Søndag 6.8. – En storarta søndag med Scorseses nifse ulv

 

The wolf of Wall Street

TV3 21.30

terning 6 liten Det er den første søndagen i den velsignede måneden august, og den skal vi feire med en av de lengste film-omtalene jeg har skrevet. For dere som leser sekserterningen, nikker fornøyd og scroller videre, betyr det ikke så mye. Men det kan komme til å bli slitsomt for noen samvittighetsfulle lesere. Men det er søndag, og i den lutheranske delen av verden føler slit til lykke og velstand. Det Norge som ser ut som et slags gudegitt luksus-Kanaan av stein og tare, er egentlig et resultat av sjukt mange utslitte rygger og umålelige mengder gjeldsangst. Foreldra mine hadde ingen bekymringsløse dager etter 1946. Siden «The wolf of Wall Street» handler mye om ufortjent rikdom og medisinert liksom-lykke, syns jeg man skal lese hele omtalen, bare som en hyllest til slitet. Det skapte et velregulert, nokså rettferdig og passe lettsindig sosialdemokrati som finnes ennå. Wall Street-ulver har vi egentlig ikke.

Men til filmen.

wolf of wall street

Nei. Ikke Gladmat i Vågen. Leonardo DiCaprio feirer rikdommen sin.

Jeg er nokså lykkelig over å kunne skrive at kapitalismens svakheter ikke er grunnen til at jeg liker Martin Scorseses brultete finans-komedie. Heller ikke at den med burlesk helvetes-svie utleverer pengers forgiftende virkning på sinnet, samt rikdommens iboende trang til tingliggjøring av kvinner. Det er filmen som imponerer. «The wolf of Wall Street» er en velskrevet, nydelig porsjonert og overraskende film der Leonardo DiCaprio gjør sitt livs Nicholson-rolle og imponerer meg så mye at jeg skal glemme «Blood diamond».

Dette er den andre biografiske filmen denne uka, og siden den handler om en hvit, rik mann, skildrer historien et moralsk forfall og et kulturfattig og ekstatisk hovmod som kunne ha skremt sodomere så kraftig at de ville ha sletta gomorrerne som Facebook-venner.

Dette er amerikanernes «Le grande bouffe», også kjent som «Etegildet». Filmen forteller om hva som skjer med ganske vanlige mennesker når de både får penger til og aksept for et skjørlevned som må ha fortonet seg som en bibelsk feltutflukt til skjærsildens evig fortapte for den presteutdannede katolikken Martin Scorsese. Det hele er basert på bokskrivinga til hovedpersonen, og han er en utkrøpen kremmer som vet hva som selger. Det er så mye kokain her at du kunne ha snølagt femmilsløypa i Sotsji, og om noen skulle gi seg til å telle over hvor mange okersminka modellkropper som vandrer nyvoksa gjennom filmen, vil de antakelig resignere med ønsker om at det heller skal komme innom en russisk kulestøterske i barnehagedress. For det er mye. Det er inflatorisk. Scorsese liker kanskje å vise fram nakne jenter. Det får være hans sak. Men i denne filmen fører opphopninga av dem til frykt og avsky, for det blir etter hvert noe ekkelt og begeistra rumpeglatt ved filmen som gjør at du helst ville ha fløsja den rett i do.

Jeg velger å tro at alt er bevisst. Det er for mye av alt her, og det er logisk. Hvis man slipper laus dumme mennesker fra moral og medlidenhet, er de i stand til å ydmyke seg sjøl og andre i ufattelige mengder. Vulgariteten i Scorseses film blir til en integrert del av folka. De finnes ikke lenger som tenkende mennesker, de er fulle, kåte, brautende og brølende på en måte som egentlig skulle tilsi at Herrens engler møtte opp sammen med FBI og bare utsletta hele driden.

I midten av det hele Leonardo DiCaprio, som er med i nesten alle scenene og viser en evne til lidenskap og galskap som jeg aldri hadde tiltenkt ham. Dette kan være arvtakeren til Jack Nicholson. Han bruker ansiktet til det nesten sprekker, som Nicholson gjorde, han er sløvt og sleipt innsmigrende, han er vulgært karismatisk som en samvittighetsløs legpredikant eller en dreven førstemai-taler. Han kan spille narkotisert vrak i «cerebral parese»-fasen, han kan være redd og dum og fullstendig som en ynkelig oppkomling. Det er som om Scorsese har tenkt: «Nå skal jeg, Herren være mitt vitne, vise hva som bor i denne guttungen!».

DiCaprio er imponerende.

Det er også filmrytmen. Scorsese tar seg tid til noen nydelige enkelt-samtaler som er presise som kortfilmer. Du kommer aldri til å glemme en alarmerende frisert Matthew McConaughey i rollen som synlig hodeskadd aksjemegler-kakse og chanter. Den blide samtalen med FBI-mannen om bord på yachten er en nytelse av smilende aggresjoner og intens understatement. Scenen der Jonah Hill (han er også ekstremt god) og DiCaprio tar et dop som de tror ikke virker. Masse-suggesjonen i et rufsete aksjemegler-firma der alle galningene, alle de alminnelige har fått en sjanse til å parodiere den amerikanske drømmen: Alle kan bli til noe i Amerika! Han med matta, han som brukte fem år på high school, blessed are the meek, for they shall inherit the earth. Og de gjør. Gjett om de gjør. Penger forvandler dem til villdyr som ingen noensinne ville finne på å frede.

La oss si det sammen: Penger er konsentrert aggresjon. Dop er egentlig også konsentrert aggresjon, for det slipper dyret fri. Sex er også aggresjon, for når penger gjør menn uimotståelige, kommer det latente kvinnehatet fram. Nå har de endelig beseiret de bitchene som fikk dem til å føle seg små.

Du kan tro at du ser en vittig film, men den er som en saudi-arabisk bannbulle («päpstliche Urkunde über die Verhängung des Kirchenbannes») mot Vestens gudløse tilbedelse av sex og dop (rock mangler). Jeg ble deprimert av den. Hvis du blir glad, trenger du ny fastlege. 2013.

I fars navn

NRK1 00.50

in the name of the father

Daniel Day-Lewis som ganske ung mann.

terning 4 liten Jim Sheridan forteller med utstrakt kunstnerisk frihet den tragikomiske historien om The Guilford Four. Etter et bombeattentat mot en pub i Guilford den 5. oktober 1974 ble engelske politimenn så desperate at de arresterte en usjarmerende liten nord-irsk tyv kalt Gerry Condon, den collie-aktige, uanselige kameraten hans, den veike faren, tanta i London, ei utspeisa 17 år gammel hippiejente, en 13 år gammel guttunge og flere til. Alle disse ble dømt og de fleste satt i fengsel i 15 år før en kvinnelig advokat med normalt gangsyn fikk ut de som ennå levde.

Det beste ved filmen er egentlig spillet til Daniel Day-Lewis. Emma Thompson har en egentlig uinteressant rolle som advokat. 1993. 2 timer, 8 minutter.

Trainspotting

NRK2 23.00

trainspotting

Gutter er gutter. Sånn er det.

terning 5 liten I all sin kaotiske anarkisme er film-legenden «Trainspotting» egentlig en slags «’An Pitter, ‘an Marton og ‘an Broremann på heroin». Den fundamenteres på en påståelig esoterisk skotskhet som minner om Ajax og beskytter historiens paradoksale selvtilfredshet mot alle krav om samfunnsmoral. Danny Boyle har laget et sleipt stykke trivial-antropologisk hekkan som er så koala-sjarmerende i all sin ubeskytta grimhet at folk ikke har fått seg til å påpeke at minst halve filmen bedriver åpenlys jønkie-romantikk. Resten av den seifer et slags budskap til kais med forrevne piratseil.

Rollen til Ewen Bremner, mannen som sprer egen avføring på kjærestefamiliens frokostbord, er helt alene et så talentfullt stykke galskap at filmen blir uimotståelig. Ingen forventer det samme av skotter, irer og australiere som av vanlige mennesker, og «Trainspotting» er en kulturell velsignelse fordi den er blitt til ved et generelt amnesti fra politisk korrekthet som gjør det friskt og fristende å puste igjen. 1995.

Safe house

NRK3 22.00

safe house

Denzel Washington har trøbbel og Ryan Reynolds skal hjelpe.

terning 4 liten Det spesielle ved denne filmen er at den handler fra Sør-Afrika. Denzel Washington spiller en rampegutt-CIA-er som alle vil ha tak i, og Ryan Reynolds skal passe på ham i et såkalt safe house, som betyr at bare Google vet hvor han er. Så kommer leiesoldatene og de to byråmennene må stikke og prøve å finne et annet hus. 2012.

Verre enn verst – Little Fockers

TVNorge 19.40

verre enn verst little fockers

Robert De Niro spiller en kattemann.

terning 3 liten Den forrige Fockers-oppfølgeren var forferdelig: Treeren skaper ikke raseri, men en slags behagelig resignasjon: Som omdu ser en åttitallsbegeistra TV-framføring av spansk flue der for eksempel Rolv Wesenlund har rutete dress og talefeil.

Ben Stiller er blitt supersykepleier, for ingen vil se filmer om menn som ikke tjener penger og går på møter. Robert DeNiro har kommet i den post-heroiske alderen da han må spille potensmobba svigerfar, Dustin Hoffman er en slags etnisk ereksjon i Spania, Barbra Streisand driver sex-TV. Det finnes et pensjonist-humrende fnisemiljø i denne komedien, og sjøl om DeNiro forsyner seg skamfullt av Viagra-etterlikningene, hever filmen seg aldri til mer enn halvslapp pilspenis.

Konfliktene er ikke av Gahr Støre-format. Jessica Alba spiller medisin-promotor som av udefinert biologiske grunner kaster seg over Ben Stiller og gjør eks-spionen DeNiro profesjonelt mistenksom. Underveis skjer det noe ting som folk vil le av på samme måten som når de hoster chips-smuler. 2010.

Bring it on: In it to win it

Viasat4 22.30

terning 3 liten De ekstremt oppdaterte vet at Bring it on-filmer handler om cheerleadere, det vil si turndamer som spreker seg i været i samband med amerikansk sport. Denne kom rett på video i 2007, og i hovedrollene Ashley Benson og Cassie Scerbo.

Hercules

TV2 Zebra 21.00

hercules

Dwayne Johnson spiller selvsagt Herkules.

terning 5 liten Denne er sånn halvgodt mottatt, men så vidt jeg kan se, må den være en av de frodigste filmene om sånne gamle grekere som kriget med bart bryst og fikk folk til å uffe seg i influensasesongen. Antakelig var en gresk kjempe for 3400 år siden en sint liten bodybuilder på 1 meter og 55 centimeter, men i denne filmen blir halvguden spilt av Dwayne Johnson. Han har fått langt hår og ser litt ut som Nicolas Cage på leppesalve, han skyter med pil og bue mot løver og folk som en litt fattig Arrow (seriefigur), og han kikker på damene. Herkules må hjelpe kongen av Thrace og dattera hans de da blir trua av krigsherre. Drage er det også med. 2014.

Lullaby

TV2 Livsstil 21.00

lullaby

Garrett Hedlund har en koselig gitar, men antakelig et hjerte av stein.

terning 4 liten Garrett Hedlund spiller en ung mann som egentlig ikke har noe med familien å gjøre før han får høre at faren har bestemt seg for å koble seg fra maskinen som holder ham i live. Da blir alt veldig følsomt. Kanskje det. Men Hedlund har altså hatt en alvorlig sjuk far i aldri så lang tid uten å besøke ham? Hva slags folk er dette? Richard Jenkins spiller faren. 2014.

National treasure: Book of secrets

Max 21.30

national treasure book of secrets

Dramatiske ting for Diane Kruger og Nicolas Cage.

terning 4 liten Oppfølgeren til den litt skeive historiekomedien «National treasure» er ikke akkurat noe som får baller til å bruse, den heller. Nicolas Cage er i ferd med å forvandle seg til fra satan til smurf, og det er ikke bra. Han spiller forsatt en slags nåtidig Indiana Jones; en historiker som smetter smilende rundt i verden på jakt etter frimurernes hemmeligheter.

Han drar til Paris for å finne et kart i Frihetsgudinnen, han finner tegn i dronningas skrivebord i Buckingham Palace og i presidentens ovale rom. Etter hvert drar han, mamma og pappa til en hemmelig hule like ved Mount Rushmore (for det har det jo aldri vært folk før), og Ed Harris følger med overalt som en lat og luren lassnisse med kynikerblikk og nevrotisk hårfeste.

Men det er i hvert fall mye harmløs familiehumring i «National treasure 2».

Justin Bartha er også denne filmens hyggeligste figur fordi han får lov til å være stilisert latterlig, mens Cage må løpe rundt som tissetrengt labrador i ørkenen samtidig som man inviteres til å føle med hans smerte. Jon Voight spiller pussig nok pappa enda en gang, sjøl om han er far til Angelina Jolie, som aldri har fungert som faiende foreldrefane. Helen Mirren er den biske eksbitsjå hans, og Diane Kruger har en vittig, budeieblid bondskhet ved seg som er altfor lett å like.

Dere vil egentlig se denne. 2007.

Elsk meg igjen

FEM 21.00

elsk meg igjen the vow

Triste dager for Channing Tatum og Rachel McAdams.

terning 3 liten Rachel McAdams og Channing Tatum er søte sammen på en slags Disneys jul-måte, men innholdet i dette romantiske dramaet føles som opprømt og usannsynlig rosa-blogging på minusdager.

Det starter med honningtjukk snøromantikk som fører til at ekteparet McAdams-Tatum blir påkjørt bakfra. Så får vi se hvordan de møttes og hvordan de var filmforelska på den måten som alltid fører til at den ene stryker med.

Men hun mister bare hukommelsen. Rachel McA. husker ikke ektemannen, og han sitter der med et ansiktsuttrykk som åpenbart veier mer enn en rikelig familieribbe, og du vet ikke om han smiler eller banner, for han uttrykker ingenting. Verre er det med dama. Hun har forvandla seg fra en følsom, intelligent kunstner til et nekete overklasse-rauhål som gjenopptar ekteskapet sitt med en barnlig pikeroms-forbauselse som det er pinlig og smertefullt å se på. Og det fortsetter hun med.

Og der ryker filmen. Filmen skal ikke handle om personlighets-spalting. Men den personen som gjenoppstår i mammas hus har verken varme eller nysgjerrighet nok til å kunne bli hun som gifta seg i starten av filmen. Dorismonsteret har ingen sympatiske trekk. Far hennes er teit som en Footloose-prest. Jessica Lange spiller mora på en måte som burde tilsi spyposer i salen. Dette er ekle mennesker som er født for å dø av en overdose selvopptatthet på førti års-dagen sin.

Synd det, for Channing Tatum er en ganske rørende fyr til ikke å kunne spille film. Og Rachel er ålreit når hun ikke begraver hodet i hendene og parodierer reality-fortvilelse. 2012.

Carriers

FEM 23.10

carriers the surrogate

Cameron Mathison skal bli lokket bort fra forskrekka Annie Wersching.

terning 4 liten TV-thriller der Anne Wersching, som spiller FBI-agent Walker i siste sesong av «24», ikke kan bli gravid, og så hyrer hun og professor-ektemannen en surrogatmor. Men hun er ikke snill. Fæle ting skjer. «The surrogate» ble laga i 2013.

En tanke om “Søndag 6.8. – En storarta søndag med Scorseses nifse ulv

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *