Torsdag 12.10. – Reiseversjon av Film på TV med en virkelig ekspert på ferie

 

Hobitten:  Femhærerslaget

Viasat4 24.00

terning 6 liten Også jeg drar på ferier. Det blir alltid i østerled, enten for å se surikater i Kristiansand eller familie i Oslo. Det er på den måten regnværet kommer til mennesker som nesten bor i Sverige. Ett av frynsegodene ved Oslo er at jeg kan skrive om morgenen på spisebord mens jeg ser ut på et uhelbredelig bevegelseshemma skydekke, og sånn føler jeg meg som en slags taxikul hotellskribent, men uten ensomheten. Abildsø likner Tasta i fellesferien som antakelig ikke finnes lenger, bortsett fra at løvet tilegner seg melankolske motefarger. Sånn. Og ja. Sovekupé på toget er fremdeles en sensasjonelt komfortabel reisemåte.

Men til filmen, som også handler om reise. Bilbo er en av de virkelige ekspertene på ferie.

hobbiten femhærerslaget

Gandalf, som vi i festlig lag kunne ha kalt Gandhi, leder de rettferdige krigerne.

Den tredje og antakelig siste Hobbiten-filmen starter brått, slik råner forsøker å starte gamle Amazoner i parkeringsanlegg og slik pilskåt fredags-ungdom definerer forspill: Den ulykksalige lille fiskerlandsbyen som fingervalne tullinger anla like ved dvergenes digre skattefjell, blir hypnotiserende hett angrepet av den irriterte dragen Smaug i et gnistrende flystevne som virkelig leker pompøst juleshow med alle de tre dimensjonene.

Det finnes ingenting av forfatterens tweed-lune universitets-melankoli i disse scenene. Dragen spruter sin dødbringende nese-napalm ned over fattige utkantfolk, og midt i flammene er folkehelten Bard fanget i borgermesterens fengsel mens ungene hans løper skremte rundt i en brennende by. Allerede da begynte jeg å grue meg til at folk kommer til å skrive om henvisninger til Gaza og Syria. Det er tull. Filmens forferdeligheter kommer fra fantasy-genrens uuttømmelige forråd av action-overdrivelser, så hvis man finner igjen Dagsrevyen-bilder i «Hobbiten 3», er det mye som tyder på at en kort hjernevask ville vært nyttig. Action Jackson driver ikke med analogier, han fortaper seg ikke i tenksomhet. Han er bildenes mann.

Den fanga Bard finner en løsning som jeg elsker. Han bruker den digre landsbysjefens kropp som anker og lar ham sprenge fengselsmuren. Det er oppskremt heltetid i Peter Jacksons ville visjoner. Far og sønn i toppen av et ustabilt tretårn og en drage som ikke bare brenner byen, men også forsøker å psyke ut den Robin Hood-aktige bueskytteren Bard med en bassrøst som kunne ha brutt ut i «Ol’ man river». Scenen med landsbyheltene og dragen er som en forelesning om hva film er. Voldsomme ødeleggelser, dramatiske skjebner, flerrende frykt og vakre følelser sammen med umenneskelig overmot.

Det kan godt være at denne 3D-magien også kommer til å fange deg på stor TV, men jeg tror jeg vil garantere at «Hobbiten: Femhærerslaget» er en film du skal se på kino, og ferdig med det.

Etterpå bleike postwar-scener med forhutla krigsofre som leter etter sine kjære og forbitrer seg høylydt over en uskjønn skjebne. Det er noe fjernt russisk ved det, som da sovjetiske regissører på femtitallet mintes den store krigen og folkets oppofrelser. Bard vil lede dem til et nytt liv i dvergenes fjell, og flyktningestrømmen vandrer mot dragens fraflytta huler.

Der driver Bilbo og de på. Ravnene har vendt tilbake fordi dragen er død, men det muterte pattedyret etterlater seg en falma, ufrisk zombie-verden. Trilogien startet i frodige skoger med varme eventyrfarger. Nå har alt klorofyll forlatt verden, og mennesker, alver og dverger har ikke kulør lenger. Alvene er hvite som marmor. Dvergene likner små steinstøtter. Dette er en oppbrukt verden, og det eneste som finnes i forlatthetens land, er grådigheten. Inflasjons-skapende gullmengder fyller fjellet, og ett eller annet sted skulle Dyrdesteinen ha ligget, den som gjør herskeren allmektig.

Menneskene fra byen, de hjemvendte dvergene og gjengen med alver blir låst en slags King Lear-knute. Når dragen er borte, oppstår maktvakuum, og det er ingen som vil dele med andre. Dvergekongen Thorin var alltid en litt suspekt leder, og han blir ikke bedre av å vandre i gull. Jeg har alltid følt at alvene er en paradoksalt reisende overklasse av arrogante rasister. Og menneskene fra fiskerlandsbyen kommer egentlig bare fattige og forhutla ut av krigen og vil ha det som de ble lovet. Stengt port. Dvergene har kommet tilbake fra sin landflyktighet, og de slipper ikke inn noen andre. Nei, det er ikke en analogi. Det er Peter, som slett ikke er en sankt, men en frodig eldre-kerub med øyne som er verd milliarder.

I fjellet gjengis Tolkien på sitt mest irriterende og sitt mest fascinerende. Egentlig skulle du ønske at noen fikk fart på ting og falt utfor ei tusenmeters-klippe eller sloss med en Gollum eller sverma med ei alveprinsesse. I stedet står de sjølhøytidelige skikkelsene fra Out of Noway og småkrangler som pensjonist-ektepar i Rema-køen. Men de gjør det med stil. De gjør det med utskårne eventyrfjes, og hver eneste gubbe består av en form-fantasi som på en måte ringer julen inn i norrøne sinn, for denne faunaen av oppdikta troverdighet ligger i dna-et vårt. Det er ikke noe likegyldig med Peter Jacksons skikkelser. Du nyter at de er der, og mellom bautaene vimser dessuten mesteren Martin Freeman i sin detaljrike Bilbo-rolle og utstråler fengende, forskremt vennlighet. Forskremt vennlighet kan vi også. Han er vår mann mer enn depresjonsofferet Frodo var det.

Det som gjør forhandlingene luksuriøst uskandinaviske, er regissørens syn for ansikter. Jeg kan huske starten på den første Hobbiten-filmen. Vi fulgte sjokkert et så langvarig gjestebud at det kunne vært en fransk vaktelfilm fra festivalen i Haugesund 1987 med Stephane Audran. Da jeg så den om igjen, oppdaget jeg ansiktene. De laga sin egen spenning. Scenene var som ekskursjoner i fysiognomiens estetikk. Hvis du lager en film med Matthew McConaughey og Kate Hudson i Syden, interesserer du deg ikke for fjes. Hvis du filmer stort sett bare skuespillere med skeive neser og tyriaktig krymphud, da har du sett hvem vi egentlig er.

Det var en avledning. Den er med fordi jeg ikke rakk hele filmen.

Midt mens Lear-etterkommerne syter, kommer orkehæren. Før det har forresten Gandalf vært fanget i bur og kjempet mot orke-spøkelser sammen med Saruman og Galadriel. En fantastisk grøsserfantasy-sekvens for de gjenlevende smågoterne. Men den store krigen mot orkehæren gjenstår. Som indianerne i svært gamle westernfilmer kommer de over ås-toppene.

På det tidspunktet måtte jeg gå, for visningen startet en time for seint, og sjetteklassinger kommer tidlig hjem på tirsdager. Men jeg følte aldri noen som helst tvil om at det som kom etterpå, antakelig var noe av det beste dere noensinne har sett. Peter Jackson har slept eller svevd sitt talent til toppen. Jeg kunne merke det i åpningsscenen. Bedre enn dette blir han kanskje aldri. Her eksellerer en mester som er blitt 53 år og har utrettet ting som bare Steven Spielberg og kanskje George Lucas kan sammenlikne seg med. Og han har det til felles med Spielberg at han er en stilskaper som ingen kan kopiere.

Jeg har forsøkt å kjenne etter om jeg er enig i at det ble tre filmer av «Hobbiten». Sjøl tilhører jeg den litt utålmodige puritaner-gjengen som egentlig syntes at Voldemort burde vært nedkjempa i den første Potter-filmen og i hvert fall ikke seinere enn i den andre. Jeg deler ikke eldre-hipsternes begeistring for føljetongen, men det er noe ved «Ringenes herre» og «Hobbiten» som får deg til å føle tidens selvfølgelighet. Det er noe annet. Filmene har oval identitet, og du godtar dem for det de gjør og det de er, fordi du så vanvittig gjerne vil bli en del av den gigantiske naturvisjonen uten å bli våt på beina. De tre Ringen-filmene og de tre Hobbiten-filmene er verdener, og de har sin egen, enestående berettigelse som man egentlig ikke kan plukke fra hverandre eller underkaste magister-blikk eller snobbete filmklubb-anfektelser.

«Hobbiten: Femhærerslaget» er noe jeg unner alle mine venner og de som likner på dem. Det kommer aldri til å bli laget noe som likner på dette, og dere var der da det ble til. 2014.

Trainspotting

NRK3 21.30

trainspotting

Engelsk ungdom som doper seg og siden 1995 er blitt gamle.

terning 5 liten I all sin kaotiske anarkisme er film-legenden «Trainspotting» egentlig en slags «’An Pitter, ‘an Marton og ‘an Broremann på heroin». Den fundamenteres på en påståelig esoterisk skotskhet som minner om Ajax og beskytter historiens paradoksale selvtilfredshet mot alle krav om samfunnsmoral. Danny Boyle har laget et sleipt stykke trivial-antropologisk hekkan som er så koala-sjarmerende i all sin ubeskytta grimhet at folk ikke har fått seg til å påpeke at minst halve filmen bedriver åpenlys jønkie-romantikk. Resten av den seifer et slags budskap til kais med forrevne piratseil.

Rollen til Ewen Bremner, mannen som sprer egen avføring på kjærestefamiliens frokostbord, er helt alene et så talentfullt stykke galskap at filmen blir uimotståelig. Ingen forventer det samme av skotter, irer og australiere som av vanlige mennesker, og «Trainspotting» er en kulturell velsignelse fordi den er blitt til ved et generelt amnesti fra politisk korrekthet som gjør det friskt og fristende å puste igjen. 1995.

Blitz

Viasat4 22.00

blitz

Jason Statham med noe som likner en rumpeldunk-selte.

terning 1 Seriemorder-thrillere er en egen genre der overgrepene mot normal fornuft er viktigere enn vold mot mennesker. Man kan ikke koble overnaturlighet til noe som likner engelsk sosialkrim for rekkehus-TV. Det blir for dumt. «Blitz» er for dum.

Det blir også som kanel på makrell å koble Guy Ritchie-inspirerte, sadistiske østkantvittigheter til en seriemorder-historie. Fordi han skal framstille ’irty ’arry-tøff sjablong-villmann blir politimannen Jason Statham en eklere skurk enn massemorderen, for han styres ikke av psykiatrisk sammen-fnist underlegenhet – han misbruker makt og myndighet til å mishandle de stakkarene som er mindre enn ham. Det er en umusikalsk og totalt feilskrevet rolle, og filmen burde ha sluttet med at han brant i helvete eller måtte undervise i ungdomsskolen. I stedet må vi slite med en sjølfornøyd «Vi er gutta»-sleip lykke-ending som skaper sympati for seriemorderen.

Filmen har to venstreføtter fra start til slutt, enten den skildrer hvordan Statham torturerer en tuslete tyster i campingdress eller snørrer seg til med stakkarslig kvinnelig politidame som bare trenger en kald dusj for plutselig å bli dopfri. Filmen har to så overlange forfølgelser at de kunne gått på NRK2, og den forsøker å innbille oss at Londons mest eksponerte morder kan ta en shakespeare og usynliggjøre seg i en politi-begravelse ved å bære lue.

Den vimsete handlingen forteller om hvordan et bittert offer for Stathams politi-brutalitet begynner å myrde politifolk som hevn. Etterforskerne vet hvem han er, men den patetiske særlingen er intelligentere enn hele Scotland Yard, så de finner ikke ett eneste bevis i bilen hans en gang. Vi som ser CSI, vet at det alltid finnes bevis i biler. Og midt oppe i det hele spiller Paddy Considine en politimann som er råkul gutt og gudskjelov voldelig sjøl om han er homofil. Noen få filmer er virkelig alt feil med, og «Blitz» er en av dem.

Seriemorder-thrillere er en egen genre der overgrepene mot normal fornuft er viktigere enn vold mot mennesker. Man kan ikke koble overnaturlighet til noe som likner engelsk sosialkrim for rekkehus-TV. Det blir for dumt. «Blitz» er for dum.

Det blir også som kanel på makrell å koble Guy Ritchie-inspirerte, sadistiske østkantvittigheter til en seriemorder-historie. Fordi han skal framstille ’irty ’arry-tøff sjablong-villmann blir politimannen Jason Statham en eklere skurk enn massemorderen, for han styres ikke av psykiatrisk sammen-fnist underlegenhet – han misbruker makt og myndighet til å mishandle de stakkarene som er mindre enn ham. Det er en umusikalsk og totalt feilskrevet rolle, og filmen burde ha sluttet med at han brant i helvete eller måtte undervise i ungdomsskolen. I stedet må vi slite med en sjølfornøyd «Vi er gutta»-sleip lykke-ending som skaper sympati for seriemorderen.

Filmen har to venstreføtter fra start til slutt, enten den skildrer hvordan Statham torturerer en tuslete tyster i campingdress eller snørrer seg til med stakkarslig kvinnelig politidame som bare trenger en kald dusj for plutselig å bli dopfri. Filmen har to så overlange forfølgelser at de kunne gått på NRK2, og den forsøker å innbille oss at Londons mest eksponerte morder kan ta en shakespeare og usynliggjøre seg i en politi-begravelse ved å bære lue.

Den vimsete handlingen forteller om hvordan et bittert offer for Stathams politi-brutalitet begynner å myrde politifolk som hevn. Etterforskerne vet hvem han er, men den patetiske særlingen er intelligentere enn hele Scotland Yard, så de finner ikke ett eneste bevis i bilen hans en gang. Vi som ser CSI, vet at det alltid finnes bevis i biler. Og midt oppe i det hele spiller Paddy Considine en politimann som er råkul gutt og gudskjelov voldelig sjøl om han er homofil. Noen få filmer er virkelig alt feil med, og «Blitz» er en av dem. 2011.

Aldri si aldri

Max 21.45

aldri si aldri

Sean Connery til hest med Kim Basinger. Stort.

terning 5 liten Nyinnspilling. Så gamle er Bond-filmer at en av dem ble nyinnspilt tidlig på åttitallet.

Den var en begivenhet ved juletider i 1983:

At Connery er tilbake i paraderollen sin er selvfølgelig en stor begivenhet for oss alle, med unntak for noen få som først oppdager kulturhistorien når den er 100 år gammel. Spenningen foran møtet med den sterkt middelaldrende Bond var nervepirrende. Ville agenten være redusert til en silikon-opprustet kvasi-ungdom som hadde stuntmenn til å gå i trapper for seg? La spørsmålet være besvart med en jublende bekreftelse på det motsatte. Den nye James Bond er en hyllest til den modne maskulinitet som er så kjærkommen for oss som har begynt å telle alder i ti-år og vellykkethet i minus-kalorier.

(La meg legge til at jeg skrev dette da jeg var 37 år, og Sean Connery, som altså hadde vært borte ganske lenge fra Bond-rollen, var 53 år og egentlig litt for ung til å sykle Nordsjørittet i våre dager)

Når så mye er sagt om «Aldri si aldri» vil selvsagt de fleste innvendinger falle til jorden. Men det er heller ikke så mye å innvende. Betenkelig er det selvfølgelig at trofaste Moneypøenny er skiftet ut med et helt ukjent damemenneske, at både Q og M har fått nye ansikter, men til gjengjeld har nye penger kommet til. Den lune oppfinneren av djevelskap har fått økonomiske restriksjoner og stiller ikke opp med helt imponerende hjelpemidler lenger. Men han hilser i hvert fall Connery velkommen tilbake i jobben med et «Endelig litt sex og vold igjen!»

Og det har han rett i. Den mer enn to timer lange filmen er tgett og solid pakket med god gammeldags action. Vi får møte noe så sjeldent som en brølende hai, en dyrisk motorsykkel som stanger mot vantet – og ikke minst, vi får ri på ryggen av en atomladet Krysser-rakett i den mest svimlende våpen-porno jeg har sett på film.

(Etter 1983 fikk vi alle se ting som ville fått Bond til å søke assistentjobb hos Yoda. Jeg bare nevner det)

Av mykere trefninger kan nevnes James Bond som tango-Travolta, som fisker i sosionom-inspirert snekkerbukse, som svett elsker i litt mer småvarm erotikk enn det som er vanlig i denne pripne genren samt som donor av urinprøve.

Herlig ironi finnes for eksempel i scenene fra Middelhavs-kasinowet der spillebordene er byttet ut md TV-spill – en hel sal med dem og smokingkledde rikinger med hendene på spakene.

På tross av utvendigheten betyr skuespillerne det meste for en film som dette. Sean Connery befester sin stilling som den eneste James Bond ved å spille på sin modenhet. Som Largo gleder Klaus Maria Brandauer fra «Mefisto» med bevisst underspill. De to jentene Barbara Carrera og Kim Basinger fungerer som helholdsvis skjøge og madonna uten å ta nattesøvnen fra noen, og er igrunnen de svakeste i filmen. James Bond kunne ha trengt ei skikkelig dame, kanskje nærmere sin egen årgang.

Men på tross av det er «Aldri si aldri» den beste James Bond-filmen som noensinne er laget. Og den som mislikte de forrige, vil antakelig mislike denne enda mer.

(Puh! Det var 1983. En vanvittig dårlig skrevet anmeldelse. Jeg begriper ikke hva jeg drev med. Men i -83 kom Thor Bjarne Bore til Aftenbladet, og ledet av hans begeistring for språklig ekstremisme ble anmeldelsene mine etter hvert mer underholdende og tildels uleselige.) 1983.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *