Søndag 3.12.– Endelig advent, og tenk på hvor galt det kan gå. En gang. Et sted.

 

Mad Max: Fury road

TV2 Zebra 21.00

terning 5 liten Det er første søndag i advent, og derfor skal vi se en film om hvor galt det kan gå hvis ikke arbeiderklassen underkaster seg verdiene til petit-skribentene og karikatur-tegnerne i The New Yorker. Verden blir overtatt av en grådig, aggressiv, undertrykkende og krigførende overklasse. Og sånn er det jo ikke nå. I disse tider forholder jeg meg mest til VG. Neinei, jeg leser ikke om helse-eksperten og kosmetikkbloggeren Samantababy som hadde vondt i flåtten i kneet, men samfunnet hjalp henne ikke. Jeg leser værsida VG Pent for ei uke framover i tid, for der er det alltid snø. Når vi kommer dit på kalenderen, er snøen borte, men da har jeg rukket å glede meg i ei hel uke, og det er hva advent ble til for. Blå temperatur-tall på mobilskjermen er en fryd, men ordet temperatur er antakelig beslekta med temporær, for det blir sjelden noe av dem.

Men til filmen. Den er ikke for alle.

mad max fury road

Charlize Theron er den kvinnelige helten i denne filmen.

Mesteren Miller er tilbake og han kan gå tørrskodd over Styx på bensin, tårer og blod. Den nye Mad Max-filmen bringer den post-apokalyptiske dystopien om galningen Max ned fra vhs-hyllene og inn i operasalene, for i «Fury Road» brøler menneskenes framtidsjammer seg opp til en spinngalen action-patos som utvider genrens formspråk så voldsomt at det antakelig oppstår en ny estetikk, millerismen.

Etter ti minutter var jeg kvalm og ulykkelig. Jeg følte meg som McEnroe da han la opp tennisen: Dette går nesten for fort for meg, dette er nesten for hardt, det er som å bli slått og tråkka på mens du glaner forført på støvlene som tramper. Etter tjue minutter var ordet imponert blitt så lite at jeg fant ut at det igrunnen ikke kunne brukes til noe. George Miller treffer blink bortimot én gang i sekundet, og det tar aldri slutt. Det finnes ikke svakheter i «Mad Max: Fury Road». Miller har skrevet filmen sammen med to andre, og de må ha en presis visuell fantasi som antakelig bør henvises til fastlegen, for friske er de ikke.

Ting har skjedd i verden. Ingen har lyttet til Norge, som hvert femte år erklærer olje-alderen for avslutta. Folk og land har kriga seg til ødemarker og vanskapninger på grunn av olja, og da vi treffer den minne-skadde Max Rockatansky, spiser han ei øgle og blir tatt til fange av ørkenherskerens monstermobilister. Inne i et tørt fjell bor det en sjuk maskebærer som får luft fra pustebelg bak nakken og kalles Den Evige. Som krigssvindlere flest lokker han med gjenfødelse og evig liv for kamikaze-soldatene som får bruke Max som stabbur-hengt blodgiver.

Det er en apokalypse-klisjé med dype røtter i et sted virkeligheten. Finn det ut sjøl.

Herskeren kontrollerer vannet og ville blitt guvernør i California. Han kontrollerer også bensinen, og han har unge kvitkledde konkubine-hustruer i avl for egne gener, han har ferme barselsdamer som melkes i ørken-meieriet. Rundt ham finnes en gammel bibelhistorie-time av legemsskadde freaker, det er som om lepra-lauget har slått seg sammen med gene-tapernes landsforening i et støyende Kongeparken uten luer.

mad max fury road-2

Og kjøretøyene er de virkelige heltene.

Så kommer historien. Den er snedig og sleip, men veldig bra. Det skjer et feministkupp. Charlize Theron skal egentlig kjøre den digre tankvogna til Bensinbyen, men i stedet har hun fylt et hemmelig rom med herskerens unge koner, en gravid i siste måned. De undertrykte kvinnene vil rømme til en utopisk og usannsynlig bedre verden. I den groteske, voldsomme, maskuline estetikken virker jentene surrealistisk importerte, som engler i orgien. Modellfjes og modellkropper, hvite gevanter og så fruktmjuk hud at det antakelig finnes smoothier som er oppkalt etter den. Egentlig kunne de vært et kjønns-agn, men i denne filmen er akkurat det logisk. De patetisk overdrevne jomfru-imitasjonene er forma av en pervers overgriper, de er utstyrt for å behage grenseløse menn og derfor likner de noe som vi daglig forbruker i reklamer og sånn. Tafatte blondine-sinn har de ikke. Kvinnene slåss intelligent, leda av den enarma banditten Furiosa (Theron) med en øyensminke som får alle tragiske maskara-uhell til å se akseptable ut.

Miller har laga en feministisk heltefilm. Jon Hustad kommer til å blokkere ham på Facebook. Ute på den håpløse prærien forenes hustruene til alt overmål med en motorsyklende gjeng sandblåste eldre-feminister som kunne ha vært økologi-avhengige rømlinger fra Laurel Canyon og som fader meg er tøffere enn Listhaug. De ville ha feid ørkenen med First Houses hvite motvindsrose. For de har frøa. De har framtida for jorda. Og de vokter den som gull.

Jeg skal ikke rølpe mer av handlinga, for filmen er noe så sjeldent som både kaotisk, velpleid og spennende. Jeg tok ikke etter mobilen én eneste gang på to timer. Det skjer ellers bare når jeg sover.

Jeg nevnte estetikken. Den er egentlig ubeskrivelig. Miller og folka hans har skapt en så frodig og forferdelig bildeverden at øynene svikter. For oss som hater modernismen, blir det en skjønn oppvisning i sprikende, stikkende, uferdige og fatalistiske former som skjærer i stykker et kjedelig sinn. Bensinbyens hersker har kjetting kobla til brystvortene av seksuelle grunner, og til og med klumpfoten hans er som en inspirert skulptur. Kjøretøyene er så overstadig varierte at de egentlig er laga mest for måping. På lange stenger vaier stagsvevere. I sumpene vandrer tause styltevesener rundt i mørket. Foran på Immortan Joes forseggjorte teknomareritt står det en gal rockegitarist fastspent, og han spruter aggresjonsrock og brennende drivstoff fra gitaren sin. Midt opp i dette vår mann Max, som kommer inn i krigen fordi han er en såkalt blodpose og ligger lenka på krigsbilens front når alle onde krefter jager etter Theron og hennes ville vogntog. Hva som skjer med ham etter hvert får dere se sjøl, men Tom Hardy gjør en rolle som til og med får Mel Gibson til å blekne.

«Mad Max: Fury Road» holder en umenneskelig fart i to timer, og den bommer ikke på ett steg. I ett lite øyeblikk helt mot slutten får du så vidt øye på et sandfjell med grønt på toppen. Da tenkte jeg: Å tusen takk, det blir euforisk å klippe plenen framover. 2015.

Sønner av Norge

NRK1 01.55

sønner av norge

Sven Nordin og sønnen kjører til nudistleir.

terning 5 liten «Sønner av Norge» er overraskelsens film. Sven Nordins karikerte syttitalls-pappa forlater gradvis den åpenbare fiksjonen og blir til en virkelig fyr. Det har noe med øynene å gjøre: Midt inne i det opprørske Ginger Baker-skjegget og over de asketiske kinnene ser to lidenskapelig intelligente øyne mot oss. Det gjør en forskjell. Pappaen til 12-åringen Nikolaj er et forstandig menneske og et anstendig menneske. Nordin gjør sitt livs rolle.

