Fredag 6.10.– Sekser til McC og feiring av dagen for Fremtidens Uforutsigbarhet

 

Interstellar

Norsk TV2 00.25

terning 6 liten Det er tross alt fredag, og jeg har valgt ut en fantastisk film med Matthew McConaughey sjøl om den blir vist seint, så lat som om dere sitter oppe for å få billetter eller ølbonger til en Mods-konsert: «Interstellar» er verd det. Men det er en annen ting som opptar meg. I dag viser to uavhengige TV-kanaler hver sin Steven Seagal-film. Jeg oppfatter denne ubegripelige anomalien som en 6. oktober-markering av fremtidens uforutsigbarhet. Tenk deg at du satt på et tidlig nachspiel for eksempel i 1993 fordi alle nachspiel-deltakere hadde små unger den gang, og så diskuterte dere hva framtida ville bringe. 2017 for eksempel. Ville David Lynch være president i USA? Og hva ville VHS-utleierne satse på? Tenk deg at noen sa at to TV-kanaler ville vise Steven Seagal-filmer på en fredag. Verre enn om en full tulling hadde sagt at framtidas feminister ville være tilhengere av flerkoneri og organisert pedofili. «Eg tror det e på tide at me bestille drosje te deg, Karsten.» 6. oktober. Dagen da vi skal feire framtidas absolutte frihet til å bli som den sjøl vil.

Men til filmen.

interstellar

Anne Hathaway og Matthew McConaughey på litt av en tur.

Dette er en tidsstanser-film. Når du kommer ut fra visningen, kjenner du ikke igjen verden. Christopher Nolans space-eventyr er så suggererende laget og så velforma at den kunne fått deg til å tro på julaften-snø og nisser i mai. «Interstellar – Atmos» opphever din indre kyniker, den er så besnærende, bekreftende og befriende at den egentlig inneholder en eller annen ufødt fyr sitt livssyn. Filmen åpner rom i deg som du aldri bruker. OK. Nok foreløpig. Dette tror du ikke på, likevel.

Åpningen er perfekt. I et frustrert, men tilforlatelig bondelandskap bor rappkjeften Cooper (Matthew McConaughey) sammen med sine to barn og en svigerfar. Den ti år gamle jentungen Murph ser spøkelse på rommet sitt, og hun uroer med-elever med løgnaktige historier om at USA landet mennesker på månen på 1960-tallet. Ekspertene sier at det aldri skjedde.

Dette er nemlig fra ei framtid da Jorden er blitt så utbrukt at det nesten bare er igjen nitrogen i atmosfæren, og støvskyer og oksygenmangel dreper maten og truer menneskeheten. Fordi alle gode krefter brukes til landbruk, lyver myndighetene om teknologi. Den finnes ikke. Den fantes aldri. Skildringen av håpløsheten er romantisk som et gammelt cinemascope-drama, og man følger måpende med når Coop og jentungen kjører gårdstruck gjennom maisen for å fange en gammal indisk overvåkingsdrone. Det store ved «Interstellar» er blant annet at den ikke sitter ned og er varig lei seg. Voldsomme stormer av brunt støv overfaller de gjenstridige farmerne, men det er bare sånn det er. Det spennende ved Nolans historie er at han har gått kilometerlange omveier rundt Roland Emmerich. Han eksotiserer ikke elendighet, og han har motstått fristelsen til å politisere endetiden. Uunngåelige ting skjer med Jorden, slik sånne ting kommer til å skje en gang, og det er menneskenes historiske lodd at de må bruke vettet til å komme videre i Universet. They were flying Mother Nature’s silver seed to a new home in the sun (Young).

interstellar murph og pappa

Mackenzie Foy spiller dattera til McC.

Visuelt er filmen en svever. Den løfter og bærer. Den bruker bildene til å skape voldsomme forventninger, og den gjør det ikke med englefingre og new age-luftighet. Denne filmen er stofflig. Den dundrer seg gjennom kroppen din med bilder og lyd; en poetisk koloskopi av Universet, om du kan forestille deg noe sånt.

Den fantastisk pompøse musikken kommer som en melding fra smertende stjerner og størrelser som vi aldri har ant, den er som å bo inne i et schizofrent orgel. Storheten i tomhetens tusen synth-piper skyver bildene, presser følelsene og gjør deg til et mottakelig begeistrings-vrak.

Så vet jeg ikke hvor mye dere vil vite.

La oss si at ting skjer, og begivenhetene fører til den uunngåelige uutholdeligheten at den tidligere piloten Cooper forlater barna sine og gården for å dra på en ekspedisjon til ormehull ved Saturn. Bare det kan gi menneskene inngang til en ny verden. Sammen med ham drar professor Brand (Anne Hathaway) og et beskjedent antall fysikere. Cooper er ferjemannen. Men han har etterlatt en tiåring som grein hjertet sitt tomt for indignasjon og sorg i forsøket på å holde igjen faren. Det er som å se alle barns sinte uforståenhet ved døden, og ut i rommet reiser en pappa som er sjeleskadd av sitt eget valg og besatt av tanken på at han er nødt til å komme tilbake.

Det er de bildene som egentlig skaper filmen. Forholdene mellom folka er reine og entydige, det finnes ingen spor av den dystopiske sosialrealismens deprimerende følelses-relativisme. Familien elsker hverandre med storhet og selvfølge. De ser rett på hverandre. De snakker rett til hverandre. Vi har sett mennesker ta på seg romdrakter og dra på risikable turer før. Men jenta blir hengende igjen i sjela vår. Hun er mentalt til stede i hver eneste scene i de tre timene «Interstellar» varer, og det eneste du tenker på, er om hun får se faren sin igjen. Det blir mye for et blødende hjerte, for Nolan lager space-romantikk med en lidenskap og en framdrift som ikke bare tar den sedvanlige pusten fra deg, men den stanser kroppsfunksjoner og gir deg fornemmelsen av at filmen er en ubarmhjertig virkelighets-skildring helt i enden av den eksistensielle fantasien vår. Du kan forsøke å bruke kynismen din til å pønske ut hvor historien kommer til å glippe, for dette kan aldri gå bra. Men de tre timene farer som på ryggen av apokalyptiske jernfugler gjennom tiden, og du rekker aldri å tenke, du rekker aldri å huske hva skepsis var.

Dette er bra. Det er virkelig bra. Det er halvdelen ukonfesjonell religiøsitet, nyskapning av The Holy Ghost, det er noen fjerdedeler tekno-mystisisme, det er Universets ufattelige tidløshet og menneskenes guddommelige overlevelsesevne. Det er industri-optimisme, det er tekno-teisme og mye fantastisk som dere skal finne ut sjøl.

Det ville ikke være riktig å fortelle hva som skjer der borte i det uventa himmelrommet. Men jeg kan si at filmen bever og rister hypnotiserende mellom voldsomme dramaer og actionspenning. Det er som å se en genre bli født, det er som å se noen lage den ytterste space-filmen, det er de tinga som «2001, et romeventyr» aldri ble fordi den var uklar og fordi den manglet Nolans usjenerte dyrkelse av den mest barbeinte følsomhet. Jeg innrømmer at jeg måpte mer enn McConaughey i denne filmen. Da jeg etter en stund sto ved bilen min i parkeringshuset på Jorenholmen, oppdaget jeg at jeg hadde betalt billetten og kasta den etterpå. Det føltes helt riktig, og jeg fant den aldri igjen.

Matthew McConaughey spiller Coop helt i ytterkanten av sitt talent. Han presser cowboy-imaget til den kanten der hvor dongeri frynses av belastningen, samtidig som han har en innlevelse i den sorgtynga pappaen som fullstendig overrumpler og imponerer deg. Han funker, og jeg er glad for at de ikke satte noen andre til den rollen. John Lithgow er en konge på lerretet, slik også Michael Caine er. Anne Hathaway spiller rolig og tilbakeholdt, og filmens troverdighet er avhengig av at hun ikke begynner å jente seg. Dette er McC sin film. Den beste han har gjort. Og jentungen Mackenzie Foy har et fjes du aldri vil glemme.

En setning blir hengende igjen. Oppe i Universet forklarer Cooper hvorfor han ikke fortalte hvor gale alt var: «Når du er forelder, forteller du aldri en tiåring at verdens ende er nær». I vår virkelig av begeistra voksen-skremsler burde vi ta med oss den. 2014.

10 years

NRK3 23.30

terning 4 liten Channing Tatum spiller romantisk komedie om en gruppe folk som feirer jubileum ti år etter at de gikk ut av high school, som egentlig er som om du skulle feire 2 årsdagen for at du bar ut matsøpla. Filmen er laget av Jamie Linden, som også regisserte «Dear John». Filmen er fra 2011, og festdeltakerne finner ut at de ikke er blitt mye modnere.

Picture perfect

TV3 19.30

picture perfect

Kevin Bacon på sengekanten hos Jennifer Aniston.

terning 4 liten Jennifer Aniston fra «Friends» har et slags moderne Oscar Wilde-problem i denne romantiske komedien: Hvis du ikke befinner deg i enten en BMW eller et holdbart og hederlig heteroseksuelt forhold, vil karrieren gå i dass. Noen steder hjelper det ikke med BMW en gang. Derfor lyger hun på seg en kjæreste, mens vi alle vet at den kule kollegaen Kevin Bacon kommer til å lure under overflaten som agnkåt gjedde gjennom mesteparten av filmen. 1997. 1 time, 40 minutter.

Maze runner: I dødens labyrint

TV3 21.30

terning 4 liten Ungdomsfilm om en gutt som får utsletta hukommelsen sin og våkner et sted sammen med andre gutter som ikke husker, og ikke bare det: Rundt dem finnes en diger labyrint som de må samarbeide om å finne ut av. Omtrent som regjeringsforhandlinger. Antakelig burde denne ungdomsfilmen vært vist klokka halv åtte. 2014.

National security

TV3 23.50

national security

Martin Lawrence søker etter skjulte maskingeværer.

terning 4 liten Dette er nesten en regenerert Gene Wilder-Richard Pryor-film. Gutter som er så gamle at de verken spiser hallowen-snop, vil huske at Wilder & Pryor på åttitallet gjorde noen ivory-ebony-komedier med lavt kalori-innhold, uthevd hysteri og høye stemmer.

Dette likner litt. Martin Lawrence piper som spurv i spiserøret – og sånn var også Pryor. Steve Zahn er en beskjedent utstyrt allemanns-mann fra ingenmannsland, og han har gjort noen seriøst stilige råneroller, som for eksempel i «Happy, Texas». Han er på en måte den lille hvite haien i grilldressbærernes populærkultur.

I «National security» spiller han den streite sikkerhetsvekteren, mens Lawrence er den galne. Innbruddstyver skyter Zahns kollega og det må hevnes og så videre. Det oppsiktsvekkende ved filmen er bare at den driver gjøn med Rodney King-saken, og i USA er det modigere enn å rope Irak etter presidenten. 2002.

Into the sun

Viasat4 22.00

terning 3 liten Jeg kan ikke begripe at jeg ikke har sett denne filmen, for jeg har gjort det til en livsoppgave å følge Steven Seagal i tykt og tynt. I denne filmen skal han stanse Yakuza-en etter at en regjeringsfyr fra USA blir drept. For Seagalfansen: Torghandel-slåssinga er filmet i det området hvor Seagal som ung studerte kampsport. Noen av sangene i filmen er både skrevet og blir framført av Seagal sjøl. 2005.

Out for justice

TV2 Zebra 21.00

out for justice

Steven Seagal i et vanvittig kostyme.

terning 3 liten Dette her er fra 1991, da Steven Seagal var i ferd med å bli en slags konstant voldsidyll. Han representerte en stund de ukritiske sadistenes lille fristed på jorden og dukket opp med samme regelmessighet som sand i søndagsskoene. Seagal brekte fingre og knuste bein på folk med mindre medfølelse enn en midlertidig bygartnerassistent fjerner pærebrent kvist. Det gjorde han ikke fordi han var sint eller gal, men fordi han var en snill far og en god politimann. «Out for justice» har ikke mye handling. Seagal skal hevne partneren sin. William Forsythe er med. 1991. 1 time, 28 minutter.

Letters to Juliet

TV2 Livsstil 21.00

letters to juliet

Amanda Seyfried snakker ut med Vanessa Redgrave, som en gang i tida osv.

terning 5 liten Jeg er den lykkelige eier av en Blu-ray-spiller, så jeg har fått se Guds lekekasse Toscana i bilder som er så skarpe at de antakelig er farlige for kiropraktikken.

Jeg vet ikke om dere husker Amanda Seyfried fra «Mamma Mia!» En kvikk blondine-installasjon med sterkt balsamert hår og store, følsomme fole-øyne. Hun har et tårepotensiale uten like. Når Amanda blir rørt, er det plass til halvlitersflasker.

Det er bra, for i denne filmen kommer kjærligheten tilbake til sin opprinnelighet i et landskap som den nevnte lekende Gud oppfant for at folk skulle bli så formidabelt forelska at de en stakket stund glemte å være misfornøyde med Stoltenberg.

Det starter med at Seyfried reiser til Verona sammen med sin langtidsforlovede Gael García Bernal. Hvis du i utgangspunktet lurte på hva den pinglete skuespilleren har her å gjøre, så tenk den tanken at han kanskje skal byttes ut. Bernal spiller restaurantmann på jakt etter oster og vin, og han er druelig opptatt på hele romanse-reisen samtidig som han overdriver oppjagetheten sin som om han har termitter i trebeinet. Tynn som farris, overspent som espresso. Snakker som en nevrologisk lidelse.

Men vår melankolske Amanda bryr seg enda mindre om forlovedens fravær enn om tomaten hennes skulle ha blitt overkjørt. Hun finner veggen med brevene til Shakespeares Julie, og deretter besøker hun damene som svarer ulykkelige kvinner fra hele verden. Og i Italia går budskap så fort at da den amerikanske jenta har dugnadisert fram et brev til Vanessa Redgrave, kommer den engelske ladyen plutselig reisende sammen med barnebarnet sitt for å finne ungdommens elskede.

Det var et hekkans godt valg. For det gir den klarsynte herr Blåe-Ray en sjanse til å reise i rød Fiat gjennom Toscanas landskaper på jakt etter en mann i 75 års alderen. Det er så vakkert. Kveldslyset over Toscana er som avhengighetsskapende kjærlighetsdop, det er som om skygger og sjatteringer blir samlet i en sjelden skjønnhet som ellers bare finnes inne i mennesker når de ser sine nyfødte. I Toscana er lykken et utendørs-fenomen. Å reise gjennom Toscana må være som å besøke en eufemisert versjon av sin sjel. Jeg har vært i Italia én gang, og det var på filmfestival i Venezia. På pressekonferansen til en italiensk regissør sto det straks opp en mann og sa på et engelsk som kunne vært inspirert av «Forhekset av månen»: –.Hvorfor elsker ikke mennesker på film slik de gjorde før? Da gråt regissøren på scenen. På ordentlig. Han med spørsmålet ble kasta ut. Italienere er ikke som deg. De ville aldri holde med Tottenham. De er Guds hamstere.

I denne verdenen treffer Amanda også Vanessas barnebarn Charlie, som er en uromantisk engelskmann med kornfarger og snille knappenålsøyne. I utgangspunktet er hans besøk i Italia som en avholdsmann på Beerfest. Men han kommer seg. Jeg skal ikke røpe mye, men Franco Nero setter i stand et utendørs-bryllup på toskanisk steingård som er umenneskelig vakkert. Gracia destina!

O hellige moder og hennes mektige murere, Guds dag som landskapskunstner og alle sensuelle fargers lastefulle, syndeskapende opphav. Se og nyt. 2010.

Hevnen er søt

TV2 Livsstil 23.00

hevnen er søt

Ubeskrivelig skjønne folk: Matthew Broderick og Meg Ryan.

terning 5 liten Matthew Broderick er astronom med Charlie Brown-sjel, men fordi objektet for hans kjærlighets teleskop har svikta ham til fordel for fysisk fremmelig og fallosofisk franskmann, utvikler han seg til en forskrekka hevner. Meg Ryan ønsker å ty til mer dramatiske åtgjerder enn å rettlede småfluene i morgen-yoghurten med Gibran-sitater, derfor har hun sminka seg med kullstift og kledd seg i pappajente-skinn. Matthew og Meg kriger med kakerlakker på gulvet, men jo mer elendighet eks-kjærestene utsettes for, desto gladere blir de i hverandre. «Addicted to love» varer i 1 time, 40 minutter. 1997.

Octopussy

Max 21.30

octopussy

Roger Moore hengir seg til octodama Maude Adams.

terning 5 liten Stilig og underholdende James Bond med Roger Moore i hovedrollen og Maud Adams som dame. Handlingen flytter seg fikst over kartet og ender så vidt jeg husker i surrealistisk kvinnefellesskap. Men jeg har alltid lurt litt på tittelen. Kanskje den katolske kirken ikke ante betydningen av ordet “pussy” på åttitallet? 2 timer, 10 minutter. 1983.