Månedlige arkiver: desember 2017

Tirsdag 12.12.– En ganske vanlig Die hard-dag halvveis til jul

 

Die hard 4.0

TV3 22.30

terning 5 liten Vi er allerede halvveis til julaften, og ute ligger det en slags foreløpighetssnø for å hisse opp de forventningene om hvit jul som vi stua vekk på nittitallet og nekta å ta fram igjen. I Stavanger er det samme været på julaften som på 17. mai. Det er en god leveregel, og den beskytter mot skuffelser og alkoholisme, to ting som aldeles ikke forklarer hverandre gjensidig, men av og til opptrer sammen i apologetenes vitale forråd av bortforklaringer. Man trenger ikke være gresk orakel for å vite at snøen regner bort i god tid før julaften, og temperaturen på Tjensvoll har allerede steget fra minus seks til minus to på bare én time. Og denne Die hard-filmen handler så vidt jeg kan huske ikke om jul.

Men til filmen.

die hard 4.0

Justin Long er egentlig en innendørsgutt, men her har han havna nesten ute med Bruce Willis.

Volds-simulerte og handlingseuforiske filmdikt er ikke for sånne som hevner seg ved å tenke «filler’n for en slubbert (uttales: slubbett), jeg skal sørge for at han ikke får stipend neste år.» La det være sagt.

Da den første «Die hard»-filmen slo ned i oss som scud i blomsterpotta en gang på åttitallet, var John McClane en familienær handlingsmann som gjorde hva som helst for å redde kona si. Han var den hengivneste underholdningsektemannen siden Rocky ropte «Adrian!», og skilsmisse-statistikken skulle ha snudd. Nå er han på 2000-tallet. Han har ingen kone, han har ingen kjæreste, og dattera er et steinhjerta råskinn som nekter å bære hans etternavn. Detektiven er skallete som en mc-båren veikro-satanist og har godværsbølger i pannehuden. McClane skal hente inn en hacker med søtt musefjes fordi FBI blir hacka av SPECTRE eller noe sånt, og skurker som ser nifse ut som frie balkanboere, tumler med illevarslende voldsting.

Det handler om datakjeltringer. Noen tar ut Amerikas nervesystem, og om en stund vil landet se ut som en slagpasient. La meg bare nevne at mens jeg satt med laptopen og så film, installerte plutselig Google Desktop seg sjøl uten at jeg hadde gjort noe for det, og akkurat det tilførte filmen en fin autentisk stemning. Jeg tror Google står bak alt. 11. september. Den globale oppvarminga. Branns eliteserie-seier.

McClane verner gutten som på en måte er ukas virtuelle nevrokirurg, for IT-gangsterne må ikke få tak i ham. Dermed følger aksjonsscener som er like forutsigbare og like velkomne som julaften. 2007.

The watch

Viasat4 22.00

watch, the

Nei, det er faktisk ikke morsomt.

terning 1 Denne komedien er dårlig på den måten som får egentlig blide folk til å bli sittende post-apokalyptisk stille etterpå mens de stirrer på Intetheten og lurer på om de skal begynne å studere i stedet. Grove vitser er nå én ting. Men når humoren konsekvent føles som om noen åpna septiktanken og slapp ut kompostert hollywoodsk krymphjerne, da er det ille. Filmen handler om at teite småbyfolk danner en vigilantegruppe for å ta skapningen som flådde supermarked-vakta. Men de drikker bare øl og snakker om sex, og så dukker en alien opp og søler seg til med gammaldags Sigourney-slim.

Jeg kan ikke huske sist Vince Vaughn var god i en film. Her luffer han rundt som en drittlei dyrehage-bamse med 120 kilo uelegant overskuddstyngde, og han snakker replikker som en allergiker med munnen full av nøtter. Ben Stiller er virkelig et slags Still-Leben (dum vits, men uunnværlig). Han har ritualisert ensformigheten sin så den nesten blir religiøs. Når regien og replikkene glipper er Ben Stiller som ni rette i tipping og takk for den fine vhs-spilleren jeg fikk til jul. Jonah Hill er militant vigilante med en postulert liksom-mandighet som kommer til å medføre at mor hans sender varme sokker. 2012.

The drop

Viasat4

drop, the

Tom Hardy med Noomi Rapace og hund.

terning 4 liten En ganske velrenommert thriller med Tom Hardy og Noomi Rapace, basert på en novelle. Handler om en bartender som skal levere beskyttelsespenger til gangstere og handler midt i et ran som gikk galt. 2014.

Over the top

TNT 00.40

over the top

Sylvester Stallone kjører truck med sønnen og konkurrerer i handbak.

terning 4 liten Dette er antakelig den mest harry filmen som er laget. Sylvester Stallone spiller en litt tungnem trailersjåfør som dessverre fikk barn med dattera til en jabbete riking, og han kidnapper sønnen for at han skal få være med og se på at faren konkurrerer i armbak! Filmen ble regissert av katastrofen Menahem Golan i 1987. 1 time, 33 minutter.

Mandag 11.12. – En mandag med den absolutte julefilmen litt for tidlig?

 

Love actually

TV6 21.30

terning 5 liten Det vesentligste spørsmålet i dag er ikke om man egentlig er forplikta til å respektere forskning når man har kalt andre forsknings-skeptikere for Jorden-er-flat-folk. Spørsmålet er om det er for tidlig å vise feelgood-klassikeren “Love actually” allerede 11. desember. Blir det som om NRK kom slengende med Hovmesteren og Grevinnen allerede 21.? Eller i et Andreasen Diesen-lookback i juli? Tidligvisningen av Den Engelske Julefilmen kan bli snakkisen i julisen, det kan bli konfliktisen i familiisen og skilsmissisen i nyårisen. Vil lever i bipolære tider, og folk spretter som hvalper fra uintelligent begeistring til djevelsk hevnretorikk kvikkere enn en kne-tafser blir utvist fra julebordet. Og apropos det. Er det helt bra at statsministeren forfører en underordna ansatt kvinne av folket? Men OK. Den er her.

Til filmen.

love actually

Hugh Grant kysser sin underordna (trakassering på grensen til overgrep) som spilles av hu som jeg aldri husker navnet på, men som det gikk litt dårlig med i livet.

Denne komedien har en menneskelighet som går i sirkler rundt feilvante folk og gjør dem både parodisk nære og distanserte på en måte som egentlig kler de fleste av oss når livets evige sommer bringer selv scenesky flegmatikere i konflikt med virkeligheten. Humor, patos og medlidenhet blandes med det uunngåelige, uunnværlige urtekrydderet som heter kynisme. Godheten er kynismens tvillingfetter, og her vandrer han med svære steg og solide klovnesko. Det er så bra. Det er så britisk. Det er typisk engelsk å være genial.

Hugh Grant eremittisk mumlende og ungkarsdistré som britisk statsminister med konsentrasjonsproblemer, som en slags konstant fortellerstemme i sitt eget liv. Liam Neeson sørger over kona si på den absoluttistiske måten og lever seg langt inn i det skjønne livet til en 10-årig stesønn. Laura Linney som egentlig bare tar vare på den sjuke bror sin, og ikke kommer noe sted i livet på en logisk-tragisk måte som kommer til å ta pusten fra mange omsorgsvrak. Bill Nighy er middelaldrende rockemusiker på randen av ingenting, men plutselig en mediebegivenhet på grunn av verdens styggeste sang. Colin Firth som skjebneskadd forfatter ved Marseilles; språkløst blikkfanget av sin portugisiske husholderske, som hiver kjolen og stuper etter manusflak i tjernet.

Alan Rickman som går på verdens eldste og tåpeligste eksistensielle spøk og lar seg forføre av ung flokse når han burde være hjemme hos Emma Thompson og hennes joniske mitchellisme. Andrew Lincoln og hans ufilmisk moralske valg og idealistiske kjærlighet til en kamerats kone. Kris Marshalls puddinghjerne, der han smiler seg som en slags gladpønker til USA for å virkeliggjøre en vanvittig urealistisk dagdrøm – omtrent samme rolle som Nick i TV-serien «My family» på NRK.

De to bodydouble-folka som beholder menneskets uunnværlige uskyld tvers gjennom en pragmatisk nakenhet.

Det er så bra. Det er så detaljert vittig og rikt overdrevent romantisk. Filmforfatteren Richard Curtis regidebuterer med et originalmanus som burde fått Oscar for beste farmasøytiske produkt 2003. Jeg er helt sikker på at «Love actually» hjelper mot alt. 2003.

Iron sky

NRK3 21.25

iron sky

Dette er nazister. Det er ikke tyskere. Nazister var et eget folkeslag som oppsto rundt i hele Europa fra 1934 til 1945, da de forsvant fra Jordens overflate og aldri ble sett igjen. Sånn så de ut.

terning 3 liten Det finnes en uavklart nazi-besettelse i verden. Forleden så jeg «War of the dead», vi har hatt «Død snø», Tarantinos «Inglourious basterds» er egentlig en uniformsromanse med Hitler-gjengen som snodige bad guys. Nå altså på DVD «Iron sky» der månen er det egentlige Argentina. Der landet nazitoppene i 1945.

Det må være en sammenheng et sted, for samtidig opplever vi en slags nazivekkelse i den gigantiske svermen av venstreradikale intellektuelle: Det er som om ironiens og relativitetens tidsalder har ført til et behov for skurker av tegnefilm-format, og så blir mini-bevegelser vesentliggjorte og overdimensjonerte, spøkelseshærer blir tatt på alvor sjøl om det i vår del av Vesten ikke finnes flere og farligere nazister enn at en munter mc-gjeng kunne ha banka dem opp hvis de gadd.

Mistenkelig teit av en generasjon som fant på at all omtale er god PR.

Alt dette tar jeg med fordi den liksom-ironiske dyrkelsen av nazister gjør den folkehøyskole-satiriske filmen «Iron sky» vemmelig og bortkasta. Det hjelper ikke på opplevesen at handlingen parodierer den amerikanske presidenten med innøvde skandinaviske munnhell. Vi her i nord ler alltid av amerikanske presidenter. Det er humoren vår, det.

I denne filmen er presidenten hvit kvinne, ei kynisk kjerring som faller pladask for nazi-retorikk og oppdager at den kan brukes i valgkamp. «Verden er syk, og vi er legene», sier den blonde retorikersken, en slags parallell til vårt stoltenbergske mantra «Vi skal lære av våre feil og bygge Norge med gode samtaler». Nazistene har kommet fra månens darkside i merkelige romfarkoster etter at de har tatt til fange en neger-astronaut og gjort ham til albino. Ja, det heter neger i «Iron sky». Nazister sier det.

Handlingen er oppstylta som gymnas-teater, og etter hvert blir filmens helter den hederlige reborn-negeren Washington og den egentlig küchekoselige lille nazirypa med strømpebåndene. Det viser seg at USA bare er ute etter natur-ressurser og vil utvinne Helium 3-sand på månen. Og så slutter filmen i et forvirra dommedags-profeti som Skei Grande ville blitt veldig trist av, men på en seriøs måte.

OK. Vi kan lære mye av våre feil. 2012.

Frost/Nixon

NRK2 23.25

frost nixon

Et møkkakjedelig bilde som jeg også brukte i går.

terning 5 liten Og siden vi alle er innsikts-oppsøkende, kvalitetsbevisste brukere av et allsidig kulturtilbud, må dette være filmen vi skal se denne uka: Historien om hvordan det gikk til at den labb-lamme nasjonsløva Richard Nixon åpnet seg for en overfladisk snakkeshow-vert som David Frost er så god at den antakelig ikke er sann. Det svekker ikke filmen.

Frank Langella spiller Nixon på en annen måte enn Anthony Hopkins gjorde i Oliver Stones film. Den nylig utskjemte presidenten er kanskje en ærlig mann som enten har gjemt seg bak taleførhet eller har gått seg bort i glemske forestillinger om hva han sjøl har gjort. I filmen er han blitt en snedig, menneskelig mellomting; halvt luring som oversnakker den enkle Frost i uendelige, velformulerte detaljspredninger, halvt en ærlig mann med dårlig samvittighet overfor hele det amerikanske folket, unntatt de liberale.

Frost skal intervjue ham i tre omganger. Nixon tar de to første på poeng. Så oppstår en merkelig telefonsamtale som Tricky Dick siden benekter. Den blir en skjebnesvanger utfordring til Frost og en påminnelse om hvem han er og hvilke fordommer han må streve mot. Da blir den glatte party-mingleren til en arbeidsmann, og så skjer det som skal skje. 2008.

Hot shots 2

Viasat4 22.00

hot shots 2

Valeria Golino ser skremmende ung ut. Her sammen med Charlie Sheen.

terning 4 liten Charlie Sheen spiller igjen Topper Harley, de moderne actionheltenes svar på Inspecteur Clouseau. Han har egentlig trukket seg tilbake i Thailand, men må tre i funksjon igjen for å få ut de gislene som kom for å redde gislene som kom for å redde gislene som kom for å redde gislene som Saddam Hussein tok. Parodi på filmer som «Casablanca», «Basic Instinct», «Robin Hood», «Lady og Landstrykeren», «Rambo» osv. med den vanlige gjengen skuespillere.

Alt for mye moro oppstår, så se «Hot shots 2» i små doser. 1993. 1 time, 25 minutter.

Søndag 10.12.– En fantastisk søndag med Alaska-romantikk

 

The proposal

TVNorge 23.55

terning 5 liten I dag er det den tiende desember, det er ti centimeter snø og Gud bekrefter sine rare preferanser ved å følge en regel jeg oppdaget da jeg bodde i Porsgrunn: Snøen kommer på lørdager og søndager, og søndager er alltid de mest snørike dagene, og de som skal på kveldsvakt klokka 17 (en ekstravaganse som til og med små aviser kunne tillate seg før) kjører rundt i noe som egentlig likner brøytekanter fordi snørydderne kommer fryktelig seint i gang. Det er også menneskerettighetsdagen, og den ble uaktuell det året da det ble en menneskerettighet at ingen har lov til å være uenige i religionen din. Så fortsett med det dere holder på med. Noen få filmer som ikke ble vist tidligere i helga. Jeg anbefaler en romantisk komedie fra Alaska.

Men så til filmen.

proposal, the

Sandra Bullock redder hunden fra ørnen. Jeg tror hunden heter Schatzie.

Vi lever i forvirrende, uforutsigbare tider, og den egentlig dødsdømte Bullock-komedien «The proposal» er en trivelig film. Våt i øyekroken? Ikke føren! Katarr!

Det alle lurte på før «The proposal» kom, var hvor naken Sandra Bullock (45 år den 26. juli) egentlig kom til å være. Noen foreslo at man skulle få se henne uten lue for første gang, andre forutså at hun kanskje var kledd i et seilfly (hvor kom den fra?). Bullock ble født med klær på, i hvert fall genser, og nittitalls-nerdene har drømt om kroppsløsheten hennes i mer enn femten år. Men i «The proposal» er hun faktisk naken. Det vil si: Antakelig ble kroppen hennes programmert av den samme CG-fyren som laget penisen til Tommy Lee i Pamela Andersons hjemmevideo. Det funker utrolig bra. Unødvendig nakenhet virker ofte pinlig og kynisk på filmlerret. Sandra er bare vårfrisk og luren. Bullock er en rar skuespiller.

Hvis jeg forteller handlingen i denne romantiske komedien, tror dere at jeg er feriesløv av mangel på søvn og utfordringer. Derfor nevner jeg så vidt at Bullock innledningsvis er en stram forlagsheks med en svart kjole som gjør henne like tynn som kosteskaftet. Fordi hun er fra Canada, kan hun bli utvist. Hun trenger at en eller annen tar en Andie MacDowell («Green card», 1990), og det blir sekretæren Ryan Reynolds.

Aldri har noen sekretær hatt tydeligere sekspakkemage enn Reynolds, men så stammer han også fra en ølfolk og en bisarr bestemor i Alaska, og dit drar han og Bullock (45 år og elendig i havne-stiger) for å imitere forlovelse. De kommer til en nips-aktig liten fiskerlandsby som minner om Bergen, og der får den iskalde karriere-røya møte virkelighetens innlemmende, påtrengende, hjertegode og udiplomatiske familie. Se meg i øynene nå? Tror DU at hun blir sjarmert av disse liketille folka?

Let it be. Mirakelet er at filmen funker som både rørende og intelligent på en litt gammeldags og uskyldig måte. Jeg kan ikke gi den firer-terning. Ikke etter å ha hatt det så kjekt. 2009.

Bølgen

NRK3 21.30

bølgen

Men Kristoffer Joner redder nabokona foreløpig opp i høydene over fjorden.

terning 6 liten Et så spennende forspill som det «Bølgen» hisser opp folk med, får jeg ikke til likevel, så jeg hopper rett i konklusjonen på den gode, gamle harry-måten: Dette er den beste norske thrilleren noensinne, og den er en av de beste katastrofe-filmene jeg har sett i årene som har gått etter at Ramses II og jeg pleide å se VHS i sarkoen. Det har med anspenthet å gjøre. Den lett smertefulle angst-sitringa bør smitte som flatlus i syttitalls-kollektiv, og den skal gjøre kinolivet ditt miserabelt og fryktsomt. Og det gjør den.

«Bølgen»-regissøren har funnet den eneste norske skuespilleren som kunne ha spilt hovedrollen. Jeg har aldri glemt den lørdagen for noen år siden da Kristoffer Joner skulle lede Statoil-konserten i uskyldstidenes ute-Bjergsted. Han hadde på seg en semska jakka som mor mi ville ha kalt pødepesj og åpnet med å si:

«Her komme’ dagens mest nervøse mann.»

Joner har aldri trengt å overdrive nervøsiteten sin. Den er der som et mellomnavn. Anspenthet er Kristoffers livsenergi, den bivrer slik frøken Sørensens sydamebryst gjorde, den putrer som lava, og styrken i Joners formidling av nevrotisk intensitet er så praktfull at jeg kunne være frista til det Cohen-sitatet som egentlig er forbeholdt kvinner: «I can feel you when you breathe».

Nei. Det betyr ikke at geologen Kristian er en nerde-fjetra Woody Allen i farlige fjellstrøk. Joner starter som en blid fraflytter med litt oppgitt familie. Han skal til oljebransjen i Stavanger etter å ha drevet med ras-overvåking i Geirangerfjorden. En kul fyr, men litt rar. Han tar avskjed med kollegene, han småsnakker med den flytte-uvennlige tenåringssønnen. Men så ser han feil søyler på de dataskjermene som han egentlig ikke har noe med lenger. Grunnvannet ble borte.

Sakte, finslig og helt nyvaska for overdrivelser går filmen inn i en kortvarig og diskret «Haisommer»/«En folkefiende»-fase. Joner liker ikke det han ser. I stedet for å tilkalle TV2 Nyhetene og la dem plassere kameraer i fjellet (et nærvær som ville ha ført til at Gud utsatte raset på ubestemt tid), mumler han om evakuering til sjefen. Sjefen sier ting om turistsesongen. Indikasjonene er svake.

Det syns ikke jeg og Einar og Henning i sal 2. Indikasjonene er sterke nok for oss. Her kommer det uten tvil til å skje husvelter-ting og forverring av levevilkåra i vakre utkantstrøk. Hva med den magre og hyperaktive kona (Ane Dahl Torp)? Hva skal skje med henne der hun piltrer energisk rundt og tar seg av hotellgjester? Hvordan skal det gå med den storøyde lille dattera som er opptatt av sjelen? Og den opprørske sønnen? Det skjer alltid noe skikkelig fælt med opprørske sønner i filmer som dette, for at de skal skjønne at det hvem de skal lytte til hvis ukrainerne kommer eller Storm melder ekstremtorden med nedbør. For ikke å snakke om Joner sjøl. Jeg har aldri tenkt på ham som spesielt svømmedyktig.

Filmen nøler og dveler med forbilledlig kontroll. Det kan den fordi skuespillerne er gode. Når regissører holder igjen, kan to reaksjoner oppstå i popcorn-gjengen. Enten fornemmelsen «Å, kom i gang!» eller den motsatte «Å herremin, jeg håper ikke det skjer noe.» «Bølgen» er en sånn film der du vet at noe gale må skje, men du vil helst vente med det. Noen av oss har overdreven krisebevissthet, og vi burde stille på kino med tilgang til sterke medisiner. Men jeg tror også at flegmatikerne og de fantasiløse kommer til å kjenne noia-trykket fra handlingen som de vet må komme. Det hekkans fjellet kommer til å rase. Kanskje geolog-familien rekker til Stavanger før det?

Roar Uthaug er en intelligent regissør, og han sniker stemning på oss, han holder svanger uvisshet svevende akkurat så lenge at da det plutselig detter stein på klatrekledde fagfolk, da blir vi like overraska som dem.

Sånn skal film være. Da har Joner tatt med dattera til gamlehuset en siste natt, og han sitter og stirrer ut av vinduet med et brennevins-glass i hånda og bekymra, men avventende blikk. Gjennom vinduet ser vi den rolige fjorden.

Så kommer snart raset.

Folk som er flinke til forspill er ikke nødvendigvis så interessante fornikanter. Men «Bølgen» skuffer ikke. Her svimer ingen fintenkere. Her kommer helvete. De digitale spesialeffektene er nydelige uten at de blir så eksotisk storarta at stedfølelsen blir borte. Alt skjer akkurat her, ikke i en alternativ data-virkelighet. En trollvond, kastende, flerrende superbølge hiver seg over Geirangerfjorden, og i tettstedet har folk ti minutter på seg før tsunamien. Dette er kaos-scenene, og de funker. Joner forsøker å berge seg og dattera, kona skal redde et helt hotell og en sønn som åker brett i kjelleren og ikke svarer på mobilen (hadde han vært fra Stavanger, ville han ikke fått lov til å ha med mobil for at han ikke skulle ødelegge naturopplevelsene med Snap).

Neida. Jeg skal ikke fortelle alt som skjer, bare rope ut min overdøva beundring for nydelig og relevant foreldre-noia og destruksjons-action, samt gi meg helt over til de post-kaotiske derpå-scenene. Jeg kan ikke fortelle om dem heller. Men de er rå, og de er beinharde, og dramaet i sluttminuttene er sånn at du ikke vet hva du skal tro, men auene svir og pusten lider. Dette var virkelig heavy shit.

Dessuten skjer det noe stilig med hovedpersonene. Joner kan ikke bare spille oppskaka og nervøs, han er like overbevisende og medrivende som en besluttsom og sterk hverdagshelt. Det samme gjelder Ane Dahl Torp. Hun er best når spurvene går i fjøsvifta. Hun er best når hun er der hvor norske skuespillerinner egentlig aldri skal komme: En satanisk handlekraft og et rått overlevelses-raseri. Torps rolleskikkelse tilhører actiongenrens adel: Damer det ikke er synd på. Utryddelsestrua art i Skandinavia. Joner bærer filmen, men den siste halvtimen ville aldri blitt så vellykka som den er uten Dahl Torps velgjørende voldsomhet. ‘

Mange har nok tenkt at Norge er et takknemlig land å lage utendørsfilm i. Og det er jo sant. Naturscenene fra Vestlandet er både vakre og litt skremmende. Det er som om Gud har forlatt halvgjort arbeid, og snart detter det han glemte å sikre skikkelig. Det flotte med «Bølgen» er at estetikken og katastrofen flyter sammen i en følelsessterk felles-idengtitet, og dessuten er det ansiktene som betyr noe. Fjellene er majestetiske som Ari Behn, fjorden er opprørt og vill. Men ingen av dem kan konkurrere med menneskenes ansikter, for de har øyne. Og øyne er det mest fantastiske som finnes i all natur.

Med andre ord: Dette var virkelig bra. 2015.

Frost/Nixon

NRK1 01.50

frost nixon

Michael Sheen er Frost, Fran Langella er Nixon.

terning 5 liten Og siden vi alle er innsikts-oppsøkende, kvalitetsbevisste brukere av et allsidig kulturtilbud, må dette være filmen vi skal se denne uka: Historien om hvordan det gikk til at den labb-lamme nasjonsløva Richard Nixon åpnet seg for en overfladisk snakkeshow-vert som David Frost er så god at den antakelig ikke er sann. Det svekker ikke filmen.

Frank Langella spiller Nixon på en annen måte enn Anthony Hopkins gjorde i Oliver Stones film. Den nylig utskjemte presidenten er kanskje en ærlig mann som enten har gjemt seg bak taleførhet eller har gått seg bort i glemske forestillinger om hva han sjøl har gjort. I filmen er han blitt en snedig, menneskelig mellomting; halvt luring som oversnakker den enkle Frost i uendelige, velformulerte detaljspredninger, halvt en ærlig mann med dårlig samvittighet overfor hele det amerikanske folket, unntatt de liberale.

Frost skal intervjue ham i tre omganger. Nixon tar de to første på poeng. Så oppstår en merkelig telefonsamtale som Tricky Dick siden benekter. Den blir en skjebnesvanger utfordring til Frost og en påminnelse om hvem han er og hvilke fordommer han må streve mot. Da blir den glatte party-mingleren til en arbeidsmann, og så skjer det som skal skje. 2008.

Die hard 4.0

TV3 21.00

die hard 4.0-2

Justin Long og Bruce Willis etter hard medfart.

terning 5 liten «Die hard»-filmer er for folk som ville ha tatt igjen med en på trynet hvis det ikke var for at det er for snille, så de ser film i stedet. Volds-simulerte og handlingseuforiske filmdikt er ikke for sånne som hevner seg ved å tenke «filler’n for en slubbert (uttales: slubbett), jeg skal sørge for at han ikke får stipend neste år.» La det være sagt.

Da den første «Die hard»-filmen slo ned i oss som scud i blomsterpotta en gang på åttitallet, var John McClane en familienær handlingsmann som gjorde hva som helst for å redde kona si. Han var den hengivneste underholdningsektemannen siden Rocky ropte «Adrian!», og skilsmisse-statistikken skulle ha snudd. Nå er han på 2000-tallet. Han har ingen kone, han har ingen kjæreste, og dattera er et steinhjerta råskinn som nekter å bære hans etternavn. Detektiven er skallete som en mc-båren veikro-satanist og har godværsbølger i pannehuden. McClane skal hente inn en hacker med søtt musefjes fordi FBI blir hacka av SPECTRE eller noe sånt, og skurker som ser nifse ut som frie balkanboere, tumler med illevarslende voldsting.

Det handler om datakjeltringer. Noen tar ut Amerikas nervesystem, og om en stund vil landet se ut som en slagpasient. La meg bare nevne at mens jeg satt med laptopen og så film, installerte plutselig Google Desktop seg sjøl uten at jeg hadde gjort noe for det, og akkurat det tilførte filmen en fin autentisk stemning. Jeg tror Google står bak alt. 11. september. Den globale oppvarminga. Branns eliteserie-seier.

McClane verner gutten som på en måte er ukas virtuelle nevrokirurg, for IT-gangsterne må ikke få tak i ham. Dermed følger aksjonsscener som er like forutsigbare og like velkomne som julaften.

En stund er motparten et problem. De ser ut som kulturby-ansatte småfolk av den sorten som Steven Seagal ville ha vifta bort med hestehalen. Men farligheten tar seg opp. Siden Die Hard-filmene i utgangspunktet var familie-orienterte, sitter frøken McClane fast i strømtørr elevator og trenger desperat pappas hjelp. Pappa ser etter hvert like herja ut som Woody Allen hvis han forsøkte å fylle vinduspylervæske på volvoen sin, og det er veldig vanskelig å ikke røpe at usårbare John i én situasjon skyter gjennom kroppen sin for å ta skurken. Henimot avslutningen kjører Willis en 30 meter lang lastebil og forfølges av et F-35 jagerfly. Du vil ikke tro hva som videre skjer. Det tilhører den moderne eventyrfortellingas absolutte høydepunkter.

La det også være nevnt i takknemlighet at Kevin Smith spiller stue-hacker med kroppen til Orson Welles og er Star Wars-fan. Det er storarta. 2007.

Extract

TV3 00.45

terning 4 liten Regissøren Mike Judge laget i et nedlagt tiår «Beavis and Butt-head» og hadde stemmene. Han har laget vanlig komedie om en mann som eier en fabrikk, men tror at de ansatte lurer ham og at kona er utro. Jason Bateman, Kristen Wiig, Mila Kunis, Ben Affleck. 2008.

Dessuten viser TV3 «Bridget Jones’ dagbok» om igjen.

Sleeping with other people

TV2 Livsstil 21.00

sleeping with other people

Alison Brie og Jason Sudeikis får visst ikke sove likevel.

terning 3 liten En amerikansk komedie om sex-avhengige. De har først et platonisk forhold, men så har de visst noe annet i stedet. Jeg benytter anledningen til å minne dere på at sex mellom stueplanter og bananskall er stiligere enn sex mellom amerikanere. Jason Sudeikis og Alison Brie, og nei, dette er ikke tida for oste-vitser. Dette er i det hele tatt ikke tida for vitser. 2015.

Cobra

TV2 Zebra 21.00

cobra

Sylvester Stallone i ungdommen. Tøffere blir det ikke.

terning 5 liten Dette er et sikksakkfemmer for kuriositetsaction. «Cobra» var såvidt jeg husker opprinnelig forbudt i Norge da den kom i 1986, men etter hvert dukket den opp i klippet versjon på video, og dette er antakelig originalen. Sylvester Stallone har hovedrollen som narkopurken Cobra i en ganske tåpelig og voldelig historie der også Brigitte Nielsen medvirker. 1 time, 27 minutter. Regi ved Rambo-regissøren George P. Cosmatos. Handlingen er faktisk basert på en krimroman av Paula Gosling, forøvrig den samme som ble «Fair game» med William Baldwin og Cindy Crawford (1995).

American pie: The naked mile

Viasat4 21.55

american pie the naked mile

Antakelig agurksaft.

terning 1 Den femte American Pie-filmen er akkurat så dårlig som den bør være for at verden skal gå framover. Hvis rånefilmene blir interessante og vellaga, vil det oppstå forståelig misnøye og grunnlag for revolusjon. Ekstremt mye underholdning blir bare laga for at folk liker å se møkk. Tre-åringer utforsker sitt selvbilde ved å stirre på bærsjen i egen bleie. 23-åringer ser «American Pie»-filmer. 33-åringer ser «Farmen». De utforsker alle den opprinneligheten som man kan oppdage og verdsette i et ufiltrert selvbilde.

Den femte American Pie-filmen kommer dessverre rett på DVD, en solid urettferdighet mot de som går på kino for å se pupper fordi de av en eller annen grunn ikke har internett.

Det starter med at en så ubeskytta ungdommelig mann at han antakelig befinner seg midt i en tidlig celledeling, onanerer da mor, far og bestemor kommer inn i rommet, og ettersom det er familiens eldste som får mesteparten av spruten, oppstår dødsfall i familien. Døden fører til at hovedpersonen blir mobba av kameratene, som også ser dystert på at han ikke får sex med kjæresten Tracy, som altså oppfører seg slik jenter gjorde i film for mer enn 20 år siden.

«American Pie»-filmene er antakelig det mest vitale forsøket på å blåse liv i «Porky’s»-prosjektet fra 1982. Det året hadde kvinnebevegelsen rukket å gjøre kvinnebryster til noe så overjordisk seriøst at gifte menn tenkte amming hvis de så kona si naken i badespeilet. Den første Porky-en handlet om at gymnasiaster fra Florida skulle forsøke å miste jomfrudommen sin, og ved en slags kulturhistorisk nusselighet handler «American Pie: The naked mile» om nesten det samme. See how they run. 2006.

Lørdag 9.12.– En utrolig lørdag med sluddstorm og mye bra film

 

Casino Royale

TVNorge 21.00

terning 5 liten Ute vimser sluddfillene som heteskadde sædceller sørover Professor Hansteensgate, for det er vikar-vinter der ute, og jeg fikk plutselig all verdens av god tid fordi TV2 Sporten skal vise langrennet fra Davos. Det er ikke storm, men det er lett bris som klassifiseres som ekstremvær i østlendingenes tabloid-mareritt, og synet av horisontal snø gir meg den ubarberte følelsen av Helge Ingstad og Jack London, så det er sjanser for at jeg kler meg godt og går ut med søpla. Mange stilige filmer denne lørdagen. Bare én advarsel: I går blanda jeg julegløgg med 1 dl Tomtegløgg, 1 dl solbærsyrup og 1 dl vann. Alkoholfrei, aber vanvittig søtt og klissete. Uæh! Alkoholfri juleøl er bedre. 7,90 for boksen skal den koste.

Men til filmen.

casino royale

Våg å slå som Daniel. Craig i konflikt med afrikaner som blir banka der hvor han er.

Det pinligste av alt i år, verre enn å gå først i barnetoget på Sunde med syttendemaisløyfe uten rødt, ville vært om dvd-versjonen av «Casino Royale» rullet over plasmaen, og så viste det seg at begeistringen ved juletider skyldtes en form for hype-angst: Man turde ikke annet enn å like den nye James Bond. For mye sto på spill. Den verste av alle ydmykelser ville vært om den bejubla nytidsmannen viste seg å være en fjernsynsflink dusinbrite med heldig tilstedeværelse. En mann som bare skulle hatt sin egen påskekrimserie. I årevis.

De intellektuelle på Bryne ville ha gledet seg, som intellektuelle gjør når livet blir avslørt.

Men pust ut. Agenten som tisset på teppet var ikke en forkledd Austin Powers. Den halvslemme Craig har også ved gjensyn en bemerkelsesverdig Stompa-troverdighet som gjør at han ser ut som et godt påfunn når han for eksempel bryter seg inn i sjefens hellige jomfrubur og sitter på hennes møbel. Eller når han tilfredsstiller filmseernes felles-primitive apport-instinkter og skyter en terrorist på annenlands ambassadejord. Craig er framleis en halvnevrotisk working class hero, en John Lennon som aldri ville ha holdt senga for fredens sak, selv om han altså ligger oppå halve kroppen til fiendens dame i akkurat så mange sekunder at det heter sex og ikke spa.

Dette er en halvvill engelskmann. Ikke fordi han drikker grillvæske utenfor arbeidstid. Craig er en rolig fagmann. Han er en Sir Anthony, som spiller film i stedet for å være film.

Den nye Bond sier bang, og så ser det plutselig verre ut enn en landskamp mot Bosnia.

Slåsskampene er ryggmargsstoffet i den nye Bond-filmen, ikke den litt småjålete smoking-elegansen, som stammer fra 1960-tallet da et festplagg fremdeles kostet mer enn en fredagskveld på byen. Dette er genreskapelses-action: Bonds arvinger dropper hjertekaldt silkeagenten som sminket seg med solbrunte damer og sikkert fortjente det – og finner opp et intelligent råskinn med følelser og moral.

Nå er agentenes verden verken shaken eller stirred lenger. Det liker vi. Samtida tilhører ikke snobbedrikkerne, og alle led dessuten under Pierce Brosnans siste forsøk på å se ut som en etterretnings-fagmann. 2006.

Elisabet

NRK1 23.30

elisabet

Joseph Fiennes er en historisk person, og Cate Blanchett er en virkelig oppsiktsvekkende sexy (blikket, det er øynene) Elisabet.

terning 5 liten 1500-tallet i det lakoniske England, og det kommer ei ny dronning etter Mary, og hun dropper hele katolisismen og innfører protestantismen til voldsom begeistring på Helleland og Bryne. Paven blir så sur at han ser ut som krabbe-innmat, og dessuten skal altså dronninga skaffe seg en ektemann. Dette er stas. Geoffrey Rush deltar. 1998.

Inception

Norsk TV2 23.15

inception

Marion Cotillard i rolset til Leonardo DiCaprio.

terning 2 liten OK. Seinfeld klinte på «Schindlers liste», men jeg sovna på «Inception». I juleryddings-sesongen er det bare én ting som er verre enn rot, og det er rot som ikke vil bli borte. «Inception» tværer av gårde på en grettent usjarmerende og uspennende, antikvarisk sci-fi-idé som kommer fra det mest forvirra og gjentatte av de småkules jule-evangelier: Virkeligheten er ikke virkelig. Som vi sa da vi var gymnasiaster i pinlige Fleksnes-frakker på St. Svithun: Er dette virkeligheten, eller er det en drøm om virkeligheten, og er Universet bare et molekyl i en kjempes toalettsete? Sånn holdt vi på, og innimellom hundset vi ideen om de hedenske døtrene i Genesis.

«Har du kommet for å drepe meg?» spør den delvis forråtna japanske gubben ved konferansebordet mens Leonardo DiCaprio skyver haka fram. Så skifter handlingen til noe helt annet i Odd Karsten Tveits Land, og du vet at det finnes kanskje ikke, og muligens er japaneren Forestillingen om Knut Northugs (ja, det skal være Knut) venstre brystvorte. I hvert fall er det ikke virkelig, og i hvert fall er det sånn at når man først har innført den absolutte relativitet i en handling, så dør den handlingen fordi den aldri kommer til å overraske noen mer.

Zzzzzzzzz.

Marion Cotillard dukker opp med skjemt Edith Piaf-blikk, men er hun levende? Er hun død? Er det egentlig Leonardo som er død, i tillegg til at han er blitt en slags hybrid-voksen som har gjemt et søtt barnetryne midt inni et kjøttfullt voksenhode?

Fortell meg om det. Zzzzzzzz.

Av yrkeshygieniske årsaker vil jeg ikke sammenlikne «Inception» med «Blade runner» eller «The matrix». Filmen er egentlig en fragmentert og lite spennende gjengivelse av «Nightmare on Elm Street», der DiCaprios Dream Team går inn i utvalgte næringslivsklisjeers drømmer for å plante tankespirer som gjør at de forandrer seg når de ikke drømmer. Eller kanskje når de drømmer, hvis drømmene egentlig er virkelige. Manusforfatter og regissør Christopher Nolan har gjort den tabben at han er blitt så fascinert av sin uferdige idé at han overforklarer den, i stedet for å gjøre seg kvikt ferdig med pubertets-dillet og komme seg over i en engasjerende handling. Mot slutten, da den repetert savna Cotillard påstår at det egentlig er døden som er livet, ramler filmen omsider over i en karikatur som bare hører hjemme i «Hot shots»-parodier og Saturday Night Live-sketsjer.

La meg bare nevne at for eksempel «Blade runner» beveger seg så elegant at en femåring ville fått med seg hva som skjer. Enkelhet utvider tankene, komplikasjoner lukker dem. «Inception» er gjørmete og en patetisk genre-lek med kronglete utforma longører som aldri noensinne bringer deg dit hen at du sier «Å ja! Kult.».

Det eneste severdige i filmen er Ellen Page som Ariadne. Hun lever et følbart filmliv inne i dette kaotiske fysikk-paradokset. Men det er ikke nok. De andre skuespillerne kjemper en hensiktsløs kamp mot en film der handlingsbrokkene flyter rundt som hybelkaniner.

Christopher Nolan startet sitt liv som kult-geni med «Memento», en film der handlingen beveger seg baklengs. Det er ikke lett å leve opp til sånt. 2010.

Dante’s Peak

NRK3 21.20

dantes peak

Her løper Pierce Brosnan sammen med den legendariske dronninga til The Eternals Geeks, Linda Hamilton.

terning 5 liten Vulkan-film. Pierce Brosnan spiller en slags Marlboro Classics med sjeldent selvstendige meninger og usynlig universitetsutdannelse. Da ei teit lita Haisommer-bygd i rutete sommerferie-skjorter begynner å bevege på seg, ankommer den akademiske reservejesusen med sine skojne disipler og involverer seg på dreven handelsreisende-maner i stedets enslige mor, Linda Hamilton. Fjellet flammer for dem, og før noen vet ordet av det, blir bikkjer og folk reddet fra et infernisk oppgjør med naturkreftene som i sine heiteste øyeblikk minner om et kult frilufts-krematorium. 1997. 1 time, 53 minutter.

Edvard Saksehånd

TV3 19.20

edvard saksehånd

Winona Ryder, dama som dessverre ble borte for oss, sammen med Johnny Depp, som ikke gjorde.

terning 5 liten «Edward Scissorhands» er en av Tim Burtons rareste eventyrfilmer. Den handler om en gutt med sakser til fingre og handler mest om hvordan han først blir utnyttet av hekke- og puddeleiere og deretter forfulgt av dem. Johnny Depp er fin i hovedrollen, men filmen mangler et slags poeng innenfor kuriositeten. 1990. 1 time, 40 minutter.

Bridget Jones’ dagbok

TV3 21.30

bridget jones dagbok

Nesten voksen dame med kaninører. Renée Zellweger er minneverdig utkledd.

terning 5 liten Bridget Jones er kvinnenes Harry Potter. Den svaksynte lille privatskolebriten Potter representerer det gutter tror på: En dag skal det dukke opp en mysteriøs skjebne og fortelle meg at jeg er en legendarisk superhelt og at livet mitt selvsagt blir mer spennende enn akkurat dette. Bridget Jones representerer jentenes håp: En dag skal det dukke opp en mann som sier «Jeg liker deg slik du er». Menn fornekter virkeligheten. Kvinner lever i den og ammer den og gir den verdighet.

Den engelske forfatterinnen Helen Fielding utførte en mini-rowling da hun gjorde dagboka til den overvektige og enslige storrøykeren Bridget til folkelesning på flere kontinenter.

Hvis ryktene om de andre stemmer, er arkivaren Bridget akkurat slik til og med gifte kvinner føler seg. Dager går. De gjør feil ting og ting feil. Verden får dem ikke til å oppfatte seg som attraktive, bortsett fra hvis en full julebordkollega drukner sin kritiske sans i midlertidige testosteronflasker og flørter utenfor dametoalettdøra («den som hadde vært dorull nå, hæhæ»).

Jeg er sikker på at Jennifer Aniston har det helt likt Bridget når hun våkner til gulrotfrokost med Brad Pitt og tenker «antakelig går han til den egentlige kjæresten sin akkurat i dag, og så må jeg bli enda tynnere». Jeg er sikker på at Madame Curie sjekka valkene over strømpebukse-kanten før hun dro til laboratoriet. Mangfoldige hundreår med fascistisk patriarki virker. Det gjør det.

Alt dette kjønnsrollemaset bare for at «Bridget Jones’ dagbok» faktisk forteller en mye vesentligere historie enn folk tror, og derfor er humoren nesten intravenøs og siver rett inn i fellesbevisstheten om hvordan verden er. De som laget filmen har klart å utlevere en kvinne uten å gjøre henne patetisk. De har klart å holde den vanskelige grensen mellom det åpenhjertige og det vulgære i ei tid da vulgaritet ikke bare blir forlangt, men er børsnotert.

Reneé Zellweger har gjæra en del foran rollen. Hvis hun hadde vært en modig og idealistisk skuespiller, ville Zellweger aldri ha slanka av seg de ti ekstra-kiloene, men spilt alle sine fremtidige roller med et klassisk kvinneutseende. Hun ser nemlig sympatisk og sårbar ut, og klærne kunne tilhørt en særegen britisk form for seksuelt desperat varehusgrønsj. Zellweger skaper ansiktsuttrykk som de fleste kvinner ikke kjenner til, men de burde gå på kveldskurs for å lære seg dem, siden ansiktsuttrykk er det eneste som skiller de attraktive fra de likegyldige.

I sin resignerte jakt på ømhet og trofasthet og vennskap finner Bridget Jones blant annet Colin Firth, en mann som har utvikla ubevegelig surhet så dypt at han kunne vært en 80 timers gruvearbeiderserie i sort hvitt. Personen heter dessuten Mark Darcy, og er ikke det et Jane Austen-navn, så vet ikke jeg.

Hugh Grant er blitt tynnere, og i noen kameravinkler likner han på Storbritannias forlengste statsminister Harold Macmillan. (Macmillan? Ja, han ser ut som en ulufta hund. Ulufta hund? Ja, en hund er en katt med lang snute og dårlig kroppslukt.)

Magerheten får Grant til omsider å virke voksen, og i «Bridget Jones dagbok» spiller han faktisk ujålete og kontrollert komedie for første gang på veldig lenge.

Sammen med en glansbildeserie av kyndige engelske birollespesialister gjør de Bridget Jones-filmen til en opplevelse man kan unne seg flere ganger. 2001.

The women

TV3 23.30

women, the

Jepp, det er Bette Midler.

terning 4 liten En film for disse tider. Dramakomedie om en dame som lurer på om hun skal skille seg, og så snakker hun med venninnene, og så finner de ut at kvinner bare trenger hverandre eller noe. Sånn som det er nå. Meg Ryan, Eva Mendes, Annette Bening og en hekkans, skremmende bråte med kjente folk. Filmen er basert på en roman fra 1930, da det var nesten umulig for kvinner å oppnå skilsmisse (!), og det finnes velmenende folk som syns det virker sært å parallellforskyve til vår tid. Men OK. 2008.

Dødelig våpen 4

Max 21.30

dødelig våpen 4

Danny Glover nesten naken i regnet med en kortklipt Gibson.

terning 5 liten I «Dødelig våpen 4» har også Mel Gibson blitt offer for den sivilisasjons-misforståelsen at han er for gammel for denne skiten, og det betyr antakelig at «Dødelig våpen 5» blir et rulleblad-eventyr med Leonardo DiCaprio og halve Boyz 2 Men. Inntil da klarer Gibson og Danny Glover seg voksent bra. De har en gjensidig og upåklagelig vaniljeis- og sjokolade-sjarm som tåler tidens tarm bedre enn andre lettfordøydheter og omgås hverandre uanstrengt med den mandige utvekslingen av hjertevarm uvennlighet som kan få gutter i alle slags motvillige aldre til å se fotball eller spille jazz sammen når de burde magasinert kolesterol.

I Richard Donners siste actionromanse fornyes både forrådet av medisintrengende politisnakk og tilgangen til uansvarlige væsker. Tankbil flyr til værs som markensballong, Murtaughs hus brenner endelig definitivt ned, Rene Russo blir det man blant kolleger kaller oppknocka og det oppknokses flere biler enn under fellesferie-starten. Dødelig våpen-filmene bæres av den destruktive uroen til en fireårig gutt som tilbringer fjorten dager inne i ei værfast Bamble-hytte med legoklossene og ei My Little Pony-kusine, og hjemmeværende mødre vil føle behov for å flykte til fast arbeid og overtid hvis de ser dem.

Familiefølelsen forøkes denne gang ved omsorgen for innsmugla kinesere, og det bringer Gibson og Glover i konflikt med Jet Li, en slags Kong Hong fra tegnefilmland med beinføringer som ville fått Ronaldo til å søke trenerhjelp hos Den Rosa Panteren. Familiefølelsen svekkes også ved at det dødelige underholdningsviruset Joe Pesci får være med igjen, og forgår ugjenkallelig ved at komikeren Chris Rock spiller Glovers uekte svigersønn. Når Pesci og Rock snakker sammen, oppstår en friksjonsduett mellom frosker, og behovet for kyssevillige prinsesser blir nesten uutholdelig.

«Dødelig våpen»-filmene tilhører sammen med «Die hard»-genren en gjenstridig form for navlebeskuende gjentakelses-romantikk som fascinerer mest fordi folk ønsker å like dem. Martin Riggs var i sin tid en sorgtynga enkemann som det heldigvis har gått bra for. Roger Murtaugh er en hederlig far og ektemann som kvinner kunne ønske seg i bryllupsdags-presang. De er familie, og med familien er det sånn at du igrunnen tilgir den alt. 1998.

The lucky one

TV2 Livsstil 21.00

lucky one, the

Zac Efron danser med dama.

terning 3 liten Det starter med at Zac Efron er soldat, mens stemningsmusikk klimprer veikt som Oslo-regn mot trommehinnene. I hjelm ser han ut som en Toys ‘R Us-figur og du håper han finner en krig med 11 års aldersgrense. Etter veibombe kommer han hjem til USA der han treffer jenta på det bildet han fant på fronten, og hun er et sånt fint menneske som har dorisshorts og tar seg av dyr og bærer med seg motlyset som om det skulle være spesielt holdbar sminke. Hos henne slår den vakre Zacron seg ned på tross av ond politimann. Motlyset ruler fortsatt. Småbyfolket fester i varehuspene populistklær, bikkjene bader og det kommer til å bli smertelig romantikk, så hvis du tåler det etter flere opprivende med statsrådskifter, så vær så god: Solnedganger, reklamemusikk og en erogen tristhet som man kan ta på og ta på i det uendelige uten at noen stønner av den grunn. 2012.

New York, I love you

TV2 Livsstil 23.00

new york i love you

Et vakkert par. Julie Christie med Shia LaBoeuf, en annen skuespiller som ble borte for oss.

terning 5 liten Da jeg kom ut fra episodefilmen om New York, var synet blitt klarere og hørselen rensa. Jeg hørte melankolsk trekkspill, og jeg så de klare fargene i utstillingsvinduene. Regnet datt langsomt og sart som om det skjemtes. Det var deilig.

Og dessuten uventa, for «New York, I love you» begynner ikke så bra. Bradley Cooper er ikke noe man blir umiddelbart glad av, og ikke Hayden Christensen som tyven Ben heller. Det er ikke dårlig, men det er ikke godt nok, for mosaikker av novellefilmer bør ha en distinkt opplevelse som kompenserer for mangelen på langvarig innlevelse. Vi er egentlig sentimentale kontinuitets-nevrotikere som elsker Ashton-familiens 17.000 episoder. Her går det kjapt unna.

Jeg tenkte litt som dette: De såkalt sosiale mediene promoterer jabb. Fenomener som Facebook og Twitter har ført til en fortløpende kommunikasjon av lekmannsflink småblogging på 140 tegn eller noen få frokostlinjer. Verden merker det nå. Ingen gidder bruke ressurser på et resonnement. I stedet: Impresjonistiske, impersonistiske små spontan-uttak av snakk, som når en prostata-pasient pisser.

Så kom Shekhar Kapurs lille surrealisme fra et hotellrom som er filmet med den mjuke sjeleligheten i lactosebilder. Her hviler det melkhet over fotograferinga, og de to skikkelsene er perfekte hinsides all forventning. Shia LaBeouf spiller en halt pikkolo som oppvarter den pensjonerte sangerinnen Julie Christie. Nettopp. Julie Christie fra Englands filmatiske storhetstid på 1960-tallet. Vakker som en ny måned, med fallgruver og langsomme kratere i et historisk fjes.

Fra da av var jeg solgt. Jeg så New York for første gang og tenkte at taxier og t-baner, restauranter og mobiltelefoner er mektige sosiale medier som bare venter på å bli brukt av de mottakelige. Det er noe selvfølgelig og uunngåelig ved byen som vi som regel glemmer og går glipp av: Du lever i et overflødighetshorn der sanseinntrykk og sosiale impulser strømmer over deg og utfordrer sorteringsevnen og innlevelsen. En film som dette skaper illusjonen om at du i noen øyeblikk kan se alt like tydelig samtidig, og den følelsen vil du beholde.

En annen yndlingsepisode: Anton Yelchin tar ei jente i rullestol som date på prom. Melankolsk, vittig og henførende filmkunst, regissert av Brett Ratner. En pappa som danser så fantastisk at du sukker. Et par som snakker sex på fortauet. En reality-filmer som. Mange folk, skeive opplevelser.

Rollelista er så full av kjente skuespillere at det ikke går an å regne dem opp. Men Julie Christie er den største enkelt-opplevelsen. 2009.

Exit wounds

TV2 Zebra 21.00

exit wounds

Ikke en stripper på vei til dattera di sitt utdrikningslag, men Steven Seagal.

terning 2 liten Steven Seagal-action gikk av moten for cirka sju år siden, og det nytter ikke om regissør Andrzej Bartkowiak forsøker å leke John Woo ved å hive noen hagler rundt i sakte film. «Exit wounds» ble laga for de folka som brukte to og en halv time på å lese dette avsnittet så langt, og nå skal hvile ut i naboens yacuzzi der de kriger ved å blåse burgergassbobler etter hverandre.

Misforstå ikke. «Exit wounds» er ikke dårlig. Filmen er slik den var ment å være, med høy fart og infernisk støynivå, katarsisk fascistvold, gorilla-humor, kvinneforakt og generell ufølsomhet. Men den burde ikke finnes mer. 2001.

Blodspor

TV2 Zebra 23.30

blodspor

Anjelica Huston ser på hjertet til Clint Eastwood.

et følger en egen hygge med Clint Eastwood. Han er på en måte lettvoldens Erik Bye. i «Blood work» blir Eastwood rammet av infarkt under etterløping av fetisjistisk seriemorder (alle politifolk har en), og så må han skifte hjerte. Ulempe: Donoren ble myrdet, og donnaen som er offerets søster, vil ha mordet oppklart.

Hikstende og hesblesende begir den uføretrygda etterforskeren seg ut på veien for å analysere åsteder og finne ut det alle andre ikke kunne se. Dette gjør Eastwood bra.

73-åringen gidder ikke være ung og lovende lenger, men spiller uanfektet på sin alder og sin udødelighet. Stemmen hans låter fremdeles som klapperslanger i tørt gras. Kroppen klamrer og kludrer seg avgårde med tørre ledd, men troverdigheten lider aldri når Clint Eastwood spiller film. Han er til stede med hele personligheten i sin utpensla skrøpelighet. Historien i «Blood work» kunne nok vært bedre. Men hovedrollen er perfekt. 2002.

Welcome to the jungle

Viasat4 21.00

Dwayne Johnson i friluft.

terning 4 liten Liksom-bryteren The Rock og den nyork-intellektuelle avhopperen Vin Diesel er årtusenets friskeste action-rekrutter. I denne filmen spiller The Rock en så paradoksalt oppkledd slåsskjempe at halve filmen likner en ondsinnet Dressmann-sjikane, men den storvokste stillehavskjempen med det uskyldige elvisfjeset funker fordi han får alle ansiktsuttrykk til å se nye ut. Som om han var noe Thor Heyerdahl kom hjem med.

The Rock sendes til Amazonas. Den infame regissøren Peter Berg dumper et gult Lærdal-fly over en verdensdel som er så overgrodd av digre trær at ei tissetrengt bikkje ville ha grått av glede. Nede i klorofyll-ørkenen går Christopher Walken rundt og undertrykker lokalbefolkning. Derfor henger grossererbuksa hans høyere enn et slottsflagg på kongens fødselsdag. The Rock skal hente hjem den uansvarlige ungdommen Seann William Scott, men det er ikke lett, så etter hvert blir både krangleparet og ei revolusjonær barjente forfulgt av Walken i Greta Garbo-hatt og hans kardemommiske hær av uspylte spaghettiwestern-kopier.

«The rundown» forteller naturligvis hvordan alle folkeslag blir gjort til uvillige disipler når amerikanere foretar utenlandsreiser, men den er en en uventet underholdende actionkomedie. 2008.

Southland tales

Viasat4 23.05

southland tales

Bai Ling er også med.

terning 1 Denne filmen er først og fremst med av terapeutiske grunner. Vi lever i kunst-svindlernes tid, og det kan være nyttig å oppleve en dilettantisk film som rett og slett bare er fullstendig vasete, tom og meningsløs på en så jålete måte at den burde vært lansert som Zouthland TaleZ. Manusforfatter og regissør Richard Kelly regisserte i 2001 «Donnie Darko». Det må ha skjedd mens han hadde et drypp, for ved normalt bevissthet har han klart å lage en film som er så uoversiktlig tåpelig at det føles fysisk uansvarlig å forsøke å følge handlingen. Hjerneceller vil gå tapt. Bandasjer vil løsne. Kroppsdeler kan falle av, for Kellys helter er ikke bare uanstendig overlatt oppkomlingenes forfengelighet, de blir skapt i en merkelig manuståke der ikke engang ørsmå karakteristika blir synlige.

Enkelt sagt, for de eventuelle, utbomba kraniene som allerede har sett filmen: Selv for stolslitere med hovedfag i uanvendelighet vil det være umulig å skjønne hvem folka er eller hva som skjer med dem.

Den endeløse filmen har en lovende start. Midt i en familiegrillfest i Vestre Lura (også kalt Texas) eksploderer en atombombe. Fulgt av halsbrekkende, klisjeflommende karikaturer på nyhets-TV oppstår den tredje verdenskrig, og etter den det totalitære framtidssamfunnet som vi i grunnen vet mer om enn SFO-ordninga og østerrikske naturkatastrofer.

Fra nå av drysser Kelly så mye dill at gravlakser ville ha protestert. Dwayne «The Rock» Johnson spiller en visstnok savnet actionskuespillerstjerne, men han oppstår i et merkelig forteller-tomrom der fortid og nåtid går sammen til en filmstil som kan sammenliknes med de utilsikta luftansamlingene i fryseposer eller avstanden mellom papegøyers tær. 2006.

Fredag 8.12.– En OK fredagsfilm om de som kan se inn i framtida og straffer på forhånd

 

Minority report

Norsk TV2 24.00

terning 5 liten Fredagsfilmen denne uka vises seint, men til gjengjeld handler den om en minoritets-rapport, og dessuten spiller Tom Cruise en mann som utøver juridisk profetisme. I framtida er det sånn at etterforskerne kan se hvem som kommer til å utføre forbrytelser, en spådomskraft som slett ikke er uvanlig i vår tid heller. Forskjellen er at i 2017 kan alle se hva som kommer til å skje i framtida hvis vi ikke bestemmer straks nå hvordan ungdommen om femti år vil ha det. Dette er med andre ord en film som går rett inn i tiden, siden monster-politi skaper ekstremtilstander og ville fått eget TV-program hvis de først var med i Farmen. Det er en kul film, og det er en kul fredag, for i morges ble Clasometeret mitt besatt av en djevel, sånn at det plutselig viste 20 graders ute-temperatur og sol. Jeg skal i løpet av dagen få tak i en sosialistprest som har de rette holdningene og kan fortelle jævelen hva sannheten er.

Men til filmen.

minority report

Tom Cruise holder fint rundt Samantha Morton i stedet for å jakte på seg selv.

«Minority report» er den mest oppsiktsvekkende science fiction-melankolien siden «Blade runner», og forfatteren bak begge er selvsagt mannen i det høye slottet, Philip K. Dick. Han bekymret seg for robotenes identitetskriser i «Blade runner», og «MR» handler om profetenes fryktelige smerter, for det er sånn også i framtida at de visjonære vil frigjøres fra visjonene.

Som så mange andre filmer henter «WR» dramatikken sin fra «Jaget»-temaet. Tom Cruise spiller etterforskeren av forbrytelser som skal skje. En dag viser nornene at han sjøl skal bli en morder. Da stikker han. Underveis oppdager den desillusjonerte politimannen at minoritetsrapportene om spådommers feilbarlighet er bortarkiverte. Illusjonene faller. Idealismene falmer. Idealistene famler. Ingen systemer er sikre. Skjebnen finnes egentlig ikke. Alle har et valg inntil det som skjer har skjedd. Antakelsene er verdiløse.

«MR» er stilrein og suveren filmunderholdning med konsistente stemninger og sunn sentimentalitet. Dere kommer til å like dette. 2002.

Under mistanke

NRK2 23.20

under suspicion 1992

Liam Neeson simulerer muligens utroskap, men på den annen side ikke, for dama i dunken er såvidt jeg kan se Laura San Giacomo, og han er gift med henne.

terning 5 liten «Under suspicion» er en spesiell og stilig thriller som bygger på at strenge britiske skilsmisselover på femtitallet førte til at folk forfalsket utroskap for å bli skilt. Liam Neeson spiller en privatdetektiv som spesialiserer seg på sånne svindler, og en dag blir det en mordsak ut av det. Laura San Giacomo spiller offerets hustru og sexy femme fatale, og hun og Neeson blir igrunnen et ganske spesielt par. Amerikansk-engelsk samproduksjon og verd å se. 1992. 1 time, 39 minutter.

Did you hear about The Morgans?

TV3 21.30

did you hear about the morgans

Det årets verste idioter.

terning 2 liten Hugh Grant og Sarah Jessica Parker er så dårlige at jeg ikke bare vil at de skal bli skutt av filmens leiemorder. Som NCIS-fan vil jeg se Ducky obdusere dem, seint og smertefullt.

«Did you hear about the Morgans» er et sjeldent treff. Ikke ofte ser man skuespillere som passer så dårlig sammen. Ikke ofte ser man rutinerte yrkesfolk streve så håpløst med et elendig manus. Den innøvde tsunami-forvirringen i Grants ansikt ser etter hvert ut som desperasjonssmerte: «Uansett hva jeg sier så høres det ut som mø!» Det er helt rett. Han er klumpete, uelegant og bortkommet, som en mann på leting etter innholdet i sine egne setninger. Parkinson-dama har alltid sett ut som en ødelagt innretning med sitt endeløse, triste Skrik-maskefjes og sine demonstrative gulrotlår. Når hun snakker om ting, dør hjerneceller i en omkrets på 12 kilometer også i land med sjølbestemt analfabetisme.

Og de snakker. O alle tungeskjærerers helgener og guder som de snakker. Et separert nyork-ektepar med eventyrlig pysete dilldall-vaner som må vitne-relokeres til Wyoming der seine Sam Elliott går rundt med fluer i barten og ser ut som årsaken til at bilister hiver stein etter traktorførere på motorveien. De småsnakkende byfolka er patetiske, men den godslige gni-børsa-mi-romantikken på det hestedissende bondelandet er virkelig ikke noen grunn til å bekjempe Taliban, det heller.

Etter denne filmen er Grant virkelig så død. Hva skal han finne på i framtida? Skal han planlegge togran sammen med Richard Harris og Peter Sellers? Skal han spille Humlesnurr? Kan han bli transvestitt i en Eddie Murphy-film? Jeg tror han for framtida må spille hukommelsessvake humrefedre i Jane Austen-filmatiseringer for færøysk TV. 2009.

The overnight

TV3 23.35

overnight, the

Den ene gifte dama titter i hålet.

terning 4 liten Adam Scott og Taylor Schilling i en slags mystisk sex-komedie med advarsler om full frontal male nudity og snakk om penis-størrelser og sånt. Handler om et ektepar som flytter til Los Angeles, og i parken treffer de på noen rare folk som de blir venner med eller hva man skal si. Filmen ble vist på Sundance-festivalen som er en sammenkomst for menn med damestemmer. 2015.

Dødelig våpen 3

Max 21.30

dødelig våpen 3

Bedre enn Grevinnen og Hosvemesteren: Danny Glover og Mel Gibson.

terning 5 liten «Dødelig våpen» startet som en voldsglad desperasjonsflip med svart action-humor og anspent familieflørt, og den tilvirket mye deilig surrogat-alvor for bortskjemte avreagerere. «Dødelig våpen 3» er det vi i Gibson-vennenes actionforening vil kalle en rutinert oppfølger, samtidig med at vi anstrenger oss til det ytterste for å overse de tilløpene til trøtthet som følger med tredjegangs-utløsninger.

– De få dumme scenene er Robert Mark Kamen sin skyld, sier vi til hverandre. – Den tosken skreiv «Karate Kid III», og har som spesialitet å drepe farten i seriefilmer med sin lavoktan-fantasi. Men han klarer det ikke så lenge Jeffrey Boam (actionforeningens yndlingsforfatter) også er med. Boam er en fin fyr. «Dødelig våpen 3» er en stilig film.

Og det har vi forsåvidt rett i. Mel Gibson og Danny Glover er så slitesterke i rollene sine at de antakelig kunne vises som nittitallets etterfølgere til Grevinnen og Hovmesteren lille julaften uten at folk ble lei av dem. Egentlig betyr ikke handlingen så mye i disse filmene. Hvis du begynner å legge merke til den, er det et dårlig tegn. Best er genren når urimelighetene flyter så tett på hverandre at du kan gå tørrskodd over til Tjuvholmen uten bekymring for verken dybder eller grunner.

Treeren veksler nokså elegant småfikse TV-serie-samtaler mellom gode venner mot massiv mega-action der rivningsklare California-hus bokstavelig talt sprenger budsjettrammer. Nygamle ting oppstår underveis: Etter ut-av-rekken-gå-systemet er det Murtaugh som skal ha de store følelses-rasene, mens den tidligere nevrotikeren Riggs ser litt forsømt ut som trøster. Sønnen til Murtaugh har usikre forbilder blant boyz n the hood, dattera spiller film, huset er til salgs, gubben skal pensjoneres. Joe Pesci gjenoppstår i en rolle som er skrevet langt utenpå utsida av handlingen og maser fram makro-humor for undermålere.

Rene Russo er foreløpig siste forsøksheat i damestafetten «Hvem kan spille kjæresten til Mel Gibson uten å se stygg og uanselig ut?» og kommer ganske bra fra det som karatetøff sparkepike (vristen i høyde med taklista), så lenge ikke hun og puritaneren Gibson skal forsøke å imitere intimitet innimellom luftspagatene. Det er synd med Mel. Han er den mest klønete elskeren. Til og med Woody Allen gjør det bedre. 1992.

Dagboken

TV2 Livsstil 21.00

terning 4 liten Ryan Gosling og Rachel McAdams i et romantisk drama. De to er hovedpersonene i en tragisk, men varig kjærlighetshistorie om to elskende som blir skilt av fordomsfulle foreldre. «The notebook» er fra 2004.

Cake

TV2 Livsstil 23.30

terning 3 liten Vel, dette er en romantisk komedie med Heather Graham, så hvor god kan den egentlig være? Hun spiller en reiseskribent som får kontroll over pappas bryllupsmagasin, og oppdager at akkurat dette forandrer kjærlighetslivet hennes. Vil vi vite hvorfor? Vil vi se innsida av fotsopp? David Sutcliffe og Taye Diggs er også med, filmen er regissert av en dame som heter Nisha Ganatra og ble skrevet av ei dame som heter Tassie til fornavn og logrer når hun får se en pinne. 2005.

Rocky IV

TV2 Zebra 22.00

rocky IV

Jeg vil ha det han fikk.

terning 4 liten Fireren er ikke akkurat den beste av de fem Rocky-filmene, men både Dolph Lundgren og Brigitte Nielsen spiller med, og Stallone reiser til det tidligere Sovjet og slåss mot en slags kommunistmaskin som har drept kameraten hans. Stallone regisserte sjøl. 1 time, 31 minutter. 1985.

Max Payne

Viasat4 22.00

max payne

Mark Wahlberg er dyster med Mila Kunis, som kler det.

terning 5 liten Sats på gutte-vorspiel med «GTA» på PS3-ern, ketchupsøtna chilichips og nett-handla t-skjorter. «Max Payne» er pulp noir-action, og for skygge-estetikerne er den en fryd.

Jeg kunne nevne en hel skatteliste med kjente navn på hvem som ikke kommer til å like den, sjøl om filmen har aner som det lukter antikvitetssjappe av. Her spøker Chandler-gjengen og dens bylivs-dystre lidelses-pulp. Filmen kommer fra musikkvideo-folkets beste stunder, da den moderne stemningsfilmen ble unnfanga med så djupe skygger og så mye blått at det bare fantes halve folk og kubistiske bygninger. Melankoli-orienterte okkultister som Gabriel Knight og Harry Angel står for en del av farenskapet, og mister Dolby som tilførte skyte-estetikken sin omfangsrike hammertorden. Dessuten er altså Max Payne-skikkelsen handlet fra et dataspill, og dataspill er liksom fullkommengjørelsen av alle de nevnte elementene.

Jo. Egentlig burde konservatorene stikke innom. «Max Payne» er storarta trivialkunsthistorie.

Mark Wahlberg spiller politimannen Max Payne med hele sin volds-troverdighet.

Han sitter bak en desk i New York mens det snør dommedags-fnugg utenfor. Noen drepte kona og babyen hans, og mannen med smerten har aldri noen ro.

Det er ikke god tone å fortelle for mye om handlingen i filmer som dette, men den tar lysløypa gjennom bymørket. Her finnes nattas vrak, som ser flygende djevler før de blir revet i stykker. Her finnes de falne kvinnene i så røde kjoler at blod virker som uvesentlig ekstra-utstyr. Her finnes makro-morderen, de dystre russerne, de tvilsomme kapitalistene og triste politifolkene.

Den bildevakre action-krimmen er laget av noe så koselig som en ire, og John Moore sitter antakelig ute på landet og tygger saueull med senile lottovinnere resten av året. Men han lager film som en bydjevel. 2008.

Sliver

TNT 00.35

sliver

Det er noen nakne folk på bildet, men jeg er ikke sikker på hvem de er.

terning 3 liten Man trenger ikke føle seg underholdningshemma fordi om man ikke klarer å like den filmatiske kjølig-kopuleringa «Sliver». Dette er en film som forholder seg til virkeligheten med en sjarmerende mangel på interesse for hva som pleier å foregå der. Som om diskjockey-forbundet var på utflukt til Bondeland sammen med mannequin-foreningen. Men det går an å kose seg.

Sharon Stone (blant datafriker antakelig kalt Shareware Stone), må leve videre med den skjebnen at hun ble kjent som sjarmør med pels, og spiller her ei rådvill, enslig jente som flytter inn i en hjørneleilighet der den forrige beboeren begikk selvmord. Dreping skjer. Som medspillere i et slags folkefattig Cluedo treffer hun a) Jack og b) Zeke. a) Jack er forfatter og spilles av Tom Berenger med en brummende, heftig mannslighet som bare fins i provinsteatrenes folkepark-farser og fjernsyns-serier om nordlendinger, mens b) Zeke eier huset. Han framstilles av William Baldwin med en sleip, listende gummisåle-sensualitet som gjør at alle kontroll-teller lommemynten før de går hjem, og han snakker konstant som klokka halv tre om natta.

En av disse to er en fæl fyr.

Men det bryr ingen seg om. Kikkinga på Sharon og de andre er både vittig og deilig på en helt uproblematisk måte, og tilblivelsen av kriminalitet virker uvesentlig. Når både forfatteren Joe Eszterhas (også manus til «Basic Instinct») og Stone har skrevet fra seg, hviler det en ubeskrivelig, upersonlig hygge over kinosalen. Som om vi skulle ha vært på omvisning i damedusjen i Svømmehallen og ikke skjemtes siden vaktmesteren var med. 1993.

Torsdag 7.12. – En stilig torsdag på besøk i dramahylla til HBO

 

Agora

HBO

terning 5 liten I dag har jeg droppa normalkanalenes impotente repetisjoner og vandret til HBOs repertoar av dramafilmer. Det var lurt. Det burde dere. HBO har ikke bare de fleste seriene dere vil kaste bort livet på, de streamer også en bråte med spennende filmer. Jeg må innrømme at jeg startet som HBO-abonnent med å se «The newsroom» to og en halv gang, men det var fordi jeg er journalist og fordi konsulenten fra niende sa at «Game of thrones» nok ikke er noe for meg. Jeg så fjorten minutter av episode 1 og var enig. De ekstremt oppspilte fantasy-figurene var ikke for meg. Men filmtilbudet er stilig. Det kommer jeg til å fortelle mer om etter hvert som alle TV2-klonene i kanalmylderet fortsetter med å vise «Klang i dunken 2» dagen etter «Klang i dunken 1» og «Klang i dunken: The homecoming» seint på natt. Ikke ett ord om været.

Men til filmen.

agora

Rachel Weisz vandrer i trappene med Michael Lonsdale.

Dette nokså blodige pietisme-dramaet handler om Alexandria i år 391 etter Kristus. Det forteller med harsk påståelighet at de kristne kom inn i Midtøsten som beinharde voldsutøvere og ødela for eksempel den egyptisk-romerske kulturen samtidig som den nokså unge religionen med de skråsikres militante patos utsatte vitenskapen i verden med mer enn 1000 år. Det er en heftig skildring av tilgivelsens religion, og den er ikke bare det: «Agora» er en historie som skildrer de intellektuelles vantro forskrekkelse når religionenes gjørmete tsunamier vasker over dem. Det er en film om kristendommen, og det er en film om islam og alle bevegelser som syns de står over både vettet og menneskeligheten fordi de er så viktige.

(og dette skrev jeg i 2009 da det store krenkelses-helvetet ikke hadde starta ennå og folk forholdt seg med vennlig avstand til sånne som påstår at hunder kommer til himmelen når de er døde)

Rachel Weisz spiller en nydelig rolle. Hun er som en åpenbaring av Bodyshop-sunn hud og djupe universitets-tanker. Gjennom mennenes marmor-mysterier vandrer hun tankefullt og sårbart og motvillig. Når gatas krøllhåra kronprins forsøker å gifte seg med henne, gir hun ham ei fille med menstruasjonsblod og sier: «Sånn ser mitt indre ut. Det er aldeles ikke harmonisk».

Den unge, sterkt prisbelønte chileneren Alejandro Amenábar har virkelig fått henne til å se ut som en alvorlig marsipan-gudinne, en hyllest til kvinneligheten i det tenkende mennesket. Det er fantastisk rolle fordi den er sterk uten å være sur. Amenábar skrev den for Weisz.

Historien er ellers sånn: For nesten 1700 år siden fantes det en matematiker og astronom i Alexandria, og hun het Hypatia. Romerne hersket over Egypt i småsløv rødvins- og pastarus, egypterne hadde sine egne litt slitne guder, men Hypatia interesserte seg mer for hvordan i helsike det kunne stemme at alle himmel-legemer beveget seg i fullkomne sirkler.

Så fant dama ut av det. Jorden beveger seg i en elipse. Man skulle ha trodd at noen ble glade. Men neida. Akkurat da hadde de kristne bestemt seg for å banke jødene, og som en naturlig fortsettelse av en allerede litt humpete krigssti, fikk de for seg at Hypatia måtte bekjenne seg til Jesus eller bli steina. Hun ville ikke. 2009.

And starring Pancho Villa as himself

HBO

and starring pancho villa as himself

Antonio Banderas som en annen enn seg selv.

terning 4 liten I Hollywood har politikk hatt lavere status enn kaldt dusjvann og kjønnssykdommer, men noen få ganger slo samfunnsinteressen til med naiv egenbegeistring, også før Michael Moore gjorde seg sjøl til en slags amerikansk super-Nome. I 1914 inngikk faktisk det amerikanske filmselskapet Mutual Film en avtale med revolusjonslederen Pancho Villa om å få filme autentiske slag for at Villa skulle få høyere stjerne i USA. Den merkverdige forretningstransaksjonen er nå blitt TV-film. Den forteller om historiens første filmreportasje samtidig som den antyder mediets monumentale dumhet og sannhetens umulighet. Virkeligheten ble en flatklemt kasteball mellom Hollywoods og revolusjonslederens hysteriske særbehov.

Antonio Banderas spiller Pancho Villa med mutt og manisk latinostolthet, mens de korporative amerikanerne flyter rundt i handlingen som flegmatiske akvariefisk og utretter lite. Bruce Beresford har regissert med et lidenskapelig fravær av temperament, og det kler filmen. 2003.

Capote

HBO

capote

Philip Seymour Hoffman har frokost med Catherine Keener.

terning 6 liten Truman Capote var en merkelig, maniert nyork-integrert forfatter som på sekstitallet holdt intellektuelle kjendis-selskaper der han sjøl ivaretok mye samtale. Egentlig skulle han hatt lite utbytte av å snakke med en underklasse-psykopat som hadde myrdet en hel familie. Men Capote dro i 1959 til Kansas for å skrive en New Yorker-artikkel samfunnets reaksjon på et bestialsk massedrap.

Da han fikk snakkekontakt med morderen Perry Smith, oppnådde forfatteren en innsikt som både er symptomatisk for det selvsentrerte menneske og en påminnelse om hvor uhelbredelig sentimentale folk blir av sin egen barndom. Han fikk det for seg at Smith kunne vært Capote. Begge hadde en bakgrunn som forsømte barn. Capote hadde fått forlate barndommen gjennom hoveddøra, mens Smith sneik seg ut bakveien og ble en psykopatisk drapsmann.

Fra dette bergmanske persona-øyeblikket adopterte Capote den dødsdømte fangen. Ikke snilt, som sarandoner og andre forkjempere gjør det. Capote eide Smith, slik et lite barn eier den døde fuglen eller det flatkjørte pinnsvinet og vil begrave dem med yndlingslekene sine. Han var nesten hypnotisert av sin esoteriske oppdagelse, samtidig analytisk som et røntgen-apparat og naiv som en forelska student. 2005.

Cinema verité

HBO

cinema verite

James Gandolfini overbeviser Diane Lane.

terning 5 liten Så kom det en film som du faktisk burde se. Ikke bare fordi den trasker ukeblad-blidt rundt med filosofiske og etiske forestillinger om hva man skal bruke medier til. Men fordi forbilledlig gjenoppdaga Diane Lane, som ble 47 år i januar, gjør et sinnrikt og fasettert portrett av frustrert mor i den store amerikanske familien.

«Cinema verite» er et dokudrama om den gang amerikansk TV mistet en av uskyldene sine. 1974. En dokumentarfilmskaper som het Craig Gilbert fikk det for seg at han skulle skape TV-serie om autentiske californieres indre privatliv. Han lokket til seg the Louds, en barnerik og velstående familie i Santa Barbara. Poenget var å vise amerikanerne på vranga. Når de sitter og når de står, og når de svinger seg i valsen. Mange satte kjøttbeinet i halsen. Grunnen burde være åpenbar ,en det er den jo ikke, for Skogheim driver og flytter inn, og bergensdamer så små som non stop renoverer det autentiske huset ditt. Nå er virkelighets-svindelen er brakt så langt at den ikke kan stanses lenger. Men den startet i California i 1974.

Filmen er en satirisk oppvisning i solsløv naivitet, og den forteller enkelt og forståelig om moderne mediers rolle som verktøy for publisitets-voldtekt. På den ene siden har Craig trøbbel med finansfolka som ikke syns det blir saftig nok, på den andre siden oppvarter han fru Loud med falsk og intrigant führer-mildhet.

Etter hvert blir filminga så nærgående at lyddama og kameramennen nekter å jobbe mer. Men Craig fortsetter sitt fanatiske virkelighetsprosjekt helt til det blir en fortelling om alt det som film ikke kan brukes til. Familien har selvsagt hverdagslige konflikter slik alle har det, og frøene hormoniseres av fjernsynet, de eser av oppmerksomheten og etter hvert er kameraet mer en deltaker enn en betrakter. Vi som har sett Bent Hamers «Salmer fra kjøkkenet» har allerede skjønt og ledd av det umulige i forestillingen om at man kan betrakte folk uten å påvirke dem. Filmen om familien Loud formidler effektivt at åpenhet i medier er en dyster skjebne, at den en trussel, en tragedie. Det som funker normalt mellom familiemedlemmer, ser ut som bestalitet når det formidles på TV.

Siden den gang er reality-genren blitt nærmest enerådende som underholdning, og publikum har antakelig mistet sin forståelse av virkelighet for alltid. 2011.

Citizen X

HBO

citizen x

Stephen Rea snakker litt med en sterkt uniformert Donald Sutherland.

terning 5 liten Dette kunne vært eselet Tussis regidebut. Ansiktet til Stephen Rea ser ut som den bedrøvede tegnefilmhunden Droopys dødsmaske, Sovjetunionen er meningsløsere enn Hillevåg i yr, det politiske budskapet i filmen har færre røde blodceller enn Draculas hustru. Men «Citizen X» inneholder en engasjerende historie basert på virkelige begivenheter. En seriemorder blir beskyttet av det byråkratiske kommunistiske systemet i en årrekke, men den lille politimannen gir ikke opp. Glimrende med Donald Sutherland, Jeffrey DeMunn, Joss Ackland, John Wood, Max von Sydow, Imelda Staunton. 1995. 1 time, 44 minutter.

Game change

HBO

game change

Ed Harris hilser folket sammen med Julianne Moore.

terning 5 liten Sarah Palin ble fra høsten 2007 den mest omtalte politiske personen i verden. Hun ble McCains visepresidentlkandidat, og virkelig alle jublet. De som står podagrisk ved diner-disken og sier at politikerne må snakke sånn at folk forstår dem, jublet. Alle de liberale i USA jublet, for endelig hadde de fått i gave en reaksjonær kvinne som de fikk lov til å drite ut etter flere tiår med testosteron-hemmende masse-feminisme. Palin var som et Hollywood-påfunn: Den enkle, jordnære kristen-mammaen var valgt til guvernør i Guds nesten uberørte Alaska, og som VP-kandidat inntok hun snobbokratiet på den regjerende østkysten med det vi kaller opprinnelig friskhet.

Dokudramaet om henne er laget av HBO, og igjen er skuespillerne fabelaktige. Råskinnet Woody Harrelson imponerer i rolle etter rolle. Julianne Moore spiller Sarah Palin slik Helen Mirren var dronning: Dette må være mer Palin enn hun er sjøl.

Filmen forteller med store bokstaver om en nervøs John McCain som trengte noe annet enn enda en hvithåra veteran for å kunne slå karismabomba Obama. De kunne ikke bruke ei dame som var for abort, og da var ikke utvalget stort. Palin oppfattet seg som Guds redskap i kampen mot Obama, og slik Moore spiller henne, virker det verken tåpelig eller urimelig. Filmen etterlater muligens mot sin vilje inntrykket av ei dame som virkelig hadde alle de egenskapene som folk savner hos politikere. Hun sa rett ut hva hun mente. Hun gikk i Fretex-klær og ble så lei av image-stylinga at hun vaska sminken av seg. Da Palin mistet seg sjøl og sin sjel i den umenneskelige robotiseringen som fulgte kandidaturet som visepresident, gikk hun i en slags koma. Hun ble borte, hun forvitret, hun visna som en markblomst i stuejord. Det er vakkert. Det er nesten høytidelig.

I likhet med størsteparten av velgerne visste ikke Sarah forskjellen på Sør- og Nord-Korea, men hun brydde seg ikke heller. Det gjorde rådgiverne, og de forsøkte å skape en statsviter i løpet av noen ukoselige ettermiddager. Da hun ikke klarte prøven, likte de henne ikke lenger.

Filmen får en til å fundere over hvor hatefulle de liberale og intellektuelle egentlig er, for Sarah ble steina, og hadde hun tilhørt en annen etnisk gruppe enn hvit småborgerklasse, ville Tina Fey (som parodierte henne i TV) ha sittet i fengsel for en eller annen trafikkbot. Sarah Palin gjorde ikke noe annet galt enn å være enkel og ekte.

Dette er film, og vi skal aldri forveksle film med virkelighet. Men «Game change» forteller en engasjerende historie, sann eller ei. Dere kommer garantert til å like den. 2012.

Onsdag 6.12.– En fireronsdag da vi feirer den evige, russiske avhopper

 

This means war

Viasat4 22.00

terning 4 liten Nå skal man ikke klage i adventstida, og egentlig er det en fornærmelse mot den gjenværende eliten som faktisk ser film i stedet for Farmen, å ta opp sportsting. Men la oss si det sånn: Med et OL uten Petter Northug, Therese Johaug og russerne, som er Norges viktigste konkurrenter i skisporet, blir det god tid til å se film i februar. Dette er et OL der en gullmedalje betyr omtrent like mye som Samvirkelagets diplom for hyppig bruk av papirbærepose. Men vi snakker ikke mer om det. Russland har en styringssykdom som heter avhoppere, og det må de leve med. Vesten elsker avhoppere fra Russland. De er like troverdige hver gang. Men vi snakker ikke mer om det. I dag er det onsdag, og egentlig burde ikke en firerfilm vært bra nok. Men sånn er det.

Til filmen.

this means war

Reese Witherspoon med gris og Tom Hardy.

Først en akutt oppklaring: McG er ikke en litt feit afro-amerikaner med action-sinnelag. Han er en rosa 43-åring fra Michigan med rødt hår og fregner.

Det betyr at regissøren kan være akkurat så pysete som han bare vil, og det er en rettighet han ivaretar med konsekvent iver. Chris Pine med øyne så blå som ei Donald-jakke likner en halvt vellykka Justin Bieber-dokke mellom tolv og førti, og han tjener et litt rart CIA der agentene oppfører seg som jomfruelige high school-elever med dagdrømmer om fast følge. Pine jobber sammen med bror sin, Tom Hardy, som spilte Ricki Tarr i «Muldvarpen». Han er britisk.

Innledningsvis banker de to mennene i svart alt som finnes, og du tror du skal få se en agent-action. Men som ventet oppstår Reese Witherspoon med rå venninne og hjertedøvende samlivs-empatier, så plutselig handler filmen om hvem hun burde deite og hvor ofte hun burde ha gulrot i gratengen og måtte disse overflødige damene få kollektiv halsbetennelse og luftrør-parese for de snakker som matsøppel. Det er ikke en agent-action lenger, men en så reesete romantisk komedie at du kan kjenne den medisinske søtlukta fra basiliansk voks.

Witherspoon deiter begge, men det finner de ut. Og fordi CIA egentlig ikke vil at de skal jobbe med annet enn å forberede sin egen pensjon, bruker frierne alle agentyrkets teknologi-triks til å overvåke hva den andre gjør med fellesdama. Noe av det er faktisk ganske vittig, som om McGyver datt på sykkelstyret og fikk kjønnsliv.

Det er nå jeg skal skrive: Dere vet alle hva som skjer. Guttene blir uvenner, og i slutten av filmen blir de enige om at de skal ha en natt hver, og hvis avkommet hennes snakker som Michael Caine, er det den engelske broren som er faren. Det der var ikke sant. De blir uvenner. Og alt løser seg innenfor monogami-budet i den kaliforniske tro.

Hvis vi ser bort fra at Reese Witherspoon er som banan-Twist, kommer dere til å like filmen litt etter midten. 2012.

The Out-of-towners

TNT 23.50

bønder i byen

Steve Martin og Goldie Hawn kommer til storbyen. Oisann.

terning 2 liten Enten er det sånn at Steve Martin og Goldie Hawn har kommet inn i et evolusjonistisk uføre, ved at karismaen deres er i ferd med å utgløde, eller så har komediene som genre store problemer. De er ikke morsomme lenger. En utryddelses-trua underholdningsart har muligens utdødd, kvalt av fjernsynets hverdagslige tjueminutters-sitcoms og begravd i sine egne gjentakelser. Dette er ikke bare tull. Walter Matthau og Jack Lemmon er ikke morsomme lenger. Mike Myers er bare litt vittig. Eddie Murphy funker som en slags svart fyrstikk. John Cleese likner en forglemmelse av hvordan en montypythoner oppfører seg. Man bør stille seg det alvorlige spørsmålet: «Når lo du sist på kino?» og deretter avgi et ærlig svar.

«Bønder i byen» ser ut som om den er laget av en mann som vil ha bekrefta sin egen mislykkethet og ønsker å dra andre med seg. Mens den opprinnelige versjonen med Jack Lemmon på sett og vis reflekterte den fortvila landmus-følelsen av at alt går galt når du kommer til byen, forteller denne bare det enkle faktum at hvis vi enda en gang får se moro med menn i dameklær, vil ukontrollerte magefølelser overta.

Av en eller annen grunn får vi følge Martins og Hawns litt fartshemma Ohio-ekteskap gjennom en parade av sex-relaterte tantefnis. De kommer til New York for å søke jobb i storbyen. Men alt de opplever er en transvestittisk engelskmann, en erotoman gruppeterapi, flombelyst Central Park-sex med ordfører-befaring, småkåt handelsreisende og andre oppkonstruerte kuriositeter som ikke har noe med filmens idè å gjøre. De kunne også ha kasta kremkake-dildoer på hverandre uten at det ble morsomt, men verre ville ikke filmen blitt. Den eneste sjansen for at du ler på denne filmen, er at brannalarmen går.

Det blir sagt ute på byen at «Notting Hill» er en morsom film. Dersom det stemmer, kan det tenkes at komedien ennå har en framtid. Dette må undersøkes. Store ting står på spill. 1999.

Hot shots!

Viasat4 24.00

hot shots

Og hvilken film tror dere dette er en parodi på? 1986.

terning 5 liten Året var 1991, men fremdeles levde vi i det ubekymra åttitallet som alle lengter tilbake til hvis de noensinne opplevde det. «Hot shots!» var en åttitalls-film. Ikke bare på grunn av Charlie Sheen, men fordi satiren var uskyldig og retningsløs og helt upolitisk. Ingenting knutnærumsk ved åttitallet. Dette kan vi se igjen. Her er den verdenen vi egentlig ønsker oss.

Fra før hadde «Hjelp, vi flyr» innvarsla en ny humor. Da «Hot shots!» kom på kino i begynnelsen av desember i 1991, var det som en slags oppvarming til morskaps-sesongen (en kjent fødsel skjedde siden i måneden) ved at en tredjedel av av den rutinerte «Hjelp, vi flyr»-gjengen presenterte en repetitiv assosiasjonshumor som gjorde narr av det folk elsket.

De to brødrene Zucker og én Abrams skapte i filmene etter «Hjelp, vi flyr» eb slags barkbille-genre. De åt svære trær når trærne var blitt gammalt møl. Genren truet ingen og ble aldri annet enn en kokett flørt med kinogjengere som hadde sett for mange filmer. For at noen skal skjønne moroa når det litt begrensa talentet Valeria Golino ramler ned av flygel-lokket, bør de huske alle detaljene fra Michelle Pfeiffers sangnumre i «The Fabulous Baker Boys» og dessuten ha noen å fortelle det til, og for at intro og exit i et ulvesett indianertelt skal ha noen mening, bør man i det nminste vite hva Costners prærie-eventyr handlet om. «Hot shots!» kan føre til mye småprat.

Først og fremst er det den flygende sviska «Top gun» som får unngjelde, men også egentlig ukjente fiaskoer som «Firebirds» blir ofret smigrende oppmerksomhet (poenget med Jon Cryer er at synet hans går for vidt). «Hot shots!» oppvarter litt for ofte filmer som ingen har sett. Særlig nå. Og allerede før 1991 var Haisommer-musikken til badekar-scene oppbrukt.

Men det gjør ingenting. I «Hot shots!» satte jeg sjøl pris på to ting: Charlie Sheen hørte hjhemme i denne typen filmer. Han gjennomfører rollen med lettet harmoni, og det kan tyde på at han egentlig led i «Wall Street». Dessuten er handlingen faktisk like god som historien i «Top gun» sjøl om den bare er hermetegnet i hop for å gi framdrift til humor. 10 år hadde filmen på kino den gang. Én påkledd sex-scene og ett tilfelle av f-ord. Det var den gang! 1991.

Hjelp, vi flyr!

TNT 01.35

hjelp vi flyr

Eksempel på trykkforandring i fly.

terning 5 liten  «Airplane» kom i 1980 som en hånsk reaksjon på 1970-tallets katastrofefilmer der et gitt antall rørende mennesker fortalte om livene sine til medpassasjerer før vi fikk se dem i redsel for flykrasj. Jim Abrahams og brødrene David og Jerry Zucker ble øyeblikkelig berømte for denne filmen. Plakattrynet Robert Hays spiller en pilot med angst og Julie Hagerty som ekskjæreste, og da flyet kommer i trøbbel, må han trå til. Vanvittige gags som minner om intellektuell cannabis-humor, fyller hvert sekund av filmen. Følg godt med. 1 time, 26 minutter.

Tirsdag 5.12.– Varm tirsdag med en filmgenre som blir borte for godt

 

Olympus has fallen

Viasat4 23.45

terning 4 liten Første tirsdag i advent, og i følge Facebooks minne-formidling laget ungene snømann for åtte år siden på denne desemberdagen. Det er dessverre barn på bildet så jeg kan ikke dele det, men det er helt sant: En ekte snømann i desember. Han er hvit, men han er ikke middelaldrende. Det er imidlertid presidenten i dagens utvalgte film, der Det hvite hus blir utsatt for terrorisme. Dette er en filmgenre som aldri kommer igjen, for det første fordi alle mannlige Hollywood-skuespillere over ti år er i karantene på grunn av uønskede seksuelle tilnærmelser, og dessuten fordi filmverdenen stort sett består av folk som krysser fingrene for at terrorister skal ta presidenten. Men kidnapperne må helst være fra Alabama og ha hvite kapper. De som skyter Trump kommer til å få Nobels Fredspris, sjøl om de er KKK, med mindre Carl I. Hagen blir jurymedlem. Han liker ikke folk med tildekkede ansikter.

Men til filmen.

olympus has fallen

Gerard Butler tar vare på president Aaron Eckhart. Det var den gang.

Denne andre 2013-filmen om terrorist-angrep på Det hvite huset i Washington er så lik «White House down» at sammenlikningen blir litt pinlig opplagt. Som å være den naive nassenøffen som oppdager at Luke er Darth Vaders sønn i 2006. «Vet du hva!?» Ja, vi vet hva.

De to største forskjellene er sånn: «Olympus has fallen» baserer dramatikken på pedantisk og usannsynlig sadisme, og det gjør den av mangel på sjøltillit. Regissør Fuqua stoler ikke på folka sine. En stund føles det befriende at terroristene kommer fra et av virkelighetens møkka-land og ikke er politisk nøytrale og halvt anonymiserte sjablong-fascister uten land og ideologi, men med puslete psykopatiske traumer som egentlig hører hjemme i en Raundalen Reality. Men sosialismens lojale nord-koreanere er virkelig ikke superskurker, og de kommer aldri til å besette noe som helst. Den skal de ha.

Likevel: Det er barnlig morsomt og eksotisk med Hvite Hus-action, så hvorfor kommer to filmer om kidnapping av amerikansk presidenter først nå? Hvorfor ikke for sju år siden, hvorfor ikke mye før det igjen?

Svaret er greit:

USA måtte først få en president som noen brydde seg om. Hvis commander in chief ble angrepet mens George Bush var president, ville noen feite kristen-fundamentalister fra Texas ble lei seg, mens resten av verden lo seg skakke. Hvis Bill Clinton ble tatt, ville vi fått en pornofilm.

Det geniale med «White House down» er at presidenten faktisk framstilles som en uomtvistelig afro-amerikaner med Nobel-temperament. I «Olympus has fallen» spilles residenten i Det hvite huset av Aaron Eckhart, sønn av en barnebok-forfatterinne og søvndyssende inne-lun som en lang opplesning av «Det suser i sivet». Bortsett fra at førstemann vrenger på seg et litt patetisk raseri-tryne så lenge han sitter stripsa og ikke kan gjøre noe likevel, blir Eckhart en av disse tomme parentesene i amerikansk film. En slags genser-mann. En hvit Cosby, som kunne båret Benetton-kreasjoner fra det mønstrete åttitallet uten å virke utkledd. Eckhart er hyggelig, men la oss være ærlige: Han kunne like gjerne vært dau.

Men det er da heller ikke han vi skal bry oss om.

På samme måte som Tatums oppvakte datter er den lille strikkmotoren i «WHD», blir det omsorgen for presidentens veslevoksne sønn som holder engasjementet vårt i gang. Sjøl når den kvinnelige forsvarsministeren blir avskylig torturert av en steinfjesa koreaner, bekymrer vi oss fremdeles for at Gerald Butlers lille bestekamerat Connor. Han mista tross alt mor si. Man kan ikke miste både mora og livet i samme filmen. Den underholdnings-filosofiske konsekvensen av disse to filmene må virke nedslående på tilhengere av republikk. Kinogjengere bryr seg ikke om at presidenter dør. Men den koselige ungen må overleve. Og helst hunden hvis den er med. Og nonna. Hvis hun er med.

Helten Gerald Butler er virkelig ingen Channing Tatum. Butler spiller en av disse miskjente politimennene som var ute og spaserte akkurat den dagen da huset til president Asher ble utrolig merkelig angrepet av en gjeng som ser ut som om den kom for å bytte pakning på blandebatteriet på badet. Mens det amerikanske forsvaret blir meia ned av et fåtall utlendinger slik det pleier, stikker Butler rundt hjørner og skyter så mange beinsterke nord-koreanere at han antakelig har krav på tivolibamse. Det virker latterlig uforklart at den amerikanske staten angriper med et soldat-team som kanskje ville vært tilstrekkelig til å jage de siste camping-turistene fra Mosvangen. Du får følelsen av Nedre Buskerud politidistrikt. Men kampene er litt rare i denne filmen. De føles ikke virkelige.

Butler er forsåvidt OK, men han snakker ut av den ene munnviken slik nylig bedøvde rotfyllings-pasienter gjør, og på meg virker han først og fremst som en intelligent, men distrahert operette-figur som gleder seg veldig til å synge.

Skurkene i «Olympus has fallen» er henta fra de billige vhs-enes utømmelige forråd av ubetydeligheter. Rick Yune spiller den fanatiske og ubeseira skurken Kang, men han vet at han bare vikarierer for noen folk fra Jemen og virker heler tida som en kronisk snill mann som egentlig skulle ha båret rundt posten. Han har med seg ei pregløs computerdame som trolig ville ha strøket i Schibsteds intensivkurs for digitale hoder. I det store og hele blir Washington besatt av en hverdags-trist gruppe ipad-soldater som ingen tror på.

Det blir umulig å imponere bortskjemte film-streamere med heltens fortreffelighet så lenge han bare skyter folk som Mister Bean ville ha vunnet over.

Jeg tror amerikansk film har et fiende-problem. Al-Qaida gjennomførte en psykopatisk vellykka terrorist-aksjon inne i USA i 2001, og de skremte vettet av Hollywood. Dessuten tror hele den liberale befolkningen at det er rasisme å bruke ordet muslim (som jeg ikke sa), akkurat som hvis du sier neger. Som jeg heller ikke sa. I ikke-krigens ikke-aggressive etterpåhet lages action-filmer som skildrer terrorisme på samme måte som hvis du filma annen verdenskrig-historie i Europa uten å ta med noen tyskere.

På grunn av Connor blir det likevel en spennende film. Og Gerard (som dessverre er navnet på hønene i Addexios Minecraft-videoer, nei det er Gerald) funker når det virkelig begynner å smelle. Og som nevnt: Det er kult når Det hvite huset brenner. Man skal være ganske intellektuell for å stå imot. 2013.

Mean machine

TNT 23.45

mean machine

Jason Statham står i mål.

terning 3 liten I går ble jeg spurt om hvor TNT ligger på Get, og den er kanal 027. Men man må ha abonnert på den, enten ved å ringe kundeservice eller fikse på pc. Sånn var det.

Vinnie Jones kommer i fengsel og setter sammen en hær. Den består av fanga fotball-sparkere, og filmen ble åpenbart laget for å gjøre fulle hooligans enda mer brutale. «Mean machine» er basert på nesten-klassikeren «The longest yard» (1974, med Burt Reynolds), men i denne tostavelses bøllebrite-versjonen går verdens mest indolente Jones rundt og likner en holdningslaus hat-generator. Humoren er død i engelsk fotball, og folk ser ut som finansherja idretts-zombier. Vinnie Jones bærer preg av det. Do you, Mr. Jones?

Han spiller en ballstjerne som det går alkoholisk med, og derfor slår han ned politimenn. Mannen kommer i David Hemmings’ fengsel, og der skal han egentlig ikke trene fotballaget. Det gjør han likevel i en amatørfilma kamp mot vokterne. 2001.

Die hard 2

TV3 22.30

die hard 2 (2)

Bruce Willis sklir på flyvinge.

terning 5 liten Jeg vet hva spørsmålet er. Men det er alt for fristende å svare at det raker deg ikke om «Die hard 2» er like god som «Die hard», for Bruce Willis som tynnsåla action-overraskelse kan bare gjøres &en gang, og du skal være glad for at noen gidder lage handlingshysteriske spenningsfilmer for deg. I et annet samfunn, i en annen tid, kunne du ha risikert å bli tvangsforet med det lille tannmonsteret Doris Day som sang om kjærlighetens landevei under en åpenbart mellomfornøyd Rock Hudson, eller at hver eneste kino viste pastellvakre filmhyllester til den store religiøse leder Aarflot og hans hellige krig mot de sataniske svenskene. Så ikke mas med om &Die hard 2& er dårligere enn John McTiernans forgjenger. Den er god nok. Bare ikke ekstatisk.

Politimennenes hederlige fritidssliter og amerikansk films nye kjernefamiliekar, John McClane, er fortsatt en lykkelig blanding av sitcom-sjarme (sitcom er lik situasjonskomedie, som i Cosby-show der alle bare sitter og sitter og sier søte ting) og guttesvett lerret-råhet. Bruce Willis spiller ham rutinert med den distr&e brutaliteten som signaliserer Far & Ektemann på vei til Obs for å kjøpe billige doruller til juleribba, men så kom dessverre disse internasjonale terroristene i veien. Det er hemmeligheten med Die hard-filmene. Willis er en snill cowboy-tøffing. Han røyker riktignok med den ene øyet igjen, men er ikke alkoholiker og skjender ikke dyr. Han viser til og med gifteringen når dama i bilutleien legger an på ham.

Finnen Renny Harlin har regien i «Die hard 2», som er en overfylt film i forhold til den genialt enkle innestengtheten i eneren. Alle folka og alle de eksposisjons-stønnende

forklaringene gjør at Harlin får longører å hanskes med, og det blir han nervøs av. Resultatet er at innledende scener blir hektiske som kanal-slalåm. Harlin bruker syv forskjellige vinkler og 50 filmkutt på at to mennesker skal samtale i ei trapp. Sammen med den ultranære, bevegelige fotograferingen gir det en nifs fornemmelse av at du er ei flue som sitter på hatten til en gal mann. Det er kanskje ikke så dumt. Bedre enn flue på veggen, når veggene stadig detter ned.

Fordelen er at filmen holder action-fart også innimellom maskingevær-konsertene. Willis starter showet relativt avslappet som stressa husbond i venterommet på flyplass, og langsomt forvandler han seg til den blodskitne, utslitte halteren som vi lærte å like i «Die hard». Han er trøttere i hodet enn vanlig og de gode replikkene sitter langt inne. Men de er der, og mannen trosser både dunlett lavtrykksnøvær (Hollywood-fenomen) og byråkrater for å gi oss en hyggestund. Oppe i lufta sitter mor i juleflyet og slipper stadig opp for brennstoff, mens leiesoldatglupe narko-terrorister fra Sør-Amerika trickser med landingssystemene. Det kan gå deilig galt.

Ikke alt er like bra. Oppvarmingsrunden på bagasjebåndet er ordinær, og finnens nostalgiske snøscooter-slag direkte dårlig. Men ellers holder det, og som sagt: Vær glad så lenge sånt fins. 1990.

Mandag 4.12.– Enda en positiv adventsdag da ikke en gang velgere er monstere

Black rain

TNT 22.50

terning 5 liten Det er fremdeles feil å klage på ting i adventstida, så det blir vanskeligere og vanskeligere å skrive innledning til denne spalten. Aftenbladet har i dag gått så langt i dyrkinga av det positive at en lederskribent konstaterer det oppsiktsvekkende at det finnes politikere som ikke ser på velgerne som monstere. Det er en risikabel eufemisering av forholdet mellom politikk og hverdagsliv, særlig i julebordsesongen. Mandagens filmtilbud er magert, men hederlig, slik alt skal være i ukene før jul. De som ikke har hørt om normalkanalen TNT kan gå til Min Get (det vil si Sin Get) og oppdage at den bare tar ett eneste kanalpoeng.

Men til filmen.

black rain

Ærlig talt. Michael Douglas og Andy Garcia i samme film, det er verd ett kanalpoeng på Get.

«Black rain» kunne være et nedstemmende bilde på vår daglige dose av overforklarende trykksverte, men så galt er det ikke. Det sorte regnet falt over Japan etter bombene i Hiroshima og Nagasaki, og for en av japanerne i filmen er det også symbolet på den overstrømmende vestlighet som i etterkrigstida vasket landet rent for egen kultur og skapte grunnlaget for et produktivitets-perverst mini-USA.

Dette er en interessant film i ei uke (i 1990) da Nils Christie foreslo at utlendinger skal bo for seg sjøl. «Black Rain» konstaterer med overbevisende presisjon at det gjør de allerede svært ofte, for eksempel i Japan, som er et stort øysamfunn hvor det nesten bare er samlet japanere. Uten problemer er imidlertid ikke denne løsningen heller, dersom alle utlendingene oppfører seg som ikke-amerikanere.

Ridley Scotts langt-på-landet-thriller er delvis som en gammel Tarzan-film der de innfødte ruller med øynene, vifter med spyda og messer truende «kaiakuba kaiakuba», eller som en oppbyggelig lysbildeserie i barneforeningen, der det blir framvist sjokkerende tilfeller på primitive kulturavvik som blottede skuldre og spising uten kniv og gaffel.

Michael Douglas, middelaldrende machomenneske og en av samtidskvinnenes aksepterte laster, kommer dessverre utenlands midt i en galopperende førtiårskrise. Filmen åpner med at han kappkjører motorsykkel med guttungene på brygga i New York, og siden konsentrerer han seg så intenst om ikke å være snill at omgangen med andre mennesker blir anspent og kranglete. I stedet for å bli innlagt, havner han sammen med Andy Garcia i Osaka i Japan der de skal levere en fange. Han oppdager for første gang at det også finnes deler av verden hvor folk ikke omtaler seksualakten midt i hver setning, blir rimeligvis moralsk sjokkert og deprimert og går også inn i ei kulturkrise. Det er sterke ting. Jeg skriver alt dette bare for at uforberedte som ser «Black Rain» og blir litt nervøse av den første timen, skal vite at reaksjonen er helt normal, fordi Norge fremdeles er et samfunn og hos oss ville ikke Michael Douglas fått lov å gå til byen uten å ha følge med en spesialpedagog.

Det var den medisinske siden av filmen. Den fotografiske er fin, for den fanger inn lysspillet i et elektrisitetsfråtsende, folketett Soya Moria der folk fortærer fisk & microchips og jobber hardt med å parodiere moderne bykultur. Scotts bilder av Osaka er så kule at de ser ut som noe Francis Coppola kunne ha laget innendørs. Etterhvert slipper amerikanerne både antropologisk oppfinnerglede og lammende japaner-skrekk, får seg venner og utsettes for gjensidig påvirkning og slipper fra den uhyggelige konfrontasjonen med litt moralsk gatekjøkkenkjappis. Slik blir filmen en vakker påminnelse om at det er jul i «Huset på prærien» og noe godt i alle folkeslag, uansett hvor stygg mat de spiser. 18 år. 1989.

Gåten Ragnarok

NRK1 00.55

gåten ragnarok

De skulle lage et skremmende norrønt monster og så fant de på en dinosaurkrokodilledrage.

terning 4 liten liten Den norske eventyrfilmen om «Gåten Ragnarok» er en aggresjonshemma skuffelse for oss eksotikere , en fortelling om Midgardsormen som gjør tidligere tiders marine monster til en bekymra mor i et tjern i skogen. I skogtraktene innafor ferdes en trist menneske-far med oppfinnsom guttunge og ei datter med humøret til en fibrose-bloggerske. Han blir sveket to ganger etter nøyaktig samme kriminologiske system. Men han galer ikke. Og det gjør ingen andre heller.

Mikkel Brænne Sandemose har tidligere laget «Fritt vilt III», så han står ikke på lista mi over pistrete osloregissører. Men «Gåten Ragnarok» må ha ramla mellom stoler som sto så langt fra hverandre at en orienteringsløper ville ha gått seg vill. Tiåringen min ville ikke se filmen, for han mente den var for skummel. Jeg trodde også den var i overkant nifs, for den ble markedsført som en eventyr-action med pupill-store utforskere i skrekkslagen utmark. Men sånn laget de den aldri.

Den første halvtimen går med til å presentere en enslig far og arkeolog. Han er sørgmodig, dattera hans er sur og sønnen litt oppvakt. Den arme fagmannen foretar en redselsfull americanisme – han glemmer at dattera skal synge på skoleavslutning. Det gjør ikke norske foreldre. Ikke en gang generaldirektører i Hydroene gjør det, ikke fedre i delirium eller mødre i yoga-stilling gjør det. En bagatell, men symptomatisk. For «Gåten Ragnarok» ser ut som om den er smitta med den dødelige NRK-genet, det som lager småsnurtne Smørøyet-filmer for halvstore Marienlyst-barn.

Pappa tror at Gokstadskipet seilte helt til Finnmark. Pause. Helt til Finnmark? Den eventyrlige Heyerdahl-sensasjonen i denne filmen er at Gokstadskipet kan ha seilt langs kysten enda seinere enn Hurtigruten, og så kom vikingene til Finnmark?

Jeg kjente at forventningene mine krympa som kulderamma kjøttmeis-testikler. Jeg kunne ha ropt til regissøren: Nå må du færsken mæ få til litt hælvete her! Regissøren gjør ikke det. Han trekker inn Bjørn Sundquist og Nicolai Cleve Broch i handlingen. De spiller i og for seg utmerket, men det følger ingen spenning med dem, det følger ingen redsel & romantikk med disse mennene. I en kritisk fase der bare Conan the barbarian ville ha redda oss ut av likegyldighet, kommer det to halvsnille barnebok-tosker inn i filmen.

Pause. Det var antakelig aldri meningen at «Gåten Ragnarok» skulle bli nifs. Den var tenkt som en barnefilm som ikke skremmer noen. Jeg satt der aleine og så et norsk action-eventyr fordi sønnen min var redd for å bli skremt, og den kunne egentlig blitt sendt som serie på NRK3 etter skoletid.

Skuffelsen var så direkte plagsom at jeg syntes trærne så stygge ut. Den kompliserte geografi-turen ble plagsomt udramaturgisk og rotete. Arkeolog-faren blir først lurt av en person sånn at han ikke skal komme seg videre. Litt seinere blir han lurt på samme måten av en annen person. Man kan teoretisere seg til at manusforfatteren hadde glemt den første episoden da han skrev den neste, men man kan også anta uten saklig grunn at han tilhører den tallrike lav-adelen som syns det er kult med Mac, så da trenger man ikke talent eller noe å fortelle. En sånn som holder med Liverpool på Twitter.

Men fremdeles gjenstår Monsteret.

Vi som har et liv utenfor klosteret, har sett monstere før. Brænne Sandemose har klart å lage det kjedeligste. Jeg kan jo ikke røpe hva monsteret gjør, men beskrivelsen ville ikke tatt stor plass.

Pål Sverre Hagen spiller litt sympatisk arkeolog, men talentet hans ble nok mer utfordra i rollen som Heyerdahl. Sofia Helin har den rollefiguren som gir filmen temperatur og lidenskap i noen korte scener. Du får lyst til å bli bedre kjent med henne, du får lyst til at hun skal gjøre galne gutteting, for hun ser ut som om hun har ild i sinnet. Ingen andre ser ut som om de har ild noe sted som helst. 2013.

Hot shots!

Viasat4 22.00

hot shots

Valeria Golino parodierer Michelle Pfeiffer.

terning 5 liten Året var 1991, men fremdeles levde vi i det ubekymra åttitallet som alle lengter tilbake til hvis de noensinne opplevde det. «Hot shots!» var en åttitalls-film. Ikke bare på grunn av Charlie Sheen, men fordi satiren var uskyldig og retningsløs og helt upolitisk. Dette kan vi se igjen. Her er den verdenen vi egentlig ønsker oss.

Fra før hadde «Hjelp, vi flyr» innvarsla en ny humor. Da «Hot shots!» kom på kino i begynnelsen av desember i 1991, var det som en slags oppvarming til morskaps-sesongen (en kjent fødsel skjedde siden i måneden) ved at en tredjedel av av den rutinerte «Hjelp, vi flyr»-gjengen presenterte en repetitiv assosiasjonshumor som gjorde narr av det folk elsket.

De to brødrene Zucker og én Abrams skapte i filmene etter «Hjelp, vi flyr» eb slags barkbille-genre. De åt svære trær når trærne var blitt gammalt møl. Genren truet ingen og ble aldri annet enn en kokett flørt med kinogjengere som hadde sett for mange filmer. For at noen skal skjønne moroa når det litt begrensa talentet Valeria Golino ramler ned av flygel-lokket, bør de huske alle detaljene fra Michelle Pfeiffers sangnumre i «The Fabulous Baker Boys» og dessuten ha noen å fortelle det til, og for at intro og exit i et ulvesett indianertelt skal ha noen mening, bør man i det nminste vite hva Costners prærie-eventyr handlet om. «Hot shots!» kan føre til mye småprat.

Først og fremst er det den flygende sviska «Top gun» som får unngjelde, men også egentlig ukjente fiaskoer som «Firebirds» blir ofret smigrende oppmerksomhet (poenget med Jon Cryer er at synet hans går for vidt). «Hot shots!» oppvarter litt for ofte filmer som ingen har sett. Særlig nå. Og allerede før 1991 var Haisommer-musikken til badekar-scene oppbrukt.

Men det gjør ingenting. I «Hot shots!» satte jeg sjøl pris på to ting: Charlie Sheen hørte hjhemme i denne typen filmer. Han gjennomfører rollen med lettet harmoni, og det kan tyde på at han egentlig led i «Wall Street». Dessuten er handlingen faktisk like god som historien i «Top gun» sjøl om den bare er hermetegnet i hop for å gi framdrift til humor. 10 år hadde filmen på kino den gang. Én påkledd sex-scene og ett tilfelle av f-ord. Det var den gang! 1991.

Søndag 3.12.– Endelig advent, og tenk på hvor galt det kan gå. En gang. Et sted.

 

Mad Max: Fury road

TV2 Zebra 21.00

terning 5 liten Det er første søndag i advent, og derfor skal vi se en film om hvor galt det kan gå hvis ikke arbeiderklassen underkaster seg verdiene til petit-skribentene og karikatur-tegnerne i The New Yorker. Verden blir overtatt av en grådig, aggressiv, undertrykkende og krigførende overklasse. Og sånn er det jo ikke nå. I disse tider forholder jeg meg mest til VG. Neinei, jeg leser ikke om helse-eksperten og kosmetikkbloggeren Samantababy som hadde vondt i flåtten i kneet, men samfunnet hjalp henne ikke. Jeg leser værsida VG Pent for ei uke framover i tid, for der er det alltid snø. Når vi kommer dit på kalenderen, er snøen borte, men da har jeg rukket å glede meg i ei hel uke, og det er hva advent ble til for. Blå temperatur-tall på mobilskjermen er en fryd, men ordet temperatur er antakelig beslekta med temporær, for det blir sjelden noe av dem.

Men til filmen. Den er ikke for alle.

mad max fury road

Charlize Theron er den kvinnelige helten i denne filmen.

Mesteren Miller er tilbake og han kan gå tørrskodd over Styx på bensin, tårer og blod. Den nye Mad Max-filmen bringer den post-apokalyptiske dystopien om galningen Max ned fra vhs-hyllene og inn i operasalene, for i «Fury Road» brøler menneskenes framtidsjammer seg opp til en spinngalen action-patos som utvider genrens formspråk så voldsomt at det antakelig oppstår en ny estetikk, millerismen.

Etter ti minutter var jeg kvalm og ulykkelig. Jeg følte meg som McEnroe da han la opp tennisen: Dette går nesten for fort for meg, dette er nesten for hardt, det er som å bli slått og tråkka på mens du glaner forført på støvlene som tramper. Etter tjue minutter var ordet imponert blitt så lite at jeg fant ut at det igrunnen ikke kunne brukes til noe. George Miller treffer blink bortimot én gang i sekundet, og det tar aldri slutt. Det finnes ikke svakheter i «Mad Max: Fury Road». Miller har skrevet filmen sammen med to andre, og de må ha en presis visuell fantasi som antakelig bør henvises til fastlegen, for friske er de ikke.

Ting har skjedd i verden. Ingen har lyttet til Norge, som hvert femte år erklærer olje-alderen for avslutta. Folk og land har kriga seg til ødemarker og vanskapninger på grunn av olja, og da vi treffer den minne-skadde Max Rockatansky, spiser han ei øgle og blir tatt til fange av ørkenherskerens monstermobilister. Inne i et tørt fjell bor det en sjuk maskebærer som får luft fra pustebelg bak nakken og kalles Den Evige. Som krigssvindlere flest lokker han med gjenfødelse og evig liv for kamikaze-soldatene som får bruke Max som stabbur-hengt blodgiver.

Det er en apokalypse-klisjé med dype røtter i et sted virkeligheten. Finn det ut sjøl.

Herskeren kontrollerer vannet og ville blitt guvernør i California. Han kontrollerer også bensinen, og han har unge kvitkledde konkubine-hustruer i avl for egne gener, han har ferme barselsdamer som melkes i ørken-meieriet. Rundt ham finnes en gammel bibelhistorie-time av legemsskadde freaker, det er som om lepra-lauget har slått seg sammen med gene-tapernes landsforening i et støyende Kongeparken uten luer.

mad max fury road-2

Og kjøretøyene er de virkelige heltene.

Så kommer historien. Den er snedig og sleip, men veldig bra. Det skjer et feministkupp. Charlize Theron skal egentlig kjøre den digre tankvogna til Bensinbyen, men i stedet har hun fylt et hemmelig rom med herskerens unge koner, en gravid i siste måned. De undertrykte kvinnene vil rømme til en utopisk og usannsynlig bedre verden. I den groteske, voldsomme, maskuline estetikken virker jentene surrealistisk importerte, som engler i orgien. Modellfjes og modellkropper, hvite gevanter og så fruktmjuk hud at det antakelig finnes smoothier som er oppkalt etter den. Egentlig kunne de vært et kjønns-agn, men i denne filmen er akkurat det logisk. De patetisk overdrevne jomfru-imitasjonene er forma av en pervers overgriper, de er utstyrt for å behage grenseløse menn og derfor likner de noe som vi daglig forbruker i reklamer og sånn. Tafatte blondine-sinn har de ikke. Kvinnene slåss intelligent, leda av den enarma banditten Furiosa (Theron) med en øyensminke som får alle tragiske maskara-uhell til å se akseptable ut.

Miller har laga en feministisk heltefilm. Jon Hustad kommer til å blokkere ham på Facebook. Ute på den håpløse prærien forenes hustruene til alt overmål med en motorsyklende gjeng sandblåste eldre-feminister som kunne ha vært økologi-avhengige rømlinger fra Laurel Canyon og som fader meg er tøffere enn Listhaug. De ville ha feid ørkenen med First Houses hvite motvindsrose. For de har frøa. De har framtida for jorda. Og de vokter den som gull.

Jeg skal ikke rølpe mer av handlinga, for filmen er noe så sjeldent som både kaotisk, velpleid og spennende. Jeg tok ikke etter mobilen én eneste gang på to timer. Det skjer ellers bare når jeg sover.

Jeg nevnte estetikken. Den er egentlig ubeskrivelig. Miller og folka hans har skapt en så frodig og forferdelig bildeverden at øynene svikter. For oss som hater modernismen, blir det en skjønn oppvisning i sprikende, stikkende, uferdige og fatalistiske former som skjærer i stykker et kjedelig sinn. Bensinbyens hersker har kjetting kobla til brystvortene av seksuelle grunner, og til og med klumpfoten hans er som en inspirert skulptur. Kjøretøyene er så overstadig varierte at de egentlig er laga mest for måping. På lange stenger vaier stagsvevere. I sumpene vandrer tause styltevesener rundt i mørket. Foran på Immortan Joes forseggjorte teknomareritt står det en gal rockegitarist fastspent, og han spruter aggresjonsrock og brennende drivstoff fra gitaren sin. Midt opp i dette vår mann Max, som kommer inn i krigen fordi han er en såkalt blodpose og ligger lenka på krigsbilens front når alle onde krefter jager etter Theron og hennes ville vogntog. Hva som skjer med ham etter hvert får dere se sjøl, men Tom Hardy gjør en rolle som til og med får Mel Gibson til å blekne.

«Mad Max: Fury Road» holder en umenneskelig fart i to timer, og den bommer ikke på ett steg. I ett lite øyeblikk helt mot slutten får du så vidt øye på et sandfjell med grønt på toppen. Da tenkte jeg: Å tusen takk, det blir euforisk å klippe plenen framover. 2015.

Sønner av Norge

NRK1 01.55

sønner av norge

Sven Nordin og sønnen kjører til nudistleir.

terning 5 liten «Sønner av Norge» er overraskelsens film. Sven Nordins karikerte syttitalls-pappa forlater gradvis den åpenbare fiksjonen og blir til en virkelig fyr. Det har noe med øynene å gjøre: Midt inne i det opprørske Ginger Baker-skjegget og over de asketiske kinnene ser to lidenskapelig intelligente øyne mot oss. Det gjør en forskjell. Pappaen til 12-åringen Nikolaj er et forstandig menneske og et anstendig menneske. Nordin gjør sitt livs rolle.

Pappaen til Nikolaj er samfunnsrefser, kommunist og livsstil-improvisator, han er en litt mer enn vanlig typisk eksentriker som har bananer i juletreet (Nietzsche: Vi er aper og har ikke noe å skamme oss over). Sønnen hans har bølgende jentehår, men i et solid farvel til langhåra radikalisme i 1979 klipper han seg pønkerstygt og stikker sikkerhetsnål gjennom kinnet. Han velger anarkiet. Han løper over gravsteinene og roper «No future!», som faktisk er en vakker-ironisk avsløring av nihilismens problem: Mennesket avgjør ikke om det kommer en fremtid. Fremtid kommer av seg selv.

Dessuten er opprør mot en opprører egentlig umulig, og pappa ser gledesstrålende pønken som en videreføring av dadaismen, han omfavner sønnens protester mot at mor er død og pappa er gal. Nikolaj tilhører den fortvila generasjonen som alltid måtte leve med at den aldri kunne bli kulere enn foreldrene uten at den verva seg til nynazismen, og det kunne syttitallsunge med sin fine oppdragelse.

Det er mye stilig her. Filmen er en lattermild utlevering av den visjonæres egosentriske vennlighets-univers, der snillheten skjuler en dypt følt og rørende selvopptatthet. «Sønner av Norge» er dessuten en film om den fantastiske pønken, og den er en nydelig skildring av en gutt som mister mor si og ikke en gang kan sørge, for pappa er verdensmester i sorg også.

Halve handlingen forteller om sommerferien i nudistleiren, om ølflaska i rektors skalle og om pønkerbandet som må finne seg i at en gammal hippie spiller trommer. Det er deilig beskrevet, både fordi skikkelsene er genuint og troverdig rørende og fordi filmen både viser det vakre og umulige ved å leve utenfor samfunnet. Vi er knytta sammen av følelser og forsyn, og det nytter egentlig ikke med ideer. Ideologiene blir små og tjafsete i møtet med den uutryddelige, småborgerlige familie.

Sven Nordin gjør en av de sterkeste filmrollene i Norge noensinne. Åsmund Høeg som Nikolaj er fantastisk, Sonja Richter som dansk mamme er angelisk overskuende som en sengekant-kerub. 2011.

The Italian job

TVNorge 23.35

italian job, the

Her er Theron igjen, denne gang med Mark Wahlberg.

terning 5 liten Nyinnspillingen av skapåpnerkrimmen «The Italian job» tilbyr den behagelige balansens hvile. Den er fullvoksen, har en konsekvent krimhandling og detaljrik geografisk begeistring.

Filmen starter i Venezia. Byen er vakker som gondolglasur på Coop-musikk, og akkurat som før i tida gjorde, får den mennesker til å se vesentlige ut. Et av vesnene er Donald Sutherland. Han har ikke vært bedre siden 1970-tallet, og det arrogante Hawkeye-fliret føles mer befriende enn fire uker ferie. Filmen vandrer med imponerte øyne til ei skihytte i Østerrike før den flytter flegmatisk til Philadelphia og dernest kriminalitetens vogge, Los Angeles.

Mark Wahlberg og den økologiske søstera hans Charlize Theron vil hevne seg på Edward Norton med tiårets ekleste Dali-skjegg. Med seg har de den anvendelige rørebøtta Seth Green og det britiske actionfunnet Jason Statham («Snatch», «The transporter»). I tillegg Mos Def, døv Dynamitt-Harry og boksnobb. Brikkene beveger seg i forhold til hverandre med geometrisk perfeksjon og utvikler en konsist strektegna personlighets-sekskant. Mer skal ikke røpes. 2003.

Die hard 2

TV3 21.00

die hard 2

Bruce Willis i snøen. For siste gang? Noen som husker andre snøfilmer med Willis?

terning 5 liten Jeg vet hva spørsmålet er. Men det er alt for fristende å svare at det raker deg ikke om Die hard 2 er like god som Die hard, for Bruce Willis som tynnsåla action-overraskelse kan bare gjøres én gang, og du skal være glad for at noen gidder lage handlingshysteriske spenningsfilmer for deg. I et annet samfunn, i en annen tid, kunne du ha risikert å bli tvangsforet med det lille tannmonsteret Doris Day som sang om kjærlighetens landevei under en åpenbart mellomfornøyd Rock Hudson, eller at hver eneste kino viste pastellvakre filmhyllester til den store religiøse leder Aarflot og hans hellige krig mot de sataniske svenskene. Så ikke mas med om Die hard 2 er dårligere enn John McTiernans forgjenger. Den er god nok. Bare ikke ekstatisk.

Politimennenes hederlige fritidssliter og amerikansk films nye kjernefamiliekar, John McClane, er fortsatt en lykkelig blanding av sitcom-sjarme (sitcom er lik situasjonskomedie, som i Cosby-show der alle bare sitter og sitter og sier søte ting) og guttesvett lerret-råhet. Bruce Willis spiller ham rutinert med den distr&e brutaliteten som signaliserer Far & Ektemann på vei til Obs for å kjøpe billige doruller til juleribba, men så kom dessverre disse internasjonale terroristene i veien. Det er hemmeligheten med Die hard-filmene. Willis er en snill cowboy-tøffing. Han røyker riktignok med den ene øyet igjen, men er ikke alkoholiker og skjender ikke dyr. Han viser til og med gifteringen når dama i bilutleien legger an på ham.

Finnen Renny Harlin har regien i Die hard 2, som er en overfylt film i forhold til den genialt enkle innestengtheten i eneren. Alle folka og alle de eksposisjons-stønnende

forklaringene gjør at Harlin får longører å hanskes med, og det blir han nervøs av. Resultatet er at innledende scener blir hektiske som kanal-slalåm. Harlin bruker syv forskjellige vinkler og 50 filmkutt på at to mennesker skal samtale i ei trapp. Sammen med den ultranære, bevegelige fotograferingen gir det en nifs fornemmelse av at du er ei flue som sitter på hatten til en gal mann. Det er kanskje ikke så dumt. Bedre enn flue på veggen, når veggene stadig detter ned.

Fordelen er at filmen holder action-fart også innimellom maskingevær-konsertene. Willis starter showet relativt avslappet som stressa husbond i venterommet på flyplass, og langsomt forvandler han seg til den blodskitne, utslitte halteren som vi lærte å like i Die hard. Han er trøttere i hodet enn vanlig og de gode replikkene sitter langt inne. Men de er der, og mannen trosser både dunlett lavtrykksnøvær (Hollywood-fenomen) og byråkrater for å gi oss en hyggestund. Oppe i lufta sitter mor i juleflyet og slipper stadig opp for brennstoff, mens leiesoldatglupe narko-terrorister fra Sør-Amerika trickser med landingssystemene. Det kan gå deilig galt.

Ikke alt er like bra. Oppvarmingsrunden på bagasjebåndet er ordinær, og finnens nostalgiske snøscooter-slag direkte dårlig. Men ellers holder det, og som sagt: Vær glad så lenge sånt fins. Fantes. 1990.

Thin ice

NRK3 21.30

thin ice

Greg Kinnear forhandler med Alan Arkin, som er bonden.

terning 4 liten Dette kan det være at dere vil se. Jill Sprecher har ikke laget mange filmer, men denne er med Greg Kinnear og Billy Crudup, og de skal stjele en sjelden og verdifull fiolin fra en bonde i bushen. Krimkomediedrama fra 2011.

Safe haven

TV2 Livsstil 21.00

safe haven

Antakelig tvilsomt bilde av Julianne Hough, men regissøren er svensk, så det må være OK.

terning 3 liten Denne filmen har jeg ikke sett, men den høres skikkelig teit ut. En såkalt mystisk kvinne dukker opp i Nord Carolina, som antakelig har underskudd på rare damer. Hun spilles av Julianne Hough, som var med i «Rock of ages», og så begynner folk å lure på fortida hennes. Hun treffer Josh Duhamel, som er enkemann med butikk og har barn. Og så kommer det: Mørke hemmeligheter fra fortiden truer. Eksport-svensken Lasse Hallström har regissert i 2013.