Onsdag 6.12.– En fireronsdag da vi feirer den evige, russiske avhopper

 

This means war

Viasat4 22.00

terning 4 liten Nå skal man ikke klage i adventstida, og egentlig er det en fornærmelse mot den gjenværende eliten som faktisk ser film i stedet for Farmen, å ta opp sportsting. Men la oss si det sånn: Med et OL uten Petter Northug, Therese Johaug og russerne, som er Norges viktigste konkurrenter i skisporet, blir det god tid til å se film i februar. Dette er et OL der en gullmedalje betyr omtrent like mye som Samvirkelagets diplom for hyppig bruk av papirbærepose. Men vi snakker ikke mer om det. Russland har en styringssykdom som heter avhoppere, og det må de leve med. Vesten elsker avhoppere fra Russland. De er like troverdige hver gang. Men vi snakker ikke mer om det. I dag er det onsdag, og egentlig burde ikke en firerfilm vært bra nok. Men sånn er det.

Til filmen.

this means war

Reese Witherspoon med gris og Tom Hardy.

Først en akutt oppklaring: McG er ikke en litt feit afro-amerikaner med action-sinnelag. Han er en rosa 43-åring fra Michigan med rødt hår og fregner.

Det betyr at regissøren kan være akkurat så pysete som han bare vil, og det er en rettighet han ivaretar med konsekvent iver. Chris Pine med øyne så blå som ei Donald-jakke likner en halvt vellykka Justin Bieber-dokke mellom tolv og førti, og han tjener et litt rart CIA der agentene oppfører seg som jomfruelige high school-elever med dagdrømmer om fast følge. Pine jobber sammen med bror sin, Tom Hardy, som spilte Ricki Tarr i «Muldvarpen». Han er britisk.

Innledningsvis banker de to mennene i svart alt som finnes, og du tror du skal få se en agent-action. Men som ventet oppstår Reese Witherspoon med rå venninne og hjertedøvende samlivs-empatier, så plutselig handler filmen om hvem hun burde deite og hvor ofte hun burde ha gulrot i gratengen og måtte disse overflødige damene få kollektiv halsbetennelse og luftrør-parese for de snakker som matsøppel. Det er ikke en agent-action lenger, men en så reesete romantisk komedie at du kan kjenne den medisinske søtlukta fra basiliansk voks.

Witherspoon deiter begge, men det finner de ut. Og fordi CIA egentlig ikke vil at de skal jobbe med annet enn å forberede sin egen pensjon, bruker frierne alle agentyrkets teknologi-triks til å overvåke hva den andre gjør med fellesdama. Noe av det er faktisk ganske vittig, som om McGyver datt på sykkelstyret og fikk kjønnsliv.

Det er nå jeg skal skrive: Dere vet alle hva som skjer. Guttene blir uvenner, og i slutten av filmen blir de enige om at de skal ha en natt hver, og hvis avkommet hennes snakker som Michael Caine, er det den engelske broren som er faren. Det der var ikke sant. De blir uvenner. Og alt løser seg innenfor monogami-budet i den kaliforniske tro.

Hvis vi ser bort fra at Reese Witherspoon er som banan-Twist, kommer dere til å like filmen litt etter midten. 2012.

The Out-of-towners

TNT 23.50

bønder i byen

Steve Martin og Goldie Hawn kommer til storbyen. Oisann.

terning 2 liten Enten er det sånn at Steve Martin og Goldie Hawn har kommet inn i et evolusjonistisk uføre, ved at karismaen deres er i ferd med å utgløde, eller så har komediene som genre store problemer. De er ikke morsomme lenger. En utryddelses-trua underholdningsart har muligens utdødd, kvalt av fjernsynets hverdagslige tjueminutters-sitcoms og begravd i sine egne gjentakelser. Dette er ikke bare tull. Walter Matthau og Jack Lemmon er ikke morsomme lenger. Mike Myers er bare litt vittig. Eddie Murphy funker som en slags svart fyrstikk. John Cleese likner en forglemmelse av hvordan en montypythoner oppfører seg. Man bør stille seg det alvorlige spørsmålet: «Når lo du sist på kino?» og deretter avgi et ærlig svar.

«Bønder i byen» ser ut som om den er laget av en mann som vil ha bekrefta sin egen mislykkethet og ønsker å dra andre med seg. Mens den opprinnelige versjonen med Jack Lemmon på sett og vis reflekterte den fortvila landmus-følelsen av at alt går galt når du kommer til byen, forteller denne bare det enkle faktum at hvis vi enda en gang får se moro med menn i dameklær, vil ukontrollerte magefølelser overta.

Av en eller annen grunn får vi følge Martins og Hawns litt fartshemma Ohio-ekteskap gjennom en parade av sex-relaterte tantefnis. De kommer til New York for å søke jobb i storbyen. Men alt de opplever er en transvestittisk engelskmann, en erotoman gruppeterapi, flombelyst Central Park-sex med ordfører-befaring, småkåt handelsreisende og andre oppkonstruerte kuriositeter som ikke har noe med filmens idè å gjøre. De kunne også ha kasta kremkake-dildoer på hverandre uten at det ble morsomt, men verre ville ikke filmen blitt. Den eneste sjansen for at du ler på denne filmen, er at brannalarmen går.

Det blir sagt ute på byen at «Notting Hill» er en morsom film. Dersom det stemmer, kan det tenkes at komedien ennå har en framtid. Dette må undersøkes. Store ting står på spill. 1999.

Hot shots!

Viasat4 24.00

hot shots

Og hvilken film tror dere dette er en parodi på? 1986.

terning 5 liten Året var 1991, men fremdeles levde vi i det ubekymra åttitallet som alle lengter tilbake til hvis de noensinne opplevde det. «Hot shots!» var en åttitalls-film. Ikke bare på grunn av Charlie Sheen, men fordi satiren var uskyldig og retningsløs og helt upolitisk. Ingenting knutnærumsk ved åttitallet. Dette kan vi se igjen. Her er den verdenen vi egentlig ønsker oss.

Fra før hadde «Hjelp, vi flyr» innvarsla en ny humor. Da «Hot shots!» kom på kino i begynnelsen av desember i 1991, var det som en slags oppvarming til morskaps-sesongen (en kjent fødsel skjedde siden i måneden) ved at en tredjedel av av den rutinerte «Hjelp, vi flyr»-gjengen presenterte en repetitiv assosiasjonshumor som gjorde narr av det folk elsket.

De to brødrene Zucker og én Abrams skapte i filmene etter «Hjelp, vi flyr» eb slags barkbille-genre. De åt svære trær når trærne var blitt gammalt møl. Genren truet ingen og ble aldri annet enn en kokett flørt med kinogjengere som hadde sett for mange filmer. For at noen skal skjønne moroa når det litt begrensa talentet Valeria Golino ramler ned av flygel-lokket, bør de huske alle detaljene fra Michelle Pfeiffers sangnumre i «The Fabulous Baker Boys» og dessuten ha noen å fortelle det til, og for at intro og exit i et ulvesett indianertelt skal ha noen mening, bør man i det nminste vite hva Costners prærie-eventyr handlet om. «Hot shots!» kan føre til mye småprat.

Først og fremst er det den flygende sviska «Top gun» som får unngjelde, men også egentlig ukjente fiaskoer som «Firebirds» blir ofret smigrende oppmerksomhet (poenget med Jon Cryer er at synet hans går for vidt). «Hot shots!» oppvarter litt for ofte filmer som ingen har sett. Særlig nå. Og allerede før 1991 var Haisommer-musikken til badekar-scene oppbrukt.

Men det gjør ingenting. I «Hot shots!» satte jeg sjøl pris på to ting: Charlie Sheen hørte hjhemme i denne typen filmer. Han gjennomfører rollen med lettet harmoni, og det kan tyde på at han egentlig led i «Wall Street». Dessuten er handlingen faktisk like god som historien i «Top gun» sjøl om den bare er hermetegnet i hop for å gi framdrift til humor. 10 år hadde filmen på kino den gang. Én påkledd sex-scene og ett tilfelle av f-ord. Det var den gang! 1991.

Hjelp, vi flyr!

TNT 01.35

hjelp vi flyr

Eksempel på trykkforandring i fly.

terning 5 liten  «Airplane» kom i 1980 som en hånsk reaksjon på 1970-tallets katastrofefilmer der et gitt antall rørende mennesker fortalte om livene sine til medpassasjerer før vi fikk se dem i redsel for flykrasj. Jim Abrahams og brødrene David og Jerry Zucker ble øyeblikkelig berømte for denne filmen. Plakattrynet Robert Hays spiller en pilot med angst og Julie Hagerty som ekskjæreste, og da flyet kommer i trøbbel, må han trå til. Vanvittige gags som minner om intellektuell cannabis-humor, fyller hvert sekund av filmen. Følg godt med. 1 time, 26 minutter.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *