Torsdag 31.8. – Mer oktan-erotikk og et langt farvel til friheten

 

Fast & furious 5

Viasat4 22.00

terning 5 liten Nå skal jeg forsøke å pludre bort at jeg har brukt hele denne uka til å anbefale kompromissløse bilfilmer. Av og til rammes alle familier av en uforståelig trang til å kvitte seg med alt det de er glad i – med andre ord de sjarmerende og rare tingene som er blitt liggende enten i forstyrrende synlighet eller i plasskrevende usynlighet. De tingene som ikke lenger har noen funksjon, bortsett fra at de samler støv, for øvrig en nyttig ting, siden da vet man hvor støvet befinner seg, og systematikk er viktig i en komplisert norsk heim. Dette har jeg drevet med i ei uke. Utenfor huset ligger så mange svære, svarte sekker at eiendommen ser ut som et MDG-varsel om plastdrepte hvaler. I går kjørte jeg seks-sju av dem til Forus. Restavfall. Da kom sjokket. Framover å skal sekkene med restavfall være gjennomsiktige. Det betyr at bare det som er gyldig restavfall må ligge i dem, og på Forus står det fire-fem gulkledde mennesker og higer etter noe å gjøre, og de kommer til å betrakte sekkene dine med KGB-blikk. Farvel frihet. De svarte sekken var den siste lettvinte tingen i verden. Nå er søpla di synlig for petimeterne.

Men til filmen.

fast and furious 5

Paul Walker og Vin Diesel er innbitte kabriolet-surfere, Diesel med det forbudte korset rundt halsen.

Her er gaven til Al Gore. De moskus-aktige mutantbilene til Vin Diesel og Paul Walker spruter så mye CO2 at det blir badevær på Pluto, kruttrøyken driver tett som allergiker-kvelende London-skodde og damene er så heftig sminka at det kommer til å smake parfyme av blylevra til torsken i Barentshavet. Så er det en god film? Selvfølgelig er det ikke en god film. «Fast five» er laga for de som fyrer gaselle-grillinga med gamle Bergman-filmer, og hvis noen regisserte inn en troverdig samtale i en F&F-film, ville de personlig ha spydd på bibliotektrappa. Se det i øynene: Til og med lyden av denne filmen ville blitt sensurert bort i et land med Venstre i regjeringen.

Den forrige Fastandfurious-fantasien startet med at de tauet en tankbil baklengs. Det var stort. I denne hviner piranha-racerne vepsete nedover motorveien og befrir Dominic fra fangetransporten, og det er egentlig ikke så flott. Deretter tar folka seg til Rio de Janeiro, der fattigdommen blomstrer som obeliaer oppover favelaen. Handlingen sleper seg i gang med desibel-bærende familiekrangler, for dette er en film med nærhet og slektskap. Derfor dukker også The Rock opp som amerikansk agent og skal ta alle, og sammen med ham jobber en brasiliansk Carola. Dette er en vanskelig slekt, men Vin Diesel og Dwayne Johnson har så mye som binder dem sammen. Begge har salatfiendtlige hannku-kropper som vil glede de selvvalgt overvektige. The Rock har riktignok fått et sesongkorrekt Osama-skjegg, mens Diesel nå drønner så sekssylindra med stemmen sin at det er like før han blir påmontert eksospotte. Han har imidlertid Bjørn Eidsvågs smil.

Paul Walker blir litt anonym i selskap med de store guttene, og han sitter mest og holder Jordana Brewster i hånden, mens hun smiler befruktningslurt med Meg Ryan-munnen sin. Familie er ordet denne gang. Fast and familiar. Handlingen beskriver hvordan flyktningene fra USA forsøker å stjele forbrytersedlene i verdens tjukkeste pengeskap, og jeg kan ikke reise meg herfra uten å røpe at slutten er overdådig murbrekkersk, da den fanatiske bilsekta sleper flere tonn jern gjennom Rio-gatene som om de spilte Angry Birds med faste og flyttbare installasjoner. En fin og følsom familiefilm er det også. Alle får noen der hvor sola skinner. 2011.

Om guder og mennesker

NRK1 01.20

om guder og mennesker wilson og lonsdale

Munker i snøen. Veldig veldig fromme og fine folk.

terning 2 liten I det franske dramaet «Om guder og mennesker» finner vi en annen form for patologisk selvopptatthet. Filmen handler om et fransk kloster i Algerie en gang på nittitallet da den lokale islamismen truet alle som trodde på feil hodeplagg. De religiøse terroristene snerrer etter hvert også til de franske munkene, og i to timer skildrer filmen hvordan de gamle mennene diskuterer om de skal bli der og dø eller reise hjem og overleve.

Problemstillingen er både besynderlig og pinlig, for diskusjonen åpenbarer med religiøs klarhet at et kloster egentlig er et sted der mennesket vil vise at det er større enn Gud. Gud har bedt menneskene leve og vokse og yngle, mens munkene tror Han tok feil. De vil bli som Ham. Dermed overvurderer de sin egen betydning som hellige tros-symboler og bestemmer ved en håndsopprekning som ville virket utilbørlig pompøs i Getsemane, at alle skal bli. De blir selvsagt drept. En gjeng jesuser som vil dø for å frelse menneskene. Men de frelser ingen. De bare ofrer seg helt unødvendig.

Spesielt én av scenene røper den ideologiske forvirringen. Da den Udyret-digre terrorist-banditten truer dem, siterer abbeden Koranen, der det står at alle prester er like. Det vil si: I stedet for å refse morderen for hans massedrap, smisker munken seg inn med ham ved å si: Hør nå her, vi er jo alle Guds menn. Manusforfatteren har antakelig oppfattet dette som en økumenisk genistrek, men egentlig er det en like stygg opportunisme som om en prest i annen verdenskrig skulle si til Gestapo: Hør nå her, vi tror også på en allmektig Gud, vi er alle fascister!

Det er en ganske kjedelig film, der uendelig salmesang og ekshibisjonistisk arbeidsvilje skal medvirke til inntrykket av at vi ser på helgener. 2010.

Å leve og la dø

Max 21.30

live and let die

Jane Seymour blir utsatt for bakholdsangrep med voodoo.

terning 5 liten Dette er Roger Moores første film som James Bond. Stor skurk forsøker å ødelegge verdensøkonomien med narkotika, Bond setter etter. Dette er filmen der det også er med voodoo og Jane Seymour. Paul McCartney laget sangen «Live and let die». 2 timer. 1973.

En tanke om “Torsdag 31.8. – Mer oktan-erotikk og et langt farvel til friheten

Det er stengt for kommentarer.