Søndag 20.8. – En film som er så utrolig nær at du slutter å puste

 

Ekstremt høyt og utrolig nært

FEM 00.05

terning 6 liten Siden det er søndag en film som starter like etter midnatt. Det er fordi filmen er så intenst følsom at du nesten ikke tør puste, og da er midt på natta et bra sted. Og siden det er blitt umulig å skrive om politikk og rare ting som likner på den, skal jeg ta været. Katastrofevarslet for Vestlandet var feil i går igjen. Det kom aldri noen kuling, og på ettermiddagen skinte sola, og hvis vi kikker inn i framtida, dukker faktisk den bitre misunnelsesuka opp likevel. Det blir sol fordi skoleferien er over, akkurat som alle sa. Og for oss preliminære og litt prelimifjerne populister er det en bekreftelse på det alle vet. Folk har rett. Når alt kommer til alt, får folket rett. Det er det folket er til for. Det kommer aldri til å forstyrre alle de med the sound and the fury.  Det er også som det skal være. Full of sound and fury, signifying nothing. Sola skinner.

Men til filmen.

ekstremt høyt og utrolig nært

Tom Hanks og Thomas Horn, far og sønn, og så utrolig nær det perfekte at det gjør vondt.

Thomas Horn er en guttunge som ble født i 1997 av lege-foreldre i San Francisco, og han vant 31.000 dollar i Jeopardy, for Thomas Horn er en slags nerde. Horn hadde aldri spilt film før da han ble plukket ut til hovedrollen i filmatiseringen av Jonathan S. Foers roman «Extremely loud and incredibly close». Hva dette viser, vet jeg ikke. Men guttungen er på filmlerretet den mest kompliserte personligheten jeg kan huske å ha sett de siste åra. Han spiller overfølsom, nevrotisk autist med en troverdighet som overgår virkelighet; han er et stykke ren, overmannende diktning, han er en helt og en pasient.

Foers historie handler om en gutt som hadde en utrolig far. For at den nervøse gutten skulle komme seg ut i verden, diktet pappaen opp en forsvunnet bydel i New York og satte gutten i gang med å lete.

Så dør pappaen i tårnene. Terrorist-tragedien er så forferdelig enkelt og usentimentalt skildret at det antakelig ville vært forbudt i Norge, men enkelheten river ut hjertet ditt med tilhørende innvoller og den fyller hodet ditt med snørr. Jeg tror nesten aldri jeg har sett en film som slo meg så voldsomt ut. I et forkava forsøk på å få igjen forstanden konsentrerte jeg meg om historiens diktning om letingens egenart og verdi. Men det gikk ikke. Den såra guttungens forsøk på å fastholde de åtte minuttene det vil ta før vi oppdager at sola slukna, er så intenst skildra at tanker glipper, rasjonalitet drukner, forstand overflødiggjøres.

Alt skyldes skuespilleren Thomas Horn, som altså er en umeritert legesønn fra San Francisco. Et ubegripelig unntaksmenneske som var i stand til å føle og formidle de sarte mellomstadiene mellom livsfrykt og intuitiv, intellektuell overlevelse. 2011.

One day

NRK3 21.30

one day

– Hvor lenge har vi ligget her, egentlig? – Femti år. – OK. Syns ikke du det er kjedelig?

terning 1 Denne filmen hadde jeg også alvorlige fordommer mot, i og med at jeg hadde sett den før. Men jeg liker egentlig Anne Hathaway, og jeg liker egentlig Jim Sturgess, og egentlig liker jeg romantiske komedier med kule folk som kombinerer moderat avkledning med en slags flørtete stand up. Det hjalp ikke. Danske Lone Scherfig har laget en psykologisk tvilsom konsept-komedie; det vil si at den består av form i stedet for poeng. Hathaway og Sturgess har post-eksamensk nestensex en gang i fortida, og så får vi se dem på samme dato i følgende år, som om de var fanga i en litt håpløs Facebook-extension. I løpet av den tida utvikler de så stor kulturell fjernhet at det fører til kjærlighet. Nei, jeg kjøpte heller ikke den.

La oss se på hva filmen lærte oss:

Når en komedie starter med melankolsk klunkemusikk og du får følelsen av at du er i begravelsen til den stygge andungen. Når jentunge-hovedpersonen bærer designerversjonen av bibliotekar-brillen for at vi skal skjønne at hun er intellektuell og ikke tenker på toalett-seter når noen sier 3,14. Når dama sier at hun har drukket for mye vin, men uttaler Dexter prikkfritt. Når hun kakler som Brenda Blethyn under nakenbading. Når menn kommenterer damers kjole. Da vet du at det blir en teit slutt. Og det blir det. 2011.

The island

TVNorge 00.50

island, the

Scarlett Johansson er kanskje en klone.

terning 5 liten Da de to uvitende klonene forlater Sean Beans underjordiske farm for dyrking av menneskelige organbønner, oppstår en kunstnerisk og tematisk befrielse. Til da har Ewan McGregor og Scarlett Johansson vært innesperret i en science fiction fra det seine sekstitallet, der alle mennesker likner meieriansatte, alle spennende ting (mat & sex) er forbudt, og alle tenkelige kroppsfunksjoner blir overvåket, så dette er ikke akkurat Apenes’ planet. Den første delen av bilhøggern Michael Bays film er blitt til av stor usikkerhet. En enkel reklamefilmregissør uten egne oppfatninger gjentar det allerede utbrukte.

Når produktene kommer ut av fabrikken, blir temaet mer spennende enn klaustrofobisk. Vanlige mennesker med god råd får seg sjøl klona for at kirurgen skal kunne forsyne dem med friske organer når de blir sjuke. McGregor og dama hans er reservedelslagre. De ser ut som trettiåringer fra Imsdal-reklamer, men er tre og fire år gamle. Presidenten dyrker en kopi av seg, men med mye sunnere lever, nede blant jordens knoller.

Oppe i millenniets bevegelsesbegeistring får de to hovedpersonene det morsommere enn hyllevarer flest. De løper fra menneskejegerne. De detter fra tak. De har musikkvideo-sex, som betyr at de likner medisinerte akvariefisker i tobakksfarga vann. Bay får krasje så mange biler han bare vil, og McGregor får møte sine cellers opphav. Under jorda forsøker Bean å kopiere Holocaust, men Xerox-menneskene får uventet hjelp før filmen slutter som en gripende Enigma-video, og fjorårets kanskje mest lovende birolle, Djimon Hounsou, smiler svart til sola. 2005.

Elysium

TV3 21.00

elysium

Matt Damon og Sharlto Copley i kosmos.

terning 4 liten Hvis veldig mange ble sinte på «Elysium», kan det være for at de venta seg enda mer enn både arabisk vår, frelse i himmelen og konstruktive gjengjeldelser. Antakelig var den hipsterbetente allmuen urealistisk krevende, for dette er en science fiction av den sorten der den kunstneriske samvittigheten skal stedes til hvile sånn at man kan nyte illusoriske harmoniseringer som ideen om wienerbrød, ettermiddags-likør og politisk lykke.

Profeten sier: Det er en tid for alt. Av og til skal du klø deg i ræva, andre ganger skal du rekke fram en hånd. Men ikke nødvendigvis den samme.

I et åpenbart futurum på 2100 tallet er Matt Damon en synlig kriminell som i stedet for hår har tatoveringer, akkurat som myten om kommentarfelt-demonene. Han bor på en jord som ble forlatt av de rike og de salige, for de har flytta til et slags lykkehjul rett utpå himmelen.

Damon har stjålet biler og er kriminell. Sammen med alle verdens meksikanere er han blitt nødt til å bli igjen på en litt forslumma Tellus, uten at jeg egentlig fikk med meg hva som gikk galt med den.

Hva det nå enn var, så blir himmelen som vanlig styrt av en pompøs gjeng Star Wars-imitatorer, og sikkerhetssjefen spilles av Jodie Foster i en uvelkommen 2013-oppdatering som er så hudglatt at det får henne til å se ut som en brasiliansk voksa Eiganes-puddel. Det er den verste rollen Jodie har hatt siden «Kontakt», og for mange vil det være så sjokkerende at de ikke kan oppleve noe mer i «Elysium».

For eksempel ser de ikke den utrolige sør-afrikaneren Sharlto Copley, som ble henta på kontoret for å spille i «District 9» og straks var en kultfigur i den hurtigsekta som tilber kompromissløse overraskelser. Han spiller en overveldende kul mercenary (agent Kruger) med Peter Freuchen-skjegg, og han kommer digitalt overutstyrt, men sjelelig minimalisert i Fosters tjeneste for å huke tak i opprøreren Matt Damon.

Oppklaringspause. Damon forsøker egentlig å være snill. Men den onde kapitalismen overlevde flyttinga, og den styrer industrien på jorda. Damon blir varig og livstruende stråleskadd, og for at ikke ulykken skal være helt bortkasta, får han supermann-drakt av en opprørsk Mad Max-hysteriker med dårlig bein. Matt skal infiltrere himmelen. Han skal ta seg opp til Elysium og stjele organisk ID fra innsida av hodet til en korpie-kakse.

Med organisk ID kan alle jordas fattige få behandling på Elysiums private mirakel-sjukehus.

Her står vi overfor to uutholdelige paradokser. Filmskaperne aner ikke hva en sykehuskø er. Den oppstår når alle har samme krav på behandling. Da blir verden plutselig styrt av sånne folk som randabergenseren Bent Høie, som lever av å love velgere det umulige. Dessuten forsvinner gleden ved å være rik dersom menneskene oppnår samme fordeler ved å være fattige. Likhet svekker konkurranse-evnen og fører til tvinning av fingre i styrerom.

Enda verre er illusjonen om at alle kan bli rike. Når vi ser «Elysium» ønsker vi som lojale medlemmer av de rette FB-gruppene at alle må få bo i Beverly Hills-kopien i himmelen. Men der er det egentlig bare plass til de som allerede er der. Man kunne selvsagt ha oppretta asylmottak litt i utkanten av sirkelen, men det ville aldri kunne skjule løgnen: Alle kan ikke ha det sånn. Hvis alle de fattige på jorda kom samtidig til himmelen, ville den ikke være himmel lenger, men et helvete.

Jeg nekter meg sjøl å forlenge dette ut i religiøse liknelser.

Pause slutt. Premissene for «Elysium»-indignasjonen er dummere enn Lysbakken. Men filmen ble ikke laga for at du skal bry deg om sånt. Den handler ikke om noe. Dette er en Løkken-film. Det er en sånn rå og tøff og urimelig science action som du gikk og leide på VHS hos Løkken Video til tonene av «Is it me you’re looking for?», og deretter så familien den sammen med Helgøs-taco og de minste måtte kikke seg bort hvis noen dusja eller blødde.

Ikke still for store krav til denne filmen. De beste stundene i våre liv opplevde vi sammen med VHS og Moviebox og sånne konkrete ting, lenge før tilbudet av streama film fra et himmelsk Elysium blei så gigantisk at det ikke er moro å se noe lenger, og så velger folk deprimerte dansker som ikke kan finne morderne fordi de har tårer i auene.

Jeg skal ikke røpe den teite slutten. 2013.

Spring break

Viasat4 22.30

terning 3 liten Nei, dette er ikke «Spring breakers», det er «Mardi Gras: Spring break» med ukjente folk, og den handler om jenter som vil på fest. 2011.

Knowing

TV2 Zebra 21.00

knowing

Nicolas Cage går bare rundt der og vet det. Han og.

terning 4 liten «Knowing» har mye fin innlednings-stemning. I Massachusetts 1959 skriver det merkelige barnet Lucinda sine profetiske tall på en lapp som skal legges i jorden og åpnes 50 år seinere. Ingen vet at de er visjonærere enn medievitere.

Ingen tror egentlig på profetiske tallrekker. Ikke Nicolas Cage heller, før den hørselshemma sønnen hans femti år etter kommer hjem med Lucindas løgnaslapp, og den alkoholisk kveldstriste MIT-professoren oppdager at rabbelet består av datoer for fæle ulykker.

Han begynner å etterforske. Det er også ganske kult og dystert, for i skogbrynene står de nesten ansiktsløse skogmennene og skuer mot Cages vegetarianske nerdesønn mens han sitter og ser på Discovery. De oppsøker til og med gutten, og gjennom det runde vinduet viser de ham forferdelige helvetes-varsler som kunne vært finansiert av FNs klimapanel. Brennende dyr i Bambi-skogen. Ikke noe særlig for en vegetarianer. Said it was a bad dream.

Filmen har også en fantastisk flyulykke og en fantastisk togulykke, og det er ikke tull, for de fleste vet ikke hvor stilige ulykker er på film. Men så blir filmen mer og mer en sutrete Spielberg-dystopi, og det gode scifi-drivet forlater den. Slutten er ikke morsom, den er ikke rørende, den er ikke logisk og du blir faktisk ganske sur over hvor urettferdig den er.

Men Nicolas Cage er en fin, hengslete far og en framlut og alvorlig vigilante-helt. Den skal han ha. 2009.

The romantics

TV2 Livsstil 21.00

romantics, the

Josh Duhamel og Katie Holmes i dagens benkebilde, uten benk.

terning 3 liten Dette er en dårlig likt og nesten ukjent romantisk komedie med relativt store navn som Katie Holmes og Anna Paquin. Venner samles til bryllup. Men brura og den ene brudejenta har konkurrert om brudgommen, og de er visst ikke helt ferdige med det. Dere som kommer til å like denne filmen, vet om det sjøl. Galt Niederhoffer har fått lov å regissere etter sin egen roman. Det skjedde aldri med Hamsun. Hun var med og skrev film-tilpasningen av «Prozac nation». 2010.

John Wick

Max 21.30

terning 3 liten Keanu Reeves spiller en leiemorder som har slutta i jobben, men så skjer det ting som gjør at han tar fram arbeidsredskapene igjen. 2014.

Bad company

Max 23.40

bad company

Chris Rock og Anthony Hopkins er veldig forskjellige.

terning 5 liten «Bad company» er en akkurat passe underholdende spionkomedie til at det går an å innrømme at man har sett den over et glass alkoholfri kjøre-kjablis på Ledaal første nyttårsdag – men filmen er ikke så god at noen trenger få karakteriseringsangst og henfalle til sosietetssporten «klisjekasting uten tilløp til innhold». De aller fleste av de folka som syns de tjener så godt at de må være kulturelle, ville si til hverandre: «Den var veldig amerikansk.» Det ville også Kongsgaard-ungene deres si. Alle så bare «Bad company» fordi Anthony Hopkins er med.

Og Hopkins er verd det. I omriss blir han mer og mer like Ole Brumm, men i denne filmen spiller den milde engelskmannen en kald CIA-kriger. Det gjør han flott. Komikeren Chris Rock har fått den Eddie Murphy-aktige rollebytte-rollen. Han er sin egen bror. Den døde broren var verdensvant agent – og han må dessverre erstattes av en gateflink bablas som selger svartebørsbilletter og spiller parksjakk. I løpet av kort tid utdannes Little Rock til å bli Heavy Rock; han skal bistå Hopkins ved innkjøp av særs viktig atombombe, som selges av glasnost-mafiaen i Russland. Det skjer i Praha, som er en vakker by uten oljemuseer. 2002.

Harry Potter og ildbegeret

FEM 21.00

harry potter og ildbegeret

Og så fikk Harry et lasersverd.

terning 6 liten Den gale bildemagikeren Mike Newell har laget en djevlegrøsser for barn, og 63-åringen har samtidig diktet en pulsbærende, romantisk pubertetsskildring som får rospiggene til å sprette i Galvort. «Harry Potter og ildbegeret» er først og fremst så bra fordi frodigheten er sterkere enn effektavhengigheten. Det er faktisk sånn at du husker korridorflørten bedre enn fantasifigurene når filmen er slutt.

Newell har fått til en miks av forskjellige slags fortryllelser som ikke egentlig blir tydelige før man setter seg til og tenker på hvor mye som kunne ha gått galt. Han unngår skeininger ned i den amerikanske high school-gropa når barnevennene fra trolldomsskolen begynner å merke seksualitetens skillekraft. Romantikken på Galvort er skildret med stil og fingerfølelse både her og både der, og regissøren klarer til og med å gjennomføre et slags prom-ball uten at man føler seg hensatt til en ukul Hollywood-kloning. Det nærmeste han kommer kitsjkvern-karikaturen er rockebandet. Men det går bra.

Det er heller ikke uproblematisk å gi den unevnte Voldemort et ansikt. Det finnes flere filmer som pladasket på Lucifers fjes enn de som klarte å gi det ubeskrivelige et ansikt. Her oppstår den inkarnerte ondskapen i et poetisk tablå der den mørke mesterens milde maskot Timothy Spall nærmest bærer ham til en blanding av dåpsfont og dødstjern, og fra magiske elementer og Potter-blod oppstår en forsmedelig skapning som kunne vært virtuell voksdjevel i «Terminator 4». Møtet med tryllestavens lasersverd har den desperasjonen som Star Wars-filmene manglet.

Scenen med Voldemort er skremmende. Men om man tåler den eller ikke, avhenger kanskje mer av kulturtilhørighet enn alder. De som i dataspill og videofilmer har vennet seg til at det finnes et skremselssprengt mediemørke der ute, vil sette Voldemorts sadisme inn i en hverdagslig sammenheng. Hvis man er 43 år og aldri har sett noe mer skummelt enn kvitmalinga av Utstein Kloster, vil man tro at Mike Newells film har skapt både orkaner i Vesten og jordskjelv i Østen.

Ettar dødseternes terrorister har forstyrret verdenscupen, sirkulerer historien elegant omkring den store tretrollmanns-konkurransen. Fra et antesipert Frankrike kommer en bukett kvinnelige synkronstønnere, og fra et imitert Russland en tartar-aktig gjeng menn som antakelig lever av å spille serbiske mafiafolk i billige B-filmer. De fire konkurrentene blir elegant uttrukket.

Først møter de stakkars barna taggete drager med ildånde. Potter soper eventyraktige tårn på sin svevende lime og vi kjenner fartsgleden. Så dykker de ned på havsens bånn, der underlige havfruevesener og onde oktopjuskinger forsøker å undertrykke svømmedyktigheten. Til slutt går deltakerne inn i en bildenifs labyrint, der hekkene kollapser mer hektisk enn i høststormer, og to av de skremte pubertetsheltene får møte sin skjebne.

Den sterkeste skikkelsen i denne filmen er Brendan Gleeson som Alastor med det gale øyet. Han kunne vært utlånt fra en ukjent Mad Max-film og spiller uskikkelig lærer med en upålitelig intensitet og voldsom innlevelse. Hans edderkoppvisning er et slags høydepunkt i uventa forskrekkelhet. Joda, forskrekkelhet.

Innimellom actionsekvensene og uhyggen klarer Newell å gi puberteten i Galvort en troverdig sjel. Det er fantastisk uventa da dospøkelset Stina forsøker å kikke på Harrys bobleskjulte deler i badet. Filmen er dessuten djup på det viset at de enkle, overfladiske kurtisene og sex-flørten er gjennomført med en slags julaften-vennlig varme. De rødgule møtene i dormatoriene har både ungdommelig overmot og livlig kameratskap, og det gjør «Harry Potter og ildbegeret» til den mest menneskelige magifilmen så langt.

Og til slutt, til tvilrådige foreldre: Unger med mareritt har det bedre enn de som aldri fikk være med på noe. 2005.

En tanke om “Søndag 20.8. – En film som er så utrolig nær at du slutter å puste

Det er stengt for kommentarer.