Fredag 25.8.– En bra filmfredag beskrevet av en gretten mann med vondt i ryggen

 

Zero Dark Thirty

NRK1 00.25

terning 5 liten Egentlig er jeg gretten selv om det er fredag, for jeg har brukt hele uka på å rydde voldsomme mengder med skrot som nisser kommer og legger overalt i hele huset vårt mens vi sover, og jeg har malt baderoms-skapdører (ja, jeg vet at man skal låne 470.000 og kjøpe fire nye skapdører) og jeg har så vondt i ryggen at jeg ville blitt skutt hvis jeg var hest. På denne gretne fredagen er det likevel umulig å ikke like seg, for filmtilbudet er til å leve med, og det finnes tilogmed en ener-terning til Ashton Kutcher et sted nedi her, og det er definisjonen på trivsel. Før jeg stønner meg i gang med nytt slaveri: Ja, det er en bra fredag.

Til filmen.

zero dark thirty

Yndlingsdama fra amerikansk film for tida: Jessica Chastauin.

Bin Laden-jakten «Zero dark thirty» handler ikke om terrorisme, men den handler litt om besluttsomhet og gjengjeldelse. Akkurat i de tidene her, da du og jeg og alle villstyrige liberalere samler oss i CIA-paranoia fordi det ikke finnes noe annet å engasjere seg i, akkurat i de tidene her er filmen det vi kaller en utfordring.

Mest handler den om to ikoniske kvinner.

Den ene dama er Kathryn Bigelow. 62-åringen var en gang gift med James Cameron, og det betyr at hun rangerer oppe i det vinternatt-barske Nansen-segmentet for kvinner med stor overlevelsesevne i krevende terreng. Dessuten lager hun usjenert og uten femi-forklaringer og hood ornaments (jeg aner virkelig ikke hva det heter på norsk) mandige filmer der det egentlig ikke er synd på folk. Ingen andre kvinner lager filmer der det ikke er synd på folk. Det trenger ikke være noe galt i medlidenhets-kunst. Jeg kan ikke helt forestille meg hvordan verden skulle være uten, men man kan bli utslitt og møkka lei av den. It will hit you, it will hurt you, make you sore and what is more, this it not what you came here for. Ingen ting tærer på den generelle livsviljen som medlidenhetskunst. Det er verre enn å lese om at livet ditt går til helvete fordi CIA kan lese Facebook. Da var det ikke rare livet.

«Zero dark thirty» handler om CIA, og den forteller en uanstendig og sjukt god historie. Før de liberale (du og jeg og Obama) fikk stanset den umenneskelige behandlingen av Guantanamo-fanger, klarte faktisk CIA å utrette et mirakel. Å ha tillit til CIA har egentlig vært mer naivt enn å tro på julenissen. Dette er organisasjonen som aldri fikk til noe. Sammen med FBI slapp de historiens mest åpenbare terrorister inn i USA og ga dem flytrening. CIA mente i fullt alvor at det fantes produksjon av masseødeleggelsesvåpen i Bagdad, og en lettlurt president Bush ble gående med rumpa dinglende bar som en bukseløs bajas for resten av president-tida si.

I mai 2011 dro to helikoptre med amerikanske SEAL-soldater inn i Pakistan og drepte Osama Bin Laden. Bigelow har sagt at «Zero dark thirty» setter spørsmålstegn ved bruken av rå makt. Det gjør den ikke. Bigelow er seg sjøl. Hun lager film om handlingsmennesker og paradoksene som driver dem.

Så her kommer vi til fjorårets kvinne-ikon Jessica Chastain, som spiller den CIA-ansatte Maya. For å vende tilbake til George Harrison ett øyeblikk: «Beware of Maya.»

Jessica Chastains rollefigur blir hyra inn i den brutale utspørringa av antatte Al-Qaida-tilhengere i årene etter 2001. Dette er den mest nervepirrende delen av filmen. Ikke fordi det er spesielt spennende å se på at Joel Edgerton bedriver vanntortur på fanger, men fordi du vet at Chastains valg av ansiktsuttrykk kommer til å avgjøre hva slags film du ser. Hvis hun tar en Vibeke Løkkeberg og er åpenbart indignert, blir «Zero dark thirty» en banalitet om den menneskelige CIA-er som selvsagt var kvinne og reagerte mot de meningsløse mennenes råskap. For filmen ville det bety: Rett i dass. Jeg satt på nåler og studerte Chastains mimikk. I noen korte øyeblikk var hun helt i nærheten av Liv Ullmann, og hjertet sank – men det var bare for å lure folk. Maya er ei annerledes dame. Hun er tøffere enn Christian Bale som Batman, hun er råere enn Daniel Craig som Bond. Maya gjør det som må til. Hun stanser aldri og klapper små barn på hodet, hun tæres ikke av nattlig tvil og blir ikke alkis av å medvirke til tortur. Hun gjør jobben. Dama er slik menn pleide å være i handlingsfilmer, før folk som Christopher Nolan kom slepende med de trøtte beina og kafé-følsomheten sin.

Maya er den mest imponerende kvinnerollen jeg har sett på lenge. Jessica Chastain ser tradisjonelt flott ut med det flommende, røde Hayworth-håret, men ikke ett eneste øyeblikk stanser hun i motlyset og bruker sensualiteten sin. Sjefen for Virke flørter mer med kameraene enn Maya gjør. Chastain skaper et kvinne-ikon for framtida: Også kvinner er i stand til å ta pragmatiske valg uten at det må forklares med at de var incestofre som barn. Ufølsomhet er et virkemiddel i noen yrker. Ufølsomhet er av og til en profesjon. Maya blir profesjonelt besatt av jakten på Osama Bin Laden, og hun ville egentlig ha bomba hele villaen hans med unger og koner og alle som var der. Men da ville CIA aldri fått vite om det virkelig var den nasjonale 2001-djevelen de drepte.

Nå, midt i indignasjonens tid, er dette en stilig film og et forfriskende kvinnebilde. Noen folk må gjøre jobben sin, og jobben er ikke at de skal være snille. Den mannlige torturisten blir så utbrent av jobben sin at han søker tilflukt i Langley. Men Maya har ikke én eneste motforestilling, og det er ikke fordi hun er et sjeleskadd offer som Uma Thurman i «Kill Bill».

Filmen er blitt kritisert av fine folk for at den aksepterer tortur. Det er selvsagt tull, for det er ikke mulig å skildre grusomheter mot en utvalgt fange i tjue minutter på en sånn måte at det virker helt greit. Men man lar ikke lidelsene til en Al Qaida-kurer stanse filmen før den har begynt. Han er en historisk brikke, han er en del av et pragma som er så fullt av paradokser at man bør ta med seg hele pakken ut i ørkenen på en hest uten navn og sette seg med farris i ettermiddagssola og tenke skikkelig gjennom dem. For det er hva «Zero dark thirty» innbyr til. Den forteller deg ikke hva du skal mene om ting. Hos oss heter det kynisme når noen avstår fra misjonering. Men du blir lei av misjonærer, for de finnes overalt. Du blir lei av medlidenhetskunst fordi den alltid starter med å være slutt før den begynte. «Zero dark thirty» holder deg fast i undring i to timer og trettisju minutter fordi den aldri røper hva den syns. 2012.

Under overflata

NRK2 22.30

terning 3 liten Fransk drama der Juliette Binoche spiller en fransk journalist som skal skrive om kvinnelig prostitusjon for Elle, og så havner hun i en hore-ring av studenter, og der treffer hun to skikkelig sterke og frie kvinner som gjør at hele livssynet hennes vakler. «Elles» ble laget i 2011.

Harry Potter og dødstalismanene del 2

Norsk TV2 00.10

harry potter og dødstalismanene del 2

Og så ser de at jomfru Maria viser seg på himmelen. Bortsett fra Grint.

terning 6 liten Så ble det slutt. Elvis døde. John Lennon døde. Michael Jackson døde. Det finnes virkelig en slutt. Det har vært en voksende glede å følge den skjebnevalgte lille brille-martyren Potter som brøt ut av en Dickens-ond familie av britiske standard-slektninger og ble trollmann som sine døde foreldre. Det er mektig eskapisme.

Guttungen er voksen nå. Han vet hva redsel er, han skjønner skjebne. I et voldsomt, metaforisk og nesten uendelig slag kjemper han mot Voldemorts siste rest av udødelighet og er klar til å ofre seg selv. Det er soldatromantikk og en klassisk krigs-sentimentalitet av den sorten som samfunn skapte når de trengte å lure unge menn ut på slagmarken.

Dette er underholdningens sjel. Enten du spiller «Call of duty» eller leser «Ringenes herre» handler det om å bekjempe de du ikke liker med vold og vanvidd. Det er ikke sånn at Voldemort hadde litt rett eller at Sauron få må en sjanse til å forklare seg. Rambo kommer og kverker dem. Det er det han gjør.

Minst én gang hvert femte år trenger vi en påminnelse om at underholdning ikke er virkelighet. Det kommer nye psykologer, og de skal også si noe. Den siste Potter-filmen er så voldsom at sjela flytter seg, men ingen tror egentlig at den avler satanister eller sadister. 2011.

Leap year

TV3 19.30

leap year

Dette bildet brukte jeg også i går. Og dama står på samme sted.

terning 4 liten Amy Adams spiller pen dame som reiser til Irland for å fri til en mann på skuddårsdagen, for da kan menn ikke si nei. Men da hun kommer dit, treffer hun en pen verthusvert, og det er så sjeldent i Irland at dama blir helt forvirra. Romantisk komedie. Amerikansk-irsk. 2010.

The counselor

TV3 21.30

counselor, the

Brad Pitt og Michael Fassbender – storarta.

terning 5 liten Å Ridley, å Ridley, du lager så elegant film at jeg får følelsen av å se et stykke hermetisert fortid. Folka dine er riktignok umulige å like, men antakelig mener du noe med det. For «The counselor» er en ordrik og egentlig filosofisk film. Den er også en dypt tilfredsstillende underholdnings-thriller med sensualitet i utkanten av det smakfulle, som vi også kan kalle det smalføkka, og den har overlegent lange replikk-vekslinger av både filosofisk og sarkastisk karakter. Det vi kan kalle karsastisk. Nydelig formulert av Cormack McCarthy, som skrev romanen «The road».

Filmen starter med et luksus-problem. Michael Fassbender er en lite troverdig sengemann som tilfredsstiller Penélope Cruz med en slags bresen sjåvinisme som gjør at du fornemmer at du ser en av historiens mest åpenbare orgasme-feiker. Kjærligheten skal være til stede i dette rommet, men sengetøyet damper mer av lidenskap enn folka gjør. I ettertid tenker jeg: Det er det antakelig en mening med. Dette er elskoven til en bortskjemt sjølnyter som vil vise seg for dama si og kjøper noe han ikke har råd til. Han skal være en patetisk lidenskapsklovn.

Fassbender gjør en storarta rolle, bortsett fra at han ikke funker som forelska mann. Jeg har et problem med den tyske skuespilleren, for jeg har sett for meg at han kunne komme til å spille i «40 shades of Grey» (men det skal han ikke), og bare tanken på at det kunne skjedd er nok til at jeg syns han ser ut som et kiosk-påfunn.

Han drar til Amsterdam og kjøper en dyr diamant som man bare ser i gamle filmer. Dermed trenger han penger. Mye penger. Uten at vi blir plaga med prosessen roter han seg borti meksikaneren Javier Bardem, som jobber med anestesi i helvetes forgård, der alle følelser og all tilgivelse forlengst ble brukt opp.

Da jeg fikk se Bardem med et hår som får ham til å likne Tim Burton like etter frokost, tenkte jeg: Nei, hør her, nå får vi en grusom «Freefall»-rolle igjen. Men det gjør vi ikke. Bardem er i stand til å bære sin ukule luksus-ham med patos. Han spiller som om han vet at han er en latterlig figur, og han snakker deilig.

Cameron Diaz har ingen av disse fortrinnene. Dama ser redningsløst vulgær ut som en 90 år gammel handelsreisendes drøm om eskorte-jente med Brasil-understell. Hun er forferdelig på alle tenkelige måter. Det forvirrer meg, for jeg innbiller meg at hun skal framstå som jegeren i denne filmen. Hun sitter i sexy-mjuk kveldssol og ser på at yndlings-gepardene hønter ned harepuser, og helt fra starten blir det åpenbart at det er Cameron som er det dødelige pelsdyret i historien. Men hun ser ut som juksepels, og erotisismen hennes er så ufiks at den vil kunne kurere porno-avhengige. Kanskje er det en mening med det også. Kanskje skal dama være så uspiselig at du begriper den utvida eksistensialismens æreløse biotoper.

Den siste store personen er Brad Pitt, som kommer slengende i hvit løgnasdress med langt, viltert hår og litt pils-runde kjaker som gjør at han etter hvert ser litt ut som et marsvin. Han spiller nedtona og bra. Han er den onde brudbinger. Jeg mener budbringer. Glem det med brura.

Jeg røper helst ikke handlinger, men her kommer en litt flat antydning i kamuflasjefarge: En av Guds små detaljer forvandler advokaten Fassbenders kriminalitets-eventyr til en verifisert katastrofe. En smart meksikaner redegjør for eksistensialisme for viderekomne i telefonen, mens Fassbender lytter slik Dante gjorde da de fortalte ham at Beatrice sitter der borte i lavapølen og svir tærne sine. Den forenkla, gammeldagse hverdags-eksistensialismen er at du skal gjøre dine valg slik Nike gjør dem. Bare gjør det. Du er laga for valg. Men for de avanserte er det omtrent sånn, om jeg forsto cantina-geniet rett: Ditt liv er ikke bare de valg du gjorde. Livet ditt består også av de helt uforutsette komplikasjonene som oppstår i utsidene og etterkantene og i parentesene til et tilsynelatende enkelt valg. Helvete er usynlig, men det var du som skapte det. Oppdatert Sartre. Ny-Sartre med Satan-humor.

Cormack McCarthy har skrevet et manus som består av nesten perfekte replikk-vekslinger. Fassbender spiller en puslete mann som blir så forelska at han forlater det trygge fundament. Dermed havner han i Uforutsigbarhetenes Helvete. Der hersker de fantasiløse. Som Brad Pitt sier i en oppsummering av den utvida eksistensialismens moral: «Disse folka tror ikke på tilfeldigheter. De har hørt om dem, men har aldri sett en.»

Dere trenger ikke vite mer enn det.

«The counselor» er en nydelig laga film med mennesker på kanten av parodien, men det funker. Å veksle mellom telelinse og vidvinkel-shot er også på kanten av parodien, men det funker. Lyset ligger og velter seg i filmen som det nysølte innholdet i en eksotisk aftendrink, og det er umulig å ikke føle sensualismen. Sjøl om salpeter-dama Diaz er med. 2013.

Forhandleren

TV3 23.55

forhandleren

Veldig sint Samuel L. Jackson må forhandles med.

terning 5 liten Thrilleren «The negotiator» har en velsigna terapeutisk virkning: Den som ukentlig ser filmer hvor alkoholiske, skilte etterforskere går innom strippeklubber til brønsj for å skyte etter narkosmuglere med latinamerikanske gnagertryner, og som syns det er forferdelig, skjønner at han hadde rett. Det er mulig å lage en god thriller. Det er.

Samuel L. Jackson har den samme virkningen på en film som måneskinn har på natta, som rødbeter har på leverpostei, som rødvin har på brie. Det blir liksom litt mer vits i den. I denne spiller han en nygift, intelligent gisselforhandler som utsettes for en livstruende kollega-spøk av den forsettlige sorten. For å få fram fakta tar han lederen for intern etterforskning som gissel i et administrasjons-senter og takler deretter den situasjonen at alle de bevæpna mennene i verden vil skyte ham.

Kevin Spacey har den samme virkningen på en film som speilblank Ferrari-lakk på måneskinn, som hvitløk på rødbeter, som krystall på rødvin. Han spiller den fremmede gissel-forhandleren og kommer til åstedet for å snakke Jackson til rette.

Spennende filmer over 2 timer fortjener egentlig en Nobelpris i fysikk, for de har opphevd naturlovene. «The negotiator» er intens og avdempa intellektuell og dessuten enkelt, rått, øyenvått spennende hele tida. 1998.