Pappaen til Nikolaj er samfunnsrefser, kommunist og livsstil-improvisator, han er en litt mer enn vanlig typisk eksentriker som har bananer i juletreet (Nietzsche: Vi er aper og har ikke noe å skamme oss over). Sønnen hans har bølgende jentehår, men i et solid farvel til langhåra radikalisme i 1979 klipper han seg pønkerstygt og stikker sikkerhetsnål gjennom kinnet. Han velger anarkiet. Han løper over gravsteinene og roper «No future!», som faktisk er en vakker-ironisk avsløring av nihilismens problem: Mennesket avgjør ikke om det kommer en fremtid. Fremtid kommer av seg selv.

Dessuten er opprør mot en opprører egentlig umulig, og pappa ser gledesstrålende pønken som en videreføring av dadaismen, han omfavner sønnens protester mot at mor er død og pappa er gal. Nikolaj tilhører den fortvila generasjonen som alltid måtte leve med at den aldri kunne bli kulere enn foreldrene uten at den verva seg til nynazismen, og det kunne syttitallsunge med sin fine oppdragelse.

Det er mye stilig her. Filmen er en lattermild utlevering av den visjonæres egosentriske vennlighets-univers, der snillheten skjuler en dypt følt og rørende selvopptatthet. «Sønner av Norge» er dessuten en film om den fantastiske pønken, og den er en nydelig skildring av en gutt som mister mor si og ikke en gang kan sørge, for pappa er verdensmester i sorg også.

Halve handlingen forteller om sommerferien i nudistleiren, om ølflaska i rektors skalle og om pønkerbandet som må finne seg i at en gammal hippie spiller trommer. Det er deilig beskrevet, både fordi skikkelsene er genuint og troverdig rørende og fordi filmen både viser det vakre og umulige ved å leve utenfor samfunnet. Vi er knytta sammen av følelser og forsyn, og det nytter egentlig ikke med ideer. Ideologiene blir små og tjafsete i møtet med den uutryddelige, småborgerlige familie.

Sven Nordin gjør en av de sterkeste filmrollene i Norge noensinne. Åsmund Høeg som Nikolaj er fantastisk, Sonja Richter som dansk mamme er angelisk overskuende som en sengekant-kerub. 2011.

The Italian job

TVNorge 23.35

italian job, the

Her er Theron igjen, denne gang med Mark Wahlberg.

terning 5 liten Nyinnspillingen av skapåpnerkrimmen «The Italian job» tilbyr den behagelige balansens hvile. Den er fullvoksen, har en konsekvent krimhandling og detaljrik geografisk begeistring.

Filmen starter i Venezia. Byen er vakker som gondolglasur på Coop-musikk, og akkurat som før i tida gjorde, får den mennesker til å se vesentlige ut. Et av vesnene er Donald Sutherland. Han har ikke vært bedre siden 1970-tallet, og det arrogante Hawkeye-fliret føles mer befriende enn fire uker ferie. Filmen vandrer med imponerte øyne til ei skihytte i Østerrike før den flytter flegmatisk til Philadelphia og dernest kriminalitetens vogge, Los Angeles.

Mark Wahlberg og den økologiske søstera hans Charlize Theron vil hevne seg på Edward Norton med tiårets ekleste Dali-skjegg. Med seg har de den anvendelige rørebøtta Seth Green og det britiske actionfunnet Jason Statham («Snatch», «The transporter»). I tillegg Mos Def, døv Dynamitt-Harry og boksnobb. Brikkene beveger seg i forhold til hverandre med geometrisk perfeksjon og utvikler en konsist strektegna personlighets-sekskant. Mer skal ikke røpes. 2003.

Die hard 2

TV3 21.00

die hard 2

Bruce Willis i snøen. For siste gang? Noen som husker andre snøfilmer med Willis?

terning 5 liten Jeg vet hva spørsmålet er. Men det er alt for fristende å svare at det raker deg ikke om Die hard 2 er like god som Die hard, for Bruce Willis som tynnsåla action-overraskelse kan bare gjøres én gang, og du skal være glad for at noen gidder lage handlingshysteriske spenningsfilmer for deg. I et annet samfunn, i en annen tid, kunne du ha risikert å bli tvangsforet med det lille tannmonsteret Doris Day som sang om kjærlighetens landevei under en åpenbart mellomfornøyd Rock Hudson, eller at hver eneste kino viste pastellvakre filmhyllester til den store religiøse leder Aarflot og hans hellige krig mot de sataniske svenskene. Så ikke mas med om Die hard 2 er dårligere enn John McTiernans forgjenger. Den er god nok. Bare ikke ekstatisk.

Politimennenes hederlige fritidssliter og amerikansk films nye kjernefamiliekar, John McClane, er fortsatt en lykkelig blanding av sitcom-sjarme (sitcom er lik situasjonskomedie, som i Cosby-show der alle bare sitter og sitter og sier søte ting) og guttesvett lerret-råhet. Bruce Willis spiller ham rutinert med den distr&e brutaliteten som signaliserer Far & Ektemann på vei til Obs for å kjøpe billige doruller til juleribba, men så kom dessverre disse internasjonale terroristene i veien. Det er hemmeligheten med Die hard-filmene. Willis er en snill cowboy-tøffing. Han røyker riktignok med den ene øyet igjen, men er ikke alkoholiker og skjender ikke dyr. Han viser til og med gifteringen når dama i bilutleien legger an på ham.

Finnen Renny Harlin har regien i Die hard 2, som er en overfylt film i forhold til den genialt enkle innestengtheten i eneren. Alle folka og alle de eksposisjons-stønnende

forklaringene gjør at Harlin får longører å hanskes med, og det blir han nervøs av. Resultatet er at innledende scener blir hektiske som kanal-slalåm. Harlin bruker syv forskjellige vinkler og 50 filmkutt på at to mennesker skal samtale i ei trapp. Sammen med den ultranære, bevegelige fotograferingen gir det en nifs fornemmelse av at du er ei flue som sitter på hatten til en gal mann. Det er kanskje ikke så dumt. Bedre enn flue på veggen, når veggene stadig detter ned.

Fordelen er at filmen holder action-fart også innimellom maskingevær-konsertene. Willis starter showet relativt avslappet som stressa husbond i venterommet på flyplass, og langsomt forvandler han seg til den blodskitne, utslitte halteren som vi lærte å like i Die hard. Han er trøttere i hodet enn vanlig og de gode replikkene sitter langt inne. Men de er der, og mannen trosser både dunlett lavtrykksnøvær (Hollywood-fenomen) og byråkrater for å gi oss en hyggestund. Oppe i lufta sitter mor i juleflyet og slipper stadig opp for brennstoff, mens leiesoldatglupe narko-terrorister fra Sør-Amerika trickser med landingssystemene. Det kan gå deilig galt.

Ikke alt er like bra. Oppvarmingsrunden på bagasjebåndet er ordinær, og finnens nostalgiske snøscooter-slag direkte dårlig. Men ellers holder det, og som sagt: Vær glad så lenge sånt fins. Fantes. 1990.

Thin ice

NRK3 21.30

thin ice

Greg Kinnear forhandler med Alan Arkin, som er bonden.

terning 4 liten Dette kan det være at dere vil se. Jill Sprecher har ikke laget mange filmer, men denne er med Greg Kinnear og Billy Crudup, og de skal stjele en sjelden og verdifull fiolin fra en bonde i bushen. Krimkomediedrama fra 2011.

Safe haven

TV2 Livsstil 21.00

safe haven

Antakelig tvilsomt bilde av Julianne Hough, men regissøren er svensk, så det må være OK.

terning 3 liten Denne filmen har jeg ikke sett, men den høres skikkelig teit ut. En såkalt mystisk kvinne dukker opp i Nord Carolina, som antakelig har underskudd på rare damer. Hun spilles av Julianne Hough, som var med i «Rock of ages», og så begynner folk å lure på fortida hennes. Hun treffer Josh Duhamel, som er enkemann med butikk og har barn. Og så kommer det: Mørke hemmeligheter fra fortiden truer. Eksport-svensken Lasse Hallström har regissert i 2013.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *