Månedlige arkiver: november 2017

Torsdag 30.11. – Italiensk jobbing og dessuten om rydding i desember

 

The Italian job

Max 21.30

terning 5 liten Det er ryddetider. Det er ikke sånn at julerengjøring består i at ei dame i stygt skjørt vasker tregolv med grønnsåpe lille julaften. Julerengjøring er at en mann går rundt på 100 kvadratmeter i tre uker og leter opp ting han kan kaste uten at eieren oppdager det. I går ryddet Språkrådet bort en engelsk konflikt. Først meldte alle mediene at mange engelskmenn mislikte at Dianas sønn skal gifte seg med en mulatt. Et merkelig forhold å ha til kjærligheten. Men så sa Språkrådet, som antakelig har som oppgave å utvide og frodiggjøre folks ordforråd, ikke kastrere det, at man ikke bør bruke ordet mulatt. Da skjønte jeg at det åpenbart ikke er bra å være mulatt. Det er verre enn gammel, for gammel har man ennå lov til å si. Jeg venter nå på at Språkrådet skal ta bort ord som «sukkerholdig», «julebord», «beinflørt» og «same». Og professoren i endringsledelse fortsetter å klage på arbeidsgiveren sin. Rydding er en desemberting. Om prinsens kjæreste kan man si at hun ikke er blondine.

Men til filmen.

italian job, the

Jeg trodde at Charlize Theron og Mark Wahlberg var søsken helt til i august i år. Det var en skuffelse.

Dette er filmen du skal se denne uka. Nyinnspillingen av skapåpnerkrimmen «The Italian job» tilbyr den behagelige balansens hvile. Den er fullvoksen, har en konsekvent krimhandling og detaljrik geografisk begeistring.

Filmen starter i Venezia. Byen er vakker som gondolglasur på Coop-musikk, og akkurat som før i tida gjorde, får den mennesker til å se vesentlige ut. Et av vesnene er Donald Sutherland. Han har ikke vært bedre siden 1970-tallet, og det arrogante Hawkeye-fliret føles mer befriende enn fire uker ferie.

Filmen vandrer med imponerte øyne til ei skihytte i Østerrike før den flytter flegmatisk til Philadelphia og dernest kriminalitetens vogge, Los Angeles.

Mark Wahlberg og den økologiske søstera hans Charlize Theron vil hevne seg på Edward Norton med tiårets ekleste Dali-skjegg. Med seg har de den anvendelige rørebøtta Seth Green og det britiske actionfunnet David Statham («Snatch», «The transporter»). I tillegg Mos Def, døv Dynamitt-Harry og boksnobb. Brikkene beveger seg i forhold til hverandre med geometrisk perfeksjon og utvikler en konsist strektegna personlighets-sekskant.

Mer skal ikke røpes.

Wahlberg opptrer alminnelig bra. Theron er i ferd med å bli amerikansk films dyktigste kvinneskildrer; hun borer seg trassig opp gjennom rollene og sørger for at hun syns på sin egen måte. 2003.

Roxanne

TV3 03.30

roxanne

Daryl Hannah ser på Steve Martins nese. Han liker ikke at folk sier ordet nese, så Språkrådet vil tilrå at vi aldri bruker det ordet.

terning 5 liten Steve Martin er uforlignelig i den amerikanske versjonen av Cyrano De Bergerac, ridderen med den lange nesen og sin håpløse kjærlighet til skjønne Roxanne. C. D. Bales er brannmester i en liten by og forelsker seg i astronomen Daryl Hannah i det rare huset, men hun er muligens mer intreressert i den nye brannmannen Rich Rossovich. Vittig og romantisk manus av Steve Martin sjøl, og regi ved Fred Schepisi. 1 time, 45 minutter. 1987.

Onsdag 29.11.– Renner som NewBourne og hva er det med England?

 

The Bourne legacy

Viasat4 22.00

terning 5 liten Det må bli en Bourne-film i dag igjen. Den er til gjengjeld med den nevrotiske ensomulven Jeremy Renner, en mann som kunne ha påført sarte bønder epilepsi hvis han ble avbilda på melkekartong. I dag har jeg oppdaga at mulatt i kongehuset kan være like trøblete som ulv på melka. England er et merkelig land, der den tabloidskadde befolkningen først bruker det uavslutta nittitallet til å hylle kjærlighets-engelen Diana, men når sønnen hennes finner en han elsker, er det plutselig galt at dama ikke har rødt hår og blir solbrent i tordenvær. Og det i pepperkake-sesongen. I Norge er sørlendingene nasjonens mulatter fordi de i egenskap av sydenboere alltid er brunere enn oss, og en eller annen gang kommer solbadenes Mette Marit til å bli dronning i de vinterbleikes land. Ellers: Fortsett å hedre julen, som er den eneste fellestingen som vi har igjen i borgerkrigens Norge.

Men til filmen.

bourne legacy, the

En galning i fotgjengerfeltet: Jeremy Renner med Rachel Weisz bakpå.

Det føles relevant å se «The Bourne legacy» med vemod, som en beskrivelse av den internasjonale spionens forverra arbeidsforhold gjennom de siste førti åra. Fortidas James Bond var en Martini-mett trusesnik som betraktet sivilisasjonstruende terrorister med bortskjemt silkefjernhet mens han slet smokingknær mot mjuke hotellmadrasser i rom som kostet flere Bollingers i minuttet. Jeremy Renner har det kummerlig og vondt. Kroppen hans er ubeskrivelig gene-dopa av prestasjonskrevende myndigheter, han må ha sprøyte og piller hver dag. Da vi treffer ham, sitter han naken og våt bak en fattigslig og rustikk skigard i så ukoselige fjelltrakter at til og med de magre ulvene klager. Det går en uendelighet av tid før han og Rachel Weisz endelig kan slappe av og dele lune, postkoitale katteblikk.

Kontakten i den lille fjellhytta serverer ham grøt, og så kommer dronene og forsøker å bombe mennene tilbake til Universets historiske utilgjengelighet. Dette er samtida og Bournes arv: Et famlende og paranoisk antiterror-vesen forfølger sine egne på samme måte som når grisemor eter sine barn. Det er ikke vakkert. I konjakkbrune salonger sitter dressmenn (som ballongversjonen av Albert Finney) og knurrer som sinte hunder mot hverandre over verdens skjebne. Dette er etter-terrorens Vesten. Sivilisasjonene er blitt gale, og forfølger sin egen hale. Det rimte.

Det tar seg ikke vesentlig opp for Renner. Han blir forfulgt gjennom en hel film slik Bourne gjorde, og han har ikke en gang hjelp av en systematisk tyskerdame med usynlig småbil. Til gjengjeld treffer han Rachel Weisz, som både er britisk, sympatisk og oppskjørta krystallskjør. Hun spiller laboratoriedame som redder seg ut av massakre og blir oppsøkt i fjernt Stephen King-hus av Obamas take away-mordere. Weisz har øyenbryn som likner vasskraft-logoer og hun stønner sart. Fordelen med Renner er at han ikke drikker pinlig alkohol og står og glor på bryster og rumper. Han er en saklig universal-soldat som holder seg til oppgaven når han skal redde livet til både seg sjøl og dama.

bourne legacy, the 2 - Kopi

Den ensomme ulven med ryggsekk og spade.

Skuespilleren Renner er en slags Russell Crowe. Han ser ut som et spikka landsbruksprodukt fra suvenirsjappa i Setesdalen, en rustikk mann uten hårfasong og Los Angeles-kroppspråk. Ikke mange menn mangler frisyre i våre dager. De fleste ser ut som britiske Grand Prix-deltakere. Den tunge, proletære troverdigheten hans har sånne kvaliteter som redder filmer fra kvelningsdøden.

«The Bourne legacy» er en omstendelig og detaljrik film. Den forteller for de tungnemme, men de kommer ikke til å skjønne noe likevel. Det fine med de temposvake snakkescenene for solbrune dressmenn, er at de blir balansert av litt lange actionsekvenser. Både skytedramaet i damehuset og motorsykkelturen gjennom Manila-trafikken varer lenger enn malen, og det gir filmen en rytme som står til den stuntprega handlingen.

Det skjer ikke voldsomme OMG-scener i denne Bourne-etterlikningen, men filmen er mannslig og fin, og dessuten er Renner en sånn mann som norske damer forhåpentlig liker å gå på Ikea sammen med. 2012.

Stikket

NRK1 00.45

stikket

Paul Newman og Robert Redford var det eleganteste USA hadde den gang.

terning 5 liten Denne spenningskomedien ble kjent for ragtime-musikken, for den perfekte og stilige historien og for samspillet mellom Robert Redford og Paul Newman, som kom etter suksessen med «Butch Cassidy og The Sundance Kid». Robert Shaw spiller en spillehall-gangster fra New York, og de to hovedpersonene skal sette opp en liten svindel mot ham etter at en av vennene deres ble drept. I andre roller Charles Durning, Eileen Brennan, Ray Walston, Sally Kirkland. Morsom og elegant, laget av George Roy Hill i 1973. 2 timer, 9 minutter.

Tirsdag 28.11. – En Bourne-dag og snart er det desember

 

The Bourne ultimatum

Viasat4 22.00

terning 5 liten Dere har to dager igjen før pakkekalenderen skal være klar. Hodet opp av søla, virkelighetsvegrere! Pakkekalenderen er en av de beste tingene som har skjedd barn under 12 år. 12-åringer trenger ikke flere Hello Kitty-viskelær og blyantspissere. Å få en lite gave hver morgen gir ellers barn den samme følelsen som voksne kjenner når de kan ta ett glass konjakk hver kveld før de legger seg. Amish-foreldre av alle kategorier kan innbille seg at barnet får den samme gleden av en lapp der det står «I dag ga vi 12 kroner til Syria fra Lena!» eller «I dag er det 1.desember og vi åpner hjertet for hverandre». Men det er juks. Hvis de voksne vil gi 12 kroner til Syria før de går på Polet og kjøper rødvin til 250 kroner, så må de gjerne det. Men pakkekalender blir det aldri. For to år siden ble pakkekalenderen erstatta av sjokoladekalender hos oss. I år ligger det inne et ønske om Flax-kalender. Desember er håpets måned.

Men til filmen, som dette egentlig skulle handle om.

bourne ultimatum 2

Matt Damon og Julia Stiles, et skikkelig, ordentlig par som burde fått barn sammen.

Jason Bourne løper for tredje gang som akutt-turist gjennom verdens storbyer, og som ved et kinematografisk mirakel er det like spennende som før. Hva er det med oss? Er vi så enkle?

«The Bourne ultimatum» er en slags audio-visuell voldtekt, og egentlig kommer du til å trenge noen å snakke med. Siden selve historien igrunnen bare gjentar seg med nesten søvngjengersk regularitet, er det formen som teller, og den er spesiell. Her er action-scener som vil få den uryddige Dogme-filosofen von Trier til å gripe etter ei hand å holde i, for ikke bare er filmen fotografert av en en halt mann med runde skosåler, den er klippet av den sinte fyren med fôrhøsteren.

Jaktscenene er så hektiske at folk med litt gamle og seine kontaktlinser antakelig må gå ut og bli spylt med Jif for blanke overflater etter bare noen få minutter. Den første halvtimen av filmen holder en fart som sikkert kommer til å forårsake stivna nakke helt bort til fortennene og epileptiske forvarsler i den forlengede marg. Bourne rømmer fra Moskva til Paris, for noen startet «dette», og han skal finne dem.

Joan Allen er på plass i CIA med det falne hoppehåret og det urslitne moralistfjeset sitt. Innenfor organisasjonen som aldri gjorde en eneste vellykka film-ting, står Scott Glenn i mot henne med ansiktsfolder som likner et tørketromla pledd. Og den halvintellektuelle drama-reven David Strathairn går rundt i operasjonshovedkvarteret med knytta kjever og sier «steng alle kvartaler rundt alle byer med blå himmel i 16 mils omkrets de neste sytten åra» hver gang Bourne vaker på monitorene.

En London-journalist får en russisk skjebne etter fantastiske rømningssekvenser rundt Waterloo Station. Den tungsindige lett-cia-eren Julia Stiles dukker opp på feil sted i Madrid og havner, som en uforsiktig nachspielgjest, som reisefølge for Jason B. på ferja til Tanger. Allen tviler på byrået med sin litt for finslige Erna-stemme, men det hjelper ikke. Til slutt står halve bedriften på likvideringslista; det er som å følge de bedriftsøkonomiske forvandlingene i Dagbladet.

Matt Damon er en rein og fin actionhelt uten fakter. Han oppsøker sitt livs Ground Zero og finner det kanskje. Og det er faktisk sånn at vi stiller opp på kino også neste gang han må rømme. Vi er så enkle. 2007.

Die hard

TV3 00.05

die hard

Zippo-lighter! En viktigere mannsting enn Glava i sin tid.

terning 5 liten Der var den igjen! Folk som ikke abonnerer på filmkanaler har kanskje ikke sett «Die Hard» før, så derfor en kort presentasjon av en nyklassisk thriller: Bruce Willis spiller politimannen John McClane i en intens skyskraper-thriller som nærmest laget ny skole. Kona og kollegene hennes er fanget av terrorister og McClane ordner opp i en uvanlig godt laget action som gjorde «Predator»-regissøren John McTiernan til et stort navn. «Die Hard» ble laget i 1988. 2 timer 11 minutter. Vel verd å se. Vanvittig bra.

Iron sky

NRK3 01.45

iron sky-2

Og så overtok naziene i Det hvite huset.

terning 3 liten Det finnes en uavklart nazi-besettelse i verden. Forleden så jeg «War of the dead», vi har hatt «Død snø», Tarantinos «Inglourious basterds» er egentlig en uniformsromanse med Hitler-gjengen som snodige bad guys. Nå altså på DVD «Iron sky» der månen er det egentlige Argentina. Der landet nazitoppene i 1945.

Det må være en sammenheng et sted, for samtidig opplever vi en slags nazivekkelse i den gigantiske svermen av venstreradikale intellektuelle: Det er som om ironiens og relativitetens tidsalder har ført til et behov for skurker av tegnefilm-format, og så blir mini-bevegelser vesentliggjorte og overdimensjonerte, spøkelseshærer blir tatt på alvor sjøl om det i vår del av Vesten ikke finnes flere og farligere nazister enn at en munter mc-gjeng kunne ha banka dem opp hvis de gadd.

Mistenkelig teit av en generasjon som fant på at all omtale er god PR.

Alt dette tar jeg med fordi den liksom-ironiske dyrkelsen av nazister gjør den folkehøyskole-satiriske filmen «Iron sky» vemmelig og bortkasta. Det hjelper ikke på opplevelsen at handlingen parodierer den amerikanske presidenten med innøvde skandinaviske munnhell. Vi her i nord ler alltid av amerikanske presidenter. Det er humoren vår, det.

I denne filmen er presidenten hvit kvinne, ei kynisk kjerring som faller pladask for nazi-retorikk og oppdager at den kan brukes i valgkamp. «Verden er syk, og vi er legene», sier den blonde retorikersken, en slags parallell til vårt stoltenbergske mantra «Vi skal lære av våre feil og bygge Norge med gode samtaler». Nazistene har kommet fra månens darkside i merkelige romfarkoster etter at de har tatt til fange en svart astronaut og gjort ham til albino. Det heter neger i «Iron sky». Nazister sier det.

Handlingen er oppstylta som gymnas-teater, og etter hvert blir filmens helter den hederlige reborn-afrisen Washington og den egentlig küchekoselige lille nazirypa med strømpebåndene. Det viser seg at USA bare er ute etter natur-ressurser og vil utvinne Helium 3-sand på månen. Og så slutter filmen i et forvirra dommedags-profeti som Skei Grande ville blitt veldig trist av, men på en seriøs måte.

OK. Vi kan lære mye av våre feil. 2012.

Mandag 27.11. – Bra mandagsfilmer og litt om filosofiens far

Miami Vice

NRK3 21.30

terning 6 liten Dette ser bra ut. To-tre severdige normalkanal-filmer på en mandag. Det kan gå mot bedre tider. Det er en slags trend. Når det skjer så mye at folk syns det blir vanskelig å få tid til alt, da dukker filmene opp på TV. Det skal jeg ikke klage på. Dette er en gledelig adventsmandag, og jeg har også sjekka tirsdagen, og den blir ikke håpløs den heller. Optimisme er en slags mental virussykdom, og den smitter ulogisk og meningsløst sånn at jeg nå tror på at det blir hvit jul også her i lavlandet. Men OK. Skuffelsen er filosofiens far, og filosofi trenger vi virkelig mye, mye mer av.

Men til filmen.

miami vice

Colin Farrell forelsker seg i Gong Li fra gangsternes verden.

Der kom gaven til far. Far er nemlig ikke så dum som statsministeren vil ha det til, og han kjenner igjen en særegen, svart actionfilm når han får se den.

Michael Mann er en luring. Han pleide å lage så hvite filmer at de liknet reklamer for vaskemidler eller kyllingfilet, som f.eks. «Manhunter». Kanskje oppdaget Mannen mørket da han gjorde «Collateral» med Tom Cruise. I hvert fall har han regissert en 2006-versjon av «Miami Vice» som er en estetisk provokasjon mot folk med hukommelse. I denne filmen finnes det mindre åttitall enn på altertavla i Domkirken. Lyset eksisterer ikke lenger. Selv scenene der sola skulle ha lagt seg over landskapet med utbleikende sørstatsdialekt, blir nesten usynlige når Mann blender ned som om han var en vampyr på Ving-reise.

Effekten er fantastisk. Den visuelle overraskelsen blir fulgt opp ved at de to hovedpersonene har fått munke-personligheter. Jamie Foxx elsker kjæresten sin med et enkelt alvor som ville vært en pryd for hvilkensomhelst sogneprest, og Colin Farrell forelsker seg så casablankisk i gangstersamboersken Gong Li at filmen i perioder legger seg til med dramafakter. Det gjør ingenting. Dette er romantikk på den mandige måten. Ingen sier stort. Alt er greit. Ting blir slik de måtte, så se heller vekk med tårer i auene.

Filmen blir drevet framover av en tung, tett og solid action som kan ta pusten fra mange av de raske & rasende. Michael er Mannen. Han tar humoren ut av en film som formelig tryglet om å bli neddopa av retro-ironi, og gjennomfører et slags paramilitært underholdningskupp. 2006.

En shopoholikers bekjennelser

FEM 21.00

en shopoholikers bekjennelser

Regnskapets time med Joan Cusack, John Goodman og Isla Fisher.

terning 5 liten Denne filmen går det an å trekke politisk langt. Man kan hale den som en hubba bubba eller tøye den som en partivare-sannhet i innsmigrende påstandstider. Det går an å si forbruker-samfunnet for deretter å korse sitt svanemerke og kjæle for sin Fretex-dress. Det går an å si sjelelig tomhet, innholdsløs frontasje-religion, ulykkelig salat-snupperi og «vi er alle, helt siden de gamle egyptere…».

Men drid i det. For «En shopoholikers bekjennelser» er en utrolig sprek liten fantasi rundt den blide butikk-bimboens egentlig lykkelige liv. Isla Fisher spiller ei så kul dame at egentlig vil alle være henne. Din tanke er fri når du tør gå inn i en butikk for å betale med fem forskjellige kredittkort og en hundrelapp.

Problemet er selvsagt at folk tjener for lite, og plutselig er kontoen tom bare fordi krokodillesko er dyrere en alligatorbiff.

Regissøren P.J. Harvey er en øyeflink detaljdikter som i 1994 laget «Muriels wedding» og får fjollete situasjoner til å sitte som dekkbeis på tørr bordkledning. I hovedrollen har han den eksilskotske Isla Fisher som kan få 160 centimeter til å se ut som minnet om Nicole Kidman. Dama spiller med en vasete uvesentlighet som virkelig tilfører filmen den rette opplevelsen av å befinne seg i en fjern galakse der kvinnelige journalister ikke går i stygge klær. Hun har egentlig tenkt å bli mote-reporter, men ved hjelp av en forvirra visjonær nerde-redaktør hyres hun til å skrive menigmann-vas i en amerikansk versjon av Kapital. Derfor må dama skjule at hun er en forbryter på rømmen: Kreditorenes bounty-hunter følger hennes spor, og hun går til rehab-møter for handle-narkomane mens Amy Winehouse snøvler i bakgrunnen.

Resistansen er betydelig: Kristin Scott Thomas spiller fransk-ætta mote-krokodille med ubakt bagels-hud, og hun er absolutt ute etter grønnskjerf-sensasjonen som mirakuløst blir et nasjonalt hype-fenomen. Dessuten den filmlange lyse Leslie Bibb, som av umerkelige årsaker vil ha tak i den rare Staffordshire-briten Hugh Dancy, som antakelig ble oppkalt etter en Jane Austen-film. Filmen har kanskje et vennlig-feministisk glitterfitte-poeng, for i løpet av drøye halvannen time får man en i hvert fall estetisk forståelse for personer som på død og liv må kjøpe ting uten usb, gps eller sms. 2009.

Dum og dummere to

Viasat4 22.00

dumb and dumber to

Jeff Daniels steller med Jim Carrey.

terning 4 liten Det finnes fremdeles to marginaliserte fyrer som ved sin overraskende tosomhet bekrefter det vi alle vet inni oss: Egentlig er du en tulling. Film nummer to er OK, og igjen har jeg følelsen av å se inn i ei sekt som jeg egentlig er medlem av og en sykdom som jeg faktisk har.

Nå skal jeg ta en «allerede de gamle egyptere»-åpning. For tjue år siden laget de ufine Farrelly-brødrene en komedie som ikke skulle kunne gjentas. Hver scene var en forskrekkelse. Nå har de gjort det likevel, og «Dumb and dumber To» virker like smertefullt avslørende som den første. Jeg har kommet til at det skyldes en tidligere ukjent form for psykologi: Vi vet alle at vi egentlig er dumme. Vi har bare fortrengt det.

Da jeg hadde sett filmen ferdig, og egentlig var totalt utslitt av pinlige stigmatiseringer, oppdaget jeg den første bi-effekten. Da jeg kom ned på toalettet, tenkte jeg: «Nå kommer jeg først til å pisse i badekaret og deretter trekke ned i doen.»

Jeg skal ta denne filmen helt på alvor:

Harry og Lloyd er ikoner for en plagsom og pinlig todelthet. Det at vi føler oss kule og verdsatte og smarte er en sosial funksjon. Hvis egenskapene våre bifalles av en referansegruppe, vil du og jeg og Anundsen godta at vi likevel ikke er så dumme som vi føler oss. Vi er fortsatt like dumme, men dumheten oppleves som vellykka fordi noen andre sa at den er kul. Vi er i gruppe-speilet. Vi setter vår ære i å opprettholde troverdigheten til de som skryter av oss. Det var om dette egentlig sarte selvtillit-systemet at H.C. Andersen skrev den lille historien om barnet som sa at keiseren var naken. Det gale ved «Keiserens nye klær» var at alle andre oppdaget at barnet hadde rett. Det ville de ikke gjort. De ville ha kalt ungen for et nett-troll.

Harry og Lloyd har gående en tomanns referansegruppe. Det geniale ved filmkonseptet er at vi befinner oss halvveis inni og halvveis utenfor. Synsvinkelen ligger hos de to idiotene, og vi holder med dem. Når Farrelly-brødrene lar dem drite seg ut, skjer det i et rørende alvor som påkaller normal-empati. Men det de tenker og gjør, er nydelig overdrevet og presist poengtert idioti.

Begge «Dum og dummere»-filmene later som om de er tullete komedier. Det er de ikke. Psykologien er like oppsiktsvekkende og banebrytende som Freud var da han påsto at kvinner var så sinte fordi de savna sex. Teorien om at dumhet er en kultur-avhengig tilstand burde føre til omfordeling av verdiene i skoleverket, den burde føre til at trening i gruppe-identitet blir en del av kroppsøvningstimene. Det vi oppfatter som kvalitetsforskjeller, er ofte bare etno- og sosiosentriske illusjoner. Kjem du frå Tynset, trivs du overalt, og det stedet du er født og de folka du har omgitt deg med, vil bestandig være bærere av sin egen form for logikk. Jeg syns Al Gore er dum. I min verden er han en sosial dyslektiker som leser alle tegn feil. Men han er egentlig bare et annet sted. Han er som Harry og Lloyd. Han bruker erfaring og livsanskuelse som utgangspunkter for resonnementer som alltid vil likne på seg sjøl. Du blir dem du snakker til. Du snakker til de du likner. Sosiale klubber er bortimot evige, med mindre man har det som kalles sosial intelligens og forstiller seg.

Filmen er genial. Du holder med to frihjula tullinger og føler motvillig: Man kan føle seg skikkelig kul og likevel tenke, gjøre og si åpenbart tilbakestående ting. Det er som å se Grand Prix med sanger fra Øst-Europa: Dette er så harry at det kan ikke være sant! Men det er sant. Det er en nasjonal versjon av intelligens og musikalitet. Av og til ser jeg på nettside-fronter som er så fulle av det jeg oppfatter som epidemisk ukeblad-galskap at jeg tenker: Hvordan i himmelens navn kan noen ha laga dette her? Svaret er antakelig at også en avisredaksjon er Harry og Lloyds land der de internerte sannheter fungerer. Tenk på det.

Denne gang er Harry og Lloyd blitt tjue år eldre. De er utsøkt sjabby på en ny måte som egentlig bare alder kan påføre mennesker. Lloyd sitter i komatisk taushet på et mistenkelig luksuriøst pleiehjem, antakelig fordi han ikke kan komme over ei dame. Pasienten får besøk av Harry, som har oppvartet kameraten trofast i tjue år. Han fjerner et kateter på en måte som menn vil kjenne helt opp i urinlederne, men som er ganske effektiv. Og siden vi først snakker om tiss, han forteller at han trenger en nyre. Harry har oppdaget at han har en ukjent datter på tjue år og mener at hun er den ideelle donor. Du kjenner at det er forferdelig, du kjenner at dette er vondt. Men det er fordi du har sosiale fordommer. Ideen er rasjonell.

Dattera til Harry er som Harry. Dattera til Harry er som Harry. Hun tilhører faktisk samme umiddelbare referansegruppa som pappaen og kameraten hans. Dermed utvides teorien om sosialt betinga identitet til genetisk betinga sosiale avvik. Dette er virkelig en interessant film. Og Turner i tillegg! Kathleen Turner spiller en seksuelt oppsøkende 61-åring og har utvikla sin opprinnelige vulgaritet til en logisk voksenversjon. Så oppstår en klassisk amerikansk roadmovie etter en alternativ forståelse av geografi.

Er det morsomt? Ja, det er ganske morsomt, men mest smertefullt. I de blindes land er den seende klovn, og det er ganske pinlig å bli minnet på at en professor ser ut som en uvitende idiot hvis han forsøker å jobbe i fjøset. Bare tenk på Sylvi Listhaug. Carrey og Daniels spiller rollene sine med rørende lojalitet. Harry og Lloyd burde egentlig hatt hver sin Oscar. Det ville også ha fullbrakt det filosofiske elementet i filmen, som da Bush II ble president. 2014

Søndag 26.11.– Første søndag i advent på Jæren og tilbake til åttitallet

 

Die hard

TV3 21.00

terning 6 liten Nei, denne søndagen er ikke det aller minste bedre enn lørdagen. Vi er inne i det som før het et paradigmeskifte. Ikke en gang helgene er bra. Det blir mye strømmekanaler framover. Men jeg skal trøste meg med at i dag er den egentlige første søndag i advent, siden den fjerde ventesøndagen er på julaften, som vi i Stavanger og resten av Jæren oppfatter som Jesu fødselsdag. I verden ble han født på 25. desember. Jeg har tenkt mye på dette tilfellet av lutheransk landsbygd-protestantisme og har funnet ut at jeg er tilhenger av Jæren. «Et barn er født i Betlehem» synger vestlandsbarn på julaften, og det er ikke det samme med «Et barn blir født..» For amerikanere er det særlig ille, for Betlehem ligger ni timer foran for eksempel Texas, som er det mest amerikanske som finnes. Når det blir kveld den 25. desember i Dallas, er det for lengst annen juledag i Betlehem! Fram med de lilla lysene!

Men til filmen.

die hard

Bruce Willis ble den nye helten.

Dette er filmen vi alle skulle ønske kunne lages om igjen. Mimring: Da Dan Tagesen og jeg satt med snille mjukjappeblikk i 1988 og så over programmet for filmfestivalen i Haugesund, var det såvidt vi merket oss noe vi trodde var en tysk kunstfilm som het «Die hard».

Mer sjølopptatt mimring. Den 16. desember 1988 erklærte jeg i Aftenbladets anmeldelse:

«Actionfilmen har fått en ny supergutt. Han heter John McTiernan og laget «Predator», Arnold Schwarzenegger-filmen som skulle ha vært det perfekte vås, men som McTiernan kastet tryllestøv på og forvandlet til hypereffektiv macho-moro. Nå har han gjort det igjen, med «Aksjon skyskraper» (Die Hard). Også her er hovedrollen i mot ham: Født-til-å-tape-komikeren Bruce Willis er egentlig en ignorerbar bøtteknott som snek seg slesk gjennom sviskefilmen «Moonlightning» og vimset rundt Kim Basinger i «Parring med forviklinger». I «Die Hard» klarer McTiernan å gjøre mannfolk av ham; en prustende, svettende, blødende og illsint liten cowboydjevel av en nyork-politimann som viser det blaute California hvilken vei man skal komme inn gjennom ei glassrute. Se opp, Stallone, her kommer Willis! Og det er ingenting å le av. »

Og avslutningsvis: «Tenk at en skulle oppleve det: Årets beste action med Bruce Willis i hovedrollen. Ingenting blir som før etter denne filmen.» Og det ble det faktisk ikke.

Og hvis noen ikke husker handlingen: Den bortreiste karrierekona til Willis holder juleselskap i kåmpaniet sitt. Bonnie Bedelia er ikke kinogjengeres drøm om en lang film (sjøl om Kevin Kline ikke orket dra fra kona si i «Fioler er blå»), og i denne ser håret hennes ut som en angorakatt etter 1000 Volt og ei regnværsnatt. Med flyet kommer Willis på julebesøk. Men det gjør også en gjeng usedvanlig uhumske terrorister. Terroristene setter i gang med terrorisering mens Willis bytter skjorte, og dermed må han kaste seg ut i to timers voldsvirtuoseri i bare Rambo-singleten. Etter en halvtime svinger filmen skikkelig.» Ha en fin mimrekveld. 1988.

Hjelp, vi må på ferie!

Norsk TV2 23.30

hjelp vi må på ferie

Chevy Chase var en typisk åttitallsfar. Nok om det.

terning 5 liten «National Lampoon’s Vacation», eller «Hjelp, vi må på ferie», som den het på ubehjelpelig norsk. Første filmen om familien Griswold, som setter seg i stasjonsvogna og reiser mot en fornøyelsespark i California. Før framkomst opplever de alt som kan gå galt på bilferie, inklusive å kjøre med liket av tante Edna på taket. Chevy Chase er pappa, Beverly D’Angelo mamma, Anthony Michael Hall ett av barna. Harold Ramis regisserte, John Hughes skrev manus, og alt er vanvittig morsomt. 1983. 1 time, 38 minutter.

Two weeks

FEM 21.00

two weeks

Sally Field er syk.

terning 4 liten Dette er en nokså ukjent amerikansk komedie, der Sally Field spiller en mor som ligger på dødsleiet i huset sitt i North Carolina, og så kommer hennes fire barn sammen for å ta et kvikt adjø. I stedet blir de innestengt med hverandres selskap i fjorten dager – og hvis jeg skal få lov til å gjette, så viser det seg til slutt at mamma hadde feika hele døden for at de skulle bli kjent med hverandre. De med god tid får se. 2006.

Kapringen

NRK3 23.25

terning 3 liten Dansk dramathriller om at et dansk skip (dansk skip?) blir kapret av somaliske pirater. Kokken og noen flere blir tatt som gisler. Så oppstår det som blir kalt et psykologisk drama mellom gisler og kaprere. Jeg forutsatte at samtalene ville havne et sted der Vestens hvite middelaldrende menn egentlig har skylda for at som har skjedd med somaliere, så den filmen turde jeg ikke se. Jeg kan ha tatt feil. 2012.

Sin City: A dame to kill for

TV2 Zebra 21.00

sin city 2

Jessica Alba i en Miller-positur.

terning 3 liten Frank Miller har laget enda en gangsterfilm i påståelig og litt oppstylta tegneserie-estetikk, og den likner deprimerende mye på den første filmen. Outland-serier er for geeks og forvirra hipstere, og de vil ha det fint. Og vakker er den på en litt utviklingshemma måte. 2014.

The three stooges

Viasat4 22.00

terning 3 liten Farrelly-brødrene har laget komedie om en komikertrio som er kjent i USA. Den fikk nokså dårlig mottakelse. De skal redde barnehjemmet der de vokste opp. 2012.

Venner med penger

TV2 Livsstil 21.00

venner med penger

Jepp. Her er de igjen!

terning 4 liten Nå igjen. I denne filmen spiller Jennifer Aniston den sosial-eksotiske fuglen, for hun er hushjelp for de rike samtidig som hun omgås dem. Egentlig dridler bare historien fram de kjedelige rikfolka som snakker om møbler og stil og design og trendy minimalisme – men gjennom det uttværa tøvet stikker et par løvetanner rufsete hoder fram. Frances McDormands forfalls-aggresjon er livlig. Alle snakker om hverandre, men ingen har noe å si – før Jennifer A. faktisk treffer noe så sjeldent som sjelefrenden sin, en mann som i grunnen aldri har ønska å si noe interessant eller realisere sine drømmer. Så slapper den kavete dama av. 2006.

The world is not enough

Max 23.00

world is not enough, the

Jegg! Her er de igjen!

terning 4 liten Pierce Brosnan er den gjenstanden i verden som likner mest på Roger Moore, hvis man ser bort fra liket av Maurice Chevalier og inngangsportalen til Madame Tussauds vokskabinett i London. Brosnans ubevegelighet har filosofisk intensitet, han ser ut som om han virkelig tenker på å holde maska.

Bond-filmen «The world is not enough» skjemmes av overflødighet. Historien er smålåten og sær som ei Søndag Søndag-forside. Sophie Marceau og Robert Carlyle opptrer på den litt frakobla måten, action-sekvensene er tjafsete, uinteressante, som om de ble til i en verksted-orientert Speculum-performance. 1999. 2 timer, 5 minutter.

Lørdag 25.11.– En litt reservert filmlørdag, jeg må innrømme det

Sherlock Holmes: A game of shadows

Max 21.30

terning 4 liten Dette er den dårligste lørdagen jeg har sett på lenge, men det gjør ingenting, for Norge fikk et nytt ski-ess, og det var snø i gatene nesten halve dagen og en japaner vant i kombinert. Men jeg tar en kortversjon av Film på TV, i og med at jeg tilbrakte den ikke-handlende og ikke-matlagende delen av dagen foran NRK1, som er en nydelig ski-kanal hvis vi ser bort fra at egen-reklamene er kanskje det pinligste jeg har sett på skjerm i hele mitt liv. Særlig den med dama i gull. Sportsdekning på normalkanaler kommer ikke til å dø. Når folk har sunget «O bli hos mig» for den siste Farmen-seeren, vil vi fremdeles se langrenn og hopp på NRK. Der er de like suverene som TV2 er på fotball, og måtte alle andre kanaler bli hurtig utkonkurrerte. Det var ikke mye om film. Det er ikke mye å si heller.

Men til filmen.

sherlock holmes a game of shadows

Robert Downey jr., Noomi Rapace og Jude Law i røyk og damp.

Med toerfilmen blir det klart at Guy Ritchie har gjort Sherlock Holmes til en varig nasjonal skandale, som om Buckingham Palace ble bygd om til kattetoalett eller Helen Mirren måtte spille kona til David Cameron.

Den presise detaljtenkeren fra Baker Street er egentlig en slags kulturell smittebærer: Han har alltid vedlikeholdt forestillingen om at engelskmenn virker kjedelige fordi de både er beskjedne og intelligente.

Downey jr. spiller også en intellektuell Holmes. Men han løser gåter i et ADHD-liknende begeistrings-anarki. Holmes er en overvåken narsissist som setter seg på en diett bestående av kaffe, tobakk og cocablader. Som en performance-kunstner uten vokaler syr han kamuflasjedrakt som består delvis av tapetvegg og delvis av bokhylle. Det er ikke lett å vite hvem som ble ansett som mest psykotisk av den rettsmedisinske kommisjon – den Oscar Wilde-ville lille sarkasme-satanen av en detektiv eller professor Moriarty, som egentlig ser ut som en rettspsykiater.

Det mest normale mennesket er doktoren Watson, som er så gifteferdig at han bærer et litt revysnodig Harry Potter-skjerf som Mary strikket. Stephen Fry spiller bror Holmes med Finbeck-hatt og likner en rugende kjempe-pingvin som dessverre mistet egget opp i eget rumpehål.

Filmens merkeligste skapning er likevel Noomi Rapace. Flamenco-ildnende av bare utlendinghet spiller hun sigøyner med så konstant åpen munn at hun kunne komme til å sluke små katter og er en utfordring for dyrebeskyttelsen.

Filmens fremste fordel er at Robert Downey jr. fremdeles spiller en trynefin detektiv med WWF-ville hårlokker og et realitetsfjernt, erogent blikk som antakelig burde kunne vekke enker. Æh. Lik.

Filmens svakhet er han som kalles Rene. Han er anarkist, som er en slags krypto-kommunistisk fascist fra fortida. Han er bror til Noomi og han har funnet meningen med livet, og det er bombing. Handlingen rundt denne figuren er drepende kjedelig, og dessuten flytter figurene seg til Frankrike, der de virker bortkomne og anakronistiske. Det blir litt moro da keiserens tyskere avfyrer en kjempekanon, men så starter det søvndyssende sjakkspillet til Holmes og Moriarty. Da har de fleste skrudd over på Eurosport. I parentes (dette er en parentes) vil jeg legge til at jeg har sett en del på TV-serien med Cumberbatch som Holmes. Han er bra. Men til og med der var svakheten at det er umulig å finne en troverdig skuespiller til Moriarty. Han er en litterær figur. Bare det. Som Rocambole i – vet dere det? Eller Thomas Ryer i – vet dere det? 2012.

Kampen om tungvannet

NRK2 22.20

terning 5 liten Norsk spillefilm fra 1948 forteller historien om da en gruppe sabotører sprengte tungtvannsfabrikken på Rjukan for at ikke tyskerne skulle kunne lage atombombe. Henki Kolstad og Johannes Eckhoff er med. 1 time, 40 minutter.

The world is not enough

TVNorge 21.30

world is not enough, the

Pierce Brosnan. Etter utsikten å dømme antakelig i nærheten av Bryne.

terning 4 liten Pierce Brosnan er den gjenstanden i verden som likner mest på Roger Moore, hvis man ser bort fra liket av Maurice Chevalier og inngangsportalen til Madame Tussauds vokskabinett i London. Brosnans ubevegelighet har filosofisk intensitet, han ser ut som om han virkelig tenker på å holde maska.

Bond-filmen «The world is not enough» skjemmes av overflødighet. Historien er smålåten og sær som ei Søndag Søndag-forside. Sophie Marceau og Robert Carlyle opptrer på den litt frakobla måten, action-sekvensene er tjafsete, uinteressante, som om de ble til i en verksted-orientert Speculum-performance. 1999. 2 timer, 5 minutter.

Lystløgneren

TV3 19.40

lystløgneren

Jim Carrey lærer sønn å forstille seg.

terning 5 liten Jim Carrey-komedie om en så filosofisk vanskelig sammenblanding som løgnaktighet, skilsmisse, besøkshyppighet, gode og dårlige fedre, ste-menner og glemte barnebursdager. Regissør Tom Shadyac bruker Jim Carrey som en slags støysender. Der hvor historien beveger seg betenkelig på grensen til det pinlig sentimentale, dukker Carrey opp i bildet som et esketroll og skjærer fantastiske ansikter av den typen som ellers bare oppstår i forbindelse med hard mage og sentrifugal-eksperimenter. Handler om en advokat som forhekses sånn at han ikke kan lyve. 1997. 1 time, 25 minutter.

Love happens

TV3 21.30

love happens

Aaron Eckhart hilser verdig på Jennifer Aniston. Han må ikke trekke seg etterpå.

terning 3 liten Dette er en sånn film som de andre liker, de som tror at døden ikke fantes før VG fant den opp sammen med påstanden om at alle døde var geniale engler. Hollywoods evige lektortryne Aaron Eckhart mister kona, skriver bok om hvordan man skal komme over tapet av et annet menneske og ikke bry seg lenger og dermed b lir han en selvhjelp-spesialist og ville blitt innkalt som ekspert til TV2 Nyhetene hvis kongen døde. I en hotell-lobbyder han skal presentere overfladiskheter for folk uten religion på Powerpoint treffer han blomsterselgersken Jennifer Aniston, og så oppdager han at han ennå ikke hadde glemt den døde kona. Den tabben liksom! 2009.

The love punch

TV2 Livsstil 23.05

4 Pierce Brosnan og Emma Thompson spiller fransk komedie der det skilte ekteparet oppdager at en fransk finansmann har stjålet pensjonspoengene deres. Franskmannen skal gifte seg, og de to svindla planlegger å stjele brudens giftering, verd 10 millioner dollar. Timothy Spall er også med, og det er bra, men ellers er ikke filmen blitt sjenerende godt likt. Antakelig blir de fraskilte kjærester igjen, så dette er egentlig en slags dagdrøm for skilsmissebarn. 2013.

Big game

TV2 Zebra 21.00

big game

Samuel L. Jackson på fjellet i Finland?

terning 5 liten Når finnene lager actionfilm bør du følge med. Denne handler om at Air Force One blir skutt ned over Finland, og tenåringsgutten Oskari må hjelpe den amerikanske presidenten Samuel L. Jackson. Regissøren er Jalmari Helander, som laget «Rare exports». 2014.

Den siste actionhelten

Viasat4 21.00

last action hero2, the

Arnold Schwarzenegger skyter med pistol.

terning 5 liten «The last action hero» ble ikke regnet som en suksess da den kom, men filmen har en del hyggelige kvaliteter som egentlig gjør den til en barnefilm med litt for voldelige scener her og der. I «The last action hero» dumper en kinovant guttunge over i filmens verden som assistent for aksjonshelten Jack Slater (Arnold Schwarzenegger). Han bringer forvirring inn i det enkle lykkelandet, der man like selvfølgelig omgir seg med tegnefilm-purker som en digitalisering av Humphrey Bogart, ved å forsøke å tilføre fiksjonen viten om at den er en fiksjon (egentlig en teologisk metafor som kan anvendes på så mye). Det går selvsagt ikke an. På samme måte som Jack Slaters tegneserie-enkle underholdningsvold ikke funker når han detter inn i vår virkelighet.

Her hos oss er verden sånn: Du skal møte tidsnok på skolen og oppføre deg skikkelig. Helter er tapere her. Handlingsmennesker er tapere her. Sånn må det være, og de som kribler for mye, får heller klatre i fjella sine og vandre over ørkener og breer hvor de ikke gjør stor skade.1993. 2 timer, 2 minutter.

Fredag 24.11. – En hyggelig, velformulert fredag med lang nese

 

Roxanne

TV3 19.05

terning 5 liten Dette er svartefredag, og så snakker vi ikke mer om det. Jeg er egentlig tilhenger av alt som kan øke forbruket hos folk fordi forbruk skaper arbeidsplasser, men jeg er motstander av at de andre forårsaker kaos i mine parkeringshus. Så snakker vi ikke mer om det. Som et forsøk på forsoning mellom partene i den store kjønnskrigen skal jeg ta med den nydelige kjærlighetshistorien «Roxanne». Det skyldes også at Daryl Hannah, mager som en nyflådd hind, løper naken rundt sitt eget hus og gjemmer seg i busken. Kjærlighet uten naken hud er selvsagt mulig, men begeistringen lider. Kvinnelig nakenhet ble for øvrig kvotert inn i filmer på åttitallet, som et feministisk testprosjekt med tanke på at kvinner tretti år skulle kalle seg jenter og kunne bli bloggere.

Men til filmen.

2017-11-24 (2)

Her er Daryl Hannah helt naken. Buskene er riktignok i veien, men likevel.

Steve Martin er uten like og en av de beste i verden på klassisk, smørefri verbalhumor i jevne oppoverbakker. Han har hovedrollen i den amerikanske versjonen av «Cyrano De Bergerac», ridderen med den lange nesen og hans håpløse kjærlighet til skjønne Roxanne. C. D. Bales er brannmester i en liten by og forelsker seg i astronomen Daryl Hannah i det rare huset, men hun er muligens mer interessert i den nye brannmannen Rich Rossovich. Irriterende, men nødvendig, for Martin må stå i busken og hviske hva den fantasiløse Rossovich skal si. Vittig og romantisk manus av Steve Martin sjøl, og regi ved Fred Schepisi. 1 time, 45 minutter. 1987.

The Blues Brothers

NRK1 01.00

blues brothers, the

Dan Aykroyd og John Belushi er svartkledde og kule.

terning 5 liten Storartet musikalsk komedie fra 1980. John Belushi og Dan Aykroyd forsøker å sette på beina bandet «The blues brothers» med mange stilige forviklinger og uhyre kul rhytm & blues. En rekke kjente folk er med i småroller, som Steven Spielberg, Twiggy, John Lee Hooker, Aretha Franklin og James Brown. Nei. Dere har ikke hørt om noen av dem. 2 timer, 10 minutter.

Taking lives

Norsk TV2 00.20

taking lives

Angelina Jolie etterforsker.

terning 4 liten Angelina Jolie kler stemningen i denne filmen. Hun ser aldri helt sunn ut, og seriemorder-biotopen ligger i den psykologisk overanstrengte Raundalen øst for sengevætersetra, der unge menn utvikler trang til å skjære øynene ut av folk hvis foreldrene hadde rynkede bryn. Philip Glass har skrevet musikken til «Taking lives» med en romlende inderlighet som tyder på uansvarlig taco-spising. Ulydene hans ligger under de avsjela bildene og imiterer knirking i Freuds lærsofa. Mens Jolie melankolerer.

Øynene er resignerte som hos en utryddelsestrua dyreart, munnen skyter ernæringsvillig fram slik den gjør på insektspisere, og damas stemme har den triste ettertonen som ellers karakteriserer regnskapsførere i idrettsforbundet.

Hun spiller FBI-dame som reiser til det fransktalende Montreal for å hjelpe eksilgalliske sjåvinister med å finne en seriemorder som skjærer ett eller annet av ofrene. Jeg husker ærlig talt ikke hva det var.

Innledningsvis fikk vi se to guttunger på rømmen i 1983. Den ene så ut som en 14-årig John Lennon, den andre gjorde ikke. Vi skal gjette hvem av dem som nå dreper.

Gena Rowlands spiller ei mor som 20 år seinere kjenner igjen den døde sønnen sin på gata. Ethan Hawke er den smirne kunsthandleren som har sett seriemorderen slå ihjel og blir politiets viktigste vitne. Fordi seriemorderne er en tradisjonsbundet interessegruppe som burde ha eget innslag i folketoget 17. mai, mistenker vi Hawke ut av ville svarte. Han kommer inn under hovedregelen «den første som uttaler seg etter et mord, har gjort det», og han har en slags skjelettfeil med ansiktet som bare kan skyldes tvillingskuffelse, morsbindinger og usunne avlivningsmetoder. Så der sitter vi i kinoen og blir mer og mer skeptiske til Hawke, mens Jolies biologi bobler som Basra hver gang hun ser ham.

Denne enkle og ensomme gjennomsiktigheten blir det faktisk en engasjerende thriller av. Jolies nevrotiske fysikalitet. De kanadiske etterforskernes nasjonalistiske surhet. Den mistenkelige sjarmørens ekle puddingblikk. Hastige, usunne bilder. Frityrfete farger. Du kommer til å kose deg småperverst. Helt til den påklistra slutten. 2004.

Bait

NRK3 23.00

terning 4 liten Herlig australsk grøsser om et kjøpesenter som blir oversvømmet, og så kommer haier svømmende mellom hyllene.

Venner med penger

TV3 21.30

venner med penger

Jennifer Aniston, Catherine Keener og Joan Cusack er stilige folk.

terning 4 liten I denne filmen spiller Jennifer Aniston den sosial-eksotiske fuglen, for hun er hushjelp for de rike samtidig som hun omgås dem. Egentlig dridler bare historien fram de kjedelige rikfolka som snakker om møbler og stil og design og trendy minimalisme – men gjennom det uttværa tøvet stikker et par løvetanner rufsete hoder fram. Frances McDormands forfalls-aggresjon er livlig. Alle snakker om hverandre, men ingen har noe å si – før Jennifer A. faktisk treffer noe så sjeldent som sjelefrenden sin, en mann som i grunnen aldri har ønska å si noe interessant eller realisere sine drømmer. Så slapper den kavete dama av. 2006.

Rocky II

TV2 Zebra 22.00

rocky II

Carl Weathers slåss med Sylvester Stallone.

terning 5 liten Etter at Rocky tapte kampen mot Apollo Creed i eneren, trener han videre for å få en ny sjanse på VM-tittelen. «Rocky II» er i stil og stemning ganske lik «Rocky», og den bæres ennå av den barnlige bokserens enkle sjarm. 2 timer. 1979.

Red 2

Viasat4 22.00

reds 2

Dødskule: Mary-Louise Parker, Bruce Willis og John Malkovich.

terning 4 liten «Reds 2» er slett ikke noen spenstig film, og det bør ikke overraske noen siden den bare er en skøyeraktig etterbyrde i et seriesyndrom. Men to betydelige komikere gjør den anstrengte agent-parodien til en liten fest i hvert fall. Som en hybelfest for tante Trauma, hennes flekkete tokjønna katt med arme riddere til kvelds. Ikke storarta, men særegent.

John Malkovich spiller halvpensjonert CIA-agent med en urealistisk blanding av absolytt kyndighet og en frakobla «finnes det en ferje til fjellet?»-fjernhet som er nesten ubeskrivelig. Det er som å se milde serier av små, små hjerneslag, det er som å se en mann som konsentrerer seg så uhensiktsmessig om bagateller at han fungerer som sitt eget haleheng. Han er fantastisk. Malkovich belærer forvirret omgivelsene som når en gammel lærer forteller om bussruter som ble oppheva i 1953. I denne filmen finnes mye deilig-dumt småsnakk. Mange vil like det.

Mary-Louise Parker spiller kona til Bruce Willis. Hun er eventyrlysten på en litt fornærma måte, som når kvinner klandrer spontanitet for at den ikke er planlagt godt nok. Hun forskrekkes kontinuerlig over verden med rare små, pipete damelyder som minner om den nesten tause jamringa fra sultne tarmer eller uventa sex.

Parker og Malkovich er vittige hele tida, også når handlingen skeiner usosialt rundt i sin egosentriske oppfatning av humor.

Det starter med at Malkovich dør. Døden er velkomment lakonisk behandla. Døden er en spøk.

Så begynner freakshowet. Blond galning med vampyrører sender rare speidergutter etter hovedpersonene før The Pale Rider detter inn i filmen med hagle, hatt og en forbauset ikke-tilhørighet som kunne vært henta fra Beckett. Deretter en asiatisk supermorder som origamier folk i hjel. Og så Helen Mirren, som tilhører MI1 med utringa aftenkjole og syttitallsfrisyre, sexy som ei Roald Dahl-heks og stappfull av få overflødige forklaringer.

Og deretter Anthony Hopkins som småsnål vitenskapsmann. Han har vært sperra inne så lenge i et safehouse at han likner Arne Strand, og han fant opp den ultimate atombomba. Nydelig gal. Et snedig revynummer midt i en film med nok raringer fra før.

Den eneste som bommer her er Catherine Zeta-Jones. Hun skal spille forførerisk russisk agent, og det bør man ikke gjøre. Zeta-Jones har uvillige, sjokkbrune valiumkinn og likner en hepatittplaga gnager. Det følger mye manglende arbeidsglede med Catherine.

Egentlig er det ikke noen særlig handling. Folk skifter kostymer bråkvikt og uten egentlige motiver, og i tillegg samtaler de om bomba som er gjemt et sted i Moskva før den kan komme til å utslette verden. For å være helt ærlig kommer du til å føle like lite sorg for verden som for Malkies død, og i så måte er «Reds 2» en behagelig film og en påminnelse om at lykken der å drite i alt.

Jeg streama denne filmen på Headweb, og den var OK, men nok en gang savna jeg Blu-ray. Å se film på nettlinjer i stedet for på mirakeldisker er et feil valg. 2013.

US Marshals

Max 00.30

us marshals

Tommy Lee Jones i utmarka.

terning 5 liten Chief deputy marshal Samuel Gerard (Tommy Lee Jones) farter denne gang rundt i det vidstrakte USA sammen med sine arme riddere fordi Wesley Snipes stakk av fra ned-dutte fangefly. Da Harrison Ford flyktet fra naturlovene og sannsynligheten i «Jaget», visste vi at han var uskyldig. Med Snipes er det usikrere, før det etter hvert opprinner som vinterbleik sol en litt forvirra politikk-historie som seere md normale kommunikasjonsbehov og potetchips kommer til å streve for helt å få med seg. Robert Downey jr. medvirker denne gang som FBI-mann og ser ut som om han har drukket noe han ikke burde røykt. 1998. 2 timer, 5 minutter.

Veronica Mars

TV2 Livsstil 21.00

veronica mars

Kristen Bell er detektiv med kamera.

terning 3 liten Kristen Bell er en OK skuespiller, men de andre rollene i denne filmen er ille. Her i en spillefilm-versjon av TV-serie. Bell spiller detektiven Veronica som egentlig har lagt seg sjøl på hylla, men kommer tilbake til hjembyen og må hjelpe gammel venn som har havna i et mordmysterium. Hate it when that happens. Mye dum humor. Jason Dohring kler navnet. 2014.

Breaking and entering

TV2 Livsstil 21.00

breaking and entering

Jude Law ranes, men treffer Juliette Binoche.

terning 4 liten Britisk drama av Anthony Mingella. En ung tyv fra Sarajevo bryter seg inn i britiske kontorer, og Jude Law er ett av ofrene. Han finner tyven og treffer dessuten mora, som blir spilt av Juliette Binoche. Law er arkitekt og misfornøyd med livet, så han blir veldig fascinert av de nye folka. 2006.

The big wedding

TV6 22.30

big wedding, the

Robert De Niro og Diane Keaton i perleportenhvitt.

terning 2 liten Som trøst for de som ble fornærma da jeg kalte Trintignant i «Amour» for Schubert-kompost, vil jeg gjerne starte med denne mai-hyllesten av veteraner:

Robert De Niro (f. 1943) likner på far min og Ole S. Nerheim og ser følgelig fantastisk ut med flagrende kunstnerhår og blidt svineblikk. Han innleder dagen med å snakke flytende cunnilingvistisk før frokost. Diane Keaton (f. 1946) er så stilfullt sminka at munkepuss-seksjonen i murerlauget vil applaudere, og Susan Sarandon (f. 1946) framstår som ulastelig ildfull, så skulle noen få for seg at de vil legge ei pute et sted, så er det ikke over ansiktet, men under rumpa.

Folka er festfine og i farta, for Amanda Seyfried spiller ung brud igjen, og hun skal giftes bort til brunsminka Ben Barnes som gjør tjeneste som overmenneskelig begava adoptivbarn fra Combulina eller noe. Han kan alt. Han kan kinesisk og nynorsk og snakker sikkert også Faremo, mens Keaton har beholdt sitt røffe, gamle «Førstekoneklubben»-form.

Den trenger hun, for hun er skulptøren De Niros eks som må tjenestegjøre som eks-eks-hustru for ikke å sjokkere Bens biologiske mor, som ga fra seg barnet sitt for at det skulle få det bedre i Amerika og følgelig er en moralsk overlegen skikkelse. Robin Williams mumler rødmusset som dansk pølse og bryllupspresterer nok en gang i Guds hus, Topher Grace har bebiglatt sitcomtryne, Katherine Heigl er hormonelt kvinne-indignert og Seyfrieds deltids-homofile Doris-mamma snakker slik katten vår piper når den kommer inn fra regnet.

Alle disse folka gjennomfører en feelgood-komedie som først og fremst utmerker seg med stiv og militær metronom-rytmikk. Replikkene kommer på samme måte som når folk presenterer seg i selskap – nå er det deg, og så er det deg, og så er det deg osv. TV-seriene gjorde det der. Ingen stil. Ingen eleganse. Rett fram. Dessuten fniser rester av nypensjonert American Pie-humor, og filmen vil funke best for de som blir muntre av å forestille seg Diane Keatons ni timer lange buddhist-orgasmer.

Norge er et rart satanistland der «Oh my God» blir oversatt med «Å for faen!»

Torsdag 23.11.– Terrorist-spenning fra den gang USA brydde seg om presidenten sin

 

Olympus has fallen

Viasat4 22.00

terning 4 liten Det er bare én uke igjen av november, og det vil si at den første og mest effektive julemåneden er snart forbi. I dag er det en måned til lille julaften, og selve julaften er en søndag, så den dagen blir borte for de som pleier kjøpe ribba på Idsø i Verksgata den 24, desember etter å ha stått i byens nobleste kø. Ja, je’ bestilte allerede i fjor, på telefon fra Nice. Dette nevner jeg bare for at så mange som mulig skal bli grepet av panikk. Noe moro skal vi ha. Julebordene er jo avlyst i år etter at det ble klart at selv ikke inntak av alkoholsterkt juleøl fra Polet rettferdiggjør beføling av kvinnerumper som er så innstramma av korsettaktige strømpebukser at menn kan pådra seg senebetennelse i håndleddet hvis de forsøker å gripe seg forbi følelsen av Barbie-plast. “Grab ‘em”, sa Trump. Han har fader meg sterke fingre.

Men det var denne filmen. Den kommer her.

olympus has fallen

Gerard Butler redder presidenten Aaron Eckhart. Men USA har antakelig ikke hatt en vellykka hvit president i moderne tid.

I 2013 kom det to kinofilmer om at terrorister forsøkte å ta den amerikanske presidenten. Denne andre filmen om angrep på Det hvite huset i Washington er så lik «White House down» at sammenlikningen blir litt pinlig opplagt. Som å være den naive nassenøffen som oppdager at Luke er Darth Vaders sønn i 2006. «Vet du hva!?» Ja, vi vet hva.

De to største forskjellene er sånn: «Olympus has fallen» baserer dramatikken på pedantisk og usannsynlig sadisme, og det gjør den av mangel på sjøltillit. Regissør Fuqua stoler ikke på folka sine. En stund føles det befriende at terroristene kommer fra et av virkelighetens møkka-land og ikke er politisk nøytrale og halvt anonymiserte sjablong-fascister uten land og ideologi, men med puslete psykopatiske traumer som egentlig hører hjemme i en Raundalen Reality. Men sosialismens lojale nord-koreanere er virkelig ikke superskurker, og de kommer aldri til å besette noe som helst. Den skal de ha.

Likevel: Det er barnlig morsomt og eksotisk med Hvite Hus-action, så hvorfor kommer to filmer om kidnapping av amerikansk presidenter først nå? Hvorfor ikke for sju år siden, hvorfor ikke mye før det igjen?

Svaret er greit:

USA måtte først få en president som noen brydde seg om. Hvis commander in chief ble angrepet mens George Bush var president, ville noen feite kristen-fundamentalister fra Texas bli lei seg, mens resten av verden lo seg skakke. Hvis Bill Clinton ble tatt, ville vi fått en pornofilm.

Det geniale med «White House down» er at presidenten faktisk framstilles som en uomtvistelig afro-amerikaner med Nobel-temperament. I «Olympus has fallen» spilles residenten i Det hvite huset av Aaron Eckhart, sønn av en barnebok-forfatterinne og søvndyssende inne-lun som en lang opplesning av «Det suser i sivet». Bortsett fra at førstemann vrenger på seg et litt patetisk raseri-tryne så lenge han sitter stripsa og ikke kan gjøre noe likevel, blir Eckhart en av disse tomme parentesene i amerikansk film. En slags genser-mann. En hvit Cosby, som kunne båret Benetton-kreasjoner fra det mønstrete åttitallet uten å virke utkledd. Eckhart er hyggelig, men la oss være ærlige: Han kunne like gjerne vært dau.

Men det er da heller ikke han vi skal bry oss om.

På samme måte som Tatums oppvakte datter er den lille strikkmotoren i «WHD», blir det omsorgen for presidentens veslevoksne sønn som holder engasjementet vårt i gang. Sjøl når den kvinnelige forsvarsministeren blir avskylig torturert av en steinfjesa koreaner, bekymrer vi oss fremdeles for at Gerald Butlers lille bestekamerat Connor. Han mista tross alt mor si. Man kan ikke miste både mora og livet i samme filmen. Den underholdnings-filosofiske konsekvensen av disse to filmene må virke nedslående på tilhengere av republikk. Kinogjengere bryr seg ikke om at presidenter dør. Men den koselige ungen må overleve. Og helst hunden hvis den er med. Og nonna. Hvis hun er med.

Helten Gerald Butler er virkelig ingen Channing Tatum. Butler spiller en av disse miskjente politimennene som var ute og spaserte akkurat den dagen da huset til president Asher ble utrolig merkelig angrepet av en gjeng som ser ut som om den kom for å bytte pakning på blandebatteriet på badet. Mens det amerikanske forsvaret blir meia ned av et fåtall utlendinger slik det pleier, stikker Butler rundt hjørner og skyter så mange beinsterke nord-koreanere at han antakelig har krav på tivolibamse. Det virker latterlig uforklart at den amerikanske staten angriper med et soldat-team som kanskje ville vært tilstrekkelig til å jage de siste camping-turistene fra Mosvangen. Du får følelsen av Nedre Buskerud politidistrikt. Men kampene er litt rare i denne filmen. De føles ikke virkelige.

olympus has fallen2

Terroristene er slemme med utenriksministeren.

Butler er forsåvidt OK, men han snakker ut av den ene munnviken slik nylig bedøvde rotfyllings-pasienter gjør, og på meg virker han først og fremst som en intelligent, men distrahert operette-figur som gleder seg veldig til å synge.

Skurkene i «Olympus has fallen» er henta fra de billige vhs-enes utømmelige forråd av ubetydeligheter. Rick Yune spiller den fanatiske og ubeseira skurken Kang, men han vet at han bare vikarierer for noen folk fra Jemen og virker heler tida som en kronisk snill mann som egentlig skulle ha båret rundt posten. Han har med seg ei pregløs computerdame som trolig ville ha strøket i Schibsteds intensivkurs for digitale hoder. I det store og hele blir Washington besatt av en hverdags-trist gruppe ipad-soldater som ingen tror på.

Det blir umulig å imponere bortskjemte film-streamere med heltens fortreffelighet så lenge han bare skyter folk som Mister Bean ville ha vunnet over.

Jeg tror amerikansk film har et fiende-problem. Al-Qaida gjennomførte en psykopatisk vellykka terrorist-aksjon inne i USA i 2001, og de skremte vettet av Hollywood. Dessuten tror hele den liberale befolkningen at det er rasisme å bruke ordet muslim (som jeg ikke sa), akkurat som hvis du sier neger. Som jeg heller ikke sa. I ikke-krigens ikke-aggressive etterpåhet lages action-filmer som skildrer terrorisme på samme måte som hvis du filma annen verdenskrig-historie i Europa uten å ta med noen tyskere.

På grunn av Connor blir det likevel en spennende film. Og Gerard (som dessverre er navnet på hønene i Addexios Minecraft-videoer, nei det er Gerald) funker når det virkelig begynner å smelle. Og som nevnt: Det er kult når Det hvite huset brenner. Man skal være ganske intellektuell for å stå imot. 2013.

V for vendetta

Max 21.30

v for vendetta

Natalie Portman i en Sinead O’Connor-imitasjon.

terning 3 liten I et desperat forsøk på å komme i kontakt med samtida forsøkte jeg å se det sentimentale, Wachowski-skrevne terroristdramaet «V for vendetta» for annen gang, som en streit underholdningsfilm; en slags Lux-såpe, som alle stjernene bruker. Det gikk ikke. Idiotiet ligger i veien for V. Det er så mye galt med denne filmen at den burde vært sendt på tipunkt-service.

Wachowski-ene har falt for Sarandon-fristelsen: Vi vil være politiske sjøl om vi jobber i Hollywood. Det er de ikke flinke nok til. Hvis en forfatter mener at Bin Laden var CIA-ansatt, bør han si det klart og tydelig, i stedet for å være en litt feig, hviskende klasseromskjekkas. «V for vendetta» insinuerer med lygekryss og tunga i kinnet at myndighetene iscenesetter falsk terrorisme for å få kontroll på menneskene. Det anses bare som intelligent tenkning blant sånne nettdrevne konspirasjonsgalninger som ender med å skyte John Lennon.

Richard Donner burde ha laga en Guy Fawkes-film uten en masse mimikk-knaskende føleri. Filmen skriker etter uproblematisert action. Hugo Weaving spiller maskefjeset med en nakkestivhet som hører hjemme hos bedriftslegen, og språket hans låter oppstylta som en David Letterman-imitasjon av Oscar Wilde. Handlingen er lagt så tett opp til paranoia-bamsene Huxley og Wells at de arme, misbrukte likene antakelig ikke tør rotere i grava fordi de risikerer å bli klissa ned av Wachowski-brødrenes balladesøte gutteromssvette.

Jeg sier det igjen: «1984» og «Brave new world» er så misbrukt i science fiction at romanene burde få krisepsykiatri.

Det mesterlige i filmen er Stephen Rea, som spiller en klassisk Hr. Redelig og bærer handlingen fra scene til scene med sitt blodhund-tunge blyfjes. Natalie Portman er en av de dårlige nye skuespillerne i USA, og hun virker veik og personlighetsfattig. Volds-lutringa av henne som barbert nonne i Gestapo-imitasjon er ideologisk ekkel. Man blir knekt av tortur, ikke styrket.

Også andre gang jeg så «V for vendetta» var jeg sjokkert over at jeg ikke ble underholdt. 2005.

Fryktens sommer 2

Viasat4 00.50

fryktens sommer 2-1

Jennifer Love Hewitt i et sterkt sommermørke.

terning 4 liten De samme folka og omtrent den samme historien som i «Fryktens sommer», gjør «I still know what you did last summer» til en kultur-korrekt repetisjon. Da denne filmen ble laget, var tida riktig for rituelle gjentakelser. Men det var i 1998, og det fins ikke en gang folk som kan huske popstjernene fra den gang lenger. Jennifer Love Hewitt, Freddie Prinze jr, Brandy Norwood, Mekhi Phifer. Danny Cannon regisserte. 1 time, 35 minutter.

Onsdag 22.11.– Se DiCaprios beste rolle mens det ennå er tid!

 

The wolf of Wall Street

Viasat4 22.00

terning 6 liten Mens vi venter på at kvinner skal stå fram og vitne om at Leonardo DiCaprio har begått overgrep mot dem, skal jeg skynde meg å hedre den 43 år gamle skuespilleren mens det ennå er akseptabelt. Han ble faktisk født i Hollywood som eneste barn av en tegneserie-artist og ei tysk dame som het Irmelin Indenbirken, og han spilte sitcom som 11-åring. Skikkelig skuespiller ble han med «This boy’s life» og «Hva er det med Gilbert Grape?» i 1993, og etter det fikk han en bråte roller som dessverre også medførte at han skjøv fram haka på en bister måte som skulle illudere tøff mann. Leo som tøff mann er en mislykka genre i Hollywood, og derfor var det fantastisk å se ham som næringslivs-ulv i Wall Street, der han åpna sin sosiale forstand og spilte film. Så nyt DiCaprio i dag. I morgen kan det være for seint.

Men til filmen.

wolf of wall street

For crying out loud! Di Caprio fester med sånne som blir imponert av rike folk.

Jeg er nokså lykkelig over å kunne skrive at kapitalismens svakheter ikke er grunnen til at jeg liker Martin Scorseses brultete finans-komedie. Heller ikke at den med burlesk helvetes-svie utleverer pengers forgiftende virkning på sinnet, samt rikdommens iboende trang til tingliggjøring av kvinner. Det er filmen som imponerer. «The wolf of Wall Street» er en velskrevet, nydelig porsjonert og overraskende film der Leonardo DiCaprio gjør sitt livs Nicholson-rolle og imponerer meg så mye at jeg skal glemme «Blood diamond».

Dette er den andre biografiske filmen denne uka, og siden den handler om en hvit, rik mann, skildrer historien et moralsk forfall og et kulturfattig og ekstatisk hovmod som kunne ha skremt sodomere så kraftig at de ville ha sletta gomorrerne som Facebook-venner.

Dette er amerikanernes «Le grande bouffe», også kjent som «Etegildet». Filmen forteller om hva som skjer med ganske vanlige mennesker når de både får penger til og aksept for et skjørlevned som må ha fortonet seg som en bibelsk feltutflukt til skjærsildens evig fortapte for den presteutdannede katolikken Martin Scorsese. Det hele er basert på bokskrivinga til hovedpersonen, og han er en utkrøpen kremmer som vet hva som selger. Det er så mye kokain her at du kunne ha snølagt femmilsløypa i Sotsji, og om noen skulle gi seg til å telle over hvor mange okersminka modellkropper som vandrer nyvoksa gjennom filmen, vil de antakelig resignere med ønsker om at det heller skal komme innom en russisk kulestøterske i barnehagedress. For det er mye. Det er inflatorisk. Scorsese liker kanskje å vise fram nakne jenter. Det får være hans sak. Men i denne filmen fører opphopninga av dem til frykt og avsky, for det blir etter hvert noe ekkelt og begeistra rumpeglatt ved filmen som gjør at du helst ville ha fløsja den rett i do.

wolf of wall street1

It’s great to be king! (Mel Brooks). Jonah Hill og Leonardo DiCaprio nyter velstanden.

Jeg velger å tro at alt er bevisst. Det er for mye av alt her, og det er logisk. Hvis man slipper laus dumme mennesker fra moral og medlidenhet, er de i stand til å ydmyke seg sjøl og andre i ufattelige mengder. Vulgariteten i Scorseses film blir til en integrert del av folka. De finnes ikke lenger som tenkende mennesker, de er fulle, kåte, brautende og brølende på en måte som egentlig skulle tilsi at Herrens engler møtte opp sammen med FBI og bare utsletta hele driden.

I midten av det hele Leonardo DiCaprio, som er med i nesten alle scenene og viser en evne til lidenskap og galskap som jeg aldri hadde tiltenkt ham. Dette kan være arvtakeren til Jack Nicholson. Han bruker ansiktet til det nesten sprekker, som Nicholson gjorde, han er sløvt og sleipt innsmigrende, han er vulgært karismatisk som en samvittighetsløs legpredikant eller en dreven førstemai-taler. Han kan spille narkotisert vrak i «cerebral parese»-fasen, han kan være redd og dum og fullstendig som en ynkelig oppkomling. Det er som om Scorsese har tenkt: «Nå skal jeg, Herren være mitt vitne, vise hva som bor i denne guttungen!».

DiCaprio er imponerende.

Det er også filmrytmen. Scorsese tar seg tid til noen nydelige enkelt-samtaler som er presise som kortfilmer. Du kommer aldri til å glemme en alarmerende frisert Matthew McConaughey i rollen som synlig hodeskadd aksjemegler-kakse og chanter. Den blide samtalen med FBI-mannen om bord på yachten er en nytelse av smilende aggresjoner og intens understatement. Scenen der Jonah Hill (han er også ekstremt god) og DiCaprio tar et dop som de tror ikke virker. Masse-suggesjonen i et rufsete aksjemegler-firma der alle galningene, alle de alminnelige har fått en sjanse til å parodiere den amerikanske drømmen: Alle kan bli til noe i Amerika! Han med matta, han som brukte fem år på high school, blessed are the meek, for they shall inherit the earth. Og de gjør. Gjett om de gjør. Penger forvandler dem til villdyr som ingen noensinne ville finne på å frede.

La oss si det sammen: Penger er konsentrert aggresjon. Dop er egentlig også konsentrert aggresjon, for det slipper dyret fri. Sex er også aggresjon, for når penger gjør menn uimotståelige, kommer det latente kvinnehatet fram. Nå har de endelig beseiret de bitchene som fikk dem til å føle seg små.

Du kan tro at du ser en vittig film, men den er som en saudi-arabisk bannbulle («päpstliche Urkunde über die Verhängung des Kirchenbannes») mot Vestens gudløse tilbedelse av sex og dop (rock mangler). Jeg ble deprimert av den. Hvis du blir glad, trenger du ny fastlege. 2013.

Fryktens sommer

Viasat4 02.30

fryktens sommer-2

Freddie Prinze jr. og Jennifer Love Hewitt på sommerferie: Han i varm genser, hun i undertøyet.

terning 5 liten I en sommersløv fiskersmåby dumper en ungdomsgjeng det antatte liket av en antatt ukjent i havet fordi de kjørte på det, men neste sommer begynner mystiske meldinger og mord å mare. Skuespillerne er med fordi de tar seg bra ut i trange misunnelses-klær, og handlingen skal ikke føre til at noen mister troen på at de en gang kan bli manusforfattere. «I know what you did last summer» er en hjernedødt naiv ungdomsgrøsser i den retroistiske begeistringsbølgen for «Fredag den trettende»-filmer, men den er samtidig et slags livsmotto fra Dagbladet. «Vi liker det som laga oss». Sarah Michelle Gellar, Jennifer Love Hewitt, Anne Heche. 1997. 1 time, 40 minutter.

Tirsdag 21.11.– Kald tirsdag med det tabuiserte raseordet “engelskmann”

 

The bank job

Viasat4 23.45 og Netflix

terning 4 liten En setning som ikke gir mening: Det er minusgrader på Vestlandet, så i dag skal vi se på en engelskmann. Men jeg gjør det i trass. Og jeg bruker den kontroversielle rase-betegnelsen engelskmann, sjøl om den egentlig betyr et menneske med pisserødt hår som blir solbrent og får hudkreft hvis du setter ham foran en 65 tommers TV-skjerm og lar ham se langrenn fra Lillehammer. Årsaken er åpenbar. Vi må alle bekjempe de fascistiske bokbrennerne som tabuiserer og fjerner ord. Ord er verktøy. Ingen ord er overflødige, sjøl om de feige PK-folka forsøker å bagatellisere det hver gang tilhengerne deres driter seg ut ved redigere i ordforrådet. Så derfor. En engelskmann. Der skrev jeg det igjen!

Men til filmen.

bank job, the

Jason Statham med tre fine ting: Hår, frakk og Saffron Burrows.

Jason Statham har gangster-kred, men resten av denne filmen er så autentisk at den mister troverdighet.

«The bank job»handler om alt det som i klassehatersamfunnet England er mer populært enn åndsfrendene Brumm og Beckham: Stivleppa gamle lordmenn med harde konsonanter, kurrende vokaler og dresser som ble håndsydd i Buckingham Palace, får oppleve at ballene deres blir sparka hardere enn på Wembley, fordi de gikk til hemmelige horer og fikk kjetting og pisk. Ifølge filmens hemmelige fortelling ranet en uvøren gjeng av uvettige bakgårdsforbrytere bankboksene til alle de uskikkelige kaksene i London. Det skjedde i 1971, og James Bond var den hemmelige oppdragsgiveren fordi en av boksene angivelig inneholdt bilder av kjønnslivet til prinsesse Margaret i Karibien.

Filmskaperne har lagt to og to sammen og fått sex. De lager en gammeldags britisk ranerfilm med humorvri, og alt blir følgelig like klassisk britisk som solbrenthet og stygge tenner. Kvinnene kler av seg på overkroppen og likner ei uke med The Sun. Enkle menn med syngende cockney-dialekter studerer arkitekt-tegninger og forbereder bankran, og så graver de mens politiet står ved bankdøra, og så tar de byttet.

Neste avdeling: Alle er oppbrakte. Gråhåra samfunnsstøtter ser skremt på hverandre og sier «my dear», mens slimålene i Soho må ha tilbake regnskapsboka med navnet på alle de skitne politimennene i London. Skygge-operasjoner og taushetsaksjoner og hemmelige avtaler knyttes sammen i et slags nettverk av tilfeldigheter og nødvendigheter, og så skjer det som må skje.

Det er egentlig ganske underholdende hvis du tåler den tiltakende lukta av gammel pølse. Det er antakelig også troverdig hvis 1971 virkelig var så dødsdopa at idioter kunne grave med pressluftbor under bank og snakke om ran på åpen walkie. Vel. Det skjedde. Men filmen har ikke fått det til å se sannsynlig ut. Man må jobbe med virkeligheten for at den skal fungere. 2008.

SAFE

Netflix

safe

Jason Statham med kineser. Oisann. Enda et tvilsomt ord.

terning 5 liten Det finnes menn og det finnes menn. Hvis du egentlig har tenkt å reise en tur på landet med en stødig allround-mann som selv uten manus kunne stirre Mitt Romney til taushet, ville du velge Liam Neeson. Men «Taken 2» avslører tydelig at den seksti år gamle bokseren ikke beveger seg som en sommerfugl lenger. Jason Statham derimot. Han spiller rennesteinsprinsen Luke som en tilnærma navnelik tegneseriefigur. Når Statham raserer en bar, minner han aldri på en skøyeraktig ballettdanser med egen pilates-trener. Det er noe ved den Svarteper-mørke skjeggrota hans. Det er noe ved de kompromissløse bevegelsene. Jason fra Derbyshire (på stupelaget til England i VM i 1992) mangler tvilens tålmod, han ser aldri ut som om han tenker seg om. Statham er en ekspert i kickboksing og andre orientalske skadeligheter, og det syns.

«Safe» starter med at vi blir kjent med ei kinesisk jente som mestrer matte så godt og hukommelse så nifst at hun ville fått medisiner i Norge. Det er den triste tolvåringen som skal huske tallkombo for kinesisk mafia i USA.

Statham frilanser som nevekjemper i det lille mørket nederst i samfunnet. Fordi han avviker fra fiksing blir han så uvenner med russerne at de dreper kona hans og lover å utrydde alle som blir hans venn. Han kan ikke heie på et fotball-lag. Han kan ikke ha yndlingsfugl.

Så når Luke fra The Lowlands redder jentungen fra atskillige lov-overtredere, utsettes hun egentlig for samme fare som små sporven. Ikke bare fordi mannen med den stygge lua liker henne, men fordi han er uvenner med alle: B-gjengen, A-gjengen, Trini Lopez og Frank Sinatra, Kjell Karlsens Orkester, Rabbids og den egentlig pensjonerte Gule Pass Banden. Slitne, skurkete etterforskere forfølger dem, russiske innvandrere forfølger dem, kinesere og trafikkpoliti.

Det er her Stathams troverdighet blir så viktig. Han kan gjøre ting som med andre skuespillere ville se ut som Cirkus Arnardo. Han knuser en bar og et kjøkken med overstadig overbevisning og siden krasjer han et kasino.

Du unner ham alt godt, for Jason er antakelig den største noensinne. 2012.

The transporter

Netflix

transporter, the

Statham bærer Qi Shu, som er taiwaneserinne. Enda verre!

terning 5 liten Franskmenn skal bonke biler. Når man først har vennet seg til det kulturhistorisk bitre ved at Luc Besson-produserte filmer ikke har verdighet, blir det lettere å innrømme at franske filmskapere omsider har funnet et felt de behersker. Fransk action på svidde micheliner er inne i en blomstringsperiode.

Når sola skinner langs Rivieraens Aqua Velva-hav, der kvite yachter flekker blåfargen som sportsflekker på Arne-laken, husker man gamle Bond-filmer, gamle de Funes-filmer og Rosa Panteren-tøysete liksom-spenning fra før hjernecellene ble oppdaga og folk snakket som om de tenkte med tåneglene. «The transporter» starter med at frilans-sjåføren Jason Statham avviser å kjøre tre i stedet for bare to vrøvlete bankranere av hensyn til finregulerte støtdempere. Da er vi tilbake i de blide klovnerienes solskinn.

Briten Statham fra «Snatch» har regler for sin puristiske kloster-kriminalitet. En av dem er aldri å åpne pakken. En transportør skal vite ingenting. Da han bryter regelen og finner en musete japansk dame i 20 års alderen, forfaller yrkeslivets enkelhet, og ansvar oppstår. Alvoret er anestetisk. Kjøringa storarta.

Nei. Det er ikke handling i sånne filmer. Slutt å mase med det. 2002.

Crank

Netflix

crank

Løpende engelskmann i kittel. Rævva bar faktisk.

terning 5 liten Hva var sannsynligheten for at bølle-briten Jason Statham skulle dukke opp i en god og ukjent, koffeindrevet banditt-action sånn uten videre? Som vinteren i Stavanger. Nær null.

Men selv om tarantiner og ritchier i hopetall har klisjert gangsterfilmene nesten til døde de siste åra, går det faktisk an å lage noe som føles friskt. Statham spiller en leiemorder som blir forgifta av et stoff som gjør at han dør hvis hjerterytmen går ned.

Derfor har han et improvisert samleie med dama si (Amy Smart) midt på det folkerike China-torget i London. Vittig rølp.

«Crank» er full av halvville detaljer, og den er handlingsrik på en uskyldsrå. 2006.