Søndag 3.9. – En skikkelig stilig filmsøndag i all hast før vaflene

 

Bølgen

NRK1 21.25

terning 6 liten En veldig kul filmdag, men jeg må skrive en kort filmguide, for det er bursdag i huset, og jeg skal blåse opp ballonger helst før feireren våkner, og så skal jeg lage vafler til frokost og så skal jeg lage bløtkake, og det er kanskje ikke veldig mye, men bursdager er ekstremt tidkrevende ting. Og vafler er ikke lett før man har våkna skikkelig. Himmelen over Jørpetau er så vakker som bare høst og vinter, jeg hadde glemt hvor mørkt det kan være klokka kvart over fem, men hvor beskyttende mørket også er. Sånne som feirer bursdager i svarte adidaser, vil ikke omtales på Facebook. Så den dropper jeg. Kvikt nå, og videre til ballongene!

Men til filmen.

bølgen

Kristoffer Joner i fjellsidene år bølgen kommer. En perfekt rolle igjen av Joner.

Et så spennende forspill som det «Bølgen» hisser opp folk med, får jeg ikke til likevel, så jeg hopper rett i konklusjonen på den gode, gamle harry-måten: Dette er den beste norske thrilleren noensinne, og den er en av de beste katastrofe-filmene jeg har sett i årene som har gått etter at Ramses II og jeg pleide å se VHS i sarkoen. Det har med anspenthet å gjøre. Den lett smertefulle angst-sitringa bør smitte som flatlus i syttitalls-kollektiv, og den skal gjøre kinolivet ditt miserabelt og fryktsomt. Og det gjør den.

«Bølgen»-regissøren har funnet den eneste norske skuespilleren som kunne ha spilt hovedrollen. Jeg har aldri glemt den lørdagen for noen år siden da Kristoffer Joner skulle lede Statoil-konserten i uskyldstidenes ute-Bjergsted. Han hadde på seg en semska jakka som mor mi ville ha kalt pødepesj og åpnet med å si:

«Her komme’ dagens mest nervøse mann.»

Joner har aldri trengt å overdrive nervøsiteten sin. Den er der som et mellomnavn. Anspenthet er Kristoffers livsenergi, den bivrer slik frøken Sørensens sydamebryst gjorde, den putrer som lava, og styrken i Joners formidling av nevrotisk intensitet er så praktfull at jeg kunne være frista til det Cohen-sitatet som egentlig er forbeholdt kvinner: «I can feel you when you breathe».

Nei. Det betyr ikke at geologen Kristian er en nerde-fjetra Woody Allen i farlige fjellstrøk. Joner starter som en blid fraflytter med litt oppgitt familie. Han skal til oljebransjen i Stavanger etter å ha drevet med ras-overvåking i Geirangerfjorden. En kul fyr, men litt rar. Han tar avskjed med kollegene, han småsnakker med den flytte-uvennlige tenåringssønnen. Men så ser han feil søyler på de dataskjermene som han egentlig ikke har noe med lenger. Grunnvannet ble borte.

Sakte, finslig og helt nyvaska for overdrivelser går filmen inn i en kortvarig og diskret «Haisommer»/«En folkefiende»-fase. Joner liker ikke det han ser. I stedet for å tilkalle TV2 Nyhetene og la dem plassere kameraer i fjellet (et nærvær som ville ha ført til at Gud utsatte raset på ubestemt tid), mumler han om evakuering til sjefen. Sjefen sier ting om turistsesongen. Indikasjonene er svake.

Det syns ikke jeg og Einar og Henning i sal 2. Indikasjonene er sterke nok for oss. Her kommer det uten tvil til å skje husvelter-ting og forverring av levevilkåra i vakre utkantstrøk. Hva med den magre og hyperaktive kona (Ane Dahl Torp)? Hva skal skje med henne der hun piltrer energisk rundt og tar seg av hotellgjester? Hvordan skal det gå med den storøyde lille dattera som er opptatt av sjelen? Og den opprørske sønnen? Det skjer alltid noe skikkelig fælt med opprørske sønner i filmer som dette, for at de skal skjønne at det hvem de skal lytte til hvis ukrainerne kommer eller Storm melder ekstremtorden med nedbør. For ikke å snakke om Joner sjøl. Jeg har aldri tenkt på ham som spesielt svømmedyktig.

Filmen nøler og dveler med forbilledlig kontroll. Det kan den fordi skuespillerne er gode. Når regissører holder igjen, kan to reaksjoner oppstå i popcorn-gjengen. Enten fornemmelsen «Å, kom i gang!» eller den motsatte «Å herremin, jeg håper ikke det skjer noe.» «Bølgen» er en sånn film der du vet at noe gale må skje, men du vil helst vente med det. Noen av oss har overdreven krisebevissthet, og vi burde stille på kino med tilgang til sterke medisiner. Men jeg tror også at flegmatikerne og de fantasiløse kommer til å kjenne noia-trykket fra handlingen som de vet må komme. Det hekkans fjellet kommer til å rase. Kanskje geolog-familien rekker til Stavanger før det?

Roar Uthaug er en intelligent regissør, og han sniker stemning på oss, han holder svanger uvisshet svevende akkurat så lenge at da det plutselig detter stein på klatrekledde fagfolk, da blir vi like overraska som dem.

Sånn skal film være. Da har Joner tatt med dattera til gamlehuset en siste natt, og han sitter og stirrer ut av vinduet med et brennevins-glass i hånda og bekymra, men avventende blikk. Gjennom vinduet ser vi den rolige fjorden.

Så kommer snart raset.

Folk som er flinke til forspill er ikke nødvendigvis så interessante fornikanter. Men «Bølgen» skuffer ikke. Her svimer ingen fintenkere. Her kommer helvete. De digitale spesialeffektene er nydelige uten at de blir så eksotisk storarta at stedfølelsen blir borte. Alt skjer akkurat her, ikke i en alternativ data-virkelighet. En trollvond, kastende, flerrende superbølge hiver seg over Geirangerfjorden, og i tettstedet har folk ti minutter på seg før tsunamien. Dette er kaos-scenene, og de funker. Joner forsøker å berge seg og dattera, kona skal redde et helt hotell og en sønn som åker brett i kjelleren og ikke svarer på mobilen (hadde han vært fra Stavanger, ville han ikke fått lov til å ha med mobil for at han ikke skulle ødelegge naturopplevelsene med Snap).

Neida. Jeg skal ikke fortelle alt som skjer, bare rope ut min overdøva beundring for nydelig og relevant foreldre-noia og destruksjons-action, samt gi meg helt over til de post-kaotiske derpå-scenene. Jeg kan ikke fortelle om dem heller. Men de er rå, og de er beinharde, og dramaet i sluttminuttene er sånn at du ikke vet hva du skal tro, men auene svir og pusten lider. Dette var virkelig heavy shit.

Dessuten skjer det noe stilig med hovedpersonene. Joner kan ikke bare spille oppskaka og nervøs, han er like overbevisende og medrivende som en besluttsom og sterk hverdagshelt. Det samme gjelder Ane Dahl Torp. Hun er best når spurvene går i fjøsvifta. Hun er best når hun er der hvor norske skuespillerinner egentlig aldri skal komme: En satanisk handlekraft og et rått overlevelses-raseri. Torps rolleskikkelse tilhører actiongenrens adel: Damer det ikke er synd på. Utryddelsestrua art i Skandinavia. Joner bærer filmen, men den siste halvtimen ville aldri blitt så vellykka som den er uten Dahl Torps velgjørende voldsomhet. ‘

Mange har nok tenkt at Norge er et takknemlig land å lage utendørsfilm i. Og det er jo sant. Naturscenene fra Vestlandet er både vakre og litt skremmende. Det er som om Gud har forlatt halvgjort arbeid, og snart detter det han glemte å sikre skikkelig. Det flotte med «Bølgen» er at estetikken og katastrofen flyter sammen i en følelsessterk felles-idengtitet, og dessuten er det ansiktene som betyr noe. Fjellene er majestetiske som Ari Behn, fjorden er opprørt og vill. Men ingen av dem kan konkurrere med menneskenes ansikter, for de har øyne. Og øyne er det mest fantastiske som finnes i all natur.

Med andre ord: Dette var virkelig bra. 2015.

Parker

NRK3 21.30

Parker

Jason Statham må til og med redde Jenny from The Block.

terning 4 liten Hvis du velger å se en Jason Statham-film er det ikke fordi du mener at voksne menn skal dele Spotify-lister med yoga-tilhengere eller klikke på Liker sånn at den røde retrieveren i Texas får haleoperasjonen sin. Det er fordi du nyter det når en rettferdig mann sier: «Jeg har sagt jeg skal gjøre det, og da gjør jeg det». Fremdeles finnes de som gjør sånt. Uavhengig av støttekonserter holder de på Stortingets vedtak. Det er nesten som en sykdom. Hvis planen var at du skulle tenne på halmhaugen langt borte fra gassflaskene, så skal du gjøre det. Sjøl om du er prinsipiell tilhenger av å se damene kle av seg og driter i lov og rett.

For Parkers vedkommende er forklaringen grei: Han er en rånete raner som stjeler penger fra et krøtter-orientert masse-arrangement som heter Ohio State Fair. Parker er utkledd som prest med grått hår og velutvikla utilnærmelighet, så han likner en fremtidig Viking-trener og har stor troverdighet.

Men forbryteren har dumme og prinsippløse venner som ville ha hjulpet Mulla Krekar til ny OBOS-leilighet hvis bare Ole Paus sang om det. De skjønner ikke at man alltid må følge planen, og de skyter i hjel Parker på øde veistrekning uten autovern.

Slik oppstår filmens religiøse vekkelse: Etter en surrealistisk oppvåkning som er like sensasjonell som om Bunuel sto opp fra de døde og jaget sauene ut av kirka igjen, begir Parker seg ut på et hevntokt som også skal føre til at han får de pengene han rettmessig ranet. Livet etter døden er like velopplagt som dagen etter spa, og Statham kles opp i Bjøro Håland-klær og treffer Jennifer Lopez. Hun er eiendomsmegler i en by der det stort sett bor amerikanske pensjonister, så du kan tenke deg hva slags samtaler hun må føre. Derfor ser dama ut som en bønn om evig husmorferie, og ikke en gang når hun kler av seg til det svarte undertøyet gidder den ensdomme hevneren ha sex med henne. Jenny henter fram sørgmodigheter fra mimikkens museum, og så går filmen mot et mirakuløst klimaks. 2013.

The dark knight

TVNorge 23.55

dark knight, the

Christian Bale er en så melankolsk Batman at Morgan Freeman virker munter.

terning 4 liten Nei. De som har messet opp «The dark knight» til den fjerde beste filmen i historien (på imdb), er ikke helt rektige. Filmen har en utydelig superhelt, en kronglete og ufølt handling og en superskurk som overforbrukes inntil det masete.

Jeg tror vi er ofre for en generasjonskrig. Regissør Nolan skal demonstrere at det finnes et levedyktig Gotham etter Tim Burton, og han skal i hvert fall vise at Heath Ledger kan ut-jacke Joker-Nicholson.

Men hva med framtida? Skal vi bare godta at nittitallsskadde dystopi-regissører forvandler den klassiske superhelten til en tvilrådig nevrosebunt som egentlig burde snakke ut om far sin i krigsveteranenes gruppeterapi? Skal vi godta at elitistene utroper en slags influensa-film for saktmodige sarkastikere til verdens beste? Kanskje må vi det.

For «The dark knight» er en vellaget film på samme måte som maten i snobberestauranter: Imponerende kjedelig.

Her er egentlig mye bra. Christian Bale spiller ikke fullt så sært som jeg hadde ventet. Han slåss litt som ei jente, men det gjør ikke noe for en gutt som har vokst opp uten far. Av uforståelige grunner kan han kaste seg ut fra høye tak uten å innby til deprimerte funderinger over svik mot tyngdekraften. Men OK. Skikkelsen funker bedre enn i Nolans første Batman-film hvis vi ser bort fra at han egentlig blir litt borte for oss. Som en sjenert vert i eget selskap. Litt verre er det med Heath Ledgers manierte Joker-versjon. Jack Nicholson spilte i sin tid superskurken som om han skulle være et billig plast-leketøy, noe figuren har fortjent. Den fillemann-psykopatiske Fretex-versjonen til Ledger er avhengig av at man ikke blir lei av smørete fireårings-sminke i to og en halv time. Ledger varer for lenge. I stedet for å funke som en visuelt sjokkerende oppfinnelse, blir han et stykke stygg arkitektur – en ufiks ting som er der hele tida.

Jeg ble ikke engasjert av Joker. Aron Eckhart som statsadvokat er bra lenge, Gary Oldman er en perfekt politimann, Maggie Gyllenhaal har Nancy Allen-kvaliteter som lille runde Rachel, Michael Caine er som vanlig en prisfortjent kortfilm i filmen og Morgan Freeman er befriende uimponert i rollen som techno-gud.

Den ukule kverninga på kuriositeter kunne vært ålreit dersom Gotham City var en eventyrby. Men det er den ikke. Noir-spøken er grå som skyskraperkløftene i en hospital-serie. Og nedi det ustadige folkehavet går alle omkring og bekymrer seg for ting. For oss som tror at Helvete er et årsmøte i SV, blir den kvasi-realistiske og kvasi-betydningsfulle bekymrings-romantikken en reisningshemmende ting. Vi står ikke opp og jubler, men blir sittende avventende med lighteren i lomma.

Filmen handler om noen teite gangsterpenger som knapt kan engasjere noen. Men egentlig handler den om superheltens vanskelige rolle i et moderne demokrati. Tøv. Lytt til Leonard Cohen: «Og hvis jeg skulle våkne om natta med undring om hvem jeg er, så ta meg med til slaktehuset og la meg vente der med lammene». Mangelen på diktning gjør at handlingen føles dryg. Hjemme har jeg fire dvd-plater med sju tegnefilmer om Batman på hver. Alle 28 filmene har en bedre handling enn «The dark knight».

Bare én ting til. Egentlig tror jeg at dysterheten er på vei ut igjen, og at melankolsk kvasi-action øyeblikk erstattes av en mammamiask sorgfrihet. Let’s have some fun! 2008.

Den store Lebowski

Viasat4 22.00

den store lebowski

Jeff Bridges på bowlingbanen med John Goodman.

terning 5 liten I Norge er «The big Lebowski» en av de få filmene som er feira med større nasjonal takknemlighet enn syttende mai. Coen-brødrenes komedie om en hjerneskadd latsabb med teppejakke gikk rett hjem i kult-segmentet, der de fleste aktive motstandere av støvsuging og organisert arbeidsliv befinner seg. Rollefiguren til Jeff Bridges, The Dude, ble en slags folkehelt, en Gjest Baardsen, i post-hippie-kulturens nostalgiske trauma.

The big Lebowski er egentlig en eldre mann i rullestol. Han sitter i et digert Los Angeles-hus og minner svakt om en Roosevelt-versjon av Randolph Hearst-karikaturen i «Citizen Kane».

I Den store Lebowski har Coen-brødrene også funnet en parallell til den handikappa kaksen i «The big sleep», for filmen er en rått komironisk versjon av gamle pulp-historier, der hederlig mann etterforsker forbrytelse og blir banka opp hele tiden. The Dude etterforsker steroid-kineseren som tisset på teppet hans.

Og ikke minst: Coen-brødrene har hengt ut en distributør (Jeff Dowd, Dowd = Dude) de en gang hadde, en fyr som var med i den radikale gruppa The Seattle Seven. I filmen blir den gamle radikaleren framstilt som en emosjonelt encella dop-veteran som tilbringer tida med en Vietnam-paranoiker og et mobbeoffer på bowlingbanen.

Detaljene måtte med, for «The big Lebowski» er en film som er andpusten av referanser, og når den ikke refererer noe annet, refererer den til seg selv. Her er til og med et flyvende øre, som bringer tankene til hodet i «Wild at heart».

Holder den ennå?

Vi møter Bridges i nattsjappa der han drikker melk rett fra hylla og betaler 69 cent med sjekk. Så strømmer virkelig den melankolske macho-moroa på i form av nydelig paradoksale stilisme-samtaler, kule små tragedier og en uvøren sammensetning av sære rollefigurer. For noen vil høydepunktet være Buscemis Halvan-veike bakgrunnsvenn, for andre Turturros påfugl-bowler, The Jesus. Med h.

Den eneste eventuelle svakheten ved filmen er utmattelse. «The big Lebowski» har et så krevende overskudds-manus at man bør ha vært edru i fjorten dager for å kunne se filmen. Dessuten holder skuespillerne seg i sine evners ytterkanter der det bare blir skapt perfeksjon. Det er så bra at det nesten blir kjedelig. Som å spille sjakk med Viswanathan Anand eller snakke fotball med Davy Wathne (antakelig) eller diskutere skøytetider med Thor Bjarne Bore. Dette burde vært ei helside. 1997.

Red

TV2 Zebra 21.00

red willis

Bruce Willis finner lykken med NAV-dama si.

terning 5 liten Du hadde garantert ikke sett kulere folk i en actionkomedie siden .. siden – «Bandits kanskje». Et vakkert veteranlag av vennligvoldelige ressurs-skuespillere gjør «Red» til en lydfin, naturfrisk postjulsfest.

Det starter med at Bruce Willis snakker med NAV-dama Mary-Louise Parker på telefonen. Han er pensjonert, så midt på natta står han opp for å tisse i slåbrok og dessuten banke opp et finnehette-lag av listende spesial-soldater. OMG (litt umoderne jente-forskrekkelse for Twitter (som også er umoderne) og sms (som tilhører Fred Flinstone).

Willis er føn-mild og hyggelig i all sin undertrykte mandighet, og før noen vet ordet av det, har han kidnappa Parker for at ikke Karl Urban skal utrydde henne, og ikke bare det – han har utstyrt henne med det testosteron-fremmende supermidlet Gaffa-teip og tatt henne med til et sted i skogen. OMG. For der kommer det mest steinete av alle troll-tryner, John Malkovich, fram fra kvistene forkledd som løvtre, og han er så gal som naturen mente han skulle være. Og Morgan Freeman. Som er på pleiehjem og venter på at Jack Nicholson skal dukke opp med bøttelista si. Om Freeman kan man bare si at hvis Gud virkelig elsket verden, ville han ha valgt Freeman som sin etterfølger. Og så ville Gud ha satt seg i kjelleren til John Malkovich (being John Malkovich, faktisk) og lurt på hvorfor det skjedde at Han og CIA mista kontroll på verden. John Malkovich har det synske menneskets intuisjonsbaserte vanvidd, og han tilfører denne avslappa filmen en deilig fornemmelse av personlighetsfrihet. Jeg kan være hvem jeg vil. Jeg kan være som John Malkovich. Being John Malkovich faktisk. Den største lykke.

OMG. Før dette skjer, er det allerede løsnet flere skudd enn i Landsskytterstevnet og D-dagen til sammen, og man kan bare sette seg til rette og nyte den heftige tangorytmen i treffene. For Gud har virkelig mista grepet på det, og USA er i ferd med å velge en idiot som president.

Fordi Willis altså er i konflikt med sin gamle arbeidsgiver CIA, må han søke hjelp hos eks-KGBuddien Brian Cox, og som ikke det er nok, henter den engelske dronninga Helen Mirren fram automatvåpnene og skyter folk så nøyaktig midt i pannen at hjernekirurger ville ikke gjort det bedre. OMG. Og Richard Dreyfuss som villaskurk.

Jeg så om igjen denne filmen på lørdagskvelden etter å ha droppa ut av «Anger management» og «End of days». Jeg tror sjuendeklassingen likte den og følte at Malkovich var omtrent som hans egen familie, men jeg turde ikke spørre. I hvert fall var filmen enda bedre enn jeg husket den. Det er var ikke verst. 2010 føles som et århundre siden.

The blind side

TV2 Livsstil 21.00

blind side, the

Sandra Bullock er voldsomt stilig og voldsomt snill hvit dame, og han andre hovedpersonen er en slags statist.

terning 4 liten Sandra Bullock gjør en hardrumpa skjørtrolle som dere kommer til å elske til siste vrikk, men historien er mer suppete enn sløsj. Jøje meg. Men søtt er det.

Dette er på en måte «Precious 2», og jeg skulle virkelig ønske filmen ikke var basert på en sann historie, for det betyr at den smisker uskjønt for ei overklassedame i sørstatene. Michael er en stor gutt med afro-amerikansk by-opprinnelse, og han er tung som en meteor og tilsynelatende seinere enn Jærbanen. Overklassefamilien til Sandra B. kjører opp bmw hans side i regnet og tilbyr ham opphold og kjærlighet, munterhet, gode replikker, stilig mat og utdannelse i et hus som Askepott ville ha valgt framfor prinsen sin.

Michael sier «Yezz Mrs. Tuohy» på den slumtrente Onkel Tom-måten sin, men etter hvert som han har levd med de hvite, blir han også et ressurssterkt menneske. Han har riktignok et par turer tilbake til sitt gamle nabolag, og der sitter hensiktsløse homeboys fortauslangs og lirer av seg kyniske hip-hop-replikker fra nittitallet mens de planlegger å nedverdige kvinner og siden dø brått av smittsom etnisitet.

De er på en måte kontrastvæska i dette retusjerte røntgenbildet.

Bullock spiller Leigh Anne Tuohy, og hun er en «Take-no-shit»-dame i den amerikanske tradisjonen der kristne kvinner med faste lår har lov til å snakke i forsamlingen, så føkk ju Paulus. Sandra har en Turtle-overflate som antakelig beskytter mot rust i hundre år, og hun snakker rett ut rett til folk mens ektemannen rister lunt på hodet, for dominante kvinner stimulerer testosteronet hans.

Dere kommer til å elske filmen og si at filmanmeldere er overflødigere enn fartsgrenser, og sånn skal det være i verden. Når noen lager filmen om at min dårlige dømmekraft egentlig skyldtes polarbears syndrom, da kan Bullock få lov til å spille mor mi også. 2009.

Captain America: The winter soldier

Max 22.00

captain america the winter soldier

Chris Evans med skjold og Scarlett Johansson.

terning 4 liten Glem Putin. Han er bare en russer som prøver å bli populær uten å være dritings. Det er selvsagt USA som har skylda. Helt fra president Kennedy sto i Berlin og ropte østover: «We believe in God, and we are ready» har USA vært et krigshisser-prosjekt. Hollywood har skjønt det. I film etter film manipuleres det konspiratoriske kontinentet av psykopatiske kakser som planlegger å erobre hele Jorden minst to ganger før de er blitt overfladisk fornøyde, men fremdeles ikke får gått på do. Gale genier styrer også nasjonens sikkerhetssystemer.

«Captain America: The Winter Soldier» vedlikeholder USAs nasjonal-paranoia med mye ståk og lite eleganse.

Captain America er i utgangspunktet den kjedeligste superhelten. Han har verken Hulkens uregjerlige villskap eller Iron Mans døgnkontinuerlige arroganse. CA er en slags sunn fotballhelt. Han er en speidergutt. Han ble gitt superkrefter for å delta i den andre verdenskrigen, der man i grunnen hadde mange nok übermenscher fra führer av, og siden ble han nedfrüst for resirkulert bruk i vår tid.

Det er her han er nå. I tida da Justin Bieber illuderer Marlon Brando, og den mest interessante politiske bevegelsen i den vestlige verden heter twerking.

Det burde blitt en ironisk film, med CA som en anakronistisk ingenue, en forskrekka fremmed fra førtitallet. I stedet harver man av gårde med de gamle computere og deres overvektige video-minner, og voldsomme CGI-detonasjoner sprenger kunstig intelligens ut over himmelen. Sånne handlinger kan reddes av skuespillerne. Det skjer ikke her.

Chris Evans er en lyte- og livløs skapning med en overkropp som antakelig ble skapt for lagring av bøker eller oppbevaring av flytte-esker. Det står på en måte «Copyright Photoshop» over hele mannen, bortsett fra munnen som tilsynelatende ble sminka av ei åttendeklasse-jente på bussen til studio. Evansoppfører seg forstyrrende som definisjonen på det motsatte av intelligens, en kvalifikasjon som han deler med Scarlett Johansson, som igjen er Natasha Romanoff med en slags lammende rolle-forvirring. Johansson har sagt til medier som trykker denslags, at hun er lei av å bli sett på som kjønnsobjekt. Ikke bekymre seg, Scarlett. Som Natasha Romanoff likner du ei sånn ukjent dame som dukker opp i Facebook-innboksene våre og aldri røper at hun er eskorterer.

Jeg liker Samuel L. Jackson, og jeg syns også at Will Smith-etterlikningen Anthony Mackie er OK. Da har jeg altså havna der at jeg bare liker de svarte skuespillerne i filmen, og det kan bety at jeg har lest for mye Rogalands Avis i det siste.

Men det er ikke rart. Robert Redford er egentlig en fantastisk mann, og det bør da kunne gå an å gi ham en filmrolle der han ikke ser ut som en Muppet-figur. Verre er det at den overveldende fikse superskurken The Winter Soldier spilles av en fyr som ser ut som en lekeplass-snill og samtale-orientert norsk førskolelærer når han får av seg den tøffe astma-maska. Jeg er ikke i stand til å ta skuespilleren Sebastian Stan alvorlig. Mikke Mus og hans gullfisk ser råere ut.

Filmen starter omtrent med at CA og Natasha og noen andre frigjør et S.H.I.E.L.D.-skip fra franske (!) pirater med så elendig action-utdannelse at de stort sett faller over bord hvis du snakker til dem. Deretter trøbler ting seg til etter Bourne-systemet, og plutselig er alle kollegene i byrået (jeg orker ikke alle punktumene i shield) på jakt etter den rare kryo-kuriositeten CA fordi han har skyld i noe jeg ikke skjønte. Sam L. ut av soga, Scarlett på full fart inn i den som en slags etterretnings-Poirot – og da dukker altså Mackie opp som The Falcon og blir en bestevenn i hele verden-fyr med plastvinger.

Action-scenene er ikke uefne, og derfor står det en firerterning der oppe. Men de inngår ikke i en skikkelig, forståelig handling. Påstandene om skurkelig storhet rolser rundt i fortellingen som dårlige mandags-unnskyldninger, og engasjementet lider enormt. Det er ille når man må ta seg sammen for å gidde å følge med på dialogen.

Dessuten er det deprimerende at dette er hva vi tapte Stoltenberg til. 2015.

En vampyrs bekjennelser

FEM 23.20

en vampyrs bekjennelser

Kirsten Dunst klamrer seg til Brad Pitt.

terning 5 liten Når Tom Cruise slipper ned et flommende brudehår som får ham til å likne den unge Farah Fawcett, setter tennene i Brad Pitts studiotrena skjønnas-nakke og innleder et sanseløst sado-machokistisk oralsamvær, er det ikke mer enn rimelig at «Interview with the vampire» blir oppfattet som en forsinka julepresang til mannlige homofile. Men på tross av de sterke homoerotiske signalene i historien, handler den ikke om det, den bare flørter uproblematisk med guttesex, sånn som trygge kjekkaser gjør i klubbhus-dusjen etter fotball-trening.

«En vampyrs bekjennelser» er ei tidsriktig bildebok som egentlig handler om å bevare menneskeligheten sin på tross av. Filmens Louis (Brad Pitt) er innledningsvis et enkelt offer for den samlivssultne vampyren Lestat (Tom Cruise). Louis har mistet familien sin og vil egentlig dø, men blir i stedet tilbudt en destruktiv udødelighet som passer gemyttet hans noen spesielt ekle minusdager på 1700-tallet en gang. Men han er ikke forberedt på at det eksentriske lille klubb-fellesskapet krever at han også blir ond. Louis har sorg, men ikke ondskap, og gjennom hele filmen kjemper han for å holde fast på sin menneskelighet og kjærlighetsevne. En vampyr med valg. Trist sekstiåtter treffer dårlige kamerater og havner på horehus.

I et desperat forsøk på å fastholde en slags verdighet og omsorg i den håpløse vampyr-tilværelsen (ærlig talt: det blir ikke mange ettertenksomme familiekvelder ved peisen for folk som er avhengig av blod-drikke) knytter han seg til den lille jenta Claudia (Kirsten Dunst), som også gjøres til en bitter og hensynsløs liten zombie for å kunne opptas i det blodige broderskapet.

Dette kunne vært Oskar Schindler eller den snille tosken i B-gjengen. Behovet for å ta vare på menneskeligheten sin er en fascinerende personlighets-gave, og det den visuelt voldsomme filmen gjør, er egentlig bare å understreke hvordan de stakkars anstendige stadig utsettes for nattens estetiske fristelser. Volden er vakker, villskapen er skjønn. Galskap og grensesprenging er stilige greier for eksistenskåte mørke-menner. Men det får ikke hjelpe. De snille vampyrene i verden ser seg om etter ei høne i stedet og foretrekker at de fristende sosietets-nakkene med alle sine pulserende fristelser får passere upunktert.

Rollene i «En vampyrs bekjennelser» er perfekte. Brad Pitt i hovedrollen er på samme tid jublende plakatvakker og så uendelig, evighetstyngende trist at du kan føle hans hensiktsløse selvforakt som hundre års HB-bakrus. Tom Cruise spiller den evige forføreren og fortæres føyelig av egen ondskap, sjalu på menneskeligheten og ivrig etter å smitte andre med sitt ureine blod. En mann som har innsett at han aldri kommer til å konkurrere med Albert Schweitzer og følgelig utøver sitt darwinistiske sirkusnummer med brutal begeistring. Cruise har aldri sett bedre ut enn da han vender tilbake fra døden med innhole kinn og kirkegårdsgjørme i håret. Seksuell spenning og dyrisk styrke med høyt vampére-tall.

Bildene til Philippe Rousselot er perfekte, moderne tegneserie-ruter. Musikken til Elliot Goldenthal kommer sigende og klistrer seg til mørket som konsentrert tungsinn. Alle har kost seg skamløst, for diktning om de dystre kreftene blir alltid flottere enn oppbyggelige skildringer av familie-turer til Folkvang på femtitallet. For de eventuelt uforberedte som tutler seg inn i kinosalen og forferdes over hva det er folk underholdes av nå for tida, la det ihvertfall være en trøst at denne filmen faktisk handler om en moralsk vampyr. 1994.

En tanke om “Søndag 3.9. – En skikkelig stilig filmsøndag i all hast før vaflene

  1. Silvia Odete Morani Massad

    Hey! This is my first visit to your blog! We are a collection of volunteers and starting a new
    project in a community in the same niche. Your blog provided us useful information to work on. You have done a
    wonderful job!

Det er stengt for kommentarer.