Månedlige arkiver: september 2017

Lørdag 30.9.–En hel haug med filmer og Eastwood på topp

 

Tilbake i spill – Trouble with the curve

Norsk TV2 22.50

terning 5 liten Rettferdigheten er tilbake på Vestlandet, og på nøyaktig den rette dagen. Denne lørdagen kommer det til å regne så mye at øldrikkerne som sigarettrøyker på uterestauranter ikke kommer til å få i seg nikotin og må løpe til apoteket for å skaffe tyggegummi. Det kommer til å regne så mye at biskoper kommer til å leke seg fast til Lofoten. Det kommer til å regne så mye at Stavanger må bygge egen vannski-vei mellom sentrum og Gausel. Det betyr at vi som leter etter unnskyldninger til intellektuelt stimulerende inneliv, har funnet dagen vår. Filmtilbudet denne lørdagen er hva man kan kalle mangfold på kort sikt.

Men til filmen.

trouble with the curve

Clint Eastwood snakker ut med dattera Amy Adams.

Dette handler ikke bare om en mann som kan høre baller. Det handler om å være ei sånn jente som du drømmer om: Ei dame som kjører fortere bil enn deg, som slår deg i biljard og spiser begge pølsene i brød sjøl. Amy Adams er en clintdoris, en uvillig bydame som egentlig ikke liker advokater og HR-avdelinger, men søker sin opprinnelighet hos harryene. Det er der damer skal bo.

En mann har regissert en film med Clint Eastwood slik Eastwood ville ha regissert den. Omtrent. Det gir «Trouble with the curve» en stofflig bestandighet som gjør at den i ro og mak kan funke som en slags vekkelse. Her er verden slik den skulle være. Når menn føler seg som resirkulerte deodoranthylser i en urban klosterskole der de moderne nonnene går rundt i nystelt Barbie-hår og casual-kule korpieklær og etter-definerer den instinktive maskulinitet. Da er denne filmen perfekt.

Eastwood spiller en baseball-scout. Han finner spillere. Mannen har et stort talent, men vet ikke hvordan man blir gammel. Han pisser irritert, han har grønn stær så han egentlig ikke kan se hvordan spilleren slår, men han kan skille de rene lydene fra de urene lydene på en baseballbane. Jeg hørte det og. Når smellet er feil.

Det skjønne ved filmen er likevel skildringen av et USA i velsigna avstand fra New York. Talentspeideren Gus sitter surt på harde bondebygdsbenker og ser baseball spilt for tjue mennesker. Han lever i enkle moteller der det antakelig lukter søtt av varehus-deodorant fra håndklærne, han tilbringer kvelden på kuskitbrune cowboy-pubber og spiser rødt kjøtt som om det skulle være tofu, han skjeller umoderne på alt som snakker til ham og representerer den andre virkeligheten som blir borte i et samfunn der til og med mennene fortoner seg som et fortløpende talkshow: Han er knapp. Samtalene hans er knappe. Replikkene i denne filmen er mer og mindre som å høre en liten stein dette på uvaska tregolv.

Når du har knapphetens magi, kan du tillate deg en følsom historie. Amy Adams fra «Julie & Julia» spiller dattera hans. Hun er blitt forretningsadvokat og skal bli partner i firmaet der hver eneste mann ser ut som en tørr kødd i en Armani-kondom. Da faren drar på landet for å se på et talent. Blir hun varsla om at han kan trenge noen hos seg for han driter i doktorens ordre. Dessuten har de digitale hodene tenkt å tvangspensjonere baseball-kunstens gud.

Så hun slår følge. Ei bondetøff jente som ble advokat. I løpet av samværet med den motvillige faren sprekker mange nye, tillærte ting. Filmen hyller americana slik den skal være: Enkle folk. Råe skikker. Skeive smil. Pils fra flaske.

Jeg skal ikke røpe for mye.

Når Clint Eastwood er sint, ser han ut som en avbitertang fra sida. Forfra er han helt lik en klapperslange fra en glemt indianerfilm. Så kommer Justin Timberlake kjørende som en slags Petter Sprett, og mirakler over alle undere: Han funker fint i denne filmen. Jeg gjerntar: Dette er en verden der den irriterte prostata-pisseren kjører kabriolet-Ford og bor i Grey Squirrel Motel, det er en film der den halvhjerta vegetarianerdattera til Eastwood gruser rutskjorte i biljard. Det er pølse og brød. Sjelerensende uvennlighet. Maskulinitetens estetisme. Den selvfølgelige, masochistiske roen, den milde arrogansen, den varme avvisningen. Dette er hjemme.

Mest handler filmen om at datter og far etter hvert nesten snakker sammen om hva som skjedde. Det ville vært kleint i en annen film. Det funker her. 2012.

Last Vegas

NRK1 23.20

last vegas

Morgan, Michael, Robert og Kevin i stygt sidelys.

terning 3 liten Las Vegas er en kronisk påminnelse om at USA er en uverdig tilstand, og i denne filmen drar Michael Douglas, Robert De Niro, Morgan Freeman og Kevin Kline til smågodtbyen for å ha utdrikningslag for en av hverandre. Jeg hater humor som handler om middagshvil og Viagra, så jeg vil ikke se den. 2013.

Philomena

NRK2 22.00

philomena

Judi Dench og Steve Coogan reiser til Amerika.

terning 4 liten Judi Dench er en blanding av britisk turistattraksjon og småsur generasjons-skulptur, og alle elsker rollene hennes bortsett fra jeg. Her spiller hun ei dame som det har vært synd på i rudt 50 år. Da hun ble gravid som tenåring sendte de irske fundamentalistene (forløperen til de islamske stat) jenta i kloster og adopterte bort sønnen. Jaja, de drepte ham i hvert fall ikke. De ujevne britiske komikeren Steve Coogan spiller en opprørsk journalist som mister jobben og gir seg til å utforske damas historie for et magasin. Så drar han og Judi til USA, og underveis lærer de i følge teksten på imdb mye om hverandre og den fortapte sønn. Stephen Frears var en rå regissør en gang i tida. Jeg er skeptisk til dette her, for det skal være en autentisk historie. Legg merke til at jeg ikke skriver sann. Sann finnes ikke. 2013.

Drageløperen

NRK3 21.30

terning 4 liten Veldig kjent og aktet film etter kjent og aktet bok. Handler om oppveksten til to gutter i Kabul og deretter om det voksne livet under Taliban. 2008.

Snikskytter

TVNorge 21.30

snikskytter shooter

Mark Wahlberg er en bra mann på innedager.

terning 5 liten Vi har fått en ny Rambo, og vi har fått en ny verdenssjef i actionfilm. Men den våpenglade redneck-romantikken «Shooter» er litt uheldig med lanseringstidspunktet i Norge. Mark Wahlberg er enestående som superharryen Bob Lee Swagger, som etter å ha blitt sveket i Etiopia trekker seg tilbake i en slags buddhistisk granskog sammen med en hund og ei rifle. Obersten Danny Glover kommer reisende på åttitallsvis og vil ha eks-sniperen til å redde presidenten fra et attentat. Swagger har Seagal-hale og vil egentlig ikke.

Det burde han fortsatt med, for hundelik ligger begravd i potetmosen også denne gang, og det varer ikke lenge før tenkelige ting har gått gale, uten at jeg skal røpe for mye om det. Wahlberg havner på rømmen slik tause handlingsmenn skal, og filmen utvikler seg til en slags rødnakkenes revansj. Ei jente i Kentucky med hårfarge som gamle møbler, en ballistiker med blystemme i Tennessee, biler som aldri kommer til å gå på biodiesel og en taus mann som aldri tilga de som skjøt hunden hans.

De er våre folk. På den andre sida kvitskjorter og grådresser som det lukter svikersvette av og senatorer og investorer og alle andre som heter Tor, men har kalkulator i stedet for hammer.

Antoine Fuqua («Tears of the sun», «King Arthur») har laget en actionfilm som kan brukes som lærebok. Han er blodsprut-ballettenes mester, og han kan holde fart og alvor og logikk på en handling uten hemninger.

Men lanseringen i Norge er ubehagelig. Da helten går inn i et rom og massakrerer alle der med kaldt blod, får du et øyeblikk en fornemmelse av tvilsom underholdning. 2007.

Kun for dine øyne

TVNorge 23.55

for your eyes only

Roger Moore har stått opp.

terning 5 liten «For your eyes only» er en James Bond-film fra 1981, da Roger Moore fremdeles spradet rundt som en ulastelig, ironisk og nesten ubevegelig Bond. Enklere handling enn i de forrige i denne tolvte filmen, som forårsaket mye debatt. Carole Bouquet, som var med i Bunuels «Cet obscur objet du desir» som tenåring i 1977, er filmens dame, og hun var også kjent for å være den offisielle modellen for Chanel nr. 5. 2 timer, 7 minutter.

Billy Madison

TV3 19.45

billy madison

Adam Sandler tilbake i barneskolen.

terning 5 liten Innenfor amerikansk ungdomshumor finnes det en distinkt taper-genre som er ganske sunn. Etter 300 år med myte-onanerende karrieremas virker det nødvendig at folkelige nerover-fenomener som «Wayne’s World» og jønkpersonligheter som Pauly Shore verves i unnaslunternes alltid like rettferdige kamp for mental helse.

Adam Sandler er en storvokst komiker fra «Saturday Night Live», og han ser stort sett ut som avkommet etter den forskrekka alliansen mellom en Skeid-spiller og to porsjoner semuljegrøt. I «Billy Madison» spiller han en bassengbomsete rikmannsgutt som må gå hele grunnskolen om igjen for å overta pappas forretning og igrunnen koser seg der.

Hvis jeg skriver at jeg likte en film som dette, kommer far min tilbake fra evigheten og forlanger sædcellene sine etter-kansellert. Derfor sier jeg heller: Man venner seg veldig til Sandler. 1995.

Indiana Jones og de fordømtes tempel

TV3 21.30

indiana jones og de fordømtes tempel

Harrison Ford dro dessverre til India.

terning 5 liten Jeg tror vi skal se en Indiana Jones-film i dag og. «De fordømtes tempel» har Kate Capshaw som ble fru Spielberg, og hun hyler som en av de fordømte gjennom flere timers India-reise. Men mytrene sier at hun faktisk måtte lære å skrike.

Inderne reagerte på denne filmen, for den framstiller kulturen deres som ond og primitiv. Dessuten spiser de apehjerner rett fra kraniet. De ble forøvrig laga av bringebærsaus. Jeg så filmen føærste gang i London på en kino som jeg tror het Odeon eller noe sånt og hadde så behagelige seter at Norge føltes som et tilbakestående taburettland. Ved siden av meg satt en urimelig oppstasa inder i diplomatdress. Han lo ikke én gang.

Jeg tror jeg ville ha ledd på en film som framstilte vikinger som idioter.

Vi tåler mer, vi nordmenn.

«Indiana Jones and the Tempel of Doom» ble som kjent laget for nøyaktig mange år siden, men det føles som om den har vært her bestandig. Harrison Ford spilte sin andre rolle som Indiana Jones og reiste altså til India der lokale stammer drev med menneske-ofring som den svepesvingende arkeologen måtte gripe inn overfor. Kate Capshaw spiller sangerinne og venninne, og hun ble mye seinere gift med regissøren Steven Spielberg. Man skal heller ikke glemme den lille elefanten. Og Short Round. Og flyhoppet med gummibåt. Her er det mye stas. 1 time, 45 minutter. 1984.

Mumien vender tilbake

TV3 24.00

mumien vender tilbake

Brendan Fraser og Rachel Weisz er også på tur.

terning 4 liten Siden den forrige filmen er Brendan Fraser blitt gift med Rachel Weisz, og de har plutselig knoppskutt en åtte år gammel guttunge. Fraser er blitt kaloririk og ansvarlig av familielivet. Han likner nå den lille runde i Abbott & Costello (Costello) og beveger seg slik Oscar Wilde ofte gjør, litt traneaktig og ufikst.

Familien drar på en av Egypt-utfluktene sine, og der iverksetter de oppreisningen av den uhyggelige elskeren fra den forrige filmen, en blankskalle som heter omtrent Impotent og følgelig drømmer om døde damer.

Omtrent-Impotent har tenkt å bruke Anubis-krigerne til den egentlig utrydda Skorpionkongen. Armbånd stjeles fra den ene og den andre for det tredje og det fjerde. Først damenappes Rachel og deretter kidnappes barnet. Data-gubber fra Computerriket vandrer tallrike over sanden. Insekter, skalldyr, vanndjevler, sotgubber og andre av Saharas landeplager gjør egnen uegna for turisme, og på lydsporet hyler ofrene så mye at hele filmen høres ut som en primalskrik-festival med aaaoooh-religiøs hedningejammer og bråkete værtyper.

De i bensinstasjonshorts og elgklaff-lue vil kose seg. 2001.

The man with the iron fists

Viasat4 22.15

terning 3 liten RZA har skrevet, regissert og spiller hovedrollen i en actionfilm om en britisk soldat som kommer til jungel-Kina der en beskjeden smed forsøker å forsvare seg mot. Ett eller annet. RZA er en 47 år gammel hip hop-artist fra Brooklyn. La det være nevnt at Russell Crowe og Lucy Liu også er med her. RZA er smeden. 2012.

Blood

TV2 Zebra 21.00¨

blood 2012

Det er trist å være sønn av en politimann.

terning 4 liten Antakelig har folka i TV2 trodd at dette var en grøsser på grunn av tittelen. Men det er det ikke. Engelskmennene har laget en slags dramathriller om to politimannsbrødre som har utøvd en fæl forbrytelse, og de blir satt til å etterforske den sjøl. Dessuten trøbler de med at faren var en storarta politimann. Paul Bettany er den ene. 2012.

Swordfish

TV2 Zebra 22.50

swordfish

Halle Berry i kveldslyset med Hugh Jackman.

terning 2 liten «Swordfish» er en snuske-smygersk smeagol-film som ble kjent for at den ikke viser bare Halle Berry, men hele Berry.

Handlingen kunne ha fungert. Hackere blir tilkalt for å hjelpe superskurken Travolta med å stjele penger til kamp mot terrorismen. Travolta er keiseren i en slags nattklubb-kald B-gjengen uten stil eller innhold. Inne i gjengens gutteklubbhytte går Berry rundt med den paddeflate tegnefilmstemmen sin. Dama er visuelt slaps.

Man blir så sjuk i sjela av å se ting som «Swordfish» at det kan føles helt greit at en av verdens Valborger er kulturminister. 2001.

Ocean’s twelve

TV2 Livsstil 21.00

oceans twelve

Det var filmen der frisøren fikk frie hender.

terning 5 liten Dette er virkelig en Alt for damene-film. George Clooney vifter såvidt med halen motstrøms og smiler så kontinuerlig ironisk med det kopibeskytta legefjeset sitt at tilskuerne får en behagelig følelse av at han har gjennomskuet tallet 42. Brad Pitt har noe rådyrt oppvakt og overtent ved seg, og han kler godt en handling der kjekkaser planlegger esoterisk kamerat-kriminalitet. Matt Damon er ranerklubbens karakterskuespiller: Han utstråler en nervøs, forvirra enfoldighet som antakelig er vanlig i profesjonelle pengestjelermiljøer, og slik blir han filmens wunderbaum. Andy Garcia medvirker nok en gang som mektig kasinoeier som på tross av sin suksess bærer Fretex-halstørklær fra «Fanny & Aleksander».

Dette er en så elegant film at den nesten ikke tillater seg å ha handling.

Oppfølgeren til «Ocean’s eleven» har mer sjøltillit enn opphavet. Regissøren Steven Soderbergh lar skuespillerne få lov til å roe seg ned i spa-behagelige saccosekk-tilstander der de kan si kule ting uten angst. Det ser ut som terapi.

Handlingen er verken troverdig eller spesielt interessant, men det gjør ingenting. De elleve ranerne av Garcias kasino & kone oppdager at den sinte eieren faktisk kan melde til politiet (det hadde de ikke tenkt på), og så skal de forsøke å levere pengene tilbake. Det fører dem i kontakt med den franske konvensjonen Nattreven (Vincent Cassel), en slottstappa gentilehomme-voleur som oppmoder til et slags bortelags-KM i eggtyverier.

Intrikate ting skjer, og siden vi nå vet at det skal dukke opp uforutsigbare kinderegg-overraskelser i slutten av sånne filmer, sitter vi og venter som barna på julaften mens vi nyter den mjuke filtlyden av rutinerte sjarmører. Dette er bra. 2004.

Hevnen er søt

TV2 Livsstil 23.30

hevnen er søt

Matthew Broderick og Meg Ryan, søtere enn kattunger, kaniner, ekorn og surikater.

terning 5 liten Matthew Broderick er astronom med Charlie Brown-sjel, men fordi objektet for hans kjærlighets teleskop har svikta ham til fordel for fysisk fremmelig og fallosofisk franskmann, utvikler han seg til en forskrekka hevner. Meg Ryan ønsker å ty til mer dramatiske åtgjerder enn å rettlede småfluene i morgen-yoghurten med Gibran-sitater, derfor har hun sminka seg med kullstift og kledd seg i pappajente-skinn. Matthew og Meg kriger med kakerlakker på gulvet, men jo mer elendighet eks-kjærestene utsettes for, desto gladere blir de i hverandre. «Addicted to love» varer i 1 time, 40 minutter. 1997.

Act of valor

Max 21.40

act of valor

Helikoptere er sexy ting.

terning 4 liten Ganske ukjent actionfilm som jeg nesten skal vedde på at ingen av dere har sett eller hørt om. En fyr som den gang het Mouse McCoy og nå heter Mike har regissert en actionfilm om Navy SEALS som skal redde et gissel fra CIA og oppdager en voldsom terrortrussel mot USA. Bare ukjente folk. På imdb er de fleste skuespillerne bare nevnt med fornavn, så det er mulig at de er amatører. Filmen skal ta utgangspunkt i virkelige hendelser, så den handler antakelig om soldatene som forhindret angrepet på tvillingtårnene i 2001. Det var en spøk. 2012.

Jack Ryan: Shadow recruit

Max 23.50

jack ryan shadow recruit

– Og dette er en knapp, unge mann. Aldri glem det.

terning 2 liten Denne filmen hadde jeg virkelig gledet meg til, og det smerter som et ManU-tap, en Liverpool-seier, som en Solskjær-flytting til Wales, som en Northug-sprekk i siste bakke når jeg må skrive at «Shadow recruit» har de tre dårligste actionsekvenene jeg har sett på lenge. Tenk Dolph Lundgren. Tenk Steven Seagal. Kule folk, men svært mange av spennings-scenene deres var banale på det viset at du fikk den fornemmelsen at forbrytere datt og reiste seg etter overraskende randomiserte dødelighets-systemer. Der falt en fyr, og hvem var han?

Her skal Den unge Jack Ryan stikke av fra en Moskva-bygning med Kenneth Branaghs private hær av konsonantsterke torpedoer i helene og Kevin Costner som bevæpna Tobias i Tårnet-coach. Scenene er mørke, de er uspesifikke og de er usannsynlige og rotete.

Seinere i filmen forfølger Ryan en svart kassevogn der dama Keira Knightley sitter forferdelig fanga. Biljakter har faktisk utvikla seg de siste åra. Nå er vi der at de bør oppheve begrensningens kunst og føre til gate-kaos som får FB-tilhengere av Trygg Trafikks kampanje for armhule-refleks til å reise seg og klappe uideologisk. Men i Kenneth Branaghs regi er det bare blitt rot. Når usannsynligheter blir pinlig synlige, skyldes det ofte begeistrings-tørke. Og det gjør det her. Likegyldigheten sniker seg på oss. Branagh tar den norske løsningen når evnen til å filme fysisk dramatikk svikter: Slepp laus noen forskrekka nærbilder og klipp istykker logistikken.

Henimot slutten skal agenten stanse den våkne versjonen av en russisk sove-agent i scener som skulle vært filmens klimaks. Jeg kan jo ikke røpe alt, men scenene der CIA-guttungen kjører bil med et ansiktsuttrykk som om han spilte Alene Hjemme 6 mens russeren sitter i samme bil og fikler med tennsatsene, er noe av det latterligste jeg har sett på lenge. Det forslitte klimakset ble overgått allerede i den første Herbie-filmen, og jeg tror faktisk det finnes Olsenbanden-filmer og ungdomsskole-prosjekter med bedre versjoner av sluttpoenget.

Det er ille.

Mye blir bra hvis du bare liker rolle-figurene (det analfabetene kaller «karakterer»). «Jack Ryan: Shadow recruit» havner på en femti-femti-løsning der de to viktigste hovedrollene aspirerer til brun dunk, mens de gamle mennene redder mange scener.

Chris Pine likner ørlite på Ray Liotta og han har etter hvert den litt kjøttfulle nakken til Marlon Brando, men han spiller med et dokketryne som man å til Caprinos glansdager for å finne maken til. Det virker søtt så lenge han er engasjert student. Det funker OK når han blir hyra av alvorshauken Kevin Costner. Men når finans-skitten treffer fjøsvifta blir han til en barnefilm-figur uten troverdighet. Den usannsynlige økonomi-nerden har faktisk tjenestegjort i Afghanistan. Han kan ikke bli lei seg hvis torpedoer dør. Herregud, de er med i filmen for å dø!

Keira Knightley er en katastrofe. Hun skyver på haka som om hun nettopp ble ramma av smittsom DiCaprio. For en gangs skyld virker den spede spurvestemmen som et handikap, for en film som dette skal fungere på en slags kontinuerlig tredjegir der brumminga av lidenskaper og mot skal gjelde begge kjønn.

Regissør Branagh har jobba litt ekstra med Kenneth Branaghs rolle som dyster og destruktiv rikmanns-russer. Fjeset hans er fint, de små skiftene nydelige. Rollen bærer en del scener i filmen og gjør dem til spennende oaser av forventning. Kevin Costner er alltid god. Jeg blir rørt når Costner dukker opp i en film, særlig etter at han ble en slags nasjonalstatue av den middelaldrende mann. Costner er bra. Jeg skulle virkelig ønske at han spilte Jack Ryan.

Filmen handler om at CIA plasserer Ryan i en bank på Wall Street for at han skal overvåke kontoer som kan kobles til terrorisme. Den virksomheten fører ham til Moskva, der mottakelsen er verre enn om han ankom Putin-baren i Liberace-kostyme og ba om å få se Bolsjoi-balletten. Det handler om økonomisk terrorisme.

Oi. Spennende. Og neste gang: Noen vil sabotere søppelhentinga i Beverly Hills? 2014.

Livet med Helen

FEM 21.00

livet med helen

Kate Hudson er så jysla glad i barn.

terning 2 liten Ok, det er endelig varmt, Vevatne har sagt at vi trenger lys og du kommer antakelig til å elske denne filmen med auene fulle av overflødighetstårer fordi du ikke har noen smak og syns det er ålreit at en kynisk Hollywood-forfatter gjør tre barn foreldreløse for å kunne lage en pussig komedie.

Men «Livet med Helen» er en uanstendig film hvis det finnes noe som heter anstendighet. Den går ikke an. Vi skal ikke kose med at unger mister mor og far sin i en familiekomedie.

Garry Marshall laget en gang en film om ei lykkelig gatehore som ble elsket av en lakenhviskende forretningsfyr, så han holder seg unna virkeligheten, for han har aldri sett noe som vi andre kaller virkelig. Barn er antakelig et fenomen som han kjenner av omtale, slik jeg syns jeg kan Hankø.

Men det er barneår i år, og alle skal liksom være Steve Martin. Snart kommer til og med Ben Affleck som improvisert superpappa. Kate Hudson er et nymotens påfunn med Mary Pickford-fjes, og uansvarlige pengetjenere har funnet ut at hun skal spille den forskrekka modellbyrådama som plutselig blir stemor til sin søsters tre barn.

Fra den scenen der den perfekte søstera Joan Cusack ikke får barna, aner du at moterypa etter hjerteblafrende anstrengelser skal bestemme seg for å levere ungene til henne fordi hun ikke føler seg verdig. Men er hun bra nok? Skal vi si det sammen? Er hun bra nok, eller?

Til og med meteorologer kommer til å gjette framdrifta i dette nedbørsområdet av selvfølgeligheter. Her er det riktignok ikke med ei søt gatehore, men protestantpastoren John Corbett (fra «Mitt store fete greske bryllup») har fått den rollen, og fra det øyeblikk du ser ham smile liturgisk og lurent, vet du at dette er en skojarfant med uventa køllebruk og mye klokskap under krusifikset.

«Raising Helen» består av en rekke nennsomt sammensatte sitcom-tablåer. De som syns de har sett Raymond Barone erstatte dødt kjæledyr med samme dårlige resultat som Hudson, har aldeles rett. Skuespillerne yter den virkelighetsfjernende søthet som preger en sann Garry Marshall-film, og på lydsporet er det tre sangnumre der folk beveger seg til musikk. Alt fungerer som resirkulert merkevare, men filmen er fjollete hinsides enhver nedtelling. Og det er egentlig for det at den ikke går an. Det er ikke søtt at småbarn sitter i kottet og griner over døde foreldre. Det er ikke søtt. Skaff dere et hjerte, for Guds skyld, og slutt å se sånn møkk. 2004.

When a man loves a woman

FEM 23.25

when a man loves a woman

Andy Garcia og Meg Ryan er lykkelige en stund.

terning 4 liten Dette handler om alkoholisme, og det burde den ikke ha gjort. «When a man loves a woman» er mest av alt en ganske vanlig underholdningsfilm, en slags «Casablanca» der Kong Alkohol står i veien med like perfid presisjon som da verdenskrigen hindret Ingrid og Bogie. Den er laget for vanlige folk med M-kuler i det hullete jakkeforet og hjerner som er svakt rusa av hverdagsromantiske kveldsforventninger og bekymringer for barnevakta. Vil de synes det er moro å se på at skjønne lille Meg Ryan drikker seg dritings i to timer? Vil de føle seg tilfredsstilt ved at verdens mest sexy mann, Andy Garcia, tutler hjelpeløst rundt som en kjøkkenkrokus og ikke kan få orden på kona si?

Jeg mener: Det er mer enn ålreit når Liv Ullmann og Erland Josephson ikke får til ekteskapet sitt, men er disse to månestråla halvgudene laget for sosialpolitikk?

Jeg kjedet meg på langs og på tvers og med knærne oppunder ørene og langs haka, og hvis filmen hadde vart en time til, ville jeg vært slangemenneske. Det er noe utillatelig tuslete ved «When a man loves a woman», noe forutsigbart sentimentalt, noe fatalt fantasiløst, og Kieslowski-komponisten Zbigniew Preisners musikk flyter i tillegg over den som lønnesirup på pannekaker. Hverken Garcia eller Ryan har format til å spille sosiale tragedier, og en romanse med rusmidlene kan aldri bli annet enn taktløs uten å være frisk.

Hva kjærlighet angår. Den er ålreit og passer ikke som venteroms-underholdning. 1994.

Se, han snakker!

TV6 20.30

look who's talking

Joh Travolta og Kirstie Alley for lenge siden.

terning 5 liten Sjelden vare. Den sjarmerende, deilige komedien «Look who’s talking», en film som ble et comeback for John Travolta, lanserte Kirstie Alley som tidas moderne joggedress-mor og hyrte Bruce Willis som fosterstemme! Amy Heckerling fikk ideen, skrev den og regisserte filmen. 1989. 1 time, 40 minutter.

Fredag 29.9. – Ufrisk fredag, men Liam Neeson er her i hvert fall igjen

 

Ukjent ID

Norsk TV2 23.50

terning 5 liten En enkel fredag i det spesialvestlandske vanskillet (ja, det skal være med én n) mellom sommer og høst. Du trenger igrunnen ikke se normal-kanaler, men du kan. TV2 viser en stilig Liam Neeson-krim så seint på kvelden at Neeson sjøl antakelig la seg for en time siden, og hvis jeg skal være helt ærlig er det ikke mye annet å se. Det harmoniske Norge ser gammeldagse TV-program på fredager, men det er bare foreløpig. Hvis du følger med i døds-annonsene på hjemstedet ditt, vil du kunne krysse frafall fra vanlig TV, og hvis du leser Født-spalta, vil du finne mennesker som aldri kommer til å se Skavlan, Nytt på Nytt, Farmen eller Harald og Thomas. I dag ga jeg etter og abonnerer også på HBO. Nå ser vi innhold fra Netflix, CMore+, Google Play Film, HBO, iTunes Film og Get Film.

Men til filmen.

ukjent id

Diane Kruger blir godt holdt av Liam Neeson.

Vi blir alle indignert når Liam Neeson ikke blir trodd. Han er den hederlige nord-iren som ga stemme til det fantasibibelske Narnias Aslan, et så vakkert sted at Ungfrue Maria antakelig er jomfru fremdeles. Han var den flammende opprøreren Michael Collins, som hadde helt rett i at ingen burde bli styrt av engelskmenn. Han var seksualitetsprofeten Kinsey, han var jedien Qui-Gon Jinn som oppdro Obi-Wan. Og så kommer en tysk etterforsker med mindre karisma enn bikkja til Angela og mistror den hederlige mannen i hans eget seminar.

Nesten slik den bryske legen Harrison Ford reiste til Paris med kona si i Polanskis «Desperat», ankommer Dr. Martin Harris et litt skjelvende Berlin, der leiegårdene allerede ser ut som om Tyskland er preget av glade Middelhavs-landers euroligheter. Men det er egentlig noe sympatisk ved denne oldtyske loslittheten, den er som en påminnelse om puritanerstaten DDR. Et proletarisk eksperiment der folk verken kjørte bil eller brukte strøm. Billige Fjellræven-anorakker (jeg har ikke a med tødler, jo jeg har, men fjellræven er bedre), et sunt og fattig miljøvernliv. Berlin er deilig himmelfri og kald og snøete. Alt virker tydelig tysk, ned til de skitne vaskene. Hus som ser ut som om de ble berørt av historiens klør og så stivnet i en bymaske.

I Polanski-filmen forsvant kona. I denne forsvinner ektemannen i koma. Da doktor Harris våkner på sjukehus etter våt bilulykke, er det ingen som kjenner ham, og han vet bare delvis hvem han er. Fruen er mer avvisende enn en mellomleder med for lite sko-budsjett. En annen mann heter plutselig Martin Harris. Det er han som er på bildet med Liams kone. Doktoren har havna i photoshop-helvete.

Slik har det seg at Liam treffer den ulovlig-arbeidende bosniske innvandrersken Diane Kruger, en papirløs blondine for en gangs skyld. Hun bor i sosialrealistisk arbeider-leilighet og går uten push-up-bh til ære for alle de som trodde på sosialismen og kvinnekroppen i Tysklands fortid. Og for å utdype den gode følelsen av tidløshet og mennesker med papirbøker på nattbordet, oppsøker den identitetsbestjålne selveste Hitler. I et metaforisk mørkekott av en leilighet sitter Bruno Ganz og er tidligere Stasi-agent og etterforsker. Og som om ikke det er nok nostalgi for oss som gikk i langbukser allerede på åttitallet – den taxikjørende afro-tyskeren heter Bilko. Det var film om han en gang. Og sang.

Etterhvert tykner Das Plot, og der Dritte Mann ankommer historien i Fleksnes-hatt og trøbbel-schiesser-fjes. Vi har nå kommet til fasen «Ikke røp». Jeg gjetta hemmeligheten for lenge siden, men det er meg. Det er ikke dere. 2011.

Jeg, meg og Irene

TV3 19.20

jeg meg og irene

Jim Carrey krangler med Renée Zellweger.

terning 4 liten Og i «I, me and Irene» spiller Jim Carrey en snill mann som har en sint mann inne i seg. Og derfor oppfører seg ambivalent.

Kanskje den feira kjæledyr-detektiven er i ferd med å bli en sletnere klisjé enn Sylvester Stallone?

Regi-brødrene Bobby og Peter Farrelly (som herfra omtales som brødrene Klump etter Eddie Murphy-familien i «The nutty professor») liker antakelig de små og annerledes menneskene i verden, og derfor holder de hekkan med dem. Klumpene liker antakelig også avføring, dildoer og grove vitser, og derfor holder de hekkan med det i tillegg.

Handlingen omfatter politimannen Carrey, en flykta gangsterbrud fra golfbanen og en snill albino. De har politiet og skurkene etter seg.

Det morsomste i filmen er han som presenterer seg som «Hank Evans … for little girls», en vits uten betydning for de som aldri hørte Maurice Chevalier. 2000.

Need for speed

TV3 21.30

need for speed

Aaron Paul har litt rar cartoon-røst.

terning 4 liten Aaron Paul og Dominic Cooper i en actionfilm basert på databilspill. Tobey er en fyr som skal redde verkstedet sitt, og som hevn og inntektskilde melder han seg på et bilrace tvers over landet. I følge det Paul sa på Top Gear har man forsøkt å lage en film med skikkelige stunts, ikke datagrafikk. 2014.

The marker

Viasat4 22.00

terning 3 liten Hva er dette for noe tull? En Steven Seagal-film jeg ikke har sett? Hvordan snek «Pistol whipped» seg forbi meg i fjøset mens sauene sov? Nå er det sånn at Seagal spiller alkoholiker med spillegjeld, og det er omtrent like sannsynlig som om Leonardo DiCaprio skulle finne på å spille gangster. Æh. OK. Seagal er eks-purk som ble kasta fra forcen, men han er glad i dattera si og han får sjansen til å vinne tilbake livet sitt og betale gjelda. Dette er med andre ord en gjeldsoffer-film. Ikke mange av dem. Laget i 2008 for video-distribusjon.

21

Viasat4 24.00

21

Jim Sturgess er ute med Kate Bosworth.

terning 4 liten Jim Sturgess, Kevin Spacey og Kate Bosworth i en fakta-basert film om seks studenter ved MIT som lærte seg kort-telling og vant millioner i kasinoer i Las Vegas. 2008.

Street Kings 2

TV2 Zebra 21.00

terning 3 liten Har ingenting med «Street kings» å gjøre. Ray Liotta er med, ellers ingen. Om skitne politifolk i Detroit. 2011.

Chloe

TV2 Livsstil 21.00

chloe

Amanda Seyfried tar selfie med Julanne Moore?

terning 4 liten Storarta folk som Julianne Moore, Liam Neeson og Amanda Seyfried i en thriller med erotisk konspirasjon. Mistenkelig hustru hyrer hore for å forføre mistenkelig mann, men hvem skulle tro at det satte hele familien i fare? Laget av Atom Egoyan i 2009.

Torsdag 28.9. – En annerledes torsdag med besøk hos Google-folka sine filmer

 

Pirates of the Caribbean: Dead men tell no tales (Salazars hevn)

Google Play – bare kjøp. 129 kroner

terning 5 liten Det finnes et voksende streamingtilbud både på nettet og på Smart TV. Google Play Film finnes på Samsung-TV-en min og er ryddig og ålreit, men veldig rar. Google er de eneste jeg vet om som streamer noen filmer uten norske undertekster. Jeg får litt følelsen av at den sedate og sjølfornøyde Google-gjengen har kommet seint med, og at de har kastet seg inn i et allerede ganske godt utvikla marked med et halvferdig produkt. Men bildene er fine, og betalingen er superenkel hvis du for eksempel har en Android-mobil og Google Play-konto. Jeg har ikke testa ut kjøp, men jeg går ut fra at Google gjør som iTunes og har filmen lagra på kontoen din sånn at du slipper å laste den ned. Men så kan du heller ikke se den offline. Men som sagt: Uutforska og antatt. På den annen side: De billige pc-ene har ikke harddisk lenger, men ei lita skamfull SD-brikke på rundt 300 gb i beste fall. De har ikke akkurat plass til en haug med filmer. Hva Google gjør med kjøpet ditt hvis de plutselig en dag ikke har rettighetene lenger, vet jeg ikke. Ring dem og spør.

Men til filmen.

Pirates of the Caribbean Salazars hevn

Johnny Depp er blitt middelaldrende, men flaske har han ennå.

Før jeg ror meg ut på det åttende hav, og før jeg roter meg bort i melankolien over alt det som piratene mistet, skal jeg forsikre alle de som faktisk både leser terning og den første setningen etter terningen: Ja, det er en vellaga film. Ja, det er en herlig film. De to norske regissørene har gjort det bra. Det var pliktløpet.

Så til det interessante. Det må skje med alle. Før eller siden havner folk nesten umerkelig i utkanten av sin egen fortelling, mens yngre yndlinger yngler seg inn i handlingen som om de har en slags odelsrett til den. Kaptein Sparrow for eksempel. For fjorten år siden var han en klassisk førtiåring som førte piratskute med samme desperate resignasjon som når livsfriseramma (ja, det skal være livsfriseramma) ungdomsskolelærere og tannleger i sin tid kjørte motorsykler uten støttehjul. Nå er Jack blitt 54 år, han er rund av rom i kjakene, og den alkoholiske rampetheten får ham til å virke som en pleiehjems-rømling. Opp skvetter en ung mann som kunne vært Ullern-skuespiller fra «Skam», og så er filmhistoriens mest fantastiske pirat egentlig forvandla til en slags Arbeiderparti-veteran. Opp skvetter også en velutdanna ung kvinne. Før du vet ordet av det kan hun bli innblandings-minister.

Det beroligende for oss alle er at kapteinen fortsatt må være der. Uten Jack Sparrow ville filmen vært begrensa til sportskvikk og fiffig alminnelighet. Johnny Depp er fremdeles sjela i historien, han er det eneste elementet som får folk til å ville se noe så anakronistisk som en sjørøverfilm. Piraten skeiner rundt med en diksjon som er mer en diagnose enn kommunikasjon. Han kunne fremdeles vært en Chaplin i transeklær. Depp spiller den siste frie mannen. Konstant forstyrra av undring, varig uegnet til bærekraftige forhold og befriende egosentrisk. Uten han ville det ikke vært noen film. Akkurat som det ikke finnes noe Arbeiderparti uten Thorbjørn Berntsen.

Pirates of the Caribbean Salazars hevn Scodelario Thwaites

Kaya Scodelario og Brenton Thwaites er de unge og nye i denne fjilmen. Og så Paul McCartney.

Jeg skal prøve meg på en spådom: I neste film har kaptein Sparrow sluttet å drikke, og han sitter i en karibisk småby og bygger skuter av fyrstikker mens han styres og får kjeft av en dominerende hustru som er matematikk-geni og borgermester, spilt av Meryl Streep. Pilates of The Caribbean. Jeg har et alvorlig livsmotto. Det er sånn: «Jeg håper for Guds skyld at jeg aldri får rett.» Mottoet gjelder også Sparrow.

Filmen starter så vakkert. En gutt kjærtegnes av virtuelt månelys i en båt på havet. Gutten er sønnen til Will Turner (Orlando Bloom), han kaldstarter Den Flyvende Hollender og pappaen viser seg i et syn med skjell på kjakene og anbefaler sønnen at han skal finne Poseidons tretanna gaffel, The Trident. Den skal ordne alt. Spøkelsesmagre sjørøvere uten kroppsmasse jamrer seg inn i filmen, fyren som kaller seg Døden likner hvalfordøyd plastavfall fra Filippinene. Hollenderne vil ha Sparrows kompass. Kompost søker kompass. Filmen er i gang, og den er storarta.

Det varer ikke lenge før Jack Sparrow skal rane Karibiens sikreste bank, som faktisk blir konkret stjålet på en måte du aldri har sett før. Så kommer de nye folka. Brenton Thwaites spiller Will Turners sønn Henry, og han utsettes for atskillige prøvelser de neste to timene. Kaya Scodelario spiller en helt annen manns datter. Hun er astronom (som ifølge en av piratene betyr at hun avler esler), og hun fyller filmen med den uangripelige, ufeilbarlige moderne kvinneligheten. Kosmos-Carina gjør med andre ord bare kule og fornuftige ting, mens mennene rolser rundt som hjernerystelser. Javier Bardem er ny som spøkelsessjefen Salazar. Han ser ut som ei spansk Tim Burton-dokke og styrer sine paella-styrker med nydelige, bleike profiler. Det er også med ei skalla heks og onde fugler som ser ut som obduksjonsofre fra «Bones», men de var der kanskje før og. Blide Paul McCartney spiller gamle onkel Jack i ei celle og synger søtt. Han har ikke samme swag som Keith Richards, men er OK. Mye stas. Dessuten inntar Geoffrey Rush handlingen sammen med en kammermusikk-trio, og filmen unner seg også flyvende haier som antakelig er referanser til kult-fenomenet «Sharknado».

Nok om det. «Pirates of the Caribbean: Salazars hevn» er stappfull av fantastiske påfunn, som jeg ikke skal røpe. Det finnes ikke dødtid her (uninteded pun). Handlingen går ikke. Den er som turbulens. Ingen sitter ned på en benk og snakker ut om det. PoC4 er dessuten som en brutal øyeskylling med saltvann. Det blir sagt at de to nordmennene Joachim Rønning og Espen Sandberg fikk jobben som regissører fordi de hadde vist fornemmelse for sjø (i «Kon-Tiki»). Det ryktet har de tatt vel vare på.

Ved et uhell så jeg filmen i 3D. Det var litt dumt. Når filmer er like overfylte av visuelle detaljer og voldsomme handlinger som en tornado i et loppemarked, virker det bare forstyrrende at undertekstene henger og dingler langt ute i salen. Dessuten formørker brillene farge-intensiteten på en måte som jeg hater. Jeg vil se lyset. Jeg vil se fargene skinne. Men det er meg.

Lenge lurte jeg på om dette faktisk er den mest underholdende Caribbean-filmen på tross av den kjedelige guttungen og på tross av at Jack Sparrow ser ut som om han vurderer AFP. Det er nok ikke sånn. Men det føltes sånn. Jeg tar imot kjeft mellom kl. 05 og kl. 21.00. 2017.

Spy

Google Play strømming 29 kr. Ikke norske undertekster

spy

Melissa McCartney har krasja mopeden sin.

terning 5 liten Hun redder filmen. Melissa McCarthy har slitesterke tursekk-skuldre og en tilsynelatende motstandsdyktig kropp som man i tidligere tider kunne ha beskrevet som noe Tau-ferja straks legger inn til, men sånt gjør vi ikke lenger sjøl om McCarthy på en måte er de siste åras John Candy. Du ser begeistra på henne på tross av at hun er tjukk, for hun er så flink. Tjukke folk må være sallans flinke. Det er stygg kjeft og søt mimikk som gjør at hun redder en film med mange svakheter. Filmkritikere liker ordet svakheter like godt som de liker ujevn. «Spy» er ujevn og har åpenbare svakheter. Nå føler jeg meg nesten som en kritiker. Ikke bra.

På norsk inviterer tittelen til billig humor, og regissør Feig (som også er en norsk ordvits) har logisk nok skrevet et manus som like gjerne forfaller til «ballene dine ligger mellom melonene mine»-latter som til burleske genre-vitser av den humrete sorten som i enkelt-tilfeller også sjarmerer mennesker som sover med lesebriller. Ujevnt. Tre «som» i én periode. Skikkelig sjukt ujevnt. Mange svakheter.

Jude Law er en fin komiker, og han spiller Bond-agenten Bradley Fine med finslige sjarmør-overdrivelser som kirkemøtet ville ha godtatt uten påtrykk. Neida, han er like heterofil som en støvete Texas-pick-up-truck i dongerishorts, men den pinligpene briten bruker utseendet sitt som en overdrevent kaksete kaffereklame, og det kler filmen. Dessuten dør han ganske fort, etter at skurken Tibomir anvender et overraskende velkledd utendørsparty i Bulgaria til å røpe at han har en atombombe til salgs. Atombomba er gralen. Den må CIA-folka finne.

Melissa spiller agenten Susan Cooper, og hun er Bradleys lojale Sancho Panza som sitter i en nydelig parodiert hemmelighets-kremmerskap i USA og fjernstyrer agentens bevegelser med en blanding av mors-bekymring og konstant eggløsning. Sekretæren blir CIAs utegående redning fordi alle de andre blir røpet, og så må hun fly til Paris for å finne Rayna Byanov (Rose Byrne), krenkende forkledd som amerikansk husmor.

I denne delen av filmen er det detaljene som gjør det. CIA-kjelleren kunne ha vært fra en Hot shots!-film med sine flaggermus og rottebæsj på sjokoladekaka, og McCarthy spiller rookie med et rikt repertoar av resignerte kvinneligheter. Denne delen er en fest. I tillegg kommer den ulydige agentkollegaen Jason Statham og forteller om overlevelsene sine. Og i USA sitter den britiske komikeren Miranda Hart (som BBC-avhengige kjenner godt fra «Would I lie to you?») i en sidekick-rolle som ble skrevet for henne. Etter hvert drar agenten Cooper også til Roma i rosa buksedress og en hårfasong som får henne til å likne en tam Shirley Temple-ballong.

Roma avslører filmens største svakhet, og det er at manusforfatter og regissør Paul Feig egentlig er en forvirra fyr som ikke klarer å balansere humoren. Av og til skriver han virkelig teite scener, som når Bobby Cannavale skal imitere italiener som er så universelt og fingerunemt kåt at han til og med blir opphissa av en overvektig amerikanerinne i rare klær. Cannavale fører til mange oppgitte sukk, og akkurat det tåler en film som denne dårlig.

«Spy» har en vanskelig tredjerunde, slik mange filmer har. Ujevnt. Svakheter.

Men så kommer kjøkkenslagsmålet og de burleske fly-scenene, og dessuten nesten berusende frekt rånepreik da den tidligere stand-up-komikeren Melissa McCarthy plutselig får spille rå bodyguard for skurkedama. McCarthy kan replikker. Antakelig var det henne forskerne i Oxford tenkte på da de laget undersøkelsen «kvinner med store rumper er mer intelligente enn kvinner med små rumper», og den fant jeg ikke på. Den finnes.

Jeg skal slutte med å forklare terningkasta mine, for det er like ille som når dårlige fortellere foreleser om poenget i vitsen. Men denne filmen får altså femmer-terning fordi jeg hater firere og fordi rollene er så gode og Melissa McCarthy så vanvittig flink. For det må hun jo. Man blir det man må. Meryl Streep har den forstyrrende nesa, så hun var også nødt til å bli flink. La oss være glad for alle skavanker, for de fører til at folk utvikler seg. Pene fotballspillere forblir kjedelige hele livet. Og med den bomba anbefaler jeg «Spy» som pauseunderholdning på neste kirkemøte. For dette er faktisk kvinnenes film. Og før eller siden må jo kirken lære seg å like kvinner. Ennå kan man ikke amme i nadverden. «Spy» er en bra start. 2015.

An officer and a gentleman

Google Play streaming. 29 kroner

offiser og en gentleman, en

Verdens fineste: Debra Winger og Richard Gere, begge i arbeidstøy.

terning 5 liten «An officer and a gentleman» er antakelig Taylor Hackfords fineste film. Richard Gere spiller en taper som forssøker å komme seg på fote ved å bli flyoffiser med fin hvit uniform. Han sliter med sersjant Louis Gossett jr. og treffer fabrikkjenta Debra Winger som drømmer om en romantisk mann. John Travolta sa i sin tid neitakk til denne hovedrollen. Faktisk ble John Denver tilbudt den! Produsenten forlangte opprinnelig at sangen «Up where we belong» ble kutta ut fordi den aldri ville slå an. Den havna på listetopp og fikk dessuten Oscar. 1982. 2 timer, 5 minutter.

Mad Max beyond Thunderdome

Google Play streaming, Ikke norske undertekster. 29 kroner

mad max beyond thunderdome

Mel Gibson som langhåra åtitallshelt i en ødelagt verden.

terning 5 liten «Mad Max beyond Thunderdome» så jeg først på filmfestival i Venezia, der en tydelig beklemt Mel Gibson var nesten helt ukjent og måtte svare på spørsmålet: «Er det fordi du er så pen at filmskapere alltid vil skitne deg til med søle?»

Men om filmen. Jeg fant anmeldelsen fra november 1985, en liten tospalter nederst i venstre hjørne på ei vanlig nyhetsside. Det var den gang. Den ble skrevet på skrivemaskin. Ting ble litt stivere på skrivemaskin.

Hva man måtte mene om tiden etter atomkrigen som eventyrfortelling for bildeglade barn: George Millers tredje Mad Max-film er forrykende og rørende underholdning, et lite mesterverk av et balansenummer på grensen mellom det subtile og det banale.

Fra de andre Mad Max-filmene vil noen kjenne igjen den kalde leken med nesten surrealistiske kostymer og utstyr. Kjøretøy som ser ut som om de er drømt av en gal skraphandler og klesdrakter og hodeprakt som kommer fra et sted mellom det gamle Rom og innerste Punk City. Vi kjenner også igjen den rituelle volden, teatralsk og ubønnhørlig. En vold som hører hjemme i det siste moral- og illusjonsløse samfunnet.

Det som gjør «Mad Max beyond Thunderdome» mykere og mer egnet som underholdning for flere enn noen triste undergangs-nevrotikere, er en sleip, men rørende omgang med barn – og med dem også det folk faktisk tror på.

Filmen vandrer virkningfullt fra det groteske Bartertown, der Tina Turner regjerer et perverst rettssamfunn, til en barnestamme i en bortgjemt oase. Der bort de som tror på fremtiden. I den uhyggelige sammenhengen virker barne-ansiktene vakrere og den naive fremtidstroen deres mer gripende enn den ville ha gjort i en annen film.

Barnas tro på kaptein Walker som skal føre dem til det forjettede land og Mel Gibson som en slags Moses som fører dem gjennom ørkenen, er selvfølgelig helt på grensen til det parodiske. Men vi svelger det.

Og før filmen kommer så langt: Når Mad Max kjemper mot monsteret, avslører også det seg som et barn. Den vanvittige oppgjør-scenen med motstandere som henger i strikker under en kuppel av skrikende mennesker, ender med barne-ansikt i nærbilde. Det er akkurat nær nok grensen til det sentimerntale til at «Mad Max beyond Thunderdome» blir en god film. 1985,

Onsdag 27.9.– En stilig og faktisk veldig bra Sean Penn-dag med endel fliksing

 

Into the wild

Netflix

terning 5 liten Denne onsdagen er sånn: Viasat4 viser en film med Sean Penn, og jeg så bare halve den, for den ble litt sånn «uhu, den slemme spanjolen stjal dama mi enda jeg skjøt den kongolesiske gruveministeren og alt», så jeg hoppet av. Men Sean Penn er en fantastisk fyr, og han er fantastisk opphøyet i aen når han regisserer film. Derfor har jeg gått til Netflix og funnet to filmer som han har laget, og han spiller i én av dem. Og så har jeg tatt med «Fair game» fordi den finnes hos flikserne, sjøl om Penn ser ut som en hvitehusfyr som nettopp ble sparka av Trump. Men en Penn-dag er en stor dag. Hiv dere på.

Men til filmen.

into the wild

Emile Hirsch kommer trampende gjennom villmarken.

Sean Penn lager selvsagt bare fantastiske filmer. Med sin uforstyrrelige vaktsomhet og klassiske følsomhet overfor det indre av USA er han en av verdens vesentlige filmskapere. «Into the wild» handler – på en oppsiktsvekkende filosofisk måte – ikke egentlig om villmarka ute i naturen, men om den rufsete bakhagen av folk og steder som stiger frem når tålmodigheten med den store ryddigheten tar slutt, og man bestemmer seg for å styre livet sjøl.

«Into the wild» henvender seg til det antatt beste i oss. Intuisjons-innsida som blir grepet av arketypisk lengsel når vi får se ei ubebodd steinstrand ved en vik et sted i utkanten av nærheten, eller vi oppdager den dragende tomheten ved det siste trefestet før fjellet overtar synshøyden med sin fanatiske egenrådighet. Menneskene drømmer om naturen slik elektriske sauer drømmer om strømførende gras. Vi er en del av den. Vi ønsker oss alltid til den. Men vi klarer oss ikke der, for mobil-laderne dør av ensomhet slik undulatene gjorde.

John Boorman laget «Picnic med døden» (Deliverance – som betyr fødsel) om noen tøffe bymenn som oppsøkte det usiviliserte og fikk kjenne på kroppen hva primitivitet er. Sean Penns film er alternativet til det, for han drepes ikke av villskap, men av en merkelig og logisk uforutsigbarhet som rammer alle når de forlater den store ryddigheten. Egentlig skulle det gått bra med ham. Men shit happens er naturens motto.

Emile Hirsch spiller en ung gutt som går ut i naturen fordi han ikke kan noe annet. Han har forlatt verden, godt utrustet og påkledd med kategoriske oppfatninger av det meste. Men skråsikkerheten er ikke patetisk, den er relevant og eksistensiell. Inne i flosklene finnes alltid en uvedlikeholdt sannhet. Sannheten til Alexander Supertramp (det navnet han ga seg sjøl) er at det går ikke an å leve som vi gjør uten å ha prøvd noe annet.

Reisen til ingensteder starter med at han haiker sørover. Han jobber for Vince Vaughn (i sin beste rolle hittil), han treffer eldrehippier med tapt sønn, han bor hos en funksjonærvennlig eneboer som vil adoptere ham. Disse folka tilhører et USA som er så vakkert skildret at man kan blir rørt av nasjonens enkle detaljstorhet. I noen av scenene kan filmen minne om David Lynchs observerende «The Straight story», men Penns film er frodigere.

Penn er en visjonær skildrer av menn. Helt siden «Indian runner» har han vært opptatt av det eksistensielle vanviddet som driver dem utforbi sannsynlighetens skrenter. Menn gjør ubegripelige ting, og ikke alle er onde.

To fakta-ting: Filmen er basert på en sann historie. Da Eddie Vedder ble spurt om han ville lage sanger til en Sean Penn-film, undersøkte han ikke engang hva den handlet om før han svarte ja. 2005.

Mystic River

Netflix

mystic river-2

Sean Penn i en av sine mest rystende roller.

terning 5 liten «Mystic river» forteller om lidelsen i de gudløses land. Tre gutter får ødelagt livet da én av dem blir utsatt for pedofil mishandling. Som voksen er den ødelagte gutten fremdeles et slags offerlam. Han er den uskyld som skjebnen hevner seg på, igjen og igjen. Han er kjøttet i beistets kjeft.

I filmen spiller Sean Penn den levendegjorte arvesynden. Han elsker familien sin, men fordi han gjøre det uten moral, forårsaker han bare død og fordervelse. De som tror de fikk se lidelse «The passion of the Christ», kan forsøke å komme seg uskadd gjennom «Mystic river». Regissør Eastwood spiller ikke én blodsdråpe, men gir kropp og ansikt til så sjeledjupe, utrøstelige smerter at universet krymper seg i skam.

Filmen har ingen Jesus-skikkelse, men den stønner av behovet for en. Dennis Lehanes roman og Clint Eastwoods film skildrer unådens land, der folk må tumle med sine forferdeligheter uten utsikt til frelse eller forsoning, en mekanisk, hensiktsløs skjærsild på jord.

Clint Eastwood har lagt den anestetiske jazzen fra seg og betrakter verden med kaldt, forskrekka blikk.

Sean Penn har én av fjorårets beste filmreplikker, da han snakker til sin drepte datter: «Jeg vet i min sjel at jeg bidro til din død. Men ikke hvordan».

Hvis du noensinne har lurt på hva arvesynden egentlig er, kan du se «Mystic river». 2003.

Fair game

Netflix

fair game 2010

OK: Dette er egentlig sånne folk som du bare treffer i TV-serier. Naomi Watts og Sean Penn som misforståtte.

terning 4 liten Amerikanere er spesialister på medlidenhet, det er liksom det de lever for. Og i denne filmen angår medlidenhet en kvinnelig CIA-er som blir røpet. Filmen har en såkalt autentisk historie, og så vidt jeg har skjønt, er den en saksframstilling fra de som ble dårlig behandla. Det er OK. Følsomme framstillinger av egne følelser av urettferdighet er også et amerikansk spesialområde. Sean Penn spiller en journalist som skriver kritisk om Bush-administrasjonen. Naomi Watts er kona hans, og det er hun som blir røpet av Bush og de. I det virkelige liv heter hun Valerie Plame og har skrevet bok om at hun ble forrådt av regjeringen. Også mannen Joseph Wilson har skrevet bok om at kona ble forrådt. Og dette er det altså blitt film av. Den er antakelig subjektiv og ubalansert. Amerikanere er spesialister på subjektiv og ubalansert. 2010.

The gunman

Viasat4 22.00

gunman, the

Snutedyret Penn kan tilogmed holde en pistol på den gamle Banderas-måten.

terning 4 liten Jeg har sett halve denne filmen, for den var virkelig ikke forheksende god. Men den delte seg i hvert fall i to. I første del er Sean Penn leiemorder i Kongo, der det er mineraler i jorden og bla bla meg i konvensjonene. Pen skyter en gruveminister og må stikke fra landet, mens den litt sjalu Bardem skal passe på dama hans, Jasmine Trinca. Så går det åtte år, da, og leiemorderen har mista barten sin og holder til i en bistandsleir i Afrika der ubetydelige skuespillere har samtaler av typen «Water for my people».

Dermed må hovedpersonen reise til London der han treffer Ray Winstone og insisterer på at ingen skulle vite at han skjøt en gruveminister. Penn må reise til Barcelona, og er i det minste en flott mann som kan slåss. Penn er en ulv, han er Tom Cruise med et fjes. Han er en snutemann, intens, sky og uberegnelig. Filmen tar seg opp her. Bardem har overtatt dama hans. O shit. Og så så jeg ikke lenger, for egentlig brydde jeg meg ikke.

Tirsdag 26.9.– Nydelig om Gud og Beethoven langt på natt

 

Solisten

NRK1 00.30

terning 5 liten Tilbake til normalkanalenes merkelige verden. NRK viser en skjønn film, men av grunner som bare vedstablere og hurtigrutekapteiner forstår, har man lagt visningen til midt på natta. Jeg er helt sikker på at det ikke skyldes varselet om 20 grader og kveldssol på Vestlandet, for NRK1 er en eufemisme for Oslo 1, som det antakelig ikke er noe som heter lenger. Det er heller ikke noe som heter eufemisme lenger, det heter omsorgsretorikk. Men la oss for alle del være glade for september, for den er stort sett fantastisk hvert år, som en paradoksal feiring av at sommerferien endelig tok slutt.

Men til filmen.

solisten

Jamie Foxx spiller en fin og rørende rolle.

Meningen med denne filmen burde ha vært at Gud og Beethoven ikke bor innendørs, men de holder sammen. I perioder har «The soloists» en benådet, oppviglersk og sjeleløftende skjønnhet som føles ultra-religiøst forskjellig.

Derfor skulle nok historien hatt en annen slutt. Etter nesten to timer med det uharmoniske mennesket og hans forskrekka hjelper, burde filmen endt med en anarkistisk fanfare eller noe varig paradoksalt av den sorten som kanskje bare Stephen Frears hadde fått til. Den gjør ikke det. Men de første halvannen timene kan ingen ta fra oss.

Ubeskrivelig vakre Robert Downey jr. spiller en spaltist i Los Angeles Times i tider da papiravisa sliter og kolleger bærer ut pappesker bak ham mens Mr. Lopez leter etter sannheten om fiolinspilleren fra under bruene. Jamie Foxx spiller Nathaniel, en hjemløs som spiller Beethoven på to strenger i motorveitunnelen. Lopez treffer fiolinspilleren fordi Gud velta sykkelen hans eller noe, og han oppdager at den fargerike tvangssnakkeren har gått på Juilliard, som er en kunstskole for de ekstremt begava. Så engasjerer han seg i hva som skjedde med musikeren – og i løpet av en famlende sosionomisk amatørprosess forsøker den feira skribenten å hjelpe uteliggeren tilbake til et verdig liv i en liten hvitmala leilighet med blått i dassen.

solisten-2

Foxx sammen med journalisten Robert Downey jr.

Her tar historien to veier, og jeg vil at du skal sitte ned og kjenne etter om du ikke egentlig lengta etter den eksentriske. Regissør Joe Wright, som laga «Atonement», er best når han drømmer seg vekk med musikken i et by-pastoralt, sentimentalt musikk-mirakel. Han bildelegger den gale strenge-dyrkerens guddommelige Beethoven på en måte som gjør at du i en slags voldtatt overfølsomhet kjenner hva komponisten følte eller tenkte. Det er kanskje fordi de første møtene mellom velgjøreren og hans offer skaper en forståelse av den gale som er genuint panteistisk eller noe: Han er menneskets enkle, euforiske egentlighet, og han og Beethoven og Gud bor under ei forbanna motorvei-bru, og der applauderer duene med sine vinger og det oppstår en frihet som lyder ble skapt for. Musikken blir et manifest, de hoggende cello-strøka byr på en aggresjon som jeg aldri opplevde med Ludwig van i en konsertsal. De videreføres da ei bag-lady i Skid Row gjennomfører en eksistensiell monolog som får deg til å føle at William Burroughs har vært på ferde. Jamie Foxx’ schizofrene monologer er også perfekte litterære renselser. Da den verbale surrealismen går over i en versjon av Fader Vår som ligger helt på grensa til Armstrongs «What a wonderful world» i «Good morning, Vietnam», føler du i noen lykkestunder at du er med på et estetisk opprør. Og en bekjennelse. Det er ganske stilig.

Men dette er en sann historie. Det er fare for at den egentlig bare handler om at det er synd på alle USAs hjemløse, og at det finnes talentfulle folk blant dem. Den handler dessuten om at ikke engang spaltister kan smile bort psykisk sykdom. Men den oppskakende, romantiske påstanden om at Nathaniel Ayers var en engel på jorden, og at Ludwig van Beethoven er de gales talerør, den forsvinner litt i autentisitet.

Men gløm det. Lykkelige tårer satt gjemt i øyekrokene gjennom hele filmen. Opplev to velsigna skuespillere og en musikk uten vegger. 2009.

Dead man down

Viasat4 23.30

dead man down

Colin Farrell og Noomi Rapace tar toget, de også.

terning 4 liten Vel, «Dead man down» er en slags gangsterfilm med dobbelt hevnmotiv og gåtefull ung kvinne, og den er regissert i USA av danske Niels Arden Oplev, og han laget «Menn som hater kvinner» i 2009. Derfor er Noomi Rapace med her, som gåtefull og barnlig kvinne med stort raseri. Men det handler om Colin Farrell. Han infiltrerer en gangstersjefs imperium for å ta hevn, for Farrell var lykkelig før. Mens han holder på med dette, ser han altså kvinnen Beatrice på andre side av gaten, og hun viser seg å være en hevnerinne. Slik må Farrell ta seg av to hevninger. 2013.

Schindler’s list

Svensk TV1 23.00

schindlers liste

Liam Neesonb spiller den snille nazisten.

terning 4 liten Siden vi også i det kommende året kommer til å lete etter meningen og den nye voksenfilmen, må jeg si dette om igjen: Spielbergs filmatisering av historien om den kyniske sjarmør-tyskeren som kom til Krakow for å være krigsprofitør og endte med å redde et sort antall jøder fra gasskamrene, er et kunstnerisk og moralsk problem.

Det fins noen historier som er så vonde at du kan føle at virkeligheten helst ikke ville ha gitt dem fra seg. De egner seg til å bli visst om, de egner seg ikke til å bli fortalt i godt lag. Det finnes noen historier som er sånn at de taper sin grusomme eksklusivitet når de gjøres til gjenstand for ganske vanlig donaldduck-dramaturgi og framvises for folk i dongeribukser mellom en Libresse-reklame og to blå Extra.

Historien om Oskar Schindler er ikke sånn. Men den uforståelige, uforklarte kulturelle gåten som førte til utryddelsen av seks millioner jøder, er sånn. Den burde fremdeles være et levende europeisk mareritt, en vanvittig skamplett, et søvnløshets-eksempel på iskald, organisatorisk sadisme utført av ett av Europas fremste kulturfolk i en tidsperiode da menneskelighet var et sterkt og levende hovedprinsipp. Dette var ikke Djengis Khan eller hunneren Attila. Det var Tyskland for litt over femti år siden.

Råskapen går ennå ikke an å vise på film. Spielbergs «Schindlers liste» var bildemessig nødt til å bli en hvitvasking av virkeligheten. Fremstillingen av hovedpersonen Oskar Schindler er i beste fall en dramaturgisk nødvendighet som nærmer seg rein løgn: På film skal folk oppføre seg på en spesiell måte for at myten om dem skal fungere. I Spielbergs lange fortelling blir Schindler hovedperson i en slags klassisk moralfabel om synd og omvendelse. Han er en profitt-hungrende nazisympatisør som bare bryr seg om jødene som billig arbeidskraft, men da det var gått noen år, griper menneskeligheten ham, og så redder han dem.

Dette er ikke historien om jødene, det er den gamle visa om stearinlyset og mørket som vi trøster oss med når natta kommer. Filmen er glimrende laget. Liam Neeson spiller godt og er en sexy, moderne antihelt av den typen som alle vil ha, men ingen vil gifte seg med. Ralph Fiennes er en rå naziskurk som i moderne film-mytologi hører sammen med Dracula i Coppolas film og Joker i «Batman», og følgelig ligger rollen skummelt nær idolisering. Den fine prestasjonen førte da også til at Fiennes ble populær for første gang i sitt liv, og nå har han det man kaller en karriere. Det hadde han ikke før han satt i svart hvitt og skjøt jøder fra verandaen.

Midt oppe i dette samlaget av karismaer klarer Ben Kingsley såvidt å være troverdig, forvirret jøde. Noen ganger ser han ut som en historisk person som har forvillet seg inn i såpeoperaen om sitt eget liv og lurer på hvordan han skal komme seg ut av galskapen igjen. Da «Schindlers liste» gikk på kino, fortalte folk hverandre om hvor voldsomt de grein. Det fantes ikke noe å grine for. Menneskene på lerretet er godt betalte skuespillere, de er tørre og velkledde, og da filmen ble spilt inn, fikk de skikkelig mat fløyet til Polen. Grininga hører hjemme på andre filmer, dokumentariske filmer der hver eneste kropp på likhaugen representerer en ufortalt, sann historie om lidelse som menneskene i vesten aldri klarte å etterbehandle eller tilegne seg. De bildene er ikke underholdende å se på i det hele tatt. 1993.

Mandag 25.9. – En mager, men konseptrik kosemandag med Tatum for folket

 

The eagle

Netflix

terning 5 liten Dette er ikke akkurat den film-mandagen som du gikk og lette etter den dagen du slapp opp for pils og paracet, så derfor har jeg tatt en slags tema-vri. Siden Channing Tatum spiller i en NRK3-film som jeg aldri ville ha giddet å se fordi den handler om ulovlige nevekamper (gjesp), har jeg funnet tre andre filmer som Tatum spiller på folkekanalen Netflix. En historisk, en science action og en veldig romantisk. Dette er hva vi pleide å kalle balanse på kort sikt før balanse ble ansett som politisk ukorrekt og døpt høyre-avvik. Jeg er for balanse ennå. Men jeg er også tilhenger av at samfunnet skal overta bankvesenet og boligformidling og wifi-formidling og mobildata, så jeg finnes ikke i galluper en gang.

Men til filmen.

eagle, the

Hva i himmelens navn skulle rolsete italienere med tilgang til vin i sola reise til Skottland for? Her er Channing Tatum. Han kunne hatt det bedre.

Menn er rare skapninger. De kunne sittet i vinkroken som godlynte italienere og nytt løse kvinners beundring, og i stedet stikker de til Skottlands evige høst for å gjenopprette fars ære.

Hvordan i alle dager kan man bli så dum? Men OK. Det ville jo ikke blitt kriger uten dem, så alt dette motet og alle denne æren har vel en hederlig hensikt.

Skotten Kevin Macdonald har laget en nydelig film om heltemot, vennskap og elendig vær. Channing Tatum fra «G.I. Joe» spiller den romerske offisers-sønnen Marcus, som rundt 150 etter Kristus får det for seg at han skal gjøre noe med familiens ære ved å ta seg nord for den britiske muren. Der skal han hente en gyllen romersk ørn som faren mistet da han ledet den niende legion til vanære og utslettelse, muligens i motsatt rekkefølge.

Sør for de romerske okkupantenes mur sloss Cæsar-snobbene mot druider, som så ut som hjernedøde hooligans fra Liverpools supporterbuss. Noen av dem oppførte seg verre enn trommelslagere i Blind Faith, men det var italienerne vant med. De takla druidene, sjøl om det føltes langt hjemmefra. Nord for muren derimot. Der fantes de skotske villmennene som sprang på magre heier (akkurat som nordmennene på den tida) og feiret sin jernalder med cider ifra spann, vill vold og religiøse fester som til og med katolikker kunne blitt forskrekka av. Noen av dem var tatoverte og gråmalte skinheads. Sel-folket ville aldri fått lov til å ha klubblokaler på Storhaug. Disse steinfjesa har ørnen.

Klippfisk vaier i vinden som syttendemaiflagg, fjorden ser ut som en jamboree i Ryfylke – men de har ørnen. Marcus (som underbevisstheten min insisterte på å kalle Biggus Dickus) kommer dit sammen med slaven Esca (Jamie Bell). Han er også brite, men på den finslige måten til ManU-supportere. Han leder sin herre gjennom helårs-regnet som en dyster quisling, for han skylder sin herre livet og har gitt sitt ord. Det er mye flott, kulsen natur i denne filmen. Det er mye uflidd fighting. Men det er bra laga, og Macdonald har fått til et skikkelig spennende gutte-eventyr om Berlusconis forfedre. Hvis du noensinne skulle lure på hvordan han ble som han er. 2011.

G.I. Joe: The rise of Cobra

Netflix

gi joe the rise of cobra

Dette er også Channing Tatum den dagen Apple-lighteren eksploderte.

terning 5 liten Dette er egentlig den nye eventyrtidas James Bond-film, og på en støtende måte er det kanskje også den nye Star Wars. I hvert fall er Darth Vader med.

Jeg trodde egentlig at G.I. Joe var en imperialistisk plastfigur i uniform. Dette er meget mer. I en tidløs, men ikke utspekulert og estetisert framtid driver den gamle røveren Dennis Quaid sin egen elite-avdeling, og den er så teknologisk at folka egentlig er tobeina data-servere med helsestudio-konsoll.

Channing Tatum spiller Duke, en elitesoldat som innledningsvis skal redde Natos viktigste våpenkoffert fra høgtekka landeveisrøvere i skauen. Han og Marlon Wayans (tror jeg) blir så innlemma i offiser Quaids aluminiumshær. Da fortsetter det å smelle.

Dette er den nyfrelste actionfilmen, og hvis du tilhører de som får nervøse hjernevinninger av kvikke bilder, bør du holde deg til den italienske nyrealismen. Stilen har ørsmå etterslep fra John Woos eleganse, men bæres først og fremst av den nye actionfilmens kompromissløse destruksjonsfart. Vi diskuterte det i kulturavdelingen før jeg så filmen: I USA gadd ikke produsenten pressevise GI Joe fordi spesialeffekt-filmer er bortdømte i utgangspunktet. Anmeldere synes framleis at «Sykkeltyven» er en stor film, mens filmkunsten beveger seg inn i en stuegris-aggressiv soldatperiode som ikke er litterær og ikke dypsindig eller politisk. Fjernere fra hippiene i New York Times kommer du ikke.

«GI Joe: The Cobra rising» er en sånn film som nesten eksploderer innenfra. Bilde-behandlinga er så suverent kaotisk at du får følelsen av å befinne deg inne i en digital tørketrommel, og biler, folk, planeter, professorer og alle tenkelige andre løse deler bare feier rundt deg i en gigantisk, epileptofil øye-orgasme. Dette er virkelig ikke for komlestrikkerne, filmen er ikke for litteraturuka på Sting. Den er pur kjertelstyring.

Det er hva jeg mener med den nye James Bond-filmen. Helten er ikke en seksuelt tvilsom individualist som forteller folk om hvilken alkohol han foretrekker (øøøh, klyse!). Han er et helt team. Han er et lag-menneske som elsker eks-en sin med ukynisk hvalpeblikk. I Gi Joe-filmen står den blankpussa gjengen med forstads-idealene opp mot SPECTRE, som heter MARS og er ute etter verdensherredømme. Men skurkene driver ikke med tuxedo-ting. Nanonittene kommer farende som en grønnere trussel enn Oddekalv og begynner å tygge i seg ting som Eiffeltårnet.

Skuespillerne er en sak for seg. Channing Tatum i hovedrollen, Sienna Miller som Ana, Marlon Wayans som Ripcord. Her kunne Pia Haraldsen ha vært med. Her lusker ingen Oscar-håp. Replikkene er vidunderlig skamløse, ansiktsuttrykkene tilhører Toys R Us-studioet.

Dette er den nye tid. Farvel E.T. Farvel Annie Hall. Farvel til alpeluene i cinematek-uniformer. Det var morsomt å kjenne dere. 2009.

Dear John

Netflix

dear john

Søtt og deilig: Channing Tatum og Amandag (sorry) Seyfried.

terning 5 liten Dette er en film som egentlig ikke finnes lenger. Ung, sørgelig, romantisk og fullstendig uten én eneste fordømt onanist med filmplakater på veggen.

Den edle kjærlighetsfilmen skal egentlig være død, kanskje begravet sammen med de brukte preventivene fra nasjonalskammen Paradise Hotel. Filmen om at ei frisk og skikkelig jente møter en ung soldat på stranda, og de finner hverandre så mye at en skjelmsk fullmåne igjen kan nyte blikkene fra de overstadig forelska. Filmen om enkle og greie familie-mennesker med feil og mangler. Sjenerte folk og snille folk som elsker hverandre med nedslått blikk, men aldri sier et vondt ord. Ingen fising på utedassen. Ingen kjønnshår i salaten. Dette er en dau film. Den finnes ikke lenger.

Noen ganger blir de enkle og romantiske filmene vellykka. «The last song» klarte det. «Dear John» tar det samme rutinerte kirurg-grepet rundt hjertet. Historier som dette skal ikke være finurlige eller overraskende. De skal være romantiske. En soldat som må følge avdelingen sin da 11. september fører til nasjonal beredskap, og så kommer han ikke hjem til sommer-kjærligheten sin etter ett år slik han lovet. Det handler bare om det.

Resten er folka. Channing Tatum fra «G.I. Joe» er en skikkelig hunk. Han har sånn kropp som fører til korridor-sarkasme i New York Times, men han har også smale, vaktsomme rovfugl-øyne som varsler godt og vondt samtidig. Han er en fin skuespiller. Amanda Seyfried var Sophie i «Mamma mia!». Hun har en klokt bondefrisk utstråling, og man vil se fire ganger på ansiktet hennes før blikket flytter seg til for eksempel knærne. Richard Jenkins gjør en skeiv og ven rolle som autistisk far, Henry Thomas er en slags husvenn med celloer i stemmen. De er fine sammen. Det blir sørgelig, og det blir bra.

«Dear John» gikk rett til topps på salgslistene og dyttet ned «Avatar».

Kanskje det finnes håp for kinogjengerne likevel. Men det er sju år siden. 2010.

Fighting

NRK3 21.25

fighting

Tatum sammen med ei jente som foreldrene kalte Zulay Henao for at ingen skulle huske navnet hennes hele livet.

terning 4 liten Det eventuelt oppløftende med denne amerikanske actionfilmen er at hovedrollen spilles av hønken Channing Tatum. Han er sønn av en brytetrener, han selger skrot i New Yorks gater da han blir oppdaga av arrangøren for ulovlige nevekamper. Så da skal den pene Channing drive med det. 2009.

The change-up

TV6 21.30

change-up, the

Dum mann med barn. En råtten konvensjon.

terning 3 liten To veldig forskjellige menn havner på byen sammen og våkner i hverandres kropp. «Brokeback Mountain 2»? Ikke i det hele tatt. En slags tidsreise til 1980-tallet da guttunge plutselig får kroppen til Tom Hanks og Jodie Foster nettopp var blitt mor si. Skuespillefrne her er Ryan Reynolds og Jason Bateman. På norsk het filmen «Hvis jeg var deg». Ikke «Hvis jeg var deig». 2011.

Søndag 24.9.– En utrolig lys og lett og oppkvikkende filmsøndag

 

Knight and day

TV3 21.00

terning 5 liten For en fantastisk søndag! Ved hjelp av skjebnens luner og alle tings uforutsigbarhet er det blitt sånn at det nesten bare vises romantiske komedier på denne dagen, og de fleste av dem er ganske gode. Det blir lyse sinn og snille stemmer i hjemmene i kveld, og alle har glemt at de egentlig burde ha sett en alvorlig film om uhelbredelige sykdommer og urett mot folk langt borte. Det skumle ved denne opphopningen av godt humør er selvsagt at den muligens betyr at ansatte i såkalte mediehus virkelig tror at den selvopptatte fyren som styrer Nord-Korea faktisk kommer til å atombombe nabolandet, som er like sannsynlig som at Jonas Gahr Støre sa at han er for impulsiv og rotete til å styre Arbeiderpartiet, så nå vil han ta seg jobb på Jøtul for å bli fagforeningsleder i Jern og Metall og få kontakt med folk i Norge. En fin dag. Jeg liker den.

Men til filmen.

knight and day

Cameron Diaz er bildame,, mens Tom Cruise elsker motorsykler.

Hvis du kan tenke deg at byrå-rømlingen Bourne utviklet humoristisk sans eller at spasmatikeren Ethan Hunt i «Mission Impossible» fikk både lystgass, selvironi og ble synlig heterofil, så har du denne litt voksensøte actionkomedien.

Jeg likergodt Tom Cruise. De scientolog-hvite tennene hans er stadig vekk overdrevent innsmigrende, de er som en klovns røde nese, men den utvendig vedlikeholdte 48-åringen spiller generøst og ubesværa og ser ut som om han nyter livet uten å bli imponert av det. Jeg liker egentlig ikke Cameron Diaz, for hun pleier å skjære grimaser og presse stemmebånd. Men jeg likte dama i «Knight and Day». Hun kommer skliende elegant inn i filmen som olja fetaost i ei salatbolle og føler seg åpenbart appetittlig fra starten av.

Cruise er på flyplassen. Han ser E-News-tynne Diaz komme styrtende med litt flyssete MILF-man og finner ut at han skal kollidere med henne.

I det øyeblikket vet vi at de skal komme i trøbbel og bli småkrangle-kjærester, og for en gangs skyld gleder vi oss til det. Diaz spiller egentlig Goldie Hawn. Hun har den forskrekka «aaa-maaa-Gaadd!»-rollen etter hvert som det viser seg at den sjarmerende fremmede er et utagentende übermensch som med like stor selvfølgelig turner kolleger i hjel som når han lander passasjerfly i åkeren. Og Cruise spiller bitte litt Mel Gibson: Den mystiske mega-morderen er forvirra kyndig, men høfligere enn nykursa hotellportier. Sjøl om han stadig er utålmodig opptatt med å redde verden, tar han seg god tid til Cameron og forklarer henne alltid hva som skal skje og hva hun skal gjøre. Den glade spionen blir et slags bilde på kvinners forestillinger om himmelen: Noen tar detaljert, verbalt vare på meg hele dagen, men de liker kjolene mine for det, og de respekterer meg, men ikke mer enn at de kikker på rumpa mi.

Sykehuspersonale burde dessuten se denne filmen, for Cruise ville ha stanset og tatt mandlene på Diaz midt i skuddvekslinga hvis det ville fått henne til å miste to hetetokter. Og han ville ha sagt: «Dette er en østerriksk Glock-pistol, og med den skal jeg skyte ned i halsen din. Du kan komme til å føle ubehag.» Blir det for ille, gir han bedøvelse. Den forfulgte CIA-eren er fader meg snillere enn tannlege Holtan!

knight and day-2

Et øyeblikk med stor omsorg.

Handlingen har til og med mer hastverk enn det som er vanlig. Noen av de geografiske skiftene foregår så raskt at den anestiserte ikke rekker å få øynene opp, og siden troverdighet likevel ikke er en populær dyd i spionbransjen, føles det helt fint. Transport-etappene er enkle, og reisemålene deilige: Verdens minste Stillehavs-øy. Salzburg. Sevilla. Boston brannstasjon. Og sikkert flere andre steder som farer så fort forbi at ikke engang ordføreren ville kjent dem igjen. Var det Valbergtårnet jeg så der borte? Antakelig ikke.

Det er OK når du liker folka i filmer så godt at du bestemmer deg for å akseptere handlingen. Etter hvert blir den forskremte hvine-dama også en feministisk foregangskvinne, men da er filmen heldigvis snart slutt, for ingen vil se Cameron Diaz i rollen som Angelina Jolie. Vær oppmerksom på at de andre kommer til å slakte «Knight and day». Det gjør ingen ting. Det har vi tålt før. 2010.

Den helskrudde professoren 2

NRK3 19.30

den helskrudde professoren II

Eddie Murphy ser ut som om han sendte bildet sitt til en teit Snapchat-app.

terning 3 liten Den helsprø professoren II» er laget for alle dere som spiser sjokoladepudding med fingrene og gir ungene Penthouse-abonnementer i konfirmasjonspresang og rensker tennene med dobørster, den er laget for dere som kjøper hjem skulpturer med korketrekker-peniser og nøtteknekker-lår fra Syden-reiser, den er laget for dere som får tilsendt månedlige kulepenner der badedrakten glir av femtitalls-pin ups, den er laget for dere som tar på bie-kostymer og plastpupper til utdrikningslag på drosjeholdeplasser og kjører amerikanske biler med Pump Meg, Baby!-stickers på lettmetall-felgene.

Raping, spying, fising. Timinga på de ekle ekkelhetene funker som bare gid! Eddie Murphy spiller alle rollene med presis eleganse, og særlig er han god som Janet Jackson. Handlingen om professor Klumps eksperimenter med ungdomsdrikken og hvordan den fører til at en hvinende universitetsrektor blir voldtatt bakfra av en fire meter stor hamster, er fortalt med uovertruffen logikk. 2000.

Crazy stupid love

Norsk TV2 21.45

crazy stupid love

Emma Stone og Ryan Gosling sammen. Ikke moro.

terning 2 liten Hva er det med Ryan Gosling som gjør at kvinner tror de ser noe fint? Gutten preserverer et frossent ansiktsuttrykk som om han er redd for at bevegelse er usexy, Han hører hjemme i kategorien Clooney-kløner: Dette forførerfjeset funka i den forrige filmen, ikke fader om jeg forandrer det. Jeg vil se ut som mannen som fant G-punktet og kalte det Amerika.

I «Crazy stupid love» spiller han en dresskledd utelivs-sjekker. Forføreriet består i å ydmyke kvinner, noe som egentlig er Vince Vaughns spesialområde. Overraskende nok treffer han den friske fantajentå som får ham til å bli en inderlig forelska familiemann. Nei, jeg har ikke funnet på denne handlingen for å være ekkel. Den er der helt av seg selv.

Den stadig lile forvirra Steve Carell er gift med Julianne Moore inntil hun har sex med Kevin Bacon, antakelig i en slags lavkarbo-fanatisme. Carell spiller Carell, og han er tilforlatelig som en Finbeck & Fia-tegneserie. Inn i den nedbrutte mannens liv kommer Gosling som penisfuhrernes ironman og han lærer bort latterlige klær sånn at Carell ser ut som kul advokat på bar. Han har en søt gutt på tretten år som sier «asshole» på skolen og forårsaker en kulturkrise som de skjønner i Afghanistan. Emma Stone spiller som ei Bratz-dokke. Greit nok.

Jeg kan skjønne at slitne folk hygger seg med teite ting. Jeg kan ikke skjønne at de faller for den gamle svindelen om trusesniken som blir helbredet. 2011.

This means war

TV3 23.20

this means war

Reese Witherspoon flørter også med Tom Hardy.

terning 4 liten Først en akutt oppklaring: McG er ikke en litt feit afro-amerikaner med action-sinnelag. Han er en rosa 43-åring fra Michigan med rødt hår og fregner.

Det betyr at regissøren kan være akkurat så pysete som han bare vil, og det er en rettighet han ivaretar med konsekvent iver. Chris Pine med øyne så blå som ei Donald-jakke likner en halvt vellykka Justin Bieber-dokke mellom tolv og førti, og han tjener et litt rart CIA der agentene oppfører seg som jomfruelige high school-elever med dagdrømmer om fast følge. Pine jobber sammen med bror sin, Tom Hardy, som spilte Ricki Tarr i «Muldvarpen». Han er britisk.

Innledningsvis banker de to mennene i svart alt som finnes, og du tror du skal få se en agent-action. Men som ventet oppstår Reese Witherspoon med rå venninne og hjertedøvende samlivs-empatier, så plutselig handler filmen om hvem hun burde deite og hvor ofte hun burde ha gulrot i gratengen og måtte disse overflødige damene få kollektiv halsbetennelse og luftrør-parese for de snakker som matsøppel. Det er ikke en agent-action lenger, men en så reesete romantisk komedie at du kan kjenne den medisinske søtlukta fra basiliansk voks.

Witherspoon deiter begge, men det finner de ut. Og fordi CIA egentlig ikke vil at de skal jobbe med annet enn å forberede sin egen pensjon, bruker frierne alle agentyrkets teknologi-triks til å overvåke hva den andre gjør med fellesdama. Noe av det er faktisk ganske vittig, som om McGyver datt på sykkelstyret og fikk kjønnsliv.

Det er nå jeg skal skrive: Dere vet alle hva som skjer. Guttene blir uvenner, og i slutten av filmen blir de enige om at de skal ha en natt hver, og hvis avkommet hennes snakker som Michael Caine, er det den engelske broren som er faren. Det der var ikke sant. De blir uvenner. Og alt løser seg innenfor monogami-budet i den kaliforniske tro.

Hvis vi ser bort fra at Reese Witherspoon er som banan-Twist, kommer dere til å like filmen litt etter midten. 2012.

Just before I go

Viasat4 22.00

terning 3 liten Denne komedien er regissert av Courteney Cox fra «Scream»-filmene, og det er ikke en anbefaling. Hovedrollen spilles av Seann William Scott, og det er ikke en anbefaling. Han er e fyr som drar tilbake til hjembyen for å gjøre godt igjen alt det vonde han gjorde. Det går ikke an. 2014.

Rookie: Rekrutten

TV2 Zebra 21.00

rookie, the

Charlie Sheen og Clint Eastwood i skikkelig gamle dager.

terning 4 liten Arbeidsledighet kan føre til mye vondt. I Clint Eastwoods «The Rookie» (som betyr «grønnskollingen») må Dona Flor, Robert Redfords kjæreste, den magiske realismens muse Sonia Braga livnære seg som kulespruterske som besitter Eastwood på tvers og rynker bryna. Begge deler er under hennes verdighet. Hvis en ser bort fra at C.E. repeterer Dirty Harry-rollen etter Skipper Worse–modellen «kommer seint, men grått», er imidlertid «The Rookie» en frisk og grei actionfilm som ikke vil føre til unødig hodebry for folk som allerede har slitt seg ut på å finne fram i Aftenbladets TV-programmer og derfor leide video i stedet. Charlie Sheen er pysa som blir opplært til hensynsløse mord og irriterer kona si, som er Lara Flynn Boyle fra «Twin Peaks» med migrene– humør og sjabre replikker. Raul Julia spiller superskurk og snakker provinsdialekt. Bilen flyr i lufta. Akkurat det var forferdelig kjekt. 18 år. 1990.

Derailed

TV2 Livsstil 21.00

avsporing derailed

Clive Owen og Jennifer Aniston ser ut som finsk TV-teater, men er søte for det om.

terning 5 liten Jennifer Anistons skjebne er til å bli ufrivillig klok av. Dama ble forlatt av Brad Pitt, og derfor liker ingen henne lenger. Det skulle vært omvendt. I en anerkjent feminist-vestlig medlidenhets-kultur skal det være sånn at jenter som blir fragått av kjendismenn fordi menn heller vil ha Angelina Jolie, har krav på å bli valgt til den første kvinnelige paven. Men ikke Aniston. Hun glapp bare karismaen sin.

Aniston er ikke spesielt god i denne filmen heller. Clive Owen bærer en paranoisk-sadistisk thrillerkrim-handling med et forskrekka ansiktsuttrykk som han egentlig burde ha spart til den dagen Jesus kommer igjen. Men OK. Hvis Jesus velger å gjøre som The Rolling Stones, betyr det bare at enda en mann med spansk navn og null arbeidstillatelse dukker opp i California, og da er veien til grensen kort.

«Avsporing» handler om en så ubegripelig dum ektefelle at han antakelig kunne vært sann. Etter at ei Vanessa-slepen dame har betalt for ham på commuterbanen, gir han seg i kast med et seksuelt sidesprang som ikke bare er forkomment, men dessuten befridd for hormonell sannsynlighet. Aniston som draktkledd børsbestyrerske ser ut som et ereksjonshindrende middel, og det føltes så pinlig da hun og Owen skulle ha sex at jeg gikk ned på kjøkkenet og vasket opp ei lapskausgryte. Heldigvis kom Vincent Cassel hoppende som koital avløser. Deretter ble Owen så ubarmhjertig utpressa at han tok ut sparepengene som skulle gått til syk datters nyre. Det er en slags utroskapsrekord. Han stiller bak Hitler på lista over de som blir tilgitt på den ytterste dag.

Filmen fra Chicagos glitrende krystallrev og dopstinkende bakgater er verken dårlig eller sannsynlig. Men det følger imponerende mye fysisk energi med Clive Owen. 2005.

Jack Ryan: Shadow recruit

Max 22.00

jack ryan shadow recruit knightley

Keira Knightley kan ikke tro at hun ble med i denne filmen.

terning 2 liten Denne filmen hadde jeg virkelig gledet meg til, og det smerter som et ManU-tap, en Liverpool-seier, som en Solskjær-flytting til Wales, som en Northug-sprekk i siste bakke når jeg må skrive at «Shadow recruit» har de tre dårligste actionsekvenene jeg har sett på lenge. Tenk Dolph Lundgren. Tenk Steven Seagal. Kule folk, men svært mange av spennings-scenene deres var banale på det viset at du fikk den fornemmelsen at forbrytere datt og reiste seg etter overraskende randomiserte dødelighets-systemer. Der falt en fyr, og hvem var han?

Her skal Den unge Jack Ryan stikke av fra en Moskva-bygning med Kenneth Branaghs private hær av konsonantsterke torpedoer i helene og Kevin Costner som bevæpna Tobias i Tårnet-coach. Scenene er mørke, de er uspesifikke og de er usannsynlige og rotete.

Seinere i filmen forfølger Ryan en svart kassevogn der dama Keira Knightley sitter forferdelig fanga. Biljakter har faktisk utvikla seg de siste åra. Nå er vi der at de bør oppheve begrensningens kunst og føre til gate-kaos som får FB-tilhengere av Trygg Trafikks kampanje for armhule-refleks til å reise seg og klappe uideologisk. Men i Kenneth Branaghs regi er det bare blitt rot. Når usannsynligheter blir pinlig synlige, skyldes det ofte begeistrings-tørke. Og det gjør det her. Likegyldigheten sniker seg på oss. Branagh tar den norske løsningen når evnen til å filme fysisk dramatikk svikter: Slepp laus noen forskrekka nærbilder og klipp istykker logistikken.

Henimot slutten skal agenten stanse den våkne versjonen av en russisk sove-agent i scener som skulle vært filmens klimaks. Jeg kan jo ikke røpe alt, men scenene der CIA-guttungen kjører bil med et ansiktsuttrykk som om han spilte Alene Hjemme 6 mens russeren sitter i samme bil og fikler med tennsatsene, er noe av det latterligste jeg har sett på lenge. Det forslitte klimakset ble overgått allerede i den første Herbie-filmen, og jeg tror faktisk det finnes Olsenbanden-filmer og ungdomsskole-prosjekter med bedre versjoner av sluttpoenget.

Det er ille.

Mye blir bra hvis du bare liker rolle-figurene (det analfabetene kaller «karakterer»). «Jack Ryan: Shadow recruit» havner på en femti-femti-løsning der de to viktigste hovedrollene aspirerer til brun dunk, mens de gamle mennene redder mange scener.

jack ryan shadow recruit

Kevin Costner lærer bort dressjakke til Chris Pine.

Chris Pine likner ørlite på Ray Liotta og han har etter hvert den litt kjøttfulle nakken til Marlon Brando, men han spiller med et dokketryne som man å til Caprinos glansdager for å finne maken til. Det virker søtt så lenge han er engasjert student. Det funker OK når han blir hyra av alvorshauken Kevin Costner. Men når finans-skitten treffer fjøsvifta blir han til en barnefilm-figur uten troverdighet. Den usannsynlige økonomi-nerden har faktisk tjenestegjort i Afghanistan. Han kan ikke bli lei seg hvis torpedoer dør. Herregud, de er med i filmen for å dø!

Keira Knightley er en katastrofe. Hun skyver på haka som om hun nettopp ble ramma av smittsom DiCaprio. For en gangs skyld virker den spede spurvestemmen som et handikap, for en film som dette skal fungere på en slags kontinuerlig tredjegir der brumminga av lidenskaper og mot skal gjelde begge kjønn.

Regissør Branagh har jobba litt ekstra med Kenneth Branaghs rolle som dyster og destruktiv rikmanns-russer. Fjeset hans er fint, de små skiftene nydelige. Rollen bærer en del scener i filmen og gjør dem til spennende oaser av forventning. Kevin Costner er alltid god. Jeg blir rørt når Costner dukker opp i en film, særlig etter at han ble en slags nasjonalstatue av den middelaldrende mann. Costner er bra. Jeg skulle virkelig ønske at han spilte Jack Ryan.

Filmen handler om at CIA plasserer Ryan i en bank på Wall Street for at han skal overvåke kontoer som kan kobles til terrorisme. Den virksomheten fører ham til Moskva, der mottakelsen er verre enn om han ankom Putin-baren i Liberace-kostyme og ba om å få se Bolsjoi-balletten. Det handler om økonomisk terrorisme.

Oi. Spennende. Og neste gang: Noen vil sabotere søppelhentinga i Beverly Hills? 2014.

Get smart

Max 24.00

get smart

Steve Carell i klassisk hastverk.

terning 5 liten Steve Carell spiller den søte lille fyren som får prøve seg som internasjonal superagent og stikker av med den tynne dama som aldri trenger bli kranførerske. Det vil dere se.

«Get smart» har yndige referanser, som for eksempel en gjenvinning av han med ståltennene, og den beveger seg i et lunt og opprømt actionlandskap mellom «Naked gun»-filmene og «Mission: Impossible». Historien har også en kortvarig «Tre dager for Condor»-vri, og vhs-nerdene kommer til å le flerstemt.

Kvinnene hygger seg med Steve Carell. Han spiller utenrikspolitisk sikkerhetsanalytiker for den oppdikta (ææh?) CIA-konkurrenten Control som holder til 13 etasjer under jorden og avlytter samtlige muslimer mellom Shangri La og Ali Babas tredje reise. Carell er en lite truende mann. Han har vidd, intelligens og den samme sorten kroppslig påståelighet som Woody Allen (vi ser den ikke, men velger å tro at den er der). Kvinner liker det.

Da Control er blitt utsatt for det vi i bransjen kaller «compromise», får han en sjanse som partneren til agent 99. Og der kommer Anne Hathaway inn i filmen, rett fra Meryl Streeps Prada-slott. Hathaway har det psykisk upletta fjeset til for eksempel Audrey Hepburn, og når hun plutselig river bånn av selskapskjolen, oppnår hun en beinspark-rotasjon som må være konstruert av Shrek-animatørene. Eller kanskje det er stuntdama hennes, som er mest med i filmen. Om Hathaway er det ikke mye mer å si, for den forrige kritikeren som gjorde det, ble ikke bare skilt, men mistet besøksretten til sin egen mor.

Alan Arkin spiller den systematisk onkelsøte Control-sjefen, og Dwayne «The Rock» Johnson er en superagent som inneholder mer rødt kjøtt enn fru Beckhams kjøleskap. Jeg skal ikke beskrive han heller. Den siste kritikeren som gjorde det, mistet retten til å tjenestegjøre i Forsvaret.

Handlingen utbroderer hvordan agenten 86 og 99 må reise til det ubeskrivelige Meta-Russland, der kjekjenere, ukrainere, moskenere og andre uten fast fedreland driver og stjeler hverandres atomvåpen. Terence Stamp vil bruke ett av dem på Los Angeles mens presidenten besøker Disney Hall for å lytte til Beethovens Ode to Joy-låt, som i denne filmen får tjene som skjebnesymfoni.

Balansen mellom tull&vas, spenning og sannsynlighetsutfordrende romantikk er gjenkjennelig for de fleste. Det funker. Jeg tipper filmen får en firer av oslogjengen.

Og ja. «Get smart» er laget etter en 1960-talls TV-serie i USA. Raker oss ikke. 2008.

The proposal

FEM 21.00

proposal, the

Sandra Bullock har redda bikkja.

terning 5 liten Vi lever i forvirrende, uforutsigbare tider, og den egentlig dødsdømte Bullock-komedien «The proposal» er en trivelig film. Våt i øyekroken? Ikke føren! Katarr!

Det alle lurte på før «The proposal» kom, var hvor naken Sandra Bullock (45 år den 26. juli) egentlig kom til å være. Noen foreslo at man skulle få se henne uten lue for første gang, andre forutså at hun kanskje var kledd i et seilfly (hvor kom den fra?). Bullock ble født med klær på, i hvert fall genser, og nittitalls-nerdene har drømt om kroppsløsheten hennes i mer enn femten år. Men i «The proposal» er hun faktisk naken. Det vil si: Antakelig ble kroppen hennes programmert av den samme CG-fyren som laget penisen til Tommy Lee i Pamela Andersons hjemmevideo. Det funker utrolig bra. Unødvendig nakenhet virker ofte pinlig og kynisk på filmlerret. Sandra er bare vårfrisk og luren. Bullock er en rar skuespiller.

Hvis jeg forteller handlingen i denne romantiske komedien, tror dere at jeg er feriesløv av mangel på søvn og utfordringer. Derfor nevner jeg så vidt at Bullock innledningsvis er en stram forlagsheks med en svart kjole som gjør henne like tynn som kosteskaftet. Fordi hun er fra Canada, kan hun bli utvist. Hun trenger at en eller annen tar en Andie MacDowell («Green card», 1990), og det blir sekretæren Ryan Reynolds.

Aldri har noen sekretær hatt tydeligere sekspakkemage enn Reynolds, men så stammer han også fra en ølfolk og en bisarr bestemor i Alaska, og dit drar han og Bullock (45 år og elendig i havne-stiger) for å imitere forlovelse. De kommer til en nips-aktig liten fiskerlandsby som minner om Bergen, og der får den iskalde karriere-røya møte virkelighetens innlemmende, påtrengende, hjertegode og udiplomatiske familie. Se meg i øynene nå? Tror DU at hun blir sjarmert av disse liketille folka?

Let it be. Mirakelet er at filmen funker som både rørende og intelligent på en litt gammeldags og uskyldig måte. Jeg kan ikke gi den firer-terning. Ikke etter å ha hatt det så kjekt. 2009.

Valentine

FEM 23.20

valentine

Denise Richards aleine i bassenget i mørket?

terning 4 liten Dette er en «Skrik»-etterlikning for resirkulasjonsungdom med energisparing som hobby. En trist gutt med briller tenker tilbake på de dagene da bare feite Dorothy ville danse med ham. Han er en slags mannlig Carrie, og vi skjønner at han vil hevne seg ubønnhørlig på verden ved å bli seriemorder. 13 år seinere går alt galt: Jentestudent som skjærer i lik, får grøsserkort til Valentine og må betale sin egen datemiddag. Det dør hun av. Hvem av mennene på den pratsomme skolen er Jeremy? Har han foretatt kjønnsskifteoperasjon og blitt Denise Richards?

Filmen beveger seg etter reglene til ungdomsdivisjonen i grøssergjenvinning. Dusjscene er obligatorisk. Morderen har maske som blør når folk dør. Festsminka jenter går med så oppknepte bluseknapper at de antakelig har nådd klimakteriet i 19 års alderen. Guttene har ansikter fra Gundersen og Slettebø. 2001.

Lørdag 23.9.–Sommeren fortsetter med en fæl film

 

The road

TV2 Zebra 21.00

terning 5 litenFortsettelses-historie om jordens undergang og vestlendingers fremmedfølelse. I neste uke er det meldt 20 grader i skyggen, og det blir nesten ikke skygge noe sted. Såkalt fint vær er som kjent noe av det verste som kan skje oss i de politiske dystopikernes tid, men det finnes alltid en sølvkant av iskrystaller: Ett eller annet velsigna sted i den utilgjengelige delen av Sør-Norge legger Aftenbladets tidligere direktør Hans ut bilder av snøflekker. Norge er et stivsinnet og mangfoldig landskap, og det snør alltid ett eller annet sted. Jeg nevner det, for lørdagens hovedfilm er den verste påkjenningen jeg noensinne har hatt på kino.

Men til filmen.

road, the

Viggo Mortensen og Kodi Smit-McFee i en av filmens forferdelige scener.

Den første timen lurte jeg på hvorfor folk egentlig skal se denne filmen, som er den mest gjennomførte dystopi av alle tenkelige nedtryktheter. Så opplevde jeg at historien gradvis går tilbake i den skjulte hukommelsen vår og gjenskaper en glemt fornemmelse av det forferdelige ved å være menneske.

I en post-apokalyptisk verden uten Ikea og Rema har mennesket gått tilbake til det urstadiet der hver dag var en vill, vaktsom og fryktsom kamp for overlevelse. Jeg må si det rett ut. Jeg ble vettaskremt av denne filmen, for den gjenoppvekte den følelsen som vi egentlig fortrenger: Jeg leder barn til en ubarmhjertig verden som ender med døden. Det er så i alle gampeskauer og kampeknauser grusomt at tilværelsen må bestå av selvbedrag for å bli utholdelig. Dette er en film om livet blant arketyper, det er en film om at Gud er nødt til å finnes i Universet fordi det ellers er uten mening og håp. For Viggo Mortensen er sønnen Gud fordi det er han som gir behov for håp, og det er sønnen som gir ham kraft til å fortsette. Vi må bære flammen videre, sier Mortensen etter at kona har gitt opp alt og valgt døden.

La oss si dette sammen, dere: Vi må bære flammen videre. Men tull til side. Flammen er ikke bare den darwinistiske overlevelses-fascisme; den er trangen til å være et menneske i en verden skapt for dyr. Den er behovet for at noe er vakkert, kjærlig og godt. Den er Gud.

Sønnen er virkelig som en engel. I en dramatisk, sisyfosisk kamp for ikke å bli drept og spist, stanser han og vil hjelpe andre på egen bekostning.

«Veien» er en visuell påkjenning. Verden er fortært av den store flammeslukeren; fargene er ikke bare utslettet, de har opphørt å eksistere som fysisk fenomen. En paradoksal kraft har tatt selve lyset fra Jorden og etterlatt den i en koma-kald og ufruktbar gråhet der ingenting kan vokse. Dyr og planter er døde, og de siste menneskene livnærer seg ved å spise hverandre i en hensiktsløs, nytteløs og destruktiv overlevelsesfrenzy.

Far og sønn gjemmer på to patroner. Målet er at de skal slippe å bruke dem på seg sjøl.

Viggo Mortensen har den sorten rolle som sjelden blir belønna med priser for den er ikke versatil i vulgær forstand, den er ikke flørtende eller flott eller voldsom. Her er ingen heftighet eller framvisningsberuselse, men Mortensen kan alle de såre ansiktsuttrykkene til en desperat far. Han kan holde et barn slik man gjør det i en krise. Ansiktet hans har tvilen og forsakelsen og smerten til en far som vet at han ikke kan gi opp samtidig som han ikke orker mer. Han er magrere enn en ljå, kroppen og ansiktet er som mishandla av sult og sykdom, for det finnes ikke C-vitaminer eller særlige andre -aminer lenger. Han gir troverdighet til det universelle foreldre-martyriet, det virkelige martyriet som ikke er å dø for sin Far, men dø for sin sønn.

Samtidig er filmen en skildring av hva det er som skaper mennesker og gjør dem til noe spesielt i Universet. Det vi kaller moral er livsvalg, og for de aller fleste funker det ikke i ekstreme livssituasjoner. Men Gutten er den velsignede som bærer flammen gjennom kulden, og pappaen hans er en slags ledsager på vei mot kanskje frelse eller kanskje et snilt humanetisk manifest. Hva vet jeg. Humanetikere tror på Gud, de vet det bare ikke.

Filmstilen er full av flashbacks. De er vanligvis irriterende, men i «Veien» funker de som bindeleddet mellom den siviliserte verden og den primitive.

En rystende film. En forferdelig film. Men samtidig en film til gjenkjennelse. 2009.

Airport ‘77

NRK2 22.05

airport 77

Jack Lemmon redegjør for hvor gale alt er.

terning 4 liten Katastrofefilm fra 1977 med Jack Lemmon, James Stewart, Christopher Lee og enda flere. Et fly blir kapra og flyr så lavt at det treffer en oljerigg i Bermuda-triangelet og styrter.

Den helskrudde professoren II

NRK3 21.30

den helskrudde professoren II

Eddie Murphy kler seg ut og ser ut som den samme.

terning 3 liten Eddie Murphy spiller igjen professor Klump i en fise-film som kommer til å muntre mennesker med dårlig mage. «The nutty professor 2» var antakelig den mest vulgære komedien som noensinne er laget den gang, inklusive Kubricks «Eyes wide shut», og for å være ærlig likte jeg den så dårlig at Eddie Murphy føltes som et tannbelegg etterpå. Murphy utkledd som Janet Jackson er også med. Spøk! 2000.

Get hard

TVNorge 21.30

terning 4 liten Will Ferrell spiller en rik mann som må i fengsel for svindel, og før han skal flytte til San Quentin hyrer ha Kevin Hart som tøffhetslærer. 2015.

Gullgraverne: Bjørnefjellets hemmelighet

TV3 19.35

terning 5 liten Christina Ricci og Anna Chlumsky i en familiefilm som i følge Robert Ebert tar seg ut som en gammel Frøken Detektiv-historie. De leteretter gullskatt i Bjørnefjellet. 1995. «Gold diggers: The secret of Bear Mountain» er 1 time, 32 minutter.

Jakten på de forsvunne skatten

TV3 21.30

jakten på den forsvunne skatten

Harrison Ford forsøker å unngå fellen. Klarer han det? Hva mener du?

terning 5 liten «Raiders of the lost arc» var umiddelbart en suksess. Jeg kan ennå huske at jeg gikk ut av kinoen med en følelse av hatt og lærjakke, og at jeg måtte gå en lang omvei hjem for å bli kvitt illusjonen av at jeg var en eventyrer.

George Lucas fant ideen om en arkeologhelt fra det gode 1930-tallet samtidig med ideen om «Star wars». Han utviklet den sammen med Philip Kaufman som kom på ideen med den hellige gral. Både Steven Spielberg og George Lucas var heftige tegneserie-fans, og den fantastiske åpningen på «Jakten..» er respektfullt lånt fra en Donald-historie av Carl Barks fra 1959, da de to regissørene var 15 og 12 år. Donald, nevøene og Skrue utforsker et tempel og blir utsatt for omtrent det samme som Jones.

Filmen er tenkt som en B-film fra gamle dager. Arkeologen beholder hatten på uansett, for det gjorde gentleman-helter fra trettiåra. Dette er en helt annen form for romantikk enn den kule, kalde syttitalls-realismen, og jeg innbiller meg at den bistre, uforsonlige helten Indiana Jones ble til fordi de to lekende mennene Spielberg og Lucas lengtet tilbake til en enkel mysterietid da menn var menn og de reiste rundt i en eksotisk verden der de slo lokalbefolkning. Det er en enkel, imperialistisk uskyld i historien. En utdannet hvit amerikaner burde egentlig ha turnert den tredje verden med unnskyldninger og u-hjelp. I stedet driver han gravrøveri på vegne av museer i USA.

Å lage film i 1980 var noe helt annet enn det er i dag. Nå gjøres alle vanskelige scener på computer. Spielberg brukte åtte uker på å filme biljaktscenen der Jones ramler under lastebil og dukker opp på den andre sida. Scenen er en hyllest til Yakima Canutts stunt i John Fords «Stagecoach».

Når filmen i dag står som noe av det mest vellykka som er laget, er det også fordi filmen ble skapt av filmkunstnere som brydde seg om små ting og tok seg tid. Filmen består av detaljert treffsikkerhet. Det finnes ikke tomt publikumsfrieri i den. Takk. 1980.

Death race: Inferno

Viasat4 22.00

terning 3 liten Nok en film om at de privateeide fengslene arrangerer dødsrace for fanger, og den som vinner, blir fri. En fyr som heter Luke Goss spiller hovedrollen, og han er politimorder. 2013.

Flight

TV2 Zebra 23.10

flight

Denzel Washington har heldigvis fløyet i fylla.

terning 3 liten Hvis du er en alkoholiker som lyver for deg sjøl og andre, kan du ha en masochistisk nytte av denne filmen. Kanskje kommer du ut av den og tenker: «Å søren, jeg burde slutte å drikke og lyge! Det hadde jeg ikke tenkt på.»

Ellers er «Flight» i all respekt filmen med den beste flykrasj-scenen noensinne. Kaptein Denzel Washington kommer dritings ut av puppestart og setter seg bak spakene, og da fustasjeopphengsforkoblingen bare brekker midt i uværet, klarer han på mirakuløst vis (står rett over «gå på vannet» i Wikipedia) å nødlande Hjelp, vi flyr-vraket sånn at bare seks dør.

Alt dette må jeg røpe, for ellers kunne jeg ikke fortelle at havarikommisjonen kommer etter Big D. fordi han hadde promille på 2,4 og kokainblod. Hvordan skal fagforeningen få ham ut av den? Bistandsadvokat. Advokaten utretter også mirakler, men han står ikke i Wikipedia. Men egentlig handler altså filmen om at piloten er alkoholiker og faktisk ikke klarer å slutte med det, sjøl om livet hans står på spill. Det fører til mange sære nærbilder der hovedpersonen tygger underleppa (som hos Denzel er heftig mimikk) og den stillferdige støyen av automatiserte ukeblad-replikker.

Det filmen burde handla om: Mannen klarte helt åpenbart å redde flyet med utradisjonelle vendinger fordi han var full av sprit og kokain. Han handla intuitivt, og det var rett. En edru mann ville ha styrta flyet. Dermed oppstår paradokset at han forfølges for det som gjorde ham i stand til å redde mange liv. Men den har ikke manusforfatteren sett. Han har bare vært opptatt av å lage Sandra Bullock-drama. Og det er ganske kjedelig.

Viktigst: Jeg skal aldri, aldri sette meg inn i et fly mer. 2012.

Ocean’s eleven

TV2 Livsstil 21.00

oceans eleven 2001

Brad Pitt og George Clooney i de gode gamle dagene.

terning 5 liten Det særegne ved «Ocean’s eleven» er replikkrytmen. Clooney og Pitt snakker sammen som om de skulle være Seinfeld og George, med høy sjarmefaktor og forsert simplistisk innhold. Den ene hekter seg på halen til den førstes utsagn og gjentar det med slavisk repetetivt tonefall.

Historien gjentar en klassisk kasinosprengningsfilm. Clooney og di skal til og med rane den fæle forretningsfisen Andy Garcia, som i tillegg til å bestyre pengesedlenes skjærsild i Las Vegas, også har tatt useriøst beslag i Danny Oceans ekskone, Julia Roberts. 2001.

Smokingen

Max 21.45

smokingen

Jennifer Love Hewitt og Jackie Chan i bar eller laboratorium.

terning 3 liten Som vanlig starter Jackie Chan som en alminnelig gråværssliter. Som vanlig er han imponert av anakronistiske Elisabeth Arden-damer med passbåtoverflater. Men den kinesiske drosjesjåføren er en rå kjører i bytrafikken, og derfor får han jobb for filmens James Bond og overtar hans smoking. Sammen med det overraskende myggvesenet Jennifer Love Hewitt etterforsker han firmaet som forsøker oppnå verdensherredømme med flaskevann, en ambisjon som antakelig ville ha tiltalt Lauritz Hansen. En gang i tida. 2002.

We’re The Millers

Max 23.45

were the millers

Emma Roberts, Jennifer Aniston, Jason Sudeikis og Will Poulter i front. En feika familie.

terning 5 liten «We’re the Millers» er en fragmentert grovis utført av perfekte skuespillere som vi egentlig ikke burde latt oss lure av. Men problemet er at de er søte som ei julepynta Toys ‘R’ Us-hylle, og filmens vulgære, små Rorbu-kynismer blir til småborger-trivsel i deres nærvær. Det er som når teologer kler av seg på badestranda. Uansett hva du får se så vitner det bare om Guds storhet, også hvis Herren har materialisert seg i en histamin-skadd testikkel.

La oss nå bare se hva slags småtroll vi har med å gjøre. Jennifer Aniston spiller stripper med den samme hyggelige urimeligheten som da fonetiske tilfeldigheter i sin tid fikk det til at LO-sjefen hadde ei hard høne. Hun kler riktignok av seg til undertøyet og vrikker på 7000 timer helsestudio, men det ser ut omtrent som når mor di solte seg i hverdags-bhen mens hun satt i solveggen på Sjernarøy. Uprobematisk. Familiært. Personlig.

Jason Sudeikis var merkelig nok ikke med i «Hangover»-filmer eller «Superbad», men han kunne vært, for han er konstruert av den halvsløve guttaktigheten som for alltid preger skuespillere fra Saturday Night Live. Man kan ikke bli sint på avisgutten. Emma Roberts, som spilte Nancy Drew, er liksom uteligger og snakker åpent om analsex. Men jentungen ser så uskyldig ut som en lommepult skolelagsjomfru, så egentlig låter det bare som om hun refererer til måling av heftig feber. Den unge gutten i familien Miller blir spilt av Will Poulter, som var med i en Narnia-film og har så forskrekka øyenbryn at han ville ha strøket i matte muntlig på grunn av uakademisk oppsyn.

Det finnes ikke noen som heter familien Miller. Den blir dikta opp. Sudeikis spiller en nabolags-langer av illegale små-urter, men så mister han alle pengene til gatemuggere og må gjøre den store kaksen en Mexico-tjeneste. Ungkaren oppdager at bobil er verdens beste kamuflasje, for alle ser ut som snille femtitalls-zombier i den. Så han improviserer en familie av strippersken, uteliggerdama, den enkle gutten i første etasje og seg sjøl. Og så kjører de til Mexico. I et slags taco-fort som minner om Alamo, treffer de en cyklop som ser ut som om han til vanlig pleide trekke Tuborgs ølvogner, og deretter blir de forfulgt av han og av bror til Messi.

Det kan jeg ikke fortelle mye om, men de treffer også bobil-familien Fitzgerald, som styres av en ewok-aktig gubbe med Nicolas Cage-stemme. Denne familien utvikler sin seksuelle åpenhet til et vitse-areal som ligger tett inntil den berømte kanten. De med god smak vil føle seg utfordret.

Egentlig var jeg sikker på at det ville bli masse hasardiøs kjøring og kuer som fløy og pappa som våkna inne i en zebra og forviklinger av Superbad-sorten. Men det gjør det ikke. Sjøl om den inneholder både seksuell surrealisme og tilløp til forfølgelse, beveger historien seg småsøtt og vinglete. Det er ingenting over-flinkt med den. Skuespillerne finpusser på de koselige personlighetene sine, og til og med de som vanligvis ikke ser underholdningsfilmer fordi sånne lettvinte ting ikke sier noe om livet, vil håpe at hovedpersonene a) blir glade i hverandre og b) ikke kommer i fengsel. Humoren oppstår på en måte i de sprekkene som i følge Cohen slipper lyset inn. Det finnes ikke fart her, det finnes ikke oppsiktsvekkende komedie-poenger, antakelig er det bare lateksballene til Poulter som imponerer noen, men mange vil nok føle en sær form for trivsel som ingen trenger være stolte av.

Den småfrekke filmen har dessuten et beroligende budskap: Inne i alle usympatiske mennesker og inne i marihuana-selgere, strippere, uteliggere og skoletapere ligger en latent drøm om småborgerlighet. Alle vil egentlig bo i liten boboks og ha familie som de kan elske når de er på reise og hate i julen. Man blir litt glad av det. 2013.

Burlesque

TV6 20.45

burlesque

Cher og Christina Aguilera er rørende og fine sammen.

terning 5 liten Denne filmen har to stilige kvinneroller, og det gjør en spjåkete lårhøne-affære til noe behagelig. Cher er ei fantastisk dame. Hjemmelaga, usjenert elaborert. Hun har et perfekt mummifisert fjes som bare en kirurg kan elske, men hun har karisma og sjarm og alle de greiene som ikke betyr noe når man leter etter gode lærere til barneskolen. Christina Aguilera er overraskende flink på film. Hun spiller ei frisk og framfusen bondejente fra de ukules Kvinesdal-kafé, men reiser til byen for å bli danserinne og sangerinne. Dama synger så det spraker i trommehinnene, og hun klarer å bære fram en uberørt opprinnelighet som gjør at du syns hun skal klare det. OK. Hun klarer det. I en bransje der damene egentlig skal danse til sungback kommer blonde litlå og souler sværere enn sjaman.

Nilens juvel

TV6 23.10

nilens juvel

De som ikke tror at alt var bedre før, kan studere dette bildet nøye. Nyføna Michael Douglas og selveste Kathleen Turner. Tida stanset.

terning 5 liten «Jewel of the Nile» var oppfølgeren til «Kampen om den grønne diamant», og den var ikke noe særlig. Men tida går, og det er kanskje moro å se Michael Douglas og Kathleen Turner da de var ti år yngre. Danny De Vito er med i denne også, alle jakter på edle greier og Lews Teague regisserte. 1 time, 44 minutter. 1985.

Fredag 22.9.–En helt ålreit fredag, men høsten mangler

 

Edge of tomorow

TV2 Zebra 21.00

terning 5 liten På vegne av alle oss som liker forutsigbare forandringer og sesong-romantikk: Det ville vært fint med høst her. For å være helt ærlig har vi vestlendinger hatt sommer og varme og soldager i ett sett siden 18. mai, eller kanskje 19., og vi begynner å bli lei av klamme t-skjorter og menn som går til fellesgarasjen i svetteflekka shorts fra 1983. Jeg vil ha vind. Det er stille som på Frogner midt i november, det regner riktignok av og til, men temperaturen er bedre egnet til dyrking av avholdsdruer og forvridde tomater enn vedlikehold av den vestlandske mannsfølelsen av kald trekk oppover bukseankler uten tights, en nedkjøling av oksygengfattig fotblod som sprer seg til hjernen og forårsaker intelligens eller elokvent misnøye. Jeg vil ha høst.

Men til filmen.

edge of tomorrow

Tom Cruise blir opplært av spawning-eksperten Emily Blunt.

Om «Edge of tomorrow» skal man ikke røpe annet enn at det er en science action, og hvis du tilhører de tullingene som ser trailere, vet du allerede for mye. For Doug Liman har laget en snedig gåte, der Tom Cruises oppbrakte voksen-ansikt vimser rundt i et elegant paradoks. Du får det morsomt hvis du kommer til kinosalen like uforberedt som ei jomfru på russefest i Kongeparken.

Du som skal se filmen kan slutte å lese her. Det vil si: Jeg skal fortelle starten. Verden er i krig med invaderende aliens, forma som ekstremt viltre plen-klippingsroboter med armer som kunne vasket opp etter en bryllupsmiddag på under ett minutt. Fortekstene ligger under en mengde nedslående nyhetsmeldinger, men vi som husker at Don Quijote-gruppa i tabloidene startet flått-sesongen i mars, tror ikke på nyheter. Vi tror på Davy Wathnes ufeilbarlighet og på Petter Northugs egentlige uskyld. Tom Cruise spiller en finslig uniformert mann som får beskjeden: «The general will see you now». Skjebnesvangert. Jeg skal også røpe to ting til: Nei, dette skjer ikke i byen Punxsutawney. Dessuten den mest gåtefulle sjekke-replikken noensinne: Finn meg når du våkner.

Så starter elendigheten. Med flere.

«Edge of tomorrow» har handling som en dr. Emmet Browns fysikk-tentamen, men den er ikke intellektuelt komplisert og overforklarer aldri det uforklarlige. Selv de som syns at zippo-lighteres funksjonalitet bygger på vanskelige teorier, vil henge med når filmen presenterer oss for (pust inn), et omvendt «Tilbake til fremtiden»-syndrom, en robotdrakt som er forminska Titanfall, litt Robocop, nesten Terminator og bare såvidt Transformers samt boksinga til Bjelland. Uten sordin. Bildene er forheksende enkle, men stilige da (når) en sjabby gruppe frontsoldater lander i en slags Omaha Beach-invasjon av Frankrike. Og så. Innvandrer-Mimics er verre enn nazi-soldater, men de har stiligere konsonanter.

edge of tomorrow-2

De to i felten. Wake me up when it’s all over.

Utviklingen av rollefiguren til Cruise er fiffig og blir skildret med overlegen tillit til publikum. Man tilegner seg fort en alternativ logikk, og den litt nystrøkne majoren som dessverre gikk inn til en general, blir forvandla til en svett og arbeidsskitten krigsmaskin som verken er redd for å dø. En av ulempene ved alien-kriger på film er vanligvis fraværet av militær variasjon. Våpnene stråler grønt eller rosa, og de fremmede eksploderer som vannkrig-ballonger mens grønt slim spruter over data-hjelmene til virtuelt veslevoksne soldater. Kampene er fiksere her. De har en håpløshets-dimensjon som gjør splatter-scenene til noe dypt pessimistisk og eksistensielt deprimerende. Denne skitten kan ikke gå bra.

Dessuten har «Edge of tomorrow» to av de beste rolle-figurene. Tom Cruise tilhører det utvida universet. Vi har alltid visst at det var litt trangt for ham her. Den utskjelte scientologen tilhører dessuten de ytterst få skuespillerne som vi bryr oss om på film hver gang. Om han skadet akilles-scenen i en stygg nedover-trapp, ville vi umerkelig dra oss til ytterkanten av kinostolen. Dessuten spiller Emily Blunt en overbevisende supersoldat fra de patriotiske reklameplakatene. Hun virker slem.

Paret fører til uvanlig velgjørende driv i romantikken. Blunt ser sensuelt motvillig ut midt i trynet, hun har det stilige Stirret, hun er tung i blikket som en fisk i enden av et snøre. Dama antyder skyggen av et ønske, minnet om en uopplevd lidenskap. Joda. Sånt fins. Folk som elsker edru, opplever litt av hvert. Det hjelper selvsagt at motspilleren er selveste Tom Cruise, den kjønnsløse guden som vi tilber med motvilje og svakt mismot. Cruise er som fyren i Woody Allens komedie «Kairos røde rose». Han er fin på film, men vi tror ikke egentlig at han gjør noe i virkeligheten.

Den alternative logikken tar en vri akkurat når vi trenger den, og filmen klarer seg overrumplende bra gjennom en spennende actionslutt i Paris.

Nå skal jeg skrive noe som dere ikke skal lese hvis dere skal se filmen:

«Edge of tomorrow» har dataspill-logikk på en måte som jeg faktisk ikke kan huske jeg har sett på film før. Bortsett fra gamle tegnefilmer. Man (eller han som skrev romanen) har kopiert det som særpreger krig på pc eller xbox og gjort en snedig filmlogikk av den.

«Edge of tomorrow» gir den rare følelsen av noe nytt. Noe Nytt er ellers et fredløst begrep i Gjentakelsenes Tid, så filmen burde nok hatt terning 6. 2014.

Serenity

NRK3 23.40

serenity

Muligens Gina Torres helt sikkert i taket.

terning 4 liten Dette er en science fiction-thriller som du og jeg og den filminteresserte guttungen til fru Karlsen egentlig skulle ha sett, men den unngikk oss. Mannskapet på et romskip beskytter doktoren og hans telepatiske søster mot alle slags ting. Nathan Fillion, Gina Torres og Alan Tudyk i hovedrollene sammen med Adam Baldwin, Chiwetel Eijofor og David Krumholtz. Regissert av Joss Whedon, som skrev «Alien4» i 1997 og fant på vampyrjenta Buffy. 2005.

Blood diamond

Norsk TV2 23.50

blood diamond

Leonardo DiCaprio med Jennifer Connelly.

terning 2 liten Jeg tror egentlig ikke på amerikanske og europeiske filmer fra Afrika. Nedladenheten ligger i den rosa rasens gener, og den må antakelig manipuleres bort. Skildringen av afrikanere skjemmes av imitert ape-estetikk: Det er for eksempel altfor mange filmer der afrikanske frihetskjempere fremstilles som rabiate barbarer som vifter med våpnene og hoier primitivt begeistra for vold. Kanskje er det sånn, men det betyr ingenting. Vi har ikke rett til å framstille Afrika sånn lenger.

Hele «Blood diamond» bygger på den amerikanske forestillingen at alle afrikanere med våpen er ville dyr, og man må først og fremst sørge for at de går tilbake til treplogen. Derfor må de ihvertfall ikke få selge diamantene sine, for da kjøper de geværer, akkurat som de ukontrollerbare indianerne gjorde i Amerika.

«Blood diamond» er i tillegg et ekstremt tåpelig romantisk drama som ville blitt hudfletta og æreskjelt av vestlige filmanmeldere om den ikke hadde simulert samfunnskritikk. De hvite skurkene er kyniske diamanthandlere som kanskje finnes og kanskje er helt annerledes. Uavhengig av dokumentarisk troverdighet har temaet samme magiske virkning på europeere som ordet «våpenhandler» i den like dumme Nicolas Cage-filmen «Lord of war».

Leonardo DiCaprio spiller sørafrikansk leiesoldat som oppdager at en afrikansk fisker i slaveri for frigjøringsrørsla har funnet den store rosa diamanten. Allerede der oppstår to vitser. Å jakte på den store rosa diamanten er bare et brettspill for snille regnværsbarn. DiCaprio er faktisk et snilt diskotek-barn, og hver gang han skal se kynisk ut, skyver han underkjeven opp, sånn at han ser ut som en paralysert snustygger. Jeg har en bønn: Dere må ikke la Disco-Leo spille farlige forbrytere og farligere soldater. Det blir Lille Kylling 2 hver gang.

Enda verre er den casablankiske romansen med Jennifer Connelly. Hennes styrke som skuespiller var at det litt tomme blikket virket som en naturlig fortsettelse av enkel kropps-sensualitet. Når dama skal se ut som om hun tenker, virker ansiktet som et hjelpeløst offer for sykdom eller medisinmisbruk.

En scene der Disco-Leo sitter skadeskutt i fjellsida og snakker sentimentalt med journalistdama si er antakelig en av de verste kalkun-begivenhetene i historien.

Djimon Hounsou står for filmens eneste vanntette fortelling og avspeiling av troverdig lidenskap. Han forsøker å finne sønnen som ble bortført av de ville frigjøringsapene, og den delen av historien engasjerer. Her er ekte fortvilelse, ekte raseri, ekte kjærlighet og tvilrådighet. Og Hounsou trenger ikke forstrekke fjeset sitt for å se voksen ut.

Men han kan ikke redde amropeernes lystent masochistiske fordomsdrama. 2006.

This means war

TV3 21.30

this means war

Reese Witherspoon på tivoli med Tom Hardy.

terning 4 liten Først en akutt oppklaring: McG er ikke en litt feit afro-amerikaner med action-sinnelag. Han er en rosa 43-åring fra Michigan med rødt hår og fregner.

Det betyr at regissøren kan være akkurat så pysete som han bare vil, og det er en rettighet han ivaretar med konsekvent iver. Chris Pine med øyne så blå som ei Donald-jakke likner en halvt vellykka Justin Bieber-dokke mellom tolv og førti, og han tjener et litt rart CIA der agentene oppfører seg som jomfruelige high school-elever med dagdrømmer om fast følge. Pine jobber sammen med bror sin, Tom Hardy, som spilte Ricki Tarr i «Muldvarpen». Han er britisk.

Innledningsvis banker de to mennene i svart alt som finnes, og du tror du skal få se en agent-action. Men som ventet oppstår Reese Witherspoon med rå venninne og hjertedøvende samlivs-empatier, så plutselig handler filmen om hvem hun burde deite og hvor ofte hun burde ha gulrot i gratengen og måtte disse overflødige damene få kollektiv halsbetennelse og luftrør-parese for de snakker som matsøppel. Det er ikke en agent-action lenger, men en så reesete romantisk komedie at du kan kjenne den medisinske søtlukta fra basiliansk voks.

Witherspoon deiter begge, men det finner de ut. Og fordi CIA egentlig ikke vil at de skal jobbe med annet enn å forberede sin egen pensjon, bruker frierne alle agentyrkets teknologi-triks til å overvåke hva den andre gjør med fellesdama. Noe av det er faktisk ganske vittig, som om McGyver datt på sykkelstyret og fikk kjønnsliv.

Det er nå jeg skal skrive: Dere vet alle hva som skjer. Guttene blir uvenner, og i slutten av filmen blir de enige om at de skal ha en natt hver, og hvis avkommet hennes snakker som Michael Caine, er det den engelske broren som er faren. Det der var ikke sant. De blir uvenner. Og alt løser seg innenfor monogami-budet i den kaliforniske tro.

Hvis vi ser bort fra at Reese Witherspoon er som banan-Twist, kommer dere til å like filmen litt etter midten. 2012.

I spy

TV3 23.30

i spy janssen

Famke Janssen fordi dama har en sjukt lang lillefinger på høyre hånd.

terning 5 liten Sikksakkfemmer for utvandra guttefilm. «I spy» er en film om to søte menn. Owen Wilson spiller spion som om han var klassekamerat av Tore Renberg på Kongsgaard, og Eddie Murphy parodierer med historisk støy den afroamerikanske mannens over-kompensering av slaveriet. Resultatet er teit, men underholdende.

Wilson spiller CIA-mann som hele tida relativiserer sin egen rolle og innsats i stedet for å være taust handlekraftig. Murphy omtaler seg selv i opphøyd tredjeperson og vedlikeholder et kamuflasje-ego som under normale værforhold kunne skjule Jåttånuten.

Myndighetene får det for seg at de skal betjene seg av bokseren Murphy ved en CIA-aksjon i Budapest. Alle ungarere likner barbariske landsby-olafer med uvaska undertøy og middelalder-moral. I det ekstatisk juledekorerte Midt-Europa vil kakseskurken Malcolm McDowell selge et stjålet Stealth-fly og en atombombe. Robuste Famke Janssen kler av seg til undertøyet. Som King Kong i pyjamas. 2002.

Dødsmerket

Viasat4 22.00

terning 3 liten Steven Seagal rekker seg tilbake fra en avskylig virksomhet som profesjonell gate-torturist i «Dødsmerket» (Marked for death) (1990), og bosetter seg i Forstadistan sammen med søstera for å trene på menneskelighet. Det rekker han ikke, for komikveld-jamaicere inntreffer på det mest rastafarlige og truer Seagals utrolig heldige familie med Death Wish Light. Fremdeles måtte slagsmåla lages på klippebordet fordi Seagal var for sein eller stuntmennene for late. Fremdeles ble mimikken laget hos Madame Tussaud. Det nye med «Dødsmerket» var at noen har klippet vekk nesten alle dødsfallene, sånn at du må gjette hvem som er ute av historien og hvem som fremdeles finnes. 1990.

Crank: High voltage

Viasat4 23.55

crank high voltage

Strømdrevet Jason Statham med Amy Smart.

terning 4 liten Denne Crank-toeren kom visst ikke på DVD, for den har jeg ikke oppdaga før nå. Jason Statham gjorde en stilig komedierolle i «Crank», og han spiller fremdeles Chev Chelios. Denne gang har kinesiske gangstere gitt ham et hjerte som trenger hyppige elektriske støt for å funke. Amy Smart og Dwight Yoakam er også med, og filmen ble laget i 2009.

Upside down

TV2 Livstil 21.00

upside down

Kirsten Dunst med en fyr.

terning 4 liten Kirsten Dunst og Jim Sturgess i et nokså dårlig likt fantasyromantisk drama om to som forelsker seg sjøl om de finnes i hvert sitt univers med hver sin motstridende tyngdekraft. Låter litt som en historie som folk kan finne på når de våkner bakfulle og forelska i sjefens kone dagen etter julebordet og tror det heter kreativitet. Regissøren Juan Solanas er sønn av Argentinas fantastiske regissør Fernando Solanas, «Sur» (1988). Denne filmen ble laget i 2012.

Austin Powers: Spionen som spermet meg

Max 21.30

austin powers - agenten som spermet meg

Mike Myers er den kokette agent.

terning 4 liten Mike Myers James Bond-parodi var morsom én gang. Resten er Herodes Falsk i retro-klær. Driting og sex-vitser forkledd som parodier. Humor som egentlig fordrer at man har fått smikk på hånden sin hvis man tok på tissen sin. I denne filmen reiser agenten fram og tilbake i tida, men han er egentlig morsommere i rollen som dr. Evil. Heather Graham ser ut som en linsefeil med bryster og ville virket gravid hvis hun hadde fortiet et tostavelsesord. Ellers er skuespillerne en slags tivoli-blanding av meta-mennesker. Rob Lowe opptrer som russe-minne. Michael York representerer drømmen om den engelske sekstitallsfilmen. Elizabeth Hurley ble kjent på Hugh Grants fellatio. «Agenten som spermet meg» er en slitsom opplevelse av fargerikt ingenting. 1999. 1 time, 40 minutter.

Torsdag 21.9.– Nydelig torsdag med Arnold i Trumpland på Netflix

 

The last stand

Netflix

terning 5 liten Nok en mager torsdag, men det var på tide å vende tilbake til Netflix igjen. Harry-komedien er mange menneskers guilty pleasure, i hvert fall noen. Inne i svært mange av oss finnes det er et helt normalt arbeiderklasse-menneske som en eller annen gang i det tidlige livet konverterte til elitistiske hårfasonger og begynte å si abnorme ting som «kudos» når de skulle skryte av noe. Men drømmen om egen opprinnelighet finnes der. Mange ulykkelige elitister tar tilflukt i en patetisk fotball-patriotisme for å få tilgang til primal-interessene igjen, mange spiser horn med ost, skinke og piffi i et forsøk på å kompensere at de kaller eddik for balsamico og spiser riskorn med pinner. Harry-filmene handler ikke om kreft og urett. De er sakramenter for en folkelig enkelhet som egentlig får deg til å unngå busser, outlet-butikker og TV-sendinger fra sykkel-VM i Bergen, men som er deilig på avstand. Nyt det.

Men til filmen.

last stand, the

Arnold Schwarzenegger med assistentdame og buss.

«The last stand» foregår i et amerikansk myteland som nordmenn med grunnfag blir nervøse av, og som politikere så godt de kan forsøker å ignorere. I basis-Amerika, der folk går rundt og vedlikeholder de evige verdier som naboskap og kvasse, men ulærde sarkasmer, der har de en sheriff som til alt overmål er innvandrer fra Østerrike. «Du gir oss immigranter et dårlig rykte», sier Arnold Schwarzenegger til den steinrike og arrogante druglord-rømlingen Cortez fra Mexico. Bruken av en nasjonalitet fra den andre siden av USAs innbilte mur kunne ha ført til mistanker om politisk ukorrekthet, eller upolitisk korrekthet som jeg foretrekker å kalle det, men sheriff-assistenten Luis Guzman er i det minste fra Puerto Rico. Og den vakre trøbbelfyren som sheriffen henter ut av arresten og gir stjerne, spilles av brasilianeren Rodrigo Santoro. Santoro ser ut som en skøyeraktig reklame for trange truser, men han er i hvert fall latin-amerikaner.

Alt dette nevner jeg fordi man ikke kan mobbe Mexico lenger, så jeg har helt slutta å skrive at landet har verdens styggeste musikk. I stedet nevner jeg at det har fin strandlinje.

Østerrikeren er sheriff i en western-by som heter Sommerton Junction og består av harry-filmenes regelbundne mangfold av enkle menn og vakre kvinner. Her spiller for eksempel de jordiske levningene etter Jackass-offeret Johnny Knoxville en slags museumsbestyrer med egen låve, og sheriffkontoret består stort sett av en uerfaren ekstrem-yngling, Guzman og ei dame med aktivt utseende. Filmen starter med at sheriffens folk og museums-originalen skyter med .45 kaliber på dyreskrott, men det de ikke vet er at den meksikanske superskurken (Eduardo Noriega) har rømt i en über-rask Corvette og er på vei mot byen deres fordi den kyniske psykopaten Peter Stormare (enda en som gir immigranter et dårlig navn) skal bygge bru til Mexico. Over et søkk i Arizona.

Og her kommer det som i ettertid kan oppfattes som en slags profetisk Trump-vri. Fra fantasibyen Las Vegas kommer FBI for å ta rømlingen som lurte de føderale noe aldeles forferdelig. De er dresskledde og fulle av pene manerer, de kjører enten steindyre SUV-er på statens bekostning eller beveger seg rundt i helikoptere eller eget privatfly. Dette er kremen av amerikansk storbyartethet, og de ledes av den lett forvirra Forest Whitaker, som mer enn noensinne ser ut som om blikket lever sitt eget, uoppmerksomme liv.

Men hvem klarer å ta ressurs-skurkene? Vent og se.

Imens ute på landet. Harry Dean Stanton kjører traktor og trekker rifle mot den onde svensken. Det fører til en kortvarig harry-rolle for Stanton, som døde 15. september i år som 91-åring. Slik oppfatter sheriff Owens (Schwarzenegger) hva som er i ferd med å skje, og så ringer FBI og sier at rømlingen er på vei mot byen hans, så han bør holde seg helt i ro.

Folk fra Trumpland holder seg ikke i ro. Ikke på film. Rødnakkene i den uanselige ørkenbyen venter ikke på at fancy by-purk med satellitt-overvåking skal forsvare dem. En eldre-sheriff og tre-fire vanlige småbyhelter uten gode ungdomsskole-karakterer sperrer Main Street og venter med en skolebuss og en mitraljøse som skjøt tyskere i 1939. Dette er den edleste drømmen om folket. Det er en fantasi om normale menneskers evne til handling og patriotisme, og det er filma med øm humor og en avsindig sans for overdreven action. Regissøren heter Jee-won Kim og er fra Sør-Korea. Han burde lage flere filmer i USA, men de trenger han vel hjemme akkurat nå.

Schwarzenegger er en storarta karismatiker, og mannen er et mirakel for de som så de første filmene hans. Som sheriff ser han ut som et nylig oppgravd urmenneske som ville fått overbeviste arkeologer til å skrive om historien og hengitt seg til New Age og lukt-yoga. Han er godmodig som en blåbærmett hage-bamse, men de kvasse reptil-øynene ser konstant ut som livlige vardøgre før velgjørende eksapistvold. De andre folka er hva man kan kalle vaksinasjoner mot dialogene i Woody Allen-filmer. Enkle og overmodige. Som den ene kafe-kunden sier (omtrent) da sheriffen ber ham ta tilflukt: «Jeg har høyt kolesterol, og jeg har nettopp bestilt en tallerken bacon. Høres det ut som en mann som er redd for å dø?»

Klimaks kommer i en maisåker som er så overmoden at det er like før aksene forvandles til støv. American corn. 2013.

Crank: High voltage

Viasat4 22.00

crank high voltage

Jason Stathams hjerte er avhengig av elektrisitet og Amy Smart.

terning 4 liten Denne Crank-toeren kom visst ikke på DVD, for den har jeg ikke oppdaga før seint. Jason Statham gjorde en stilig komedierolle i «Crank», og han spiller fremdeles Chev Chelios. Denne gang har kinesiske gangstere gitt ham et hjerte som trenger hyppige elektriske støt for å funke. Amy Smart og Dwight Yoakam er også med, og filmen ble laget i 2009.

Måneraketten

Max 21.30

moonraker

Richard Kiel i fallskjerm.

terning 5 liten «Moonraker» med Roger Moore som James Bond i en film som spesialistene ikke likte, men det gjorde publikum. Bond forfølger en galning ut i verdensrommet, og Richard Kiel som mannen med ståltennene er med på å gi filmen både grotesk spenning og humor. 1979. 2 timer, 6 minutter.