Søndag 13.8.–Trivelig søndag med venninne-djevler og Coco

 

Bridesmaids

TV3 21.00

 Etter en trivelig lørdag kommer det alltid en slakk søndag av den sorten som får deg til å ønske at Jula og Rusta holder åpent fra klokka 20 til midnatt. Men ikke denne uka. Dette er virkelig OK. Den første er et misogynt oppkomme, som betyr at man kan si mye stygt om kvinner, og det meste er med. Den andre forteller den kule feminist-historien om Coco Chanel, ei stilig dame som gjorde opprør mot motefolkets forsøk på å gjøre kvinner til karikaturer. Hun lykkedes en stund. Og så glemte verden henne. Dermed har jeg oppnådd balanse på kort sikt så få dager før valget at du kan kjenne den vonde morgenpusten fra uhederlig politikk sige innover deg som Ebola-smitte. Med andre ord: Fin søndag. Vær glad du er deg. Du kunne vært hvit og gammal.

Men til filmen.

bridesmaids

Vestens svar på IS. Venninnegjengen.

For menn som elsker kvinner er venninner det verste som finnes. Du tror du har valgt å dele livet ditt med et hensynsfullt, mildt og lojalt menneske, men så viser det seg at dama har en venninne. Det betyr at det finnes et vesen der ute som vet hva du stønner når magmaen spruter, som vet om du har hemorroider, fortausangst, sidebeinsvalker, penismisunnelse eller kronisk ballekatarr. Og ikke bare det: Denne fnisende, livsvarige straffen av ei dame konkurrerer egentlig med deg og blir sur hvis kona di sier at hun heller vil være hjemme hos familien.

«Brides maids» er en rå satire over venninneskapets sjelelige usunnhet. Ei dame skal gifte seg med sviskeprins, og hu som var venninnen hennes helt fra hest- og halvsokke-dagene, regner med at hun skal arrangere alle de sjuke jodlepartyene som følger med bryllupsløfter. Men brudgommens sjef har ei strømlinja ung djevlekone som infiltrerer et helt livs felles-hvisking og overtar showet.

Når filmen blir virkelig vellykka på tross av at den sutrer seg til mot slutten, skyldes det Kristen Wiig. Hun kommer fra Saturday Night Live og er en nesten uamerikansk flink kvinne som beveger ansiktet og dessuten er i stand til å gjennomføre en patetisk rolleskikkelse sånn at du virkelig koser deg med henne. Hun får kjærlighetsløs sex til å se ut som verre enn pinnekjøtt-oppvask i lunka vann. Wiig spiller ei patetisk dame som er historisk bitter på tilværelsen. På grunn av Livet advarer hun kundene som skal kjøpe gifteringer, og konkurrerer med patetisk stahet med den nye dama om å få siste gratulasjonen på venninnas preparty for prepartyet eller hva det er.

Filmen er stappfull av fantastiske scener. Fordøyelsesorientert kjoleprøving etter måltid på etnisk restaurant er en klassiker.

Alle skuespillerne er bortimot perfekte. Ingen L’Oreal-misbrukere forsøker å ta seg ut. Her paraderer dugelige skuespillere sine kvinnelige svakheter i en skjønn satire. Melissa McCarthy er på alle vis en stor komiker. Jill Clayburgh er skjønn mamma i sin siste film. Det er så bra.

Pessimistene sier at det snart er jul, og «Brides maid» bør ligge under et hvert tre. Ungkarer vil le lettet. Gifte menn vil le hysterisk og drikke seg fulle første juledag. Kvinner vil ta fram den onde vorspiel-latteren som antyder at de alltid lurte alle med alt. 2011.

Coco før Chanel

NRK2 00.40

_OBO8818

Audrey Tautou spiller Coco med stil.

terning 5 liten Dette er filmen om moteskapersken Coco Chanel, som rant inn som skjørtenes Piaf en gang da forrige århundre var så nytt at man kunne ha det på seg uten å skjems. Chanel var like fullt misfornøyd. Som årvåkent barnehjemsbarn hadde hun vennet seg til å se på kvinners klesdrakt som fengselskostyme. Nonnene med sine måkete skulpturhoder. Sosietetskvinnenes tarmkrympende korsetter og utstafferte kurtisanekjoler som tok ansikt og personlighet fra et helt kjønn. Coco så at mennenes enkle klesdrakt fremhevet personen. Hun gjorde noe med det. Lukk igjen boka og ta friminutt. Skriv fire linjer til onsdag.

For dette kunne blitt skolefjernsyn om det ikke hadde vært for Audrey Tautou. Hun kommer fra ei håndkjerre, som om hun var ett av Mor Courages barn, og fordi hun sang om Coco på kafé, traff hun adspredelses-lystne levemenn med penger og havnet som klovn i sosieteten. Tautou ser ut som Macaulay Culkin i rollen som Le petit prince. Hun har en livssulten overleppe som likner en dårlig sydd kant. Men ved siden av det garcon-sensuelle er hun kraftfull, ubøyelig og sta. Det er den rollen Tautou gjør sannsynlig: Sjøl om hun funker som en slags luksusprostituert hos en snill godsgubbe, skaper hun seg sjøl som menneske og yrkesperson. Hun forvandler kvinner til kvinner i stedet for oppsatser, og hun blir et fransk madonna-hore-ikon, slik Piaf var det. Filmen skildrer også romansen med en britisk kullmagnat. Alessandro Nivola ser ut som en Errol Flynn-parodi, og skildringene av Cocos forelskelse er det svakeste ved denne biografien. Drivhjulet i handlingen er egentlig Benoit Poelvoorde som levemannen. Han fyller filmen med mild utvikling og skaper et ømt og forsiktig fundament for Audrey Tautous trygge rolle. 2009.

The deadly game

NRK3 21.25

terning 4 liten Denne britiske thrilleren heter egentlig «All things to all men», men de er omtrent som å kalle en film «Over alle på den andre fjord en gang», så de fiksa på den. Toby Stephens spiller en tyv som er så uheldig at man havner mellom en forbryterkakse og en fryktelig ivrig politimann. Gabriel Byrne og Rufus Sewell i de rollene. Julian Sands er også med. Mange liker Sands. 2013.

Captain America – The first avenger

TVNorge 19.10

captain america the first avenger

Nei. Egentlig ikke.

terning 4 liten Det er påtakelig, det er litt pinlig og det er litt trist: Verdens førende filmland marsjerer og marsjerer, som om rock ‘n roll aldri ble oppfunnet. Til og med i harmløse animasjonsfilmer om paradoksale pandaer finnes det militær begeistring. Bin Laden ødela Amerika.

Nå er det sånn at tegneseriefiguren Captain America kommer fra den andre verdenskrigen, så det ville antakelig vært rart om man utelot den. Chris Evans spiller en pinglete hovedperson som egentlig ikke får lov til å krige før den eksentriske professor Tucci har omskapt ham til hulk med bryster i D-kopp. Ute i felten treffer han Tommy Lee Jones med et fjes som likner kokt potetskulptur og skinnjakke fra kåt bøffel. Først blir Captain America brukt som PR-tulling sammen med damer som likner McDonalds-emballasje. Men han får endelig lov til å bli med i verdenskrigen, for Hugo Weaving har funnet Odins skatt i en svært ekumenisk Tønsberg-kirke. Han produserer elitesoldater som antakelig dro til Norge igjen seinere og ble zombier i «Død snø». Noen må ta dem.

CA treffer også den britiske agenten Hayley Atwell, som har tydelige universitets-konsonanter og kan fylle en rød kjole som dinosaurblod i myggmage. Det er mye moro her. Vestfold-monsteret får etter hvert Voldemorts nese, man kjører anakronistiske lyntog gjennom Alpene og dessuten podrace i skogen. Men «Captain America» framstår som en litt humorfri vervefilm, og det var aldri meningen at republikanere skulle føle seg vel på kino. 2011.

Bring it on: Fight to the finish

Viasat4 22.30

terning 3 liten «Bring it on»-merkverdighetene startet med en Kirsten Dunst-film, og bare fortsetter. Den handler om heiagjeng-jenter og er for unge menn som er blitt så lei av å se kvinner uten truser på internett at de heller vil se kvinner med truser som ser ut som om de ikke har truser. Det finnes lettlurte mennesker som tror det er handling i disse filmene. I så fall handler dette om en østkant-jente som vil gjøre noe seriøst med heiagjeng-jentene i snobbeskole. 2009.

Big game

TV2 Zebra 21.00

big game

Samuel L. Jackson i de finske høyfjella?

terning 5 liten Når finnene lager actionfilm bør du følge med. Denne handler om at Air Force One blir skutt ned over Finland, og tenåringsgutten Oskari må hjelpe de amerikanske presidenten Samuel L. Jackson. Regissøren er Jalmari Helander, som laget «Rare exports». 2014.

Jaget

TV2 Zebra 00.40

jaget

Jeg har høvel, og jeg er ikke redd for å bruke den!

terning 5 liten Harrison Ford var Dr. Richard Kimble i 1993. Han er det framleis fordi den gamle bjørnen koser seg i rollen, fordi han går til jobben med den samme nervøse uroen som den gang han fartet som replikantjeger i «Blade Runner». Harrison Ford er der han skal være. Forvirra og vill i blikket som et nordisk rovdyr i ei nettingfelle. Kortfattet og mandig som en våt brakkedrøm i lotteleiren. Dette er vår mann. Tøffere blir de ikke.

Han starter filmen som den beroligende skjeggete doktoren med sykehuspraksis, femstavelses familieliv og mange gode lege-år framfor seg. Så blir kona drept, og Kimble får skylda. Helt i tråd med hva vi alle ville gjort, stikker han av og begynner privatistjakt på den virkelige morderen. Da faller akademiker-skjegget, og fram kommer det gjenkjennelige, firegirs Ford-fjeset til en handlingens mann.

De som så TV-serien har tilstått overfor meg at egentlig skjedde nøyaktig det samme i hver episode. Den pinlige tematiske ensformigheten har Andrew Davis unngått blant annet ved at Tommy Lee Jones fyller opp alt som måtte finnes av tomrom med en sarkastisk makt-personlighet som man får lyst til å feire jul sammen med. 1993.

Music and lyrics

TV2 Livsstil 21.00

music and lyrics

Drew Barrymore og Hugh Grant er etter hvert ganske hengivne sammen.

terning 4 liten Lenge så det ut som om «Music and lyrics» kunne bli den snedige komediehyggen i en påbegynnende romantikk-sesong. Men også den tværer seg til og klarer i likhet med åttitallet så vidt å rullestole (stolrulle?) seg ferdig.

Henvisningen til åttitallet er logisk fordi Hugh Grant på en måte spiller han andre i Wham!. Verden har beveget seg til 2007, og den egentlig glemte popstjerna svinger hoftene virkningsfullt for kvinner som var unge i 1985 på steder som Indre Vågen Amfi og Kiosk. Grant er for øyeblikket akkurat gammel nok til å bli fotballtrener, og håret hans ser ut som om han var invitert til et Dorthe Skappel-show for vellykka karriere-homser. Men den bevegelige briten kan spille film og er fremdeles den mest vellykka av de trente snakke-klønene. Derfor kler han Drew Barrymore. Hun er femten år yngre, men i hippie-light-klær ser hun på en måte tidløs ut på samme måte som Tingeling. Barrymore har alltid vært en av de mest uferdige skuespillerne i verden, men hun er det på en sjarmerende måte (som Woody Allen).

Hun kommer inn i pop-klenodiets liv som plantevannerske da han skal forsøke å skrive en sjelfull sang for Britney-bimboen Cora, som spilles med en slags millennisk inferno-innsikt av Haley Bennett, som er mellom 11 og 31 år og veier mindre enn januarskrei. Det har seg sånn at Barrymore blander seg borti teksten, og før vi vet ordet av det, sitter det nusselige pratsomhets-paret der og lager musikk sammen. Stor trivelighet oppstår.

Men regissør-skribent Marc Lawrence burde vært en straffa mann uten permisjons-tillatelse, for han skrev «Miss Undercover», både én og to. Og han fortaper filmen i en langsiktig lammelse som er seig som snegleslim. Og selv om slutten er søt, har manuset for lengst mista oss til en skuffa likegyldighet som egentlig vil ha hevn. Det er sjelden man ser noe som så opplagt burde ha blitt bra, men klarte å unngå det. 2007.

Annika Bengtzon: Den röda vargen

TV2 Livsstil 00.55

den røde vargen

Malin Crépin etterforsker med mørkt blikk.

terning 4 litenDette er en forfriskende svensk krim uten nazister! Tvert om. Den svært behagelige storby-journalisten Annika Bengtzon (Malin Crépin) må høyt opp i Luleås frostskadde hockey-helvete for å forsøke å finne ut av marxist-leninist-banden Den röda vargen fra 1970-tallet. Det er som om forfatterinnen Liza Marklund syns at paranoikeren Stieg Larsson trenger å bli posthumt balansert.

Jeg går ut fra at dette ikke er en god film, men den er virkelig behagelig. Crépins vaktsomme spillestil kurerer flere tiår med svensk hysteri. Dessuten gjør det godt når hun beveger seg rundt i Luleås gamle arbeiderboliger og i jernverkets saler. Det er som et slags Sauda.

Historien starter med at en liten skapning sprenger et militærfly i 1972. I 2012 blir en storkjefta journalist kjørt ned i Luleå. Annika må på jobb nordpå, mens mannen hennes oppvarter blond forretningsforbindelse der hjemme.

Her er mye for alle. Følelsesmessige utfordringer. Politiske venstrefanatikere av den sorten som i dag er kulturministre (ikke hos oss) og lar seg intervjue om høyreekstremisme i TV2 Nyhetene. Lysfattige mord og enkle mennesker. Jeg har bare sett én Bengtzon-film før, men jeg likte den også. 2012.

Den grønne mil

FEM 21.00

den grønne mil

Uforglemmelig rolle av Michael Clarke Duncan.

terning 5 liten De mest trøstende orda i litteraturen er: «Mig fattes intet». Alt det som kan forstås, virker umiddelbart nedslående. Død, sykdom, fattigdom og Dagbladet. Bare det eventuelt overnaturlige kan virke oppløftende i blant når naturens ubarmhjertighet skyller sin uimotsigelige biologi-lærer-logikk inn over våre sarte sinn.

«Den grønne mil» er skrevet av den groteske melankolikeren Stephen King og forteller en vakker historie om hvordan skaperverket burde ha vært hvis noen ville skryte av det. En enkel, diger og mentalt enkel negerslave kommer til en av Tom Hanks’ dødsceller i 1935, men ingen vet at en engel har plassert sin svale stillhet i rommet. Den triste, vakre mannen bærer verdenssorgen over all ondskap inne i seg fordi han funker som en slags støvsuger på sykdom og elendighet.

Sentimentaliteten i Frank Darabonts film er reinere enn uregulert bekkevann og uvalgte politikere. Tom Hanks går rundt med en urinveis-infeksjon av bibelske dimensjoner og får ikke bare lindring, men også stor lyst. Fengselsdirektørens eteriske hustru tappes for de villfarne celler, og ondskapen får sin straff. Det er nydelig gjort. For noen uker siden kikket jeg gjennom et eksemplar av Norsk Ukeblad. Det inneholdt seks forskjellige reportasjer om alvorlige sykdommer. Derfor engasjerer «Den grønne mil» så sterkt. 1999.

Avsløringen

FEM 00.45

avsløringen

Typiske Demi Moore gjør seg til for Michael Douglas.

terning 3 liten Dessverre. Jeg har aldri truffet på noen som tror på historien om at datajappen Michael Douglas blir så utsatt for sexpress av datajappen Demi Moore at det blir rettssak og oppvask og elendighet. Moore er sjarmløs og usexy. Douglas er puslete. «Disclosure» ble laget av Barry Levinson i 1994 etter ei bok av Michael Crichton. 2 timer, 3 minutter.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *