Søndag 8.10. – Kald søndag med den store norske pappa-komedien

 

Sønner av Norge

NRK2 23.25

terning 5 liten Da jeg sto opp langt utpå formiddagen klokka halv sju i morges, viste Clasometeret 0 utendørsgrader Celsius, og da tenkte jeg at det må være på tide å skaffe seg en ny vær-kompanjong. Men den underprisa lille boksen hadde rett. Dette var den første vinterdagen, og antakelig blir det ikke så kaldt igjen før i januar. Nå kommer den teite linken: Da kan det passe godt med en norsk komedie som varmer. Sånne teite ting som det skriver jeg egentlig ikke, men jeg ville antakelig hatt mye bedre karma hvis jeg gjorde. Og filmen er sarkastisk på en måte som føles som en sann overdrivelse, den er en kjærlighetserklæring til den gale, men velmente idealist-pappaen som fantes på syttitallet. Nå finnes det bare ustabile idealist-mammaer, men de havner på Stortinget og sånn.

Men til filmen.

sønner av norge

Sven Nordin og sønnen drar på ferie til en nudistleir.

«Sønner av Norge» er overraskelsens film. Sven Nordins karikerte syttitalls-pappa forlater gradvis den åpenbare fiksjonen og blir til en virkelig fyr. Det har noe med øynene å gjøre: Midt inne i det opprørske Ginger Baker-skjegget og over de asketiske kinnene ser to lidenskapelig intelligente øyne mot oss. Det gjør en forskjell. Pappaen til 12-åringen Nikolaj er et forstandig menneske og et anstendig menneske. Nordin gjør sitt livs rolle.

Pappaen til Nikolaj er samfunnsrefser, kommunist og livsstil-improvisator, han er en litt mer enn vanlig typisk eksentriker som har bananer i juletreet (Nietzsche: Vi er aper og har ikke noe å skamme oss over). Sønnen hans har bølgende jentehår, men i et solid farvel til langhåra radikalisme i 1979 klipper han seg pønkerstygt og stikker sikkerhetsnål gjennom kinnet. Han velger anarkiet. Han løper over gravsteinene og roper «No future!», som faktisk er en vakker-ironisk avsløring av nihilismens problem: Mennesket avgjør ikke om det kommer en fremtid. Fremtid kommer av seg selv.

Dessuten er opprør mot en opprører egentlig umulig, og pappa ser gledesstrålende pønken som en videreføring av dadaismen, han omfavner sønnens protester mot at mor er død og pappa er gal. Nikolaj tilhører den fortvila generasjonen som alltid måtte leve med at den aldri kunne bli kulere enn foreldrene uten at den verva seg til nynazismen, og det kunne syttitallsunge med sin fine oppdragelse.

Det er mye stilig her. Filmen er en lattermild utlevering av den visjonæres egosentriske vennlighets-univers, der snillheten skjuler en dypt følt og rørende selvopptatthet. «Sønner av Norge» er dessuten en film om den fantastiske pønken, og den er en nydelig skildring av en gutt som mister mor si og ikke en gang kan sørge, for pappa er verdensmester i sorg også.

Halve handlingen forteller om sommerferien i nudistleiren, om ølflaska i rektors skalle og om pønkerbandet som må finne seg i at en gammal hippie spiller trommer. Det er deilig beskrevet, både fordi skikkelsene er genuint og troverdig rørende og fordi filmen både viser det vakre og umulige ved å leve utenfor samfunnet. Vi er knytta sammen av følelser og forsyn, og det nytter egentlig ikke med ideer. Ideologiene blir små og tjafsete i møtet med den uutryddelige, småborgerlige familie.

Sven Nordin gjør en av de sterkeste filmrollene i Norge noensinne. Åsmund Høeg som Nikolaj er fantastisk, Sonja Richter som dansk mamme er angelisk overskuende som en sengekant-kerub. 2011.

En dans på roser

NRK2 01.20

en dans på roser-2

Marion Cotillard som Piaf på scenen.

terning 6 liten Slutten på den franske Piaf-filmen så jeg egentlig ikke. Da den skapdøde lille skapningen sang «Je ne regrette riens», rant tårene som varsler om overfloder, og kroppen verket. Ikke bare fordi det var synd på Edith Piaf. Enda mer for at den kraftfulle, svake rennesteinsspurven også representerer Britney Spears og alle de andre som blir ulykkelige av å bli lykkelige.

Verden er full nok av folk som ikke føler seg komfortable med suksess. De føler seg merkelig ufortjente, de føler seg ubehagelig overeksponerte, feilplasserte og direkte driti ut av andres oppmerksomhet. Og de drikker seg sanseløse, de tar dop så sjela kreperer og de dør ensomme og forskrekka i trivialiteter og toalettspy. Janis Joplin, Marilyn Monroe, Kurt Cobain – den som egentlig var liten og ulykkelig blir knust av å oppleve noe så skummelt som lykke. Akkurat det er genialt ved «En dans på roser». Edith Piafs liv var som en hån fra gudene. Hun ble satt til verden av en motvillig hore, hun vokste opp i et bordell, hun sang på gata for småpenger – og for det belønnet skjebnen henne med en serie ulykker som man ellers bare finer i skillingsviser. Ikke bare var hun svak og herjet av sykdommer. Alle hun var glad i ble på en eller annen måte forferdelig, uutholdelig borte.

Piafs liv parodierte den fruktige sentimentaliteten i franske sanger og til slutt satt en rasert, narkoman alkoholiker igjen i pleddet med underlig rødt dokkehår og et ansikt som forlengst hadde forlatt denne verden.

Genialiteten i «En dans på roser» er antakelig ikke at filmen er en nøyaktig gjengivelse av Edith Piafs liv. Den er et skrik med guddommelig stemme og noen franske rrr-er som bare kan beskrives i dikt. Framstillingen av Piaf er nesten surrealistisk, filmen blir som et infernisk mareritt der sangerinnen skikkelse er et symbol for alle de som dessverre er for små for seg selv. Hun er oppkomlingenes helgen.

En dag i den andre verdenskrigen kommer en soldat på vei til fronten inn i rommet til en oppgitt Piaf og ber om å få spille en sang han har laget. Han får fem minutter, setter seg til pianoet og synger «Je ne regrette riens» nesten ugjenkjennelig. Men dama kjenner igjen alt hun har følt og vært og roper: «Endelig sangen jeg har ventet på».

Med noen siste krefter går hun på scenen og synger «jeg angrer ingenting». Verken det fine de gjorde mot meg eller ondskapen. Alt er meg likegyldig. Det er det slåtte menneskets stolte løgn. Det er på sett og vis Britney hos frisøren – «jeg driter i hva dere syns om meg».

Edith Piaf er de små og de ulykkeliges skytsengel, og de kommer til å elske filmen om henne fordi de vil føle at noen har sett dem. La det renne for Britney. La det renne for Janis, la det renne for Kurt. Det skjer ikke ofte, det skjer nesten aldri at en film er så stappfull av voldsom lidenskap, vonde følelser og menneskelig innsikt som «En dans på roser». 2007.

Paul Blart: Mall cop 2

TV3 21.00

terning 2 liten Nei. Jeg har sett varehuspurken nr 1, og den var forferdelig, og jeg kommer aldri til å se nummer to. Sånn er det. Kongen av Queens spiller ennå hovedrollen. 2015.

Maze runner: I dødens labyrint

TV3 23.00

maze runner I dødens labyrint OBrien og Scodelario

Dylan O’Brien og Kaya Scodelario i skogen.

terning 4 liten Ungdomsfilm om en gutt som får utsletta hukommelsen sin og våkner et sted sammen med andre gutter som ikke husker, og ikke bare det: Rundt dem finnes en diger labyrint som de må samarbeide om å finne ut av. Omtrent som regjeringsforhandlinger. Antakelig burde denne ungdomsfilmen vært vist klokka halv åtte. 2014.

Kick-ass 2

Viasat4 22.35

kick-ass 2

Chloe Grace Moretz om igjen.

terning 1 Det finnes katastrofer som er så perfekt ustabla at det nesten ikke finnes noe å si om dem. De ramler om seg sjøl i ubeskrivelig fyllmasse og man kan tenke: Det er ikke sånn at ord ikke strekker til. Det er sånn at orda både enkeltvis og samla er for gode for dette mølet. Alle sammen. Det er kanskje å skyte spurv med elefanter, men slik foregikk en reise mot den absolutte tomheten.

Det gjør vondt når det som egentlig var en satire, begynner å ta seg sjøl på alvor. Oppfølgeren til den anstrengende geek-spøken «Kick-ass» vakler fra første scene av gårde i en stilistisk ambivalent fiasko-komikk som fort svaier fall-truende mellom bablende pubertets-fantasi, fjorten milligram uengasjert superhelt-humor og snurtent, sentimentalt TV-snakk av sorten «hvis du tror at jeg er en sånn som bryter et løfte, kjenner du ikke meg».

Merkelige Mindy (det allerede utbrukte hjertetynet Chloe Grace Moretz) er blitt beklagelig pappaløs og bor sammen med en slags svart Michael Caine som forsøker å passe på at superdama ikke drar av gårde og dreper folk, for han er jo politimann. At det lille vimsevesenet var en kaldblodig morder funka som genre-skrudd vits i den første filmen. Her er overdrivelsen oppgradert til virkelighet i den grad at mutant-ungen snakker om at «det er dette jeg er», som om filmen inneholder et eksistensielt dilemma. I den opprinnelige ideen var Hit Girl en slags alien, et oppdikta anti-vesen med kort holdbarhet som galningen Nicolas Cage hadde oppdratt til vigilante-vold. Oppfølgeren skildrer henne som litt oppgitt forstadsjente med plagsom ekornstemme. I en knestående hyllest til det absolutte idioti har manusforfatterne dessuten latt henne bli med i en gjeng rike clueless-jenter der hun vinner danse-konkurransen. Det er ikke vittig, det er utenfor fortvilelsens rekkevidde.

Ordene svikter, de segner om og blir liggende gispende på golvet med beina i været.

Aaron Taylor-Johnson gjentar rollen som Kick-Ass, en ubestemmelig og sjarmløs gutteroms-geek som ved et uhell ble usårbar. Den idiotiske forvandlingen hans var den opprinnelige filmens eneste poeng. Igjen: En spøk har avleira seg som grunnfjell i manusforfatternes virkelighetsoppfatning, og plutselig driver gutten og diskuterer James Dean-ting med pappa. Min far forstår meg ikke. Han syns ikke jeg skal kle meg i grønt og banke folk.

Adjektivene og adverbene er døde, det går små tog av modale hjelpeverb gjennom sal 2, og de chanter falskt om alle tings ubestandighet.

Med totalt tomme hjerner sitter vi der og ser den skandaløse forverringa av en idé som var tvilsom nok fra før. En ugjenkjennelig Jim Carrey setter opp vigilantegruppe av idiotiske nabolags-superhelter uten at det fører til friskere ting enn at bikkja heter Eisenhower og den militære karikaturen henfaller til «bit ham i tissen»-humor. Og det verste av alt, og kanskje en slags milepel når det gjelder suicidale filmpåfunn: Den rottørka grønnsaksungen Christopher Mintz-Plasse spiller overklassegutt som blir så frustrert at han utvikler seg til dugelig superskurk, iført et overdådig tivoli-kostyme. Mintz-Plasse kunne spilt farlig gjengleder slik Woody Allen spilte elsker – med en lun ironi og visshet om skikkelsens sarte urimelighet. Men her er det rett på med full traktorspeed og høy harryfaktor.

Ord råtner i denne filmens nærhet.

Filmen er dessuten latterlig voldelig uten at blodsølet fører til de befriende knis. 2013.

Draft day

TV2 Zebra 21.00

draft day

Kevin Costner har et godt samarbeid med Jennifer Garner.

terning 4 liten Dette er et sportsdrama av Ivan Reitman, og Kevin Costner spiller en fotball-manager med sørgeøyne, men lidenskap og godt humør etter hvert. Filmen har et fint motto: «Du kan sgtoe på ekspertene, du kan følge boka eller du kan slape historie». Det er handledag i fotball-ligaen, og Costner må bestemme seg for om han skal kjøpe en spiller med tvilsom fortid eller ei stjerne med tvilsom framtid. Og så har han Jennifer Garner å hanskes med, og så er Frank Langella innom med det årets mørkeste briller, og så ser Denis Leary irritert ut. I det hele tatt. 2014.

The flock

TV2 Livsstil 21.00

flock, the

Claire Danes ser ikke helt frisk ut her heller.

terning 4 liten Dramathriller av Wai-keung Lau med Richard Gere i hovedrollen, og det er sikkert min feil at jeg aldri har hørt om den, men det har jeg altså ikke, og jeg liker det ikke. Gere spiller mot Claire Danes. Han spiller en veldig selvstendig etterforsker som skal trene opp sin etterfølger samtidig som han forfølger ei dame som han tror har sammenheng med seksualforbryter. 2007.

Ghost rider 2: Spirit of vengeance

Max 00.30

ghost rider 2

Nicolas Cage i fyr og flamme. Ja, jeg har brukt den bildeteksten før.

terning 2 liten Denne håpløse oppfølgeren er laget i Tyrkia og Romania, og sjøl om begge er feira MGP-land, ble de aldri laget for å gi husrom til dekadent, vestlig djevledyrking. Som vi alle vet fra den første filmen har Nicolas Cage tatt en flottis-Faust og solgt seg til djevelen. Det betyr at hodet hans begynner å brenne når han treffer på ondskap, og så suger han gifta ut av sjelene deres som en indiansk slange-lege med brennende chilimage.

I filmen ser det mer ut som om Cage blir forvandla til en mekanisk grilltenner hver gang han treffer på en øst-europeisk skuespiller. Det er lett å forstå, for Øst-Europa er amerikansk films sparebøsse. Her er det billig å lage film, og sånn ser det ut.

Skurken er en småpen elvisdust som forsøker å likne Bruce Campbell inntil han forvandler seg til gråhåra superdjevel som kan få folk til å smuldre på vanlige byggeplasser der heisekranene brenner.

Filmen handler om at Cage skal bringe djevelens sønn og eks-kjæreste til sjelesørgerne, for slik kan han bli befridd fra sin forbannelse og få tilbake evnen til å omgås europeere uten at hodet tar fyr. Filmen er gammeldags på en slags nertryna VHS-måte, og tilhengere av action uten ære kan muligens kose seg. 2011.

Walk of shame

FEM 21.00

walk of shame

Elizabeth Banks i det årets fineste kjole.

terning 5 liten Denne komedien har jeg ikke sett, og den har bare seks av ti på imdb, men jeg tror på den på grunn av Elizabeth Banks, som er en stilig amerikansk komiker. Dessuten er handlingen litt som den i Scorseses geniale komedie «After hours», sjøl om det ikke er mørkt. Hun er en reporter i TV-nyhetene, og hun drømmer om å bli anchor, det vil si en sånn som leder nyhetssendingene fra studio og leser opp meldinger om navn og ting de ikke egentlig kan uttale og ikke skjønner. Men altså. Dama har hatt en én-natter, og hun skal forsøke å komme seg til livets viktigste jobb-intervju. Det er bare det at hun har strandet nede i Los Angeles uten bil, ID, mobiltelefon og penger, og hun har bare åtte timer på seg. Ja, LA er en stor by. Regissert av Steven Brill som laget «Mr. Deeds» med Adam Sandler. James Marsden spiller også. 2014.

Seven

FEM 22.55

seven

Brad Pitt var ung og barnløs.

terning 6 liten Hvis den eksistensielle turisten, religiøse Indiana Jones-forgjengeren og eventyrlig oppsøkende journalisten Dante Alighieri hadde levd i våre dager (fylte 731 år seint i mai), ville han antakelig ha skrevet mørke grøssermanus (grøssermani?) for Hollywood, og medlemmer av Bokklubben Nye Bøker ville ha skiftet fortau hvis de traff ham utenfor det intellektuelle Polet i Musègata.

De som har lest for mye Dagbladet går glipp av at «Seven» er årets varmeste film fordi den skildrer hvordan selv de desillusjonerte og kyniske tviholder på menneskeligheten, forsøker å gjøre det rette, kjemper for sin verdighet og for en mening med livet inntil de har brukt opp all motstandskraft og blir ondskapens ofre ved selv å utøve det onde.

Brad Pitt spiller en politimann som frivillig søker seg ned i helvete. Der jobber allerede den erfarne etterforskeren Morgan Freeman og ønsker seg vekk. Gwyneth Paltrow spiller Pitts hustru og er kanskje filmens viktigste person, for hun dyrker intuitivt håp og ålreite ting mens tunge tog får veggene i den sjabre lille leiligheten til å skjelve. Politimennene jager seriemorderen Kevin Spacey, en mann som myrder av religiøs renhet og representerer det vi vestlige humanister frykter mest; den hellig overbeviste morderen. Det skal få gale menn til for at et helt system blir ødelagt, for når store mennesker blir stilt overfor stor nok litenhet, blir også de små.

Som en vignett for filmen siteres Hemingway: «Verden er et fint sted og verd å kjempe for». Jeg er enig i det siste, sier Freeman.

«Seven» beskriver ubeskrivelige mord og et perverst sinn. Den er en vakker film fordi om den ikke er sommerlig oppmuntrende. Hvis du skulle komme i reise-shortsen din på busstur til Europa en gang, så ta ti minutter til å undre deg midlertidig over hvorfor det tyter groteske djevlehoder ut av de gamle kirkemurene. 1995.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *