Månedlige arkiver: august 2017

Mandag 21.8.– Dreddful mandag (sjukt elendig ordspill) og velkommen til denne uka

 

Dredd

NRK3 21.30

terning 5 liten Jeg skal gjøre det til en tradisjon at jeg starter hver nye uke med å skrive at sommeren er slutt. Som alle vet, avsluttes ikke egentlig somrene her på Vestlandet, de bare ikler seg nye navn og nesten umerkelig nye rutiner. I stedet for 11 grader blir det for eksempel 7 grader, som egentlig er 11 grader hvis man har bomullsgenser i stedet for t-skjorte under den 80 prosent vanntette allværsjakken som funker som dynejakke helt til snøen kommer. Det regner fortsatt slik det skal i somrene, men det er mest for at vestlendinger skal kunne dyrke sine amatør-vitenskapelige dystopier og leve som gode, nedslåtte lutheranere.

Men til filmen.

dredd

Olivia Thirby gjør det bra, og Karl Urban (undervurdert) gjør det bra.

Heller ikke 1995-versjonen «Judge Dredd» var påklengende munter, men årets «Dredd 3D» markerer en gjeldende rekord i dysterhet for denne dimensjonen.

Jeg vil tro at den holder stillingen til «Schindlers liste» blir nyutsendt i farger og 3D.

Filmen handler fra ei stråleskadd framtid der 800 millioner mennesker bor i en blanding av slumruin og morgendags-mareritt. Blokka Peach Trees rommer 75.000 av de skitneste fattigfolka i filmhistorien og er altså omtrent sånn som byplanleggere og politikere vil at vi skal bo framover. Der hersker en vansiret Lena Headey (Ma-Ma) over et selvmorderisk mafia-kollektiv uten nåde, og hun selger Slo-Mo-dopet som gjør at tida nesten stanser.

Til Peach Trees kommer Dredd (Karl Urbans kjeve) og den synske lærlingen hans. Urban ser ut som en halvåpen garasje og snakker slik stålbørster gjør. Olivia Thirby må være dette årets funn, og hun spiller dommer-aspirant med personligheten til en litt schizofren sosionom. De to utsendte panser-juristene blir fanga av Ma-Ma i hennes ugjennomtrengelige stålslott, og så begynner skytinga. Handlingen tar seg nedtrykt og uskjønt gjennom flere nerveslitende vrier, og du skal ikke være flau hvis du bekymrer deg for hvordan det skal gå. Det er en spennende film.

«Dredd 3D» er stort sett laga i streit skitten-realisme, men slo-mo-hallusinasjonene gir logikk til en stilisme som overgår John Woo og får 3D-teknikken til å framstå som en velsignelse. 2012.

New in town

TV6 21.30

new in town

Harry Connick jr. og Renée Zellweger i en by med snø om vinteren.

terning 4 liten Hvorfor har jeg ikke sett denne? Tja. Si det. Renée Zellweger spiller en forretningskvinne. Det kan være en god grunn. Dessuten flytter hun til en liten by i Minnesota og forsøker å tilpasse seg de enkle menneskene på landet. Det kan være en annen grunn. På landet treffer hun Harry Connick jr. OK. Vi har skjønt det nå. Siobhan Fallon spiller fru Gundeson, så dette har vel sine «Fargo»-sider. 2009.

Søndag 20.8. – En film som er så utrolig nær at du slutter å puste

 

Ekstremt høyt og utrolig nært

FEM 00.05

terning 6 liten Siden det er søndag en film som starter like etter midnatt. Det er fordi filmen er så intenst følsom at du nesten ikke tør puste, og da er midt på natta et bra sted. Og siden det er blitt umulig å skrive om politikk og rare ting som likner på den, skal jeg ta været. Katastrofevarslet for Vestlandet var feil i går igjen. Det kom aldri noen kuling, og på ettermiddagen skinte sola, og hvis vi kikker inn i framtida, dukker faktisk den bitre misunnelsesuka opp likevel. Det blir sol fordi skoleferien er over, akkurat som alle sa. Og for oss preliminære og litt prelimifjerne populister er det en bekreftelse på det alle vet. Folk har rett. Når alt kommer til alt, får folket rett. Det er det folket er til for. Det kommer aldri til å forstyrre alle de med the sound and the fury.  Det er også som det skal være. Full of sound and fury, signifying nothing. Sola skinner.

Men til filmen.

ekstremt høyt og utrolig nært

Tom Hanks og Thomas Horn, far og sønn, og så utrolig nær det perfekte at det gjør vondt.

Thomas Horn er en guttunge som ble født i 1997 av lege-foreldre i San Francisco, og han vant 31.000 dollar i Jeopardy, for Thomas Horn er en slags nerde. Horn hadde aldri spilt film før da han ble plukket ut til hovedrollen i filmatiseringen av Jonathan S. Foers roman «Extremely loud and incredibly close». Hva dette viser, vet jeg ikke. Men guttungen er på filmlerretet den mest kompliserte personligheten jeg kan huske å ha sett de siste åra. Han spiller overfølsom, nevrotisk autist med en troverdighet som overgår virkelighet; han er et stykke ren, overmannende diktning, han er en helt og en pasient.

Foers historie handler om en gutt som hadde en utrolig far. For at den nervøse gutten skulle komme seg ut i verden, diktet pappaen opp en forsvunnet bydel i New York og satte gutten i gang med å lete.

Så dør pappaen i tårnene. Terrorist-tragedien er så forferdelig enkelt og usentimentalt skildret at det antakelig ville vært forbudt i Norge, men enkelheten river ut hjertet ditt med tilhørende innvoller og den fyller hodet ditt med snørr. Jeg tror nesten aldri jeg har sett en film som slo meg så voldsomt ut. I et forkava forsøk på å få igjen forstanden konsentrerte jeg meg om historiens diktning om letingens egenart og verdi. Men det gikk ikke. Den såra guttungens forsøk på å fastholde de åtte minuttene det vil ta før vi oppdager at sola slukna, er så intenst skildra at tanker glipper, rasjonalitet drukner, forstand overflødiggjøres.

Alt skyldes skuespilleren Thomas Horn, som altså er en umeritert legesønn fra San Francisco. Et ubegripelig unntaksmenneske som var i stand til å føle og formidle de sarte mellomstadiene mellom livsfrykt og intuitiv, intellektuell overlevelse. 2011.

One day

NRK3 21.30

one day

– Hvor lenge har vi ligget her, egentlig? – Femti år. – OK. Syns ikke du det er kjedelig?

terning 1 Denne filmen hadde jeg også alvorlige fordommer mot, i og med at jeg hadde sett den før. Men jeg liker egentlig Anne Hathaway, og jeg liker egentlig Jim Sturgess, og egentlig liker jeg romantiske komedier med kule folk som kombinerer moderat avkledning med en slags flørtete stand up. Det hjalp ikke. Danske Lone Scherfig har laget en psykologisk tvilsom konsept-komedie; det vil si at den består av form i stedet for poeng. Hathaway og Sturgess har post-eksamensk nestensex en gang i fortida, og så får vi se dem på samme dato i følgende år, som om de var fanga i en litt håpløs Facebook-extension. I løpet av den tida utvikler de så stor kulturell fjernhet at det fører til kjærlighet. Nei, jeg kjøpte heller ikke den.

La oss se på hva filmen lærte oss:

Når en komedie starter med melankolsk klunkemusikk og du får følelsen av at du er i begravelsen til den stygge andungen. Når jentunge-hovedpersonen bærer designerversjonen av bibliotekar-brillen for at vi skal skjønne at hun er intellektuell og ikke tenker på toalett-seter når noen sier 3,14. Når dama sier at hun har drukket for mye vin, men uttaler Dexter prikkfritt. Når hun kakler som Brenda Blethyn under nakenbading. Når menn kommenterer damers kjole. Da vet du at det blir en teit slutt. Og det blir det. 2011.

The island

TVNorge 00.50

island, the

Scarlett Johansson er kanskje en klone.

terning 5 liten Da de to uvitende klonene forlater Sean Beans underjordiske farm for dyrking av menneskelige organbønner, oppstår en kunstnerisk og tematisk befrielse. Til da har Ewan McGregor og Scarlett Johansson vært innesperret i en science fiction fra det seine sekstitallet, der alle mennesker likner meieriansatte, alle spennende ting (mat & sex) er forbudt, og alle tenkelige kroppsfunksjoner blir overvåket, så dette er ikke akkurat Apenes’ planet. Den første delen av bilhøggern Michael Bays film er blitt til av stor usikkerhet. En enkel reklamefilmregissør uten egne oppfatninger gjentar det allerede utbrukte.

Når produktene kommer ut av fabrikken, blir temaet mer spennende enn klaustrofobisk. Vanlige mennesker med god råd får seg sjøl klona for at kirurgen skal kunne forsyne dem med friske organer når de blir sjuke. McGregor og dama hans er reservedelslagre. De ser ut som trettiåringer fra Imsdal-reklamer, men er tre og fire år gamle. Presidenten dyrker en kopi av seg, men med mye sunnere lever, nede blant jordens knoller.

Oppe i millenniets bevegelsesbegeistring får de to hovedpersonene det morsommere enn hyllevarer flest. De løper fra menneskejegerne. De detter fra tak. De har musikkvideo-sex, som betyr at de likner medisinerte akvariefisker i tobakksfarga vann. Bay får krasje så mange biler han bare vil, og McGregor får møte sine cellers opphav. Under jorda forsøker Bean å kopiere Holocaust, men Xerox-menneskene får uventet hjelp før filmen slutter som en gripende Enigma-video, og fjorårets kanskje mest lovende birolle, Djimon Hounsou, smiler svart til sola. 2005.

Elysium

TV3 21.00

elysium

Matt Damon og Sharlto Copley i kosmos.

terning 4 liten Hvis veldig mange ble sinte på «Elysium», kan det være for at de venta seg enda mer enn både arabisk vår, frelse i himmelen og konstruktive gjengjeldelser. Antakelig var den hipsterbetente allmuen urealistisk krevende, for dette er en science fiction av den sorten der den kunstneriske samvittigheten skal stedes til hvile sånn at man kan nyte illusoriske harmoniseringer som ideen om wienerbrød, ettermiddags-likør og politisk lykke.

Profeten sier: Det er en tid for alt. Av og til skal du klø deg i ræva, andre ganger skal du rekke fram en hånd. Men ikke nødvendigvis den samme.

I et åpenbart futurum på 2100 tallet er Matt Damon en synlig kriminell som i stedet for hår har tatoveringer, akkurat som myten om kommentarfelt-demonene. Han bor på en jord som ble forlatt av de rike og de salige, for de har flytta til et slags lykkehjul rett utpå himmelen.

Damon har stjålet biler og er kriminell. Sammen med alle verdens meksikanere er han blitt nødt til å bli igjen på en litt forslumma Tellus, uten at jeg egentlig fikk med meg hva som gikk galt med den.

Hva det nå enn var, så blir himmelen som vanlig styrt av en pompøs gjeng Star Wars-imitatorer, og sikkerhetssjefen spilles av Jodie Foster i en uvelkommen 2013-oppdatering som er så hudglatt at det får henne til å se ut som en brasiliansk voksa Eiganes-puddel. Det er den verste rollen Jodie har hatt siden «Kontakt», og for mange vil det være så sjokkerende at de ikke kan oppleve noe mer i «Elysium».

For eksempel ser de ikke den utrolige sør-afrikaneren Sharlto Copley, som ble henta på kontoret for å spille i «District 9» og straks var en kultfigur i den hurtigsekta som tilber kompromissløse overraskelser. Han spiller en overveldende kul mercenary (agent Kruger) med Peter Freuchen-skjegg, og han kommer digitalt overutstyrt, men sjelelig minimalisert i Fosters tjeneste for å huke tak i opprøreren Matt Damon.

Oppklaringspause. Damon forsøker egentlig å være snill. Men den onde kapitalismen overlevde flyttinga, og den styrer industrien på jorda. Damon blir varig og livstruende stråleskadd, og for at ikke ulykken skal være helt bortkasta, får han supermann-drakt av en opprørsk Mad Max-hysteriker med dårlig bein. Matt skal infiltrere himmelen. Han skal ta seg opp til Elysium og stjele organisk ID fra innsida av hodet til en korpie-kakse.

Med organisk ID kan alle jordas fattige få behandling på Elysiums private mirakel-sjukehus.

Her står vi overfor to uutholdelige paradokser. Filmskaperne aner ikke hva en sykehuskø er. Den oppstår når alle har samme krav på behandling. Da blir verden plutselig styrt av sånne folk som randabergenseren Bent Høie, som lever av å love velgere det umulige. Dessuten forsvinner gleden ved å være rik dersom menneskene oppnår samme fordeler ved å være fattige. Likhet svekker konkurranse-evnen og fører til tvinning av fingre i styrerom.

Enda verre er illusjonen om at alle kan bli rike. Når vi ser «Elysium» ønsker vi som lojale medlemmer av de rette FB-gruppene at alle må få bo i Beverly Hills-kopien i himmelen. Men der er det egentlig bare plass til de som allerede er der. Man kunne selvsagt ha oppretta asylmottak litt i utkanten av sirkelen, men det ville aldri kunne skjule løgnen: Alle kan ikke ha det sånn. Hvis alle de fattige på jorda kom samtidig til himmelen, ville den ikke være himmel lenger, men et helvete.

Jeg nekter meg sjøl å forlenge dette ut i religiøse liknelser.

Pause slutt. Premissene for «Elysium»-indignasjonen er dummere enn Lysbakken. Men filmen ble ikke laga for at du skal bry deg om sånt. Den handler ikke om noe. Dette er en Løkken-film. Det er en sånn rå og tøff og urimelig science action som du gikk og leide på VHS hos Løkken Video til tonene av «Is it me you’re looking for?», og deretter så familien den sammen med Helgøs-taco og de minste måtte kikke seg bort hvis noen dusja eller blødde.

Ikke still for store krav til denne filmen. De beste stundene i våre liv opplevde vi sammen med VHS og Moviebox og sånne konkrete ting, lenge før tilbudet av streama film fra et himmelsk Elysium blei så gigantisk at det ikke er moro å se noe lenger, og så velger folk deprimerte dansker som ikke kan finne morderne fordi de har tårer i auene.

Jeg skal ikke røpe den teite slutten. 2013.

Spring break

Viasat4 22.30

terning 3 liten Nei, dette er ikke «Spring breakers», det er «Mardi Gras: Spring break» med ukjente folk, og den handler om jenter som vil på fest. 2011.

Knowing

TV2 Zebra 21.00

knowing

Nicolas Cage går bare rundt der og vet det. Han og.

terning 4 liten «Knowing» har mye fin innlednings-stemning. I Massachusetts 1959 skriver det merkelige barnet Lucinda sine profetiske tall på en lapp som skal legges i jorden og åpnes 50 år seinere. Ingen vet at de er visjonærere enn medievitere.

Ingen tror egentlig på profetiske tallrekker. Ikke Nicolas Cage heller, før den hørselshemma sønnen hans femti år etter kommer hjem med Lucindas løgnaslapp, og den alkoholisk kveldstriste MIT-professoren oppdager at rabbelet består av datoer for fæle ulykker.

Han begynner å etterforske. Det er også ganske kult og dystert, for i skogbrynene står de nesten ansiktsløse skogmennene og skuer mot Cages vegetarianske nerdesønn mens han sitter og ser på Discovery. De oppsøker til og med gutten, og gjennom det runde vinduet viser de ham forferdelige helvetes-varsler som kunne vært finansiert av FNs klimapanel. Brennende dyr i Bambi-skogen. Ikke noe særlig for en vegetarianer. Said it was a bad dream.

Filmen har også en fantastisk flyulykke og en fantastisk togulykke, og det er ikke tull, for de fleste vet ikke hvor stilige ulykker er på film. Men så blir filmen mer og mer en sutrete Spielberg-dystopi, og det gode scifi-drivet forlater den. Slutten er ikke morsom, den er ikke rørende, den er ikke logisk og du blir faktisk ganske sur over hvor urettferdig den er.

Men Nicolas Cage er en fin, hengslete far og en framlut og alvorlig vigilante-helt. Den skal han ha. 2009.

The romantics

TV2 Livsstil 21.00

romantics, the

Josh Duhamel og Katie Holmes i dagens benkebilde, uten benk.

terning 3 liten Dette er en dårlig likt og nesten ukjent romantisk komedie med relativt store navn som Katie Holmes og Anna Paquin. Venner samles til bryllup. Men brura og den ene brudejenta har konkurrert om brudgommen, og de er visst ikke helt ferdige med det. Dere som kommer til å like denne filmen, vet om det sjøl. Galt Niederhoffer har fått lov å regissere etter sin egen roman. Det skjedde aldri med Hamsun. Hun var med og skrev film-tilpasningen av «Prozac nation». 2010.

John Wick

Max 21.30

terning 3 liten Keanu Reeves spiller en leiemorder som har slutta i jobben, men så skjer det ting som gjør at han tar fram arbeidsredskapene igjen. 2014.

Bad company

Max 23.40

bad company

Chris Rock og Anthony Hopkins er veldig forskjellige.

terning 5 liten «Bad company» er en akkurat passe underholdende spionkomedie til at det går an å innrømme at man har sett den over et glass alkoholfri kjøre-kjablis på Ledaal første nyttårsdag – men filmen er ikke så god at noen trenger få karakteriseringsangst og henfalle til sosietetssporten «klisjekasting uten tilløp til innhold». De aller fleste av de folka som syns de tjener så godt at de må være kulturelle, ville si til hverandre: «Den var veldig amerikansk.» Det ville også Kongsgaard-ungene deres si. Alle så bare «Bad company» fordi Anthony Hopkins er med.

Og Hopkins er verd det. I omriss blir han mer og mer like Ole Brumm, men i denne filmen spiller den milde engelskmannen en kald CIA-kriger. Det gjør han flott. Komikeren Chris Rock har fått den Eddie Murphy-aktige rollebytte-rollen. Han er sin egen bror. Den døde broren var verdensvant agent – og han må dessverre erstattes av en gateflink bablas som selger svartebørsbilletter og spiller parksjakk. I løpet av kort tid utdannes Little Rock til å bli Heavy Rock; han skal bistå Hopkins ved innkjøp av særs viktig atombombe, som selges av glasnost-mafiaen i Russland. Det skjer i Praha, som er en vakker by uten oljemuseer. 2002.

Harry Potter og ildbegeret

FEM 21.00

harry potter og ildbegeret

Og så fikk Harry et lasersverd.

terning 6 liten Den gale bildemagikeren Mike Newell har laget en djevlegrøsser for barn, og 63-åringen har samtidig diktet en pulsbærende, romantisk pubertetsskildring som får rospiggene til å sprette i Galvort. «Harry Potter og ildbegeret» er først og fremst så bra fordi frodigheten er sterkere enn effektavhengigheten. Det er faktisk sånn at du husker korridorflørten bedre enn fantasifigurene når filmen er slutt.

Newell har fått til en miks av forskjellige slags fortryllelser som ikke egentlig blir tydelige før man setter seg til og tenker på hvor mye som kunne ha gått galt. Han unngår skeininger ned i den amerikanske high school-gropa når barnevennene fra trolldomsskolen begynner å merke seksualitetens skillekraft. Romantikken på Galvort er skildret med stil og fingerfølelse både her og både der, og regissøren klarer til og med å gjennomføre et slags prom-ball uten at man føler seg hensatt til en ukul Hollywood-kloning. Det nærmeste han kommer kitsjkvern-karikaturen er rockebandet. Men det går bra.

Det er heller ikke uproblematisk å gi den unevnte Voldemort et ansikt. Det finnes flere filmer som pladasket på Lucifers fjes enn de som klarte å gi det ubeskrivelige et ansikt. Her oppstår den inkarnerte ondskapen i et poetisk tablå der den mørke mesterens milde maskot Timothy Spall nærmest bærer ham til en blanding av dåpsfont og dødstjern, og fra magiske elementer og Potter-blod oppstår en forsmedelig skapning som kunne vært virtuell voksdjevel i «Terminator 4». Møtet med tryllestavens lasersverd har den desperasjonen som Star Wars-filmene manglet.

Scenen med Voldemort er skremmende. Men om man tåler den eller ikke, avhenger kanskje mer av kulturtilhørighet enn alder. De som i dataspill og videofilmer har vennet seg til at det finnes et skremselssprengt mediemørke der ute, vil sette Voldemorts sadisme inn i en hverdagslig sammenheng. Hvis man er 43 år og aldri har sett noe mer skummelt enn kvitmalinga av Utstein Kloster, vil man tro at Mike Newells film har skapt både orkaner i Vesten og jordskjelv i Østen.

Ettar dødseternes terrorister har forstyrret verdenscupen, sirkulerer historien elegant omkring den store tretrollmanns-konkurransen. Fra et antesipert Frankrike kommer en bukett kvinnelige synkronstønnere, og fra et imitert Russland en tartar-aktig gjeng menn som antakelig lever av å spille serbiske mafiafolk i billige B-filmer. De fire konkurrentene blir elegant uttrukket.

Først møter de stakkars barna taggete drager med ildånde. Potter soper eventyraktige tårn på sin svevende lime og vi kjenner fartsgleden. Så dykker de ned på havsens bånn, der underlige havfruevesener og onde oktopjuskinger forsøker å undertrykke svømmedyktigheten. Til slutt går deltakerne inn i en bildenifs labyrint, der hekkene kollapser mer hektisk enn i høststormer, og to av de skremte pubertetsheltene får møte sin skjebne.

Den sterkeste skikkelsen i denne filmen er Brendan Gleeson som Alastor med det gale øyet. Han kunne vært utlånt fra en ukjent Mad Max-film og spiller uskikkelig lærer med en upålitelig intensitet og voldsom innlevelse. Hans edderkoppvisning er et slags høydepunkt i uventa forskrekkelhet. Joda, forskrekkelhet.

Innimellom actionsekvensene og uhyggen klarer Newell å gi puberteten i Galvort en troverdig sjel. Det er fantastisk uventa da dospøkelset Stina forsøker å kikke på Harrys bobleskjulte deler i badet. Filmen er dessuten djup på det viset at de enkle, overfladiske kurtisene og sex-flørten er gjennomført med en slags julaften-vennlig varme. De rødgule møtene i dormatoriene har både ungdommelig overmot og livlig kameratskap, og det gjør «Harry Potter og ildbegeret» til den mest menneskelige magifilmen så langt.

Og til slutt, til tvilrådige foreldre: Unger med mareritt har det bedre enn de som aldri fikk være med på noe. 2005.

Lørdag 19.8.– En stilig lørdag som starter med en magisk regnbue

 

Prometheus

TV3 00.05

terning 5 liten I morges så jeg en regnbue. Regnbuer oppstår når Gud får rusk i øyet, og der hvor regnbuen ender ligger det ikke ei krukke med Disney-gull, der skal man trampe i jorden fem ganger for at skogguden ikke skal bli irritert og avlyse outlet-salget på billige joggesko. Vi er ikke mange som tror på dette, men hvis vi finner på å ha et ideologisk stevne eller gå i tog, vil vi få mye oppmerksomhet i TV2 Nyhetene, og så kan vi aldri mer leie oss inn i norske hoteller. Det er like greit, for det finnes ikke  innendørs regnbuer, bortsett fra i krystallglass. Da regnet kom, forsvant regnbuen. Som vi hadde spådd på forhånd. Men dette er en fin filmlørdag.

Så til filmen.

prometheus

Noomi Rapace og Michael Fassbender, begge i uvanlig gode roller til dem å være.

Til den ugjestmilde og Darwin-frie naturen der elver renner og alger gror kommer det en naken skinhead. Over ham og et sjelløst, hjemløst landskap av Skjæråsen-fri antiromantikk svever Guds metalliske lavblokk. Det lettkledde sendebudet drikker nista si og blir til svart DNA. Sånn ble det animalske livet på jorden til.

Neste tablå: 2089. Den lille forskeren Noomi Rapace graver i steintårnene et sted som likner Skottland på en normal influensadag uten fotball. Hun finner et pekende romvesen og utbryter entusiastisk: «De vil at vi skal komme og finne dem!»

Det var helt feil. Det er ingen som liker oss. Nobelkomiteen liker oss ikke, zoologene liker oss ikke, Gud og englene og Statkraft liker oss ikke, for mens alle andre skapninger i Universet har tvilens tilgodehavender, er vi uelska også av fjerne naboer som vi aldri skal få se.

«Prometheus» er en dyster visjon om hvorfor penisdyra i de gamle «Alien»-filmene ble utforma av en moralistisk og djupt gretten rase av hårløse superfolk et sted i Universet. Skaperne våre ville bli kvitt oss igjen, slik sydenturister drukner katten dagen før de drar til Callevallabandos for å drikke seg dritings og stenge ungene inne på hotellrom. Vi skal utryddes. Det er antakelig fordi vi trødde i graset. Watch the parking meters.

«Prometheus» handler om at et mannskap på forsker-romskip i 2093 kommer til en planet så langt uti verdensrommet at lyset antakelig bruker tusen år, mens Charlize Therons himmelbåt bare bruker tre. Benjamin Button holder en holografisk tale omtrent fra graven, for dette er ekskursjonen der menneskene møter sine skapere og kanskje finner ut av ting.

Skapernes planet er skjelettgrå og utsøkt stygg. Det finnes ingen spor etter Guds kjærlighet, og da de måpende menneskene på menneskers vis finner en gjenværende representant for gudefolket, er han en humørløs og teknokratisk tosk som kunne ha prosjektert Tjensvollkrysset. Filmen kommuniserer med gammeldags estetikk: Metalliske lukkemekanismer og hjelmer og drakter og skitt; en science fiction-konvensjon som i hvert fall visuelt bekrefter det vi ante: Uansett hvor du kommer i verden, er alt likt.

Ridley Scott har laget en tålmodighetskrevende første-time, som om han hadde et budskap. Det har han jo ikke. Men vi glemmer at han har sittet lenge i bestefarsstolen uten å komme fram til Askeladden da filmen plutselig blir et kaldt, grusomt utryddelses-eventyr. Det funker. Romvesen-smitte forvandler folk verre enn overdreven soling, Noomi foretar filmhistoriens ukuleste keisersnitt og mennesker blir vertskap for mordersnegler mens Gud spiller på orgelet sitt og omprogrammerer et solsystem. Det er sterke ting. Det eneste som mangler er at Trine Skei Grande kommer og er veldig trist over at den underbitte snøjerven dør.

Da jeg så filmen på svært lerret, var jeg helt forheksa over Ridleys gjentatte jentetur i jævelskapen. På Blu-ray var den imponerende, men litt mer alminnelig. Jeg håper regissøren lager en oppfølger som forklarer hva han egentlig mente. Det gjorde han visst, men jeg så den ikke. 2012.

One day

NRK1 23.30

one day

Anne Hathaway og Jim Sturgess, kjedeligere enn åtte timer på stranden.

terning 1 Denne filmen hadde jeg også alvorlige fordommer mot, i og med at jeg hadde sett den før. Men jeg liker egentlig Anne Hathaway, og jeg liker egentlig Jim Sturgess, og egentlig liker jeg romantiske komedier med kule folk som kombinerer moderat avkledning med en slags flørtete stand up. Det hjalp ikke. Danske Lone Scherfig har laget en psykologisk tvilsom konsept-komedie; det vil si at den består av form i stedet for poeng. Hathaway og Sturgess har post-eksamensk nestensex en gang i fortida, og så får vi se dem på samme dato i følgende år, som om de var fanga i en litt håpløs Facebook-extension. I løpet av den tida utvikler de så stor kulturell fjernhet at det fører til kjærlighet. Nei, jeg kjøpte heller ikke den.

La oss se på hva filmen lærte oss:

Når en komedie starter med melankolsk klunkemusikk og du får følelsen av at du er i begravelsen til den stygge andungen. Når jentunge-hovedpersonen bærer designerversjonen av bibliotekar-brillen for at vi skal skjønne at hun er intellektuell og ikke tenker på toalett-seter når noen sier 3,14. Når dama sier at hun har drukket for mye vin, men uttaler Dexter prikkfritt. Når hun kakler som Brenda Blethyn under nakenbading. Når menn kommenterer damers kjole. Da vet du at det blir en teit slutt. Og det blir det. 2011.

Sahara

NRK3 21.35

sahara

Penelope Cruz og Matthew McC hoier og vifter i ørkenen.

terning 4 liten I Afrika-filmer dukker det alltid opp engasjerte kvinner i khaki, og de rynker frekke bryn mot bevilgende afrikanere og antyder at farmasøyter sammen med negre i uniform står bak utbredelsen av aids, pest, sult og ørken. I denne filmen spiller Penélope Cruz den pågående dama, men Matthew McConaughey er penere.

Mc C. tilhører de bildemessig begava mennene som får ereksjon av å se seg sjøl i badespeilet og bærer Jif for blanke flater som standardutstyr sammen med deodoranten. Han er skjønn på en slags Elvis-måte som også menn blir imponerte av etter prinsippet «tenk om jeg var sånn, da ville jeg sikkert ikke fått restskatt». Men han har det dummeste blikket mellom Mandal og København Zoo, og slik oppstår sammenlikningen med det norske fotball-landslaget.

Jeg opplevde «Sahara» vekselvis med Tsjekkia-kampen. Etter å ha sett hvordan Eisners actionkomedie nådde en uforløst forspill-utmattelse etter ca 30 minutter, oppsto teorien om halvtimen som brenner alt krutt. Dermed skrev jeg på blokka mi: Tsjekkia vil score etter 34 minutter. Det var feil. På 31 minutter og 45 sekunder scoret Tsjekkia. Men teorien holdt: Hareides magiske halvtime var slutt.

På sett og vis består vel et norsk fotball-lag av ni jifbærere og to fotballspillere. Hvis man sender dem ut på banen for å vise seg, tar de slutt etter 30 minutter. Bare Drillos kommunisme kunne få et norsk lag til å klare 90. Bare en amerikansk Drillo kan få Matthew McC. Til å likne en mann.

«Sahara» er en forsåvidt fartsfylt film. Genren av de forsåvidt-fartsfylte maser ofte fælt, men er ikke engang spennende på fem-meteren. Dette er en kjent fase i all film, og det er fast installasjon i norsk landslagsfotball. I «Sahara» drolter Mc C. og Steve Zahn trivelig rundt i et konstant okra Afrika, og det er egentlig aldri kjedelig samtidig som det ikke angår noen. «Sahara» vil du kunne se baklengs, sidelengs og påført melkemaskin uten at det gjør noe. Filmen består bare av stilige bilder, og sammensetningen av dem har ingen betydning. Det oppdager du da den magiske halvtimen er forbi. Og det gjør ingenting. 2005.

Bryllupssangeren

Norsk TV2 23.40

bryllupssangeren

Åttitalls-Sandler med Drew.

terning 5 liten Denne filmen er utvalgt mest fordi flere burde ha oppdaget hvor godt Adam Sandler og Drew Barrymore sto til hverandre. Siden spilte de «50 first dates» og beviste sin sjelske forening.

Den mest typiske åttitalls-sangen jeg vet om er «China in you hand», og den forteller at du skal være forsiktig for livet er skjørt som porselen i sjossen hånd. Det ble sunget med snill overbevisning til et tiår som igrunnen ikke bekymret seg for noen ting og på sett og vis var en gjentakelse av femtitallet, bare med penger. «Bryllupssangeren» klarer å formidle den følsomme overfladiskheten i overbevisende uskjønne omgivelser. Det er kjekt.

Adam Sandler er en begava komiker fordi han kan få folk til å tro på alle slags hårfasonger. I «The wedding singer» spiller han en festunderholder med en frisyre som antakelig førte til ozon-underskudd i flere ekvatorial-farvann. Drew Barrymore er sjarmerende sjenert som ei jente som ikke tør spørre etter nærmest bind-automat, og de to står vakkert til hverandre som sangene til Madonna og The Bee Gees.

Det morsomste i filmen er da Sandler blir forlatt ved alteret og går inn i en selvplagersk sorgperiode. Det kler han.

Åttitallet var et tiår uten menneskelig verdighet, og det så sånn ut. Men mange fant glede i å delta likevel, og denne filmen er tilegnet dem. 1998.

John Wick

TVNorge 21.30

terning 4 liten Keanu Reeves spiller en tidligere leiemorder som starter på karrieren igjen fordi han vil ta skurkene som tok alt fra ham. 2014.

James Bond i hemmelig tjeneste

TVNorge 23.25

james bond i hemmelig tjeneste

I 1968 sa noen til George Lazenby: – Nå er din internasjonale karriere reddet. Oh yeah.

terning 5 liten «On her majesty’s secret service» fra 1969 er den eneste James Bond-filmen med australske George Lazenby i hovedrollen. Lazenby var en ukjent mann med elendig utstråling, men han spiller ikke dårlig, og handlingen er ålreit. Filmen er blitt kjent for gode action-sekvenser og for at Bond gifter seg med Diana Rigg. Telly Savalas spiller Blofeld, Julie Ege er skandinavisk jente og det meste er kjent. Peter R. Hunt regisserte. 2 timer, 20 minutter.

Livet går videre

TV3 19.10

hope floats

Harry Connick jr. bærer Sandra Bullock på en slags Senterparti-måte.

terning 4 liten Sandra Bullock har et genuint talent for å spille sårbar, usikker jente som sitter med ullsokke-anklene oppkrølla under seg i senga og drikker tåresalt urtete fra bestemor Ducks gamle Boston-porselen.

I denne filmen går mannen Michael Parè (en fyr som ni av ti kvinner ville ha ofra stavmikseren for å bli kvitt) fra henne, og hun forsøker sammen med dattera å få ufart på et flegmatisk uliv hjemme hos sin eksentriske mor på landet. Der treffer hun Harry Connick jr. Han ser ut som en vanlig håndverker, men viser seg gudskjelov å være begava furu-arkitekt og byggmester. Er Sandra klar for et nytt forhold? Går Harley-menn med dameundertøy? «Hope floats» er fra 1998. 1 time, 50 minutter.

Oblivion

TV3 21.30

oblivion 2

Årets julegave til førtiåringer som har motorsykkel.

terning 5 liten Hva skal til for at en nesten veltilpassa kristen saientist som Tom Cruise blir terrorist? Ganske mye egentlig. Ikke noe sånn “du frista søstera mi til å ville gå med bikini og spise svinekoteletter”-skitt. Den tredje verdenskrig må være over, ikke som et resultat av nord-koreansk rulett, men fordi aliens kom, og så måtte menneskene bruke så sinnssykt mange atomvåpen at jorda ble ubeboelig. Bare små gjenger med kriminelle madmaxere holder til på gamle tante Tellus, mens de med futuristiske designer-dresser bor ved Saturn og stjeler jordas vann. Sally bor i himmelen som en mekano-fascistisk purist og stjeler mennesker minner. Da blir Tom Cruise terrorist. Det skulle bare mangle.

De tok fra ham minnet, men ga ham et stilig helikopter. Godt bytte.

Tom Cruise bor sammen med en blanding av kjæreste og ordensdame på en jordstasjon som minner betenkelig om minimalistisk Malibu-villa med kaffetrakter fra Bang Olufsen og allergi mot katter. Romdrakta hans ser ut som en blanding av fjellvandrer-onepiece og SEAL-uniform, og han flyr omkring på en ødelagt jord og holder rede på dødsdronene og skvatterne. Det er en kjedelig jobb, men Tom har interessante flashbacks fra gatene i New York, for han en hukommelses-befridd av den slemme dama på den kunstige månen ved Saturn. Sally kan bare vente!

Dama han bor med, er interessert i bassengbad med sex, men hun har gått mellomlederkurs og kaster blomsten han gir henne fordi den er politisk ukorrekt. Hun fester riktignok et bastant østrogen-blikk, men dama er ei avgjort hurpe.

Morgan Freeman er terrorist, så han røyker akkurat når han sjøl vil, bare så du vet det, Dagfinn!

Men så detter det ned noen, og jeg har ikke lov til å fortelle hvem som ligger i kryokassen, for den internasjonale filmanmelder-unionen har sletta hukommelsen min. Dessuten blir den tause statstjenestemannen tatt til fange av terroristene. Og der er altså Morgan Freeman, en skuespiller som har ansiktstrekk som man ellers bare finner i rasområder og som får Mandela til å virke både frisk og lettsindig.

Jeg skal ikke fortelle mer om handlingen, men jeg er misfornøyd med slutten, for den er kryptisk. Men det er en stilig filma sci-fi. De støvgrå, uvedlikeholdte postwar-landskapene formidler nostalgisk Karius & Baktus-ekstremisme: “Ikke gjør som mora di sier!” – og siden “alt som var av søtt og godt, det er borte, stort og smått. Alt har børsten feiet bort, det var veldig dårlig gjort.” Dessuten er Cruise en mester i å formidle ufølt melankoli, som hvis du leser høyt fra “Doktor Zhivago” for støvsugeren din.

Forleden sto det i en nettavis at DU kan leve på jorden i 1,7 milliarder år. Det vil si at pessimismen i filmen er relativt uaktuell. Dessuten er det slik at folk på Jæren ikke tror at gjestende aliens har laga kornsirkene, sjøl om mobilene ikke virker i landbruksgåtas midte. Liten sjanse for at vi blir invadert av romfolk. De må ha hørt hvordan det gikk med de forrige. 2013.

Mercury rising

Viasat4 22.05

mercury rising

Bruce Willis tar seg av villfarne barn i pyjamas.

terning 5 liten Først en melding til ellers vennligsinna, film-intellektuelle kulturkommunister som antakelig kommer til å oppdage at «Kodenavn Mercury» er en veldig amerikansk film der det er med en autistisk gutt på grunn av Rainman-syndromet og der heltens venn er en tjukk neger for at Ricki Lake-gjengen skal bli fornøyde: Dette handler om Bruce Willis. Bruce Willis er slik Bruce Willis skal være, og han er sånn vi vil se Bruce Willis. Filmen er bare laget derfor, og de som ikke liker Demi Moores intelligente neanderthaler, kan holde seg hjemme eller se svenske filmer på TV1000.

Når det er gått førti minutter av en Bruce Willis-film, skal han ha minst ett sår i pannen, t-skjorta skal være skitten, blikket skal tilhøre en skremt og sint jerve-hunn, pusten skal hamre metodisk som togjern eller helsestudio-maskiner og mannen sjøl skal være så avpissa at ulastelig dresskledde byråkrabater med pistol burde ønske at de i stedet hadde meldt seg inn i Frelsesarmeen.

Det starter med at infiltratøren Bruce refser ledelsen fordi overivrige FBI-agenter skyter ned to rødnakke-guttunger fra Sør-Dakota. Skuespilleren som spilte John McClane og har fire barn med ett av verdens mest utskjelte sex-symboler, er en familiemann. Identiteten hans som skuespiller er å beskytte kvinner og barn. Det er Willis-smaken i Bruce.

Så skjer det oppsiktsvekkende at den autistiske lille univers-vandreren Simon knekker en kode i et gåteblad. NSA-nerdene skvetter så høyt i sitt kybernetiske kloster at sjøl vi med melk på sistebenk skjønner at det ville vært bedre om han gjettet neste ukes lottotall eller kunne vite hvor mange fyrstikker som nettopp datt på golvet.

Så begynner alvorlige ting å skje med lyddemper. Hver gang alvorlige lyddemper-ting opptrer i film, vet vi at den columbianske mafiaen er utelukket, men at presidenten muligens må gå. Heldigvis kommer familiefaren Willis tilfeldig innom fra en drittjobb i FBIs buskebeskjærer-team, og han vet når et barn er i fare.

Nå vet vi hva som skal skje. Folk som gir seg ut for ting, er alltid noe helt annet. Kvinner skal nesten stole på den blodete opprøreren fordi han farter rundt med annen manns unge. Jenter som griner i halvannen time når TVNorge sender autentiske filmer om hjertefeil på fostre, vil skrike : «Ånei, ikkje gå den veien!» i de neste femti minuttene, og menn vil vurdere heltens lett-trente trailersjåfør-mage og lure på om det er lov å være såpass mye budweiser foran.

Jeg har glemt å nevne at mannen Hollywood elsker å hate, Alec Baldwin, i mellomtida har spilt offisiell patriot-kakse og fått ødelagt en del liggende rødvin.

Det er ingenting overraskende ved noe som skjer i «Mercury rising». Det fins ikke en imponerende spesial-affekt (jo, det skal være affekt), det blir ikke sagt èn eneste ting som ikke ble beskrevet i nittitallsboka om glatt ressurs-action.

Men det spiller ingen rolle. Vi vil se Bruce Willis gjøre dette. Vi kunne se «Die hard» om igjen, men det har vi allerede gjort. Derfor føyer de oss. Og nå har vi fått det vi ville ha nok en gang. 1998.

Harry Potter og dødstalismanene del 2

TV2 Zebra 21.00

harry potter og dødstalismanene del 2

Her er de igjen. For siste gang.

terning 6 liten Egentlig burde publikum bare reise seg i benkeradene og juble etter den aller siste Harry Potter-filmen. Den er laget med tett og handlingssterk dommedags-dramatikk, heftig trollmannsaction, religiøs utholdenhet og en okkult sanselighet som imponerer så ofte at det virker som magi.

La oss også hylle J.K. Rowling, dama som har skrevet en av de mest innfallsrike og velformulerte eventyrhistoriene i engelskspråklig litteratur. Harry Potter-serien har vært forunderlig rik fra første setning.

Jeg var skeptisk til at sjueren ble delt i to, men nå virker det logisk. Første del av sjueren var den dystre, nederlagsdømte, smertelige og utrøstelige sjelerøysa der de tre unge menneskene fikk møte voksenheten i et goldt mellomland der ingen barnlighet overlever. Den andre skildrer kamp.

Lille Potter kom inn i historien som en vilter adoptivgutt med store briller og lykkelig sinn. En unge som oppdaget hva sine overraskende evner, et fint bilde på den fantastiske gleden ved å være barn og få ting til. I sjueren del 1 oppdaget han for alvor at det finnes et kompromissløst alvor i verden.

I siste del utvikler Potter den voksne mannens viktigste spesialitet: Han aksepterer faenskapen og bestemmer seg for å gjøre noe seriøst med den. Det gjør han i et bildevakkert, actionfylt felttog mot den uunngåelige Voldemort, mannen som ikke ble borte fordi om man ikke sa navnet hans. Det er konfrontasjonens voldsomme romantikk, formet som en blanding av eksistensielt eventyr og eventyrer-frodighet. Når Harry, Ron og Hermine lurer seg inn i Flirgott i forkledninger, er det som i et Indiana Jones-race med skinnevogn – og når de rømmer ut igjen på dragerygg, svimler du lykkelig som en hengiven slektning av brødrene Grimm.

Når himmelen over det skadeskutte Galtvort eksploderer i en stjernenatt av ond trolldom, er det som blitzen over London. Og når de siste, slitne skolefolka i Humlesnurrs snedige akademi samler seg til organisert motstand, blir det som om du ser en klassisk krigsfilm i et slags beleiret «Alamo». Manetaktig skjold velver seg over skolen som i en Star Wars-film, og på de svarte haugene har ondskapen samla seg under den svarte lordens ledelse. Så kommer de. Troll, villmenn, skogs-barbarer, røvere, dødsetere og desperanter mot levendegjorte steinriddere og livredde skolefolk med støvete tryllestaver.

Innimellom små pauser med utsøkt romantikk. Slurs hemmelighet og hans tårer som røper alt. Harrys møte med Humlesnurr i en limbo-versjon av Victoria Station der de som ennå henger i skjebnens fingre, kan bestemme seg for en framtid.

Mot slutten en boss-fight i ruinene av Galtvort, utført av en ung mann med rød laser og en mektig Vader med grønn laser (jada, det skulle vært omvendt). Det er kult, og du kjenner det i magen.

Det er ikke så lenge siden jeg så eneren. Daniel Radcliffe var en søt og rørende liten gutt med glitre-øyne. Her er han en sliten magiker-nerde med triste øyne, en sta og sart liten mann. Emma Watson blir antakelig en ny Beckinsale eller Knightley, Rupert Grint blir en tøff mann i engelsk film framover. Det vil uansett alltid finnes et Galtvort.

Jeg liker godt den omdiskuterte slutten. Den er logisk og rettferdig. Dessuten liker jeg at Potter som førtiåring likner Patrick Dempsey og at sønnen hans er helt lik Ashton Kutcher. Man skal ikke lykkes med alt. 2011.

Rocknrolla

TV2 Zebra 23.35

rocknrolla

Gerard Butler tilbake i England.

terning 4 liten Guy Ritchie er en fingerflink filmfikler som på død og liv skal være så kul at folk snakker til ham i kultiverte nattklubb-køer. «Snatch» hadde noen fantastiske roller og en ganske bisarr handling, men ellers skal Ritchie huskes for at han laget «Swept away» med Madonna; en metaforisk korrekt tittel som beskriver hva som skjer med vanlige tullinger når de plutselig våkner om morgenen og oppdager at de har sovet med en plakatdame uten at noen lo.

«Rocknrolla» starter med en kulturfilosofisk betraktning om rockere. De er folk som vil ha «røkla». Så kan man tenke gjennom om det bortskjemte åttitalls-idolet virkelig var røkla og si til seg selv: OK, men da er du ingen rocker.

Filmen handler som vanlig om smågangstere som kommer i konflikt med storgangster (nydelig spilt av Tom Wilkinson). Det skal også være med en omnipotent russer, og det er. Forretningsforførersken hans er Thandie Newton som ser presist ut som en Photoshop-magra Vitae Pro-reklame i Hennes & Mauritz-klær.

Det handler om at penger forsvinner, som vanlig. Dessuten forsvinner et viktig maleri. Siden Ritchie er blitt kalt homofob, har han med en litt påklistra sidehistorie om at kvinnebedåreren Handsome Bob kommer ut av skapet – en slags parallell til Sturla Berg Johansen. I tillegg er jeg sjokkert over at Thandie N. bestiller hollandaise-saus, som er en like gammeldags og ukul mat-bestanddel som den utskjemte sekstitallsgjørma bearnaise. 2008.

After the sunset

TV2 Livsstil 21.00

after the sunset

Salma Hayek og Pierce Brosnan kjeder vettet av hverandre.

terning 3 liten «After the sunset» kunne blitt en ganske elegant liten diamant-krim, men regissøren Brett Ratner bestemmer seg for å kreke den.

Kreking er når en regissør eller produsent mister troen på sitt eget stoff og begynner å filme ting som bikiniktyt, paraplydrinker, solnedganger og rånevitser med boksøl. Denne filmen inviterer egentlig til noe mer soignert, med den britiske veteran-smygeren Pierce Brosnan og Salma Hayek. Det kunne godt ha oppstått comeback-kos ved Woody Harrelson som stressa FBI-agent med så barberte kjaker at han nærmest ber om grilloljing. Men regissøren Ratner laget «Rush hour», «Rush hour 2» og «Rush hour 3». Han tilhører de feige krekerne, og gjennom 90 minutter stirrer han så usjenert på Hayeks rumpe at hun burde brukt sykkelbukser mot hard hud. Han tillater også den etter hvert urutinerte Harrelson å spille Politiskolen-komedie med umusikalske hingstefakter. Mye kreking. For blått hav, for fin himmel, for kjipt øyesmisk. Brosnan spiller juveltyv, og Hayek er dama hans. De trekker seg tilbake i hummerhelvetet Karibien, og der oppdager briten noen selvsagte ting: Grått skjegg likner rekved, paraply-turister er forferdelige som venner også når man tilhører dem og en 50 år gammel mann i shorts ser alltid ut som en 14-åring med rynkesyndrom. Fordi latmannsliv likner døden, får han rykninger i stjelefingeren.

Derfor blir han nesten umerkelig tent da pensjonistøya får besøk av et cruiseskip som har med seg den kjente Napoleon-diamanten. Det nytter ikke om skjebnens bitreste FBI-er også er på øya, overbevist om at den pasjonerte juggel-samleren ikke klarer holde seg. Men Salma vil ikke være forbryterhustru mer, så kanskje må han velge mellom yrket og kjærligheten.

Inni «After the sunset» knirker skjelettet til en god film. Men den er pinlig utenpå, for «After the sunset» er full av alt det som gjør sommeren til en uverdig tid. 2004.

Dødelig våpen 4

Max 21.30

dødelig våpen 4

Aldri for gamle for shit: Danny Glover og Mel Gibson.

terning 5 liten I «Dødelig våpen 4» har også Mel Gibson blitt offer for den sivilisasjons-misforståelsen at han er for gammel for denne skiten, og det betyr antakelig at «Dødelig våpen 5» blir et rulleblad-eventyr med Leonardo DiCaprio og halve Boyz 2 Men. Inntil da klarer Gibson og Danny Glover seg voksent bra. De har en gjensidig og upåklagelig vaniljeis- og sjokolade-sjarm som tåler tidens tarm bedre enn andre lettfordøydheter og omgås hverandre uanstrengt med den mandige utvekslingen av hjertevarm uvennlighet som kan få gutter i alle slags motvillige aldre til å se fotball eller spille jazz sammen når de burde magasinert kolesterol.

I Richard Donners siste actionromanse fornyes både forrådet av medisintrengende politisnakk og tilgangen til uansvarlige væsker. Tankbil flyr til værs som markensballong, Murtaughs hus brenner endelig definitivt ned, Rene Russo blir det man blant kolleger kaller oppknocka og det oppknokses flere biler enn under fellesferie-starten. Dødelig våpen-filmene bæres av den destruktive uroen til en fireårig gutt som tilbringer fjorten dager inne i ei værfast Bamble-hytte med legoklossene og ei My Little Pony-kusine, og hjemmeværende mødre vil føle behov for å flykte til fast arbeid og overtid hvis de ser dem.

Familiefølelsen forøkes denne gang ved omsorgen for innsmugla kinesere, og det bringer Gibson og Glover i konflikt med Jet Li, en slags Kong Hong fra tegnefilmland med beinføringer som ville fått Ronaldo til å søke trenerhjelp hos Den Rosa Panteren. Familiefølelsen svekkes også ved at det dødelige underholdningsviruset Joe Pesci får være med igjen, og forgår ugjenkallelig ved at komikeren Chris Rock spiller Glovers uekte svigersønn. Når Pesci og Rock snakker sammen, oppstår en friksjonsduett mellom frosker, og behovet for kyssevillige prinsesser blir nesten uutholdelig.

«Dødelig våpen»-filmene tilhører sammen med «Die hard»-genren en gjenstridig form for navlebeskuende gjentakelses-romantikk som fascinerer mest fordi folk ønsker å like dem. Martin Riggs var i sin tid en sorgtynga enkemann som det heldigvis har gått bra for. Roger Murtaugh er en hederlig far og ektemann som kvinner kunne ønske seg i bryllupsdags-presang. De er familie, og med familien er det sånn at du igrunnen tilgir den alt. 1998.

Harry Potter og fangen fra Azkaban

FEM 21.00

harry potter og fangen fra azkaban

Emma Watson og Daniel Radcliffe både her og der denne lørdagen.

terning 5 liten Den meksikanske regissøren Alfonso Cuarón vet ingenting om barnefilm, så han laget den beste Potteren noensinne. Historien om fangen fra Azkaban er så fri for forsonlig fjolleri og funker mer som en oppfølger til Ringenes Herre enn som fortsettelse på fantasihypen til J. K. Rowling. Den tredje filmen om den utvalgte barnemagikeren er dyster som rakfisk-mareritt og leder antatt uskyldige barnesinn på rottefangervis ned i eksistensielle djupmørker der ikke en gang sogneprester ville følt seg helt liturgiske til sinns.

Jeg kan ikke si annet enn at jeg beundrer den talentløse meksikaneren. Han laget «And your mother too», som er en av de dårligste filmene i historien. Og så får han til dette her. Magi var antakelig ikke nok. Hvis Cuarón eide sin sjel forut for Azkaban-filmen, kan du være sikker på at den er djevelens i dag. Her har det foregått avansert handel.

Daniel Radcliffe er i ferd med å bli en av England mest spennende skuespillere. Han burde egentlig ha overtatt som James Bond. Den 15 år gamle ynglingen av anglosaksisk spissnese-ætt har både elegansen og uvørenheten. Radcliffe er blitt en voksen gutt på alder Med Ben Affleck eller deromkring. Han virker aldri skuffende blid, men myser på verden med tilbakeholden arroganse og sivilisert sjenanse. Med «Fangen fra Azkaban» er Harry Potter blitt noe større enn en julepresang; gutten er en tvilrådig og tvesinna dimensjonsreiser, han har slektninger i The Matrix og langs Mordors uante psykostier. Underlige lysstemninger fra David Lynchs barnerom får filmen til å se ut som en fortløpende nevrose. Da det plutselig oppstår en slags kjernefysisk hjort ved stranden, beveger Harry Potter-konseptet seg over i en moderne folkereligiøs poesi. Som all annen moderne hedenskap er også denne uttrykk for djup lengsel etter et religiøst livsperspektiv.

Dementorene (desperantene) er fantastiske. De har slengete tangkropper, og alt fryser til is der de kommer, som ved Tove Janssons ensomme Hufsa. I denne merkelige 11 års grense-filmen får vi se en kiropraktisk varulv-transformasjon, og den irriterte, men vennlige bukknebben blir faktisk halshogd. Da nattas grevlelige grimm tar Ron, kan du føle fortidas filmsensorer rotere i pensjonistsofaen.

Rowlings opprinnelige folkeflørt har tatt sine egne veier, og nå går historien inn i et gåtefullt landskap med så mange forundrende og skremmende detaljer at man ikke smiler lenger, men engster seg frydefullt og djupt underholdt. Denne fortsettelsen forteller den ambivalente historien til Sirius Svaart, en fengselsrømling som i utgangspunktet skal drepe unge Potter og blir forfulgt av Azkabans nifse voktere. Uglene er fortsatt ikke hva man skulle tro. 2004.

Kontakt

FEM 23.40

kontakt

Jodie Foster er Universets mest alvorlige radiolytter.

terning 2 liten Dette er den kleine pysefilmen om verdensrommet, og til og med pikeveggs-klysa Matthew McConaughey er med. Verst går det ut over Gud. Han er redusert til ei slags teleslynge, en vindtunnel med nordlys-effekter. I årtusener har evigheten hatt det definisjons-privilegium at religion utmerker seg ved at den bygger på tro. Ikke her. Jodie Foster lytter først til verdensrommet og drar så avgårde i Zemeckis New Age-tivoli og finner ut av det. Utrolig dårlig. 1997. 2 timer, 25 minutter.

In the land of women

TV6 20.50

in the land of women brody stewart

Adam Brody og Kristen Stewart i kvinneland.

terning 3 liten Til en forstad i betryggende avstand fra L.A. treffer den avviste og flegmatisk ulykkelige mjukporno-forfatteren Carter en familie som er dysfunksjonell på den kultiverte måten. Mamma (Meg Ryan) jobber bare i huset og føler seg like undervurdert som en Stoltenberg-statsråd. Dattera Kristen Stewart er så opprørsk at hun røyker utendørs, og far er en papp-snill og rik kontorgubbe med dame på si’, men han er lei for det. Minste-dattera snakker mer oppskrudd veslevoksent enn Lindsay Lohan. Med andre ord en overpoengtert amerikansk dramafamilie slik de ofte blir i Sundance-filmer med følelsesbasert oppvekstmotiv.

Poenget med denne er Carter. Han er så trist. Derfor gjennomfører han et rekordantall eksistensielle samtaler som ville ha virket forelda på en fremmelig fjortenåring. Det fæle er at filmen ble skrevet og regissert av Lawrence Kasdans sønn Jonathan, og pappa produserte. Vi ser med andre ord produktet til en verna familiebedrift. 2007.

Fredag 18.8.– Meningen med livet til Pi på en ganske vanlig fredag

 

Life of Pi

TV6 22.30

terning 6 liten Fredagen er egentlig en slags Steven Seagal-dag. Derfor skal jeg anbefale noe helt annet. Og det er ikke Monty Pythons Meningen med livet på NRK, for det er egentlig en litt ubesluttsom samling av sketsjer, det er en film om at man må skape Gud fordi det er uunngåelig. Det er ikke sånn at Gud finnes eller ikke finnes, for det er et spørsmål som ingen noensinne får svar på. Det er sånn at enten skaper man Gud sjøl eller så gjør man det ikke. Og hvis man ikke gjør det, vil det høyst sannsynlig oppstå noen andre sterke forestillinger om ting, og før man vet ordet av det tilber man et eple som det er tatt en bit av eller en svenske som heter Benny eller nakne damer uten sjel på internett. For øyeblikket er meteorologer det nærmeste vi har til en statsreligion.

Men til filmen.

historien om pi

Pi med tiger i båten.

Før jeg hadde sett «Historien om Pi» fortonte den seg som et slags harry-rykte om pent animerte kjæledyr. Det var et estetisk og filosofisk sjokk å se den, både fordi filmen er livshyllende, gåtefullt over-vakker og fordi det barnlig-kompliserte innholdet fyller sjela di som ei uventa femti kilos solstråle, den varmer opp uvante tanke-lokaliteter og etterlater deg med en overraskende brukbar forestilling om Gud.

For Pi er Gud et konglomerat. Han begynner som barn å samle på bestanddelene. Pi blir født som ydmyk hinduist og stirrer vart forhekset inn i sine fargerike fantasier om universet i Krishnas gap. Derfor takker han siden Vishnu for at han får møte katolisismen, som formidler det jordisk forståelige at Gud er så grunnleggende ubegripelig i sin voldsomme skjønnhet at han måtte sende sin egen sønn til jorden i menneskeform for å bli forstått. Han finner også Allah, og selv om familien forklarer at man ikke kan være tilhenger av tre religioner, blir Pi akkurat det. Den følsomme gutten er mjukt multikonfesjonell av legning, ikke av valg. Pi er det motsatte av en fundamentalist. Den magre, skjønne ungen fra den franske delen av India fornemmer at svar er overveldende fragmentiserte. Når livsdramaet inntreffer, opplever han både redsel, ærefrykt og eksistensiell undring. Han stirrer forhekset på fryktens estetikk. Som enslig svekling på et uendelig, utslettende hav oppdager han at verden bare blir vakker og forståelig hvis menneskene formulerer den sjøl. Gud er noe du tror på fordi du fortløpende skaper ham, og du skaper ham fordi det er det beste man kan gjøre.

Det er mulig at dette låter skikkelig kjedelig, men filmen er så uventa og spennende at jeg i lange sekvenser holdt opp å puste, som i lojalitet til alle som stanser hjertet sitt når de lytter.

Den voksne Pi forteller historien sin til en nedbrutt forfatter i Canada. Han spilles som voksen av den karismatiske indiske skuespilleren Irrfan Khan, som leder fortellingen inn i et paradoksalt humoristisk alvor med en tung, men ungdommelig intensitet som gjør at du lytter. Han forteller om oppveksten i en dyrehage, og etter hvert får vi se hvordan den unge Pi (Suraj Sharma) blir utsatt for et eventyraktig, mirakuløst, men logisk skipsforlis over Marianagropen der hvor havdypene på jorden er størst. Den unge mannen sitter forskrekka og familieløs på en provisorisk flåte, og slepetau er navlestrengen til en livbåt der den største fare lurer, nemlig tigeren Richard Parker.

Av faren har Pi lært: «Tigeren er ikke din venn».

Som et sant menneske dikter Pi om tigeren til en venn fordi de to er skjebneknytta til hverandre som ørkenen og regnet. Richard Parker blir den uoppnåelige venn, forheksende opprinnelig og den mest betydningsfulle av skapningene på et farlig, frydefullt mytehav. Det er han alt handler om.

Filmen herfra består av så djupt vakre tablåer at det gjør vondt å se på dem. Den sultne, forskrekka og sorgtynga ungdommen oppdager at det er Mr. Parker som holder ham i live. Tigeren gjør at han har noe å frykte, og i tillegg til årvåkenheten gir dyret ham en oppgave. Pi må skaffe tigeren mat for ikke sjøl å bli spist. En poetisk og økologisk avhengighet, ført varsomt og vakkert ut i noe som likner en erkjennelse.

Historien ender i en gåte. Den er ikke hvilken som helst gåte. Du må velge hva du vil tro på: Den vonde realismen eller det storslagne eventyret. Hva er det som gjør livet vårt? Er det hva som egentlig skjer, eller er det hvordan vi opplever det? Og finnes det annet enn en formell forskjell? Verden er enkel, men diktningen er vakker og mangfoldig. Du skjønner hva Pi mener når han innledningsvis påstår at fortellingen vil få deg til å tro på Gud.

Svære deler av filmen om Pi er animert, men det er ikke håndverket du blir imponert av. Det er evnen til å kombinere det enkle og det perfekte på en måte som gjør at du slutter å relativisere og overgir deg til en fiksjon. «Historien om Pi» er film rett i blodårene. Den er intravenøs eller intracerebral. Jeg har aldri noensinne opplevd maken. Og jeg har aldri noensinne blitt så tårevått imponert.

Da historien om Pi var slutt, hadde jeg den forræderiske følelsen at livet aldri ville bli det samme. Vel. Livet gjør det, for det er hva Livet holder på med. Men hvis jeg noensinne og faktisk skulle se en tiger, vil jeg fortsatt føle at jeg kjenner den. Inntil videre kaller vi katten Pjusk for Richard Parker. 2012.

Stikket

NRK1 01.00

stikket

Paul Newman og Robert Redford legger planer.

terning 5 liten Denne spenningskomedien ble kjent for ragtime-musikken, for den perfekte og stilige historien og for samspillet mellom Robert Redford og Paul Newman, som kom etter suksessen med «Butch Cassidy og The Sundance Kid». Robert Shaw spiller en spillehall-gangster fra New York, og de to hovedpersonene skal sette opp en liten svindel mot ham etter at en av vennene deres ble drept. I andre roller Charles Durning, Eileen Brennan, Ray Walston, Sally Kirkland. Morsom og elegant, laget av George Roy Hill i 1973. 2 timer, 9 minutter.

Monty Pythons Meningen med livet

NRK2 23.15

monty_pythons_the_meaning_of_life_ver2

terning 5 liten  «Meaning of life» er en legendarisk film av i bokstavelig forstand fabelaktige Python-sketsjer – fra historien om forretningsbygningene i rollen som sjørøverskip til den groteske overspisermannen som sprekker av sin siste konfekt. Filmen ble laget i 1983 da meningen med livet var relativt usynlig for de fleste, og den er et sprelsk forsøk på å dyperegjøre tilværelsen ved hjelp av surrealistisk humor. Det uberegnelige England ga filmen 18 års aldersgrense fordi den kunne føre til latter. 1 time, 45 minutter.

Harry Potter og dødstalismanene del 1

Norsk TV2 23.40

harry potter og dødstalismanene del 1

Daniel Radcliffe, Rupert Glint og Emma Watson er blitt unge voksne.

terning 5 liten Harry Potter-filmene har utviklet seg som en logisk- barneferd mot voksenverdenen. 11-åringen Harry Potter var en gutteglad kronprins i trollmennenes kronglete kakeslott Galtvort. Gradvis utviklet hans sitt talent for geniets depresjon, og i den foreløpig siste filmen har han mistet en far for andre gang og begir seg ut i villmarka for å møte sin skjebne. Han kom til trylleskolen av en grunn. Han er offerlammet i kristen mytologi, han er den utvalgte i Østen, han er den gledesløse guttungen som omsider oppdager at livet hans var ødelagt før det begynte.

Dette er eksistensielt stoff. Heng med og bruk den kloke innlevelsen. Det er ikke lett å være ung. Livet er en grøsser, og utsikten til sex er det eneste som gjør skolegang verd å leve.

«Harry Potter og dødstalismanene – del 1» er Potter-seriens hittil beste film, for den snur den forlorne Galtvort-idyllen og viser dens logiske bakside. I magiens verden blir alt til slutt holdt mot deg. Der er også fiendene allmektige. Humlesnurr hadde et snodig og beroligende barne-TV-navn, men patriarken er død, og Harry og hans to beste venner utsetter seg for giften i ondskapens souvenirer da de leter rundt etter horcruxene som skal knekke Voldemort. De har samme virkning som ringen hadde på Frodo, og det finnes ikke guttestreker i dette marerittet, bare et skjebnesvangert, tilsynelatende håpløst alvor. Så voksne. Så sårbare. Filmen er dyster, den er nifs, den er imponerende vakker og problematisk uroende. 2010. Del 2 kommer på TV2 Zebra i morgen.

Jorden rundt på 80 dager

TV3 19.00

terning 4 liten Dette er Jules Verne med Jackie Chan og Steve Coogan, og jeg har sett litt av den, men historien er ikke så voldsomt interessant. 2004.

After earth

TV3 21.30

after earth

Jaden Smith i naturen.

terning 5 liten Natur er texture-basert, og ved sin stofflighet overvinner filmen alle teknologiske urimeligheter og amerikanernes post-hippiske militarisme-begeistring. M. Night Shyamalan har forstand på naturen. Han kan føle dens evige uro, han elsker den kompromissløst og han ser at den lever etter sine egne regler.

Naturen skaper intensiteten i far-sønn-dramaet «After earth». Den er til stede i filmen som en skapning, som en ustyrlig ånd, som en kontinurlig og uutslettelig kraftutfoldelse samtidig som bildene formidler det stofflige på en sånn måte at du kan kjøles av doggen og kjenne den sure lukta av jord. Det ble jeg imponert av, og det ble jeg forført av. Så får jeg heller godta at framtidige romskips-mennesker med teknikk som overgår Samsung Galaxy IV, faktisk ikke har utviklet relevante våpen mot en barbarisk geléskapning som heter ursa og antakelig er av naken bjørneslekt.

Starten er så banal at den kunne vært et møte med Aftenpostens miljø-journalistikk. Menneskene gjorde jorden ubeboelig, og de måtte flytte utover i verdensrommet. Nok et teknologisk paradoks: Vitenskapen hadde kommet så langt at den kunne bryte Einsteins lover om befordring, men den klarte ikke å rense atmosfæren for CO2. Dette er hva idioten Gore har gjort med USAs evne til å tenke seg om.

Menneskene flytta til Nova Prime der de marsjerer rundt i Flash Gordon-trikoter og ser sjenerende militære ut.

Will Smith spiller pappaen til sin virkelige sønn Jaden Smith. Gutten er flink, men nervøs. Han duger ikke i felten. Pappaen er den nye verdens John Wayne, han kan til og med ghoste, som er å usynliggjøre seg ved fravær av frykt. Pappaen er en sann psykopat, og gutten skvetter kontinuerlig som en bikkjeskremt katt. Han er tynn og skranten som kanelstang og må bevise seg for far sin. Rebel with a cause.

Så detter de ned på jorden fordi romskipet treffer et steinsprang i himmelen. Familieutflukten har ikke nødraketter, men en galaktisk nødstråle, og den ligger 10 mil borte fra far og sønn og superpappa har brukket begge beina. Gutten må ut i den evakuerte Jorden og lete etter redningen. En skjelvende unge fra verdensrommet på en frodig jord der dyra har overtatt det hele, der hvalene vaker i havet og paradoksale monstergribber kaster seg over forsvarsløse sveveskapninger. Frosten kommer jevnlig farende og fortryller skogen. Lavaen renner uforstyrra fra vulkanen, det er som å bla i en populærvitenskapelig guttebok fra femtitallet, og det funker aldeles fortreffelig.

Jeg skal ikke røpe detaljene i det som skjer, men de er vakre og spennende. Will Smith forsøker å være Gud i himmelen på link fra vraket, men det er guttungen som må klare å bli seg sjøl og makte det umulige i søt framtidsdress. Tøff i pyjamas. 2013.

Transcendence

TV3 23.30

transcendence

Rebecca Hall steller med Johnny Depp, uten at det ser ut til å hjelpe.

terning 2 liten «Transcendence» er egentlig en deprimerende småkalkun og en normalt tekno-fiendtlig Jehovas Vitner-film som med en etter hvert urovekkende mangel på følsomhet forgriper seg på kjærligheten med en oppstasa skrivestue-følsomhet som like gjerne kunne vært bipolar influensa. Men Johnny Depp er innledningsvis behagelig, og det rolige og kroppsnormale mennesket Rebecca Hall (fra «Vicky Cristina Barcelona») gir troverdighet til varm og nær framtidstro. Filmen starter bra. Siden blir det gløm det.

Depp spiller en kul forsker med kobbernett mot uønska digital utenforhet, men han og kona Hall har like fullt forsket seg fram mot et nevro-teknologisk gjennombrudd som på ferden mot kunstig intelligens kan bety så djup visdom om menneskekroppen at vi virkelig kan klare å kurere sykdommer.

Det er egentlig bare sutrete og trist her etter hvert, og i ei tid da enfoldige emmericher annen hver uke spår at teknologiske ragnarakkere kan ødelegge den ødelagte kloden igjen, var «Transcendence» i tjue minutter en oppløftende film. Det virker befriende med folk som faktisk utretter noe for framtida og ikke bare sitter i sitt indres teite Tibet og munker på kjerreveiene. Framtidstro og optimisme er genuint rørende fenomener som ikke trenger døgnfluenes gruppe-sentimentalitet for å bevege publikum. Og teknologi er vårt fremste åndsverk. Dostojevskij er en amatør i forhold til han som fant opp hårføneren. Like fullt skal all utvikling ende i dystopisk forferdsel.

Det skjer også i denne filmen. Ikke før har man falt til ro med Johnny Depps beroligende vitenskapelighet, så kommer øko-terroristene og forgifter ham med radioaktivitet, sånn at forskeren bare har én måned igjen å leve. I hans og konas laboratorium oppstår den ville ideen å klone Depps hjerne inn i en computer og bevare ham vel for kjærlighet og forskning.

I min naivitet syntes jeg det var en god idé. Frankensteins ulykkelige torden-monster hadde jeg helt glemt. Super-Depp blir demonisert til en selvopptatt og ond digital imperialist som vil underlegge seg kloden og utrydde den svakelige, organiske verden. Det er her Jehovas Vitner kommer inn i filmen. Den nokså glemte sekta er motstander av de fleste former for helbredelse, og det er sannelig filmen også. Lege-vitenskap er ikke bra, og friskna folk går rundt som Johnnys zombie-garde i en oppgradert steppelandsby der fiendtlige pixler svever som sommerfugler. Vi må ikke tukle med menneskene. Ikke vaksiner dem. Ikke gi dem blodoverføringer. Ikke tull med genene.

Filmen er med andre ord brutalt alminnelig. Det er som hvis man sitter nedgravd i en djupt engasjerende samtale om eksistensielle visjoner, og så ankommer en ny gjest i ferskenfarga buksedress og sier: «Guri så fælt med First House. Nå må Siv Jensen ta seg sammen». Midt oppi utbrukthetene går terroristen Kate Mara og briefer med åttitallsblikket sitt sammen med en konsekvent forskrekka Paul Bettany og Morgan Freemans uforstyrrelige manus-klokhet. Cohen-sangen «Death of a ladies’ man» kommer drivende i minnet som et vardøger: It would leave us all so vacant and deeply unimpressed.

Etter en halv time er imponertheten kvalt. Kalkuna gobler om hjelp, og Rebecca Hall lukker sitt øye mens verden går tilbake til sykkel uten elektrisk motor og antakelig aldri klarer å finne opp elektrisiteten mer. Brutalt uinspirerende. Og spennende var det heller ikke. 2014.

Urban justice

Viasat4 22.00

terning 3 liten Der skjedde det igjen: «Renegade justice» er en Steven Seagal-film jeg ikke har sett. Handler om en politimann som blir drept. Faren hans engasjerer seg i løsningen. Det må vel være Seagal som spiller pappaen? 2007.

Innen rekkevidde

Viasat4 23.55

innen rekkevidde

– Kan eg få slå hunden din?

terning 4 liten Bruce Willis har blå bermuda-shorts, livslyte-blues og hår-viker så voldsomme at du kan ankre supertankere i dem i høy sjø. Dette er en deppe-orgie av en thriller. «Striking distance» begynner riktignok med en herlig biljakt over Pittsburghs fartsdempere i 1991, men så blir Willis devaluert til elve-politi og må tilbringe atskillige minutter med å plukke opp likene av pubertets-venninner fra vannet sammen med singlesexlivets Sarah Jessica Parker som for anledningen likner noe engelske adelsfolk ville ha jaktet på i røde jakker. Regi ved Rowdy Herrington. 1993. 1 time, 38 minutter.

A most wanted man

TV2 Zebra 21.00

most wanted man, a

Willem Dafoe og Philip Seymour Hoffman er dystre sammen.

terning 4 liten En ung tsjekker kommer til Hamburg, og der blir han involvert i terror og ting, Philip Seymour Hoffman og Rachel McAdams. Etter en roman av Joh Le Carré. 2014.

The lucky one

TV2 Livsstil 21.00

lucky one, the

Zac Efron og Taylor Schilling danser litt.

terning 3 liten Det starter med at Zac Efron er soldat, mens stemningsmusikk klimprer veikt som Oslo-regn mot trommehinnene. I hjelm ser han ut som en Toys ‘R Us-figur og du håper han finner en krig med 11 års aldersgrense. Etter veibombe kommer han hjem til USA der han treffer jenta på det bildet han fant på fronten, og hun er et sånt fint menneske som har dorisshorts og tar seg av dyr og bærer med seg motlyset som om det skulle være spesielt holdbar sminke. Hos henne slår den vakre Zacron seg ned på tross av ond politimann. Motlyset ruler fortsatt. Småbyfolket fester i varehuspene populistklær, bikkjene bader og det kommer til å bli smertelig romantikk, så hvis du tåler det etter flere opprivende med statsrådskifter, så vær så god: Solnedganger, reklamemusikk og en erogen tristhet som man kan ta på og ta på i det uendelige uten at noen stønner av den grunn. 2012.

James Bond i hemmelig tjeneste

Max 21.30

james bond i hemmelig tjeneste

George Lazenby, filmhistoriens verste påfunn.

terning 5 liten «On her majesty’s secret service» fra 1969 er den eneste James Bond-filmen med australske George Lazenby i hovedrollen. Lazenby var en ukjent mann med elendig utstråling, men han spiller ikke dårlig, og handlingen er ålreit. Filmen er blitt kjent for gode action-sekvenser og for at Bond gifter seg med Diana Rigg. Telly Savalas spiller Blofeld, Julie Ege er skandinavisk jente og det meste er kjent. Peter R. Hunt regisserte. 2 timer, 20 minutter.

Harry Potter og mysteriekammeret

FEM 21.35

harry potter og mysteriekammeret

Daniel Radcliffe og Rupert Grint er ennå klart under lavalder.

terning 5 liten Mye Potter på femi-kanalen framover. I morgen blir det Azkaban.

Filmen til den kaliforniske eventyreren Columbus er så frodig at man får lyst til å bli gjenfødt som datafigur. Manesjeriet starter med en husnisse på rommet. Lille tynne Noldus er en av Potter-populismens skjønneste oppfinnelser. Øynene forteller at han er nervøsere enn en 80-åring foran en minibank, og han har kompostbrune filler og et elendig sjølbilde. Noldus skal overtale Harry til ikke å vende tilbake til Galworts andre skoleår.

Filmen blir overdådig bedryssa av disney-lånte leonider da helten reddes gjennom vinduet av en flyvende Ford Anglia (hørt om Herbie?). Vennene bakser og flyr gjennom eventyr, og den frodige felles-fantasien utfolder seg på vakre, overraskende vis. Pryle-pilen, et levende tre, er egentlig lånt fra Tolkien, slik plumpudderet tilhører Tingeling – og Potter feilnavigerer og havner kvikt i Jack The Rippers postmoderne lavlivs-London. Harry får sitt eget Excalibur. Rowling har stjålet med det gode mediemenneskets selvfølgelige rett til å betjene seg av alle påtvungne myter. Harry Potter er et slags varehus for nostalgisk eventyr-begeistring.

De første scenene i Galtwort står litt stille, mens manusforfatteren presenterer skikkelsene for annen gang. Men det varer virkelig ikke lenge før mildt makaber multimyldring kommer i gang. Perfeksjonismen er presis. Oppfinneriet serveres med guttegod gratulasjonsglede: Brølebrev ankommer. Et fantastisk alternativ til sms. De små blå alvene fra Cornwall er utrolige, der de svermflyr som djevle-libeller eller flagre-gremlins mellom steinveggene. Alrunene skriker når elevene haler dem fra potter. Han som spyr svære snegler, er egentlig en så genial må-bli-klassiker at han drukner ufortjent i denne fabulerende pepperdrysseren av en film.

Et sutrete spøkelse på do heter Stønne-Stina. Folk forsteines og tungetaler – og så selvantenner plutselig Fugl Fønix som om han var en uansvarlig juledekorasjon. En interaktiv dagbok er poetisk perfekt. Innfallene i den andre Potter-filmen er alle gode nok til en hel film hver. 2002.

Torsdag 17.8.– En herlig toer på ferden mot det pre-programmerte idealmennesket

 

Bad boys 2

Viasat4 22.00

terning 5 liten Når man har sett «Bad boys» på onsdag, er ingenting mer naturlig enn at man vil se «Bad boys 2» på torsdag. Dette er det nye mennesket. Det skal helst gjøre den samme tingen hele tida. Slik blir mennesket integrert i og tilvent den nye AI-tida; den vidunderlige gamle verden der kunstig intelligens overtar for den organiske. Vi har hatt det før. Inkvisisjonen var drevet av ferdig-programmerte folk, og de som jobber for Paven i Roma har heller aldri tenkt en tanke som ikke er putta i dem som ferdigtygd hirsegrøt på glass. Vår egen, tilpasningsdyktige statskirke (som visstnok er fri nå, bortsett fra at staten fortsatt er prestenes sugar daddy) skjuler egentlig også en slags ferdig-programmert verdensoppfatning som bare venter på å slippe laus. Det eldste som finnes, er kunstig intelligens. Den frie, menneskelige tanken var det nye. Nå ryker den snart, så husk at hvis du likte komla på torsdag, så skal du spise det på fredag, lørdag, søndag, mandag, annen juledag og på Knertens fødselsdag.

Men til filmen, som er ei herlig greie.

bad boys2

Jeg elsker dem: Martin Lawrence og Will Smith var tøffere enn kjøleskapskalde fløtekarameller.

Mr. Smith er avgjort tilbake i Washington.

«Bad boys 2» er sesongens rareste oppfølger. Den første filmen var en harmløs komedie der Will Smith og Martin Lawrence snakket til hverandre slik Brooke Shields og Judd Nelson gjør, og med like stor høydeforskjell, men ingen kan huske at noen ble nedfor av den grunn.

I «Bad boys 2» blir ikke bare folk såret, de blir forsettlig skadd og dødelig fornærmet. Regissøren Michael Bay («Pearl Harbor») sørger sammen med oktan-produsenten Jerry Bruckheimer for en rå action som minsker tallet på amerikanske biler og øker behovet for hvite blodlegemer, selv i en afro-amerikansk film. Bay er et råskinn med girolje på servelaten, og han gir «Bad boys 2» rushende rennefart og jerikosk stemmeforbruk. Det knuses like mange vokaler som sedaner i denne filmen.

Handlingen beskriver narko-handel, et actiontema som hos normale filmseere sorterer lavere enn Amundsens votteshopping før Sydpol-ferden. På et vis funker filmen likevel. Legg merke til svensken: Peter Stormare kunne spilt mandolinlærer i «Lady og Landstrykeren» uten å skille seg ut, men det er også greit, ettersom hoveddama Gabrielle Union antakelig er et alias for Janet Jackson med hamsterkinn. Her foregår også forsinka invasjon av kubansk grisebukt, sjøl om Mr. Smith i sin forrige film var muslim. 2003.

Harry Potter og de vises stein

FEM 21.35

harry potter og de vises stein

Næmen! Hva skal de kåte damene som pleier se FEM med denne lille karen?

terning 5 liten Hva i himmelens navn gjør lille Harry Potter på en romantikk-orienterte damekanalen FEM? Jeg tør ikke foreslå det en gang. Men her kommer den opprinnelige omtalen, den gang da bekymrikerne mente at Potter var et gjennombrudd for barne-satanisme.

Heng med! Ingenting som gjaldt i går, gjelder i dag!

«Harry Potter og de vises sten» ble selvsagt så bra som den bare måtte. Ellers kunne julefeiringa blitt avlyst, og barn ville ha meldt seg inn i idrettslag og Skipper Worse. Fortellingen er perfekt filmtolka av 2000-tallets bildemagikere. Spesialeffekt-folka, som vi framover bør kalle digital-dikterne, er vår tids romantikere og visjonære. Det er de som tolker vårt indre øye, det er de som virkeliggjør den felles-fantasien som alle eventyrfortellere er avhengige av.

Harry Potter-filmen er en frodig fest for det frie bildet, det som skapes av vakre inspirasjoner hos nattetrøtte pc-programmere og data-grafikere. Harry Potters verden er en visuell virtuositet, et konstant overskudd av kriblerske påfunn. I denne filmen handler det ikke om innsiktsfulle ansiktsuttrykk eller kunstnerisk kroppsspråk. Innimellom går riktignok rutinerte engelske skuespillere rundt i rare klær, og halvgode barneteater-unger leser replikkene sine så godt som sånne skal. Men det er når den trehoda hunden (antakelig et H. C. Andersen-tyveri) brøler benkeradene bakover eller den onde lille bank-gnomen griner med de tynne kapitalist-tennene sine at du ser hva eventyr er: Bildetanker. Dette er virkeliggjorte bildetanker. Det er film som kan klare å formulere privilegier som malere, skulptører, kirkeutsmykkere og gale arkitekter var aleine om. Dette er visuell magi.

Vi er blitt blaserte når det gjelder spesialeffekter de siste åra, så Harry Potter-filmen hadde konkurranse før den rakk å bli påbegynt. Men den beste historien hadde J. K. Rowling. Hun skrev et eventyr som vår tid har ventet på. Det finnes ingen gåte rundt Harry Potters gigantiske popularitet. Han er rett og slett bra nok for sin egen berømmelse. Historien er perfekt: Den klassiske, foreldreløse gutten oppdager at han er en trollmann og utvikler seg og livets mangfoldighet i en klosteraktig kostskole med alt det fantasien begjærer. Groteske dyr, vittige mennesker. Vennskap. Klokskap. Voksen-trygghet. Overnaturlighet. Spenning.

Enhjørninger gresser med varulvene i den nattebleike måneskogen. Norske smådrager spruter skjegg-ild mot arbeiderklassehelten Gygrid. En gullhåra liten naziunge driter seg ut når han skal (som om han var James Spader i en ungdomsfilm fra 80-tallet), og midt oppe i det hele går Alan Rickman rundt og fascinerer de voksne med sin freudianske diksjon; det er som om navnløs synd oppstår mellom bokstavene når Rickman uttaler dem. John Cleese spretter opp av maten og er spøkelse. Sopelimene flyr over den engelske landsbygda, og i skoleklosterets hemmeligste undergjemmer truer den evige ondskap, Voldemort, en slags Vader, som nok en gang har pervertert The Force.

Harry Potters verden har derivert alt det som oppsto av stilige ting de siste tretti åra. Vi hadde Tolkiens mørke barnefantasier i «Ringenes herre» (som kommer på film i desember), vi hadde «Star Wars»-trilogien som diktet evighetens heltemot og trylleri. Så kom adventure-spillene på pc’er og maskiner når Harry og vennene leter seg fram i Galtwort, ligger det mye «Monkey Island» i framgangsmåten. Rollespill og dystre tegneserier, Roald Dahl, pubertets-satanisme, hippie-surrealisme og nygotikk var med på å legge grunnlaget for ei tid som ville erobre det fantastiske tilbake etter at prester og fritidsledere hadde fornuftisert verden.

Antakelig skjedde noe sånt: Unge mennesker var lei av å være ikke-religiøse vesener i pils-paradiset, og de søkte tryllerier og barne-religiøsitet og enkle, store verdier i åra før bleieskiftene overtok. Sexless. Stressless. Enkelt og lykkelig.

Harry Potter er en representant for okkult lykke. Hans verden er slik vår burde ha vært.

Yrkes-regelen sier at det er litt Birger å kommentere sin egen poengivning. Men likevel. Harry Potter skulle selvsagt hatt ti poeng. Men den kan bare få ni, fordi jeg aner at det fins en ulaga Harry Potter-film et sted der inne i fantasiens fluktruter, en som Terry Gilliam kunne ha laga. En sær og vaktsomt britisk film, en Potter med sjel. 2001.

Mad Max: Fury Road

CMore First 21.00

mad max fury road-2

To perfekte skapninger: Charlize Theron og The Truck of Your Life.

terning 6 liten Mesteren Miller er tilbake og han kan gå tørrskodd over Styx på bensin, tårer og blod. Den nye Mad Max-filmen bringer den post-apokalyptiske dystopien om galningen Max ned fra vhs-hyllene og inn i operasalene, for i «Fury Road» brøler menneskenes framtidsjammer seg opp til en spinngalen action-patos som utvider genrens formspråk så voldsomt at det antakelig oppstår en ny estetikk, millerismen.

Etter ti minutter var jeg kvalm og ulykkelig. Jeg følte meg som McEnroe da han la opp tennisen: Dette går nesten for fort for meg, dette er nesten for hardt, det er som å bli slått og tråkka på mens du glaner forført på støvlene som tramper. Etter tjue minutter var ordet imponert blitt så lite at jeg fant ut at det igrunnen ikke kunne brukes til noe. George Miller treffer blink bortimot én gang i sekundet, og det tar aldri slutt. Det finnes ikke svakheter i «Mad Max: Fury Road». Miller har skrevet filmen sammen med to andre, og de må ha en presis visuell fantasi som antakelig bør henvises til fastlegen, for friske er de ikke.

Ting har skjedd i verden. Ingen har lyttet til Norge, som hvert femte år erklærer olje-alderen for avslutta. Folk og land har kriga seg til ødemarker og vanskapninger på grunn av olja, og da vi treffer den minne-skadde Max Rockatansky, spiser han ei øgle og blir tatt til fange av ørkenherskerens monstermobilister. Inne i et tørt fjell bor det en sjuk maskebærer som får luft fra pustebelg bak nakken og kalles Den Evige. Som krigssvindlere flest lokker han med gjenfødelse og evig liv for kamikaze-soldatene som får bruke Max som stabbur-hengt blodgiver.

Det er en apokalypse-klisjé med dype røtter i et sted virkeligheten. Finn det ut sjøl.

Herskeren kontrollerer vannet og ville blitt guvernør i California. Han kontrollerer også bensinen, og han har unge kvitkledde konkubine-hustruer i avl for egne gener, han har ferme barselsdamer som melkes i ørken-meieriet. Rundt ham finnes en gammel bibelhistorie-time av legemsskadde freaker, det er som om lepra-lauget har slått seg sammen med gene-tapernes landsforening i et støyende Kongeparken uten luer.

Så kommer historien. Den er snedig og sleip, men veldig bra. Det skjer et feministkupp. Charlize Theron skal egentlig kjøre den digre tankvogna til Bensinbyen, men i stedet har hun fylt et hemmelig rom med herskerens unge koner, en gravid i siste måned. De undertrykte kvinnene vil rømme til en utopisk og usannsynlig bedre verden. I den groteske, voldsomme, maskuline estetikken virker jentene surrealistisk importerte, som engler i orgien. Modellfjes og modellkropper, hvite gevanter og så fruktmjuk hud at det antakelig finnes smoothier som er oppkalt etter den. Egentlig kunne de vært et kjønns-agn, men i denne filmen er akkurat det logisk. De patetisk overdrevne jomfru-imitasjonene er forma av en pervers overgriper, de er utstyrt for å behage grenseløse menn og derfor likner de noe som vi daglig forbruker i reklamer og sånn. Tafatte blondine-sinn har de ikke. Kvinnene slåss intelligent, leda av den enarma banditten Furiosa (Theron) med en øyensminke som får alle tragiske maskara-uhell til å se akseptable ut.

Miller har laga en feministisk heltefilm. Jon Hustad kommer til å blokkere ham på Facebook. Ute på den håpløse prærien forenes hustruene til alt overmål med en motorsyklende gjeng sandblåste eldre-feminister som kunne ha vært økologi-avhengige rømlinger fra Laurel Canyon og som fader meg er tøffere enn Listhaug. De ville ha feid ørkenen med First Houses hvite motvindsrose. For de har frøa. De har framtida for jorda. Og de vokter den som gull.

Jeg skal ikke rølpe mer av handlinga, for filmen er noe så sjeldent som både kaotisk, velpleid og spennende. Jeg tok ikke etter mobilen én eneste gang på to timer. Det skjer ellers bare når jeg sover.

Jeg nevnte estetikken. Den er egentlig ubeskrivelig. Miller og folka hans har skapt en så frodig og forferdelig bildeverden at øynene svikter. For oss som hater modernismen, blir det en skjønn oppvisning i sprikende, stikkende, uferdige og fatalistiske former som skjærer i stykker et kjedelig sinn. Bensinbyens hersker har kjetting kobla til brystvortene av seksuelle grunner, og til og med klumpfoten hans er som en inspirert skulptur. Kjøretøyene er så overstadig varierte at de egentlig er laga mest for måping. På lange stenger vaier stagsvevere. I sumpene vandrer tause styltevesener rundt i mørket. Foran på Immortan Joes forseggjorte teknomareritt står det en gal rockegitarist fastspent, og han spruter aggresjonsrock og brennende drivstoff fra gitaren sin. Midt opp i dette vår mann Max, som kommer inn i krigen fordi han er en såkalt blodpose og ligger lenka på krigsbilens front når alle onde krefter jager etter Theron og hennes ville vogntog. Hva som skjer med ham etter hvert får dere se sjøl, men Tom Hardy gjør en rolle som til og med får Mel Gibson til å blekne.

«Mad Max: Fury Road» holder en umenneskelig fart i to timer, og den bommer ikke på ett steg. I ett lite øyeblikk helt mot slutten får du såvidt øye på et sandfjell med grønt på toppen. Da tenkte jeg: Å tusen takk, det blir euforisk å klippe plenen framover. 2015.

Onsdag 16.8.– Ganske grei filmdag, men mye snakk om vær igjen

 

Bad boys

Viasat4 22.00

terning 5 liten Det er onsdag før skolestart, og dette er tida da vi leser langtidsvarsler. Som antydet i tidligere filmomtaler finnes det en masochistisk forventning om at det fine været vil komme når bare skoleferien tar slutt. Fuktige varmegrader i skyggen, halvdaue vepser som forsøker å tolke sitt eget sesongsystem, hannfugler som tror de skal starte på et nytt kull og forsøker å flakse seg innpå en melankolsk hunn som bare tenker på den lange ferden og hva skal vi egentlig der? Onsdag før skolestart kan jeg røpe at det blir dårlig vær i neste uke og. Det har vært sånn før. Alt har skjedd før.

Men til filmen.

bad boys

Martin Lawrence fyrer i vei mens han tilsynelatende bruker dama si som skjold.

1995-årets pluskvamperfektum i hastig kondisjonalis: Hadde kunnet vært en vellykket heit moro-inngang på sommeren. Will Smith og Martin Lawrence hadde all grunn til å være perfekte som nye komedieaction-helter; de var blide, slanke og sunne nittitallsgutter med fin, jevn brunfarge, og de var vederkvegende forskjellige fra mye annet.

«Bad Boys» funker overflødig og flott som bruspulver i nyskjenkt selters så lenge det finnes handling med fart og presisjon, men alle de langvarige gangene da alt stanser for at Lawrence skal være vittig igjen og igjen er like maskinelt pinlige som lørdagsunderholdning og burde blitt lydlagt med Chopins sørgemarsj. Her dør og begraves en fullt brukbar skuespiller fordi han har fått for mye luft og for lite kjeft.

Handlingen er grei, men fantasiløs. Smith og Lawrence er narkopurker i Miami. De råkjører Smiths Porsche, trøbler gammelmodig med Lawrences seksualfiendtlige Fia-frue, forteller hvitingevitser, storkrangler kraftløst om ingenting som nyforlova og skyter her og der. Superskurker som har fått elektronikk-kurs i konfirmasjonsgave bryter seg inn hos politiet og stjeler for 100 millioner dollars i heroin. Deretter begynner de å henrette folk, og en av de henretta er en vikarkjæreste til Smith, og den hvite venninnen hennes (Tea Leoni) ser på, så noen må ta seg av henne også, for hun er vitnet. 1995.

Just go with it

TV3 22.30

just go with it

Familietur til Tøyen.

terning 3 liten Romantiske komedier fra Hawaii blir egentlig bare laga fordi skuespillerne trenger en ferie borte fra LA-smogen. I denne er Jennifer Aniston assistent for Adam Sandler, og hun må feike at hun er den kona Sandler skal skille seg fra fordi han har løyet for den unge venninna si. Nicole Kidman er også med, og filmen ble til i 2011.

San Andreas

CMore First 22.35

san andreas

Carla Gugino og Dwayne Johnson må rømme og redde, rømme og redde.

terning 4 liten Les dette som en femmer. I hovedrollen ruver Dwayne The Rock Johnson med en animalsk påtrengenhet som gjør at California føler seg lite og uvesentlig også når San Andreas-forkastningen sprekker sånn at hele staten risikerer å forsvinne i et Kina-hål.

For det er det som skjer. Jeg mener det virkelig: Hvis du syns mye gikk galt i «2012» og «The day after tomorow», så vil skalaen din måtte forlenges opp mot taklista. I et par timer skjer stort sett alt det gale som kan skje, og solmenneskenes kollektive desperasjon er så diger og så mange dør at Jan Egeland ville ha trukket på skuldrene, og så fortsetter bare galskapen familie-sjåvinistisk i racerbåt gjennom tsunami-flomma San Francisco der det pleide være bakker.

Det hele starter med at en jentunge med dårlig kjørekonsentrasjon havner i en diger fjellsprekk som faktisk var der fra før. Dwayne og de andre helikopterheltene kommer svevende som litt stor Finnmarks-mygg og redder henne, og deretter får vi vite at The Rock er pappaen til fjortisjente som bor i luksushus fordi mamma har flytta sammen med en eiendomskakse, Ioan Gruffud. Dette er ikke en film for de som ønsker å like mammas nye kjæreste. Jeg bare nevner det.

I historiens egentlige sentrum jobber Paul Giamatti som en vilt begeistra jordskjelv-ekspert. Han er oppglødd som en guttunge ved Tippeliga-start over seismiske forandringer, men i løpet av dagen forvandles den profesjonelle nerdegleden til mørk defaitisme, for Giamatti oppdager at staten komme til å gå under, og jordskjelvrystelsene fra Guds egentlige hjemland vil også forstyrre oss i de fjerne utkantene. Egentlig kler skuespilleren rollen som flått-profet, og filmen får en ufortjent tweed-følelse på tross av shortsdyret Johnson.

Det meste som kan gå galt, går galt i en nyansefri skildring av det totale sammenbrudd. Skyskrapere detter som sandslott, gigantiske skip skyller inn over San Francisco og antakelig omkommer i hvert fall mer enn én million mennesker bare i California, men handlingen feirer deres velsigna anonymitet ved å konsentrere seg om bekymringene til familien Johnson og sviket til den husbyggende stefaren. The Rock flyr tett til bølgende hustak og redder ekskona Carla Gugino uten å bli hemma av prestasjons-angst eller hyppige svettetokter. Men så ryker girkassa til chopperen sjøl om det ikke er en Puma, og så veksler ekseparet fargerikt mellom flukt i sviktende gater, små-fly og fallskjerm-pause i baseballstadion der Dwayne etter eget utsagn kommer til second base med kona for første gang på lang tid, en romantisk komedievits i en film som ellers er verbalt underutvikla. Men etter det kommer en tsunami av gammeltestamentlige dimensjoner inn over kysten, og da er eneste mulighet for det søkende foreldreparet at de tar en racerbåt og leter mellom oversvømte finansslott i San Francisco sentrum. Ja, det er kult.

Jeg må si at jeg ventet på at tigerhaiene skulle vake, og jeg regnet egentlig med at monster-krokodiller skulle komme svømmende fra Australia, jeg ville ikke blitt overraska om IS-terrorister og serbiske nasjonalister planla å sprenge ei atombombe i sprekken («let us show them the biggest asshole in the world») og det er rart at Roland Emmerich ikke har ringt regissør Peyton («The journey 2») og insistert på at San Andreas-forkastningen er et resultat av CO2-utslipp eller kloning av skotsk sau. Eller i hvert fall skulle visepresidenten ikke ha underbudsjettert jordskjelv-varslinga og brannvesenet. Og ja. San Andreas-forkastningen finner, og den vil helt sikkert kanskje føre til katastrofe og mel-pakker i posten.

Nede i en skyskraper-garasje er dattera Alexandria Daddario først bare fastklemt, men siden det faktisk også finnes rådsnare briter i en handling som nærmest roper på Mr. Bean, kommer hun seg av gårde til nye forferdelige farer. Jeg skal ikke røpe noe om det, sjøl om jeg har røpet alt annet. Ja, det er Kylie Minogue som spiller Susan Riddick, men jeg husker ikke hvorfor.

Jeg satte meg til med «San Andreas» på Netflix-streaming midt på dagen i storarta utevær, og forventningene var ubetydelige. Men filmen er underholdende og tankeløs, og det er selvsagt en slags eksistensiell bekreftelse når en film driter i at millioner dør så lenge Dwayne Johnson finner dattera. Jeg har sagt det før: This is what we came for. Hele verden måper. 2015.

Tirsdag 15.8.– Om få dager er sommeren slutt, og jeg har bare én film

 

National security

Viasat4 22.00

terning 4 liten For oss i den fremadskutte delen av pedagogikk-mottakerne er det nå bare to dager til skolestart, og det vil si at sommeren offisielt er forbi for denne gang, og hvis alt går som det skal, blir det jeremiske været avløst av misunnelsesdager da barn må spasere til skolen i nyinnkjøpte fleece-jakker og 39 varmegrader i skyggen, som ikke finnes. Jeg vet ikke hva som skal til for at vestlendinger skal få en perfekt sommer, for det har aldri vært noen. Jeg har aldri klaget så mye på været som i 1997. Da bodde jeg i en kjeller ved Sørmarka, og plenen utenfor var så varm i to måneder at jeg fikk brennemerker under føttene og så ut som sivtapet. Jeg husker ikke hva bøndene sa om den sommeren, men gudelig var det neppe. Og jordbæra kom ferdig sylta rett fra treet.

Men til filmen. Som er fra 2002. En fryktelig sommer.

national security

Martin Lawrence leter etter noe.

Den første skikkelige sommerfilmen er er her. Steve Zahn i rutete skjorte, marinekutta børstehår og en bart som ikke en gang trente silikonsprøytere hadde tort gå ut med.

Martin Lawrence på sitt mest støyende. Den fistlete apoplektikeren holder ut en hel film uten fise- eller diarévitser, noe som antakelig burde føre til innføringen av en ny amerikansk helligdag. Men han syter like ille som før.

Sneiende politibiler, knatrende maskinpistoler, kassetrailere som kveltrer på innfartsårer. Eric Roberts i kvitbleika parykk som får ham til å likne en James Bond-russer. surmaga surroundsirener, krakilske partnerkrangler. Utelukkende kvinner som likner verksted-kalendere.

Det er sommer på kino!

Dennis Dugan har regissert flere tusen hektoliter harryfilm, og han vet hva som skal til. Først overrasker «National security» positivt ved at bildene er tette som i gamle politithrillere fra 90-tallet. Fargene litt California-feite, som om sola svermer ettermiddagsseint i smogen. Straks settes giret fast i fjerde, og så kjører vi.

Før de første baguettesmulene har nådd kinogolvet, skyter politimannen Steve Zahn og gjengen til Eric Roberts istykker et lager med cirka femti tusen brusflasker. Sommer på kino. Så kommer den rå Rodney King-spøken. Zahn mister jobben fordi han irriteres av den psykopatisk-paranoiske afro-amerikaneren Lawrence, og hele samfunnet tror at de svarte brødrene har rett hver gang, mens politifolk alltid skrøner. Den hederlige kvitlingen mister jobben. Virkelig sommer på kino.

Via begivenheter som er tynnere enn støvletrampa hamburgerbrød kommer de to uvennene sammen som vektere, og så må de tåle hverandres nærvær i letinga etter den skitne politisjefen. Korrupsjon! Van-flyging fra bru! Heisekran-vold! Hoi! Sommer på kino.

Man skal ha sett «Smokey and the bandits», samt «Cannonball run», «Bad boys» og tusen beslekta forenklinger mer enn fem ganger og likt også lukta av videokassettene for å få fullt utbytte av denne filmen. Og se hva jeg skrev om sommeren i 2002: På den annen side: Onsdag morgen var de åtte varmegradene kjøligere enn stavangerfolks følelser for Ringnes. Kanskje kan en sommerfilm fra Nilsens fantasimølle få fart på årstida? 2002.

That’s all folks!

Mandag 14.8.– Ganske spennende action fra landet Bessonia

 

Lockout

NRK3 21.30 og NRK1 00.25

terning 4 liten I dag en fransk film, til ære for landet som burde ha vært fritt. Jeg må innrømme at jeg trodde dette var en amerikansk film da jeg så den, men den internasjonale databasen insisterer på at den er fransk, sjøl om engelsk og ukrainsk er de eneste språkene i filmen, og den eneste franskmannen er produsenten Luc Besson. Så blir filmen en slags metafor for Frankrike, landet som bare finnes på papiret. Besson har også bidratt til manuskriptet. Men Luc er også bare franskmann i navnet, og det er ubehagelig lenge siden han laget «Subway» og «Det store blå». OK, det er mandag. Nå er han representant for landet Bessonia.

Men til filmen.

lockout

Maggie Grace og Guy Pearce har idealistisk trøbbel i space.

Luc Besson er manusforfatter og produsent for denne dystre filmen om futuristfengsel ytterst i atmosfæren. Besson pleier å bli ganske bra, om man tilhører grunnfjellet i dvdseer-massen, de som liker at det skjer noe i filmer, de som liker at replikkene er knappere enn twittermeldinger, de som liker at menn etter hvert har like blodskitne t-skjorter som Bruce Willis i «Die hard» og smører girolje i håret til blondiner for at de skal se ut som boyband-figurer.

I «Lockout» spiller Guy Pearce en udefinert superagent som anklages for spionasje, og Peter Stormare tvinger ham til et utenomjordisk fengsel for å befri presidentens datter fra villdyra som har sluppet seg sjøl fri. Actionmannen Snow daler som et fnugg over mekanosettet i himmelen, og begynner straks å klatre rundt i vifter og ventilasjonssystemer som en vanlig håndverker. Dette er en mann. Du får aldri se ham i Dressmann-shorts.

Jenta spilles av Maggie Grace som godt kan ha deltatt i et Lysbakken-kurs i selvforsvar, men hun setter likevel pris på den mutte importheltens hjelp. Det blir enda mer nødvendig da fengselet begynner å flytte på seg og Stormare vil bombe det sønder og sammen.

«Lockout» er elegantere enn man skulle tro. Spennende er den også. 2012.

Laws of attraction

TV6 21.30

laws of attraction

Nei. Pierce Brosnan og Julianne Moore er ikke tingen.

terning 2 liten Katharine Hepburn og Spencer Tracy pleide å gjøre ting som dette dengang kjønnsrollene ennå var virksomme, og det oppsto en historisk spenning ved at to gifte var motstandere i retten.

Det er ikke interessant lenger. Jobbkledde jusjapper som småkrangler er hverdagsligere enn to timer på Kontoret. På grunn av det hyperaktive hamskiftet er det alltid vanskelig å forestille seg at jurister har kjønnsorganer. Denne filmen gjør det ikke lettere.

Smakfulle (slik mahogny er det) skuespillere som Pierce Brosnan og Julianne Moore bidrar til at filmen blir det man kan kalle koselig. Brosnan er innledningsvis en rufsete advokatbohem med krøllete jakke og upussede øyekast, mens Moore spiller ei strigla draktdame av den typen som vet navnet på flere enn fire deodoranter. De skal liksom være motsetningene som tiltrekkes av hverandre, men siden utvalget av folk i denne filmen er begrenset til tre, får man mer følelsen av å se to gullfisker elske fordi det ikke fantes flere i bollen.

«Laws of attraction» er først og fremst umusikalsk laga. Både Brosnan og Moore kan si replikker på den elegante slåbrok-måten som kler komedier for middelaldrende. Men her er alt utidig feilorganisert. Vekslingene går ut og inn av hverandre som flo og fjærball. Scenene er satt opp og satt sammen uten sans for de detaljene som skiller sjarm fra sjutimersdag.

Julianne Moore er skilsmisseadvokat. Brosnan er skilsmisseadvokat. Etter første møte med kubansk fyll og føkk, småkrangler de seg gjennom flere rettssaker, inntil en rockesanger og en motesyerske skal skilles, og advokatene må reise til Irland. Der ser filmen i få scener ut som en uinspirert bunadskomedie, og så reiser alle hjem og så blir alle uvenner og så. Ja. Dere vet.

Men ville noen virkelig ønske at disse to egosleikerne flytta sammen og fikk barn? 2006.

Søndag 13.8.–Trivelig søndag med venninne-djevler og Coco

 

Bridesmaids

TV3 21.00

 Etter en trivelig lørdag kommer det alltid en slakk søndag av den sorten som får deg til å ønske at Jula og Rusta holder åpent fra klokka 20 til midnatt. Men ikke denne uka. Dette er virkelig OK. Den første er et misogynt oppkomme, som betyr at man kan si mye stygt om kvinner, og det meste er med. Den andre forteller den kule feminist-historien om Coco Chanel, ei stilig dame som gjorde opprør mot motefolkets forsøk på å gjøre kvinner til karikaturer. Hun lykkedes en stund. Og så glemte verden henne. Dermed har jeg oppnådd balanse på kort sikt så få dager før valget at du kan kjenne den vonde morgenpusten fra uhederlig politikk sige innover deg som Ebola-smitte. Med andre ord: Fin søndag. Vær glad du er deg. Du kunne vært hvit og gammal.

Men til filmen.

bridesmaids

Vestens svar på IS. Venninnegjengen.

For menn som elsker kvinner er venninner det verste som finnes. Du tror du har valgt å dele livet ditt med et hensynsfullt, mildt og lojalt menneske, men så viser det seg at dama har en venninne. Det betyr at det finnes et vesen der ute som vet hva du stønner når magmaen spruter, som vet om du har hemorroider, fortausangst, sidebeinsvalker, penismisunnelse eller kronisk ballekatarr. Og ikke bare det: Denne fnisende, livsvarige straffen av ei dame konkurrerer egentlig med deg og blir sur hvis kona di sier at hun heller vil være hjemme hos familien.

«Brides maids» er en rå satire over venninneskapets sjelelige usunnhet. Ei dame skal gifte seg med sviskeprins, og hu som var venninnen hennes helt fra hest- og halvsokke-dagene, regner med at hun skal arrangere alle de sjuke jodlepartyene som følger med bryllupsløfter. Men brudgommens sjef har ei strømlinja ung djevlekone som infiltrerer et helt livs felles-hvisking og overtar showet.

Når filmen blir virkelig vellykka på tross av at den sutrer seg til mot slutten, skyldes det Kristen Wiig. Hun kommer fra Saturday Night Live og er en nesten uamerikansk flink kvinne som beveger ansiktet og dessuten er i stand til å gjennomføre en patetisk rolleskikkelse sånn at du virkelig koser deg med henne. Hun får kjærlighetsløs sex til å se ut som verre enn pinnekjøtt-oppvask i lunka vann. Wiig spiller ei patetisk dame som er historisk bitter på tilværelsen. På grunn av Livet advarer hun kundene som skal kjøpe gifteringer, og konkurrerer med patetisk stahet med den nye dama om å få siste gratulasjonen på venninnas preparty for prepartyet eller hva det er.

Filmen er stappfull av fantastiske scener. Fordøyelsesorientert kjoleprøving etter måltid på etnisk restaurant er en klassiker.

Alle skuespillerne er bortimot perfekte. Ingen L’Oreal-misbrukere forsøker å ta seg ut. Her paraderer dugelige skuespillere sine kvinnelige svakheter i en skjønn satire. Melissa McCarthy er på alle vis en stor komiker. Jill Clayburgh er skjønn mamma i sin siste film. Det er så bra.

Pessimistene sier at det snart er jul, og «Brides maid» bør ligge under et hvert tre. Ungkarer vil le lettet. Gifte menn vil le hysterisk og drikke seg fulle første juledag. Kvinner vil ta fram den onde vorspiel-latteren som antyder at de alltid lurte alle med alt. 2011.

Coco før Chanel

NRK2 00.40

_OBO8818

Audrey Tautou spiller Coco med stil.

terning 5 liten Dette er filmen om moteskapersken Coco Chanel, som rant inn som skjørtenes Piaf en gang da forrige århundre var så nytt at man kunne ha det på seg uten å skjems. Chanel var like fullt misfornøyd. Som årvåkent barnehjemsbarn hadde hun vennet seg til å se på kvinners klesdrakt som fengselskostyme. Nonnene med sine måkete skulpturhoder. Sosietetskvinnenes tarmkrympende korsetter og utstafferte kurtisanekjoler som tok ansikt og personlighet fra et helt kjønn. Coco så at mennenes enkle klesdrakt fremhevet personen. Hun gjorde noe med det. Lukk igjen boka og ta friminutt. Skriv fire linjer til onsdag.

For dette kunne blitt skolefjernsyn om det ikke hadde vært for Audrey Tautou. Hun kommer fra ei håndkjerre, som om hun var ett av Mor Courages barn, og fordi hun sang om Coco på kafé, traff hun adspredelses-lystne levemenn med penger og havnet som klovn i sosieteten. Tautou ser ut som Macaulay Culkin i rollen som Le petit prince. Hun har en livssulten overleppe som likner en dårlig sydd kant. Men ved siden av det garcon-sensuelle er hun kraftfull, ubøyelig og sta. Det er den rollen Tautou gjør sannsynlig: Sjøl om hun funker som en slags luksusprostituert hos en snill godsgubbe, skaper hun seg sjøl som menneske og yrkesperson. Hun forvandler kvinner til kvinner i stedet for oppsatser, og hun blir et fransk madonna-hore-ikon, slik Piaf var det. Filmen skildrer også romansen med en britisk kullmagnat. Alessandro Nivola ser ut som en Errol Flynn-parodi, og skildringene av Cocos forelskelse er det svakeste ved denne biografien. Drivhjulet i handlingen er egentlig Benoit Poelvoorde som levemannen. Han fyller filmen med mild utvikling og skaper et ømt og forsiktig fundament for Audrey Tautous trygge rolle. 2009.

The deadly game

NRK3 21.25

terning 4 liten Denne britiske thrilleren heter egentlig «All things to all men», men de er omtrent som å kalle en film «Over alle på den andre fjord en gang», så de fiksa på den. Toby Stephens spiller en tyv som er så uheldig at man havner mellom en forbryterkakse og en fryktelig ivrig politimann. Gabriel Byrne og Rufus Sewell i de rollene. Julian Sands er også med. Mange liker Sands. 2013.

Captain America – The first avenger

TVNorge 19.10

captain america the first avenger

Nei. Egentlig ikke.

terning 4 liten Det er påtakelig, det er litt pinlig og det er litt trist: Verdens førende filmland marsjerer og marsjerer, som om rock ‘n roll aldri ble oppfunnet. Til og med i harmløse animasjonsfilmer om paradoksale pandaer finnes det militær begeistring. Bin Laden ødela Amerika.

Nå er det sånn at tegneseriefiguren Captain America kommer fra den andre verdenskrigen, så det ville antakelig vært rart om man utelot den. Chris Evans spiller en pinglete hovedperson som egentlig ikke får lov til å krige før den eksentriske professor Tucci har omskapt ham til hulk med bryster i D-kopp. Ute i felten treffer han Tommy Lee Jones med et fjes som likner kokt potetskulptur og skinnjakke fra kåt bøffel. Først blir Captain America brukt som PR-tulling sammen med damer som likner McDonalds-emballasje. Men han får endelig lov til å bli med i verdenskrigen, for Hugo Weaving har funnet Odins skatt i en svært ekumenisk Tønsberg-kirke. Han produserer elitesoldater som antakelig dro til Norge igjen seinere og ble zombier i «Død snø». Noen må ta dem.

CA treffer også den britiske agenten Hayley Atwell, som har tydelige universitets-konsonanter og kan fylle en rød kjole som dinosaurblod i myggmage. Det er mye moro her. Vestfold-monsteret får etter hvert Voldemorts nese, man kjører anakronistiske lyntog gjennom Alpene og dessuten podrace i skogen. Men «Captain America» framstår som en litt humorfri vervefilm, og det var aldri meningen at republikanere skulle føle seg vel på kino. 2011.

Bring it on: Fight to the finish

Viasat4 22.30

terning 3 liten «Bring it on»-merkverdighetene startet med en Kirsten Dunst-film, og bare fortsetter. Den handler om heiagjeng-jenter og er for unge menn som er blitt så lei av å se kvinner uten truser på internett at de heller vil se kvinner med truser som ser ut som om de ikke har truser. Det finnes lettlurte mennesker som tror det er handling i disse filmene. I så fall handler dette om en østkant-jente som vil gjøre noe seriøst med heiagjeng-jentene i snobbeskole. 2009.

Big game

TV2 Zebra 21.00

big game

Samuel L. Jackson i de finske høyfjella?

terning 5 liten Når finnene lager actionfilm bør du følge med. Denne handler om at Air Force One blir skutt ned over Finland, og tenåringsgutten Oskari må hjelpe de amerikanske presidenten Samuel L. Jackson. Regissøren er Jalmari Helander, som laget «Rare exports». 2014.

Jaget

TV2 Zebra 00.40

jaget

Jeg har høvel, og jeg er ikke redd for å bruke den!

terning 5 liten Harrison Ford var Dr. Richard Kimble i 1993. Han er det framleis fordi den gamle bjørnen koser seg i rollen, fordi han går til jobben med den samme nervøse uroen som den gang han fartet som replikantjeger i «Blade Runner». Harrison Ford er der han skal være. Forvirra og vill i blikket som et nordisk rovdyr i ei nettingfelle. Kortfattet og mandig som en våt brakkedrøm i lotteleiren. Dette er vår mann. Tøffere blir de ikke.

Han starter filmen som den beroligende skjeggete doktoren med sykehuspraksis, femstavelses familieliv og mange gode lege-år framfor seg. Så blir kona drept, og Kimble får skylda. Helt i tråd med hva vi alle ville gjort, stikker han av og begynner privatistjakt på den virkelige morderen. Da faller akademiker-skjegget, og fram kommer det gjenkjennelige, firegirs Ford-fjeset til en handlingens mann.

De som så TV-serien har tilstått overfor meg at egentlig skjedde nøyaktig det samme i hver episode. Den pinlige tematiske ensformigheten har Andrew Davis unngått blant annet ved at Tommy Lee Jones fyller opp alt som måtte finnes av tomrom med en sarkastisk makt-personlighet som man får lyst til å feire jul sammen med. 1993.

Music and lyrics

TV2 Livsstil 21.00

music and lyrics

Drew Barrymore og Hugh Grant er etter hvert ganske hengivne sammen.

terning 4 liten Lenge så det ut som om «Music and lyrics» kunne bli den snedige komediehyggen i en påbegynnende romantikk-sesong. Men også den tværer seg til og klarer i likhet med åttitallet så vidt å rullestole (stolrulle?) seg ferdig.

Henvisningen til åttitallet er logisk fordi Hugh Grant på en måte spiller han andre i Wham!. Verden har beveget seg til 2007, og den egentlig glemte popstjerna svinger hoftene virkningsfullt for kvinner som var unge i 1985 på steder som Indre Vågen Amfi og Kiosk. Grant er for øyeblikket akkurat gammel nok til å bli fotballtrener, og håret hans ser ut som om han var invitert til et Dorthe Skappel-show for vellykka karriere-homser. Men den bevegelige briten kan spille film og er fremdeles den mest vellykka av de trente snakke-klønene. Derfor kler han Drew Barrymore. Hun er femten år yngre, men i hippie-light-klær ser hun på en måte tidløs ut på samme måte som Tingeling. Barrymore har alltid vært en av de mest uferdige skuespillerne i verden, men hun er det på en sjarmerende måte (som Woody Allen).

Hun kommer inn i pop-klenodiets liv som plantevannerske da han skal forsøke å skrive en sjelfull sang for Britney-bimboen Cora, som spilles med en slags millennisk inferno-innsikt av Haley Bennett, som er mellom 11 og 31 år og veier mindre enn januarskrei. Det har seg sånn at Barrymore blander seg borti teksten, og før vi vet ordet av det, sitter det nusselige pratsomhets-paret der og lager musikk sammen. Stor trivelighet oppstår.

Men regissør-skribent Marc Lawrence burde vært en straffa mann uten permisjons-tillatelse, for han skrev «Miss Undercover», både én og to. Og han fortaper filmen i en langsiktig lammelse som er seig som snegleslim. Og selv om slutten er søt, har manuset for lengst mista oss til en skuffa likegyldighet som egentlig vil ha hevn. Det er sjelden man ser noe som så opplagt burde ha blitt bra, men klarte å unngå det. 2007.

Annika Bengtzon: Den röda vargen

TV2 Livsstil 00.55

den røde vargen

Malin Crépin etterforsker med mørkt blikk.

terning 4 litenDette er en forfriskende svensk krim uten nazister! Tvert om. Den svært behagelige storby-journalisten Annika Bengtzon (Malin Crépin) må høyt opp i Luleås frostskadde hockey-helvete for å forsøke å finne ut av marxist-leninist-banden Den röda vargen fra 1970-tallet. Det er som om forfatterinnen Liza Marklund syns at paranoikeren Stieg Larsson trenger å bli posthumt balansert.

Jeg går ut fra at dette ikke er en god film, men den er virkelig behagelig. Crépins vaktsomme spillestil kurerer flere tiår med svensk hysteri. Dessuten gjør det godt når hun beveger seg rundt i Luleås gamle arbeiderboliger og i jernverkets saler. Det er som et slags Sauda.

Historien starter med at en liten skapning sprenger et militærfly i 1972. I 2012 blir en storkjefta journalist kjørt ned i Luleå. Annika må på jobb nordpå, mens mannen hennes oppvarter blond forretningsforbindelse der hjemme.

Her er mye for alle. Følelsesmessige utfordringer. Politiske venstrefanatikere av den sorten som i dag er kulturministre (ikke hos oss) og lar seg intervjue om høyreekstremisme i TV2 Nyhetene. Lysfattige mord og enkle mennesker. Jeg har bare sett én Bengtzon-film før, men jeg likte den også. 2012.

Den grønne mil

FEM 21.00

den grønne mil

Uforglemmelig rolle av Michael Clarke Duncan.

terning 5 liten De mest trøstende orda i litteraturen er: «Mig fattes intet». Alt det som kan forstås, virker umiddelbart nedslående. Død, sykdom, fattigdom og Dagbladet. Bare det eventuelt overnaturlige kan virke oppløftende i blant når naturens ubarmhjertighet skyller sin uimotsigelige biologi-lærer-logikk inn over våre sarte sinn.

«Den grønne mil» er skrevet av den groteske melankolikeren Stephen King og forteller en vakker historie om hvordan skaperverket burde ha vært hvis noen ville skryte av det. En enkel, diger og mentalt enkel negerslave kommer til en av Tom Hanks’ dødsceller i 1935, men ingen vet at en engel har plassert sin svale stillhet i rommet. Den triste, vakre mannen bærer verdenssorgen over all ondskap inne i seg fordi han funker som en slags støvsuger på sykdom og elendighet.

Sentimentaliteten i Frank Darabonts film er reinere enn uregulert bekkevann og uvalgte politikere. Tom Hanks går rundt med en urinveis-infeksjon av bibelske dimensjoner og får ikke bare lindring, men også stor lyst. Fengselsdirektørens eteriske hustru tappes for de villfarne celler, og ondskapen får sin straff. Det er nydelig gjort. For noen uker siden kikket jeg gjennom et eksemplar av Norsk Ukeblad. Det inneholdt seks forskjellige reportasjer om alvorlige sykdommer. Derfor engasjerer «Den grønne mil» så sterkt. 1999.

Avsløringen

FEM 00.45

avsløringen

Typiske Demi Moore gjør seg til for Michael Douglas.

terning 3 liten Dessverre. Jeg har aldri truffet på noen som tror på historien om at datajappen Michael Douglas blir så utsatt for sexpress av datajappen Demi Moore at det blir rettssak og oppvask og elendighet. Moore er sjarmløs og usexy. Douglas er puslete. «Disclosure» ble laget av Barry Levinson i 1994 etter ei bok av Michael Crichton. 2 timer, 3 minutter.

Lørdag 12.8.– Veldig deilig lørdag med både løk og rekesalat og Elvira

 

Smokin’ aces

NRK3 21.25

terning 5 liten Fra det svarteste inferno til den vakreste weekend-pynt. Mange kule filmer i dag. Jeg skal ta dem etter hvert, men allerede nå gjøre oppmerksom på at Svensk TV1 viser Bo Widerbergs legendarisk vakre kjærlighetsfilm «Elvira Madigan» så tidlig som klokka 16.20. La meg bare si det slik: Vi som var så smarte at vi valgte å være unge i 1967, vi glemmer den aldri. Antakelig bidro Widerbergs nydelige utroskaps-fortelling til at vi aldri fikk noen skikkelig virkelighetsfølelse, men forsøkte å danse oss gjennom de andres liv helt til det oppsto betennelse i akilles-scenen eller ankelen brakk. Elvira er en påminnelse om at film er livsstil. Film skaper din utadvendthet på samme måte som litteratur former din innadvendthet. Så kikk igjennom de hypokondriske pk-filmene som finnes nå og vær glad for at ungdommen har valgt Youtube og dataspill.

smokin aces

Sånne scener er aldri helt feil.

Men til en annen film.

Det FINNES bare én keiser, og han heter Soze. Men «Smokin’ Aces» foregår i keiserdømmet hans, og hvis du ikke skjønte det poenget, vil du sikkert bli imponert av blodsølet i hvert fall.

For det er ingen tvil om hvor den nye kinoen i Stavanger bør ligge: Inne på eiendommen til Gilde på Forus. Der har vi et miljø som passer godt for de nye trendene i underholdningsfilmen.

«SMOKIN’ ACES» er elegant laget. Den heller ørlite i retning gangsterkomedien samtidig som det er en sofistikert og folkerik macho-mosaikk som legges. Enkeltscener kan minne om tidlig Tarantino, men uten den delikate fjernheten i for eksempel «Pulp fiction». Ellers holder man seg til det energisløsende kanonkjøret fra utallige moddafåkka-filmer, men uten at regissøren tar en Scorsese og mister den ironiske avstanden til sin egen testosteron. «Smokin’ Aces» er bare på tull, og den parodierer seg sjøl fortløpende. Men energiutfoldelsen holder til en femstjerners wow-film av den sorten som folk husker enkeltscener fra.

DET STARTER med at solide folk som Ryan Reynolds og Ray Liotta sitter på overvåking i van og fanger opp meldinga om at svensken kommer for å ta Israel, for den tusen år gamle mafiabossen Sparazza vil ha hjertet hans. FBI har tenkt å gjøre en avtale med gangster-illusjonisten Buddy Israel, så de løper av gårde på glatte lakksko for å sikre helsa hans. Alle de merkelige leiemorderne i nasjonen rundt Las Vegas oppfatter at man kan tjene én million dollars på å slokke snitchen, og sjøl om det ville være en liten bonus i norsk næringsliv, betyr én million servelat på loffen for folka i mordbransjen.

DE VILLE BØNSJENE kommer til et hotell ved Lake Tahoe: Spinnvidle, speeddrevne nazier med motorsag, et afroamerikansk damepar med tungt ekstrautstyr, latinolegenden Pesten og en psykopatisk leiesoldat med tusen fjes. Dessuten klønegjengen til Ben Affleck. Det er som å se en tegneserie bli til. Bortsett fra at denne historien bare har mer enn gode nok skuespillere, og de balanserer så elegant på grensa mellom dystert actionalvor og kostymefarse at det er en fryd.

Det er tradisjon for at alle som har våpen skal skyte på hverandre i filmer som dette. Og etter hvert som de forskjellige interessegruppene finner hverandre i harry-hotellet, oppstår det så mye støy at D-dagen ville ha fortonet seg som en stille dag ved stranda.

«SMOKIN’ ACES» skvetter katteflinkt. Regissøren holder seg unna den verste bilde-sadismen, men til gjengjeld søler han mer konditor-rødt enn en treåring i julebaksten. Veldig mange personligheter med høyst forskjellig bakgrunn tar den samme hurtigruta på elven Styx, og når slaget om Israel er over, er det ikke mange som fremdeles kan stå på beina, hvis de i det hele tatt har dem. Dette nevner jeg bare for at alle skal skjønne at vi nok en gang står overfor det litt feige kulturparadokset «Dette er en god film, men du bør helst ikke se den».

Den 38 år gamle Sacramento-regissøren og forfatteren Joe Carnahan er samme mannen som laget «Narc» i 2002. Han tilhører nå offisielt den elitegruppa av sertifiserte sluttvri-genier som lager et par filmer til før de egentlig blir borte.

Forbrukernytt: «Smokin’ Aces» er en guttefilm, og den får det til å vokse hår på sylteagurkene. 2007.

The deadly game

NRK1 23.15

terning 4 liten Denne britiske thrilleren heter egentlig «All things to all men», men de er omtrent som å kalle en film «Over alle på den andre fjord en gang», så de fiksa på den. Toby Stephens spiller en tyv som er så uheldig at man havner mellom en forbryterkakse og en fryktelig ivrig politimann. Gabriel Byrne og Rufus Sewell i de rollene. Julian Sands er også med. Mange liker Sands. 2013.

Sang for Marion

Norsk TV2 22.15

sang for marion

Vanessa Redgrave og Terence Stamp i kor. Hun er antakelig død allerede.

terning 4 liten Britisk dramakomedie der den bitre gamlingen Terence Stamp mister kona si og blir overtalt til å bli med i samme koret som avdøde Marion. Hun synger ikke lenger, for hun er død. Han er også uvenner med sin egen sønn, som er ganske rart gjort, men den vidunderlige Elizabeth vil lære ham å omfavne livet. 2012.

The Italian job

TVNorge 21.30

italian job, the

Årets søsken: Charlize Theron og Mark Wahlberg.

terning 5 liten Nyinnspillingen av skapåpnerkrimmen «The Italian job» tilbyr den behagelige balansens hvile. Den er fullvoksen, har en konsekvent krimhandling og detaljrik geografisk begeistring.

Filmen starter i Venezia. Byen er vakker som gondolglasur på Coop-musikk, og akkurat som før i tida gjorde, får den mennesker til å se vesentlige ut. Et av vesnene er Donald Sutherland. Han har ikke vært bedre siden 1970-tallet, og det arrogante Hawkeye-fliret føles mer befriende enn fire uker ferie.

Filmen vandrer med imponerte øyne til ei skihytte i Østerrike før den flytter flegmatisk til Philadelphia og dernest kriminalitetens vogge, Los Angeles.

Mark Wahlberg og den økologiske søstera hans Charlize Theron vil hevne seg på Edward Norton med tiårets ekleste Dali-skjegg. Med seg har de den anvendelige rørebøtta Seth Green og det britiske actionfunnet David Statham («Snatch», «The transporter»). I tillegg Mos Def, døv Dynamitt-Harry og boksnobb. Brikkene beveger seg i forhold til hverandre med geometrisk perfeksjon og utvikler en konsist strektegna personlighets-sekskant.

Mer skal ikke røpes.

Wahlberg opptrer alminnelig bra. Theron er i ferd med å bli amerikansk films dyktigste kvinneskildrer; hun borer seg trassig opp gjennom rollene og sørger for at hun syns på sin egen måte. 2003.

James Bond i Japan

TVNorge 23.35

james bond i japan

Om dette bildet av Sean Connery sier vi ingenting.

terning 5 liten«You only live twice» handler om at James Bond (spilt av Sean Connery) reiser til Japan, og der foregår en av de mest påkostede og spennende 007-filmene inntil da. Den ble laget i 1967. Roald Dahl skrev et ålreit manus og Lewis Gilbert regisserte. Blofeld, spilt av Donald Pleasence, gjør sitt inntog i Bonds verden, og handlingen går ut på at SPECTRE vil få supermaktene til å erklære krig mot hverandre. 1 time, 57 minutter.

Madagaskarpingvinene

TV3 19.45

terning 4 liten Rip-off fra animasjonsserien «Madagaskar». De aggressive pingisene skal sammen med en ukjent agent stanse Oktavius Blekk. 2014.

The big wedding

TV3 21.30

big wedding, the

Robert De Niro og Diane Keaton ser ut som om de kom til himmelen i en kynisk åttitallskomedie. Dessverre.

terning 2 liten Som trøst for de som ble fornærma da jeg kalte Trintignant i «Amour» for Schubert-kompost, vil jeg gjerne starte med denne mai-hyllesten av veteraner:

Robert De Niro (f. 1943) likner på far min og Ole S. Nerheim og ser følgelig fantastisk ut med flagrende kunstnerhår og blidt svineblikk. Han innleder dagen med å snakke flytende cunnilingvistisk før frokost. Diane Keaton (f. 1946) er så stilfullt sminka at munkepuss-seksjonen i murerlauget vil applaudere, og Susan Sarandon (f. 1946) framstår som ulastelig ildfull, så skulle noen får for seg at de vil legge ei pute et sted, så er det ikke over ansiktet, men under rumpa.

Folka er festfine og i farta, for Amanda Seyfried spiller ung brud igjen, og hun skal giftes bort til brunsminka Ben Barnes som gjør tjeneste som overmenneskelig begava adoptivbarn fra Combulina eller noe. Han kan alt. Han kan kinesisk og nynorsk og snakker sikkert også Faremo, mens Keaton har beholdt sitt røffe, gamle «Førstekoneklubben»-form.

Den trenger hun, for hun er skulptøren De Niros eks som må tjenestegjøre som eks-eks-hustru for ikke å sjokkere Bens biologiske mor, som ga fra seg barnet sitt for at det skulle få det bedre i Amerika og følgelig er en moralsk overlegen skikkelse. Robin Williams mumler rødmusset som dansk pølse og bryllupspresterer nok en gang i Guds hus, Topher Grace har bebiglatt sitcomtryne, Katherine Heigl er hormonelt kvinne-indignert og Seyfrieds deltids-homofile Doris-mamma snakker slik katten vår piper når den kommer inn fra regnet.

Alle disse folka gjennomfører en feelgood-komedie som først og fremst utmerker seg med stiv og militær metronom-rytmikk. Replikkene kommer på samme måte som når folk presenterer seg i selskap – nå er det deg, og så er det deg, og så er det deg osv. TV-seriene gjorde det der. Ingen stil. Ingen eleganse. Rett fram. Dessuten fniser rester av nypensjonert American Pie-humor, og filmen vil funke best for de som blir muntre av å forestille seg Diane Keatons ni timer lange buddhist-orgasmer.

Norge er et rart satanistland der «Oh my God» blir oversatt med «Å for faen!» 2013.

Maps to the stars

TV3 23.20

maps to the stars

Forrige gang Julianne Moore tok den der, var i «The big Lebowski».

terning 4 liten Hei, følg med! David Cronenberg laget denne filmen i 2014 med Julianne Moore, Mia Wasikowska og Robert Pattinson. Nevrotisk film om et Hollywood-dynasti og hvor vanvittig galt det går med dem. Komediedrama. 2014.

Innen rekkevidde

Viasat4 22.35

innen rekkevidde

Jepp. Bruce Willis ser ut som en statist i «Karl & Co».

terning 4 liten Bruce Willis har blå bermuda-shorts, livslyte-blues og hår-viker så voldsomme at du kan ankre supertankere i dem i høy sjø. Dette er en deppe-orgie av en thriller. «Striking distance» begynner riktignok med en herlig biljakt over Pittsburghs fartsdempere i 1991, men så blir Willis devaluert til elve-politi og må tilbringe atskillige minutter med å plukke opp likene av pubertets-venninner fra vannet sammen med singlesexlivets Sarah Jessica Parker som for anledningen likner noe engelske adelsfolk ville ha jaktet på i røde jakker. Regi ved Rowdy Herrington. 1993. 1 time, 38 minutter.

Harry Potter og dødstalismanene – del 1

TV2 Zebra 21.00

harry potter og dødstalismanene del 1

Jepp 2: Barn blir til ungdom, og så er de ikke søte lenger, men skumle.

terning 5 liten Harry Potter-filmene har utviklet seg som en logisk- barneferd mot voksenverdenen. 11-åringen Harry Potter var en gutteglad kronprins i trollmennenes kronglete kakeslott Galtvort. Gradvis utviklet hans sitt talent for geniets depresjon, og i den foreløpig siste filmen har han mistet en far for andre gang og begir seg ut i villmarka for å møte sin skjebne. Han kom til trylleskolen av en grunn. Han er offerlammet i kristen mytologi, han er den utvalgte i Østen, han er den gledesløse guttungen som omsider oppdager at livet hans var ødelagt før det begynte.

Dette er eksistensielt stoff. Heng med og bruk den kloke innlevelsen. Det er ikke lett å være ung. Livet er en grøsser, og utsikten til sex er det eneste som gjør skolegang verd å leve.

«Harry Potter og dødstalismanene – del 1» er Potter-seriens hittil beste film, for den snur den forlorne Galtvort-idyllen og viser dens logiske bakside. I magiens verden blir alt til slutt holdt mot deg. Der er også fiendene allmektige. Humlesnurr hadde et snodig og beroligende barne-TV-navn, men patriarken er død, og Harry og hans to beste venner utsetter seg for giften i ondskapens souvenirer da de leter rundt etter horcruxene som skal knekke Voldemort. De har samme virkning som ringen hadde på Frodo, og det finnes ikke guttestreker i dette marerittet, bare et skjebnesvangert, tilsynelatende håpløst alvor. Så voksne. Så sårbare. Filmen er dyster, den er nifs, den er imponerende vakker og problematisk uroende. På Blu-ray var den et syn. 2010.

Dallas Buyers Club

TV2 Zebra 23.50

dallas buyers club

Oioioi. Minus-Matthew McC prater med Jennifer Garner.

terning 3 liten Matthew McConaughey starter denne rollen som en slags tivoli-artist. Cowboy-mager, Hollywood-realistisk rodeo-harry som er så ekkel at han vi ønsker at han skal dø før handlingen kommer i gang. Han ender filmen som en tidvis helsunn Mor Teresa som kjøper cabernet til doktor-daten sin og kunne fått fredsprisen av en flegmatisk imponert Jagland. Transformasjonen er så påtrengende at den virker deformistisk; den gjør skikkelsen like latterlig og demonstrativ som den frelste forbryter i en frikirke-pamflett.

Antakelig er filmen laga for en menighet. Alternativ medisin-gjengen er tallrik og desperat. Hvis de får se en film om en detronisert geni-lege som sitter i Mexico og helbreder aids med larve-sekreter, da går de rett til helsekosten og kjøper bivoks til bihulene.

Nå har jeg sett tre amerikanske filmer basert på sanne historier. Alle tre er Oscar-nominerte, såvidt jeg vet. Den første avslørte den 200 år gamle slavehandelen i USA, og figurene var stereotype som brosjyre-illustrasjoner. Scorseses «The wolf of Wall Street» eufemiserer ikke hovedrollen, men gjør ham til et ikon for det menneskelige forfallet som følger med rikdom. Folka er ovedrevne innenfor en apokalyptisk-sarkastisk stil og funker fantastisk. «The Dallas Buyers Club» handler om en aidssjuk oljearbeider og rodeo-dust som får aids og forsøker å helbrede seg sjøl.

Filmen har et par gode folk med, men dreper seg med to roller som overdriver seg sjøl så monomant at du skulle ønske det fantes skolemedisin mot dem.

Matthew McConaughey er slanka 23 kilo og ser tynn ut. Det er ikke en kvalitet. Tvert om. Det gjør ham uønska som en gjest som spyr på det nye golvteppet. Men skuespilleren er tilsynelatende så besatt av sin egen rolle-hengivenhet at han flasher den, han blir en sørgelig ekshibisjonist som viser seg fram når han burde ha gått i skyggene. Dessuten overspiller han rollen som pokergubbe fra hore-avhengig idiotmiljø som om han medvirka i en svart cowboy-komedie. Alt han sier er parodisk. Alt han gjør er patetisk. Du ønsker virkelig at han skal dø. Men han blir jo så forbanna grei etter hvert. Rollen starter som aggressivt homo-fiendtlig og ender med at en klisjé-transe er blitt den beste vennen i hele livet. Hele livet. Hele livet.

Syns du at du har rett til å mislike en så flott fyr?

Jeg har, for jeg blir kvalm av Jared Letos (også han uttynna som en kristen damedrink) alminnelig-amerikanske skildring av den rørende homofile. OMG. Ingen har rett til å bruke seksuell legning som unnskyldning for å skildre mennesker som altruistiske sengekant-engler bare for at ikke noen burger-gubber i Texas skal mislike dem. Jeg blir forbanna og fornærma når man over-eufemiserer for at jeg skal skjønne hvor fine mennesker homsene er. Jeg er ikke så dum. Jeg har sett «Milk». Hører dere det: Jeg likte Harvey Milk, jeg er et fint menneske og dere trenger ikke behandle meg som en jævla harry.

Leto er ille. Rørende ille. Utagerende ille. Godhjerta homse-ille. En skikkelse for «Naked gun»-filmene.

Handlingen forteller nesten at Legemiddeltilsynet i USA er kjøpt og betalt av legemiddel-industrien, og den forteller nesten at et stoff som var nytt i 1985 funka som rein gift og at det var mord å anvende det. I ettertekstene står det at akkurat det middelet som er filmens krypton, har reddet mange liv, brukt i medisiner i mindre doser. Filmselskap vil ikke bli saksøkt for én milliard.

Også sånn detter bånn ut av filmen. Den har egentlig en ganske OK historie om et råskinn som fikk til en medisinklubb. Men han burde holdt seg inne i rollen hele tida, han burde ikke ha drukket vin med Jennifer Garner og han burde ikke ha blitt en slags gründer-kjekkas som plutselig flyr til Japan og trikser industrifolka der. Som om han skulle være George Clooney på bonusjakt. Det blir for dumt.

McC og Leto er nominerte til Oscar for beste hovedrolle og Oscar for beste birolle siden begge har kroppsendra seg.

De har fått Golden Globe, så det er for seint å be til Gud om at de ikke får hver sin Oscar. 2013.

Dagboken

TV2 Livsstil 21.00

terning 4 liten Ryan Gosling og Rachel McAdams i et romantisk drama. De to er hovedpersonene i en tragisk, men varig kjærlighetshistorie om to elskende som blir skilt av fordomsfulle foreldre. «The notebook» er fra 2004.

Taking lives

TV2 Livstil 23.30

taking lives

She’s got the look. Angelina Jolie kler det rå trynet og den kule helligdagsskjorta.

terning 4 liten Angelina Jolie kler stemningen i denne filmen. Hun ser aldri helt sunn ut, og seriemorder-biotopen ligger i den psykologisk overanstrengte Raundalen øst for sengevætersetra, der unge menn utvikler trang til å skjære øynene ut av folk hvis foreldrene hadde rynkede bryn. Philip Glass har skrevet musikken til «Taking lives» med en romlende inderlighet som tyder på uansvarlig taco-spising. Ulydene hans ligger under de avsjela bildene og imiterer knirking i Freuds lærsofa. Mens Jolie melankolerer.

Øynene er resignerte som hos en utryddelsestrua dyreart, munnen skyter ernæringsvillig fram slik den gjør på insektspisere, og damas stemme har den triste ettertonen som ellers karakteriserer regnskapsførere i idrettsforbundet.

Hun spiller FBI-dame som reiser til det fransktalende Montreal for å hjelpe eksilgalliske sjåvinister med å finne en seriemorder som skjærer ett eller annet av ofrene. Jeg husker ærlig talt ikke hva det var.

Innledningsvis fikk vi se to guttunger på rømmen i 1983. Den ene så ut som en 14-årig John Lennon, den andre gjorde ikke. Vi skal gjette hvem av dem som nå dreper.

Gena Rowlands spiller ei mor som 20 år seinere kjenner igjen den døde sønnen sin på gata. Ethan Hawke er den smirne kunsthandleren som har sett seriemorderen slå ihjel og blir politiets viktigste vitne. Fordi seriemorderne er en tradisjonsbundet interessegruppe som burde ha eget innslag i folketoget 17. mai, mistenker vi Hawke ut av ville svarte. Han kommer inn under hovedregelen «den første som uttaler seg etter et mord, har gjort det», og han har en slags skjelettfeil med ansiktet som bare kan skyldes tvillingskuffelse, morsbindinger og usunne avlivningsmetoder. Så der sitter vi i kinoen og blir mer og mer skeptiske til Hawke, mens Jolies biologi bobler som Basra hver gang hun ser ham.

Denne enkle og ensomme gjennomsiktigheten blir det faktisk en engasjerende thriller av. Jolies nevrotiske fysikalitet. De kanadiske etterforskernes nasjonalistiske surhet. Den mistenkelige sjarmørens ekle puddingblikk. Hastige, usunne bilder. Frityrfete farger. Du kommer til å kose deg småperverst. Helt til den påklistra slutten. 2004.

Dødelig våpen 3

Max 21.30

dødelig våpen 3

Vestens beste venner i hele verden.

terning 3 liten «Dødelig våpen» startet som en voldsglad desperasjonsflip med svart action-humor og anspent familieflørt, og den tilvirket mye deilig surrogat-alvor for bortskjemte avreagerere. «Dødelig våpen 3» er det vi i Gibson-vennenes actionforening vil kalle en rutinert oppfølger, samtidig med at vi anstrenger oss til det ytterste for å overse de tilløpene til trøtthet som følger med tredjegangs-utløsninger.

– De få dumme scenene er Robert Mark Kamen sin skyld, sier vi til hverandre. – Den tosken skreiv «Karate Kid III», og har som spesialitet å drepe farten i seriefilmer med sin lavoktan-fantasi. Men han klarer det ikke så lenge Jeffrey Boam (actionforeningens yndlingsforfatter) også er med. Boam er en fin fyr. «Dødelig våpen 3» er en stilig film.

Og det har vi forsåvidt rett i. Mel Gibson og Danny Glover er så slitesterke i rollene sine at de antakelig kunne vises som nittitallets etterfølgere til Grevinnen og Hovmesteren lille julaften uten at folk ble lei av dem. Egentlig betyr ikke handlingen så mye i disse filmene. Hvis du begynner å legge merke til den, er det et dårlig tegn. Best er genren når urimelighetene flyter så tett på hverandre at du kan gå tørrskodd over til Tjuvholmen uten bekymring for verken dybder eller grunner.

Treeren veksler nokså elegant småfikse TV-serie-samtaler mellom gode venner mot massiv mega-action der rivningsklare California-hus bokstavelig talt sprenger budsjettrammer. Nygamle ting oppstår underveis: Etter ut-av-rekken-gå-systemet er det Murtaugh som skal ha de store følelses-rasene, mens den tidligere nevrotikeren Riggs ser litt forsømt ut som trøster. Sønnen til Murtaugh har usikre forbilder blant boyz n the hood, dattera spiller film, huset er til salgs, gubben skal pensjoneres. Joe Pesci gjenoppstår i en rolle som er skrevet langt utenpå utsida av handlingen og maser fram makro-humor for undermålere.

Rene Russo er foreløpig siste forsøksheat i damestafetten «Hvem kan spille kjæresten til Mel Gibson uten å se stygg og uanselig ut?» og kommer ganske bra fra det som karatetøff sparkepike (vristen i høyde med taklista), så lenge ikke hun og puritaneren Gibson skal forsøke å imitere intimitet innimellom luftspagatene. Det er synd med Mel. Han er den mest klønete elskeren. Til og med Woody Allen gjør det bedre. 1992.

Catch me if you can

FEM 21.00

catch me if you can

Leonado DiCaprio spiller svindler. Han er laga for det.

terning 5 liten Dette er en film om tre store menn som til og med gjør det morsomme riktig. Steven Spielberg, som har holdt fast på den såre følsomheten sin gjennom et livsløp og en karrierereise som pleier å slette minner hos de fleste og etterlate det opportunistiske: Drid i!

Men Spielberg fortsetter med å være den samme. Han lider for de som så ekteskap oppløses og faren gå. Her har han tenkt og følt fram et djupt gripende drama i noe som mest likner en komedie, og Steven svir. Tom Hanks er mannen som driver og forandrer seg fra ingenting til alt. Om igjen og om igjen. Han kan spille gangster med en lukkethet som det ikke finnes farmasi for. Og han kan åpne tilgjengeligheten i seg slik han gjør i «Catch me if you can» og finpensle en litt pertentlig FBI-agent uten verken fantasi eller humor; bare tilstedeværelse og hjertelag. Leonardo DiCaprio, så ut som en jernmaske i «Gangs of New York». I denne filmen forvandler han seg fra omtrent den gutten han spilte i «A boy’s life» til å bli den unge Marlon Brando. DiCaprio spiller fantasi-jønkien og fantasten med et varmt og troverdig svermeri som du kan lese i sitte-manerer, øyekast og sjenerte smil. Han er en stor skuespiller (men gjeng-regissøren Scorsese må ha blitt en ukonsentrert personbetrakter).

«Catch me if you can» forteller om den autentiske svindleren Frank Abagnale jr. som nektet å gi opp da farens (Christopher Walken) finansielle snømann-storhet møtte virkeligheten og våren. Den unge gutten trengte raske løsninger og plutselig suksess, og så perfeksjonerte han seg i det som vi andre bare er halvt utdanna til: Han svindlet. Jeg har ikke lyst til å fortelle for mange detaljer om denne handlingen heller. Det finnes scener med overraskende enkelhet og voldsom virkning: Som for eksempel den der Hanks vasker skjorter i laundromaten. Som da ensomheten melder seg på telefonen. Som da Spielberg i et slags profetert gallerhat får Frankrike til å se ut som Tyrkia i «Midnight Express». Fortellerformen er lettere enn vipevipp, og humoren vennlig og fantasi-eggende. Ingenting pinlig. Ingenting ondskapsfullt. Ingen mennesker å forakte, bare mer enn to timers tankefulle og blankøyde vandring rundt i drømmernes evige Syden-biotop. Dette er filmen som både skal imponere og gjøre deg glad. 2002.

Just my luck

TV6 20.50

just my luck

Uforståelige jenteting. Jeg går videre.

terning 2 liten I rettferdighetens misbrukte navn: Denne filmen er laget for jenter som er så unge at de ikke trenger deodorant og som tror at å miste dyden betyr at tannstrengen skal av. De er grønne som rips i juni, og de liker ting som fører til filmatisk anoreksi for alle som ble født etter 1990.

Denne anmeldelsen gjelder dem ikke. De er så unge at de ikke trenger se gode filmer. Når de blir 14 begynner alvoret.

Lindsay Lohan tilhører de siste Hollywood-åras mange sakkarine hvetebakverk, og derfor ser det egentlig litt Alene Hjemme ut når hun bruker så mye morgensminke at ansiktet likner et langvarig nachspiel. Lindsay er blitt 20 år, og det betyr at 12-åringene allerede lurer på om kragebein-fregnene hennes egentlig er leverflekker. Hun må smøres og vokses. Vel. Sånn er det. Lohan spiller en markedsføringsdame som blir forfulgt av pervers flaks. Det er ikke poenget. Poenget kommer nå: Chris Pine fra «Princess diaries 2» blir forfulgt av patologisk uflaks. Etter en del svermeriske, plaprende flaksinger havner Lindsay i sitt eget lanseringsparty der hun kysser den uheldige så muntlig at han blir den heldige og hun havner i Old Bail-me. Men han får så mye flaks at han klarer å mænædsje fram et britpop-band som heter McFly.

Så begynner u-ung-gåelighetene (hoi!)å gå hverandre på nervene. Etter at Æsjli (Lohan) har hatt ødeleggende uflaks lenge, kysser hun Djæik (Pine) en gang til, og dermed sitter både han og bandet i smørja igjen. Men så finner dama ut av ting, og så dadada. Den røper vi ikke.

Dette er en one joke-film, og alt avhenger av skuespillerne. Lohan er over omtrentlig flink. Pine ser ut som millenniets Rob Lowe og har så svære pupiller (hva spiser den mannen?) at det likner åpen hjerne. Venninnene til Æsjli piper og plaprer med stemmer som minner om skrensehvin fra veldig små biler, og afro-kubanske Faizon Love spiller vittig feit-neger med to meter midje.

«Just my luck» er en klokkestopper. Du rister på uret. Du forsøker å trekke det opp (man gjør ikke det lenger). Det går fremdeles dobbelt så seint som det pleier. 2006.

Elvira Madigan

Svensk TV1 16.20

elvira madigan

Pia Degermark og legendariske Thommy Berggren i motlys-enga. Verdens første motlys-eng. Ingen over, ingen ved siden.

terning 5 liten Obs obs for tida! I dag viser svensk TV1 en av de store glemte storheter i filmen, laget av Bo Widerberg i det nesten skinnende året 1967 da «Sgt. Pepper» kom. Historien om Elvira er egentlig en skillingsvise, og sorgeliga saker händer. En av de store utroskapsfilmene fra sekstitallet. Elvira er linedanser, og hun treffer løytnant Sparre som er gift og har to barn. De to forelsker seg så motlysfint at de må rømme sammen, og det går ikke så veldig bra. Thommy Bergren spiller Sparre, Pia Degermark ble et varlig sommerikon som Madigan. Widerberg fant henne på et avisbilde, der hun danset med den svenske kronprinsen. Ja, det var Carl «Nej, det minns jag inte» Gustaf. Det gikk dårlig med Degermark. Hun fikk spisevegring, ble hjemløs og kriminell og havnaet i fengsel. Sorgeliga saker händer. 1967.