Månedlige arkiver: august 2017

Torsdag 31.8. – Mer oktan-erotikk og et langt farvel til friheten

 

Fast & furious 5

Viasat4 22.00

terning 5 liten Nå skal jeg forsøke å pludre bort at jeg har brukt hele denne uka til å anbefale kompromissløse bilfilmer. Av og til rammes alle familier av en uforståelig trang til å kvitte seg med alt det de er glad i – med andre ord de sjarmerende og rare tingene som er blitt liggende enten i forstyrrende synlighet eller i plasskrevende usynlighet. De tingene som ikke lenger har noen funksjon, bortsett fra at de samler støv, for øvrig en nyttig ting, siden da vet man hvor støvet befinner seg, og systematikk er viktig i en komplisert norsk heim. Dette har jeg drevet med i ei uke. Utenfor huset ligger så mange svære, svarte sekker at eiendommen ser ut som et MDG-varsel om plastdrepte hvaler. I går kjørte jeg seks-sju av dem til Forus. Restavfall. Da kom sjokket. Framover å skal sekkene med restavfall være gjennomsiktige. Det betyr at bare det som er gyldig restavfall må ligge i dem, og på Forus står det fire-fem gulkledde mennesker og higer etter noe å gjøre, og de kommer til å betrakte sekkene dine med KGB-blikk. Farvel frihet. De svarte sekken var den siste lettvinte tingen i verden. Nå er søpla di synlig for petimeterne.

Men til filmen.

fast and furious 5

Paul Walker og Vin Diesel er innbitte kabriolet-surfere, Diesel med det forbudte korset rundt halsen.

Her er gaven til Al Gore. De moskus-aktige mutantbilene til Vin Diesel og Paul Walker spruter så mye CO2 at det blir badevær på Pluto, kruttrøyken driver tett som allergiker-kvelende London-skodde og damene er så heftig sminka at det kommer til å smake parfyme av blylevra til torsken i Barentshavet. Så er det en god film? Selvfølgelig er det ikke en god film. «Fast five» er laga for de som fyrer gaselle-grillinga med gamle Bergman-filmer, og hvis noen regisserte inn en troverdig samtale i en F&F-film, ville de personlig ha spydd på bibliotektrappa. Se det i øynene: Til og med lyden av denne filmen ville blitt sensurert bort i et land med Venstre i regjeringen.

Den forrige Fastandfurious-fantasien startet med at de tauet en tankbil baklengs. Det var stort. I denne hviner piranha-racerne vepsete nedover motorveien og befrir Dominic fra fangetransporten, og det er egentlig ikke så flott. Deretter tar folka seg til Rio de Janeiro, der fattigdommen blomstrer som obeliaer oppover favelaen. Handlingen sleper seg i gang med desibel-bærende familiekrangler, for dette er en film med nærhet og slektskap. Derfor dukker også The Rock opp som amerikansk agent og skal ta alle, og sammen med ham jobber en brasiliansk Carola. Dette er en vanskelig slekt, men Vin Diesel og Dwayne Johnson har så mye som binder dem sammen. Begge har salatfiendtlige hannku-kropper som vil glede de selvvalgt overvektige. The Rock har riktignok fått et sesongkorrekt Osama-skjegg, mens Diesel nå drønner så sekssylindra med stemmen sin at det er like før han blir påmontert eksospotte. Han har imidlertid Bjørn Eidsvågs smil.

Paul Walker blir litt anonym i selskap med de store guttene, og han sitter mest og holder Jordana Brewster i hånden, mens hun smiler befruktningslurt med Meg Ryan-munnen sin. Familie er ordet denne gang. Fast and familiar. Handlingen beskriver hvordan flyktningene fra USA forsøker å stjele forbrytersedlene i verdens tjukkeste pengeskap, og jeg kan ikke reise meg herfra uten å røpe at slutten er overdådig murbrekkersk, da den fanatiske bilsekta sleper flere tonn jern gjennom Rio-gatene som om de spilte Angry Birds med faste og flyttbare installasjoner. En fin og følsom familiefilm er det også. Alle får noen der hvor sola skinner. 2011.

Om guder og mennesker

NRK1 01.20

om guder og mennesker wilson og lonsdale

Munker i snøen. Veldig veldig fromme og fine folk.

terning 2 liten I det franske dramaet «Om guder og mennesker» finner vi en annen form for patologisk selvopptatthet. Filmen handler om et fransk kloster i Algerie en gang på nittitallet da den lokale islamismen truet alle som trodde på feil hodeplagg. De religiøse terroristene snerrer etter hvert også til de franske munkene, og i to timer skildrer filmen hvordan de gamle mennene diskuterer om de skal bli der og dø eller reise hjem og overleve.

Problemstillingen er både besynderlig og pinlig, for diskusjonen åpenbarer med religiøs klarhet at et kloster egentlig er et sted der mennesket vil vise at det er større enn Gud. Gud har bedt menneskene leve og vokse og yngle, mens munkene tror Han tok feil. De vil bli som Ham. Dermed overvurderer de sin egen betydning som hellige tros-symboler og bestemmer ved en håndsopprekning som ville virket utilbørlig pompøs i Getsemane, at alle skal bli. De blir selvsagt drept. En gjeng jesuser som vil dø for å frelse menneskene. Men de frelser ingen. De bare ofrer seg helt unødvendig.

Spesielt én av scenene røper den ideologiske forvirringen. Da den Udyret-digre terrorist-banditten truer dem, siterer abbeden Koranen, der det står at alle prester er like. Det vil si: I stedet for å refse morderen for hans massedrap, smisker munken seg inn med ham ved å si: Hør nå her, vi er jo alle Guds menn. Manusforfatteren har antakelig oppfattet dette som en økumenisk genistrek, men egentlig er det en like stygg opportunisme som om en prest i annen verdenskrig skulle si til Gestapo: Hør nå her, vi tror også på en allmektig Gud, vi er alle fascister!

Det er en ganske kjedelig film, der uendelig salmesang og ekshibisjonistisk arbeidsvilje skal medvirke til inntrykket av at vi ser på helgener. 2010.

Å leve og la dø

Max 21.30

live and let die

Jane Seymour blir utsatt for bakholdsangrep med voodoo.

terning 5 liten Dette er Roger Moores første film som James Bond. Stor skurk forsøker å ødelegge verdensøkonomien med narkotika, Bond setter etter. Dette er filmen der det også er med voodoo og Jane Seymour. Paul McCartney laget sangen «Live and let die». 2 timer. 1973.

Onsdag 30.8.– Om menn og bebier og en film som var avleggs da den kom

 

Ni måneder

TV3 22.30

terning 5 liten I dag en film som egentlig handler om mannsroller. Den er fra 1995, et år da de fleste unge og halv unge fedre hadde sett barn komme til verden, de hadde bytta så mange bleier at de visste at det ikke lukter fastføde-avføring av bæsjen til bebier som blir amma, de hadde båret kolikkbarn mens stormen raste utenfor, de hadde lekt titt-tei så mange tusen ganger at det var rett før de hilste på naboen med en skøyeraktig tildekking av fjeset. Menn var i ferd med å bli perfekte. Siden 1995 er menn blitt enda bedre. Da jeg var innom et legekontor for noen år siden, la jeg merke til at alle ungene som skulle til legen, hadde pappaen med. Da jeg spurte dama i resepsjonen om det pleide være sånn, sa hun at pappaer antakelig følte at de kunne ta fri fra jobben. Det kan ha vært sant, men de gjorde det i hvert fall. Alt dette fordi “Ni måneder” var en avfeldig film da den ble laga, selvsagt etter en fransk original.

Men se den for det om.

nine months

Hugh Grant og Tom Arnold er veldig forskrekka for at de er på en fødeavdeling.

Hvordan skal jeg si dette? «Ni måneder» var ikke akkurat toppen av juletreet da den dukket opp i 1995, men OK – tida har gått, og det ligger mye kikkerglede i en film der Hugh Grant får barn med Julianne Moore. Som når pandaene formerer seg.

Den amerikanske komedien «Nine months» baserer seg på en fransk film, og det forklarer alt. Franske menn lever i rare, cro magnon-baserte mannfolk-reservater og tror at barn kommer med beaujolaisen. Derfor kan man med full rett lage film om at de frykter fruens graviditet.

Sånn er ikke amerikanere. Man har påvist at til og med amerikanske guttefostre drømmer om en gang å stå ved baseball-løkka og se sonen sin slå ball med naboens nerde eller se dottera gifte seg med Hugh Hefner.

Derfor virker Hugh Grant pervers når han får angst av konas graviditet. Ingen skikkelige menner er sånn, og Grant må følgelig være en tåpelig, jålete, pysete seinjapp som antakelig har marsipansøte små rosa sædceller med snue og hodepine. Kvinners dårlige smak er historisk gåtefull. Julianne Moore er ei ålreit dame. Hva skal hun med denne omsorgstrengende fyren?

Grant spiller barnepsykolog, men han er til og med terminologisk like langt unna barns verden som en nyutdanna drosjesjåfør. Ved hjelp av hans uforklarte hovedrolle og noen uutslettelig gjentakende Emma Thompson-grimaser demonstreres igjen det tragiske faktumet at all humor er nødt til å ha en slags rot i virkeligheten.

Robin Williams er ålreit. Tom Arnold er ålreit. Joan Cusack er ålreit. Jeff Goldblum er ålreit. 1995.

Fast & furious 4

Viasat4 22.00

fast & furious

Ubeskrivelig tungvint måte å sjekke på.

terning 5 liten De østrogenskadde grøftekant-romantikerne som stadig vekk går til angrep på menns bilbruk, vet antakelig ikke at de kødder med et psykologisk primærområde. Mesteparten av menns fysiske og mentale utvikling var ment å forberede dem på at bilen skulle bli oppfunnet og erstatte eselrittets meditasjon med karbonferdas eufori. Alle burde visst at løvetannen ble skapt så motstandsdyktig for at den i framtida skulle vokse opp av asfalten.

«Fast & furious» starter med en bilscene som gjør like godt som fire kalde cola og to paracet. Vin Diesel og hans kolleger stjeler en tankbil-trailer ved å rygge inntil den i fart på fjellovergang, fryse ned krokhektet til trekkbilen, knuse det og kjøre i motsatt retning med tyvegodsvogna. Det er så elegant filma. Det er så nydelig robinhooda at man blir like mett og matt som av vellykka alenesex.

Towboy-Vin Diesel drar deretter fra åstedet for at dama ikke skal gå i dragsuget når øvrigheta kommer. I byen er Paul Walker sprettpurk på hustakene. Det utøves rutinert og tidskorrekt brilleristings-fotografering, klippinga er intuitivt utført av Snåsagubben i stummende mørke. Dette er større enn «Ni liv». Vi liker Diesel og hans kriminologisk riktige tatoveringer, vi liker Walker og hans ulastelige sjetteklasse-fjes.

Diesel ligger under bilen sin i en slags lapdance da han får meldingen om at øgle utskudd har drept dama. Dermed starter hevnen. Diesel er stadig vekk styggere enn en dørvakt, men han har action-kred til langt ut i den paleontologiske tannstillingen. Det viser seg at politimannen Walker er ute etter samme folka, og for å inntrenge seg i miljøet, skal både Vin og Paul kjøre GPS-styrt gateløp med biler som gjør begrepet karosseri-boning til en fjerde trosretning.

«Fast & furious» er en film som ber om enda større TV-skjermer og naboskapsfiendtlig surroundlyd-anlegg. Det får så være. 2009.

Tirsdag 29.8.– Relevant bilbegeistring i en ellers plagsom tid

 

The fast and the furious

Viasat4 22.00

terning 5 liten Viasat4 redder oss i dag igjen. Med forutsigbar egenbegeistring merker jeg meg at jeg allerede i 2001 skjønte at privatbilen var et bevaringsverdig fenomen, og antakelig kunne jeg føle at de neste 15 åra skulle bety at mennesker uten vitenskapelig integritet skulle late som om privatbilismen i det fjellrike, kystlange og trekkfulle landet Norge er et globalt forurensningsproblem. Bilen er for halve befolkningen det viktigste mentalhygieniske redskapet som finnes i tillegg til at den andre halvparten blir satt i stand til å utøve de konkurranse-styrte markedsmekanismene som Høyre og Arbeiderpartiet er enige om skal styre landet. Det er snart valg, og bare de to store partiene kan redde Norge fra å bli et vimsete, sosiolektisk kaffeslaberas for ekshibisjonisjepolitikere fra bisarre parallell-samfunn. De fire åra som gikk var fæle. Vær så snille, Ap og Høyre. Samarbeid, og overlat de andre til kommentarfeltene. Og vi andre: Nyt filmen.

Til den.

fast and the furious, the

Nei. Ikke prøv dette hjemme.

Denne filmen står på grunnfjellet i amerikansk underholdning. Der hvor harryene hopper, der hvor «West Side Story» oppsto, som en bakgate-skildring av eksplosjonsfaren ved kjemivanskene i den store smeltedigelen.

«The fast and the furious» tar opp arven fra alt. Den er en fremkomstmiddel-film med innlagt mannsbegeistring. Dette er menn med diesel der andre dufter. Paul Walker spiller en lyshåra og krøllete kubikk-kåting. Walker rir inn i byranchens romslige landskap av Døde Pass-kløfter og gjør seg til uvenns med den store biltemmeren. Denne mytiske skikkelsen spilles av Vin Diesel med et alvor som vanligvis brukes av Martin Sheen når han skal være president i en internasjonal krise.

Alle biler er nybonte. Alle blanke deler skinner som ekstrautstyr til Perleporten. Alle metaller likner animasjonsoverdrivelser.

Skjønnheten ved overdrivelser er virkelig tatt helt ut i «The fast and the furious». Vulgariteten i denne filmen er overveldende, men ikke smakløs. Den tilhører en hederlig, alternativ smak som man skal være intelligent for å kunne gjennomføre. Dette er de andres film, og den har bilscener som vil få eksosen til å putre i den mest flegmatiske Trygg Trafikk-evnukk.

«The fast and the furious» er ikke for de 12.000 Maijazz-intellektuelle, men for den vakre, puristiske ekstrabefolkningen som ikke syns BMW er bil nok. Eurosport viser noe som heter Sidevogn-VM og noen ser på det. 2001.

Det är bara förnamnet

Svensk TV1 23.25

det er bare fornavnet

Franskmenn med sangvinske forhold til fornavn sitter sånn i sofa sammen.

terning 3 liten Egentlig hadde jeg tenkt å utvide denne spaltens bodymass ved å regne opp de F&F-filmene som finnes på Netflix. Det var ingen. Derfor går jeg til svensk TV, som har funnet fram en fransk komedie som jeg ikke har sett. Jeg skal ikke si noe generelt om franske komedier. De har faktisk sine gode stunder. Dette er antakelig ikke en av dem. En middelaldrende fyr skal bli far for første gang, og han informerer vennekretsen om hva sønnen skal hete. Det fører til voldsom oppstandelse. Jeg går ut fra at gutten skal hete Adolf eller noe. I hvertfall fører det til vode ting som har med venneflokkens fortid å gjøre. Filmen er regissert og skrevet av to franskmenn som også skrev skuespillet som de er bygd på. 2012.

Mandag 28.8. – Søt gangster-morder på sommerens siste mandag

 

Public enemies

NRK3 21.35

terning 5 liten En mager dag, men lite er bedre enn ingenting. Dette er sommerens siste mandag, og det betyr egentlig ingenting, men noe skal man la seg begeistre av. Høsten er egentlig den beste årstiden. Den likner litt på våren med sine kjølige soldager, men våren er mer masete. Da skal folk forberede åtte ukers manglende sommer-begeistring, og det er litt som å bruke de siste krefter på å lage mat til eget gravøl. Sommeren blir det egentlig aldri noe av. Men høsten er uten krav om prangende trivsel, den inviterer til lagring av hageredskaper og intellektuelle ytelser fra et realistisk og kjølig sinn. Folk som klarer å bli sentimentale om høsten, får feil medisiner. Mandagen skal feires med en søt gangsterfilm.

Her er den.

public enemies

Marion Cotillard danser med Johnny Depp, som altså spiller Dillinger.

Michael Mann er en sær romantiker. Han laget filmversjon av flørtis-serien «Miami Vice» som en godtemplisk hyllest til den trofaste mannen, en art som også finnes i enkelte museer i utlandet. «Public enemy» er også en romantisk film om en gangster som bruker karriere-sklia til å finne en kvinne som han virkelig bryr seg om. Det skjer ikke ved at de utveksler chat-mailer i fire måneder og deretter besøker hverandres bokhylle. Dillinger ser Billie Frechette på nattklubb og sier: «Vil du bli dama mi?» Deretter danser de til en heftig klinesang. Og så er det gjort. En mann som får horn av silkesynging med tights-tekster vil være en pryd for et hvert hjem.

Michael Manns kitsch-glade gangsterdrama har fortrinn som bør overbevise de fleste. De som satt og så på Obamas Oslo-inntog og var skuffet over inaktive maskinpistoler, kan kjøpe «Public enemies» og bli tilfredsstilt for flere måneder. Filmen inneholder deilige, gammeldagse bankran med frakkekledde, distingverte, flatnesa menn som går saklig inn i banklokalet, skyter murpuss i taket og får med seg et par hundre tusen dollar som de og slektningene på Sicilia kan leve av fram til EU. Det skytes mye i denne filmen, og munningsflammene er som utblåsning på boreplattform.

Johnny Depp underspiller gangsteren med en slags beckettsk tristhets-minimalisme. Man aner at den arme figuren egentlig melankolerer motvillig over sitt eksistensialistiske levesett (live no, die later). Han er en fascinerende representant for mennesker som har bestemt seg for at de ikke ville hemmes av frykten for døden, en gruppe som også røykere og syklister tilhører.

Christian Bale har gudskjelov en ålreit rolle, for folk blir så sinte når man ikke liker Bale. Han spiller FBI-mannen Purvis som etterforsker og forfølger den stakkars bankraneren, ledet av den nye FBI-sjefen Hoovers stormannsgalskap. Vi syns synd på Bale. Han må ta den upopulære jobben.

Michael Mann har igjen laget en film med vidvinkel-fotografering og menn som er så enkle at ansiktene deres nesten bare filmes i motlys-skygge. Kameraet elsker gammeldagsheten, og en hotell-korridor ser ut som om den er henta rett fra «Barton Fink». For at ingen skal være i tvil, blir agent Barton skutt der. Ellers: Bankran med Chicago-blues, byromantikk og sentimentale sørstatsskygger som likner skinndøde lidenskaper.

Det var leit at Dillinger døde. 2009.

Talladega nights

Viasat4 00.05

talladega nights

Sacha Baron Cohen og Will Ferrell i en ganske vittig og kynisk film.

terning 4 liten Will Ferrell møter Borat forkledd som homofil fransk racerbilkjører som egentlig oppdretter homofile hester. Selvfølgelig vil du se det. Den amerikanske sjåførkomedien «Talladega nights» er ikke fantastisk, men den er befriende fordomsfull og består av onde, små detaljer.

Det finnes velsigna mange sportsfilm-parodier, for idrettsfolk er ofte enkle mennesker og nærliggende ofre for ironi. I denne filmen handler det om to glad-dumme racerbilkjørere. Ferrell spiller stjerna, John C. Reilly er den blekte beundreren i hans skygge. Da den franske Perrier-kjøreren Jean Girard (Sacha Baron Cohen) dukker opp, betyr det katastrofe for den amerikanske helten. Han må trenes opp på nytt, og med Puma i bilen utfordrer han til slutt frykten.

Handlingen er hentet fra de tusen karrierefilmers klisjéloft, og folka tilhører de lommevarme harry-komedienes utvalg av mennesker med alternative idealer. Kona til Ricky Bobby blir for eksempel både glad og oppriktig rørt da kameraten til mannen hennes midt i bordbønnen kommer med en spontan hyllest til vertinnens bryster. Ungene roper begeistra «To julaftener!» når foreldrene skal skilles.

Will Ferrell burde få en eller annen FN-pris for å ha framstilt mennesker som er så dumme at det er stygt å gi dem oppmerksomhet. Han spiller racerbilkjører og klarer å imitere tomt blikk der ikke engang legionellabakterier ville overleve. Ferrell og Reilly utleverer kameratskap mellom menn med så presis ondskap at det vil kunne redde ekteskap. Det er umulig å overbevise den lamslåtte kameraten om at de ikke kan være venner lenger etter at Reilly stjal kona hans. 2006.

Bridget Jones’ dagbok

TV6 21.30

bridget jones dagbok

Renée Zellweger litt utkledd som idealkvinne.

terning 5 liten Bridget Jones er kvinnenes Harry Potter. Den svaksynte lille privatskolebriten Potter representerer det gutter tror på: En dag skal det dukke opp en mysteriøs skjebne og fortelle meg at jeg er en legendarisk superhelt og at livet mitt selvsagt blir mer spennende enn akkurat dette. Bridget Jones representerer jentenes håp: En dag skal det dukke opp en mann som sier «Jeg liker deg slik du er». Menn fornekter virkeligheten. Kvinner lever i den og ammer den og gir den verdighet.

Den engelske forfatterinnen Helen Fielding utførte en mini-rowling da hun gjorde dagboka til den overvektige og enslige storrøykeren Bridget til folkelesning på flere kontinenter.

Hvis ryktene om de andre stemmer, er arkivaren Bridget akkurat slik til og med gifte kvinner føler seg. Dager går. De gjør feil ting og ting feil. Verden får dem ikke til å oppfatte seg som attraktive, bortsett fra hvis en full julebordkollega drukner sin kritiske sans i midlertidige testosteronflasker og flørter utenfor dametoalettdøra («den som hadde vært dorull nå, hæhæ»).

Jeg er sikker på at Jennifer Aniston har det helt likt Bridget når hun våkner til gulrotfrokost med Brad Pitt og tenker «antakelig går han til den egentlige kjæresten sin akkurat i dag, og så må jeg bli enda tynnere». Jeg er sikker på at Madame Curie sjekka valkene over strømpebukse-kanten før hun dro til laboratoriet. Mangfoldige hundreår med fascistisk patriarki virker. Det gjør det.

Alt dette kjønnsrollemaset bare for at «Bridget Jones’ dagbok» faktisk forteller en mye vesentligere historie enn folk tror, og derfor er humoren nesten intravenøs og siver rett inn i fellesbevisstheten om hvordan verden er. De som laget filmen har klart å utlevere en kvinne uten å gjøre henne patetisk. De har klart å holde den vanskelige grensen mellom det åpenhjertige og det vulgære i ei tid da vulgaritet ikke bare blir forlangt, men er børsnotert.

Reneé Zellweger har gjæra en del foran rollen. Hvis hun hadde vært en modig og idealistisk skuespiller, ville Zellweger aldri ha slanka av seg de ti ekstra-kiloene, men spilt alle sine fremtidige roller med et klassisk kvinneutseende. Hun ser nemlig sympatisk og sårbar ut, og klærne kunne tilhørt en særegen britisk form for seksuelt desperat varehusgrønsj. Zellweger skaper ansiktsuttrykk som de fleste kvinner ikke kjenner til, men de burde gå på kveldskurs for å lære seg dem, siden ansiktsuttrykk er det eneste som skiller de attraktive fra de likegyldige.

I sin resignerte jakt på ømhet og trofasthet og vennskap finner Bridget Jones blant annet Colin Firth, en mann som har utvikla ubevegelig surhet så dypt at han kunne vært en 80 timers gruvearbeiderserie i sort hvitt. Personen heter dessuten Mark Darcy, og er ikke det et Jane Austen-navn, så vet ikke jeg.

Hugh Grant er blitt tynnere, og i noen kameravinkler likner han på Storbritannias forlengste statsminister Harold Macmillan. (Macmillan? Ja, han ser ut som en ulufta hund. Ulufta hund? Ja, en hund er en katt med lang snute og dårlig kroppslukt.)

Magerheten får Grant til omsider å virke voksen, og i «Bridget Jones dagbok» spiller han faktisk ujålete og kontrollert komedie for første gang på veldig lenge.

Sammen med en glansbildeserie av kyndige engelske birollespesialister gjør de Bridget Jones-filmen til en opplevelse man kan unne seg flere ganger. 2001.

Søndag 27.8. – En blid søndag med filmen som fikk pre-hipstere til å smile og humre

 

Mamma Mia!

TV3 21.00

terning 6 liten  Det var den største kulturbegivenheten i Stavanger i 2008. Menn med skjegg, menn som hadde lest Bukowski, menn som kunne rekkefølgen på sangene i Bob Dylans bootleg-utgivelser, menn som hadde avstått fra motorsykkel på 40-års dagen, menn med Kindle-brett og digitale Prøysen-sanger, menn som laget sin egen balsamico og gikk og ventet på at hipster-ølet skulle bli oppfunnet – de mennene gikk med koner og kjærester til kinoen og lot seg oppkvikke og humremuntre av en amerikansk Abba-film, en film der Pierce Brosnan ikke bare var med, men sang. En film med skamløse Hellas-klisjeer uten antydning til kritikk mot EU, en film der Meryl Streep ikke grein seg til Oscar-nominasjon, men smilte bort tusenvis av hypokondriske fans over hele verden. Og nå er den her på en velsigna søndag.

Til filmen.

mamma mia

Meryl og de andre i en sangscene som bare utkonkurreres av den der Cate Blanchett mimer Bonnie Tyler i «Bandits».

Melding fra Harry Heaven: Still i kø, gamlinger i alle aldre! Still i kø, homser av alle kjente legninger. Still i kø, grinebitere og hverdags-gneldrere og buksedress-slitere og slips-knyttere. Det er fest på kino.

I de fleste filmer finnes det en scene da filmen overvinner deg eller ett øyeblikk da du mister den. «Mamma mia» hadde meg etter Meryl Streeps soveromsversjon av «Dancin’ queen», og etter det hadde jeg det uventa, festlig på samme måte som hvis du dumper innom en litt trashy nabofest som du ville ha hata dersom du lå i senga og hørte bråket.

«Mama mia» er en påminnelse om at til og med «Sex and the city» kunne blitt en bra film hvis den ble laget med skuespillere i stedet for magasinfjes. Abba-musikalen består egentlig bare av surrealistisk fantasifest, en bevegelig, vellydende humør-geysir som aldri detter nedpå steinhellene og bare i noen ørsmå, late sekvenser forfaller til kontakt med noen ting som helst. «Star Trek» er kjøkkenbenk-realisme i forhold til denne filmen, som tar av på skuespiller-overskudd og svever på en slags rosa fellesrus som utmerket godt kan markere Stavangers overgang til den nye kulturfylla.

Historien kunne vært skrevet av Shakespeare, for han dreiv med overfladisk party-fornikasjon der ingen egentlig visste hvem noen var. Sophie har invitert de tre av mammas eks-elskere som kan være far hennes til bryllup i sjarm-hotell på ei gresk øy der til og med bølgene er banale. Når filmen starter, vil alle de med vandrepokal i kunstnerisk korrekthet tenke hg-ord fordi alt ser ut som klisjeer. Så kommer Julia Walters og Christine Baranski inn i filmen som spraglete og lydsterkt middelaldrende bryllupsgjester, og hg-tenkninga gjentar seg. Den lille jenta er så blid at du får ecstasy-mistanker, mannen hennes ser ut som en ilder fra Narnia, og grekere wanker hjelpsomt rundt som Snøhvit-dyr.

mamma mia amanda

Guttungen holder på Amanda Seyfrieds lår, og han synger! Det er hengivenhet til Sverige!

Så festner formen. Umenneskelig gode Meryl Streep spiller hotellvertinne og eks-hippie med et fandenivoldsk overskudd som andre folk får fra dieseltilsatt Battery. Hun og de to andre damene setter spruten til, og så skjer det helt uventa at tre middelaldrende skuespillerinner sprenger klisjeen og blir til rein, uforfalska energi. Der tar filmen av, og etterpå kommer lykken.

Ærlig talt. Abbas musikk var alltid ei dobbelt lp-side med føkking vorspiel, og musikken er laga for å euforisere også flegmatikerne. Det klarte den, og film-musikalen er perfekt party-utstyr. Ingen appelsin under haka. Ingen nakne manne-ankler bak håndkleet. Bare temposterk, velregissert og myldrende moro med kanskje den mest livsbejaende pop-musikken som er laget etter Mozart. Satt sammen av en britisk teater-regissør som er spesialist på opera. For et håndlag Phyllida Lloyd har.

Alle synger. Streep synger. Hun trengte ett opptak for hele «The winner takes it all»-lyden. Pierce Brosnan synger. Det er bare så vidt at ikke den glitrende delfin-mosaikken synger, og det er helt fint. 2008.

The samaritan

NRK3 21.30

samaritan, the

Og her tror jeg sannelig at også Samuel L. Jackson synger Abba.

terning 4 liten Samuel L. Jackson spiller en svindler som kommer ut av fengsel og har truffet dame, en begivenhet som gjør at han planlegger et streit og anstendig liv. Men så heter det seg som regel i amerikanske filmer at fortiden innhenter sånne som Jackson. Og det gjør den. Sønnen til en tidligere partner dukker opp med mesterplan. 2012.

Appaloosa

NRK3 23.45

appaloosa

Ed Harris har glemt teksten på «Fernando».

terning 4 liten Skuespilleren Ed Harris har regissert en western med seg sjøl og Viggo Mortensen i hovedrollene. Her er mye fint folk: René Zellweger, Jeremy Irons, Timothy Spall og Tom Bower. To venner tar på seg å beskytte en by mot en slem rancher, men det blir vanskelig da den unge enke kommer tilreisende. 2008.

Pretty woman

TVNorge 21.30

pretty woman

Richard Gere og Julia Roberts rett før vellykka kjøpesex.

terning 4 liten En av de søteste og snilleste kombinasjonene av Askepott og «Cabirias netter» og en av de største publikumssuksessene i 1990. Julia Roberts spiller en sjelelig upletta luksusprostituert som treffer den rike mannen Richard Gere og innleder et littegrann vanskelig kjærlighetsforhold. Laura San Giacomo spiller frisk venninne og Hector Elizondo sjarmerte alle som hotell-concierge. 1 time, 55 minutter.

Talladega nights

Viasat4 22.00

talladega nights

Sacha Baron Cohen og Will Ferrell kjører racerbiler. Ja særlig. Og Woody Allen fører hundespann til Sydpolen.

terning 4 liten Will Ferrell møter Borat forkledd som homofil fransk racerbilkjører som egentlig oppdretter homofile hester. Selvfølgelig vil du se det. Den amerikanske sjåførkomedien «Talladega nights» er ikke fantastisk, men den er befriende fordomsfull og består av onde, små detaljer.

Det finnes velsigna mange sportsfilm-parodier, for idrettsfolk er ofte enkle mennesker og nærliggende ofre for ironi. I denne filmen handler det om to glad-dumme racerbilkjørere. Ferrell spiller stjerna, John C. Reilly er den blekte beundreren i hans skygge. Da den franske Perrier-kjøreren Jean Girard (Sacha Baron Cohen) dukker opp, betyr det katastrofe for den amerikanske helten. Han må trenes opp på nytt, og med Puma i bilen utfordrer han til slutt frykten.

Handlingen er hentet fra de tusen karrierefilmers klisjéloft, og folka tilhører de lommevarme harry-komedienes utvalg av mennesker med alternative idealer. Kona til Ricky Bobby blir for eksempel både glad og oppriktig rørt da kameraten til mannen hennes midt i bordbønnen kommer med en spontan hyllest til vertinnens bryster. Ungene roper begeistra «To julaftener!» når foreldrene skal skilles.

Will Ferrell burde få en eller annen FN-pris for å ha framstilt mennesker som er så dumme at det er stygt å gi dem oppmerksomhet. Han spiller racerbilkjører og klarer å imitere tomt blikk der ikke engang legionellabakterier ville overleve. Ferrell og Reilly utleverer kameratskap mellom menn med så presis ondskap at det vil kunne redde ekteskap. Det er umulig å overbevise den lamslåtte kameraten om at de ikke kan være venner lenger etter at Reilly stjal kona hans. 2006.

I am legend

TV2 Zebra 21.00

i am legend

Forskrekket Will Ferrell nesten alene i verden.

terning 5 liten Ganske lenge er «I am legend» den beste dommedags-sci-fi-en siden «Children of men». Så slimer den seg bråkvikt ned.

Will Smith er en finurlig skuespiller. Når han først får sjansen til å gjøre noe skikkelig, fyller han rolle med en fortausgrodd, intuitiv maskulinitet som antakelig ble designa for filmlerretet da lille Smith ennå var et befrukta egg. Ingen får seg til å si at Will Smith er dyktig – men han gjør det bra nesten hver gang. Han har det i blodet.

I «I am legend» spiller han den gamle Dylan-visa om å være aleine i verden etter tredje verdenskrig. Han skrenser inn i filmen i en rød sportsbil som kan kjøre i 200 kilometer i timen nedover de forurensningsfrie Manhattan-gatene uten å skade andre enn hjort og rådyr. Doktor Neville og hans litt bekymra schäferhund er tilsynelatende de eneste menneskene (schäfere er mennesker) igjen i denne delen av verden, så de har generatorstrøm i huset sitt og ser TV-nyheter fra opptak. En slags Lars Monsen. The Prince of Fresh Air.

Men de er ikke aleine. Det viruset som (antar vi) tok livet av mesteparten av verdens befolkning, gjorde sofistikerte nyorkere til blodsugende monstere som ikke tåler lys, altså en liten forandring. De lever wattfritt i mørke bygninger, og kommer bare fram om natta for å brøle dyrisk til alt de treffer. Monsterne er en skuffelse.

Det er nemlig sånn at skildringen av Will Smiths tilværelse som single svart mann i New York er ganske fascinerende og uventa stemningsskapende. Du kommer inn i en melankolsk, stillferdig og fascinert drama-rille, og det føles ganske spesielt. Det finnes nesten ikke voksendramaer der folk ikke skriker til hverandre, og stillheten i dette er en åpenbaring av hva film kunne ha vært om det ikke hadde vært for filmskaperne.

Dr. Neville tukler med eksperimentene sine, for det var hans jobb å lage en vaksine mot viruset, siden han sjøl er immun. Filmen skaper en paranoisk, rar form for tilstands-spenning, en forventning om at noe virkelig rart eller rørende eller annerledes skal skje. Dette er ikke en sånn historie der du skulle ønske at alle vampyrene plutselig kom løpende oppover gata sånn at vi må skyte dem og tenne på ting.

Og da det dukker opp ei dame og en liten gutt, får du det for deg at de skal føre til noe spesielt. Det gjør de ikke. Filmen detter rett i dass, og det er du ikke forberedt på. Begeistringen for «I am legend» viser seg å være et resultat av overvurdering. Likevel er filmen faktisk bra nok. 2007.

The switch

TV2 Livsstil 21.00

switch, the

Jennifer Aniston med sin søte og nevrotiske sønn.

terning 5 liten Forrige uke sto DVD-tittelen «Ja. Massemord kan vi!» på nettførste i cirka en halvtime før den gode smak overtok, så denne uka skal jeg ligge med mjuk mule opp og gjøre alt godt igjen. Det skal handle om Jennifer Aniston, som gradvis og uten Oscar-fremmende handikapp eller freudianske sidesprang er i ferd med å bli en av de triveligste unge kvinnene i amerikansk behags-industri. Hun var ei feira Friends-flis i mange år, men da ektemannen Pitt konverterte til Angelina Jolies strevsomme univers, ble hun liksom den sure eksen til Brad.

Det var dobbelt urettferdig, for Pitt burde holdt seg til Aniston. Han er en enkel gutt i stram dongeri, og det var aldri meningen at han skulle bære blitz-adopterte barn i flyplasskøer over hele verden. Han skulle sitte fint ned og ta en enkel nasjonalpils med Matt Damon og George Clooney, og så skulle Jenny A. komme forbi med kult skjørt og forelska auer. Jennifer har nesten alltid forelska blikk. Det blikket er det varmeste jeg vet om på film.

«The Switch» paraderer hva Jennifer er god til. Hun er bestevenninne med en hypokondrisk mann i strikkevest den dagen hun oppdager at hun vil ha barn, men ikke mann. Jason Bateman, med mobilbilde av sin utvekst på scrotum, blir forkasta som sædgiver fordi han er for bekymra, og han tilbringer deretter-tid med å låse dama inne sånn at hun ikke henter sæd hos en kung fu-regissør.

Da den eggløsna dama holder befruktningsparty for å insemineres med Patrick Wilsons veggklatrings-gener, drikker den stakkars bekymringsvennen seg full og foretar en typisk fyllik-forbrytelse: Han erstatter Wilsons ovariske invasjonsstyrke med sine egen. Det betyr at Jenny etter hvert blir mor til en merkelig, nevrotisk og dyster sjuåring som virkelig trenger en far av den sorten som bekymrer seg for datoen for solsystemets sammenbrudd og sier at nevrotisk er en intens form for selvransakelse.

Jennifer Aniston er flyktig og fin i rollen. Bateman er fantastisk i retning merkelig sannsynlig. Dette er mest de to milde mennenes film. Det finnes hypokondere, og det finnes hypokondere. Noen av dem er borte fra jobb hvis smøret er hardt en torsdagsmorgen, andre bruker svakheten sin til ydmykhet og generøs underholdning. «The switch» tilhører de gavmilde filmene. Det er kult å være svak. 2010.

Captain America – The first avenger

Max 21.30

captain america the first avenger

Captain America var også en som gjorde USA great again.

terning 4 liten Det er påtakelig, det er litt pinlig og det er litt trist: Verdens førende filmland marsjerer og marsjerer, som om rock ‘n roll aldri ble oppfunnet. Til og med i harmløse animasjonsfilmer om paradoksale pandaer finnes det militær begeistring. Bin Laden ødela Amerika.

Nå er det sånn at tegneseriefiguren Captain America kommer fra den andre verdenskrigen, så det ville antakelig vært rart om man utelot den. Chris Evans spiller en pinglete hovedperson som egentlig ikke får lov til å krige før den eksentriske professor Tucci har omskapt ham til hulk med bryster i D-kopp. Ute i felten treffer han Tommy Lee Jones med et fjes som likner kokt potetskulptur og skinnjakke fra kåt bøffel. Først blir Captain America brukt som PR-tulling sammen med damer som likner McDonalds-emballasje. Men han får endelig lov til å bli med i verdenskrigen, for Hugo Weaving har funnet Odins skatt i en svært ekumenisk Tønsberg-kirke. Han produserer elitesoldater som antakelig dro til Norge igjen seinere og ble zombier i «Død snø». Noen må ta dem.

CA treffer også den britiske agenten Hayley Atwell, som har tydelige universitets-konsonanter og kan fylle en rød kjole som dinosaurblod i myggmage. Det er mye moro her. Vestfold-monsteret får etter hvert Voldemorts nese, man kjører anakronistiske lyntog gjennom Alpene og dessuten podrace i skogen. Men «Captain America» framstår som en litt humorfri vervefilm, og det var aldri meningen at republikanere skulle føle seg vel på kino. 2011.

Men in black 2

Max 23.55

men in black 2

Lara Flynn Boyle reklamerer for Victoria’s Secret-undertøy.

terning 5 liten «Men in black» var en oppfriskende dryssefilm, som uten å ville det på en måte ble innvandrer-angstens komedie.

Også i toeren kommer det reisende udokumenterte skapninger fra alle verdensrommets fargerike fellesskap, og man føler seg som den gang man var liten og traff et menneske med haugesundsdialekt i mormors hus.

Oppfølgeren parodierer også sci-fi-filmer fra 1950-tallet, da alle gikk rundt og lette etter grunner til ikke å smile, og mange urolige mennesker ventet på at hjernen skulle bli oppfunnet.

Fra en ond stjerne kommer Selena, som likner hundre meitemarker i en boks, men hun kopierer en Victoria’s Secret-annonse og får kroppen til Lara Flynn Boyle. Da hun vil ha Lyset, oppstår klassiske problemer hos mennene i svart, og de må reengasjere Tommy Lee Jones, som egentlig driver et postkontor på størrelse med Brustadbua på Tjensvoll og ikke vet hvor han har fått de bekymra blodhundfoldene under øynene fra.

Filmen har med en retro-tøff hund, en oppbevaringsboks full av religiøse naivister og veldig mange kosmotiske & kule småting. Det fine med den er at gummi-gutta er laget med en slags eksistensiell ironi, som om filmen karikerer verdens mangfold med en oppgitthet som antakelig Noa følte da han sto og så på alt som kravla opp landgangen. Will Smith tilhører mangfoldet. La oss være glad for hans smittende enkelhet. Han gjør oss alle til enklere mennesker. 2002.

Fredsmekleren

FEM 23.45

fredsmekleren

Nicole Kidman og George Clooney den gang begge kunne løpe.

terning 5 liten George Clooney er et slags netthinnedrops som kvinner får hull i alle kjente overflater av, men nok om det. Nicole Kidman er også med. Begge to ser så alvorlige ut at man skulle tro de avgjorde verdens skjebne. Det gjør de. «The peacemaker» er en av disse filmene der russiske terrorister truer verden ved å utbre sin fryktelige aksent, og fordi verden allerede har hørt spanjolene og israelerne snakke engelsk i MTV Europe, gir den etter for alle krav. Kidman er spesialist på atombomber («dette var ikke en ulykke, sir»), og Clooney er forsvarets Anja Andersen, en reiseregning-anarkist som sammen med Kidman agerer presenning over sprengningsfaren. Fordi begge er så sinnssykt kule, funker filmen hele tida, mens for eksempel Dostojevskij og den gjengen lager underjordiske piruetter og lovpriser døden. 1997. 2 timer.

Lørdag 26.8.– En stilig filmlørdag seks år etter at selverkjennelsen kom til huset

 

Wyatt Earp

TV2 Zebra 22.55

 Ja, dette er en kul lørdag, med Kevin Costner som cowboy i en film som nesten ikke er blitt vist i de drøyt fire åra jeg har skrevet Film på TV på nettet, som en slags egosentrisitets-orgie for glemte filmkritikere. Dette er en kul lørdag, for det er seks år siden en bitteliten katt fra Sandnes inntok husholdningen. Katten var et sendebud fra en lattermild gud som ville at vi skulle se oss sjøl slik vi er. Allerede før det arme dyret hadde rukket å bli påvirket av det overvurderte miljøet som i sin tid førte til at stygt kledde sosialdemokrater mente at kriminalitet ville forsvinne dersom samfunnet bare tilbød nok bordtennisbord og svenske barnebøker, var katten helt lik oss. Den var redd for alt. Den reagerte nervøst og nevrotisk på alt, og den kunne ikke være ute etter klokka ni om kvelden. I årene som gikk formet den en families selvbilde. Takk, lattermilde gud.

Men til filmen.

wyatt earp

Jøye meg. Kevin Costner med lang lugg over hele hodet og Val Kilmer eller Emilio Estevez, det vil si Bill Pullman.

Denne lange westernfilmen skal du se for noen umistelige misdanna ting: Kevin Costner i rollen som Wyatt Earp, en mann med så stygt, flatt, fett hår at en seismograf ville ha merket hvordan talgkjertlene i hodebunnen er i richtersk overarbeid takket være uutholdelig seksløperstress. Han har bare brødre, ingen venner, bortsett fra den over-aksentuerte, tuberkuløse nevrotikeren Doc Holliday (den andre tingen), spilt av en så mager og merkelig Dennis Quaid at kona Meg Ryan sov med katten i månedsvis.

Dette er nittitallets western, slik regissøren Kasdan lager den. Lawrence Kasdan (den tredje tingen), en skjeggete 46-åring fra Miami som likner litt på Rolf Norås og på et uforklarlig vis er USAs eneste sekstiåtter. Han laget «Gjenforeningen» i 1983 om hvor gale det hadde gått med generasjonen, og han laget «Grand Canyon» i 1991 om hvor gale det hadde gått med generasjonen. Kasdan er ikke egentlig født som sosionom, for han har tross alt vært med på de plastglade guttetingene «Star Wars» og «Indiana Jones», men det er noe melankolsk nesten-moderne med mannen, noe litt trist og leit, som om han skulle være en figur fra Mummidalen.

Sånn er det også med historien om Wyatt Earp. Den legendariske sheriffen kom fra ei reinhårig pionertid med bygging av landet (Saksamarkå, Solbakken, Bekkefaret) og Håkon Lie bak hver busk. Faren hans (spilt av Gene Hackman (den fjerde tingen) med en prestetung, patriarkalsk prestisje som ellers bare utøves av julenissen og Gro Harlem Brundtland) sier sånne ting som «aldri start på noe du ikke kan fullføre, Wyatt», og unge Earp går ut i en upålitelig verden med borgerkrig og vold i gatene, og han forsøker å være et så ekte og fint menneske som det går an. På sett og vis går det ikke an, og faren, som representerer Gerhardsen-perioden i denne filmen, legger til en slags Youngstorget-stalinistisk livsvisdom: Hvis du først må trekke våpen mot en mann, så skyt for å drepe.

Om den lange historien om revolvermannen Wyatt blir litt kjedelig etter hvert, så er den ihvertfall segneferdig av skildret fatalisme. Filmen er et sterkt lite møte med et menneske som led, men prøvde å gjøre det rette og drikke vanlig kokekaffi når de andre ba om karsk. Costner er glimrende som vanlig. Hver eneste skuespiller i filmen haler skjebnen sin etter seg som var den en lang, kald ettermiddagsskygge, og du kan føle savnet av det meste. Dette er en god film. Kjedelig. Hederlig. Samvittighets-befriende. 1994.

Appaloosa

NRK3 21.30

appaloosa

Viggo Mortensen og Ed Harris i ville vesten.

terning 4 liten Skuespilleren Ed Harris har regissert en western med szeg sjøl og Viggo Mortensen i hovedrollene. Her er mye fint folk: René Zellweger, Jeremy Irons, Timothy Spall og Tom Bower. To venner tar på seg å beskytte en by mot en slem rancher, men det blir vanskelig da den unge enke kommer tilreisende. 2008.

The next three days

Norsk TV2 23.20

Elizabeth Banks rømmer med Russell Crowe.

terning 5 liten Denne franskætta thrilleren gir raskt adrenalinoverskudd og heftig innpust, men den er egentlig ikke trivelig. Det kan være slitsomt å se på folk som ødelegger livet sitt.

Det finnes en del filmer som får deg til å forveksle følelses-områdene engasjement og uvelhet. I denne filmen blir Elizabeth Banks dømt for mord, og læreren Russell Crowe sitter tilbake med en fire år gammel sønn og en desperat mangel på virkelighetsfornemmelse. Etter at alle mektige myndigheter har stengt lukene og gått hjem for å overvåke FNs generalsekretær, begynner han å sysle med fluktplaner for å få kona ut av fengsel. I senga sitter den morløse, ulykkelige lille guttungen og leker med tinga sine mens pappa farer rundt blant narkovrak og bakgate-mordere for å skaffe hjelpemidler til flukt. Da han begynner å ta livet av folk, vil selv det siste gjenlevende medlemmet av Don Quijotes fanklubb anta at dette ikke kan gå bra. Det lille barnet kommer til å vokse opp hos Brian Dennehy, noe som til og med ville ha vært en tvilsom skjebne på åttitallet.

Da blir du forklarlig uvel. Den fanatiske læreren virker som en ekkel fyr, et destruktivt menneske som ikke er i stand til å gi opp når man burde. Han kunne like gjerne vært mora til John Lennon. Handlingen blir gradvis uutholdelig spennende, det oppstår branner, biljakter og heseblesende korridorløping. Filmen er tett, følelsestung og vellaget, men den er også splitter pine gal, for den herjer rundt med hendelser som ikke kan føre til Kyss Meg I Solnedgangen uten at jomfru Maria viser seg på himmelen eller butterfly-Kutcher snur tida.

Det finnes en del thrillere som man bare blir lei seg av. Jeg tror de er laga for sånne som liker å lese om andres sykdom i ukeblader.

Russell Crowe gjør selvsagt et formidabelt, imponerende enmanns-show som den forunderlige læreren, og Elizabeth Banks har det springsteenske underbittet som gjør at du aldri i verden ville ha stolt på henne. Ikke om hun spilte Mor til Teresa eller Hillary Clinton ville du ha stolt på henne. Det gir rollen en betydningsfull dobbelthet. Rundt omkring finnes flinke folk som Liam Neeson og Daniel Stern. De bidrar til en troverdighet som handlingen mangler og er OK å se på. 2010.

Men in black 2

TVNorge 21.30

men in black 2

Lara Flynn Boyle har valgt menneskeskikkelse.

terning 5 liten «Men in black» var en oppfriskende dryssefilm, som uten å ville det på en måte ble innvandrer-angstens komedie.

Også i toeren kommer det reisende udokumenterte skapninger fra alle verdensrommets fargerike fellesskap, og man føler seg som den gang man var liten og traff et menneske med haugesundsdialekt i mormors hus.

Oppfølgeren parodierer også sci-fi-filmer fra 1950-tallet, da alle gikk rundt og lette etter grunner til ikke å smile, og mange urolige mennesker ventet på at hjernen skulle bli oppfunnet.

Fra en ond stjerne kommer Selena, som likner hundre meitemarker i en boks, men hun kopierer en Victoria’s Secret-annonse og får kroppen til Lara Flynn Boyle. Da hun vil ha Lyset, oppstår klassiske problemer hos mennene i svart, og de må reengasjere Tommy Lee Jones, som egentlig driver et postkontor på størrelse med Brustadbua på Tjensvoll og ikke vet hvor han har fått de bekymra blodhundfoldene under øynene fra.

Filmen har med en retro-tøff hund, en oppbevaringsboks full av religiøse naivister og veldig mange kosmotiske & kule småting. Det fine med den er at gummi-gutta er laget med en slags eksistensiell ironi, som om filmen karikerer verdens mangfold med en oppgitthet som antakelig Noa følte da han sto og så på alt som kravla opp landgangen. Will Smith tilhører mangfoldet. La oss være glad for hans smittende enkelhet. Han gjør oss alle til enklere mennesker. 2002.

Fra en ond stjerne kommer Selena, som likner hundre meitemarker i en boks, men hun kopierer en Victoria’s Secret-annonse og får kroppen til Lara Flynn Boyle. Da hun vil ha Lyset, oppstår klassiske problemer hos mennene i svart, og Will Smith må reengasjere Tommy Lee Jones, som egentlig driver et postkontor på størrelse med Brustadbua på Tjensvoll og ikke vet hvor han har fått de bekymra blodhundfoldene under øynene fra. 2002.

Diamanter varer evig

TVNorge 23.10

diamonds are forever

Sean Connery, 87 i dag, snakker og Jill St. John lytter.

terning 5 liten Stilig Bondfilm med Sean Connery tilbake i hovedrollen etter at australieren fikk én film. Denne handler fra Las Vegas og er opplagt og fin. Dette er den hvor Bond blir angrepet av de hardføre jentene Bambi og Thumper. Jill St. John er hoveddame. Dette er filmen som gjorde Sean Connery til historiens beste betalte skuespiller. Den brøt da også Hollywoods tre dagers rekord over inntekter. Jimmy Dean spiller Willard Whyte, en skikkelse som er basert på Howard Hughes. 1971. 1 time, 59 minutter.

50 first dates

TV3 21.30

50 first dates

Adam Sandler og Drew Barrymore er så vanvittig glade.

terning 5 liten  Adam Sandler er harrykomediens viktigste vedlikeholder, og han utfører sin uselviske gjerning med en vennlig, høflig, varmherta og usnobbete ærlighet og kjærlighet som fører til at folk flest syns han er litt fjollete. Det har man som regel igjen for å like mennesker. De føler seg overlegne.

Sandler omgir seg alltid med mer frodig leketøys enn et ferskt skilsmissebarn. I denne spiller han dyrlege på Hawaii. Det enkle ekstra-utstyret i veterinærelsen er en pjuskete, men lojal tjafsepingvin, en trigamisk hvalross, en kjønnsubestemt assistent med Küche und Kirche-flette og en slags mini-Cheech i Ron Schneiders skikkelse. Sammen går de rundt i wakiki-sola, omgitt av dobbeltstygg musikk (både reggae og hawaiigitar) og et hav så blått at det ville blitt ekskludert fra Fremskrittspartiet.

Drew Barrymore og Adam Sandler spilte sammen i «The wedding singer», og etter det burde de aldri ha forlatt hverandre. Nesten ingen andre skuespillere passer så godt sammen som den budeie-gode eks-friken Barrymore og snodige Sandler med den forvridde sjøltilliten. Det har en grunn. Hun er en slags evigvarende barnestjerne, han er den mest fanatiske formidleren av det fullkomne barneuniverset, der kynismen døde av sin egen kulde, og alle mennesker er greie, uansett hvor tåpelig de oppfører seg. Sandler-filmer er det fjerneste fra såpeoperaer, reality-serier og danske familieoppgjør man kan komme.

Drew Barrymore likner mer og mer på jenta fra «E.T.» for hver dag som går, når hun ikke bare minner om luftig Toscana-loff eller ei lun, lys babushka-dokke. I denne filmen spiller hun fiskerdatter som fikk hodeskade sånn at korttidsminnet slettes hver natt – det vi med film-hukommelse for viderekomne kaller Punxsutawney-syndromet (se om dere finner den ut!). Det vil si: Hvis Sandler skal være kjæresten hennes, må hun forelske seg i ham hver dag, og hvis hun våkner med ham om morgenen, vil hun tro at han er en inntrengt sexforbryter og banke morgengleden ut av ham.

Peter Segal (som laget «Anger management») bruker de håpløse forsøkene på å oppnå en slags varighet til en (og her kommer de samme orda igjen siden Sandler-komedier er så naive) varmhjerta, vennlig, høflig og usnobbete romanse der selv de ufikse folka blir beskrevet med så hjertelig aksept at det kan virke som om arvesynden ble opphevet. De hmfer seg til med androgyne testikkelvitser av den typen som ungdomsprester kan bruke hvis de bygger garasje (Leca-blokker) med svigersønnen. Men stort sett er Sandlers verden så koselig og så skjønn at FN kan bruke den til idyllopplæring i land med nasjonal konfliktnarkomani.Nei nei nei: Det finnes ikke sex i denne filmen – her vises en idyllisk oppvåkningsscene med hukommelsestap. 2003.

I seng med fienden

TV3 23.35

sleeping with the enemy

Julia Roberts liker ikke ektemannen.

terning 4 liten Dette likte jeg ikke. Nå er det fortid og antakelig mer underholdende.

Julia Roberts blir først krampaktig og kjønnslig mishandlet av ektemannen Patrick Bergin som lever i glasshus, men kaster steinskulpturer. Siden får hun til kjæreste en inkjevetta mann med Sånn-er-livet-stemme, svarte klær, langt krøllete nakkehår og skjegg (Kevin Anderson var stiligere i «Orpheus descending»), hun bor på landet (Iowa er på en måte USAs Sibir. Kulturflyktninger og leseukyndige innfødte spiser eplepai og tar avstand fra Verden), lager kake, leker musikkvideo i amatørteaterets kostymelager (glemte jeg at Anderson også er dramalærer?) og engster seg for at ektemannen skal finne henne og gjøre krav på mer «var det vondt og meningsløst for deg også, kjære-sex». Nå skal jeg skrive noe dumt: Jeg skal ikke røpe hvordan det går. Joseph Ruben er en av de talentløse sikle-regissørene som jeg avskyr aktivt etter at han laget den spekulative thrilleren «Stefaren». Julia Roberts ville egentlig ikke ha vært med i denne filmen, men en pre-Pretty Woman-kontrakt tvang henne. 1991. 1 time, 38 minutter.

The host

TV2 Livsstil 21.00

host, the 2

Pil og bue mot monster. Sør-Korea trener.

terning 6 liten Monsterdrama er kanskje ikke en ny genre hvis man tenker seg nøye om, men«The host» er ihvertfall den mest oppsiktsvekkende og originale skrekken i dette tiåret.

Sør-koreaneren Joon-ho Bong danser og vrir fram en film som gjør at man måper ofte i løpet av to timer, og denne litt sløve formen for anerkjennelse oppstår ikke på grunn av storslagne spesialeffekter. «Gwoemul» har en dramatisk, patosfylt folkenærhet som sitter som kleppkrok i magen. Monsteret er en slags klatrende basilisk av alien-opprinnelse, og på et nesten metafysisk eller metaforisk vis er den øgleaktige kjøtt-eteren blitt et melankolsk ikon eller en klovn. Du føler altfor sterkt at den representerer noe spesielt, og det er seoul i havet å finne helt ut av hva det er.

Folka i fortellingen er skjønne hinsides en tabloid beskrivelse. Bestefar til skolejenta Hyun-seo driver en merkelig blanding av uterestaurant og kiosk langs Han-elva sammen med den litt enkle sønnen sin, som også er alenefar til Hyun-seo. En tid etter at amerikanerne har sluppet ut de formale dehydene sine i elva, kommer et monster svømmende. Det låter kjent, og du har aldri sett maken, for den nifse begivenheten er skildret som en slags folkefest i en Kaurismäki-film, og i et mylder av irrasjonelle reaksjoner oppstår en skakende familiekatastrofe. Egentlig bør dere ikke vite mer.

Resten av filmen er en merkelig, poetisk og rå helteskildring av familien Parks kamp mot udyret – samtidig som filmen skildrer med nesten farseaktig fandenivoldskhet hvor idiotiske sivilisasjoner blir når de trues. Virologene svermer svimete. Soldater og politifolk gjennomgår en tragikomisk idiotisering før de borer i den ulykkelige nuddelkokkens kranium for å finne opphavet til all ulykke.

Men sterkere enn satiren er det etsende komi-dramaet. En utålmodig studentbror, den magre og triste bueskyttersken, den lille tyven, den sjokkerte faren da han oppdager at sønnen faktisk ikke kan telle patroner. For noen ansikter. For noen skuespillere. Og for en drivende historie med alle sine overraskende utflukter og logiske innfall. For en macho-femi følsomhet. For et filmland! 2006.

Fool’s gold

TV2 Livsstil 23.30

fools gold

Hudså og McC. For 50 år siden var det kult med vanntett ur. Water-proof. Uuuuh!

terning 2 liten Dette er et seriøst, kulturpolitisk forsøk på å like en film med Matthew McConaughey og Kate Hudson. For en trena, men sart filmseer tilhører begge kategorien sviske-skuespillere som kan forårsake løs mage. Men kanskje tilhører de likevel folket; den bevegelige, uforutsigbare massen av glade mennesker som egentlig syns en film er bra hvis den gjør livet lyst etter at banken er betalt og ungene har lagt seg.

Jeg så «Fool’s gold» om igjen for å like den. Alt bør være mulig.

La oss nå se: Tittelen er ålreit, for den betyr Tullegullet, som kan være kjælenavn både på McConaughey og Hudson. Filmen starter med at McC jobber i en rustholk, og det er jo bra, for akkurat som Mel Gibson (i ungdommen) gjør han seg best sammen med matsøppel og radioaktiv gjørme. Dessuten ser han kul ut med vått hår, men tennene er framleis hvitere enn Sarah Palin.

Det som likevel blir galt med McConaughey, er at han spiller med en Sex and the city-aktig Eddie Murphy-bevegelighet, og en så jentete mann bør egentlig dyrke på testosteron-delen av repertoaret sitt. Si øh. Si shit. Korte ting.

Bevegelsesmani er også Kate Hudsons største ulykke. Hun har vokst opp med en mamma (Goldie Hawn) som hylte verre enn slo-kåt havmåke og rullet rundt med indre organer som lever og milt når hun skulle være vittig.

La oss likevel se positivt på dem. McC har overkroppen til en strandboms fra Venice Beach, og håret hans kunne ha tilhørt ei blond Bratz-dokke. Det er bra egentlig, for vinteren er lang. Og det er en forfriskende ting å se på da skurkene lemper hovedpersonen på sjøen med kjetting og dregg og må froskehoppe på havbunnen for å finne sin pistol.

De skryter mye av sexen i denne filmen, og det blir man urolig av, for hvor fantastisk kan en mann egentlig bli i et relativt enkelt rituale? For enhver mann vil det føles pinlig å bli utropt til supersexens Pave, på samme måte som det ville vært ekkelt for ei dame med nye, steindyre sko hvis hun ble komplimentert for sin analyse av Martin Bubers «Du-et og jeg-et». Det er litt pysete å være god i senga. Som om man er en fysisk smisker. Dessuten svekker den mistenkelige kjønnshyllesten historiens troverdighet, for ingen kvinne ville gå fra en mann som hun fikk Vesuv-orgasmer med. Minneverdige orgasmer vokser ikke på trær, og orgasme-menner er vanskeligere å finne enn Firkløver. Uten nøtter.

Donald Sutherland er med, og det er bra. Han er med årene blitt så lat at han nesten ikke gidder puste, men DS demonstrerer i hvert fall hvor behagelige skuespillere er når de slapper av. Etter at filmen har sprengt Matthew McC opp fra havbunnen uten at han får én skramme går filmen over i gullsanker-fasen. Da datt jeg av igjen. Det blir for mange rare fjes. Det blir for teite problemstillinger, selv for den som forsøker.

Men jeg tror vi er på rett vei. La elva leve. 2008.

Thor

Max 21.30

thor (2011)

Chris Hemsworth lukter på fingrene til Natalie Portman. Jif. Eller kanskje lutefisk.

terning 5 liten Chris Hemsworth tilhører heller ikke gummi-trynene. Han ser ut som en seksuelt aktiv gårdsgutt i en «Smokey and the bandit»-film, og det er ingen tvil om at australieren hører mer hjemme i New Mexico enn i nordfolkas kvad-trauste Asgard.

Denne filmen har to handlinger. I den ene går opprøreren Thor rundt og irriterer pappa Odin (Anthony Hopkins) i en overdådig orgelpipe-installasjon som kunne vært laga til Liberaces oppstandelse. Asgard er blitt til Harry Heaven, men til gjengjeld ser Jotunheimen ut som en ufrisk oktoberdag på Høgjæren, og det funker bra sjøl om jeg savner sauene.

Den andre handlingen foregår i et uforstandig nåtids-USA der Natalie Portman spiller vitenskapsdame slik Tone Damli Aaberge ville ha legemliggjort Einstein. Odin blir så forbanna på sønnen at han hiver hammaren, og den havner altså i et paranoisk landskap der den blir oppdaga av FBI. Da er det er rett før Wikileaks kommer, det er like før VG+ trykker en innsiktssak om kjendisers snekkerverktøy, der er like før Frank Aarebrot dukker opp og Harald Stanghelle og alt det som gjør nyheter til støy.

Nede på jorda ser Thor ut som en tulling, og i himmelen overtar den ekle Loke. Men oppgjørets time kommer. Og da blir det så ganske moro at Natalie Pee sier OMG.

Budskapet i det norrøne eventyret er at klok konge ikke søker krig. Det burde også være at hvis Natalie Portman ble importert til det norrøne heavy-palasset Asgard, da kommer norske black metal-folk til å konvertere til Rodgers & Hammerstein. 2011.

Eraser

Max 23.50

eraser

Et høydepunkt i amerikansk mimikk-kunst. Arnold Schwarzenegger med Vanessa Williams.

terning 4 liten Da jeg så Schwarzenegger- strevinga «Eraser» i august, hemmet av forbigående tung pust og oppgitte sommerminner, syntes jeg den så ut som en halvferdig effekt-stunt. Det hadde jeg forsåvidt rett i. På video virker filmen bedre. Kvalitetskravet i egne stuer er ikke så høyt (bare se på hva folk har på seg og hva de spiser). Man tar telefonen, slipper ut katten, setter på kaffen, tar telefonen, tar telefonen, henter kaffen, slipper inn katten og oppfører seg generelt med den koma-koselige venteroms-vanligheten som går under navnet familie.

I den sammenhengen er «Eraser» bra nok. Bare pass på å legge toalettbesøkene til tre scener: 1) Da Arnold har fått handa spikret til kjøkkenbordet. 2) Da Arnold har fått en tresplint tvers gjennom låret. 3) (Hvergang) når James Caan med den sarte Ryfylke-huden står sånn i lyset at det konditorfarga håret hans ser ut som kobberbelagt grytestålull fra museet for samtidskunst.

Arnold spiller Den Store FBI-Forsvinner. 1995.

Tomb raider – The cradle of life

FEM 21.00

tomb raider the cradle of life

Angelina Jolie i vanntett drakt. Ingenting inn. Ingenting ut.

terning 5 liten Den andre Lara Croft-filmen er blitt slik den burde: En hastig og fantasifull Indiana Jones-historie, mest lik «Raiders of the lost ark». Den høytidelige bambifiseringa av Jolies jålete kroppsjovialitet er tonet ned til fordel for khaki-romantikk. Dermed får filmen frihet til handling.

Fra starten ser det ikke så bra ut. Lady Croft kjører sjøscooter og er kledd som ei aksjonærdatter fra Bærum på Hellesund-ferie, og dermed tilhører hun fienden ganske lenge. I det engelske slottet sitt sinker hun handlingen ved å flise pinner mot seminerdete tjenere, og det er også litt sånn Mærsjen og Pårsjen-patetisk og uverdig for actionmennesker med venner i den tredje verden. Dette skal ikke være en tur med dronning Sonja.

I den første filmen viftet Lara Croft med hele medgiften og oppførte seg som en New Age-bimbo for computerfjortiser. Nå er det mer folkevett og mer film. Den får fokus da Jolie trekker i sandfarga utfartstøy og begynner å spille med manuskriptet. Da ser ikke filmen ut som en mislykka rockevideo, og hovedrolså kommer helt i nærheten av det forgremma Harrison Ford-fjeset. Geografiseringa er dessuten upåklagelig. Starter med det mest sviskete, som er Hellas. Beveger seg til Kina, til Kasakstan og talentfullt utvalgte utendørssteder før handlingen flytter søket etter den fortapte arken til vårt felles opphav i Afrika. Gerard Butler er en 34 år gammel skotte med nordlendingskjegg og bryske fakter. Uansvarlige manusforfattere skriver inn at han sutrer en masse «hvorfor elsker du meg ikke lenger» og «hvorfor gikk du fra meg, Lara». Leiesoldater sier bare sånt i parodier. Sutringa fjerner vitsen med ham. Ciaran Hinds som skurk likner litt for mye på Tande P til å virke skummel. 2003.

A perfect world

FEM 23.00

perfect world, a

Bare håpløst kriminelle røyker tett innpå barn.

terning 4 liten Kevin Costner gjør en av sine aller fineste roller. Den familieskadde langtidsfangen Butch stikker av fra fengsel og tar en liten guttunge som gissel. Han og åtte-åringen (T.J. Lowther) ruller i vei sin egen lille roadmovie, en utsøkt mini-fortelling om forbryteren som undersøker egen fortid ved å være sånn mot den lille gutten som han skulle ønske at hans egen far hadde vært mot ham. Dessverre spiller Clint Eastwood og Laura Dern en slags «Smokie and the bandit»-komedie som kompromitterer filmen, og dessverre er den litt for seig i slutten. Men en fin film. Regissert av Clint Eastwood. 1994. 2 timer, 12 minutter.

What’s your number

TV6 20.45

whats your number

Anna Faris tar en Coyote Ugly.

terning 3 liten Kjærligheten er et utskjemt fenomen. Denne komedien handler om ei dame som begynner å lure på om den ene eksen faktisk var drømmemannen. Hun hadde 19. Men damer som bruker ord som drømmemannen kommer aldri til å bli noen manns drømmekvinne uansett hvor lenge hun steller håret. Hovedrollene i filmen spilles av Anna Faris og Chris Evans. Filmen er til alt overmål tatt fra en roman skrevet av ei dame som heter Bosnak. 2011.

Fredag 25.8.– En bra filmfredag beskrevet av en gretten mann med vondt i ryggen

 

Zero Dark Thirty

NRK1 00.25

terning 5 liten Egentlig er jeg gretten selv om det er fredag, for jeg har brukt hele uka på å rydde voldsomme mengder med skrot som nisser kommer og legger overalt i hele huset vårt mens vi sover, og jeg har malt baderoms-skapdører (ja, jeg vet at man skal låne 470.000 og kjøpe fire nye skapdører) og jeg har så vondt i ryggen at jeg ville blitt skutt hvis jeg var hest. På denne gretne fredagen er det likevel umulig å ikke like seg, for filmtilbudet er til å leve med, og det finnes tilogmed en ener-terning til Ashton Kutcher et sted nedi her, og det er definisjonen på trivsel. Før jeg stønner meg i gang med nytt slaveri: Ja, det er en bra fredag.

Til filmen.

zero dark thirty

Yndlingsdama fra amerikansk film for tida: Jessica Chastauin.

Bin Laden-jakten «Zero dark thirty» handler ikke om terrorisme, men den handler litt om besluttsomhet og gjengjeldelse. Akkurat i de tidene her, da du og jeg og alle villstyrige liberalere samler oss i CIA-paranoia fordi det ikke finnes noe annet å engasjere seg i, akkurat i de tidene her er filmen det vi kaller en utfordring.

Mest handler den om to ikoniske kvinner.

Den ene dama er Kathryn Bigelow. 62-åringen var en gang gift med James Cameron, og det betyr at hun rangerer oppe i det vinternatt-barske Nansen-segmentet for kvinner med stor overlevelsesevne i krevende terreng. Dessuten lager hun usjenert og uten femi-forklaringer og hood ornaments (jeg aner virkelig ikke hva det heter på norsk) mandige filmer der det egentlig ikke er synd på folk. Ingen andre kvinner lager filmer der det ikke er synd på folk. Det trenger ikke være noe galt i medlidenhets-kunst. Jeg kan ikke helt forestille meg hvordan verden skulle være uten, men man kan bli utslitt og møkka lei av den. It will hit you, it will hurt you, make you sore and what is more, this it not what you came here for. Ingen ting tærer på den generelle livsviljen som medlidenhetskunst. Det er verre enn å lese om at livet ditt går til helvete fordi CIA kan lese Facebook. Da var det ikke rare livet.

«Zero dark thirty» handler om CIA, og den forteller en uanstendig og sjukt god historie. Før de liberale (du og jeg og Obama) fikk stanset den umenneskelige behandlingen av Guantanamo-fanger, klarte faktisk CIA å utrette et mirakel. Å ha tillit til CIA har egentlig vært mer naivt enn å tro på julenissen. Dette er organisasjonen som aldri fikk til noe. Sammen med FBI slapp de historiens mest åpenbare terrorister inn i USA og ga dem flytrening. CIA mente i fullt alvor at det fantes produksjon av masseødeleggelsesvåpen i Bagdad, og en lettlurt president Bush ble gående med rumpa dinglende bar som en bukseløs bajas for resten av president-tida si.

I mai 2011 dro to helikoptre med amerikanske SEAL-soldater inn i Pakistan og drepte Osama Bin Laden. Bigelow har sagt at «Zero dark thirty» setter spørsmålstegn ved bruken av rå makt. Det gjør den ikke. Bigelow er seg sjøl. Hun lager film om handlingsmennesker og paradoksene som driver dem.

Så her kommer vi til fjorårets kvinne-ikon Jessica Chastain, som spiller den CIA-ansatte Maya. For å vende tilbake til George Harrison ett øyeblikk: «Beware of Maya.»

Jessica Chastains rollefigur blir hyra inn i den brutale utspørringa av antatte Al-Qaida-tilhengere i årene etter 2001. Dette er den mest nervepirrende delen av filmen. Ikke fordi det er spesielt spennende å se på at Joel Edgerton bedriver vanntortur på fanger, men fordi du vet at Chastains valg av ansiktsuttrykk kommer til å avgjøre hva slags film du ser. Hvis hun tar en Vibeke Løkkeberg og er åpenbart indignert, blir «Zero dark thirty» en banalitet om den menneskelige CIA-er som selvsagt var kvinne og reagerte mot de meningsløse mennenes råskap. For filmen ville det bety: Rett i dass. Jeg satt på nåler og studerte Chastains mimikk. I noen korte øyeblikk var hun helt i nærheten av Liv Ullmann, og hjertet sank – men det var bare for å lure folk. Maya er ei annerledes dame. Hun er tøffere enn Christian Bale som Batman, hun er råere enn Daniel Craig som Bond. Maya gjør det som må til. Hun stanser aldri og klapper små barn på hodet, hun tæres ikke av nattlig tvil og blir ikke alkis av å medvirke til tortur. Hun gjør jobben. Dama er slik menn pleide å være i handlingsfilmer, før folk som Christopher Nolan kom slepende med de trøtte beina og kafé-følsomheten sin.

Maya er den mest imponerende kvinnerollen jeg har sett på lenge. Jessica Chastain ser tradisjonelt flott ut med det flommende, røde Hayworth-håret, men ikke ett eneste øyeblikk stanser hun i motlyset og bruker sensualiteten sin. Sjefen for Virke flørter mer med kameraene enn Maya gjør. Chastain skaper et kvinne-ikon for framtida: Også kvinner er i stand til å ta pragmatiske valg uten at det må forklares med at de var incestofre som barn. Ufølsomhet er et virkemiddel i noen yrker. Ufølsomhet er av og til en profesjon. Maya blir profesjonelt besatt av jakten på Osama Bin Laden, og hun ville egentlig ha bomba hele villaen hans med unger og koner og alle som var der. Men da ville CIA aldri fått vite om det virkelig var den nasjonale 2001-djevelen de drepte.

Nå, midt i indignasjonens tid, er dette en stilig film og et forfriskende kvinnebilde. Noen folk må gjøre jobben sin, og jobben er ikke at de skal være snille. Den mannlige torturisten blir så utbrent av jobben sin at han søker tilflukt i Langley. Men Maya har ikke én eneste motforestilling, og det er ikke fordi hun er et sjeleskadd offer som Uma Thurman i «Kill Bill».

Filmen er blitt kritisert av fine folk for at den aksepterer tortur. Det er selvsagt tull, for det er ikke mulig å skildre grusomheter mot en utvalgt fange i tjue minutter på en sånn måte at det virker helt greit. Men man lar ikke lidelsene til en Al Qaida-kurer stanse filmen før den har begynt. Han er en historisk brikke, han er en del av et pragma som er så fullt av paradokser at man bør ta med seg hele pakken ut i ørkenen på en hest uten navn og sette seg med farris i ettermiddagssola og tenke skikkelig gjennom dem. For det er hva «Zero dark thirty» innbyr til. Den forteller deg ikke hva du skal mene om ting. Hos oss heter det kynisme når noen avstår fra misjonering. Men du blir lei av misjonærer, for de finnes overalt. Du blir lei av medlidenhetskunst fordi den alltid starter med å være slutt før den begynte. «Zero dark thirty» holder deg fast i undring i to timer og trettisju minutter fordi den aldri røper hva den syns. 2012.

Under overflata

NRK2 22.30

terning 3 liten Fransk drama der Juliette Binoche spiller en fransk journalist som skal skrive om kvinnelig prostitusjon for Elle, og så havner hun i en hore-ring av studenter, og der treffer hun to skikkelig sterke og frie kvinner som gjør at hele livssynet hennes vakler. «Elles» ble laget i 2011.

Harry Potter og dødstalismanene del 2

Norsk TV2 00.10

harry potter og dødstalismanene del 2

Og så ser de at jomfru Maria viser seg på himmelen. Bortsett fra Grint.

terning 6 liten Så ble det slutt. Elvis døde. John Lennon døde. Michael Jackson døde. Det finnes virkelig en slutt. Det har vært en voksende glede å følge den skjebnevalgte lille brille-martyren Potter som brøt ut av en Dickens-ond familie av britiske standard-slektninger og ble trollmann som sine døde foreldre. Det er mektig eskapisme.

Guttungen er voksen nå. Han vet hva redsel er, han skjønner skjebne. I et voldsomt, metaforisk og nesten uendelig slag kjemper han mot Voldemorts siste rest av udødelighet og er klar til å ofre seg selv. Det er soldatromantikk og en klassisk krigs-sentimentalitet av den sorten som samfunn skapte når de trengte å lure unge menn ut på slagmarken.

Dette er underholdningens sjel. Enten du spiller «Call of duty» eller leser «Ringenes herre» handler det om å bekjempe de du ikke liker med vold og vanvidd. Det er ikke sånn at Voldemort hadde litt rett eller at Sauron få må en sjanse til å forklare seg. Rambo kommer og kverker dem. Det er det han gjør.

Minst én gang hvert femte år trenger vi en påminnelse om at underholdning ikke er virkelighet. Det kommer nye psykologer, og de skal også si noe. Den siste Potter-filmen er så voldsom at sjela flytter seg, men ingen tror egentlig at den avler satanister eller sadister. 2011.

Leap year

TV3 19.30

leap year

Dette bildet brukte jeg også i går. Og dama står på samme sted.

terning 4 liten Amy Adams spiller pen dame som reiser til Irland for å fri til en mann på skuddårsdagen, for da kan menn ikke si nei. Men da hun kommer dit, treffer hun en pen verthusvert, og det er så sjeldent i Irland at dama blir helt forvirra. Romantisk komedie. Amerikansk-irsk. 2010.

The counselor

TV3 21.30

counselor, the

Brad Pitt og Michael Fassbender – storarta.

terning 5 liten Å Ridley, å Ridley, du lager så elegant film at jeg får følelsen av å se et stykke hermetisert fortid. Folka dine er riktignok umulige å like, men antakelig mener du noe med det. For «The counselor» er en ordrik og egentlig filosofisk film. Den er også en dypt tilfredsstillende underholdnings-thriller med sensualitet i utkanten av det smakfulle, som vi også kan kalle det smalføkka, og den har overlegent lange replikk-vekslinger av både filosofisk og sarkastisk karakter. Det vi kan kalle karsastisk. Nydelig formulert av Cormack McCarthy, som skrev romanen «The road».

Filmen starter med et luksus-problem. Michael Fassbender er en lite troverdig sengemann som tilfredsstiller Penélope Cruz med en slags bresen sjåvinisme som gjør at du fornemmer at du ser en av historiens mest åpenbare orgasme-feiker. Kjærligheten skal være til stede i dette rommet, men sengetøyet damper mer av lidenskap enn folka gjør. I ettertid tenker jeg: Det er det antakelig en mening med. Dette er elskoven til en bortskjemt sjølnyter som vil vise seg for dama si og kjøper noe han ikke har råd til. Han skal være en patetisk lidenskapsklovn.

Fassbender gjør en storarta rolle, bortsett fra at han ikke funker som forelska mann. Jeg har et problem med den tyske skuespilleren, for jeg har sett for meg at han kunne komme til å spille i «40 shades of Grey» (men det skal han ikke), og bare tanken på at det kunne skjedd er nok til at jeg syns han ser ut som et kiosk-påfunn.

Han drar til Amsterdam og kjøper en dyr diamant som man bare ser i gamle filmer. Dermed trenger han penger. Mye penger. Uten at vi blir plaga med prosessen roter han seg borti meksikaneren Javier Bardem, som jobber med anestesi i helvetes forgård, der alle følelser og all tilgivelse forlengst ble brukt opp.

Da jeg fikk se Bardem med et hår som får ham til å likne Tim Burton like etter frokost, tenkte jeg: Nei, hør her, nå får vi en grusom «Freefall»-rolle igjen. Men det gjør vi ikke. Bardem er i stand til å bære sin ukule luksus-ham med patos. Han spiller som om han vet at han er en latterlig figur, og han snakker deilig.

Cameron Diaz har ingen av disse fortrinnene. Dama ser redningsløst vulgær ut som en 90 år gammel handelsreisendes drøm om eskorte-jente med Brasil-understell. Hun er forferdelig på alle tenkelige måter. Det forvirrer meg, for jeg innbiller meg at hun skal framstå som jegeren i denne filmen. Hun sitter i sexy-mjuk kveldssol og ser på at yndlings-gepardene hønter ned harepuser, og helt fra starten blir det åpenbart at det er Cameron som er det dødelige pelsdyret i historien. Men hun ser ut som juksepels, og erotisismen hennes er så ufiks at den vil kunne kurere porno-avhengige. Kanskje er det en mening med det også. Kanskje skal dama være så uspiselig at du begriper den utvida eksistensialismens æreløse biotoper.

Den siste store personen er Brad Pitt, som kommer slengende i hvit løgnasdress med langt, viltert hår og litt pils-runde kjaker som gjør at han etter hvert ser litt ut som et marsvin. Han spiller nedtona og bra. Han er den onde brudbinger. Jeg mener budbringer. Glem det med brura.

Jeg røper helst ikke handlinger, men her kommer en litt flat antydning i kamuflasjefarge: En av Guds små detaljer forvandler advokaten Fassbenders kriminalitets-eventyr til en verifisert katastrofe. En smart meksikaner redegjør for eksistensialisme for viderekomne i telefonen, mens Fassbender lytter slik Dante gjorde da de fortalte ham at Beatrice sitter der borte i lavapølen og svir tærne sine. Den forenkla, gammeldagse hverdags-eksistensialismen er at du skal gjøre dine valg slik Nike gjør dem. Bare gjør det. Du er laga for valg. Men for de avanserte er det omtrent sånn, om jeg forsto cantina-geniet rett: Ditt liv er ikke bare de valg du gjorde. Livet ditt består også av de helt uforutsette komplikasjonene som oppstår i utsidene og etterkantene og i parentesene til et tilsynelatende enkelt valg. Helvete er usynlig, men det var du som skapte det. Oppdatert Sartre. Ny-Sartre med Satan-humor.

Cormack McCarthy har skrevet et manus som består av nesten perfekte replikk-vekslinger. Fassbender spiller en puslete mann som blir så forelska at han forlater det trygge fundament. Dermed havner han i Uforutsigbarhetenes Helvete. Der hersker de fantasiløse. Som Brad Pitt sier i en oppsummering av den utvida eksistensialismens moral: «Disse folka tror ikke på tilfeldigheter. De har hørt om dem, men har aldri sett en.»

Dere trenger ikke vite mer enn det.

«The counselor» er en nydelig laga film med mennesker på kanten av parodien, men det funker. Å veksle mellom telelinse og vidvinkel-shot er også på kanten av parodien, men det funker. Lyset ligger og velter seg i filmen som det nysølte innholdet i en eksotisk aftendrink, og det er umulig å ikke føle sensualismen. Sjøl om salpeter-dama Diaz er med. 2013.

Forhandleren

TV3 23.55

forhandleren

Veldig sint Samuel L. Jackson må forhandles med.

terning 5 liten Thrilleren «The negotiator» har en velsigna terapeutisk virkning: Den som ukentlig ser filmer hvor alkoholiske, skilte etterforskere går innom strippeklubber til brønsj for å skyte etter narkosmuglere med latinamerikanske gnagertryner, og som syns det er forferdelig, skjønner at han hadde rett. Det er mulig å lage en god thriller. Det er.

Samuel L. Jackson har den samme virkningen på en film som måneskinn har på natta, som rødbeter har på leverpostei, som rødvin har på brie. Det blir liksom litt mer vits i den. I denne spiller han en nygift, intelligent gisselforhandler som utsettes for en livstruende kollega-spøk av den forsettlige sorten. For å få fram fakta tar han lederen for intern etterforskning som gissel i et administrasjons-senter og takler deretter den situasjonen at alle de bevæpna mennene i verden vil skyte ham.

Kevin Spacey har den samme virkningen på en film som speilblank Ferrari-lakk på måneskinn, som hvitløk på rødbeter, som krystall på rødvin. Han spiller den fremmede gissel-forhandleren og kommer til åstedet for å snakke Jackson til rette.

Spennende filmer over 2 timer fortjener egentlig en Nobelpris i fysikk, for de har opphevd naturlovene. «The negotiator» er intens og avdempa intellektuell og dessuten enkelt, rått, øyenvått spennende hele tida. 1998.

Klovn: The movie

TV2 Zebra 21.00

terning 2 liten Dansk vulgærkomedie. Jeg vet jeg har sett den, men jeg tror ikke jeg så hele, for jeg hatet den, og det var Kristin som anmeldte den for Aftenbladet. Hun var ikke så negativ som meg. Jeg er mer moralistisk. Handler om kanotur. 2011.

Utdrikningslaget

TV2 Livsstil 21.00

utdrikningslaget bachelorette

Forfulle og bakfulle: Lizzy Caplan, Kirsten Dunst og Isla Fisher.

terning 4 liten I land med egen likestillingsminister er det lovfesta at kvinner skal framstilles som moralsk forderva, dritings dopvrak med clamydia-livsførsel og mellomfag i avansert kjønnsbanning. Denne filmen er med andre ord en feministisk fest og kan vises på åttende mars-arrangementer hos solidaritets-novisene i Stavanger Høyre.

Første gang jeg så den (på SF Kino, mentalt forstyrret på grunn av wifi-fravær) ble jeg bare irritert fordi filmen var vulgær og liknet mine antakelser om syttendemaidekninga til ungdomskanalen P3. (Jeg hørte på P3 en gang for et par år siden, og da ble unge menn intervjuet om de likte bollefitte og hvorfor. Jeg fikk fordommer av det).

Ved gjensyn gikk det opp for meg at filmen faktisk er ganske godt spilt, og at man ikke trenger like folk bare fordi de er kvinner. Det er en menneskerett å bli framstilt som vulgære idioter. Det skal ikke være forbeholdt menn.

Kirsten Dunst spiller en nydelig fasettert effektivitets-ungkarinne og sjef i serveringssted, og hun omgir seg med en aura som kunne tilhørt styreformannen i den internasjonale Bloggbørsen. Jeg kommer aldri til å tilgi at hun har toalettsex med James Marsden, for det er på en måte som å bruke dopapir som festserviett. Men Dunst holder gående et troverdig tempo og en effektiv desperasjon som mangler i det virkelige næringslivet. Men panikk-årsaken er bedre enn halvannen prosent større utbytte for aksjonærene. Hun og de andre venninne-skliene har nemlig forsøkt å komme to stykker inn i den feite bruras kjole, og de har spjæret den. Jess. De har det. De har ved et uhell kalt venninna si for grisetryne, og de har forgrepet seg på kjolen med sæd, kokain-blod og spjær.

Hun jeg likte dårligst sist, heter Lizzy Caplan og er utrolig gjennomført. Det er hun som erter opp en trolig skap-afghansk flypassasjer (skjegget) med analytiske detaljer om spontan munnsex. Caplan spiller med dyrisk intensitet, og hvis du klarer å tenke deg en medisinert kåt ilder med avgnagd høyrebein, så har du dama. Isla Fisher gjør Oscar-prestasjonen. Hun spiller den seksuelt ugjennomtenkte rødhåringen med så liten hjerne at den inne ville ha fylt et kondom. En kondom? Ok da, et pessar. Når Fisher nesten dør er det faktisk deilig paradoksalt, for ingen visste at hun egentlig levde.

Filmen har selvsagt hentet inspirasjon fra «Hangover»-serien, og derfor er kvinnene bra og mennene dårlige, bortsett fra han som spiller datanerde med sjel. 2012.

Footloose

TV2 Livsstil 22.45

footloose 2011

Nei. Jeg vet ikke hva de heter, og jeg bryr meg ikke.

terning 2 liten Vi som elsket den opprørske enkelheten i «Footloose» fra 1984, blir selvsagt litt retro-matte. Også den gang befant det seg i troverdighetens utkant at en hel by nekta de unge å danse fordi pastorens sønn omkom. I 2011 er det science fiction. Puritanere fra verdensrommet må ha bodysnatcha vestens hedninger sånn at de motsetter seg at barn beveger beina. Snart kommer de ut av puppene og får menneskene til å kaste iphonene sine.

Filmen handler ganske riktig om kule, lille Ren som kommer til en reaksjonær by der han forelsker seg i pastor Dennis Quaids utagerende datter. Da han oppdager at det ikke er lov med dans fordi gutter kan bli homofile og jenter gravide med tvillinger, blir han politiker som ordner opp med bystyret, der ikke en kjeft tvitrer eller viser andre tegn på samtids-liv.

En fryktelig kjedelig og humørløs etterlikning med elendig ungdom. 2011.

Diamanter varer evig

Max 21.30

diamonds are forever

Sjenert James Bond snakker med Jill St. John i nattøyet.

terning 5 liten Stilig Bondfilm med Sean Connery tilbake i hovedrollen etter at australieren fikk én film. Denne handler fra Las Vegas og er opplagt og fin. Dette er den hvor Bond blir angrepet av de hardføre jentene Bambi og Thumper. Jill St. John er hoveddame. Dette er filmen som gjorde Sean Connery til historiens beste betalte skuespiller. Den brøt da også Hollywoods tre dagers rekord over inntekter. Jimmy Dean spiller Willard Whyte, en skikkelse som er basert på Howard Hughes. 1971. 1 time, 59 minutter.

A lot like love

FEM 21.30

a lot like love

If you leaaave me now.. jatakk.

terning 1 Ashton Kutcher er en så dårlig skuespiller at en lege kanskje kan hjelpe ham. Det virker som om ansiktsuttrykka hans ble utsatt for et penicillin-resistent bakterie og såvidt overlevde i respirator.

I «A lot like love» finnes det en bråte øyekast, og de er virkelig oppsiktsvekkende. Her finnes øyekast som antakelig datt ned av stellebordet, her er øyekast som ville sagt fisk i en katteutstilling, øyekast som likner musikken på en nattklubb i Bulgaria, øyekast som man ikke har lov til å hive i svart dunk, øyekast som hikker og raper og oppfører seg som uferdige befruktninger. Kutcher har evneveike øyekast med munnen når han bærer solbriller. Det er forferdelig. «A lot like love» er dessuten en så langsom film at den føles som å se «Sound of music» to ganger rett etter «Mitt Afrika».

Ashton Kutcher og Amanda Peet møtes til tilfeldig sex i flytoalett, og dernest forstår vi at de etter noen år skal bli ordentlige kjærester. Det blir som å sitte i dyrehagen og vente på at pandaene skal parre seg. Ingenting skjer. Bare de patologiske blikkene og de usunne bevegelsene med munnene. Apoteket er like rundt hjørnet.

Peet tilhører egentlig den store gruppen kjappe birolle-skuespillere, og i denne filmen utgjør hun den intellektuelle ettersom hun tar uskarpe bilder. Kutcher tilhører Demi Moore, som har mye fritid, og er følgelig et leketøy med utbrukte batterier. Kurtisen mellom Peet og Kutcher består for eksempel i at de spytter på hverandre i japansk restaurant og putter sugerør i nesa. De synger også Peter Cetera. 2005.

Unfaithful

TV6 22.30

unfaithful

Diane Lane hviler ut etter det strevsomme ekteskapet med Richard Gere.

terning 4 liten Det er ikke fint å bedra ektemannen sin. Særlig ikke når han er 54 år og går i strikkevest. Men det visste vi på forhånd. Adrian Lynes bildeskjønne fortelling om en hustru med dårlig smak gjennomgår så mange fornedrende og foreldende ansiktskvaler at selv Penthouse-segmentet vil utvikle intellektuell seksualangst. I «Unfaithful» ser alt stygt og beklagelig ut. Vinden virker umoralsk. Sønnens utstående ører. Richard Geres sjokk-brune hårfarge.

Når Lanes sidesprang fra ekteskapet med Gere er så ubotelig forferdelig sørgelig, hadde det hjulpet filmen om elskeren i det minste virket som en adekvat fristelse. Det gjør Olivier Martinez ikke. Han ser ut som en nystelt zoolander-grisas fra E Online’s Hjemme Hos-serie. 2002.

Torsdag 24.8.– En svart dag med tilbakefall til dårlige filmer og hån

 

Men in black

Viasat4 22.00

terning 5 liten Enda en svart dag, og jeg tenker da ikke på at filmen heter «Men in black» eller at den ene hovedpersonen er det. Det er ikke mye å velge i på en vanlig torsdag, og det betyr at den nye tiden fortsetter. Jeg har supplert den hyggelige komedien om uønska innvandring med to ting som har fått toer-terning. Den ene er en TV-serie, for ifølge de to norske regissørene som jeg tidligere har omtalt, vil TV-serier og filmer påvirke hverandre på en positiv måte, akkurat som tannpasta og tannverk. Jeg har en slags nyhetstjeneste som følger med Samsung-telefoner, og den forteller hver eneste dag at nå kommer Trump til å trekke seg som president. Jeg nevner det som eksempel på hva nyhetsmottakere skal forsøke å forholde seg til. Jeg vil som nyhetsoffer også nevne at jeg er tilhenger av at de som fremdeles tror på Viking blir kalt parallell-samfunn og får den samme rettigheten som andre trossamfunn: De bør ikke kunne motsies eller kritiseres.

Det var det. Til den anbefalte filmen.

men in black

Sci-fleip-filmen «Men in black» er så sivilisasjons-skjønn og politisk overflødig som om Diesel skulle ha lansert en laserstyrt taco-deodorant i form av Johnny Holmes. Dette er enda en film for de som allerede har alt, har sett alt, vet alt, kan alt og er i stand til å redegjøre for sytten re-rønna ettermiddagsserier i tv uten å trekke pusten eller la vannet gå. Si Roswell tre ganger etter hverandre uten å tenke. E.T. var ikke død. Kanskje lever Kennedy som tyggegummimerke på FBIs Dallas-kontor. Bruspulver uten vann er bedre enn stjernestøv, og den som ikke vet hvem Will Smith er, kan levere inn sertifikatet sitt ved skranken og bestille hestedrosje hjem.

«MiB» har et tema som vanlige folk vil skjønne ferk-alt av: Det går rundt en spesialavdeling av FBI og utsletter hukommelsen til alle de som har sett romvesener på jorda. De desimerer også uvesen-bestanden, for vi har flere kosmiske gjester enn det fins organiserte Ap-folk på kommunens feriehytter. Universets innvandrere bor midt iblant oss og ser ut som oss, men inni er de aldeles ikke like. Sylvester Stallone er en sånn. Det er derfor han snakker så rart. For x-filologene og x-filosofene gjør dette opp for de siste femti åras viktigste frustrasjon blant ungdom med unødvendig utdannelse: Hvordan har myndighetene klart å skjule det veritable juledrysset av ufoer som stadig daler ned i skjul uten en gang å bli sett av hyrdene på marken.

Tommy Lee Jones spiller den erfarne Ray-Ban-ridder og uffis-jeger. Han verver bohempurken Smith fordi jorden er truet av romvesener som leter etter det alternative kosmos i ei risteklokke. Vincent D Onofrio spiller de siste fem åras stiligste filmskurk, Linda Fiorentino er med for de uendelige strømpebuksenes skyld, og filmen er så utsøkt laget at de færreste vil merke at historien legger seg ned og dør etter 1 time og 30 minutter uten å få til et skikkelig klimaks (sånn går det av og til hvis en holder igjen for lenge).

Sal 1 ved Stavanger Kinematografer har fått ny lyd og større lerret, og det var fantastisk å sitte på syvende benk med knekt nakke og minnes karamellpapirenes muntre fyrverkeri i lysstrima. Will Smith med uffis. 1997.

Broen sesong 2

Netflix

broen 2

terning 2 liten Egentlig anmelder jeg ikke TV-serier, men jeg kunne ikke fortsette mitt negative forhold til «Broen» enda en sesong uten å at jeg hadde sett én eneste episode. Nå har jeg sett episode 1 av sesong 2, og nå kan jeg fortsette mitt lattermilde forhold til folk som ser «Broen».

Det forferdelige var at serien er akkurat som jeg hadde trodd, med ett unntak: Dama er sær hinsides «Twin Peaks». Skandinaviske filmskapere er like besatte av sterke kvinner som sovjetiske kultur-byråkrater var av traktorer. Og sammenlikningen er ikke tilfeldig, for Skandinavia er en verdig arvtaker, her lager man fremdeles nyttig traktor-kunst som skildrer det vi alle er enige om. Kunst reflekterer den gjeldende politiske korrekthet. Men Sofia Helin spiller ei dame som er så ubalansert sterk-svak at hun kunne vært Rasputins søster. At en kvinnelig hovedperson heter Saga Norén burde selvsagt vært en spøk, men denne etterforskersken er nevrotisk hinsides en Spinal Tap-satire, hun har spinnvilt Dikemark-blikk og en pågående, psykopatisk holdning som kanskje kunne ha funka hos keiser Nero når han pekte ut de kristne som skulle hives til løvene. Men som fremtredende politi-byråkrat i det Nord-Europa der Killengren og Nedre Buskerud Politidistrikt setter standarden, er hun en främling, hun er en «Men in black»-figur, et uforklart og uforklarlig stirrende vesen uten kontakt med omgivelsene.

Noen har tatt de sære kjøkkenbenk-jentene fra britisk påskekrim og gitt dem hasj blanda med koffein.

Utover det handler «Broen 2» om skandinavers triste blikk og voldsomme smerte. Jeg vet ikke hvorfor, men det følger antakelig en følelsesforende tilfredsstillelse med andres overdrevne sorg, den opphever kanskje lykkepillenes likegyldighet og imiterer en ekthet som nettaviser for alltid har sjikanert bort.

«Broen 2» starter tilsynelatende med slutten i «Broen 1», og der får Kim Bodnia høre at hans sønn er døde i langvarig smerte, og så blir det grining og sorg og elände ut av ville helvete; et slags potetchips-inferno for sofabruk. Det forferdelige ved scenen er at du skjønner hva som kommer til å skje: Noen har hyra Kim Bodnia til mimikk-pornografi. Her skal det bli så mye dvelende sentimentalitet at trente barkeepere vil ta til tårene, og de har allerede hørt alt sørgelig som finnes i virkeligheten.

Det finnes forresten en bar-keeper i filmen. Saga og Martin kommer til baren i ens ærend for å spørre om han så de som forlot baren sammen med de to jentene, og han sier nei, men da de forlater baren oppdager de to etterforskerne omsider politiets egne overvåkings-kameraer. Clouseau!

Bortsett fra det er ikke historien ille, når den klarer å bakse seg opp av tårehavet for å late som om den er hva alt dreier seg om. Starten er nydelig. Et førerløst skip grunnstøter ved en pillar på Øresundbrua (jeg elsker å skrive Øresundbrua), og om bord finner Kystvakta lenka ungdom i koma. Den er god. Men det blir straks ille.

Nesten helt til slutten av første episode forteller filmen historien til en mobilmobba skolegutt som får deg til å føle at du leser Aftenposten på en dårlig dag. Deretter handler det om at Bodnia går i terapi og terapi, og så har voldsomme Saga American Pie-parodisk hjemmesex med en søt kjæreste som bærer Kizz-t-skjorte. Alt dette er så fælt at folk som blir rørt av det, burde vaksineres mot ett eller annet, bare for at vi har gjort noe for dem.

Mot slutten tar historien over i ett par minutter, og det er bra. Men ikke før Bodnia har besøkt sønnemorderen (med Hannibal-holdning) i fengsel og har skåret ansikter som får den solide mannen til å likne en hemorrideplaget gnu.

Skandinavisk film-masochisme er nok sånn som dette, men føleriet i «Broen 2» er langt over i satiren. Vær så snill. Si at dere lo. 2013.

Something’s gotta give

Netflix

når du minst venter det

terning 2 litenDe seksuelle fordommene blomstrer framleis som om vi alle skulle bo i en gul undervannsbåt.

«Something’s gotta give» er en amerikansk komedie om en seksuelt aktiv 63-åring, og følgelig er ordet Viagra det hyppigste i filmen. Den er et egosentrisk bidrag til generell stigmatisering.

Filmen er regissert og skrevet av Nancy Meyers, en 55-åring som ble skilt fra ektemann og produsent-regissør Charles Shyer i 1999 og som siden ikke har giftet seg, men skrevet manuskripter. Derfor er filmens hovedperson Diane Keaton en skilt manusforfatter med produsent-regissør-ektemann. Hun har ikke giftet seg igjen, men er attraktiv hinsides de dødeliges fatte-evne når hun først treffer folk. Man skal være ganske naiv for ikke å oppleve den sjåvinistiske filmen som en personlighets-masturbasjon, og Jack Nicholson spiller egentlig bare offeret for Meyers’ terapeutiske skybrudd.

Derfor må han være en slags avskrudd generator. Den vanligvis rampete mannen er ikke rå, ikke vulgær, ikke sjarmerende, ikke treffsikker – bare indolent flirende som kastrert hannkatt i ettermiddagssola, en glad vallaks i de halvdødes kulp. Nicholson spiller så usexy at Viagra antakelig ikke ville gitt ham morgensnue en gang.

Diane Keaton har rollen som det lukkede skrin (rutinert freudiansk metafor), og samtidig flokser hun fjollete med ansiktsuttrykka sine som en nervøs Casino-deltaker. Den første delen av Meyers’ film er så dårlig spilt at den ikke fortjener trilling av terning, men av scarabé. Etter hvert tar historien seg opp på samme måte som berg- og dalbaner har sine oppturer.

Dette kunne vært en stilig film hvis hovedpersonene hadde fått lov å være det. Nicholson blir spylt ut med bidetvannet, fordi Meyers av hevngrunner trenger en patetisk mann under tastaturhammeren sin. Forfall idylliseres. Det er som om Nicholson og Keaton bare tiltrekkes av hverandre fordi felles avfeldighet gir dem lov til å bruke pledd. 2003.

Onsdag 23.8– En desperat filmdag med et paradogmeskifte

 

Hide and seek

Netflix

terning 3 liten Netflix utvikler seg så seint at jeg har vært nødt til å endre strategi. I stedet for å gjenta de samme anbefalingene av de samme ti filmene om igjen og om igjen, må jeg gå til de dårlige filmene. Det fører til variasjon og fornyelse. Dessuten er det mye lettere å skrive om dårlige filmer, og hvis en skal være grovt ærlig, det er også morsommere. Dårlige filmer er bra for ryggen og for omega 12-innholdet i kosten, dårlige filmer fører til mye glede og forseggjort skadefryd, de stimulerer kreativiteten og evnen til å formulere onde fordommer. Derfor. Jeg skal se hva jeg finner.

Men til filmen.

hide and seek

Stemningsfull gru med Dakota Fanning og Robert De Niro.

Det mest skuffende med De Niro-thrilleren «Hide and seek» er et nesten kommunalt fravær av spenning. Man må være en ihuga ortoped for å bli interessert når genrens selvfølgeligheter til de grader traver hælsår på seg.

Det finnes bare én mulig løsning på den oppskrytte skrekkgåten rundt en sorgtynga psykiaterdatters morderiske fantasifigur. Og da det opplagte omsider skjer, presenteres løsningen med byråkratisk lojalitet til det selvfølgelige. Du kommer ikke til å huske én detalj fra de siste femten minuttene.

Robert De Niro er inne i yrkesutøvelsenes vanskeligste periode. Etter «Ronin» har han spilt papproller i filmer som «Analyse this», «Analyze that», «Men of honor» (oi! Vondt!), «Meet the parents», «15 minutes», «The score» (oii, vondt, det òg), «Showtime», «Godsend» (phøy!) og nå «Hide and seek». Han har utført dem som om han var sin egen sminkør – en litt gummimjuk De Niro-maske som ingen fortjener, er mosjonert i stedet for emosjonert; det finnes ikke fantasi eller følelse i rolletolkningene hans. Han virker så utbrent at det kan bli umulig å finne brannårsaken.

I «Hide and seek» spiller De Niro en psykiater som opplever at den nedtrykte kona Amy Irving blir funnet død i rødt badevann. Dattera Dakota Fanning (Emily) går inn i en dyster sorgperiode, og for å muntre henne, flytter pappa til et sjeletyngende spøkelseshus på det mentalt ustabile bondelandet. Som å kurere hodepine med hammer.

I det mysteriesvangre huset forteller lille Emily lojalt om fantasifiguren Charlie, som gjør alle de gale tinga, inkludert fullførte og forsøkte mord. Naboens underlige ektemann går skulende forbi. Sheriffen ser ut som en insinuasjon om perverst undertøy og alternativt dyrehold. Sjøl den kjernesunne Uno-dama Elisabeth Shue virker litt merkelig fordi regien er så overivrig etter å sende seerne på feil villspor. Fannings olivenmørke mandeløyne stirrer besatt som en japansk tegneserie, og det virker som om regissøren har tenkt at det usunne barnefjeset skal være den viktigste stemningsskaperen i en historie der De Niro har lite å gjøre bortsett fra å se bekymra ut. Men barnemishandling er sjelden kjekt, og Emily virker mer ubehagelig enn nifs.

Den omtalen burde vært sprekere. 2005.

Menn som hater kvinner

Netflix

menn som hater kvinner

Noomi Rapace og MIchael Nyqvist den gang.

terning 3 liten Nei, dette er jeg ikke lei meg for: Gjensynet med den tragisk oppskrytte Stieg Larson-filmen «Menn som hater kvinner» virket like uomtvistelig som flat hånd mot tynn kryssfiner.

«Menn som hater kvinner» er et overraskende ufriskt genre-streif i triste fordommer. Den representerer en pinlig, seksuell dagdrøm om den intelligente, kjetting-tøffe ungjenta med det herja sinnet som bare kan finne roen på et gråhåra mannsbryst og en indignasjons-rusa, svensk Marvel-journalist.

Hver sin smak? Denne gang begriper jeg dere ikke. Hvordan kan reflekterte mennesker kjøpe den uappetittlige, utrangerte syttitalls-historien i «Menn som hater kvinner»? En feira antikapitalistisk stjerne-journalist som får i oppdrag av den eksentriste godseieren å bo i hans detektiv-stuga for å oppklare forsvinningen til Harriet som ble borte i 1966? På selveste julaften, som åpenbart blir feira med kjøttbullor og oppbrudd i den konfesjonsfrie delen av Sverige, tar han toget til Hegestad eller noe sånt for at Sven-Bertil Taube skal fortelle hele slektshistorien sin mens det smørgåsbleike svenskemotljuset leker med rynkene hans slik utlevde portrett-fotografer gjorde før de gikk og drakk middag. Det er så forbaska satt, det er kunstnerisk sett sidrævva og forslitt.

Er dette noe å bli så irritert for? Har ikke krim alltid beveget seg rundt i et museum med fettete fingre på glassmontrene? Jo, det er sant. Men Stieg Larsson var ikke en koselig gammel engelsk dame med god tid. Han markerte seg som samtidsskildrer og politisk refser. Man forlanger at han skal leve opp til i hvert fall noen få kriterier for sannsynlighet, relevanse og god smak. Det er grunn til å vente at han presterer noe som likner mer på vår skandinaviske hverdag enn nazi-seifing og forherligelse av åttitalls-repetisjoner av politisk sadisme.

Her er for mye gubbete generasjons-tull.

På åttitallet syntes de rosakledde hvitvinsdrikkerne at det var politisk gourmetisme at kvinner skulle torturere slemme menn. I dag er seilerskoa deres såleslitte, og normale mennesker vet at torturister er psykopater. De forherliger man ikke. I dag vet vi også at demonisering av rikfolk som seriemordere og sadistiske nazier er billigvalg av forbryter. I dag smiler vi nedlatende når den sentimentale, sjølopptatte superhelt-journalisten har avslørt kapitalistene, og blir utstøtt fra det gode selskap. Ja, du kan tro! I virkelighetens verden ville journalisten blitt en ny Jesus; han ville blitt overtvitra av elitistisk sympati og blitt programleder for et samfunnskritisk realityshow på NRK2. 2009.

Et rop om frihet

NRK1 01.00

cry freedom

Denzel var Steve Biko.

terning 4 liten Richard Attenboroughs anti-apartheid-film «Cry freedom» er vellaget, nokså velspilt, behagelig profesjonell å se på og passe indignerende. Men den er også forutsigbar og litt slakk og etterlater for mange ubesvarte spørsmål. Denzel Washington er Steve Biko, Kevin Kline er hvit avismann. 1987. 2 timer, 37 minutter.

Leap year

TV3 22.30

leap year

Så tok Amy Adams trillebagen og gikk.

terning 4 liten Amy Adams spiller pen dame som reiser til Irland for å fri til en mann på skuddårsdagen, for da kan menn ikke si nei. Men da hun kommer dit, treffer hun en pen verthusvert, og det er så sjeldent i Irland at dama blir helt forvirra. Romantisk komedie. Amerikansk-irsk. 2010.

Tirsdag 22.8.– En slags nød-swayzing på en ellers halvdau filmdag

 

Point Break

CMore First 22.35 og Netflix-streaming

terning 5 liten I går morges ble to norske regissører intervjuet på TV2 Nyhetene på grunn av filmfestival i Haugesund. Det var overfladisk pisspreik. Regissører skal være mystiske og sære, og de skal ikke snakke som kommunikasjonsfolk. De skal snakke som kunstnere. Når filmregissører sier at de tror TV-serier og film vil påvirke hverandre positivt, er det noe som er galt. Et par generasjoner av vindrankere og politikk-vegrere sitter og ser dramaturgisk tilbakestående serier til langt på natt for at de skal ha noe felles å snakke om som ikke fører til uvennskap og trusler om PST. Jeg tror at serie-begeistringen skyldes at vi er blitt feige. Da Norge hadde én TV-kanal, så alle det samme, og de hadde ting å snakke om som ikke førte til oppløsning av gamle vennskap. Da DVD-en kom, begynte sofafolk å se forskjellige ting, men i Norge var det ingenting å være uenig om. Så tok det seg langsomt opp. Skillene ble dramatiske. Nå er vi blitt møkkaredde for å snakke med hverandre om kontroversielle ting. Så snakk om fotball og TV-serier.

Men til filmen. Slik vi så den en gang i et univers langt borte fra vårt (i og med at det utvider seg, må solsysmet vårt ha flytta ganske mye på seg siden 1991).

point break

– T-skjorten din er våtere enn t-skjorten din! – Neei.

Sterke damer i nesten hver eneste film nå for tida hisser opp lekkermette menn samtidig som de gir unge kvinner Pippi Langstrømpe-drømmer. I «Point Break» sitter Lady Death på registolen. Kathryn Bigelow er en lang cowboyskikkelse i Shabby-klær som har gjort seg bemerket ved steintøffe actionfilmer, hvorav den mest kjente («The loveless») aldri kom til Norge på video en gang. Den handler om motorsykkelkarer som stanser i en sørstatsby, og stilen er blitt sammenliknet med et Edward Hopper-maleri fra femtitallet med sin sterke visuelle naivisme. Bigelow er grunnen til at «Point Break» trass i en usedvanlig teit historie om presidentbankranere og buddhistisk surfer-søking faktisk er en av de få ålreite actionfantasiene på video det siste halvåret. Egentlig har filmen alt mot seg. Den følsomme truse-tjuven Keanu Reeves er risikabelt oppgradert til FBI-rekrutt og skal slåss. Patrick Swayze blir fortsatt belemret med så mye filosofisk ullenhet at håret hans floker seg (som i «Road House»), den nye dama (Lori Petty) er mager og korthåra som en tolvåring og full av snøvlete besserwissen. Men Bigelow kan lage bilder, og her surfes det sugende og hoppes i frisvev fra småfly så flott at ekte mannfolk og potensparanoikere kommer til å svime av. Dessuten holder Bigelow seg til den ny-klassiske «Me Tarzan, you Jens»-varianten; dette er macho-flørt, og guttene blir jysla gode venner. Verd å se. 15 år. 2 timer, 3 minutter, 1991.

Ghost

Netflix

ghost 1990

Demi Moore og Patrick Swayze i beste velgående.

terning 5 liten Det er lett å like en film som svarer tilfredsstillende og beroligende på alle de svære spørsmålene mennesker har maktet å stille gjennom tidene, og uten filosofiske omskrivninger slår fast hvor de snille skal hen og hvor de andre skal hen og hvor mye gøy det går an å foreta seg i uro-sjelenes evige mellomtid. Det er også lett å tilgi en film som så fromt bekrefter prinsippet om de saliges enfoldighet eller omvendt ved å la Patrick Swayze sveve gjennom veggene som frilans-engel med den forferdeligste mimikken i filmhistorien.

Det er lett å skjønne at et misbilligende filmlik vil hale ut tida på jorda, når den bærer skjønne Demi Moore som er nybakt mor og har fått sjel i blikket og kvinnelighet i kroppen.

Derfor spiller det egentlig ingen rolle om «Ghost» er en elendig film om en død mann som elsker for alltid og vil ordne opp for kona sånn at datasvindel ikke bringer leiemordere over henne også. Folk kommer til å se den og de kommer antakelig til å like den også. Vi er umettelige når det gjelder trøst. En historie som gjør døden til kitsch (nå har jeg også brukt det ordet!) trøster slik «Pretty woman» degget for den tapte kjærlighetsevnen, og antakelig er det oss vel unt.

Kanskje er det grunnen til at Jerry Zucker har glemt alt han vet om humor og filmrytmikk, sånn at han kan la Swayze bringe skam over seg selv og sin familie ved å renne rundt som en overivrig gymnas-Hamlet i alt for lange, poengløse, uttværede scener. Evigheten er en sjelden gave. Den kan vi med god samvittighet hale ut til litt over to timer. 1990.

Airport ‘77

NRK1 00.35

airport 77

En slags «Hjelp, vi flyr!» på fullt alvor. Jack Lemmon i midten.

terning 4 liten Katastrofefilm fra 1977 med Jack Lemmon, James Stewart, Christopher Lee og enda flere. Et fly blir kapra og flyr så lavt at det treffer en oljerigg i Bermuda-triangelet og styrter.

Captain Phillips

Viasat4 22.00

captain phillips

Tom Hanks snakker ut med kaprerne. De er nok ikke så onde som vi tror.

terning 4 liten Her kommer vi til en personlig svakhet. Jeg hater autentiske historir, og jeg var aldri i nærheten av å tro at amerikanerne hadde laga en spennende og engasjerende film om den amerikanske kapteinen Phillips som ble sjørøvet av somaliere sammen med skipet sitt i 2009. Men Tom Hanks spiller hovedrollen, så jeg burde nok ha lidd meg gjennom 2 timer, 14 minutter. Filmen handler mest om kaptein Hanks og sjørøverkapteinen, spilt av Barkhad Abdi, og begge får nok sin dose av sympati. Det er tross alt 1. mai. 2013.