Klovn: The movie

TV2 Zebra 21.00

terning 2 liten Dansk vulgærkomedie. Jeg vet jeg har sett den, men jeg tror ikke jeg så hele, for jeg hatet den, og det var Kristin som anmeldte den for Aftenbladet. Hun var ikke så negativ som meg. Jeg er mer moralistisk. Handler om kanotur. 2011.

Utdrikningslaget

TV2 Livsstil 21.00

utdrikningslaget bachelorette

Forfulle og bakfulle: Lizzy Caplan, Kirsten Dunst og Isla Fisher.

terning 4 liten I land med egen likestillingsminister er det lovfesta at kvinner skal framstilles som moralsk forderva, dritings dopvrak med clamydia-livsførsel og mellomfag i avansert kjønnsbanning. Denne filmen er med andre ord en feministisk fest og kan vises på åttende mars-arrangementer hos solidaritets-novisene i Stavanger Høyre.

Første gang jeg så den (på SF Kino, mentalt forstyrret på grunn av wifi-fravær) ble jeg bare irritert fordi filmen var vulgær og liknet mine antakelser om syttendemaidekninga til ungdomskanalen P3. (Jeg hørte på P3 en gang for et par år siden, og da ble unge menn intervjuet om de likte bollefitte og hvorfor. Jeg fikk fordommer av det).

Ved gjensyn gikk det opp for meg at filmen faktisk er ganske godt spilt, og at man ikke trenger like folk bare fordi de er kvinner. Det er en menneskerett å bli framstilt som vulgære idioter. Det skal ikke være forbeholdt menn.

Kirsten Dunst spiller en nydelig fasettert effektivitets-ungkarinne og sjef i serveringssted, og hun omgir seg med en aura som kunne tilhørt styreformannen i den internasjonale Bloggbørsen. Jeg kommer aldri til å tilgi at hun har toalettsex med James Marsden, for det er på en måte som å bruke dopapir som festserviett. Men Dunst holder gående et troverdig tempo og en effektiv desperasjon som mangler i det virkelige næringslivet. Men panikk-årsaken er bedre enn halvannen prosent større utbytte for aksjonærene. Hun og de andre venninne-skliene har nemlig forsøkt å komme to stykker inn i den feite bruras kjole, og de har spjæret den. Jess. De har det. De har ved et uhell kalt venninna si for grisetryne, og de har forgrepet seg på kjolen med sæd, kokain-blod og spjær.

Hun jeg likte dårligst sist, heter Lizzy Caplan og er utrolig gjennomført. Det er hun som erter opp en trolig skap-afghansk flypassasjer (skjegget) med analytiske detaljer om spontan munnsex. Caplan spiller med dyrisk intensitet, og hvis du klarer å tenke deg en medisinert kåt ilder med avgnagd høyrebein, så har du dama. Isla Fisher gjør Oscar-prestasjonen. Hun spiller den seksuelt ugjennomtenkte rødhåringen med så liten hjerne at den inne ville ha fylt et kondom. En kondom? Ok da, et pessar. Når Fisher nesten dør er det faktisk deilig paradoksalt, for ingen visste at hun egentlig levde.

Filmen har selvsagt hentet inspirasjon fra «Hangover»-serien, og derfor er kvinnene bra og mennene dårlige, bortsett fra han som spiller datanerde med sjel. 2012.

Footloose

TV2 Livsstil 22.45

footloose 2011

Nei. Jeg vet ikke hva de heter, og jeg bryr meg ikke.

terning 2 liten Vi som elsket den opprørske enkelheten i «Footloose» fra 1984, blir selvsagt litt retro-matte. Også den gang befant det seg i troverdighetens utkant at en hel by nekta de unge å danse fordi pastorens sønn omkom. I 2011 er det science fiction. Puritanere fra verdensrommet må ha bodysnatcha vestens hedninger sånn at de motsetter seg at barn beveger beina. Snart kommer de ut av puppene og får menneskene til å kaste iphonene sine.

Filmen handler ganske riktig om kule, lille Ren som kommer til en reaksjonær by der han forelsker seg i pastor Dennis Quaids utagerende datter. Da han oppdager at det ikke er lov med dans fordi gutter kan bli homofile og jenter gravide med tvillinger, blir han politiker som ordner opp med bystyret, der ikke en kjeft tvitrer eller viser andre tegn på samtids-liv.

En fryktelig kjedelig og humørløs etterlikning med elendig ungdom. 2011.

Diamanter varer evig

Max 21.30

diamonds are forever

Sjenert James Bond snakker med Jill St. John i nattøyet.

terning 5 liten Stilig Bondfilm med Sean Connery tilbake i hovedrollen etter at australieren fikk én film. Denne handler fra Las Vegas og er opplagt og fin. Dette er den hvor Bond blir angrepet av de hardføre jentene Bambi og Thumper. Jill St. John er hoveddame. Dette er filmen som gjorde Sean Connery til historiens beste betalte skuespiller. Den brøt da også Hollywoods tre dagers rekord over inntekter. Jimmy Dean spiller Willard Whyte, en skikkelse som er basert på Howard Hughes. 1971. 1 time, 59 minutter.

A lot like love

FEM 21.30

a lot like love

If you leaaave me now.. jatakk.

terning 1 Ashton Kutcher er en så dårlig skuespiller at en lege kanskje kan hjelpe ham. Det virker som om ansiktsuttrykka hans ble utsatt for et penicillin-resistent bakterie og såvidt overlevde i respirator.

I «A lot like love» finnes det en bråte øyekast, og de er virkelig oppsiktsvekkende. Her finnes øyekast som antakelig datt ned av stellebordet, her er øyekast som ville sagt fisk i en katteutstilling, øyekast som likner musikken på en nattklubb i Bulgaria, øyekast som man ikke har lov til å hive i svart dunk, øyekast som hikker og raper og oppfører seg som uferdige befruktninger. Kutcher har evneveike øyekast med munnen når han bærer solbriller. Det er forferdelig. «A lot like love» er dessuten en så langsom film at den føles som å se «Sound of music» to ganger rett etter «Mitt Afrika».

Ashton Kutcher og Amanda Peet møtes til tilfeldig sex i flytoalett, og dernest forstår vi at de etter noen år skal bli ordentlige kjærester. Det blir som å sitte i dyrehagen og vente på at pandaene skal parre seg. Ingenting skjer. Bare de patologiske blikkene og de usunne bevegelsene med munnene. Apoteket er like rundt hjørnet.

Peet tilhører egentlig den store gruppen kjappe birolle-skuespillere, og i denne filmen utgjør hun den intellektuelle ettersom hun tar uskarpe bilder. Kutcher tilhører Demi Moore, som har mye fritid, og er følgelig et leketøy med utbrukte batterier. Kurtisen mellom Peet og Kutcher består for eksempel i at de spytter på hverandre i japansk restaurant og putter sugerør i nesa. De synger også Peter Cetera. 2005.

Unfaithful

TV6 22.30

unfaithful

Diane Lane hviler ut etter det strevsomme ekteskapet med Richard Gere.

terning 4 liten Det er ikke fint å bedra ektemannen sin. Særlig ikke når han er 54 år og går i strikkevest. Men det visste vi på forhånd. Adrian Lynes bildeskjønne fortelling om en hustru med dårlig smak gjennomgår så mange fornedrende og foreldende ansiktskvaler at selv Penthouse-segmentet vil utvikle intellektuell seksualangst. I «Unfaithful» ser alt stygt og beklagelig ut. Vinden virker umoralsk. Sønnens utstående ører. Richard Geres sjokk-brune hårfarge.

Når Lanes sidesprang fra ekteskapet med Gere er så ubotelig forferdelig sørgelig, hadde det hjulpet filmen om elskeren i det minste virket som en adekvat fristelse. Det gjør Olivier Martinez ikke. Han ser ut som en nystelt zoolander-grisas fra E Online’s Hjemme Hos-serie. 2002.

En tanke om “Fredag 25.8.– En bra filmfredag beskrevet av en gretten mann med vondt i ryggen

Det er stengt for kommentarer.