Månedlige arkiver: desember 2017

Søndag 31.12. – Varsel om en filmfin nyttårsaften foran et slemt år

Maleficent

TVNorge 17.45

terning 5 liten I dag er det nyttårsaften, og flere nyheter enn det har jeg forsåvidt ikke. Det er en grei filmkveld. Jeg pleier ikke ha nyttårsforsetter, for jeg kunne risikere at jeg oppfylte dem. Men jeg skal i år. I 2018 skal jeg skrive mer og rydde mindre. Jeg skal være slemmere enn jeg har vært noensinne i de 50 åra jeg har holdt på, og jeg skal følge Helge Krogs råd til skribenter en gang på femtitallet: Hvis du blir i tvil om du tør å skrive noe, skal du hive det og skrive dobbelt så krasst som opprinnelsen. Og du skal alltid velge å skrive det som skader deg selv mest. Vi er der nå. På det nye femtitallet. Dvask landsbymoral og så uspennende tanker at man kunne strikke dem og lage vafler av dem og servere dem med anakronist-guffa bearnaise. Vi er der nå. Det er på tide å tøffe seg til og ikke overlate Vesten til medier som foretrekker paradigme-sjuke forsider der alle lider eller gråter for noe. Følg Rambo: “No pain”. Je suis moi.

Men til filmen.

maleficent

Det arme jentebarnet blir lurt av den onde feministheksa Angelina Jolie.

For underholdings-verdiens skyld gjør jeg oppmerksom på at denne omtalen ble skrevet i 2015. Jeg brukte lang tid på å bestemme meg for om eventyrfilmen «Maleficent» var den råeste feministfilmen siden «Charlie’s angels». Uklare tanker er seigere enn snott. Men Disney-folka har faktisk fått til en slags hyllest til matriarkatet. Men det blir ikke lett å beskrive reindyrkelsen av panteistisk kvinnesamhold og jenters politiske følsomhetslojalitet når du ikke kan beskrive hvorfor. Jeg skal prøve å ikke røpe alt.

Angelina Jolie har den avgjørende styrken i filmen. Hvis en eller annen Thanksgiving-snakker eller Meryl Streep hadde spilt den fundamentalistiske vinge-alven i skogen, ville filmens mystikk antakelig ha krympa til et kantine-opprør med bh-nekt. Jolie ser ut som en superhelt-animasjon. De kalde øynene ligger i venteposisjon i perfekt skulpturerte marmorhuler, og kinnbeina stikker fram som retningsskadde hjørnetenner eller en mutert skjelett-fornyelse. Kvasse horn skyver seg ut i et virtuelt eventyrrom og understreker at dama er et mytisk dyr på linje med enhjørningen og Marit Bjørgen.

Under hennes tapte vingespenn spiller uanselige Elle Fanning et forbannelses-truet blondine-vesen med naive ressurser som spontanitet og rettferdighetssans, mens skogens darke dronning har en hel tilværelse å forsvare. Hun skal redde naturens renhet tilbake fra den kolonialistiske kongekødden som hun dessverre kysset en gang i sin alve-pubertet. «Gutter jeg en gang likte.» En skam for de fleste jenter.

Filmen starter med å konstatere at i verden finnes to kongedømmer. Ett styres av en grådig gubbe, det andre er naturlig og ledet av en alv. I skogen møtes den snilt foreldreløse Stefan og lille Maleficent med de svære vingene. Langs litterært overdynga idyllstier går tynne troll og andre skapninger med tvilsom DNA, og som sekstenåringer kysser altså ungdommene hverandre og erklærer sann kjærlighet.

Men så er det dette med menn og jobb. Den egentlig greie guttungen med lakenblikket vil bli til noe i kongedømmet, og han imponerer den døende gamlekongen da han kan beseire myrenes forsvarsminister Maleficent ved å klippe vingene hennes. Dama stoler på en mann. Men han stoler bare på sjefen. Det er som når Frp-ere får teften av ministerposter og blir tilhengere av bomstasjoner. Kongen dør, og Stefan, nå spilt av en litt uflidd Sharlto Copley, blir ny konge. Det er ikke lett å forsvare myrlandet mot idiotene når Maleficent ikke lenger kan fly, men hun får hjelp av ei forvandla kråke.

Jeg må nok også røpe at kong Copley får ei lita datter, men trollkvinnen Maleficent besøker hoffet på dåpsdagen og spår at jentungen skal gå i varig koma når hun stikker seg på en spinnerokk på sekstenårsdagen. Nå har alle skjønt at Fanning spiller Tornerose og Jolie den onde fe. Men ingenting blir som forrige gang.

Jeg skal gjøre det kort. Kongen dumper alle rokker i landet og sender dattera si i eksil til et slags England i skogen der hun passes av tre menneskeliggjorte alver som minner om kvinner i Jane Austen-filmer.

I eventyret skal en mann komme og kysse den komatiske kongedattera tilbake til hoffliv. Ikke her. Menn er drid. Charles Perrault (1628-1703) sin merkelige eventyr blir omgjort til et nydelig, atavistisk, panteistisk feminisme-manifest; den blir som en salongversjon av naturmystikken i von Triers «Antichrist». Jeg kan jo ikke røpe hva som skjer, men stor kjærlighet oppstår, og den gjelder verken konge eller prins. Prinsen forsøker riktignok å kysse den sovende blondina, men da er vi allerede smitta med manns-skepsis og regner med at han bare har tenkt å ta henne på brystene og deretter fortelle om det til kameratene sine.

Underveis blir vi eksistensialisme-tilhengere lykkelig minnet på Sartre-regelen om at ingenting kan gjøres om i verden, ingen ting kan tas tilbake, alt som har skjedd, har skjedd og så går tiden videre og av den skaper du din neste skjebne. De som tror at den opprinnelig så romantiske og fattige Stefan skal oppdage sin dumhet og få film-tilgivelse, kan bare glemme det. Sartre herjer i skogen sammen med Simone de Beauvoir.

Nå har jeg brukt altfor liten plass på å fortelle at «Maleficent» er en visuelt magisk film. Den er Disney-vakker på en skrudd og mørk måte, og innimellom oppstår det fabelprosaisk action av den sorten som gir poesien trygg ryggdekning. En utrolig rik film egentlig. Men litt merkelig. 2014.

Shakespeare in love

NRK2 21.15

shakespeare in love

Som i «Da han møtte henne»: Mannen ligger våken etter sex, og dama sover. Joseph Fiennes og Gwyneth Paltrow.

terning 5 liten «Shakespeare in love» er først og fremst leksikalsk stimulerende for de som så den tidløse lille spøken «Romeo + Julie» for et par år siden og husker handlingen. Joseph Fiennes spiller storarta som William Shakespeare. Gwyneth Paltrow er adelig dame som blir gifta bort samme sesongen som hun ser så stort på Fiennes at hun kler seg ut som gutt og spiller i oppsetningen av komedien hans. Tragiske forelskelser og teater-konkurranse på nivå med Champions League utfolder seg i en energisk fart. Judi Dench ser ut som brura til Jabba The Hut og er dronning, Geoffrey Rush spytter oppspilt over finanssituasjonen, Ben Affleck stormer inn som en Kevin Costner-parodi, og det hele er så camp og så postmoderne og så til de grader super-kitsch. Storarta. 1998. 2 timer.

New year’s eve

Norsk TV2 21.30

new years eve

Halle Berry våker ved senga til De Niro.

terning 2 liten Nå skal jeg forsøke å forme dette som en anbefaling. Det er nemlig sannsynlig at enten du eller cocker spanielen din virkelig har lyst til å se en film der Hilary Swank, Bon Jovi, Ashton Kutcher, Michelle Pfeiffer, Katherine Heigl, Zac Efron, Jessica Biel, Josh Duhamel, Sarah Jessica Parker, Halle Berry, Robert De Niro og noen flere feirer nyttårsaften med så mye blogg-enkel Narvesen-tristhet og romanse-melankoli at det vil vokse teddybjørn-pels i håndflatene dine.

Vi ser på det positive først: Hilary Swank er innbydende stram i tyrannosaur-kjeven, for hun har ansvaret for at kula detter når den skal i bad taste-partyet på Times Square. Kjevene til Hilary liker vi. De har samme dyriske appell som biff-bestikk. Katherine Heigl har skaffet seg de svært omtalte krembolle-kinnene som får henne til å minne litt om en sånn forråds-gnager som gjemmer barnemat i munnen. Det er fint, for vi liker kvinner som gir opp tynnhet. Ashton Kutcher vil ikke feire nyttårsaften, og det liker vi også, for det betyr at han blir innendørs. Michelle Pfeiffer gjentar den sørgmodige offer-rollen som hun hadde for tjue år siden da hun forvandla seg til Catwoman. Vi liker Pfeiffer, for hun ser alltid så sjaber og sårbar ut at hun sikkert ville likt oss hvis vi klippet håret. På den annen side: Vi liker ikke Bon Jovi, for en fyr skrev på Facebook at han er bedre enn Bob Dylan. Vi liker heller ikke at Robert De Niro ligger småsmilende på sjukehus og skal dø, mens han ser ut som et impotens-skremsel fra en Viagra-reklame. Vi liker virkelig ikke Sarah Jessica Parker, for hun er fugleskremselet i «Sex and the city» og har så spisse knær at hun kan komme til å punktere noens prostata.

Sammen utfører de en mildt sørgmodig-morsom mosaikk-film; det vi også kan kalle kaos i kasserollen. Mange kommer til å like den. Ikke gi dem julegave i 2018. 2011.

Harry Potter og dødstalismanene del 2

TVNorge 19.30

harry potter og dødstalismanene del 2

Tvilrådige og nesten voksne: Var dette alt?

terning 6 liten Så ble det slutt. Elvis døde. John Lennon døde. Michael Jackson døde. Det finnes virkelig en slutt. Det har vært en voksende glede å følge den skjebnevalgte lille brille-martyren Potter som brøt ut av en Dickens-ond familie av britiske standard-slektninger og ble trollmann som sine døde foreldre. Det er mektig eskapisme.

Guttungen er voksen nå. Han vet hva redsel er, han skjønner skjebne. I et voldsomt, metaforisk og nesten uendelig slag kjemper han mot Voldemorts siste rest av udødelighet og er klar til å ofre seg selv. Det er soldatromantikk og en klassisk krigs-sentimentalitet av den sorten som samfunn skapte når de trengte å lure unge menn ut på slagmarken.

Dette er underholdningens sjel. Enten du spiller «Call of duty» eller leser «Ringenes herre» handler det om å bekjempe de du ikke liker med vold og vanvidd. Det er ikke sånn at Voldemort hadde litt rett eller at Sauron få må en sjanse til å forklare seg. Rambo kommer og kverker dem. Det er det han gjør.

Minst én gang hvert femte år trenger vi en påminnelse om at underholdning ikke er virkelighet. Det kommer nye psykologer, og de skal også si noe. Den siste Potter-filmen er så voldsom at sjela flytter seg, men ingen tror egentlig at den avler satanister eller sadister.

Jeg så den igjen på Blu-ray og kan bare si: Hvis grusomheter kan være så vakre som dette, så kan de like gjerne ha perfekte bilder. 2011.

Avatar

TV3 21.30

PHOTOGRAPHS TO BE USED SOLELY FOR ADVERTISING, PROMOTION, PUBLICITY OR REVIEWS OF THIS SPECIFIC MOTION PICTURE AND TO REMAIN THE PROPERTY OF THE STUDIO. NOT FOR SALE OR REDISTRIBUTION

Jeg liker Sam Worthington som han er.

terning 5 liten James Cameron har laget en teknisk imponerende indianerhistorie fra et påstått verdensrom, og den funker egentlig mest fordi den uendelige dyrkinga av treguden omsider fører til at panteistpøbelen kaster seg over teknodjevlene og forårsaker dundre-action.

For «Avatar» har en merkverdig gammeldags historie som ligger i så nært naboskap til Jodie Foster-kalkunen «Kontakt» at ett virkelig feilsteg ville ført til 2 timer og 41 minutter nyttårsmiddag. Det starter med at en soldat i rullestol bruker fem dager på å reise flere lysår inn i verdensrommet. Det overraskende er at han ikke kommer fram til en mystisk og stemningsfull ukjent virkelighet, han havner i et kronikk-kapitalistisk gruvesamfunn der de evinnelige imperialistkreftene fra korporasjonsrørsla driver og utbytter urfolket. På tross av at de altså har overvunnet relativitetsteorien, klarer ikke menneskene å lage våpen som trenger gjennom astro-apachenes karbon-skjelett, og derfor skaper de avatarer.

Pause. En avatar er et menneske som har fått tre meter høy urfolk-kropp, og med den skal inntrengerne gjøre seg til venns med de innfødte og få dem til å flytte helligdommene sine til hekkans vekk fra oljefeltene. Nei. Ikke olje. Utopium. På sekstitallet handlet alle filmer om Vietnam, nå er det Irak, sjøl om irakerne nok ville ha innvendinger mot å bli framstilt som naive naturfolk i religiøs sammensmelting med trærne. Dette er også historien om Kolumbus som fortrengte alle indianerne for å stjele gull, og vår venn soldaten møter da også en slags Pippi-Pocahontas som flyr i skogen med pil og bue og respekterer gud.

Den akademikerguden som vi i Norge pleier å kalle Herr Noe, heter eywa i filmen. Eywa kan mye rart. Hun har manet-engler hengende i lufta, og de samler seg om den forvandla soldat sånn at han skjønner at han er den utvalgte. Det betyr at Shawshank-kvalmen burde stige i spiserøret til de politisk sarte nok en gang – for her kommer det en enkel US Marine til annet solsystem, og han er selvsagt den utvalgte? Heavyhanded, Iron Jim, veldig tungt på labb. Det fører også til banale Lille Hoa-fornemmelser når Pandoras indianere framstilles som et nesten personlighetsløst enhetsfolk av en-dimensjonale munker og nonner. Forenklingen av urbefolkning er langt over i parodien, og det eneste som redder filmen er noen overmenneskelige data-mekkere.

For teknisk er «Avatar» en opplevelse. Skikkelsene til pandorianerne er fantastiske. Smale som undertøy-modeller og høye som masaier. De er nesten helt like menneskene, noe som bringer filmen i konfrontasjon med darwinistenes påstander om tilfeldighet. Det finnes en skapelses-mal i Universet, og den tok utgangspunkt i Twiggy.

Naturen minner litt om det fargerike sopp-nivået i Star Wars-spillet «Force unleashed», og den er mangfoldig som en regnskog-fantasi og full av nesten gjenkjennelige dyr. Hammer-neshornet for eksempel. En staut kjempe. Pause slutt. Soldaten og avataren Sam Worthington får etter hvert trøbbel med lojaliteten sin, og jeg røper antakelig ikke noe veldig viktig hvis jeg antyder at han blir en folkefører. Han leder også filmen over i den befriende sistetimen der naturens krefter horder seg over inntrengerne med indignasjonen til økologisk oppildna København-demonstranter. Da går det an å nyte engasjement uten å føle seg som et naivt meditasjonsoffer.

Alt i alt klarer «Avatar» seg fordi filmen er så vakker, og som vi vet fra før, gjør det ikke noe om de pene er dumme. Mer betenkelig er det at «Titanic» gjorde beinharde Cameron til en new age-blondine med pelsdyr-bekymring. Han kommer nok sterkere igjen. 2009.

Hjem kjære hjem

FEM 21.30

hjem kjære hjem2

Holy shit: Reese Witherspoon, Patrick Dempsey og Candice Bergen.

terning 4 liten Nettopp som man trodde at den dumme blondinen var et forlatt nasjonal-ikon hos amerikanerne, dukker Reese Witherspoon opp i alle sammenhenger med sitt biteferdige, biske underbitt og det bakteriefrie grønnsåpeblikket.

«Sweet home Alabama» overrasker først og fremst ved at hovedpersonen utstråler en tankeløshet og ufølsomhet av nesten autistisk format. Hun imponeres og myknes ved Tiffany-smisk som Elizabeth Taylor ville ha funnet vulgært, men omgås fattige foreldre og gamle venner uten kjærlighet og sympati. Hun er gift uten å fortelle kjæresten om det. Dama lever av å prosjektere overflødige klær. Hvorfor skal vi like henne? Jo, hun er blondine.

I filmen skal hun gifte seg med åttitallets videohylle-veslis Patrick Dempsey, som er vellykka, rik og smakløs hinsides all forstand. Men for å kunne ekte en smokingmann som diskuterer bryllup med mor si (ikke engang Ødipus gjorde det), må hun skille seg fra barndomskjæresten Josh Lucas. 2002.

Dødelig våpen 4

Max 21.30

dødelig våpen 4

Og der gikk huset til Murtaugh rett til helsike.

terning 5 liten I «Dødelig våpen 4» har også Mel Gibson blitt offer for den sivilisasjons-misforståelsen at han er for gammel for denne skiten, og det betyr antakelig at «Dødelig våpen 5» blir et rulleblad-eventyr med Leonardo DiCaprio og halve Boyz 2 Men. Inntil da klarer Gibson og Danny Glover seg voksent bra. De har en gjensidig og upåklagelig vaniljeis- og sjokolade-sjarm som tåler tidens tarm bedre enn andre lettfordøydheter og omgås hverandre uanstrengt med den mandige utvekslingen av hjertevarm uvennlighet som kan få gutter i alle slags motvillige aldre til å se fotball eller spille jazz sammen når de burde magasinert kolesterol.

I Richard Donners siste actionromanse fornyes både forrådet av medisintrengende politisnakk og tilgangen til uansvarlige væsker. Tankbil flyr til værs som markensballong, Murtaughs hus brenner endelig definitivt ned, Rene Russo blir det man blant kolleger kaller oppknocka og det oppknokses flere biler enn under fellesferie-starten. Dødelig våpen-filmene bæres av den destruktive uroen til en fireårig gutt som tilbringer fjorten dager inne i ei værfast Bamble-hytte med legoklossene og ei My Little Pony-kusine, og hjemmeværende mødre vil føle behov for å flykte til fast arbeid og overtid hvis de ser dem.

Familiefølelsen forøkes denne gang ved omsorgen for innsmugla kinesere, og det bringer Gibson og Glover i konflikt med Jet Li, en slags Kong Hong fra tegnefilmland med beinføringer som ville fått Ronaldo til å søke trenerhjelp hos Den Rosa Panteren. Familiefølelsen svekkes også ved at det dødelige underholdningsviruset Joe Pesci får være med igjen, og forgår ugjenkallelig ved at komikeren Chris Rock spiller Glovers uekte svigersønn. Når Pesci og Rock snakker sammen, oppstår en friksjonsduett mellom frosker, og behovet for kyssevillige prinsesser blir nesten uutholdelig.

«Dødelig våpen»-filmene tilhører sammen med «Die hard»-genren en gjenstridig form for navlebeskuende gjentakelses-romantikk som fascinerer mest fordi folk ønsker å like dem. Martin Riggs var i sin tid en sorgtynga enkemann som det heldigvis har gått bra for. Roger Murtaugh er en hederlig far og ektemann som kvinner kunne ønske seg i bryllupsdags-presang. De er familie, og med familien er det sånn at du i grunnen tilgir den alt. 1998.

Fifty shades of Grey

NRK3 21.15

50 shades of grey pianoet

Kvalmere enn dette bildet blir det ikke.

terning 2 liten Idiot wind, blowing every time you move your teeth,

you’re an idiot, babe,

it’s a wonder that you still know how to breathe.

(Bob Dylan)

Den tungt varsla sexkomedien «50 shades of Grey» viser seg å være en forsiktig, nøytral slakkis. Den beveger seg fra «American Pie» i retning den klassiske romantiske komedien der forførings-spesialisten viser seg å ha en myk, såra side, og derfor er han blitt helt betatt av den opprinnelig undertrykte dama. Det er en dårlig film, men den banalitetsgjødslende forfatterinnen har faktisk klart å lage en ufrivillig karikatur av en vestlig guddom. Her er han, en tynn pengeflytter som har gitt opp sin menneskelighet så overstadig at til og med kjærlighetslivet er blitt en teknisk innretning. Den spurvete, ubehagelig dumme dama hans karikerer infamt det post-feministiske fenomenet: Kvinner som beundrer menn.

Filmen er for kjedelig til å funke som satire, men latterligheten er til stede for de som liker å le på vorspiel.

Filmen starter parodisk med «I put a spell on you», en musikalsk overtydelighets-kobling på samme måte som når «Born to be wild» alltid ligger under scener med Harley-sykler. Det viser seg fort at de to skuespillerne er utilpass og uhensiktsmessige. Det nytter ikke at studentdama med åpenbar identitetsvegring glor på den lille kaksen som om han var en tidligere ukjent sushi, mannen ser ut som en guttunge fra Strømsgodset, og han er tøff på samme måten som de patetiske vitaminpille-jønkiene i Vitae Pro-reklamer. Han ser ut som en slags eiendomsmekler-klisjé i anførselstegn, han ser mindre mandig ut enn de små 14-åringene med for stor snipp som analyserer Børsen i TV2 Nyhetenes økonomi-magasin. Han minner om Tom Hanks i «Big».

Skuespilleren skulle ideelt ikke vært der. Ikke hvis det skulle bli en seksuell film. Vår tid har menn som Benedict Cumberbatch og Michael Fassbender, i fortida så vi skeiv sensualisme fra Gary Oldman og Mickey Rourke. Denne firkanta Onkel Grå kunne i det minste vært enten androgyn som Johnny Depp eller bassengstreit som Justin Timberlake.

Jamie Dorman spiller ikke godt heller, og det er ydmykende. Det er ydmykende for meg, som må holde ut med en beundringsfiksjon som er så usannsynlig at jeg får lyst til å tilkalle psykiatrisk legevakt. Det må være ydmykende for kvinner, som etter at de har lært seg bortimot 28 bokstaver, kan kjøre bil, behersker minst ett fremmedspråk og har lest den store krydderboka, fremdeles vil dåne av en after shave-skjønnas i dyr kontorstol.

Beundringen er viktig for handlingen, og dermed oppstår det egentlig ingen handling. Grå snakker til studenten som om hun var forrige torsdag, og hun ser imponert tilbake. Dakota Johnson snakker med en imitasjon av moras (Melanie Griffith) barnestemme, og er ubestemmelig og slakk i slufsa. Da José den gale latinamerikaner vil kysse henne, spyr hun på fortauet, og så har hun helt uventa drukket så mye at hun dåner på Jane Austen-maner i Greys armer og våkner neste morgen (slik jenter gjør i Ashton Kutcher-filmer) i hans seng, og så kommer replikken fra det store folke-eventyret i Hollywood: «Kledde du av meg også?»

Han tar en bit av rundstykket hennes (galningen!) og sier: «Jeg må dusje». Dessuten sier han ting som «I don’t make love, I fuck». For oss som ser en del film, er det som å være på mc-bar langs the backroads of Texas, og en stivpynta korpis ville ikke ha sagt sånt med mindre han egentlig var en newb og en nerd.

Men han er det. Og det er barnligheten som fullfører karikaturen. Mannen er en nerd i paradoksale Wall Street-kostymer. Det er noe uvirkelig ved ham, som det var med «American psycho», og når han utøver sitt seksuelle program på studentjenta, ser han ikke opphissa ut en gang. Han ser ut som ti minutter på ergometersykkel.

Og det er kanskje det rareste ved filmen. Det finnes faktisk ikke sex her. Guttungen kysser nakken, og jenta med Siri-stemmen stønner så voldsomt av spytt på halsen at vi minnes en sak i VG om at kvinner gir fra seg sex-lyder for at menn skal bli lykkelige. Men Grey blir ikke lykkelig. Han ser bare tom ut. Han drar i trusa! Åååååh! Stønn. Marge? Marge Simpson?

De såkalt sado-masochistiske scenene kunne stort sett vært vist for sjetteklassinger som eksempel på uhensiktsmessig bruk av gymsalen, og de scenene som faktisk antyder smerte, som når han pisker Anastasia, skaper smertefulle assosiasjoner som går til IS og sadistenes behandling av kidnappa småjenter. Dette er Saudi Arabia. Mindre sexy kan ingenting bli.

Mot slutten sier dama «Hvorfor får jeg ikke komme innpå deg?», så da vet vi hvor vi befinner oss i den amerikanske eventyr-verdenen. Owen Wilson og Vince Vaughn har nettopp gitt opp å være forførere fordi de forelska seg, men de har ennå problemer med å kommunisere med ekte kvinner på ekte vis. Romantisk komedie. Takk for i dag, og husk å ta ritalin til Viagra-en, for denne filmopplevelsen kommer til å hemme sex-lysten lenge.

Det er fortjent, og det er logisk. Den utstyrs-avhengige psykopaten er et barn. I følge den dumme forfatterens fortelling er han det fordi en voksen kvinne voldtok ham for lenge siden og lærte ham at menn er til for at kvinner skal få orgasmer. Det ble liksom greia hans, og fordi kvinners orgasmer forlengst er blitt et teknologisk utfordringsområde, lager han seg et slags treningsstudio der han sjøl slipper å prestere mens damene henger fra taket, som i et nevrotisk tivoli.

Dere får sjøl finne ut om satiren er så bra at det går an å holde ut banalitetene. Noen vil i hvert fall like scenen der Ana lytter til når hennes frodige mor Jennifer Ehle ler lykkelig med sin fjerde ektemann. Kvinne og mann som ler sammen. I soverommet. Samvær. Nærhet. Lykke. Kjærlighet. Frihet fra prestasjoner og VGs kurs i enda bedre orgasmer. Det var nesten så jeg fikk lyst å gi filmen en firer-terning, men det får være grenser. Jeg likte også at de drakk musserende vin av kopp, for jeg hater champagne-glass like mye som jeg hater danske møbler. Det var nå det. 2015.

The romantics

TV2 Livsstil 21.00

romantics, the

Josh Duhamel og Katie Holmes ved treet i stedet for på benken.

terning 3 liten Dette er en dårlig likt og nesten ukjent romantisk komedie med relativt store navn som Katie Holmes og Anna Paquin. Venner samles til bryllup. Men brura og den ene brudejenta har konkurrert om brudgommen, og de er visst ikke helt ferdige med det. Dere som kommer til å like denne filmen, vet om det sjøl. Galt Niederhoffer har fått lov å regissere etter sin egen roman. Det skjedde aldri med Hamsun. Hun var med og skrev film-tilpasningen av «Prozac nation». 2010.

Kaos

TV2 Zebra 21.00

chaos

Json Statham har fått med seg Toys R Us-trynet Ryan Philippe.

terning 3 liten Jason Statham er på en måte det gjenværende minnet om begrepet mann. Statham ser ikke reality-show på TV. Han sender ikke tekstmeldinger til kjendiser. Statham er den motvillige taushetens fanebærer i flakkernes og tungeflamrernes verden, han er en slags motgift mot Trond Giske. I «Chaos» spiller den tøffe briten den vrangvillige politimannen de må ha med når bankranerne slår til. På feil side av gata regjerer tonnasjetrynet Wesley Snipes, og som motvekt til all manndommen, fant de også plass til Ryan Phillippe. Han ser så ung ut at han kunne vært ei nysmurt brødskive med Sabeltann-pålegg. Han er så ung at han antakelig har blinkende joggesko. Han er så ung at han har plastra navle. Men filmen lider ikke under det. Dette er kvinnevond flatmark-action, og sjøl om kaosteorien blir nevnt, sløses det ikke med de kompetansegivende bisetningene. 2006.

Riddick

Viasat4 22.50

riddick

Vin Diesel kan man stole på.

terning 5 liten Amerikanerne slipper nok til slutt opp for land som det går an å bombe, men det vil alltid finnes mye annet fælt i Universet. Den tredje filmen om solar-lofferen Riddick med de melkeblinde saueøynene mangler ikke eksotiske overdrivelser. Igjen er kosmiske kuriositeter ute etter Vin Diesel, men mer enn noensinne er han den uvørne bror til Jesus og så sallans flink at han ikke gidder gå på vannet en gang.

Sett dere godt til rette på fruens håndjern og nyt bildene. De er australske i beste forstand, som de vi husker fra den gang Russell Mulcahy laget «Razorback» (1984), et visuelt overspent villsvineri i søle og blod. Ingen andre griser enn spanjolen Jordi Molla deltar i denne filmen, men det mangler ellers ikke på avataristisk fiksjons-fauna.

Starten er fantastisk. På en appelsinrød planet uten egentlig vegetasjon eller vennlighet har Riddick ødelagt beinet, huden hans er rødbrunt forverra eller forvanska av skitt og sol, og han må møte de langbeinte, slanke steppe-hyenene som antakelig lever av å spise turister. For de eneste andre skapningene er giftslanger med hoder som staven til en yppersteprest, og de lever et ned-dykka liv i nesten uttørka gjørme og er urealistisk føde for en klynkende hund.

Riddick mot dyra i Løvenes Konge-lys. Rått og vondt og helt uten anestesi. Data-bildene er vakrere enn Instagram-reddiker i mjuk soloppgang, stemningen er taus og frastøtt; dette er et perfekt mannshelvete, men man slipper å legge ned toalettsetet etter seg og ta av seg støvlene i entreen.

Da Riddick ser at regnet kommer, vet han hva som vil skje. Derfor setter han opp en redningsstråle, og så kommer Santana (Molla) og de andre bounty-hunterne. Santana er en så ordrik rest-spanjol at han kunne ha jobba for Almodovar, og han starter ironisk nok med å gjennomhulle black magic woman før han skal halshugge Riddick. Jegerne hans er barnlige friluftsnevrotikere, paradoksale opphopninger av kjøtt med krigsskadde pyse-sjeler. De har ikke stort å stille opp da Riddicks gamle uvenn Herr John ankommer med Skyrim-brynje og soldat-manerer. Blant hans soldater er den barske belsebub-baben Dahl (hun uttales doll). Katee Sackoff fra «Battlestar Galactica» er sadomasochistisk agn for de som ikke syns at popcorn er ille nok, for hun slår slik Bud Spencer gjorde og snakker ganske likt.

Nå vil alle ta Riddick. Han buldrer monomant med en bass som kan utslette Knut Arild Hareide, og vi som elsker undergangs-svangre mannsmyter har det skammelig fint. Regnet nærmer seg. Det blir et dritkult, mørkt og vakkert oppgjør. 2013.

Mrs. Doubtfire

TV6 21.30

mrs doubtfire-2

Pierce Brosnan er ute etter kona til Robin Williams.

terning 4 liten Kamuflert Våland-sekstiåtter snakker med Eiganes-stemme og leker Mary Poppins for å få lov til å møte ungene sine av ei egosentrert jappemor som aldri er hjemme. Robin Williams er god som utkledd skilt far i en komedie som minner for mye om en TV-sitcom til å være annet enn alminnelig. Sally Field er mor. 1993. 2 timer.

Lørdag 30.12.– Romantikk på den siste litt ålreite dagen i året

 

Shakespeare in love

NRK3 22.05

terning 5 liten Dette er den siste ålreite dagen i dette året, så ta vel vare på den. Jeg er intenst misfornøyd med at TV2 skal sende Tor på Ski, men egentlig betyr det ikke noe, for 2017 og 2018 er sørgeår for oss som elsker langrenn. Antakelig fordi TV-skjermer som er større enn 50 tommer, gir deg en følelse av å oppleve snø. Johaug er offer for de gale utlendingenes makt-hybris, Northug er ferdig som skiløper, Bjørgen går antakelig inn i sitt siste år, Sundby ser ut som om han er slått ned av sportens tap av entusiasme og Klæbo har fått hele byrden: Det er du som skal underholde det norske folk i nasjonalidretten. I dette sørgelige året føles TV2 bare som inntrengere, ledet av en kjedelig dusinfyr fra Egmont. Det er egentlig forferdelig. Derfor kan en øm og romantisk film om Shakespeare være en slags redning fra desperasjonen, for nå kommer snart det uåndelige fyrverkeriet og. Men mye filmromantikk i dag. Ta vare på den.

Men til filmen.

shakespeare in love

Joseph Fiennes sover ikke, men det gjør Gwyneth Paltrow.

«Shakespeare in love» er først og fremst leksikalsk stimulerende for de som så den tidløse lille spøken «Romeo + Julie» for et par år siden og husker handlingen. Joseph Fiennes spiller storarta som William Shakespeare. Gwyneth Paltrow er adelig dame som blir gifta bort samme sesongen som hun ser så stort på Fiennes at hun kler seg ut som gutt og spiller i oppsetningen av komedien hans. Tragiske forelskelser og teater-konkurranse på nivå med Champions League utfolder seg i en energisk fart. Judi Dench ser ut som brura til Jabba The Hut og er dronning, Geoffrey Rush spytter oppspilt over finanssituasjonen, Ben Affleck stormer inn som en Kevin Costner-parodi, og det hele er så camp og så postmoderne og så til de grader super-kitsch. Storarta. 1998. 2 timer.

Fifty shades of Grey

NRK1 23.25

50 shades of grey

Jeg orker ikke huske hva disse idiotene heter.

terning 2 liten  Den tungt varsla sexkomedien «50 shades of Grey» viser seg å være en forsiktig, nøytral slakkis. Den beveger seg fra «American Pie» i retning den klassiske romantiske komedien der forførings-spesialisten viser seg å ha en myk, såra side, og derfor er han blitt helt betatt av den opprinnelig undertrykte dama. Det er en dårlig film, men den banalitetsgjødslende forfatterinnen har faktisk klart å lage en ufrivillig karikatur av en vestlig guddom. Her er han, en tynn pengeflytter som har gitt opp sin menneskelighet så overstadig at til og med kjærlighetslivet er blitt en teknisk innretning. Den spurvete, ubehagelig dumme dama hans karikerer infamt det post-feministiske fenomenet: Kvinner som beundrer menn.

Filmen er for kjedelig til å funke som satire, men latterligheten er til stede for de som liker å le på vorspiel.

Filmen starter parodisk med «I put a spell on you», en musikalsk overtydelighets-kobling på samme måte som når «Born to be wild» alltid ligger under scener med Harley-sykler. Det viser seg fort at de to skuespillerne er utilpass og uhensiktsmessige. Det nytter ikke at studentdama med åpenbar identitetsvegring glor på den lille kaksen som om han var en tidligere ukjent sushi, mannen ser ut som en guttunge fra Strømsgodset, og han er tøff på samme måten som de patetiske vitaminpille-jønkiene i Vitae Pro-reklamer. Han ser ut som en slags eiendomsmekler-klisjé i anførselstegn, han ser mindre mandig ut enn de små 14-åringene med for stor snipp som analyserer Børsen i TV2 Nyhetenes økonomi-magasin. Han minner om Tom Hanks i «Big».

Skuespilleren skulle ideelt ikke vært der. Ikke hvis det skulle bli en seksuell film. Vår tid har menn som Benedict Cumberbatch og Michael Fassbender, i fortida så vi skeiv sensualisme fra Gary Oldman og Mickey Rourke. Denne firkanta Onkel Grå kunne i det minste vært enten androgyn som Johnny Depp eller bassengstreit som Justin Timberlake.

Jamie Dorman spiller ikke godt heller, og det er ydmykende. Det er ydmykende for meg, som må holde ut med en beundringsfiksjon som er så usannsynlig at jeg får lyst til å tilkalle psykiatrisk legevakt. Det må være ydmykende for kvinner, som etter at de har lært seg bortimot 28 bokstaver, kan kjøre bil, behersker minst ett fremmedspråk og har lest den store krydderboka, fremdeles vil dåne av en after shave-skjønnas i dyr kontorstol.

Beundringen er viktig for handlingen, og dermed oppstår det egentlig ingen handling. Grå snakker til studenten som om hun var forrige torsdag, og hun ser imponert tilbake. Dakota Johnson snakker med en imitasjon av moras (Melanie Griffith) barnestemme, og er ubestemmelig og slakk i slufsa. Da José den gale latinamerikaner vil kysse henne, spyr hun på fortauet, og så har hun helt uventa drukket så mye at hun dåner på Jane Austen-maner i Greys armer og våkner neste morgen (slik jenter gjør i Ashton Kutcher-filmer) i hans seng, og så kommer replikken fra det store folke-eventyret i Hollywood: «Kledde du av meg også?»

Han tar en bit av rundtstykket hennes (galningen!) og sier: «Jeg må dusje». Dessuten sier han ting som «I don’t make love, I fuck». For oss som ser en del film, er det som å være på mc-bar langs the backroads of Texas, og en stivpynta korpis ville ikke ha sagt sånt med mindre han egentlig var en newb og en nerd.

Men han er det. Og det er barnligheten som fullfører karikaturen. Mannen er en nerd i paradoksale Wall Street-kostymer. Det er noe uvirkelig ved ham, som det var med «American psycho», og når han utøver sitt seksuelle program på studentjenta, ser han ikke opphissa ut en gang. Han ser ut som ti minutter på ergometersykkel.

Og det er kanskje det rareste ved filmen. Det finnes faktisk ikke sex her. Guttungen kysser nakken, og jenta med Siri-stemmen stønner så voldsomt av spytt på halsen at vi minnes en sak i VG om at kvinner gir fra seg sex-lyder for at menn skal bli lykkelige. Men Grey blir ikke lykkelig. Han ser bare tom ut. Han drar i trusa! Åååååh! Stønn. Marge? Marge Simpson?

De såkalt sado-masochistiske scenene kunne stort sett vært vist for sjetteklassinger som eksempel på uhensiktsmessig bruk av gymsalen, og de scenene som faktisk antyder smerte, som når han pisker Anastasia, skaper smertefulle assosiasjoner som går til IS og sadistenes behandling av kidnappa småjenter. Dette er Saudi Arabia. Mindre sexy kan ingenting bli.

Mot slutten sier dama «Hvorfor får jeg ikke komme innpå deg?», så da vet vi hvor vi befinner oss i den amerikanske eventyr-verdenen. Owen Wilson og Vince Vaughn har nettopp gitt opp å være forførere fordi de forelska seg, men de har ennå problemer med å kommunisere med ekte kvinner på ekte vis. Romantisk komedie. Takk for i dag, og husk å ta ritalin til Viagra-en, for denne filmopplevelsen kommer til å hemme sex-lysten lenge.

Det er fortjent, og det er logisk. Den utstyrs-avhengige psykopaten er et barn. I følge den dumme forfatterens fortelling er han det fordi en voksen kvinne voldtok ham for lenge siden og lærte ham at menn er til for at kvinner skal få orgasmer. Det ble liksom greia hans, og fordi kvinners orgasmer forlengst er blitt et teknologisk utfordringsområde, lager han seg et slags treningsstudio der han sjøl slipper å prestere mens damene henger fra taket, som i et nevrotisk tivoli.

Dere får sjøl finne ut om satiren er så bra at det går an å holde ut banalitetene. Noen vil i hvert fall like scenen der Ana lytter til når hennes frodige mor Jennifer Ehle ler lykkelig med sin fjerde ektemann. Kvinne og mann som ler sammen. I soverommet. Samvær. Nærhet. Lykke. Kjærlighet. Frihet fra prestasjoner og VGs kurs i enda bedre orgasmer. Det var nesten så jeg fikk lyst å gi filmen en firer-terning, men det får være grenser. Jeg likte også at de drakk musserende vin av kopp, for jeg hater champagne-glass like mye som jeg hater danske møbler. Det var nå det. 2015 var et fælt år. Jeg er misfornøyd med at jeg ikke ha denne filmen enerterning.

Staying alive

Norsk TV2 21.40

terning 5 liten Sylvester Stallone regisserte John Travolta i lendeklede, bar overkropp og pannebånd. Dette er oppfølgeren om Tony Maneros fra «Saturday Night Fever», og nå jobber han som danselærer midt i den verste diskotida. Han vil imidlertid heller bli danser på Broadway, en slags tåspiss-Rocky. Alle husker Bee Gees-musikken som på den tida ble sett på som en terminator for rock. 1983. Jeg ga den femmerterning av samme grunn som når man nølende klapper en haleløs lilla hund, for den er egentlig forferdelig.

Harry Potter og dødstalismanene del 1

TVNorge 19.30

harry potter og dødstalismanene del 1

Når du kommer så langt i puberteten, hjelper ikke trolldom, bare kjærlighet og intelligens. I omvendt rekkefølge.

terning 5 liten Harry Potter-filmene har utviklet seg som en logisk- barneferd mot voksenverdenen. 11-åringen Harry Potter var en gutteglad kronprins i trollmennenes kronglete kakeslott Galtvort. Gradvis utviklet hans sitt talent for geniets depresjon, og i den foreløpig siste filmen har han mistet en far for andre gang og begir seg ut i villmarka for å møte sin skjebne. Han kom til trylleskolen av en grunn. Han er offerlammet i kristen mytologi, han er den utvalgte i Østen, han er den gledesløse guttungen som omsider oppdager at livet hans var ødelagt før det begynte.

Dette er eksistensielt stoff. Heng med og bruk den kloke innlevelsen. Det er ikke lett å være ung. Livet er en grøsser, og utsikten til sex er det eneste som gjør skolegang verd å leve.

«Harry Potter og dødstalismanene – del 1» er Potter-seriens hittil beste film, for den snur den forlorne Galtvort-idyllen og viser dens logiske bakside. I magiens verden blir alt til slutt holdt mot deg. Der er også fiendene allmektige. Humlesnurr hadde et snodig og beroligende barne-TV-navn, men patriarken er død, og Harry og hans to beste venner utsetter seg for giften i ondskapens souvenirer da de leter rundt etter horcruxene som skal knekke Voldemort. De har samme virkning som ringen hadde på Frodo, og det finnes ikke guttestreker i dette marerittet, bare et skjebnesvangert, tilsynelatende håpløst alvor. Så voksne. Så sårbare. Filmen er dyster, den er nifs, den er imponerende vakker og problematisk uroende. På Blu-ray er den et syn. 2010.

Robin Hood

TV3 21.30

robin hood

Russell Crowe er ute og rir med Cate Blanchett.

terning 5 liten En av de beste tegneserie-stripene jeg har sett: Først kommer Robin Hood ridende (kloppeti-kloppeti) og stanser ved en tydelig fattig mann. Han gir fyren en hel liten sekk med gull og sier: «Jeg er Robin Hood. Jeg tar fra de rike og gir til de fattige». Kloppeti-kloppeti-klopp. Den fattige mannen ser på gullet og utbryter: «Jeg er rik!» Kloppeti-kloppeti-kloppeti-klopp. Tilbake kommer Robin og tar gullet.

Sjarmen ved den tidlig-sosialistiske skogstyven og den frie radikaleren Robin er at han lever i en tid da all rikdom egentlig er stjålet. Godseiere og baroner og konger har forsynt seg som u-lands-herskere av fellesgodene. Når Bibelen insisterer på at det er synd å stjele, var opprinnelsen en slags forsikringsordning for de kynisk rike. Det var ellers helt logisk å stjele fra dem. Til Vesten kommer det mange innvandra folk som vokste opp i land der myndighetene består av tjuver. De er opplært til at det er viktig og moralsk å stjele.

Moral er en sosiologisk og statsvitenskapelig komplisert ting og man kan ikke føle den. Det er kanskje derfor Ridley Scotts Robin Hood-versjon en stund er så politisk detaljert at man kjenner seg som en sofasittende ringperm. Men regissørens hjemlige utendørs-England er også vakkert på den semi-realistiske romantikk-måten som gjør at du føler deg i slekt med regnet og graset og leirkrukker med antakelig sursøtt anglosaksisk supporter-øl. Dessuten 1: Her slåss de så siklet skvetter. Dessuten 2: Cate Blanchett spiller Lady Marian med en pupillsmal erotisk kraft som ville gjort det uanstendig for menn å vise seg offentlig i strømpebukser når hun befant seg i nærheten. Naturen og Blanchett er skjønne som plutselige vestlandsmorgener uten motlys og vaselin, og engelskmennene er som vanlig skitne, stygge og tannlause som gamle sauegrinder. Kongekrona skrangler like metalltynt som ei takrenne. Bøndene pløyer med miljøvennlige treredskaper som gir dem rett til Kirkens Nødhjelp, og slottene er mindre enn entreprenør-villaer i Sola kommune. Jeg må si jeg liker det.

Filmen behandler den litt vage perioden før Robin blir Hood, og i denne filmen kommer han reisende som egentlig desertert leiesoldat fra Richard Løvehjertes sjuskete utenlands-felttog. Russell Crowe er en sann mann. Han og Blanchett burde ha møtt hverandre i Farmen. 2010.

Fame

FEM 21.30

fame 1980

Spreke unger som skal bli underholdere.

terning 5 liten Voldsomt livslysten, sentimental, morsom og rørende skildring av unge amerikanere på kunstskole i New York. Siden TV-serie. Laget i 1980 av Alan Parker. Irene Cara og Debbie Allen på rollelista. 2 timer, 14 minutter.

Dødelig våpen 3

Max 21.30

dødelig våpen 3

To gode venner gjør det igjen.

terning 5 liten «Dødelig våpen» startet som en voldsglad desperasjonsflip med svart action-humor og anspent familieflørt, og den tilvirket mye deilig surrogat-alvor for bortskjemte avreagerere. «Dødelig våpen 3» er det vi i Gibson-vennenes actionforening vil kalle en rutinert oppfølger, samtidig med at vi anstrenger oss til det ytterste for å overse de tilløpene til trøtthet som følger med tredjegangs-utløsninger.

– De få dumme scenene er Robert Mark Kamen sin skyld, sier vi til hverandre. – Den tosken skreiv «Karate Kid III», og har som spesialitet å drepe farten i seriefilmer med sin lavoktan-fantasi. Men han klarer det ikke så lenge Jeffrey Boam (actionforeningens yndlingsforfatter) også er med. Boam er en fin fyr. «Dødelig våpen 3» er en stilig film.

Og det har vi forsåvidt rett i. Mel Gibson og Danny Glover er så slitesterke i rollene sine at de antakelig kunne vises som nittitallets etterfølgere til Grevinnen og Hovmesteren lille julaften uten at folk ble lei av dem. Egentlig betyr ikke handlingen så mye i disse filmene. Hvis du begynner å legge merke til den, er det et dårlig tegn. Best er genren når urimelighetene flyter så tett på hverandre at du kan gå tørrskodd over til Tjuvholmen uten bekymring for verken dybder eller grunner.

Treeren veksler nokså elegant småfikse TV-serie-samtaler mellom gode venner mot massiv mega-action der rivningsklare California-hus bokstavelig talt sprenger budsjettrammer. Nygamle ting oppstår underveis: Etter ut-av-rekken-gå-systemet er det Murtaugh som skal ha de store følelses-rasene, mens den tidligere nevrotikeren Riggs ser litt forsømt ut som trøster. Sønnen til Murtaugh har usikre forbilder blant boyz n the hood, dattera spiller film, huset er til salgs, gubben skal pensjoneres. Joe Pesci gjenoppstår i en rolle som er skrevet langt utenpå utsida av handlingen og maser fram makro-humor for undermålere.

Rene Russo er foreløpig siste forsøksheat i damestafetten «Hvem kan spille kjæresten til Mel Gibson uten å se stygg og uanselig ut?» og kommer ganske bra fra det som karatetøff sparkepike (vristen i høyde med taklista), så lenge ikke hun og puritaneren Gibson skal forsøke å imitere intimitet innimellom luftspagatene. Det er synd med Mel. Han er den mest klønete elskeren. Til og med Woody Allen gjør det bedre. 1992.

Mitt store fete, greske bryllup

TV2 Livsstil 21.00

mitt store fete greske bryllup

Nia Vardalos gifter seg med John Corbett.

terning 5 liten Det finnes flere aktverdige grunner til å se den amerikanske komedien «Mitt store fete greske bryllup». Tom Hanks og kona Rita Wilson har produsert den, og de er veldig fine folk. Filmen behandler gresk selvopptatthet med oppgitt ironi og burlesk sans for etnisk paranoia. Dette er dessuten en komedie med bare nye fjes, og de er lette å like.

Filmen kom fra ingensteder og gjorde svære ting med amerikanske salgslister i 2002. Den ble dessuten nominert til én Oscar og to gylne glober.

Nia Vardalos er hovedgrunnen. Hun likner mindre på Hollywood-gjengen av Armani-stativer enn Dumbo og spiller den selvstendige, halvunge klønejenta Toula som aldri finner seg en fin, greskætta ektemann med dårlig klessmak. Så treffer hun en ikke-greker og vil gifte seg med ham. Hvis noen skulle ha trodd at grekere i den store smeltedigelen er mer vidsynte enn mullaer når det skal gifteknives, har de ikke trodd denne filmen. Det greske USA-miljøet beskrives som bunadstullinger med ortodokse moussaka-hjerner, og ekteskapet mellom Toula og den langhåra mildheten John Corbett blir ikke lett.

Men «Mitt store fete..» er ikke samfunnskritikk, men harmløs forsoningshygge. Den koser for alle jordens flokevisefanatikere med like stor forståelse for alle. 2002.

Letters to Juliet

TV2 Livsstil 22.50

letters to juliet

Amanda Seyfried lytter til Vanessa Redgrave, mens vi ser på Italia.

terning 5 liten Jeg er den lykkelige eier av HD, så jeg har fått se Guds lekekasse Toscana i bilder som er så skarpe at de antakelig er farlige for kiropraktikken.

Jeg vet ikke om dere husker Amanda Seyfried fra «Mamma Mia!» En kvikk blondine-installasjon med sterkt balsamert hår og store, følsomme fole-øyne. Hun har et tårepotensiale uten like. Når Amanda blir rørt, er det plass til halvlitersflasker.

Det er bra, for i denne filmen kommer kjærligheten tilbake til sin opprinnelighet i et landskap som den nevnte lekende Gud oppfant for at folk skulle bli så formidabelt forelska at de en stakket stund glemte å være misfornøyde med Stoltenberg.

Det starter med at Seyfried reiser til Verona sammen med sin langtidsforlovede Gael García Bernal. Hvis du i utgangspunktet lurte på hva den pinglete skuespilleren har her å gjøre, så tenk den tanken at han kanskje skal byttes ut. Bernal spiller restaurantmann på jakt etter oster og vin, og han er druelig opptatt på hele romanse-reisen samtidig som han overdriver oppjagetheten sin som om han har termitter i trebeinet. Tynn som farris, overspent som espresso. Snakker som en nevrologisk lidelse.

Men vår melankolske Amanda bryr seg enda mindre om forlovedens fravær enn om tomaten hennes skulle ha blitt overkjørt. Hun finner veggen med brevene til Shakespeares Julie, og deretter besøker hun damene som svarer ulykkelige kvinner fra hele verden. Og i Italia går budskap så fort at da den amerikanske jenta har dugnadisert fram et brev til Vanessa Redgrave, kommer den engelske ladyen plutselig reisende sammen med barnebarnet sitt for å finne ungdommens elskede.

Det var et hekkans godt valg. For det gir den klarsynte herr Blåe-Ray en sjanse til å reise i rød Fiat gjennom Toscanas landskaper på jakt etter en mann i 75 års alderen. Det er så vakkert. Kveldslyset over Toscana er som avhengighetsskapende kjærlighetsdop, det er som om skygger og sjatteringer blir samlet i en sjelden skjønnhet som ellers bare finnes inne i mennesker når de ser sine nyfødte. I Toscana er lykken et utendørs-fenomen. Å reise gjennom Toscana må være som å besøke en eufemisert versjon av sin sjel. Jeg har vært i Italia én gang, og det var på filmfestival i Venezia. På pressekonferansen til en italiensk regissør sto det straks opp en mann og sa på et engelsk som kunne vært inspirert av «Forhekset av månen»: –.Hvorfor elsker ikke mennesker på film slik de gjorde før? Da gråt regissøren på scenen. På ordentlig. Han med spørsmålet ble kasta ut. Italienere er ikke som deg. De ville aldri holde med Tottenham. De er Guds hamstere.

I denne verdenen treffer Amanda også Vanessas barnebarn Charlie, som er en uromantisk engelskmann med kornfarger og snille knappenålsøyne. I utgangspunktet er hans besøk i Italia som en avholdsmann på Beerfest. Men han kommer seg. Jeg skal ikke røpe mye, men Franco Nero setter i stand et utendørs-bryllup på toskanisk steingård som er umenneskelig vakkert. Gracia destina!

O hellige moder og hennes mektige murere, Guds dag som landskapskunstner og alle sensuelle fargers lastefulle, syndeskapende opphav. Se og nyt. 2010.

Killer elite

TV2 Zebra 21.00

killer elite

Jason Statham og Robert De Niro med pistol i brødet.

terning 5 liten Noen ganger går du ut av kinoen og vet du at du fikk det du kom for. Sånn er denne filmen. Ikke spesiell. Ikke god. Hva du kom for.

Når Jason Statham med så svart skjeggrot at han kunne vært bror til Svarteper, kaster seg ut gjennom vinduet i annen etasje bakbundet til skamslått stol, da føles det rett. Det var en enkel stol, og ingen kommer til å savne den.

Robert De Niro er gjenoppvekket fra de hensiktsløse komedienes dødsrike og spiller senior-morder i leiebransjen med istappøyne og neo-mandig åttitalls-skjegg. Clive Owen har mistet det ene øyet, men han har til gjengjeld vunnet seg en stødig Steinkjer-bart. Alle disse tre mennene er så mye større enn virkeligheten at de kunne ha forsvunnet hele Midtøsten, og ingen ville ha skjønt hvordan de flytta pyramidene fra Gaza til Kairo.

Filmen handler om en jobb der tidligere britiske spesialsoldater skal myrdes sånn at det ser ut som en ulykke. Owen er en sånn eks, og han skal forsøke å hindre det. På landsbygda har Statham en kornvâr kjæreste i hyggstyvlar, så han vil ikke dø lenger. Simsalabang-bang.

McKendry har laget en film med hoppestokk-rytme, men den står i alle fall aldri stille. Når den starter for tredje gang har du vennet deg til det. Og som sagt: Ingen går inn på en Statham-film for å kline. Du er der for ødeleggelsene. 2011.

Riddicks krøniker

Viasat4 23.00

riddicks krøniker

Alexa Davalos spaner med Vin Diesel.

terning 5 liten Du ante det. Selvfølgelig var «Riddicks krøniker» den beste actionfilmen denne sommeren. Amerikanerne likte den ikke, for oppfølgeren til «Pitch black» likner lite på «Tatt av vinden». Den er en bildeskeiv, vill, rå og kunsthistorisk vakker voldsbrumler uten egentlig ekkel innvold.

Nekromongerne er det nye universets overklasse og religiøse fundamentalister. De bor i en verden av gråbørsta stål, og arkitekturen er som nazi-ornamenter, en slags Hitler-jugend. Uniformene får myldreskurkene til å se ut som kordeltakere i en ukjent Wagner-opera. De utbrer det nye Underverset, et tredje eller tolvte rike der ærlige menn og kvinner er omgjort til superslaver for Overherren.

Av dette kunne det blitt mye politisk snikksnakk. Men ikke i en australiers film. I Australia snakker de ikke engang i Parlamentet. «Riddicks krøniker» beveger seg raskere enn noen film det er naturlig å sammenlikne med, og slåsskampene er så forvirrende og epileptisk nærfilma at de ser ut som Putte i blåbærplukkeren. Det funker faktisk veldig bra. De trauste wire-koreografiene av svevende asiater er erstatta med et hesblesende klippearbeid som er mer irrasjonelt enn lord Vaakos TVNorge-frisyre.

Filmen starter med at Vin Diesel jages over en hvit vinterplanet. Alt hår er utgrodd, men øynene likner framleis lettmetallfelger. Neste planet er vakkert rustrød, og der bor de futuristiske arabere i foreløpig fred. Nekromongere og leiemordere er ute etter Diesel, og da en god del velgjørende flamring og flakking med forstyrrende falsettlys er unnagjort, havner han som fange på den svarte vulkanplaneten Crematoria. Han lar seg frakte dit for å redde Jack, som heter Kyra og blir spilt av Alexa Davalos; en slags salatsmal, fransk Bellucci-kopi med proteinoverskudd og helsestudiomimikk. Men filmens Lady Macbeth, Belle Harry, jeg mener Thandie Newton, skal forsøke å lure offisermannen sin til å hive herren.

Mye solid action oppstår. Du kommer til å like når Diesel tar en davycrockett på den metallbelagte varulven. Det er stilig når Overherren utfører en slags lysballett med begrepet Tid, for han er så magisk kvikk at lysbølgene ikke følger med. Dere kommer til å elske den Mad Max-råe scenografien, den grumlende, B-film-kule replikk-kunsten, den sviende sola som er verre enn Vaulen og den reinslige bruken av farger og former.

«Riddicks krøniker» er solid og artistisk action, og sjøl om den av og til kanskje beveger seg med gåtefull egenvilje, trenger du ikke hovedfag i forrige kapittel for å skjønne hvem som gjør hva med når. 2004.

The holiday

TV6 21.30

holiday, the

Cameron Diaz snakker dessverre også.

terning 2 liten «The holiday» er helt lik den irske filmen «Tara Road» med Andie MacDowell, men det får nå bare være. Det er verre at den er skrevet og regissert av Nancy Meyers, som er et så stygt bannord at man ikke kan si navnet hennes i julen uten at en engel dør.

Meyers har aldri glemt at hun ble separert fra ektemannen Charles Shyer i 1999, og filmene hennes er gretne på en litt Hollywood-trendy Vanessa-måte. «The holiday» er dessuten snakkesalig hinsides en hver tidligere beskrivelse av ordet. Dette er filmen der alle tastetrykkene til også de trivielle e-mailene er med. Hvis filmen hadde vært britisk, ville den bestått av verbalsnop og ordsevasjoner klarere enn krystaller – i Meyers’ ukontrollerte livsfattigdom finnes bare snadring som slaps, hvis noen kan huske hva det var. Fortellerstilen er omstendelig inntil det senile.

Cameron Diaz var en begivenhet for ti år siden, og nå er hun som en lagra tingest etter at AA-batteriet flata ut. Som furtent forelska ser hun ut som noe Pinochet kunne ha fortjent mens han ennå levde. Jude Law strever med å bli en fyr som egentlig ikke finnes. Men han står ihvertfall for filmens eneste overraskelse, og i noen få utvalgte Law-scener funker filmen med uventa varme og sjarme og innholdsrikt liv. Jack Black er søtere enn nybørsta butikk-kanin, men blir aldri viktigere enn en litt stor tivoli-premie. Det er synd for Kate Winslet, som ihvertfall er en fullblods Streep ved at folk blir beveget av å se på at hun tenker. Det er bra. Men filmen er ille.

Noen vil nok like den. Kvinner som egentlig bare lengter etter kakao-søsterskap og de gamle flettene sine, og menn som vet navnet på sin egen deodorant. Men hvis du fremdeles foretrekker potetgull framfor Napoleonskake, har du ingenting her å gjøre.

Kate W. elsker en mann som bare misbruker henne. Diaz hiver ut samboeren sin fordi han var utro. De to bitre kvinnene bytter hus – en risteklokke-idyll i England og et neofunk-palass i L.A. Snakksnakkkvakkkvakksnakkkvakksnakk. 2006.

Fredag 29.12.– Noen fine filmer på den unødvendige fredagen

 

Catch me if you can

TVNorge 22.15

terning 5 liten Denne dagen er fjerde juledag og bitte lille nyttårsaften og verdens mest bortkasta fredag. Ingen gikk egentlig på jobb denne uka. Noen var til stede. Etter den unødvendige fredagen kommer først en halvhjerta lørdag – og så er det nyttårsaften, da alle folks russeforventninger til livet skal virkeliggjøres sammen med festkledde treåringer og bestemor fra Varhaug. Nyttårsaften er en støyende tragedie, og akkurat denne fredagen burde man bruke til meditasjon, selvinnsikt, Mahlers femte symfoni og passelig kokte grønnsaker. Men filmene er OK. «Da han møtte henne» finnes der, med sine snodige seksual-hemninger, Guy Ritchies «Revolver» er åreit, og Statham ser ut som Leif Tore Lindø, Potter er storarta og Spielberg har laget en elegant svindlerfilm. Men dramaet mangler.

Likevel. Til filmen.

catch me if you can

Leonardo DiCaprio ser ut som en 12-åring og er legendarisk svindler.

Dette er en film om tre store menn som til og med gjør det morsomme riktig. Steven Spielberg, som har holdt fast på den såre følsomheten sin gjennom et livsløp og en karrierereise som pleier å slette minner hos de fleste og etterlate det opportunistiske: Drid i!

Men Spielberg fortsetter med å være den samme. Han lider for de som så ekteskap oppløses og faren gå. Her har han tenkt og følt fram et djupt gripende drama i noe som mest likner en komedie, og Steven svir. Tom Hanks er mannen som driver og forandrer seg fra ingenting til alt. Om igjen og om igjen. Han kan spille gangster med en lukkethet som det ikke finnes farmasi for. Og han kan åpne tilgjengeligheten i seg slik han gjør i «Catch me if you can» og finpensle en litt pertentlig FBI-agent uten verken fantasi eller humor; bare tilstedeværelse og hjertelag. Leonardo DiCaprio, så ut som en jernmaske i «Gangs of New York». I denne filmen forvandler han seg fra omtrent den gutten han spilte i «A boy’s life» til å bli den unge Marlon Brando. DiCaprio spiller fantasi-jønkien og fantasten med et varmt og troverdig svermeri som du kan lese i sitte-manerer, øyekast og sjenerte smil. Han er en stor skuespiller (men gjeng-regissøren Scorsese må ha blitt en ukonsentrert personbetrakter).

«Catch me if you can» forteller om den autentiske svindleren Frank Abagnale jr. som nektet å gi opp da farens (Christopher Walken) finansielle snømann-storhet møtte virkeligheten og våren. Den unge gutten trengte raske løsninger og plutselig suksess, og så perfeksjonerte han seg i det som vi andre bare er halvt utdanna til: Han svindlet. Jeg har ikke lyst til å fortelle for mange detaljer om denne handlingen heller. Det finnes scener med overraskende enkelhet og voldsom virkning: Som for eksempel den der Hanks vasker skjorter i laundromaten. Som da ensomheten melder seg på telefonen. Som da Spielberg i et slags profetert gallerhat får Frankrike til å se ut som Tyrkia i «Midnight Express». Fortellerformen er lettere enn vipevipp, og humoren vennlig og fantasi-eggende. Ingenting pinlig. Ingenting ondskapsfullt. Ingen mennesker å forakte, bare mer enn to timers tankefulle og blankøyde vandring rundt i drømmernes evige Syden-biotop. Dette er filmen som både skal imponere og gjøre deg glad. 2002.

Det er aldri for sent, Larry Crowne

Norsk TV2 22.45

larry crowne

Julia Roberts og Tom Hanks burde ikke spilt i denne filmen.

terning 4 liten Dette er den Tom Hanks-regisserte filmen om at det aldri er for seint i livet, for middelaldrende Larry som spilles av middelaldrende Tom, begynner på college igjen i stedet for å se etter en fin gravstein. Med i filmen er også Julia Roberts. Hun spiller lærer som verken elsker jobben eller ektemannen. Det er mye nostalgisk scooterkjøring i filmen, og den har et budskap. Nei jeg orker ikke gjenfortelle det. Kjøp en lykkekake. 2011.

Harry Potter og halvblodsprinsen

TVNorge 19.30

harry potter og halvsblodsprinsen

Snart voksne: Daniel Radcliffe og Emma Watson.

terning 5 liten Jeg er så begeistra for den siste Harry Potter-filmen at jeg antakelig får tilbud fra Skivebom-akademiet, for halvblodsprinsen har faktisk fått en del gompe-kjeft. Men OK. Gomper er gomper, og akademiene deres er ikke alltid det mest magiske som finnes.

Allerede fra starten på Blu-ray-kopien (som trenger et helt wienerbrød på å loade i den merkelige Sony-maskinen min) ser filmen tredimensjonalt detaljrik ut; bildet er nesten unaturlig klart, og jeg tok meg i å lure på om det kan ha vært så fantastisk på kino.

«Harry Potter og Halvblodsprinsen» er malerisk dyster slik de deilige kitscherne vil ha det. Filmen starter i et psykoanalytisk, britisk sjelsmørke som gjør at man bare ser konturer; det er som å bli dumpa i et utspekulert psykologisk landskap, strandet i rett i mellomgolv-nifsheten der hvor voksenhet blir til. Potter-filmen har noe til felles med «New Moon» – det er fornemmelsen av antent pubertet som gjør opplevelsen, ikke den ytre handlingen. De første filmene var for romantiske barn og ponni-jenter. Men barna ble store, og nå har de starta vandringen i villniset, i det freudianske krattet, i de surrealistiske kjønns-korridorene og den skråsikre identitets-forvirringen. Den som fører til at alle barneferders far blir borte og man må klare seg selv.

Potter er blitt en dyster og stor mann. Hermine forsøker å overbevise Ron om at de er framtidsretta og forelska, og Harry himself befinner seg i en slags innøvd gravitasjon mot søstera til Weasley, den aksete, alvorlige og sympatiske jentungen Ginny.

Det skjer nye forræderier og forferdeligheter rundt dem, og Potter kjenner sin skjebne slik en soldat på jernbanestasjonen gjorde det i gamle romantiske krigsfilmer mens Ingrid Bergman eller noen vifta med vått lommetørkle. Mye av filmen foregår i en visuelt vekslende forventning om kjærlighetsliv. Det er ikke sånn at man bare tryller med staven. Den melder seg med andre krav.

Det er vakkert. Mørket. Tåka. De eventyraktige, klare fargene, følelsen av å se en blid gjenfortelling av Rembrandts samlede. Harry ser ut som den unge John Lennon eller Mel Gibson med briller i en Goldie Hawn-komedie, Voldemort er egentlig en ulykkelig, trist og forstyrret guttunge av den sorten som kunne fått to bokstavpiller og boms i seng. Vi begynner å se ondskapens dybde: En ulykkelig unge som finner ut at han liker å ha det vondt.

Prøv å se den siste Harry Potter-filmen som bevegelig maleri. Den går seint, men den er vakker, og innenfor seinheten har den gjemt en følbar sarthet og skjønnhet.

Hvem er denne David Yates, som også regisserte den forrige filmen? Han er en 46 år gammel brite som før 2007 bare var kjent for TV-serien «State of play». Stilig mann. 2009.

Evan den allmektige

TV3 21.30

evan den allmektige

Steve Carell sammen med sine forfedre.

terning 2 liten Oppfølgeren til «Bruce Almighty» er egentlig en komedie-katastrofe og burde få sitt eget varslingspanel. Men filmen er interessant på en utilsikta måte.

I filmen spiller Steve Carell, som var morsom i den ene filmen «40 year old virgin», en pertentlig amerikansk politiker som klipper nesehår slik bare tannleger gjør det. Så får han gammeltestamentlig snekkerverktøy i posten. Avsender er Gud, og den ertelystne Gud ber kongressmannen Evan om å bygge en ark, hahahaha.

Egentlig tror jeg at Gud heller ville ha valgt Al Gore med ordene: «Bygg deg en ark og ikke mas sånn». Men i filmen skjer det altså med den nyflytta familiefaren Evan, som utløser panikk da han møter kolleger og venner og familie og sier G-ordet. Mannen nevner Gud. Ingen gjør det lenger uten å bli underkasta seriøs medisinering. Märtha Louise sa E-ordet og ble erklært umyndig. I Tom Shadyacs film vil fruen ta med barna og flytte til mor fordi ektemannen sa G-ordet.

Satiren er ikke tilsiktet. Filmen ironiserer ikke over et samfunn som ikke er i stand til å ta ordet Gud på alvor. Den bare skøyer med fenomenet at en fyr faktisk møtte Gud, og ikke en gang Gud tar Gud på alvor – Gud har et litt skøyeraktig Åpen Post-smil for at ingen skal tro at han er en kjedelig kristen fra Midt-Jæren.

Evan skal bli Noa. Filmskaperne tror at Noa var Gud, så de har gitt filmen tittelen «Evan den allmektige», sjøl om den arme hobbysnekkeren stort sett ikke makter noen ting.

Filmen gjør heller ikke det. Fraværet av morsomme mennesker og fiffige hendelser tyner Steve Carell som komiker, og han vrimler patetisk med ansiktet for å kompensere fraværet av vitsepoenger.

La meg også bare nevne det bibelhistoriske paradokset at alle dyrene som kommer til Evan, er mirakuløst stuereine. Ingen skiter. Og der ligger kanskje den beste historien i soga om gubben Noa – han klarte å få alle dyr på jorda til å holde seg i 40 dager og 40 netter. 2007.

Da han møtte henne

FEM 18.30

when harry met sally

Billy Crystal har hatt sex med Meg Ryan. Det var urovekkende.

terning 5 liten «Da han møtte henne» er en kjønnsfilosofisk nærdistanse-rakett med kjernefysisk sprenghode (og nå kan de med freudiansk forurensning av sinnet bruke resten av dagen på ordsammensetningen), men da den gikk på kino, slapp befolkningen uskadd fra angrepet. Den eksplosive ideen at sex og vennskap opphever hverandre gjensidig ble foreløpig ufarliggjort ved at det Manhattan-muntre manus-mennesket Nora Ephron utstyrte verdenshistoriens tyngste dom over forholdet mellom menn og kvinner med et utførlig film-humør. I vår kultur tror jo folk til og med at en latter kan forlenge livet.

Siden den gang har imidlertid det avgjørende skjedd at Norges eneste sekret-spesialist Berthold Grunfeldt i noe som hos andre menn ville ha blitt tolket som en tordenværtung 50 års krise, har betrodd tabloid-pressen at nærhet fører til tap av lyst. Dermed kommer videoutsendelsen av Rob Reiners film i et dystert perspektiv. Når både sexologer og amerikanske matspaltister finner ut at menn og kvinner ikke kan være venner uten at det fører til seksualtørke, da ser det mørkt ut både for kjernefamilien og forspill-kulturen, som begge bygger på at samleier skal innledes med skjelvende betroelser om barndommens sommerferier på Lista.

For å unngå at menn og kvinner i framtida er bitre uvenner også mens de lager barn, lanseres en lysere tolkning av filmen til Ephron og Reiner.

«Da han møtte henne» handler om at den profesjonelt gretne Billy Crystal og det oppløftende juni-trynet Meg Ryan bruker 12 år på å bortforklare det faktum at de utsetter hverandre for gjensidig magnetisk ulikhet. Hun er den rettlinja systematikerdama som liker livet så lenge det finnes i oversiktlige porsjoner, han er den ensomme fabrikanten av kompliserende døds-aforismer. De trenger hverandre slik Finbeck trenger Fia, Blondie trenger Dagobert og Sjømannsforbundet trenger Fred Olsen. Når de oppdager den sørgmodige Berthold-regelen om vennskap og sex, er det bare som en foreløpig forhindring av den viktigste sannheten om kvinner og menn: De som liker hverandre, liker hverandre. Noen folk går rett i fletta på hverandre. Noen gjør det ikke om de levde sammen i 100 år. Det spiller ingen rolle om de er venner, om de har artist-sex eller simulerer orgasmer. De hører i hop. Det er bestemt i himmelen. Derfor er Ephrons deiligste scene en kafe-firkant der venner forsøker å koble de som ikke kan kobles. Den er visjonær og bedre enn Meg Ryans oppskrytte kafeteria-orgasme.

Før dette blir alt for langt: «Da han møtte henne» (When Harry met Sally) er en vittigromantisk pratefilm for mennesker som koser seg og leker med alle de kjønnsfinurlighetene som andre lever av å kalle problemer. Den har en generøs 10 års aldersgrense og vil gjøre noen lykkeligere enn de var før. 1989.

Dødelig våpen 2

Max 21.30

dødelig våpen2

Mel Gibson og Danny Glover tar seg av sørafrikanerne.

terning 5 liten «Lethal weapon 2» er en etter hvert ganske kjent actionkomedie-thriller fra 1989 der Mel Gibson fortsatt spiller den selvmorderiske politimannen Riggs og Danny Glover er kollegaen hans med snill familie. Mer vekt på humor i oppfølgeren, der Joe Pesci spiller vimsete femte hjul på vogna. Patsy Kensit er dama, og handlingen dreier seg om den sør-afrikanske ambassaden som brukes som narkotikareir. Fra før Le Clerk fikk fredspris. 1 time, 53 minutter.time, 53 minutter.

New year’s eve

TV2 Livsstil 21.00

new years eve-2

Robert De Niro forsøker å dø i fred, men der sitter Halle Berry.

terning 2 liten Nå skal jeg forsøke å forme dette som en anbefaling. Det er nemlig sannsynlig at enten du eller cocker spanielen din virkelig har lyst til å se en film der Hilary Swank, Bon Jovi, Ashton Kutcher, Michelle Pfeiffer, Katherine Heigl, Zac Efron, Jessica Biel, Josh Duhamel, Sarah Jessica Parker, Halle Berry, Robert De Niro og noen flere feirer nyttårsaften med så mye blogg-enkel Narvesen-tristhet og romanse-melankoli at det vil vokse teddybjørn-pels i håndflatene dine.

Vi ser på det positive først: Hilary Swank er innbydende stram i tyrannosaur-kjeven, for hun har ansvaret for at kula detter når den skal i bad taste-partyet på Times Square. Kjevene til Hilary liker vi. De har samme dyriske appell som biff-bestikk. Katherine Heigl har skaffet seg de svært omtalte krembolle-kinnene som får henne til å minne litt om en sånn forråds-gnager som gjemmer barnemat i munnen. Det er fint, for vi liker kvinner som gir opp tynnhet. Ashton Kutcher vil ikke feire nyttårsaften, og det liker vi også, for det betyr at han blir innendørs. Michelle Pfeiffer gjentar den sørgmodige offer-rollen som hun hadde for tjue år siden da hun forvandla seg til Catwoman. Vi liker Pfeiffer, for hun ser alltid så sjaber og sårbar ut at hun sikkert ville likt oss hvis vi klippet håret. På den annen side: Vi liker ikke Bon Jovi, for en fyr skrev på Facebook at han er bedre enn Bob Dylan. Vi liker heller ikke at Robert De Niro ligger småsmilende på sjukehus og skal dø, mens han ser ut som et impotens-skremsel fra en Viagra-reklame. Vi liker virkelig ikke Sarah Jessica Parker, for hun er fugleskremselet i «Sex and the city» og har så spisse knær at hun kan komme til å punktere noens prostata.

Sammen utfører de en mildt sørgmodig-morsom mosaikk-film; det vi også kan kalle kaos i kasserollen. Mange kommer til å like den. Ikke gi dem julegave neste år. 2011.

Revolver

TV2 Zebra 21.00

revolver

Jason Statham ser plutselig ut som Aftenbladets Leif Tore Lindø.

terning 5 liten Her står et par overraskelser tett som taxi-kø: Jason Statham har hår og skjegg, og han spiller et svett, psykologisk actiondrama som gjør at han antakelig blir invitert i selskaper hos pologenserne framover. Ray Liotta er hypa-paranoisk gangstersjef med en sjelelig og kroppslig nakenhet som nok en gang gjør den ugripelige skuespilleren til et ikon, en kult-ting for folk som samler på pyntegjenstander av isopor og ukrainske boksåpnere.

Overraskelse tre: Briten og Madonna-mannen Guy Ritchie har våget lage en actionfilm etter millenniumskiftet der det så vidt er med ei eneste snakkende dame, og det er den middelaldrende Lilly Walker som ser ut som om hun sover med Johnny hver kveld og antakelig skal forestille aggressiv verktøy-homofil. De eneste andre kvinnene som deltar, skrever tause som strupte ender i sofaer.

Med andre ord: En sjokkerende vital representant for den demonstrative gangsterfilmen, den som kjørte løpet sitt, dreit i alt som var nødvendig og ofte endte i et sinnssykt jålete fravær av sannsynligheter.

Samtidig er «Revolver» et ærgjerrig forsøk på psykologisk liksom-drama om egoet og dets blanda blendverk. Er selvet noe som finnes eller noe som skapes, og kan man lures til å tro at man er seg selv?

Da Madonna leste mannens, vurderte hun antakelig å re-konvertere fra jødedommen til muskuløse NY-dansere, men vi som liker film, kan komme til å elske det aldeles forvrengte ved «Revolver».

Statham kommer ut av fengsel etter sju år, utfordrer kasino-kaksen Liotta og treffer to tilsynelatende visjonære forbrytere. Det handler om den perfekte svindel, det handler om hva tyveriet av Mr. Golds hvite pulver gjør med julebaksten det året. Statham er fantastisk med hår og skjegg. 2005.

Alene hjemme 2

Viasat4 21.00

alene hjemme 2

Ung mann tar inn på hotell alene. Ikke noe rart i det.

terning 5 liten Macauley Culkin spiller om igjen rollen som lille Kevin på villstrå. Denne gang reiser familien til Paris, mens han forveksler fly og havner alene i New York hvor han treffer både den hyggelige lekebutikk-eieren og den melankolske og ensomme due-dama (Brenda Fricker). Men mest har han nye fantastiske møter med småskurkene Joe Pesci og Daniel Stern. Søt, sentimental og svært morsom oppfølger. 1992. 1 time, 56 minutter.

Pitch black

Viasat4 23.15

pitch black

Vin Diesel ser nesten ingenting.

terning 4 liten  I rekken av Alien-filmer er nok dette den med de skeiveste bildene. Grunnen er at australiere har vært med på produsent-sida, og de fikk hornhinne-trøbbel av billig pils og høy nattehimmel i 1984 og laget deretter filmer med visuelle slagsider og fargefeil.

David Twohys «Pitch black» er en blanding av okkupasjonsgrøsser og leketøyshylle. Monstrene ser ut som albino-gremlins med papptenner, og de tåler lyset dårligere enn engelskmenn på påskeferie. Ett av grøssersjangerens ustanselig stranda romskip inneholder diverse dystre ferskvare-personligheter med kort holdbarhetsdato. De blir omringa og underringa og overringa av drapsmaskiner. Ettersom millioner av verdensrom-vampyrer ikke er blitt fora på kanskje 22 år, oppstår det like hysterisk kødannelse og mathamstring som under den såkalte gjærstreiken i mai 2000. Men de tør ikke komme ut i dagslys. 2000. 1 time, 45 minutter.

Torsdag 28.12. – Déjà vu og salat-torsdag med valgene til Norges mest alminnelige menneske 2015

 

Twister

NRK1 00.15

terning 5 liten Det er blitt torsdag i romjulen, en dag vi kan kalle salat-torsdag fordi de fleste mennesker på denne dagen er blitt så lei av sjokolade, marsipan, nougat, ett-eller-annet-filet, saus med svineflekker og amerikanere som skal redde julen, at til og med menn med kjønnsliv kaster seg over grønnsakskuffen i kjøleskapet og leter etter inntørka agurk. På samme måten er det med filmene. Når folk kikker over filmlista for en romjulsdag, får de samme følelsen som når folk over åtti går tempotur med kamferhjupet ny-pust langs gravsteinene på Eiganes kirkegård: Og der var han og. Og selv trandrikkende ingefær-misbrukere med pulserende hukommelse føler at de er blitt senile, for lista ser absolutt ut som noe de så i går. Jeg tror det er ansatt ett eneste menneske som programmerer filmutvalget i alle normal-kanalene, og det ene mennesket, som er ei dame med slips, vant i 2015 tittelen «Norges mest alminnelige menneske».

Men, ok, til filmen. Ikke gjesp. Jeg tar meg nær av det.

twister

Helen Hunt klamrer seg til gjerdet, og Bill Paxton klamrer seg til Hunt.

Tornado-filmen «Twister» er for energofile. Det er sånne folk som stiller seg ved motorveien for å føle trailerne på nært hold, som lytter lystent når vaskemaskinen sentrifugerer, elsker piggdekk som spinner mot asfalt og syns at spener i fjøsvifta høres ut som en hekkans flott dag.

Det meste i Jan De Bonts forsøk på en moderne katastrofefilm utgjøres nemlig av heroisk overdreven energi. Helten i filmen er den brune tornadoen som herjer over Guds og menneskers fellesåkre med hensynsløshet fra helvete, vindtrommelen er en slags ånd av flaske som kaster våningshus og buskap på snertne kompassturer i himmelrommet og kan blåse seg sjøl opp til så mirakuløse dimensjoner at du får følelsen av at atombomba sitter i en potetkjeller og skammer seg svettende.

Sånt er underholdende. Meteorologi i glassbutikk er moro.

Det kjedelige er menneskene. Tolv minutter «Melrose Place» ville kjennes intuelt mettende i forhold til den pinlige pappbit-historien om at Bill Paxton er separert fra jeans-jenta Helen Hunt og skal skrive skilsmissepapirer i felten, mens han har med sin nye kjæreste Jami Gertz, som er like interessant som glasur.

Filmen bruker for mange tomme kalorier på å komme i gang, og de er en sann og ærlig lidelse. Man føler seg som en femåring som sitter lenka til barnesetet, og venter på at bilturen til Kongeparken skal begynne. Når først tornadoen er der, faller actionro over forsamlingen, og alt blir vel.

Bill Paxton kan aldri bli helt for de bortskjemte. Derfor anvender historien seg av råtøffe Helen Hunt. Hun kunne vært sysselperson på Svalbard, venstreving på fotball-landslaget og trekkhund for Monica Kristensen. Hesblesende effektiv, med en litt kantete stemme som minner om fingeren til Anja Andersen. Hun tenner allslags folk.

På den syvende dag skapte Gud datamaskinene for å få litt hjelp, og vi er etter hvert blitt så vant med computernes forbedringer av naturen at vi har sluttet å bli imponerte. Det som skjer i «Twister», er påpasselig større enn livet, og ser aldri sjenerende realistisk ut. 1996.

Den helskrudde professoren II

NRK3 19.30

den helskrudde professoren II

Spoiler: Dette er Eddie Murphy.

terning 4 liten Eddie Murphy spiller igjen professor Klump i en fise-film som kommer til å muntre mennesker med dårlig mage. «The nutty professor 2» er antakelig den mest vulgære komedien som noensinne er laget (i 2000), inklusive Kubricks «Eyes wide shut», og for å være ærlig likte jeg den så dårlig at Eddie Murphy føltes som et tannbelegg etterpå. Murphy utkledd som Janet Jackson er også med. Spøk! 2000.

The blind side

Norsk TV2 22.40

blind side, the

– Du ser det at siden du er en enkel, svart og tjukk mann trenger jeg deg for å kunne vise hvor raus og snill jeg er.

terning 4 liten Sandra Bullock gjør en hardrumpa skjørtrolle som dere kommer til å elske til siste vrikk, men historien er mer suppete enn sløsj. Jøje meg. Men søtt er det.

Dette er på en måte «Precious 2», og jeg skulle virkelig ønske filmen ikke var basert på en sann historie, for det betyr at den smisker uskjønt for ei overklassedame i sørstatene. Michael er en stor gutt med afro-amerikansk by-opprinnelse, og han er tung som en meteor og tilsynelatende seinere enn Jærbanen. Overklassefamilien til Sandra B. kjører opp bmw hans side i regnet og tilbyr ham opphold og kjærlighet, munterhet, gode replikker, stilig mat og utdannelse i et hus som Askepott ville ha valgt framfor prinsen sin.

Michael sier «Yezz Mrs. Tuohy» på den slumtrente Onkel Tom-måten sin, men etter hvert som han har levd med de hvite, blir han også et ressurssterkt menneske. Han har riktignok et par turer tilbake til sitt gamle nabolag, og der sitter hensiktsløse homeboys fortauslangs og lirer av seg kyniske hip-hop-replikker fra nittitallet mens de planlegger å nedverdige kvinner og siden dø brått av smittsom etnisitet.

De er på en måte kontrastvæska i dette retusjerte røntgenbildet.

Bullock spiller Leigh Anne Tuohy, og hun er en «Take-no-shit»-dame i den amerikanske tradisjonen der kristne kvinner med faste lår har lov til å snakke i forsamlingen, så føkk ju Paulus. Sandra har en Turtle-overflate som antakelig beskytter mot rust i hundre år, og hun snakker rett ut rett til folk mens ektemannen rister lunt på hodet, for dominante kvinner stimulerer testosteronet hans.

Dere kommer til å elske filmen og si at filmanmeldere er overflødigere enn fartsgrenser, og sånn skal det være i verden. Når noen lager filmen om at min dårlige dømmekraft egentlig skyldtes polarbears syndrom, da kan Bullock få lov til å spille mor mi også. 2009.

Harry Potter og Føniksordenen

TVNorge 19.40

harry potter og føniksordenen

– Der! Se! Trine Skei Grande. I regjering!

terning 5 liten Hovedskurken i denne stormfulle Potter-episoden er gudskjelov ikke den evindelige Voldemort, men ei forferdelig møkkakjerring fra skoleverkens verste byråkratt. Det er bra. Det er herlig.

DERMED får den lidende unge mannen Harry en fiende fra virkeligheten, og filmen repeterer klassiske nytelser fra pubertetens omfattende samling av indignasjonsporno. Imelda Staunton er terapeut-smilende ond og ekkel, og egentlig bygger hele filmen opp mot at hun skal få seg skikkelig på trynet. Hvis jeg skulle ha noen innvendinger mot «Harry Potter og føniksordenen», måtte det være at manuskriptet skusler vekk raseriet vårt. Vi får aldri se at Harry flater den inntrengte rektor-rotta seriøst. Vi får aldri se ham bli en skikkelig Rambo. Vi trenger en Rambo nå, for det er nok sutrende antihelter i verden.

TIL GJENGJELD er Potter en alvorstynget ung mann fortapt i minnene om sin egen framtid. I den forrige filmen brøt førpuberteten seg inn i trollguttens liv. I denne står han midt oppe i alle de klassiske symptomene på voksenverk: Forrevet av flyktige fornemmelser og illusjoner om ensomhet, tvilende, sårbar, sint og avvisende fordi han ikke lenger er et barn med enkle forestillinger om livet, men akselererer en kompliserende modning som nærmer seg galskapen. Hva skjer med meg? sier den unge Potter. Han er bleik og skakk av søvnløshet og depresjoner. Han føler at farsskikkelsen Humlesnurr unngår ham, han får visjoner om at den døde pappaen ikke var så storarta som han trodde. Og som om ikke det var nok: Han blir utvist av skolen uten grunn, og Galtvort overtas av idiotå fra ministeriet og hennes sørgmodige maktmester.

SAMTIDIG er Føniksordenen selvsagt en frodig tryllefilm med luksus-effekter, fullvoksne fantasi-utfoldelser og action av mild magesjau-styrke. Bildemessig er filmen en nytelse, for hver minste visuelle stemning er gjennomført og Men kampen mot Voldemort er egentlig bare grei nok. Mer spennende blir det faktisk at Potter og med-elevene trener seg til en tryllekyndig Humlesnurr-hær da den gamle rektoren får sparken. De gjør åpent opprør mot øvrigheta, og i en skjønn scene smeller de to terrorist-tvillingene opp hele undervisninga i et overdådig fyrverkeri. Det skulle vært mer sånt. Ulydighet er avhengighetsskapende, og egentlig blir Voldemort etter hvert en deprimerende fyr som vi har hørt nok om: Bli kvitt ham og kom dere videre.

FOR KANSKJE er manglende utviklings-muligheter i djevle-metaforen den største svakheten i mamma Rowlins endeløse historie. Han burde ha dødd i denne filmen. Voldemort har ikke mye mer å fare med etter at vi fikk se pizzadeig-fjeset hans. Når det dukker opp noe så velsigna enkelt og menneskelig som en drittsekk-rektor, er det som om noen åpner vinduet og slipper inn ny luft.

Harry Potter trengte ny luft. Han kommer til å trenge enda mer i framtida. 2007.

Pretty woman

TVNorge 22.05

pretty woman

Richard og Julia i avskylige klær. Prikkete skjerf rundt hatten i samme mønster som kjolen? Usj.

terning 4 liten En av de søteste og snilleste kombinasjonene av Askepott og «Cabirias netter» og en av de største publikumssuksessene i 1990. Julia Roberts spiller en sjelelig upletta luksusprostituert som treffer den rike mannen Richard Gere og innleder et littegrann vanskelig kjærlighetsforhold. Laura San Giacomo spiller frisk venninne og Hector Elizondo sjarmerte alle som hotell-concierge. 1 time, 55 minutter.

Søvnløs i Seattle

TV3 21.30

sleepless in seattle

Jeg liker sånne bamser. Og Meg Ryan. Mest bamsene.

terning 5 liten Egentlig har filmromantikken stått aldeles stille siden «Casablanca». «Søvnløs i Seattle» representerte i sin tid et nygammelt forsøk. «Søvnløs i Seattle» dyrker plysjpoesiens ironi. I den elsker Tom Hanks og Meg Ryan hverandre på så magisk avstand at det må et snakkeshow i radioen til, og på lydsporet finnes det mer nattemjuk romantikk enn på håpefulle og nattefulle nachspiel.

«Sleepless in Seattle» er ihvertfall verd å sitte hjemme for. Bare tenk på det: Når Sinnes-sludden slurer som slitte klutsjlameller utenfor hyttevinduene og libresse light hauger seg opp ved hytteveggen sammen med lysestakebrukte Stabburet-bokser, da står Tom Hanks på elve-verandaen ved huset sitt og ser melankolsk mot månen, vakkert uvitende om at et sted ute i mørket (Baltimore) tenker Meg Ryan på ham.

Nora Ephrons «Søvnløs i Seattle» er en usedvanlig vellykka gjenskapelse av kjærligheten slik den visstnok pleide å fortone seg før folk fikk den ideen at de kunne kle av seg og ta på hverandre. Da gikk elskende rundt vannet og sa at de allerede savnet hverandre, enda de antakelig skulle tilbringe de neste femti åra sammen, og så valgte de bevisst feil for estetikkens skyld («min skjebne er å bli i kennelen sammen med Lassie, ihvertfall inntil hun kan tygge sin egen tørrfisk») og skiltes i dampen fra det store lokomotivet.

Moderniseringen er moden og avvæpnende: Hanks har mistet kona, og sønnen lider ved at faren er så trist. Han forsøker selvsagt å skaffe ny kjæreste på telefonen, men i stedet for å ringe 020 tar han kontakt med et av snakkeprogrammene i radioen. Da blir den sørgmodige enkemannen et følelsesmessig nasjonalmonument. 11 år. 1993.

Tre menn og en baby

FEM 19.25

tre menn og en baby

Tre menn får se en nyfødt barn og sier hysj. End of story.

terning 5 liten «Tre menn og en baby» er den amerikanske versjonen av en suksessrik fransk komedie om en pakke som er et barn som leveres hos tre ungkarer og forveksles med en pakke som er narkotika. Typisk fransk historie, men den fungerer også med Ted Danson, Tom Selleck og Steve Guttenberg. 1987. 1 time, 42 minutter.

Dødelig våpen

Max 22.30

dødelig våpen

Sorry for bildet. Jeg ville ikke bruke det, men så fikk jeg se blikket til hunden.

terning 5 liten «Dødelig våpen» er en høyeksplosiv psyko-bombe som flerrer skallen og legger åpen den følelsesmessige mottakeligheten som vi med vanlige, rotete sjeler har for intelligent utformede volds-opplevelser. Som demonstrasjon av hva som skaper anspent og intens action-glede, er den et mesterstykke. Som eksempel på hva vi godtar i sånne sjeldne gledesstunder, er den også tankevekkende.

De som tror at en masse bang-bang og krasj-krasj skaper spennende film, kan få lære seg hva en psyko-bombe er for noe. Vitsen er nemlig at sprengstoffet må inn under huden før det smeller, og den plasseringen foretar «Dødelig våpen» med uforlignelig eleganse.

Mel Gibson (best kjent som Mad Max) er en Dirty Harry-purk med følelsesmessige problemer. Etter at kona døde, lever han med pistolløpet i munnen og tårene i øynene i ei sjabby campingvogn. Vi vet aldri hva denne ubalanserte selvmorderen kan finne på, og følger hans kompliserte helte-tricks med imponert nervøsitet. Den blir ikke mindre når han kobles med det Cosby-generøse familie-mennesket Danny Glover; en tøff politimester Bastian med vakre barn og et passe harmonisk, men rotete hjem der folk elsker hverandre så voldsomt at de ikke trenger være perfekte. De to er politifilmenes mest innsmigrende supergutter noensinne – den sjelerivende uroen og den familievarme roen i samme utrykningsbil.

Filmen tar seg tid til å utpensle bekjentskapet i kjappe, humoristiske handlingsdoser som er en blanding av «Tid for ømhet» og «Beverly Hills Purk», før den smeller til for alvor. Superskurkene fra Vietnam-krigen kidnapper den snille negerens skjønne tenåringsdatter, kler henne naken, truer med å voldta henne og alt det der. Da eksploderer filmen i en effektiv voldsorgie som tar knekken på det vi måtte ha av god oppdragelse, og når sluttoppgjøret kommer i aggressivt hydrant-regn, ønsker vi oss bare at den slemme mannen må lide enda litt mer før han dør.

Bedre enn det er vi ikke. Eller kanskje tvert imot så trygge på oss sjøl at vi tar sjansen på et en-kvelds volds-kick? Sosionomene og psykologene får slåss om det i den lange, sinte holdningskrigen. 1987.

Harry Potter og ildbegeret

TV2 Zebra 21.00

harry potter og ildbegeret

Daniel med lasersverd.

terning 6 liten Den gale bildemagikeren Mike Newell har laget en djevlegrøsser for barn, og 63-åringen har samtidig diktet en pulsbærende, romantisk pubertetsskildring som får rospiggene til å sprette i Galvort. «Harry Potter og ildbegeret» er først og fremst så bra fordi frodigheten er sterkere enn effektavhengigheten. Det er faktisk sånn at du husker korridorflørten bedre enn fantasifigurene når filmen er slutt.

Newell har fått til en miks av forskjellige slags fortryllelser som ikke egentlig blir tydelige før man setter seg til og tenker på hvor mye som kunne ha gått galt. Han unngår skeininger ned i den amerikanske high school-gropa når barnevennene fra trolldomsskolen begynner å merke seksualitetens skillekraft. Romantikken på Galvort er skildret med stil og fingerfølelse både her og både der, og regissøren klarer til og med å gjennomføre et slags prom-ball uten at man føler seg hensatt til en ukul Hollywood-kloning. Det nærmeste han kommer kitsjkvern-karikaturen er rockebandet. Men det går bra.

Det er heller ikke uproblematisk å gi den unevnte Voldemort et ansikt. Det finnes flere filmer som pladasket på Lucifers fjes enn de som klarte å gi det ubeskrivelige et ansikt. Her oppstår den inkarnerte ondskapen i et poetisk tablå der den mørke mesterens milde maskot Timothy Spall nærmest bærer ham til en blanding av dåpsfont og dødstjern, og fra magiske elementer og Potter-blod oppstår en forsmedelig skapning som kunne vært virtuell voksdjevel i «Terminator 4». Møtet med tryllestavens lasersverd har den desperasjonen som Star Wars-filmene manglet.

Scenen med Voldemort er skremmende. Men om man tåler den eller ikke, avhenger kanskje mer av kulturtilhørighet enn alder. De som i dataspill og videofilmer har vennet seg til at det finnes et skremselssprengt mediemørke der ute, vil sette Voldemorts sadisme inn i en hverdagslig sammenheng. Hvis man er 43 år og aldri har sett noe mer skummelt enn kvitmalinga av Utstein Kloster, vil man tro at Mike Newells film har skapt både orkaner i Vesten og jordskjelv i Østen.

Ettar dødseternes terrorister har forstyrret verdenscupen, sirkulerer historien elegant omkring den store tretrollmanns-konkurransen. Fra et antesipert Frankrike kommer en bukett kvinnelige synkronstønnere, og fra et imitert Russland en tartar-aktig gjeng menn som antakelig lever av å spille serbiske mafiafolk i billige B-filmer. De fire konkurrentene blir elegant uttrukket.

Først møter de stakkars barna taggete drager med ildånde. Potter soper eventyraktige tårn på sin svevende lime og vi kjenner fartsgleden. Så dykker de ned på havsens bånn, der underlige havfruevesener og onde oktopjuskinger forsøker å undertrykke svømmedyktigheten. Til slutt går deltakerne inn i en bildenifs labyrint, der hekkene kollapser mer hektisk enn i høststormer, og to av de skremte pubertetsheltene får møte sin skjebne.

Den sterkeste skikkelsen i denne filmen er Brendan Gleeson som Alastor med det gale øyet. Han kunne vært utlånt fra en ukjent Mad Max-film og spiller uskikkelig lærer med en upålitelig intensitet og voldsom innlevelse. Hans edderkoppvisning er et slags høydepunkt i uventa forskrekkelhet. Joda, forskrekkelhet.

Innimellom actionsekvensene og uhyggen klarer Newell å gi puberteten i Galvort en troverdig sjel. Det er fantastisk uventa da dospøkelset Stina forsøker å kikke på Harrys bobleskjulte deler i badet. Filmen er dessuten djup på det viset at de enkle, overfladiske kurtisene og sex-flørten er gjennomført med en slags julaften-vennlig varme. De rødgule møtene i dormatoriene har både ungdommelig overmot og livlig kameratskap, og det gjør «Harry Potter og ildbegeret» til den mest menneskelige magifilmen så langt.

Og til slutt, til tvilrådige foreldre: Unger med mareritt har det bedre enn de som aldri fikk være med på noe. 2005.

The switch

TV2 Livsstil 21.00

switch, the

Jennifer Aniston kan være amerikansk forelder uten å bli skremmende eller teit.

terning 5 liten Det skal handle om Jennifer Aniston, som gradvis og uten Oscar-fremmende handikapp eller freudianske sidesprang er i ferd med å bli en av de triveligste unge kvinnene i amerikansk behags-industri. Hun var ei feira Friends-flis i mange år, men da ektemannen Pitt konverterte til Angelina Jolies strevsomme univers, ble hun liksom den sure eksen til Brad.

Det var dobbelt urettferdig, for Pitt burde holdt seg til Aniston. Han er en enkel gutt i stram dongeri, og det var aldri meningen at han skulle bære blitz-adopterte barn i flyplasskøer over hele verden. Han skulle sitte fint ned og ta en enkel nasjonalpils med Matt Damon og George Clooney, og så skulle Jenny A. komme forbi med kult skjørt og forelska auer. Jennifer har nesten alltid forelska blikk. Det blikket er det varmeste jeg vet om på film.

«The Switch» paraderer hva Jennifer er god til. Hun er bestevenninne med en hypokondrisk mann i strikkevest den dagen hun oppdager at hun vil ha barn, men ikke mann. Jason Bateman, med mobilbilde av sin utvekst på scrotum, blir forkasta som sædgiver fordi han er for bekymra, og han tilbringer deretter-tid med å låse dama inne sånn at hun ikke henter sæd hos en kung fu-regissør.

Da den eggløsna dama holder befruktningsparty for å insemineres med Patrick Wilsons veggklatrings-gener, drikker den stakkars bekymringsvennen seg full og foretar en typisk fyllik-forbrytelse: Han erstatter Wilsons ovariske invasjonsstyrke med sine egen. Det betyr at Jenny etter hvert blir mor til en merkelig, nevrotisk og dyster sjuåring som virkelig trenger en far av den sorten som bekymrer seg for datoen for solsystemets sammenbrudd og sier at nevrotisk er en intens form for selvransakelse.

Jennifer Aniston er flyktig og fin i rollen. Bateman er fantastisk i retning merkelig sannsynlig. Dette er mest de to milde mennenes film. Det finnes hypokondere, og det finnes hypokondere. Noen av dem er borte fra jobb hvis smøret er hardt en torsdagsmorgen, andre bruker svakheten sin til ydmykhet og generøs underholdning. «The switch» tilhører de gavmilde filmene. Det er kult å være svak. 2010.

Legenden om Narnia – Reisen til det ytterste hav

Viasat4 19.00

legenden om narnia - reisen til det ytterste hav

Omtrent sånn.

terning 5 liten Det er krig i England og de to minste Narnia-ungene Edmund og Lucy sitter på landet et sted med den nerdede fetteren sin Eustace. Han er en slags Dudleif i halve filmen. Plutselig flommer et skutemaleri over, og ungene svømmer seg til et vakkert sjøfartøy med Caspian som kaptein.

Filmen er et deilig eventyr. Den tobeinte oksen snakker til Eustace, og han dåner. I stedet for å stå halvstille og snakke som en søndagsskole (som faktisk finnes ennå), beveger filmen seg over i en eventyrfortelling som virkelig engasjerer. Caspian og hans eksilerte engelsk-unger må finne seks grever og deres seks magiske sverd for at The Dark Side ikke skal få overtaket. Det vil si: I denne fortellingen rammes folket av en grønn tåke som suger dem og sluker dem og forsvinner dem inn i en slags eksotisk, forsmedelig limbo.

Filmen er perfekt på to hele måter. For det første aksellererer historien naturlig, og dessuten inneholder den noen fantastiske animasjoner. Den lille rotteversjonen av Shreks sverdsvingende kattevenn er skjønn. Den litt melankolske dragen er utformet med fine ansiktsuttrykk. Og sjøorm-uhyret med alien-tryne funker faktisk flottere enn sånne computer-skapninger pleier gjøre for tida.

Poesien i Blu-ray-en er pusthemmende, og kulminerer når de seiler til Caspians land på et hav av hvite blomster og får se den formfullende vannvegg.

Dette er den beste Narnia-filmen. Jeg er ikke i tvil. 2010.

Alene hjemme

Viasat4 21.00

alene hjemme

Macauley Culkin med hedonistiske popcorn.

terning 6 liten Jeg skal ikke si mye om «Home alone», som er en av de mest sette filmene i verden av å¨penbare grunner. Men jeg må nevne at den på et vakkert vis formidler kynismens sødme samtidig som den samler seg til en ukontrollert sentimentalitet som nesten er litt for mye. Da den ensomme gamle mannen får treffe den teite familien sin likevel, er det meningen at vi skal glemme hva denne filmen egentlig handler om. For det første omsorgssvikt. Nittitallet var et fantastisk sted som fortsatte åttitallets bekymringsfrihet, og den mest populære julefilmen handler om at familien reiser fra en åtteåring hjemme i Chicago for å feire en støyende og gretten jul i New Orleans. Det er fantastisk, men filmen kan føre til psykoser og angst hos barn som ikke er trygge på foreldrene sine. Kriseteam er på vei. Dessuten formidler filmen den mest groteske sadismen som noensinne er vist i en barnefilm. Torturen mot de to småskurkene er utspekulert og hjerteløs, og når de tråkker spiker inn i foten eller får håret brent av, da ler vi så godslig at det antakelig er et sosialpolitisk standpunkt. «Alene hjemme» er en nifs film. Det gjør den genial. Vi har alle en klok og hjerneklar kyniker inne i oss, og for en gangs skyld får han popcorn og brus. 1990.

Onsdag 27.12.–Egentlig ikke en mandag, men heller ikke en onsdag

 

Avatar

Viasat4 21.00

terning 5 liten Dette er en slags mandag. Det kommer til å føles som en mandag. Og hvis noe føles som en mandag, må det være en mandag. Jeg har valgt ut en sær scifi-film om moral-imperialisme, for en amerikaner reiser ut i verdensrommet og blir fører for det undertrykte folket som åpenbart ikke er i stand til å føre seg sjøl. Jeg fikk TV-serien “West Wing” til jul, og den antyder med en fascinerende pratsomhet at på samme måte som den amerikanske eliten erstatter sex med å ta på hverandres tofu, blir alt som minner om moral underkastet skolegård-regler om hva folk kan komme til å tro og hva pressen kan komme til å skrive (den gang pressen skrev i stedet for bare å haste ned noen ord). Etter å ha sett fire episoder, er jeg overbevist om at ingen amerikaner i historien har passet bedre i Det hvite hus enn Trump. Joda. Det har med “Avatar” å gjøre.

Men til filmen.

avatar

Sam Worthington drar til urfolket i verdensrommet og finner seg en Pocahontas.

 

James Cameron har laget en teknisk imponerende indianerhistorie fra et påstått verdensrom, og den funker egentlig mest fordi den uendelige dyrkinga av treguden omsider fører til at panteistpøbelen kaster seg over teknodjevlene og forårsaker dundre-action.

For «Avatar» har en merkverdig gammeldags historie som ligger i så nært naboskap til Jodie Foster-kalkunen «Kontakt» at ett virkelig feilsteg ville ført til 2 timer og 41 minutter nyttårsmiddag. Det starter med at en soldat i rullestol bruker fem dager på å reise flere lysår inn i verdensrommet. Det overraskende er at han ikke kommer fram til en mystisk og stemningsfull ukjent virkelighet, han havner i et kronikk-kapitalistisk gruvesamfunn der de evinnelige imperialistkreftene fra korporasjonsrørsla driver og utbytter urfolket. På tross av at de altså har overvunnet relativitetsteorien, klarer ikke menneskene å lage våpen som trenger gjennom astro-apachenes karbon-skjelett, og derfor skaper de avatarer.

Pause. En avatar er et menneske som har fått tre meter høy urfolk-kropp, og med den skal inntrengerne gjøre seg til venns med de innfødte og få dem til å flytte helligdommene sine til hekkans vekk fra oljefeltene. Nei. Ikke olje. Utopium. På sekstitallet handlet alle filmer om Vietnam, nå er det Irak, sjøl om irakerne nok ville ha innvendinger mot å bli framstilt som naive naturfolk i religiøs sammensmelting med trærne. Dette er også historien om Kolumbus som fortrengte alle indianerne for å stjele gull, og vår venn soldaten møter da også en slags Pippi-Pocahontas som flyr i skogen med pil og bue og respekterer gud.

Den akademikerguden som vi i Norge pleier å kalle Herr Noe, heter eywa i filmen. Eywa kan mye rart. Hun har manet-engler hengende i lufta, og de samler seg om den forvandla soldat sånn at han skjønner at han er den utvalgte. Det betyr at Shawshank-kvalmen burde stige i spiserøret til de politisk sarte nok en gang – for her kommer det en enkel US Marine til annet solsystem, og han er selvsagt den utvalgte? Heavyhanded, Iron Jim, veldig tungt på labb. Det fører også til banale Lille Hoa-fornemmelser når Pandoras indianere framstilles som et nesten personlighetsløst enhetsfolk av en-dimensjonale munker og nonner. Forenklingen av urbefolkning er langt over i parodien, og det eneste som redder filmen er noen overmenneskelige data-mekkere.

For teknisk er «Avatar» en opplevelse. Skikkelsene til pandorianerne er fantastiske. Smale som undertøy-modeller og høye som masaier. De er nesten helt like menneskene, noe som bringer filmen i konfrontasjon med darwinistenes påstander om tilfeldighet. Det finnes en skapelses-mal i Universet, og den tok utgangspunkt i Twiggy.

Naturen minner litt om det fargerike sopp-nivået i Star Wars-spillet «Force unleashed», og den er mangfoldig som en regnskog-fantasi og full av nesten gjenkjennelige dyr. Hammer-neshornet for eksempel. En staut kjempe. Pause slutt. Soldaten og avataren Sam Worthington får etter hvert trøbbel med lojaliteten sin, og jeg røper antakelig ikke noe veldig viktig hvis jeg antyder at han blir en folkefører. Han leder også filmen over i den befriende sistetimen der naturens krefter horder seg over inntrengerne med indignasjonen til økologisk oppildna København-demonstranter. Da går det an å nyte engasjement uten å føle seg som et naivt meditasjonsoffer.

Alt i alt klarer «Avatar» seg fordi filmen er så vakker, og som vi vet fra før, gjør det ikke noe om de pene er dumme. Mer betenkelig er det at «Titanic» gjorde beinharde Cameron til en new age-blondine med pelsdyr-bekymring. Han kommer nok sterkere igjen. 2009.

The switch

Norsk TV2 22.40

switch, the

Jennifer Aniston med trivelig liten sønn.

terning 5 liten Forrige uke (i 2010) sto DVD-tittelen «Ja. Massemord kan vi!» på Aftenbladets nettførste i cirka en halvtime før den gode smak overtok, så denne uka skal jeg ligge med mjuk mule opp og gjøre alt godt igjen. Det skal handle om Jennifer Aniston, som gradvis og uten Oscar-fremmende handikapp eller freudianske sidesprang er i ferd med å bli en av de triveligste unge kvinnene i amerikansk behags-industri. Hun var ei feira Friends-flis i mange år, men da ektemannen Pitt konverterte til Angelina Jolies strevsomme univers, ble hun liksom den sure eksen til Brad.

Det var dobbelt urettferdig, for Pitt burde holdt seg til Aniston. Han er en enkel gutt i stram dongeri, og det var aldri meningen at han skulle bære blitz-adopterte barn i flyplasskøer over hele verden. Han skulle sitte fint ned og ta en enkel nasjonalpils med Matt Damon og George Clooney, og så skulle Jenny A. komme forbi med kult skjørt og forelska auer. Jennifer har nesten alltid forelska blikk. Det blikket er det varmeste jeg vet om på film.

«The Switch» paraderer hva Jennifer er god til. Hun er bestevenninne med en hypokondrisk mann i strikkevest den dagen hun oppdager at hun vil ha barn, men ikke mann. Jason Bateman, med mobilbilde av sin utvekst på scrotum, blir forkasta som sædgiver fordi han er for bekymra, og han tilbringer deretter-tid med å låse dama inne sånn at hun ikke henter sæd hos en kung fu-regissør.

Da den eggløsna dama holder befruktningsparty for å insemineres med Patrick Wilsons veggklatrings-gener, drikker den stakkars bekymringsvennen seg full og foretar en typisk fyllik-forbrytelse: Han erstatter Wilsons ovariske invasjonsstyrke med sine egen. Det betyr at Jenny etter hvert blir mor til en merkelig, nevrotisk og dyster sjuåring som virkelig trenger en far av den sorten som bekymrer seg for datoen for solsystemets sammenbrudd og sier at nevrotisk er en intens form for selvransakelse.

Jennifer Aniston er flyktig og fin i rollen. Bateman er fantastisk i retning merkelig sannsynlig. Dette er mest de to milde mennenes film. Det finnes hypokondere, og det finnes hypokondere. Noen av dem er borte fra jobb hvis smøret er hardt en torsdagsmorgen, andre bruker svakheten sin til ydmykhet og generøs underholdning. «The switch» tilhører de gavmilde filmene. Det er kult å være svak. 2010.

The family Stone

TV3 21.30

family stone, the

Ingen liker Sarah Jessica Parker. Bra.

terning 4 liten For mange år siden fantes ei funkgruppe som het Sly and the Family Stone, som vi kalte Den Sleipe Familien Stone. Vel, her er den, i en kompakt, myldremorsom, mamma-sentimental julekomedie av den typen som etterlater tårer så svære som svor når ingen øyekrok lenger er mørk.

Denne filmen er omtrent like mangfoldig som potetstappe, som (info for kjøkkenukyndige) stort sett består av poteter og melk. Men den er underholdende. Uimotståelig, velberegna, velspilt underholdende, og så smart at ikke engang hvitløk og mandler vil bli støtt. Det er ikke ofte du ser skuespillerne være så perfekte til rollene som i denne filmen.

«The family Stone» har et utilsikta budskap. Det er sånn: Familien er en hermetisk varighets-innretning for at folk skal kunne dyrke fordommene sine og framføre dem i felles trygghet sånn at alle som kommer utenfra skal føle seg uverdige. Utenforståendes følelse av uverdighet er familiens viktigste funksjon. Det kan man se her.

Familien Stone består av en aldeles avskyelig gjeng politisk korrekte kuriositeter. Mor er en slags grålokka eldrehippie med lausere kjeft enn nyfiska stinte. Men godhjerta. Far er godslig-godhjerta og røslig som en blånisse-patriark. Den ene broren er døv homofil med afroamerikansk kjæreste. Han er så godhjerta i hele fjeset at man mistenker ham for å suge på ei kokosnøtt. Ei søster er bare smilende gravid. Men godhjerta. Den andre søstera er stygg i kjeften, men godhjerta. En bror er rundkinna kul inntil det dagdriverske, men godhjerta og klok og fin. Det er Luke Wilson, som etter hvert har ekornkinn, som om han bar med seg matklumper.

Bror Dermot Mulroney er vellykka med samme frakken som Patrick Dempsey bar i «Sweet home Alabama». Han tar med seg hjem den analtrange, sosialt klønete og ufrivillig ukule forretningsdama Sarah Jessica Parker fordi de skal gifte seg. Familien hater det stive, stakkars damegisselet, og hun blir så ulykkelig at hun tilkaller Piken med Linhåret, søstera Claire Danes.

Da dusten Derimot får se søstera, blir blikket hans stivere enn s&m-piska eggehvite.

Gjett hvordan det går. Noen griner. Noen dør. Noen skilles, noen blir sammen og alle brummer rundt i sin egen fortreffelighet som om de bar steintavlene ned fra Sinaifjellet, sjøl om de ikke engang kunne snakke som voksne om homofili. Men OK. Det får ikke hjelpe. Du kommer til å elske dette. 2005.

Brudens far 2

FEM 19.20

terning 2 liten Denne toeren er en oppfølger med Diane Keaton, Steve Martin og Kimberley Williams, og hele poenget er at mor og datter blir synkront gravide, en slags spøk fra gammelmanns-helvete som ikke har noe på slutten av et århundre å gjøre. Filmen er da også teitere enn gamle ukeblader. 1995. 1 time, 46 minutter.

Skulk med stil

Max 19.20

skulk med stil

Matthew Broderick har en utagerende dag.

terning 5 liten Heromdagen (for ett år siden) så vi «Skulk med stil», som var et vellykka og litt overraskende gjensyn med åttitallets uskyldsrene anarkisme.

Ferris Bueller skulker skikkelig og grunnløst. Det er ikke fordi han er blitt mobba, det er ikke fordi lærerne er håpløse og Jorden for oppvarma, det er ikke fordi han er forelska eller forferda eller ynkelig og redd. Ferris Bueller skulker fordi det er så sinnssykt, hensynsløst moro. Dette var åttitallet. Venner i lange frakker lånte millioner i banken og dro til New York for å drikke hvitvin av høge glass i limousiner (ja, til og med menn drakk vin av tynne, høge buksedress-glass på åttitallet). Gleden over livet hadde sitt høydepunkt rundt 1985, og deretter kom Al Gore og alle de andre al-ene.

«Ferris Bueller’s day off» ble laga i 1986, og Matthew Broderick var en barnlig 25-åring som hadde spilt i «WarGames» og «Ladyhawke» og var i stand til å framkalle morsfølelser hos mannlige rugbyspillere i bakrus. Bueller har to deilig fjerne foreldre som gjør og sier rituelle foreldreting og er lettere å lure enn nettavis-lesere. Han har dessuten kameraten Cameron (Alan Ruck, som var tretti år!), og han er et vidunderlig ubesluttsomt hypokonder med Ferrari-pappa. Bueller er også ubekymra kjæreste med Mia Sara, som var 28 år da hun spilte nasjonalfrekk og kul jente som blir lurt ut av klasserommet ved hjelp av en løgn om død bestemor.

Ubekymretheten er gigantisk i denne filmen, og det er hva vi kan lære av den i 2015. Da jeg så om igjen «Skulk med stil» forsto jeg hvorfor jeg driter i klimaet. Dette er filmen som oppdro meg i en tid da alle var avla til vin, fredagstaco og lykke. Jo. Fredagstacoen oppsto på åttitallet. Men vi kjøpte den hos Wilberg på Stokka.

Det er en deilig film. Ferris manipulerer den lidende kameraten Cameron (strålende rolle av Ruck) til tjuvlån av pappaens allerhelligste røde Ferrari, og så drar de på byen i John Hughes’ elskede Chicago. Det er stort. Jeg elsket det ennå, og må motvillig innrømme at jeg hadde glemt Brodericks miming av Beatles’ «Twist and shout» i Lederhosen-toget.

La meg også legge til at Jeffrey Jones spiller en martyrisk rektor som man aldri syns synd på, og at Jennifer Grey er den sure søstera som blir ekstatisk etter politistasjons-sex med Charlie Sheen. Moralen i filmen er at du ikke skal bekymre deg, men stå på som fagerten, så blir alt bra. Yes. 1986.

Ryktet går

TV2 Livsstil 21.00

ryktet går

Kevin Costner og Jennifer Aniston, Hva skjer?

terning 4 liten «Ryktet går» slår for kraftig ut på eklometeret til at den noensinne kunne bli en vellykka komedie. Handlingen starter med at Jennifer Aniston og buktalerdokka Mark Ruffalo har sex på flytoalett. Alle som har vært på flytoalett, kan huske den sure eimen av Bosch-blanda utenlands-urin og desinfeksjonsvæske. Seinere i filmen har Aniston sex med Kevin Costner like etter at hun har påstått at han er pappaen hennes, og etter at hun fikk vite at han ferka mammaen hennes og dessuten var bestemors elsker. Da ryker filmen på det man i Seinfeld kalte double-dip, som i dette tilfellet er triple-dip og vil føre til intuitive rykninger i spolefingeren blant folk med incest-vegring.

Rob Reiners komedie bygger egentlig på en god idé. Ei dame oppdager at familiens fornikale forvirringer var opphavet til Dustin Hoffman-filmen «Manndomsprøven» (The graduate), og at bestemor (Shirley MacLaine) var Mrs. Robinson. Opprinnelig skulle Dustin Hoffman og Anne Bancroft gjenta sine roller – men Bancroft døde. Dermed spiller Costner rollen til Hoffman med en kjølig tørrhet som av og til preger skuespillere når de heller ville ha fulgt en trassramma treåring til tannlegen. 2005.

Harry Potter og fangen fra Azkaban

TV2 Zebra 21.00

harry potter og fangen fra azkaban

Emma Watson og Daniel Radcliffe har enda en tøff skoledag.

terning 5 liten Den meksikanske regissøren Alfonso Cuarón vet ingenting om barnefilm, så han laget den beste Potteren noensinne. Historien om fangen fra Azkaban er så fri for forsonlig fjolleri og funker mer som en oppfølger til Ringenes Herre enn som fortsettelse på fantasihypen til J. K. Rowling. Den tredje filmen om den utvalgte barnemagikeren er dyster som rakfisk-mareritt og leder antatt uskyldige barnesinn på rottefangervis ned i eksistensielle djupmørker der ikke en gang sogneprester ville følt seg helt liturgiske til sinns.

Jeg kan ikke si annet enn at jeg beundrer den talentløse meksikaneren. Han laget «And your mother too», som er en av de dårligste filmene i historien. Og så får han til dette her. Magi var antakelig ikke nok. Hvis Cuarón eide sin sjel forut for Azkaban-filmen, kan du være sikker på at den er djevelens i dag. Her har det foregått avansert handel.

Daniel Radcliffe er i ferd med å bli en av England mest spennende skuespillere. Han burde egentlig ha overtatt som James Bond. Den 15 år gamle ynglingen av anglosaksisk spissnese-ætt har både elegansen og uvørenheten. Radcliffe er blitt en voksen gutt på alder Med Ben Affleck eller deromkring. Han virker aldri skuffende blid, men myser på verden med tilbakeholden arroganse og sivilisert sjenanse. Med «Fangen fra Azkaban» er Harry Potter blitt noe større enn en julepresang; gutten er en tvilrådig og tvesinna dimensjonsreiser, han har slektninger i The Matrix og langs Mordors uante psykostier. Underlige lysstemninger fra David Lynchs barnerom får filmen til å se ut som en fortløpende nevrose. Da det plutselig oppstår en slags kjernefysisk hjort ved stranden, beveger Harry Potter-konseptet seg over i en moderne folkereligiøs poesi. Som all annen moderne hedenskap er også denne uttrykk for djup lengsel etter et religiøst livsperspektiv.

Dementorene (desperantene) er fantastiske. De har slengete tangkropper, og alt fryser til is der de kommer, som ved Tove Janssons ensomme Hufsa. I denne merkelige 11 års grense-filmen får vi se en kiropraktisk varulv-transformasjon, og den irriterte, men vennlige bukknebben blir faktisk halshogd. Da nattas grevlelige grimm tar Ron, kan du føle fortidas filmsensorer rotere i pensjonistsofaen.

Rowlings opprinnelige folkeflørt har tatt sine egne veier, og nå går historien inn i et gåtefullt landskap med så mange forundrende og skremmende detaljer at man ikke smiler lenger, men engster seg frydefullt og djupt underholdt. Denne fortsettelsen forteller den ambivalente historien til Sirius Svaart, en fengselsrømling som i utgangspunktet skal drepe unge Potter og blir forfulgt av Azkabans nifse voktere. Uglene er fortsatt ikke hva man skulle tro. 2004.

Tirsdag 26.12.–Litt om forferdelige annendag og komedie om økonomiens ofre

 

Fun with Dick and Jane

Max 23.30

terning 5 liten Annendag var en fryktelig dag, for da åpnet kinoene igien, og de var stengte julaften og førstedag. Far min var kinomaskinist, og da jeg vokste opp i en verden der ungene gikk på skolen på lørdag, hadde han bare én fridag i uka. To torsdager, én søndag og én lørdag i måneden. I julen hadde han to fridager etter hverandre. Det var himmelen, for han jobbet ellers fra fire til elleve, og klokka fire hadde jeg nettopp kommet hjem fra skolen. Far min hatet jobben sin, men han hadde fått den av kommunen fordi han var en slags krigshelt. Jeg savna faren min alltid, og annendag var en jævli dag. Bortsett fra det klarte vi oss bra, og vi ble heldigvis ikke hjulpet av TV2 Hjelper Deg, og vi snakket heldigvis aldri ut om vår smerte i VG, for da ville det ikke blitt folk av noen av oss. I stedet gjorde vi det beste av det meste.

I dag en rå komedie om hva som skjer med folk når karriere-samfunnet detter.

fun with dick and jane2

Jim Carrey og Téa Leoni som økonomiens ofre.

Ordet karriere er et uttrykk for en dyp, eksistensiell naivitet. Misunnelige og ekstremt smiskete mennesker forsøker å overgå hverandre i urealistisk samfunnstilpasning, og til slutt er det til pass for dem at stigen ramler. Men ryggpisser-legionen har også en tragisk side. De siste årene er dressfolk i tusenvis blitt oppsagte i næringslivsnyternes USA, og spesielt menn med BMW-merke på barbermaskinen måtte forsøke å klare seg i det vi andre kaller verden.

I «Fun with Dick and Jane» havner den sparka Jim Carrey i meksikanerkøen for strøjobber før han tar konsekvensen av overlevelsesinstinktet og blir kriminell. Filmen er en nyinnspilling av komedie fra 1970-tallet, men den tilhører vår tid med samme selvfølgelighet som iPod-børsten, SMS-nadverden og bruk-og-kast-direktøren. Den ekstreme liberalismen tar så dårlig vare på menneskene at menneskene ikke lenger har råd til å ta vare på samfunnet. Kriminalitet er vår tids mest logiske uttrykksform. Tyveriet blir en darwinistisk uunngåelighet, et nytt utviklingstrinn, en mutasjon.

Filmen er vanvittig fordi den kombinerer det uvanlig innsiktsfulle med det plastisk vittige. Jim Carrey klarer mesterlig å overføre sin merkelige fysiologi til et miljø som ellers mest består av stivrygga joggere og skulpturmimikk. Téa Leoni er en avansert komedieskuespiller som kan framstille flere observasjonsnivåer ved at ansiktet blir et slags nevrotisk kinderegg. Sammen er de utrolige, fantastiske, sensuelle og troverdige.

«Fun with Dick and Jane» er laget av en regissør som er i stand til å ta vare på detaljer slik at det oppstår genial vignettering. Sønnen som snakker best spansk fordi han bare omgås hushjelpen, Alec Baldwin i en utrolig utdritingsrolle som eksentrisk gründer. Dean Parisot, som typisk nok har laget en del «Monk»-episoder, lykkes endatil med risikable overdrivelser som at rikfolka blir så desperate at de dusjer i naboens plenvanning. Det er så bra. 2005.

Amour

NRK2 23.30

amour

Jean-Louis Trintignant parodierer ufrivillig en klassisk oppfatning av alderdom.

terning 2 liten Etter å ha sett den østerrikske sadisten Michael Hanekes eldredrama «Amour» var jeg overbevist om én ting: Den dagen jeg fyller 67 år starter friidretts-treningen. NFW om jeg skal sitte tøffelskadd i en snusbrun museumsleilighet for utviklingsvegrende intellektuelle, NFW at jeg skal lunte rundt i en pissetrengt tedrikker-tilværelse der utveksling av tostavelses-ord er det eneste vitenskapelige beviset på at det framleis finnes et liv. NFW om jeg skal forfalle følelsesmessig og intellektuelt i en slags Schubert-kompost.

Så da hadde vel den uutholdelig monomane filmen en slags hensikt. Men antakelig hadde jeg gjort det likevel, for Hanekes film er en aktiv anakronisme, den har oppstått i hodet til en mann uten antenne, og på krystall-apparatet sitt har han tatt inn noen illevarslende signaler fra før krigen. Hvilken krig? Den første.

Etter å ha sett ti-tjue minutter av livet til Jean-Louis Trintignant og Emmanuelle Riva fikk jeg en slags visjon: Dette må være et tidligere uoppdaga Sartre-skuespill, en slags prequel til «For lukkede dører», og egentlig handler filmen om døden før livet. Dette er ikke mennesker som venter på å dø, for mennesker som har levd, er som oftest både vitale og sultne. Dette er zombier fra et et liv før livet starter. De to går rundt i limbo, de er den delen av utilværelsens uendelige limbo der mennesker ennå ikke er blitt til. De venter på liv, så når de uten egentlig å ha bestemt seg for det bryter ut av intetheten, så forsvinner de antakelig over i et varmt og forventnings-skummelt fosterstadium – og så blir de til levende folk. Og det var de aldri før.

Det var en gang en bitte liten kone og en bitteliten mann som bodde i et bitte lite hus i en bitte liten by. «Amour» starter som alle nettlesere vet, med at den bitte lille kona heller kaffen utforbi koppen, og så må hun operere en delvis tilstoppet halspulsåre, som såvidt jeg vet er en poliklinisk ting i våre dager. Men dette er tydeligvis ett av Støres sjukehus, for behandlingen fører til at dama blir lam på høyresiden av kroppen og kronisk sengeliggende.

Ektemannen lunter enda verre enn før, for han må stelle henne og gi henne mat. Han har riktignok ikke noe annet å ta seg til siden han befinner seg i foreløpigheten, men det ser like fullt ut som et slags martyrium å ta buksa på den man elsker.

Ellers fører ikke sykdommen til store endringer i livet deres. De pleide å sitte i hver sin sofa eller stol med pledd og så leste de, men de levde egentlig aldri såvidt vi kunne se. Livet deres har tilsynelatende hatt en slags hypokonder-rytmikk, og så tar Gud livet delvis fra de som ikke hadde bruk for det.

I utkanten av dette hurtigspola livet blir Trintignant en dag utviklingens herre og gjør slutt på foreløpighetens lidelser. Og så får man lyst til å utbryte, som en hyllest til det fantastiske Universet som aldri ble skapt for østerrikere: Takk for all fisken! 2012.

Notting Hill

TV3 19.00

notting hill2

Det beste ved filmen er de skjønne engelskmennene, som egentlig bare finnes på film. Men der er de virkelig deilige.

terning 5 liten  «Notting Hill» er en bekreftelse på mistanken om at Hugh Grant før eller siden blir årsaken til at hørende over hele verden forsøker å melde seg inn i Døveforbundet. Mannen er i stand til å si enstavelses-ord usammenhengende, og sjarmen hans fortoner seg etter hvert som jabbet til ei Furbie-dokke, en slags inn-programmert gjentakelses-klønethet som bare logopeder kan sette tilstrekkelig pris på.

Egentlig blir alt Grant-snakket et problem for innlevelsen. Julia Roberts spiller feira filmstjerne, og blir liksom bare stående der med barnefyrverkeri i øynene, mens Grant lirer av seg sine distraksjons-paradokser som om han forsøker å snakke vekk nødvendigheten av prostata-test hos den kvinnelige bedriftslegen. «Notting Hill» blir en slags Nothing Left. Men filmen er full av hyggelige mennesker. Den er romslig og snill og ukynisk og skildrer folk som det ville være moro å tilbringe en ettermiddag med. Folk spiser sammen og er glade i hverandre. Det er nok. Det er mer enn nok. 1999. 2 timer, 4 minutter.

The Hunger Games: Catching fire

TV3 21.30

hunger games catching fire, the

Jennifer Lawrence tar seg av søstera si i en vond verden.

terning 5 liten Inderlighetens action-underholdning seirer. Eksistensielt alvor og ansvarsfølelse og lojalitet blir den sexy greia når «Hunger games: Catching fire» betvinger oss effekt-tilhengere med sin tungøyde, snille okkupasjonshistorie.

Det er en ny tid. Det er nye barn, som har vokst opp med stearinlys i alle de grøftekanter hvor et menneske mistet livet. Dette er laga for den voksne Turistforenings-ungdommen med TV-serie-innlevelse. Filmen tar også en forvokst Narnia-romantikk videre til sprelsk og sleggetung medie-satire som kommer til å få nåtids-puritanere til å tvinne småtær. Men det er følelsene som teller. Dette er alvor. Dette er omsorg. Dette er empati og lojalitet og alvorlig kamp mot en verden styrt av jålete overflødikere.

I sin tid tenkte jeg om den første «Hunger games»-filmen at den bare var et kunstig konsept. Det var feil. Etterpå tenkte jeg at den uventa jakt-romantikken ikke kunne gjentas. Men det kan den: Sult-lekene representerer en varig nyskapning. Jeg kommer antakelig til å angre den setningen hele livet.

Historien er velgjørende og gjennomført dyster og lei seg fra første bilde. Handlingen går rett inn i kategorien Livets Tunge Stunder, og der blir den. Jennifer Lawrence og Josh Hutcherson må late som om de er forelska for å redde Capitol fra skandale og sin egen familie fra utslettelse. Det blir gjort med en smal og bitter vennskapelighet, spesielt for Josh Hutcherson, som dystrer rundt med fonem forelskelses-ekthet bak det snille speiderfjeset.

På randen finnes opprøreren Liam Hemsworth, som glir nesten umerkelig ut av jakt-jentas kompliserte travelhet, for det forferdelige skjer at den onde hersker Donald Sutherland steller i stand en ny runde Sult-leker for at Katniss (Lawrence) skal bli drept. Herskeren er lei av henne.

Handlingen er som et paranoisk jenteblogg-essay med to behagelig atskilte hoved-deler som fyller hverandre med følelser og forbannelser. Den rå medie-satiren er hardnet og perfeksjonert. Etter filmen hørte jeg en VG-reklame på Radio Norge om graviditeten til Tone Damli Aaberg og gladiator-retorikken rundt sjakkspillet til Carlssen, og det var som å være tilbake i Stanley Tuccis hysteriske salgs-virtuositet. «The hunger games» tilhører en hederskrona oldis-genre som blander politisk satire med underholdning, og det vulgære reality-vrøvlet rundt keiser Donald føles faktisk både viktigere og virkeligere enn filmen om Julian Assange.

Arbeiderklassens elendighet blir en klassisk bakgrunn for den virtuelle overklassens utskeielser, og filmen damper av proletær indignasjon og opprørstrang. Det er godt. Det ligger revolusjon i lufta. Ungdommen kan komme til å kjøpe sine Gucci-vesker på Fretex, så kan herskerne ha det så godt.

Eter hvert starter lekene, og de skal jeg ikke si stort om. Men regissøren Francis Lawrence holder farten oppe, han har den relative sannsynlighet (her finnes mange tekno-triks) under kontroll og skuespillerne hengir seg til kampene med en følsom og moralsk inderlighet som effektivt fjerner påstander om at dette er voldsporno for unger. «The hunger games: Catching fire» handler om lojalitet, oppofrelse, anstendighet, sorg og empati, filmen er som en orgie i emosjonell flotthet, men det føles ikke falsk. Som jeg antydet: Dette er følsomhets-nivået til den nye og alvorlige ungdommen, den som kan klare å unnvære ironi en hel kveld uten å få abstinenser. Det er ikke stor sjanse for at de skal lage revolusjon i virkeligheten, men om de gjorde, ville det være for å sette fri de fattige i England på 1800-tallet og kurere Dr. Livingstone for spedalskhet. Og gi mat til småfuglene. OK. De søte småfuglene.

Den viktigste grunnen til absolutt suksess er Jennifer Lawrence, som kan spille sin verdige offer-rolle så man kjenner dypet i både smerte, sorg, hat og håp. Lawrence er egentlig grunnen til å filme disse bøkene, for alle rundt henne suger troverdighet fra den sarte bueskyttersken med det småforvirra kjærlighetslivet. Lawrence er dama. Når hun ser djupt inn i deg fra sin lille Unicef-idyll, vet du at du er et dårlig menneske som sløser vekk livet på film. Men du liker det og, for hun ser ut som om hun bryr seg. Alle liker det. Til og med Storebrand har oppdaget at det er ansvarlig man skal være, ikke kynisk og flink.

Har du noen ganger følelse av at du bor i en slags fortløpende begravelse? Du er i Stepford-samfunnets «The hunger games», og det er bare sånn at du ikke brenner skikkelig ennå. 2013.

Mens du sov

FEM 19.25

mens du sov

Sandra Bullock var følsomme menns jente.

terning 5 liten  Sandra Bullock har for eksempel håret i storvask-knute midt på hodet. Hun har t-skjorte under telt-genser. Hun har topplue med oppbrett. Hun går i lang frakk med xl-skjerf som henger i halvknute rundt halsen, hun har pannehår som detter mørkebrunt som nyrøykte kaffiplante-aks (ææhh) nedover pannen og likner en litt svett beatle. Noe mer trenger man ikke si om den romantiske komedien «While you were sleeping», for den består for det meste av Bullocks beskjedne alltid-nærvær, perverst sjarmerende vinterhumor, ikke-typiske issvuller som likner sukkertøy fra Soria Moria, løssluppent og frimodig familieliv uten tenkepauser og så sordinert elskov at den ikke ville ha vakt oppsikt i midtgangen i Domkirken søndag formiddag klokka 11.13. Hun forelsker seg i mann i koma. 1995. 1 time, 39 minutter.

Hjelp, vi må på ferie til Europa!

Max 21.30

hjelp vi må på ferie i Europa

Chevy Chase og Beverly D’Angelo i kongehuset.

terning 3 liten Dette er «National Lampoon’s European Vacation», som er en litt tarvelig og dau oppfølger til «Hjelp, vi må på ferie», der far Chevy Chase og mor Beverly D’Angelo dessverre havner på pornomarkedet da familien reiser på ferie til Europa. Der treffer de blant andre Eric Idle, Mel Smith og Robbie Coltrane. 1985. 1 time, 37 minutter.

Den helskrudde professoren

NRK3 21.05

4 «The nutty professor» var i hvert fall bedre enn alt annet Eddie Murphy hadde utrettet de siste ti åra. temaet igjen er gen-manipulering, som leserne er imot. Den søte tjukke professoren Herr Klump har mindreverdighetskomplekser, og han forstrekker sin laboratoriske hamsterviten til å gjøre seg sjøl tynn. Da blir han en drittsekk. 1996. 1 time, 31 minutter.

We’re the Millers

TV2 Livsstil 21.00

were the millers 2

Her finnes også arten Vanlige Amerikanere.

terning 5 liten «We’re the Millers» er en fragmentert grovis utført av perfekte skuespillere som vi egentlig ikke burde latt oss lure av. Men problemet er at de er søte som ei julepynta Toys ‘R’ Us-hylle, og filmens vulgære, små Rorbu-kynismer blir til småborger-trivsel i deres nærvær. Det er som når teologer kler av seg på badestranda. Uansett hva du får se så vitner det bare om Guds storhet, også hvis Herren har materialisert seg i en histamin-skadd testikkel.

La oss nå bare se hva slags småtroll vi har med å gjøre. Jennifer Aniston spiller stripper med den samme hyggelige urimeligheten som da fonetiske tilfeldigheter i sin tid fikk det til at LO-sjefen hadde ei hard høne. Hun kler riktignok av seg til undertøyet og vrikker på 7000 timer helsestudio, men det ser ut omtrent som når mor di solte seg i hverdags-bhen mens hun satt i solveggen på Sjernarøy. Uprobematisk. Familiært. Personlig.

Jason Sudeikis var merkelig nok ikke med i «Hangover»-filmer eller «Superbad», men han kunne vært, for han er konstruert av den halvsløve guttaktigheten som for alltid preger skuespillere fra Saturday Night Live. Man kan ikke bli sint på avisgutten. Emma Roberts, som spilte Nancy Drew, er liksom uteligger og snakker åpent om analsex. Men jentungen ser så uskyldig ut som en lommepult skolelagsjomfru, så egentlig låter det bare som om hun refererer til måling av heftig feber. Den unge gutten i familien Miller blir spilt av Will Poulter, som var med i en Narnia-film og har så forskrekka øyenbryn at han ville ha strøket i matte muntlig på grunn av uakademisk oppsyn.

Det finnes ikke noen som heter familien Miller. Den blir dikta opp. Sudeikis spiller en nabolags-langer av illegale små-urter, men så mister han alle pengene til gatemuggere og må gjøre den store kaksen en Mexico-tjeneste. Ungkaren oppdager at bobil er verdens beste kamuflasje, for alle ser ut som snille femtitalls-zombier i den. Så han improviserer en familie av strippersken, uteliggerdama, den enkle gutten i første etasje og seg sjøl. Og så kjører de til Mexico. I et slags taco-fort som minner om Alamo, treffer de en cyklop som ser ut som om han til vanlig pleide trekke Tuborgs ølvogner, og deretter blir de forfulgt av han og av bror til Messi.

Det kan jeg ikke fortelle mye om, men de treffer også bobil-familien Fitzgerald, som styres av en ewok-aktig gubbe med Nicolas Cage-stemme. Denne familien utvikler sin seksuelle åpenhet til et vitse-areal som ligger tett inntil den berømte kanten. De med god smak vil føle seg utfordret.

Egentlig var jeg sikker på at det ville bli masse hasardiøs kjøring og kuer som fløy og pappa som våkna inne i en zebra og forviklinger av Superbad-sorten. Men det gjør det ikke. Sjøl om den inneholder både seksuell surrealisme og tilløp til forfølgelse, beveger historien seg småsøtt og vinglete. Det er ingenting over-flinkt med den. Skuespillerne finpusser på de koselige personlighetene sine, og til og med de som vanligvis ikke ser underholdningsfilmer fordi sånne lettvinte ting ikke sier noe om livet, vil håpe at hovedpersonene a) blir glade i hverandre og b) ikke kommer i fengsel. Humoren oppstår på en måte i de sprekkene som i følge Cohen slipper lyset inn. Det finnes ikke fart her, det finnes ikke oppsiktsvekkende komedie-poenger, antakelig er det bare lateksballene til Poulter som imponerer noen, men mange vil nok føle en sær form for trivsel som ingen trenger være stolte av.

Den småfrekke filmen har dessuten et beroligende budskap: Inne i alle usympatiske mennesker og inne i marihuana-selgere, strippere, uteliggere og skoletapere ligger en latent drøm om småborgerlighet. Alle vil egentlig bo i liten boboks og ha familie som de kan elske når de er på reise og hate i julen. Man blir litt glad av det. 2013.

Politiskolen 2

TV2 Zebra 19.15

politiskolen 2

Tackleberry (David Graf) foretar muligens en kroppsvisitasjon.

terning 3 liten I toeren var Steve Guttenberg fremdeles med, men overraskelsen ved den primitive sjarmen i den første filmen var borte, og det meste virket som pinlige gjentakelser allerede. I denne filmen er de egentlig ferdig med skolen, men blir hyret til et vanskelig oppdrag. 1985. 1 time, 27 minutter.

Harry Potter og Mysteriekammeret

TV2 Zebra 21.00

harry potter og mysteriekammeret

Daniel Radcliffe og Rupert Grint var fine sammen. Noen burde lage voksenfilm med dem.

terning 5 liten Filmen til den kaliforniske eventyreren Columbus er så frodig at man får lyst til å bli gjenfødt som datafigur. Manesjeriet starter med en husnisse på rommet. Lille tynne Noldus er en av Potter-populismens skjønneste oppfinnelser. Øynene forteller at han er nervøsere enn en 80-åring foran en minibank, og han har kompostbrune filler og et elendig sjølbilde. Noldus skal overtale Harry til ikke å vende tilbake til Galworts andre skoleår.

Filmen blir overdådig bedryssa av disney-lånte leonider da helten reddes gjennom vinduet av en flyvende Ford Anglia (hørt om Herbie?). Vennene bakser og flyr gjennom eventyr, og den frodige felles-fantasien utfolder seg på vakre, overraskende vis. Pryle-pilen, et levende tre, er egentlig lånt fra Tolkien, slik plumpudderet tilhører Tingeling – og Potter feilnavigerer og havner kvikt i Jack The Rippers postmoderne lavlivs-London. Harry får sitt eget Excalibur. Rowling har stjålet med det gode mediemenneskets selvfølgelige rett til å betjene seg av alle påtvungne myter. Harry Potter er et slags varehus for nostalgisk eventyr-begeistring.

De første scenene i Galtwort står litt stille, mens manusforfatteren presenterer skikkelsene for annen gang. Men det varer virkelig ikke lenge før mildt makaber multimyldring kommer i gang. Perfeksjonismen er presis. Oppfinneriet serveres med guttegod gratulasjonsglede: Brølebrev ankommer. Et fantastisk alternativ til sms. De små blå alvene fra Cornwall er utrolige, der de svermflyr som djevle-libeller eller flagre-gremlins mellom steinveggene. Alrunene skriker når elevene haler dem fra potter. Han som spyr svære snegler, er egentlig en så genial må-bli-klassiker at han drukner ufortjent i denne fabulerende pepperdrysseren av en film.

Et sutrete spøkelse på do heter Stønne-Stina. Folk forsteines og tungetaler – og så selvantenner plutselig Fugl Fønix som om han var en uansvarlig juledekorasjon. En interaktiv dagbok er poetisk perfekt. Innfallene i den andre Potter-filmen er alle gode nok til en hel film hver. 2002.

Pixels

Viasat4 21.00

terning 4 liten Adam Sandler og Kevin James i en komedie om at romvesener tolker signalene fra et dataspill som en trussel om krig. 2015.

Billy Madison

Viasat4 22.50

billy madison

Adam Sandler i skolen.

terning 5 liten Innenfor amerikansk ungdomshumor finnes det en distinkt taper-genre som er ganske sunn. Etter 300 år med myte-onanerende karrieremas virker det nødvendig at folkelige nerover-fenomener som «Wayne’s World» og jønkpersonligheter som Pauly Shore verves i unnaslunternes alltid like rettferdige kamp for mental helse.

Adam Sandler er en storvokst komiker fra «Saturday Night Live», og han ser stort sett ut som avkommet etter den forskrekka alliansen mellom en Skeid-spiller og to porsjoner semuljegrøt. I «Billy Madison» spiller han en bassengbomsete rikmannsgutt som må gå hele grunnskolen om igjen for å overta pappas forretning og igrunnen koser seg der.

Hvis jeg skriver at jeg likte en film som dette, kommer far min tilbake fra evigheten og forlanger sædcellene sine etter-kansellert. Derfor sier jeg heller: Man venner seg veldig til Sandler. 1996.

Mandag 25.12.– Normal filmdag på bursdagen til han som innførte varigheten i vår verden

 

Dum og dummere

Max 23.40

terning 5 liten God jul på Jesu fødselsdag. Jeg syns «Dum og dummere» er den mest poengterte filmen på en sånn dag, for vi er ikke så smarte. Vi er ikke egentlig så snille heller. Uansett om tyske forskere har oppdaget et menneskesyn som passer en pressa Merkel (slik tyske forskere på førtitallet drev en merkverdig raseforskning som passet den tidas myndigheter) så er det antakelig sånn: Vi er laga for overlevelse. I overlevelsen inngår barn og kanskje til og med annen familie, og ved dannelsen av samfunn også de som lever med oss er som oss. De andre liker vi ikke. Vi blir redde og slår dem i hjel. De historiske bevisene for at vi er groteske sadister og massemordere finnes i hopetall. Det var ikke sånn at menneskene trengte overtalelse for å slå i hjel. Så kom en merkelig profet fra Midtøsten og sa vi skulle vende det andre kinnet til. Det kan folk ha sagt før. Men bevegelsen til Jesus ble så diger at en halv verden fikk et nytt menneskesyn, og fredens religion utviklet seg i løpet av et par tusen år til en livsstil og en uimotsigelig moral. Moral var det vi trengte. Moral gir den egentlige tryggheten. På grunn av moral vokste store, nokså fredelige samfunn i vår krigerske del av verden, for all slags industrialisme og teknologi og vitenskap trenger varighet. Bare moral kan gi varighet. Barbari river ned. Man trenger ikke å tro på at Jesus var Guds sønn for å se at vi skylder mannen fra Nasaret det meste. Gratla med dagen. Du gjorde det bra!

Men til filmen, som faktisk forteller ganske mye om folk.

dum og dummere

Jim Carrey og Jeff Daniels: På utsiden av virkeligheten, men på innsiden av hverandre.

At «Dum og dummere» vises er faktisk en stor begivenhet, for den er en vanvittig morsom film.

Men det viktigste er avsløringen av hva dumhet egentlig er: Dumhet er sånn vi er alle sammen hele tida, bare at ingen systematiserer det for oss, og følgelig slipper vi unna med å virke uanselige, og forsvinner i et beskyttende kollektivt idioti.

Jim Carrey og Jeff Daniels i rollene som de to neka Lloyd og Harry presenterer et repertoar av virkelighetsnære karaktersvakheter, misforståelser, uvitenheter, klønerier, uvittigheter og forkvakla selskapeligheter som er overdrevne i form, men realistiske i innhold. Det er et underkjent vitenskapelig faktum at nesten all sosial omgang mellom mennesker baserer seg på forskjellige grader av misforståelser, og misforståelsene springer ut av en felles manglende evne til å huske ting og begripe ting som ikke foregår innenfor egen primærsfære. Buckingham Palace? Velly good footballteam!

Før eller siden bør dumheten som menneskelig fellestrekk anerkjennes, for hver eneste dag har folk sagt ting eller utført ting som egentlig er reine Lloyd & Harry-katastrofer, men ingen ler av dem. De blir tvertom diskutert og kommentert og havner til slutt hos Egaas Røen, som framfører dem friskt som egne oppfatninger i bystyret.

Så se for all del «Dum og dummere». Men ikke tro at du er smartere enn den. 1995.

Flåklypa Grand Prix

Norsk TV2 19.30

terning 5 liten Den største norske filmsuksessen gjennom tidene. Ivo Caprinos studio jobbet med Kjell Aukrusts figurer, og alt ble vanvittig vellykka norsk. 1975.

Charlie og sjokoladefabrikken

TVNorge 18.50

charlie og sjokoladefabrikken

Stilig, men antakelig klissete plass.

terning 5 liten Johnny Depp minner mistenkelig om Michael Jackson etter marsipan-transplantasjoner. For «Charlie og sjokoladefabrikken» er blitt en ekte Tim Burton-film, og den ærer ærlig minnet om den gretne, fordomsfulle eventyrfortelleren Roald Dahl.

Alt fra starten er «Charlie…» som å dette inn i en ombygd Batman-film fra 1990-tallet. Den voldsomme musikken, fabrikkslottet, som kunne vært et skremmende bilde på ensomhet og kulde fra «Citizen Kane». Så Charlie-familiens idylliske fattigdom, med tannskadde symbolbriter som står ved kålgrytene og smiler grønt. Det er vidunderlig, det er fantastisk. Det skeive huset deres er poetisk og skrudd som en karikatur av den smådumme snillheten. Vi møter ironiens godlynte og litt naive stebror: Egentlig blir folk gjort narr av, men med så hyggelig nedlatenhet at det likner følelser.

Så kommer Johnny Depp inn i filmen og er en nesten kirurgisk glatt hattebærer med tynn stemme. Han har luftige Depp-fakter og beveger seg som ei boble i en slags post-modernistisk sakkarinisme. Sjokolade og sukkertøy overalt, en drøm for småunger i gamle dager, da det fantes lørdagsgodt og tilløp til tannhelse. En vulgær fortidsfantasi. Som huset til Elvis. Som Jacksons Neverland. Person-karakteristikkene følger opp fornemmelsen av avfeldighet og rå retro: Den grådige tyske pølsegutten er tjukk og stygg. Den bortskjemte jenta og den ærgjerrige jenta er tynne og hardøyde. Den arrogante TV-gutten har ingen poesi.

For dette er Roald Dahl. Sjøl var han bowler-naughty på et slags slåbrok-vis. Hovedpersonen hans heter for eksempel Willy Wonka. Willy er barne-engelsk for tiss. Wonka uttales i farten likt wanker, som er briteslang for onanist. Gjennom et helt lite musikkspill for barn går skuespillere rundt og sier ronketiss, og ingen kan gjøre noe med det. Men Dahl var også en Margrethe Munthe-moralist med horn. Bare barn som sa «unnskyld, mor» og «selvfølgelig, far» er ålreite innedyr, mens de som forsøker å bruke verden til å skape sitt eget område, avfeies som ufyselige egoister og må straffes.

Det preges selvsagt filmen av. På overflaten forteller den at familien er det fineste du har – men egentlig handler «Charlie og sjokoladefabrikken» om menneskeforakt. Dahl var for den.

Som så ofte før: Barnefilmer er for dem som ikke tenker.

Visuelt sett er «Charlie og sjokoladefabrikken» uvanlig vakker, vittig og vellykka. Tim Burton, som siden sine Batman-dager både er blitt far og farløs, har konstruert en rutinert underholdende film, og Johnny Depp er alltid så mye bedre enn du hadde ventet at han kunne vært sann. Den viktigste grunnen til å lage film av Roald Dahls historie var nok Depp. Han er verd det. 2005.

Frihetens regn

TVNorge 21.55

frihetens regn

Tim Robbins snakker med Morgan Freeman. «Hørr her du e egentlig et fint menneske».

terning 3 liten Hva er det som går av amerikanerne? Hvorfor har de henfalt kritikkløst til filmer som er pretensiøst prisverdige, senilt sentimentale, orgastisk overtydelige, tårefylt tåpelige, usjarmerende urimelige, katarsisk klisjèfylte og smakløst småpratende som om de skulle være laget som pedagogiske spesialskoleprosjekter for analfabetiske læringsvegrere? Først «Forrest Gump», så den forferdelige skog-sviska «Nell» og nå Oscar-nominerte «The Shawshank redemption», en film som lever av og på pompøst drittpreik i mer enn to timer uten annet enn bleike etterlikninger av voksenpoeng.

Stephen King er av og til en god snekrer av skrekk-historier. Som menneskeskildrer blir han grumsete og grunn som grøftevatn. Det virker sannsynlig at regissør og manusforfatter Frank Darabont har fulgt historien hans nokså slavisk, for «Frihetens regn» er fortalt med en utsøkt naivitet som oppstår når velmenende, men visjonsløse folkeopplysere setter seg til og gjengir ukeblad-selvfølgeligheter som om de skulle være fabler. Tim Robbins spiller en bankdirektør som blir fengslet for mordet på kona og elskeren hennes (oisann). Antakelig fordi han er bankdirektør og ikke et vanlig menneske gjør han fengselsoppholdet til noe helt annerledes. Han er stille og verdig, lager små steinfigurer, introduserer opera, utvider biblioteket, lærer fanger å lese, skriver selvangivelser, sånn at det brutale fengselet etter tjue år fortoner seg som en sommerleir for litt moderne KrFere. Alle de onde blir straffet: Den anlednings-homofile voldtektsforbryter, den onde fangevokter, den griske og sadistiske fengselsdirektør. Alle de gode blir belønnet, unntatt stakkaren som forfatteren har utpekt som offer for sin belæring om håpløsheten utenfor fengselsmurene. Lassie mangler.

Tim Robbins spiller egentlig ganske godt, men filmen er et uferdig forsøk på å få til et moderne eventyr, og figuren hans lider under at den ikke har noen verdi eller dybde utover at den blir utsatt for en dypt deprimerende beundring. Morgan Freeman kunne egentlig like godt ha kjørt Miss Daisy resten av livet, for han er evig dømt til å spille klok, varm og nesegrust underdanig Onkel Tom-neger for flinke kvitinger.

«The Shawshank redemption» kan virke forførende snill. Men vær skeptisk når noen forsøker å kald-hore med sjela di. 1994.

Notting Hill

TV3 21.30

notting hill

Hugh Grant og Julia Roberts som en slags kjærester.

terning 5 liten «Notting Hill» er en bekreftelse på mistanken om at Hugh Grant før eller siden blir årsaken til at hørende over hele verden forsøker å melde seg inn i Døveforbundet. Mannen er i stand til å si enstavelses-ord usammenhengende, og sjarmen hans fortoner seg etter hvert som jabbet til ei Furbie-dokke, en slags inn-programmert gjentakelses-klønethet som bare logopeder kan sette tilstrekkelig pris på.

Egentlig blir alt Grant-snakket et problem for innlevelsen. Julia Roberts spiller feira filmstjerne, og blir liksom bare stående der med barnefyrverkeri i øynene, mens Grant lirer av seg sine distraksjons-paradokser som om han forsøker å snakke vekk nødvendigheten av prostata-test hos den kvinnelige bedriftslegen. «Notting Hill» blir en slags Nothing Left. Men filmen er full av hyggelige mennesker. Den er romslig og snill og ukynisk og skildrer folk som det ville være moro å tilbringe en ettermiddag med. Folk spiser sammen og er glade i hverandre. Det er nok. Det er mer enn nok. 1999. 2 timer, 4 minutter.

Pretty woman

FEM 21.30

pretty woman

Richard Gere og Julia Roberts som en slags kjærester.

terning 4 liten En av de søteste og snilleste kombinasjonene av Askepott og «Cabirias netter» og en av de største publikumssuksessene i 1990. Julia Roberts spiller en sjelelig upletta luksusprostituert som treffer den rike mannen Richard Gere og innleder et littegrann vanskelig kjærlighetsforhold. Laura San Giacomo spiller frisk venninne og Hector Elizondo sjarmerte alle som hotell-concierge. 1 time, 55 minutter.

Hjelp, vi må på ferie!

Max 21.30

hjelp vi må på ferie

Den evige far: Chevy Chase.

terning 5 liten «National Lampoon’s Vacation», eller «Hjelp, vi må på ferie», som den het på ubehjelpelig norsk. Første filmen om familien Griswold, som setter seg i stasjonsvogna og reiser mot en fornøyelsespark i California. Før framkomst opplever de alt som kan gå galt på bilferie, inklusive å kjøre med liket av tante Edna på taket. Chevy Chase er pappa, Beverly D’Angelo mamma, Anthony Michael Hall ett av barna. Harold Ramis regisserte, John Hughes skrev manus, og alt er vanvittig morsomt. 1983. 1 time, 38 minutter.

The bodyguard

TV2 Livsstil 21.00

bodyguard2

Kevin Costner er bister, men klok.

terning 5 liten Det årets mest vellykkede romansethriller, med det usannsynlige paret Kevin Costner og Whitney Houston. Han er hennes private livvakt, for hun er feiret popstjerne som blir truet av en gal beundrer. Costner spiller mutt og mandig med kortere pannelugg enn lunte, og rollen hans er fortreffelig. Houston funker bra, og det er underholdende hele veien. 2 timer, 4 minutter. 1992. Den skulle vært innspilt på 1970-tallet med Steve McQueen og Diana Ross, men planene røyk fordi raseblandingen var kontroversiell. Slottet til Whitney er samme huset som var med i «Gudfaren» da en gubbe fant hestehode i senga. Og: Dette er filmen med sangen «I will always love you».

Harry Potter og de vises stein

TV2 Zebra 21.00

harry potter og de vises stein

Daniel Radcliffe. Helt ny.

terning 5 liten «Harry Potter og de vises sten» ble selvsagt så bra som den bare måtte. Ellers kunne julefeiringa blitt avlyst, og barn ville ha meldt seg inn i idrettslag og Skipper Worse. Fortellingen er perfekt filmtolka av 2000-tallets bildemagikere. Spesialeffekt-folka, som vi framover bør kalle digital-dikterne, er vår tids romantikere og visjonære. Det er de som tolker vårt indre øye, det er de som virkeliggjør den felles-fantasien som alle eventyrfortellere er avhengige av.

Harry Potter-filmen er en frodig fest for det frie bildet, det som skapes av vakre inspirasjoner hos nattetrøtte pc-programmere og data-grafikere. Harry Potters verden er en visuell virtuositet, et konstant overskudd av kriblerske påfunn. I denne filmen handler det ikke om innsiktsfulle ansiktsuttrykk eller kunstnerisk kroppsspråk. Innimellom går riktignok rutinerte engelske skuespillere rundt i rare klær, og halvgode barneteater-unger leser replikkene sine så godt som sånne skal. Men det er når den trehoda hunden (antakelig et H. C. Andersen-tyveri) brøler benkeradene bakover eller den onde lille bank-gnomen griner med de tynne kapitalist-tennene sine at du ser hva eventyr er: Bildetanker. Dette er virkeliggjorte bildetanker. Det er film som kan klare å formulere privilegier som malere, skulptører, kirkeutsmykkere og gale arkitekter var aleine om. Dette er visuell magi.

Vi er blitt blaserte når det gjelder spesialeffekter de siste åra, så Harry Potter-filmen hadde konkurranse før den rakk å bli påbegynt. Men den beste historien hadde J. K. Rowling. Hun skrev et eventyr som vår tid har ventet på. Det finnes ingen gåte rundt Harry Potters gigantiske popularitet. Han er rett og slett bra nok for sin egen berømmelse. Historien er perfekt: Den klassiske, foreldreløse gutten oppdager at han er en trollmann og utvikler seg og livets mangfoldighet i en klosteraktig kostskole med alt det fantasien begjærer. Groteske dyr, vittige mennesker. Vennskap. Klokskap. Voksen-trygghet. Overnaturlighet. Spenning.

Enhjørninger gresser med varulvene i den nattebleike måneskogen. Norske smådrager spruter skjegg-ild mot arbeiderklassehelten Gygrid. En gullhåra liten naziunge driter seg ut når han skal (som om han var James Spader i en ungdomsfilm fra 80-tallet), og midt oppe i det hele går Alan Rickman rundt og fascinerer de voksne med sin freudianske diksjon; det er som om navnløs synd oppstår mellom bokstavene når Rickman uttaler dem. John Cleese spretter opp av maten og er spøkelse. Sopelimene flyr over den engelske landsbygda, og i skoleklosterets hemmeligste undergjemmer truer den evige ondskap, Voldemort, en slags Vader, som nok en gang har pervertert The Force.

Harry Potters verden har derivert alt det som oppsto av stilige ting de siste tretti åra. Vi hadde Tolkiens mørke barnefantasier i «Ringenes herre» (som kommer på film i desember), vi hadde «Star Wars»-trilogien som diktet evighetens heltemot og trylleri. Så kom adventure-spillene på pc’er og maskiner når Harry og vennene leter seg fram i Galtwort, ligger det mye «Monkey Island» i framgangsmåten. Rollespill og dystre tegneserier, Roald Dahl, pubertets-satanisme, hippie-surrealisme og nygotikk var med på å legge grunnlaget for ei tid som ville erobre det fantastiske tilbake etter at prester og fritidsledere hadde fornuftisert verden.

Antakelig skjedde noe sånt: Unge mennesker var lei av å være ikke-religiøse vesener i pils-paradiset, og de søkte tryllerier og barne-religiøsitet og enkle, store verdier i åra før bleieskiftene overtok. Sexless. Stressless. Enkelt og lykkelig.

Harry Potter er en representant for okkult lykke. Hans verden er slik vår burde ha vært.

Yrkes-regelen sier at det er litt Birger å kommentere sin egen poengivning. Men likevel. Harry Potter skulle selvsagt hatt ti poeng. Men den kan bare få ni, fordi jeg aner at det fins en ulaga Harry Potter-film et sted der inne i fantasiens fluktruter, en som Terry Gilliam kunne ha laga. En sær og vaktsomt britisk film, en Potter med sjel. Vi får se om det er den som venter i «Ringenes herre». 2001.

Grinchen

Viasat4 21.00

grinchen

Jim Carrey snakker med et reinsdyr fra parallellsamfunn.

terning 5 liten Grinchen bor innerst i en snøkledd klippe som likner ryggfinnen til sveitsisk fjellhai sammen med en undertrykt hund. Rett nedforbi ligger Hvemville, som ble etablert inne i Lennart Nilsson-versjonen av en snøfnugg. Hvemvillerne har snuppete pekingneser, pastellerte leketøyshus og fjollete falkeklubb-mentaliteter.

Hvem’erne skuffa grinchen som skoleunge, så han trakk seg tilbake og ble kriminell. Men den snilleste jenta i landsbyen føler fortreffelighet for den lurvete lausgjengeren, og han inviteres til julefeiring der traumer fra barndommen ødelegger festen og skaper behov for hevn.

Og så videre.

Jim Carrey spiller grinch med så mye latex at han kunne vært undertøy-modell for Hennes & Mauritz. Grinchen er en vanvittig kul fyr. Han er Mannen. 2000.

Lørdag 23.12. – Lille julaften med Honi soit qui mal y pense og de

 

Hjelp, det er juleferie!

TVNorge 21.40

terning 5 liten Jeg har hørt om en historie fra en skole som jeg ikke kan si hvor er. En klasse så «Hjelp, det er juleferie», og en av guttene styrte visningen fra pc. Da scenen kom der Chevy Chase dagdrømmer om en ung dame i rød badedrakt ved bassenget, spolte den frekke filmviseren scenen om igjen tre ganger. Klassen skreik av latter, men kanskje var det et overgrep. Jeg vet ikke lenger. Det blir nedsatt utvalg som skal finne ut hvorfor gutter i puberteten mislykkes i den norske jenteskolen, men når ikke jeg en gang tør fortelle hvilken skole det er, antyder det noe om hva slags kjønnsklima disse guttene vokser opp i. Derfor skal jeg anbefale denne julefilmen som en hyllest til gutter som fremdeles liker jenter, så lenge det varer, og til rausheten og mangfoldet som nå daglig kveles av moralens vigilanter og mediegribbene.

Æh, nei. Det skjer ikke voldtekter i filmen. Voldtekt er en alvorlig voldsforbrytelse. Å se på damer i badedrakt er ikke. Honi soit qui mal y pense. Slå opp.

Men til filmen.

hjelp, vi har juleferie

Chevy Chase og Beverly D’Angelo ett øyeblikk da lysa virker.

«National Lampoon’s Christmas Vacation» er en av de morsomste komediene jeg har sett. «Hjelp, det er juleferie» skildrer den sære serie-familien Griswolds mølje-jul. Den hensynsløse avsløringen av frustrasjonspunktene i en velment jul er så sterk kost at man ikke tok sjansen på kinolansering i Norge, og Esselte sendte den i oldtiden ut på video med 15 års aldersgrense.

Og dette er ikke for svake sjeler: Chevy Chase og familien hans invaderes av slektninger av den typen som til vanlig skaffer sosionomer et interessant yrke, de har reinsdyr-idyller på hjernen og ekorn i juletreet, de har pyntet huset med flere kilowatt enn fremlingene i «Nærkontakt av tredje grad», de har olja sklibrett, de har følelser i høyspenn og hele den eskaleringen av ondartede hverdagsligheter som kan få selv forutsigbare høytider til å funke som en amerikansk værbegivenhet med damenavn.

For alle som går og gleder seg til at farmor og farfar skal komme på julebesøk fra Sarpsborg, er denne filmen en nødvendig beredskapsøvelse. For oss andre er det fortsatt en glede å se Beverly D’Angelo som mor og Randy Quaid som filmhistoriens mest uappetittlige svoger. Super-tenåringen og familieantropologen John Hughes har skrevet manus nok en gang, og Twin Peaks-fortrylleren Angelo Badalamenti komponerte musikken. 1989.

Den fabelaktige Amelie fra Montmartre

NRK2 23.15

den fabelaktige amelie fra montmartre

Audrey Tatou har det fikse fjeset på.

terning 5 liten De som aldri hadde sett en Jeunet-film før, må ha blitt veldig overraska da «Den fabelaktige Amelie fra Montmartre» kom dettende ut i kino-konformiteten som en diamant i en grisebinge.

Jo, det er en binge. La oss bare innrømme det. Det fins ikke mye diktning, og det fins ikke mye poesi på kino-repertoaret. Årsaken er innlysende. Som i musikk-industrien og i mediebransjen er det produsentene som har grepet roret med sine bleke golf-fingre, og de avskyr individualitet som ikke allerede er bekrefta av suksess.

Produsenter er besatte av kollega-voyeurisme: De glor intenst på hva de andre gjør og forsøker alltid å gjøre det samme.

På kino-repertoaret er resultatet en katastrofe. Mellom teknisk uferdige og politisk overmodne euro-filmer og den amerikanske kopist-sjuka fins det nesten ingenting. Ingen Bergman. Ingen Makavejev. Ingen Ferreri. Ingen Tarkovskij. Ingen personligheter som er større enn hva som trengs for å bli ansatt som gymlærer i ungdomsskolen. Nesten. Aronofsky er ennå ikke blitt en kommersialisert Soderberg-tragedie. Coen-brødrene videreutvikler sin guddommelige komedie. Men alle vet at de er unntakene, og at Hollywood vedlikeholder en slags ponnistall av særegen ungdom av rekrutteringsgrunner, sånn at studioene om ti år har en temma femogtredveåring som kan regissere «Dødelig våpen 12».

Jeunet er også ett av unntakene, sjøl om han var innom den amerikanske vestkysten og gjorde scifi-dystopien «Alien 4». Jeunet er noe så sjeldent som en poetisk franskmann. Han ble kultkjent for surrealistvisjonen «Delikatessen», han gjorde det uforståelige eventyret «De fortapte barns by». Jeunet har spesialisert seg på overraskende assosiasjoner, poetiske videretolkninger og eventyraktive tankesprang i et visuelt univers uten tyngdekraft.

Fargene hans er sterkt romantiske, som om noen har helt tårer og musikk i malingspannet. Bildene virker befrukta. Gravide og varme.

Virkemidlene fra «Delikatessen» og «De fortapte barns by» har fulgt med til den distraherte fabelen om Amelie. Man kunne fryktet fantasitørke etter to tidligere filmer, men Jeunet er frodigere og rikere enn noensinne. Filmen hans bugner av personligheter og ujålete eksentrisiteter. Han turnerer med nesten umenneskelig presisjon den vanskeligste av alle humødre: Man skal være filosof for å kunne parodiere menneskene på en sånn måte at de ler fordi de liker å leve blant de utledde på jorda. Kulde fins ikke i Amelie-filmen, bare en løgnas-dokumentarisme som minner om oss sjøl. Her fins vi alle sammen i litt forstørra format. Ved bare én eneste liten overdrivelse av våre alminneligheter, ville det ha oppstått personlighet. Det er en koselig tanke.

«Den fabelaktige Amelie fra Montmartre» handler om ei jente som ved uskyld, tilbakeholdenhet og observasjon blir en lykkens kerub for de rundt henne. Ikke akkurat Britney Spears. 2001.

We’re the Millers

Norsk TV2 21.40

were the millers

En usedvanlig feika familie.

terning 5 liten «We’re the Millers» er en fragmentert grovis utført av perfekte skuespillere som vi egentlig ikke burde latt oss lure av. Men problemet er at de er søte som ei julepynta Toys ‘R’ Us-hylle, og filmens vulgære, små Rorbu-kynismer blir til småborger-trivsel i deres nærvær. Det er som når teologer kler av seg på badestranda. Uansett hva du får se så vitner det bare om Guds storhet, også hvis Herren har materialisert seg i en histamin-skadd testikkel.

La oss nå bare se hva slags småtroll vi har med å gjøre. Jennifer Aniston spiller stripper med den samme hyggelige urimeligheten som da fonetiske tilfeldigheter i sin tid fikk det til at LO-sjefen hadde ei hard høne. Hun kler riktignok av seg til undertøyet og vrikker på 7000 timer helsestudio, men det ser ut omtrent som når mor di solte seg i hverdags-bhen mens hun satt i solveggen på Sjernarøy. Uprobematisk. Familiært. Personlig.

Jason Sudeikis var merkelig nok ikke med i «Hangover»-filmer eller «Superbad», men han kunne vært, for han er konstruert av den halvsløve guttaktigheten som for alltid preger skuespillere fra Saturday Night Live. Man kan ikke bli sint på avisgutten. Emma Roberts, som spilte Nancy Drew, er liksom uteligger og snakker åpent om analsex. Men jentungen ser så uskyldig ut som en lommepult skolelagsjomfru, så egentlig låter det bare som om hun refererer til måling av heftig feber. Den unge gutten i familien Miller blir spilt av Will Poulter, som var med i en Narnia-film og har så forskrekka øyenbryn at han ville ha strøket i matte muntlig på grunn av uakademisk oppsyn.

Det finnes ikke noen som heter familien Miller. Den blir dikta opp. Sudeikis spiller en nabolags-langer av illegale små-urter, men så mister han alle pengene til gatemuggere og må gjøre den store kaksen en Mexico-tjeneste. Ungkaren oppdager at bobil er verdens beste kamuflasje, for alle ser ut som snille femtitalls-zombier i den. Så han improviserer en familie av strippersken, uteliggerdama, den enkle gutten i første etasje og seg sjøl. Og så kjører de til Mexico. I et slags taco-fort som minner om Alamo, treffer de en cyklop som ser ut som om han til vanlig pleide trekke Tuborgs ølvogner, og deretter blir de forfulgt av han og av bror til Messi.

Det kan jeg ikke fortelle mye om, men de treffer også bobil-familien Fitzgerald, som styres av en ewok-aktig gubbe med Nicolas Cage-stemme. Denne familien utvikler sin seksuelle åpenhet til et vitse-areal som ligger tett inntil den berømte kanten. De med god smak vil føle seg utfordret.

Egentlig var jeg sikker på at det ville bli masse hasardiøs kjøring og kuer som fløy og pappa som våkna inne i en zebra og forviklinger av Superbad-sorten. Men det gjør det ikke. Sjøl om den inneholder både seksuell surrealisme og tilløp til forfølgelse, beveger historien seg småsøtt og vinglete. Det er ingenting over-flinkt med den. Skuespillerne finpusser på de koselige personlighetene sine, og til og med de som vanligvis ikke ser underholdningsfilmer fordi sånne lettvinte ting ikke sier noe om livet, vil håpe at hovedpersonene a) blir glade i hverandre og b) ikke kommer i fengsel. Humoren oppstår på en måte i de sprekkene som i følge Cohen slipper lyset inn. Det finnes ikke fart her, det finnes ikke oppsiktsvekkende komedie-poenger, antakelig er det bare lateksballene til Poulter som imponerer noen, men mange vil nok føle en sær form for trivsel som ingen trenger være stolte av.

Den småfrekke filmen har dessuten et beroligende budskap: Inne i alle usympatiske mennesker og inne i marihuana-selgere, strippere, uteliggere og skoletapere ligger en latent drøm om småborgerlighet. Alle vil egentlig bo i liten boboks og ha familie som de kan elske når de er på reise og hate i julen. Man blir litt glad av det. 2013.

Alene hjemme

TV3 19.20

alene hjemme

Macauley Culkin oppdager alvoret ved å være aleine.

terning 6 liten Så den om igjen i går. Jeg får nye yndlingsscener hver gang. I går var det morgenkaoset i den utvida familien, og alvoret til de to minste som sto og stirret på politimannen Pesci. Og spikeren i den nakne foten. Hver gang skriker alle i heimen «Åååååå1»

Jeg skal ikke si mye mer om «Home alone», som er en av de mest sette filmene i verden av åpenbare grunner. Men jeg må nevne at den på et vakkert vis formidler kynismens sødme samtidig som den samler seg til en ukontrollert sentimentalitet som nesten er litt for mye. Da den ensomme gamle mannen får treffe den teite familien sin likevel, er det meningen at vi skal glemme hva denne filmen egentlig handler om. For det første omsorgssvikt. Nittitallet var et fantastisk sted som fortsatte åttitallets bekymringsfrihet, og den mest populære julefilmen handler om at familien reiser fra en åtteåring hjemme i Chicago for å feire en støyende og gretten jul i New Orleans. Det er fantastisk, men filmen kan føre til psykoser og angst hos barn som ikke er trygge på foreldrene sine. Kriseteam er på vei. Dessuten formidler filmen den mest groteske sadismen som noensinne er vist i en barnefilm. Torturen mot de to småskurkene er utspekulert og hjerteløs, og når de tråkker spiker inn i foten eller får håret brent av, da ler vi så godslig at det antakelig er et sosialpolitisk standpunkt. «Alene hjemme» er en nifs film. Det gjør den genial. Vi har alle en klok og hjerneklar kyniker inne i oss, og for en gangs skyld får han popcorn og brus. 1990.

The holiday

TV3 21.30

holiday, the

Cameron Diaz på dunken.

terning 2 liten «The holiday» er helt lik den irske filmen «Tara Road» med Andie MacDowell, men det får nå bare være. Det er verre at den er skrevet og regissert av Nancy Meyers, som er et så stygt bannord at man ikke kan si navnet hennes i julen uten at en engel dør.

Meyers har aldri glemt at hun ble separert fra ektemannen Charles Shyer i 1999, og filmene hennes er gretne på en litt Hollywood-trendy Vanessa-måte. «The holiday» er dessuten snakkesalig hinsides en hver tidligere beskrivelse av ordet. Dette er filmen der alle tastetrykkene til også de trivielle e-mailene er med. Hvis filmen hadde vært britisk, ville den bestått av verbalsnop og ordsevasjoner klarere enn krystaller – i Meyers’ ukontrollerte livsfattigdom finnes bare snadring som slaps, hvis noen kan huske hva det var. Fortellerstilen er omstendelig inntil det senile.

Cameron Diaz var en begivenhet for ti år siden, og nå er hun som en lagra tingest etter at AA-batteriet flata ut. Som furtent forelska ser hun ut som noe Pinochet kunne ha fortjent mens han ennå levde. Jude Law strever med å bli en fyr som egentlig ikke finnes. Men han står ihvertfall for filmens eneste overraskelse, og i noen få utvalgte Law-scener funker filmen med uventa varme og sjarme og innholdsrikt liv. Jack Black er søtere enn nybørsta butikk-kanin, men blir aldri viktigere enn en litt stor tivoli-premie. Det er synd for Kate Winslet, som ihvertfall er en fullblods Streep ved at folk blir beveget av å se på at hun tenker. Det er bra. Men filmen er ille.

Noen vil nok like den. Kvinner som egentlig bare lengter etter kakao-søsterskap og de gamle flettene sine, og menn som vet navnet på sin egen deodorant. Men hvis du fremdeles foretrekker potetgull framfor Napoleonskake, har du ingenting her å gjøre.

Kate W. elsker en mann som bare misbruker henne. Diaz hiver ut samboeren sin fordi han var utro. De to bitre kvinnene bytter hus – en risteklokke-idyll i England og et neofunk-palass i L.A. Snakksnakkkvakkkvakksnakkkvakksnakk. 2006.

Med Grimm og gru

NRK3 19.30

terning 5 liten Ulven og de sju geitekillingene, som skulle ha vært lam, i fransk-russisk-rumensk familierockemusikal. «Mom is home» og alt det der. 1976.

Det gylne kompasset

NRK3 21.25

det gylne kompasset

Nicole Kidman og Dakota Blue Richards i mystiske omgivelser.

terning 2 liten Jeg har en nyhet: Årets store familiejulefilm er en kalkun. Det er en vakker kalkun og en teknisk kyndig kalkun, men den gobler slik bare kalkuner gjør det.

I filmatiseringa av Philip Pullmans barneroman har produsentene forsøkt å gjøre noe ekstremt eventyrlig for å henge seg på lommebokfyllere som «Narnia», «Harry Potter» og «Ringenes Herre». De har aldri skjønt noen av forgjengerne. I en vellykka eventyrfilm skal det hele tida være solidere kjente skikkelser enn ukjente til stede i handlingen.

Innlevelsen trenger en fornemmelse av sted, hensikt og identitet før filmskapere kan slippe løs lystbetonte visuelle orgier av galninger, friker og fantasifigurer. I «Det gylne kompasset» pøser de. Det er som å være på sirkus.

«Det gylne kompasset» svever i et fortellervakuum som visstnok skal være et alternativt univers sjøl om det likner på eldre engelskmenns støvtørre drøm om England. Der har alle mennesker daimoner. De er rare dyr som i følge en uforklart biologi fungerer som en del av menneskenes og andre dyrs kropper. I LilleLondon treffer vi den storkjefta universitets-kjæledeggen Lyra, og før vi riktig aner hva hun egentlig skal der, farter handlingen via onde Nicole Kidmans silkeboudoirer til et alternativt Svalbard som regjeres av en isbjørnkonge som heter Ragnar. Ja, det kunne vært Espen Eckbos julekalender på TVNorge, men det er ikke. Det er salongbritenes fantasi om å være utendørs.

Allerede tidlig i filmen aner de mistroiske at her er for mange brikker og for lite brett. Ganske riktig. Rett før historien egentlig begynner, står det The End på lerretet, for kalkunkokken har delt opp fuglen og serverer det triste lårkjøttet først, og så får du kanskje bryst neste jul.

Det fører til at Daniel Craig nesten ikke er med, og at Kidman har to hengende gjesteopptredener, mens hovedpersonen farer rastløst avgårde som et bokstavbarn med usjarmerende sigøynere, isbjørner, hekser og luftcowboyer. Hun skal bli den utvalgte (golden child?) som finner veien til den andre verden. Neste år.

Filmen er vakker, for i våre dager kan selv folkehøgskole-elever med Kreativ Komputerlære som valgfag lage vakre filmer. Men eventyrskikkelser skal ha noe som likner psykologisk tilhørighet for å funke, og disse lukter det bare kopimaskin av. Kidman ser ut som en alternativ gardintype (Steikje fine gardine´), Daniel Craig minner om en skolekringkastingsfigur fra den gang NRK dramatiserte Eidsvoll-samlinga for formiddags-TV.

Dakota Blue Richards fra Brighton debuterer som Lyra, og hun er en søt og tøff pippi-unge, men drukner i et voksen-visuelt hardkjør. Med halvdelen så mange fantasifigurer og dobbelt så mange scener der jenta faktisk utretta noe, ville filmen blitt en helt annen.

Jeg elsker Potter. Jeg elsker Tolkien. Jeg elsker Narnia, men dette ukyndige forsøket på etterlikning hadde jeg ikke giddet se om igjen om det kom med gløgg og pepperkaker. 2007.

Confessions of a teenage drama queen

TV2 Livsstil 21.00

confessions of a teenage drama queen

Alison Pill (The newsroom) og Lindsay Lohan har hårdagen.

terning 5 liten Lindsay Lohan har lov til fjoll. Hun spiller en overdådig jålete fjortis som innvandrer fra New York til New Jersey og utholder landlivets deprimerende enkelhet ved å gjøre seg sjøl til et slags Woody Allen-prosjekt. Lindsay Lohan er for øyeblikket USAs nest mest populære jenteperson, for hun ser ut som en ironisk sammensmelting av den unge Jodie Foster og den uforanderlige Alicia Silverstone – men uten Silverstones opprinnelige flanell-sensualisme, som i sin tid fikk Bullock-nerdene til å skifte beite mens de stønnet stygt.

Disney-konsernet kan lage veldreide familiefilmer, og denne forteller om da Alison og venninna hennes skal forsøke å komme inn på yndlingsbandets avskjedskonsert i NY. Kanadiske Alison Pill er filmens egentlige stjerne. Med øm selvironi kjemper hun for den uanselige, men ærliges rett til storhet. Dette er en bra film. 2004.

All makt

TV2 Zebra 21.00

all makt

Ed Harris i dressjakke, men Clint har peau de peche.

terning 5 liten Det fantastiske ved Clint Eastwoods filmer er at de framstår som uventa beskjeder om en sivilisasjon blant de primitive. Skuespilleren som ble kjent for westernhelten Mannen Uten Navn har skapt seg ett ved å regissere filmer sånn at folk sitter med tårer i auene og filosofi i sinnet mens kruttrøyken driver bort over de nylig avliva («Unforgiven»).

«Absolute power» gjentar halve handlingen i «No way out». Tyvenes konge, spilt av den 67 år gamle regissøren med en knoklete og selvsikker verdighet som gir håp for alle som planlegger innholdsrik livslengde, overværer et makabert tilfelle av konstitusjonell kåthet. Det fører til at Secret Service på nasjonens vegne er nødt til å skyte ei sint dame midt i den mest stormende utroskap. Dette pinlige Whisky&Water-gate skal selvsagt også dysses ned, for ellers ville kommentatorene i NRK TO blitt irriterte over pressens pågåenhet, og den lavmælte innbruddstyven blir sedvanlig forfulgt av alt som er i stand til å vise navneskilt i hele vide Washington.

Det var handlingen. Den er grei nok. Men filmen blir også en observant liten skildring av en ensomt trengende far og hans paradoksale vennskap med den gode politimannen Ed Harris. Judy Davis spiller nevrotisk rådgiver i Det Hvite Hus og ser ut som definisjonen på vardøgre hetetokter, og det blir igrunnen synd på alle sammen, for menneskene er svake når klokka har passert midnatt og teksten til de forvitra ti bud svinner i forførende innelys. 1996.

Die hard 4.0

Viasat4 22.00

die hard 4.0-2

To gode venner.

terning 5 liten «Die hard»-filmer er for folk som ville ha tatt igjen med en på trynet hvis det ikke var for at det er for snille, så de ser film i stedet. Volds-simulerte og handlingseuforiske filmdikt er ikke for sånne som hevner seg ved å tenke «filler’n for en slubbert (uttales: slubbett), jeg skal sørge for at han ikke får stipend neste år.» La det være sagt.

Da den første «Die hard»-filmen slo ned i oss som scud i blomsterpotta en gang på åttitallet, var John McClane en familienær handlingsmann som gjorde hva som helst for å redde kona si. Han var den hengivneste underholdningsektemannen siden Rocky ropte «Adrian!», og skilsmisse-statistikken skulle ha snudd. Nå er han på 2000-tallet. Han har ingen kone, han har ingen kjæreste, og dattera er et steinhjerta råskinn som nekter å bære hans etternavn. Detektiven er skallete som en mc-båren veikro-satanist og har godværsbølger i pannehuden. McClane skal hente inn en hacker med søtt musefjes fordi FBI blir hacka av SPECTRE eller noe sånt, og skurker som ser nifse ut som frie balkanboere, tumler med illevarslende voldsting.

Det handler om datakjeltringer. Noen tar ut Amerikas nervesystem, og om en stund vil landet se ut som en slagpasient. La meg bare nevne at mens jeg satt med laptopen og så film, installerte plutselig Google Desktop seg sjøl uten at jeg hadde gjort noe for det, og akkurat det tilførte filmen en fin autentisk stemning. Jeg tror Google står bak alt. 11. september. Den globale oppvarminga. Branns eliteserie-seier.

McClane verner gutten som på en måte er ukas virtuelle nevrokirurg, for IT-gangsterne må ikke få tak i ham. Dermed følger aksjonsscener som er like forutsigbare og like velkomne som julaften.

En stund er motparten et problem. De ser ut som kulturby-ansatte småfolk av den sorten som Steven Seagal ville ha vifta bort med hestehalen. Men farligheten tar seg opp. Siden Die Hard-filmene i utgangspunktet var familie-orienterte, sitter frøken McClane fast i strømtørr elevator og trenger desperat pappas hjelp. Pappa ser etter hvert like herja ut som Woody Allen hvis han forsøkte å fylle vinduspylervæske på volvoen sin, og det er veldig vanskelig å ikke røpe at usårbare John i én situasjon skyter gjennom kroppen sin for å ta skurken. Henimot avslutningen kjører Willis en 30 meter lang lastebil og forfølges av et F-35 jagerfly. Du vil ikke tro hva som videre skjer. Det tilhører den moderne eventyrfortellingas absolutte høydepunkter.

La det også være nevnt i takknemlighet at Kevin Smith spiller stue-hacker med kroppen til Orson Welles og er Star Wars-fan. Det er storarta. 2007.

Fredag 22.12.– En fredag med superjulefilmen og Betlehem

 

Love actually

TV3 21.30

terning 5 liten Nå er det egentlig bare to dager igjen til det blir julenatt (natt til den 25.), treet står og lyser som en fredagspynta hjemmehustru (pynten er ikke akkurat ny) og livet på landet er storarta. Bare to dager igjen av advent og klage-karantenen. Jeg har regna ut at de tre kongene som kom gående mot Betlehem fra Etiopia, må ha startet i dag. Vandringa langs Rødehavet og gjennom egyptisk byråkrati er ikke akkurat en dagstur, så om mennene ble styrt av ei stjerne på nordhimmelen, så må den ha blitt tent minst to dager før fødselen for å gi gavehandlerne litt tid til innkjøp og reise. Når jeg tegna dem på Kampen arbeiderklasseskole, kom de tre gående bare sammen med en kamel. Men siden de var konger, ble de antakelig fulgt av en jamrende og kvekkende gjeng av kokker, konkubiner, konsulenter og inviterte og betalte redaktører. Josef mumla litt brydd når de gratulerte ham, og sauene som beita på sanden flokket seg tett sammen ved synet av sabeerne. Det må ha vært dødskult og frodig og irrasjonelt.

Men til filmen, som er omtrent som Betlehem.

love actually

En film midt i tida. Hugh Grant misbruker sin stilling som statsminister til å lure til seg sex med sekretæren.

 

Denne komedien har en menneskelighet som går i sirkler rundt feilvante folk og gjør dem både parodisk nære og distanserte på en måte som egentlig kler de fleste av oss når livets evige sommer bringer selv scenesky flegmatikere i konflikt med virkeligheten. Humor, patos og medlidenhet blandes med det uunngåelige, uunnværlige urtekrydderet som heter kynisme. Godheten er kynismens tvillingfetter, og her vandrer han med svære steg og solide klovnesko. Det er så bra. Det er så britisk. Det er typisk engelsk å være genial.

Hugh Grant eremittisk mumlende og ungkarsdistré som britisk statsminister med konsentrasjonsproblemer, som en slags konstant fortellerstemme i sitt eget liv. Liam Neeson sørger over kona si på den absoluttistiske måten og lever seg langt inn i det skjønne livet til en 10-årig stesønn. Laura Linney som egentlig bare tar vare på den sjuke bror sin, og ikke kommer noe sted i livet på en logisk-tragisk måte som kommer til å ta pusten fra mange omsorgsvrak. Bill Nighy er middelaldrende rockemusiker på randen av ingenting, men plutselig en mediebegivenhet på grunn av verdens styggeste sang. Colin Firth som skjebneskadd forfatter ved Marseilles; språkløst blikkfanget av sin portugisiske husholderske, som hiver kjolen og stuper etter manusflak i tjernet.

Alan Rickman som går på verdens eldste og tåpeligste eksistensielle spøk og lar seg forføre av ung flokse når han burde være hjemme hos Emma Thompson og hennes joniske mitchellisme. Andrew Lincoln og hans ufilmisk moralske valg og idealistiske kjærlighet til en kamerats kone. Kris Marshalls puddinghjerne, der han smiler seg som en slags gladpønker til USA for å virkeliggjøre en vanvittig urealistisk dagdrøm – omtrent samme rolle som Nick i TV-serien «My family» på NRK.

De to bodydouble-folka som beholder menneskets uunnværlige uskyld tvers gjennom en pragmatisk nakenhet.

Det er så bra. Det er så detaljert vittig og rikt overdrevent romantisk. Filmforfatteren Richard Curtis regidebuterer med et originalmanus som burde fått Oscar for beste farmasøytiske produkt 2003. Jeg er helt sikker på at «Love actually» hjelper mot alt. 2003.

Hevn

NRK1 22.15

terning 3 liten Norsk dramathriller som er uforklarlig delt i to. Rebekka kommer til et lite sted på Vestlandet, og der skal hun hevne seg på han som forgrep seg på hennes søster. En film midt i tida, kan man si. Laget i 2015.

The constant gardener

NRK2 22.10

constant gardener, the

Midt i tida. Ralph Fiennes er diplomat som misbruker sin stilling til å få sex med den friske jenta Rachel Weisz, som burde hatt bedre vett.

terning 2 liten Den typiske kvinnelige actionhelten er ikke som en mann, og hun er ikke som Lara Croft, men som den balstyrige bitsjbeiben Tessa. Dama brenner for Afrika med umedgjørlig kompromissløshet. Sier det rett til de dresskledde maktmennene i cocktail-selskaper (du sko ha sitt tryne’ på ‘an!). Elsker lidenskapelig, elskes lidenskapelig av alle som kommer nær henne. Det er den sure bitsjå som er kvinnenes actionhelt.

Følgelig er det mange nærbilder og mye dvelende følsomhet i kvinnenes actionfilm «The constant gardener». De slåbrok-intellektuelles spionforfatter John le Carré har skrevet boka. Brasils blødende hjerte Fernando Meirelles («City of God») har regissert, men dette er damenes film, så full av detaljkonfliktisk stille- ståeri at man får fornemmelsen av at noen har skrevet nekrologen til et helt kjønn. Det er vanligvis bare i gravtaler at så pinlige overdrivelser blir tolerert.

«The constant gardener» tilhører den politiske pornografien, og Afrika er filmens hore. Kontinentet blir utsatt for en slags filmatisk voldtekt. Meirelles dytter våre våte slummingblikk på sjuke og fattige, sultne og forpinte – og innimellom tar han oss med på National Geographic-turer over fantastiske landskaper. Til og med fargene blir misbrukte i denne filmen. De er fanga i et vestlig-dekadent nytelses-rituale som vi kan kalle medlidelse, for at ikke medlidenheten skal komme i vanry.

Ralph Fiennes spiller en sjenert og svak britisk diplomat. Under et foredrag står den uredde Rachel Weisz (Tessa) opp og holder en slags «Irak-krig for Dummies»-tale der hun beskylder alle for det meste. I diplomatiet fører den slags til sex, filma som om noen hadde mistet kamerat på golvet under en legeundersøkelse. De to gifter seg, og Tessa blir med til Afrika, der hun setter i gang med å omgjøre all urett, beskyttet av sin friske kvinnelighet. Men før hun rekker å forvandle alt, dør hun, og etter en times tid etterforsker ektemannen hva som egentlig skjedde.

Den politiske pornografien oppstår på denne måten: Hvis noen vet at legemiddel-industrien ved hjelp av den britiske regjeringen kynisk myrder afrikanere, burde de egentlig si noe om det. Hvis de, som man mistenker, bare bruker temaet som insinuerende indignasjonsgjødsel, burde de skamme seg, for dette er å hore kynisk med de siste restene av folks engasjement. Hvis filmen hadde startet med en plakat om at den bygger på virkelige hendelser, skulle jeg også ha tilgitt den nesten patologiske kjedsommeligheten som oppstår i frekkasfuglen Rachel Weisz’ nærvær.

«The constant gardener» tilhører den politiske pornografien, og Afrika er filmens hore. Kontinentet blir utsatt for en slags filmatisk voldtekt. Til og med fargene blir misbrukte i denne filmen. De er fanga i et vestlig-dekadent nytelses-rituale som vi kan kalle medlidelse, for at ikke medlidenheten skal komme i vanry.

Ralph Fiennes spiller en sjenert og svak britisk diplomat. Under et foredrag står den uredde Rachel Weisz (Tessa) opp og holder en slags «Irak-krig for Dummies»-tale der hun beskylder alle for det meste. I diplomatiet fører den slags til sex, filma som om noen hadde mistet kameraet på golvet under en legeundersøkelse. De to gifter seg, og Tessa blir med til Afrika, der hun setter i gang med å omgjøre all urett, beskyttet av sin friske kvinnelighet. 2005.

Batman returns

Max 00.55

batman vender tilbake

Midt i tida. Michael Keaton misbruker sin stilling som riking og superhelt til å ha sex med sekretæren sin Michelle Pfeiffer.

terning 5 liten Det eneste problemet med «Batman vender tilbake» er faren for at noen skal snadre den i stykker av ekstatisk henrykkelse. Etter en nesten perfekt tegneserie-etterlikning («Batman») kom Tim Burton tilbake med en enda bedre oppfølger. «Batman returns» er som å se en vennlig ironi over «Citizen Kane», verdens såkalt beste film, også den laget på en rein tabloid-historie.Gotham City lever ulykkelig med førsteside-versjonene av det amerikanske marerittet. I kloakken bor en forstøtt og foreldre- løs vanskapning og psykopat som bandeleder for en gjeng med viljeløse pingviner. Fuglemannen (Danny DeVito) er det genetiske nederlaget den perfekte familien forsøkte å gjemme bort, og i barnlig bitterhet poetiserer han praktfullt sin egen elendighet, aggressivt og usensurert, likt klagene i en Harlem-rap.

Sekretæren Selina (Michelle Pfeiffer) er den usexy, mislykka, ensomme, kjærlighetsløse storbykvinnen som er sviktet sviende av alle reklameløftene og pønsker på hevn. Pfeiffer ser ut som skremselspropaganda fra Handel og Kontor. Slik blir den kalde kattekvinnen til. 1992 var året for dem. Max Schreck (Christopher Walken) representerer den amerikanske drømmens urolige svette-netter. Han er frihetens og kapitalismens åpenbare sammenbrudd. Ludvigsk sølvhåret over glitter und stas-eleganse underspiller Walken den ubyttende storby-kaksen som beslaglegger ressursene og bestikker politikerne. «Batman returns» er svær, vittig og gripende underholdning. Og jo. Batman er også med. Michael Keaton spiller ham. 15 år. 2 timer, 6 minutter. 1992.

Staying alive

TV2 Livsstil 21.00

staying alive

Holy shit. John Travolta.

terning 5 liten Sylvester Stallone regisserte John Travolta i lendeklede, bar overkropp og pannebånd. Dette er oppfølgeren om Tony Maneros fra «Saturday Night Fever», og nå jobber han som danselærer midt i den verste diskotida. Han vil imidlertid heller bli danser på Broadway, en slags tåspiss-Rocky. Alle husker Bee Gees-musikken som på den tida ble sett på som en terminator for rock. 1983.

Rookie – rekrutten

TV2 Zebra 22.00

rookie, the

Ikke akkurat sjelefrender: Charlie Sheen og Clint Eastwood.

terning 4 liten Arbeidsledighet kan føre til mye vondt. I Clint Eastwoods «The Rookie» (som betyr «grønnskollingen») må Dona Flor, Robert Redfords kjæreste, den magiske realismens muse Sonia Braga livnære seg som kulespruterske som besitter Eastwood på tvers og rynker bryna. Begge deler er under hennes verdighet. Hvis en ser bort fra at C.E. repeterer Dirty Harry-rollen etter Skipper Worse–modellen «kommer seint, men grått», er imidlertid «The Rookie» en frisk og grei actionfilm som ikke vil føre til unødig hodebry for folk som allerede har slitt seg ut på å finne fram i Aftenbladets TV-programmer og derfor leide video i stedet. Charlie Sheen er pysa som blir opplært til hensynsløse mord og irriterer kona si, som er Lara Flynn Boyle fra «Twin Peaks» med migrene– humør og sjabre replikker. Raul Julia spiller superskurk og snakker provinsdialekt. Bilen flyr i lufta. Akkurat det var forferdelig kjekt. 18 år.

Die hard 2

Viasat4 22.00

die hard 2

Midt i tida. Bruce Willis misbruker sin stilling som politimann til å få sex med kona Bonnie Bedelia.

terning 5 liten Jeg vet hva spørsmålet er (den gang). Men det er alt for fristende å svare at det raker deg ikke om «Die hard 2» er like god som «Die hard», for Bruce Willis som tynnsåla action-overraskelse kan bare gjøres &en gang, og du skal være glad for at noen gidder lage handlingshysteriske spenningsfilmer for deg. I et annet samfunn, i en annen tid, kunne du ha risikert å bli tvangsforet med det lille tannmonsteret Doris Day som sang om kjærlighetens landevei under en åpenbart mellomfornøyd Rock Hudson, eller at hver eneste kino viste pastellvakre filmhyllester til den store religiøse leder Aarflot og hans hellige krig mot de sataniske svenskene. Så ikke mas med om &Die hard 2& er dårligere enn John McTiernans forgjenger. Den er god nok. Bare ikke ekstatisk.

Politimennenes hederlige fritidssliter og amerikansk films nye kjernefamiliekar, John McClane, er fortsatt en lykkelig blanding av sitcom-sjarme (sitcom er lik situasjonskomedie, som i Cosby-show der alle bare sitter og sitter og sier søte ting) og guttesvett lerret-råhet. Bruce Willis spiller ham rutinert med den distr&e brutaliteten som signaliserer Far & Ektemann på vei til Obs for å kjøpe billige doruller til juleribba, men så kom dessverre disse internasjonale terroristene i veien. Det er hemmeligheten med Die hard-filmene. Willis er en snill cowboy-tøffing. Han røyker riktignok med den ene øyet igjen, men er ikke alkoholiker og skjender ikke dyr. Han viser til og med gifteringen når dama i bilutleien legger an på ham.

Finnen Renny Harlin har regien i «Die hard 2», som er en overfylt film i forhold til den genialt enkle innestengtheten i eneren. Alle folka og alle de eksposisjons-stønnende

forklaringene gjør at Harlin får longører å hanskes med, og det blir han nervøs av. Resultatet er at innledende scener blir hektiske som kanal-slalåm. Harlin bruker syv forskjellige vinkler og 50 filmkutt på at to mennesker skal samtale i ei trapp. Sammen med den ultranære, bevegelige fotograferingen gir det en nifs fornemmelse av at du er ei flue som sitter på hatten til en gal mann. Det er kanskje ikke så dumt. Bedre enn flue på veggen, når veggene stadig detter ned.

Fordelen er at filmen holder action-fart også innimellom maskingevær-konsertene. Willis starter showet relativt avslappet som stressa husbond i venterommet på flyplass, og langsomt forvandler han seg til den blodskitne, utslitte halteren som vi lærte å like i «Die hard». Han er trøttere i hodet enn vanlig og de gode replikkene sitter langt inne. Men de er der, og mannen trosser både dunlett lavtrykksnøvær (Hollywood-fenomen) og byråkrater for å gi oss en hyggestund. Oppe i lufta sitter mor i juleflyet og slipper stadig opp for brennstoff, mens leiesoldatglupe narko-terrorister fra Sør-Amerika trickser med landingssystemene. Det kan gå deilig galt.

Ikke alt er like bra. Oppvarmingsrunden på bagasjebåndet er ordinær, og finnens nostalgiske snøscooter-slag direkte dårlig. Men ellers holder det, og som sagt: Vær glad så lenge sånt fins. 1990.

Torsdag 21.12. – Bitte bitte lille julaften med to relevante filmer og mer

Prince of Persia: The sands of time

Max 21.30

terning 5 litenTo sterke julefilmer i dag. For det første “Prince of Persia”, som jo foregår i det området der julemiraklet oppsto. Jeg har i alle år forestilt meg at de tre vise menn kom spaserende i retning fra Bagdad, som tre blide Kjell Gjerseth-er på vei hjem til Amman, men de kom altså fra Etiopia. Likevel. Iran er nabolag. Jeg aner virkelig ikke hva slags religion iranere hadde 600 år før Muhammed, men de kan ha sett stjerna. Dessuten “Die hard”, som gjorde julefeiringen til et mannesvett action-område, der Bruce Willis klatret rundt i skyskraperen på jakt etter terrorister – en gave fra far til mor. Fra Bruce, til Bonnie. God jul.

Men til filmen.

prince of persia sands of time

Jake Gyllenhaal røver Emma Arterton uten muntlig eller skriftlig samtykke.

Nei, dette er ikke «Robin Hood i ville Østen», men likheten er til stede, som en påminnelse om at vi lever i det utvidede barnebegrepet: Livet er en russefest.

Denne gang er det den utvalgte tiggerprinsen av Persia som skvetter rundt i det eventyrlige landet Decibel, og han er faktisk en herlig fyr.

Jeg har en kort og uvesentlig innsigelse: Jeg skulle ønske at noen laget et action-eventyr der det fantes én skurk med fortrinnsvis bare én medhjelper. I starten av filmen skal skurken drepe heltens far, hans mor, søster, kone, to døtre, Per Spelemanns ku og en schæfer. Deretter drar helten av gårde og trener på hevn.

Det er noe med mangfoldet i moderne actionfilmer som forvandler dem fra påkosta visuell underholdning til en slags person-quiz. I et fargerikt basarfellesskap som kunne vært arrangert av Petter Gilsvik, dukker de opp med sine utsøkt forskjellige hatter og får filmen til å fortone seg som 17. mai i Bjergsted. Perserne er flest, men dessuten hassansinerne, alamuterne, abyssinerne, beduinene og bygdene innenfor samt den opprinnelig ikke-voldelige Ben Kingsley som Hamlet-inspirert superonkel med Brittany Murphys øyenskygge.

Alle disse tilhører rett som det er historiens eventyrlogikk, men de farer forbi som et besatt barnetog mens Alfred Molina ler sin uforliknelige latter. Hvem var nå han igjen? Jo, han er sjeiken som kommer skakende med en flokk strutser og knivkastende super-sudanere, nbakanerne, eller Numibiens svøpe.

Jeg har spilt dataspillet «Prince of Persia: Sands of time», og litt kjenner jeg jo igjen. Prinsen løper rett som det er på murveggene av bare begeistring, og han turner inn og ut av vinduer. Det hender at rollefigurene drikker vann, for det skal man. Men regissør Mike Newell har ikke vast vekk tida med å etterape spill-konsollenes plattform-dramaturgi. Filmen er en heftig folkemasse-lek der hundrevis av skrålende kulturfolk løper og rir rundt i ornamenterte data-omgivelser med krydderduft. Vakre byer, tennerskjærende menn og rosinøyde kvinner i slåpne slørklær som ikke skjuler håret under armene en gang. Vridde dolker og stålpiler og den politisk korrekte handlingen fra våre moderne folke-eventyr: Perserne angriper fredelige Alamut eller noe fordi dårlige spioner påstår at det er gjemt supervåpen der. Det er ikke!

Jake Gyllenhaal spiller den vakre prinsen som blir utsatt for et komplott og må rømme i nesten to timer sammen med prinsesse Emma Arterton. Hun tilhører den nye sorten eventyr-prinsesser som spytter ironi og kaster kniv. Men det gjør ingenting, for Tidens Sand ligger i den magiske dolk, og gjett hva den kan gjøre? Den bringer fortida tilbake like livfullt som morgenavisene.

Paret Gyllenhaal-Arterton kommer til å glede mange. Romantikken gnistrer som gjenskinnet av verdens undergang i prinsens pupiller, og for første gang på lenge føler du faktisk for at noen skal få hverandre i the end og hvor det ellers måtte kjennes godt for deg også, kjære. De gir mening i mylderet, og de er søtere enn knekk. Så får du heller tåle en del repeterte 17. mai-taler. 2010.

Begin again: Forelsket i New York

NRK3 21.30

begin again

Mark Ruffalo og Keira Knightley på gata. Mye tyder på at Ruffalo beveger seg til musikk, noe jeg alltid har håpet jeg skulle slippe å se.

terning 4 liten Begin var en israelsk statsminister som ble deprimert og trakk seg i 1983, men han har ikke kommet tilbake. Dette handler om at Keira Knightley droppes av rockesanger-kjæresten sin i New York, og det er ikke særlig sannsynlig, og så treffer hun musikkprodusenten Mark Ruffalo og blir vilt forelska, og det er heller ikke særlig sannsynlig. Men sånn er altså denne filmen fra 2013, og noen folk har likt den ganske godt. 2013.

Die hard

Viasat4 22.00

die hard

Brucw Willis – like trangt som for nissen i pipa.

terning 6 liten Dette er filmen vi alle skulle ønske kunne lages om igjen. Mimring: Da Dan Tagesen og jeg satt med snille mjukjappeblikk i 1988 og så over programmet for filmfestivalen i Haugesund, var det såvidt vi merket oss noe vi trodde var en tysk kunstfilm som het «Die hard».

Mer sjølopptatt mimring. Den 16. desember 1988 erklærte jeg i Aftenbladets anmeldelse:

«Actionfilmen har fått en ny supergutt. Han heter John McTiernan og laget «Predator», Arnold Schwarzenegger-filmen som skulle ha vært det perfekte vås, men som McTiernan kastet tryllestøv på og forvandlet til hypereffektiv macho-moro. Nå har han gjort det igjen, med «Aksjon skyskraper» (Die Hard). Også her er hovedrollen i mot ham: Født-til-å-tape-komikeren Bruce Willis er egentlig en ignorerbar bøtteknott som snek seg slesk gjennom sviskefilmen «Moonlightning» og vimset rundt Kim Basinger i «Parring med forviklinger». I «Die Hard» klarer McTiernan å gjøre mannfolk av ham; en prustende, svettende, blødende og illsint liten cowboydjevel av en nyork-politimann som viser det blaute California hvilken vei man skal komme inn gjennom ei glassrute. Se opp, Stallone, her kommer Willis! Og det er ingenting å le av.»

Og avslutningsvis: « Tenk at en skulle oppleve det: Årets beste action med Bruce Willis i hovedrollen. Ingenting blir som før etter denne filmen.» Og det ble det faktisk ikke.

Og hvis noen ikke husker handlingen: Den bortreiste karrierekona til Willis holder juleselskap i kåmpaniet sitt. Bonnie Bedelia er ikke kinogjengeres drøm om en lang film (sjøl om Kevin Kline ikke orket dra fra kona si i «Fioler er blå»), og i denne ser håret hennes ut som en angorakatt etter 1000 Volt og ei regnværsnatt. Med flyet kommer Willis på julebesøk. Men det gjør også en gjeng usedvanlig uhumske terrorister. Terroristene setter i gang med terrorisering mens Willis bytter skjorte, og dermed må han kaste seg ut i to timers voldsvirtuoseri i bare Rambo-singleten. Etter en halvtime svinger filmen skikkelig.» Ha en fin mimrekveld. 1988.

Alene hjemme 4

TV3 21.30

terning 3 liten Denne skal dere antakelig ikke satse på. Kevins foreldre er separerte, og han skal tilbringe julen sammen med pappa og hans nye kjæreste i et moderne rikmannshus med fjernkontroller til alt. Ukjente Mike Weinberg spiller Kevin. 2002.

Commando

Viasat4 00.45

commando

Arnold Schwarzenegger fikk bære våpen sjøl om han kommer fra Østerrike-Ungarn.

terning 4 liten Dilemma: «Commando» er ikke noen god film, men den er en Schwarzenegger-klassiker fra familiestjernas harde ungdom (han var 39 i 1985), så dette er egentlig snop for tilbakeglanerne. Filmen ble skrevet av spesialisten Steven E. de Souza, men likevel fungerer den dårlig. Arnold Schwarzenegger spiller en eks-kommandosoldat som har tenkt å trekke seg tilbake som alenefar for datter, da fortida henter både han og barnet. Rae Dawn Chong spiller også. 1 time, 28 minutter.