Mandag 4.12.– Enda en positiv adventsdag da ikke en gang velgere er monstere

Black rain

TNT 22.50

terning 5 liten Det er fremdeles feil å klage på ting i adventstida, så det blir vanskeligere og vanskeligere å skrive innledning til denne spalten. Aftenbladet har i dag gått så langt i dyrkinga av det positive at en lederskribent konstaterer det oppsiktsvekkende at det finnes politikere som ikke ser på velgerne som monstere. Det er en risikabel eufemisering av forholdet mellom politikk og hverdagsliv, særlig i julebordsesongen. Mandagens filmtilbud er magert, men hederlig, slik alt skal være i ukene før jul. De som ikke har hørt om normalkanalen TNT kan gå til Min Get (det vil si Sin Get) og oppdage at den bare tar ett eneste kanalpoeng.

Men til filmen.

black rain

Ærlig talt. Michael Douglas og Andy Garcia i samme film, det er verd ett kanalpoeng på Get.

«Black rain» kunne være et nedstemmende bilde på vår daglige dose av overforklarende trykksverte, men så galt er det ikke. Det sorte regnet falt over Japan etter bombene i Hiroshima og Nagasaki, og for en av japanerne i filmen er det også symbolet på den overstrømmende vestlighet som i etterkrigstida vasket landet rent for egen kultur og skapte grunnlaget for et produktivitets-perverst mini-USA.

Dette er en interessant film i ei uke (i 1990) da Nils Christie foreslo at utlendinger skal bo for seg sjøl. «Black Rain» konstaterer med overbevisende presisjon at det gjør de allerede svært ofte, for eksempel i Japan, som er et stort øysamfunn hvor det nesten bare er samlet japanere. Uten problemer er imidlertid ikke denne løsningen heller, dersom alle utlendingene oppfører seg som ikke-amerikanere.

Ridley Scotts langt-på-landet-thriller er delvis som en gammel Tarzan-film der de innfødte ruller med øynene, vifter med spyda og messer truende «kaiakuba kaiakuba», eller som en oppbyggelig lysbildeserie i barneforeningen, der det blir framvist sjokkerende tilfeller på primitive kulturavvik som blottede skuldre og spising uten kniv og gaffel.

Michael Douglas, middelaldrende machomenneske og en av samtidskvinnenes aksepterte laster, kommer dessverre utenlands midt i en galopperende førtiårskrise. Filmen åpner med at han kappkjører motorsykkel med guttungene på brygga i New York, og siden konsentrerer han seg så intenst om ikke å være snill at omgangen med andre mennesker blir anspent og kranglete. I stedet for å bli innlagt, havner han sammen med Andy Garcia i Osaka i Japan der de skal levere en fange. Han oppdager for første gang at det også finnes deler av verden hvor folk ikke omtaler seksualakten midt i hver setning, blir rimeligvis moralsk sjokkert og deprimert og går også inn i ei kulturkrise. Det er sterke ting. Jeg skriver alt dette bare for at uforberedte som ser «Black Rain» og blir litt nervøse av den første timen, skal vite at reaksjonen er helt normal, fordi Norge fremdeles er et samfunn og hos oss ville ikke Michael Douglas fått lov å gå til byen uten å ha følge med en spesialpedagog.

Det var den medisinske siden av filmen. Den fotografiske er fin, for den fanger inn lysspillet i et elektrisitetsfråtsende, folketett Soya Moria der folk fortærer fisk & microchips og jobber hardt med å parodiere moderne bykultur. Scotts bilder av Osaka er så kule at de ser ut som noe Francis Coppola kunne ha laget innendørs. Etterhvert slipper amerikanerne både antropologisk oppfinnerglede og lammende japaner-skrekk, får seg venner og utsettes for gjensidig påvirkning og slipper fra den uhyggelige konfrontasjonen med litt moralsk gatekjøkkenkjappis. Slik blir filmen en vakker påminnelse om at det er jul i «Huset på prærien» og noe godt i alle folkeslag, uansett hvor stygg mat de spiser. 18 år. 1989.

Gåten Ragnarok

NRK1 00.55

gåten ragnarok

De skulle lage et skremmende norrønt monster og så fant de på en dinosaurkrokodilledrage.

terning 4 liten liten Den norske eventyrfilmen om «Gåten Ragnarok» er en aggresjonshemma skuffelse for oss eksotikere , en fortelling om Midgardsormen som gjør tidligere tiders marine monster til en bekymra mor i et tjern i skogen. I skogtraktene innafor ferdes en trist menneske-far med oppfinnsom guttunge og ei datter med humøret til en fibrose-bloggerske. Han blir sveket to ganger etter nøyaktig samme kriminologiske system. Men han galer ikke. Og det gjør ingen andre heller.

Mikkel Brænne Sandemose har tidligere laget «Fritt vilt III», så han står ikke på lista mi over pistrete osloregissører. Men «Gåten Ragnarok» må ha ramla mellom stoler som sto så langt fra hverandre at en orienteringsløper ville ha gått seg vill. Tiåringen min ville ikke se filmen, for han mente den var for skummel. Jeg trodde også den var i overkant nifs, for den ble markedsført som en eventyr-action med pupill-store utforskere i skrekkslagen utmark. Men sånn laget de den aldri.

Den første halvtimen går med til å presentere en enslig far og arkeolog. Han er sørgmodig, dattera hans er sur og sønnen litt oppvakt. Den arme fagmannen foretar en redselsfull americanisme – han glemmer at dattera skal synge på skoleavslutning. Det gjør ikke norske foreldre. Ikke en gang generaldirektører i Hydroene gjør det, ikke fedre i delirium eller mødre i yoga-stilling gjør det. En bagatell, men symptomatisk. For «Gåten Ragnarok» ser ut som om den er smitta med den dødelige NRK-genet, det som lager småsnurtne Smørøyet-filmer for halvstore Marienlyst-barn.

Pappa tror at Gokstadskipet seilte helt til Finnmark. Pause. Helt til Finnmark? Den eventyrlige Heyerdahl-sensasjonen i denne filmen er at Gokstadskipet kan ha seilt langs kysten enda seinere enn Hurtigruten, og så kom vikingene til Finnmark?

Jeg kjente at forventningene mine krympa som kulderamma kjøttmeis-testikler. Jeg kunne ha ropt til regissøren: Nå må du færsken mæ få til litt hælvete her! Regissøren gjør ikke det. Han trekker inn Bjørn Sundquist og Nicolai Cleve Broch i handlingen. De spiller i og for seg utmerket, men det følger ingen spenning med dem, det følger ingen redsel & romantikk med disse mennene. I en kritisk fase der bare Conan the barbarian ville ha redda oss ut av likegyldighet, kommer det to halvsnille barnebok-tosker inn i filmen.

Pause. Det var antakelig aldri meningen at «Gåten Ragnarok» skulle bli nifs. Den var tenkt som en barnefilm som ikke skremmer noen. Jeg satt der aleine og så et norsk action-eventyr fordi sønnen min var redd for å bli skremt, og den kunne egentlig blitt sendt som serie på NRK3 etter skoletid.

Skuffelsen var så direkte plagsom at jeg syntes trærne så stygge ut. Den kompliserte geografi-turen ble plagsomt udramaturgisk og rotete. Arkeolog-faren blir først lurt av en person sånn at han ikke skal komme seg videre. Litt seinere blir han lurt på samme måten av en annen person. Man kan teoretisere seg til at manusforfatteren hadde glemt den første episoden da han skrev den neste, men man kan også anta uten saklig grunn at han tilhører den tallrike lav-adelen som syns det er kult med Mac, så da trenger man ikke talent eller noe å fortelle. En sånn som holder med Liverpool på Twitter.

Men fremdeles gjenstår Monsteret.

Vi som har et liv utenfor klosteret, har sett monstere før. Brænne Sandemose har klart å lage det kjedeligste. Jeg kan jo ikke røpe hva monsteret gjør, men beskrivelsen ville ikke tatt stor plass.

Pål Sverre Hagen spiller litt sympatisk arkeolog, men talentet hans ble nok mer utfordra i rollen som Heyerdahl. Sofia Helin har den rollefiguren som gir filmen temperatur og lidenskap i noen korte scener. Du får lyst til å bli bedre kjent med henne, du får lyst til at hun skal gjøre galne gutteting, for hun ser ut som om hun har ild i sinnet. Ingen andre ser ut som om de har ild noe sted som helst. 2013.

Hot shots!

Viasat4 22.00

hot shots

Valeria Golino parodierer Michelle Pfeiffer.

terning 5 liten Året var 1991, men fremdeles levde vi i det ubekymra åttitallet som alle lengter tilbake til hvis de noensinne opplevde det. «Hot shots!» var en åttitalls-film. Ikke bare på grunn av Charlie Sheen, men fordi satiren var uskyldig og retningsløs og helt upolitisk. Dette kan vi se igjen. Her er den verdenen vi egentlig ønsker oss.

Fra før hadde «Hjelp, vi flyr» innvarsla en ny humor. Da «Hot shots!» kom på kino i begynnelsen av desember i 1991, var det som en slags oppvarming til morskaps-sesongen (en kjent fødsel skjedde siden i måneden) ved at en tredjedel av av den rutinerte «Hjelp, vi flyr»-gjengen presenterte en repetitiv assosiasjonshumor som gjorde narr av det folk elsket.

De to brødrene Zucker og én Abrams skapte i filmene etter «Hjelp, vi flyr» eb slags barkbille-genre. De åt svære trær når trærne var blitt gammalt møl. Genren truet ingen og ble aldri annet enn en kokett flørt med kinogjengere som hadde sett for mange filmer. For at noen skal skjønne moroa når det litt begrensa talentet Valeria Golino ramler ned av flygel-lokket, bør de huske alle detaljene fra Michelle Pfeiffers sangnumre i «The Fabulous Baker Boys» og dessuten ha noen å fortelle det til, og for at intro og exit i et ulvesett indianertelt skal ha noen mening, bør man i det nminste vite hva Costners prærie-eventyr handlet om. «Hot shots!» kan føre til mye småprat.

Først og fremst er det den flygende sviska «Top gun» som får unngjelde, men også egentlig ukjente fiaskoer som «Firebirds» blir ofret smigrende oppmerksomhet (poenget med Jon Cryer er at synet hans går for vidt). «Hot shots!» oppvarter litt for ofte filmer som ingen har sett. Særlig nå. Og allerede før 1991 var Haisommer-musikken til badekar-scene oppbrukt.

Men det gjør ingenting. I «Hot shots!» satte jeg sjøl pris på to ting: Charlie Sheen hørte hjhemme i denne typen filmer. Han gjennomfører rollen med lettet harmoni, og det kan tyde på at han egentlig led i «Wall Street». Dessuten er handlingen faktisk like god som historien i «Top gun» sjøl om den bare er hermetegnet i hop for å gi framdrift til humor. 10 år hadde filmen på kino den gang. Én påkledd sex-scene og ett tilfelle av f-ord. Det var den gang! 1991.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *