Månedlige arkiver: oktober 2017

Tirsdag 31.10.– Og så ifølge gammel tradisjon: Grøssere for Halloween,

 

Død snø

Max 22.30

terning 5 liten Halloween er den eneste kontroversielle feiringa i Norge. Julen er ålreit for folk flest så lenge alle lover at de ikke skal nevne Jesus. Påsken er grei så lenge man har hytte i Sirdalen og lover å ikke nevne Jesus. St. Hans-aften var nødvendig for at folk skulle bli nødt til å gifte seg og følgelig befolke landet med innfødte. Men Halloween er blitt utskjelt som bare satan. Folk som bare lytter på Dylan, syns amerikansk kultur i Norge er en skam. De som drikker bøttevis med sukkergjæra øl og vin, syns det er ille at det er sukker i godteri. Når man leser norske innvendinger mot Halloween, kan man få følelsen av at Norge består av avholdsfolk med bunad og hardingfelemusikk fra Setesdalen. Jeg liker Halloween, for da får barn og voksne leke slemme. Det er viktig å leke slem. Det er viktig å drite i hva mora di sier også på den dagen.

Men til filmen.

død snø

Litt Halloween og litt St. Hans, men det ser ut som om dama har beholdt buksene på.

Jeg tror ikke at normale mennesker tilbringer påsken med å lese om mordere i dressjakke. Jeg tror de tenker over livet og døden mens de venter på at den lokale nettavisen skal innby til avstemning: Er du for o Livet o Døden. Stem. Oktober derimot.

De få, men verdige som anser Grusomhetens Teater (Antonin Artaud, 1896 – 1948) som en tapt storhet, kan hengi seg til de nordnorske hedningenes splatter «Død snø». Om Theatre of Cruelty het det «Teateret skulle opprøre publikum mest mulig og brukte derfor en blanding av merkelige og forstyrrende/foruroligende former for lys, lyd og opptreden.» Vi skal sammen erklære den moderne splatteren som en naturlig fortsettelse på Grusomhetens Teater. Artaud mente at tekst, altså ordet, ikke fremhever innholdet, men undertrykker det. Grusomheten ble skapt for å gjeninnføre det lidenskapelige og fysiske i teatret.

«Død snø» er en faktisk en imponerende film når det gjelder å framtrylle alternativ åndelighet. Den gir for eksempel en fullverdig poetisk tolkning av den uunngåelige menneskelige lidelsen som døden innebærer: Filmen starter med at en gjeng med unge leger drar på hyttetur med pils, verbal-stå og overstrømmende livstro. I løpet av kort tid viser det seg at framtida byr på en arketypisk massakre, der de naive menneskene blir brutalt slaktet av metaforiske tyske nazi-soldater på kill-spree, som det heter i faglitteraturen. Når en del av historien kulminerer i at to henger utfor stupet etter en halvdød soldats tarmer og fremdeles slåss mot hverandre, står vi overfor en beskrivelse av menneskets skjebne i det tomme universet som Nietzsche antakelig kunne gått god for. Alt er egentlig bra i Tommy Wirkolas film. Innsida av hytta ser ut som en blanding av sekstiåtter-hjem og Caprino-stue der Claes Gill forteller eventyr med Harald Heide-Steen senior ved vestveggen. Guttene er intelligent kåte. Jentene er intelligent kjatrete. De aker på badering, og blondine på utedo i minus 22 er en slags psykosomatisk åpenbaring.

Så kommer Bjørn Sundquist og er vardøgeret. Han ser litt ut som en hauptsturmbahnführer fra det mislykka felttoget i Russland, men er egentlig en Nicholson. Bare farligere og alvorligere. Han gir filmen en dysterhets-føling som varer og bare tar seg opp.

Jeg kan ikke fortelle i detalj om dette. La meg bare nevne at Vegar Hoel er fantastisk zombie-offer og at lemlestelse for å unngå zombie-smitte også ville ha skremt Artaud. «Død snø» er dessuten en uventa spennende film. Bare én innvending: Man må bli DREPT av en zombie for å bli en zombie. Biting teller ikke. Det er vampyrene. 2009.

The fog

Netflix

terning 5 liten Dette er en nyinnspilling av Carpenters grøsser fra 1980. Tom Welling, Maggie Grace og Selma Blair befinner seg i den mystiske kystbyen der tåka kommer sigende ganske nøyaktig et århundre etter at båt sank. Rupert Wainwright regisserte i 2005.

28 weeks later

Netflix

28 uker senere

Robert Carlyle løper fra verdens seineste skapninger, zombiene.

terning 5 liten Det er ikke bra i England heller. På landet har Robert Carlyle og kona barrikadert seg i et barmhjertig mørke, men så kommer zombie-vampyrene rett gjennom veggene med umettelige munner og demonstrerer en oppsiktsvekkende versjon av kjøttets lyst. Dette er skapninger som til og med ville ha spist kebab edru. The hills are alive. Da stikker Carlyle.

Juan Carlos Fresnadillos oppfølger til «28 days later…» handler mest om at amerikanske soldater skal forsøke seg som Irak-okkupanter i et virusherja London. Men som i Bagdad er fienden aldri død. Plutselig sprer ny-smitten seg hastigere enn influensa i barnehage, og vernemakta må ty til ressurs-effektiv ekstremhelbredelse: De dreper alt som rører seg.

En kvinnelig lege, en deprimert skarpskytter og Carlyles to barn rømmer fra både zombier og soldater gjennom et London som bærer preg av at husprisene falt fryktelig fort.

Filmen foregår i et middelaldersk mørke, og du bør se den mens det ennå er vinter, for i mai vil bare de med blendingsgardiner se noe annet enn speilbildet av sin egen katastrofe-bleikhet i TV-skjermen.

«28 weeks later» er mer spennende enn vampyrfilmer pleier å være. Filmen har 18 års aldersgrense. Det betyr at ingen over 18 år har godt av å se den. 2007.

Urban legend

Netflix

urban legend tara reid

Tara Reid møter morder i Halloween-tilpassa jakke.

terning 5 liten Alicia Witt likner en broccoli-trengende Molly Ringwald fra det midterste av midtpå-åttitallet. Jared Leto har dokkeøyne som Rob Lowe. Michael Rosenbarm minner litt om den unge Andrew McCarthy, men uten alibi-sjenansen. Joshua Jackson er en slags blanding av Robbie Williams og Billy Idol, Rebecca Gayheart kunne vært lillesøstera til Illeana Douglas, Robert Englund likner litt på Freddy med stålklørne, Tara Reid har studert Winona Ryder i «Beetlejuice» og Loretta Devine skulle ønske hun var Pam Grier.

Denne hensynsløse romlinga med navn er bare en påminnelse om at nesten alt i moderne underholdningsfilm er en gjentakelse.

«Urban legend» handler om uvirkelig sex-fikserte amerikanske college-unger som opplever at alle folk blir slakta rundt dem etter et resirkulert repetisjons-prinsipp. Tittelen betyr «vandrehistorie», og på Pendleton-colleget finnes det en eller annen psykotisk morder med kulturhistorisk spiss-kompetanse og Newton-forakt som bærer lik rundt i skauer og trapper for å etterlikne det folk tror er sanne historier. 1998. 1 time, 35 minutter.

The cabin in the woods

Netflix

cabin in the woods, the

Ungdom i kjeller. Dårlig valg.

terning 4 liten Pilsrap-grøss igjen, men for de litt yngre: Et muntert utvalg studenter og andre motvillige intellektuelle drar på hyttetur. Der venter avmektige overraskelser av filosofisk karakter. Brå friskluft-eksistensialisme er sånn: Du er et resultat av egne turvalg. Hvis du først begynner å trikse med det ukjente i stedet for å vandre med Aftenbladet til Bråstein, vil plutselig ukjente religioner og klassiske dødsmonstre stige opp av Underverdenen og kreve ditt blod.

Først drar de fra byen til den siste bensinstasjonen i kristendommen og den siste kromosomgalningen fra det ytre Dirdal. De kommer til snedig gammeldags skogshytte som antakelig ble designa av Fenimore Cooper og bygd av sju små dverger. Kjellerlemmen slår opp, og de velger å gå ned.

Dumhetene er mer siviliserte i «The cabin in the woods». De unge er ikke egentlig idioter, de blir bare pinlig kåte fordi noen har spraya dem med dulgte feromoner, og det gir filmen en slags troverdighet. Ikke alle amerikanere oppfører seg som nordmenn på sydenreise hvis de kommer på utsida av den gule streken. Dessuten er fortellingen ikke satt sammen som repetisjoner av metodisk automatslakt. Det oppstår handling, og det oppstår spenning.

Han med ei hasjpipa som likner en installasjon av bensinstasjonskrus, oppdager at det ikke finnes stjerner på himmelen utenfor hytta. Ikke vet han at det skyldes et parodisk forsyn av dresskledde byråkrater. Dere vet heller ikke det, for jeg fortalte det ikke. Skuespillerne er søte. Sigourney Weaver er streng. Verden kan gå under, men isbjørnene overlever. 2011.

Fritt vilt II

Netflix

fritt vilt II

Ingrid Borsø Berdal tar igjen.

terning 5 liten Først bød «Fritt vilt» på mye overraskende fravær av skuffelse. Deretter kommer faktisk også toeren og er bedre enn toere ifølge den internasjonale fordomskonvensjonen (DIF) har lov til å være.

Det får deg til å tenke. I mangfoldige tiår har norsk film vært en verna bedrift, og utøverne er blitt behandla mildere enn førskolebarn.

Etter overraskende mange år fant unge filmskapere fram til skrekkfilmen, som av uforståelige grunner er blitt sett på som kunstartens ureine svinekoteletter. Den kunne de. Norsk film så ikke lenger ut som et folkehøgskule-prosjekt for mennesker med pent hår og forvirrende framtidsutsikter.

Hva skyldes det?

Det er her jeg burde svare det retoriske spørsmålet med: Ja, ikke vet jeg. Men sannheten er at jeg har en stugg mistanke, ond mistanke, gjæl mistanke. Norske filmskapere hadde i hovedsak aldri noe å si. De var interessert i mediet. Film er en ustyrlig kul ting å holde på med (men et slit, ja, et slit), og det har virket som om i hvert fall bortimot fem fjerdedeler av de som laget filmer egentlig bare gjorde det for å lage filmer. Som når 12 år gamle jenter bestemmer seg for å skrive dagbok, kjøper et hendig hefte med lås og starter med «Jeg skulle ønske mamma og pappa ville kjøpe meg en ponni. » Egentlig ingenting de ville si. De ville ha dagbok.

Det har aldri eksistert mange store tenkere i norsk film. Yrket var flere gode slalåmløpere enn intellektuelle. Derfor er mediets historie i Norge i overmål overfylt med dustete historier, elendig skrevne replikker uten innhold og stil, filmatiseringer av andres litterære verk.

Men hva gjør man hvis man egentlig bare ønsker å føle kameraets kalde stålmagi mot håndflatene og kjenne den fascistiske fryden ved å klippe bilderemser og si til kvinner at de skal ta alt tøyet av seg? Man lager skrekkfilmer. Grøsser-genren er for håndverkere, og vi har alltid vært et folk av fingerferdige fiskere og bønder.

«Fritt vilt II» er mer spennende enn jeg satte pris på. Jeg så at en sur innsender på imdb skrev «Predictable!!!», men jeg har bare sett én grøsser som ikke var forutsigbar, og det var «Moscow Zero», som aldri hadde verken blod eller vold eller spenning.

Filmen starter på et nedleggingsklart sjukehus (som guttungen til Thorvald nå ville brukt én milliard på for å redde arbeidsplassene) der Fridtjov Såheim jobber i så stygg strikkevest at han ser ut som en karikatur av Espen Eckbo. Otta Sjukehus er et behandlingssted der bakteriene ikke ville turdet legge seg inn av redsel for smittefaren. Utenfor det triste tettstedet (som i seg sjøl er et vektig argument for EU-medlemskap) ligger fjellheimen og soler seg i sin snødekte, arrogante perfeksjon og sine vanvittige smeltemengder med billige terra-watt. Ole skal undersøke bilen fra den første filmen, og han finner genre-geniet Ingrid Bolsø Berdal, en forkommen frost-zombie midt i den nybrøyta bygdevegen. Med g.

Vi skjønner jo at hun skal havne hos Fridtjov, og vi skjønner at den daude morderen på mirakuløst vis skal iverksette trusler igjen. Men det blir spooky for det. Som da litle Audhild blir satt til å strippe alle likene aleine og etterpå begår den filmhistoriske tabben at hun dusjer. Hva skjer med jenter som dusjer uten skaut i grøssere? Splæsj.

I toeren finnes også en effektiv skuespiller som heter Marthe Snorresdotter Rovik, og sammen med Bolsø blir hun filmens uranklump. Og på det forlatte hotellet klimprer de dinglende sauebjellene en tynn liten Carpenter-låt.

Tenk hva syttitallet hadde vært og åttitallet hadde vært og nittitallet hadde vært hvis norske filmskapere hadde oppdaget at det var kult å slå i hjel nakne damer i dusjen. 2008.

Dreamcatcher

Netflix

dreamcatcher

Men ingenting er skumlere enn Morgan Freemans øyenbryn.

terning 5 liten Rett skal være rett: Historien er vridd rundt en dum Stephen King-historie. Men gjengen er uimotståelig: Thomas Jane, Jason Lee, Damian Lewis og Timothy Olyphant er synske ressurs-skojarar på hyttetur, og de har fått overnaturlige evner fordi de som guttunger vaste langs jernbanelinja på «Stand by me»-måten og forsvarte en gutt med ekstrem talefeil i hele kroppen. Men det er langt fra nok. Skogens dyr flykter fra Ripley-aliens som invaderer enkle skogmennesker og gjør at de fiser seg i hjel! Og Morgan Freeman levendegjør en landskaps-Rumsfeld med bomullsøyebryn og vil utrydde sine egne landsmenn hvis de ikke slutter å tjene som vertskropper for innvandrere! Under taket henger indianernes marerittkrans og har egentlig ingen funksjon, men en tittel skulle jo historien ha.

Stas-forfatteren William Goldman har laget filmmanuskriptet og fortidas yndlingsmann Lawrence Kasdan har regissert. Han har aldri laget grøsser før og går til verket med storøyd entusiasme. Filmen er ikke for de med god smak. Antakelig den mest tvilsomme femmerterningen i videoguiden 2003.

The haunting of Molly Hartley

Netflix

haunting of molly hartley, the

Umulig å se hva de driver med, men bra er det nok ikke.

terning 4 liten OK. Denne vil dere se. Ukjente Haley Bennett spiller Molly som ble så traumatisk knivstukket i brystet av mor at hun flytter til et nytt sted og en ny skole. Ateisten Molly blir kjent med kristen jente, men det er ikke det verste. Det hviler en slags forbannelse. Den rømte gale mor dukker opp og forteller ting som ikke er til å holde ut. 2008.

Mirrors

Netflix

mirrors sutherland patton

Paula Patton og Kiefer Sutherland trøbler med speil.

terning 4 liten Da jeg hadde sett tjue minutter av grøsseren «Mirrors», tenkte jeg dystert: Å gode grif, skal den arme mannen vandre rundt i mørket med lommelykta si resten av filmen mens djevlene uler fra bulende vegger? Slik ble det ikke. «Mirrors» utviklet seg til en både foranderlig og spennende skrekkthriller, om man godtar at psykiatrien stort sett satte i verk de fleste okkulte volds-fenomenene i verden.

Den litt Droopy-tunge og misantropiske sønnen til hippien Donald ble folkekjær helt fra første gang han tok en Jaget i fjernsynet og farta rundt i det hete døgnet. I denne historien spiller han en sparka politimann som får jobb som nattevakt i forlatt varehus som før det var sykehus.

Monsterbygningen er vakker og dyster, og den har innendørs innsjø i kjelleren. Hallusinasjoner hyler fra heisene, det oppstår innbilte selvantennelser og speilene angriper folk ved å få dem til å kveste seg selv. Det føles med andre ord ganske japansk, men er visstnok inspirert av en koreansk film.

DVD-versjonen er usensurert, og det består konkret i at ei dame river av sin egen kjeve i badekaret sånn at den blir hengende ned i skummet. Det er ikke fint, og for noen vil det være takk for i dag og send meg «Sound of Music». «Mirrors» tilhører også den sorten thrillere som på død og liv skal innom en obduksjonssal før den står seg til ro med mer normale nekrofilier. 2008.

House of wax

Netflix

house of wax hilton

Husker Paris Hilton? Hun var kjendis og spilte i kul grøsser.

terning 5 liten Uspesifisert smultgjørme som er fargelagt, lyssatt og tilklumpa til å likne campingplass-septik i september, gjør «House of wax» til en tvilsom bildefornøyelse, i tilfelle noen var innom Madame Tussaud forrige sommer og likte figurene. Men grapsegrøsseren har jevn og tiltakende spenning, og den er mye bedre enn for eksempel «Motorsagmassakren».

Filmens rolle som slankeredskap starter allerede da Elisha Cuthbert stagediver ned i et basseng av råtnende dyrelik. Vi som allerede er blitt litt småkvalme av Paris Hiltons fjernsyns-forføreriske øyekast, kommer til å få problemer med burger-inntaket i månedene framover. Filmen følger ungdomsløypa: Seks unge på vei til fotballkamp roter seg inn i Utkantfolkets bisarre banjoland, der folk har etnisk eller genetisk underbitt og er skulemestre i unnfallenhet. Når en by ikke står på GPS-en, er det avgjort fare på ferde.

I henhold til gjeldende jaktregler om vern av bestanden, sendes de unge først i forskjellige retninger, sånn at ikke alle skal, slaktes på én gang. Men etter hvert kommer alle i kontakt med de Norman Bates-inspirerte brødrene som hermetiserer folk i voks og skaper en by slik de sjøl vil ha den. Dette er ikke en politisk satire, og det er synd, for bildet er fristende. Antakelig finnes det flere byer der innbyggerne føles som voks i de stormannsgales hender.

Filmen er regissert av en spansk musikkvideo-spesialist. Han gjør det bra. Alle gjør det bra, for filmskaping er blitt en del av fellesbevisstheten, og alle kan det. Skuespillerne er akkurat slik de skal være, og ikke én centimeter bedre. Elisha Cuthbert gjør det kanskje åtte millimetre bedre enn Jessica Paré i «Motorsakmassakren», mens Paris Hilton spiller sjokkerende lite dårlig, et eksempel på at alle kan være skuespiller også, akkurat som at alle kan synge.

Men alle kan ikke lage spenning. Derfor står klassiske action-storheter som Joel Silver og Robert Zemeckis bak, i rollen som innflytelsesrike produsenter. 2005.

Mandag 30.10.– En fin film om ei jente som fanger lyset og han som kan se henne

 

Pike med perleøredobb

NRK3 24.00

terning 5 liten Jenta med øredobben var også med i helga, og seint vises den, men det får ikke hjelpe. Det er en fin film, og den viser fram en annen form for sensualitet og erotisme. Forholdet mellom jenta og lyset gjør at maleren Vermeer blir besatt av dem begge. Det går også an. Når menn har unnagjort den tidlige puberteten da de egentlig bare vil besvangre hele verden, finnes det i hvertfall teoretiske muligheter for at de ser andre ting. Det er ikke sannsynlig, men det er tenkelig. Og det er det fine med en film som denne: Historien viser ikke noe allmenn-menneskelig og pedagogisk, den postulerer noe usannsynlig, men vakkert som man kan strekke seg etter hvis man ikke allerede sitter med pikken i handa.

Men til filmen.

pike med perleøredobb

Scarlett Johansson og Colin Firth, en dyrkelse av lyset.

«Every picture tells a story, don’t it», sang Rod Stewart før han ble en trusesmurf, og dette er filmen om historien bak maleriet «Pike med turban». Scarlett Johansson spiller den fattige tjenestejenta Griet som i den nederlandske maleren Vermeers atelier oppdager lyset og blir en så organisk del av det at maleren ikke kan slippe henne med øynene. Det er en vakker film om mange ting og en fantastisk ungpike-rolle som er så fascinerende utpensla i sin hungrige følsomhet at tilogmed karosseri-fanatikerne vil glemme å telle skuespillerinnens bryster. Du kan se på Johanssons øyne at hun oppdager lysets vesen, og at den fattige tjenestejenta også finner ut at hun har en ressurs inne i seg for noe mer enn å feie golv og avvise mesener.

Dette er en fortelling fra midten av 1600-tallet, men egentlig ser vi kvinnefrigjøringens og arbeiderbevegelsens innerste fellesvesen. Det undertrykte mennesket uten forventninger til seg sjøl oppdager at hun er noe mer enn arbeidskraft og overklasse-åte. Så lenge hun kan se, er hun egentlig en kunstner.

Filmen har varme fruktige farger og en stillfarende, gjennomtenkt sensualitet som av og til nesten tar pusten fra en seer av bare avventelse. På en måte er dette historien om det som aldri skjedde, og når Vermeer (Colin Firth) maler jenta med turbanen og hans hustrus øredobber, blir det som å oppdage den ufysiske innsida av et samleie. «Du har sett inn i meg», sier tjenestejenta. Så inntar han lyset hennes med sin pensel, og hun blander hans farger med samkjenslas berusende følsomhet. 2004.

Dante’s Peak

NRK3 21.30

dantes peak

Pierce Brosnan og Linda Hamilton forsøker å løpe fra vulkanen.

terning 5 liten Vulkan-film. Pierce Brosnan spiller en slags Marlboro Classics med sjeldent selvstendige meninger og usynlig universitetsutdannelse. Da ei teit lita Haisommer-bygd i rutete sommerferie-skjorter begynner å bevege på seg, ankommer den akademiske reservejesusen med sine skojne disipler og involverer seg på dreven handelsreisende-maner i stedets enslige mor, Linda Hamilton. Fjellet flammer for dem, og før noen vet ordet av det, blir bikkjer og folk reddet fra et infernisk oppgjør med naturkreftene som i sine heiteste øyeblikk minner om et kult frilufts-krematorium. 1997. 1 time, 53 minutter.

30 minutes or less

Viasat4 01.00

terning 4 liten Actionkomedie fra 2011. Jesse Eisenberg og Danny McBride, som jeg aldri vil se i noe. Handler om to teite forbrytere som kidnapper et pizzabud for at han skal rane bank for dem. Årsaken er antakelig at pizzabud er de som kjører fortest i boligstrøk.

Mamma Mia!

TV6 21.30

mamma mia amanda

Amanda Seyfried synger Abba på stranden.

terning 6 liten MELDING fra Harry Heaven: Still i kø, gamlinger i alle aldre! Still i kø, homser av alle kjente legninger. Still i kø, grinebitere og hverdags-gneldrere og buksedress-slitere og slips-knyttere. Det er fest på kino.

I de fleste filmer finnes det en scene da filmen overvinner deg eller ett øyeblikk da du mister den. «Mamma mia» hadde meg etter Meryl Streeps soveromsversjon av «Dancin’ queen», og etter det hadde jeg det uventa, festlig på samme måte som hvis du dumper innom en litt trashy nabofest som du ville ha hata dersom du lå i senga og hørte bråket.

«Mama mia» er en påminnelse om at til og med «Sex and the city» kunne blitt en bra film hvis den ble laget med skuespillere i stedet for magasinfjes. Abba-musikalen består egentlig bare av surrealistisk fantasifest, en bevegelig, vellydende humør-geysir som aldri detter nedpå steinhellene og bare i noen ørsmå, late sekvenser forfaller til kontakt med noen ting som helst. «Star Trek» er kjøkkenbenk-realisme i forhold til denne filmen, som tar av på skuespiller-overskudd og svever på en slags rosa fellesrus som utmerket godt kan markere Stavangers overgang til den nye kulturfylla.

Historien kunne vært skrevet av Shakespeare, for han dreiv med overfladisk party-fornikasjon der ingen egentlig visste hvem noen var. Sophie har invitert de tre av mammas eks-elskere som kan være far hennes til bryllup i sjarm-hotell på ei gresk øy der til og med bølgene er banale. Når filmen starter, vil alle de med vandrepokal i kunstnerisk korrekthet tenke hg-ord fordi alt ser ut som klisjeer. Så kommer Julia Walters og Christine Baranski inn i filmen som spraglete og lydsterkt middelaldrende bryllupsgjester, og hg-tenkninga gjentar seg. Den lille jenta er så blid at du får ecstasy-mistanker, mannen hennes ser ut som en ilder fra Narnia, og grekere wanker hjelpsomt rundt som Snøhvit-dyr.

Så festner formen. Umenneskelig gode Meryl Streep spiller hotellvertinne og eks-hippie med et fandenivoldsk overskudd som andre folk får fra dieseltilsatt Battery. Hun og de to andre damene setter spruten til, og så skjer det helt uventa at tre middelaldrende skuespillerinner sprenger klisjeen og blir til rein, uforfalska energi. Der tar filmen av, og etterpå kommer lykken.

Ærlig talt. Abbas musikk var alltid ei dobbelt lp-side med føkking vorspiel, og musikken er laga for å euforisere også flegmatikerne. Det klarte den, og film-musikalen er perfekt party-utstyr. Ingen appelsin under haka. Ingen nakne manne-ankler bak håndkleet. Bare temposterk, velregissert og myldrende moro med kanskje den mest livsbejaende pop-musikken som er laget etter Mozart. Satt sammen av en britisk teater-regissør som er spesialist på opera. For et håndlag Phyllida Lloyd har.

Alle synger. Streep synger. Hun trengte ett opptak for hele «The winner takes it all»-lyden. Pierce Brosnan synger. Det er bare så vidt at ikke den glitrende delfin-mosaikken synger, og det er helt fint. 2008.

Søndag 29.10.– Expendables-søndag med et nytt syn på isbjørn-faren

 

The Expendables 3

TVNorge 00.30 og Max 22.00

terning 5 liten I dag skal jeg starte med isbjørnfaren. I Aftenbladet lørdag leste jeg for første gang i livet at isbjørn-bestanden i Arktis er seksdoblet etter at isen begynte å smelte. Årsaken er åpenbar. Også Isbjørn og Isbjørg foretrekker tinvær, og hvis det ikke hadde vært for logistikk-problemene, ville vi antakelig hatt en kraftig voksende stamme isbjørn på Jæren i juli. Men alle vet at artsøkninger skyldes tilgangen til mat. Det betyr at også selen foretrekker varmt vann, og ikke bare det: Når polisen ligger som et tre meter tjukt teppe over havflaten i nord, er det ikke lett for sel å skaffe seg et romslig sted å puste, og det er i tillegg for stor isbjørn-konkurranse om fiskehullene. Vi trenger ikke være fra Snåsa for å skjønne at Gud mente at bjørnene i nord skulle være brune om sommeren og hvite om vinteren, men så kom den norrøne istida og ødela hans drømmer om et nytt Midtøsten, der for øvrig isbjørnen ble utryddet av kamelene. Som en hyllest til isbjørnene starter jeg med en Expendables-film i dag, og den fjerde og siste kommer forresten i 2018, uten Stallone og uten Schwarzenegger.

Men til filmen.

expendables, the 3

Sylvester Stallone og Jason Statham på jakt. I hvert fall en av dem blir ikke med i fireren.

«Expendables 3» tilhører nok de filmene som ikke skal anmeldes i framtida, og dermed ville ingen fått vite at det finnes fragmenter av festforestilling her, og menn med synlig levesett går foran alle andre og gjør det kvinner ikke får lov til: De romantiseres for det de er, med rynker og furer og valker og en ytre feilbarlighet som ikke en gang badespeil bør vise fram. Dette er en hyllest til modige mannlige skuespillere og den regissøren som bestemte seg for å fotografere folk slik de ser ut. Noenlunde.

For noen fantastiske trolldeig-tryner:

Sylvester Stallone er blitt flat i fjeset, som om han gikk på sin eget sjølbilde i stor fart. Samtidig er han rund i kjakene, han går med ubesværa selvironi, men når dramatikken tetner til som i en tippeliga-slutt, da kan han spille intensere enn noen av de kjute kattungene.

Arnold Schwarzenegger likner i gode stunder et livsfarlig kusma-eksperiment, men han valker gjennom filmen med et strålende humør som folk kanskje oppnår når de ikke lenger må lese de sosietets-orienterte Twitter-meldingene til Maria Shriver. Han ser ut som en Marvel-figur når regissøren slipper ham til med maskingevær fra rølpete helikopter.

Mel Gibson er i storform. Også hans ansikt er forma av Fader Tid, og han har så mange ujevnheter der andre folk har hud at han kunne vært sandblåst teskurd utført av dopa motorsykkel-tapere fra «Mad Max». Men vakker er han. Og splitter pine gal. Ikke mange filmskurker kan kopiere Gibsons psykotiske sadistblikk.

Harrison Ford kommer innom som lekelysten CIA-sjef (eller noe). Egentlig ser han ut som en avgående visepresident med det forskrekka og gråbustete håret. Men også han har action-sjel og kompromissløs selvutlevering.

Jeg trodde egentlig Wesley Snipes måtte være død eller borgermester for fire strandbarer i California. Men han er framleis en ressurs. Det var en stor opplevelse da jeg omsider oppdaget at han var med i filmen.

Antonio Banderas spiller på en måte Shrek-komedie og gir kropp til en vilter latino-galning med kastanjett-tunge og meddelelses-tsunamisk åpenhet. Banderas har gjort mange teite roller de siste ti åra, men her blir han sluppet løs i en nesten absurdistisk rolle på grensen mellom plastisk geni og takk for i dag.

Kelsey Grammers flegmatiske særegenheter passer nydelig inn i rolle-galleriet. Han er en mann med bøttehatt og familiefar-image, en rølp i Marlboro Classic-klær.

Og Jason Statham er som vanlig perfekt. Han er en av de skuespillerne som skjønner action-film med bensinbegeistring, Brut og ubarberte baller, og han bidrar seriøst til det gode humøret.

Se nå om dere finner ut hvem som er hvem i denne politisk ukorrekte banden.

Jeg sier igjen. Dette er voksne menn i alders-ironiske roller som kvinner ikke får spille uten at man lager kjønnsløse fruentimmere av dem. For sjøl om veteranene ser gamle ut, kan du merke at de skal forestille menn med erter i belgen.

«Expendables 3» er klart og tydelig en uvesentlig film, og hvis jeg måte velge mellom å se den eller Fernando Solanas eventuelle «Syd 2», så ville jeg nok ha nølt. Men nå har jeg tenkt å lese om igjen Marcel Prousts «På sporet av den tapte tid» siden tittelen fungerer som relevant, så da kan jeg tillate meg å feire uvesentlighetens merkverdige evne til å vokse mens du ser på. Men jeg er redd for at etter hvert som medier leter etter begrunnelser for ikke å sende kritikere til kinoen, kan nok stasfilmer som «Expendables 3» havne utenfor av snobbe-grunner. Da blir det bare meg. Det blir leit.

Når alt utenomsnakk er rutinemessig ferdigstilt: Dette er en action-film uten respekt for noen Nobelpris-vinnere i fysikk, og da mener jeg særlig Newton. Vekslende, skroteferdige manneting bildelegges med rå, gammeldagse actionbilder. Replikkene kommer som snakkebobler. Når man først engasjerer seg i direkte åpen strid med dødelige våpen, skjer det med overdrivelser av den sorten som man må være født med for å sette pris på.

Du vet dessuten at det er en vellykka actionfilm når sjetteklassinger reiser seg fra sofaen og blir stående og småhoppe midt på golvet mens politisk sterkt ukorrekte tanks fra et fantasiland på størrelse med Usbekistan dundrer sine prosjektiler gjennom rivningsklare ruinvegger sånn at murstøv på tykkelse med Gjesdals-lefser legger seg over den velsigna nyoppstandne Snipes. Og alvorlig talt er ute i forfallet: Når så dere Snipes i en skikkelig velstandsfilm sist? Hæ? For oss som fylte videobutikkene lørdag ettermiddag, er et gjensyn med Wesley som to Viagra og én Vitaepro. Dette er stas.

Handlinger skal man røpe minst mulig av. Men Stallone syns gjengen bør gi seg, så han hyrer ungdom i stedet. De er OK. Så tar filmen seg både hit og dit, for å si det enkelt, først og fremst befrakta av sjefens gamle haikjeft-fly. Egentlig skulle skurken hentes hjem og dømmes av Menneskerettsdomstolen i Haag. Men Sly stirrer ikonisk på den gamle Rambo-måten og sier tungt: «Jeg er Haag».

Og så slutter filmen med en fantastisk spøk. De kule ynglingene som fikk være med de voksne på jobb, synger felles-karaoke på bar: Neil Youngs tekstlinje «Old man, look at my life. I’m a lot like you were» runger over den egentlig groteske postwar-idyllen. 2014.

Turist

NRK3 23.50

terning 3 liten Svensk drama fra 2014. Snøskred rammer svenske turister i Alpene, og den flinke mamma Ebba forsøker å redde barna, mens den typiske mannen bare prøver å redde seg selv.

Pike med perleøredobb

NRK3 02.15

pike med perleøredobb

Scarlett Johansson hos kunstneren Coli Firth.

terning 5 liten For de døgnville.

«Every picture tells a story, don’t it», sang Rod Stewart før han ble en trusesmurf, og dette er filmen om historien bak maleriet «Pike med turban». Scarlett Johansson spiller den fattige tjenestejenta Griet som i den nederlandske maleren Vermeers atelier oppdager lyset og blir en så organisk del av det at maleren ikke kan slippe henne med øynene. Det er en vakker film om mange ting og en fantastisk ungpike-rolle som er så fascinerende utpensla i sin hungrige følsomhet at tilogmed karosseri-fanatikerne vil glemme å telle skuespillerinnens bryster. Du kan se på Johanssons øyne at hun oppdager lysets vesen, og at den fattige tjenestejenta også finner ut at hun har en ressurs inne i seg for noe mer enn å feie golv og avvise mesener.

Dette er en fortelling fra midten av 1600-tallet, men egentlig ser vi kvinnefrigjøringens og arbeiderbevegelsens innerste fellesvesen. Det undertrykte mennesket uten forventninger til seg sjøl oppdager at hun er noe mer enn arbeidskraft og overklasse-åte. Så lenge hun kan se, er hun egentlig en kunstner.

Filmen har varme fruktige farger og en stillfarende, gjennomtenkt sensualitet som av og til nesten tar pusten fra en seer av bare avventelse. På en måte er dette historien om det som aldri skjedde, og når Vermeer (Colin Firth) maler jenta med turbanen og hans hustrus øredobber, blir det som å oppdage den ufysiske innsida av et samleie. «Du har sett inn i meg», sier tjenestejenta. Så inntar han lyset hennes med sin pensel, og hun blander hans farger med samkjenslas berusende følsomhet. 2004.

Trainwreck

TV3 21.00

trainwreck

Amy Schumer og Bill Hader på banen.

terning 4 liten Judd Apatow driver ennå på og lager film. I denne spiller Amy Schumer ei dame som har lært av pappaen at monogame forhold ikke finnes, og derfor drikker hun og har korte samleier med forskjellige menn samtidig med at hun merkelig nok har en kjæreste. Men så treffer dama Bill Hader, og så blir hun antakelig i tvil, for romantiske komedier er de feigeste filmene i verden og de ender alltid med at opprørerne blir til The Brady Bunch. 2015.

The drop

TV3 23.25

drop, the

Tom Hardy stakkars og Noomi Rapace stakkars.

terning 4 liten En ganske velrenommert thriller med Tom Hardy og Noomi Rapace, basert på en novelle. Handler om en bartender som skal levere beskyttelsespenger til gangstere og handler midt i et ran som gikk galt. 2014.

Rogue assassin

TV2 Zebra 21.00

rogue assassin  war

Jason Statham underviser i bruk av pissoar ved omgangssyke.

terning 3 liten Den klassiske actionfilmen har et edelt bruksområde: Når triadene skyter yakuzaene og korøvelsene av «øh»-lyder uttalt på anglo-japansk liver opp en ellers rutinestøvet kveldsstue, da slapper du av. Da yakuza-prinsessen kommer til San Francisco, har hjerteforma manga-fjes og låter som når sushi snakker sammen. Da Jason Statham mister etterforsknings-kameraten sin (tilsynelatende) til mytemorderen Rogue (tilsynelatende) og blir en så dedikert hevner at ekteskapet ryker. Av alt dette blir du velgjørende oppspilt og glad.

«Rogue assassin» består av cirka 100 minutter sammenfatta krigskonsentrat. Stathams fjes er som vanlig mandigere enn Monsen, og Jet Li har et minespill som vil være en utfordring for elektroniske mikroskoper. Det gjør ikke så mye. Det skjer stort sett bare vanvittige ting, og FN griper ikke inn en eneste gang, og ingen sier at Bush står bak eller at det i ettertid viste seg at CIA hadde plantet opplysninger som førte til at Bastillen ble stormet. 2007.

30 minutes or less

Viasat4 22.00

terning 4 liten Actionkomedie fra 2011. Jesse Eisenberg og Danny McBride, som jeg aldri vil se i noe. Handler om to teite forbrytere som kidnapper et pizzabud for at han skal rane bank for dem. Årsaken er antakelig at pizzabud er de som kjører fortest i boligstrøk.

Barnepiken

FEM 21.00

barnepiken

Viola Davis er tjenestejente for de rike hvite.

terning 4 liten Emma Stone spiller ei ung journalistjente som på 60-tallet sjokkerer hjembyen i sørstatene ved at hun begynner å intervjue de svarte kvinnene som har vært hushjelper for hvite. 2011.

Terror ombord

FEM 23.55

terror ombord

Nicole Kidman er ung og svømmedyktig.

terning 5 liten Australiere lager film for å skremme vettet av deg med fiks elendighet. Derfor er det rart at «Terror om bord» (Dead calm) er amerikansk, men det er australiere nok med til at det er denne thrilleren du skal se i år. Nå skal jeg fortelle hvorfor, uten å røpe noe:

Egentlig er du solgt helt fra starten. Den stilige sjøkapteinen Sam Neill flakker dystert i ubehagelig trengsel, mens kvasi-religiøse «Omen»-damer messer på lydsporet, og stygge anelser oppstår. Så får du se kona hans på sykehus med slange i munnen etter en trafikkulykke, og fordi dette i ånd er en australsk råskinn-film, produsert av Mad Max’eren George Miller, viser virkelig Phillip Noyce hva som skjedde: Parets lille sønn farer som et prosjektil gjennom frontruta.

Neste gang du treffer ekteparet er de på en yacht for å komme seg etter sønnens død. De to er så sårbare, så hjerteskjærende på grensen av hva mennesker kan tåle, og du begynner å leve med dem i stillestående paranoia, for her er det nifst av ubestemmelige grunner. Havet er stille. Alt kan skje. Så kommer det en mann roende, og det er ille, for Noyce har allerede fortalt deg at han ikke eier fintfølelse. Han kan finne på hvasomhelst.

Og akkurat det er filmens genialitet. I tillegg til at den klarer å skildre den marerittaktige seilturen på Stillehavet med en sadistisk sans for uhyggeskapende detaljer, er hemmeligheten at du ikke stoler på regissøren. Du tror ikke at han kommer til å nekte seg noe, og det gjør han ikke heller.

Historien fascinerende, skarp og ubarmhjertig. Sam Neill gjør en hviskende taus mannerolle som det stråler trygghet fra i all elendigheten. Nicole Kidman er fantastisk på sin enkle, ujålete måte. Hun spiller ikke akkurat for Oscar, men bildet klistrer seg til henne som et engstelig barn. Billy Zane som historiens

joker er urovekkende snill, men fullstendig uberegnelig, og han gjør at du blir forvirret og redd. Det er nydelig gjort. 18 år. Laget i 1989. 1 time og 36 minutter.

A little bit of heaven

TV2 Livsstil 21.00

little bit of heaven, a

Gael Garcia Bernal helbreder Kate Hudson med varme hender. Kanskje.

terning 4 liten Det er en god grunn til at jeg aldri har sett denne romantiske komedien. Nei, to. Gael Garcia Bernal spiller pen lege, og filmen handler om at Kate Hudson får kreft, og hun har en skikkelig rund brenner, men som sjuk blir hun forelska i legen i stedet for bare å ligge med ham. 2011.

Lørdag 28.10 – Velkommen til en aldeles storarta lørdag med to filmer man må se

 

The imitation game

Norsk TV2 23.15

terning 5 liten For en gangs skyld en storarta lørdag med minst to filmer som man skal ha sett for å kunne bli valgt til president i Amerika eller statssekretær i et departement eller trener for Viking. De er “The imitation game” og “American hustle”. Men det fine med denne dagen, er at det helt sikkert er noe for alle de trofaste folka som padler sine avfeldige gondoler på normalkanaler uten til å ta hensyn til at vannstanden har steget 4 millimeter.  I går kveld skjedde det uventede på Facebook at tilogmed de svorne tilhengerne av “Nytt på nytt” erklærte at nå var NRK-satiren blitt for dum. Det kan være et godt tegn. Men i natt blåste det liten storm på det vi ikke lenger kan kalle Vestlandet fordi navnet ble stjålet, og hvis det blåser, mister folk den humoristiske sansen igjen.

Men til filmen.

imitation game, the

Benedict Cumberbatch er mannen.

Jeg legger meg flat for Morten Tyldum, en filmskaper som jeg i den dypeste uhemmelighet har kalt Morten Skogmus fordi han er så positiv, ordentlig og blid. Desto flottere at en av Hakkebakkeskogens nordiske smådyr faktisk har regissert «The imitation game», som er en av de sterkeste film-opplevelsene jeg har hatt på lenge. Den er i «Kongens tale»-divisjonen, og Tyldum balanserer intelligent et nervepirrende mangfold av drama-elementer som hver for seg slår deg i solaris kompleksus, den delen av mellomgolvet som får deg til å se lyset samtidig som du slutter å puste.

Jeg legger meg også flat for Benedict Cumberbatch, men det overrasker antakelig ingen. Han spiller rollen som Alan Turing med en nevrologisk inderlighet og presisjon. Cumberbatch minner deg på hvor bra filmroller kan være, hvor virkelig bildediktning kan bli når skuespilleren og rollen ifølge en tilsynelatende banal skjebne-logikk ser ut til å ha venta på hverandre. Cumberbatch er ikke stygg, og han er ikke pen. Ansiktet hans er laget for å bli brukt; det er fjeset til en foranderlig Klingon-rase som kan gjette hva du ønsker å føle og forandrer seg etter det. Han kunne antakelig ha fått «Max Manus» til å fungere. Engelskmannen spiller en mann som det faktisk er virkelig synd på, men det syns ikke på ham. Turing plager oss ikke med patetisk arroganse, han eier virkelig en verden som han er stolt av å ikke forstå. Matematikeren har mye han kunne ha snakket ut om, for å si det sånn. Det gjør han ikke. Han bærer sine særegenheter som en ridderkappe. Det er forbilledlig. Han liker oss rett og slett ikke.

Jeg stirret i stigende spenning for hva den andre verdenskrigen skulle finne på, mens Turing, tre menn og ei dame utviklet det som til slutt ble ett av de mest befriende Petter Smart Moments som jeg har sett på film.

Historien er fragmentert og risikabel. Om den underveis skulle vise seg å ha noen svakheter, kommer jeg aldri til å nevne det for noen. Alle scenene har sin egen fortellersjel, alle kommer til å fascinere en eller annen. Det er en rik film fordi den klistrer seg til følelsene dine, enten de er mottakelige for en mobba kostskolegutt, om du blir overstimulert av å se intelligente mennesker løse sinnssyke gåter, om du fascineres av autistens særegne renhet fordi han er fritatt for sosial intelligens, om du gråter for den torturerte brite som så seint som i 1954 ble utsatt for umenneskelige overgrep på grunn av seksuell legning. Og det finnes mye mer enn det. Det intellektuelle dilemmaet som spøker for oss hver eneste dag i en tid som er styrt av sentimentalitet: Skal man gjøre det som føles godt eller det logiske? Turing reddet millioner av mennesker fordi han ikke lot seg forføre av medlidenhet til å redde noen få. Den ene scenen er verd hele filmen. Og dessuten Keira Knightley som svarer med det filosofisk overlegne spørsmålet «Hva så?» og med den suverenes likegyldighet åpner for en kjærlighetsforståelse som bygger bredde til begrepet erotikk. Det er flott, og tårene skvetter litt beskjemma foran TV-en, men det er også intelligent.

«The imitation game» er følelser med bravur. Filmen rører deg også fordi den er uimotsigelig klok.

imitation game, the knightley

Keira Knightley er dama.

Tyldum har regissert ut fra en roman basert på såkalt sann historie. Jeg bryr meg ikke om sanne historier, men det er et faktum at Turing eksisterte, at dronninga i 2013 ga ham den anerkjennelsen som hemmelighold hadde forhindret og at det britiske rettsvesenet drev ham i døden da han var 41 år.

Filmen forteller om Turings skoledager og vennskapet med kameraten som ga navn til maskinen som helst burde avgjøre krigen. Den delen er hva vi vil kalle alminnelig britisk, men den er fint innlemma i historien og kommer ikke til å plage noen. Skulder mot skulder med eksperimentene i den ikke-eksisterende etterretnings-tjenesten MI-6 finnes en handling i andre enden av kronologien: Mange år etter krigen etterforsker Manchester-politiet et innbrudd hos Alan Turing og finner ut at han ikke finnes. Idiotene triller sin fattigslige logikk, og en katastrofe venter. Den handlingen er polemisk indignasjons-porno, men den funker perfekt.

Det som skaper den solide opplevelsen av «The imitation game» er selvsagt fortellingen om Turings Tenkemaskin. Fra scenen der mannen med den autistiske mangelen på humor og høflighet sitter i etterretnings-sjefens kontor og påstår at han kan redde krigen, til scenene der det konfliktskadde teamet nærmer seg en krypteringslogikk som løfter sinnet opp i de glade høydene hvor filmseere foretrekker å bo. Det skjedde antakelig ikke sånn, for ingen vet hvordan det skjedde. Men det betyr ingenting. Handlingen i «The imitation game» gjengir det som kan ha vært sjela i et vitenskapelig mirakel. Dette er ikke «Kon-Tiki», der alle kan se at historien er feil fortalt, dette er en fortelling som blir til for antakelig første gang og skal få lov til å være demagogisk eller følerisk eller litt feil. Filmen er slik den burde være. Det ser vi jo, det kjenner vi jo.

Hvis «The imitation game» hadde droppa de såre kostskole-scenene og politiets forfølgelse på femtitallet, kunne den blitt en stilistisk fryd. En rein og fin skildring av en annerledes mann som det ikke var synd på. En feiring av identitetsgleden, av den egentlige menneskeligheten, som er en overlegen evne til å tenke seg om.

Nå er den bare en fryd, og du kommer til å kjenne den vokse nede i den opprinnelige filmseers torturerte mage. Det kan være ganske vanskelig å legge seg flat når sjela verker. Gjør det for det. 2014.

I’ll see you in my dreams

NRK1 23.30

terning 4 liten Eskapist-komedie der Blythe Danner spiller ei dame som starter livet helt om igjen når hun er blitt gammel. 2015.

Et rop om frihet

NRK2 22.05

 

terning 4 liten Richard Attenboroughs anti-apartheid-film «Cry freedom» er vellaget, nokså velspilt, behagelig profesjonell å se på og passe indignerende. Men den er også forutsigbar og litt slakk og etterlater for mange ubesvarte spørsmål. Denzel Washington er Steve Biko, Kevin Kline er hvit avismann. 1987. 2 timer, 37 minutter.

Kurt blir grusom

NRK3 20.00

terning 2 liten Og fra englenes famlende omgang med det uformulerte kommer vi til Erlend Loe. Noen har laget animasjonsfilm av hans Kurt-bøker, og det bettyr at ironien gjennomgår den norske selvfølgelighetskverna. Sykehuslegen er en idiot-rik nabosnobb, damer er illojale og teite, så den jålete arkitekt-kona til truckføreren Kurt (anagrammisk slektskap mellom mann og yrke) sjarmeres av doktoren Rigmor som jobber i barnehage, så hun er en slags Stalin, og det stakkars barnet tor alt hun sier. Politimannen er trønder og sier Rosenborg. Statsministeren har store bryster og snakker som Gro.

I denne flatbrød-tørre skurke-humoren finner kurt-føreren Truk det ideologiske grunnlaget for et «Falling»-opprør mot urettferdighetene som truer en arbeidsmann. 2008.

Pirates of the Caribbean: On stranger tides

TVNorge 21.30

pirates of the caribbean on stranger tides

Johnny Depp er på grunt van med Penelope Cruz.

terning 6 liten På filmlerretet kan Jack Sparrows leddlause handikap-sjarm av og til virke litt voldsom. TV gjør ham perfekt. Johnny Depp er egentlig en subtil fyr, men selv spesialister på følsomme munnviker ser ut som støyete plakathysterikere på 20 meter lerret. Hvis boulevardene revner av jordskjelv i Santa Monica, da vil jeg se det på kino. Johnnys snedige anti-maskulinisme hører hjemme på TV, for der blir den plastisk i stedet for patologisk.

Filmen starter som en nesten-farse. Båtsmann Gibbs står tiltalt som Jack Sparrow, Sparrow sjøl er utkledd som dommer. Så kommer chariots of fire-ferda gjennom Londons gater og en engelsk hertug som likner både Gisle Wink og Jabba the Hut. Barbossa har rota vekk «The Black Pearl», og ansiktet hans er flekket av postfestiske pudder-rester. Dette er England. De grimmes land. Derfor er det helt på sin plass at Jack treffer igjen pappaen sin, en mann som antakelig fant ungdomskilden sjøl om det ikke ser sånn ut. Keith Richards er en zprek zombie i sin tid, og dessuten en forgudet bad boy uten anger og frelse.

Penelope Cruz er innledningsvis utkledd spanjol, en slags Kjøpmannen i Venedig-transe som antakelig funker fordi lyset er så dårlig: Dette er den tida da de hadde fyrtøjet i stedet for litium-batteriet. Cruz spiller ufullført spansk nonne fordi Sparrow kom forbi med sin lespende gange og sine uberegnelige sverdfakter. Dama kan likevel ha funnet ungdomskilden, og det virker også sannsynlig, for hun var med i noen gamle Almodovar-filmer og skulle egentlig ha liknet en Mallorca-turist.

Herfra starter et småkult, finsnekra eventyr for veldig blide hjemmeseere. Svimete svermerier mot zombiemannskap. Djupe appelsinfarger som om verdens digreste parafinlampe skinner på dauingene, som om psykoanalysens dunkle sjelebelysning har lagt sin elsk på kaptein Sparrows skip mens den deilige musikken dundrer som en venstrehånds Tsjaikovskij uten årstall.

Pappaen til Penelope ser ut som Johnny Cash. Han har et magisk sverd. Han er the Man. Han har et ildsprutende skip. OMG, som Kristin Halvorsen ville ha sagt om noen fortalte henne at det er sånt man sier nå.

Keira Kinghtley var egentlig Pirates-dama. Men Cruz har bein i nesa som en rhinocerotidae, samtidig som hun ser ut som en altfor nyvaska Woodstock-deltaker i sitt hodebånd og sine falleferdige kjoler. Tango og deretter poetiske, upålitelige havfruer i Whitecap Bay. Kappløpet mot ungdomskilden starter, men hjelpepresten forelsker seg i Syrena med halen, og seinere enn alle andre kommer spanjolene, for de har så elendige flyselskap. Pust ut.

Dette er nydelig, skamløs søndags-underholdning, og du kommer til å elske den på TV. Også fordi Depp sier til Penelope Cruz: Hvis du hadde en søster og en hund, ville jeg valgt hunden. Det er fornærmelsen sin, det! 2011.

The drop

TV3 21.30

drop, the

Tom Hardy, Noomi Rapace og faktisk en hund.

terning 4 liten En ganske velrenommert thriller med Tom Hardy og Noomi Rapace, basert på en novelle. Handler om en bartender som skal levere beskyttelsespenger til gangstere og handler midt i et ran som gikk galt. 2014.

American hustle

TV3 23.50

american hustle

Christian Bale, Bradley Cooper og Amy Adams i særegne, stilige roller.

terning 6 liten Det er ikke ofte at håret betyr så mye som i det nesten ubegripelig elegante liksom-dramaet «American hustle». Christian Bale starter rollen med å bygge et svart reir på skallet isse. Han limer først med kliss som likner papirlim. Så tar han det lange håret som henger ned på høyre side, og legger det varsomt som en wrap-kokk over hodet. Det er som demonstrasjonen av en feilaktig astronomisk matematikk, det er som om en blind baker legger lakrislokk over mislykka marsipankake.

Du kommer til å stirre. Det er ikke sikkert du ler, for skuespilleren utfører den bisarre sketsjen med et smertelig alvor, som om han skaper seg sjøl på tross av alle odds. Men gjennom to timer film glemmer du aldri denne scenen. Når Bale tusler nerdete framoverbøyd med en korpulent figur som får ham til å likne mitt sinnbilde av Shylock da jeg leste «Kjøpmannen i Venedig», føler du ennå tilstedeværelsen av det ufordøyelig patetiske. Anspent foretaksom ynkelighet blir historiens vignett. Dette handler om mennesker som forsøker å overleve på utsida av tilgjengelig sannsynlighet. De er ikke bare svindlere, de er sjølbedragere og svikere, for livet på jorden ble til med en vesentlig svakhet: Det finnes ikke ett fnugg av rettferdighet. Det finnes bare overlevelse. Og de overlevende fortjente det som regel ikke.

Bale spiller luringen Irving Rosenfeld, og Shylock er ikke en analfabetisk assosiasjon. Skuespilleren gjør det med en egentlig rørende blanding av beregnende kynisme og en nervøs svakhet som burde føre til at kvinner løftet ham til brystet og ga ham mat. Rosenfeld slår seg sammen med den utemma eventyrersken Amy Adams, som sier at hun er engelsk adel med kontakter i kongehus og britisk bankvesen. Hun er laga for å tape. Sammen er Rosenfeld og Prosser (Adams) ikke bare bambier på isen, de er elger på såvidt tilfrosset vår-tjern. Du ser at det må gå galt når de syarter med å lure småpenger fra naive kunder.

Det store som går galt er FBI-agenten Richie DeMaso, spilt av Bradley Cooper med vulgært overspent og tragisk optimisme. Hans antakelig nedarva svakhet materialiserer seg ved at han sitter hos mamma og ruller opp håret hver eneste dag mens han forsøker å ignorere en italiensk-ætta dame som sier hun er hans forlovede. FBI-agenten er splitter pine gal, men hans puslete street-makt kamuflerer galskap, og så lurer Rosenfeld spaneren til å bli med på en svindel som skal lure svære kakser i trøbbel og bringe ære til FBI. En lam skal lede en blind.

Det handler filmen om. Den er så velspilt at man nesten føler seg uvel. Amy Adams’ lykkejegerske befinner seg i et grenseland mellom ekte kjærlighetslengsel og nærhetshåp. Ufiks foretaksomhet tråkker i hjel filmens små amor-fluer med tynn hæl. Jennifer Lawrence er formidabel som Rosenfelds forsømte hustru, også hun et pinlig overlevelses-eksperiment på en nesten visjonært detaljrik grense mellom det vulgære og det rørende. Og det blir menneskelig nifst da handlingen involverer New Jersey-politikeren Carmine Polito (Jeremy Renner), som skvulper over av ekte kjærlighet til folket og vil gjøre hva som helst for at Atlantic City igjen skal bli en viktig arbeidsplass.

Fra Polito vandrer en suicidal intrige videre til mafiafolka, og Michael Peña får spille den falske sheiken Abdullah i en sinnssvak svindel. Robert De Niro er innom som bossen Tellegio.

I løpet av innspillingen forandra regissøren David O. Russell på noen ting, og Bale innvendte: «Du er klar over at det vi gjorde nå kommer til å forandre handlingen.» Russell svarte at han ikke interesserte seg for handling, han interesserte seg for rollene. Det kan man se. Filmen skildrer mennesker som ikke bare utvikler seg gjennom filmen, men gjør det som en briljant balanse-kunst. Disse folka er bare 70 prosent realistiske. Resten er stilisert galskap. Du får følelsen av at filmen foregår i ren slags rusversjon av 1970-tallet, en etterlikning som overgår originalen og tillater roller å utvikle seg sånn at du blir skremt av dem, blir frastøtt av dem og nesten griner for dem i et nydelig avstemt kaos. Jeg kan ikke si det på en annen måte. Dette er genier i arbeid. Dette er så gjennomført og så utspekulert at beundringen blir som en byrde. Det er ikke alltid behagelig å bli utsatt for det praktfulle.

«American hustle» er laget med utgangspunkt i en kjent amerikansk skandale fra slutten av 1970-tallet. Det får holde. 2013.

Tilbake til fremtiden

Viasat4 18.00

tilbake til fremtiden

Michael J. Fox ute på tur i bilen til Christopher Lloyd.

terning 5 liten Her er filmen som gjorde 1985 til et spesielt år. Fra før av hadde de fantasifulle kronologi-fiendene H.G. Wells’ tidsmaskin, men den var egentlig litt humørløs. Med «Tilbake til fremtiden» kom de virkelig infløkte tidsparadoksene inn i livene til enkle mennesker med stor humor, slik Kafka hadde forvirret tidligere generasjoner.

I den første filmen reiser Marty McFly til fortiden, og det er ganske trygt, siden fortiden ikke forandrer seg. I hvert fall bør den ikke det. Dessuten gjorde han det med den hyperaktive hjelpen til vitenskapsmannen Christopher Lloyd, som spilte Dr. Emmet Brown. Han var en av de siste forskere. Han fant faktisk opp noe, i stedet for å ringe rundt og spørre folk hva de syns om blåbær. Med Dr. Browns lyn-fyrte DeLorean reiste McFly til sine foreldres ungdom og bidro på et litt tvilsomt vis til sin egen befruktning. Dessuten forsøker den kommende mora hans å forføre ham.

Lea Thompson ble et vakkert minne for mange unge menn med forstyrra sexliv.

Handlingen gjentas for de som er yngre enn førti år: Michael J. Fox spiller en rockeinteressert ungdom som kjenner en gal professor så godt at han blir med mannen på tidsreise til fortida da foreldrene var unge, og sånn forandrer han livet til alle. Michael J. Fox var egentlig bundet opp i TV-serien «Family ties», og fire uker av filmen ble føærst laget med Eric Stoltz i hovedrollen. Det gikk ikke. De måtte ha The Fox. Christopher Lloyd er det man i hipsterkretser kaller episk som dr. Emmett Brown, Lea Thompson er en skjønn mor og kjæreste, Crispin Clover en pinefullt patetisk farsfigur, og noen spesialister vil kjenne igjen Billy Zane nede på rollelista som Match.

Sjefen for Universal Studio ville kalle filmen fort «Spaceman from Pluto» fordi han mislikte ordet «future». Produsent Spielberg sendte ham et memo der han takket for studiosjefens spøkefulle memo og fortalte at alle fikk en god latter. Sid Sheinberg turde aldri innrømme at det ikke var en spøk. Så mye for sjefer. 1985. 1 time, 56 minutter.

Skorpionenes konge

Viasat4 22.00

scorpion king

Dwayne Johnson i fortida.

terning 5 liten Conan har fått en arvtager. Den muskelorienterte barbeintfilmen har ikke feiret store triumfer etter at Arnold Schwarzenegger la ned sine magiske sverd og gikk over i disneybransjen. Her er den nye Conan, en herre med voksa bryster. Wrestle-stjerna Dwayne Johnson har så tomt blikk at det ikke er plass til teksten på et Twist-papir i det, men han er en skikkelig eventyrhelt i en skikkelig actionfilm.

Opprinnelig kommer Johnson-familien fra Samoa, så når han spiller helt ved Gomorra, ser det litt ut som en hyllest til Thor Heyerdahl. Midtøstenkongen Memnons personlige versjon av Siri Kalvig, Kelly Hu, er dessuten nesten kinesisk, så hun må være en hyllest til Taiwan Airlines. Filmen myldrer fram et slags Unesco-kort av fargerike fante-fellesskap, og man får en behagelig fornemmelse av å stå utenfor Edens Hage og se alle de kule folkeslaga som ble jaget ut. Michael Clarke Duncan fra «Den grønne mil» for eksempel. Han spiller voldslun leder for nubierne og snakker som Whoopi Goldberg. Han er stor.

Humoren er knappere enn fluelatter og mandigere enn fornavnet Burt, men action-scenene tilhører den fartsgalne sorten som aldri stanser for å beundre seg selv. Handlingen i «Skorpionkongen» blir drevet framover av et umenneskelig konsentrert forteller-adrenalin. Ingen redegjør for barndommen sin. Ingen knytter snakkesalige vennskapsbånd eller utveksler langvarig kjønns-kommunikasjon. Filmen er viet det blinde drivets galskap. Du skal storme fram som en gal hest, og Johnson sitter til og med på en schizofren kamel som tror den er Trigger.

Det uhensiktsmessige med effektbasert, moderne action er at kampene ofte ikke driver handlingen, men motvirker den. Ikke i «Skorpionkongen». Her går det unna. Til og med da helten får katapult seg til haremet oppstår, meningsfylt voksengym, før han i neste scene detter ned i varslingsdamas badekar og skylles ut med kloakken til scener der .. OK, det er noe hele tida. Hvis du ett øyeblikk ser ned i popcorn-posen, mister du antakelig utryddelsen av et ukjent folkeslag.

Avslutningsklimakset er lengre enn en fottur til Finnøy, men det vokser på seg og tetner til hele tida, før alt slutter med en fantastisk festfinale der flammende sverd feier over ørkenfolkas svarte nattehimmel. Det er stor og relevant voldskitsch og en slags oppsummering av alt det enkle, barnlige vaset som gjør at mennesker av og til kommer ut av kinoer og smiler. 2002.

House at the end of the street

FEM 22.55

house at the end of the street

Jennifer Lawrence flytter inn.

terning 4 liten Jennifer Lawrence er blitt den nye følsomme ungdommen til eget gitar-akkompagnement, så når man skal lage en psykologisk thriller, virker valget en nærliggende. Jennifer har bollekinn som en liten Petshop-kanin, og det intelligente budeiefjeset gir henne troverdighet. Aldri stol på folk med smale fjes og flate mager. Mammaen er Elisabeth Shue, som var følsom og nedslått i «Leaving Las Vegas», og sammen utgjør de et skikkelig damedeppe-team i leid hus langt uti skogen den svarte.

Filmen starter med at ei stirrende gal jente i hvit nattkjole dreper sine foreldre med hammer. Det skjedde i nabohuset der hvor Lawrence og mora flytter inn. Småsleske high school-ting ankommer trofastere enn Jærbanen, men etter hvert blir Jenny kjent med den søte broren til jentegalningen. Nifse ting skjer. 2012.

Forvarselet

TV2 Livsstil 21.00

forvarsel

Tydelig trøbbel for Sandra Bullock.

terning 5 liten I dag skal vi foreta en forsinka, men likevel oppdatert feiring av det utvida kulturbegrepet Sandra Bullock. Denne gang ikke fordi alle computerspill-nerdene elsker Sandra, for de er blitt 40 år og kjøper sex i Thailand nå. Denne gang fordi Sandra B. er blitt middelaldrende, og hun kler den småbåtrunde kroppsligheten som rammer kvinner over førti som en gudehyllest som omdanner fra frø til frukt.

Dessuten førtiåringenes hoved-biotop. Forstadsro, husbank-inspirert computermusikk av Herr Pling Plong, hjemmehustrujogging, langt på dag-dusj, støvtørking, skittentøysortering. Hvem trenger actionfilmer der latinamerikanere blir skutt av sesongens tøffeste femtiåring når det finnes thrillere som dette? vil sarkastikeren utbryte med restene av julens nøtter mellom fortennene.

Men det blir så bra. Mystisk beskjed på telefonsvareren fra ektemannen. I thrillere har folk ennå telefonsvarere. I virkeligheten har de mobiler, men dette er livet på forstadiansk. Så kommer politiet til fru Hanson. Ektemannen er død i bilulykke.

Nei, det viser seg ikke at han var kvinne, han hadde ikke snorten familier i Uhaha – men når Sandra B. våkner neste morgen, ligger han lys levende i senga. Den døde ektemannen lever, og han aner ikke at han er i ferd med å bli begravet.

Det betyr at Bullock hopper i tid. Når folk fører så kjedelige liv at de ikke merker forskjell før cornflakespakka er tom, skjer det av og til. Tiden blir ett. All tid er samtidig. Du er jeg, jeg er du, vi er alle sammen og jeg er hvalrossen.

Så er mannen død igjen, og dr. Roth kommer og tar en Britney på Sandra Bullock.

Alt dette er spennende på en irriterende måte, for du blir forbanna av at det er sånn, som du blir forbanna når det regner på julaften mens folk i Trysil går skitur i puddersnøen langs hu jordmor Matjas hagebord. Men «Forvarselet» er en snedig film som forteller lange sekvenser i reine bilder. Skuespillerne stanser ikke og forklarer hva det der som skjer, du må finne ut mye sjøl ut fra hva du ser. Det betyr at den tyske regissøren Mennan Yapo er ambisiøs, og at filmen antakelig er bedre enn den føles. 2007.

37 ½

TV2 Livsstil 22.55

37 og en halv

Helén Vikstvedt er en satirisk yrkeskvinne.

terning 5 liten Dette er en genial komedie. Ikke bare fordi Helén Vikstvedt klarer å gi behagelig, underholdende, inntagende liv til ei klønete, vakkert svær dame i den tidlige førtiårskrisa eller den seine trettiårskrisa. Men filmen staser også opp det uhelbredelige idiotiet. I et av verdens best utdanna befolkninger er til og med de intelligente besatt av utseendet sitt, og den mest fantastiske intellektuelle prestasjonen de kan forestille seg, er å skrive sjarmerende jenteprat i Dagblad-Magasinet.

Et hundreår etter Freud, Nietzsche og Marx stanser den tenksomme, informasjonsoverflomma, kunnskapsfeite midt i livet sitt og sier: «Hva nå?». Som ei pubertetsjente. Som ei Vanessa med rakning i strømpebuksa. I et av verdens rikeste og mest velordna land burde dilemmaet bestå i at mulighetene er så mange og så fristende at folk med sunn sult ikke riktig vet hvor de skal begynne. Vibeke Idsøes film er bevisst eller ved uhell en skildring av det absolutte fravær av både fantasi og lidenskap. Da kjæresten går fra Selma, er det ikke kjærlighetssorg hun føler, men frykt for hva hun nå skal ta seg til. Dette er filmen om den egentlige grunnen til at kvinner må kvoteres inn i alt mellom himmel og jord.

Filmen ville ganske sikkert ikke fungert uten Helén Vikstvedt. På en ufrivillig måte er hun større enn alle, for de fleste av filmens menn ser ut som Ketil Stokkan som barn. Hun er som en mjuk tante for dem. Vidunderlige Vikstvedt beveger seg med sjiraffens utopiske ubekvemhet og videreformidler en komisk mangel på hjemstavnsrett i verden. Dama er et komediefunn, for hun er dypt original og innsiktsfullt fjern fra flørtende fakter.

Filmen handler som antydet om at hun mister mannen sin, og samtidig avviser den ekle kvinnelige dagbladsjefen for Magasinet (Hege Duckert?) hennes petitaktige betraktninger om moderne kvinners liv. Men så sender en av hamstervennene hennes inn spalten under fiksa navn, og så kommer suksessen. Hva nå?

Ingenting av det som skjer i denne filmen, kunne ha skjedd i en avis. Men det gjør ingenting. Det finnes ikke hobitter heller. 2005.

Air Force One

Max 21.50

air force one

Formannen gjemmer seg bak hjørnet.

terning 5 liten På grunn av formannens kjennskap til arkaiske aktiva som not og penn blir president-thrilleren «Air Force One» aldeles perfekt underholdning. Harrison Ford er den skuespilleren i verden som er i stand til å berge det mest urimelige gravalvoret. Det er noe cellulose-stivt og førstesorterings-solid over mannen, han er ikke laga for gipsplater og billige plastrør. Ford er hobby-snekkeren som fikk den gutteville arkeologen (mannlige arkeologer pleier ellers se ut som syttitallsdansker og snakke som falma åttendemars-plakater) Indiana Jones til å virke som et helt naturlig påfunn. Han overspilte Han Solo med så troverdig tungsinn at prinsesse Leia valgte en straffa kosmo-trucker til å føre Imperiet videre.

Ford kan se så bekymra ut. Når han rynker bryna, kan du føle intuitivt og se røntgenklart at det lever en verdi-orientert mann bak dem, en fyr som banner ynglingsk over Vestlandske Spikerfabrikk og ønsker seg sponplater til bryllupsdagen («nå driller de platen vår, kjære»). Sånne menn kan alvor og Araldit. Dette er en president som inhalerer når han først gjør noe.

«Air Force One» trenger all den troverdighet historien kan få. Den amerikanske presidenten hamler opp med neo-kommunistisk fly-terrorisme som om han skulle være Steven Seagal. Gary Oldman nynner Internasjonalen, men har ikke noe å stille opp da presidenten kaster seg ut i en opphissende klaffhenger akkompagnert av noe som låter som en slags nasjonalsangenes Grand Prix og blir spilt på Pan-fiolin.

Det skulle ikke ha gått an, men underholder eventyrlig. Harrison Ford kommer til å bli valgt etter Clinton hvis han ikke vil gjøre noe viktigere med livet sitt og blir ekspeditør hos Sørbø Trelast på Mariero. 1997.

Dear John

TV6 20.40

dear john

Channing Tatum og Amanda Seyfried er bare søte sammen.

terning 5 liten Dette er en film som egentlig ikke finnes lenger. Ung, sørgelig, romantisk og fullstendig uten én eneste fordømt onanist med filmplakater på veggen.

Den edle kjærlighetsfilmen skal egentlig være død, kanskje begravet sammen med de brukte preventivene fra nasjonalskammen Paradise Hotel. Filmen om at ei frisk og skikkelig jente møter en ung soldat på stranda, og de finner hverandre så mye at en skjelmsk fullmåne igjen kan nyte blikkene fra de overstadig forelska. Filmen om enkle og greie familie-mennesker med feil og mangler. Sjenerte folk og snille folk som elsker hverandre med nedslått blikk, men aldri sier et vondt ord. Ingen fising på utedassen. Ingen kjønnshår i salaten. Dette er en dau film. Den finnes ikke lenger.

Noen ganger blir de enkle og romantiske filmene vellykka. «The last song» klarte det. «Dear John» tar det samme rutinerte kirurg-grepet rundt hjertet. Historier som dette skal ikke være finurlige eller overraskende. De skal være romantiske. En soldat som må følge avdelingen sin da 11. september fører til nasjonal beredskap, og så kommer han ikke hjem til sommer-kjærligheten sin etter ett år slik han lovet. Det handler bare om det.

Resten er folka. Channing Tatum fra «G.I. Joe» er en skikkelig hunk. Han har sånn kropp som fører til korridor-sarkasme i New York Times, men han har også smale, vaktsomme rovfugl-øyne som varsler godt og vondt samtidig. Han er en fin skuespiller. Amanda Seyfried var Sophie i «Mamma mia!». Hun har en klokt bondefrisk utstråling, og man vil se fire ganger på ansiktet hennes før blikket flytter seg til for eksempel knærne. Richard Jenkins gjør en skeiv og ven rolle som autistisk far, Henry Thomas er en slags husvenn med celloer i stemmen. De er fine sammen. Det blir sørgelig, og det blir bra.

«Dear John» gikk rett til topps på salgslistene og dyttet ned «Avatar».

Kanskje det finnes håp for kinogjengerne likevel. 2005.

I seng med fienden

TV6 22.50

sleeping with the enemy

Slem mann for Julia Roberts.

terning 3 liten Dette likte jeg ikke. Nå er det fortid og antakelig mer underholdende.

Julia Roberts blir først krampaktig og kjønnslig mishandlet av ektemannen Patrick Bergin som lever i glasshus, men kaster steinskulpturer. Siden får hun til kjæreste en inkjevetta mann med Sånn-er-livet-stemme, svarte klær, langt krøllete nakkehår og skjegg (Kevin Anderson var stiligere i «Orpheus descending»), hun bor på landet (Iowa er på en måte USAs Sibir. Kulturflyktninger og leseukyndige innfødte spiser eplepai og tar avstand fra Verden), lager kake, leker musikkvideo i amatørteaterets kostymelager (glemte jeg at Anderson også er dramalærer?) og engster seg for at ektemannen skal finne henne og gjøre krav på mer «var det vondt og meningsløst for deg også, kjære-sex». Nå skal jeg skrive noe dumt: Jeg skal ikke røpe hvordan det går. Joseph Ruben er en av de talentløse sikle-regissørene som jeg avskyr aktivt etter at han laget den spekulative thrilleren «Stefaren». Julia Roberts ville egentlig ikke ha vært med i denne filmen, men en pre-Pretty Woman-kontrakt tvang henne. 1991. 1 time, 38 minutter.

Fredag 27.10. – Livet etter at marsboere og nordkoreanerne har tatt bort Snapchat

 

Klodenes kamp

TV2 Zebra 21.00

terning 5 liten Det går rykter om at Nord-Korea har en satellitt med verdens mest superheavy, überbad motherfucking EMP-bombe svevende i verdensrommet, og dersom de sprenger den, forsvinner mobildata sammen med alle andre elektroniske funksjoner. Men altså: Mobildata blir borte. Hvordan skal vi utkjempe en verdenskrig uten Snapchat? I samsvar med de siste dagene i oktober har jeg funnet en film som handler om hva som skjer med Tom Cruise da elektronikken blir borte, og dessuten er historien basert på H.G. Wells’ roman om invasjon fra Mars, en roman som ble gjort til hørespill av Orson Welles og skremte vettet av amerikanere fordi det var formet som en nyhetssending. October rules.

Men til filmen.

klodenes kamp

Tom Cruise rusler rundt i restene etter Mars-boernes herjinger.

Spielbergs tårefylte science action er så imponerende å se på at det ikke gjør noe når historien suger tomt skall. Hvis du bryter opp fra hjemme-elektronikkens idyller for å se «Klodenes kamp», er grunnene ikke litterære, men spektakulære. Du vil se ødeleggende hurlumhei og kaoshekkan uten sidestykke. Det får du. Da gatene bokstavelig talt sprekker som svære kviser og E.T.s ondarta trebeinsfartøyer svaier kalvbeint fram, kan du kjenne det på kroppen: Ristinga, redselen, til og med lukta av ødeleggelse. Wow! Wow2!

Det er så bra. Det var en slags verdensrekord i ødeleggelse denne uka i 2005. Masse-scenene. Hus-smuldringa. Oversiktsbildene fra en ødelagt jord. Panikken. Desperasjonen. Ferjevelt. Folka som forstøves, slik at klærne deres svever som flyktende vasketøy i vinden.

Dessuten er Tom Cruise en stakkåndet hyllest til Foreningen To Foreldre. Han spiller litt fjern far til Justin Chatwin og Dakota Fanning. I det rotete huset under motorveien skal han losjere dem inn mens mor og ny mann besøker bestemor i Boston. Det er den dagen elektronikken plutselig svikter. Heftig magnetisk puls dreper alt unntatt en gammal bil uten elektronisk tenning, så da kosmiske muldvarper starter den tilfeldige New Jersey-massakren, tar han ungene med seg og haster av gårde mot usikkerheten. Den ryktevis uansvarlige eksmannen blir i løpet av filmen til Årets Far. Bare barn betyr noe når krisa truer. «Klodenes kamp» er en hjertetung omsorgs-orgie, og den følsomme sida av historien er en slags konstant visuell fistel. Her skjer ikke mye under 140 pulsslag i minuttet.

Den merkelige mediemunken Tom Cruise gjør det bra. Han måper både målbevisst og hjerteskjærende mot en tydelig håpløs skjebne. Dette kan ikke lykkes, men han gir seg ikke. Filmens stjerne er antakelig Dakota Fanning, en jentunge som så vidt er gammal nok til å se sin egen film i Norge, men som gir et troverdig bilde av krigstrauma hos barn. Jeg liker også Justin Chatwin, som spiller den 15 år gamle bror hennes. Han likner den unge Stallone i ansiktet, og han har fakter som Tom Cruise.

Ærlig talt husker jeg ikke helt hva folk dreiv med i H. G. Wells’ roman. Jeg syns aldri den var annet enn pussig. Men handlingen lider stygt i Spielbergs film. Starten er forbilledlig. Kranfører Cruise løfter kontainere på kaien og er en bilgal arbeiderklasse-helt. Så kommer lyn uten torden. Så kommer stillheten da alle New Jerseys biler står stille. Så kommer marerittet fra underverdenen, og så flukten.

Det er spennende helt til Cruise og hans enslig far-familie krabber i land ett eller annet sted der E.T.-ene driver vampyrfest og Tim Robbins vaser rundt i kjeller som postheroisk supermilitant. Fra da har ikke filmen noen skikkelig retning. Oppholdet i kjelleren fører til et pinlig kortvarig fangenskap i hengekorj, og før du vet ordet av det, stavrer hovedpersonene inn i Boston på en litt irrelevant måte, og så løser alt seg med et plutselig «fordi at», som når far forteller sengekanteventyr for barna og oppdager at det om to minutter er fotball på tv: «Og så kom Rødhette til bestemors hus, og der var alt helt fint. 2005.

Hangover part 3

Norsk TV2 00.20

hangover part III

Zach Galifianakis, Bradley Cooper og Ed Helms er veike.

terning 2 liten Dette er en skuffende Hangover om avholdsfolk. I løpet av altfor mange timer drikker menn som pleide være bevaringsverdige flatfyll-ofre, bare hver sin 0,25 halvliter meksikansk øl, og det er mindre enn dagsforbruket for russiske barnehagebarn. Resultatet er som frykta: Hangover-konseptet (blåruss-ord for gjentakelse) går Politiskolen-løypa: Etter en stilig ener kom en overraskende vittig toer, og treeren rammes av sommerstille idétørke som ville ha plaga Egypten i bibelhistorisk tid og sender forsøket på holdbar seriekomedie rett i dass med armene ute, sprikende bein og stygg shorts.

Det starter bra. Zach Galifianakis (forsøk å si det etter en rotfylling) kommer kjørende nedover motorveien med en sjiraff i hengeren. Du tenker: Nei, de gjør det ikke. Du tenker det enda en gang. Begivenheter rundt det freda dyret (i California) og en grotesk hendelse som jeg ikke kan røpe av hensyn til nøbne spoiler-nevrotikere på østlandet, fører til at familien vil ha ekstrem-personligheten Alan på institusjon.

Starten er overprodusert på samme måte som hvis man setter sammen fjorten tannhjul og et atomkraftverk for å helle kontorvann i pappkrus.

Du tenker. Haha. Da skal de nok ha en siste fest på lasarettet. Juhu! Arizona! Det skal de ikke. Etter TV-slapt småprat mellom utålmodige pårørende, kjører vennene ut i vindmølle-præriens land, og der blir de stansa av gangstere. Irrelevant, overraskende og gledesdrepende som en humrende julenisse i «Ringenes herre» kommer John Goodman veltende med altfor mange setninger, og han skal ha tak i Mr. Chow.

Mr. Chow var opprinnelig en sinnssyk party-kineser i toeren, og fordelen ved ham var ikke monologene. Mr. Chow har rømt fra fengsel i konfetti-opprør, og han skylder tralalala fordi han trallala en gang tida fra Marshall (Goodman) som nå vil tralalala. Alt må forklares hele tida, og filmen forvandles til en Rush Hour 4 eller en Jackie Chan-komedie der vitsen for eksempel er at OL-laget i bordtennis skal hoppe høyde over skrikende Hongkong-politimenn. Men det gjør de ikke her.Tre menn farter rundt og sier «What the f..k, the door is closed»-setninger uten spenst eller handlings-driv. Og så snakker de sammen om hva de skal gjøre videre. Fortsatt like edru og like lite skandaliserte.

Det skjer lite i filmen. Den har ingenting av den eksistensielle katarsis som rammer egentlig streite folk dgen etter at de har vært på fest og blitt irrasjonelle. Dette handler bare om at Mr. Chow er plagsom, og Ken Jeong er en mildest talt uferdig skuespiller som får deg til å føle at jippi er et så langt ord at Laurence Olivier burde ha sagt det. Forhandlingene mellom ham og de personlighetsfattige hovedpersonene er detaljrike og kjadrete, og jeg vil anbefale alle å forme høyre hånd til et andenebb ved å trekke tommelen opp mot flat håndflate og gjøre kvakk kvakk-bevegelser i kinomørket. Det hjelper ikke, men du får det i hvert fall moro i et par minutter.

Handlingen tar seg til Las Vegas der det vittigste som skjer er at Bradley Cooper detter to og en halv meter og står på beina. Mot slutten er Melissa McCarthy («Brides maids») med som småfrekk kjærlighets-vekkerske, og det er virkelig ikke for edru folk.

Det måtte skje. Lufta går ut av prompeputa, og så blir Steve Guttenberg borte. 2013.

Kill Bill

TV3 21.30

kill bill vol 1

Daryl Hannah vil tulle med Uma Thurman.

terning 2 liten Jeg vet ikke om denne filmen blir ødelagt av Quentin Tarantinos lillebror-beundring for Uma Thurman. Kanskje skyldes den totale fiaskoen hans impotente fantasier om platoniske kvinnetrusler; for dette er på en måte Sengevæterens Sang, en gynofobs hymne til de som får lov å se på når damene gjør det med hverandre.

Så lenge «Kill Bill Vol 1.» pågår, får jeg følelsen av at Beavis & ButtHead sitter ved siden av meg i salen med potetgullsmuler på knærne og cola-flekkete tannemalje, og de to nittitalls-kerubene chanter det forgangne tiårets viktigste film-mantra: «Høhø høhø høhø høhø høhø etc.»

Hvert år har sin feeling. Da «Pulp fiction» kom, traff John Travoltas meta-mandige fole-feminitet blinken det året, og replikkene satt som fingre i camembert. I år er feelinga ikke Tarantinos. Det lekne retro-tøvet hans virker sjøldyrkende og fremfor alt jålete. En kvinnedominert handling som tidligere kunne ha funka som utøvd jentekraft, får noe mannsdikta kryptolesbisk over seg, noe voldsomt villet, noe grusomt anstrengende uttenkt og uthengt, men hvem i helsike bryr seg? «Charlie’s angels» var stiligere laget.

Handlingen forteller om den mirakuløst overlevde leiemordersken som etter noen uker starter ritualistisk hevn mot de som prøvde å drepe henne. Det kunne vært en uimotståelig god actionfilm. Men Tarantino har antakelig gått mye rundt i kokainsnoen i Hollywood, og prestasjonsangsten har tatt ham. Han tør ikke forsøke å fortelle en god historie med presis stil som stemningsskaper. Han produserer hjåt og hjalt og allslags Birkemo-fjas uten egentlig handling. Så begynner man å kjede seg og se ting i stedet. Hvorfor blir alle menn som gir uttrykk for seksuelle evner, grotesk myrdet? Hva er det med videoklerken Quentin? Føler han seg for truet av andre menn til å få en film til å fungere?

«Kill Bill vol. 1» skulle helt sikkert vært én film. Masseslagsmålet i Japan tar ca. tretti minutter og er uten respekt å melde et regi- og klipperot som mangler sidestykke i filmhistorien. I minutt etter minutt vifter Thurman med samuraisverdet sitt, og så detter en arm, og så detter et bein, og så detter et halvt hode, men bildene er ukonsentrerte som fyllikker på fotballkamp og skildrer ingenting. Jålete musikkbruk forsøker å skrike til oss «Dette er bare på moro, dette er bare på moro», og vi kan ganske riktig høre Beavis & ButtHeads anemiske nittitallslatter langt borte, som en forsinket kommentar til en svunnen tid. Høhø høhø høhø høhø høhø etc.Gul fare: Uma Thurman fekter med sverd i Japan. 2003.

Kill Bill vol. 2

TV3 23.50

kill bill vol 2

– Først går du til venstre, så følger du den smale vei til neste kryss, og så går du mot lyset til du ser McDonalds-skiltet. Big Mac meny til meg.

terning 5 liten Av grunner som antakelig kommer til å angå akademikere og friste forskere, har Quentin Tarantino samla all søpla i «Volum 1», sånn at «Volum 2» kunne bli et tett og velformulert actiondrama av den typen som åpner for ei lys framtid. Den er løfterik som solskive over åsen. «Kill Bill Volum 2» er så forskjellig fra forgjengeren at den ikke burde vært laget av samme mann.

Historien går inn i et nytt stjernetegn og skaper en ny filmatisk verdensdel, der regissøren jobber organisk med sin overraskende nye følsomhet for hud, hete og hormoner. Replikk-strengene fungerer fordi de har skjelettstøtte. Sjøl i lange, forskrudde dialoger med romantiske referanser beholder Tarantino den nye blodlegeme-magien. Da bildet omsider finner trailerhjemmet til den stoltpatetiske mysemorderen Michael Madsen mellom Uno-farga fjell, føles det som om å gå inn i en luktsterk og surrealistisk fornemmelsesfabel. Filmen svetter. Den skjelver. Den puster. Det er fordi vi er på innsida av virkeligheten.

Sykehusscenene i den forrige filmen var jålete og uforløste som pornoskit. Sverd-utsvevelsene i Japan svimte rundt i tarantinosk forutsigbarhet, en genre-banalitet uten intensitet eller styrke. Tegnefilmsekvensen var tøff, men på en prangende måte som smisket med bruktbu-fansen. Man kan ikke lage en hel film for leserne av gamle tegneserier.

«Volum 2» er så finstemt og så gal og så rå at du får lyst til å innføre den som ny fortellermal, slik som «Pulp fiction» en gang ble det. Tarantino har gjort det igjen. Han viser så mye stilistisk sjølsikkerhet at han kunne vært en supermakt.

Da historien utvikler den overraskende logikken sin henimot klimaks, opptrer det stil-elementer som andre regissører ville ha drept for å ha fått til fem minutter av. Jeg skal ikke røpe enkeltscener, men det er fristende. Bare en svimmel antydning: «Return of the living dead». Og: «Volum 2» har scener som er gale slik Oliver Stone gjorde dem i «Natural born killers». Det finnes usunne psykologiske skeivheter som David Lynch kunne ha funnet på om han var i «Wild at heart»-lune. Sergio Leones spaghettimagre præriespøkelse besøker de mytetunge utescenene. Men ingenting virker kopiert. Det er som om Tarantino har lånt den galskapen som er nødvendig for å skape relevant voldsdiktning, for deretter å utvide sin egen beskrivelsesevne til noe ekte og organisk. Der var ordet igjen. Organisk. «Volum 2» har biologi. «Pulp fiction» var vellykka filmatisk geometri, en film uten følelse. Det er ikke «Volum 2». Du blir sittende og måpe i scene etter scene. Uma Thurman har vokst til et menneske av så detaljert kjøtt og blod at du kan føle adrenalinet hennes som visuelt rusmiddel. «Volum 2» må være den tetteste skildringen av en hovedperson som er gjort i moderne action. Dama stirrer oss i senk med hele kroppen.

Det er en vederkvegelse å være ute av Japan. Størsteparten av denne filmen beveger seg i terrakotta-landskapene sør i USA, der jorda er rød som indianerhud og alle snakker lavere enn bussjåfører. Jeg ble litt skeptisk da Thurman i et tilbakeblikk ble lærling for den kinesiske Kung Fulenissen Pai Mei, men scenene reddes av forteller-logikk og sjølironi.

Michael Madsen er en sær skuespiller som alltid har tiltalt de edleste kultfolka, fordi han har en naturlig, bamsete, men farlig harry-ro som mumler et sted mellom James Belushi og Elvis Presley. Daryl Hannah var ei kuriotistisk tåpe i «Volum 1»; i denne vokser hun til en Lynch-skikkelse. Den enøyde dama kunne vært heisfører i Twin Peaks.

Filmen ender naturlig nok hos Bill. Samtalen er lang, men den er også så annerledes at filmens rennefart holder. 67 år gamle David Carradine, som spilte Kai Chang Caine i TV-serien «Kung Fu» i 1972, klarer byrden ved å være en tittelfigur, for han er støere enn stein.

Så ender historien om brura Beatrix Kiddo og morderen Bill både poetisk og rørende. Det hadde jeg aldri trodd. Det meste i «Volum 2» hadde jeg aldri trodd. Den er en naturlig født genrekiller med slektskap til noen av de mest oppsiktsvekkende bildemagikerne i moderne amerikansk filmhistorie. Hvis den nye, menneskenære dramatikken til Den Nye Quentin når ut til verden slik han en gang gjorde med «Pulp fiction», kan det faktisk bli kjekt å se actionfilm igjen. 2005.

Personal effects

TV2 Livsstil 21.00

personal effects

Michelle Pfeiffer bare liksom: – Herregud, Ashton Kutcher. Er jeg Demi Moore nå?

terning 3 liten Ashton Kutcher og Michelle Pfeiffer i samme film. Kutcher spiller en bryter som bryter opp fra brytinga for å ta seg av mora da søstera dør, og siden mamma går i terapi treffer han Michelle, som har myrda mann. Det er all grunn til å røpe at det oppstår fine følelser i denne filmen, og kanskje til og med tanker om hevn. 2009.

Born to raise hell

Viasat4 22.00

born to raise hell Cosmina Pasarin

Cosmina Pasarin låter som varehus-shampoo med tilsetningsstoff, men hun spiller i filmen.

terning 3 liten En skikkelig VHS-film. Agenten Bobby Samuels er verdens tøffeste så derfor drar han og teamet til Balkan, der det stort sett bare bor forbrytere og de fyller opp verden med ulovlige våpen og dop, og kanskje samarbeider de med mullaen Krekar eller Sarah Palin, som tror Balkan er en utendørs gardin. Men en av agentene til Bobby blir drept, så han sverger hevn. Ja. Steven Seagal spiller hovedrollen. 2010.

Lakeview Terrace

Viasat4 24.00

lakeview terrace

Samuel L. er motstander av blanda ekteskap. Han kjefter.

terning 4 liten På litt kravstore dager med karamellpudding på jarlsbergen kan det hende at du faktisk også vil ha filmer som det går an å trives med. Der har det mektige underholdningsmonsteret i California et problem.

«Lakeview Terrace» er et forbilledlig klart eksempel på velspilte filmer som det følger irritasjon med.

Det skyldes ikke egentlig at Samuel L. «The Man» Jackson spiller ur-furten politimann og nabolags-psykopat, for psykologiske konstruksjoner kan funke i filmer som betjener seg av det vi kan kalle poetisk urimelighet. Reine action-filmer, grøssere og harry-komedier har poetisk urimelighet. Ingen forventer at det skal skje noe naturlig i dem, og bare seere på ekstremt lavt turtall skifter politisk parti eller fjern-adopterer hvis noen detter og slår seg.

Trivselsfraværet i «Lakeview Terrace» oppstår fordi folk oppfører seg mer irriterende enn skremmende. Usannsynlighet kobles til imitert realisme, og dermed oppstår en drama-hermer uten verken bein eller armer på jorda. Det er sånn «Gran Torino», «Menn som hater kvinner» og «Slumdog millionaire» også ergrer vettet av filmkikkere med kravstor virkelighets-sans.

Patrick Wilson (oppsiktsvekkende bra egentlig) flytter sammen med sin afro-amerikanske hustru til en multi-etnisk Stokka i Los Angeles med uviltre villaer og ryddige hager. Der bor den store svarte haien: En voldelig og dominerende veteran-purk som tydeligvis har tilbrakt livet med å oppføre seg som en blanding av Tante Sofie og Dirty Harry uten at noen har sagt fy. Han liker ikke blandings-ekteskap. Det er liksom filmens paradoks. Tenk – en rasistisk neger. Uuuh.

Sam the Man gjør det Michael Keaton gjorde i «Pacific Heights» og Ray Liotta gjorde i «Unlawful entry» – han egler seg innpå familien og forsøker å ødelegge den ved tarvelige sabotasjer. Men det er ikke overraskende, og det engasjerer ikke lenger. Beretninger om dustete avvikere som har meninger om hvem som skal ha lov til å elske hverandre, er djupt uinteressante. Antakelig eksisterer fremdeles motstandere av gutter med langt hår, mennesker med solfaktor i huden, kvinner som ammer i parken og runde planeter, men de egner seg best som glemsels-materiale. 2008.

Edge of darkness

TV6 22.30

edge of darkness

Mel Gibson finner ut av ting og ordner opp.

terning 4 liten Mel Gibson er en fantastisk mann. Pene mennesker hater alt han sier og alt han gjør, men i det øyeblikket han viser seg på filmlerretet, oppstår en behagelig fornemmelse av anspent åttitalls-andakt.

«Edge of darkness» har Gibson, og det er i grunnen alt. Men han fyller godt opp. Pavens eneste tungsindige australier er med i nesten alle scenene, og de andre burde vært utelatt. Han har et steinansikt som kunne vært gravert i granitt med eggen av egen sorg og saknad. Han spiller politimann som elsker den voksne dattera si så mye at vi skjønner at hun skal dø, og det skjer med fars-smerter som kan vri tarmer.

Regissøren Martin Campbell regissert altfor mange snakkescener med den tunge siden av handa si, og i en slags stilistisk botsøvelse skvetter noen av actionscenene fram som plutselig bebispy. Filmen forsøker å unnvike sin egen stuevandrings-identitet ved monster-klipping – bevegelser er frarøvet viktige deler av sitt newtoniske fundament, og det finnes ikke synlig tid mellom handlingen og resultatet. Det kan av og til se ut som om en underbetalt bulgarsk regiassistent har vært på ferde.

Blandingen av følelsesmessig betent etterforskning og behovet for akuttvold er filmens forbannelse. Gibson forsøker å finne ut av hvem som forårsaket datteras død og hvorfor hun var sjuk. Derfor må den deprimerte mannen oppsøke en del ressurs-folk på den moderniserte Poirot-måten, noe som i sin tur betyr at han og regissøren beveger seg på tynnslitt parkett. Det ser alltid ut som trend-spøk når konspiratoriske korpie-dresser sitter i nyfunkis-slott og er kyniske sammen. Homer Simpson kunne ha vært med. Den korrupte næringslivsgubben er blitt en like forslitt thriller-kødd som narkoselgeren. Fra nå av er det bare geniene som kan avsløre næringslivsfolk uten å bli ledd av.

Filmen følelsesgrunnlag er solid. Gibson mister dattera si så grusomt at han til og med nekter å snakke med pressen på vei ut. Vi skjønner at han må være en arrogant galning, men vi vet hva han kommer til å gjøre, så vi liker ham for det. Han tar gull på femmila. 2010.

Fright night

Max 00.30

fright night farrell Montague

Colin Farrell er vampyr eller ekstrem dame-tafser.

terning 5 liten Jada, det fantes en «Fright night» på åttitallet, men denne er tøffere. Anton Yelchin var en kul russisk ungdom. Han døde som 27-åring i California fordi hans Grand Cherokee rullet bakover og presset ham mot et mursteinsgjerde. I filmen lever han sammen med ei motvillig mor med Lassie-hår og servitørtryne i en forstad på størrelse med et gjennomsnittlig jærdrivhus i utkanten av Las Vegas.

Anton oppdager at naboen Colin Farrell antakelig er vampyr. På ungdoms vis bestemmer gutten seg for å etterforske, og han inntrenger naboens hus på jakt etter blodsugt stripper mens syntheziserne brummer som snackssjuk dvalebjørn. Colin Farrell er en fantastisk vampyr. Glem familien McCullens åtte unger uten mormor i skogen. Glem greven. Farrell suger så du kjenner tennene i nakken. Og dessuten drikker han Budweiser av boks og blikkfanger damer.

Handlingen er stram og fin. Yelchin får hjelp av en pysete TV-ekspert på vampyrisme (David Tennant i stilig rolle), og etter hvert blir det både vittig og spennende. Men Christopher Mintz-Plasse må få seg en butikkjobb snart, for han er konsekvent dårlig. 2011.

21 & over

NRK3 00.35

terning 4 liten Amerikansk komedie om en gutt som fyller 21 år og fester med kameratene. 2013.

Torsdag 26.10.– En virkelig moralsk katastrofe-film som passer om høsten

 

Deep impact

TVNorge 21.30

terning 5 liten Oktober-dyrkinga fortsetter. Også de som er uenige i høsten og mener at den startet da egoistiske steinalderfolk tente bål for å varme seg i stedet for å tenke på naturen, er melankolikere. Høstregn er et vitenskapelig bevis på skjørlevnet, men det er ikke mange som vet hva skjørlevnet betyr lenger, siden det stammer fra et dansk der skjør betyr umoralsk. I dag skal det fortsatt regne, og hvis dere får se dyr som vandrer parvis mot sjøkanten, så vet dere hva det betyr. Følgelig en moralsk film, en katastrofefilm for selvpiskere og nabopiskere og aviskommentatorer som bruker pronomenet «vi» når de mener «dere». Jeg liker både høsten og straffen, og dette er veldig bra laga.

Men til filmen.

deep impact2

Amerikanerne forsøker å kjøre bil bort fra katastrofen da Jorden går under. Typisk Trump.

I begynnelsen av filmen oppdager en speidersøt tenåring med kikkert som førstemann en svær komet på vei mot jorda. Da vet du at dette er et eventyr, og at han er den søte prinsen i det. Operafantomet i observatoriet kjører utfor veien og dør i svære flammer. Scenen er et slags emosjonelt forvarsel og har ikke noe poeng.

Litt seinere har NBCs Téa Leoni så smal nybegynner-nese for nyheter at hun blir den som FBI kidnapper avgårde til møte med president Morgan Freeman om verdens skjebne, som en slags prinsesse som ingen kan målbinde. Et romskip kalt Messias stiger opp fra USA for å redde menneskene med velsigna atomvåpen. I det sitter Robert Duvall og snakker om den avdøde kona si, mens forskjellige innbyggere på planeten Narrenes Skip begynner på en veldig lang begravelse.

Svære ting skjer. Vanessa Redgrave er forlatt ekshustru med ansiktsfurer som er helligere enn forkastningene i Grand Canyon, og hun drikker Martini-ting slik Sokrates tømte giftbegeret. Maximillian Schell ser ut som Gud, men har svikta den voksne datteras barne-sjel fordi han valgte en ung kvinne. Men det går mot den siste natt, og skyldnere skal forlates sin skyld på den siste bredd, og syndefloden nærmer seg i 175 kilometer i timen. Det er en intens, nesten forvridd følsomhet i denne katastrofefilmen, og du kommer til å grine nesten hele tida, vennen min.

USA har en apokalyptisk, steingalen moralist-forfatter som heter Michael Tolkin, og han har vært med på manus. Valget er en genistrek, for Tolkin er en mann som kan dikte dommedag med tårer i auene og sverd i nevene, en slags enmanns verdikommisjon. Tolkin gjør eventyrfilmen til en moralsk fabel med så billige midler at til og med «Glamour»-kikkerne vil skjems over sitt engasjement. Det er så bra. Det funker så flaut og fantastisk. Da jeg forlot kinosalen, var jeg helt sikker på at dette virkelig skjedde. En gang før i tida ble det laget skremselsfilmer om atomkrigen. Sånn er «Deep impact» gjort. Troverdigheten er ikke akkurat «Apollo 13», men den enkle intensiteten skremmer, de alvorlige ansiktene og den halstørre, tunge redselen gjør nok en gang dødsangst til god underholdning. 1998.

The bank job

Viasat4 22.00

bank job, the

Jason Statham i jobbsøkerfrakk sammen med Saffron Burrows.

terning 4 liten Jason Statham har gangster-kred, men resten av denne filmen er så autentisk at den mister troverdighet.

«The bank job»handler om alt det som i klassehatersamfunnet England er mer populært enn åndsfrendene Brumm og Beckham: Stivleppa gamle lordmenn med harde konsonanter, kurrende vokaler og dresser som ble håndsydd i Buckingham Palace, får oppleve at ballene deres blir sparka hardere enn på Wembley, fordi de gikk til hemmelige horer og fikk kjetting og pisk. Ifølge filmens hemmelige fortelling ranet en uvøren gjeng av uvettige bakgårdsforbrytere bankboksene til alle de uskikkelige kaksene i London. Det skjedde i 1971, og James Bond var den hemmelige oppdragsgiveren fordi en av boksene angivelig inneholdt bilder av kjønnslivet til prinsesse Margaret i Karibien.

Filmskaperne har lagt to og to sammen og fått sex. De lager en gammeldags britisk ranerfilm med humorvri, og alt blir følgelig like klassisk britisk som solbrenthet og stygge tenner. Kvinnene kler av seg på overkroppen og likner ei uke med The Sun. Enkle menn med syngende cockney-dialekter studerer arkitekt-tegninger og forbereder bankran, og så graver de mens politiet står ved bankdøra, og så tar de byttet.

Neste avdeling: Alle er oppbrakte. Gråhåra samfunnsstøtter ser skremt på hverandre og sier «my dear», mens slimålene i Soho må ha tilbake regnskapsboka med navnet på alle de skitne politimennene i London. Skygge-operasjoner og taushetsaksjoner og hemmelige avtaler knyttes sammen i et slags nettverk av tilfeldigheter og nødvendigheter, og så skjer det som må skje.

Det er egentlig ganske underholdende hvis du tåler den tiltakende lukta av gammel pølse. Det er antakelig også troverdig hvis 1971 virkelig var så dødsdopa at idioter kunne grave med pressluftbor under bank og snakke om ran på åpen walkie. Vel. Det skjedde. Men filmen har ikke fått det til å se sannsynlig ut. Man må jobbe med virkeligheten for at den skal fungere. 2008.

The foreigner

Viasat4 00.20

terning 2 liten Ingen ser filmer der skurken spilles av en mann som heter Van Gorkum, som om noen skulle ha funnet ham under åpning av colaflaske. Ingen ser egentlig filmer med Steven Seagal lenger heller. Han har etter mange års iherdig virke som midlertidig actionpåfunn for lerret og skjerm, blitt grabben i graven bredvid. Før fikk Seagal spille film i USA. Nå har han havna på billigtur til Polen og sånn.

«The foreigner» forteller en udechiffrerbar CIA-historie fra det ville Europa, der adelig urbefolkning blir så konkavt vidvinkel-fotografert at maten nesten kommer opp. Michael «Hounddog» Oblowitz er en fotograf og regissør med 1200 omdreiningers tørketrommel-hjerne, og bildene hans ser ut som netthinnefeil etter billig ulandskirurgi.

Da filmen beveger seg til Norge, har de små murhusene stråtak og bilene DK-skilt. Sånt liker ikke nordmenn. 2003.

I skuddlinjen

Max 21.30

living daylights, the

Timothy Dalton i seng med Maryam D’Abo. Folk husket bare D’Abo.

terning 4 liten (I ettertid: Dette er en av de James Bond-filmene som ble glemt. Den kan ha kvaliteter som vi ikke så den gang)

I fjor sommer (1987) begynte en ny tidsalder for folk med et sentimentalt forhold til underholdningsfilm. Da dukket det opp en silkesvart ny engelskmann og sa: My name is Bond. James Bond. Det var den siviliserte skuespilleren Timothy Dalton som overtok stafettpinnen med startnummer 007, etter at sminken til Roger Moore slo alvorlige sprekker.

Dermed har filmene om James Bond gått inn i en ny-enkel fase, som foreløpig ser ut til å bli den mest edruelige noensinne. Timothy Dalton er en snill og hyggelig James Bond, som har respekt for sine medmennesker. Han blir ikke irritert og han blir ikke farlig, men han er ustanselig sympatisk og en grei gutt. I et befriende øyeblikk ser han sinna ut, og i noen velgjørende scener er han værbitt og tøff med sjeikeklær og det hele, men ellers virker han mer som om han egentlig var på vei inn i en James Ivory-film for å mate fasanene, men så skjedde det noe rart på veien.

Dette er selvfølgelig blodig urettferdig, for store publikumsgrupper har tatt i mot åttiåras Bond med åpne armer, og de syns til og med at filmen om ham er spennende. Det er derfor ingenting i veien for at man kan ha en hyggelig kveld med Timothy Dalton og hans romantiske bestrebelser på å bekjempe noe så oppfinnsomt og eksotisk som en våpenhandel i Tanger. Jeg ønsker også til lykke med hans dame Marym D’Abo, som ville kommet inn på sykepleierskolen på utseendet fordi hun ser ut som den typen jente som kan holde en mann i handa uten at pulsen øker.

Hva man ellers kan merke seg er at han deler skurk med Basinger/Gere i «Uten nåde». Jeroen Krabbe heter mannen som er forvandlet fra cajuner til russer, mens han egentlig er nederlender. Filmen er 2 timer og 12 minutter, og av dem går 45 minutter (nei, det bare virker sånn) med til at Bond og dama hans svermer på tivoli. 1987.

Onsdag 25.10. – En dramafilm-dag som jeg er skamløst godt fornøyd med

 

The squid and the whale

Netflix

terning 5 liten Denne dagen er jeg veldig fornøyd med. Fordi jeg har sett Jeff Daniels spille en genial hovedrolle i serien «The newsroom», som er blitt det nye livsinnholdet mitt, har jeg funnet fram et hjerteskjærende familiedrama der han er fantastisk – og helt forskjellig. I samme slengen har jeg hentet med en del andre dramaer som sjelden blir omtalt i Film på TV og som faktisk viser variasjonsbredden i Netflix dersom man bare glemmer kanalens idiotiske anbefalinger og kaster seg over de egentlige listene, som er fulle av film. Det er ikke mye å bli oppmuntra av her, men OK, vi er i The Great October, og selverkjennelsen skal ta melankolien i farshanda og vandre inn i de varige endringenes land. Have fun.

Men til filmen.

squid and the whale

Jeff Daniels spiller far man bør rømme fra, og Laura Linney er kona.

Jeff Daniels spiller en mannsrolle og farsfigur som bør bli en klassiker. Halvt vellykka forfatter i Brooklyn i 1986. Vurderer alle mennesker etter doktorgrader og grad av intellektualitet. Selvopptatt, selvmedlidende – men på en rik, fyldig og forståelig måte som gjør skikkelsen mer skremmende enn foraktelig. Han evaluerer sønnenes fremtidige liv med en kvasi-rasjonell kulde som bør skremme vannet av foreldre og skape en slags minnenes skjærsild for alle de som allerede rakk å drite seg ut. «The squid and the whale» er en nifs film.

Du tror at den skal fortelle om hvordan familien brytes opp, og guttene blir ulykkelige. Men etter hvert handler filmen om at faren alltid har tynget alle med sine småsure perfeksjonskrav og sin kult-høytidelige egosentrisitet. Den handler om en far man må rømme fra for å overleve.

Troverdigheten i denne filmen er nesten guddommelig. Alle har stygt hår, alle er nevrotisk opptatt av sex, alle lever ut eksistensielle trendklisjeer, alle er jålete på en slags beskjeden jeans-måte. De to guttene Jesse Eisenberg og Owen Kline (Kevins sønn) er perfekte, Laura Linney spiller linhåra ekshustru og mor med følbar smerte. Jeff Daniels har antakelig så lite hjerte at han ikke kunne få infarkt. Man syns synd på ham med skrekk.

Den stillferdige filmen trygler og skriker: Elsk de du er med. Aldri evaluer dem eller noen de kjenner. Vær modig. Vær snill. Modig nok til å være dumsnill. 2005.

Hamlet

Netflix

hamlet

Den gale Gibson spiller en rasende Hamlet, og Glenn Close er mammaen.

terning 5 liten I skilsmissesesongen følger det nye opplevelser med Shakespeares overspente skuespill «Hamlet», og det blir en overraskende kommentar til skuffede barns tidløse klage. Mens den norske Polen-fareren Fortinbras trasker truende rundt stuedørene ved Helsingør slott, driver prins Hamlet sjanglende personforfølgelser mot konstitusjonen, fordi Hans Majestut (Alan Bates) har myrdet faren (Paul Scofield) og ektet moren (Glenn Close). Han har det ikke godt.

Før var det sånn at den risikable adferden kunne forklares med at prinsen var midt i puberteten, og durabelig familieutslettelse virket som en råtass-utvidelse av klassisk ungdomsforvirring. I Mel Gibsons skikkelse er Hamlet imidlertid blitt en voksen, evig hjemmeboende mann som snek malende som en ødipus rundt mammas ankler helt til faren ble drept og mor en annens manns hustru. Graverscenen er omskrevet med at narren Yorich har ligget i jorda i 23 år for å sannsynliggjøre Hamlets nye alder. Gutten er en mann, og virkelig varig forbanna.
Med sitt hellige hat lager Gibson en grøsser for oss som har vanket blant nyskilte i hele sommer. Om ikke samfunnsordenen er slik i vår tid at man rett som det er tar livet av sin nestes ektemake, så fins samlivsmorda her fremdeles og avler sinte sønner når mødre rullerer i fremmed sengetøy. Og om ikke barns fedre slaktes, så hakkes minnene om gode dager i stykker av bittert drittpreik mellom kvinner og menn som mistet hormonfortryllelsen og hevner seg på fellesopplevelsene. Fisketurer, søndags-frokoster, godnatt-historier dementeres av de voksnes tragiske ustadighet. Sånn får våre barndommer gift i øret og utslettes med tilbakevirkende kraft. Det er også et slags drap.
Den voksne Gibsons rastløse raseri blir så nakent at Franco Zeffirellis «Hamlet» gradvis bare fungerer som opprør mot svikefulle foreldre i alle tider. Alderen spiller ingen rolle. Et hvert barn er igrunnen en romantisk prins der voksne la ned renheten sin, for siden å glemme hvor den ble av. Et lagringssted for gode illusjoner. Seriøse sekstiåttere og andre fallgruelige fristergrupper kan grunne over det ragnarokket av frittsøkende lidelse og tragedie som kan oppstå når den skuffede sønnen virkelig setter fortvilelsen i fri og slipper rattet (sviktende me- tafor i Helsingør, der det ikke fins nedoverbakker).
Zeffirellis «Hamlet» er med andre ord ikke bare heit og utadvendt og full av Mels morshat. For de ømskinnede vil den fungere som snedig samfunnskommentar på et provoserende område, mens de trassige innvender: Ålreit da, og så de voksne får bare sitte der med hermetiske lengsler og vente på egoungenes velsignelse en gang i seniliteten? Til det er det å si: De voksne får finne seg en annen film. Dette er Shakespeare, ikke Suzanne Brøgger. 10 år. 2 timer, 9 minutter. Laget i 1990 og glimrende på TV.

Dolores Claiborne

Netflix

dolores claiborne

Kathy Bates som livsskadd mor og Jennifer Jason Leigh som datter.

terning 5 liten Dolores betyr smerte. Claiborne betyr født av leire, akkurat som det første mennesket. Filmen om Dolores Claiborne er en psykoanalyse av smerten på jorda, samlet i ei eneste mor og overført til ei datter. Historier om kvinner som har det vondt pleier å være ganske lette å avfeie som sutring. Men ved et guddommelig mirakel har de to røverne Stephen King og Taylor Hackford fått til en historie som ved sin skjønnhet og kunstneriske integritet utmanøvrerer alle tilgjengelige motforestillinger og tvinger på deg ting du ikke egentlig vil høre.

Jennifer Jason Leigh spiller en kuldeslått stjernejournalist i New York, og hun har ikke vært på besøk i hjembyen langt nord i landet på 15 år da hun får beskjed om at mora er mistenkt for mord på vertinnen sin. Kathy Bates er ei mor som ved første øyekast virker beinhard som træler på sjela, Jason Leigh er ei datter som er ute etter å straffe. Gjennom flere dager i et apokalyptisk rotete barndomshjem-helvete avdekker de to kvinnene ei felles fortid ved å gå inn i en djup, arketypisk smerte som på mange måter kan være som et ikon for kvinners levetid på jorda.

I alle liv finnes det ett eller annet sted uønska, bortglømt kvinnelig smerte, i alles hukommelse finnes det ett eller annet sted en historie om Dolores; ei mor, ei tante, ei søster, ei bestemor eller ei datter. Til alle disse hukommelsene er denne filmen et slags hjerteslag, og sjøl om den gjør ubeskrivelig vondt å se, går det ikke an å la det være. En gang når jeg får bedre plass skal jeg skrive denne filmen ut av hodet igjen, men det skal du ikke lese. Se filmen, skriv sjøl. 1994.

Reign over me

Netflix

reign over me

Adam Sandler spiller Fineman, og Don Cheadle er vennen hans.

terning 4 liten Nå begynner det å bli virkelig tvilsomt i denne delen av bylivet: Kan det tenkes at Adam Sandler spiller en genial livsflyktning, eller skyldes engasjementet bare at skuespilleren ser ut slik Bob Dylan gjorde på 1980-tallet?

Mike Binders «Reign over me» var som en fisketur i liten kuling. Det gikk så kjapt opp og ned at øreskjellene dingla. Sandler spiller Charlie Fineman som av alle ting har gjort noe så politisk ukorrekt som å miste kona og tre døtre i et fly 11. september 2001. Av det er han blitt mildt sagt sløv. Mannen har fått utbetalt sin erstatning og tilbringer tida med å flykte bort fra alle erkjennelser ved hjelp av kul film, stilig musikk og tilfeldige måltider. De døde har aldri eksistert. 11. september har aldri eksistert.

Vi får møte Fineman fordi tannlegen Don Cheadle kjenner ham fra studietida, og Cheadle er en burhane i familiekasse, så han idoliserer på sett og vis den flyktende mannen, for flukt er nærliggende for menn. De er gode på det.

En stund kan det se ut som om «Reign over me» skal handle om to viktige ting: Sorg er skjærsild, sorg er kirurgi uten bedøvelse, sorg er en smerte så gjennomtrengende og intens at kroppen vår aldri ble laget for den. Hvis du mister ei kone og tre små barn i flyulykke kan ingen forvente at du gjør noe mer i livet. Det andre er at den moderne familien er et umistelig sted som mangler dramatikk og tankeflukt, og mange blir forført ut av det som livet burde bestått av fordi de egentlig bare trengte tyve minutter på pub eller et dataspill. Så fælt kan det være.

Men du kommer til å bli fascinert av Sandler med Dylan-fjes. 2007.

Factory girl

Netflix

factory girl

Sienna Miller og Guy Pearce i filmen om Warhol.

terning 4 liten I utgangspunktet er Andy Warhol og fløyelsundergrunnen rundt ham i 1960-tallets New York djupt og forskrekkende uinteressant. Warhol er fremdeles en av samtidas mest kjente bildekunstnere, men han virker mest som en kult-erklært yppersteprest for det innholdsløse i kunsten. Warhol lekte rundt i perverterte ytterkant-områder hvor han var relativt trygg for latter fordi 1960-tallet var en erklært safeplace for alle selvhøytidelige. Dette var etikettenes tid. Kunstnere skapte først og fremst magiske egen-betegnelser og forholdt seg til dem, slik næringslivsfolka gjør i dag. Den litt emne fornemmelsen av masse-svindel har de to tidene felles.

Men filmen handler om Edie Sedgwick, ei overklassejente som på rike sekstitallsjenters vis brøt ut av et iskaldt og nedverdigende establishment for å eksperimentere i farmasøyt-avantgardens lekegrind.

Filmen er egentlig fæl. Edie har blant annet et samleie med Bob Dylan som likner en Shannon Tweed-film. Dylan fikk navnet sitt fjernet fra filmen fordi han fikk skylda for damas død, og rollen er kalt «musician».

Men historien holder likevel taket. Sienna Miller er kanskje en god skuespiller, for Edie S. blir en så patetisk person at filmen faktisk formidler noe varig og generelt om den uutslettelige, kyniske undertrykkelsen av kvinner som også intellektuelle og kunstneriske miljøer representerer. Filmen burde vært kalt «Fucktory girl», for den tilsynelatende frittenkende avantgarden forholder seg egentlig bare til grunnleggende parringsbehov akkurat som andre nattklubbgjester. Alt snakket er rekesalat på pølsa.

Sedgwick er også med i Dylan-filmen «I’m not there», hvor hun heter Coco. 2006.

Sommersby

Netflix

sommersby

Richard Gere og Jodie Foster elsker i hvert fall hverandre.

terning 5 liten Richard Gere kommer traskende gjennom fredsrestene av borgerkrigens Tennessee og sier: «Kjære, jeg er hjemme». Kona Jodie Foster står tvekroket av arbeid i åkeren, men da ryktet om ektemannens hjemkomst melder seg, retter hun den strie Jodie-nakken og syner et mildt nykvinnelig ansikt under brun kvekerhatt, smal i kjakene og tett over nesa som et lite ekorn. Og ennå vet fruen faktisk ikke at den mjuke mannen hun får hjem fra krigen, er helt forskjellig fra den brutale silkerampen som dro.

I omtrent én time er Jon Amiels film viet landbruk og ømhet. Kjærlighet til samfunnet, kjærlighet til jorda og kjærlighet mellom nystarta ektefolk svermer på breid landsbygd. Så kommer problemene. «Sommersby» er laget etter en fransk film som het #(Martin Guerre#). 1992. 1 time, 54 minutter. Regi ved Jon Amiel.

Tirsdag 24.10.– Tre sekserfilmer og en veldig bra kjedelig taper

 

The assassination of Richard Nixon

Netflix

terning 5 liten I dag skal jeg anbefale en kjedelig film. Av og til skal man se kjedelige filmer fordi de antakelig ble sånn av en grunn. Jeg innbiller meg at denne handler om den betydelige gruppen mennesker som kom til jorden for å gi opp, for å mislykkes, for å skylde på andre, for å henfalle til politiske fantasier i stedet for bare å innse at det er noe feil ved dem, og det kommer til å fortsette, og det er ikke Nixons skyld. Dette er en ubarmhjertig film fordi intelligens er ubarmhjertig og fordi ærlighet er ubarmhjertig, men av og til når høstregnet blir så intenst at det blir umulig å føle en eneste ting, da må man se en film som ikke syns synd på noen. Og det er tre sekserfilmer i dag.

Men til filmen.

assassination of richard nixon, the

Her sitter Sean Penn med hunden sin og er sint på verden.

Alle historier må ha en skrue som verden roterer rundt. Han trenger ikke være hovedperson, men han må ha den sjeldne evnen at man kan føle at jord-rotasjonen kiler når han er til stede. Etter bukkerittet og Mor Aases død funker ikke «Peer Gynt» som noe annet enn vittig petitjournalistikk fordi det mangler en Bud Spencer ved siden av den monomane Gynt. I «Vildanden» er dr. Relling skikkelsen som gir en sentimental taperskildring.

Disse bråkvikke refleksjonene er bare med fordi Sean Penns tragiske amerikaner i filmen «The assassination of Richard Nixon» blir for ensom. Penn spiller ham så godt at filmen blir kjedelig. Møbelselgeren er en selvmedlidende taper som har rusa seg på samfunnets urettferdigheter og ikke makter å se seg sin skjebne i et privatrealistisk perspektiv. I stedet for å undre seg over hvorfor alt han gjør blir så mislykka, besettes den ulykkelige mannen av Richard Nixon som symbol på USA. Han tror at han ikke får til ekteskap og jobb fordi kommersialismen truet ham til uærlighet. Det blir et slags psykopolitisk hypokondri, en innadvendt samfunnsinnsikt brukt som unnskyldning.

Skikkelsen har vage slektskap til nasjonalparken «En handelsreisendes død» og Mamets mekler-skuespill «Glengarry Glen Ross», men Penn spiller en mann som egentlig aldri prøvde. Han var bare der ute for å mislykkes og så skylde på noen.

Derfor vil han bli en martyr ved å ta livet av Richard Nixon.

Regissør Niels Mueller konsentrerer seg forståelig nok om Sean Penns masochistiske talent for nederlag. I rollen som Samuel Bicke er det som om kroppen hans har krympa, det er som om barten har overtatt som eneste liv i en tørka dødsmaske. Penn spiller Bicke med en innsikt i svakhet som er skremmende å se på.

Men han er også kjedelig. De som så «Falling down» vil huske Robert Duvalls melankolske politimann. Det var egentlig han som gjorde fortellingen om kultur-havaristen Michael Douglas til en film.

Penn dør i dramaturgisk ensomhet fordi han er for flink. Man orker ikke se mer på ham. Det mangler en Dr. Relling her. Hakke Hakkespett ville ha hjulpet. 2004.

Parfymen

Netflix

parfymen

Ben Whishaw dyrker dufter.

terning 6 liten Akkurat når du mest trenger den fordi høst-surhet og post-grillsk restsommer smuldrer evnen til å motta utfordringer, kommer filmatiseringen av Süskinds «Parfymen» og forklarer kunstens vesen.

På den fine overflaten forteller filmen en fantastisk historie om en ung mann med så presis luktesans at han blir forhekset av sine egne evner.

Under den til dels groteske handlingen ligger en merkelig og troverdig påstand om kunstens opprinnelse. Grenouille vil bevare sine unike sanseinntrykk for ettertida. Både for at de er for skjønne til å gå tapt, og fordi de representerer unik identitet, det vi under påvirkning av svinestek og sigarrøyk kaller sjel. Galningen reflekterer egentlig en kunstners egensindige og enestående visjoner om verden; innholdet eller utseendet. Han må finne, utvikle og fastholde. I Grenouilles tilfelle er parallellen til og med såpass smart at det er sin egen – menneskenes – lukt han er nødt til å fange for å kunne slå seg til ro. Som en metafor for kunstneres uskyldige, naive dragning mot det eksotiske og grensesprengende myrder han unge kvinner bare for å bade dem i dyrefett som han siden kan destillere – for kanskje å finne lukten av oss. Kanskje for å skape den perfekte duft-gjengivelsen, der for eksempel adelsdattera Laura er en viktig siste ingrediens.

Noe av det mest fantastiske med filmen er dens evne til å skape fornemmelse av lukt. Aldri tidligere har jeg fått følelsen av å kunne se luktene i en blomstereng. Jeg kunne kjenne innsida av mine egne nesebor da regissøren Tom Tykwer skildret den unge Grenouilles hysterisk årvåkne sanser.

Den 27 år gamle briten Ben Whishaw ser ut som en animasjon med sin rustikke ansiktsfasong og sine vaktsomme, forundra øyne uten innsikt, bare sikt. Av og til likner han Norman Bates. I møtet med den sovende Laura finner du igjen Nosferatu-estetikk.

Til slutt blir han en popstjerne slik Liszt ble det i Ken Russells film; han rister lommetørkleet med sitt unike kunstverk i vinden, og verden blir ruset og gal. Kanskje har Picasso følt det sånn en gang.

«Parfymen» er en grotesk film, men det må den jo være. De eventuelle andre som syns at dette er et forskrekkende kunstner-portrett, vil kanskje ha det enklere neste gang de møter et kunstverk som virker frastøtende eller uforståelig. 2006.

Australia

Netflix

australia

Hugh og Nicole i den australske ødemark.

terning 6 liten Baz Luhrmann har gjort det igjen: Han har skapt en romantisk film-magi som veksler så viltert og vakkert mellom det vittige og det vesentlige at du blir en fingerfallen skjermfange som bare sitter der og nyter med doggete øyenvipper. Å se hans «Australia» er som å bli berøvet egenviljen.

Filmen har formen til en gammeldags westernkomedie for harryosoer. Fra det ubevegelige England kommer den vaniljetilsmakte overklasse-fruen Nicole Kidman for å hente hjem tvilsom ektemann fra australsk landsbygd. Da det viser seg at han er gjennomboret av musealt aboriginer-spyd, ender det med at dama skal prøve seg som ku-rancher i Ville Sørøsten.

Ved hennes side står etter hvert den egenrådige villmannen Hugh Jackman, som kalles Drover og deler snusmumrikkens light-patos når det gjelder å aldri å sitte ned så lenge at kneet sovner. Mot dem står den oksete kjøtt-kaksen (Bryan Brown) og hans imperium av monopoliserte mø.

Sammen med en rufsete gjeng ugjennomtenkte hjelpere drar Kidman og Jackman gjennom eventyraktige eksteriører som til tider ser ut som skrythals-kopier av Grand Canyon. Godt hjulpet av Judy Garland klarer de seg i Aldri Aldri Land slik antihelter skal, og den egentlig muntre skildringen er gjennomført med en presisjon og perfeksjon som virker nesten parodisk.

Det er bare det at du blir så aldeles hekta.

Grunnen er en liten gutt som heter Nullah og spilles av Brandon Walters. Han er filmens egentlige hovedperson, for han spiller en creamy – en krysning mellom aboriginer-kvinne og hvit mann. På 1940-tallet ble halvblods australske barn internert i leirer og etnisk rensa ved kristen oppseding. Luhrmanns film handler både om den fullstendig uforklarlige råskapen som ligger i utført medmenneskelighets-rasisme, og den handler om et mytisk, naturbundet, dypt religiøst folkeferd som ble latterliggjort og undertrykt.

«Australia» er en spøk med den vestlige kulturen (western-kyss i kveldsrauden) og den er en hyllest til aboriginenes kultur. Let my people go-filmer er ofte både latterlige og kjedelige, men Baz er nok en gang en luhring, og han klarer å formidle den uimotståelige eksistensielle romantikken i aboriginenes absolutte tilstedeværelse i sin egen verden.

Når vi diskuterer om Darwin skapte Universet, er vi som blinde høner på vei til frityren, for vi har ikke lenger en intuitiv kunnskap om oss sjøl og den jorda vi lever på. Luhrmanns filmatiske aboriginer-hymne føles som et arketypisk kick, som en påminnelse om spenningen mellom natur og menneske. Det er stort.

Og etter ku-driften kommer det enda mer spenning. Legg lommetørkle over chips-posen, så blir den ikke våt. Du kommer aldri mer til å le av Australia, mate. 2008.

Three kings

Netflix

tre konger

Ice T, Mark Wahlberg og George Clooney i krigen.

terning 6 liten Regissøren David O. Russell filmer fire amerikanske soldaters traumatiske eventyr i det ydmyka og forvirra Irak med en stilistisk fjernhet som ligger på den hakkete grensen mellom humor og medlidenhet. Smertefull latter er et tegn på intelligens. Når krigens vanvidd vises ved at man får følge en kule inn gjennom huden og forskjellige innvoller, som om de var en plansje på naturfag-veggen, da oppstår det en tynn, tilbaketrengt latter i seeren, og han har følelsen av å se opplevd at noen sa det usigbare at krig egentlig bare handler om kropp. Det finnes nesten bare uvanlige scener i Russells Midtøsten-komedie, men likevel virker de kjente. Vi ser den destruktive kraften i en stormakt som er for kaotisk til å oppføre seg anstendig. Vi ser militærmakt og mediehysteri innhylle hverandre i en symbiotisk illusjon. Vi ser den personlige ansvarsfølelsen og empatien våkne i soldater (og geværer og skarpe sverd i hendene på unger. «Tre konger» er rein filmkunst, og forteller en god historie. Den kunne ha handlet om hva som helst og likevel formidlet noe. Det er bare de som virkelig kan lage film som kan lage film. Mark Wahlberg, George Clooney og Ice T. spiller. 1999. 1 time, 50 minutter.

A league of their own

Netflix

league of their own, a

Geena Davis i en læringsfase.

terning 5 liten Geena Davis slår ballen langt, søstera hennes er sjalu, Madonna er frekk i kjeften sammen med venninnen Rosie O’Donnell i en varmhjerta komedie om de kvinnene som spilte baseball i USA i krigsåra da alle mennene var bortreist. Det beste i denne litt daue filmen er Tom Hanks som trener og Jon Lovitz som talentspeider, og det er kanskje fordi regissøren er en kvinne, Penny Marshall. «A league of their own» varer 2 timer, 8 minutter. 1992.

Mandag 23.10.– Staselige ødeleggelser fire måneder fra St. Hans-aften

 

Killer elite

NRK3 21.30

terning 5 liten I dag er det fire måneder siden St. Hans-aften, og det betyr faktisk noe, for 23. juni startet skoleferien, og det regna så vidt jeg husker, men datoen føles så lenge siden som om noen skulle ha sagt at Kennedy var i Berlin i går, og han var i skikkelig krigshumør, som en slags Trump. Men dere syns at bålbrenninga føles som forrige uke. Av det kan vi lære at tidsfølelsen er en personlig ting, og at de som tror at tida går fort, opplever at tida får fort, mens de som syns det kan være vanskelig å identifisere seg med forrige onsdag, har et velsigna langt liv. Så trikset er ikke å gjøre så forskjellige ting at dagene fornemmes lange, men å tro at du gjør forskjellige ting. Å våkne mandag morgen og forskrekkes over hvor lenge det er siden søndag. Det var det. Ellers var det ikke stort å si om denne mandagen, bortsett fra at Viking antakelig ble et lag for Stavanger i går.

Men til filmen.

killer elite

Jason Statham og Robert De Niro i rollene som Svarteper og Ole Nerheim.

Noen ganger går du ut av kinoen og vet du at du fikk det du kom for. Sånn er denne filmen. Ikke spesiell. Ikke god. Hva du kom for.

Når Jason Statham med så svart skjeggrot at han kunne vært bror til Svarteper, kaster seg ut gjennom vinduet i annen etasje bakbundet til skamslått stol, da føles det rett. Det var en enkel stol, og ingen kommer til å savne den.

Robert De Niro er gjenoppvekket fra de hensiktsløse komedienes dødsrike og spiller senior-morder i leiebransjen med istappøyne og neo-mandig åttitalls-skjegg. Clive Owen har mistet det ene øyet, men han har til gjengjeld vunnet seg en stødig Steinkjer-bart. Alle disse tre mennene er så mye større enn virkeligheten at de kunne ha forsvunnet hele Midtøsten, og ingen ville ha skjønt hvordan de flytta pyramidene fra Gaza til Kairo.

Filmen handler om en jobb der tidligere britiske spesialsoldater skal myrdes sånn at det ser ut som en ulykke. Owen er en sånn eks, og han skal forsøke å hindre det. På landsbygda har Statham en kornvâr kjæreste i hyggstyvlar, så han vil ikke dø lenger. Simsalabang-bang.

McKendry har laget en film med hoppestokk-rytme, men den står i alle fall aldri stille. Når den starter for tredje gang har du vennet deg til det. Og som sagt: Ingen går inn på en Statham-film for å kline. Du er der for ødeleggelsene. 2011.

Charlie’s angels: Full throttle

Viasat4 01.05

charlies angels full throttle moore

Omtrent sånn: Demi Moore var også med i 2003.

terning 2 liten Jo, dette skal jeg mase med, for ingen andre gjør. Jo, de gjør visst nå, men ikke i 2003:

«Charlie’s angels: Full throttle» speiler en utvikling som ubønnhørlig går den galne veien. Den første filmen var en ironisk kommentar til det pinlige fenomenet at menn etter millioner år med øvrig utvikling er vinduskikkere. De tre skuespillerinnene over-agerte forførerskerollen samtidig som de lekte seg til lubne personligheter. De sto over siklerne og lo av dem.

«Full throttle» er ikke sånn. Den smisker for alle rånene i Den Store Tomheten. De såkalte ekstremsportene utøves av historiens dummeste folk. Den risken menn før tok fordi det var nødvendig, dyrker ekstremfolka fordi de føler seg unødvendige. Fare er blitt en sutteklut. Aahh kick! Aah rush!

«Full throttle» er stappfull av ekstremsporter i smågodtfarger, og det gjør filmen til en uendelig buskvandring i Råneland, og alle de som råne kan, de hører hjemme i Råneland. De tre hovedrollene har mistet identitetene sine til doriskaos. Klærne deres ser ut som kluter fra et futuristisk mareritt, og «Full throttle» likner en «Clockwork Orange» uten hjerne. 2003.

The rebound

TV6 21.30

rebound, the

Catherine Zeta-Jones blir kjæreste med lille, søte Justin Bartha.

terning 4 liten Romantisk komedie fra 2009. Catherine Zeta-Jones, som virkelig ikke henger i horn på veggen, spiller en kvinne som fanger interessen til en mye yngre mann, spilt av Justin Bartha. I 2009 var Z-J førti år, og Bartha var bare elleve år yngre. Så filmen handler ikke egentlig om at han er så ung, men om at hun gikk fra forstadsgubben sin på grunn av utroskap og at han jobber i kaffehøl mens familien mener han sløser vekk livet. Er kjærligheten virkelig? Hva skal spurven med nebb. Hva sier reven? 2009.

Filmen er også på Netflix.

Søndag 22.10. – En ganske alminnelig søndag mens vi gruer oss til alt som er

 

American gangster

TV3 23.50

terning 5 liten En ganske alminnelig søndag, bortsett fra at dette er Film på TV nummer 1500. Ute er det ganske alminnelige i oktober-grader mens menneskene gjør seg klar til å ta imot julen med en slags ærefrykt. Etter hvert som sivilisasjonen vår blir systematisk mer pysete, blir folk det også. Ingen voksne gruet seg til julen eller problematiserte at den medførte planlegging og jobbing da jeg var barn. Siden det kom først de hedonistene som nå er i 60-70 års alderen; en litt lat, men fremdeles kulturlojal gjeng med gledesmisbrukere som helst ville hatt sex hele døgnet. Etter dem kom de som klager på alt. De syns det er strevsomt å pusse tennene, de må legge seg å hvile etter å ha dusja og de føler seg som Greven av Monte Cristo når de må gå på jobb. De klager på julen. De klager på at den er så materialistisk, de klager på at den starter for tidlig, de klager på at Jesus blir født sjøl om snøen uteblir og helst ville de vært på stranda i Thailand.

Men til filmen.

american gangster

Russell Crowe som politimann.

Før «American gangster» ville jeg vært i stand til å vedde bort både min bil og naboens gassgrill på at det aldri kan lages en ny, interessant dramakrim om hvordan ærgjerrig lavlivsfyr bygger opp et så kaksete narko-kartell at man skulle tro han hadde fisket mussa på stamp.

Men Russell Crowe og Denzel Washington har så høy egenvekt og så gjennomtrengende stråling at de antakelig kunne fått en Malta-kamp til å føles som et klassisk diktdrama. Washingtons ubevegelighet er etter hvert mytisk, og i film etter film fører fravær av mimikk til at du hektes enda mer av den abnormt tiltalende mannen.

RUSSELL CROWE representerer troverdig arbeiderklasse-naivitet sammen med evnen til balstyrig binge-atferd, og du får følelsen av å se igjen en gammel venn i hver eneste film. Han har til og med en nabolagsnær, intim nostalgi-røyst som kunne ha kommet rett fra pianostemmeren. I denne filmen spiller Crowe en halvslarven narkotika-purk av Serpico-kvalitet. Fordi han leverer inn nesten én million dollars i umerka forbrytersedler, kan han ikke jobbe i politiet mer, for der anses ærlighet som et yrkessvik. Så blir han Nixons første narkotika-etterforsker i mytelandet New Jersey. Det er noe så risikabelt som en autentisk historie Ridley Scott har regissert, men den skjems ikke for det. Skribenten Steve Zaillan og regissøren Scott skaper en mirakuløst engasjerende kontrapunktlighet mellom de to mennene. Tilværelsene deres er nesten stilisert forskjellige i et nydelig syttitall der du både kan kjenne lukta av deodorantfriheten og altfor dyr dorisparfyme.

SJÅFØREN LUCAS (Washington) blir skurkehistoriens første svarte mafia-magnat, og antakelig er Harlem-folk stoltere av ham enn av Martin Luther King. Lucas vet at en rik kjeltring ikke bør se ut som en Lotto-millionær, men rikdommens skytsdjevler har sine egne torturmetoder – så han og familien utstafferer sin enkle, lykkelige slektskjærlighet med for mye chinchilla og for gullete glitter.

Alltid gjør nyrikingene sånn. Det kan ikke bli bra film. Men det gjør.

Crowe spiller en skilt jentefut som er i ferd med å miste sønnen sin, og han driver en slags garasjeversjon av enkel narkotika-etterforskning. Også denne klisjeen pleier å tryne som en tobeint traverhest, men til og med den surklete samlivsmyra klarer Crowe å danse over med sin guttaktige testosteron-eleganse. Kanskje kan han en dag gi testiklene sine til vitenskapen, og så kan de lage flydrivstoff fra dem.

MED ANDRE ORD og med ekte beundring: Faste installasjoner fra fiaskoenes wonderwall forvandles til engasjerende handlingsfilm. Antakelig ble den først vist for markens hyrder.

Og det gir seg ikke. Mot slutten står Crowe og askeladdgjengen hans med stygge klær og hagler utforbi heroinfabrikken, og de er klar til å starte et actionklimaks. Folk har mistet retten til å undervise i småskolen fordi de likte sånne scener – men også det kaotiske russtøv-raidet blir spennende. Og til slutt noe enda urimeligere: Crowe og Washington plasseres på pinnestoler og snakker ut om ting. Her skulle filmen ha tryna så plagsomt at publikum begynte å sende sms-er. Men det er flott. Samtalen er en perle.

Naboen kan være glad for at jeg aldri satsa gassgrillen. For den hadde røket. 2007.

Dredd

NRK3 21.35

dredd

Sylvester Stallone på jobb med Olivia Thirlby.

terning 5 liten Heller ikke 1995-versjonen «Judge Dredd» var påklengende munter, men årets «Dredd 3D» markerer en gjeldende rekord i dysterhet for denne dimensjonen.

Jeg vil tro at den holder stillingen til «Schindlers liste» blir nyutsendt i 3D.

Filmen handler fra ei stråleskadd framtid der 800 millioner mennesker bor i en blanding av slumruin og morgendags-mareritt. Blokka Peach Trees rommer 75.000 av de skitneste fattigfolka i filmhistorien og er altså omtrent sånn som SVs miljøvernminister vil at vi skal bo framover. Der hersker en vansiret Lena Headey (Ma-Ma) over et selvmorderisk mafia-kollektiv uten nåde, og hun selger Slo-Mo-dopet som gjør at tida nesten stanser.

Til Peach Trees kommer Dredd (Karl Urbans kjeve) og den synske lærlingen hans. Urban ser ut som en halvåpen garasje og snakker slik stålbørster gjør. Olivia Thirby må være dette årets funn, og hun spiller dommer-aspirant med personligheten til en litt schizofren sosionom. De to utsendte panser-juristene blir fanga av Ma-Ma i hennes ugjennomtrengelige stålslott, og så begynner skytinga. Handlingen tar seg nedtrykt og uskjønt gjennom flere nerveslitende vrier, og du skal ikke være flau hvis du bekymrer deg for hvordan det skal gå. Det er en spennende film.

«Dredd 3D» er stort sett laga i streit skitten-realisme, men slo-mo-hallusinasjonene gir logikk til en stilisme som overgår John Woo og får 3D-teknikken til å framstå som en velsignelse. 2012.

Bedrageren

NRK3 00.10

bedrageren

Richard Gere har kjæreste og.

terning 5 liten Vi skal hvile oppmerksomt i sannhets-surheten siden det for noen perverse soldager siden var påske, og påsken i tusenvis av år har vært en sesong da utfartsteknisk inkompetente byfamilier drasser Agatha Christie-bøker av gårde til fjellstrøk som de egentlig er for pysete til å se 3D-bilder av. Påsken er med andre ord udugelighetens høytid og tungsinnets takksigelsesfest, og den tar aldri slutt.

Sånn sett passer det godt å se «Bedrageren». Richard Gere er grå som en pedofili-siktet senator, og med den stillfarne, mumlende patriarken følger det en nedstemt fred som du ellers bare opplever på kirkegårder og vegetardagen i Aftenbladets kantine.

Det interessante ved Gere-figuren Miller er at han har gjort noe kriminelt. Han var så dum at han satset på kobber-utvinning i Russland uten å beregne at Monty Putin plutselig skulle få ting for seg. For å skjule blottverket rundt en konkurs retta han opp regnskapene med lånepenger (han kunne blitt president på Kypros), og så satte han i gang med å lure den latterlig rike Mayfield til å kjøpe hele driden. Dessverre forlot han midlertidig Susan Sarandons omfattende hustrufavn for å ligge tett inntil en fransk malerinne på 35 år, og siden den unge dama forlangte sivilstands-endring, kjørte elskovsparet av gårde i natten og så å si døde som bare det, bortsett fra Gere, som fikk djevelsk vondt i magen.

Det hadde han jo grunn til, for hvis en forretningsmann blir avslørt som passasjer i bilulykke, vil alle hans forretninger bli stansa av medie-jesuittene i evig tid, og det hadde ikke Gere råd til. Dessuten er det sånn: Hvis en framtredsmann er utro i Frankrike, kommer han på frimerker i tusen år. I USA liker ikke folk de hvite golfballene hans lenger. Dermed sitter vi igjen med en gnagende påskekrim og et slags moralsk paradoks som det er umulig å føle noe for. OK. Mannen har vært utro, men hva skal man ellers bli rik for? Salatspising og squash-trening? Festlig.

Jeg har en mistanke om at den ukjente manusforfatter-regissøren Nicholas Jarecki mente å skildre en mann som til slutt maler seg inn i storhetens hjørne. Kanskje han også ville si noe vagt om det den menneskelige Miller sier: Verden er bare sånn at av og til skjer katastrofale ting.

Men egentlig har han vært en fin fyr. Han har skaffa kona si en bråte penger som hun kunne gi bort til halte harer i metro-filantropiske festligheter for kvinner uten jobb. Han har gitt sjefjobber til dattera si og sønnen sin, og hadde det ikke vært for den utkrøpne faren, ville de ha undervist i digitalskolen i naive små-aviser.

Men de som skapte velstand får aldri takk. Dattera blir snurt som en grønn ungdom over triksinga hans, og kona er egentlig ikke sur for elskerinna – men hun tilgir ikke at dattera ble lei seg. Gere har fortsatt vondt i magen. Politimannen Tim Roth etterforsker ham med et usunt arbeiderklassehat. Hele firmaet kan gå i dass, mens kvinnene i slekta altså maser rundt med den overflødige Polyanna-moralismen sin.

Dette er historien «Bedrageren» forteller hvir man tar den alvorlig. Egentlig opplevde jeg Gere som en middelaldrende frelser som ble korsfesta av sine egne uten at en eneste pilat vaska hendene sine. Rett fra Getsemane til Golgata. Jeg tror ikke dere skal se filmen på den måten. Prøv heller å være alminnelige: Sånn kan det gå. Typisk rikfolk. Gere spiller forresten så bra som bare det. 2012.

Fast & furious 7

TV3 21.00

fast & furious 7

Michelle Rodriguez er fortsatt med.

terning 5 liten Here we go again! Dette er filmen der Paul Walker, som døde i 2013, blir erstattet av datafigurer og body doubles, blant annet nære slektninger. Jason Statham deltar som skurken Deckard Shaw, en man som søker hevn på Diesel-gjengen. Og som ikke det var nok: Terrorister og ting. Kurt Russell og Djimon Hounsou er også skurker. 2015.

Charlie’s angels: Full throttle

Viasat4 22.00

charlies angels full throttle

Cameron Diaz i kampmodus.

terning 2 liten Jo, dette skal jeg mase med, for ingen andre gjør (i 2003):

«Charlie’s angels: Full throttle» speiler en utvikling som ubønnhørlig går den galne veien. Den første filmen var en ironisk kommentar til det pinlige fenomenet at menn etter millioner år med øvrig utvikling er vinduskikkere. De tre skuespillerinnene over-agerte forførerskerollen samtidig som de lekte seg til lubne personligheter. De sto over siklerne og lo av dem.

«Full throttle» er ikke sånn. Den smisker for alle rånene i Den Store Tomheten. De såkalte ekstremsportene utøves av historiens dummeste folk. Den risken menn før tok fordi det var nødvendig, dyrker ekstremfolka fordi de føler seg unødvendige. Fare er blitt en sutteklut. Aahh kick! Aah rush!

«Full throttle» er stappfull av ekstremsporter i smågodtfarger, og det gjør filmen til en uendelig buskvandring i Råneland, og alle de som råne kan, de hører hjemme i Råneland. De tre hovedrollene har mistet identitetene sine til doriskaos. Klærne deres ser ut som kluter fra et futuristisk mareritt, og «Full throttle» likner en «Clockwork Orange» uten hjerne. 2003.

Blodspor

TV2 Zebra 21.00

blodspor

Anjelica Huston fikser hjertet til Clint Eastwood.

terning 5 liten Det følger en egen hygge med Clint Eastwood. Han er på en måte lettvoldens Erik Bye. i «Blood work» blir Eastwood rammet av infarkt under etterløping av fetisjistisk seriemorder (alle politifolk har en), og så må han skifte hjerte. Ulempe: Donoren ble myrdet, og donnaen som er offerets søster, vil ha mordet oppklart.

Hikstende og hesblesende begir den uføretrygda etterforskeren seg ut på veien for å analysere åsteder og finne ut det alle andre ikke kunne se. Dette gjør Eastwood bra.

73-åringen gidder ikke være ung og lovende lenger, men spiller uanfektet på sin alder og sin udødelighet. Stemmen hans låter fremdeles som klapperslanger i tørt gras. Kroppen klamrer og kludrer seg avgårde med tørre ledd, men troverdigheten lider aldri når Clint Eastwood spiller film. Han er til stede med hele personligheten i sin utpensla skrøpelighet. Historien i «Blood work» kunne nok vært bedre. Men hovedrollen er perfekt. 2002.

Going the distance

TV2 Livsstil 21.00

going the distance

Justin Long med Drew Barrymore. Uutholdelig.

terning 2 liten Etter hvert som de hysteriske ryktene om overmenneskelig sex sprer seg like apokalyptisk i den vestlige verden som om de var peruvianske myter om jordens undergang, forsvinner den opprinnelige romantikken. Når Drew Barrymore og Justin Long savner hverandre på tvers av to ørkener, skjer det med en anekdotisk blidhet. De er så kule som venninne-sms-er. Når Long kommer sammen med kameratene sine igjen, friskner han til og blir en lykkelig skøyer. Når bare han har dratt tilbake til New York, begynner Barrymore å smile igjen.

Men filmen handler ikke om at mennesker som bor langt fra hverandre gjør det fordi eksistensielle feiginger alltid er nærast når dei er borte. Nei da. De skal forestille verdens mest forelska par, de har bare mista boka Love For Dummis og vet ikke hva man gjør. Forelska folk kan godt være vittige. Men ikke bare det.

Filmen handler om at de treffer hverandre fordi de har utenomjordisk dugelige quiz-kunnskaper, men hun skal tilbake til Stanford, og han jobber for et lite troverdig musikkforlag i New York. Han har rare kamerater. Hun har kynisk-vittig søster (Christina Applegate). De sender mobil-meldinger til hverandre slik folk gjorde i gamle dager (15 måneder siden), de gjennomfører et slap-the-stick-forsøk på telefonsex, de ligger sammen på ei kake og på et bord, og de kommuniserer omtrent som Tom og Jerry. Barrymore ler hahahhahaha, som om hun har tenkt å vekke sine dormende hormoner, og vi ler ikke med henne. De to er en katastrofe sammen, og Roland Emmerich burde ha laget filmen, for da ville det vært visepresidentens skyld.

Kjærlighet trenger enkle, gjenkjennelige og ektefølte identitets-kriteria. Særlig på film. 2010.

Pretty woman

FEM 21.00

pretty woman

Richard Gere har kjøpe-kjæreste.

terning 4 liten En av de søteste og snilleste kombinasjonene av Askepott og «Cabirias netter» og en av de største publikumssuksessene i 1990. Julia Roberts spiller en sjelelig upletta luksusprostituert som treffer den rike mannen Richard Gere og innleder et littegrann vanskelig kjærlighetsforhold. Laura San Giacomo spiller frisk venninne og Hector Elizondo sjarmerte alle som hotell-concierge. 1 time, 55 minutter.

North country

FEM 23.25

north country

Charlize Theron med arbeiderklassen, som hater kvinner og New York Times.

terning 2 liten For en del år siden jublet jeg da ironien døde. Det var forhasta. Ironien fantes av en grunn. Ting som denne filmen skulle forsvinne ved fordampning før de ble til.

Det finnes en scene i «North country» da en allerede tvilsom film forvandles til Simpsons-episode. Det er da sønnen til Charlize Theron ikke får pasninger fra de andre på ishockey-laget fordi mora jobber i kullgruvene. Alle hater henne. Alle mennene, alle barna, inklusive hennes egne, alle direktører og fagforeningsfolk og kollegene og været hater henne, alle kvinnene og hennes egen far hater henne, for de amerikanske nordområdene er en slags politisk tilbakestående nasjonalpark som kanskje vil få FN-medlemskap i neste århundre hvis befolkningen slutter med å røyke i dusjen. Og dessuten pucken. Hater henne.

Den ufrivillige komikken gjør at hele forutsetningen for filmen utsettes for rensende ironi. Siden det seksuelle hatet mot kvinner må bli så aksentuert at også Ricki Lake-segmentet skal skjønne det, har regissøren skapt en emosjonelt tilbakestående underklasse av hvite amerikanske arbeidere. Hele den samla gruvearbeiderbevegelsen er så udanna, uskjønt vulgær og hjerteløs at den hører hjemme i en South Park-episode.

1989. Theron spiller alenemor som blir slått av arbeider-ektemannen. I et forsøk på å forsørge seg og ungene, tar hun jobb i et dagbrudd for kull. Men kvinner er ikke velkomne der. Og de er så lite velkomne at antatt veloppdragne familiefedre antaster dem seksuelt så å si daglig, med arbeidsledernes og direksjonens velsignelse. I et forsøk på å finne opp en Martin Ritt-film, skaper regissøren Niki Caro, som også gjorde «Whale rider», en hat-orgie som vi heldigvis sjelden ser i seriøse dramaer, og som antakelig ville vært et lovbrudd om den ikke rammet hvite industriarbeidere. Utenom Theron finnes det bare tre mennesker med normalt følelsesliv: Hennes melankolske mor (Sissy Spacek) og de to mannlige ikke-arbeiderne Woody Harrelson og Sean Bean. Og etter hvert Frances McDormand i rullestol.

Filmen beveger seg i et kleint føleri-landskap langt, langt inne i det usmakelige, og den er trist, unødvendig og skadelig lattervekkende i all sin ferd. Seksuell trakassering av kvinner er et fælt problem. Hold det for Guds skyld unna tenkerne i Hollywood. 2005.

Walking tall

Max 22.00

terning 4 liten The Rock kommer hjem til barndomsbyen og finner ut at den er full av kriminalitet, korrupsjon og uoppbankte skurker, så han gjør noe med det. I handlingen inngår også jackass-fenomenet Johnny Knoxville. Actionfansen har funnet filmen fornøyelig. 2004.

Pearl Harbor

Max 23.40

pearl harbor

Kate Beckinsale peker på Japan: – De gjorde det.

terning 5 liten På et helt uforutsett vis blir «Pearl Harbor» en film om at enkle tider krever enkle mennesker. Du ringer ikke en stålsett eller en statsviter hvis huset brenner.

Det var krigen.

Den er overbegeistra skildra med en bråte japanske fly som likner datamygg, og bombinga av havna på Hawaii blir ikke så imponerende på TV-skjermen som den antakelig var på kino.

Kjærligheten er bedre. I krig er kjærlighet alltid tillatt. Sånn også her. Ben Affleck spiller den tøffeste av et flysugent kameratpar. Han melder seg som pilot til krigen i Europa på tross av at han er kjæreste med sykepleiersken Kate Beckinsale, ei dame som kunne spilt Snehvit i tegnefilmversjonen uten at noen hadde merket det. Skuespilleren Josh Hartnett likner Morten Harket og sitter shortskledd på Hawaii. For oss nordmenn er det lett å holde med ham. Måtte klokere makter tilgi meg, men det var kjekt å se denne filmen. 2001.