Lørdag 21.10. – En ganske streit lørdag med noen bra ting innimellom

 

Dredd

NRK1 23.35

terning 5 liten Jeg hadde aldri trodd jeg skulle finne «Dredd» på NRK1, og det må bety at det finnes et skjult budskap som jeg gikk glipp av. Noe om at sånn kommer det til å bli, eller sånn er vi blitt, med pronomenet «vi» som et pragmatisk erstatningsord for «dere». Men det er ellers en lørdag med mye dårlig og mye gjentatt, en slags Fretex-dag i normalkanalene. Jeg vurderer om jeg skal starte om igjen på TV-serien «The newsroom» fordi Aaron Sorkin skriver verdens deiligste samtaler. Kapitulasjonens tid er her. Bortsett fra det så er det ingen sjanse for at snøen kommer denne helga, sjøl om det skjedde for sju år siden. Ha det fint for det om. Oktobersnø er en forgjengelig kjærlighetspartner.

Men til filmen.

dredd

Sylvester Stallone er dommer og utøver.

Heller ikke 1995-versjonen «Judge Dredd» var påklengende munter, men årets «Dredd 3D» markerer en gjeldende rekord i dysterhet for denne dimensjonen.

Jeg vil tro at den holder stillingen til «Schindlers liste» blir nyutsendt i 3D.

Filmen handler fra ei stråleskadd framtid der 800 millioner mennesker bor i en blanding av slumruin og morgendags-mareritt. Blokka Peach Trees rommer 75.000 av de skitneste fattigfolka i filmhistorien og er altså omtrent sånn som SVs miljøvernminister i sin tid ville at vi skal bo framover, en visjon om tetthet og tristhet som er overtatt av Stavanger Høyre. Der hersker en vansiret Lena Headey (Ma-Ma) over et selvmorderisk mafia-kollektiv uten nåde, og hun selger Slo-Mo-dopet som gjør at tida nesten stanser.

Til Peach Trees kommer Dredd (Karl Urbans kjeve) og den synske lærlingen hans. Urban ser ut som en halvåpen garasje og snakker slik stålbørster gjør. Olivia Thirby må være dette årets funn, og hun spiller dommer-aspirant med personligheten til en litt schizofren sosionom. De to utsendte panser-juristene blir fanga av Ma-Ma i hennes ugjennomtrengelige stålslott, og så begynner skytinga. Handlingen tar seg nedtrykt og uskjønt gjennom flere nerveslitende vrier, og du skal ikke være flau hvis du bekymrer deg for hvordan det skal gå. Det er en spennende film.

«Dredd 3D» er stort sett laga i streit skitten-realisme, men slo-mo-hallusinasjonene gir logikk til en stilisme som overgår John Woo og får 3D-teknikken til å framstå som en velsignelse. 2012.

Der Untergang

NRK2 22.00

untergang, der

Bruno Ganz lager en diktator-karikatur i en alvorlig film.

terning 2 liten Da den krumbøyde Adolf Hitler og kona hans omsider tar mot til seg og begår selvmord i Berlin-bunkeren, gjør det mindre inntrykk enn avliving av aldrende hund. I to og en halv time får vi følge føreren og hans forskrekka stab mens det går merkelig langsomt opp for dem at krigen er tapt og at de kan vinke til russiske soldater. Det føles helt likegyldig. Noen viser meg verdenshistoriens råeste idioter og lager en slags soulsåpe av dem.

Dessuten finnes det ingen gåter rundt Adolf Hitler. Han er en utsnakka gubbe. Men fremdeles har ingen laget filmen som forteller om de merkelige menneskene som fulgte ham – et historisk lemen-løp som bare blir rarere og rarere jo mer man tenker over det.

I «Der Untergang» myrder fru Göbbels sine barn én etter én, og de var mange. Sammen med mannen sin er hun på sett og vis den nasjonalsosialistiske galningen i filmen, og de andre fortoner seg som nesten-normale uniformsstatister i verdenshistoriens globale kripskorps. The Universal soldier. Really not to blame.

«Der Untergang» har ingen holdning, bare handling. Hitler skildres som en pittoresk Parkinson-pasient eller en Dickens-skurk. Du kunne ha funnet ham i det eksotistiske bak-London eller ved en pubdisk. Bruno Ganz spiller ham på skuespillervis; detalj-besatt og uten egentlig mening. Alexandra Maria Lara besjeler den unge sekretæren med en klarøyd uskyld som kunne vært henta fra en nazi-plakat. Mot slutten sykler den ubesmitta nazidama og den lyshåra guttungen på samme sykkel inn i en gulnende framtidssol, en uanstendig optimisme som kunne vært laget for Mel Brooks oppdikta musikal «Det våres for Hitler». Dette er sånn tv-serier skildrer folk: De nistirrer på det banal-psykologiske og det opplagte og analyserer ingenting.

Filmen foregår nesten bare inne i bunkeren i Berlin. Skal Hitler og folka hans flykte, og hvor kan de dra? Føreren gir meningsløse ordre med høy stemme, men er også en underlig snill onkelolding på 56 år som krøker seg rundt og ser på de unge med tårevåt sympati. Innimellom får vi se hvordan Berlin og Berlins befolkning blir langsomt ødelagt. Massive menn i grønt tar oppgjør med seg selv og sine. Den gode lege med stålblikket hjelper til på lasarettet og sager beina av hylende menigmenn.

Mange vil sikkert ha glede av dette, fordi de tror at historiens flik er løftet til side sånn at de får ta del i årets Hitler-reality. Sånn er det ikke. Dette er en ganske vanlig sentimentalisering av personer fra historien, og den forteller ikke mer om virkeligheten enn «Alexander». Mange vil også ha glede av Bruno Ganz’ rolle fordi den er så detaljrik. Det er dem vel unt. 2004.

Night passage

NRK2 00.30

night passage

James Stewart og Audie Muprhy in ein wester.

terning 5 liten Den svære greia ved denne filmen er Audie Murphy. Den strippersøte amerikanske ungdommen ble først krigshelt, og deretter spilte han cowboy som liknet litt på Mickey i Vill Vest. I denne filmen fra 1957 er han sammen med James Stewart, men det er Murphy du vil se. Filmen handler om en vanæret jernbane-ansatt (vanære var noe som kunne ramme folk den gang de ikke snakket ut om det og la seg flate) som beskytter lønnsutbetalingene mot banditter for å bevise hvor grei han er.

The departed

Norsk TV2 22.50

departed, the

Leonardo DiCaprio i den bistre perioden.

terning 3 liten Etter at besynderlig store deler av verden behandlet Scorseses «The departed» som om filmen skulle vært et nytt Brownangelium, var det spennende å se filmen igjen på DVD. Hva i den forurensa atmosfærens navn var det alle disse folka ble så begeistret for?

Det går ikke mange kvarterene av filmen før man får en mistanke om at de gjorde som de pleier: De lot seg imponere av det alminnelige. Grøss og ferkings gru. Alminnelighet er det mest synlige kriteriet på suksess for tida, og man kan skylde det på fjernsynet eller langtidsvirkningene av Bondeviks hårfasong, men interessant er det i hvert fall.

«The departed» gjør en uopprettelig feil. Regissøren lar Jack Nicholson spille en lavpanna gategangster-sjef fra Boston-barene slik han spilte den første halvtimen av «Livets lyse side» og samtlige halvtimer «Heksene i Eastwick». Ikke relevant. Det oppstår et mishag med skuespillerens karakter-drepende jåleri som smitter over på opplevelsen av filmen.

Det gjør ikke saken bedre at Leonardo DiCaprio, som faktisk er ganske god når han jobber for faderlige regissører, myser som en trangøyd Aukrust-pensjonist hver gang han skal se farlig, redd eller seksuell ut. For porselensbebien DiCaprio med snudd caps aner ikke hva han skal gjøre med denne rollen, og han virker søkende som en litt voksen ungdomsskole-elev som jobber i gangsterbransjen i arbeidsuka. Litleleos utroverdighet smitter i sin tur over på hederlige Matt Damon, som går rundt med den ulkeaktige måpemunnen sin – mer et American Pie-avkok enn rå politimann i dobbeltrolle.

Denne filmen burde vært laget med mannlige skuespillere som kan få til å se ut som om de spiser brukte eternitt-panner og bare kysser skitne barseter i skai. Når skuespillerne faller ut, virker også den kompliserte kjønnsbanningen deres umotivert, og så får man det for seg at de karikerer regissør Scorseses sykelige behov for aldri å bli forveksla med 53 kilo pinglete pastor.

Og så smitter dumskapen også over på Mark Wahlberg, som antakelig kunne ha sett ut som en mann hvis det ikke var for at han henger ute med småkrypa fra animasjonsavdelingen.

Historien i «The departed» er ganske bra, for den er i hovedsak lånt av de flinke Hong Kong-folka. Og Martin Sheen er bra, og Alec Baldwin er en påminnelse om hvordan en mann ser ut. Men ingenting redder påvirkningen fra den forutsigbare fader Jack. 2006.

Pirates of The Caribbean: Dead man’s chest

TVNorge 21.30

pirates of the caribbean - dead mans chest

Johnny Depp på besøk hos urbefolking.

terning 4 liten Johnny Depp var en klok skuespiller. Han gjentok aldri de avhengighetsskapende filmskikkelsene sine. Ingen Ed Wood 2. Ingen Donnie Brasco eller de Marco 2, ingen Raoul Duke 2, ingen Isabod Crane 2. Årsaken er åpenbar: Gjentakelse kommer fra sjølfornøydhet og egenfeiring, og når man er så bra som Johnny D. kan begeistringen være forståelig, men den er utrolig ukul.

At Depp gjentar sjørøver-overraskelsen Jack Sparrow er hyggelig og generøst, men ukult. Kinogjengere vil like at han gjør det, for kinogjengere kan like at Kiefer Sutherland repeterer steinfjeset sitt hvert eneste år. Men Depp er en en fyrste. Han skal være ny hver gang. Mannen beveget seg allerede i den første filmen rundt i en slags somnambulistisk, androgyn rus, som om han var en usedvanlig steina karnevals-transe på vei hjem langs stranda. Han snakket med rutinert spritaksent, og mimikken så ut som en synkroniseringsfeil.

Sånn gjør han det fremdeles.

Det kunne vært ålreit hvis historien hadde utviklet seg. Men den tråkker egentlig bare rundt i den første filmens rot: Handlingsrester blir resirkulert, oppblåst, utvida og strukket så langt som tyggisen rekker og vel så det. Fremdeles hviler hele filmen på Johnny Depp, og han er egentlig blitt en slags Potter, en fjortis-gjentakelse for de grådige.

I «Død manns kiste» skal Bloom og Knightley henges fordi de hjalp Sparrow å flykte, men de slipper hvis Bloom skaffer piratens kompass. Snork. Sparrow har sin egen kamp. Han leter etter hjertet til Davy Jones, som har blekksprutskikkelse og er kaptein på Den Flyvende Hollender. Litt bedre. På den flyvende hollender finnes Orlandos pappa Stellan Skarsgård, som bærer kledelig sjøstjerne ved sitt fraværende øre og også har tapt sin sjel. Ok fyr. Ute i den relative størrelsen vi kaller Havet, slåss Bloom og Depp først med kannibaler, deretter med demoner – og så dukker Keira Knightley opp som en slags fotballhustru og posher seg inn i historien. Dobbeltsnork. Mens de andre trues av Kraken, søker hun maken, og før vi vet ordet av det, nedlegger dama til og med fryktinngydende djevlesjømenn som likner uhyggelig på solgjæra fiskemiddager. Før vi vet ordet at det begynner også Bloom å gi ordrer til folk, sjøl om han fremdeles bare ser ut som en følsom, irsk Grand Prix-sanger.

Det er ikke kult. Det er desperat. Manusforfattere som plutselig skulle skrive to filmer, har henfalt til Jackie Chan-lettvintheter og mye dumt. «Pirates of the Caribbean» er blitt en orgie i selvfølgelighet – og innimellom slår den til med noen minuttkorte super-påfunn som slår pusten ut av deg. Men sjørøvere skal gå planker, de skal ikke kjøre dem, og noen spektakulære høydepunkter redder ikke to og en halv time med alminnelighet.

Selvfølgelig vil dere se den. Hva skulle dere ellers gjøre? Lese ei bok? Men sjørøvere skal gå planker, de skal ikke kjøre dem. 2006.

Waitress

TV3 19.20

terning 3 liten Keri Russell fra «M:I3» er en ulykkelig gravid servitør i det ubønnhørlige syden i USA, men så kommer det en ny mann til byen, og så stiger håpet. Romantisk komedie fra 2007, laget av Adrienne Shelly.

Fast & furious 5

TV3 21.30

fast and furious 5

Paul Walker og Vin Diesel i frisk luft.

terning 5 liten Her er gaven til Al Gore. De moskus-aktige mutantbilene til Vin Diesel og Paul Walker spruter så mye CO{-2} at det blir badevær på Pluto, kruttrøyken driver tett som allergiker-kvelende London-skodde og damene er så heftig sminka at det kommer til å smake parfyme av blylevra til torsken i Barentshavet. Så er det en god film? Selvfølgelig er det ikke en god film. «Fast five» er laga for de som fyrer gaselle-grillinga med gamle Bergman-filmer, og hvis noen regisserte inn en troverdig samtale i en F&F-film, ville de personlig ha spydd på bibliotektrappa. Se det i øynene: Til og med lyden av denne filmen ville blitt sensurert bort i et land med Venstre i regjeringen.

Den forrige Fastandfurious-fantasien startet med at de tauet en tankbil baklengs. ! Det var stort. I denne hviner piranha-racerne vepsete nedover motorveien og befrir Dominic fra fangetransporten, og det er egentlig ikke så flott. Deretter tar folka seg til Rio de Janeiro, der fattigdommen blomstrer som obeliaer oppover favelaen. Handlingen sleper seg i gang med desibel-bærende familiekrangler, for dette er en film med nærhet og slektskap. Derfor dukker også The Rock opp som amerikansk agent og skal ta alle, og sammen med ham jobber en brasiliansk Carola. Dette er en vanskelig slekt, men Vin Diesel og Dwayne Johnson har så mye som binder dem sammen. Begge har salatfiendtlige hannku-kropper som vil glede de selvvalgt overvektige. The Rock har riktignok fått et sesongkorrekt Osama-skjegg, mens Diesel nå drønner så sekssylindra med stemmen sin at det er like før han blir påmontert eksospotte. Han har imidlertid Bjørn Eidsvågs smil.

Paul Walker blir litt anonym i selskap med de store guttene, og han sitter mest og holder Jordana Brewster i hånden! , mens hun smiler befruktningslurt med Meg Ryan-munnen sin. Familie er ordet denne gang. Fast and familiar. Handlingen beskriver hvordan flyktningene fra USA forsøker å stjele forbrytersedlene i verdens tjukkeste pengeskap, og jeg kan ikke reise meg herfra uten å røpe at slutten er overdådig murbrekkersk, da den fanatiske bilsekta sleper flere tonn jern gjennom Rio-gatene som om de spilte Angry Birds med faste og flyttbare installasjoner. En fin og følsom familiefilm er det også. Alle får noen der hvor sola skinner. 2011.

American sniper

TV2 Zebra 21.00

american sniper

Bradley Cooper spiller den triste soldat.

terning 3 liten Det følger bare én vesentlig sannhet med denne filmen: Vi her i Norge er ikke i krig, amerikanerne er. Dette er ikke vår film, for vår felles bevissthet og vår oppfatning av livet tilhører tilværelsens betraktende twitteriat. Vi er humanismens cheerleaders som sitter i trygg avstand fra banen og roper moraliserende motstridelser. Vi er en blanding av Apeberget på tribunene og de to gubbene i Muppet Show. Når alt kommer til alt, er det ingenting som angår oss.

Derfor trenger vi verken helter eller skurker. Vi kan holde oss med behagelige mellomting, versatile og relative skikkelser som er verken Peer Gynt eller både og Brand, og de plasserer vi inn i livssynene våre slik en flink unge leiter seg fram i puslespillet.

«American sniper» er en film om en såkalt autentisk helt. Sniperen Chris Kyle drepte 160 irakere og en syrisk snikskytter, og Clint Eastwoods film behandler ham som en blanding av familiegravsted og nasjonalmonument.

Som film er «American sniper» så uinteressant at det nesten er vanskelig å holde seg våken. Historien er hentet fra ei hyllestbok, og manuskriptet tar oss gjennom så mange sjøldaue og forlengst forstøva klisjeer om soldater og familier at det fortvila sukket ligger på lur gjennom hele filmen.

Når sukket likevel ikke kommer, skyldes det at dette ikke er min film, det er ikke vår film, det er et stykke USA. Når Kyle ser 9/11 på TV-skjermen er det for oss enda en framvisning av begivenheten som beviste at Bush var en dust. For amerikanere er det et symbol på uventa og uakseptabel sårbarhet, og Kyles liv drives av at han må ut av landet for å beskytte USA og familien sin, for faren har lært ham at det bare finnes tre typer mennesker: Rovdyra, sauene og fårehundene. Far ba ham være en fårehund, en som passer på flokken. Så han melder seg på spesialsoldat-trening som 30-åring og blir en begava sniper. Hvis målet er levende, kan han treffe det.

Som en nokså romlende dansegolv-bassgang eller jammer fra resonanskassen i den store celloen musiserer historien også hans smerte ved å måtte ta liv. Men etter hvert oppdager han at barmhjertighet ville ha ført til døde kamerater, og en fårehund relativiserer ikke liv. Han passer sine liv. De andre passer røkla.

Eastwood forsøker å få til en halv actionhandling ved at den stolte amerikanske helten har en nemesis. Det er snikskytteren Mustafa som til og med har vært i OL, og 1000-meters-trefferen er mannen han må ta før rifla kan legges til hvile.

Mot slutten setter Eastwood også opp en Alamo-kloning, der soldatene som skal hevne kameraten Biggles, havner i en sandstorm og et western-fort mens iraks utallige indianere vrimler femtitallisk fra alle sider for å ta dem. Det er engasjerende, men for seint. Eastwood har vandra lojalt fram og tilbake mellom store dåder på slagmarken og såre samtaler i heimen, og vi er slitne i gjenkjennelsen av alle disse forsøkene på å selge det bastardiske avkommet fra parringen av virkelighet og virkelighetsflukt.

Filmen er full av forståelig forenklings-sentimentalitet, den forteller kritikkløst som en nett-tabloid samtidig som den beveger seg slik en feature-artikkel i et magasin gjør. Dette er patriotisme i hytt og vær.

Litt om film og virkelighet: Det finnes ikke helter i virkeligheten, for virkeligheten er puristisk: Et sted uten helter og skurker, et vakuum uten religion eller moral, uten følelser og uten dramaturgi. Virkeligheten er det vi alle kan dele, uansett hva slags preferanser vi har og uansett hvilken livsstil vi tilhører. Virkeligheten er ufilmbar. Hendelser kan filmes, men de blir ikke gjengivelser av virkelighet, de blir tendensiøse minner.

«American sniper» er bare en pompøs actionfilm, en røver som sprader og breser, et sentimentalt, patriotisk soldat-epos. Jeg vet ikke riktig hva vi skal med det. Men jeg kan skjønne at amerikanerne vil ha det.

Bradley Cooper er virkelig ikke yndlings-skuespilleren min, men han funker ålreit. En liten stund var jeg redd for at jeg måtte se ham spille gal for annen gang, en opplevelse som jeg er villig til å spasere over sjøen til Haugesund for å unngå, men det skjedde ikke. Ikke noe galt med Cooper. Sienna Miller spiller den kjedelige, uanselige hjemmekona som egentlig bare har fått én eneste replikk i hele filmen: «Jeg føler at du ikke er her hos oss selv om du er her». Det er forslitt soldathustru-dramatikk fra TV-serienes reservoar av vulgær-feministiske tåre-sugere.

Ungene hans er likegyldig behandla.

Jeg skal fortelle om helter og unger, ganske kort: Hvis jeg uheldigvis kom gående ved en råk i isen og så en hund som holdt på å drukne, og dersom jeg i føleri og overmot kasta meg i vannet og døde av det, ville jeg for noen vært en helt. For ungene mine ville jeg vært en bølle og en idiot som hadde tatt fra dem noe av det kjæreste de hadde. Det perspektivet mangler filmen. Ungene er statister i en ekkel, voksen hasard.

Og enda verre: Filmen må jo følge boka sånn noenlunde, så slutten er teit. Jeg bare nevner det. 2014.

Mad Max 3: Etter Thunderdome

TV2 Zebra 23.35

mad max beyond thunderdome

Mel Gibson tar slegga i bruk.

terning 5 liten Jeg fant anmeldelsen fra november 1985, en liten tospalter nederst i venstre hjørne på ei vanlig nyhetsside. Det var den gang. Den ble skrevet på skrivemaskin. Ting ble litt stivere på skrivemaskin.

Hva man måtte mene om tiden etter atomkrigen som eventyrfortelling for bildeglade barn: George Millers tredje Mad Max-film er forrykende og rørende underholdning, et lite mesterverk av et balansenummer på grensen mellom det subtile og det banale.

Fra de andre Mad Max-filmene vil noen kjenne igjen den kalde leken med nesten surrealistiske kostymer og utstyr. Kjøretøy som ser ut som om de er drømt av en gal skraphandler og klesdrakter og hodeprakt som kommer fra et sted mellom det gamle Rom og innerste Punk City. Vi kjenner også igjen den rituelle volden, teatralsk og ubønnhørlig. En vold som hører hjemme i det siste moral- og illusjonsløse samfunnet.

Det som gjør «Mad Max beyond Thunderdome» mykere og mer egnet som underholdning for flere enn noen triste undergangs-nevrotikere, er en sleip, men rørende omgang med barn – og med dem også det folk faktisk tror på.

Filmen vandrer virkningfullt fra det groteske Bartertown, der Tina Turner regjerer et perverst rettssamfunn, til en barnestamme i en bortgjemt oase. Der bort de som tror på fremtiden. I den uhyggelige sammenhengen virker barne-ansiktene vakrere og den naive fremtidstroen deres mer gripende enn den ville ha gjort i en annen film.

Barnas tro på kaptein Walker som skal føre dem til det forjettede land og Mel Gibson som en slags Moses som fører dem gjennom ørkenen, er selvfølgelig helt på grensen til det parodiske. Men vi svelger det.

Og før filmen kommer så langt: Når Mad Max kjemper mot monsteret, avslører også det seg som et barn. Den vanvittige oppgjør-scenen med motstandere som henger i strikker under en kuppel av skrikende mennesker, ender med barne-ansikt i nærbilde. Det er akkurat nær nok grensen til det sentimentale til at «Mad Max beyond Thunderdome» blir en god film. 1985.

Miss Undercover 2

TV2 Livsstil 21.00

miss undercover 2

Det er ingenting bra å si om dette. Ingenting. Og drakta krenker kyllingene som hver dag blir massakrert i milioner.

terning 2 liten Sandra Bullock er ett av de virksomste retro-midlene i moderne film. Når hun smiler skjelmsk, kan man høre døde kalenderblad gjenoppstå. Ved hjelp av strikkejakke, semska veske, snøfting og usikre guttejentesmil gjeninnfører hun naiviteten fra det sterkt uønska nittitallet. Alt er underlig annerledes. Skurken ser ut som en jødisk standup-komiker og agurkimportør. William Shatner blir kidnappa av Hells Angels-aktig småskurk med hovedfag i kunsthistorie. Regina King er hyrt inn som Politiskolen-aktig Martin Lawrence-purk. Bullock har lagt seg til Julia Roberts-hår. Dette er en film der alle er litt rare, som i «Spanerne» og «Speed».

I oppfølgeren er underlige Gracie Hart blitt en nasjonal kjendis, og derfor ansetter byrået henne som talkshow-spesialist og fast FBI-fniser. Det fører til en del scener som vil få nærbilder av ørevoks til å virke tillokkende. «Miss congeniality 2: Armed and fabulous» har noen av de verste oppfølgerscenene du har sett i hele ditt liv. Noen av dem foregår i Las Vegas, og flere har med et transvestittshow å gjøre. Men vi ser Sandra Bullock likevel, bare for at hun ennå er der. 2005.

Dinner for Schmucks

Max 21.45

dinner for schmucks

Steve Carell og Paul Rudd på fest.

terning 2 liten Denne amerikanske komedien er den amerikanske versjonen av en film av den franske omgangssjuka Francis Veber. Man kan ta alle forholdsregler. Man kan nekte seg filmtitler med accent degue. Man kan helle ketchup på trøflene. Vulgære Veber dukker like fullt opp også i kontrollerte, vaksinerte miljøer.

Paul Rudd jobber for et litt rart firma: Før du får innpass hos eikebord-guttene med pjolterfjesa må du møte på sjefsdinner og ha med deg en raring som alle kan drive gjøn med. Rudd blir uheldigvis kjent med Steve Carrell, som er en ensom og hjernefattig fyr som sitter hjemme og stopper ut døde mus til romantiske nips-tablåer for å kompensere at kjæresten ikke ville ha ham mer fordi han etter mange år ikke klarte å finne hennes klitoris. Som han mener hun hadde i veska. Carell spiller altså ikke en søt raring. Han spiller en dypt tragisk person.

Carell kaster seg inn i Rudds liv med en ufølsom rydde-vilje som man egentlig må være Nav-ansatt for å få til. Det finnes liksom ikke noen logikk i skildringen av tullingen, og det finnes i hvert fall ikke forstand i at han mot slutten av filmen skal bli en rørende skikkelse og hovedpersonens beste venn i hele verden. Humoren dør bråkvikt, og ved bisettelsen deltar også en ubegripelig sjablonisert sveitser og et animalsk kunstnerdyr.

Hvis den urimelige farsen hadde utviklet en slags konsekvent, magisk-realistisk galskap som endte med at alle enten ble tvangsinnlagt på Nordagutu jernbanestasjon eller sendt til Paulo Coelho for å bli kastrert mellom to aforismer og sjokoladepudding, skulle jeg ha tilgitt den. 2010.

Overhengende fare

Max 24.00

overhengende fare

Harrison Ford er Ryan.

terning 5 liten Tom Clancy er den sterkeste eksponenten for klinisk action. I film etter film dikter han om de udiktbare; de kjedelige dressene som mosjonerer slips fra mahogni-makt til kontor-teaknologi og innbiller hverandre at de styrer verden uten å vite at verden er ustyrlig og bare trenger et lite virus for å bryte ut i ødeleggende latter.

«Clear and present danger» er den tredje filmen i en annerledes helteserie om CIA-mannen Jack Ryan, en ulvesky og sær kontor-kåbbåi med så komplisert karisma at man trenger grunnfag i statsvitenskap for å verdsette den.

I denne filmen får han den amerikanske presidenten som motstander, og det er ikke fordi Hollywood har sluppet opp for fiender fullstendig, men fordi forholdet mellom USA og mannen i det ovale kontoret etterhvert er blitt pubertetsnevrotisk autoritets-fornektende.

Presidenten har startet en i og for seg fornuftig hemmelig krig mot columbianske narko-fyrster. Det syns antakelig de aller fleste filmkikkerne er ganske greit, men ikke Jack Ryan, som er en slags «Mr. Smith goes to Washington» og kjører formalistenes løp.

Lenger fra Dirty Harry kommer du ikke, og det er kanskje grunnen til at «Overhengende fare» ikke er så fascinerende. Helten er mer politiker enn politikerne. Clint Eastwood var aldri sånn. 1994.

Life as we know it

FEM 21.00

life as we know it

– Se, hva jeg fant.

terning 4 liten Dette er en kultur-revolusjonær og naiv-visjonær amerikansk komedie der europeerne (utenfor det kjønnspolitisk tilbakestående Frankrike) kan lære at den hvite amerikaneren ikke er integrert i en moderne verden.

«Life as we know it» handler om to unge mennesker i Atlanta. Hun jobber med mat, for hun er dame. Han jobber med TV-sport og har mc, for han er mann.

Mannen kalles Messer, som på tysk betyr kniv. Messer er en Fetter Anton-kul seksual-sekterist som ikke har oppdaget at menn har deltatt i stell og oppdragelse og omsorg av barn de siste 70-80 åra. Han burde vært på sammenhengende livsstil-kurs, han burde vært tatt ut i bakgården og kastrert, han burde vært påtvunget jobb som forstmann på Island eller måttet tjene som gatekjøkken-imam i Texas, som skal være et sterkt integrerende sted for imamer.

Jeg vet at jeg har mast med dette før, og jeg maser mer. Så å si alle de mennene jeg kjenner, har daglig omsorg for unger eller har hatt det. På vegne av den kulturelt integrerte testikkel-bevegelsen blir jeg fornærma når Martini-svimle manusforfattere skildrer fedre som om de skulle vite mindre om egne avkom enn bavianer.

Det hjelper litt at dama er like mye en fjern Disney-fe som mannen. Hun blir også skremt av en ettårings syrligluktende melkebæsj.

Men OK. Katherine Heigl er i ferd med å bli den nye definisjonen på hverdag på samme måte som bombing av Libya er den nye beskrivelsen av fred.

Heigl og Josh Duhamel starter filmen med å avsky hverandre på en slags trusesøkende tøysekopp-måte som ingen lar seg lure av. De har felles venner, og vennene får et barn. For at moroa skal kunne begynne, tar filmen livet av de to foreldrene, og så arver galningene jentebarnet uten å være gift eller like hverandre. Det høres verre ut enn å vokse opp hos Woody Allen og Mia Farrow.

De flytter sammen i barnets hus, og der utfolder seg eller utforsker seg eller utfikler seg en slags fellesfølelse og -begeistring som understreker alle ordspråkene som at like barn ligger mest, og krake søler make, men motsetninger tiltrekninger hverandre og det er bare et halvt år til jul.

Det blir faktisk en ganske trivelig liten komedie. Messer er en ufølsom type på samme måte som Darth Vader. Han brummer ondt, men vi tror ikke på ham, for i forrige film gikk han (Vader) rundt og holdt Natalie Portman i hånda i en hengende hage. Historien blir søtt fri for overraskelser, og gleden er på deres side. Men vi tåler å se på. 2010.

Gone

FEM 23.20

gone

Uff med Amanda Seyfried.

terning 5 liten Amanda Seyfried har øyne som ble laget for triste romanser og oppskakende skogsturer der meitemark og massemaur kaster seg over byfolk og påfører dem zoologiske mareritt. Men det er ikke dyrelivet som vil mjukne deg i denne filmen. I Forest Park har også en antatt seriemorder sin biotop, men Amanda er den eneste blondinen i Portland og dermed den eneste som egentlig tror på at det er Rødhette-farlig å gå ut i skogen også for de uten vin i kurven.

Regissøren Heitor Dhalia er en heftig brasilianer som lager film med den ubeskjedne delen av kroppen, som er hypofysen, der kjønnslivet og det dårlige humøret blir skapt i en nifs symbiose. Han gyver på med vidunderlige usannsynligheter og ei psykiatri-dømt ungjente som fader ikke gir seg på høvla fjøl, men streifer rundt i Stavanger-etterlikningen Portland med ulovlig pistol og Poirot-fakter. Det henger ikke på greip, men vi kom ikke her for å drive med landbruk, og filmen er spennende og dama ivrig og engasjerende fra første scene.

Historien er forbilledlig enkel. Amanda saumfarer skogbunnen på jakt etter hålet der morderen oppbevarte henne før hun rømte. Hun bor med søstera Jennifer Carpenter (lieutenant Debra Morgen i TV-serien «Dexter») i et hus med tusen låser, men en morgen da Seyfried kommer hjem fra natt-diner-jobben, er søstera forsvunnet i bare pysjen. Den mumifiserte åttitalls-helten Michael Paré er politisjef og vil ikke lytte til de psykiatriske, og dermed starter miraklenes tid. Den forskremte ungjenta blir et jaktende hunndyr gjennom Portlands nattevåte gater. Hun forulemper låsesmeden og hans sønn, hun rømmer fra en beroligende overflødighet av politipatruljer, hun vraker biler og bytter biler, hun ringer faktisk til morderen før filmen i påtrengende uaktsomhet bringer jentungen ut i et så lyssvakt skogsmareritt at filmseere med store vinduer skal prise seg lykkelig over at vårsola ble borte. Jeg streama «Gone» på Get, og hd-kvaliteten var faktisk såpass at jeg så litt mer enn Seyfrieds stirrende ulkeblikk i elendigheta.

Og igjen: En ikke egentlig god film, men uventa engasjerende. 2012.

Imagine me & you

TV6 20.45

imagine me and you

Piper Perabo og Lena Headey blir kjærester.

terning 5 liten I denne overraskende gode dramakomedien blir damene virkelig forelska, hinsides seksualteknikk-maset og alt det der; forelska på den opprinnelige måten som kan gjøre parenteser til kjærtegn og trommehinner til erogene soner. Forelska mennesker lurer ikke på hva man gjør, de lar englene føre seg til himmels uansett hvordan kjøretøyet ser ut. Slik kommer kjærligheten ut av skapet (for den har stort sett gjemt seg) med alle sine horn og skavanker.

Troverdige forelskelser på film er sjeldnere enn sympatisk framstilte, rike afrikanere. På ett eller annet tidspunkt oppsto det en sansynlighetstørke i Hollywood med tilliggende elveleier. Overdrivelsene fra actionfilmene må ha smittet over på kjærlighetsparene, sånn at de ser ut som bærere av konstruerte spesialaffekter.

«Imagine me & you» er ikke sånn. Piper Perabo og Lena Headey er rørende til stede.

Perabo skal gifte seg med en herlig mann som ser ut som en uferdig Manchester City-spiller (halvt coaster-samler og halvt kfum-er). Perabo har en tanngard som kan brukes som fotgjengerovergang på motorveien, og hun fanges av den lesbiske blomsterhandlersken Lena Headey – som er Englands egentlige Keira Knightley. Det skjøre erotiske spillet rundt de to lages på den rutinebritiske «Fire bryllup»-måten, og forfatter-replikker drysser som glitter fra stormherja juletre.

Rollefigurene veksler mellom småpene briter og forvanska briter – noen av dem har ansikter som minner om Charles Dickens’ setninger.

Det pleier å være sånn at de fragåtte har elendige karakter-egenskaper. Ikke her. Brudgommen er en herlig fyr – men kommer Perabo likevel til å velge sin Lena?

Uansett: Du kommer til å humre litt fjernt av vittighetene. 2005.

En tanke om “Lørdag 21.10. – En ganske streit lørdag med noen bra ting innimellom

Det er stengt for kommentarer.