Torsdag 7.12. – En stilig torsdag på besøk i dramahylla til HBO

 

Agora

HBO

terning 5 liten I dag har jeg droppa normalkanalenes impotente repetisjoner og vandret til HBOs repertoar av dramafilmer. Det var lurt. Det burde dere. HBO har ikke bare de fleste seriene dere vil kaste bort livet på, de streamer også en bråte med spennende filmer. Jeg må innrømme at jeg startet som HBO-abonnent med å se «The newsroom» to og en halv gang, men det var fordi jeg er journalist og fordi konsulenten fra niende sa at «Game of thrones» nok ikke er noe for meg. Jeg så fjorten minutter av episode 1 og var enig. De ekstremt oppspilte fantasy-figurene var ikke for meg. Men filmtilbudet er stilig. Det kommer jeg til å fortelle mer om etter hvert som alle TV2-klonene i kanalmylderet fortsetter med å vise «Klang i dunken 2» dagen etter «Klang i dunken 1» og «Klang i dunken: The homecoming» seint på natt. Ikke ett ord om været.

Men til filmen.

agora

Rachel Weisz vandrer i trappene med Michael Lonsdale.

Dette nokså blodige pietisme-dramaet handler om Alexandria i år 391 etter Kristus. Det forteller med harsk påståelighet at de kristne kom inn i Midtøsten som beinharde voldsutøvere og ødela for eksempel den egyptisk-romerske kulturen samtidig som den nokså unge religionen med de skråsikres militante patos utsatte vitenskapen i verden med mer enn 1000 år. Det er en heftig skildring av tilgivelsens religion, og den er ikke bare det: «Agora» er en historie som skildrer de intellektuelles vantro forskrekkelse når religionenes gjørmete tsunamier vasker over dem. Det er en film om kristendommen, og det er en film om islam og alle bevegelser som syns de står over både vettet og menneskeligheten fordi de er så viktige.

(og dette skrev jeg i 2009 da det store krenkelses-helvetet ikke hadde starta ennå og folk forholdt seg med vennlig avstand til sånne som påstår at hunder kommer til himmelen når de er døde)

Rachel Weisz spiller en nydelig rolle. Hun er som en åpenbaring av Bodyshop-sunn hud og djupe universitets-tanker. Gjennom mennenes marmor-mysterier vandrer hun tankefullt og sårbart og motvillig. Når gatas krøllhåra kronprins forsøker å gifte seg med henne, gir hun ham ei fille med menstruasjonsblod og sier: «Sånn ser mitt indre ut. Det er aldeles ikke harmonisk».

Den unge, sterkt prisbelønte chileneren Alejandro Amenábar har virkelig fått henne til å se ut som en alvorlig marsipan-gudinne, en hyllest til kvinneligheten i det tenkende mennesket. Det er fantastisk rolle fordi den er sterk uten å være sur. Amenábar skrev den for Weisz.

Historien er ellers sånn: For nesten 1700 år siden fantes det en matematiker og astronom i Alexandria, og hun het Hypatia. Romerne hersket over Egypt i småsløv rødvins- og pastarus, egypterne hadde sine egne litt slitne guder, men Hypatia interesserte seg mer for hvordan i helsike det kunne stemme at alle himmel-legemer beveget seg i fullkomne sirkler.

Så fant dama ut av det. Jorden beveger seg i en elipse. Man skulle ha trodd at noen ble glade. Men neida. Akkurat da hadde de kristne bestemt seg for å banke jødene, og som en naturlig fortsettelse av en allerede litt humpete krigssti, fikk de for seg at Hypatia måtte bekjenne seg til Jesus eller bli steina. Hun ville ikke. 2009.

And starring Pancho Villa as himself

HBO

and starring pancho villa as himself

Antonio Banderas som en annen enn seg selv.

terning 4 liten I Hollywood har politikk hatt lavere status enn kaldt dusjvann og kjønnssykdommer, men noen få ganger slo samfunnsinteressen til med naiv egenbegeistring, også før Michael Moore gjorde seg sjøl til en slags amerikansk super-Nome. I 1914 inngikk faktisk det amerikanske filmselskapet Mutual Film en avtale med revolusjonslederen Pancho Villa om å få filme autentiske slag for at Villa skulle få høyere stjerne i USA. Den merkverdige forretningstransaksjonen er nå blitt TV-film. Den forteller om historiens første filmreportasje samtidig som den antyder mediets monumentale dumhet og sannhetens umulighet. Virkeligheten ble en flatklemt kasteball mellom Hollywoods og revolusjonslederens hysteriske særbehov.

Antonio Banderas spiller Pancho Villa med mutt og manisk latinostolthet, mens de korporative amerikanerne flyter rundt i handlingen som flegmatiske akvariefisk og utretter lite. Bruce Beresford har regissert med et lidenskapelig fravær av temperament, og det kler filmen. 2003.

Capote

HBO

capote

Philip Seymour Hoffman har frokost med Catherine Keener.

terning 6 liten Truman Capote var en merkelig, maniert nyork-integrert forfatter som på sekstitallet holdt intellektuelle kjendis-selskaper der han sjøl ivaretok mye samtale. Egentlig skulle han hatt lite utbytte av å snakke med en underklasse-psykopat som hadde myrdet en hel familie. Men Capote dro i 1959 til Kansas for å skrive en New Yorker-artikkel samfunnets reaksjon på et bestialsk massedrap.

Da han fikk snakkekontakt med morderen Perry Smith, oppnådde forfatteren en innsikt som både er symptomatisk for det selvsentrerte menneske og en påminnelse om hvor uhelbredelig sentimentale folk blir av sin egen barndom. Han fikk det for seg at Smith kunne vært Capote. Begge hadde en bakgrunn som forsømte barn. Capote hadde fått forlate barndommen gjennom hoveddøra, mens Smith sneik seg ut bakveien og ble en psykopatisk drapsmann.

Fra dette bergmanske persona-øyeblikket adopterte Capote den dødsdømte fangen. Ikke snilt, som sarandoner og andre forkjempere gjør det. Capote eide Smith, slik et lite barn eier den døde fuglen eller det flatkjørte pinnsvinet og vil begrave dem med yndlingslekene sine. Han var nesten hypnotisert av sin esoteriske oppdagelse, samtidig analytisk som et røntgen-apparat og naiv som en forelska student. 2005.

Cinema verité

HBO

cinema verite

James Gandolfini overbeviser Diane Lane.

terning 5 liten Så kom det en film som du faktisk burde se. Ikke bare fordi den trasker ukeblad-blidt rundt med filosofiske og etiske forestillinger om hva man skal bruke medier til. Men fordi forbilledlig gjenoppdaga Diane Lane, som ble 47 år i januar, gjør et sinnrikt og fasettert portrett av frustrert mor i den store amerikanske familien.

«Cinema verite» er et dokudrama om den gang amerikansk TV mistet en av uskyldene sine. 1974. En dokumentarfilmskaper som het Craig Gilbert fikk det for seg at han skulle skape TV-serie om autentiske californieres indre privatliv. Han lokket til seg the Louds, en barnerik og velstående familie i Santa Barbara. Poenget var å vise amerikanerne på vranga. Når de sitter og når de står, og når de svinger seg i valsen. Mange satte kjøttbeinet i halsen. Grunnen burde være åpenbar ,en det er den jo ikke, for Skogheim driver og flytter inn, og bergensdamer så små som non stop renoverer det autentiske huset ditt. Nå er virkelighets-svindelen er brakt så langt at den ikke kan stanses lenger. Men den startet i California i 1974.

Filmen er en satirisk oppvisning i solsløv naivitet, og den forteller enkelt og forståelig om moderne mediers rolle som verktøy for publisitets-voldtekt. På den ene siden har Craig trøbbel med finansfolka som ikke syns det blir saftig nok, på den andre siden oppvarter han fru Loud med falsk og intrigant führer-mildhet.

Etter hvert blir filminga så nærgående at lyddama og kameramennen nekter å jobbe mer. Men Craig fortsetter sitt fanatiske virkelighetsprosjekt helt til det blir en fortelling om alt det som film ikke kan brukes til. Familien har selvsagt hverdagslige konflikter slik alle har det, og frøene hormoniseres av fjernsynet, de eser av oppmerksomheten og etter hvert er kameraet mer en deltaker enn en betrakter. Vi som har sett Bent Hamers «Salmer fra kjøkkenet» har allerede skjønt og ledd av det umulige i forestillingen om at man kan betrakte folk uten å påvirke dem. Filmen om familien Loud formidler effektivt at åpenhet i medier er en dyster skjebne, at den en trussel, en tragedie. Det som funker normalt mellom familiemedlemmer, ser ut som bestalitet når det formidles på TV.

Siden den gang er reality-genren blitt nærmest enerådende som underholdning, og publikum har antakelig mistet sin forståelse av virkelighet for alltid. 2011.

Citizen X

HBO

citizen x

Stephen Rea snakker litt med en sterkt uniformert Donald Sutherland.

terning 5 liten Dette kunne vært eselet Tussis regidebut. Ansiktet til Stephen Rea ser ut som den bedrøvede tegnefilmhunden Droopys dødsmaske, Sovjetunionen er meningsløsere enn Hillevåg i yr, det politiske budskapet i filmen har færre røde blodceller enn Draculas hustru. Men «Citizen X» inneholder en engasjerende historie basert på virkelige begivenheter. En seriemorder blir beskyttet av det byråkratiske kommunistiske systemet i en årrekke, men den lille politimannen gir ikke opp. Glimrende med Donald Sutherland, Jeffrey DeMunn, Joss Ackland, John Wood, Max von Sydow, Imelda Staunton. 1995. 1 time, 44 minutter.

Game change

HBO

game change

Ed Harris hilser folket sammen med Julianne Moore.

terning 5 liten Sarah Palin ble fra høsten 2007 den mest omtalte politiske personen i verden. Hun ble McCains visepresidentlkandidat, og virkelig alle jublet. De som står podagrisk ved diner-disken og sier at politikerne må snakke sånn at folk forstår dem, jublet. Alle de liberale i USA jublet, for endelig hadde de fått i gave en reaksjonær kvinne som de fikk lov til å drite ut etter flere tiår med testosteron-hemmende masse-feminisme. Palin var som et Hollywood-påfunn: Den enkle, jordnære kristen-mammaen var valgt til guvernør i Guds nesten uberørte Alaska, og som VP-kandidat inntok hun snobbokratiet på den regjerende østkysten med det vi kaller opprinnelig friskhet.

Dokudramaet om henne er laget av HBO, og igjen er skuespillerne fabelaktige. Råskinnet Woody Harrelson imponerer i rolle etter rolle. Julianne Moore spiller Sarah Palin slik Helen Mirren var dronning: Dette må være mer Palin enn hun er sjøl.

Filmen forteller med store bokstaver om en nervøs John McCain som trengte noe annet enn enda en hvithåra veteran for å kunne slå karismabomba Obama. De kunne ikke bruke ei dame som var for abort, og da var ikke utvalget stort. Palin oppfattet seg som Guds redskap i kampen mot Obama, og slik Moore spiller henne, virker det verken tåpelig eller urimelig. Filmen etterlater muligens mot sin vilje inntrykket av ei dame som virkelig hadde alle de egenskapene som folk savner hos politikere. Hun sa rett ut hva hun mente. Hun gikk i Fretex-klær og ble så lei av image-stylinga at hun vaska sminken av seg. Da Palin mistet seg sjøl og sin sjel i den umenneskelige robotiseringen som fulgte kandidaturet som visepresident, gikk hun i en slags koma. Hun ble borte, hun forvitret, hun visna som en markblomst i stuejord. Det er vakkert. Det er nesten høytidelig.

I likhet med størsteparten av velgerne visste ikke Sarah forskjellen på Sør- og Nord-Korea, men hun brydde seg ikke heller. Det gjorde rådgiverne, og de forsøkte å skape en statsviter i løpet av noen ukoselige ettermiddager. Da hun ikke klarte prøven, likte de henne ikke lenger.

Filmen får en til å fundere over hvor hatefulle de liberale og intellektuelle egentlig er, for Sarah ble steina, og hadde hun tilhørt en annen etnisk gruppe enn hvit småborgerklasse, ville Tina Fey (som parodierte henne i TV) ha sittet i fengsel for en eller annen trafikkbot. Sarah Palin gjorde ikke noe annet galt enn å være enkel og ekte.

Dette er film, og vi skal aldri forveksle film med virkelighet. Men «Game change» forteller en engasjerende historie, sann eller ei. Dere kommer garantert til å like den. 2012.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *