Lørdag 23.12. – Lille julaften med Honi soit qui mal y pense og de

 

Hjelp, det er juleferie!

TVNorge 21.40

terning 5 liten Jeg har hørt om en historie fra en skole som jeg ikke kan si hvor er. En klasse så «Hjelp, det er juleferie», og en av guttene styrte visningen fra pc. Da scenen kom der Chevy Chase dagdrømmer om en ung dame i rød badedrakt ved bassenget, spolte den frekke filmviseren scenen om igjen tre ganger. Klassen skreik av latter, men kanskje var det et overgrep. Jeg vet ikke lenger. Det blir nedsatt utvalg som skal finne ut hvorfor gutter i puberteten mislykkes i den norske jenteskolen, men når ikke jeg en gang tør fortelle hvilken skole det er, antyder det noe om hva slags kjønnsklima disse guttene vokser opp i. Derfor skal jeg anbefale denne julefilmen som en hyllest til gutter som fremdeles liker jenter, så lenge det varer, og til rausheten og mangfoldet som nå daglig kveles av moralens vigilanter og mediegribbene.

Æh, nei. Det skjer ikke voldtekter i filmen. Voldtekt er en alvorlig voldsforbrytelse. Å se på damer i badedrakt er ikke. Honi soit qui mal y pense. Slå opp.

Men til filmen.

hjelp, vi har juleferie

Chevy Chase og Beverly D’Angelo ett øyeblikk da lysa virker.

«National Lampoon’s Christmas Vacation» er en av de morsomste komediene jeg har sett. «Hjelp, det er juleferie» skildrer den sære serie-familien Griswolds mølje-jul. Den hensynsløse avsløringen av frustrasjonspunktene i en velment jul er så sterk kost at man ikke tok sjansen på kinolansering i Norge, og Esselte sendte den i oldtiden ut på video med 15 års aldersgrense.

Og dette er ikke for svake sjeler: Chevy Chase og familien hans invaderes av slektninger av den typen som til vanlig skaffer sosionomer et interessant yrke, de har reinsdyr-idyller på hjernen og ekorn i juletreet, de har pyntet huset med flere kilowatt enn fremlingene i «Nærkontakt av tredje grad», de har olja sklibrett, de har følelser i høyspenn og hele den eskaleringen av ondartede hverdagsligheter som kan få selv forutsigbare høytider til å funke som en amerikansk værbegivenhet med damenavn.

For alle som går og gleder seg til at farmor og farfar skal komme på julebesøk fra Sarpsborg, er denne filmen en nødvendig beredskapsøvelse. For oss andre er det fortsatt en glede å se Beverly D’Angelo som mor og Randy Quaid som filmhistoriens mest uappetittlige svoger. Super-tenåringen og familieantropologen John Hughes har skrevet manus nok en gang, og Twin Peaks-fortrylleren Angelo Badalamenti komponerte musikken. 1989.

Den fabelaktige Amelie fra Montmartre

NRK2 23.15

den fabelaktige amelie fra montmartre

Audrey Tatou har det fikse fjeset på.

terning 5 liten De som aldri hadde sett en Jeunet-film før, må ha blitt veldig overraska da «Den fabelaktige Amelie fra Montmartre» kom dettende ut i kino-konformiteten som en diamant i en grisebinge.

Jo, det er en binge. La oss bare innrømme det. Det fins ikke mye diktning, og det fins ikke mye poesi på kino-repertoaret. Årsaken er innlysende. Som i musikk-industrien og i mediebransjen er det produsentene som har grepet roret med sine bleke golf-fingre, og de avskyr individualitet som ikke allerede er bekrefta av suksess.

Produsenter er besatte av kollega-voyeurisme: De glor intenst på hva de andre gjør og forsøker alltid å gjøre det samme.

På kino-repertoaret er resultatet en katastrofe. Mellom teknisk uferdige og politisk overmodne euro-filmer og den amerikanske kopist-sjuka fins det nesten ingenting. Ingen Bergman. Ingen Makavejev. Ingen Ferreri. Ingen Tarkovskij. Ingen personligheter som er større enn hva som trengs for å bli ansatt som gymlærer i ungdomsskolen. Nesten. Aronofsky er ennå ikke blitt en kommersialisert Soderberg-tragedie. Coen-brødrene videreutvikler sin guddommelige komedie. Men alle vet at de er unntakene, og at Hollywood vedlikeholder en slags ponnistall av særegen ungdom av rekrutteringsgrunner, sånn at studioene om ti år har en temma femogtredveåring som kan regissere «Dødelig våpen 12».

Jeunet er også ett av unntakene, sjøl om han var innom den amerikanske vestkysten og gjorde scifi-dystopien «Alien 4». Jeunet er noe så sjeldent som en poetisk franskmann. Han ble kultkjent for surrealistvisjonen «Delikatessen», han gjorde det uforståelige eventyret «De fortapte barns by». Jeunet har spesialisert seg på overraskende assosiasjoner, poetiske videretolkninger og eventyraktive tankesprang i et visuelt univers uten tyngdekraft.

Fargene hans er sterkt romantiske, som om noen har helt tårer og musikk i malingspannet. Bildene virker befrukta. Gravide og varme.

Virkemidlene fra «Delikatessen» og «De fortapte barns by» har fulgt med til den distraherte fabelen om Amelie. Man kunne fryktet fantasitørke etter to tidligere filmer, men Jeunet er frodigere og rikere enn noensinne. Filmen hans bugner av personligheter og ujålete eksentrisiteter. Han turnerer med nesten umenneskelig presisjon den vanskeligste av alle humødre: Man skal være filosof for å kunne parodiere menneskene på en sånn måte at de ler fordi de liker å leve blant de utledde på jorda. Kulde fins ikke i Amelie-filmen, bare en løgnas-dokumentarisme som minner om oss sjøl. Her fins vi alle sammen i litt forstørra format. Ved bare én eneste liten overdrivelse av våre alminneligheter, ville det ha oppstått personlighet. Det er en koselig tanke.

«Den fabelaktige Amelie fra Montmartre» handler om ei jente som ved uskyld, tilbakeholdenhet og observasjon blir en lykkens kerub for de rundt henne. Ikke akkurat Britney Spears. 2001.

We’re the Millers

Norsk TV2 21.40

were the millers

En usedvanlig feika familie.

terning 5 liten «We’re the Millers» er en fragmentert grovis utført av perfekte skuespillere som vi egentlig ikke burde latt oss lure av. Men problemet er at de er søte som ei julepynta Toys ‘R’ Us-hylle, og filmens vulgære, små Rorbu-kynismer blir til småborger-trivsel i deres nærvær. Det er som når teologer kler av seg på badestranda. Uansett hva du får se så vitner det bare om Guds storhet, også hvis Herren har materialisert seg i en histamin-skadd testikkel.

La oss nå bare se hva slags småtroll vi har med å gjøre. Jennifer Aniston spiller stripper med den samme hyggelige urimeligheten som da fonetiske tilfeldigheter i sin tid fikk det til at LO-sjefen hadde ei hard høne. Hun kler riktignok av seg til undertøyet og vrikker på 7000 timer helsestudio, men det ser ut omtrent som når mor di solte seg i hverdags-bhen mens hun satt i solveggen på Sjernarøy. Uprobematisk. Familiært. Personlig.

Jason Sudeikis var merkelig nok ikke med i «Hangover»-filmer eller «Superbad», men han kunne vært, for han er konstruert av den halvsløve guttaktigheten som for alltid preger skuespillere fra Saturday Night Live. Man kan ikke bli sint på avisgutten. Emma Roberts, som spilte Nancy Drew, er liksom uteligger og snakker åpent om analsex. Men jentungen ser så uskyldig ut som en lommepult skolelagsjomfru, så egentlig låter det bare som om hun refererer til måling av heftig feber. Den unge gutten i familien Miller blir spilt av Will Poulter, som var med i en Narnia-film og har så forskrekka øyenbryn at han ville ha strøket i matte muntlig på grunn av uakademisk oppsyn.

Det finnes ikke noen som heter familien Miller. Den blir dikta opp. Sudeikis spiller en nabolags-langer av illegale små-urter, men så mister han alle pengene til gatemuggere og må gjøre den store kaksen en Mexico-tjeneste. Ungkaren oppdager at bobil er verdens beste kamuflasje, for alle ser ut som snille femtitalls-zombier i den. Så han improviserer en familie av strippersken, uteliggerdama, den enkle gutten i første etasje og seg sjøl. Og så kjører de til Mexico. I et slags taco-fort som minner om Alamo, treffer de en cyklop som ser ut som om han til vanlig pleide trekke Tuborgs ølvogner, og deretter blir de forfulgt av han og av bror til Messi.

Det kan jeg ikke fortelle mye om, men de treffer også bobil-familien Fitzgerald, som styres av en ewok-aktig gubbe med Nicolas Cage-stemme. Denne familien utvikler sin seksuelle åpenhet til et vitse-areal som ligger tett inntil den berømte kanten. De med god smak vil føle seg utfordret.

Egentlig var jeg sikker på at det ville bli masse hasardiøs kjøring og kuer som fløy og pappa som våkna inne i en zebra og forviklinger av Superbad-sorten. Men det gjør det ikke. Sjøl om den inneholder både seksuell surrealisme og tilløp til forfølgelse, beveger historien seg småsøtt og vinglete. Det er ingenting over-flinkt med den. Skuespillerne finpusser på de koselige personlighetene sine, og til og med de som vanligvis ikke ser underholdningsfilmer fordi sånne lettvinte ting ikke sier noe om livet, vil håpe at hovedpersonene a) blir glade i hverandre og b) ikke kommer i fengsel. Humoren oppstår på en måte i de sprekkene som i følge Cohen slipper lyset inn. Det finnes ikke fart her, det finnes ikke oppsiktsvekkende komedie-poenger, antakelig er det bare lateksballene til Poulter som imponerer noen, men mange vil nok føle en sær form for trivsel som ingen trenger være stolte av.

Den småfrekke filmen har dessuten et beroligende budskap: Inne i alle usympatiske mennesker og inne i marihuana-selgere, strippere, uteliggere og skoletapere ligger en latent drøm om småborgerlighet. Alle vil egentlig bo i liten boboks og ha familie som de kan elske når de er på reise og hate i julen. Man blir litt glad av det. 2013.

Alene hjemme

TV3 19.20

alene hjemme

Macauley Culkin oppdager alvoret ved å være aleine.

terning 6 liten Så den om igjen i går. Jeg får nye yndlingsscener hver gang. I går var det morgenkaoset i den utvida familien, og alvoret til de to minste som sto og stirret på politimannen Pesci. Og spikeren i den nakne foten. Hver gang skriker alle i heimen «Åååååå1»

Jeg skal ikke si mye mer om «Home alone», som er en av de mest sette filmene i verden av åpenbare grunner. Men jeg må nevne at den på et vakkert vis formidler kynismens sødme samtidig som den samler seg til en ukontrollert sentimentalitet som nesten er litt for mye. Da den ensomme gamle mannen får treffe den teite familien sin likevel, er det meningen at vi skal glemme hva denne filmen egentlig handler om. For det første omsorgssvikt. Nittitallet var et fantastisk sted som fortsatte åttitallets bekymringsfrihet, og den mest populære julefilmen handler om at familien reiser fra en åtteåring hjemme i Chicago for å feire en støyende og gretten jul i New Orleans. Det er fantastisk, men filmen kan føre til psykoser og angst hos barn som ikke er trygge på foreldrene sine. Kriseteam er på vei. Dessuten formidler filmen den mest groteske sadismen som noensinne er vist i en barnefilm. Torturen mot de to småskurkene er utspekulert og hjerteløs, og når de tråkker spiker inn i foten eller får håret brent av, da ler vi så godslig at det antakelig er et sosialpolitisk standpunkt. «Alene hjemme» er en nifs film. Det gjør den genial. Vi har alle en klok og hjerneklar kyniker inne i oss, og for en gangs skyld får han popcorn og brus. 1990.

The holiday

TV3 21.30

holiday, the

Cameron Diaz på dunken.

terning 2 liten «The holiday» er helt lik den irske filmen «Tara Road» med Andie MacDowell, men det får nå bare være. Det er verre at den er skrevet og regissert av Nancy Meyers, som er et så stygt bannord at man ikke kan si navnet hennes i julen uten at en engel dør.

Meyers har aldri glemt at hun ble separert fra ektemannen Charles Shyer i 1999, og filmene hennes er gretne på en litt Hollywood-trendy Vanessa-måte. «The holiday» er dessuten snakkesalig hinsides en hver tidligere beskrivelse av ordet. Dette er filmen der alle tastetrykkene til også de trivielle e-mailene er med. Hvis filmen hadde vært britisk, ville den bestått av verbalsnop og ordsevasjoner klarere enn krystaller – i Meyers’ ukontrollerte livsfattigdom finnes bare snadring som slaps, hvis noen kan huske hva det var. Fortellerstilen er omstendelig inntil det senile.

Cameron Diaz var en begivenhet for ti år siden, og nå er hun som en lagra tingest etter at AA-batteriet flata ut. Som furtent forelska ser hun ut som noe Pinochet kunne ha fortjent mens han ennå levde. Jude Law strever med å bli en fyr som egentlig ikke finnes. Men han står ihvertfall for filmens eneste overraskelse, og i noen få utvalgte Law-scener funker filmen med uventa varme og sjarme og innholdsrikt liv. Jack Black er søtere enn nybørsta butikk-kanin, men blir aldri viktigere enn en litt stor tivoli-premie. Det er synd for Kate Winslet, som ihvertfall er en fullblods Streep ved at folk blir beveget av å se på at hun tenker. Det er bra. Men filmen er ille.

Noen vil nok like den. Kvinner som egentlig bare lengter etter kakao-søsterskap og de gamle flettene sine, og menn som vet navnet på sin egen deodorant. Men hvis du fremdeles foretrekker potetgull framfor Napoleonskake, har du ingenting her å gjøre.

Kate W. elsker en mann som bare misbruker henne. Diaz hiver ut samboeren sin fordi han var utro. De to bitre kvinnene bytter hus – en risteklokke-idyll i England og et neofunk-palass i L.A. Snakksnakkkvakkkvakksnakkkvakksnakk. 2006.

Med Grimm og gru

NRK3 19.30

terning 5 liten Ulven og de sju geitekillingene, som skulle ha vært lam, i fransk-russisk-rumensk familierockemusikal. «Mom is home» og alt det der. 1976.

Det gylne kompasset

NRK3 21.25

det gylne kompasset

Nicole Kidman og Dakota Blue Richards i mystiske omgivelser.

terning 2 liten Jeg har en nyhet: Årets store familiejulefilm er en kalkun. Det er en vakker kalkun og en teknisk kyndig kalkun, men den gobler slik bare kalkuner gjør det.

I filmatiseringa av Philip Pullmans barneroman har produsentene forsøkt å gjøre noe ekstremt eventyrlig for å henge seg på lommebokfyllere som «Narnia», «Harry Potter» og «Ringenes Herre». De har aldri skjønt noen av forgjengerne. I en vellykka eventyrfilm skal det hele tida være solidere kjente skikkelser enn ukjente til stede i handlingen.

Innlevelsen trenger en fornemmelse av sted, hensikt og identitet før filmskapere kan slippe løs lystbetonte visuelle orgier av galninger, friker og fantasifigurer. I «Det gylne kompasset» pøser de. Det er som å være på sirkus.

«Det gylne kompasset» svever i et fortellervakuum som visstnok skal være et alternativt univers sjøl om det likner på eldre engelskmenns støvtørre drøm om England. Der har alle mennesker daimoner. De er rare dyr som i følge en uforklart biologi fungerer som en del av menneskenes og andre dyrs kropper. I LilleLondon treffer vi den storkjefta universitets-kjæledeggen Lyra, og før vi riktig aner hva hun egentlig skal der, farter handlingen via onde Nicole Kidmans silkeboudoirer til et alternativt Svalbard som regjeres av en isbjørnkonge som heter Ragnar. Ja, det kunne vært Espen Eckbos julekalender på TVNorge, men det er ikke. Det er salongbritenes fantasi om å være utendørs.

Allerede tidlig i filmen aner de mistroiske at her er for mange brikker og for lite brett. Ganske riktig. Rett før historien egentlig begynner, står det The End på lerretet, for kalkunkokken har delt opp fuglen og serverer det triste lårkjøttet først, og så får du kanskje bryst neste jul.

Det fører til at Daniel Craig nesten ikke er med, og at Kidman har to hengende gjesteopptredener, mens hovedpersonen farer rastløst avgårde som et bokstavbarn med usjarmerende sigøynere, isbjørner, hekser og luftcowboyer. Hun skal bli den utvalgte (golden child?) som finner veien til den andre verden. Neste år.

Filmen er vakker, for i våre dager kan selv folkehøgskole-elever med Kreativ Komputerlære som valgfag lage vakre filmer. Men eventyrskikkelser skal ha noe som likner psykologisk tilhørighet for å funke, og disse lukter det bare kopimaskin av. Kidman ser ut som en alternativ gardintype (Steikje fine gardine´), Daniel Craig minner om en skolekringkastingsfigur fra den gang NRK dramatiserte Eidsvoll-samlinga for formiddags-TV.

Dakota Blue Richards fra Brighton debuterer som Lyra, og hun er en søt og tøff pippi-unge, men drukner i et voksen-visuelt hardkjør. Med halvdelen så mange fantasifigurer og dobbelt så mange scener der jenta faktisk utretta noe, ville filmen blitt en helt annen.

Jeg elsker Potter. Jeg elsker Tolkien. Jeg elsker Narnia, men dette ukyndige forsøket på etterlikning hadde jeg ikke giddet se om igjen om det kom med gløgg og pepperkaker. 2007.

Confessions of a teenage drama queen

TV2 Livsstil 21.00

confessions of a teenage drama queen

Alison Pill (The newsroom) og Lindsay Lohan har hårdagen.

terning 5 liten Lindsay Lohan har lov til fjoll. Hun spiller en overdådig jålete fjortis som innvandrer fra New York til New Jersey og utholder landlivets deprimerende enkelhet ved å gjøre seg sjøl til et slags Woody Allen-prosjekt. Lindsay Lohan er for øyeblikket USAs nest mest populære jenteperson, for hun ser ut som en ironisk sammensmelting av den unge Jodie Foster og den uforanderlige Alicia Silverstone – men uten Silverstones opprinnelige flanell-sensualisme, som i sin tid fikk Bullock-nerdene til å skifte beite mens de stønnet stygt.

Disney-konsernet kan lage veldreide familiefilmer, og denne forteller om da Alison og venninna hennes skal forsøke å komme inn på yndlingsbandets avskjedskonsert i NY. Kanadiske Alison Pill er filmens egentlige stjerne. Med øm selvironi kjemper hun for den uanselige, men ærliges rett til storhet. Dette er en bra film. 2004.

All makt

TV2 Zebra 21.00

all makt

Ed Harris i dressjakke, men Clint har peau de peche.

terning 5 liten Det fantastiske ved Clint Eastwoods filmer er at de framstår som uventa beskjeder om en sivilisasjon blant de primitive. Skuespilleren som ble kjent for westernhelten Mannen Uten Navn har skapt seg ett ved å regissere filmer sånn at folk sitter med tårer i auene og filosofi i sinnet mens kruttrøyken driver bort over de nylig avliva («Unforgiven»).

«Absolute power» gjentar halve handlingen i «No way out». Tyvenes konge, spilt av den 67 år gamle regissøren med en knoklete og selvsikker verdighet som gir håp for alle som planlegger innholdsrik livslengde, overværer et makabert tilfelle av konstitusjonell kåthet. Det fører til at Secret Service på nasjonens vegne er nødt til å skyte ei sint dame midt i den mest stormende utroskap. Dette pinlige Whisky&Water-gate skal selvsagt også dysses ned, for ellers ville kommentatorene i NRK TO blitt irriterte over pressens pågåenhet, og den lavmælte innbruddstyven blir sedvanlig forfulgt av alt som er i stand til å vise navneskilt i hele vide Washington.

Det var handlingen. Den er grei nok. Men filmen blir også en observant liten skildring av en ensomt trengende far og hans paradoksale vennskap med den gode politimannen Ed Harris. Judy Davis spiller nevrotisk rådgiver i Det Hvite Hus og ser ut som definisjonen på vardøgre hetetokter, og det blir igrunnen synd på alle sammen, for menneskene er svake når klokka har passert midnatt og teksten til de forvitra ti bud svinner i forførende innelys. 1996.

Die hard 4.0

Viasat4 22.00

die hard 4.0-2

To gode venner.

terning 5 liten «Die hard»-filmer er for folk som ville ha tatt igjen med en på trynet hvis det ikke var for at det er for snille, så de ser film i stedet. Volds-simulerte og handlingseuforiske filmdikt er ikke for sånne som hevner seg ved å tenke «filler’n for en slubbert (uttales: slubbett), jeg skal sørge for at han ikke får stipend neste år.» La det være sagt.

Da den første «Die hard»-filmen slo ned i oss som scud i blomsterpotta en gang på åttitallet, var John McClane en familienær handlingsmann som gjorde hva som helst for å redde kona si. Han var den hengivneste underholdningsektemannen siden Rocky ropte «Adrian!», og skilsmisse-statistikken skulle ha snudd. Nå er han på 2000-tallet. Han har ingen kone, han har ingen kjæreste, og dattera er et steinhjerta råskinn som nekter å bære hans etternavn. Detektiven er skallete som en mc-båren veikro-satanist og har godværsbølger i pannehuden. McClane skal hente inn en hacker med søtt musefjes fordi FBI blir hacka av SPECTRE eller noe sånt, og skurker som ser nifse ut som frie balkanboere, tumler med illevarslende voldsting.

Det handler om datakjeltringer. Noen tar ut Amerikas nervesystem, og om en stund vil landet se ut som en slagpasient. La meg bare nevne at mens jeg satt med laptopen og så film, installerte plutselig Google Desktop seg sjøl uten at jeg hadde gjort noe for det, og akkurat det tilførte filmen en fin autentisk stemning. Jeg tror Google står bak alt. 11. september. Den globale oppvarminga. Branns eliteserie-seier.

McClane verner gutten som på en måte er ukas virtuelle nevrokirurg, for IT-gangsterne må ikke få tak i ham. Dermed følger aksjonsscener som er like forutsigbare og like velkomne som julaften.

En stund er motparten et problem. De ser ut som kulturby-ansatte småfolk av den sorten som Steven Seagal ville ha vifta bort med hestehalen. Men farligheten tar seg opp. Siden Die Hard-filmene i utgangspunktet var familie-orienterte, sitter frøken McClane fast i strømtørr elevator og trenger desperat pappas hjelp. Pappa ser etter hvert like herja ut som Woody Allen hvis han forsøkte å fylle vinduspylervæske på volvoen sin, og det er veldig vanskelig å ikke røpe at usårbare John i én situasjon skyter gjennom kroppen sin for å ta skurken. Henimot avslutningen kjører Willis en 30 meter lang lastebil og forfølges av et F-35 jagerfly. Du vil ikke tro hva som videre skjer. Det tilhører den moderne eventyrfortellingas absolutte høydepunkter.

La det også være nevnt i takknemlighet at Kevin Smith spiller stue-hacker med kroppen til Orson Welles og er Star Wars-fan. Det er storarta. 2007.

En tanke om “Lørdag 23.12. – Lille julaften med Honi soit qui mal y pense og de

Det er stengt for kommentarer.