Lørdag 12.8.– Veldig deilig lørdag med både løk og rekesalat og Elvira

 

Smokin’ aces

NRK3 21.25

terning 5 liten Fra det svarteste inferno til den vakreste weekend-pynt. Mange kule filmer i dag. Jeg skal ta dem etter hvert, men allerede nå gjøre oppmerksom på at Svensk TV1 viser Bo Widerbergs legendarisk vakre kjærlighetsfilm «Elvira Madigan» så tidlig som klokka 16.20. La meg bare si det slik: Vi som var så smarte at vi valgte å være unge i 1967, vi glemmer den aldri. Antakelig bidro Widerbergs nydelige utroskaps-fortelling til at vi aldri fikk noen skikkelig virkelighetsfølelse, men forsøkte å danse oss gjennom de andres liv helt til det oppsto betennelse i akilles-scenen eller ankelen brakk. Elvira er en påminnelse om at film er livsstil. Film skaper din utadvendthet på samme måte som litteratur former din innadvendthet. Så kikk igjennom de hypokondriske pk-filmene som finnes nå og vær glad for at ungdommen har valgt Youtube og dataspill.

smokin aces

Sånne scener er aldri helt feil.

Men til en annen film.

Det FINNES bare én keiser, og han heter Soze. Men «Smokin’ Aces» foregår i keiserdømmet hans, og hvis du ikke skjønte det poenget, vil du sikkert bli imponert av blodsølet i hvert fall.

For det er ingen tvil om hvor den nye kinoen i Stavanger bør ligge: Inne på eiendommen til Gilde på Forus. Der har vi et miljø som passer godt for de nye trendene i underholdningsfilmen.

«SMOKIN’ ACES» er elegant laget. Den heller ørlite i retning gangsterkomedien samtidig som det er en sofistikert og folkerik macho-mosaikk som legges. Enkeltscener kan minne om tidlig Tarantino, men uten den delikate fjernheten i for eksempel «Pulp fiction». Ellers holder man seg til det energisløsende kanonkjøret fra utallige moddafåkka-filmer, men uten at regissøren tar en Scorsese og mister den ironiske avstanden til sin egen testosteron. «Smokin’ Aces» er bare på tull, og den parodierer seg sjøl fortløpende. Men energiutfoldelsen holder til en femstjerners wow-film av den sorten som folk husker enkeltscener fra.

DET STARTER med at solide folk som Ryan Reynolds og Ray Liotta sitter på overvåking i van og fanger opp meldinga om at svensken kommer for å ta Israel, for den tusen år gamle mafiabossen Sparazza vil ha hjertet hans. FBI har tenkt å gjøre en avtale med gangster-illusjonisten Buddy Israel, så de løper av gårde på glatte lakksko for å sikre helsa hans. Alle de merkelige leiemorderne i nasjonen rundt Las Vegas oppfatter at man kan tjene én million dollars på å slokke snitchen, og sjøl om det ville være en liten bonus i norsk næringsliv, betyr én million servelat på loffen for folka i mordbransjen.

DE VILLE BØNSJENE kommer til et hotell ved Lake Tahoe: Spinnvidle, speeddrevne nazier med motorsag, et afroamerikansk damepar med tungt ekstrautstyr, latinolegenden Pesten og en psykopatisk leiesoldat med tusen fjes. Dessuten klønegjengen til Ben Affleck. Det er som å se en tegneserie bli til. Bortsett fra at denne historien bare har mer enn gode nok skuespillere, og de balanserer så elegant på grensa mellom dystert actionalvor og kostymefarse at det er en fryd.

Det er tradisjon for at alle som har våpen skal skyte på hverandre i filmer som dette. Og etter hvert som de forskjellige interessegruppene finner hverandre i harry-hotellet, oppstår det så mye støy at D-dagen ville ha fortonet seg som en stille dag ved stranda.

«SMOKIN’ ACES» skvetter katteflinkt. Regissøren holder seg unna den verste bilde-sadismen, men til gjengjeld søler han mer konditor-rødt enn en treåring i julebaksten. Veldig mange personligheter med høyst forskjellig bakgrunn tar den samme hurtigruta på elven Styx, og når slaget om Israel er over, er det ikke mange som fremdeles kan stå på beina, hvis de i det hele tatt har dem. Dette nevner jeg bare for at alle skal skjønne at vi nok en gang står overfor det litt feige kulturparadokset «Dette er en god film, men du bør helst ikke se den».

Den 38 år gamle Sacramento-regissøren og forfatteren Joe Carnahan er samme mannen som laget «Narc» i 2002. Han tilhører nå offisielt den elitegruppa av sertifiserte sluttvri-genier som lager et par filmer til før de egentlig blir borte.

Forbrukernytt: «Smokin’ Aces» er en guttefilm, og den får det til å vokse hår på sylteagurkene. 2007.

The deadly game

NRK1 23.15

terning 4 liten Denne britiske thrilleren heter egentlig «All things to all men», men de er omtrent som å kalle en film «Over alle på den andre fjord en gang», så de fiksa på den. Toby Stephens spiller en tyv som er så uheldig at man havner mellom en forbryterkakse og en fryktelig ivrig politimann. Gabriel Byrne og Rufus Sewell i de rollene. Julian Sands er også med. Mange liker Sands. 2013.

Sang for Marion

Norsk TV2 22.15

sang for marion

Vanessa Redgrave og Terence Stamp i kor. Hun er antakelig død allerede.

terning 4 liten Britisk dramakomedie der den bitre gamlingen Terence Stamp mister kona si og blir overtalt til å bli med i samme koret som avdøde Marion. Hun synger ikke lenger, for hun er død. Han er også uvenner med sin egen sønn, som er ganske rart gjort, men den vidunderlige Elizabeth vil lære ham å omfavne livet. 2012.

The Italian job

TVNorge 21.30

italian job, the

Årets søsken: Charlize Theron og Mark Wahlberg.

terning 5 liten Nyinnspillingen av skapåpnerkrimmen «The Italian job» tilbyr den behagelige balansens hvile. Den er fullvoksen, har en konsekvent krimhandling og detaljrik geografisk begeistring.

Filmen starter i Venezia. Byen er vakker som gondolglasur på Coop-musikk, og akkurat som før i tida gjorde, får den mennesker til å se vesentlige ut. Et av vesnene er Donald Sutherland. Han har ikke vært bedre siden 1970-tallet, og det arrogante Hawkeye-fliret føles mer befriende enn fire uker ferie.

Filmen vandrer med imponerte øyne til ei skihytte i Østerrike før den flytter flegmatisk til Philadelphia og dernest kriminalitetens vogge, Los Angeles.

Mark Wahlberg og den økologiske søstera hans Charlize Theron vil hevne seg på Edward Norton med tiårets ekleste Dali-skjegg. Med seg har de den anvendelige rørebøtta Seth Green og det britiske actionfunnet David Statham («Snatch», «The transporter»). I tillegg Mos Def, døv Dynamitt-Harry og boksnobb. Brikkene beveger seg i forhold til hverandre med geometrisk perfeksjon og utvikler en konsist strektegna personlighets-sekskant.

Mer skal ikke røpes.

Wahlberg opptrer alminnelig bra. Theron er i ferd med å bli amerikansk films dyktigste kvinneskildrer; hun borer seg trassig opp gjennom rollene og sørger for at hun syns på sin egen måte. 2003.

James Bond i Japan

TVNorge 23.35

james bond i japan

Om dette bildet av Sean Connery sier vi ingenting.

terning 5 liten«You only live twice» handler om at James Bond (spilt av Sean Connery) reiser til Japan, og der foregår en av de mest påkostede og spennende 007-filmene inntil da. Den ble laget i 1967. Roald Dahl skrev et ålreit manus og Lewis Gilbert regisserte. Blofeld, spilt av Donald Pleasence, gjør sitt inntog i Bonds verden, og handlingen går ut på at SPECTRE vil få supermaktene til å erklære krig mot hverandre. 1 time, 57 minutter.

Madagaskarpingvinene

TV3 19.45

terning 4 liten Rip-off fra animasjonsserien «Madagaskar». De aggressive pingisene skal sammen med en ukjent agent stanse Oktavius Blekk. 2014.

The big wedding

TV3 21.30

big wedding, the

Robert De Niro og Diane Keaton ser ut som om de kom til himmelen i en kynisk åttitallskomedie. Dessverre.

terning 2 liten Som trøst for de som ble fornærma da jeg kalte Trintignant i «Amour» for Schubert-kompost, vil jeg gjerne starte med denne mai-hyllesten av veteraner:

Robert De Niro (f. 1943) likner på far min og Ole S. Nerheim og ser følgelig fantastisk ut med flagrende kunstnerhår og blidt svineblikk. Han innleder dagen med å snakke flytende cunnilingvistisk før frokost. Diane Keaton (f. 1946) er så stilfullt sminka at munkepuss-seksjonen i murerlauget vil applaudere, og Susan Sarandon (f. 1946) framstår som ulastelig ildfull, så skulle noen får for seg at de vil legge ei pute et sted, så er det ikke over ansiktet, men under rumpa.

Folka er festfine og i farta, for Amanda Seyfried spiller ung brud igjen, og hun skal giftes bort til brunsminka Ben Barnes som gjør tjeneste som overmenneskelig begava adoptivbarn fra Combulina eller noe. Han kan alt. Han kan kinesisk og nynorsk og snakker sikkert også Faremo, mens Keaton har beholdt sitt røffe, gamle «Førstekoneklubben»-form.

Den trenger hun, for hun er skulptøren De Niros eks som må tjenestegjøre som eks-eks-hustru for ikke å sjokkere Bens biologiske mor, som ga fra seg barnet sitt for at det skulle få det bedre i Amerika og følgelig er en moralsk overlegen skikkelse. Robin Williams mumler rødmusset som dansk pølse og bryllupspresterer nok en gang i Guds hus, Topher Grace har bebiglatt sitcomtryne, Katherine Heigl er hormonelt kvinne-indignert og Seyfrieds deltids-homofile Doris-mamma snakker slik katten vår piper når den kommer inn fra regnet.

Alle disse folka gjennomfører en feelgood-komedie som først og fremst utmerker seg med stiv og militær metronom-rytmikk. Replikkene kommer på samme måte som når folk presenterer seg i selskap – nå er det deg, og så er det deg, og så er det deg osv. TV-seriene gjorde det der. Ingen stil. Ingen eleganse. Rett fram. Dessuten fniser rester av nypensjonert American Pie-humor, og filmen vil funke best for de som blir muntre av å forestille seg Diane Keatons ni timer lange buddhist-orgasmer.

Norge er et rart satanistland der «Oh my God» blir oversatt med «Å for faen!» 2013.

Maps to the stars

TV3 23.20

maps to the stars

Forrige gang Julianne Moore tok den der, var i «The big Lebowski».

terning 4 liten Hei, følg med! David Cronenberg laget denne filmen i 2014 med Julianne Moore, Mia Wasikowska og Robert Pattinson. Nevrotisk film om et Hollywood-dynasti og hvor vanvittig galt det går med dem. Komediedrama. 2014.

Innen rekkevidde

Viasat4 22.35

innen rekkevidde

Jepp. Bruce Willis ser ut som en statist i «Karl & Co».

terning 4 liten Bruce Willis har blå bermuda-shorts, livslyte-blues og hår-viker så voldsomme at du kan ankre supertankere i dem i høy sjø. Dette er en deppe-orgie av en thriller. «Striking distance» begynner riktignok med en herlig biljakt over Pittsburghs fartsdempere i 1991, men så blir Willis devaluert til elve-politi og må tilbringe atskillige minutter med å plukke opp likene av pubertets-venninner fra vannet sammen med singlesexlivets Sarah Jessica Parker som for anledningen likner noe engelske adelsfolk ville ha jaktet på i røde jakker. Regi ved Rowdy Herrington. 1993. 1 time, 38 minutter.

Harry Potter og dødstalismanene – del 1

TV2 Zebra 21.00

harry potter og dødstalismanene del 1

Jepp 2: Barn blir til ungdom, og så er de ikke søte lenger, men skumle.

terning 5 liten Harry Potter-filmene har utviklet seg som en logisk- barneferd mot voksenverdenen. 11-åringen Harry Potter var en gutteglad kronprins i trollmennenes kronglete kakeslott Galtvort. Gradvis utviklet hans sitt talent for geniets depresjon, og i den foreløpig siste filmen har han mistet en far for andre gang og begir seg ut i villmarka for å møte sin skjebne. Han kom til trylleskolen av en grunn. Han er offerlammet i kristen mytologi, han er den utvalgte i Østen, han er den gledesløse guttungen som omsider oppdager at livet hans var ødelagt før det begynte.

Dette er eksistensielt stoff. Heng med og bruk den kloke innlevelsen. Det er ikke lett å være ung. Livet er en grøsser, og utsikten til sex er det eneste som gjør skolegang verd å leve.

«Harry Potter og dødstalismanene – del 1» er Potter-seriens hittil beste film, for den snur den forlorne Galtvort-idyllen og viser dens logiske bakside. I magiens verden blir alt til slutt holdt mot deg. Der er også fiendene allmektige. Humlesnurr hadde et snodig og beroligende barne-TV-navn, men patriarken er død, og Harry og hans to beste venner utsetter seg for giften i ondskapens souvenirer da de leter rundt etter horcruxene som skal knekke Voldemort. De har samme virkning som ringen hadde på Frodo, og det finnes ikke guttestreker i dette marerittet, bare et skjebnesvangert, tilsynelatende håpløst alvor. Så voksne. Så sårbare. Filmen er dyster, den er nifs, den er imponerende vakker og problematisk uroende. På Blu-ray var den et syn. 2010.

Dallas Buyers Club

TV2 Zebra 23.50

dallas buyers club

Oioioi. Minus-Matthew McC prater med Jennifer Garner.

terning 3 liten Matthew McConaughey starter denne rollen som en slags tivoli-artist. Cowboy-mager, Hollywood-realistisk rodeo-harry som er så ekkel at han vi ønsker at han skal dø før handlingen kommer i gang. Han ender filmen som en tidvis helsunn Mor Teresa som kjøper cabernet til doktor-daten sin og kunne fått fredsprisen av en flegmatisk imponert Jagland. Transformasjonen er så påtrengende at den virker deformistisk; den gjør skikkelsen like latterlig og demonstrativ som den frelste forbryter i en frikirke-pamflett.

Antakelig er filmen laga for en menighet. Alternativ medisin-gjengen er tallrik og desperat. Hvis de får se en film om en detronisert geni-lege som sitter i Mexico og helbreder aids med larve-sekreter, da går de rett til helsekosten og kjøper bivoks til bihulene.

Nå har jeg sett tre amerikanske filmer basert på sanne historier. Alle tre er Oscar-nominerte, såvidt jeg vet. Den første avslørte den 200 år gamle slavehandelen i USA, og figurene var stereotype som brosjyre-illustrasjoner. Scorseses «The wolf of Wall Street» eufemiserer ikke hovedrollen, men gjør ham til et ikon for det menneskelige forfallet som følger med rikdom. Folka er ovedrevne innenfor en apokalyptisk-sarkastisk stil og funker fantastisk. «The Dallas Buyers Club» handler om en aidssjuk oljearbeider og rodeo-dust som får aids og forsøker å helbrede seg sjøl.

Filmen har et par gode folk med, men dreper seg med to roller som overdriver seg sjøl så monomant at du skulle ønske det fantes skolemedisin mot dem.

Matthew McConaughey er slanka 23 kilo og ser tynn ut. Det er ikke en kvalitet. Tvert om. Det gjør ham uønska som en gjest som spyr på det nye golvteppet. Men skuespilleren er tilsynelatende så besatt av sin egen rolle-hengivenhet at han flasher den, han blir en sørgelig ekshibisjonist som viser seg fram når han burde ha gått i skyggene. Dessuten overspiller han rollen som pokergubbe fra hore-avhengig idiotmiljø som om han medvirka i en svart cowboy-komedie. Alt han sier er parodisk. Alt han gjør er patetisk. Du ønsker virkelig at han skal dø. Men han blir jo så forbanna grei etter hvert. Rollen starter som aggressivt homo-fiendtlig og ender med at en klisjé-transe er blitt den beste vennen i hele livet. Hele livet. Hele livet.

Syns du at du har rett til å mislike en så flott fyr?

Jeg har, for jeg blir kvalm av Jared Letos (også han uttynna som en kristen damedrink) alminnelig-amerikanske skildring av den rørende homofile. OMG. Ingen har rett til å bruke seksuell legning som unnskyldning for å skildre mennesker som altruistiske sengekant-engler bare for at ikke noen burger-gubber i Texas skal mislike dem. Jeg blir forbanna og fornærma når man over-eufemiserer for at jeg skal skjønne hvor fine mennesker homsene er. Jeg er ikke så dum. Jeg har sett «Milk». Hører dere det: Jeg likte Harvey Milk, jeg er et fint menneske og dere trenger ikke behandle meg som en jævla harry.

Leto er ille. Rørende ille. Utagerende ille. Godhjerta homse-ille. En skikkelse for «Naked gun»-filmene.

Handlingen forteller nesten at Legemiddeltilsynet i USA er kjøpt og betalt av legemiddel-industrien, og den forteller nesten at et stoff som var nytt i 1985 funka som rein gift og at det var mord å anvende det. I ettertekstene står det at akkurat det middelet som er filmens krypton, har reddet mange liv, brukt i medisiner i mindre doser. Filmselskap vil ikke bli saksøkt for én milliard.

Også sånn detter bånn ut av filmen. Den har egentlig en ganske OK historie om et råskinn som fikk til en medisinklubb. Men han burde holdt seg inne i rollen hele tida, han burde ikke ha drukket vin med Jennifer Garner og han burde ikke ha blitt en slags gründer-kjekkas som plutselig flyr til Japan og trikser industrifolka der. Som om han skulle være George Clooney på bonusjakt. Det blir for dumt.

McC og Leto er nominerte til Oscar for beste hovedrolle og Oscar for beste birolle siden begge har kroppsendra seg.

De har fått Golden Globe, så det er for seint å be til Gud om at de ikke får hver sin Oscar. 2013.

Dagboken

TV2 Livsstil 21.00

terning 4 liten Ryan Gosling og Rachel McAdams i et romantisk drama. De to er hovedpersonene i en tragisk, men varig kjærlighetshistorie om to elskende som blir skilt av fordomsfulle foreldre. «The notebook» er fra 2004.

Taking lives

TV2 Livstil 23.30

taking lives

She’s got the look. Angelina Jolie kler det rå trynet og den kule helligdagsskjorta.

terning 4 liten Angelina Jolie kler stemningen i denne filmen. Hun ser aldri helt sunn ut, og seriemorder-biotopen ligger i den psykologisk overanstrengte Raundalen øst for sengevætersetra, der unge menn utvikler trang til å skjære øynene ut av folk hvis foreldrene hadde rynkede bryn. Philip Glass har skrevet musikken til «Taking lives» med en romlende inderlighet som tyder på uansvarlig taco-spising. Ulydene hans ligger under de avsjela bildene og imiterer knirking i Freuds lærsofa. Mens Jolie melankolerer.

Øynene er resignerte som hos en utryddelsestrua dyreart, munnen skyter ernæringsvillig fram slik den gjør på insektspisere, og damas stemme har den triste ettertonen som ellers karakteriserer regnskapsførere i idrettsforbundet.

Hun spiller FBI-dame som reiser til det fransktalende Montreal for å hjelpe eksilgalliske sjåvinister med å finne en seriemorder som skjærer ett eller annet av ofrene. Jeg husker ærlig talt ikke hva det var.

Innledningsvis fikk vi se to guttunger på rømmen i 1983. Den ene så ut som en 14-årig John Lennon, den andre gjorde ikke. Vi skal gjette hvem av dem som nå dreper.

Gena Rowlands spiller ei mor som 20 år seinere kjenner igjen den døde sønnen sin på gata. Ethan Hawke er den smirne kunsthandleren som har sett seriemorderen slå ihjel og blir politiets viktigste vitne. Fordi seriemorderne er en tradisjonsbundet interessegruppe som burde ha eget innslag i folketoget 17. mai, mistenker vi Hawke ut av ville svarte. Han kommer inn under hovedregelen «den første som uttaler seg etter et mord, har gjort det», og han har en slags skjelettfeil med ansiktet som bare kan skyldes tvillingskuffelse, morsbindinger og usunne avlivningsmetoder. Så der sitter vi i kinoen og blir mer og mer skeptiske til Hawke, mens Jolies biologi bobler som Basra hver gang hun ser ham.

Denne enkle og ensomme gjennomsiktigheten blir det faktisk en engasjerende thriller av. Jolies nevrotiske fysikalitet. De kanadiske etterforskernes nasjonalistiske surhet. Den mistenkelige sjarmørens ekle puddingblikk. Hastige, usunne bilder. Frityrfete farger. Du kommer til å kose deg småperverst. Helt til den påklistra slutten. 2004.

Dødelig våpen 3

Max 21.30

dødelig våpen 3

Vestens beste venner i hele verden.

terning 3 liten «Dødelig våpen» startet som en voldsglad desperasjonsflip med svart action-humor og anspent familieflørt, og den tilvirket mye deilig surrogat-alvor for bortskjemte avreagerere. «Dødelig våpen 3» er det vi i Gibson-vennenes actionforening vil kalle en rutinert oppfølger, samtidig med at vi anstrenger oss til det ytterste for å overse de tilløpene til trøtthet som følger med tredjegangs-utløsninger.

– De få dumme scenene er Robert Mark Kamen sin skyld, sier vi til hverandre. – Den tosken skreiv «Karate Kid III», og har som spesialitet å drepe farten i seriefilmer med sin lavoktan-fantasi. Men han klarer det ikke så lenge Jeffrey Boam (actionforeningens yndlingsforfatter) også er med. Boam er en fin fyr. «Dødelig våpen 3» er en stilig film.

Og det har vi forsåvidt rett i. Mel Gibson og Danny Glover er så slitesterke i rollene sine at de antakelig kunne vises som nittitallets etterfølgere til Grevinnen og Hovmesteren lille julaften uten at folk ble lei av dem. Egentlig betyr ikke handlingen så mye i disse filmene. Hvis du begynner å legge merke til den, er det et dårlig tegn. Best er genren når urimelighetene flyter så tett på hverandre at du kan gå tørrskodd over til Tjuvholmen uten bekymring for verken dybder eller grunner.

Treeren veksler nokså elegant småfikse TV-serie-samtaler mellom gode venner mot massiv mega-action der rivningsklare California-hus bokstavelig talt sprenger budsjettrammer. Nygamle ting oppstår underveis: Etter ut-av-rekken-gå-systemet er det Murtaugh som skal ha de store følelses-rasene, mens den tidligere nevrotikeren Riggs ser litt forsømt ut som trøster. Sønnen til Murtaugh har usikre forbilder blant boyz n the hood, dattera spiller film, huset er til salgs, gubben skal pensjoneres. Joe Pesci gjenoppstår i en rolle som er skrevet langt utenpå utsida av handlingen og maser fram makro-humor for undermålere.

Rene Russo er foreløpig siste forsøksheat i damestafetten «Hvem kan spille kjæresten til Mel Gibson uten å se stygg og uanselig ut?» og kommer ganske bra fra det som karatetøff sparkepike (vristen i høyde med taklista), så lenge ikke hun og puritaneren Gibson skal forsøke å imitere intimitet innimellom luftspagatene. Det er synd med Mel. Han er den mest klønete elskeren. Til og med Woody Allen gjør det bedre. 1992.

Catch me if you can

FEM 21.00

catch me if you can

Leonado DiCaprio spiller svindler. Han er laga for det.

terning 5 liten Dette er en film om tre store menn som til og med gjør det morsomme riktig. Steven Spielberg, som har holdt fast på den såre følsomheten sin gjennom et livsløp og en karrierereise som pleier å slette minner hos de fleste og etterlate det opportunistiske: Drid i!

Men Spielberg fortsetter med å være den samme. Han lider for de som så ekteskap oppløses og faren gå. Her har han tenkt og følt fram et djupt gripende drama i noe som mest likner en komedie, og Steven svir. Tom Hanks er mannen som driver og forandrer seg fra ingenting til alt. Om igjen og om igjen. Han kan spille gangster med en lukkethet som det ikke finnes farmasi for. Og han kan åpne tilgjengeligheten i seg slik han gjør i «Catch me if you can» og finpensle en litt pertentlig FBI-agent uten verken fantasi eller humor; bare tilstedeværelse og hjertelag. Leonardo DiCaprio, så ut som en jernmaske i «Gangs of New York». I denne filmen forvandler han seg fra omtrent den gutten han spilte i «A boy’s life» til å bli den unge Marlon Brando. DiCaprio spiller fantasi-jønkien og fantasten med et varmt og troverdig svermeri som du kan lese i sitte-manerer, øyekast og sjenerte smil. Han er en stor skuespiller (men gjeng-regissøren Scorsese må ha blitt en ukonsentrert personbetrakter).

«Catch me if you can» forteller om den autentiske svindleren Frank Abagnale jr. som nektet å gi opp da farens (Christopher Walken) finansielle snømann-storhet møtte virkeligheten og våren. Den unge gutten trengte raske løsninger og plutselig suksess, og så perfeksjonerte han seg i det som vi andre bare er halvt utdanna til: Han svindlet. Jeg har ikke lyst til å fortelle for mange detaljer om denne handlingen heller. Det finnes scener med overraskende enkelhet og voldsom virkning: Som for eksempel den der Hanks vasker skjorter i laundromaten. Som da ensomheten melder seg på telefonen. Som da Spielberg i et slags profetert gallerhat får Frankrike til å se ut som Tyrkia i «Midnight Express». Fortellerformen er lettere enn vipevipp, og humoren vennlig og fantasi-eggende. Ingenting pinlig. Ingenting ondskapsfullt. Ingen mennesker å forakte, bare mer enn to timers tankefulle og blankøyde vandring rundt i drømmernes evige Syden-biotop. Dette er filmen som både skal imponere og gjøre deg glad. 2002.

Just my luck

TV6 20.50

just my luck

Uforståelige jenteting. Jeg går videre.

terning 2 liten I rettferdighetens misbrukte navn: Denne filmen er laget for jenter som er så unge at de ikke trenger deodorant og som tror at å miste dyden betyr at tannstrengen skal av. De er grønne som rips i juni, og de liker ting som fører til filmatisk anoreksi for alle som ble født etter 1990.

Denne anmeldelsen gjelder dem ikke. De er så unge at de ikke trenger se gode filmer. Når de blir 14 begynner alvoret.

Lindsay Lohan tilhører de siste Hollywood-åras mange sakkarine hvetebakverk, og derfor ser det egentlig litt Alene Hjemme ut når hun bruker så mye morgensminke at ansiktet likner et langvarig nachspiel. Lindsay er blitt 20 år, og det betyr at 12-åringene allerede lurer på om kragebein-fregnene hennes egentlig er leverflekker. Hun må smøres og vokses. Vel. Sånn er det. Lohan spiller en markedsføringsdame som blir forfulgt av pervers flaks. Det er ikke poenget. Poenget kommer nå: Chris Pine fra «Princess diaries 2» blir forfulgt av patologisk uflaks. Etter en del svermeriske, plaprende flaksinger havner Lindsay i sitt eget lanseringsparty der hun kysser den uheldige så muntlig at han blir den heldige og hun havner i Old Bail-me. Men han får så mye flaks at han klarer å mænædsje fram et britpop-band som heter McFly.

Så begynner u-ung-gåelighetene (hoi!)å gå hverandre på nervene. Etter at Æsjli (Lohan) har hatt ødeleggende uflaks lenge, kysser hun Djæik (Pine) en gang til, og dermed sitter både han og bandet i smørja igjen. Men så finner dama ut av ting, og så dadada. Den røper vi ikke.

Dette er en one joke-film, og alt avhenger av skuespillerne. Lohan er over omtrentlig flink. Pine ser ut som millenniets Rob Lowe og har så svære pupiller (hva spiser den mannen?) at det likner åpen hjerne. Venninnene til Æsjli piper og plaprer med stemmer som minner om skrensehvin fra veldig små biler, og afro-kubanske Faizon Love spiller vittig feit-neger med to meter midje.

«Just my luck» er en klokkestopper. Du rister på uret. Du forsøker å trekke det opp (man gjør ikke det lenger). Det går fremdeles dobbelt så seint som det pleier. 2006.

Elvira Madigan

Svensk TV1 16.20

elvira madigan

Pia Degermark og legendariske Thommy Berggren i motlys-enga. Verdens første motlys-eng. Ingen over, ingen ved siden.

terning 5 liten Obs obs for tida! I dag viser svensk TV1 en av de store glemte storheter i filmen, laget av Bo Widerberg i det nesten skinnende året 1967 da «Sgt. Pepper» kom. Historien om Elvira er egentlig en skillingsvise, og sorgeliga saker händer. En av de store utroskapsfilmene fra sekstitallet. Elvira er linedanser, og hun treffer løytnant Sparre som er gift og har to barn. De to forelsker seg så motlysfint at de må rømme sammen, og det går ikke så veldig bra. Thommy Bergren spiller Sparre, Pia Degermark ble et varlig sommerikon som Madigan. Widerberg fant henne på et avisbilde, der hun danset med den svenske kronprinsen. Ja, det var Carl «Nej, det minns jag inte» Gustaf. Det gikk dårlig med Degermark. Hun fikk spisevegring, ble hjemløs og kriminell og havnaet i fengsel. Sorgeliga saker händer. 1967.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *