Torsdag 17.8.– En herlig toer på ferden mot det pre-programmerte idealmennesket

 

Bad boys 2

Viasat4 22.00

terning 5 liten Når man har sett «Bad boys» på onsdag, er ingenting mer naturlig enn at man vil se «Bad boys 2» på torsdag. Dette er det nye mennesket. Det skal helst gjøre den samme tingen hele tida. Slik blir mennesket integrert i og tilvent den nye AI-tida; den vidunderlige gamle verden der kunstig intelligens overtar for den organiske. Vi har hatt det før. Inkvisisjonen var drevet av ferdig-programmerte folk, og de som jobber for Paven i Roma har heller aldri tenkt en tanke som ikke er putta i dem som ferdigtygd hirsegrøt på glass. Vår egen, tilpasningsdyktige statskirke (som visstnok er fri nå, bortsett fra at staten fortsatt er prestenes sugar daddy) skjuler egentlig også en slags ferdig-programmert verdensoppfatning som bare venter på å slippe laus. Det eldste som finnes, er kunstig intelligens. Den frie, menneskelige tanken var det nye. Nå ryker den snart, så husk at hvis du likte komla på torsdag, så skal du spise det på fredag, lørdag, søndag, mandag, annen juledag og på Knertens fødselsdag.

Men til filmen, som er ei herlig greie.

bad boys2

Jeg elsker dem: Martin Lawrence og Will Smith var tøffere enn kjøleskapskalde fløtekarameller.

Mr. Smith er avgjort tilbake i Washington.

«Bad boys 2» er sesongens rareste oppfølger. Den første filmen var en harmløs komedie der Will Smith og Martin Lawrence snakket til hverandre slik Brooke Shields og Judd Nelson gjør, og med like stor høydeforskjell, men ingen kan huske at noen ble nedfor av den grunn.

I «Bad boys 2» blir ikke bare folk såret, de blir forsettlig skadd og dødelig fornærmet. Regissøren Michael Bay («Pearl Harbor») sørger sammen med oktan-produsenten Jerry Bruckheimer for en rå action som minsker tallet på amerikanske biler og øker behovet for hvite blodlegemer, selv i en afro-amerikansk film. Bay er et råskinn med girolje på servelaten, og han gir «Bad boys 2» rushende rennefart og jerikosk stemmeforbruk. Det knuses like mange vokaler som sedaner i denne filmen.

Handlingen beskriver narko-handel, et actiontema som hos normale filmseere sorterer lavere enn Amundsens votteshopping før Sydpol-ferden. På et vis funker filmen likevel. Legg merke til svensken: Peter Stormare kunne spilt mandolinlærer i «Lady og Landstrykeren» uten å skille seg ut, men det er også greit, ettersom hoveddama Gabrielle Union antakelig er et alias for Janet Jackson med hamsterkinn. Her foregår også forsinka invasjon av kubansk grisebukt, sjøl om Mr. Smith i sin forrige film var muslim. 2003.

Harry Potter og de vises stein

FEM 21.35

harry potter og de vises stein

Næmen! Hva skal de kåte damene som pleier se FEM med denne lille karen?

terning 5 liten Hva i himmelens navn gjør lille Harry Potter på en romantikk-orienterte damekanalen FEM? Jeg tør ikke foreslå det en gang. Men her kommer den opprinnelige omtalen, den gang da bekymrikerne mente at Potter var et gjennombrudd for barne-satanisme.

Heng med! Ingenting som gjaldt i går, gjelder i dag!

«Harry Potter og de vises sten» ble selvsagt så bra som den bare måtte. Ellers kunne julefeiringa blitt avlyst, og barn ville ha meldt seg inn i idrettslag og Skipper Worse. Fortellingen er perfekt filmtolka av 2000-tallets bildemagikere. Spesialeffekt-folka, som vi framover bør kalle digital-dikterne, er vår tids romantikere og visjonære. Det er de som tolker vårt indre øye, det er de som virkeliggjør den felles-fantasien som alle eventyrfortellere er avhengige av.

Harry Potter-filmen er en frodig fest for det frie bildet, det som skapes av vakre inspirasjoner hos nattetrøtte pc-programmere og data-grafikere. Harry Potters verden er en visuell virtuositet, et konstant overskudd av kriblerske påfunn. I denne filmen handler det ikke om innsiktsfulle ansiktsuttrykk eller kunstnerisk kroppsspråk. Innimellom går riktignok rutinerte engelske skuespillere rundt i rare klær, og halvgode barneteater-unger leser replikkene sine så godt som sånne skal. Men det er når den trehoda hunden (antakelig et H. C. Andersen-tyveri) brøler benkeradene bakover eller den onde lille bank-gnomen griner med de tynne kapitalist-tennene sine at du ser hva eventyr er: Bildetanker. Dette er virkeliggjorte bildetanker. Det er film som kan klare å formulere privilegier som malere, skulptører, kirkeutsmykkere og gale arkitekter var aleine om. Dette er visuell magi.

Vi er blitt blaserte når det gjelder spesialeffekter de siste åra, så Harry Potter-filmen hadde konkurranse før den rakk å bli påbegynt. Men den beste historien hadde J. K. Rowling. Hun skrev et eventyr som vår tid har ventet på. Det finnes ingen gåte rundt Harry Potters gigantiske popularitet. Han er rett og slett bra nok for sin egen berømmelse. Historien er perfekt: Den klassiske, foreldreløse gutten oppdager at han er en trollmann og utvikler seg og livets mangfoldighet i en klosteraktig kostskole med alt det fantasien begjærer. Groteske dyr, vittige mennesker. Vennskap. Klokskap. Voksen-trygghet. Overnaturlighet. Spenning.

Enhjørninger gresser med varulvene i den nattebleike måneskogen. Norske smådrager spruter skjegg-ild mot arbeiderklassehelten Gygrid. En gullhåra liten naziunge driter seg ut når han skal (som om han var James Spader i en ungdomsfilm fra 80-tallet), og midt oppe i det hele går Alan Rickman rundt og fascinerer de voksne med sin freudianske diksjon; det er som om navnløs synd oppstår mellom bokstavene når Rickman uttaler dem. John Cleese spretter opp av maten og er spøkelse. Sopelimene flyr over den engelske landsbygda, og i skoleklosterets hemmeligste undergjemmer truer den evige ondskap, Voldemort, en slags Vader, som nok en gang har pervertert The Force.

Harry Potters verden har derivert alt det som oppsto av stilige ting de siste tretti åra. Vi hadde Tolkiens mørke barnefantasier i «Ringenes herre» (som kommer på film i desember), vi hadde «Star Wars»-trilogien som diktet evighetens heltemot og trylleri. Så kom adventure-spillene på pc’er og maskiner når Harry og vennene leter seg fram i Galtwort, ligger det mye «Monkey Island» i framgangsmåten. Rollespill og dystre tegneserier, Roald Dahl, pubertets-satanisme, hippie-surrealisme og nygotikk var med på å legge grunnlaget for ei tid som ville erobre det fantastiske tilbake etter at prester og fritidsledere hadde fornuftisert verden.

Antakelig skjedde noe sånt: Unge mennesker var lei av å være ikke-religiøse vesener i pils-paradiset, og de søkte tryllerier og barne-religiøsitet og enkle, store verdier i åra før bleieskiftene overtok. Sexless. Stressless. Enkelt og lykkelig.

Harry Potter er en representant for okkult lykke. Hans verden er slik vår burde ha vært.

Yrkes-regelen sier at det er litt Birger å kommentere sin egen poengivning. Men likevel. Harry Potter skulle selvsagt hatt ti poeng. Men den kan bare få ni, fordi jeg aner at det fins en ulaga Harry Potter-film et sted der inne i fantasiens fluktruter, en som Terry Gilliam kunne ha laga. En sær og vaktsomt britisk film, en Potter med sjel. 2001.

Mad Max: Fury Road

CMore First 21.00

mad max fury road-2

To perfekte skapninger: Charlize Theron og The Truck of Your Life.

terning 6 liten Mesteren Miller er tilbake og han kan gå tørrskodd over Styx på bensin, tårer og blod. Den nye Mad Max-filmen bringer den post-apokalyptiske dystopien om galningen Max ned fra vhs-hyllene og inn i operasalene, for i «Fury Road» brøler menneskenes framtidsjammer seg opp til en spinngalen action-patos som utvider genrens formspråk så voldsomt at det antakelig oppstår en ny estetikk, millerismen.

Etter ti minutter var jeg kvalm og ulykkelig. Jeg følte meg som McEnroe da han la opp tennisen: Dette går nesten for fort for meg, dette er nesten for hardt, det er som å bli slått og tråkka på mens du glaner forført på støvlene som tramper. Etter tjue minutter var ordet imponert blitt så lite at jeg fant ut at det igrunnen ikke kunne brukes til noe. George Miller treffer blink bortimot én gang i sekundet, og det tar aldri slutt. Det finnes ikke svakheter i «Mad Max: Fury Road». Miller har skrevet filmen sammen med to andre, og de må ha en presis visuell fantasi som antakelig bør henvises til fastlegen, for friske er de ikke.

Ting har skjedd i verden. Ingen har lyttet til Norge, som hvert femte år erklærer olje-alderen for avslutta. Folk og land har kriga seg til ødemarker og vanskapninger på grunn av olja, og da vi treffer den minne-skadde Max Rockatansky, spiser han ei øgle og blir tatt til fange av ørkenherskerens monstermobilister. Inne i et tørt fjell bor det en sjuk maskebærer som får luft fra pustebelg bak nakken og kalles Den Evige. Som krigssvindlere flest lokker han med gjenfødelse og evig liv for kamikaze-soldatene som får bruke Max som stabbur-hengt blodgiver.

Det er en apokalypse-klisjé med dype røtter i et sted virkeligheten. Finn det ut sjøl.

Herskeren kontrollerer vannet og ville blitt guvernør i California. Han kontrollerer også bensinen, og han har unge kvitkledde konkubine-hustruer i avl for egne gener, han har ferme barselsdamer som melkes i ørken-meieriet. Rundt ham finnes en gammel bibelhistorie-time av legemsskadde freaker, det er som om lepra-lauget har slått seg sammen med gene-tapernes landsforening i et støyende Kongeparken uten luer.

Så kommer historien. Den er snedig og sleip, men veldig bra. Det skjer et feministkupp. Charlize Theron skal egentlig kjøre den digre tankvogna til Bensinbyen, men i stedet har hun fylt et hemmelig rom med herskerens unge koner, en gravid i siste måned. De undertrykte kvinnene vil rømme til en utopisk og usannsynlig bedre verden. I den groteske, voldsomme, maskuline estetikken virker jentene surrealistisk importerte, som engler i orgien. Modellfjes og modellkropper, hvite gevanter og så fruktmjuk hud at det antakelig finnes smoothier som er oppkalt etter den. Egentlig kunne de vært et kjønns-agn, men i denne filmen er akkurat det logisk. De patetisk overdrevne jomfru-imitasjonene er forma av en pervers overgriper, de er utstyrt for å behage grenseløse menn og derfor likner de noe som vi daglig forbruker i reklamer og sånn. Tafatte blondine-sinn har de ikke. Kvinnene slåss intelligent, leda av den enarma banditten Furiosa (Theron) med en øyensminke som får alle tragiske maskara-uhell til å se akseptable ut.

Miller har laga en feministisk heltefilm. Jon Hustad kommer til å blokkere ham på Facebook. Ute på den håpløse prærien forenes hustruene til alt overmål med en motorsyklende gjeng sandblåste eldre-feminister som kunne ha vært økologi-avhengige rømlinger fra Laurel Canyon og som fader meg er tøffere enn Listhaug. De ville ha feid ørkenen med First Houses hvite motvindsrose. For de har frøa. De har framtida for jorda. Og de vokter den som gull.

Jeg skal ikke rølpe mer av handlinga, for filmen er noe så sjeldent som både kaotisk, velpleid og spennende. Jeg tok ikke etter mobilen én eneste gang på to timer. Det skjer ellers bare når jeg sover.

Jeg nevnte estetikken. Den er egentlig ubeskrivelig. Miller og folka hans har skapt en så frodig og forferdelig bildeverden at øynene svikter. For oss som hater modernismen, blir det en skjønn oppvisning i sprikende, stikkende, uferdige og fatalistiske former som skjærer i stykker et kjedelig sinn. Bensinbyens hersker har kjetting kobla til brystvortene av seksuelle grunner, og til og med klumpfoten hans er som en inspirert skulptur. Kjøretøyene er så overstadig varierte at de egentlig er laga mest for måping. På lange stenger vaier stagsvevere. I sumpene vandrer tause styltevesener rundt i mørket. Foran på Immortan Joes forseggjorte teknomareritt står det en gal rockegitarist fastspent, og han spruter aggresjonsrock og brennende drivstoff fra gitaren sin. Midt opp i dette vår mann Max, som kommer inn i krigen fordi han er en såkalt blodpose og ligger lenka på krigsbilens front når alle onde krefter jager etter Theron og hennes ville vogntog. Hva som skjer med ham etter hvert får dere se sjøl, men Tom Hardy gjør en rolle som til og med får Mel Gibson til å blekne.

«Mad Max: Fury Road» holder en umenneskelig fart i to timer, og den bommer ikke på ett steg. I ett lite øyeblikk helt mot slutten får du såvidt øye på et sandfjell med grønt på toppen. Da tenkte jeg: Å tusen takk, det blir euforisk å klippe plenen framover. 2015.