Fredag 11.8.– Fredag den ellevte med anakronistisk sex-ikon

 

Striptease

Max 23.30

terning 5 liten Se opp for alle datoer med 11 i. Det hviler en forbannelse over tallet 11. Jeg vet ikke hvorfor, men det er vitenskapelig bevist. Denne fredag den ellevte skulle man egentlig ha gått forbi i støy, men det driver vi ikke med, og dessuten er den gamle Hiaasen-sviska med Demi Moore en film som det går an å hit-og-dit-forklare, så da gjør jeg det. På midten av nittitallet var Demi Moore en hel verdens guilty pleasure. Frodig og hes og rett som det var ganske avkledd. Det er ikke sånn man blir skuespiller nå. Man er frisk og kjekk og sier vågale ting som “Shit, jeg spiste visst pessaret mitt”. Moore var et gammeldags sex-ikon. Det finnes ikke lenger, og det gjør ingenting. Men du får fore konservatoren i deg, og dessuten går det altså an å forklare filmen som politisk korrekt.

Men til elendigheta.

striptease (2)

Demi Moore er en feministisk heltinne som sparker den ekle Burt Reynolds.

For få år siden (skrevet i 1996) ga jeg en eldre venn Carl Hiaasens bok «Striptease» ulest i 40 års presang akkurat det året da han treiv 13 gensere i skapet og stakk til ei annen dame. Etter å ha sett filmen skjønner jeg hvorfor han aldri takket for den boka.

«Striptease» er en utsøkt ond film som tross sin avdekningsvillige lekkerhet utelukkende går ut over menn. Det er som om den sier: Okei, gutter, dere sitter her for å glo på de kirurgiske konstruksjons-detaljene til Demi Moore, så dette er ikke mer enn dere fortjener, og ikke glem at tomme ølbokser skal legges i søplekassene på vei ut av kinoen og ikke kastes etter nonnene!

I en handling som kunne fått plass i margen til Det Sanne på Nærbø-toget holder forfatteren Hiaasen og regissør Bergman helledussen med et frodig utvalg hann-primater som lever sine ynkelige liv med mindre ære enn tannfyllinger.

Robert Patrick er den arbeider-ekle eks-mannen som fikk foreldrerett til barnet ved skjønns-sjåvinisme og jobber med å stjele rullestoler fra sykehus. Menn vil ikke en gang få samværsrett til sine egne flatlus etter at denne filmen er blitt vist i fjorten dager.

Burt Reynolds er ikke bedre som mannsbilde. Han spiller en tilsynelatende varig hormonoman kongress-gubbe som bærer en oppsiktsvekkende kremtopp av lurvete reservedelshår med bedekningsrisikabel kennel-tekke og er innsmurt i så mye erogen vaselin at han kunne blitt brukt mot bleieutslett.

Til gjengjeld er Demi Moore staselig stripperske som egentlig var sekretær i FBI og kjemper for å få dattera tilbake. Siden alle silikonvittighetene omsider bør være daue fra i år av og vår tids Madonna har fått barn ved keisersnitt, skal denne filmen omtales uten signalordet bryst. Moore lever verdig og vant opp til navnet sitt og måner menn med så spekulativ uskyld at striptease blir en virksomhet som ble oppfunnet for å drite ut mannfolk kollektivt når hodet er så ubrukt og smekken så smilende at de ikke merker hva som foregår.

En rå, vittig, sentimental og idiotisk kosefilm for alle.

PS.Tittelen på denne omtalen var i sin tid «Moore måner mennene». Måne kommer fra engelsk og betyr at man viser rumpa si til folk i forakt. 1996.

Catch a fire

NRK3 00.35

catch a fire

Tim Robbins er en hvit mann, så han spiller torturist.

terning 4 liten Sør-Afrika-filmer er også en drama-genre, og de skuer ofte tilbake i en unødvendig begeistring for eget engasjement. Man trengte ikke hovedfag i statsvitenskap for å være motstander av apartheid og de hvite sørafrikanernes bandestyre. Hele verden var det. FN boikotta alle som ikke boikotta Sør-Afrika.

Derfor kan filmen om arbeidsformannen som blir ANC-aktivist virke sørgelig overflødig, akkurat som IRA-dramaet «Vinden som ryster kornet».

De som har rett gjør alt rett, og de som hadde feil, driter seg ut hele tida.Den som likevel insisterer på at «Catch a fire» er en verdifull beskrivelse av virkeligheten, kan konsentrere seg om torturist-rollen til Tim Robbins og bruke filmen til undring over alle de som tjener idiotenes statsmakt sjøl om de må skjønne at de ikke bare forgriper seg på allmenn moral, men dessuten helt sikkert taper. Verden er overraskende full av idioter som tror at vold er en vaksine mot rettferdighet. 2006.

Harry Potter og Føniksordenen

Norsk TV2 23.40

harry potter og føniksordenen

Gary Oldman viser vei i mørket.

terning 5 liten Hovedskurken i denne stormfulle Potter-episoden er gudskjelov ikke den evindelige Voldemort, men ei forferdelig møkkakjerring fra skoleverkens verste byråkratt. Det er bra. Det er herlig.

DERMED får den lidende unge mannen Harry en fiende fra virkeligheten, og filmen repeterer klassiske nytelser fra pubertetens omfattende samling av indignasjonsporno. Imelda Staunton er terapeut-smilende ond og ekkel, og egentlig bygger hele filmen opp mot at hun skal få seg skikkelig på trynet. Hvis jeg skulle ha noen innvendinger mot «Harry Potter og føniksordenen», måtte det være at manuskriptet skusler vekk raseriet vårt. Vi får aldri se at Harry flater den inntrengte rektor-rotta seriøst. Vi får aldri se ham bli en skikkelig Rambo. Vi trenger en Rambo nå, for det er nok sutrende antihelter i verden.

TIL GJENGJELD er Potter en alvorstynget ung mann fortapt i minnene om sin egen framtid. I den forrige filmen brøt førpuberteten seg inn i trollguttens liv. I denne står han midt oppe i alle de klassiske symptomene på voksenverk: Forrevet av flyktige fornemmelser og illusjoner om ensomhet, tvilende, sårbar, sint og avvisende fordi han ikke lenger er et barn med enkle forestillinger om livet, men akselererer en kompliserende modning som nærmer seg galskapen. Hva skjer med meg? sier den unge Potter. Han er bleik og skakk av søvnløshet og depresjoner. Han føler at farsskikkelsen Humlesnurr unngår ham, han får visjoner om at den døde pappaen ikke var så storarta som han trodde. Og som om ikke det var nok: Han blir utvist av skolen uten grunn, og Galtvort overtas av idiotå fra ministeriet og hennes sørgmodige maktmester.

SAMTIDIG er Føniksordenen selvsagt en frodig tryllefilm med luksus-effekter, fullvoksne fantasi-utfoldelser og action av mild magesjau-styrke. Bildemessig er filmen en nytelse, for hver minste visuelle stemning er gjennomført og Men kampen mot Voldemort er egentlig bare grei nok. Mer spennende blir det faktisk at Potter og med-elevene trener seg til en tryllekyndig Humlesnurr-hær da den gamle rektoren får sparken. De gjør åpent opprør mot øvrigheta, og i en skjønn scene smeller de to terrorist-tvillingene opp hele undervisninga i et overdådig fyrverkeri. Det skulle vært mer sånt. Ulydighet er avhengighetsskapende, og egentlig blir Voldemort etter hvert en deprimerende fyr som vi har hørt nok om: Bli kvitt ham og kom dere videre.

FOR KANSKJE er manglende utviklings-muligheter i djevle-metaforen den største svakheten i mamma Rowlins endeløse historie. Han burde ha dødd i denne filmen. Voldemort har ikke mye mer å fare med etter at vi fikk se pizzadeig-fjeset hans. Når det dukker opp noe så velsigna enkelt og menneskelig som en drittsekk-rektor, er det som om noen åpner vinduet og slipper inn ny luft.

Harry Potter trengte ny luft. 2007.

Tooth fairy

TV3 19.30

terning 3 liten Antakelig en slags humor-tortur. Dwayne Johnson er en hockeyspiller som pleier slå ut tennene på andre spillere, og som overnaturlig straff må han tjenestegjøre som tannfé. Nei. 2010.

Here comes the boom

TV3 21.00

terning 2 liten OMG. Lett utgåtte sandaler som Kevin James og Salma Hayek spiller i en komedie med nesten ubegripelig teit handling: Fordi rektor vil legge ned musikkundervisningen finner en biologilæreren ut at elevene skal konkurrere i kampsporten MMA for å skaffe penger. 2012.

Kapring i høy hastighet

Viasat4 22.30

kapring i høy hastighet

Steven Seagal tar toget på den andre måten.

terning 4 liten Ingen skal risikere å våkne av Steven Seagal i «Under siege 2: Dark Territory», for hovedpersonen går stille rundt og hvisker hensynsfullt gjennom en hel film om bord på et støyende tog. Som alle kan se, har ikke Seagal hals, og følgelig kan han heller ikke ha vondt i den. Derfor må den litt upraktiske måten å snakke på være noe logopeden har pålagt ham som erstatning for tonefall.

«Under siege» var en vellykket actionfilm der Seagal spilte knivskarp kokk på kapret krigsskip. Å erstatte «USS Missouri» på 900 fot med vinglete vogner langs noe som kunne være innkjørselen til Nelaug stasjon, er ikke vellykket. Togturen er like kjedelig som den ville vært i virkeligheten. Det hjelper litt at Eric Bogosian spiller ondt nerdete superskurk, men det hjelper ingenting at Playboy-modellen Katherine Heigl er heltens nekete niese og klarer å være unødvendig til stede på en stillferdig Margrete Munthe-måte. Twin Peaks-skuespilleren Everett McGill er trøsten i «Kapring i høy hastighet». Han holder. 1995.

Pompeii

TV2 Zebra 21.00

pompeii

Noen av dere kjenner igjen den krøllete lille skrikefyren til høyre.

terning 2 liten Jeg er han som ville ha blitt rørt av en film der Adolf Hitler grein fordi han blei svikta av sin ungdomskjærlighet Hildegard Wagner til fordel for kommunisten Liam Neeson i flosshatt. Jeg blir rørt av alt. Men «Pompeii» passerte meg med så bukse- og blikktørr avstand at romerne kunne ha massakrert kattunger og barnehagebarn uten at jeg hadde tenkt annet enn at dette var da litt leit.

Filmen mangler en grunnleggende autentisitet. Dumheten smitter over på alt. Det blir som å se «Life of Brian 2: The death of Biggus Dickus», men uten humor. «Game of Thrones»-stjerna Kit Harington er en gneldrete og uelegant liten krølltopp med mindre karisma enn utgått Biola. Han og filmen utsondrer et felles-fravær av tilstedeværelse, og både katastrofe-romantikk og underklasse-erotikk dør langsomt i en sær, uforståelig og energifattig påståelighet. Å føy og fader. Dette var kjedelig.

Underveis plaga jeg meg med minner fra Kampen skole, der de sa at Pompeii ble ramma av et hermetiserende støvlag midt på natta, og mange ble gravd fram som lik fra senger der folka lå og sov da katastrofen rammet. Det gjør de virkelig ikke her. Fra de første utbruddenes murring til de elskende omsider kysser i ildstormen går det så mye dagtid at man kunne ha evakuert hele New York på sykler.

Ildkuler faller som Midtøsten-prosjektiler over byen i det uendelige, det kommer en diger tsunami og hiver alle skipa på land, jorda revner her og der – og det eneste som mangler er Godzilla og amerikanske jagerfly på vei til Syria. I følge regi-snekker Andersons Pompeii-versjon var det antakelig nord-koreanerne som sprengte en underjordisk atombombe ved Pompeii, for det skjer dramatisk mye mer ild enn støv. Egentlig hadde jeg ikke trodd jeg skulle etterlyse mer støv noen gang.

Filmen starter med keltisk opprør i Nordbritannia. Ei lita jente ser at familien blir massakrert av romerne. Hun tas med som slave, og 17 år etter er hun mirakuløst nok blitt en sint og rå kamp-mann, en X-mann, en sixpack-engel og garantert også fyllekjører. Dette er Milo. Etter hvert Milo fra Vesuv. Slaven kommer til Pompeii i all sin prakt, og han hestehvisker og jentehvisker med så øm innlevelse at han fanger fancyen til Emily Browning (Cassia), som er dattera til næringslivsgubben Severus som skal bygge ny Oilers-arena og folkebad i den litt herja byen.

Harington har myke øyne, men når de digre panserjævlene skal ta ham, ser han egentlig ut som en femteklassing i et russetreff. Det er noe feil ved mannen. Han er sur. Han har teit hår. Han kunne vært tredjemann i Modern Talking. Og slagsmålene virker fiksa.

Naturen er ikke skurken i denne Pompeii-filmen. Kiefer Sutherland iført brynjefront som likner marsipanlokk, er keiserens utsendte og vil bestemme over Pompeii og gifte seg med kjøpmannens datter (som altså er forelska i hviskeren allerede). Kiefer snøfler med stemmen og snakker gammeldags nazispråk, men det er ikke mulig å bli skikkelig sint på mannen for han er et labert manuspåfunn uten farlighet.

Det blir verre. Mens fjellet dundrer og skjelver og egentlig signaliserer sterkere enn flyalarm-konsert at nå kommer katastrofen, blir det møljeslagsmål mellom romerske soldater på den ene sida og Milo med Balotelli-vennen Atticus på den andre. Romerne får så mye odds-ødeleggende juling at Suarez ville gått gråtende av banen, og så detter liksom himmelen ned med alle sine historisk tvilsomme CGI-er.

Her burde jeg ha sagt at jeg ikke skal røpe mer. Men det er ingenting å røpe. Dette er den dårligst filma katastrofen jeg har sett, og så flykter de to hovedpersonene i en avsjela erotikk som ikke ville ha ført til sex om du klistra dem oppå hverandre med gaffa-teip og holdt nede mannen med foten.

Måpende stirret jeg på den fæle slutten. Den går rett og slett ikke an. 2014.

Breaking and entering

TV2 Livsstil 21.00

breaking and entering

Jude Law vil treffe Juliette Binoche.

terning 4 liten Britisk drama av Anthony Mingella. En ung tyv fra Sarajevo bryter seg inn i britiske kontorer, og Jude Law er ett av ofrene. Han finner tyven og treffer dessuten mora, som blir spilt av Juliette Binoche. Law er arkitekt og misfornøyd med livet, så han blir veldig fascinert av de nye folka. 2006.

I could never be your woman

TV2 Livsstil 23.15

i could never be your woman

Paul Rudd kan aldri bli Michelle Pfeiffers bitch.

terning 4 liten Alderdom er kanskje den mest absolutte dommen blant de relative straffeutmålingene, og den romantiske komedien «I could never be your woman» burde egentlig ha handlet om en ankeinstans. I stedet er den oppmuntrende for alle med foldeskjørt i fjeset. Michelle Pfeiffer, som var 50 år i april, har så glatt hud at hun ser ut som Michael Jackson etter en ny runde med Jif – er ansiktet kan også være kontraktsbundet overeksponert. Ihvertfall likner hun godt skiføre. Eksmannen Jon Lovitz har lua bakfram og vinner på det.

Handlingen er en merkverdighet. Det ser lenge ut til at filmen skal handle om botox-innsprøytinger, forskjønnelses-kirurgi og andre ting som man får ryggmargskreft av, men i stedet damer den seg opp til et mildt eldreopprør. Pfeiffer er produsent for en bevisst infantilistisk TV-serie, og til den kommer 29-åringen Paul Rudd og sjarmerer tomrommet mellom Jorden og planeten Jupiter så ekstatisk at han også imponerer andre enn seg selv. For å understreke aldersforskjell er Rudd så umoden at legen ville ha utskrevet SFO i stedet for valium til den uryddige fyren – men Pfeiffer blir lattermildt forelska og gråtkvalt fortvila over sin egen avfeldighet.

På ett eller annet tidspunkt fikk jeg fornemmelsen av at filmen lanserte den teorien at modne kvinner har fordommer mot sex med schäferhunder, og følgelig drømmer de om apekatter og umodne agurker. Antakelig ikke. Så kunne det være at den handler om ulempen ved at parkeringsvakter tror du deiter barnebarnet ditt. Men Pfeiffer ser jo så ung ut at hun kunne ha spilt venninna til Hannah Montana, så for å organisere dramaturgisk tilpassa motsetninger må man finne opp en sjalu sekretær og intriger som er like irriterende som når folk i det offentlige rom heller ketchup på kokt fisk.

Sekretærtøvet gjør filmen så dum at du helst ville ha byttet den ut med førti minutters støvsuging. Men egentlig er Michelle P. uimotståelig blid over hele seg, og det samme er det epox-rusa medietrollet Rudd. Derfor funker filmen med halv humor, før den sender hovedpersonen støyende ut i den mest nærliggende av alle erkjennelser: Du er ikke gammel før du oppfører deg som en gamling. I det øyeblikket du har sagt Viagra høyt, har du ikke bruk for den lenger.

Problemet med alder er ikke tallene, men de late gubbene som setter seg til og leser dødsannonser fra de er 75 år gamle mens de klager over svake knær.

Bonusmor: Tracey Ullman spiller Natur. Ullman er en fantastisk skuespiller. Hun burde være med i alle filmer. 2007.

Pay it forward

FEM 21.30

pay it forward

Sjelelig Kevin Spacey med Haley Joel Osment.

terning 5 liten Kevin Spacey spiller en imponert mann sammen med Helen Hunt i en film om en liten gutt som vil forsøke å utvide godheten i verden. Haley Joel Osment er rørende og snill, og dessuten tar han alvorlig de ideene om medmenneskelighet som var ment for festtalene. Mimi Leder regisserte. Mange syntes filmen var for sentimental. 2000.

Just my luck

TV6 22.30

just my luck

Lindsay Lohan interesserer seg også for klær.

terning 2 liten I rettferdighetens misbrukte navn: Denne filmen er laget for jenter som er så unge at de ikke trenger deodorant og som tror at å miste dyden betyr at tannstrengen skal av. De er grønne som rips i juni, og de liker ting som fører til filmatisk anoreksi for alle som ble født etter 1990.

Denne anmeldelsen gjelder dem ikke. De er så unge at de ikke trenger se gode filmer. Når de blir 14 begynner alvoret.

Lindsay Lohan tilhører de siste Hollywood-åras mange sakkarine hvetebakverk, og derfor ser det egentlig litt Alene Hjemme ut når hun bruker så mye morgensminke at ansiktet likner et langvarig nachspiel. Lindsay er blitt 20 år, og det betyr at 12-åringene allerede lurer på om kragebein-fregnene hennes egentlig er leverflekker. Hun må smøres og vokses. Vel. Sånn er det. Lohan spiller en markedsføringsdame som blir forfulgt av pervers flaks. Det er ikke poenget. Poenget kommer nå: Chris Pine fra «Princess diaries 2» blir forfulgt av patologisk uflaks. Etter en del svermeriske, plaprende flaksinger havner Lindsay i sitt eget lanseringsparty der hun kysser den uheldige så muntlig at han blir den heldige og hun havner i Old Bail-me. Men han får så mye flaks at han klarer å mænædsje fram et britpop-band som heter McFly.

Så begynner u-ung-gåelighetene (hoi!)å gå hverandre på nervene. Etter at Æsjli (Lohan) har hatt ødeleggende uflaks lenge, kysser hun Djæik (Pine) en gang til, og dermed sitter både han og bandet i smørja igjen. Men så finner dama ut av ting, og så dadada. Den røper vi ikke.

Dette er en one joke-film, og alt avhenger av skuespillerne. Lohan er over omtrentlig flink. Pine ser ut som millenniets Rob Lowe og har så svære pupiller (hva spiser den mannen?) at det likner åpen hjerne. Venninnene til Æsjli piper og plaprer med stemmer som minner om skrensehvin fra veldig små biler, og afro-kubanske Faizon Love spiller vittig feit-neger med to meter midje.

«Just my luck» er en klokkestopper. Du rister på uret. Du forsøker å trekke det opp (man gjør ikke det lenger). Det går fremdeles dobbelt så seint som det pleier. 2006.

The assault

TNT 23.00

assault, the  l'assault

Sjelden vare. Tøffe franskmenn.

terning 4 liten Den gamle Turner-kanalen tar over noe som Silver dreiv med (husker Silver? Mye snedig film). Den viser franske filmer. Denne ville jeg faktisk ha sett hvis jeg var dere, for «L’assault» er en fransk action om SWAT-soldater som får i oppdrag å storme et kapra Air France-fly og redde passasjerene. Filmen er dessverre basert på sann historie, men jeg tror den er bra. 2010.