Tirsdag 5.12.– Varm tirsdag med en filmgenre som blir borte for godt

 

Olympus has fallen

Viasat4 23.45

terning 4 liten Første tirsdag i advent, og i følge Facebooks minne-formidling laget ungene snømann for åtte år siden på denne desemberdagen. Det er dessverre barn på bildet så jeg kan ikke dele det, men det er helt sant: En ekte snømann i desember. Han er hvit, men han er ikke middelaldrende. Det er imidlertid presidenten i dagens utvalgte film, der Det hvite hus blir utsatt for terrorisme. Dette er en filmgenre som aldri kommer igjen, for det første fordi alle mannlige Hollywood-skuespillere over ti år er i karantene på grunn av uønskede seksuelle tilnærmelser, og dessuten fordi filmverdenen stort sett består av folk som krysser fingrene for at terrorister skal ta presidenten. Men kidnapperne må helst være fra Alabama og ha hvite kapper. De som skyter Trump kommer til å få Nobels Fredspris, sjøl om de er KKK, med mindre Carl I. Hagen blir jurymedlem. Han liker ikke folk med tildekkede ansikter.

Men til filmen.

olympus has fallen

Gerard Butler tar vare på president Aaron Eckhart. Det var den gang.

Denne andre 2013-filmen om terrorist-angrep på Det hvite huset i Washington er så lik «White House down» at sammenlikningen blir litt pinlig opplagt. Som å være den naive nassenøffen som oppdager at Luke er Darth Vaders sønn i 2006. «Vet du hva!?» Ja, vi vet hva.

De to største forskjellene er sånn: «Olympus has fallen» baserer dramatikken på pedantisk og usannsynlig sadisme, og det gjør den av mangel på sjøltillit. Regissør Fuqua stoler ikke på folka sine. En stund føles det befriende at terroristene kommer fra et av virkelighetens møkka-land og ikke er politisk nøytrale og halvt anonymiserte sjablong-fascister uten land og ideologi, men med puslete psykopatiske traumer som egentlig hører hjemme i en Raundalen Reality. Men sosialismens lojale nord-koreanere er virkelig ikke superskurker, og de kommer aldri til å besette noe som helst. Den skal de ha.

Likevel: Det er barnlig morsomt og eksotisk med Hvite Hus-action, så hvorfor kommer to filmer om kidnapping av amerikansk presidenter først nå? Hvorfor ikke for sju år siden, hvorfor ikke mye før det igjen?

Svaret er greit:

USA måtte først få en president som noen brydde seg om. Hvis commander in chief ble angrepet mens George Bush var president, ville noen feite kristen-fundamentalister fra Texas ble lei seg, mens resten av verden lo seg skakke. Hvis Bill Clinton ble tatt, ville vi fått en pornofilm.

Det geniale med «White House down» er at presidenten faktisk framstilles som en uomtvistelig afro-amerikaner med Nobel-temperament. I «Olympus has fallen» spilles residenten i Det hvite huset av Aaron Eckhart, sønn av en barnebok-forfatterinne og søvndyssende inne-lun som en lang opplesning av «Det suser i sivet». Bortsett fra at førstemann vrenger på seg et litt patetisk raseri-tryne så lenge han sitter stripsa og ikke kan gjøre noe likevel, blir Eckhart en av disse tomme parentesene i amerikansk film. En slags genser-mann. En hvit Cosby, som kunne båret Benetton-kreasjoner fra det mønstrete åttitallet uten å virke utkledd. Eckhart er hyggelig, men la oss være ærlige: Han kunne like gjerne vært dau.

Men det er da heller ikke han vi skal bry oss om.

På samme måte som Tatums oppvakte datter er den lille strikkmotoren i «WHD», blir det omsorgen for presidentens veslevoksne sønn som holder engasjementet vårt i gang. Sjøl når den kvinnelige forsvarsministeren blir avskylig torturert av en steinfjesa koreaner, bekymrer vi oss fremdeles for at Gerald Butlers lille bestekamerat Connor. Han mista tross alt mor si. Man kan ikke miste både mora og livet i samme filmen. Den underholdnings-filosofiske konsekvensen av disse to filmene må virke nedslående på tilhengere av republikk. Kinogjengere bryr seg ikke om at presidenter dør. Men den koselige ungen må overleve. Og helst hunden hvis den er med. Og nonna. Hvis hun er med.

Helten Gerald Butler er virkelig ingen Channing Tatum. Butler spiller en av disse miskjente politimennene som var ute og spaserte akkurat den dagen da huset til president Asher ble utrolig merkelig angrepet av en gjeng som ser ut som om den kom for å bytte pakning på blandebatteriet på badet. Mens det amerikanske forsvaret blir meia ned av et fåtall utlendinger slik det pleier, stikker Butler rundt hjørner og skyter så mange beinsterke nord-koreanere at han antakelig har krav på tivolibamse. Det virker latterlig uforklart at den amerikanske staten angriper med et soldat-team som kanskje ville vært tilstrekkelig til å jage de siste camping-turistene fra Mosvangen. Du får følelsen av Nedre Buskerud politidistrikt. Men kampene er litt rare i denne filmen. De føles ikke virkelige.

Butler er forsåvidt OK, men han snakker ut av den ene munnviken slik nylig bedøvde rotfyllings-pasienter gjør, og på meg virker han først og fremst som en intelligent, men distrahert operette-figur som gleder seg veldig til å synge.

Skurkene i «Olympus has fallen» er henta fra de billige vhs-enes utømmelige forråd av ubetydeligheter. Rick Yune spiller den fanatiske og ubeseira skurken Kang, men han vet at han bare vikarierer for noen folk fra Jemen og virker heler tida som en kronisk snill mann som egentlig skulle ha båret rundt posten. Han har med seg ei pregløs computerdame som trolig ville ha strøket i Schibsteds intensivkurs for digitale hoder. I det store og hele blir Washington besatt av en hverdags-trist gruppe ipad-soldater som ingen tror på.

Det blir umulig å imponere bortskjemte film-streamere med heltens fortreffelighet så lenge han bare skyter folk som Mister Bean ville ha vunnet over.

Jeg tror amerikansk film har et fiende-problem. Al-Qaida gjennomførte en psykopatisk vellykka terrorist-aksjon inne i USA i 2001, og de skremte vettet av Hollywood. Dessuten tror hele den liberale befolkningen at det er rasisme å bruke ordet muslim (som jeg ikke sa), akkurat som hvis du sier neger. Som jeg heller ikke sa. I ikke-krigens ikke-aggressive etterpåhet lages action-filmer som skildrer terrorisme på samme måte som hvis du filma annen verdenskrig-historie i Europa uten å ta med noen tyskere.

På grunn av Connor blir det likevel en spennende film. Og Gerard (som dessverre er navnet på hønene i Addexios Minecraft-videoer, nei det er Gerald) funker når det virkelig begynner å smelle. Og som nevnt: Det er kult når Det hvite huset brenner. Man skal være ganske intellektuell for å stå imot. 2013.

Mean machine

TNT 23.45

mean machine

Jason Statham står i mål.

terning 3 liten I går ble jeg spurt om hvor TNT ligger på Get, og den er kanal 027. Men man må ha abonnert på den, enten ved å ringe kundeservice eller fikse på pc. Sånn var det.

Vinnie Jones kommer i fengsel og setter sammen en hær. Den består av fanga fotball-sparkere, og filmen ble åpenbart laget for å gjøre fulle hooligans enda mer brutale. «Mean machine» er basert på nesten-klassikeren «The longest yard» (1974, med Burt Reynolds), men i denne tostavelses bøllebrite-versjonen går verdens mest indolente Jones rundt og likner en holdningslaus hat-generator. Humoren er død i engelsk fotball, og folk ser ut som finansherja idretts-zombier. Vinnie Jones bærer preg av det. Do you, Mr. Jones?

Han spiller en ballstjerne som det går alkoholisk med, og derfor slår han ned politimenn. Mannen kommer i David Hemmings’ fengsel, og der skal han egentlig ikke trene fotballaget. Det gjør han likevel i en amatørfilma kamp mot vokterne. 2001.

Die hard 2

TV3 22.30

die hard 2 (2)

Bruce Willis sklir på flyvinge.

terning 5 liten Jeg vet hva spørsmålet er. Men det er alt for fristende å svare at det raker deg ikke om «Die hard 2» er like god som «Die hard», for Bruce Willis som tynnsåla action-overraskelse kan bare gjøres &en gang, og du skal være glad for at noen gidder lage handlingshysteriske spenningsfilmer for deg. I et annet samfunn, i en annen tid, kunne du ha risikert å bli tvangsforet med det lille tannmonsteret Doris Day som sang om kjærlighetens landevei under en åpenbart mellomfornøyd Rock Hudson, eller at hver eneste kino viste pastellvakre filmhyllester til den store religiøse leder Aarflot og hans hellige krig mot de sataniske svenskene. Så ikke mas med om &Die hard 2& er dårligere enn John McTiernans forgjenger. Den er god nok. Bare ikke ekstatisk.

Politimennenes hederlige fritidssliter og amerikansk films nye kjernefamiliekar, John McClane, er fortsatt en lykkelig blanding av sitcom-sjarme (sitcom er lik situasjonskomedie, som i Cosby-show der alle bare sitter og sitter og sier søte ting) og guttesvett lerret-råhet. Bruce Willis spiller ham rutinert med den distr&e brutaliteten som signaliserer Far & Ektemann på vei til Obs for å kjøpe billige doruller til juleribba, men så kom dessverre disse internasjonale terroristene i veien. Det er hemmeligheten med Die hard-filmene. Willis er en snill cowboy-tøffing. Han røyker riktignok med den ene øyet igjen, men er ikke alkoholiker og skjender ikke dyr. Han viser til og med gifteringen når dama i bilutleien legger an på ham.

Finnen Renny Harlin har regien i «Die hard 2», som er en overfylt film i forhold til den genialt enkle innestengtheten i eneren. Alle folka og alle de eksposisjons-stønnende

forklaringene gjør at Harlin får longører å hanskes med, og det blir han nervøs av. Resultatet er at innledende scener blir hektiske som kanal-slalåm. Harlin bruker syv forskjellige vinkler og 50 filmkutt på at to mennesker skal samtale i ei trapp. Sammen med den ultranære, bevegelige fotograferingen gir det en nifs fornemmelse av at du er ei flue som sitter på hatten til en gal mann. Det er kanskje ikke så dumt. Bedre enn flue på veggen, når veggene stadig detter ned.

Fordelen er at filmen holder action-fart også innimellom maskingevær-konsertene. Willis starter showet relativt avslappet som stressa husbond i venterommet på flyplass, og langsomt forvandler han seg til den blodskitne, utslitte halteren som vi lærte å like i «Die hard». Han er trøttere i hodet enn vanlig og de gode replikkene sitter langt inne. Men de er der, og mannen trosser både dunlett lavtrykksnøvær (Hollywood-fenomen) og byråkrater for å gi oss en hyggestund. Oppe i lufta sitter mor i juleflyet og slipper stadig opp for brennstoff, mens leiesoldatglupe narko-terrorister fra Sør-Amerika trickser med landingssystemene. Det kan gå deilig galt.

Ikke alt er like bra. Oppvarmingsrunden på bagasjebåndet er ordinær, og finnens nostalgiske snøscooter-slag direkte dårlig. Men ellers holder det, og som sagt: Vær glad så lenge sånt fins. 1990.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *