Mandag 17.7. – En trivelig fortidsfilm med alt det Fox sier

 

Hemmeligheten bak min suksess

TV6 21.30

terning 5 liten Tilbake til det uutslettelige åttitallet igjen. Ikke bare fordi det var relativt trivelig, men fordi filmen om Michael J. Fox som karriere-kalv i New Yorks utilstrekkelige businessverden, en slags Askepott-historie ute skjøre glassko, er laget av Herbert Ross, oppstår en kultivert begivenhet. Ross regisserte en haug med filmer, og praktisk talt alle ble kjente. Fra Brooklyn-mannen laget «Goodbye, Mr. Chips» besto livet hans av filmer som alle så. Kanskje var tida sånn. Kanskje var folka sånn at alt ble OK. I løpet av de to siste åra har vi klart å skape en verden der ingenting er ålreit. En over-problematiserende verden der uforsonlighet formidles ved narsissistiske politikk-forstyrrelser. Filmen om Michaels suksess kommer fra trivelighetens og raushetens fortider, så bare nyt den.

hemmeligheten ved min suksess

Michael J. Fox ser ut som en tolvåring i senga til Margaret Whitton.

Men til filmen.

«The secret of my success» er en komedie som dere vil se, for den er vittig og kvikk som en TV-serie. Michael J. Fox spiller en nykomling i onkels store byselskap, og der forsøker han å gjøre suksess fra bunnen samtidig som han oppvarter sin tante i bassenget (Margaret Whitton) og forelsker seg i Helen Slater. Herbert Ross regisserte, Woody Allens fotograf Carlo Di Palma fotograferte og en rekke gode skuespillere (Mercedes Ruehl, Richard Jordan) finnes i mindre roller. 1 time, 50 minutter. 1987.

Blitz

NRK1 00.30

blitz

Jason Statham har rumpeldunka alle.

terning 1 Seriemorder-thrillere er en egen genre der overgrepene mot normal fornuft er viktigere enn vold mot mennesker. Man kan ikke koble overnaturlighet til noe som likner engelsk sosialkrim for rekkehus-TV. Det blir for dumt. «Blitz» er for dum.

Det blir også som kanel på makrell å koble Guy Ritchie-inspirerte, sadistiske østkantvittigheter til en seriemorder-historie. Fordi han skal framstille ’irty ’arry-tøff sjablong-villmann blir politimannen Jason Statham en eklere skurk enn massemorderen, for han styres ikke av psykiatrisk sammen-fnist underlegenhet – han misbruker makt og myndighet til å mishandle de stakkarene som er mindre enn ham. Det er en umusikalsk og totalt feilskrevet rolle, og filmen burde ha sluttet med at han brant i helvete eller måtte undervise i ungdomsskolen. I stedet må vi slite med en sjølfornøyd «Vi er gutta»-sleip lykke-ending som skaper sympati for seriemorderen.

Filmen har to venstreføtter fra start til slutt, enten den skildrer hvordan Statham torturerer en tuslete tyster i campingdress eller snørrer seg til med stakkarslig kvinnelig politidame som bare trenger en kald dusj for plutselig å bli dopfri. Filmen har to så overlange forfølgelser at de kunne gått på NRK2, og den forsøker å innbille oss at Londons mest eksponerte morder kan ta en shakespeare og usynliggjøre seg i en politi-begravelse ved å bære lue.

Den vimsete handlingen forteller om hvordan et bittert offer for Stathams politi-brutalitet begynner å myrde politifolk som hevn. Etterforskerne vet hvem han er, men den patetiske særlingen er intelligentere enn hele Scotland Yard, så de finner ikke ett eneste bevis i bilen hans en gang. Vi som ser CSI, vet at det alltid finnes bevis i biler. Og midt oppe i det hele spiller Paddy Considine en politimann som er råkul gutt og gudskjelov voldelig sjøl om han er homofil. Noen få filmer er virkelig alt feil med, og «Blitz» er en av dem.

Seriemorder-thrillere er en egen genre der overgrepene mot normal fornuft er viktigere enn vold mot mennesker. Man kan ikke koble overnaturlighet til noe som likner engelsk sosialkrim for rekkehus-TV. Det blir for dumt. «Blitz» er for dum.

Det blir også som kanel på makrell å koble Guy Ritchie-inspirerte, sadistiske østkantvittigheter til en seriemorder-historie. Fordi han skal framstille ’irty ’arry-tøff sjablong-villmann blir politimannen Jason Statham en eklere skurk enn massemorderen, for han styres ikke av psykiatrisk sammen-fnist underlegenhet – han misbruker makt og myndighet til å mishandle de stakkarene som er mindre enn ham. Det er en umusikalsk og totalt feilskrevet rolle, og filmen burde ha sluttet med at han brant i helvete eller måtte undervise i ungdomsskolen. I stedet må vi slite med en sjølfornøyd «Vi er gutta»-sleip lykke-ending som skaper sympati for seriemorderen.

Filmen har to venstreføtter fra start til slutt, enten den skildrer hvordan Statham torturerer en tuslete tyster i campingdress eller snørrer seg til med stakkarslig kvinnelig politidame som bare trenger en kald dusj for plutselig å bli dopfri. Filmen har to så overlange forfølgelser at de kunne gått på NRK2, og den forsøker å innbille oss at Londons mest eksponerte morder kan ta en shakespeare og usynliggjøre seg i en politi-begravelse ved å bære lue.

Den vimsete handlingen forteller om hvordan et bittert offer for Stathams politi-brutalitet begynner å myrde politifolk som hevn. Etterforskerne vet hvem han er, men den patetiske særlingen er intelligentere enn hele Scotland Yard, så de finner ikke ett eneste bevis i bilen hans en gang. Vi som ser CSI, vet at det alltid finnes bevis i biler. Og midt oppe i det hele spiller Paddy Considine en politimann som er råkul gutt og gudskjelov voldelig sjøl om han er homofil. Noen få filmer er virkelig alt feil med, og «Blitz» er en av dem. 2011.

Last Vegas

TV3 00.50

terning 3 liten Michael Douglas, Robert De Niro, Morgan Freeman og Kevin Kline er aldrende kamerater som skal feste i Las Vegas fordi en av dem skal gifte seg. Nei. Jeg har ikke sett. Nei. Jeg skal aldri se. 2013.

The hateful eight

CMore First 21.00

hateful eight, the

Samuel L. Jackson i den problematiske voldsvinteren.

terning 5 liten Tarantinos lange teaterforestilling fra en avsides altmulig-butikk så langt fra folk at man inte ens kan höra Coca Cola-bilarna (Martin Ljung) er en omstendelig blanding av kaos-komedie og stilspøk, og det er så vidt jeg orker å avstå fra å kalle den «The heightful ate». Ikke fordi den nye tittelen betyr noe dypsindig, men fordi filmen er en spøkefull, halvfull H.C.-keiser med klær under klærne, så det finnes aldri noen avslørende nakenhet. Tarantino har kledd seg godt. Og det snør som bare Dunderlandsdalen.

Siden jeg skriver om «The hateful eight» (vrøvlete assosiasjon til «The magnificent seven») lenge etter at de andre har vendt tilbake til de iranske dramaene sine, tenkte jeg at jeg kunne klare å finne en tidsaktuell tolkning. Man bør ikke tolke Coen-brødrene, og man bør ikke tolke Tarantino. Han er ikke Costa-Gavras. Mot bedre vitende forsøkte jeg likevel å se filmen som en fantasi om den amerikanske borgerkrigens ovale varighet. En svart nordstatsmajor (Samuel L. Jackson) som er blitt bountyhunter deler nedsnødd butikklokale med en sørstatsgeneral (Bruce Dern) samt en identitetsløs gjeng med umenneskelige drivved-banditter, om man kan bruke en kyst-metafor i dette dødskalde innlands-dramaet. Innledningsvis er den eneste kvinnen den etterlyste psykopatdama Daisy Domergue (Jennifer Jason Leigh) som er lenka til Galgemannen John Ruth (Kurt Russell) og etter hvert ganske skamslått og blodspydd.

Jeg syns ikke den amerikanske borgerkrigen slutta noen gang. Kampen mellom folkegrupper har fortsatt i et voldskaos som egentlig er ganske merkelig siden USA feirer seg som et harmonisk vestlig demokrati med lojale innbyggere og politisk enighet mellom to helt like partier. For øyeblikket pågår en skitten valgkamp i USA, og det voldsundertrykte hatet og mistenksomheten i Wyoming-stua til Minnie med sytøyet kunne godt ha vært en ironi over fiendtligheten og aggresjonen i en tabloidisert politisk kloakk. USA er en altfor diger nasjon som ble grunnlagt på en av Stephen Kings indianer-kirkegårder og en multikultur der folk jamrer fælt når de blir smeltedigla.

Men det er det aldeles ikke. Tarantino følger sine egne logikker, og de fører ikke noe sted. Når han skrev en genialt rasende svart antirasist i «Django unchained» og herja med tyske nazitusser i «Inglourious basterds», skyldes det antakelig bare at han vet hvem publikum er. Quentin The Fool er regissøren for de danna voldsromantikerne, han er bibliotekets svar på Michael Bay.

Men modig er han. «The hateful eight» er en mer enn tre timer lang teater-forestilling som aldri beveger seg utforbi landsdelsbutikken, så da jeg hadde gitt opp å finne en politisk allegori, forsøkte jeg i stedet å se filmen som en fargerik og fandenivoldsk fortsettelse av Sartres skuespill «For lukkede dører». Det nytta heller ikke. Sartre formulerte eksistensiell klaustrofobi i påstanden «Helvete er de andre», men i «The Hateful eight» tumler tilfeldighetene sammen et skjebnesvangert fellesskap av reservoir dogs som straks setter seg ned og snakker oppstylta til hverandre. De er ikke fanga i evigheten. Langt fra.

Samtalen er hva Tarantino handler om. Folk som snakker paradoksalt og forteller historier. Men hele tida vet du at plutselig kommer en eller annen til å skyte en eller tredje sånn at hjernemasse og blodlegemer samler seg til en ironisk superspray. Det er hva det handler om. Anspentheten og utløsningen. Så er dette sexologi? Nei, aldeles ikke. Det er nydelig bildelek med paradoksene, og hederlig er denne alvarsamma leken fordi paradoksene er i ferd med å bli borte i vår verden. Vi ser ikke så ofte skjønnheten i det urimelige. Vi er borgerkrigsskadde streitinger som enten forteller bare Trump-vitser eller bare Hillary-vitser og har glemt hva åndsliv egentlig er. Mangfold og motstand og magisk mølje. Tarantino dyrker en egosentrisk form for muntert nittitalls-mangfold, en litterær filmstil med voldsomme effekter, en slags splatter-Ibsen.

La meg bare si noe om skuespillerne til slutt. Kurt Russell har en slags vår. Han spiller i to filmer på kino denne uka, og i «The hateful eight» er han utstyrt med en movember-bart som er så overdrevent historisk at den ikke bare fjerner prostatakreft, men antakelig også gnagsår og leddsmerter. Samuel L. har fått et grettent gremlins-tryne med hvite skjegg-forekomster, så han ser ut som en skamklipt svart julenisse med magesår. Det er en stor stor glede å se igjen Jennifer Jason Leigh i Halloween-fasong. Det er moro med Michael Madsen og Tim Roth, det er overraskende med Channing Tatum. Ennio Morricones hedenske helvetes-musikk er deilig.

Men mest av alt: Den hvite Wyoming-snøen og uvirkelighetens groteske skjønnhet. 2015.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *