Onsdag 9.8.– Og så delte Moses fjorden. Og dagens filmer også.

 

White House down

Viasat4 22.00

terning 6 liten Og Moses delte fjorden i to, og på den ene sida fisket fiskerne og på den andre sida boret oljerne. Og da han hadde gjort det, delte Moses flokken i to – de som ville se «Tatt av vinden» og de som ville se «Seven». I dag skal jeg gjøre noe av det samme. Halve flokken kommer til å ville se «White House down», og den andre halvdelen elsker «Gutter er gutter». Den første handler om terrorister som vil ta presidenten, den andre handler om at usympatiske menn blir koselige når de bare treffer den rette dama. Dette er to verdener. De skal aldri møtes. Den ene går på do og kaster opp hvis Aftenbladet skriver at Miljøpartiet De Grønne får representanter på Stortinget, den andre verdenen legger restene av makrell i tomat i en liten lufttett plastboks og setter den i kjøleskapet. Jeg er Moses. Sånn hadde han det.

Men til filmen.

white house down

Channing Tatum har tatt seg av presidenten, som gudskjelov spilles av Jamie Foxx.

Dette er den beste actionfilmen jeg har sett siden «Die hard», og med det mener jeg ikke at den konkurrerer med den nyeste samlingen av Nietzsches samlede skrifter, men at filmen underholder på et overlegent spenningsnivå der klisjeene kommer tettere enn kanin-orgasmer, men føles sterkere. Antakelig. Du kan kjenne at den gamle kinoen gnir granitt mot granitt av bare underholdnings-hygge.

«White House down» bekrefter det alle egentlig vet: Hvis du skal lage film som væter håndflater og gnisser stolseter, så skal du gjenta det vante, men med så mye ekstra-energi at vanskelig antennelige Venstre-folk vil forlange øyeblikkelig dybde-boring i Lofoten. Med mye bråk! «White House down» treffer den enkle og edle filmelskerens erogene soner akkurat der hvor ingen liker at de er. Action-filmenes viktigste G-punkt er galskap, og her finnes den til overmål.

Channing Tatum er den nye mannen med den møkkete t-skjorta. Han virker breid som en prosjektørfeil, men har så mye blikk inne at burger-metaforene blekner for en mann som er sånn som menn skal være på film. Følsom når dattera blir berørt, vittig uten å sløse tid på lange replikker og så tøff at han ville ha gått rett inn igjen i Pompei med verdens biggeste moddafokkers støvsuger mens Vesuv raste.

Etter ei valgnatt (det var forrige gang) lengter du etter å se en skikkelig mann. Her er klisjeen din. Ikke nevn ham hvis du søker stipend.

Tatum er ekssoldat og livvakt for speakeren i Det hvite huset, og han heter John Cale, som nesten er John McClane. De av dere som ikke husker hvem McClane var, skal straffes med at kollega Dan Tagesen og jeg forteller for nittifjerde gang om det året vi trodde vi skulle se det tyske dramaet «Die Hard» i Haugesund, og så var det altså det årets skitneste biceps, Bruce Willis, som skulle redde kona si fra terrorister.

white house down 3

Hendene på dyna, Doris!

Ingen har koner lenger. Men fraskilte døtre har de, og John Cale tar med seg sin da han skal søke om jobb i Secret Service, et jobb-intervju som skal skje i det hvite huset.

Mens far og datter er in da house hos den svarte presidenten, skjer voldelige ting, og den gamle Lincoln-stova blir invadert av noen av de minst beroligende skurkene siden idioten Harald Hårfarge innlemma Bergen i det nye Norge.

Jason Clarke (torturist i «Zero dark thirty») er en kaldøyd, kyndig og ekkel, en fascinerende fyr som kan spille så ubarmhjertig at du kan se kattunger dø under støvlene hans. Jimmi Simpson har et snedig perverst Gestapo-skin, og han hacker verdens uhackelige hemmeligheter med dissidentens profesjonelle selvfølgelighet, for han misliker Apples strenge holdning til fildelere. Pervoen tilhører Piratpartiet. Det finnes gudskjelov også en mager homeland-nazi med bart puslingbryst og patetiske tatoveringer for at ikke muslimene skal ha noen skyld, og det finnes en god del nakkefeite jobb-psykopater i den kategorien som skal bli drept tidlig i historien.

Presidenten spilles av Jamie Foxx, som er tildelt en mjuk og politisk beroligende rolle. Big Chief har aldri vært soldat en gang, og er så sympatisk at han til og med vil ha fred i Midtøsten. Men duer blir ofte populære skyteskiver, og atskillige folk er ute etter presidenten av grunner som jeg ikke skal nevne. Presidenten som gissel er en karismatisk action-figur. Og det er sannelig også Tatums 11-årige datter (spilt av Joey King), som ser rundt med seg med det statsvitenskapelige kyllingblikket til en forskremt politikk-nerde og gir historien mye effektiv magefølelse.

Dessuten det karismatiske huset. Det gir en egen stemning når folk stormer rundt og knuser kunstferdighetene i presidentens bolig, der James Woods til alt overmål er sikkerhetssjef med milliondollardress, en diagnostisk bisterhet som kan skremme sikkerhetsråd og macho-grå børstefrisyre som ser ut som om den ble laga for rensing av kruttstenkte kanonløp. En storarta mann som vil få eldre-hipsterne til å føle at de er tilbake i West Wing.

Handlingen skal jeg fortelle ingen ting om. Men Roland Emmerich treffer både med de voldsomme spesial-effektene og med de enkle emosjonelle tinga som holder engasjementet på topp. Viktigst av alt: Figurer og bifigurer står til hverandre, effektene er vidunderlig drøye, farten er flott og man blir nesten rørt og takknemlig over fraværet av pauser og dumheter. Dessuten: Skurken spiller Beethoven, heltene jubler til Rolling Stones. Overstadig.

Men kanskje det viktigste av alt: Oppskriften på vellykka action er gjentakelser. Lag en ny vri på en egentlig gammel handling og skyt koffein inn i den. Vi samles ved latte-maskinen!

Bare en liten advarsel: Roland Emmerich er regissøren som laget «Independence Day», «The day after tomorrow» og «2012». Hvis noen sier ordene politikk og Emmerich i samme setning, faller bokstavene sammen i krampelatter. Ikke gjør den tabben. 2013.

Gutter er gutter

TV3 22.30

gutter er gutter

Nicholas Hoult, Toni Collette og Hugh Grant blir gode venner.

terning 5 liten Hugh Grant på sitt bedre. «About a boy» bringer britsjarmens Keiko ut på djupt vann. Det har oppstått følelsesdjup under den vanevittige londonmannen, og du kan se at han kan noe mer enn å repetere myten om me and Hugh.

Marcus (Nicholas Hoult) er en usedvanlig annerledes gutt. Mor hans er selvmorderisk vegetarianer av hippie-opprinnelse, og den arme 12-åringen bærer for eksempel ei strikkelue for tidsreisere, samt veteranklær og bollefrisyre. For å klare virkeligheten og familiesolidariteten har guttungen fra Tambourine Land lobotomert seg til en livskvalitet basert på resignasjon. Og han sier alt han mener.

Hugh Grant spiller en så overfladisk mann (Will) at han kunne tjenestegjort som vegdekke eller brødpose. Fordi skojaren Will spesialiserer seg på korttids-sex med enslige mødre, treffer han den kontakttrengende lille filosofen som til gjengjeld treffer en and med hardt brød. Av andemordet oppstår langsomt et vennskap. Av vennskap kan det bli både forvandling og menneskeliggjøring. Smygeren Grant blir til en person, slik Adam oppsto av leira. Gjørmete, men OK. 2002.

Vi er ingen engler

TNT 23.00

vi er ingen engler

Robert De Niro og Sean Penn later som om de er prester.

terning 5 liten Robert De Niro og Sean Penn spiller to rømte fanger som utgir seg for å være liberale prester i et kloster på den kanadiske grensen. Litt rar komedie med manus av David Mamet og regi ved Neil Jordan. God er den egentlig ikke, men for en rollesammensetning! Demi Moore spiller Molly, den enslige mor. 1989. 1 time, 46 minutter.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *