Mandag 11.9.– Hanks i dødskul rolle den natta da fotgjengere har sin fast & furious

 

Charlie Wilson’s war

NRK1 01.30

terning 5 liten Ja, den vises seint, men dette er jo den dagen i året da folk sitter seint oppe fordi valgnatt gir en slags paradoksal begrunnelse for å drikke alkohol på en mandag, og fordi alle vet at resultatet ikke er klart før ved 13-tida på tirsdag, men de vil kjenne spenningen. Feel the race. Fast & furious for fotgjengere. Noen tror kanskje at Lars-Jacob Krogh kommer til å dukke opp, noen tror at Teigen skal synge, noen tror at bompengestasjonene kommer til å bli borte samme natt, og noe vil bare se Siv Jensen tale som folket. Filmen handler også om politikk. Ta en pause fra opptellinga og se den.

Til filmen.

charlie wilsons war

Julia Roberts er rik og har innflytelse.

Har du ikke lyst til å se en film som gjør at du føler deg intelligent hver gang du ler? Jo. Du vil.

Gjør som med thrilleren «The kingdom». Glem politikken. Hollywood og politikk er som nonner og kondomer, de trenger ikke hverandre. Men Mike Nichols har laget en film om CIA’s hemmelige opprustning av afghanske fundamentalister som det virkelig er sprit i. Det er ikke helt riktig at vodka dreper C-vitaminene i appelsinjusen, og det går sikkert an å finne en mening med denne filmen, men først og fremst er den festlig:

Tom Hanks spiller en fritidsorientert playboy-politiker fra Texas, omtrent slik Paul Newman var guvernør i «Blaze». Han starter i naken-pool med playboyforsider og ressurs-strippere, men før du vet ordet av det, gror mannen interesse for de afghanske opprørernes kamp mot kommunismen (jeg lærte hjemme at russerne forsvarte en lovlig valgt regjering, slik Nato gjør nå, mot fundamentalistiske opprørere). For å gjøre en nydelig utbrodert politisk lobby kort: Den hjertegode humanisten Charlie Wilson, som ansetter sekretærer etter brystmålet, klarer etter hvert å skaffe både én milliard dollar og israelsk-kamuflerte supervåpen til mujahedin. Bang. Sovjet taper krigen. Fundamentalistene tar over. Bang?

Så hva gjør denne deprimerende fortellingen til en av sesongens vittigste filmer? Tom Hanks. Han velter seg i den godlynte politiske satiren som sel i issørpe. Nok en gang: Det finnes ingen mening med USA hvis ikke Tom Hanks fantes. Han overgås nesten av Philip Seymour Hoffman, som spiller gresk CIA-er og storkjefta utenriks-ekspert som om avskyelighet var en guddommelig gave. De to gjør «Charlie Wilson’s war» til en humre-begivenhet, og når filmen er slutt, kommer du til å gå rett inn igjen for å se den én gang til. 2007.

Aksjon Ipcress

NRK2 23.50

ipcress file, the

Michael Caine som Palmer.

terning 5 liten Et sjeldent syn. Akkurat som i helga. Sidney Furies klassiske spionthriller «The Ipcress file» vises nesten aldri lenger, og det er synd. Michael Caine i 1965-utgave spiller serieagenten Harry Palmer, og han etterforsker kidnapping og hjernevask av britiske vitenskapsmenn (sånne skal visstnok finnes) samtidig som han trøbler alvorlig med byråkratene. Dette var Caines første rolle som helten Palmer – en mann som er navnløs i Len Deightons bøker. Caine fant på fornavnet sjøl. Christopher Plummer skulle ha spilt denne rollen, men ble gudskjelov opptatt med «Sound of music». Caine er den første actionhelten som har hatt briller. 1 time, 43 minutter.

Bad teacher

Viasat4 24.00

terning 3 liten Nei, dette gadd jeg aldri se, sjøl om hva som helst. Handlingen går ut på at Cameron Diaz spiller en jobbtrøtt lærer som må vende tilbake til skolen for å skaffe penger til puppe-kirurgi etter at hun ble dumpa av rik kjæreste. Jason Segel og Justin Timberlake deltar med små kvanta av sin troverdighet, og filmen er regissert av Jake Kasdan, og han er faktisk sønn av Lawrence Kasdan. 2011. Det er varsla en toer.

Kingdom of heaven

Canal+ First 22.30

kingdom of heaven

Orlando Bloom på Eva Green et sted i historien.

terning 4 liten Det er nok nå. Sakte hestebein og raske hestebein. Menn i skjørt som svinger sverd og spretter spyd, og myriadiske pilklaser som forurenser lufta som om vi befant oss i Monty Pythons Kurosawa-helvete. Det er nok nå. Svære slag og historisk nazipreik kan ikke kamuflere fraværet av en fullblods fortelling. Hjerter skal ikke bare pumpe ut avfall i en film. Det skal leve.

Vi så «Troja» med Brad Pitt. Oppstasa manneting hvor Liz Taylor godt kunne ha sittet i et hjørne bada i geitemelk og beundring. Vi så «Alexander», der Colin Farrell reiste omkring i Midtøsten som en lårkort massemorder uten mening og forstand. Hvis sant skal sies, fløyt også de to siste Ringenes Herre-filmene på masseopptrinn og merkantilvold.

«Kingdom of heaven» er Orlando Blooms kristne krigskarneval. 27-åringen fra Canterbury debuterte som leid gutt for Oscar Wilde, han ble kjent som alven Legolas i Ringenes Herre-filmene – og nå spiller han historiens spedeste grovsmed og tungsverdfekter. Bloom utkonkurrerte Britney Spears som det mest populære skjermsparertrynet hos Screensavers.com i januar 2004. Han er blitt en slags Justin Timberlake, og han vandrer gjennom «Kingdom of heaven» med mindre mimikk enn Steven Seagal. Og det er lite.

Ridley Scotts gigantfilm handler om hvordan den kristne kongen døde og overlot til en lausunge å oppgi Jerusalem til muslimene. Det skjedde på slutten av 1100-tallet og huskes bare av de aller eldste i Kristelig Folkeparti.

Handlingen består av to kjente elementer. Politikk og vold. Ridley Scott er smitta av det dødelige Lucas-viruset som tillater at folk står stille i solsteiken og uttaler seg om politiske intriger vi ikke forstår mellom folk vi ikke vet hvem er. Dette er det motsatte av en western, sjøl om filmen på mange måter minner om gamle Alamo-fortellinger. I en western finnes én skikkelig, enkel og overdreven handling med folk som vi liker så godt at vi griner hvis hunden deres mister halen. I «Kingdom of heaven» er det ikke noen å like. Bare folk som slåss i ballettaktige tåspissdanser rundt grøten fordi filmen beveger seg i et utenrikspolitisk minefelt.

Dessuten har filmen gigantiske masseslagsmål og fungerer egentlig som et litt stort gjengopprør i South Central. Fra Europa kommer en stivnakka bønsj med kristne i løgne strikkeklær og påstår at Gud ønsker alt de finner på. Fra Damaskus kommer de svartøyde muslimene ridende, og de hevder at Gud har bestemt alt de holder på med. Og om Gud virkelig hadde ment noe, ville ingen ha hørt det gjennom ståket fra en Guinness-rekord av dødelige statister. Kristne og muslimske halvsalmer fyller den støvete lufta med paradoksal åndelighet, og så hauger noen de kutta hodene i et hjørne av basketløkka.

«Kingdom of heaven» er ikke dårlig laga. Bildene er imponerende og fargene feite, men fortellingen er fantasiløs, feig og fjollete. Dessuten blir det helt umulig å engasjere seg i Orlando Bloom. I «Ringenes herre» hadde han Mortensen. I «Pirates of the Caribbean» hadde han Johnny Depp. Nå er han aleine i mobben, og da pappaen Liam Nesson har dødd fra ham, virker den sarte guttungen like bortkommet som en andunge i syttendemaitoget. Muslimhæren: Fra Damaskus kommer de i svære datahorder. Orlando: En søt og ubevegelig gutt med voldsomme sverd-evner. 2005.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *