Lørdag 2.12.– Liker egentlig menn “Søvnløs i Seattle”?

Søvnløs i Seattle

TV6 23.25

terning 5 liten OK. Advent. Ikke klage. Julen er en tid da kvinner ser romantiske filmer av en eller annen grunn, og «Søvnløs i Seattle» er egentlig ikke for menn, bortsett fra de få som ser sin elskedes øyne når frost funkler i skarefonna bak aftredet. De fantes før. Nå sykler de av seg testosteron-produksjonen eller jogger vekk følsomhet mens den elskede drikker hvitvin med venninnene. Men advent. Ikke klage. Og i hvert fall ikke på menn, som nå har dårligere omdømme enn tyske okkupasjonssoldater under annen verdenskrig. På menns vegne vil jeg gjøre oppmerksom på at jeg lørdag ettermiddag kjørte til fire forskjellige butikker for å finne lilla lys. Jeg kan ikke huske at vi noensinne har vært uten lilla stearin første søndag i advent, og jeg fryktet konsekvensene. Plutselig ble det ikke noen fødsel?

Men OK. Til filmen. Det er ikke så mye sex i den.

sleepless in seattle

Meg Ryan med bamsen. Say no more.

Egentlig har filmromantikken stått aldeles stille siden «Casablanca». «Søvnløs i Seattle» representerte i sin tid et nygammelt forsøk. «Søvnløs i Seattle» dyrker plysjpoesiens ironi. I den elsker Tom Hanks og Meg Ryan hverandre på så magisk avstand at det må et snakkeshow i radioen til, og på lydsporet finnes det mer nattemjuk romantikk enn på håpefulle og nattefulle nachspiel.

«Sleepless in Seattle» er ihvertfall verd å sitte hjemme for. Bare tenk på det: Når Sinnes-sludden slurer som slitte klutsjlameller utenfor hyttevinduene og libresse light hauger seg opp ved hytteveggen sammen med lysestakebrukte Stabburet-bokser, da står Tom Hanks på elve-verandaen ved huset sitt og ser melankolsk mot månen, vakkert uvitende om at et sted ute i mørket (Baltimore) tenker Meg Ryan på ham.

Nora Ephrons «Søvnløs i Seattle» er en usedvanlig vellykka gjenskapelse av kjærligheten slik den visstnok pleide å fortone seg før folk fikk den ideen at de kunne kle av seg og ta på hverandre. Da gikk elskende rundt vannet og sa at de allerede savnet hverandre, enda de antakelig skulle tilbringe de neste femti åra sammen, og så valgte de bevisst feil for estetikkens skyld («min skjebne er å bli i kennelen sammen med Lassie, ihvertfall inntil hun kan tygge sin egen tørrfisk») og skiltes i dampen fra det store lokomotivet.

Moderniseringen er moden og avvæpnende: Hanks har mistet kona, og sønnen lider ved at faren er så trist. Han forsøker selvsagt å skaffe ny kjæreste på telefonen, men i stedet for å ringe 020 tar han kontakt med et av snakkeprogrammene i radioen. Da blir den sørgmodige enkemannen et følelsesmessig nasjonalmonument. 11 år. 1993.

Winter’s bone

NRK2 23.30

winters bone

Jennifer Lawrence og elände elände.

terning 2 liten Oscar-vinneren «Winter’s bone» ble laget av ei Sundance-dame (sånn som viser film på indiefestivalen til Redford), og de er ikke akkurat lette på foten som solstråler. Debra Granik har fra før laget «Down to the bone», som handler om narkoman mor i fælt ekteskap da vinteren kommer. Hun har også laget kortfilmen «Snake feed», som handler om et par som strever med narkomani.

«Winter’s bone» framstiller en ung, stolt kvinnes liv som et sosialt martyrium. Det kunne vært OK, men filmen er gjort med en høytidelig elendighets-dyrkelse som forsteiner folka til skautroll og bringer historien langt over i den borgerlige slumming-parodien. I stedet for å te seg som et levende menneske, blir Sukkererta et martyrisk frontvesen i en realistisk-sentimental filmstil som kveler både seg sjøl og publikum i velmenthet.

Realisme-lojaliteten gjør merkelige ting med «Winter’s bone». Fordi regissøren bare behersker stoffet sitt så lenge det er forutsigbart ubevegelig, finnes det bare ett ansiktsuttrykk i filmen. Alle kvinnene har det felles, som om et fiendtlig romskip skulle ha landa i hillbilly-land og spredd voksfjes-virus. Fjorårets såkalte funn Jennifer Lawrence spiller med feministisk plakat-ansikt – hun ser alltid såra og stolt ut. De andre kvinnene har liknende fjes, men de er mer uhelbredelig triste. Om de snakker sammen, om de går på bar, om de bærer sine barn: Kvinner har det samme ansiktsuttrykket, og det kommer aldri fra der hvor latteren ble funnet opp.

De er jo fattige. De fattige er fæle i småborgernes sympatifilmer. De fattige er fiendtlige og tuslete og snakker tåpelig. Mennene er uvaska, mentalt og kroppslig ustelte og psykopatisk kjønns-fascistiske. De har også samme fjes. En slags Snøfte Smith-maske fra elendighets-pornoens konstante indignasjons-orgasme.

Filmen forteller om ei modig jente som tør snakke til slektningene sinesjøl om de er verre enn rabis-rovdyr. Pappa dopkoker har forsvunnet, og så lenge ingen vet om han er levende eller død, kommer kausjonsvesenet og tar den lille tømmerhytta der Sukkererta passer på sine forhutla små søsken fordi de har en komatisk fraværende mor.

Derforblir Sukkererta banka opp av onde damer hos slektningen Thump. Thump er en karikatur av en cowboy-julenisse og er liksom den største klausen i santa-leiren. Så holder jenta den inntrykkssterke talen sin, og onkel Teardrop kommer innom og er plutselig beskyttende, men med fellesfjeset sydd på som en slitsom seriemordermaske.

Den siste halvtimen er bedre enn resten, for da får plutselig onkel mer enn én side. For filmen er det like fullt for lengst slutt, for den er en løgn. De fattige har liv og personlighet, de er ikke ubevegelig uniforme som utstillingsfigurer i ei Nav-sjappe. Når folk spiller banjo og har snus-pussede psykopat-tenner, da vet vi at vi er på picnic med døden, og der er troverdigheten det første dødsoffer. 2010.

Max Manus

Norsk TV2 24.00

max manus

Max har sine tunge stunder. Men menn som griner, kan ta hvor de vil.

terning 2 liten Jeg kommer fra en etterkrigsheim der far ble smuglet til Sverige under krigen og kom tilbake i uniform og tilbrakte mange år med helst ikke å ville snakke om. Det gjorde nok at annen verdenskrig føltes som en alvorlig ting.

Åpningsmøtet med de aktiviseringskåte guttungene i «Max Manus» var et sjokk for meg, for plutselig virket det som om motstandsbevegelsen i Norge hadde fått sin «Olsenbanden Junior»-film. Aksel Hennie og kameratene hans signaliserer innledningsvis en oppkvikket reality show-tilnærming til okkupasjonen av Norge.

OK. De var unge. Men umodenhet er ikke den eneste måten å skildre ungdom på. Og om det var sånn at motstanden i Norge ble til for å tilfredsstille livlig eventyrlyst, så burde den teorien vært poengtert i manus: De trodde egentlig at krigen var en epleslang.

Hei hei, takk for sist. Hei hei, Max Manus. Samtalene virker guttebok-aktige, og fortellerstemmen er plagsomt yndig.

Det fornemmes som Stompa og Bodø i verdenskrigen, og hvalpifiseringa legger det barneromsfriske stemningsteppet som resten av filmen skal vandre på. Derfor virker det skøyeraktig da Hennie må kaste seg gjennom vindu og havner bevoktet på sykehus etter. Det virker ikke troverdig da sjukepleiersken sier «Slå meg, ellers trur dei at eg var med på det», for hvor skulle den rømte fangen ellers ha fått ei gips-tang? Postordre? Dette er klisjeer som virker vittige i Steven Seagal-filmer, men som forgifter et dokudrama. Mangelen på stø forteller-originalitet forsterker åpnings-inntrykket av at filmskaperne ikke aner hva de holder på med, eller hvilken film de tar sikte på å lage.

Valget av Aksel Hennie er dessuten problematisk. Han er sikkert en stilig skuespiller i en romantisk komedie, men i rollen som sabotør med dødsforakt blir det noe DiCaprio-aktig veikt ved ham.

