Lørdag 29.7.– Prehøst-lørdag med en vakker film der mollen flakser

 

Kongens tale

Norsk TV2 22.15

terning 6 liten Siden den uoffisielle delen av høsten starter på tirsdag, kan det være greit å sette helga i gang med en tankefull film der mollen flyr sin siste flukt over snart kalde vinduer. August, som altså ikke er i gang ennå, er en melankolsk måned for mange, og de ser kveldene bli nesten umerkelig mørkere med den samme følelsen som når du kommer på skolen igjen etter ferien og får utdelt friske nye, krevende skolebøker som riktignok ble trykket i 1998 og er brukt av elever som har rukket å bli tobarnsforeldre, men like fullt: En hel skolesekk med krav og forventninger. August. Som altså ikke er i gang ennå. Når den tause morgensola skinner over Oslo, og en forvirra veps forsøker å komme inn gjennom en lukket vindu, da er synet av sommer som et langt farvel. OK. Nå er dere i stemning til å se «Kongens tale». Hang on.

Men til filmen.

kongens tale-2

Colin Firth og Helena Bonham Carter: Triste, men fantastiske.

Med «The king’s speech» rykker Colin Firth opp i Mirren-klassen for uovertrufne skuespillerprestasjoner – og han gjør det selvsagt sammen med Geoffrey Rush, som med sitt ruglete hesteansikt og sin djupe Moses-stemme alltid ser ut som det mennesket Gud ønsket å lage, men så blei det Adam.

Historien om den stammende prins Albert som måtte bli konge fordi bror hans rota seg borti fru Simpson, var Se og Hør-stoff lenge, men huskes egentlig bare av mor mi og de, og hun sitter på sykehjem og er 90 år. Jeg var på forhånd dypt bekymra for at britene skulle paradere sine historiske rutiner og kjede oss i to timer med en slags TV-serie om kongelige misfortuner.

Jeg trengte bare én scene med Colin Firth og Geoffrey Rush sammen for å skjønne at dette antakelig var årets filmopplevelse. Når du kommer fra oppstylta ukeblad-klønerier som «Black swan», er det fantastisk å se skuespillere i arbeid. Ingen står og måper for å se sjelfulle ut. To menn med synlig indre balanse underspiller konsekvent sin følsomhet for at sjela ikke skal syns, og etter hvert kan du i stedet føle inderligheten som om det går en engel eller et spøkelse gjennom rommet. Det blir som å se på når tyngdekraft blir til. Jeg bøyer meg for dere, mine konger.

Noen ytterst sjeldne ganger oppstår den enkleste av alle genialiteter: Noen har skrevet et manus som på en holdbar og usentimental måte ivaretar psykologisk innsikt som alle folk deler; lektorer, landmenn og lasaroner. Den allmenne sårbarhet. Den rene, klare menneskeligheten. Det gjør de her. I løpet av to timer formulerer filmen de enkle stabbesteinene langs livsveien som gjør livet trygt eller farlig for konger og krapyl; den klarer å vise hvordan noen folk er sårere, sartere, sjenertere enn de andre. Prins Albert er som et svev fra en navnløs klippe mot et bunnløst dyp, og alt han opplever er usikkerhet og skam.

Filmen starter med at prinsen skal åpne en utstilling foran radio-mikrofon i 1934. Han får ikke fram ett ord, for han har stammet fra han var 4-5 år. Den stille mannen er uvenner med sin egen stemme, for sånn virker autoritære miljøer på noen folk. De mister lyden sin til redselen. Kona hans – skikkelig skjønt spill av Helena Bonham Carter – oppsøker en australsk taleterapeut på prinsens vegne. Hans Høyhet møter fram og blir kalt Bertie. Det er bra for ham. Fra da av går filmen inn i en historisk, psykologisk nesten-thriller som bygger seg opp til traumaet da kongen i 1939 skal holde sin første lange krigstale i radioen.

Det er filmatisk perfekt formulert. Det er spennende, rørende og imponerende. Replikkene sitter som små tegnestifter, skuespillerne bruser ikke med historiens flotthet, men bøyer seg på en måte for det ydmyke mennesket og blir litenhetens vakre allierte. Vi treffer Churchill og lille Elizabeth som nå er dronning.

Vi ser Hitler som er den demoniske veltalenhetens representant i historien. Det er stilig og beskjedent gjort, og alle er flinke. Men når Firth og Rush blir aleine i et rom, da oppstår virkelig, pusthemmende filmperfeksjon. 2010.

Ronin

NRK1 23.55

ronin

Robert De Niro skyter rundt hjørner.

terning 5 liten Dette er estetisert silke-action, og den kombinerer to at de snedigste tradisjonene i klassisk bevegelses-underholdning: Vold skal relateres til japanske myter, og biljakter skal fortrinsvis foregå på Rivieraen.

Veteranen John Frankenheimers «Ronin» har èn viktig ting i tillegg: Robert De Niro spiller moderne samurai-kriger (muligens uten mester) med en tilstedeværenhets-intelligens som gjør at man får følelsen av å se sin første film. Når De Niro har den rette rollen, blir han virkeligere enn datoen og åndedrettet, samtidig som han er mystisk og manuelt enkel.

Åpningen av filmen er så bra at den gjør vondt. I en fargefotografering som higer etter forløsende fattigdom og asketisk svart hvitt kommer De Niro slepende gjennom dystre Paris-gater og ser ut som om han er på vei til Woody Allens «Skygger og tåke». Han går inn i en lysfattig nattekafè, han gjemmer en pistol, han setter opp en bakdør, han tar en drink, han veksler blikk, og plutselig er filmen i gang innenfor en postmoderne, under-eksaltert luksus-stemning der alt skal kunne skje. Det er noe kvasi-europeisk og pseudo-sivilisert over «Ronin», som om noen har oppdaget at actionkrim var en høytidelig ting som ikke burde eddiemurphiseres, og så feirer de gjensynet med skamløs stil-patos.

Åpningen av filmen holder fram. Den tilrettelegger betingelsene for at til og med en biljakt i Paris’ tabu-ramma veitunneller virker utsøkt, og den lager ei gullramme rundt de Niros presise og uutgrunnelige musketer-skikkelse.

I handlingen finnes det irer, russisk mafia, CIA og andre uverdige action-fenomener som man skulle tro ville virke parodiske uansett hvor de forekom. Men Frankenheimers nostalgiske supertreff hever seg over alle smålige hensyn og bekrefter det vi egentlig vet om verden: Regler er for de dumme og ubehjelpelige. De flinke kan gjøre hva de vil. La oss tilegne den dama med fingeren, Anja Andersen, idrettshistoriens stiligste utøver. 1997.

The inbetweeners

NRK3 21.30

terning 4 liten En britisk komedie om fem engelske geeker (alle engelskmenn er egentlig geeker, så karakteristikken er litt sånn frityrfisk på nyrepai) som reiser til Syden for å oppleve sex og fyll. Det går ikke bra. De har ikke nok penger, og kvinner liker dem ikke i Hellas heller, hell no. Mislykkethet er en normal menneskelig erfaring. 2011.

Minority report

Norsk TV2 00.30

minority report

Tom Cruise, Samantha Morton og en paraply.

terning 5 liten «Minority report» er den mest oppsiktsvekkende science fiction-melankolien siden «Blade runner», og forfatteren bak begge er selvsagt mannen i det høye slottet, Philip K. Dick. Han bekymret seg for robotenes identitetskriser i «Blade runner», og «MR» handler om profetenes fryktelige smerter, for det er sånn også i framtida at de visjonære vil frigjøres fra visjonene.

Som så mange andre filmer henter «WR» dramatikken sin fra «Jaget»-temaet. Tom Cruise spiller etterforskeren av forbrytelser som skal skje. En dag viser nornene at han sjøl skal bli en morder. Da stikker han. Underveis oppdager den desillusjonerte politimannen at minoritetsrapportene om spådommers feilbarlighet er bortarkiverte. Illusjonene faller. Idealismene falmer. Idealistene famler. Ingen systemer er sikre. Skjebnen finnes egentlig ikke. Alle har et valg inntil det som skjer har skjedd. Antakelsene er verdiløse.

«MR» er stilrein og suveren filmunderholdning med konsistente stemninger og sunn sentimentalitet. Dere kommer til å like dette. 2002.

The girl with the dragon tattoo

TVNorge 21.30

girl with the dragon tattoo, the

Rooney Mara steller med Daniel Craig.

terning 4 liten Jeg likte heller ikke den amerikanske Lisbeth med tegneserieryggen på kino. På TV-skjermen er fantasi-svenskene fra nazistparanoiaen blitt bedre i David Finchers regi. Daniel Craig har en uhypokondrisk, usvensk intensitet ved seg i rollen som super-journalisten Blomkvist. Det gjør noe med historien, for dette er en fyr som røyker Marlboro rød (produkt-plassering) og beveger seg med en aggressiv eleganse som i andre filmer kan føre til sportsbil uten tak.

Rooney Mara er forskjellig fra Noomi Rapace, for hun ser ikke hele tida ut som om hun oppsøker ydmykelsene fordi de er en del av et offer-feministisk bitterfitta-prosjekt. Mara er tydelig en forknytt hacker, hun ser ut som et genuint ikke-kommuniserende menneske som utfører den skammelige kikker-profesjonen sin med den naive uskylden til en sulten og kald skogsmår. Svakheten ved filmen er ennå Stieg Larssons ur-teite nazi-historie, kobla til forakten for Nav-menn og overklasse og Bibelen og alt det andre i de svenske raddis-klassikernes aggresjons-forråd.

Men Christopher Plummer funker ganske godt, sjøl om rollen burde vært Max von Sydows. Etterforskningen funker bedre enn jeg opplevde den på kino.

Voldtekt-scenen og torturscenen overså jeg enda en gang. De representerer overivrig sosialsadisme og vigilante-romantikk, og de er laga for at vi skal like at noen pines. 2011.

Wild

TV3 21.30

wild

Reese Witherspoon på vei inn i villmark.

terning 4 liten Reese Witherspoon spiller Cheryl som blir kaotisk da moren dør og misbruker narkotika, helt til hun bestemmer seg for å sale sin rygg med pakka sekk og begi seg inn i villmarken. Basett på en helt sann historie og ganske godt likt. 2014.

Jakten på lykke

TV3 23.55

pursuit of happiness

Jaden og Will Smith må takle motgang.

terning 4 liten Det er intellektuelt ufint å kommentere egen terning, men beruset av amerikansk overmot gjør jeg det: Denne fireren er en forsinka juletrekule.

Den er en useriøs glitterdekorasjon som bare ble hengt opp fordi Will Smith og sønnen hans er så søte sammen at du kommer til å skite marengs i en måned.

«The pursuit of happyness» er en overlessa film. Det mangler bare at en aidssyk Noah seiler arrogant forbi med full ark mens det pøsregner fugleinfluensa over kalvene fra Grønland. I løpet av nesten to timer møter rollefiguren (det heter ikke karakter!) til Will Smith så mange tettsittende katastrofer at han egentlig burde få gnagsår av dem. Men den sentimentale filmen behandler fattigdommen i verdens mest hjertekalde sippenasjon som om den var en femdagers influensa som kan kureres med paracet og overmot. Stå på, fattigfolk!

Smith spiller en litt toskete, men intelligent familiefar i San Francisco, og uskylden hans er investert i et stort antall knokkelskannere som han ikke klarer å selge til helseinstitusjoner. Dermed lider hele familien økonomisk overlast, og i søkk og kav blir bilen taua inn og kona orker ikke mer og barnet må se «Bonanza» hos dagmammaen og dessuten stiller han til jobbintervju rett fra arresten i malingsflekka fritidsklær.

Jeg kan ikke røpe hvordan det gikk. Ble den arme Thorbjørn Egner-figuren en nyfødt Melka-suksess, eller havnet han som fillete fortauspynt mens guttungen skjøt crack på basketløkka? Et hint: Filmen er inspirert av en sann historie.

Smith gjør en fin rolle. Sønnen spilles av Jaden Christopher Syre Smith, som ganske riktig har Jada Pinkett som mor og Will Smith som far. Jaden og Will ser ut til å ha det fint sammen. Jeg er veldig glad for det. Og for at de ikke er fattige lenger. 2006.

Sjakalen

Viasat4 22.30

sjakalen 1997 willis

Bruce Willis med kraftig utstyr.

terning 5 liten Handlingen i «Sjakalen» foregår på en fjern nåtids-planet kalt Jorden, der forbryterne er utstyrt med så umenneskelig manipulasjons-intelligens at de antakelig hadde greid å brøyte smågater. Hvis Rambo var det verste marerittet for en sheriff med normal søvnlengde, må Sjakalen være Torneroses. I følge motstanderne er han like uovervinnelig som Rosenborg, og han skifter størrelse, hårfasong og identitet oftere og med større overbevisning enn han forandrer ansiktsuttrykk.

Bruce Willis er betryggende, gjenkjennelig god som ensom ridder og leiemorder, for Willis er en sann prins. Det kan virke uverdig at han er villig til å true sitt hjemland og sine hjemlendinger på vegne av en russisk mafiasjef som kunne vært den fjerde røveren i Kardemomme By og ville blitt tvangsvasket av tante Sofie. Men OK. Forretning er forretning, og sjakaler får godt betalt. Willis bruker dessuten mye intellektuell energi og store honorar-andeler på å sette sammen et supervåpen for en jobb som tilsynelatende bare ville ha krevd en Nixon-maske og to kinaputter. Men OK. Forretning er forretning. Tjener man penger, skal man også bruke dem.

Den ekstremt anonyme sjakalen gjør kule ting som å pulverisere sine egne langere, han reiser mer enn ulands-journalist mellom fikse hovedsteder, han kamuflerer bil, han trikser båt, han kler seg ut som tjukk purk, han forsvinner og forandrer, og dersom han hadde holdt på en halvtime til, ville han ha oppdaget Amerika og India samme ettermiddagen.

Filmens landfaste, verdiforankra udugelighet utgjøres av Sidney Poitier. Den triste negeren spiller solid, Melka-kledd FBI-mann som aldri bidrar til etterforskningen med mye annet enn bekymring og overraska utrop. Sånne fins. Derfor må FBI ha hjelp. Hjelpen er iren Richard Gere. Jeg gjentar for hørselssvekka og fantasiløse: Iren Richard Gere.

Gere pleier å være en elegant herre med Armani-børsta sølvfaks og limousindress. Det kler han. Her blir han med i den militært snauklipte svart-t-skjorte-eliten av handlingsretta friluftsmenner med korte setninger og vokaliststussa ansiktshår. Den rollen blir litt problematisk, for Geres nesten kvinnelige buddhist-mildhet virker ærlig talt ikke mye IRA, og hans avgjørende rolle i pågripelsen av Sjakalen blir en slags tabloid «Paven er gravid»-påstand.

Filmen er underholdende å se på i all sin utilstrekkelighet. 80 prosent av tilskuerne kommer til å heie på Willis, mens de resterende 18 prosentene av hjernestyrte selvbedragere irriterer seg over åpenbare, samfunnsmessige komplikasjoner ved at internasjonal terrorisme framstilles i helteperspektiv.

80 prosent går skuffet hjem. Men jeg røper ingen ting. 1997.

Road trip: Beer pong

TV2 Zebra 22.30

terning 3 liten Fyr på college har kjæreste hjemme, og kameraten er irritert over at han bryr seg om henne. Hahaha. Så treffer han ei dame i forbindelse med øl-pingpong, som vi skal haste fort forbi, men samtidig bestemmer den omtykte kjæresten seg for å besøke tullingen på college. Noen filmer er laga for at hjernen skal krympe som tørka manet på strand. 2009.

Reign over me

TV2 Livsstil 21.00

reign over me

Adam Sandler er fascinerende lik Bob Dylan.

terning 4 liten Nå begynner det å bli virkelig tvilsomt i denne delen av bylivet: Kan det tenkes at Adam Sandler spiller en genial livsflyktning, eller skyldes engasjementet bare at skuespilleren ser ut slik Bob Dylan gjorde på 1980-tallet?

Mike Binders «Reign over me» var som en fisketur i liten kuling. Det gikk så kjapt opp og ned at øreskjellene dingla. Sandler spiller Charlie Fineman som av alle ting har gjort noe så politisk ukorrekt som å miste kona og tre døtre i et fly 11. september 2001. Av det er han blitt mildt sagt sløv. Mannen har fått utbetalt sin erstatning og tilbringer tida med å flykte bort fra alle erkjennelser ved hjelp av kul film, stilig musikk og tilfeldige måltider. De døde har aldri eksistert. 11. september har aldri eksistert.

Vi får møte Fineman fordi tannlegen Don Cheadle kjenner ham fra studietida, og Cheadle er en burhane i familiekasse, så han idoliserer på sett og vis den flyktende mannen, for flukt er nærliggende for menn. De er gode på det.

En stund kan det se ut som om «Reign over me» skal handle om to viktige ting: Sorg er skjærsild, sorg er kirurgi uten bedøvelse, sorg er en smerte så gjennomtrengende og intens at kroppen vår aldri ble laget for den. Hvis du mister ei kone og tre små barn i flyulykke kan ingen forvente at du gjør noe mer i livet. Det andre er at den moderne familien er et umistelig sted som mangler dramatikk og tankeflukt, og mange blir forført ut av det som livet burde bestått av fordi de egentlig bare trengte tyve minutter på pub eller et dataspill. Så fælt kan det være.

Men du kommer til å bli fascinert av Sandler med Dylan-fjes. 2007.

Dødelig våpen

Max 21.30

dødelig våpen

Mel Gibson: Suicidal mann med hund.

terning 6 liten Jeg har sett om igjen «Lethal weapon» for et par uker siden, og den var stor. Terningen er oppgradert, Mel Gibson glir friksjonsløst inn i den lille skaren av virkelig beundra skuespillere. Men til den opprinnelige omtalen:

«Dødelig våpen» er en høyeksplosiv psyko-bombe som flerrer skallen og legger åpen den følelsesmessige mottakeligheten som vi med vanlige, rotete sjeler har for intelligent utformede volds-opplevelser. Som demonstrasjon av hva som skaper anspent og intens action-glede, er den et mesterstykke. Som eksempel på hva vi godtar i sånne sjeldne gledesstunder, er den også tankevekkende.

De som tror at en masse bang-bang og krasj-krasj skaper spennende film, kan få lære seg hva en psyko-bombe er for noe. Vitsen er nemlig at sprengstoffet må inn under huden før det smeller, og den plasseringen foretar «Dødelig våpen» med uforlignelig eleganse.

Mel Gibson (best kjent som Mad Max) er en Dirty Harry-purk med følelsesmessige problemer. Etter at kona døde, lever han med pistolløpet i munnen og tårene i øynene i ei sjabby campingvogn. Vi vet aldri hva denne ubalanserte selvmorderen kan finne på, og følger hans kompliserte helte-tricks med imponert nervøsitet. Den blir ikke mindre når han kobles med det Cosby-generøse familie-mennesket Danny Glover; en tøff politimester Bastian med vakre barn og et passe harmonisk, men rotete hjem der folk elsker hverandre så voldsomt at de ikke trenger være perfekte. De to er politifilmenes mest innsmigrende supergutter noensinne – den sjelerivende uroen og den familievarme roen i samme utrykningsbil.

Filmen tar seg tid til å utpensle bekjentskapet i kjappe, humoristiske handlingsdoser som er en blanding av «Tid for ømhet» og «Beverly Hills Purk», før den smeller til for alvor. Superskurkene fra Vietnam-krigen kidnapper den snille negerens skjønne tenåringsdatter, kler henne naken, truer med å voldta henne og alt det der. Da eksploderer filmen i en effektiv voldsorgie som tar knekken på det vi måtte ha av god oppdragelse, og når sluttoppgjøret kommer i aggressivt hydrant-regn, ønsker vi oss bare at den slemme mannen må lide enda litt mer før han dør.

Bedre enn det er vi ikke. Eller kanskje tvert imot så trygge på oss sjøl at vi tar sjansen på et en-kvelds volds-kick? Sosionomene og psykologene får slåss om det i den lange, sinte holdningskrigen. 1987.

Brødrene Grimm

Max 23.50

brødrene grimm

Heath Ledger og Matt Damon er brødrene Grimm.

terning 5 liten Høsten er den kule tida da eventyrene ble til. Mørke katteskygger og voldsomme vindlyder forvandla verden til et sted for verre, men flere forutanelser, og folk gikk rett i kjerka og insisterte på at de hadde oppført seg anstendig gjennom en fristende sommer. Noen diktet eventyr for å skremme de andre. Galningen Gilliam starter sin film om brødrene Grimm med den verste av alle setninger: «Det var en gang». Påminnelsen om alle tings foreløpighet. Ond og ødsel er naturens orden. Deretter kommer menneskenes illusjonslek inn i filmen. En liten gutt som skulle ha solgt kua for må få medisinpenger til dødssjuk søster, har i stedet kjøpt en neve med magiske, brune bønner.

For å bøte på angsten spiller folk Lotto og tror på overnaturlighetene. Eller de setter seg ned og forteller eventyr om ting. Det hjelper, det også. Litteraturens helbredende virkning er undervurdert.

«Brødrene Grimm» er så smart at formen destruerer underholdningsverdien. Den steingalne lystløgner-briten Terry Gilliam har laget en metafilm, der de to tyske fortellerne går inn i sine egne myteskoger og oppdager at eventyrene dessverre er helt virkelige. Rundt dem myldrer historiske kuriositeter. Gilliams’ favoritt er Peter Stormare, som italiensk offiser i franskmennenes tjeneste som okkupanter av urydda tyske grenseskoger.

Det blir alltid et hekkans organisatorisk rot når eks-pythoneren Gilliam lager film, og det preges «Brødrene Grimm» av. Du har lenge følelsen av å være til stede i en italiensk politiaksjon, men ideene med filmen er selvsagt geniale. Grimm-brødrene er to rotete svindlere som farter rundt blant naive bønder og utdriver heksene deres med fyrverkeri og fanteri. Da luringene påtar seg å løse gåten med de forsvunne rødhettene, oppdager de at trollskapen i skogen er mer enn virkelig. Med skogfinnerdama Lena Headey som forførerhunn i det store utendøret, finner de fram til den udødelige speildronninga Monica Bellucci og hennes mystiske ulvehjelper. Matt Damon og Heath Ledger spiller grimmere på en fantastisk, forvirra farsemåte, og sammen med den bryskt stigmatiserte italieneren Stormare gjøgler de alt som kunne vært eventyrspenning ut av filmen. «Brødrene Grimm» er en fest for fin-flipperne. Den er en fest for banal-surrealistene og de aldeles forskrudde. 2005.

Naturens spill

FEM 21.00

naturens spill

Ben Affleck tuller med Sandra Bullock.

terning 4 liten Ben Affleck skal gifte seg med Maura Tierney, som er ei fornuftig dame med både humor og innsikt. For å få til det må han ta en reise til Savannah, og den reisen utvikler seg til en slags «Planes, trains and automobiles»-opplevelse med Sandra Bullock i rollen som John Candy.

Affleck spiller en søt mann som kommer i forferdelig bryllupstvil da han treffer ei åpen og morsom dame. Bullock spiller uforvarende og, helt sikkert uten at noen visste om det, en egen type ensomme kvinner. De kan hyle Tarzan-ropet fra toppen av tog og være skikkelig

skojne på en litt Tromsø-aktig «se på mæ»-måte, men de funker ikke sammen med andre mennesker. 1999. 1 time, 45 minutter.

The new daughter

FEM 23.05

new daughter, the

Nifs forvandling.

terning 4 liten Konene pleier enten å dø fra eller gå fra forfattere, og der sitter de tilbake med to halvstore barn og må flytte til en avsides hus i South Carolina. Kevin Costner gjør det. Men dette er en indiansk gravplass, men Costner har ikke lest Stephen King, så han lar dattera bli fascinert av døde indianere. Rare ting skjer. Katten forsvinner. Sallan! Fæle ting med tenner opstår. Ivana Baquero fra «Pans labyrint» spiller jenta – og hun er spansk og vant en Goya-pris som 12-åring. Hun er fra Barcelona. 2009.

Black rain

TNT 23.05

black rain

Andy Garcia og Michael Douglas etterforsker i Japan.

terning 5 liten Dette er en interessant film i ei uke da Nils Christie foreslo at utlendinger skal bo for seg sjøl. «Black Rain» konstaterer med overbevisende presisjon at det gjør de allerede svært ofte, for eksempel i Japan, som er et stort øysamfunn hvor det nesten bare er samlet japanere. Uten problemer er imidlertid ikke denne løsningen heller, dersom alle utlendingene oppfører seg som ikke-amerikanere.

Ridley Scotts langt-på-landet-thriller er delvis som en gammel Tarzan-film der de innfødte ruller med øynene, vifter med spyda og messer truende «kaiakuba kaiakuba», eller som en oppbyggelig lysbildeserie i barneforeningen, der det blir framvist sjokkerende tilfeller på primitive kulturavvik som blottede skuldre og spising uten kniv og gaffel.

Michael Douglas, middelaldrende machomenneske og en av samtidskvinnenes aksepterte laster, kommer dessverre utenlands midt i en galopperende førtiårskrise. Filmen åpner med at han kappkjører motorsykkel med guttungene på brygga i New York, og siden konsentrerer han seg så intenst om ikke å være snill at omgangen med andre mennesker blir anspent og kranglete. I stedet for å bli innlagt, havner han sammen med Andy Garcia i Osaka i Japan der de skal levere en fange. Han oppdager for første gang at det også finnes deler av verden hvor folk ikke omtaler seksualakten midt i hver setning, blir rimeligvis moralsk sjokkert og deprimert og går også inn i ei kulturkrise. Det er sterke ting. Jeg skriver alt dette bare for at uforberedte som ser «Black Rain» og blir litt nervøse av den første timen, skal vite at reaksjonen er helt normal, fordi Norge fremdeles er et samfunn og hos oss ville ikke Michael Douglas fått lov å gå til byen uten å ha følge med en spesialpedagog.

Det var den medisinske siden av filmen. Den fotografiske er fin, for den fanger inn lysspillet i et elektrisitetsfråtsende, folketett Soya Moria der folk fortærer fisk & microchips og jobber hardt med å parodiere moderne bykultur. Scotts bilder av Osaka er så kule at de ser ut som noe Francis Coppola kunne ha laget innendørs. Etterhvert slipper amerikanerne både antropologisk oppfinnerglede og lammende japaner-skrekk, får seg venner og utsettes for gjensidig påvirkning og slipper fra den uhyggelige konfrontasjonen med litt moralsk gatekjøkkenkjappis. Slik blir filmen en vakker påminnelse om at det er jul i «Huset på prærien» og noe godt i alle folkeslag, uansett hvor stygg mat de spiser. 18 år. 1989.

En tanke om “Lørdag 29.7.– Prehøst-lørdag med en vakker film der mollen flakser

Det er stengt for kommentarer.