Fredag 20.10. – En høstslakk fredag med relevante alkoholskader

 

The hangover part II

Norsk TV2 00.20

terning 5 liten Vi har kommet til det uunngåelige vendepunktet i livet som kalles fredag, den mest oppskrytte dagen i året. Dagen da man gjentar seg sjøl.  Fredagen tilbyr ikke mange store ting i dag heller, men en komedie om folk med alkoholskader er ikke det verste å starte helga med. Fredag er den naive optimismens dag, lørdag er den eufemiserte familiens dag og søndag tilhører mytene om at det er moro å vandre på dårlig vedlikeholdte veier i regnvær med stygge sko og gnagsår. Fredagen er tross alt den beste. De to siste ukene har jeg sett en TV-serie som heter “The Newsroom”, og den er laget for meg. Serien inneholder en fantastisk skildring av de siste idealistiske journalistene i vesten og er følgelig oppdikta. Men den bekrefter også at det er på jobb folk lever. Og så går de hjem og venter på neste dag.

Men til fylla og filmen.

hangover part 2

Tulinger i Thailand. Men underholdende.

Jeg har vokst opp med i den tro at Ingmar Bergman var det vittigste som fantes, så når jeg syntes denne filmen var moro hele tida, så vil i hvert fall dere kose dere. Og ta med bestemor fra Ombo. Gi henne St. Hallvard på Solo-flaske.

Hangover-prosjektet tilhører de fastlåste fortidsmytene som de fleste vil behandle med tilbakeholden skepsis: Kan ikke gjøres om igjen. Men OK. Du skal ikke gifte deg om igjen heller, og det gjør den litt finslige og salige tannlegen Stu. Siden brura er fra Thailand, havner han og kameratene der i bryllup. Bradley Cooper med sjekkehåret. Pappfjeset Ed Helms. Zach Galinifianakis i den psykotisk-infantile rollen som mamboende syndrombarn i førtiårsalderen.

De skulle bare ta en eneste øl på stranda, og de våkner i et hotellrom som Bukowski kunne ha forsmådd, med en avkutta finger, en ansiktstatovering, en røykende apekatt som tukler med pelsdings i senga. Og de har mistet bruras bror, den 16-årige Teddy.

Jeg kan jo ikke fortelle mer.

Men la meg spørre: Hvordan tror dere at munken i rullestol havna på politikammeret, og hva skal de i et No Shit Faraway Rambo-kloster, hvorfor kjefter silkeråskinnet Paul Giamatti sånn før Davids ætt blir forsmedelig oversprøyta av svineblod? Bangkok tok dem.

Slutten er pysete sjøl om Mike Tyson dukker opp igjen, men ellers skifter filmen nydelig mellom det underformulerte og det overdrevne på en måte som holder deg henrykt. Teknikken med å fortelle om opprydninga i stedet for rotet er fortsatt bra, og skuespillerne takler den krevende tilstanden av reflektert panikk.

Det er vedvarende moro. Ikke les anmeldelser. Ææh. De andre sine. 2011.

Aksjon Ipcress

NRK1 01.40

ipcress file, the

Michael Caine kunne kle seg. Ved Joe and the juice like i nærheten av Wergelandsveien i Oslo ligger en butikk som selger sånne frakker.

terning 5 liten Et sjeldent syn. Sidney Furies klassiske spionthriller «The Ipcress file» vises nesten aldri lenger, og det er synd. Michael Caine i 1965-utgave spiller serieagenten Harry Palmer, og han etterforsker kidnapping og hjernevask av britiske vitenskapsmenn (sånne skal visstnok finnes) samtidig som han trøbler alvorlig med byråkratene. Dette var Caines første rolle som helten Palmer – en mann som er navnløs i Len Deightons bøker. Caine fant på fornavnet sjøl. Christopher Plummer skulle ha spilt denne rollen, men ble gudskjelov opptatt med «Sound of music». Caine er den første actionhelten som har hatt briller. 1 time, 43 minutter.

The fast and the furious

TV3 21.30

fast and the furious, the

Sånn kan det gå. Han skulle ha brukt osv.

terning 5 liten Denne filmen står på grunnfjellet i amerikansk underholdning. Der hvor harryene hopper, der hvor «West Side Story» oppsto, som en bakgate-skildring av eksplosjonsfaren ved kjemivanskene i den store smeltedigelen.

«The fast and the furious» tar opp arven fra alt. Den er en fremkomstmiddel-film med innlagt mannsbegeistring. Dette er menn med diesel der andre dufter. Paul Walker spiller en lyshåra og krøllete kubikk-kåting. Walker rir inn i byranchens romslige landskap av Døde Pass-kløfter og gjør seg til uvenns med den store biltemmeren. Denne mytiske skikkelsen spilles av Vin Diesel med et alvor som vanligvis brukes av Martin Sheen når han skal være president i en internasjonal krise.

Alle biler er nybonte. Alle blanke deler skinner som ekstrautstyr til Perleporten. Alle metaller likner animasjonsoverdrivelser.

Skjønnheten ved overdrivelser er virkelig tatt helt ut i «The fast and the furious». Vulgariteten i denne filmen er overveldende, men ikke smakløs. Den tilhører en hederlig, alternativ smak som man skal være intelligent for å kunne gjennomføre. Dette er de andres film, og den har bilscener som vil få eksosen til å putre i den mest flegmatiske Trygg Trafikk-evnukk.

«The fast and the furious» er ikke for de 12.000 Maijazz-intellektuelle, men for den vakre, puristiske ekstrabefolkningen som ikke syns BMW er bil nok. Eurosport viser noe som heter Sidevogn-VM og noen ser på det. 2001.

Fast and furious 4

TV3 23.45

fast & furious

Vanskelig kjæresteforhold for Vin Diesel.

terning 5 liten De østrogenskadde grøftekant-romantikerne som stadig vekk går til angrep på menns bilbruk, vet antakelig ikke at de kødder med et psykologisk primærområde. Mesteparten av menns fysiske og mentale utvikling var ment å forberede dem på at bilen skulle bli oppfunnet og erstatte eselrittets meditasjon med karbonferdas eufori. Alle burde visst at løvetannen ble skapt så motstandsdyktig for at den i framtida skulle vokse opp av asfalten.

«Fast & furious» starter med en bilscene som gjør like godt som fire kalde cola og to paracet. Vin Diesel og hans kolleger stjeler en tankbil-trailer ved å rygge inntil den i fart på fjellovergang, fryse ned krokhektet til trekkbilen, knuse det og kjøre i motsatt retning med tyvegodsvogna. Det er så elegant filma. Det er så nydelig robinhooda at man blir like mett og matt som av vellykka alenesex.

Towboy-Vin Diesel drar deretter fra åstedet for at dama ikke skal gå i dragsuget når øvrigheta kommer. I byen er Paul Walker sprettpurk på hustakene. Det utøves rutinert og tidskorrekt brilleristings-fotografering, klippinga er intuitivt utført av Snåsagubben i stummende mørke. Dette er større enn «Ni liv». Vi liker Diesel og hans kriminologisk riktige tatoveringer, vi liker Walker og hans ulastelige sjetteklasse-fjes.

Diesel ligger under bilen sin i en slags lapdance da han får meldingen om at øgle utskudd har drept dama. Dermed starter hevnen. Diesel er stadig vekk styggere enn en dørvakt, men han har action-kred til langt ut i den paleontologiske tannstillingen. Det viser seg at politimannen Walker er ute etter samme folka, og for å inntrenge seg i miljøet, skal både Vin og Paul kjøre GPS-styrt gateløp med biler som gjør begrepet karosseri-boning til en fjerde trosretning.

«Fast & furious» er en film som ber om enda større TV-skjermer og naboskapsfiendtlig surroundlyd-anlegg. Det får så være. 2009.

The foreigner

Viasat4 22.00

terning 2 liten Ingen ser filmer der skurken spilles av en mann som heter Van Gorkum, som om noen skulle ha funnet ham under åpning av colaflaske. Ingen ser egentlig filmer med Steven Seagal lenger heller. Han har etter mange års iherdig virke som midlertidig actionpåfunn for lerret og skjerm, blitt grabben i graven bredvid. Før fikk Seagal spille film i USA. Nå har han havna på billigtur til Polen og sånn.

«The foreigner» forteller en udechiffrerbar CIA-historie fra det ville Europa, der adelig urbefolkning blir så konkavt vidvinkel-fotografert at maten nesten kommer opp. Michael «Hounddog» Oblowitz er en fotograf og regissør med 1200 omdreiningers tørketrommel-hjerne, og bildene hans ser ut som netthinnefeil etter billig ulandskirurgi.

Da filmen beveger seg til Norge, har de små murhusene stråtak og bilene DK-skilt. Sånt liker ikke nordmenn. 2003.

Half past dead 2

Viasat4 24.00

terning 3 liten Ikke la dere lure nå. Eneren var med Steven Seagal, og denne er med Toutes Egal, det vil si de totalt likegyldige på et slags hukommelsesfransk. Handler om to innsatte som under et fangeopprør slår seg sammen for å klare seg utenfor murene. Vanskelig å holde med. 2007.

Mad Max 2: Landeveiens kriger

TV2 Zebra 21.00

mad max 2

Drivstoffmangel tvinger Max til å spasere. Og hunden.

terning 5 liten Den australske regissøren George Miller ble berømt på de to første Mad Max-filmene sine, og Mel Gibson ble ei stjerne. Eneren fortalte om en politimann som ble hevner i et ødelagt samfunn etter atomkrigen, i denne oppfølgeren hjelper han nybyggere med å forsvare oljen sin mot galne tjuver og kjeltringer. Vellaget og vital. 1 time, 34 minutter. 1981.

Miss Undercover

TV2 Livsstil 21.00

miss undercover

Michael Caine er ennå fin i tøyet, men ikke så fin som Sandra Bullock.

terning 2 liten «Miss Undercover» handler om ei snuppetøff føderal agent som harker når hun ler og faller hvis hun detter og til og med spiser maskuline ting som pizza og sjokoladeis. Naboens hund heter Schatzie, så Sandra Bullock bor antakelig i New York, og en dag truer Superterroristen et Miss America-show i San Antonio, og den eneste FBImboen som kan kles ut i FBIkini, er Bullock.

Av gårde drar vi alle til San Antonio, der menn går i blazere og kvinnene ser ut som gjenfødte historiebøker. Michael Caine spiller homofil personlighetsbygger, Benjamin Bratt smiler kvitere enn Grønlandsisen i juli og arme, flinke Candice Bergen deltar karriere-posthumt som Mrs. Avfall 2001 og forsøker i det minste å være morsom i et selskap av energiske under-ytere. 2000.

Argo

Max 00.30

argo

Ben Affleck, en slags sergeant Pepper i utlandet.

terning 2 liten Det er ikke bare Ben Affleck som er feil i Oscar-vinneren «Argo», men han gjør en storarta innsats både som deprimerende skuespiller og uvederheftig regissør.

Noen filmer bruker autentisitet slik rockemusikere bruker kokain. De sniffer seg litt opp på virkeligheten for å virke interessante. «Argo» later som om den har et forklaret og saklig forhold til den iranske revolusjonen, for sjahens sikkerhetsstyrker hadde torturert sine motstandere, og USA hadde skylda, så nå må president Hva Het Han Nå Igjen ta seg sammen i 1979.

Det tilforlatelige i filmen er at religiøst og nasjonalistisk overivrige studenter i Teheran hoppet over gjerdene og tok ambassadefolka som gisler. Det gikk bra med alle. Men seks tullinger flykta ut på gatene og klarte å få krøkke-asyl i den kanadiske ambassaden. Dermed var de et problem, og antakelig burde CIA ha sagt: Meld dere sjøl og be om unnskyldning.

Men i ambassaden kunne de ikke sitte, og dermed kommer Ben Affleck inn i historien. Han har beatleshår, mullaskjegg og et dystert skilsmissetryne som man kan få mareritt av. Han likner coveret til ei Cat Stevens-plate og skal forestille intelligensbyråets flukt-spesialist. Man kan spørre seg om hvilke flukter han har tatt seg av før, for jeg tror ikke amerikanerne har noen vellykka i det hele tatt.

Så kommer den gode delen av historien. Etter å ha ydmyket alle de andre idiotene i amerikansk administrasjon, finner han på at man skal feike en science fiction-film. I det øyeblikket du får se de spøkefulle produsentene Alan Arkin og John Goodman, vet du at «Argo» burde vært en komedie av Lebowski-format, og Jeff Bridges burde hatt hovedrollen. Historien om mannen som flyr til Teheran for å innbille snille iranere at han lager action-film er altfor god til å bli rota vekk i Kon-Tiki-dokumentarisme med lygekryss.

I stedet følger vi den uinteressante Affleck på Iran-tur, og etter hvert får han Canada-farerne ut av islamistenes klør i to-tre cliffhanger-redninger som er så hårfine at de ville ha virka usannsynlige i en Lucky Luke-film. Filmen går fra søvngjengersk drama til nervestimulerende overdrivelses-romantikk i løpet av noen minutter.

Når Affleck kommer hjem til den fraskilte kona og den farsbundne sønnen står det amerikansk flagg på porchen. Whatever. 2012.

2 tanker om “Fredag 20.10. – En høstslakk fredag med relevante alkoholskader

Det er stengt for kommentarer.