Månedlige arkiver: oktober 2017

Fredag 20.10. – En høstslakk fredag med relevante alkoholskader

 

The hangover part II

Norsk TV2 00.20

terning 5 liten Vi har kommet til det uunngåelige vendepunktet i livet som kalles fredag, den mest oppskrytte dagen i året. Dagen da man gjentar seg sjøl.  Fredagen tilbyr ikke mange store ting i dag heller, men en komedie om folk med alkoholskader er ikke det verste å starte helga med. Fredag er den naive optimismens dag, lørdag er den eufemiserte familiens dag og søndag tilhører mytene om at det er moro å vandre på dårlig vedlikeholdte veier i regnvær med stygge sko og gnagsår. Fredagen er tross alt den beste. De to siste ukene har jeg sett en TV-serie som heter “The Newsroom”, og den er laget for meg. Serien inneholder en fantastisk skildring av de siste idealistiske journalistene i vesten og er følgelig oppdikta. Men den bekrefter også at det er på jobb folk lever. Og så går de hjem og venter på neste dag.

Men til fylla og filmen.

hangover part 2

Tulinger i Thailand. Men underholdende.

Jeg har vokst opp med i den tro at Ingmar Bergman var det vittigste som fantes, så når jeg syntes denne filmen var moro hele tida, så vil i hvert fall dere kose dere. Og ta med bestemor fra Ombo. Gi henne St. Hallvard på Solo-flaske.

Hangover-prosjektet tilhører de fastlåste fortidsmytene som de fleste vil behandle med tilbakeholden skepsis: Kan ikke gjøres om igjen. Men OK. Du skal ikke gifte deg om igjen heller, og det gjør den litt finslige og salige tannlegen Stu. Siden brura er fra Thailand, havner han og kameratene der i bryllup. Bradley Cooper med sjekkehåret. Pappfjeset Ed Helms. Zach Galinifianakis i den psykotisk-infantile rollen som mamboende syndrombarn i førtiårsalderen.

De skulle bare ta en eneste øl på stranda, og de våkner i et hotellrom som Bukowski kunne ha forsmådd, med en avkutta finger, en ansiktstatovering, en røykende apekatt som tukler med pelsdings i senga. Og de har mistet bruras bror, den 16-årige Teddy.

Jeg kan jo ikke fortelle mer.

Men la meg spørre: Hvordan tror dere at munken i rullestol havna på politikammeret, og hva skal de i et No Shit Faraway Rambo-kloster, hvorfor kjefter silkeråskinnet Paul Giamatti sånn før Davids ætt blir forsmedelig oversprøyta av svineblod? Bangkok tok dem.

Slutten er pysete sjøl om Mike Tyson dukker opp igjen, men ellers skifter filmen nydelig mellom det underformulerte og det overdrevne på en måte som holder deg henrykt. Teknikken med å fortelle om opprydninga i stedet for rotet er fortsatt bra, og skuespillerne takler den krevende tilstanden av reflektert panikk.

Det er vedvarende moro. Ikke les anmeldelser. Ææh. De andre sine. 2011.

Aksjon Ipcress

NRK1 01.40

ipcress file, the

Michael Caine kunne kle seg. Ved Joe and the juice like i nærheten av Wergelandsveien i Oslo ligger en butikk som selger sånne frakker.

terning 5 liten Et sjeldent syn. Sidney Furies klassiske spionthriller «The Ipcress file» vises nesten aldri lenger, og det er synd. Michael Caine i 1965-utgave spiller serieagenten Harry Palmer, og han etterforsker kidnapping og hjernevask av britiske vitenskapsmenn (sånne skal visstnok finnes) samtidig som han trøbler alvorlig med byråkratene. Dette var Caines første rolle som helten Palmer – en mann som er navnløs i Len Deightons bøker. Caine fant på fornavnet sjøl. Christopher Plummer skulle ha spilt denne rollen, men ble gudskjelov opptatt med «Sound of music». Caine er den første actionhelten som har hatt briller. 1 time, 43 minutter.

The fast and the furious

TV3 21.30

fast and the furious, the

Sånn kan det gå. Han skulle ha brukt osv.

terning 5 liten Denne filmen står på grunnfjellet i amerikansk underholdning. Der hvor harryene hopper, der hvor «West Side Story» oppsto, som en bakgate-skildring av eksplosjonsfaren ved kjemivanskene i den store smeltedigelen.

«The fast and the furious» tar opp arven fra alt. Den er en fremkomstmiddel-film med innlagt mannsbegeistring. Dette er menn med diesel der andre dufter. Paul Walker spiller en lyshåra og krøllete kubikk-kåting. Walker rir inn i byranchens romslige landskap av Døde Pass-kløfter og gjør seg til uvenns med den store biltemmeren. Denne mytiske skikkelsen spilles av Vin Diesel med et alvor som vanligvis brukes av Martin Sheen når han skal være president i en internasjonal krise.

Alle biler er nybonte. Alle blanke deler skinner som ekstrautstyr til Perleporten. Alle metaller likner animasjonsoverdrivelser.

Skjønnheten ved overdrivelser er virkelig tatt helt ut i «The fast and the furious». Vulgariteten i denne filmen er overveldende, men ikke smakløs. Den tilhører en hederlig, alternativ smak som man skal være intelligent for å kunne gjennomføre. Dette er de andres film, og den har bilscener som vil få eksosen til å putre i den mest flegmatiske Trygg Trafikk-evnukk.

«The fast and the furious» er ikke for de 12.000 Maijazz-intellektuelle, men for den vakre, puristiske ekstrabefolkningen som ikke syns BMW er bil nok. Eurosport viser noe som heter Sidevogn-VM og noen ser på det. 2001.

Fast and furious 4

TV3 23.45

fast & furious

Vanskelig kjæresteforhold for Vin Diesel.

terning 5 liten De østrogenskadde grøftekant-romantikerne som stadig vekk går til angrep på menns bilbruk, vet antakelig ikke at de kødder med et psykologisk primærområde. Mesteparten av menns fysiske og mentale utvikling var ment å forberede dem på at bilen skulle bli oppfunnet og erstatte eselrittets meditasjon med karbonferdas eufori. Alle burde visst at løvetannen ble skapt så motstandsdyktig for at den i framtida skulle vokse opp av asfalten.

«Fast & furious» starter med en bilscene som gjør like godt som fire kalde cola og to paracet. Vin Diesel og hans kolleger stjeler en tankbil-trailer ved å rygge inntil den i fart på fjellovergang, fryse ned krokhektet til trekkbilen, knuse det og kjøre i motsatt retning med tyvegodsvogna. Det er så elegant filma. Det er så nydelig robinhooda at man blir like mett og matt som av vellykka alenesex.

Towboy-Vin Diesel drar deretter fra åstedet for at dama ikke skal gå i dragsuget når øvrigheta kommer. I byen er Paul Walker sprettpurk på hustakene. Det utøves rutinert og tidskorrekt brilleristings-fotografering, klippinga er intuitivt utført av Snåsagubben i stummende mørke. Dette er større enn «Ni liv». Vi liker Diesel og hans kriminologisk riktige tatoveringer, vi liker Walker og hans ulastelige sjetteklasse-fjes.

Diesel ligger under bilen sin i en slags lapdance da han får meldingen om at øgle utskudd har drept dama. Dermed starter hevnen. Diesel er stadig vekk styggere enn en dørvakt, men han har action-kred til langt ut i den paleontologiske tannstillingen. Det viser seg at politimannen Walker er ute etter samme folka, og for å inntrenge seg i miljøet, skal både Vin og Paul kjøre GPS-styrt gateløp med biler som gjør begrepet karosseri-boning til en fjerde trosretning.

«Fast & furious» er en film som ber om enda større TV-skjermer og naboskapsfiendtlig surroundlyd-anlegg. Det får så være. 2009.

The foreigner

Viasat4 22.00

terning 2 liten Ingen ser filmer der skurken spilles av en mann som heter Van Gorkum, som om noen skulle ha funnet ham under åpning av colaflaske. Ingen ser egentlig filmer med Steven Seagal lenger heller. Han har etter mange års iherdig virke som midlertidig actionpåfunn for lerret og skjerm, blitt grabben i graven bredvid. Før fikk Seagal spille film i USA. Nå har han havna på billigtur til Polen og sånn.

«The foreigner» forteller en udechiffrerbar CIA-historie fra det ville Europa, der adelig urbefolkning blir så konkavt vidvinkel-fotografert at maten nesten kommer opp. Michael «Hounddog» Oblowitz er en fotograf og regissør med 1200 omdreiningers tørketrommel-hjerne, og bildene hans ser ut som netthinnefeil etter billig ulandskirurgi.

Da filmen beveger seg til Norge, har de små murhusene stråtak og bilene DK-skilt. Sånt liker ikke nordmenn. 2003.

Half past dead 2

Viasat4 24.00

terning 3 liten Ikke la dere lure nå. Eneren var med Steven Seagal, og denne er med Toutes Egal, det vil si de totalt likegyldige på et slags hukommelsesfransk. Handler om to innsatte som under et fangeopprør slår seg sammen for å klare seg utenfor murene. Vanskelig å holde med. 2007.

Mad Max 2: Landeveiens kriger

TV2 Zebra 21.00

mad max 2

Drivstoffmangel tvinger Max til å spasere. Og hunden.

terning 5 liten Den australske regissøren George Miller ble berømt på de to første Mad Max-filmene sine, og Mel Gibson ble ei stjerne. Eneren fortalte om en politimann som ble hevner i et ødelagt samfunn etter atomkrigen, i denne oppfølgeren hjelper han nybyggere med å forsvare oljen sin mot galne tjuver og kjeltringer. Vellaget og vital. 1 time, 34 minutter. 1981.

Miss Undercover

TV2 Livsstil 21.00

miss undercover

Michael Caine er ennå fin i tøyet, men ikke så fin som Sandra Bullock.

terning 2 liten «Miss Undercover» handler om ei snuppetøff føderal agent som harker når hun ler og faller hvis hun detter og til og med spiser maskuline ting som pizza og sjokoladeis. Naboens hund heter Schatzie, så Sandra Bullock bor antakelig i New York, og en dag truer Superterroristen et Miss America-show i San Antonio, og den eneste FBImboen som kan kles ut i FBIkini, er Bullock.

Av gårde drar vi alle til San Antonio, der menn går i blazere og kvinnene ser ut som gjenfødte historiebøker. Michael Caine spiller homofil personlighetsbygger, Benjamin Bratt smiler kvitere enn Grønlandsisen i juli og arme, flinke Candice Bergen deltar karriere-posthumt som Mrs. Avfall 2001 og forsøker i det minste å være morsom i et selskap av energiske under-ytere. 2000.

Argo

Max 00.30

argo

Ben Affleck, en slags sergeant Pepper i utlandet.

terning 2 liten Det er ikke bare Ben Affleck som er feil i Oscar-vinneren «Argo», men han gjør en storarta innsats både som deprimerende skuespiller og uvederheftig regissør.

Noen filmer bruker autentisitet slik rockemusikere bruker kokain. De sniffer seg litt opp på virkeligheten for å virke interessante. «Argo» later som om den har et forklaret og saklig forhold til den iranske revolusjonen, for sjahens sikkerhetsstyrker hadde torturert sine motstandere, og USA hadde skylda, så nå må president Hva Het Han Nå Igjen ta seg sammen i 1979.

Det tilforlatelige i filmen er at religiøst og nasjonalistisk overivrige studenter i Teheran hoppet over gjerdene og tok ambassadefolka som gisler. Det gikk bra med alle. Men seks tullinger flykta ut på gatene og klarte å få krøkke-asyl i den kanadiske ambassaden. Dermed var de et problem, og antakelig burde CIA ha sagt: Meld dere sjøl og be om unnskyldning.

Men i ambassaden kunne de ikke sitte, og dermed kommer Ben Affleck inn i historien. Han har beatleshår, mullaskjegg og et dystert skilsmissetryne som man kan få mareritt av. Han likner coveret til ei Cat Stevens-plate og skal forestille intelligensbyråets flukt-spesialist. Man kan spørre seg om hvilke flukter han har tatt seg av før, for jeg tror ikke amerikanerne har noen vellykka i det hele tatt.

Så kommer den gode delen av historien. Etter å ha ydmyket alle de andre idiotene i amerikansk administrasjon, finner han på at man skal feike en science fiction-film. I det øyeblikket du får se de spøkefulle produsentene Alan Arkin og John Goodman, vet du at «Argo» burde vært en komedie av Lebowski-format, og Jeff Bridges burde hatt hovedrollen. Historien om mannen som flyr til Teheran for å innbille snille iranere at han lager action-film er altfor god til å bli rota vekk i Kon-Tiki-dokumentarisme med lygekryss.

I stedet følger vi den uinteressante Affleck på Iran-tur, og etter hvert får han Canada-farerne ut av islamistenes klør i to-tre cliffhanger-redninger som er så hårfine at de ville ha virka usannsynlige i en Lucky Luke-film. Filmen går fra søvngjengersk drama til nervestimulerende overdrivelses-romantikk i løpet av noen minutter.

Når Affleck kommer hjem til den fraskilte kona og den farsbundne sønnen står det amerikansk flagg på porchen. Whatever. 2012.

Torsdag 19.10. – Et fortvilet forsøk på å finne kjærlighet og romantikk

 

Bandits

Netflix

terning 5 liten Det finnes ingenting sympatisk ved seksualitet. Den kjønnstiltrekningen som testosteron skaper, er uromantisk, moralblind og aggressiv. Det er bestemt av Herr Natur at mesteparten av menns seksuelle initiativ skal føre til slukørethet, bitterhet og tap av selvtillit. Fotballsparkere forsøker å bli bedre for å bli sjeldnere avvist av kvinner. Menn blir ikke rockemusikere fordi de liker musikk, men fordi de vil bli automatisk likt av kvinner. Undersøkelser har vist at praktisk talt alle menn først ser på en kvinnes ansikt og deretter på skrittet hennes. Det er ikke et resultat av kultur, det er et resultat av natur. Ingen vil være sånn. Når menn oppfører seg uønska seksuelt mot kvinner, er det dumt for kvinner, men rart eller overraskende er det ikke (voldtekt er noe annet, det er vold). Det eneste som kan temme natur, er streng moral. Det monogame ekteskapet ble skapt for at menn skal få tilgang til sex uten å fornærme kolleger. Dessuten er forelskelse og kjærlighet vakre endringsforsøk som overraskende ofte fører til trofasthet og tilbakeholdenhet.

På Netflix finnes det ingen anbefalings-skuffer som heter Romantiske Filmer. Det nærmeste jeg kommer, er Romantiske Komedier. Kjærlighet og romantikk er nedvurderte og nedprioriterte stimuli, og det er større sjanse for at damer vil se «Magic Mike» og «50 shades of Grey» enn at de ser «Love story». Jeg har forsøkt å finne noe severdig under Romantiske Komedier. Det er nesten umulig. Kjærlighet finnes heldigvis i TV-serier.

Men til filmen.

bandits blanchett

Cate Blanchett mimer Bonnie Tylers «Looking out for a hero», som igrunnen er en bønn om å bli forført av Fred Flintstone.

Først starter fortekstene slakt og dovent mens Dylan gneldrer bak teppet. Så dukker Bruce Willis opp med vitaminfattig collie-manke og nedsmelta slanketryne. Billy Bob Thornton har fått pannehår og hypokonder-psyke, og sammen utgjør de den interessante innmaten i en kriminalitetskennel med svak sikkerhet. Da de stikker derfra, spiller Led Zeppelin «Gallows pole» mens sementbilen drønner gjennom fengselsportene. Det er så vakkert at man kunne svime av.

Verre blir det ikke noe seinere da Cate Blanchett mimer Bonnie Tylers «Holding out for a hero» i kjøkkenet. Håret hennes er like rødt som blusen er kurtis æh, turkis. Hun har utsikt mot fjorden og flere behov enn de det fins forbud mot.

Slik blir tre selvstendige galninger behørig presentert i en blytung og heliumlett rock’n roll banditt-film som det går an å vanne potteplanter med og så blir de Brasil etter to døgn og lite dagslys. «Bandits» er trivsel på boks. Den er komikrim-eleganse med intelligens og lekelyst. Den er stålblå manneting og motlyssol i hestehåret, den har så stilige biler at de blir pornografiske, den har utkant-Amerika med så kule svinger og så teite små kystmoteller at passene vil begynne å vibrere i kommodeskuffene.

Filmen har til og med samtaler. Den vanligvis litt perverse skuespilleren Thornton har fått et replikkmanus med så mye oppfinnsomhet at han nesten blir menneskelig. Han er den intelligente og den sarte i raner-teamet, mens Bruce Willis som vanlig ivaretar de oppgavene som tradisjonelt overlates håndverkere og naturkatastrofer. Etter den omtalte rømminga drar de på bankturné, og fordi det fins flere ting mellom fortauene enn de fleste andre steder på jorda, blir også Blanchett med, etter å ha kjørt ned Thornton. «Bandits» er nesten perfekt. Det siste kvarteret kommer glidinga. Gliding skjer med nesten alle lange ting. Til og med Møvenpick-is smelter, til og med pubsamtaler og naturopplevelser kommer omsider til «ja, det er jo sant»-stadiet da det meste egentlig er sagt. Det gjør forsåvidt også «Bandits». Filmen blir ikke feil på noe vis, det blir bare litt for mye av den. Den fortjente å være helt perfekt. Nå er filmen bare perfekt nok for dere, og til alt overmål heter regissøren Barry Levinson, mannen som laget «Diner», «The natural», «Good morning, Vietnam», «Rain man», «Bugsy», «Wag the dog», så i tillegg representerer den en kulturell opplevelse. Bruce Willis, Cate Blanchett og Billy Bob Thornton på stranda. Bruce Willis kulere enn krutt.Se på Billy Bob Thornton som hypokonder. Pannehåret hans er som en sykdom. 2001.

Mitt store fete greske bryllup

Netflix

mitt store fete greske bryllup

Nia Vadalos elsker John Corbett.

terning 5 liten Nia Vardalos var den greskætta amerikanerinnen fra landsdelen Lakonia i «Mitt store feste greske bryllup», en film som endte med at hun giftet seg med John Corbett. Hun er sjarmerende, men ikke nok.

«My life in ruins» starter med en vennligsinnet eufemisering av syttitallslandet Hellas, som egentlig bare er en administrasjonsslum. Filmen viser hvorfor. Det greske idealet er avventende dagdriveri. Man skal ha hår som en italiensk fotballspiller og henslepe dagene med naturinspirert gate-filosofi som til slutt medfører at Middelhavet blir overtatt av Mussolini og han må tigge penger fra Brussel. Jeg vet at Mussolini ikke var gresk. Han var altfor vital til det.

Vadalos spiller turistguide for ei dame med øyne som får henne til å likne Melina Mercouri etter 300.000 kilometer uten radiatorvann og girolje. Hun skal vise rundt en overstyrt gjeng dumme turister av den sorten som ikke skjønner søylenes skjønnhet og det nedroa livet. Men heldigvis har Vardalos med seg en gåtefull bussjåfør med Serpicos ansiktshår og lavt blodsukker. Ved hjelp av ham oppstår en form for vennligsinnethet mellom menneskene, og folk sier sånne ting som «du må finne villskapen din» til hverandre.

Richard Dreyfuss snakker seg opp og alt det der, og dere ville heller ha sett innvollene til noen, men OK det kommer ikke til å skje. Det blir som en lang dag på Ikea.

Det rareste ved filmen er at fotograferingen får Hellas til å virke ubetydelig og stygt. Både by- og landskaper ser ut som om innarbeida italienske idyller ble gjenskapt av blinde arkitekter med hukommelsestap. 2009.

Den fabelaktige Amelie fra Montmartre

Netflix

den fabelaktige amelie fra montmartre

Audrey Tautou spiller en genuint romantisk skikkelse og er følgelig litt rar.

terning 5 liten De som aldri hadde sett en Jeunet-film før, må ha blitt veldig overraska da «Den fabelaktige Amelie fra Montmartre» kom dettende ut i kino-konformiteten som en diamant i en grisebinge.

Jo, det er en binge. La oss bare innrømme det. Det fins ikke mye diktning, og det fins ikke mye poesi på kino-repertoaret. Årsaken er innlysende. Som i musikk-industrien og i mediebransjen er det produsentene som har grepet roret med sine bleke golf-fingre, og de avskyr individualitet som ikke allerede er bekrefta av suksess.

Produsenter er besatte av kollega-voyeurisme: De glor intenst på hva de andre gjør og forsøker alltid å gjøre det samme.

På kino-repertoaret er resultatet en katastrofe. Mellom teknisk uferdige og politisk overmodne euro-filmer og den amerikanske kopist-sjuka fins det nesten ingenting. Ingen Bergman. Ingen Makavejev. Ingen Ferreri. Ingen Tarkovskij. Ingen personligheter som er større enn hva som trengs for å bli ansatt som gymlærer i ungdomsskolen. Nesten. Aronofsky er ennå ikke blitt en kommersialisert Soderberg-tragedie. Coen-brødrene videreutvikler sin guddommelige komedie. Men alle vet at de er unntakene, og at Hollywood vedlikeholder en slags ponnistall av særegen ungdom av rekrutteringsgrunner, sånn at studioene om ti år har en temma femogtredveåring som kan regissere «Dødelig våpen 12».

Jeunet er også ett av unntakene, sjøl om han var innom den amerikanske vestkysten og gjorde scifi-dystopien «Alien 4». Jeunet er noe så sjeldent som en poetisk franskmann. Han ble kultkjent for surrealistvisjonen «Delikatessen», han gjorde det uforståelige eventyret «De fortapte barns by». Jeunet har spesialisert seg på overraskende assosiasjoner, poetiske videretolkninger og eventyraktive tankesprang i et visuelt univers uten tyngdekraft.

Fargene hans er sterkt romantiske, som om noen har helt tårer og musikk i malingspannet. Bildene virker befrukta. Gravide og varme.

Virkemidlene fra «Delikatessen» og «De fortapte barns by» har fulgt med til den distraherte fabelen om Amelie. Man kunne fryktet fantasitørke etter to tidligere filmer, men Jeunet er frodigere og rikere enn noensinne. Filmen hans bugner av personligheter og ujålete eksentrisiteter. Han turnerer med nesten umenneskelig presisjon den vanskeligste av alle humødre: Man skal være filosof for å kunne parodiere menneskene på en sånn måte at de ler fordi de liker å leve blant de utledde på jorda. Kulde fins ikke i Amelie-filmen, bare en løgnas-dokumentarisme som minner om oss sjøl. Her fins vi alle sammen i litt forstørra format. Ved bare én eneste liten overdrivelse av våre alminneligheter, ville det ha oppstått personlighet. Det er en koselig tanke.

«Den fabelaktige Amelie fra Montmartre» handler om ei jente som ved uskyld, tilbakeholdenhet og observasjon blir en lykkens kerub for de rundt henne. Ikke akkurat Britney Spears. 2001.

Family man

Netflix

family man, the

Nicolas Cage og Téa Leoni elsker hverandre helt tydelig.

terning 4 liten «The family man» er også en avfeldig film.

Nicolas Cage spiller så svær næringslivskakse at skyggen hans koster mer enn huset ditt. En dag treffer han en av disse magiske englene som antakelig slekter på Whoopi Goldberg, og før mannen kan si trøffel, befinner han seg i den barnerike forstadsidyllen som han aldri fikk oppleve fordi han reiste fra kjæresten sin for 13 år siden. Og det er første juledag.

Det gode med «The family man» er foreningen av Nicolas Cage og Téa Leoni. De er mann og kone. Det oppstår troverdig tirsdags-varm ektefelle-vennlighet og forelska frokostfellesskap mellom dem, og man føler kjærligheten så virkelig at det blir naturlig å snu seg bort når de kysser hverandre. 2000.

Two weeks notice

Netflix

two weeks notice

Hugh Grant elsker assistenten sin Sandra Bullock kanskje.

terning 5 liten Med «Two weeks notice» kom det Sandra Bullock trengte. Hugh Grant er en sann engelsk ridder. Han får alle jenter til å virke elegante og intelligente. I denne filmen spiller han den rike, eksentriske kvinnebedåreren. Hun er engasjert advokat av den typen som lenker seg til utryddelsestrua jernbanetoaletter. Hun får jobb som hans sekretær, en oppgave som hippienes datter ivaretar slik Sandra skal: Småhipt, sarkastisk og vennskapsbyggende aseksuelt. Men skjærene i sjøen er lette å få øye på for drivende supertankere, og etter hvert må konflikter løses på den legendarisk mumlende Bullock-måten.

Hun gjør i grunnen ikke noe nytt. Hun gjør det bare i en bedre film, med bedre replikker og skikkelige motspillere. Dama er en kameleon. I dårlig selskap ser hun ut som en fnisete Fretex-nerde. Blant kremfolk blir hun seg sjøl. 2002.

Alex & Emma

Netflix

alex and emma

Luke Wilson sover, Kate Hudson tenker på King Kong.

terning 4 liten Kate Hudson ser uforklart hjerneskadd ut og småsnakker som et nøye planlagt nervesammenbrudd. Luke Wilson er verken morsom eller innsiktsfull, og derfor vaker han (Nemo-påvirkning) i filmer som aldri kan bestemme seg for om de skal gråte rørt eller stemme Senterpartiet.

Wilson spiller en forfatter med desperat gjeld og et påstått litteraturtalent. For ikke å bli droppa fra altan som tørr plante fra potte, må han skrive en roman på 30 dager. Fordi thorfredoene tente pc-en hans, må han blabla .. etc. etc. etc. .. hjelp av en stenograf. Nettopp. Stenograf. Finnes ennå i den tredje verden.

Samarbeidspartnerne Wilson & Hudson skriver bok sammen, og vi får se film av det de skriver. Han snakker, og hun innvender. Begge er like elendige formulerere, og sammen lager de fabrikkhøvla setninger og en teit handling som ikke en gang ville vært bra nok for oppfølgeren «Emmanuelle i Afghanistan».

Filmen siger fram som bokstaven m i søle eller bokstaven l i motvind, og den er litt søt også. Men Wilson må få nye kontaktlinser. Han myser. Kate Hudson har for sterk tilstedeværelse og drukner en som aldri egentlig ser på noe. 2003.

The bounty hunter

Netflix

bounty hunter

Gerard Butler og Jennifer Aniston er i hvert fall gode kamerater.

terning 4 liten Egentlig skal det mye til for at en romantisk komedie med Gerard Butler og Jennifer Anistons ikke blir hyggelig i hvert fall. Men igjen har manusforfatterne jobbet med så steinvaska dongeri-poenger at resultatet ser ut som Fretex-dunk.

Gerard Butler spiller kausjonshai og en skøyer som sjøl skylder alle penger, en sånn fyr som av og til er tiltalende på film, men ettersøkt og avskydd i virkeligheten. Aniston skal forsøke å se ut som grave-journalist, men hun har et lattervekkende Paradise Hotel-hår, er oppfarende og ustabil på en etnogen jentebloggmåte og tenkinga hennes ser ut som øynene til Miss Universe-kandidater når de skal redegjøre for det islandske statsbudsjettet. En blind, døv og dopa redaktør ville ha sparka Aniston før hun rakk å velte vann-dispensoriet.

Bulken får 5000 dollar for å hente inn sin blonde bambi-eks, for hun har jumpa kausjon, sjøl om hun som nevnt er reporter og lettere å finne enn en togkonduktør på Jærbanen.

Før hovedpersonene får skylda for all den globalvarmende elendigheten: En fryktelig komiker som heter Jason Sudeikis spiller Anistons flørtete kollega. Han har kommunikasjonsdirektør-bart, han er som isflaket mot «Titanic», han er som Bush mot Irak, han er som Kristin Halvorsen mot Hardanger.

Jennifer Aniston har mista mye av Friends-karismaen sin for hun ble dumpa over hele People Magazine-coveret, og da blir du kvikt middelaldrende. Butler er bare ukjent. Svigermor di tror han er noe som Poirot frikjente, og Butler sier at golfkøllene er for keivhendte og han som skjøt var høyrehendt og hvor tar han det fra?

Mesteparten av filmen går med til å ydmyke den kvinnelige reporteren på en hemma-aggressiv boys-will-be-boys-måte, for herrer er så mye klokere enn kvinner og utsmarter dem fortere enn Stephen Hawkin tar den lille multiplikasjonstabellen. Det ser teit ut. Aniston og Bukken er fine ut når de blir følsomme og sentimentale sammen. Alle tror at kynisme selger. Det er feil. Fine mennesker, sterke følelser og voldsomme lidenskapshandlinger selger film. 2010.

Onsdag 18.10.– Onsdag, rimelighetens dag med selveste Samuel L.

 

Forhandleren

Viasat4 22.00

terning 5 liten Det er onsdag, en dag som kaller forpint på rimelighet og fornuft. Jeg skal gjøre mitt beste. Tenk dere tanken at statens utvalgte geololog (som VG kaller arten i dag) bestemte seg for å bli en egololog som helst ikke ville bli driti ut én gang i året når høsten eller Al Gore fingra med Veslemannen et sted vestpå. Han overså én centimeters bevegelse i fjellet, og akkurat den dagen datt det. Et avsindig steinras som tok med seg hus og folk, legpredikanter og bikkjer og kyr. Da ville vi alle ha sagt at dette skulle de ha forutsett. Og det er helt sant. Noen stakkars jævler har tatt på seg forutsigelsenes utakknemlige Uria-post, og jeg mener ikke Harald Birkevold og de. De skal stå opp hver morgen, og i stedet for å klage over verdens elendighet, skal de vite hva den fører til i løpet av dagen. De skal skjønne hvem som kan bli terrorister, de skal vite hva trafikken og renteutviklinga fører til og hvor husprisene går hen og om det finnes et liv etter dette på tross av naturens kategoriske fnis. I dag er det onsdag., og geolologen sier at jagerfly ikke er så lurt. Hør ham sukke.

Men til filmen.

forhandleren

Samuel L. Jackson har tatt J.T. Walsh som gissel.

Thrilleren «The negotiator» har en velsigna terapeutisk virkning: Den som ukentlig ser filmer hvor alkoholiske, skilte etterforskere går innom strippeklubber til brønsj for å skyte etter narkosmuglere med latinamerikanske gnagertryner, og som syns det er forferdelig, skjønner at han hadde rett. Det er mulig å lage en god thriller. Det er.

Samuel L. Jackson har den samme virkningen på en film som måneskinn har på natta, som rødbeter har på leverpostei, som rødvin har på brie. Det blir liksom litt mer vits i den. I denne spiller han en nygift, intelligent gisselforhandler som utsettes for en livstruende kollega-spøk av den forsettlige sorten. For å få fram fakta tar han lederen for intern etterforskning som gissel i et administrasjons-senter og takler deretter den situasjonen at alle de bevæpna mennene i verden vil skyte ham.

Kevin Spacey har den samme virkningen på en film som speilblank Ferrari-lakk på måneskinn, som hvitløk på rødbeter, som krystall på rødvin. Han spiller den fremmede gissel-forhandleren og kommer til åstedet for å snakke Jackson til rette.

Spennende filmer over 2 timer fortjener egentlig en Nobelpris i fysikk, for de har opphevd naturlovene. «The negotiator» er intens og avdempa intellektuell og dessuten enkelt, rått, øyenvått spennende hele tida. 1998.

Oslo, 31. august

NRK1 00.30

oslo 31 august

Anders Danielsen Lie er ikke en livlig fyr.

terning 2 liten Denne filmen gruet jeg sånn til at jeg begynte å fantasere om Manchester United-kamp hver kveld. I mitt hode er det sånn: På film finnes ikke noe verre enn den norske selvmedlidenheten. Ikke fordi vi har det så godt, men fordi vi er så omstendelige og talentløse når det gjelder gjengivelse av lidelse.

Film er ikke et gjengivelses-medium, det er en underholdnings-orientert kunstart. Det spiller ingen rolle om det er synd på mennesker i virkeligheten, for det er det jo. Film er best når den forteller en forarbeida historie, en som utvikler emosjonell eller intellektuell skarphet utenfor seg, noe annet, noe observasjonssterkt eller velformulert. «Oslo, 31. august» består av langvarig, kommunikasjonssvakt hypokondri. I noen scener forsøker hovedpersonen å akklimatisere sin ynkelighet ved å antyde at det ikke er synd på ham, men han oppfører seg som om det er. Han går som selvmedlidenhet. Han snakker som selvmedlidenhet. Han gjør det på den mimimalistiske måten; uten lidenskap, uten fortvilelse, uten resonnement. Han bare er der, som en gullfisk som svømmer i egne tårers akvarium.

Hovedpersonen Anders spilles av Anders (Danielsen Lie), mens vennen Thomas spilles av Hans Olav (Brenner), og filmen starter med at de to snakker sammen da Anders skal avslutte behandlingen av narkomani og bør prøve seg i samfunnet.

Samfunnet er en lite artig ting. Danielsen Lie gir en mumlende, fjern framstilling av narkomane, som om han egentlig er for kul til å være rammet av noe så banalt som livet og verden. Han vimser rundt i en venne- og familiekrets av vellykkede mennesker, der 30-åringene som vanlig smertes av at russetida ble borte og småklager over bleiebytte-monotonien. Man ser for seg at de burde finne opp et barn som driter én eneste gang i livet og deretter sover på hotellrom i Budapest. Vennene smiler beiskt over at det skulle gå så ille med dem på jorden at de spiller Playstation med kona om kveldene. Anders blunker usikkert mot verden. Er det sånt som dette han ikke kan? Er det prestasjoner han ikke kan? Skal vi tro at det er en eksistensiell grunn til at han ble avhengig av heroin, og at den ligger og venter i en skuff i overklasseheimen, som et uoppdaga Poirot-bevis?

Jeg vet ikke.

Heroin er et fysisk avhengighetsskapende stoff, så hvis du ikke tar det lenger, blir du sjuk. Det er ikke sånn at du kan slutte med heroin hvis mor beklager at hun hadde sex med bassengmannen eller far angrer at han ba deg renne ned den største slalåmbakken da du bare var ti år.

«Oslo, 31. august» er kanskje en vilt ubarmhjertig film som skildrer en tafatt livsvegrer fra Oslos vestkant. Kanskje er filmen et dommedags-profeti: Sånn skal velstandsbarna forgå i sin egen historiske meningsløshet, mens innvandrerbasert ungdom med ambisjoner får de beste rollene i «Paradise Hotel»? Det kunne vært en film. Det ville vært feil, men det ville i hvert fall ha vært en film. «Oslo, 31. august» er en sentimental fylle-monolog med jålete formidlingsformer. Tørk tårene og spill wordfeud.

Alternativet er: La Jo Nesbø skrive om hele manuskriptet, men med skikkelig tarmslyng. 2011.

Tirsdag 17.10.– En mager tirsdag – men med utrolig flaks

 

Lost in translation

NRK1 00.15

terning 6 liten Dette er rein flaks. I dag viser NRK1 en av de beste filmene jeg vet om, og den krenker egentlig japanerne fordi det er krenkende når en kultur stiller seg uforstående til en annen kultur, som når alle Trump-krenkerne nekter å anerkjenne livsvisdommen til rednecks i sørstatene. Jeg liker krenking, chili, lukten av hvitløk, forstyrrende fremmedord, utadvendt kjønnsbegeistring, omfavnende sarkasmer og uhøflig bruk av betegnelser på ting. Det er fantastisk meningsløst når etterkommere av pietistene på Vestlandet tilber det innbilt falliske ved en steinblokk, mens de indre bygder har en knaus som religion og kaller den Mannen og venter på at den skal falle slik de kristne burde ha venta på at Kristus kommer tilbake. Det finnes i denne verden ikke en snøball-sjanse i julaften-grillen for at du kan komme deg gjennom en hel time uten å flire krenkende av minst ti fenomener. Live with it. Den eneste fordelen ved mangfold er at idiotien også har sin plass.

Men til filmen.

lost in translation-2

Slik skulle vi ta vare på hverandre i mangfoldet. Scarlett Johanssons skremte blikk mot Bill Murrays ustø skulder.

Dette er antakelig den beste kjærlighetsfilmen siden det arrangerte ekteskapet i Edens Hage der de første hykommerne ble grepet av melankolsk sult, men det er en annen sak, og det skal jeg ikke blande meg borti, egentlig.

«Lost in translation» er genial på så mange parallelle måter at den kunne ha vunnet et mesterskap i synkronsvømming. Jeg må systematisere det, for ikke å rote meg bort:

1) Dette er den egentlige filmen om utlandet. Utlandet er kjedelig, uforståelig og fremmed. Derfor funker det best som metafor for menneskets opplevelse av usynlighet i verden. Se punkt 4.

2) Dette er den sanne filmen om andre kulturer. Sofia Coppola får Japan til å se ut som en parodi på Disneyland, hun driver gjøn med språket, med faktene, med kulturen og alt det vi blir feilaktig oppdratt til å tvangslike. «Lost in translation» er en så utrolig befriende komedie, for den skildrer hva vi egentlig tenker og føler om andre folkeslag og hva andre folkeslag tenker og føler om oss.

I denne filmen finnes en japaner som gjør karaoke på Sex Pistols. Det er så genialt at det nesten ikke går an.

De som kniser rundt og kveker «gosh så great» om den vanskelige fremmedartetheten, er britneyer. Bill Murray og Scarlett Johansson er ikke britneyer. Sånne finnes i filmen, men våre to er de søvnløse, lakoniske, sørgmodige ofre for ensomheten. Språklig, kulturell, emosjonell ensomhet.

3) Å være fremmed sammen er det beste grunnlaget for vennskap.

Murray spiller en amerikansk actionskuespiller (en slags Clint Eastwood) som er i Tokyo for å gjøre whiskyreklame. Det gjør han med en jetlagga, resignert ironi som ikke bare er makeløs, men dypt, ektefølt ond. Johansson er gift med en nesten språkløs fotograf og sitter på hotellrommet i noe som likner sykehustruse mens det fargerike fellesskapet kjeder vettet av henne.

Som et tiltak mot forvirring, som en erstatning for tapt søvn og uformidla fjernhet, opplever de den japanske hovedstaden sammen. Et småhviskende par som fordi alt annet er så fremmed, har sjanse til å oppdage hvor like de er. De ville bare ha funnet det ut i et fremmed land.

4) Utlandet er bare en metafor, utlandet er alltid bare en metafor. I denne filmen blir den kulturelle ensomheten et bilde på hvordan to mennesker ikke hører til noe sted eller noe annet vesen. Det gjør at rare Bill Murray (som nok en gang spiller en nevrotiker kalt Bob) og den fløyelssarte Johansson opplever en aseksuell forelskelse; en dypt motivert fornemmelse av at de ikke kan leve uten hverandre.

Derfor er det den beste kjærlighetsfilmen. Skjebnefellesskap skaper vennskap, og vennskap lager avhengighet og avhengighet fører til forelskelse og kjærlighet. Det kan skje mellom hvemsomhelst. En sørgmodig komiker og ei lun, nesten nygift jente med 34 års aldersforskjell, eller en trikkekonduktør og en papegøye eller en kronprins og ei festjente. Og mellom en undulat og hans speilbilde.

Sofia Coppola er en genetisk tunglasta 33-åring som normalt sett ikke skulle være livsklok nok for denne utrolig balanserte filmen.

Den tar seg noen få pauser, men glipper aldri. Replikkene er vidunderlige. Observasjonene er perfide. Følsomheten er samtidig tørr og tungsøvnig og smakfull. Bill Murrays særegne karisma står til Scarlett Johanssons myke sjenanse som jazz til rødvin eller som smoking til pils. Det er stort. 2004.

Wild card

Viasat4 22.00

wild card

Jason Statham hamler opp med forbryterne.

terning 4 liten Se hva jeg fant! Action-regissøren Simon West fra Hertfordshire har filmet William Goldmans roman «Heat» om en bodyguard i det moderne Gomorra som heter Las Vegas, og han er spillavhengig, og han kommer i trøbbel med mafiaen. Jason Statham spiller Nick Wild, og det er med mange storarta folk. Jeg tror vi vil se denne. 2015.

Mandag 16.10.– En veldig grei og typisk firer-mandag

 

Beleiringen

NRK3 21.30

terning 4 liten Det finnes ingen femmerfilmer i dag, men det finnes i hvert fall filmer, og NRK viser action som bærer sin firerterning med stolthet. Det er dessuten ikke ofte at det går an å anbefale en actionfilm med de mjukøyde nattevandreren Ethan Hawke, en mann med et fornavn som minner svært om en luktfri og fargeløs gass. Men OK, på nyttårsaften kan selv de saligste veganere slå seg løs. Noe som minner oss på at oktober er utkledningsmåneden, og allerede nå skal du bestemme deg for (skal, skal!) at du ikke må skremme barn i Trump-kostyme. Det var det.

Til filmen.

beleiringen

Men Laurence Fishburne kan du skremme barn med på Halloween.

For dem som følte at det hadde vært en actionfattig vinter med mye pysete kjerring-reality, helbredet «Beleiringen» som vannis på sår hals. I så labert, vinterstengt blånisselys at noen må ha tatt ut den store hovedsikringen, blafrer stikkflammene som vannrette tulipaner, og drønna røsker i innendørsflasset. I salen ved siden av vår satt folk og så den spanske filmen «4. etasje», og de undret seg urolig da lyden fra bykrigen i Detroit nådde dem som harrybølger fra nabofest.

«Beleiringen» er en nyinnspilling av John Carpenters legendariske kultfilm «Assault on Precinct 13» fra 1976. En gjeng med skuespillere som ingen har hørt om fremdeles, spilte en film om at politistasjonen ble angrepet av gateforbrytere. Temaet er blitt utviklet siden det.

Ethan Hawke bestyrer en nesten glemt politistasjon mellom tomme fabrikkbygninger og frossen skog. Nyttårsaften 2004 visker en ondsinnet snøstorm ut alle retningssanser, og en fangebuss med den legendariske politimorderen Laurence Fishburne må foreta nødstopp på den egentlig nedlagte, tomannsbetjente politistasjonen i det urbane ingensteds. Så avleggs er stasjonen at Brian Dennehy jobber der. Han og Hawke internerer en urolig blanding av små og store skurker i cellene sine, og så smeller det. Og det fortsetter det virkelig med.

Handlingen går ut på at en hel hær av utstyrsfriker bombarderer lokalene for å få tak i Fishburne. Den nervesletne unge stasjonssjefen som nettopp hadde besøk av psykolog Maria Bello, biter sammen sine anspente anoreksikjever og står i mot. For at de skal kunne overleve, blir også fangene bevæpna, og en hektisk, nervespent blanding av klassisk action-kjefting og hysteriske blodsutgytelser veksler effektivt i ca. 100 minutter.

Filmen er laget av franskmannen Jean-Francois Richet med uvaska armhuler. Dette er omtrent sånn Walter Hill og John Milius gjorde film. Ingen fine fornemmelser. Tett handling. Enkle motsetninger og heite tryner. Manuset er omskrevet av James DeMonaco, som også sto bak den fine thrilleren «Forhandleren».

Filmen er spennende på den enkle actionmåten, og ingen med IQ under 140 forlot salen før ettertekstene. 2005.

Engler & demoner

TV3 01.20

engler og demoner

Tom Hanks og Ayelet Zurer hjelper en uheldig kristen.

terning 4 liten Denne filmen har fått ufortjent medvind i Norge etter at prinsessen ga ut bok om engler og stimulerte ironi-kjertlene hos alle de norske blogg-geniene i hele nasjonen Twitter. Men det finnes ikke mye New Age i Vatikanet. Katolisismen er omtrent det stikk motsatte av svermerisk; den har stort sett fengsla eller torturert de glade og oppfinnsomme kristne siden Jesu oppstandelse. Ari Behn ville vært mer populær i Vatikanet enn prinsesse Märtha Louise, dette skjønne mennesket som ingen av oss fortjener.

Men vi nordmenn elsker den katolske kirken fordi den er bisarr som en juledekorasjon og sjølhøytidelig som morgen-nyhetene på NRK: I denne maksi-sekta kan de utlærte diskutere i 300 år om befalingen «Bli lys!» også betyr at kirken kan anerkjenne Edisons rett til å finne opp glødelampen. Katolikkene er deilige anakronismer; de er som håndfaste minner om det autoritære systems idioti. En forløper for den østeuropeiske kommunismen og egentlig også en synfaring av alle innvikla nisje-bevegelser som diskuterer menneskenes rett til å ha et helt normalt liv. Det er derfor hensiktsløst snakk heter Pavens skjegg.

The god of hellfire Brown har virkelig skutt gull-engelen når han henlegger sine sudoku-intellektuelle krimgåter til Vatikanet, for Pavens finurlige innhegning er en bedre kulisse enn Agatha Christies engelske gods. Dessuten er hovedpersonen perfekt. Forskeren Langdon er analytikeren og agnostikeren. Det betyr at han er avstands-genial som en blogger og ser på alle ting med den yrkes-utenforståendes naive optimisme. Tom Hanks er en bra mann i sånne filmer. Han er den eneste attraktive Hollywood-skuespilleren under 93 år som kan tilbringe to filmer sammen med to forskjellige franske skuespillerinner uten at det blir noe på ham en eneste sein hotellkveld etter vaktelmiddag og utveksling av barndomsminner. I «Engler og demoner» er det et mirakel. Han spiller mot israelske Ayelet Zurer, som ser ut som en prototyp på den utro franske intellektuelle. Mager, mild og sabla god på bortforklaringer. Men uberørt av hanken.

Jeg beundrer også Ewan McGregor som ungdommelig Pave-emne, jeg elsker virkelig Stellan Skarsgårds smertelige påpasser og Nikolaj Lie Kaas som leiemorder. Vi visste det jo: En dansk drapsmann er verdens snilleste råskinn.

Det handler som kjent om at kardinaler myrdes og at fundamentalister stjeler Cerns anti-materie; ei lita kule som kan smelle så du kjenner det akkurat der hvor halebeinet berører hjernen. Og den gjør det. Nydelig. Bildene er OK. Edison har ikke plaga Vatikanet med grelt lys. 2009.

Land of the lost

Viasat4 01.10

land of the lost

Will Ferrell og Danny McBride gjør så godt de kan.

terning 4 liten I ca. tjue minutter rundt 2004 var Will Ferrell en beundret komiker, men tiden har gått, og nå er han bare forbi som en glemt frossenburger i kassert mikro. I «Land of the lost» spiller Ferrell miskjent fysiker som mener at han har oppdaget at energikrisen bare kan løses ved at menneskene dimensjonsfrakter seg ved hjelp av takyon-generatoren og resten har jeg glemt.

Han havner på felt-trip i Intethetsland sammen med briten Anna Friel og den ekstremt uappetittlige komikeren Danny McBride, som alltid ser ut som et vektig argument for å bli evnukk og vegetarianer.

I den nye dimensjonen finnes selvsagt to ting: Dinosaurer og referanser. De døde ut omtrent samtidig. Der finnes noen kraftløse minner om «Apeplaneten», der visner minnene om Indiana Jones-aktige eventyrfilmer, der sovner øglebarna til sanger fra «The Chorus Line» like før søvnen også tar oss.

Dette er en nullvits-film. Noen trengte et halvår som de kunne bruke på Will Ferrell. Så sa de tidsreise, men ingen fant på en eneste vittig hendelse etter det. 2009.

Erin Brockovich

TV6 21.30

erin brockovich-2

Albert Finney spiller arbeidsgiveren til Julia Roberts.

terning 4 liten Dette er den store omkledningsfilmen. Julia Roberts bærer ikke samme klær i to scener gjennom mer enn to timer, på tross av at hun spiller lutfattig alenemor som ikke har mat til ungene i skapet og forteller andre folk om sin fattigdom for at de skal få dårlig samvittighet.

Brockie får jobb hos sur advokat (Albert Finney) fordi hun trenger penger, og hun roter fram grunnlaget for USAs største erstatningssak til nå og sørger for at alle de trena advokatene vinner den. Virker troverdig? Nei, men det gjør ikke Det Gamle Testamentet heller, og det bygger vi virkelighets-oppfatningen vår på. Amerikanske sanne filmer har etter hvert gjengitt så mange autentiske avsløringer av næringsliv at man begynner å bli lei dem. Med andre ord. Vi tror ikke på dama. Vi tror ikke på historien. Den er lang og kjedelig og person-dyrkende. Men samtidig litt koselig av og til. 2000.

Søndag 15.10.– Faktisk en ganske religiøs film på en søndag

 

Engler & demoner

TV3 21.00

terning 4 liten Siste skrivedag på spisebordet i Oslo for denne gang. Østlandet er et fascinerende sted. Noen ganger kan du se at skyene beveger seg, men som oftest henger de bare der som lykkelig ambisjonsfrie ungdommer i et varehus eller som katter under en benk på en terrasse. Skyene på Østlandet kommer ikke noe sted fra, og de skal ikke noe sted hen, og hvis de skulle, ville de uten motforestillinger ha tatt en overfylt trikk fra Vogtsgate til Oslo City. Abildsø er omtrent som Tjensvoll, men Vogtsgate er yndlingsgata mi. Den er nesten som en by. Vogtsgate fra Torshov til Nedider er så bred at Stavanger ville ha bygd trafikkhindre i den og lagt dyre heller, og langs trikkeskinnene ligger åpenlyse serveringssteder og lokker deg bort fra eget kjøkken. Men det var ikke egentlig det. Det er søndag og en slags religiøs film.

Til den.

engler og demoner

Tom Hanks og Ayelet Zurer sjekker pulsen. Den er elendig.

Denne filmen har fått ufortjent medvind i Norge etter at prinsessen ga ut bok om engler og stimulerte ironi-kjertlene hos alle de norske blogg-geniene i hele nasjonen Twitter. Men det finnes ikke mye New Age i Vatikanet. Katolisismen er omtrent det stikk motsatte av svermerisk; den har stort sett fengsla eller torturert de glade og oppfinnsomme kristne siden Jesu oppstandelse. Ari Behn ville vært mer populær i Vatikanet enn prinsesse Märtha Louise, dette skjønne mennesket som ingen av oss fortjener.

Men vi nordmenn elsker den katolske kirken fordi den er bisarr som en juledekorasjon og sjølhøytidelig som morgen-nyhetene på NRK: I denne maksi-sekta kan de utlærte diskutere i 300 år om befalingen «Bli lys!» også betyr at kirken kan anerkjenne Edisons rett til å finne opp glødelampen. Katolikkene er deilige anakronismer; de er som håndfaste minner om det autoritære systems idioti. En forløper for den østeuropeiske kommunismen og egentlig også en synfaring av alle innvikla nisje-bevegelser som diskuterer menneskenes rett til å ha et helt normalt liv. Det er derfor hensiktsløst snakk heter Pavens skjegg.

The god of hellfire Brown har virkelig skutt gull-engelen når han henlegger sine sudoku-intellektuelle krimgåter til Vatikanet, for Pavens finurlige innhegning er en bedre kulisse enn Agatha Christies engelske gods. Dessuten er hovedpersonen perfekt. Forskeren Langdon er analytikeren og agnostikeren. Det betyr at han er avstands-genial som en blogger og ser på alle ting med den yrkes-utenforståendes naive optimisme. Tom Hanks er en bra mann i sånne filmer. Han er den eneste attraktive Hollywood-skuespilleren under 93 år som kan tilbringe to filmer sammen med to forskjellige franske skuespillerinner uten at det blir noe på ham en eneste sein hotellkveld etter vaktelmiddag og utveksling av barndomsminner. I «Engler og demoner» er det et mirakel. Han spiller mot israelske Ayelet Zurer, som ser ut som en prototyp på den utro franske intellektuelle. Mager, mild og sabla god på bortforklaringer. Men uberørt av hanken.

Jeg beundrer også Ewan McGregor som ungdommelig Pave-emne, jeg elsker virkelig Stellan Skarsgårds smertelige påpasser og Nikolaj Lie Kaas som leiemorder. Vi visste det jo: En dansk drapsmann er verdens snilleste råskinn.

Det handler som kjent om at kardinaler myrdes og at fundamentalister stjeler Cerns anti-materie; ei lita kule som kan smelle så du kjenner det akkurat der hvor halebeinet berører hjernen. Og den gjør det. Nydelig. Bildene er OK. Edison har ikke plaga Vatikanet med grelt lys. 2009.

The hired hand

NRK2 23.30

terning 5 liten «The hired hand» fra 1971 er en stas-western med foto av Vilmos Zsigmond. Den er laget i syttitallets romantiske realisme og forteller om men mann som jobber for den kona han forlot syv år tidligere. Sterke skuespillere i rare roller. Peter Fonda, Warren Oates, Verna Bloom. En undervurdert film, regissert av Peter Fonda. 1 time, 26 minutter.

Charlie Wilson’s war

NRK3 21.30

charlie wilsons war

Eksempel på politisk interessert dame fra Amerika.

terning 5 liten Charlie Wilsons krig er ikke ulik Michael Wilsons. De utfordrer begge en overlegen fiende og er begge bevæpnet med en naiv tro på Amerika. Charlie Wilson er i følge filmen den kvinnnekjære og whiskyvennlige kongressmannen fra Texas som overtalte USA til å gi muslimske fundamentalister i Afghanistan moderne våpen sånn at de kunne slå russerne.

Vi skal la den historiske skadefryden ligge, for Nato-beiben Kristin Halvorsens skyld. Dette er guttenes film.

Tom Hanks spiller Wilson med en uskyldig, forskrekka ego-eleganse som vil kunne få menighetsforstandere til å abonnere på Playboy, om de ikke gjør det allerede. Hans joviale hedonisme og vennlige dorisknalling er så sleipt skildret at du vil føle deg frigjort fra din gode smak. I selskapet hans opptrer også geniet Philip Seymour Hoffman, en mann som ble laget for å skrive kjønnsord på dametoalettene i Oxford uten at det virker annet enn virilt. Disse to skuespillerne hører sammen som Helan og Halvan, og de gjør den idiotiske filmen til en slags behags-orgie.

Hanks spiller altså en vennerik, men prinsippløs politiker som plutselig bruker ekstratid på bakrus-motivert idealisme. Han blir rørt over afghanere i pakistanske flyktningeleirer og bestemmer seg for å legge ned Sovjetsamveldet. Men ingen må vite at CIA forsyner muhajedin (hellige krigere) med stasvåpen, så selv om afghanere vil stryke Israel så fort fra kartet at Google Earth ikke ville klare å følge med, får han en israeler til å leve anti-helikopter-raketter til frihetskjemperne i fjellsidene.

Politikeren kjenner også den rike høyre-fundamentalisten Julia Roberts, som trenger Gud på amerikanernes side og regner med at han kan overtales med stram kjole og banalkristen retorikk. Det er nydelig gjort, og til alt overmål har Tom Hanks et skjørtekort sekretærkorps som kan føre til at Kvinnefronten sender slør til taliban.

Ikke tenk på hva Gorbatsjov egentlig gjorde med verden da han overlot Afghanistan til Vesten og slapp løs popsangere fra Armenia på det frie Europa. Dette er en kosefilm for de med svekka korttidshukommelse. 2007.

Due date

TVNorge 00.30

due date lewis galifaniakis

Zach Galifianakis vil kjøpe weed av Juliette Lewis.

terning 5 liten Først en livsstil-politisk kjønns-presisering: Denne filmen kan ikke bli ukontrollert morsom, for fødsler er ikke vittige, de er dypt kvinnelige og ikke noe å tulle med. Derfor ville humoren ha fungert mye bedre om Robert Downey jr egentlig skulle rekke hjem tidnok til at en kamerat i Risa leverte et billass pukk. Nå føler vi en arketypisk forferdelse ved utsiktene til at han ikke rekker Bridget Moynahans fødsel.

Men OK. Downey jr. er en framifrå filmfyrste, og han klarer å spille hastverksprega husbond på tur uten at du føler sjenerende medlidenhet med verdens eggceller.

På flyplassen treffer han den sosiale smerte-eksperten Zach Galifianakis. Han spiller den sorten utilbørlig komedie-ungkar som ble satt til verden av pedagogiske grunner: Han oppdrar deg til aldri å snakke med fremmede, sjøl om de blør fra halspulsåra, sjøl om de stjeler napoleonskaka di eller tilbyr deg å låne ipaden. Mannen har med kose-ape på flyet, og han har et skjegg som man kan skjule hamstere i, eller redebyggende fugler som stris, kar og gjøke. Han kunne vært barne-TV-vert.

Fordi den kontaktsøkende idioten bryter innestemme-regelen på terrorist-trua fly, får ikke Downey jr. fly hjem. Han må kjøre bil med idioten. Han må være med når den uønska anti-vennen ifølge moderne komedieprinsipper kjøper hasj hos Juliette Lewis – og han ender faktisk med å stjele en meksikansk politibil og taue en grensepost inn i USA. Doney jr. må se på da Grafnisikasus onanerer i bilen for å få sove, han må få bank av en mann i rullestol. Egentlig er det ganske morsomt, og manusforfatteren holder en viss stil: De to mennene sjekker faktisk ikke opp tvilsomme motelldamer i Kalleanka-biotopen langt fra folk.

Underveis skjer det behagelige ting som at regissøren spiller Neil Youngs utrolig vakre «Old man» til bilkjøring, og da det ansvars-visnende motorveiparet forvrenger sine hjerneceller med urter, kommer sannelig også Pink Floyd.

Filmen får en sentimental vri til slutt, og den er egentlig like pinlig som da Obama ble valgt til president, men er det moro? Ja, det er moro nok. 2010.

Førskolepurk

Viasat4 22.00

førskolepurk

Antakelig ett av de mest uskjønne bildene på internett og et bevis på at menn ikke bør danse. Noensinne. Takk, Arnold.

terning 4 liten Overfor denne filmen kapitulerer jeg. Arnold Schwarzenegger ble konstruert (delvis av seg selv) for å glede 12 år gamle gutter. «Kindergarten Cop» ble filmet for å hensette de samme 12-åringene i en tilstand av euforisk henrykkelse. Ingen har noe å stille opp mot det. Søte unger og svære menn er ellers en miks som først og fremst appellerer til foreldrede kvinner, men «Førskolepurk» framfører et viftfavnende og hemningsløst publikums-frieri som til og med forsøker å vinne sympati på Schwarzeneggers skremmende røntgensmil, og langt på vei klarer det. Den bytøffe narkopurken John Kimble reiser på landet for å finne ei adskilt gangsterbrur med liten gutt. Der må han ta seg jobb i barnehagen. Det er selvfølgelig for tøft for ham, men også vanedannende vakkert. Siden dette på sett og vis handler om Gulliver i Jentenes Land får Schwarzenegger god støtte av førstedivisjons-fruer som Penelope Ann Miller og Pamela Reed (den egentlige stjerna i filmen, som Arnolds partner). Fordi den er ukas første barnefilm, har den naturligvis 15 års aldersgrense. Førskolelærere vil like at de endelig fremstilles med menneskeverd, men mislike at faget deres kan forbedres av en udanna purk med fløyte. 1990.

Wild wild west

TV2 Zebra 21.00

wild wild west

Kevin Kline og Will Smith i vest.

terning 5 liten Hvis jeg ikke husker feil, fantes det i barne-TVens pionertider en fyr som het Professor Balthasar og oppfant visuelt vellykka tungvintheter. «Wild wild West» er en Balthasar-film. Den befolker det ville vesten med en fargerik skare anakronistiske vitenskapsmenn, og de oppfinner Chitty Chitty Bang Bang-vintheter som ville ført til utvida ampere-tenning for Petter Smarts lille hjelper.

Regissøren Barry Sonnenfeld er en mann som antakelig tapte sitt enkle (tikk-takk-tikk-takk) urhjerte til «Disse dristige menn i de farlige fly» og andre urimelige sekstitalls-forsøk på å underholde folk uten å bruke hjernen. Han har sett «Tilbake til fremtiden». Han har sett Agathon Sax. Han liker frodig barnehumor og utkledde, groteske eventyrskurker. Han liker tanken på at ego-skuespilleren Kenneth Branagh skal spille en ond professor uten bein, en slags dr. Nemo fra prærien, en siklende Blofeld med sørstatssympatier og statarisk ordforråd.

Will Smith og Kevin Kline står til hverandre som komla og bacon. Klines fiffige femininitet matches fint av at Smith snakker og oppfører seg som en sosiologisk analyse av moderne by-negres parodiske maskulinitet. De er begge agenter for president Grant. Det betyr at de oppsøker klassiske western-buler der forgjengere for de ansatte i bygg og anlegg fiser rundt i fillete undertøy og fornøyer seg med kjøpelige korsett-kvinner som viser alt unntatt integritet.

I vesten fins en mengde overraskende oppfinnelser. Den minst velkomne er nittitalls-påfunnet Salma Hayek. Hun kom surfende på salsabølga som wallpaper-pynt i nerde-pcer og ble akutt tilgitt at hun ikke kan spille film. Hayek er ei sann plage.

Til gjengjeld er både Smith og Kline synlig lykkelige over å ha unnsluppet for eksempel hovedrollen i «Forrest Gump 2: The making of a president», så de gjøgler seg rike og glade i en fargerik film som det går an å glemme mens man ser den uten at det gjør én ting. 1999.

The hangover

Max 22.00

(L-r) ZACH GALIFIANAKIS as Alan, ED HELMS as Stu and BRADLEY COOPER as Phil in Warner Bros. Pictures' and Legendary Pictures' comedy "The Hangover," a Warner Bros. Pictures release. PHOTOGRAPHS TO BE USED SOLELY FOR ADVERTISING, PROMOTIONAL, PUBLICITY OR REVIEWS OF THIS SPECIFIC MOTION PICTURE AND TO REMAIN THE PROPERTY OF THE STUDIO. NOT FOR SALE OR REDISTRIBUTION.

Zach Galifianakis, Ed Helms og Bradley Cooper våkner dagen etterpå.

terning 5 liten Filmer som dette skal ikke være vellykka. I Bibelen står det at komedier om utdrikningslag i Las Vegas skal være med Ashton Kutcher og Seann Se-På-Den-Teite-Kjeften-Min, og de skal inneholde sjonglering av analfabetiske ansiktsuttrykk og damer med tynne stemmer, tynne bein og bryster som ble laga av resirkulert skumgummimadrass.

Så har regissøren Todd Phillips gjort det utopiske: «The hangover» handler ikke om alt det russegalne som guttene gjør i en luksus-suite i Vegas, den skildrer hva som skjer dagen etterpå, da de oppdager at de har mista brudgommen. Jeg satt ytterst på stolkanten. Jeg bet bordplate. Jeg skalv nervøst i den forlengede marg fordi jeg ikke trodde de ville klare å holde seg til ideen. Men de gjorde. «The hangover» er gjennomført med stilistisk eleganse og overlegen tilbakeholdenhet. Sånn skal komedie lages.

Bradley Cooper er vanligvis et argument for å stenge Blu-ray-en og gå til sengs. I denne filmen spiller han den overfladiske skolelæreren, og det passer han til. Justin Bartha er den ekornsøte lille brudgommen som egentlig ikke ville drikkes ut, for det er ærlig talt en blodharry ting. Ed Helms spiller en hustruknust tannlege som våkner i den suiten bare han har betalt for og oppdager at det er ei høne på rommet. Zack Galifianakis har John Belushi-rollen; han er dyret i den åpne baren, mannen med det fordomsfulle gymnaster kaller bodymass og dansk skjegg.

Guttene kommer til plastbyen til tonene fra «Who let the dogs out», og de lover tusen års taushet på taket. Så våkner de altså til en dag med høne og andre rovdyr på rommet, en skrikende bebi og en enerverende mangel på brudgom. Etterforskningen starter, og den innebærer blant annet at Mike Tyson lytter til Genesis og vil ha tigeren sin igjen. Dessuten har de naken japaner i bagasjerommet.

Skuespillerne er behagelige, vitsene er faste og fine, vulgariteten er tilbakelent og tilfeldig. 2009.

Rock star

Max 00.20

rock star

Jennifer Aniston ser ut som uventa regnvær sammen med Mark Wahlberg.

terning 4 liten Mark Wahlberg tar «Boogie night» en gang til, men denne gang spiller han en veltilpassa, smilende heavy-fan som blir vokalist i sitt favorittband. For at vi skal få nok et innblikk i det søte livs surhet, tar gutten Caligula-ruta mot botn om igjen.

Men Wahlberg synger sjøl i denne filmen. Han smører seg med hvit leppestift og mascara, han har verdens mest forståelsesfulle foreldre og en detaljinnsikt i bandet «The Steel Dragons» som nærmer seg Arne Scheie. En dag hiver det vokalisten sin. Og så får Wahlberg sjansen, mens den smarte dama hans, Jennifer Aniston, står der ved siden av og blafrer ironisk og urolig med åtittallsvipper på størrelse med flaggermusvinger.

Det er noe destruktivt og melankolsk med filmer som dette. De insisterer på at alt som virker kjekt bare er dritt. Hvis Hollywood hadde laga filmen om Kjell Inge Røkke, ville han ha vunnet Rosenberg, men tapt Celina og gjort skade på sin sjel. 2001.

No strings attached

FEM 21.00

no strings attached

Ashton Kutcher med Natalie Portman. De kler hverandre.

terning 1 To menneskegrupper vil få problemer med denne ubeskrivelig usjarmerende kopulasjons-katastrofen. Det er de som så Ashton Kutcher i Seventies-serien og syntes han var søt&rar fordi tilbudet ikke er bedre om ettermiddagen. Så er det de lettlurte som lot seg trende av «Black swan» og syntes Natalie Portman så ut som et levende vesen. De teite og de naive vil sette seg sjøl i vranga og hoste seg opp.

Kutcher spiller TV-produsent for heiajenteshow. Han har Kevin Kline som pappa, og pappa har seg med Ashtons eks, og dermed går sønnen inn i et double dip-trauma som ender med at han våkner i den unge legen Portmans pussige kollektiv.

På morgenen har Kutcher og Portman sex som likner en mislykka sandvolleykamp, men som altså er en forsinka 9-årings-protest mot at foreldre har sex. Det ser ikke godt ut. Hunder er bedre til å imitere orgasmer enn de to stakkarene, og det er antakelig flere enn jeg som vil bli rammet av akutt tørrhet i skjeden.

Så bestemmer de seg for å være kåte og kyniske sammen i det uendelige. Men de må ikke føle noe. Denne handlingen er så vanlig at du får medisiner mot den uten resept. Du kan finne walk-throughs i bruktbutikker om den. Du kan finne den igjen i hieroglyfer og kladdebøkene til Petter Dass. 2011.

Et perfekt mord

FEM 23.10

perfect murder, a

Gwyneth Paltrow tenker mord med Viggo Mortensen.

terning 5 litenAction-regissøren Andrew Davis første forsøk på silkekrim henger fra hverandre som et slags trailershow. Den viktigste delen av filmen er en slags erotisk krim-intrige mellom Michael Douglas, ektedama Gwyneth Paltrow og hennes elsker Viggo Mortensen.

Den utføres med et velgjørende alvor som kunne vært en feiring av at utroskap ble gjort til universitetsfag. Michael Douglas har en diksjon som kunne få ordet høyesterettsjustitiarius til å virke naturligere enn «Rapp er flink», og han har fått tildelt replikker som er så utkrøpent formfullendte at man får lyst til å reise seg og rope «Author! Author!». Han er dessuten rik.

Paltrow jobber for USAs FN-ambassadør som en blanding av sekretær og volve, og hun har en slags slåpen sofistikasjon over seg som står i motsetning til sex og får kjærlighetsakten til å fortone seg som ekstrem lederopplæring. Hun er også rik.

Viggo Mortensen er opprinnelig dansk, han er fattig, vakker og kunstnerisk og uttaler ord som om han nettopp spiste for varm pizza. Mortensen er jokeren i den autoritære mannen og den litt naive dama sine liv, og plutselig oppstår mord-bestillinger.

Krim-delen av filmen er ålreit.

Som et slags nostalgi-innsmett dukker imidlertid britenes Poirot, David Suchet, opp og er svartøyd, arabisk politietterforsker uten mening og mål. Han bare går der og ser ut som han vet alt og vil ikke si det til noen, antakelig fordi amerikanerne i sin tid bombet Tripoli. Han er idiotisk.

Det samme er den påplussa thriller-slutten med en slåsskamp som i all sin ufrivillige humor minner om en annen Douglas-film, «Rosenes krig».

En påminnelse, for sikkerhets skyld. Folk som går mye på kino er nødt til å bli patologiske samlivs-pessimister. Slapp av. Det går an. Det går an. Det går an… osv. 1998.

Lørdag 14.10.– En rikholdig lørdag der nesten alle er med

 

Charlie Wilson’s war

NRK1 23.20

terning 5 liten Først vil jeg også denne gang beklage overfor befolkningen i Oslo: Det er ikke bevisst at vi drar med oss Stavanger-vær når vi for en gangs skyld kommer til hovedstaden for å føle storbyens ujevne fastfood-puls og henrykkes over nye butikker. Det er en ulempe ved vestlendinger at unødvendig nedbør klistrer seg til skjebnen vår som angstsvette, og uansett hvor vi kommer i verden, føler vi dette paradoksale ansvaret for dårlig vær. Hvis vestlendinger har sol i syden, kjenner de de samme uroen som folk som har gjemt seg under smeltende snø: Nå ser de oss snart. Jeg bare nevner det. Blå himmel over østmarka nå, og de nymalte bladene ser ut som stillbilder, men egentlig holder de pusten. Nå går ha snart ut.

Men. Til filmen.

charlie wilsons war

Julia Roberts som politisk interessert overklasse.

Har du ikke lyst til å se en film som gjør at du føler deg intelligent hver gang du ler? Jo. Du vil.

Gjør som med thrilleren «The kingdom». Glem politikken. Hollywood og politikk er som nonner og kondomer, de trenger ikke hverandre. Men Mike Nichols har laget en film om CIA’s hemmelige opprustning av afghanske fundamentalister som det virkelig er sprit i. Det er ikke helt riktig at vodka dreper C-vitaminene i appelsinjusen, og det går sikkert an å finne en mening med denne filmen, men først og fremst er den festlig:

Tom Hanks spiller en fritidsorientert playboy-politiker fra Texas, omtrent slik Paul Newman var guvernør i «Blaze». Han starter i naken-pool med playboyforsider og ressurs-strippere, men før du vet ordet av det, gror mannen interesse for de afghanske opprørernes kamp mot kommunismen (jeg lærte hjemme at russerne forsvarte en lovlig valgt regjering, slik Nato gjør nå, mot fundamentalistiske opprørere). For å gjøre en nydelig utbrodert politisk lobby kort: Den hjertegode humanisten Charlie Wilson, som ansetter sekretærer etter brystmålet, klarer etter hvert å skaffe både én milliard dollar og israelsk-kamuflerte supervåpen til mujahedin. Bang. Sovjet taper krigen. Fundamentalistene tar over. Bang?

Så hva gjør denne deprimerende fortellingen til en av sesongens vittigste filmer? Tom Hanks. Han velter seg i den godlynte politiske satiren som sel i issørpe. Nok en gang: Det finnes ingen mening med USA hvis ikke Tom Hanks fantes. Han overgås nesten av Philip Seymour Hoffman, som spiller gresk CIA-er og storkjefta utenriks-ekspert som om avskyelighet var en guddommelig gave. De to gjør «Charlie Wilson’s war» til en humre-begivenhet, og når filmen er slutt, kommer du til å gå rett inn igjen for å se den én gang til. 2007.

One day

NRK2 23.30

one day

Anne Hathaway og Jim Sturgess på strand. Osv.

terning 1 Denne filmen hadde jeg også alvorlige fordommer mot, i og med at jeg hadde sett den før. Men jeg liker egentlig Anne Hathaway, og jeg liker egentlig Jim Sturgess, og egentlig liker jeg romantiske komedier med kule folk som kombinerer moderat avkledning med en slags flørtete stand up. Det hjalp ikke. Danske Lone Scherfig har laget en psykologisk tvilsom konsept-komedie; det vil si at den består av form i stedet for poeng. Hathaway og Sturgess har post-eksamensk nestensex en gang i fortida, og så får vi se dem på samme dato i følgende år, som om de var fanga i en litt håpløs Facebook-extension. I løpet av den tida utvikler de så stor kulturell fjernhet at det fører til kjærlighet. Nei, jeg kjøpte heller ikke den.

La oss se på hva filmen lærte oss:

Når en komedie starter med melankolsk klunkemusikk og du får følelsen av at du er i begravelsen til den stygge andungen. Når jentunge-hovedpersonen bærer designerversjonen av bibliotekar-brillen for at vi skal skjønne at hun er intellektuell og ikke tenker på toalett-seter når noen sier 3,14. Når dama sier at hun har drukket for mye vin, men uttaler Dexter prikkfritt. Når hun kakler som Brenda Blethyn under nakenbading. Når menn kommenterer damers kjole. Da vet du at det blir en teit slutt. Og det blir det. 2011.

Scott Pilgrim vs. the world

NRK3 21.30

scott pilgrim vs the world

Michael Cera med lyssverd.

terning 4 liten Denne lille ungdomskomedien hermer ikke virkeligheten, men den klisser betraktelig med uvirkelighetsdyrkingas sentimentale esoterisme. «Scott Pilgrim vs. The World» starter med EGA-grafikk og Star Wars-temaet i Commodore 64-lyd. Meta meta meta. Det er bare så 2000! Det er som å lage «8 mile 2» med Justin Bieber. Vel, det har man visst gjort.

Michael Gjesp Cera spiller den barnslige noenogtjueåringen Scott Pilgrim som spiller i et kanadisk gutteroms-band med en fyr som heter Stephen Stills og Young Neil. Hihi. Meta-meta-manisk for mumlere med stygge bukser. Gjesp Cera bor med den homofile Kieran Culkin og han dater en kinesisk syttenåring.

Men en dag får han se den über-kule Mary Elizabeth Winstead som har metapunkrosa lykketrollhår og fraværende emofjes. Han skjønner at hun er den utvalgte, men det viser seg at dama har sju ekser med overnaturlige krefter, og de må han bekjempe.

Dere som liker arcade-spill, vil finne dere vel til rette i det effekt-banale sammensuriet som følger. Regissøren hermer etter bevegelsene, lydene og tegnefilm-effektene i arcade-dueller. Vi som spiller dataspill med handling, blir heller litt frustrerte av en hel dag med folk som skvetter støyende rundt i et altfor lite rom der gigantiske masterbeist blir truffet av bein og armer mens elektronikken buldrer illevarslende som utemma kraftverk.

Kamper på film skal føre til noe, de skal ikke feire en annen genre. Men dette er en ikke-film, og jeg har en fornemmelse av at fansen liker den på samme måten som når 87-åringer får se svart-hvitt dokumentarer fra annen verdenskrig. Det er ikke det som er på skjerm eller lerret. Det er følelsen av å bli feira som fenomen. 2010.

American sniper

Norsk TV2 22.50

american sniper

Bradley Cooper sikter på fiender.

terning 4 liten Chis Kyle er en amerikansk snikskytter som ble en legende i Irak. Han traff mye på langt hold. Hjemme igjen i USA har han trøbbel med å bli kvitt krigen inni seg. Bradley Cooper har hovesdrollen i det biografiske dramaet. 2014.

Pirates of The Caribbean: Curse of The Black Pearl

TVNorge 21.30

pirates of the caribbean curse of the black pearl

De som burde blitt et par: Keira Knightley og Johnny Depp.

terning 5 liten Johnny Depp spiller en sjørøverkaptein som har fått seg en smell for mye. Kanskje var det sola, kanskje var det rom’en, kanskje var det noe annet som jeg ikke skal røpe. Men han er blitt litt skev av det. Mannen duver sjøsjukt som ei rundbånna danmarksferje. Øynene hans har en slags innvendig dokke-skjeling, og han snakker slik Bob Dylan synger, nesten uten konsonanter og med vage diksjonsgrenser. Øynene hans er sminka med kolbiter, sjørøverutstyret er gypsy-galent, trash-galant og småjålete. Det er som om Depp har transponert dop-rollen fra «Frykt og avsky i Las Vegas» til marihuanafarvanna i Karibien.

Det likner ikke på noe du har sett. Fra det øyeblikket da han seiler til kai i masta på sin egen båt, er kaptein Jack Sparrow en sprelsk stumfilm-spøk, og han får filmen til å forlate den vellagte fektekomedien og bli en surrealistisk genistrek. Ikke en grothsk genistrek. Mer slik Lillebror tegnet en sau som har ull.

Jeg skal ikke vase vekk mye regnskog på handlingen, sjøl om den faktisk er selvironisk på samme måte som alt det som skjedde i «A knight’s tale». Gutteband-trynet Orlando Bloom spiller sverdsmeden Will Turner, som er forelska i guvernørens fotballfriske datter Keira Knightley. Den dagen da hun skal forloves med offiseren Norrington fordi forlovelse med offiserer er noe skikkelige jenter må gjennom for å bli voksne, dukker kaptein Sparrow opp og forkludrer det meste.

Filmen er en påminnelse om utendørslivets utrolige herligheter. Her er så mye skjønn sjø. Bølger kjærtegner skutesider på en måte som vil drive markelldorgere og eks-matroser til øye-flo. Utsikten fra guvernørdatteras pikerom er vakrere enn fjordtomt på Gausel. Lokalbefolkningen i den britiske kolonien ser ut som en blanding av Astrid Lindgren-skurker og Dickens-veteraner. Sett av tid. Len dere tilbake. Nyt. 2003.

Just my luck

TV3 19.30

just my luck

Lindsay Lohan og venninner gjør jeneting.

terning 2 liten I rettferdighetens misbrukte navn: Denne filmen er laget for jenter som er så unge at de ikke trenger deodorant og som tror at å miste dyden betyr at tannstrengen skal av. De er grønne som rips i juni, og de liker ting som fører til filmatisk anoreksi for alle som ble født etter 1990.

Denne anmeldelsen gjelder dem ikke. De er så unge at de ikke trenger se gode filmer. Når de blir 14 begynner alvoret.

Lindsay Lohan tilhører de siste Hollywood-åras mange sakkarine hvetebakverk, og derfor ser det egentlig litt Alene Hjemme ut når hun bruker så mye morgensminke at ansiktet likner et langvarig nachspiel. Lindsay er blitt 20 år, og det betyr at 12-åringene allerede lurer på om kragebein-fregnene hennes egentlig er leverflekker. Hun må smøres og vokses. Vel. Sånn er det. Lohan spiller en markedsføringsdame som blir forfulgt av pervers flaks. Det er ikke poenget. Poenget kommer nå: Chris Pine fra «Princess diaries 2» blir forfulgt av patologisk uflaks. Etter en del svermeriske, plaprende flaksinger havner Lindsay i sitt eget lanseringsparty der hun kysser den uheldige så muntlig at han blir den heldige og hun havner i Old Bail-me. Men han får så mye flaks at han klarer å mænædsje fram et britpop-band som heter McFly.

Så begynner u-ung-gåelighetene (hoi!) å gå hverandre på nervene. Etter at Æsjli (Lohan) har hatt ødeleggende uflaks lenge, kysser hun Djæik (Pine) en gang til, og dermed sitter både han og bandet i smørja igjen. Men så finner dama ut av ting, og så dadada. Den røper vi ikke.

Dette er en one joke-film, og alt avhenger av skuespillerne. Lohan er over omtrentlig flink. Pine ser ut som millenniets Rob Lowe og har så svære pupiller (hva spiser den mannen?) at det likner åpen hjerne. Venninnene til Æsjli piper og plaprer med stemmer som minner om skrensehvin fra veldig små biler, og afro-kubanske Faizon Love spiller vittig feit-neger med to meter midje.

«Just my luck» er en klokkestopper. Du rister på uret. Du forsøker å trekke det opp (man gjør ikke det lenger). Det går fremdeles dobbelt så seint som det pleier. 2006.

Indiana Jones og krystallhodeskallens rike

TV3 21.30

Indiana Jones and the Kingdom of the Crystal Skull

Innendørs-tur med Harrison Ford og Cate Blanchett.

terning 6 liten Når alt kommer til alt handler det ikke om hvem som var bedre før, og hvorfor småløper den tilsmussede afp-eren rundt i jungelen. Det er sånn: Blir det akkurat så stilig som du hadde trodd? Ja. Likner det en skikkelig Indiana Jones-film? Ja. Greit.

Først om Harrison Ford: Hvis han hadde framstilt en 31 år gammel hundremeterløper, ville skuespilleren havnet utenfor alderstroverdighetens grenser. Men så lenge 66-åringen spiller en bevegelsesflink og utelivstrenet arkeolog i 60-års alderen, bør det være grunnlag for å akseptere at han ikke bruker gåstol. Se på professoren Arne Næss. Han ville også ha løpt fra Stalin for tretti år siden, som het tredve da.

Dessuten er det ungdommen Shia LaBoeuf som gjør de verste stuntene. Året er 1957, og LaBoeuf kommer motorsyklende inn i handlingen i et naturtro Marlon Brando-kostyme (The wild one, 1953) og slenger seg på forskerkjerra mens han på femtitalls-greaseres vis sjekker Fonzie-frityrenhan har på hodet ved hver merkestein.

For Spielberg er antakelig denne fjerde Jones-filmen den morsomste, for 1950-tallet er en periode regissøren husker og antakelig har et forhold til. Den oppskriftsmessige actionstarten skjer i en prøvesprengningsby i Nevada, etter at russiske spioner har åpna en Roswell-kasse som faktisk ikke inneholder John Waynes nedfryste kropp, men et av USAs viktigste fantasi-ikoner; den hemmelige marsboeren i FBI-kjelleren. Så smeller atombomba, og deretter vet vi at arkeologen antakelig døde av kreft seint på 1960-tallet.

Etter åpningsrushet skal enhver Indiana Jones-film ta seg fint hjem til Universitetet, og det gjør også denne. Der treffer Jones den selvsikre LaBoeuf, som kan fortelle ham at kollega Oxley er kidnappet i Sør-Amerika.

Dermed forlater filmen USA slik den også skal, og med KGB i hælene drar det velkomponerte eventyrparet på en hvileløs action-tur som antakelig ville ha bekymret fagfolk i bedriftshelsetjenesten på Arkeologisk Institutt. Don Del Oro har en peruviansk gullby liggende, og ved hjelp av uforståelig oldisgrafikk som utmerket godt kunne ha prydet norske landslagsskjorter, blir det klart for de reisende at de absolutt må ferdes i den tjukkeste apejungelen, langs de skumleste hengekløftene der de fæleste skorpionene og de mest illsinte mordermaurene deler verdensdel med overvintra innfødte som ellers bare slår leir i gamle numre av National Geographic. Det er voldsomt, det er mildt ironisk og dobbel-retro, for tilbakeblikket i genren går nå både til de foregående filmene på åttitallet og til de elitistiske eventyrerne i mellomkrigstida. Dette er jøggelen, som er den delen av den tredje, fjerde og femte verden som alltid tilhørte den hvite manns velutdanna og pedagogiske nedlatenhet. De har så rare guder i utlandet. Men turistene er fine.

I busken treffer Jones på den religiøst forheksa John Hurt, som ser ut som Myggen om tretti år eller Lillebjørn Nilsen i fjor. De overmenneskelig tilstedeværende russerne har dessuten fanget Marion fra «Jakten på den forsvunne skatten», og det blir en virkelig familiefryd å se igjen Karen Allen, spekkmjuk og bondebreid og illsint. Med flere folk følger større fart og et formidabelt klimaks der også Spielberg-avkommet E.T. får lov til å være med. Jeg begriper ikke at noen kunne bli skuffet av dette.

Nevnte jeg Cate Blanchett? Hun spiller russerinne med solbriller, en skapning som riktignok ikke fantes på 1950-tallet, men det gjorde heller ikke den nazi-inspirerte new age-kommunismen som hovedskurken i filmen bekjenner seg til. En ålreit rollefigur som aldri tar seg helt opp – men det gjorde ingen skurker i Indiana Jones-filmer. De karismatiske psykopatene tilhører nittitallet.

Det behagelige og beroligende med filmen er at Spielberg ikke eksperimenterer. Han lager ikke en Indiana Jones-film for vår tid med innvollsromantikk eller Biel-ige tskjorte-eksotismer.

Regissøren holder seg til genren og komponerer en gammeldags film som like gjerne kunne ha blitt til i 1988. Handlingen består av pustevanskelige roller-coaster-rides (som på norsk blir det fonetisk ubrukelige berg- og dalbane-turer), der folk og redskap skvetter generøst rundt på den kultivert ironiske måten som aldri fører til at ubalanserte publikummere går hjem og kveler katten etterpå. Innimellom farts-etappene sperrer Harrison Ford med blikket på den gode gamle Indiana-måten, og så slår det deg: Han var jo egentlig alltid en gammel mann som løp litt rart.

Filmen er en potent nostalgitrip og en skjønn tidsreise, og hvis jeg ser ut av vinduet nå, kommer det folk forbi som spiller «China in your hand» på kassett-walkman. 2008.

Terrorpatruljen

Viasat4 22.10

terrorpatruljen nighthawks

Kul anti-terrorist. Stallone.

terning 5 liten «Nighthawks» er faktisk en spennende og vellaget terrorist-thriller fra 1981. Sylvester Stallone og Billy Dee Williams er New York-politimenn som forsøker å få has på den internasjonale terroristen Rutger Hauer. Lindsay Wagner og Catherine Mary Stewart er også med. 1 time, 39 minutter.

Waist deep

Viasat4 00.05

terning 3 liten «Waist deep» er ikke akkurat noen god actionfilm, men den klistrer. Som pliktseer beveger man seg fra det irritert likegyldige til en motvillig medlevelse, og det er ikke verst. Regissøren Vondie Curtis-Hall laget i sin tid «Glitter» med Mariah Carey, så han burde vært arbeidsledig. Men hovedrollen spilles av Tyrese Gibson fra «2 fast 2 furious» og «Four brothers», og han er ei stjerne på vei oppover, sjøl om han har færre ansiktsuttrykk enn grandiosa.

Handlingen forteller om en straffet sikkerhetsvakt som må forsøke å få den kidnappa sønnen sin tilbake fra sadistisk gjeng-lord. 2006.

Mission impossible 2

TV2 Zebra 21.00

mission impossible II

Tom Cruise er en mc-mann.

terning 5 liten Å se en John Woo-film er fremdeles bildelek med Newton. Ikke Thandie Newton egentlig, sjøl om hun spiller en hovedrolle i denne filmen, men han med eplene. Hong Kong-regissøren får alt til å sveve. Tyngdekraften oppheves eller forsinkes for folk, duer, våpen, støv, motorsykler og biler, alt. Han får også alle til å maskere seg som i «Face/off». Folk kler av seg plasttryner to ganger for hver gang de skifter Versace-skjorte.

Tom Cruise starter denne filmen som en etablert agenthelt. Han henger etter nyspisste fingertupper og godt håp i en eller annen fjellvegg da sjefen Anthony Hopkins dropper ham et par designer-solbriller med neste oppdrag. Terrorister har kapra motgiften til farmaskurkenes hjemmelaga dødsvirus. Cruise får i oppdrag å rekruttere den litle førtikilos-tjuven Thandie Newton og instruere henne til å infiltrere, eller noe som likner fælt, eks-elskeren. Regissøren Woo ser på tarantella mens det skjer, og fryder seg. Cruise og motstanderen Dougray Scott utfører rustfrie ridder-ritualer fra gryntende motorsykler etter at helten sjøl har sålesurfa på asfalten. Derpå følger sakte hannekamp. Dette er en særegen underholdningsform, og den funker for menn, men også for folk. 2 timer. 2000.

Pale rider

TV2 Zebra 23.30

pale rider

Clint Eastwood som Herrens hevner.

terning 5 liten «Pale Rider» er en virkelig staswestern for de svært kresne. Clint Eastwood regisserte og Clint Eastwood har hovedrollen i et slags mytisk, halvreligiøst actiondrama om en mytisk fremmed som kommer og hjelper undertrykte småfolk, som om han skulle være Herrens engel med rifle. Michael Moriarty, Christopher Penn og Carrie Snodgress i andre roller. 1985. 1 time, 53 minutter.

Derailed

TV2 Livsstil 21.00

avsporing  derailed

Nei, det gikk nok ikke så bra. Clive Owen og Jennifer Aniston.

terning 5 liten Jennifer Anistons skjebne er til å bli ufrivillig klok av. Dama ble forlatt av Brad Pitt, og derfor liker ingen henne lenger. Det skulle vært omvendt. I en anerkjent feminist-vestlig medlidenhets-kultur skal det være sånn at jenter som blir fragått av kjendismenn fordi menn heller vil ha Angelina Jolie, har krav på å bli valgt til den første kvinnelige paven. Men ikke Aniston. Hun glapp bare karismaen sin.

Aniston er ikke spesielt god i denne filmen heller. Clive Owen bærer en paranoisk-sadistisk thrillerkrim-handling med et forskrekka ansiktsuttrykk som han egentlig burde ha spart til den dagen Jesus kommer igjen. Men OK. Hvis Jesus velger å gjøre som The Rolling Stones, betyr det bare at enda en mann med spansk navn og null arbeidstillatelse dukker opp i California, og da er veien til grensen kort.

«Avsporing» handler om en så ubegripelig dum ektefelle at han antakelig kunne vært sann. Etter at ei Vanessa-slepen dame har betalt for ham på commuterbanen, gir han seg i kast med et seksuelt sidesprang som ikke bare er forkomment, men dessuten befridd for hormonell sannsynlighet. Aniston som draktkledd børsbestyrerske ser ut som et ereksjonshindrende middel, og det føltes så pinlig da hun og Owen skulle ha sex at jeg gikk ned på kjøkkenet og vasket opp ei lapskausgryte. Heldigvis kom Vincent Cassel hoppende som koital avløser. Deretter ble Owen så ubarmhjertig utpressa at han tok ut sparepengene som skulle gått til syk datters nyre. Det er en slags utroskapsrekord. Han stiller bak Hitler på lista over de som blir tilgitt på den ytterste dag.

Filmen fra Chicagos glitrende krystallrev og dopstinkende bakgater er verken dårlig eller sannsynlig. Men det følger imponerende mye fysisk energi med Clive Owen. 2005.

Elsk meg eller stikk

TV2 Livsstil 23.05

something to talk about  elsk meg eller stikk

Julia Roberts seier det rett til han.

terning 4 liten Allerede i 1995 advarte jeg henne: Julia Roberts må passe seg, så hun ikke blir en ny Sally Field og kommer til å subbe lett-sjåvinistisk og sokkasegen rundt i misforståtte lett-dramaer der folk sier utvortes psykosoma-ting til hverandre og gresser sentimentalt og respektløst på feminismens grav. «Elsk meg ellr stikk» er riktignok en tidvis ganske underholdende hevn mot utro menn, en slags kvitbluse-snill amerikansk Fay Weldon-fantasi for mistenksomme hustruer, men den tuter innholdstomt som en trist tenortuba.

Nå er det ikke lett å komme uskadd fra en Lasse Hallström-film. Svensken laget en gang i tida «Mitt liv som hund», ble utropt til menneske og har siden jobbet i Hollywood hvor han har begått milde ting som kvinner liker rett før de skal ha menstruasjon eller begynne å grine.

Manuset er et bestillingsverk til Callie Khouri, som skrev «Thelma & Louise», og det er for pikete. Fordelen ved filmen er at det går an å like Julia Roberts stae lille tullemortryne sjøl om hun er sminket med geishabrunt i øyekrokene, at Kyra Sedgwick spiller befriende storkjefta søster, at Dennis Quaid er utstudert tåpelig, men ganske fin med det oppstasa formiddags-TV-håret og at Robert Duvall ser ufruktbar ut i jockeybukser og følgelig bekrefter fordommer omkring harde saler og hesteridning. Men den lille jentungen i filmen er tilsynelatende lobotomert, det finnes for mange prinsesse-hester allerede i verden og voksne kvinner snakker til hverandre som om de var tilbakeført til sovesalen for ekstra skikkelige unge damer på Solborg folkehøyskole den natta lyset gikk og Trine Lise sa eggstokk.

Premissene i filmen er dessuten passivt gåtefulle. Den lykkelig gifte Roberts oppdager at Quaid er utro midt på fortauet, og derfor blir hun sint. Faren hennes derimot er en slags heste-patriark av stødig borgerklasse som mener at kvinner må tåle denslags og ellers passe kjeften sin. Ingen fedre gjør sånt unntatt i matriarkaiske mareritt. 1995.

Due date

Max 21.45

due date lewis galifaniakis

Juliette Lewis og Zach Galifianakis kler hverandre.

terning 5 liten Først en livsstil-politisk kjønns-presisering: Denne filmen kan ikke bli ukontrollert morsom, for fødsler er ikke vittige, de er dypt kvinnelige og ikke noe å tulle med. Derfor ville humoren ha fungert mye bedre om Robert Downey jr egentlig skulle rekke hjem tidnok til at en kamerat i Risa leverte et billass pukk. Nå føler vi en arketypisk forferdelse ved utsiktene til at han ikke rekker Bridget Moynahans fødsel.

Men OK. Downey jr. er en framifrå filmfyrste, og han klarer å spille hastverksprega husbond på tur uten at du føler sjenerende medlidenhet med verdens eggceller.

På flyplassen treffer han den sosiale smerte-eksperten Zach Galifianakis. Han spiller den sorten utilbørlig komedie-ungkar som ble satt til verden av pedagogiske grunner: Han oppdrar deg til aldri å snakke med fremmede, sjøl om de blør fra halspulsåra, sjøl om de stjeler napoleonskaka di eller tilbyr deg å låne ipaden. Mannen har med kose-ape på flyet, og han har et skjegg som man kan skjule hamstere i, eller redebyggende fugler som stris, kar og gjøke. Han kunne vært barne-TV-vert.

Fordi den kontaktsøkende idioten bryter innestemme-regelen på terrorist-trua fly, får ikke Downey jr. fly hjem. Han må kjøre bil med idioten. Han må være med når den uønska anti-vennen ifølge moderne komedieprinsipper kjøper hasj hos Juliette Lewis – og han ender faktisk med å stjele en meksikansk politibil og taue en grensepost inn i USA. Doney jr. må se på da Grafnisikasus onanerer i bilen for å få sove, han må få bank av en mann i rullestol. Egentlig er det ganske morsomt, og manusforfatteren holder en viss stil: De to mennene sjekker faktisk ikke opp tvilsomme motelldamer i Kalleanka-biotopen langt fra folk.

Underveis skjer det behagelige ting som at regissøren spiller Neil Youngs utrolig vakre «Old man» til bilkjøring, og da det ansvars-visnende motorveiparet forvrenger sine hjerneceller med urter, kommer sannelig også Pink Floyd.

Filmen får en sentimental vri til slutt, og den er egentlig like pinlig som da Obama ble valgt til president, men er det moro? Ja, det er moro nok. 2010.

Seven

Max 23.40

seven

Brad Pitt som ung og følsom.

terning 6 liten Hvis den eksistensielle turisten, religiøse Indiana Jones-forgjengeren og eventyrlig oppsøkende journalisten Dante Alighieri hadde levd i våre dager (fylte 731 år seint i mai), ville han antakelig ha skrevet mørke grøssermanus (grøssermani?) for Hollywood, og medlemmer av Bokklubben Nye Bøker ville ha skiftet fortau hvis de traff ham utenfor det intellektuelle Polet i Musègata.

De som har lest for mye Dagbladet går glipp av at «Seven» er årets varmeste film fordi den skildrer hvordan selv de desillusjonerte og kyniske tviholder på menneskeligheten, forsøker å gjøre det rette, kjemper for sin verdighet og for en mening med livet inntil de har brukt opp all motstandskraft og blir ondskapens ofre ved selv å utøve det onde.

Brad Pitt spiller en politimann som frivillig søker seg ned i helvete. Der jobber allerede den erfarne etterforskeren Morgan Freeman og ønsker seg vekk. Gwyneth Paltrow spiller Pitts hustru og er kanskje filmens viktigste person, for hun dyrker intuitivt håp og ålreite ting mens tunge tog får veggene i den sjabre lille leiligheten til å skjelve. Politimennene jager seriemorderen Kevin Spacey, en mann som myrder av religiøs renhet og representerer det vi vestlige humanister frykter mest; den hellig overbeviste morderen. Det skal få gale menn til for at et helt system blir ødelagt, for når store mennesker blir stilt overfor stor nok litenhet, blir også de små.

Som en vignett for filmen siteres Hemingway: «Verden er et fint sted og verd å kjempe for». Jeg er enig i det siste, sier Freeman.

«Seven» beskriver ubeskrivelige mord og et perverst sinn. Den er en vakker film fordi om den ikke er sommerlig oppmuntrende. Hvis du skulle komme i reise-shortsen din på busstur til Europa en gang, så ta ti minutter til å undre deg midlertidig over hvorfor det tyter groteske djevlehoder ut av de gamle kirkemurene. 1995.

Pelikanrapporten

FEM 21.00

pelikanrapporten

Julia Roberts oppdager verden med Denzel Washington.

terning 5 liten Det finnes bare to gode historier de siste to tusen åra. Den ene er Kennedy-mordet og den andre er Watergate. Forfatteren John Grisham har oppdaget denne selvfølgeligheten og brukt den i en slags kombilett-versjon der Julia Roberts får hjelp av journalisten Denzel Washington til å oppklare en devaluert versjon av døden i Dallas; frøken Detektiv møter Woodward/Bernstein. På sånne sunne historier kan det ikke bryte ut store sykdommer, og det eneste som egentlig skjemmer «Pelikanrapporten», er en voksende mistanke om at forfatteren har skrevet lengre enn bukseskrittet rekker og skildrer ting han ikke har greie på.

Som vanlig: Det gjør ingen ting. Siden historien ble til i Bush-tida, er det selvsagt ikke en president som blir myrdet, for ingen ville ha sørget over ham, men to miljøvennlige dommere. Mannen i det hvite huset er en tomsete olding som bruker det ovale rommet til å leke med hunden sin. I en sånn deflatert verden er kravene til troverdighet lave.

Med Julia Roberts i hovedrollen synker også behovet for høy fart, for hvis filmen hadde skyndtet seg, ville den vært ferdig fortere, og dama hadde reist hjem til Lyle Lovett. Vi som går rundt og tror på fullt alvor at Gud bare øvet seg da han skapte kvinnen for til slutt å lykkes med Julia Roberts (man trenger lang tid på noe som i utgangspunktet bare er et ribbein), nyter hvert sekund hun er i bildet. Den sarte, pusevare anti-Madonna’en trekker beina opp under svær genser i stolen og ser ut som noe vidunderlig uforløst til å holde litt i handa på hyttetur. Noen ganger likner hun Audrey Hepburn i «Prinsesse på vift». Noen ganger har hun fletter og ser ut som ei hverdagsjente med fett menstruasjonshår. Så lar hun det røde håret flomme som Vøringsfossen i motlys, og dermed spretter blomstene på Freuds grav sjøl om det er høst, og jeg røper ikke hvorfor.

«Pelikanrapporten» er Julias film, men Gamle Sement-tryne Denzel Washington er ikke så galen han heller. Sam Shepard spiller voksen elsker, og han er nesten den eneste som ville tåle det, ettersom han har Jessica Lange å reise hjem til etterpå. Dette er en thriller for estetikerne, og de kommer til å kose seg. 1993.

Gossip

FEM 23.55

terning 4 liten Lena Headey og Kate Hudson er mediestudenter som sammen med James Marsden setter ut rykte for å se hva som skjer. De mister snart kontrollen. 2000.

Fredag 13.10. – Normal filmfredag og fortell om en helt spesiell opplevelse

 

Mission: Impossible

TV2 Zebra 21.00

terning 5 liten Nei. Det finnes ikke noe som heter fredag den trettende. Det er overtro og hedenskap, så det hopper jeg over. I går var jeg for første gang i livet på en 4D-kino, en opplevelse for trampoline-trente under 30 år og et sjokk for alle andre. Vi snakket om det etterpå: Vi er vant med at Norge er et land for de med dårlig rygg og utilgjengelig dialekt. Alt er tilpassa de svakeste. Det er ikke 4D, og opplevelsen av å bli kastet rundt som et romskip i et svart hull var nesten politisk krenkende. De som ennå tror at Gerhardsen styrer Norge, kan ikke gå på 4D-kino, for der regjerer den mørke fyrste sammen med han som fant opp puberteten (en mann som har mye å svare for). Du blir dusja, du blir kasta rundt i et slags kiropraktisk eksperiment, prosjektiler farer forbi deg bakfra og stolen slår deg i ryggen med vilje. Etter fem minutter tenkte jeg: Dette er feil. Det skal nok ikke være sånn. Vaktmester! Men for første gang var jeg lykkelig for å slippe uskadd ut av en kino, og det er jo en opplevelse.

Men til filmen.

mission impossible

Tom Cruise svever i sin Pinocchio-scene.

Fra de tegnefilm-lune Praha-gatene (innskudd: der europeisk historie sjangler øldunstende sjølsikkert rundt og skryter av gamle kriger) til Bang Olufsen-jålete og Star Trek-fulle interiører i CIA-klosteret i Virginia: En utvunget og passe fleipete spionhistorie som neppe er god underholdning for Grete Faremo, men vil få Berge Furre til å nikke sitt 1814-skjegg langt ned i høringsreferatene.

Dette er stor underholdning fordi Tom Cruise er blitt en voksen guttunge med nesten like stor troverdighet som presidenten. Han opptrer som den moderne vestens Tom Mixefjes i utallige masker, og redder til og med ufortjente medlemmer av Lund-utvalget fra en verden i etterretningskaos. Skurkene er i ferd med å kjøpe alle agentlistene. Det er verre enn innsyn i Stasi-arkiver.

Mange stilige folk er med, handlingen bølger behagelig og elegant som østers i munnhulen og Brian De Palma har fått Emmanuelle Bèart til å se ut som en Bardot på salat og kolera. Hun har øynene til Faye Dunaway og munnen til Flipper, og vi skjønner at begge delene er nødvendige i en verden der man bør se alt og si minst mulig. 1996.

Meg eier ingen

NRK1 01.05

terning 4 liten Nei, dette har jeg ikke funnet på. Denne svenske filmen handler om en fattig stålarbeider på 1970-tallet, men mor går fra familien, og far går til grunne i sorg og alkohol, men ikke det en gang kan rokke ved kjærligheten mellom far og datter. Mange vil ikke kjenne seg igjen, men det blir sagt at dette er en hjertevarm film og at Mikael Persbrandt gjør sin største rolle. Jeg grøsser. 2013.

Scott Pilgrim vs the world

NRK3 23.10

scott pilgrim vs the world

Michael Cera spiller gamernerde. Han er egentlig bedre enn jeg vil ha det til.

terning 4 liten Denne lille ungdomskomedien hermer ikke virkeligheten, men den klisser betraktelig med uvirkelighetsdyrkingas sentimentale esoterisme. «Scott Pilgrim vs. The World» starter med EGA-grafikk og Star Wars-temaet i Commodore 64-lyd. Meta meta meta. Det er bare så 2000! Det er som å lage «8 mile 2» med Justin Bieber. Vel, det har man visst gjort.

Michael Gjesp Cera spiller den barnslige noenogtjueåringen Scott Pilgrim som spiller i et kanadisk gutteroms-band med en fyr som heter Stephen Stills og Young Neil. Hihi. Meta-meta-manisk for mumlere med stygge bukser. Gjesp Cera bor med den homofile Kieran Culkin og han dater en kinesisk syttenåring.

Men en dag får han se den über-kule Mary Elizabeth Winstead som har metapunkrosa lykketrollhår og fraværende emofjes. Han skjønner at hun er den utvalgte, men det viser seg at dama har sju ekser med overnaturlige krefter, og de må han bekjempe.

Dere som liker arcade-spill, vil finne dere vel til rette i det effekt-banale sammensuriet som følger. Regissøren hermer etter bevegelsene, lydene og tegnefilm-effektene i arcade-dueller. Vi som spiller dataspill med handling, blir heller litt frustrerte av en hel dag med folk som skvetter støyende rundt i et altfor lite rom der gigantiske masterbeist blir truffet av bein og armer mens elektronikken buldrer illevarslende som utemma kraftverk.

Kamper på film skal føre til noe, de skal ikke feire en annen genre. Men dette er en ikke-film, og jeg har en fornemmelse av at fansen liker den på samme måten som når 87-åringer får se svart-hvitt dokumentarer fra annen verdenskrig. Det er ikke det som er på skjerm eller lerret. Det er følelsen av å bli feira som fenomen. 2010.

Den siste samurai

Norsk TV2 00.20

last samurai, the

Tom Cruise som Instamatic-samurai.

terning 4 liten Liker du mye sverdaction er «Den siste samurai» OK. Men filmen er en skuffelse for de naive som trodde Tom Cruise ville styrke sitt rykte som følende friskus og sørge for intraorientalsk dybdekos. Filmen starter med daffe Discovery-landskaper og kommer aldri lengre inn i japansk kulturkjerne enn det. «Den siste samurai» er en enkel bensinstasjonfilm, og verken hovedpersonen eller vennene hans engasjerer mer enn andre blodgivere.

Starten er så oppsiktsvekkende campete at det lukter stramt av bruktbutikk. 1876. Hovedpersonen Nathan er en sjelelig utkjasa tivoliopptredende. Han fornærmer alle rundt seg fordi Custer skjøt på indianerne. Seint kommer handlingen i gang.

I Japan opplever den vene amerikaneren nærkontakt med japanske samuraier, og så skjer det som alle vet fra forhåndsreklamene, at han blir krigsfange i et shangrila-aktig jabblitt-samfunn i fjellene. Der går den gamle japanske sverdkulturen rundt i kjortlene sine og vedlikeholder fascistiske idealer, noe som merkelig nok imponerer den krigstrøtte soldaten.

Det er helt nøyaktig her at filmen svikter. Kameraet idylliserer de enkle landsbyfolka med samme kosedyrvennlige overfladiskhet som når Marokko-turister ser søte barn i slummen. Vi får se en kultur som er fotogen på utsida og egentlig uforståelig rå på innsida, men vi får ikke forklart hva som er så fascinerende. Råskapen blir oversett fordi folka ser kule ut, og filmen glemmer å redegjøre for utviklingens viktigste ingrediens:

I stedet for ånd får vi timevis med hoistende krigs-olstring. Den store samuraigubben kan ikke se seg mett på Cruise, og Cruise føler seg som vinner av «Farmen» da han får lov å bli bestekamurai med Katsumoto. De to går i kamp sammen som Butch Cassidy og The Sundown Kid, og svære, lange, blodige krigsscener sørger for at filmen kjaser seg ut av sin egen poengløshet og ender som OK action. 2003.

Men in black

TV3 19.30

men in black

Will Smith har fått en slags sjømat i fanget.

terning 5 liten Sci-fleip-filmen «Men in black» er så sivilisasjons-skjønn og politisk overflødig som om Diesel skulle ha lansert en laserstyrt taco-deodorant i form av Johnny Holmes. Dette er enda en film for de som allerede har alt, har sett alt, vet alt, kan alt og er i stand til å redegjøre for sytten re-rønna ettermiddagsserier i tv uten å trekke pusten eller la vannet gå. Si Roswell tre ganger etter hverandre uten å tenke. E.T. var ikke død. Kanskje lever Kennedy som tyggegummimerke på FBIs Dallas-kontor. Bruspulver uten vann er bedre enn stjernestøv, og den som ikke vet hvem Will Smith er, kan levere inn sertifikatet sitt ved skranken og bestille hestedrosje hjem.

«MiB» har et tema som vanlige folk vil skjønne ferk-alt av: Det går rundt en spesialavdeling av FBI og utsletter hukommelsen til alle de som har sett romvesener på jorda. De desimerer også uvesen-bestanden, for vi har flere kosmiske gjester enn det fins organiserte Ap-folk på kommunens feriehytter. Universets innvandrere bor midt iblant oss og ser ut som oss, men inni er de aldeles ikke like. Sylvester Stallone er en sånn. Det er derfor han snakker så rart. For x-filologene og x-filosofene gjør dette opp for de siste femti åras viktigste frustrasjon blant ungdom med unødvendig utdannelse: Hvordan har myndighetene klart å skjule det veritable juledrysset av ufoer som stadig daler ned i skjul uten en gang å bli sett av hyrdene på marken.

Tommy Lee Jones spiller den erfarne Ray-Ban-ridder og uffis-jeger. Han verver bohempurken Smith fordi jorden er truet av romvesener som leter etter det alternative kosmos i ei risteklokke. Vincent D Onofrio spiller de siste fem åras stiligste filmskurk, Linda Fiorentino er med for de uendelige strømpebuksenes skyld, og filmen er så utsøkt laget at de færreste vil merke at historien legger seg ned og dør etter 1 time og 30 minutter uten å få til et skikkelig klimaks (sånn går det av og til hvis en holder igjen for lenge).

Sal 1 ved Stavanger Kinematografer har fått ny lyd og større lerret, og det var fantastisk å sitte på syvende benk med knekt nakke og minnes karamellpapirenes muntre fyrverkeri i lysstrima. Will Smith med uffis. 1997.

Let’s be cops

TV3 21.30

terning 3 liten Damon Wayans og Jake Johnson i en actionkomedie om to skøyerfanterrrr som kler seg ut som politimenn, men så kommer de i trøbbel med virkelige gangstere. 2014.

I now pronounce you Chuck and Larry

TV3 23.35

i now pronounce you chuck and larry

Kevin James og Adam Sandler i feil roller.

terning 3 liten «I gode og onde dager – Chuck & Larry» kan ha sett ut som en god idé. Det var den ikke.

Adam Sandler og Kevin James i en halvfrekk komedie om to mandige brannmannfolk i Brooklyn som later som om de er homofile for å sørge for at Kevins morløse barn får pensjonen hans hvis han dør?

Nææææh! Velkommen til Sahara. Her er blomsterbedene så tørre at ikke en gang klamydiaen blomstrer. Og når filmen på tross av den demoniske usannsynligheten fortsetter med sitt, så gjør den det dessverre halvveis. En urimelighet kan funke hvis du tar den helt ut, banker den, sprayer den rosa, spiser den til middag og velger den til president. En stigmatiseringsfilm om homser der alle vitsene er halvt politisk korrekte og skuespillerne oser homofobi for at det ikke skal bli sittende igjen bare kvinner og to menn med fint hår i salen – den blir for feig.

Filmen får homofile til å se teite ut, og det kompenserer den ved en bråte halvfølt sentimentalitet som behandler folk med en usensasjonell seksuell legning som om de skulle være døende paver eller utdøende isbjørner. Filmen med den håpløse tittelen er halvt spøkefull og halvt høflig, og på tross av noen overfladiske humringer, er resultatet så djupt pinlig at du kan kjenne smaken av søndagsmiddagen på torsdag. 2007.

Out of reach

Viasat4 22.00

out of reach

Steven Seagal hang med.

terning 2 liten Steven Seagal tilhører også de faste installasjonene i videohyllene. Han var med på å gi VHS-en en hale, og vi er mange som fikk trent hurtigspolefingeren under Seagals kyndige ledelse. Nå er han bare blitt sær. Det ryktes at han driver med noe som kalles Zin livsstil. Det ryktes også at han har pålagt seg taushet visse deler av dagen, noe som kan forklare snakket i denne merkelige filmen fra Polen, for hovedpersonens vanligvis djupe stemme er erstatta av ei tynn kvekking som kunne vært tatt opp på Edisons fonograf.

Seagal spiller en frakkekledd skogs-eremitt med furu-personlighet, og han oppdager at et barnehjem i Polen leverer prostituerte mindreårige på internett. Han reiser straks til Polen og engasjerer seg i en distré etterforskning som han antakelig kunne fått fredsprisen for. Men han har stand-in i slagsmål. 2004.

Haisommer

Viasat4 23.45

haisommer

Robert Shaw, Roy Scheider og Richard Dreyfuss fisker fra åpen båt.

terning 5 liten Det finnes fremdeles ærlige mennesker som bare bader i ferskvann blant igler og flått fordi de så Steven Spielbergs geniale skrekkfilm «Jaws» i 1975. Filmen handler som kjent om at en stor hvit hai terroriserer feriested, men de sterkt sedvanlige myndighetene er feige og grådige og vil ikke høre på den ærlige sheriffen. Det kan kanskje virke beroligende i ettertid å vite at da Spielbergs mekaniske hai skulle sjøsettes for første gang, sank den som en stein. Det kan også være greit at det avspiste hodet i bånn av båten ble filma om igjen i Verna Fields svømmebasseng fordi Spielberg ville ha noe som folk virkelig hylte av i kinoene. De gjorde. Av Verna Fields basseng.

For oss nordmenn er det hyggelig at historien i «Jaws», som man egentlig burde ha oversatt med «Jafs», er den samme som i Ibsens «En folkefiende», der hoved-ideen er at den sterkeste er den som er mest alene eller noe sånt. Forfattere er ofte asosiale mennesker som i stedet for å hygge seg med reker i solnedgang sitter aleine i ei stue og forbanner fellesskap og uforstand mens de drikker italiensk rødvin og spiser gale kneippbrødskiver med kald ost for å vise at de ikke bryr seg. Sånn oppstår fortellinger som dette. Flertallet tar alltid feil, tenker forfatteren og snakker bittert til edderkoppen i det tomme kaffekruset.

For egentlig er det antakelig sånn at man ikke kan legge ned et helt samfunn fordi om en hvit hai har spist ei jente i bikini. Jenter i bikinier finnes det mange av, men arbeidsplasser er sårbare og få. Folkefiender som Raymond Johansen og hans logistikkfiender kan virke forførende ekte, men ofte er de bare sjeler på vidvanke, mennesker som misliker verden og ønsker å straffe noen. Mye idealisme er bare forkledd aggresjon. «Haisommer» ble laga i 1975 da utviklinga virkelig var sint og anarkistisk.

Swing vote

TV2 Livsstil 21.00

swing vote

Kevin Costner er tøysepappa for Madeline Carroll.

terning 4 liten Far og datter-film igjen. Kevin Costner spiller en tullebukk som ikke stiller opp i stemmelokalet til riktig tid, og så skjer det at hele presidentvalget avhenger av hans stemme, og så venter hele USA på at han skal bestemme seg. Mange kule skuespillere deltar i denne mildt sagt idiotiske handlingen. 2008.

Torsdag 12.10. – Reiseversjon av Film på TV med en virkelig ekspert på ferie

 

Hobitten:  Femhærerslaget

Viasat4 24.00

terning 6 liten Også jeg drar på ferier. Det blir alltid i østerled, enten for å se surikater i Kristiansand eller familie i Oslo. Det er på den måten regnværet kommer til mennesker som nesten bor i Sverige. Ett av frynsegodene ved Oslo er at jeg kan skrive om morgenen på spisebord mens jeg ser ut på et uhelbredelig bevegelseshemma skydekke, og sånn føler jeg meg som en slags taxikul hotellskribent, men uten ensomheten. Abildsø likner Tasta i fellesferien som antakelig ikke finnes lenger, bortsett fra at løvet tilegner seg melankolske motefarger. Sånn. Og ja. Sovekupé på toget er fremdeles en sensasjonelt komfortabel reisemåte.

Men til filmen, som også handler om reise. Bilbo er en av de virkelige ekspertene på ferie.

hobbiten femhærerslaget

Gandalf, som vi i festlig lag kunne ha kalt Gandhi, leder de rettferdige krigerne.

Den tredje og antakelig siste Hobbiten-filmen starter brått, slik råner forsøker å starte gamle Amazoner i parkeringsanlegg og slik pilskåt fredags-ungdom definerer forspill: Den ulykksalige lille fiskerlandsbyen som fingervalne tullinger anla like ved dvergenes digre skattefjell, blir hypnotiserende hett angrepet av den irriterte dragen Smaug i et gnistrende flystevne som virkelig leker pompøst juleshow med alle de tre dimensjonene.

Det finnes ingenting av forfatterens tweed-lune universitets-melankoli i disse scenene. Dragen spruter sin dødbringende nese-napalm ned over fattige utkantfolk, og midt i flammene er folkehelten Bard fanget i borgermesterens fengsel mens ungene hans løper skremte rundt i en brennende by. Allerede da begynte jeg å grue meg til at folk kommer til å skrive om henvisninger til Gaza og Syria. Det er tull. Filmens forferdeligheter kommer fra fantasy-genrens uuttømmelige forråd av action-overdrivelser, så hvis man finner igjen Dagsrevyen-bilder i «Hobbiten 3», er det mye som tyder på at en kort hjernevask ville vært nyttig. Action Jackson driver ikke med analogier, han fortaper seg ikke i tenksomhet. Han er bildenes mann.

Den fanga Bard finner en løsning som jeg elsker. Han bruker den digre landsbysjefens kropp som anker og lar ham sprenge fengselsmuren. Det er oppskremt heltetid i Peter Jacksons ville visjoner. Far og sønn i toppen av et ustabilt tretårn og en drage som ikke bare brenner byen, men også forsøker å psyke ut den Robin Hood-aktige bueskytteren Bard med en bassrøst som kunne ha brutt ut i «Ol’ man river». Scenen med landsbyheltene og dragen er som en forelesning om hva film er. Voldsomme ødeleggelser, dramatiske skjebner, flerrende frykt og vakre følelser sammen med umenneskelig overmot.

Det kan godt være at denne 3D-magien også kommer til å fange deg på stor TV, men jeg tror jeg vil garantere at «Hobbiten: Femhærerslaget» er en film du skal se på kino, og ferdig med det.

Etterpå bleike postwar-scener med forhutla krigsofre som leter etter sine kjære og forbitrer seg høylydt over en uskjønn skjebne. Det er noe fjernt russisk ved det, som da sovjetiske regissører på femtitallet mintes den store krigen og folkets oppofrelser. Bard vil lede dem til et nytt liv i dvergenes fjell, og flyktningestrømmen vandrer mot dragens fraflytta huler.

Der driver Bilbo og de på. Ravnene har vendt tilbake fordi dragen er død, men det muterte pattedyret etterlater seg en falma, ufrisk zombie-verden. Trilogien startet i frodige skoger med varme eventyrfarger. Nå har alt klorofyll forlatt verden, og mennesker, alver og dverger har ikke kulør lenger. Alvene er hvite som marmor. Dvergene likner små steinstøtter. Dette er en oppbrukt verden, og det eneste som finnes i forlatthetens land, er grådigheten. Inflasjons-skapende gullmengder fyller fjellet, og ett eller annet sted skulle Dyrdesteinen ha ligget, den som gjør herskeren allmektig.

Menneskene fra byen, de hjemvendte dvergene og gjengen med alver blir låst en slags King Lear-knute. Når dragen er borte, oppstår maktvakuum, og det er ingen som vil dele med andre. Dvergekongen Thorin var alltid en litt suspekt leder, og han blir ikke bedre av å vandre i gull. Jeg har alltid følt at alvene er en paradoksalt reisende overklasse av arrogante rasister. Og menneskene fra fiskerlandsbyen kommer egentlig bare fattige og forhutla ut av krigen og vil ha det som de ble lovet. Stengt port. Dvergene har kommet tilbake fra sin landflyktighet, og de slipper ikke inn noen andre. Nei, det er ikke en analogi. Det er Peter, som slett ikke er en sankt, men en frodig eldre-kerub med øyne som er verd milliarder.

I fjellet gjengis Tolkien på sitt mest irriterende og sitt mest fascinerende. Egentlig skulle du ønske at noen fikk fart på ting og falt utfor ei tusenmeters-klippe eller sloss med en Gollum eller sverma med ei alveprinsesse. I stedet står de sjølhøytidelige skikkelsene fra Out of Noway og småkrangler som pensjonist-ektepar i Rema-køen. Men de gjør det med stil. De gjør det med utskårne eventyrfjes, og hver eneste gubbe består av en form-fantasi som på en måte ringer julen inn i norrøne sinn, for denne faunaen av oppdikta troverdighet ligger i dna-et vårt. Det er ikke noe likegyldig med Peter Jacksons skikkelser. Du nyter at de er der, og mellom bautaene vimser dessuten mesteren Martin Freeman i sin detaljrike Bilbo-rolle og utstråler fengende, forskremt vennlighet. Forskremt vennlighet kan vi også. Han er vår mann mer enn depresjonsofferet Frodo var det.

Det som gjør forhandlingene luksuriøst uskandinaviske, er regissørens syn for ansikter. Jeg kan huske starten på den første Hobbiten-filmen. Vi fulgte sjokkert et så langvarig gjestebud at det kunne vært en fransk vaktelfilm fra festivalen i Haugesund 1987 med Stephane Audran. Da jeg så den om igjen, oppdaget jeg ansiktene. De laga sin egen spenning. Scenene var som ekskursjoner i fysiognomiens estetikk. Hvis du lager en film med Matthew McConaughey og Kate Hudson i Syden, interesserer du deg ikke for fjes. Hvis du filmer stort sett bare skuespillere med skeive neser og tyriaktig krymphud, da har du sett hvem vi egentlig er.

Det var en avledning. Den er med fordi jeg ikke rakk hele filmen.

Midt mens Lear-etterkommerne syter, kommer orkehæren. Før det har forresten Gandalf vært fanget i bur og kjempet mot orke-spøkelser sammen med Saruman og Galadriel. En fantastisk grøsserfantasy-sekvens for de gjenlevende smågoterne. Men den store krigen mot orkehæren gjenstår. Som indianerne i svært gamle westernfilmer kommer de over ås-toppene.

På det tidspunktet måtte jeg gå, for visningen startet en time for seint, og sjetteklassinger kommer tidlig hjem på tirsdager. Men jeg følte aldri noen som helst tvil om at det som kom etterpå, antakelig var noe av det beste dere noensinne har sett. Peter Jackson har slept eller svevd sitt talent til toppen. Jeg kunne merke det i åpningsscenen. Bedre enn dette blir han kanskje aldri. Her eksellerer en mester som er blitt 53 år og har utrettet ting som bare Steven Spielberg og kanskje George Lucas kan sammenlikne seg med. Og han har det til felles med Spielberg at han er en stilskaper som ingen kan kopiere.

Jeg har forsøkt å kjenne etter om jeg er enig i at det ble tre filmer av «Hobbiten». Sjøl tilhører jeg den litt utålmodige puritaner-gjengen som egentlig syntes at Voldemort burde vært nedkjempa i den første Potter-filmen og i hvert fall ikke seinere enn i den andre. Jeg deler ikke eldre-hipsternes begeistring for føljetongen, men det er noe ved «Ringenes herre» og «Hobbiten» som får deg til å føle tidens selvfølgelighet. Det er noe annet. Filmene har oval identitet, og du godtar dem for det de gjør og det de er, fordi du så vanvittig gjerne vil bli en del av den gigantiske naturvisjonen uten å bli våt på beina. De tre Ringen-filmene og de tre Hobbiten-filmene er verdener, og de har sin egen, enestående berettigelse som man egentlig ikke kan plukke fra hverandre eller underkaste magister-blikk eller snobbete filmklubb-anfektelser.

«Hobbiten: Femhærerslaget» er noe jeg unner alle mine venner og de som likner på dem. Det kommer aldri til å bli laget noe som likner på dette, og dere var der da det ble til. 2014.

Trainspotting

NRK3 21.30

trainspotting

Engelsk ungdom som doper seg og siden 1995 er blitt gamle.

terning 5 liten I all sin kaotiske anarkisme er film-legenden «Trainspotting» egentlig en slags «’An Pitter, ‘an Marton og ‘an Broremann på heroin». Den fundamenteres på en påståelig esoterisk skotskhet som minner om Ajax og beskytter historiens paradoksale selvtilfredshet mot alle krav om samfunnsmoral. Danny Boyle har laget et sleipt stykke trivial-antropologisk hekkan som er så koala-sjarmerende i all sin ubeskytta grimhet at folk ikke har fått seg til å påpeke at minst halve filmen bedriver åpenlys jønkie-romantikk. Resten av den seifer et slags budskap til kais med forrevne piratseil.

Rollen til Ewen Bremner, mannen som sprer egen avføring på kjærestefamiliens frokostbord, er helt alene et så talentfullt stykke galskap at filmen blir uimotståelig. Ingen forventer det samme av skotter, irer og australiere som av vanlige mennesker, og «Trainspotting» er en kulturell velsignelse fordi den er blitt til ved et generelt amnesti fra politisk korrekthet som gjør det friskt og fristende å puste igjen. 1995.

Blitz

Viasat4 22.00

blitz

Jason Statham med noe som likner en rumpeldunk-selte.

terning 1 Seriemorder-thrillere er en egen genre der overgrepene mot normal fornuft er viktigere enn vold mot mennesker. Man kan ikke koble overnaturlighet til noe som likner engelsk sosialkrim for rekkehus-TV. Det blir for dumt. «Blitz» er for dum.

Det blir også som kanel på makrell å koble Guy Ritchie-inspirerte, sadistiske østkantvittigheter til en seriemorder-historie. Fordi han skal framstille ’irty ’arry-tøff sjablong-villmann blir politimannen Jason Statham en eklere skurk enn massemorderen, for han styres ikke av psykiatrisk sammen-fnist underlegenhet – han misbruker makt og myndighet til å mishandle de stakkarene som er mindre enn ham. Det er en umusikalsk og totalt feilskrevet rolle, og filmen burde ha sluttet med at han brant i helvete eller måtte undervise i ungdomsskolen. I stedet må vi slite med en sjølfornøyd «Vi er gutta»-sleip lykke-ending som skaper sympati for seriemorderen.

Filmen har to venstreføtter fra start til slutt, enten den skildrer hvordan Statham torturerer en tuslete tyster i campingdress eller snørrer seg til med stakkarslig kvinnelig politidame som bare trenger en kald dusj for plutselig å bli dopfri. Filmen har to så overlange forfølgelser at de kunne gått på NRK2, og den forsøker å innbille oss at Londons mest eksponerte morder kan ta en shakespeare og usynliggjøre seg i en politi-begravelse ved å bære lue.

Den vimsete handlingen forteller om hvordan et bittert offer for Stathams politi-brutalitet begynner å myrde politifolk som hevn. Etterforskerne vet hvem han er, men den patetiske særlingen er intelligentere enn hele Scotland Yard, så de finner ikke ett eneste bevis i bilen hans en gang. Vi som ser CSI, vet at det alltid finnes bevis i biler. Og midt oppe i det hele spiller Paddy Considine en politimann som er råkul gutt og gudskjelov voldelig sjøl om han er homofil. Noen få filmer er virkelig alt feil med, og «Blitz» er en av dem.

Seriemorder-thrillere er en egen genre der overgrepene mot normal fornuft er viktigere enn vold mot mennesker. Man kan ikke koble overnaturlighet til noe som likner engelsk sosialkrim for rekkehus-TV. Det blir for dumt. «Blitz» er for dum.

Det blir også som kanel på makrell å koble Guy Ritchie-inspirerte, sadistiske østkantvittigheter til en seriemorder-historie. Fordi han skal framstille ’irty ’arry-tøff sjablong-villmann blir politimannen Jason Statham en eklere skurk enn massemorderen, for han styres ikke av psykiatrisk sammen-fnist underlegenhet – han misbruker makt og myndighet til å mishandle de stakkarene som er mindre enn ham. Det er en umusikalsk og totalt feilskrevet rolle, og filmen burde ha sluttet med at han brant i helvete eller måtte undervise i ungdomsskolen. I stedet må vi slite med en sjølfornøyd «Vi er gutta»-sleip lykke-ending som skaper sympati for seriemorderen.

Filmen har to venstreføtter fra start til slutt, enten den skildrer hvordan Statham torturerer en tuslete tyster i campingdress eller snørrer seg til med stakkarslig kvinnelig politidame som bare trenger en kald dusj for plutselig å bli dopfri. Filmen har to så overlange forfølgelser at de kunne gått på NRK2, og den forsøker å innbille oss at Londons mest eksponerte morder kan ta en shakespeare og usynliggjøre seg i en politi-begravelse ved å bære lue.

Den vimsete handlingen forteller om hvordan et bittert offer for Stathams politi-brutalitet begynner å myrde politifolk som hevn. Etterforskerne vet hvem han er, men den patetiske særlingen er intelligentere enn hele Scotland Yard, så de finner ikke ett eneste bevis i bilen hans en gang. Vi som ser CSI, vet at det alltid finnes bevis i biler. Og midt oppe i det hele spiller Paddy Considine en politimann som er råkul gutt og gudskjelov voldelig sjøl om han er homofil. Noen få filmer er virkelig alt feil med, og «Blitz» er en av dem. 2011.

Aldri si aldri

Max 21.45

aldri si aldri

Sean Connery til hest med Kim Basinger. Stort.

terning 5 liten Nyinnspilling. Så gamle er Bond-filmer at en av dem ble nyinnspilt tidlig på åttitallet.

Den var en begivenhet ved juletider i 1983:

At Connery er tilbake i paraderollen sin er selvfølgelig en stor begivenhet for oss alle, med unntak for noen få som først oppdager kulturhistorien når den er 100 år gammel. Spenningen foran møtet med den sterkt middelaldrende Bond var nervepirrende. Ville agenten være redusert til en silikon-opprustet kvasi-ungdom som hadde stuntmenn til å gå i trapper for seg? La spørsmålet være besvart med en jublende bekreftelse på det motsatte. Den nye James Bond er en hyllest til den modne maskulinitet som er så kjærkommen for oss som har begynt å telle alder i ti-år og vellykkethet i minus-kalorier.

(La meg legge til at jeg skrev dette da jeg var 37 år, og Sean Connery, som altså hadde vært borte ganske lenge fra Bond-rollen, var 53 år og egentlig litt for ung til å sykle Nordsjørittet i våre dager)

Når så mye er sagt om «Aldri si aldri» vil selvsagt de fleste innvendinger falle til jorden. Men det er heller ikke så mye å innvende. Betenkelig er det selvfølgelig at trofaste Moneypøenny er skiftet ut med et helt ukjent damemenneske, at både Q og M har fått nye ansikter, men til gjengjeld har nye penger kommet til. Den lune oppfinneren av djevelskap har fått økonomiske restriksjoner og stiller ikke opp med helt imponerende hjelpemidler lenger. Men han hilser i hvert fall Connery velkommen tilbake i jobben med et «Endelig litt sex og vold igjen!»

Og det har han rett i. Den mer enn to timer lange filmen er tgett og solid pakket med god gammeldags action. Vi får møte noe så sjeldent som en brølende hai, en dyrisk motorsykkel som stanger mot vantet – og ikke minst, vi får ri på ryggen av en atomladet Krysser-rakett i den mest svimlende våpen-porno jeg har sett på film.

(Etter 1983 fikk vi alle se ting som ville fått Bond til å søke assistentjobb hos Yoda. Jeg bare nevner det)

Av mykere trefninger kan nevnes James Bond som tango-Travolta, som fisker i sosionom-inspirert snekkerbukse, som svett elsker i litt mer småvarm erotikk enn det som er vanlig i denne pripne genren samt som donor av urinprøve.

Herlig ironi finnes for eksempel i scenene fra Middelhavs-kasinowet der spillebordene er byttet ut md TV-spill – en hel sal med dem og smokingkledde rikinger med hendene på spakene.

På tross av utvendigheten betyr skuespillerne det meste for en film som dette. Sean Connery befester sin stilling som den eneste James Bond ved å spille på sin modenhet. Som Largo gleder Klaus Maria Brandauer fra «Mefisto» med bevisst underspill. De to jentene Barbara Carrera og Kim Basinger fungerer som helholdsvis skjøge og madonna uten å ta nattesøvnen fra noen, og er igrunnen de svakeste i filmen. James Bond kunne ha trengt ei skikkelig dame, kanskje nærmere sin egen årgang.

Men på tross av det er «Aldri si aldri» den beste James Bond-filmen som noensinne er laget. Og den som mislikte de forrige, vil antakelig mislike denne enda mer.

(Puh! Det var 1983. En vanvittig dårlig skrevet anmeldelse. Jeg begriper ikke hva jeg drev med. Men i -83 kom Thor Bjarne Bore til Aftenbladet, og ledet av hans begeistring for språklig ekstremisme ble anmeldelsene mine etter hvert mer underholdende og tildels uleselige.) 1983.

Mandag 9.10. – Det er tross alt mandag, og vi tar hva de har

 

The cold light of day

NRK3 21.30

terning 3 liten Dette er et eksperiment. Vi tar hva de har. Det betyr at jeg anbefaler alle å se en film med treer-terning, men OK, den er fra Spania, som jo er blitt et voldsomt populært land de siste ukene, og dessuten medvirker Bruce Willis, som riktignok er en voksen mann med svak entusiasme, men han er jo med. Oktober truer med enda en uventa soldag, det er noen ytterst få og svake plussgrader og såvidt jeg vet, står det symbolske fjellpartiet Mannen fremdeles støtt et sted på Vestlandet der tomtene etter hvert er blitt billigere enn smågodt. Det er absolutt ingen melankoli over denne oktober-måneden. Så vi tar hva de har.

Men til filmen.

cold light of day, the

Er det ikke? Jo, det er. Bruce Willis og Sigourney Weaver.

Thriller med Bruce Willis som tilbakeholden CIA-er med omtrent samme kommunikasjonsvilje som en svidd oksesteik. Men filmen handler fra Spania, og da bør man bli mistenksom. Den er blitt til som et slags ulands-prosjekt eller fordi det er billigere enn komle-paella å lage film i Spania. Amerikanerne er antakelig bortviste Hollywood-gisler som har kommet til utlandet for å betale paracetamol-gjelda si.

Henry Cavill har vi sett før. Han var Theseus i «Immortals» og har en sånn kropp som jenter drømmer om rett før de får mensen. Cavill spiller den litt fornærma sønnen som har måttet flytte jorda rundt på kort varsel uten å vite at pappa var tøffere enn Daniel Craig. Han treffer familien på yachten i Spania, men familien fordufter fortere enn avviste asylsøkere, og dere gjetter aldri hvem skurken er, for det sier jeg ikke. Nei, det er ikke Jagland.

Filmen tusler i full fart av gårde til Madrid, og det er Bourne-aktig vellykka, for i den spanske hovedstaden blir Cavill forfulgt av alle folka som finnes unntatt en Natalie Portman-imitasjon som har en hemmelighet som jeg heller ikke røper. Plutselig sitter Mossad der uten at vi ser snurten av TV2-Gresvigs skuddsikre vest, og de gjennomfører blant annet den mest klønete shoot out-en i israelsk etterretningshistorie. Hallo! Vi har sett NCIS, vi kjenner Zhiva!

Nå har jeg fått filmen til å høres underholdende ut, og det er urettferdig, for regissøren Mabrouk El Mechri er en klønete halvungdom som antakelig ikke får til Instagram en gang. 2012.

Kick-ass 2

Viasat4 00.05

kick-ass 2-1

Aaron Taylor-Johnson og Chloe Grace Moretz er tilbake i all sin uvesentlighet.

terning 1 Det finnes katastrofer som er så perfekt ustabla at det nesten ikke finnes noe å si om dem. De ramler om seg sjøl i ubeskrivelig fyllmasse og man kan tenke: Det er ikke sånn at ord ikke strekker til. Det er sånn at orda både enkeltvis og samla er for gode for dette mølet. Alle sammen. Det er kanskje å skyte spurv med elefanter, men slik foregikk en reise mot den absolutte tomheten.

Det gjør vondt når det som egentlig var en satire, begynner å ta seg sjøl på alvor. Oppfølgeren til den anstrengende geek-spøken «Kick-ass» vakler fra første scene av gårde i en stilistisk ambivalent fiasko-komikk som fort svaier fall-truende mellom bablende pubertets-fantasi, fjorten milligram uengasjert superhelt-humor og snurtent, sentimentalt TV-snakk av sorten «hvis du tror at jeg er en sånn som bryter et løfte, kjenner du ikke meg».

Merkelige Mindy (det allerede utbrukte hjertetynet Chloe Grace Moretz) er blitt beklagelig pappaløs og bor sammen med en slags svart Michael Caine som forsøker å passe på at superdama ikke drar av gårde og dreper folk, for han er jo politimann. At det lille vimsevesenet var en kaldblodig morder funka som genre-skrudd vits i den første filmen. Her er overdrivelsen oppgradert til virkelighet i den grad at mutant-ungen snakker om at «det er dette jeg er», som om filmen inneholder et eksistensielt dilemma. I den opprinnelige ideen var Hit Girl en slags alien, et oppdikta anti-vesen med kort holdbarhet som galningen Nicolas Cage hadde oppdratt til vigilante-vold. Oppfølgeren skildrer henne som litt oppgitt forstadsjente med plagsom ekornstemme. I en knestående hyllest til det absolutte idioti har manusforfatterne dessuten latt henne bli med i en gjeng rike clueless-jenter der hun vinner danse-konkurransen. Det er ikke vittig, det er utenfor fortvilelsens rekkevidde.

Ordene svikter, de segner om og blir liggende gispende på golvet med beina i været.

Aaron Taylor-Johnson gjentar rollen som Kick-Ass, en ubestemmelig og sjarmløs gutteroms-geek som ved et uhell ble usårbar. Den idiotiske forvandlingen hans var den opprinnelige filmens eneste poeng. Igjen: En spøk har avleira seg som grunnfjell i manusforfatternes virkelighetsoppfatning, og plutselig driver gutten og diskuterer James Dean-ting med pappa. Min far forstår meg ikke. Han syns ikke jeg skal kle meg i grønt og banke folk.

Adjektivene og adverbene er døde, det går små tog av modale hjelpeverb gjennom sal 2, og de chanter falskt om alle tings ubestandighet.

Med totalt tomme hjerner sitter vi der og ser den skandaløse forverringa av en idé som var tvilsom nok fra før. En ugjenkjennelig Jim Carrey setter opp vigilantegruppe av idiotiske nabolags-superhelter uten at det fører til friskere ting enn at bikkja heter Eisenhower og den militære karikaturen henfaller til «bit ham i tissen»-humor. Og det verste av alt, og kanskje en slags milepel når det gjelder suicidale filmpåfunn: Den rottørka grønnsaksungen Christopher Mintz-Plasse spiller overklassegutt som blir så frustrert at han utvikler seg til dugelig superskurk, iført et overdådig tivoli-kostyme. Mintz-Plasse kunne spilt farlig gjengleder slik Woody Allen spilte elsker – med en lun ironi og visshet om skikkelsens sarte urimelighet. Men her er det rett på med full traktorspeed og høy harryfaktor.

Ord råtner i denne filmens nærhet.

Filmen er dessuten latterlig voldelig uten at blodsølet fører til de befriende knis. 2013.

Friends with benefits

TV6 21.30

friends with benefits-2

Patricia Clarkson og Mila Kunis i en vennlig stund.

terning 3 liten Dette her har jeg vel egentlig aldri sett, men det føles som om jeg har. Mila Kunis og Justin Timberlake samt den egentlig avdøde Woody Harrelson spiller en komedie om å ha sex. Filmen kaller det fysisk vennskap. Hovedpersonene i filmen tror at det er uproblematisk å ha sex og bare være venner. OK. Men hva skulle poenget være når det ville føles bedre med en fisketur? Uansett. De finner ut at det ikke er så lett. Filmen har 15 års aldersgrense, og jeg lurte på hvorfor og sjekka Parents Guide på imdb. Det er mye sex-antydninger, skjønner jeg, og dessuten denne skjønne lille setningen: «Topless men can be seen playing basketball.». 2011.