Lørdag 7.10. – En fin lørdag og gjensyn med den ikke angrende Edith Piaf

 

En dans på roser

NRK2 22.25

terning 6 liten En gang rett før Titanic gikk ned hadde jeg en oppskjørta fransklektor på St. Svithun gymnas (en overdådig betongbygning på Storhaug der 16-åringer gikk i Fleksnes-frakker på vanlige skoledager og bar svart paraply fordi de slapp å gå på Framhaldskolen og bli rike tømmermenn). Han likte ikke Edith Piaf. Jeg kan ikke begripe hva sammenhengen kan ha vært, men fransklektoren hadde irritert seg over Piaf-sangen “Je ne regrette rien” der tekstforfatteren lar Piaf synge “jeg angrer ingenting”. Lektoren mente at Piaf var ei hore og burde holde seg for god til å avstå fra anger. Han ville ikke ha likt denne vakre filmen heller, men jeg gjorde og dere gjorde, og den slutter fantastisk med “Je ne regrette rien”, som er en stolt og fortjent hyllest til seg sjøl og til oss andre for at vi faktisk overlevde livet på jorda i sånn noenlunde brukbar fasong.

Men til filmen.

en dans på roser-2

Marion Cotillard på scenen som Piaf.

Slutten på den franske Piaf-filmen så jeg egentlig ikke. Da den skapdøde lille skapningen sang «Je ne regrette riens», rant tårene som varsler om overfloder, og kroppen verket. Ikke bare fordi det var synd på Edith Piaf. Enda mer for at den kraftfulle, svake rennesteinsspurven også representerer Britney Spears og alle de andre som blir ulykkelige av å bli lykkelige.

Verden er full nok av folk som ikke føler seg komfortable med suksess. De føler seg merkelig ufortjente, de føler seg ubehagelig overeksponerte, feilplasserte og direkte driti ut av andres oppmerksomhet. Og de drikker seg sanseløse, de tar dop så sjela kreperer og de dør ensomme og forskrekka i trivialiteter og toalettspy. Janis Joplin, Marilyn Monroe, Kurt Cobain – den som egentlig var liten og ulykkelig blir knust av å oppleve noe så skummelt som lykke. Akkurat det er genialt ved «En dans på roser». Edith Piafs liv var som en hån fra gudene. Hun ble satt til verden av en motvillig hore, hun vokste opp i et bordell, hun sang på gata for småpenger – og for det belønnet skjebnen henne med en serie ulykker som man ellers bare finer i skillingsviser. Ikke bare var hun svak og herjet av sykdommer. Alle hun var glad i ble på en eller annen måte forferdelig, uutholdelig borte.

Piafs liv parodierte den fruktige sentimentaliteten i franske sanger og til slutt satt en rasert, narkoman alkoholiker igjen i pleddet med underlig rødt dokkehår og et ansikt som forlengst hadde forlatt denne verden.

Genialiteten i «En dans på roser» er antakelig ikke at filmen er en nøyaktig gjengivelse av Edith Piafs liv. Den er et skrik med guddommelig stemme og noen franske rrr-er som bare kan beskrives i dikt. Framstillingen av Piaf er nesten surrealistisk, filmen blir som et infernisk mareritt der sangerinnen skikkelse er et symbol for alle de som dessverre er for små for seg selv. Hun er oppkomlingenes helgen.

En dag i den andre verdenskrigen kommer en soldat på vei til fronten inn i rommet til en oppgitt Piaf og ber om å få spille en sang han har laget. Han får fem minutter, setter seg til pianoet og synger «Je ne regrette riens» nesten ugjenkjennelig. Men dama kjenner igjen alt hun har følt og vært og roper: «Endelig sangen jeg har ventet på».

Med noen siste krefter går hun på scenen og synger «jeg angrer ingenting». Verken det fine de gjorde mot meg eller ondskapen. Alt er meg likegyldig. Det er det slåtte menneskets stolte løgn. Det er på sett og vis Britney hos frisøren – «jeg driter i hva dere syns om meg».

Edith Piaf er de små og de ulykkeliges skytsengel, og de kommer til å elske filmen om henne fordi de vil føle at noen har sett dem. La det renne for Britney. La det renne for Janis, la det renne for Kurt. Det skjer ikke ofte, det skjer nesten aldri at en film er så stappfull av voldsom lidenskap, vonde følelser og menneskelig innsikt som «En dans på roser». 2007.

The two faces of January

NRK1 23.20

terning 4 liten Regi-debuten til manusforfatteren Hossein Amini etter ei bok av Patricia Highsmith. Handler om ekteparet Viggo Mortensen og Kirsten Dunst som kommer til Athen og mingler seg inn i mystikk med en turistguide som blir spilt av Oscar Isaac. 2014.

10 years

NRK3 21.30

10 years

Channing Tatum treffer igjen Rosario Dawson.

terning 4 liten Channing Tatum spiller romantisk komedie om en gruppe folk som feirer jubileum ti år etter at de gikk ut av high school, som egentlig er som om du skulle feire 2 årsdagen for at du bar ut matsøpla. Filmen er laget av Jamie Linden, som også regisserte «Dear John». Filmen er fra 2011, og festdeltakerne finner ut at de ikke er blitt mye modnere.

Maktens menn

Norsk TV2 22.50

maktens menn

Ryan Gosling har havna i politikken.

terning 4 liten For meg ukjent drama om en ung pressetalsmann for guvernørs valgkamp da en journalist kan røpe fæle ting om guvvissen. Ryan Gosling, George Clooney, Paul Giamatti, Evan Rachel Wood, Marisa Tomei, Philip Seymour Hoffman. Clooney regisserte i 2011.

Grown ups

TVNorge 21.30

grown ups

Adam Sandler (til høyre) er gift med Salma Hayek.

terning 4 liten Oi, her har vi en Adam Sandler-film jeg aldri har sett, men det er en mening med alt, for den handler om familiene til guttene på det gamle basketlaget som kommer sammern på hyttetur. Siden basket er en sak for høye menn er de andre skuespillerne halvmetere som David Spade, Kevin James og Rob Schneider. 2010.

Octopussy

TVNorge 23.25

octopussy

Roger Moore tar jobben alvorlig.

terning 5 liten Stilig og underholdende James Bond med Roger Moore i hovedrollen og Maud Adams som dame. Handlingen flytter seg fikst over kartet og ender så vidt jeg husker i surrealistisk kvinnefellesskap. 2 timer, 10 minutter. 1983.

Walking on sunshine

TV3 19.20

walking on sunshine

Ja. Sånn. Syden.

terning 4 liten Britisk komedie fra 2014 om ei dame som skal gifte seg med en pen fyr i Italia og inviterer søstera si uten å vite at brudgommen er søsteras eks, og drømmemannen hennes. Skjer hele tida. Hannah Arteron i hovedrollen.

Indiana Jones og det siste korstog

TV3 21.30

Indiana Jones og det siste korstog

Sean Connery og Harrison Ford er far og sønn.

terning 5 liten «Indiana Jones og det siste korstog» begynner og slutter som en western. Det er egentlig den mest opplagte amerikanske utveien hvis fantasien begynner å svikte. Jeg bare nevner det. I starten er River Phoenix unge Indiana (som egentlig heter Henry, viser det seg) med storvokst lugg og en speiderberedt uvørenhet som får det til å svinge skikkelig når han jages på hesteryggen eller på togtakene. I slutten rir en gammel og sliten Indiana sammen med slekt og venner inn i solnedgangen og blir borte for alltid. Det er bra, for ellers måtte Spielberg og Lucas antakelig ha diktet fram Jones-familiens døde mor og sendt henne ned i dypet etter det sunkne Atlantis, og det ville ikke blitt bra.

Den siste av de tre Indiana Jones-filmene har allerede kommet dit at den flørter med seg selv. Slik den Spielberg-produserte «Pyramidens hemmelighet» lekte med opprinnelsen til Sherlock Holmes-fetisjene, avslører denne filmen muntert sine egne myter: Hvor fikk Indiana hatten fra og hvorfor er han så redd for slanger? Dessuten kopierer den temaet fra «Jakten på den forsvunne skatten» ved å sende arkeologen inn i nok en tvekamp med maktsyke og religionsforvirrede nazister om kristne relikvier. Denslags blir det mye halsbrekkende action ut av. Story-snekkerne George Lucas og Menno Meyjes (som laget manus til «Purpurfargen») har imidlertid sett at det ikke var nok. Filmens redning og geniale vitaminpille heter Sean Connery. Han spiller gamle pappa Jones, en skrivebordsfilosofisk vitenskapsmann med bøttehatt og koffert. Den forvirrede far tilfører filmen den sorten klønete kvinnelighet som Kate Capshaw ivaretok så nydelig i «Indiana Jones og de fordømtes tempel» og overflødiggjør forsåvidt ei vital dame.

Alison Doody får mest stå stille og være pen og pikant problematisk, fordi far og sønn oppdager at de har delt skjød helt annerledes enn fedre og sønner pleier. Men det virkelige kjærlighetsparet i filmen er Harrison Ford og Sean Connery, og den romansen har Spielberg et energisk og begeistret håndlag med. Filmen beveger seg litt ujevnt mellom en del gjenkjennelige Indiana Jones-tablåer. Når den besøker Venezia, er det selvsagt for raskt å forflytte seg ned i dystre, skjelett-bebodde katakomber, der feite, ekle rotter spiller rollen til slangene i den første filmen og insektene i den andre.

En dramatisk båt-scene virker mest som et tilfeldig gjestespill hos James Bond, før filmen begynner å reise rundt i Europa, med Hitler-møte i Berlin anno 1938, motorsykkel-race, luftskip og flykamp. Alt dette er moro og får en til å glemme at historien tok en energisparende snakkepause i begynnelsen, for at vi skulle skjønne poenget. Vel framme i Afrika blir det mer friluftsaction, når Spielberg dyrker cowboy-klisjeen om Trange Pass-gjengen med nazister som blir overfalt av hestehelten Jones og hans araber-indianere i fjellsidene.

Bare slutten er merkelig svak. I «Jakten på den forsvunne skatten» kom Herrens hevn i scener så sterke og følelsesladede at de kunne skremme vannet av frelste og ufrelste. «Indiana Jones og de fordømtes tempel» sluttet med en halsbrekkende og åndeløs maksi-spenning fra hule-race på skinner til hengebru-duell. Klimakset i «Det siste korstog» innledes med at Indiana Jones spiller en udramatisk bibel-lotto inne i fjellet for å nå fram til den hellige gral (som alt handler om). Han finner en 700 år gammel ridder som ser ut som han er medlem av Monty Python. Men fart blir det liksom ikke, for Indy er trøtt, pappa er såret, nazistene har mistet motet, dama ser tafatt og pre-menstruell ut og høyere makter har ikke tenkt å sløse bort mer temperament på tyskere. Kanskje er vi blitt for kravstore. «Indiana Jones og det siste korstog» er tross alt underholdning i luksusklassen, og følelsesmennesket Spielberg balanserer sårbart humor mot uforløst farsbinding og en entusiastisk barne-religiøsitet. Men jeg savnet englene. Det er ikke mye i verden som er så flott som engler. 1989. 2 timer, 10 minutter.

Daybreakers

TV2 Zebra 21.00

daybreakers

Ethan Hawke, Claudia Karvan og Willem Dafoe kjemper mot vampyrene.

terning 5 liten Suck my neck! Endelig en skikkelig spennende vampyrfilm. Men hold på kanylen – dette er virkelig ingen «Twilight».

Viktigste ting først: Unge kvinner med høyt skuespiller-inntak vil oppdage Ethan Hawke om igjen. Først er han sekstiåtter-snill akademikervampyr i Stephen King-hatt og ser ålreit ut. Deretter gjenoppstår han som en slags Robin Blood i kvitskjorte og vest og likner Harrison Ford som Han Solo.

Filmen handler om at vampyrene har overtatt Jorden (Al Gore og Jonas Gahr Støre har sagt at det kan skje innen 30 år), sånn at bilene har svært sota vinduer og fortauene er like skjult under jorden som de i Stavanger er blitt borte under snøen. Vampyrer har det til felles med vestlendinger at de bare liker tunge skyer og regnværsdager. På Sam Neills superfarm henger de gjenværende menneskene og blir melka for hemoglobiner. Men det er mangel på sånne dagligvarer. Og de utsulta vampyrene får lange ører og utvikler frese-smil, flaggermusvinger superkrefter nede under overflaten.

Hawke forsøker å finne en blod-erstatning, men forsøksvampyren eksploderer. Så blir han tilfangetatt av Willem Dafoe og Claudia Karvan som er vakre mennesker og trenger hjelp. Ute på landet konstruerer Hawke verdens stiligste solarium, og «it’s ALL right» som George Harrison ville ha sagt det. Hos Neill er det blitt stille i fjøset, så han trenger virkelig menneskeblod. Det blir som sagt spennende.

Filmen består av sprutblod, militære aktiviteter av «roger, roger»-sorten og fortvila samtaler om vår felles framtid. Unge mennesker som heller til den overbevisning at vampyrer er udødelige romantikere som sitter i trær og koser seg med ekorn-té, vil få kultursjokk når avkutta hoder flyr omkring og medborgere med annenrangs tannstilling eksploderer som bensinfyrte sthans-bål og forårsaker skogbranner.

De tyske Spierig-brødrene Michael og Peter har laget grøsser før i Australia, og de har et godt håndlag og en forbilledlig følelse for handling. 2009.

Killing season

TV2 Zebra 22.55

terning 3 liten Denne har jeg ikke sett, for den er fra det tomme året 2013, men filmen er virkelig ikke blitt særlig godt mottatt og jeg er ikke sikker på om den ble vist på kino. Robert De Niro og John Travolta spiller amerikansk og bosnisk krigsveteran, og de blir venner i skogen før det viser seg at de har kraftige kriser og begynner å jakte på hverandre.

Jeg fatter ikke hvordan hun får det til

FEM 21.00

jeg fatter ikke hvordan hun får det til

Sarah Jessica Parker er veldig flink.

terning 1 Jeg tilhører de naive folka som likte Sarah Jessica Parker i Steve Martin-filmen «LA Stories». Hvordan kunne den sprudlende jentungen bli til røntgenbildet av amerikanske kvinnekomediers beinskjørhet?

Dette er ille. Parker spiller mor som jamrer kokett over at hun ikke er flink til å bake (fnis), og hun vil oppdra jenter som bryr seg om hva slags kake mor laga til skolefesten. Til fyret, barnet mitt! Følg Virginia Woolf, for dette blir ille. Hun er gift med Greg Kinnear, som bestandig ser ut som en blid seksualvegrer. Og verre: Hun skal jobbe med Pierce Brosnan, som i innendørs-roller stadig likner en vandrende ereksjonsfeil. Det er større sjanser for at den spenningssvake dressgubben gror bjørkeblader på penis enn at sevjen stiger. Filmen skal handle om kvinner med dårlig tid (pga kakebaking og jobb) og sånne menn som tror at sekretæren ikke vil ligge med dem hvis de kjører barnevogn. Alle har prosjekter de skal presentere. Det er en slags sharia-ting i Hollywood. Jeg er så lei av finansfolk på film. Jeg vil heller se imamer spille baseball enn å se flere næringslivsgubber.

Sånn er det. Pakk i eske. Gå hjem. Dere er sparka. 2011.

The girl

FEM 22.55

terning 4 liten Britisk biografisk drama om Hitchcocks besettelse av Tippi Hedren. 2012.

Ocean’s thirteen

TV2 Livsstil 21.00

ocean's thirteen

Ellen Barkin sjekker bodymass.

terning 4 liten Etter en rituell Europa-tur er Ocean og hans tn tilbake i USA på sitt mest sjikanøse: Las Vegas er som en oppdikta fornærmelse om grell og jålete overfladiskhet, den gangsterskapte gamblerbyen er antakelig noe som ikke engang Trond Giske ville finansiert knøttefotballen med.

Akkurat her, i harry helvete, skjer det forferdelige at Ocean-bandens svorne kaksevenn Elliot Gould blir svindlet av den rike skryteren Al Pacino, og det får han hjerteinfarkt av. Man skulle tro at det skjer verre ting på fattigere plasser. Men akkurat her bruker Ocean og vennene hans utallige fritimer og atskillige millioner på å utpønske en hevn mot Pacino.

Svakhet nummer én: Pacino har samme hårfasong som Martin Short på nittitallet og ser så dum ut at han er vanskelig å ta alvorlig. Jeg kan ikke si at jeg engasjerte meg veldig i hans finanssvik.

Denne gang skal oceanittene kjempe mot verdens sikreste computer. Det er hundre ganger hundre helt umulig å få til, inntil det plutselig er så enkelt at entreprenørselskapet Risa kunne ha gjort det med en svak fortauskant. Det er også en svakhet. Computeren til Julian Sands ser ut som en fortidslevning fra den eldre Lynvingen, og den utretter faktisk ingenting i filmen – verken humor eller spenning.

Også resten av hevnsvindelen virker litt for lett: Etter mye intelligent forarbeid kommer falske terninger og snedige fjernkontroller til det luksuriøse pacinoet, og de virker som de skal mens vi som til og med har glemt yatzy-reglene, forsøker å huske hvorfor folk vinner og hvem de er og hva skjer nå.

Det er ganske stilig da ristegruppa lager et så kunstig jordskjelv under Las Vegas at du forventer at Siri Kalvig skal dukke opp for å skremme ungdomsskolelærere. Det er også fiffig at Brad Pitt blir hippie-utkledd for å likne seismolog – og det er ganske kjekt at Pacinos sarte partner fra «Sea of love», Ellen Barkin, gjenfødes med plastforsterka støtfangere og et nevrotisk sug i blikket. Dessuten snakker mennene like elegant som de pleide. Ingen kan holde en enkel setning svevende i limbo som Oceans folk, og ingen kan se så teite ut i tøyet. Steven Soderbergh får til en slags tidløs og identitetsfri eleganse i disse filmene; han er som konservatoren i et museum som ikke finnes.

Mange vil hygge seg i selskap med Oceans 13, men mange vil finne dem gjentakelsesmanisk trettende. Brad Pitt, George Clooney, Matt Damon, Al Pacino og Andy Garcia er stilige plakatgubber med talenter for det lune, men det hadde faktisk vært vittigere om de faktisk utretta noe i filmen. I denne sleper de for mye med føttene, mens den trauste Trinity-hesten haler dem av gårde i gårsdagssola. 2007.

The bodyguard

TV2 Livsstil 23.25

bodyguard2

Kevin Costner har det heller ikke lett.

terning 5 liten Det årets mest vellykkede romansethriller, med det usannsynlige paret Kevin Costner og Whitney Houston. Han er hennes private livvakt, for hun er feiret popstjerne som blir truet av en gal beundrer. Costner spiller mutt og mandig med kortere pannelugg enn lunte, og rollen hans er fortreffelig. Houston funker bra, og det er underholdende hele veien. 2 timer, 4 minutter. 1992. Den skulle vært innspilt på 1970-tallet med Steve McQueen og Diana Ross, men planene røyk fordi raseblandingen var kontroversiell. Slottet til Whitney er samme huset som var med i «Gudfaren» da en gubbe fant hestehode i senga. Og: Dette er filmen med sangen «I will always love you».

300: Rise of a empire

Max 21.30

terning 4 liten Eva Green og Lena Headey i en slags toer av «300». Denne handler om en gresk general som leder kampen mot persiske invasjonsstyrker, og de er leda av en fyr som er blitt gud og den hevngjerrige Artemisia. 2014.

Spesialisten

Max 23.40

spesialisten

Sharon Stone i plakatkostyme.

terning 5 liten Takk til Sharon Stones skredder, Julianne Karkovsky, som har sydd henne tettsittende se-meg-klær av tøyer som er så tynne som samvittigheter og utformer en vakker, moden kvinnes (36 år) selvfølgelige evne til å være virkelighets-utslettende til stede i hangarsvære rom med en kropp på 50 kilo. Takk til Sylvester Stallones navnløse lotionist, som med varmesøkende salver har fått ham til å se ut som sløydarbeid med sløv kniv, mekano-musklene kanter seg likt telehiv eller jordskjelv, og det finnes ikke en eneste smergelslipt flate på hele mannen. Takk til Eric Roberts’ frisør, som har forvandlet ham fra vindusmannekeng med Ken-hår til et nesten litt intellektuelt svin med nedoverlugg som minner om «A hard day’s night» og til og med tar oppmerksomheten bort fra den toreador-røde skjorta. Takk til Sharon Stones sminkør, som i utvalgte øyeblikk lar det få være igjen linjer i ansiktet hennes, sånn at hun ikke lenger likner de smårunde loff-skjønnhetene på Venice Beach, men får et interessant drag av aleinemor som har vært på Bryggeriet halve natta og oppdager neste morgen at den minste ungen har fått meslinger.

Stort mer er det ikke å takke for.

Luis Llosas litt tungsindige drama-action (drama heter det når ingen i hele filmen er venner med hverandre noensinne) er basert på en underholdende historie som er konsekvent feildosert og behandlet respektløst og billig som om den skulle være en innstikk-roman i Allers. Stallone er sprengningsspesialist og blir uvenner med CIA-vennen sin James Woods. Mange år seinere er guttene tuppenoglillemor for hverandre igjen, og imellom dem står Sharon Stone som oppdragsgiver til hevnmord.

Det er moro å se på hele tida i all sin åpenbare, uproblematiske udugelighet. På lydsporet svulmer høytidsmusikk som en slags fjern, udefinert verdensromstristhet eller den uforklarlige sorte moll som kan ramme nevrotikere om morgenen den 24. desember. Bildene veksler mellom skyggesex og påskeferieklar polaroid. Hvis en ser bort fra at James Woods haler hele greia som en nydopa traverhest i nesten to timer, er dette en tåpelig laget film som alle bør se hvis de er over 18 år og trives med klisjeer. 1994.

Se, hun snakker også

TV6 20.40

se hun snakker også

John Travolta og Kirstie Alley får barn igjen.

terning 3 liten Kan en frisør alene få en i utgangspunktet Lindex-pen mann som John Travolta til å se kusmasmittet ut, eller er det sånn at hjerneceller som blir gjødsla med møkk, vokser seg større til de fyller kinna som vatt og begår kollektivt eksplosjonsselvmord fordi de er drevet til yttergrensene av selvfordøyende resirkulasjons- underholdning som ville virket banal i 1955?

Antakelig. Noe skjer. Det kan ikke være bare håret til Travolta. Det må være sinnet hans som protesterer mot å bli forminsket til en så uanselig figur at han kunne gått usett gjennom «Santa Barbara» og kommet ut på den andre siden med en følelse av å ha lært noe. Derfor ser han rar ut.

«Se hvem som snakker nå!» er den tredje filmen i en serie som kan fortsette så lenge det finnes forsvarsløse skapninger igjen på jorda. Det startet med et guttefoster i 1989 og fortsatte med et jentefoster året etter. I årets film er det to hunder som må lide for de antropomorfe påfunnene. Om et par år kan det bli hvalene, kakerlakkene eller EØS-avtalen. Mot den desperate, hysteriske idylliseringstrenden i Hollywood er ingen trygge.

Tom Ropelewski har jobbet med Kirstie Alley to ganger før. Han var med og skrev «Loverboy» og regisserte «Madhouse». De trives trolig sammen, for Alleys rolle i filmen bæres videre av en slags selvironisk, premenstruell klovnesjarme som kvinner ellers bare har når de skal forklare at de har vært i Tupperware-selskap. Lille Tabitha Lupien er også ei herlig lita jente, og det er jo ikke hennes skyld at samlivs-handlingen i filmen er depresjonsvoksen som en damedo-samtale på Cobra samtidig med at barnsligheten irriterer så sterkt at Tøflus ville ha skiftet kanal til wrestling på Super.

Hundene har jeg lovet å ikke skrive om. 1990.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *