Søndag 16.7.–Ujevn søndag med mye av det du helst ikke vil se

 

Det store spranget

NRK2 23.30

terning 5 liten Det er søndag, og også denne søndagen er sånn at den er oppfylt av ting som du nettopp så eller ting du overhodet ikke vil se. Jeg vil ikke se «Last Vegas», på samme måte som jeg ikke vil se de steinblokka som folk i Egersund tror at likner på en erigert penis fordi i tusen år har hatt samleier i mørket. Og siden vi er inne på anatomisk uvitenhet: I samband med steinen i Egersund dukket det også opp et bilde av et digert, ovalt hål i fjellet et sted i Nord-Norge. Noen synes den tolv kubikkmeter store hulen likner et kvinnelig kjønnsorgan, en misforståelse som burde føre til at kvinner i Nord-Norge blir pålagt å gå med nakent underliv begge de to månedene det er lys i landsdelen. I barndommen trodde jeg at kvinnebryster var formet som pyramider og sto rett ut over magen. Den misforståelsen opphørte da jeg passerte 14 år og foreldrene mine ga meg Karl Evangs «Seksuell opplysning» mens de mumlet uforståelig. Send boka til Egersund også.

Men til filmen.

Paul Newman og Tim Robbins i næringslivet.

Joel og Ethan Coen var 30 og 27 år gamle da de møtte på pressekonferanse i Cannes og ga føde til følgende refleksjoner: Regissøren Joel er mørk og sammensunket med lang svart hestehale, som en Sting-synser med urtete klokka halv fire en morgen. Han ser bebi-diabolsk ut helt til han smiler et sånn «God morgen, Minnesota»-smil som kunne vært klippet ut av baksida av ei Kelloggs-pakke og røper at han har vokst opp med stabile akademiker-foreldre. Produsenten og med-skribenten Ethan likner mer på en fyr som kunne ha kommet inn med hurtigbåten fra Ombo og spiser komla på «Lanternen». Han har kort krøllete, rødlig hår og speiderledertryne. Disse to er Hollywoods skumleste par. Utrolig.

«Det store spranget» er en fantastisk sår lygekryss-på-ryggen-moralisme om næringslivets og finansverdenens uutholdelige og uhelbredelige melankoli. Total-taperen Tim Robbins blir satt til bestyre et svært selskap fordi han er så dum at aksjene vil bli billigere, men så viser det seg at ingen er for dum til bli en suksess i administrasjon, og mens den tøffe lille journalisten Jennifer Jason Leigh søker sitt scoop, gjøres store oppfinnelser. Filmen er først og fremst en feiring av gamle Hollywood-filmer, slik det pleier være nå for tida. Handlingen er lagt til 1950-tallet, og stilen er corny og overdrevet med en kald, vakker bildeironi som igjen bringer en Coen-film til det usikkerhetsnivet hvor du føler at det brødrene egentlig gjør er drite ut alle som er for dem. Les setningen en gang til. 1994.

One night at McCools

NRK3 22.00

one night at mccools

Liv Tyler blir spruta vann på.

terning 2 litenI den tankelause, men kyniske underholdningas navn er Michael Douglas utstyrt med et hår som fiskere ville ha havarert på, og Matt Dillon er dummere enn sin egen skygge. Han innlemmer seg bokstavelig talt i humpe-neket Liv Tylers pinlige liv og så går det riktig ille. Harald Zwart laget denne filmen i Hollywood og ble så imponert av seg sjøl at han smilte ett helt år. For oss som syns filmen er smertefullt vulgær, var det merkelig. 2001.

Harry Potter og ildbegeret

TVNorge 19.00

harry potter og ildbegeret

Daniel Radcliffe med lasersverd.

terning 6 liten Den gale bildemagikeren Mike Newell har laget en djevlegrøsser for barn, og 63-åringen har samtidig diktet en pulsbærende, romantisk pubertetsskildring som får rospiggene til å sprette i Galvort. «Harry Potter og ildbegeret» er først og fremst så bra fordi frodigheten er sterkere enn effektavhengigheten. Det er faktisk sånn at du husker korridorflørten bedre enn fantasifigurene når filmen er slutt.

Newell har fått til en miks av forskjellige slags fortryllelser som ikke egentlig blir tydelige før man setter seg til og tenker på hvor mye som kunne ha gått galt. Han unngår skeininger ned i den amerikanske high school-gropa når barnevennene fra trolldomsskolen begynner å merke seksualitetens skillekraft. Romantikken på Galvort er skildret med stil og fingerfølelse både her og både der, og regissøren klarer til og med å gjennomføre et slags prom-ball uten at man føler seg hensatt til en ukul Hollywood-kloning. Det nærmeste han kommer kitsjkvern-karikaturen er rockebandet. Men det går bra.

Det er heller ikke uproblematisk å gi den unevnte Voldemort et ansikt. Det finnes flere filmer som pladasket på Lucifers fjes enn de som klarte å gi det ubeskrivelige et ansikt. Her oppstår den inkarnerte ondskapen i et poetisk tablå der den mørke mesterens milde maskot Timothy Spall nærmest bærer ham til en blanding av dåpsfont og dødstjern, og fra magiske elementer og Potter-blod oppstår en forsmedelig skapning som kunne vært virtuell voksdjevel i «Terminator 4». Møtet med tryllestavens lasersverd har den desperasjonen som Star Wars-filmene manglet.

Scenen med Voldemort er skremmende. Men om man tåler den eller ikke, avhenger kanskje mer av kulturtilhørighet enn alder. De som i dataspill og videofilmer har vennet seg til at det finnes et skremselssprengt mediemørke der ute, vil sette Voldemorts sadisme inn i en hverdagslig sammenheng. Hvis man er 43 år og aldri har sett noe mer skummelt enn kvitmalinga av Utstein Kloster, vil man tro at Mike Newells film har skapt både orkaner i Vesten og jordskjelv i Østen.

Ettar dødseternes terrorister har forstyrret verdenscupen, sirkulerer historien elegant omkring den store tretrollmanns-konkurransen. Fra et antesipert Frankrike kommer en bukett kvinnelige synkronstønnere, og fra et imitert Russland en tartar-aktig gjeng menn som antakelig lever av å spille serbiske mafiafolk i billige B-filmer. De fire konkurrentene blir elegant uttrukket.

Først møter de stakkars barna taggete drager med ildånde. Potter soper eventyraktige tårn på sin svevende lime og vi kjenner fartsgleden. Så dykker de ned på havsens bånn, der underlige havfruevesener og onde oktopjuskinger forsøker å undertrykke svømmedyktigheten. Til slutt går deltakerne inn i en bildenifs labyrint, der hekkene kollapser mer hektisk enn i høststormer, og to av de skremte pubertetsheltene får møte sin skjebne.

Den sterkeste skikkelsen i denne filmen er Brendan Gleeson som Alastor med det gale øyet. Han kunne vært utlånt fra en ukjent Mad Max-film og spiller uskikkelig lærer med en upålitelig intensitet og voldsom innlevelse. Hans edderkoppvisning er et slags høydepunkt i uventa forskrekkelhet. Joda, forskrekkelhet.

Innimellom actionsekvensene og uhyggen klarer Newell å gi puberteten i Galvort en troverdig sjel. Det er fantastisk uventa da dospøkelset Stina forsøker å kikke på Harrys bobleskjulte deler i badet. Filmen er dessuten djup på det viset at de enkle, overfladiske kurtisene og sex-flørten er gjennomført med en slags julaften-vennlig varme. De rødgule møtene i dormatoriene har både ungdommelig overmot og livlig kameratskap, og det gjør «Harry Potter og ildbegeret» til den mest menneskelige magifilmen så langt.

Og til slutt, til tvilrådige foreldre: Unger med mareritt har det bedre enn de som aldri fikk være med på noe. 2005.

Last Vegas

TV3 21.00

last vegas

Rike golfere går morgentur før champagnen.

terning 3 liten Michael Douglas, Robert De Niro, Morgan Freeman og Kevin Kline er aldrende kamerater som skal feste i Las Vegas fordi en av dem skal gifte seg. Nei. Jeg har ikke sett. Nei. Jeg skal aldri se. 2013.

Speed 2: Cruise control

TV3 23.15

speed 2 cruise control

Sandra Bullock i dårlig selskap.

terning 3 liten Sandra Bullock er på sambo-reise med den nye kjæresten Jason Patric, og han er så mann at han ville kasta seg i Niagara for å redde det lamme barnets envinga gresshoppe hvis bare kjæresten så på. Willem Dafoe spiller en uappetitlig Gollum-skurk med grisete flir og kybernetiske golfkøller, og verken mannen eller motivene hans er tilstrekkelig interessante til at mannskap og gjester skal bli våte på føttene. Men det blir de. Helt opp. Dum repetisjons-action. 1997. 1 time, 55 minutter.

Haisommer 4: Hevnen

Viasat4 22.30

haisommer 4  jaws the revenge

Michael Caine i dårlig selskap.

terning 3 liten «Jaws: The revenge» er laget i 1987 med praktisk talt ingen gjenværende skuespillere. Lorraine Gray spiller enka etter sheriffen i de to første filmene, og hun bor på Bahamas og blir overbevist om at den store hvite haien vil ta familien hennes. Michael Caine har en litt merkelig rolle, og faktisk finnes også Mario van Peebles (som den gang ikke var blitt en kjent regissør) på rollelista. 1 time, 29 minutter.

Blodspor

TV2 Zebra 21.00

blodspor

Anjelica Huston kurerer Clint Eastwoods hjerteinfarkt på baksida (ok, sjekk bruksanvisningen Anji!)

terning 5 liten Det følger en egen hygge med Clint Eastwood. Han er på en måte lettvoldens Erik Bye. i «Blood work» blir Eastwood rammet av infarkt under etterløping av fetisjistisk seriemorder (alle politifolk har en), og så må han skifte hjerte. Ulempe: Donoren ble myrdet, og donnaen som er offerets søster, vil ha mordet oppklart.

Hikstende og hesblesende begir den uføretrygda etterforskeren seg ut på veien for å analysere åsteder og finne ut det alle andre ikke kunne se. Dette gjør Eastwood bra.

73-åringen gidder ikke være ung og lovende lenger, men spiller uanfektet på sin alder og sin udødelighet. Stemmen hans låter fremdeles som klapperslanger i tørt gras. Kroppen klamrer og kludrer seg avgårde med tørre ledd, men troverdigheten lider aldri når Clint Eastwood spiller film. Han er til stede med hele personligheten i sin utpensla skrøpelighet. Historien i «Blood work» kunne nok vært bedre. Men hovedrollen er perfekt. 2002.

Noe lånt

TV2 Livsstil 21.00

something borrowed

Dagens benkebilde.

terning 3 liten All together now: Aldri vis meg filmer der den ene jenta faller for den andre jentas forlovede sjøl om hun skal være brudepike, for den ene jenta har egentlig likt forloveden allerede i skolen eller allerede som nesten befrukta egg, men hun var så sjenert at hun aldri turde si det før hun drikker i bestevenninnas bursdag og hyar sex med Dex etter stengetid og hva gjør vi nå? Jente, du vil angre det resten av livet hvis du ikke forsøker å stjele brudgommen fra venninna di. Usj. Er det rart verden kommer til å gå under. Ginnifer Goodwin vil ha Kate Hudsons kjæreste Colin Egglesfield. Jaja. 2011.

Collateral damage

Max 21.30

collateral damage

Get me to the chopper!

terning 4 liten «Collateral damage» er Schwarzenegger-filmen som ble holdt dekkhvinende tilbake fra lansering på grunn av 11. september. Husker 11. september? Fire fly datt ned.

«Collateral damage», som betyr Utilsikta Skadeverk, starter omtrent med at colombiansk terrorist bomber fortau i Washington sånn at Arnies kone og barn dør. Den rustikke bybrannmannen sverger hevn og reiser på egen labb til Sør-Amerika, der han etter en fottur i jungelen til slutt følger terroristen tilbake til USA igjen.

To ting er mest galt med filmen.

Folk ble lei av terroristmas. Da George Bush hadde sagt ordet så mange ganger i hver setning at man fikk det for seg at han trengte Plumbo til halsrens, ble folk lei av ham og tenkte Polyanna-klokt: «Alle klager på terroristene. Det er ikke rettferdig. Man burde klage på noen andre også. Brannmennene, for eksempel.» Så gjorde de det.

Den andre tingen er at Arnold Schwarzenegger ikke ser sint, men oppgitt ut. Ingen lar seg opprøre eller engasjere av det bagatellmessige. Alt i «Collateral damage» er smått og smulete. 2002.

US Marshals

Max 23.55

us marshals

Tommy Lee Jones er på tur igjen.

terning 5 liten Chief deputy marshal Samuel Gerard (Tommy Lee Jones) farter denne gang rundt i det vidstrakte USA sammen med sine arme riddere fordi Wesley Snipes stakk av fra ned-dutte fangefly. Da Harrison Ford flyktet fra naturlovene og sannsynligheten i «Jaget», visste vi at han var uskyldig. Med Snipes er det usikrere, før det etter hvert opprinner som vinterbleik sol en litt forvirra politikk-historie som seere md normale kommunikasjonsbehov og potetchips kommer til å streve for helt å få med seg. Robert Downey jr. medvirker denne gang som FBI-mann og ser ut som om han har drukket noe han ikke burde røykt. 1998. 2 timer, 5 minutter.

Tre menn og en liten dame

FEM 18.50

tre menn og en liten dame

Menn som kan omgås barn. Et mirakel.

terning 4 liten Ted Danson, Steve Guttenberg og Tom Selleck i en hjertelig og småsøt oppfølger til suksessen «Tre menn og en baby», som amerikanerne tyvlånte av franskmennene. Nå er den lille jenta blitt større, og mamma ser seg om etter en fast far. Regi ved Emile Ardolino, som laget «Dirty Dancing». 1990.

Sex and the city 2

FEM 21.00

Sex and the City 2

Kvinner på Østen-tur.

terning 2 liten Da Barbie ble voksen og Ken begynte å miste håret, oppsto antakelig tilstanden Forvokste Kvinneligheters absolutte Uskjønnhet. Den andre filmen om salatflørtne fornikasjons-fruer feirer alt det menn hater ved kvinner, så man kan si at den er et modig kjønnspolitisk opprør på idiotiets vegne.

Jeg liker ikke dette her. Allerede før jeg så filmen kom de første måkeskrikene fra brislingfølger-flokkene om at kritikerne sløyer «Sex and the city 2» så den friske levra fyker. Det er ikke moro å føle seg som måke. Derfor forsøkte jeg så tålmodig å like den stavrete storby-ekskursjonen at jeg sovna av utmattethet da damene nådde Abu Dhabi. Nei, Abu Dhabi er ikke en arabisk haspelsnelle, det er et slags turistparadis for mennesker med så dårlig hud at de trives med kle seg i fuglefotograf-kamuflasje.

Jeg skjønte aldri hva den kvitrete lille firerbanden hadde å gjøre i utprega fiendeland, for i Abu Dhabi er østrogen forbudt, så hustruer må drikke parafin hver kveld for å bli kvitt det. De fire kvinnene i «Sex and the city» dyrker hormonene sine slik menn tilber fotball & pils: Overformidlende, sko-psykotiske, venninne-avhengige humørsvingere med høy pendelføring og bare legger helt opp til der hvor kamelene tråkker.

Når vi møter dem igjen er det bare Samantha som ikke er gift. Hun har Elisabeth Grannemans generøse jazzstemme og et farmasøytisk fundert kjønnsliv som er så utadvendt at det likner folklore og dessuten stinker surt av matt misnøye. Hu om det. Jentespøkelset Sarah Jessica Parker sliter litt med Mr. Big. Ikke fordi han likner på Cary Grant, men fordi slektskapet medfører at han vil se svart hvitt-filmer på TV i stedet for å snakke med kona om neglelakk-farger.

I Abu Dhabi skjer romanser, karaoker og forviklinger, og nyorkerne ikler seg skojne ørken-bunader som om de medvirket i en Chevy Chase-hyllest. Replikkene er oppstylta og merkelige gamle vorspiel-vitser, handlingen er uopplagt plaprete – og filmen er utsøkt stygg.

Ikke ett vondt ord om butikken Søstrene Grene, som virkelig selger fiffige småting for to kroner og femti øre og har gledet mange som skulle ha tjuefire kalendergaver seint i november. Men hvis man heller en velfylt Søstrene Grene-pose ut over et bord, får man den estetikken som preger «Sex and the city 2». Påtrengende pluralisme. Det er på en måte advent-opplevelsen av Søstrene Grene som småklager seg gjennom kulturmangfoldet så lokalbefolkningens svarte araberøyne gnistrer av urimelighet. Det er hva jeg mener med Forvokste Kvinneligheter. I møte med den store tomheten tyr damene til en smertefullt nedstøyende gigawatt-boost av pubertetens iiih-overdrivelser som får 45 år gamle jenter til å virke som kjerringer. Hvorfor kunne de ikke bare være normalt unge og kule? Hvorfor må de se ut som en utdriting av femtitallet hele tida? Fordi filmen egentlig bare handler om klær. Ikke kvinner. Stygge klær.

OK. Det er sånt som menn skriver om filmer som «Sex and the city 2». Og dette er ganske sikkert menn som ikke godtar Paradise Hotel en gang og burde krabbe tilbake til mellomfags-klokheten og 2CV-en sin. Kanskje det. Kanskje er dette et modig, mote-orientert kvinne-prosjekt, og filmkritikerne er egentlig som de sinte arabiske mennene som roper på purken hver gang de får se ei glad dame. I så fall er jeg fornøyd med meg sjøl som araber. 2010.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *