spille sin verdige offer-rolle så man kjenner dypet i både smerte, sorg, hat og håp. Lawrence er egentlig grunnen til å filme disse bøkene, for alle rundt henne suger troverdighet fra den sarte bueskyttersken med det småforvirra kjærlighetslivet. Lawrence er dama. Når hun ser djupt inn i deg fra sin lille Unicef-idyll, vet du at du er et dårlig menneske som sløser vekk livet på film. Men du liker det og, for hun ser ut som om hun bryr seg. Alle liker det. Til og med Storebrand har oppdaget at det er ansvarlig man skal være, ikke kynisk og flink.

Har du noen ganger følelse av at du bor i en slags fortløpende begravelse? Du er i Stepford-samfunnets «The hunger games», og det er bare sånn at du ikke brenner skikkelig ennå. 2013.

Rogue assassin

TV2 Zebra 21.00

rogue assassin war

Jason Statham er uforsonlig.

terning 3 liten Den klassiske actionfilmen har et edelt bruksområde: Når triadene skyter yakuzaene og korøvelsene av «øh»-lyder uttalt på anglo-japansk liver opp en ellers rutinestøvet kveldsstue, da slapper du av. Da yakuza-prinsessen kommer til San Francisco, har hjerteforma manga-fjes og låter som når sushi snakker sammen. Da Jason Statham mister etterforsknings-kameraten sin (tilsynelatende) til mytemorderen Rogue (tilsynelatende) og blir en så dedikert hevner at ekteskapet ryker. Av alt dette blir du velgjørende oppspilt og glad.

«Rogue assassin» består av cirka 100 minutter sammenfatta krigskonsentrat. Stathams fjes er som vanlig mandigere enn Monsen, og Jet Li har et minespill som vil være en utfordring for elektroniske mikroskoper. Det gjør ikke så mye. Det skjer stort sett bare vanvittige ting, og FN griper ikke inn en eneste gang, og ingen sier at Bush står bak eller at det i ettertid viste seg at CIA hadde plantet opplysninger som førte til at Bastillen ble stormet. 2007.

Seventh son

Viasat4 22.00

seventh son

Julianne Moore har også fått spille ond dronning.

terning 4 liten Fantasy med Ben Barnes, Julianne Moore, Alicia Vikander, Jeff Bridges og flere til. Handler om at den onde dronning rømmer ut av det hålet der hun ble holdt fanget, og Barnes er den syvende sønnen av den syvende sønnen og må hjelpe til. 2014.

Extract

TV6 20.30

terning 4 liten Regissøren Mike Judge laget i et nedlagt tiår «Beavis and Butt-head» og hadde stemmene. Han har laget vanlig komedie om en mann som eier en fabrikk, men tror at de ansatte lurer ham og at kona er utro. Jason Bateman, Kristen Wiig, Mila Kunis, Ben Affleck. 2008.

Fredag 19.1.– En ganske alminnelig fredag med to nostalgier og en Trump

 

The A-team

Viasat4 22.30

terning 5 liten Det er ikke akkurat noe å slå kjendisrumpe i taket for på denne fredagen, men den er OK. De ekstremt nostalgiske vil legge merke til at TV6 viser filmen der Meryl Streep kjemper med den ville elva, og noen andre vil velge å tro at Peter Bogdanovich må ha laget en god komedie som ingen har sett. Jeg for min del skal fortsette å se den gamle Sorkin-serien “The West Wing” der presidenten har lurt USA og sin egen stab i mange år og nekter å si unnskyld. Det slår meg nok en gang at Trump må ha sett denne serien og følt seg i slekt med den uvørne presidenten, på tross av at Jed Bartlet er et oppkomme av Rainman-leksikalsk kunnskap, og på tross av at han er demokrat og ufravikelig pk. Men Sorkins serier har den hypnotiske evnen at du ønsker å være til stede i det miljøet han beskriver. Han kan ha skylda for Trump.

Men til filmen.

a-team, the biel

Jessica Biel spiller øvrighetsdame i forsvaret.

«The A-Team» er en liksom-nostalgi for dere som liker hemningsløs komedie-action, og i grunnen ikke syns det gjør noe om oberst Hannibal og hans folk klarer å fly fallende stridsvogn ved å avfyre kanonen.

Det finnes små sjanser for at noen tar til gråten i løpet av denne forestillingen og hulker «mor, jeg skulle aldri ha forlatt far og deg alene i det pillråtne gjedde-prammen». Hvis du blir lei deg i løpet av «The A-Team», betyr det at du gikk i feil sal, og at den soldaten du føler sympati med, ikke er Liam Neeson, men Channing Tate i «Dear John».

Men de kommer begge til Bagdad. Jeg gjør også det. Bare vent litt.

For å markere utvidelseskraften i begrepet familie-underholdning starter filmen med at en tequila-purk banker Liam Neeson og forsøker å skyte ham, men obersten er en planlegger av Snåsa-format, så han vet hva som vil skje, og snart piper dødshundene. Neeson ser flott ut. Gråhåra, detaljorientert som en light-autist, med en merkelig Mister Bean-frisyre, men usvikelig mandig i årringene sine. Øynene er usunt lyseblå som sigarrøyk. Før du vet ordet av det, løper han i ørkenen eller hva man kaller det hvis graset ser ut som sand. Han må redde Face (Bradley Cooper), en kynisk kyssegutt som står friskt fanga i bildekk og skal henges med tau. Da kommer også erstatteren til Mr. T. inn i filmen med GMC-avhengighet (GMC er et slags traktordop) og Mohawk-punk.

Nå må jeg ta en pause til. Bradley Cooper var aldri mitt førstevalg hvis noen skulle forstyrre verdensfreden. Han spilte egentlig bare i jentefilmer helt til «The hangover» og ser ut som ei spray-tan-klyse. Men OK. Han kommer seg, og i løpet av filmen blir han faktisk fjorten millimeter mer mandig enn Matthew McConaughey, målt i hornhuden.

For å komme seg ut av Mexico må oberst Hannibal og hans fornya elite-team ty til en hospitalinnlagt gal mann som heter Murdoch. Han spilles av Sharlto Copley fra Sør-Afrika. Copley ble kult- og akutt-stjerne med «District 9», og han flyr ambulansehelikopter sånn at tannfyllingene dine detter ut og svever fritt i rommet. Skulderputer fra åttitallet vil løsne. Kontaktlinser vil forsvinne inn i kraniet, og du kan se din egen hjerne. Han griller også med en blanding av krutt og frysevæske.

Dette er deilig, og filmen fortsetter å loope harselast og risikabelt opp og ned mellom blidt akseptabelt og ekstremt kult. Vi kommer omsider til Bagdad, for der vil obersten og guttene hente ut falskmynterplater. Tida er inne for Jessica Biel, som tilsynelatende er etterretnings-offiser og faktisk funker som en slags utlagt gudmor i resten av filmen.

Slutten er i grunnen det minst oppsiktsvekkende ved «The A-Team», og det holdt jeg først mot den. Men egentlig ikke. En perfekt sommerfilm skal være sånn. Du blir så behagelig utslitt av alle påfunnene at det egentlig ser litt trivielt ut når hundreogfemti kai-kontainere eksploderer. Sånn skal en sommerfilm være. Nei, det ikke ikke sommer. Ikke denne uka. 2010.

American sniper

Norsk TV2 22.15

american sniper

Bradley Cooper spiller snikskytteren.

terning 4 liten Det følger bare én vesentlig sannhet med denne filmen: Vi her i Norge er ikke i krig, amerikanerne er. Dette er ikke vår film, for vår felles bevissthet og vår oppfatning av livet tilhører tilværelsens betraktende twitteriat. Vi er humanismens cheerleaders som sitter i trygg avstand fra banen og roper moraliserende motstridelser. Vi er en blanding av Apeberget på tribunene og de to gubbene i Muppet Show. Når alt kommer til alt, er det ingenting som angår oss.

Derfor trenger vi verken helter eller skurker. Vi kan holde oss med behagelige mellomting, versatile og relative skikkelser som er verken Peer Gynt eller både og Brand, og de plasserer vi inn i livssynene våre slik en flink unge leiter seg fram i puslespillet.

«American sniper» er en film om en såkalt autentisk helt. Sniperen Chris Kyle drepte 160 irakere og en syrisk snikskytter, og Clint Eastwoods film behandler ham som en blanding av familiegravsted og nasjonalmonument.

Som film er «American sniper» så uinteressant at det nesten er vanskelig å holde seg våken. Historien er hentet fra ei hyllestbok, og manuskriptet tar oss gjennom så mange sjøldaue og forlengst forstøva klisjeer om soldater og familier at det fortvila sukket ligger på lur gjennom hele filmen.

Når sukket likevel ikke kommer, skyldes det at dette ikke er min film, det er ikke vår film, det er et stykke USA. Når Kyle ser 9/11 på TV-skjermen er det for oss enda en framvisning av begivenheten som beviste at Bush var en dust. For amerikanere er det et symbol på uventa og uakseptabel sårbarhet, og Kyles liv drives av at han må ut av landet for å beskytte USA og familien sin, for faren har lært ham at det bare finnes tre typer mennesker: Rovdyra, sauene og fårehundene. Far ba ham være en fårehund, en som passer på flokken. Så han melder seg på spesialsoldat-trening som 30-åring og blir en begava sniper. Hvis målet er levende, kan han treffe det.

Som en nokså romlende dansegolv-bassgang eller jammer fra resonanskassen i den store celloen musiserer historien også hans smerte ved å måtte ta liv. Men etter hvert oppdager han at barmhjertighet ville ha ført til døde kamerater, og en fårehund relativiserer ikke liv. Han passer sine liv. De andre passer røkla.

Eastwood forsøker å få til en halv actionhandling ved at den stolte amerikanske helten har en nemesis. Det er snikskytteren Mustafa som til og med har vært i OL, og 1000-meters-trefferen er mannen han må ta før rifla kan legges til hvile.

Mot slutten setter Eastwood også opp en Alamo-kloning, der soldatene som skal hevne kameraten Biggles, havner i en sandstorm og et western-fort mens iraks utallige indianere vrimler femtitallisk fra alle sider for å ta dem. Det er engasjerende, men for seint. Eastwood har vandra lojalt fram og tilbake mellom store dåder på slagmarken og såre samtaler i heimen, og vi er slitne i gjenkjennelsen av alle disse forsøkene på å selge det bastardiske avkommet fra parringen av virkelighet og virkelighetsflukt.

Filmen er full av forståelig forenklings-sentimentalitet, den forteller kritikkløst som en nett-tabloid samtidig som den beveger seg slik en feature-artikkel i et magasin gjør. Dette er patriotisme i hytt og vær.

Litt om film og virkelighet: Det finnes ikke helter i virkeligheten, for virkeligheten er puristisk: Et sted uten helter og skurker, et vakuum uten religion eller moral, uten følelser og uten dramaturgi. Virkeligheten er det vi alle kan dele, uansett hva slags preferanser vi har og uansett hvilken livsstil vi tilhører. Virkeligheten er ufilmbar. Hendelser kan filmes, men de blir ikke gjengivelser av virkelighet, de blir tendensiøse minner.

«American sniper» er bare en pompøs actionfilm, en røver som sprader og breser, et sentimentalt, patriotisk soldat-epos. Jeg vet ikke riktig hva vi skal med det. Men jeg kan skjønne at amerikanerne vil ha det.

Bradley Cooper er virkelig ikke yndlings-skuespilleren min, men han funker ålreit. En liten stund var jeg redd for at jeg måtte se ham spille gal for annen gang, en opplevelse som jeg er villig til å spasere over sjøen til Haugesund for å unngå, men det skjedde ikke. Ikke noe galt med Cooper. Sienna Miller spiller den kjedelige, uanselige hjemmekona som egentlig bare har fått én eneste replikk i hele filmen: «Jeg føler at du ikke er her hos oss selv om du er her». Det er forslitt soldathustru-dramatikk fra TV-serienes reservoar av vulgær-feministiske tåre-sugere.

Ungene hans er likegyldig behandla.

Jeg skal fortelle om helter og unger, ganske kort: Hvis jeg uheldigvis kom gående ved en råk i isen og så en hund som holdt på å drukne, og dersom jeg i føleri og overmot kasta meg i vannet og døde av det, ville jeg for noen vært en helt. For ungene mine ville jeg vært en bølle og en idiot som hadde tatt fra dem noe av det kjæreste de hadde. Det perspektivet mangler filmen. Ungene er statister i en ekkel, voksen hasard.

Og enda verre: Filmen må jo følge boka sånn noenlunde, så slutten er teit. Jeg bare nevner det. 2014.

The change-up

TV3 21.30

change-up, the

Jason Bateman bærer barn rart, for han er mann.

terning 3 liten To veldig forskjellige menn havner på byen sammen og våkner i hverandres kropp. «Brokeback Mountain 2»? Ikke i det hele tatt. En slags tidsreise til 1980-tallet da guttunge plutselig får kroppen til Tom Hanks og Jodie Foster nettopp var blitt mor si. Skuespillerne her er Ryan Reynolds og Jason Bateman. På norsk het filmen «Hvis jeg var deg». 2011.

She’s funny that way

TV3 23.45

she's funny that way

Imogen Potts møter Owen Wilson i korridoren.

terning 4 liten Peter Bogdanovich er en regissør på 78 år, og han laget filmer før i tida, blant annet «Siste forestilling» og «Texasville». Han har alltid halstørkle, han er østerriksk jøde og vegetarianer. Manuset til denne filmen er skrevet av Bogdanovich og hans fraskilte kone Louise Stratton, og den skulle egentlig lages på midten av nittitallet med Tatum O’Neal. Sånn ble det ikke. Handlingen hadde muligens vært vittigere for tjuefem år siden. En dramatiker setter opp stykket sitt på Broadway, og der utvikler det seg en trekant mellom forfatterens kone, hennes eks-elsker og en prostituert som er blitt skuespiller. Imogen Potts, Owen Wilson, Jennifer Aniston og mange flere kule skuespillere. 2015.

You again

FEM 21.30

you again

Kristen Bell er synlig fornøyd med livet.

terning 2 liten Denne filmen handler usjenert og skamløst om at for kvinner er det bare utseendet som teller. Uansett hva de oppnår i livet, om de finner opp den selvvaskende t-skjorta, om de friskmelder Afrika og frigjør Tibet så spiller det ingen rolle dersom det finnes noen på jorda som syns de er noen kvisete tapere med tanngrind og grinefjes.

I «You again» forvandler Kristen Bell seg fra stygg andunge i videregående til supersuksess i reklamebransjen og plakatblondine av den sorten som blir gift medrike datagrundere eller Anthony Hopkins. Men så viser det seg at broren skal gifte seg med vg-heksa. JJ var den onde mobbersken i videregående. Ikke bare det. Tanten til JJ er Sigourney Weaver, som aldri har glemt at Jamie Lee Curtis var penere enn henne på et avslutningsball. Curtis har bibiotekarhår og en kremhvit buksedressbukse som ser ut som en søknad om å bli gravlagt. Men like fullt skal hun misunnes for at hun hadde en vellykka make-up for tretti år siden..

Rundt denne groteske kretsen av sykelig overfladiske kvinner går verdens mest uanselige menn. Brudgom og bror seg ut som George Clooney med apemimikk, og han bærer shorts i prøvebryllupet. Pappa kunne vært en data-animert Disney-hund.

Jeg syns FN skal sende Nato-styrker til USA for å stanse den sentimentale kvinnediskrimineringen, for den er i ferd med å bli et epidemisk problem. En annen ting: Når jeg ser filmer som denne, syns jeg det er sjenerende å tenke på at amerikanere har sex. Det kan ikke være riktig, det virker galt, som når altfor unge mennesker har samleier, eller rare dyr eller folk som nettopp har båret ut søpla og ikke har vasket hendene etterpå. 2010.

G.I. Joe: Retaliation

Max 00.30

gi joe retaliation

Dwayne Johnson er ute i verden og ordner opp.

terning 5 liten A propos Robbie Williams, som fikk både seks og fem for konserten i Stavanger: I 2009 ga jeg sekserterning til actionfilmen «G.I. Joe: The rise of Cobra», en begeistring som gjorde at jeg datt ut av aftenbønnen til mange hipsterjævler. Men som også førte til at jeg ble fryktet, slik man frykter en rullestolpasient med diaré.

Det forrige avsnittet var et skole-eksempel på hvordan man ikke skal starte en anmeldelse. Det skal ikke stå noe om Henrik Ibsens ungdom i en innledning, det skal ikke stå noe om den forrige filmen til regissøren, det skal ikke stå noe om etiopiske barns menneske-rettigheter eller prisen på agurker. Det skal stå hvordan filmen er. Derfor starter jeg igjen. Uten kolon.

De som har laget «G.I. Joe: Retaliation» er spinngalne folk, og de gjør det man ikke skal. Man skal ikke ta livet av en hovedperson og populær skuespiller etter femten minutter, for det er juks og kan føre til at den ansvarlige aldri kan bli norsk landslagstrener. På tross av det får den unge regissøren John M. Chu fra California skikkelig fart på filmen sin, og det varer ikke lenge før du glemmer han som ble borte, og så nyter du den plysj-patetiske, men deilige fornemmelsen av «Akkurat sånn var gamle James Bond»-filmer.

Det var de ikke, for gamle James Bond-filmer var slåbrok-kåte kjønnsrolle-katastrofer, og det er ikke rart at Sean Connery måtte gå i terapi til en seksolog.

«G.I. Joe: Retaliaton» er egentlig laga for sånne tiåringer som vil spy i 1D-capsen sin hvis folk kysser på munnen, så den vaser ikke rundt med martinifyrte smoking-ereksjoner. Dette er full fart action, der de to damene er tøffere enn Stokkavatnet-joggere og innleide asiater svever rundt og beviser at man blir lett og sprek av kullhydrater. Bruce Willis er en gammel mann, så han forsøker seg med en Brenda-kommentar (man kaller ikke kvinner Brenda, det er synonymt med «lag meg en kolbe kaffe»), og han blir satt på plass med skarpladde BWC 85 kaliber-blikk.

Vi starter i Nord-Korea der den nesten surrealistisk nakkeløse klumpen Dwayne Johnson smelter gammel-kommunistisk hønsenetting med futurum-hanskene sine. De skal hente en avhopper. Det er ikke Snowden.

I neste sekvens skyter G.I. joene på pakistanske opprørere som drepte sin egen president, og allerede da aner man uråd. USA er utrolig presise når det gjelder å velge feil side, så fienden er antakelig en gjeng idealister fra Amnesty, og de kom for å fjerne en pervers undertrykker som også plaget små lam med høytlesning av halal-ritualer. I alle fall blir kjernefysiske våpen beslaglagt, men så er det dette med den amerikanske presidenten. Han spilles av Jonathan Pryce, og ingen henter inn den britiske mimikk-akrobaten for at han skal spille snill.

Forræderi og svindel fører til at G.I.-soldatene blir angrepet med ørkeneksplosjoner som flammer så vakkert i appelsin-rødt og fosfor-hvitt at man ser seg om etter fruktfatet. Så starter den egentlige filmen.

Den forteller jeg ikke noe om. Men vi får være med til The Rock Johnsons lyckliga gata, det blir klatring i Himalaya-fjell, det blir stormaktsmøte med nedrustning øverst i tidsplanleggeren (politikere er tradisjonalister, og noen av dem har sikkert 7. Sans). Satellitter sirkler i den evige kosmo-natten. Alt er påpasselig høytidelig, alt er ironisk ment på samme måte som Korea-krigen egentlig var det – og alt er bra.

En detalj må jeg ha med, for Robbie Williams sin skyld: Den rødhåra soldatskreppa Adrienne Palicki råkjører pick-up der Bruce W. sitter bakpå og sprayer fiendefolk med maskingevær. Da alle er døde, snur hun seg mot veteranen og sier: «Er du OK?» Willis svarer med mild stemme: «Kolesterolet er litt høyt».

Regissøren Chu er 34-åringen som laget Bieber-filmen «Never say never» og to «Step up»-filmer. Han er lett å like. 2013.

Some kind of beautiful

TV2 Livsstil 21.00

some kind of beautiful how to make love like an Englishman

Pierce Brosnan omgitt av kvinner. Antakelig er han nestleder i Arbeiderpartiet.

terning 3 liten Denne filmen har jeg ikke sett, men om jeg ikke visste bedre, ville jeg ha trodd at den blir vist av en grunn. Pierce Brosnan spiller en poesi-professor i Cambridge (wow, har de det?) som av en eller annen grunn som ikke kommer fra kvinner i Arbeiderpartiet, tenker gjennom og evaluerer livet sitt, særlig den delen som gikk med til sex. Som egentlig er en tidsmessig kort del av livet. Som egentlig blir viet svært mye oppmerksomhet. Det er med en rekke kvinner i filmen, og en tjeneste som heter Parental Guide på imdb, kan fortelle at man får se Samla Hayeks nakne rumpe to ganger. 2014, da Brosnan var 61 år. Filmen heter egentlig «How to make love like an Englishman».

Deception

TV2 Livsstil 22.55

deception

Hugh Jackman har stygt hår, men er damemagnet.

terning 4 liten Ewan McGregor med så tungt innfatta briller og så blekt utfettet hud at man kan se hvor definitivt han vet forskjell på debet og kredet, bytter uvettig mobil med playboyen Hugh Jackman og blir plutselig innlåret i en luksus-sexring der korpie-menner og korpie-kvinner ligger med hverandre for at de aldri skal treffe noen de får sympati for. Kjønnsutøvelsene blir som en utvidelse av Microsofts Office-pakke.

McGregor har det finere enn revisorer flest. Damer med lange lår som likner kyllingmiddager kurrer seg innpå ham, – til og med 62-åringen Charlotte Rampling, som gikk inn i et nytt millennium som den eneste dama uten Ladyshave.

Vi aner at det vil gå galt. En pinglete mann har ubunden sex med ny dame hver dag og blir lykkeligere og lykkeligere? Hæ? Det skal ikke være sånn. Manusforfattere har yrkesregler. Og ganske riktig. Etter at McG har fått frisk hudfarge og forelska seg i et sektmedlem, oppdager han hva den egentlige hensikten var. Alt kvakker seg til på en slags ubehjelpelig Donald-måte i Endeby. Hvor ble det av Jackman? Hvor ble det av den lyse dama som var så trygg på ham at hun sovnet i stedet for å ha sex? Hvor er alle sammen?

Passe underholdende. 2008.

Sin City: A dame to kill

TV2 Zebra 21.00

terning 3 liten Likte ikke den første filmen, gadd ikke se denne. Veldig forseggjort liksomsvarthvitt i ekstrem stilisme som egentlig er ganske kjedelig. Krim noir. 2014.

The river wild

TV6 22.30

river wild

Her ror mor. Meryl Streep sammen med Kevin Bacon og John C. Reilly.

terning 5 liten Ingen andre enn Meryl Streep kunne ha klart denne rollen. Spenningen i den paranoiske fosse-thrilleren «The River Wild» foregår 50 prosent i ansiktet til den tøffe mora, 30 prosent i uvørent elvevann som fosser rundt i den risikable naturen med et perverst raseri og 20 prosent i omtanke for små barn, redsel for at det skal gå dårlig med arkitekt-ektemenn samt brillene deres og voksende vonde følelser for gjestende mordere.

Meryl Streep spiller ei moderne dame av den typen som det går an å bli begeistra for uten å skjems. Som jentunge lekte hun med gutter i elvestryk som reiv hardere enn pubertet, og hun lærte seg de fantastiske egenskapene som gjør at noen folk kan funke i krisesituasjoner. Som voksen er hun en naturglad, men litt nedtrykt mor som har tatt med sønnen på flåteferie i elva og som fortviler oppgitt over ektemannen som bare jobber og aldri er til stede.

Først kommer ektemannen overraskende, så kommer krisa. Feriedagen skjenker den lille familien en velskapt psykopat, og han tar dem til fange på ferd nedover mot de ulovlige stryka. Det nytter ikke at fjellene solbader i kjølig sommerluft, at elva skimrer slik havet aldri gjorde og er så cellofantastisk fin i motlyset at man venter at Robert Redford stikker innom. Nå er det skikkelig uhyggelig her.

Da viser Meryl Streep hva hun kan få til med en skikkelse. I en av de fineste scenene i filmen ler hun morderen opp i ansiktet fordi han er en uerfaren tosk og fordi hun oppdager at dette er hennes verden og han er bare en bevæpna dredunge fra byen. Så fører hun det farefulle fellesskapet nedover elva med en autoritet som er helt fysisk. Du kan se det i armene hennes, du kan se det i den senete halsen, det usminka ansiktet med de harde blå auene: Ikke kødd med denne mora når hun er i sitt rette element.

«The River Wild» er en vakker og vill thriller, spennende hele tida og enkel og upretensiøs som ukeblader. Den bekrefter det vi visste om naturen: Det er stor stas å se på når de andre kjemper mot den. Det finnes ikke noe så fascinerende rått som menneskene mot maktene. 1994.

Torsdag 18.1.– Potetbolledag med sol og ganske stilige filmer

 

Moneyball

TV3 22.30

terning 5 liten For oss som bor på det egentlige Vestlandet (Bergen er Sør-Sogn) er torsdagen en stilig dag, for vi kunne hatt komler om vi bare ville. Men det finnes stort sett ikke mennesker under 70 år som liker komler, så det vil vi ikke. Så nok en gang: Gleden ved tilværelsen ligger i hva man kunne ha gjort hvis man bare ville. Jeg skal ikke nevne eksempler. Det burde dere takke meg for. Det er i hvert fall blitt en fin filmdag, og jeg har vært hos tannlegen der en kvinne fra antatt asiatisk opphav fjerna tannstein med en fingerferdighet og en smertefri presisjon som antakelig er i nærheten av ulovlig. Er det rart jeg er oppglødd. Retorisk spørsmål. Ikke spørsmålstegn.

Men til filmen.

moneyball

Brad Pitt og JonahHill skal drive med sport sammen. Systematisk sport. Matematisk sport.

For hengivne midtbane-nordmenn er «Moneyball» en rørende fortelling om Drillo og hvorfor de skrættende dansker bare er ville dinosaurer. Men mest av alt består filmen av et slags verdenshistorisk samspill mellom Brad Pitt og Jonah Hill.

Baseball er amerikanernes nasjonalsport. Fram til sånn ca. 2000 besto nasjonalball-ekspertisen av erfarne havranakker som gikk i t-skjorter med bløt snipp og visste hvordan alt skulle gjøres fordi de hadde holdt på så lenge. Du skal slå så hardt du kan og løpe så fort du kan. Det står i Bibelen.

Brad Pitt spiller sjefen for Oakland A’s, som gikk på så mange Donald-smeller at Snipp og Snapp antakelig satt i trærne og lo av dem. Når han ikke får penger til stjernespillere, hyrer han en nervøs økonomi-nerde fra Yale, spilt av Jonah Hill i et blazer-streit snillgutt-kostyme som får ham til å likne en gospel-arrangør i Fredheim Arena.

La meg bare si dette fort før jeg ombestemmer meg: Det er som å se kuer fly. Hill var i ferd med å gro fast i teite pubertetsroller om å onanere, og plutselig sitter han der og er en rørende, overbevisende, imponerende ekspert-hvalp med betydelig kroppsmasse. Og ikke bare det. Han spiller mot den modne utgaven av Brad Pitt så det oppstår den magien som skal finnes i pysefilmer som denne: To skikkelser skaper et fellesrom som de bærer med seg fra scene til scene, sånn at du kan føle dem som en enhet. Jeg tror det skjedde oftere før, da folk laga film fordi det betydde noe for dem. Det skjer nesten aldri lenger.

Jeg liker den voksne Brad Pitt. Han spiller uten selvopptatthet, og jeg innbiller meg at han har vært superpappa og Angelina Jolies flyplass-assistent så lenge at han har lært seg å kommunisere med mennesker og ting. Han forsøker ikke å skrike og hoje så tårevætende at Oscar-juryene skvetter i buksene sine. Han gjør det verdig og enkelt. Han ser på folk.

De to skaper en veldig behagelig film. Og Philip Seymour Hoffman som trad-trener trekker ikke akkurat ned.

Rytmen i «Moneyball» er irriterende forutsigbar, men amerikanerne er tradisjonelle på det området: Det skal starte med at ingen tror på Rocky og han får mye juling. Så kommer den fantastiske suksessen, og så det midlertidige tilbakeslaget som setter ting i perspektiv. Men filmen er så avslappa og klokt laga at du tilgir den. Og det er en slags Kung Fu Panda-fryd å se en lite atletisk akademiker med stygt slips overkjøre de erfarne baseball-ekspertene rett og slett ved å lære dem den nye veien til suksess: Alt finnes i tallene. Tallene i pc-en forteller hva som egentlig vinner kamper. Ikke sats på stjerner som skal gjøre alt vanskelig. Ikke løp to baser hvis vitsen er å komme trygt fram til den første.

Det er på en måte Drillo. Forstand, systematikk og beskjedenhet lager seire. Hallo, Viking. Kanskje dere skulle finne en overvektig World of Warcraft-fantast eller en pinglete Angry Bird-ekspert fra Ullandhaug?

Filmen bygger på en sann historie. Alle amerikanske lag bygger opp baseball-strategien som dette nå. De om det. Det viktige ved filmen er at også de som egentlig syns det er kjedelig å se på voksne menn slå brennball, vil elske samspillet mellom Pitt og Hill. 2011.

Oblivion

Viasat4 22.00

oblivion 2

Tom Cruise fikk denne til fødselsdagen.

terning 4 liten Hva skal til for at en nesten veltilpassa kristen saientist som Tom Cruise blir terrorist? Ganske mye egentlig. Ikke noe sånn “du frista søstera mi til å ville gå med bikini og spise svinekoteletter”-skitt. Den tredje verdenskrig må være over, ikke som et resultat av nord-koreansk rulett, men fordi aliens kom, og så måtte menneskene bruke så sinnssykt mange atomvåpen at jorda ble ubeboelig. Bare små gjenger med kriminelle madmaxere holder til på gamle tante Tellus, mens de med futuristiske designer-dresser bor ved Saturn og stjeler jordas vann. Sally bor i himmelen som en mekano-fascistisk purist og stjeler mennesker minner. Da blir Tom Cruise terrorist. Det skulle bare mangle.

De tok fra ham minnet, men ga ham et stilig helikopter. Godt bytte.

Tom Cruise bor sammen med en blanding av kjæreste og ordensdame på en jordstasjon som minner betenkelig om minimalistisk Malibu-villa med kaffetrakter fra Bang Olufsen og allergi mot katter. Romdrakta hans ser ut som en blanding av fjellvandrer-onepiece og SEAL-uniform, og han flyr omkring på en ødelagt jord og holder rede på dødsdronene og skvatterne. Det er en kjedelig jobb, men Tom har interessante flashbacks fra gatene i New York, for han en hukommelses-befridd av den slemme dama på den kunstige månen ved Saturn. Sally kan bare vente!

Dama han bor med, er interessert i bassengbad med sex, men hun har gått mellomlederkurs og kaster blomsten han gir henne fordi den er politisk ukorrekt. Hun fester riktignok et bastant østrogen-blikk, men dama er ei avgjort hurpe.

Morgan Freeman er terrorist, så han røyker akkurat når han sjøl vil, bare så du vet det, Dagfinn!

Men så detter det ned noen, og jeg har ikke lov til å fortelle hvem som ligger i kryokassen, for den internasjonale filmanmelder-unionen har sletta hukommelsen min. Dessuten blir den tause statstjenestemannen tatt til fange av terroristene. Og der er altså Morgan Freeman, en skuespiller som har ansiktstrekk som man ellers bare finner i rasområder og som får Mandela til å virke både frisk og lettsindig.

Jeg skal ikke fortelle mer om handlingen, men jeg er misfornøyd med slutten, for den er kryptisk. Men det er en stilig filma sci-fi. De støvgrå, uvedlikeholdte postwar-landskapene formidler nostalgisk Karius & Baktus-ekstremisme: “Ikke gjør som mora di sier!” – og siden “alt som var av søtt og godt, det er borte, stort og smått. Alt har børsten feiet bort, det var veldig dårlig gjort.” Dessuten er Cruise en mester i å formidle ufølt melankoli, som hvis du leser høyt fra “Doktor Zhivago” for støvsugeren din.

Forleden sto det i en nettavis at DU kan leve på jorden i 1,7 milliarder år. Det vil si at pessimismen i filmen er relativt uaktuell. Dessuten er det slik at folk på Jæren ikke tror at gjestende aliens har laga kornsirkene, sjøl om mobilene ikke virker i landbruksgåtas midte. Liten sjanse for at vi blir invadert av romfolk. De må ha hørt hvordan det gikk med de forrige. 2013.

Thor: The dark world

Max 21.30

thor the dark world - sif

Jaimie Alexander spiller Sif. Det er vel unt.

terning 5 liten Thor-toeren er tøffere enn den første, full av helt urimelige påfunn som kommer til å bringe norrøne mytologer og danna kulturmennesker fra gatene rundt Aftenposten til ny fortvilelse og kronikk. Det er nok ikke rett at gudene i Åsgård skjøt med laserspyd, og det er ikke riktig at de ble angrepet av Star Wars-jagere. Men det virkelig urimelige ligger på jenteplanet: Hva ville en heftig håndverker som Thor med den pysete laboratoriedama Natalie Portman?

– Du sa du skulle komme fort tilbake, jo. Natalie Portman og Chris Hemsworth.

Nå er det sånn i happy-harryenes heaven at vi kritiserer ikke kameratenes valg av dame. Men var jeg Thor, ville jeg til og med heller hatt Miley Cyrus, for hun har i hvert fall lidenskap og faenskap i hele kroppen. Portman er en seilbåt uten vind.

I så måte skiller hun seg ut, for filmen om Thor og vennene hans mangler ikke akkurat utagerende ungdom i festklær.

Det starter med at de mørke alvene som kjent mista Eteren, og det ble Malekith alvorlig sur av. Men tapet skapte fred i de ni verdener (filmen er mer multikulturell enn et julekort fra FN), så alle burde være glade. Loke er henvist til fangehullet, og det gjør heller ikke noe. Thor bør gifte seg med ei innfødt Åsgård-jente dame som har utseendet til ankerkvinner i TV2, for hun kjempet med ham i Vanarheim, som ikke er en kafé på Lura. Men han kan altså ikke glemme Jane Foster fra steingalne Stellans forhutla flokk av lett-nerder.

Menneskelige ting skjer på Jorden. Portman dater en dust, men kan ikke konsentrere seg. Gamle Skarsgård løper naken rundt i Stonehenge som en Ylvis-video. Jorden kan gå under. Noen unger i ei bakgate har funnet en svevende buss og et hull i virkeligheten. Når de hiver søppel nedi der, forurenser de faktisk en annen dimensjon. Natalie P. måper med utkanten av sitt talent og måler universet med et slags bebi-nettbrett som likner en Kurio. Og så står plutselig Thor i gata, med gåbort-drakta si.

«Du sa jo du skulle komme snart tilbake, jo!» sier Portman.

Men det som verre er. Jane Foster (Portman) fraktes heim til Åsgard av den nytente Thor, for jorddama er blitt fylt av energi og kommer til å dø. Det er en jorddameting. Energi tåler de ikke. Så de må enten kjøpe sko eller snakke i timesvis på kafé for å bli kvitt den igjen.

Nå må jeg ikke røpe mer. Men det er nå det skjer, og jeg trenger virkelig karakterstyrke for ikke å fortelle om detaljene. I dyngen sitter Loke og ser ut som Nick Cave i bakrus. Åsgård må kjempe mot de mørke alvene i et land som likner på Island en stormfull januardag. Jeg må røpe at Portman svever som svart svane og har et blikk som man ellers bare får av islendingers lava-brennevin, og at Thor som spilles av en australier og følgelig bruker Mjølner (som kan risikere opprykk til 2. divisjon) som bumerang, har boksekamp med ei overnaturlig ku.

Nå skal jeg ta det med ro.

«Thor: The dark world» er fargerik og full av kule «hit the pedal heavy metal tell me you care»-påfunn. Den er goth-dystert fantasy-vakker, og de digitale spesial-effektene er overlegent elegante. Igjen er det sånn at de som egentlig ønsket å sitte hjemme med «Kristin Lavransdatter» eller «Filthy shades of Grey», antakelig vil føle seg bortkomne i en fortelling der det faktisk skjer noe. Du føler ikke at du blir skikkelig kjent med personene. Takk for det. På mine knær: Takk for det! 2013.

Onsdag 17.1.– En kul dag på besøk hos HBO

 

Capote

HBO streaming

terning 6 liten Jo, jeg forsøker å hjelpe dere. En gang i tida mente jeg i fullt alvor at den beste måten å skaffe seg hjemmefilm på, var at man satte seg i bilen, kjørte ned til Videoverden på Mariero, snakket med Thomas Dybdahl og kikket i hyllene. På Videoverden leide man så én film og kjøpte en pose chips. Men videobutikkene forsvant. Og jeg må motvillig innrømme at det oppsto et bedre alternativ, sjøl om jeg blir snytt for turen til Mariero. Man kan leie en film i 48 timer for en femtilapp. Det er som Videoverden, bare lenger. Og man kan betale en hundrelapp i måneden og forsyne seg fra et filmtilbud som ville ha fylt butikkhyllene. HBO, Netflix, Viasat, Canal+ og Amazon er sånne tjenester, og de er ganske bra. I dag har jeg vært innom HBO i avdelingen for nylig lagt til. Det er slett ikke ille. Og HBO har hele Star Wars-serien. Dette er nok framtida, en stund til. Så bare venn dere til tanken.

Men til filmen.

capote

Philip Seymour Hoffman røyker frokost i fint vær.

Truman Capote var en merkelig, maniert nyork-integrert forfatter som på sekstitallet holdt intellektuelle kjendis-selskaper der han sjøl ivaretok mye samtale. Egentlig skulle han hatt lite utbytte av å snakke med en underklasse-psykopat som hadde myrdet en hel familie. Men Capote dro i 1959 til Kansas for å skrive en New Yorker-artikkel samfunnets reaksjon på et bestialsk massedrap.

Da han fikk snakkekontakt med morderen Perry Smith, oppnådde forfatteren en innsikt som både er symptomatisk for det selvsentrerte menneske og en påminnelse om hvor uhelbredelig sentimentale folk blir av sin egen barndom. Han fikk det for seg at Smith kunne vært Capote. Begge hadde en bakgrunn som forsømte barn. Capote hadde fått forlate barndommen gjennom hoveddøra, mens Smith sneik seg ut bakveien og ble en psykopatisk drapsmann.

Fra dette bergmanske persona-øyeblikket adopterte Capote den dødsdømte fangen. Ikke snilt, som sarandoner og andre forkjempere gjør det. Capote eide Smith, slik et lite barn eier den døde fuglen eller det flatkjørte pinnsvinet og vil begrave dem med yndlingslekene sine. Han var nesten hypnotisert av sin esoteriske oppdagelse, samtidig analytisk som et røntgen-apparat og naiv som en forelska student. 2005.

Daylight

HBO streaming

dagslys

There must be some way out of here, said the joker to the thief.

terning 5 liten Sylvester Stallone vil ikke mer actionfilm etter denne (sa han i 1996), og det er synd, for han er en av de få mennene som kan konkurrere med spesialeffektene uten å virke som organisk misfoster i mengden av perfekt elektronisk genialitet. Stallone har talefeil i hele ansiktet, men den enkle, sårbare oppriktigheten hans, koblet til en kropp som menn over 12 år trygler om hver gang de kjøper Levis 501, gjør Rockys og Rambos far til Menneskets svar på Maskinen.

Når de svære, dundrende katastrofene skal skildres med full datakraft og så dolbisk surround at skruene løsner under kinosetene, da syns ennå Stallone. Og når seismologiske sensasjoner farer gjennom deg til du føler deg som en litt myk vibrator, da er det framleis sola mi Sylvester du ser. Han viser igjen i en katastrofe, gjørmeblaut og skittensexy som Lano-ungens drøm om en foreldreløs dag. Dette er en vesentlig ting ved «Daylight», som er en blanding av syttitalls-katastrofefilm og moderne grafikk-action. Regissøren Rob Cohen og ikke minst produsentene forsøker å slå deg ihjel med en grufull, sanseflerrende effektrikdom som kunne vært funnet opp av Høgsfjordrørets motstandere på en smart dag. Men historien hadde aldri overlevd sin krevende lengde og utslitende intensitet om det ikke fantes ihvertfall ett skikkelig tryne underveis.

Sånn er handlingen: Vi blir hastig kjent med et utvalg mennesker som fortoner seg som et slags minste felles publikum; de tilhører alle aldre, sosialgrupper og minst to raser. Disse folka roter seg inn i veitunnelen under Hudson-elva i New York den dagen en toskete tjuv råkjører inn i fem lastebiler med eksplosivt, giftig avfall i friske farger. Etter at flammebølgene har forstøva og forkulla alle tilgjengelige statister i et fullstereofonisk flammotek, sitter våre venner fanget i djupet. Vann siger på. Fyrtunger flerrer. Grønnjyselig gytje gytes av vegger, og bare èn mann vil hjelpe dem: Den enslige drosjesjåføren som en gang fikk sparken fra redningskorpset. Gjett hvem han spilles av. «Daylight» mister aldri farten, og den blir aldri kjedelig. Sånne som er vant til omgås mennesker ved utveksling av fremmedord og farris, vil syns at samtalene er tåpelige, men hva så? Slepp dem ned i Rennfast-tunnelen når Byfjordgolvet revner, og la oss se hvor mye smart de sier. Når de svære katastrofene skal skildres med full datakraft, da synes ennå Stallone. 1996.

Duplicity

HBO streaming

duplicity

Bordbilde med Julia Roberts og Clive Owen.

terning 5 liten I sin vedvarende genre-feiring har det nye Hollywood kommet til blandingen av silke-krim og screwball-romanse. I denne filmen er Clive Owen egentlig en slags Cary Grant med skjeggvekst, og Julia Roberts spiller kanskje Katharine Hepburn den litt fyldige dagen da hun spiste komla med fett sauekjøtt og bacon. Nei, Roberts er ikke blitt tjukk. Men hun har fått tilnærma normale opphopninger av forståelig kroppsfasong.

Historien i «Duplicity» er egentlig så komplisert at den kunne blitt gitt som nasjonal prøve for chips-eliten i hjemmesitter-unionen. Det starter med at Owen og Roberts tilsynelatende har sex; et personlighetskrasj som vi egentlig burde fått se i detalj, siden den kroppslige foreningen av to lakoniske egosentrikere må ha ført til betydelige mengder nedlatende latter. Den mest intellektuelle dama jeg klarer å se Clive O. i seng med, er Tonya Harding, mens Julia egentlig har en streng utålmodighet ved seg som ville gjøre henne til en perfekt sexpartner for T-101 med doble støtdempere og fustasjeopphengsforkoblinger.

Den fikse historien i filmen er at to legemiddel-firmaer spionerer på hverandre. Tom Wilkinson driver det ene, Paul Giamatti er sjef for det andre med ego-speeda undergangs-intensitet. Roberts og Owen er erfarne spioner som erstatter fraværet av Thin man-ekteskap med at de kommer sammen og småkrangler i senga.

Så oppstår en intrige. Det ene selskapet holder ekstrem-hemmelig at det har oppdaget en kur mot skallethet. Dermed går den merkantile etterretningen fullstendig amok.

Filmen dyrker egentlig den spesielle seksuelle opphisselsen som følger med absolutt mistro. Dessuten stiller den spørsmålstegn ved hvordan man egentlig kan overleve i et så gjennomsiktig samfunn at det alltid er konkurrenten som vet hvor det ble av den sokken du mista i tørketrommelen. Filmen er nydelig laget. En gave til sånne som sverger til tørr sex. 2009.

Knocked up

HBO streaming

knocked up

Katherine Heigl og Seth Rogan: Slik ser gravide amerikanere ut.

terning 5 liten Dette er filmen for dem som egentlig går ut av kinosalen hvis menn bruker nedsettende betegnelser om seksualadferd som er normal i Europa – men som kanskje blir sittende likevel hvis replikkene er gode og noen angrer til slutt. Med andre ord: Siden vi alle er hyklere, er potensialet stort.

Seth Rogan er en kultfigur etter birollen i «40 year old virgin», og det er for så vidt også Paul Rudd. Stemningen fra førtiåringsfilmen er overført til et mye følsommere tema. Graviditet og menns reaksjoner på at morskap tar slutt når farskap starter. Tilpasning. Ting som folk leser A-magasinet for å holde orden på.

Rogen er en nifst umoden kollektivboer med nifsere venner enn Staff. De skal lage et nettarkiv over filmer der kjente skuespillerinner viser seg nakne. Ved et uhell treffer han en feirende, kvinnelig E-news-reporter (Katherine Heigl) på drikkekveld-safari, har fyllesex med henne, og så blir hun gravid.

Hun er en karriere-orientert flaskevann-snobb. Han er en fattig, feit råne som antakelig pisser på flaska hvis det er mer enn tre meter til toalettet. Det er Udyret og Skjønnheten og Udyrets omgangskrets av udøde og vanhellige.

Så starter en merkelig, nesten sannsynlig modningsprosess der de to misfitsene av hensyn til det ufødte barn skal forsøke å finne en felles plattform i livet. Som om Siv Jensen og Lars Sponheim (gamle Venstre) ble plassert aleine i en steinstøl på Hardangervidda uten tilgang til Viggo Johansen. 2007.

Contraband

HBO streaming

contraband

Mark Wahlberg parkourer kontainerne.

terning 5 liten Dopfilmer og smuglerfilmer og filmer med dårlig bakgatemoral pleier være kjedelige for det er ingen å holde med. Denne er spennende.

Mark Wahlberg spiller en ansvarlig Wahlberg-rolle. Han har gitt opp smuglinga sjøl om han og Ben Foster var kontrabandenes Lennon/McCartney. Men da bror til kona (Kate Beckinsale) roter det til for seg og skylder fingerknekkerne penger, må han ta sjømannsjobb på en sleip båt til Panama for å betale.

Foster har et velsigna ansikt som varsler dårlige tider og elendige valg. Wahlberg er sjølsikker og tøff, men snill og Beckinsale blir banka opp i byen mens ektemannen forsøker å skaffe pengene. Giovanni Ribisi er blitt en stygg, gammel mann med reptilblikk og Gollum-stemme.

Islendingen Baltasar Kormakur har regissert etter sin egen film «Reykjavik – Rotterdam» som kom i 2008. Han har det rette draget. Tette personbilder, stor fart og grove arbeiderklassefjes, den romantiske stemningen av Hillevåg i regn, storbynetter som likner juletrær og skip som er så tunge som ubetalelig gjeld. 2012.

Savages

HBO streaming

savages

John Travolta spiller den skitne purken.

terning 5 liten Oliver Stone er en av heltene mine. Det er fordi du alltid vil finne igjen en oppjaga, umenneskelig hjemløshet i filmene hans. Kaos på skinner, bloddopa lidenskap og et slags poetisk hysteri, som om historiene hans egentlig handler om slagne hverdagsguder eller opphøyde krigere.

«Savages» handler om det kjedeligste som finnes hvis man ser bort fra tragisk oppvekstungdom på Oslo Vest. Narkotika-selgerne er vår tids spritsmuglere. De har en hjerneskadd fortausjargong og lever omtrent like spennende som sykkelbud. Narko-filmer er egentlig forferdelige.

Oliver Stone klarer å legge inn et ekstra sett arterier også i denne filmen, og den raser av gårde som en skiløpers blodpumpe.

Utgangspunktet er en strandvakker motlystrio med fole-frøkna Blake Lively som O, den intuitive elskovs-hypotenusen i en sensuell underlivstrekant. Chon (Taylor Kitsch, lik det eller la være) spiller psykopatisk morder og eks-soldat, mens Ben (Aaron Johnson) er buddhist og uendelig tålmodig. O har sex med begge, og de elsker henne slik nerder klynger seg til pc-en sin. De to mennene smugler sinnssykt flotte marihuana-frø fra trend-landet Afghanistan, men siden California er en del av Mexico kommer all round-torturistene fra Mexico og vil bli partnere.

Det blir ganske heftig. Salma Hayek med musikal-parykk er den ubønnhørlige, men hjertemjuke dronningbien som sitter et sted i voldens midte og sørger over at yrket hennes ikke blir anerkjent av den snobbete dattera. Benicio Del Toro spiller den ekleste morderen jeg har sett på film noensinne. Ikke bare torturerer han folk. Han banker kona si og.

Det lett underdefinerte solskinns-trekløveret kommer i kuriøst klammeri, og verdens mor og elskerinne O blir kidnappa av de motbydelige basunspillerne fra Mellom-Amerika. Da må guttene gjøre noe. Til og med buddhister.

De allierer seg i første omgang med den skitne purken John Travolta, men det blir ikke skikkelig fart i forhandlingene før pengetransporter blir rana og dølle døtre inndratt som løsesum. Handlingen tar seg av gårde med en intensitet og et driv som gjør at du blir lurt til engasjement, så kos dere med det.

Et uvesentlig sidemotiv ved filmen er at den snille buddhist må ty til vold og bli en villmann (savage) når det kommer til stykket, for det er vold som vinner. Vel. Han kunne jo bare ha solgt sykkelslanger på Venice Beach i stedet for å bli heltidsforbryter, så ville han nok ha redda sin sjel.

Laget etter boka til Don Winslow, som også skrev «Let’s kill Bobby Z». 2012.

Tirsdag 16.1. – Jeg sier det rett ut: Slemme Gutter vant annen verdenskrig. Historiens tørrpinne tapte.

 

Bad Boys

Viasat4 22.45

terning 5 liten Om denne filmtittelen er det utrolig mye å si, siden forestillingen om at gutter og menn skal være litt småville og uhåndterlige har eksistert i hvert fall siden den improviserte flokken av jøder ropte til Pilatus: «Gi oss Barabas fri!» Barry var en skikkelig røver, og det samla folket mente at Jesus var en kjedelig fyr. For Gud, som hadde sine egne planer for sønnen, og for gutter og menn de neste to tusen årene, var Barabas-fansen en gledelig gjeng vigilanter. Gutter vil være som Barabas, jenter har alltid likt best sexy røvere og i fiksjons-underholdning som teater, film og sport har det vært fritt fram for karismatiske luringer. Alle vil være Northug. «Bad boys» inneholdt fortellingen om et godt liv for alle. Så ble skoler og barnehager og alle mjuke politiske verv overtatt av kvinner med sinnelaget til Margrethe Munthe, og etter hvert var helvete løs. Det var «ikke løpe inn i stua før du har tatt av deg lua» i alle tenkelige sammenhenger, og bare jenter fikk femmere i snitt. Bad Boys er blitt Lost Boys, og nå er det bare jeg i hele Norge som syns at anekdoten om da kirkestatsråden forsøkte å sjekke en ung kvinnelig student i møte med Menighetsfakultetet (den frommeste institusjonen i Norge), er den kuleste gutte-historien jeg har hørt i hele mitt liv. Og jeg kan mange! Bad Boys vant annen verdenskrig. Tørrpinnen Hitler tapte. Enough said.

Men til filmen.

bad boys

Martin Lawrence forsvarer ei dame med anakronistisk foldeminiskjørt.

1995-årets pluskvamperfektum i hastig kondisjonalis: Hadde kunnet vært en vellykket heit moro-inngang på sommeren. Will Smith og Martin Lawrence hadde all grunn til å være perfekte som nye komedieaction-helter; de var blide, slanke og sunne nittitallsgutter med fin, jevn brunfarge, og de var vederkvegende forskjellige fra mye annet.

«Bad Boys» funker overflødig og flott som bruspulver i nyskjenkt selters så lenge det finnes handling med fart og presisjon, men alle de langvarige gangene da alt stanser for at Lawrence skal være vittig igjen og igjen er like maskinelt pinlige som lørdagsunderholdning og burde blitt lydlagt med Chopins sørgemarsj. Her dør og begraves en fullt brukbar skuespiller fordi han har fått for mye luft og for lite kjeft.

Handlingen er grei, men fantasiløs. Smith og Lawrence er narkopurker i Miami. De råkjører Smiths Porsche, trøbler gammelmodig med Lawrences seksualfiendtlige Fia-frue, forteller hvitingevitser, storkrangler kraftløst om ingenting som nyforlova og skyter her og der. Superskurker som har fått elektronikk-kurs i konfirmasjonsgave bryter seg inn hos politiet og stjeler for 100 millioner dollars i heroin. Deretter begynner de å henrette folk, og en av de henretta er en vikarkjæreste til Smith, og den hvite venninnen hennes (Tea Leoni) ser på, så noen må ta seg av henne også, for hun er vitnet. 1995.

Leatherheads

TV3 23.00

leatherheads

Sånn har du aldri sett George Clooney. Til og med han har forsøkt å se ut som en mann!

terning 3 liten George Clooney regisserte denne sportskomedien, men det sier ikke stort. Handler om et fotball-lag som får helten Carter The Bullet med seg, men en journalist begynner å grave fram hemmeligheter om ham. Dessuten løper både trener og spiller etter samme jenta, som tilsynelatende er Renée Zellweger. 2008.

Mandag 15.1.–Innendørs-mandag for de mindre kresne

 

Helt sikkert, kanskje

TV6 21.30

terning 4 liten På Vestlandet er dette en sånn dag da politikere, politi og værmeldere ber folk holde seg innendørs fordi det blåser. På sånne dager burde filmtilbudet være bedre enn dette. Det finnes imidlertid mange mennesker som liker Ryan Reynolds på grunn av at midjen hans ser ut som en pakke med pils, og dessuten er det med ei veslevoksen jente, som en rekke kvinner med modningsvegring kan identifisere seg med. Derfor. Mer er det ikke å si om det.

Men til filmen.

helt sikkert kanskje

Ryan Reynolds og Abigail Breslin på en dag som denne.

Det som er med Ryan Reynolds er at han faktisk ikke vet hvordan man beveger den delen av ansiktet som ikke er atletisk. Reynolds fungerer som jenteagn på samme måten som de kameratene som fikk hormonkvise ved nesa i starten av puberteten, og derfra utstrålte en irriterende mandighet som gjorde at de som 15-åringer visste mer om panties enn om Pytagoras.

Når Reynolds (og kameratene fra puberteten) skal forsøke å uttrykke noe, likner han en smiley uten prikker og streker – og troverdig er han bare når han anstrenger seg så umenneskelig at han kunne ha født djevelens barn.

Men hva er det med Abigail Breslin?

Den lille jentungen er søt som markmus på Beatrix Potter-tue, men hun snakker så mye at også veiviljens dronning på jorden Anniken Huitfeldt ville ha kvalt henne eller solgt henne til farmasøytiske eksperimenter.

Abigail har aldri før hørt om sex før, men straks skolen kompenserer denne behagelige kunnskapsmangelen, vil hun at pappa skal fortelle om alle kjærestene han har hatt. For nå skal han og mamma skilles, så barnet vil ha detaljer. Ønsket er ikke bare guddommelig usannsynlig, det er en perversjon som barn bare utvikler rett før de begynner å kjøpe lastebiler og bazookaer på internett.

Ryan forteller i skremmende detaljer for det dumme barnet. Det eneste bra er Rachel Weisz, for hun ser i hvert fall ikke ut som ei sånn jente som selger klær av religiøs overbevisning. Weisz er kjæreste med den eufemiserte gamlingen Kevin Kline som lider av høyrøstet alkohol og åndelig overlegenhet. De kan ikke redde filmen fra sine flattrykte replikker. De kan ikke fjerne inntrykket av å følge en selvopptatt tomtønne gjennom et uinteressant liv. 2008.

Tilbake til fremtiden II

NRK3 21.20

Tilbake til fremtiden II

I 2015 har barna flygende brett.

terning 4 liten Veldig få nåtids-mennesker syns «Tilbake til fremtiden»-filmene er spesielt morsomme. Dette er enda et eksempel på en «Yellow submarine», som i ettertid ser ut som den dummeste filmen som er laget. Men mange vil hygge seg med at det forvokste barnet Marty McFly og Emmet Brown drar til framtida, det vil si år 2015, som er et eksotisk sted på mange vis. Filmen handler om at Biff stjeler den sports-allmanakken som Mc vil ta med tilbake for å bli rik på idrettstipping. 1989.