Tenk deg at Arne Skouen i 1957 valgte Henki Kolstad til å spille Jan Baalsrud i «Ni liv» i stedet for Jack Fjeldstad. Det ville ikke vært samme filmen. Det finnes noen skuespillere som er laga for å spille Baalsrud-er, og noen skuespillere som er laget for å spille Petter Gran i «Vi gifter oss». De to skal aldri blandes.

Skuespillervalget bidrar også til at jeg opplever guttenes eksiltilværelse i uniform som en «Operasjon Løvsprett»-begivenhet, der Hennie minner meg om en litt kortvokst Per Asplin.

Jeg tror heller ikke jeg skal nevne Synnøve Solbakken-parodien med de lyse flettene og strikkekofta som blir oppvarta av operette-pen og trekvart-sympatisk stas-tysker. Hun er en sånn filmskikkelse som vekker støyende jubel på gutte-vorspiel, og hun bidrar generøst til at midtdelen av «Max Manus» har «Allå Allå»-tilbøyeligheter.

Jeg nevner heller ikke scenen der sabotørene møter en tysker som later som om han vil røpe Gestapo-hemmeligheter til to norske guttunger. Den går de oppvakte motstandsfolka på, selv om det lille kafélokalet også rommer to SS-arketyper i skinnende svarte lærfrakker. De ser ut som Mel Brooks-parodier og skuler med så onde blikk at de antakelig kunne vært brukt i prevensjonsmidler. Den ene spilles av manusforfatteren. Cameoen er en hehe-ting. Wir sind Das Gestapo, und wir möchten gern für Ihr singen.

Da filmen nærmer seg klimaks, har den ennå ikke bygd opp noe som likner målbare eller målførende personligheter. Dette er en høflig film, og alle de spørsmålene som man kunne tenke seg å stille etter seksti år, blir like ukommenterte som lukta av ny fis i en kongebursdag. Lenge har jeg følelsen av at hovedhensikten har vært å ikke fornærme døde eller levende.

Til slutt sprenger de «Donau», som ifølge dialogen skjer for at ikke tyske soldater skal kunne reise til Østfronten. Det er ei pinglete greie. Jeg vil tro at det finnes sprekere eksplosjonsscener i filmene til medieelever i videregående. Alvoret før denne sprengningen er bedre enn resten av filmen. Men klimaks er som stjerneskudd i en nyttårsfeiring.

Jeg liker scenene mellom Hennie og dama som spiller Tikken. De bringer lidenskap og spenning til den museumstørre guttefilmen. Til og med en underformulert kjærlighetshistorie blir mer intens enn skildringen av bomber og død i den andre verdenskrigen. 2008.

Die another day

TVNorge 21.30

die another day

Dette er ikke Pierce Brosnan, men helt ulikt er det ikke.

terning 4 liten «Die another day» er først og fremst kjedelig fordi personlighetene mangler. Brosnan svikter. Han ser ut som American Psycho når han volder i dress og en litt velstående paintball-entusiast når han skifter til felt-tøy. Desto verre når hele filmen befolkes av en tennerskjærende skare engangs-bagateller som hadde passet bedre sammen med Dolph Lundgren.

Denne gang beveger filmen seg fra det trøstesløse Nord-Korea (som kunne passert i en lavbudsjettert Rambo-film) til klisjeparadiset Cuba. Der opptrer Bond i et uforløst og halvtenkt sanatorium for DNA-byttere før handlingen svitsjer til Island. Island ser ut som Grønland, og isbreene kalver kilometerhøyt.

Humøret tar seg aldri opp. Alt er trist og leit. Replikkene er dauere enn fjorårsbrus. De karikerte grovhetene som en gang i tida underholdt enkle mennesker, har resirkulert seg selv så mange ganger at man får følelsen av å være til stede på en dum firmafest. Bonds sjelløse harryflørt med alt i skjørt har psykiatriske komplikasjoner som forblir uforklarte.

Halle Berry er fæl. Hun ser ut som en McDonalds-leke. Toby Stephens spiller skurken som også har gjenskapt solen. Han har riktignok kynisk tanngard – men du ville ikke snudd deg etter ham i en Ikea-kø.

«Die another day» har undervann-scener, luftscener, dett ut av flyet og gjennom-golvet-scener, den har eksplosjoner, intimlaser, raketter og sportsbiler og en mengde hardvarer for Clas Ohlson Fanklubb, men ikke handlingsdriv eller evnen til å vekke begeistring. 2002.

New in town

TV3 21.30

new in town

Harry Connick jr. og Renée Zellweger i snøen.

terning 3 liten Hvorfor har jeg ikke sett denne? Tja. Si det. Renée Zellweger spiller en forretningskvinne. Det kan være en god grunn. Dessuten flytter hun til en liten by i Minnesota og forsøker å tilpasse seg de enkle menneskene på landet. Det kan være en annen grunn. På landet treffer hun Harry Connick jr. OK. Vi har skjønt det nå. Siobhan Fallon spiller fru Gundeson, så dette har vel sine «Fargo»-sider. 2009.

Dødelig våpen 2

Max 21.30

dødelig våpen 2-1

Ja. Patsy Kensit er med som ansatt ved den apartheidiske ambassaden.

terning 5 liten «Lethal weapon 2» er en etter hvert ganske kjent actionkomedie-thriller fra 1989 der Mel Gibson fortsatt spiller den selvmorderiske politimannen Riggs og Danny Glover er kollegaen hans med snill familie. Mer vekt på humor i oppfølgeren, der Joe Pesci spiller vimsete femte hjul på vogna. Patsy Kensit er dama, og handlingen dreier seg om den sør-afrikanske ambassaden som brukes som narkotikareir. Fra før Le Clerk fikk fredspris. 1 time, 53 minutter.

Kaos

TV2 Zebra 21.00

chaos

Jason Statham med Ryan Philippe.

terning 3 liten Jason Statham er på en måte det gjenværende minnet om begrepet mann. Statham ser ikke reality-show på TV. Han sender ikke tekstmeldinger til kjendiser. Statham er den motvillige taushetens fanebærer i flakkernes og tungeflamrernes verden, han er en slags motgift mot Trond Giske. I «Chaos» spiller den tøffe briten den vrangvillige politimannen de må ha med når bankranerne slår til. På feil side av gata regjerer tonnasjetrynet Wesley Snipes, og som motvekt til all manndommen, fant de også plass til Ryan Phillippe. Han ser så ung ut at han kunne vært ei nysmurt brødskive med Sabeltann-pålegg. Han er så ung at han antakelig har blinkende joggesko. Han er så ung at han har plastra navle. Men filmen lider ikke under det. Dette er kvinnevond flatmark-action, og sjøl om kaosteorien blir nevnt, sløses det ikke med de kompetansegivende bisetningene. 2006.

Godzilla

Viasat4 21.00

godzilla

Matthew Broderick og Maria Pitillo ser monsteret.

terning 5 liten «Godzilla» er en autoritets-fiendtlig historie for de som vil le sist og lenge, og den burde egentlig bli likt av alle de som ellers ikke har stort å flire av.

Men noen ting er kulturpolitisk uunngåelige. Den offentlighetsstengte delen av verden som har følt seg spesiell fordi innbyggerne hadde originale, japanske Gojira-filmer i videohyllene, misliker alminneliggjøringen av et kultfenomen. Når Roland Emmerich lager familie-underholdning av et slags nerde-klenodium, føles det som Den Tibetanske Dødebok ble lansert som lydkassett i Shell-stasjonene, innlest på Drangedal-dialekt av Sputnik.

«Godzilla» har fått mye kjeft av den grunn.

Alle de andre koser seg fordi de liker å se om igjen en ny «King Kong»-film der kjempen segner stønnende under flyangrep i slutten etter å ha destruert store deler av Manhattan. Det er koselig å se på store ødeleggelser.

«Godzilla» er en overraskende trivelig film. Matthew Brodericks eviggrønne nevø-fjes passer godt i en film der hovedpersonen er så svær, taggete, hornete, grågrønn og udusja fuktig at han kunne vært spilt av Robert De Niro etter fem uker på helsestudio eller David Thewlis i smoking. Dessuten er det med mange velprøvde silikon-tanker: Den etikk-forvirra nesten-journalisten lærer leksa si og vil for framtida avstå fra å fortelle sannheter som kan forstyrre kjærlighetslivet. Jean Reno spiller en slags håndradio-aktiv kjernekar som deltar for å nøytralisere franskmenns sprengninger i Stillehavet. Politikere er dumme og drops-avhengige. Offiserer i hæren er offiserer i hæren og må lære seg å høre på sivilister som antakelig sover med bamse i fotformsko.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *