Lørdag 15.7. – En ganske slak og slapp lørdag med sprek Aguilera

 

Burlesque

TV3 23.45

terning 5 liten Det er sommerlørdag, og halvsju-sola tyter inn av vinduene som gammel majones. Man blir så takknemlig. Dagens film-tilbud ser egentlig ut som hyllene i en gammel videobutikk etter fire dager med opphørssalg, men det gjør ingenting. Jeg har funnet en sprek film med Christina Aguilera, som egentlig burde ha vært med i flere. I går så vi «Dødelig våpen» som et forsøk på helbredelse etter ett halvår med TV-serier, og det virket. Film er fantastisk. Mel Gibson er fantastisk, og vi kommer aldri til å begripe hvor bortskjemte vi var på midten av åttitallet. Vi som var født da. Og hadde født da.

Men til filmen.

burlesque

Cher og Christina Aguilera er i samme yrke.

Denne filmen har to stilige kvinneroller, og det gjør en spjåkete lårhøne-affære til noe behagelig. Cher er ei fantastisk dame. Hjemmelaga, usjenert elaborert. Hun har et perfekt mummifisert fjes som bare en kirurg kan elske, men hun har karisma og sjarm og alle de greiene som ikke betyr noe når man leter etter gode lærere til barneskolen. Christina Aguilera er overraskende flink på film. Hun spiller ei frisk og framfusen bondejente fra de ukules Kvinesdal-kafé, men reiser til byen for å bli danserinne og sangerinne. Dama synger så det spraker i trommehinnene, og hun klarer å bære fram en uberørt opprinnelighet som gjør at du syns hun skal klare det. OK. Hun klarer det. I en bransje der damene egentlig skal danse til sungback kommer blonde litlå og souler sværere enn sjaman. 2010.

One night at McCools

NRK1 23.50

one night at mccools

Liv Tyler er med som pynt.

terning 2 liten I den tankelause, men kyniske underholdningas navn er Michael Douglas utstyrt med et hår som fiskere ville ha havarert på, og Matt Dillon er dummere enn sin egen skygge. Han innlemmer seg bokstavelig talt i humpe-neket Liv Tylers pinlige liv og så går det riktig ille. Harald Zwart laget denne filmen i Hollywood og ble så imponert av seg sjøl at han smilte ett helt år. For oss som syns filmen er smertefullt vulgær, var det merkelig. 2001.

Big game

Norsk TV2 22.45

big game

President Jackson får hjelp i finsk villmark.

terning 5 liten Når finnene lager actionfilm bør du følge med. Denne handler om at Air Force One blir skutt ned over Finland, og tenåringsgutten Oskari må hjelpe de amerikanske presidenten Samuel L. Jackson. Regissøren er Jalmari Helander, som laget «Rare exports». 2014.

Iron man

TVNorge 21.30

iron man

Robert Downey jr. har hele verden i sin hånd.

terning 5 liten Å jøje meg så herlig det er med film når alt stemmer. I «Jernmannen» går maskiner og mennesker opp i en lavere enhet som passer oss midt i vår guddommelige middelmådighet. Takk.

Robert Downey jr. er etter min mening en av de største amerikanske skuespillerne, og egentlig burde jeg be dere utsette denne filmen og leie «Chaplin» først. Med sine utfordrende, ironiske stilisme-fakter klarer den livsherja mannen gang etter gang å hale oss inn i sin fiksjon. Downey jr. bor rett utforbi virkelighetens dør, som om han var en ledsager ut av den. Når han spiller en Marvel-helt oppstår en ny logikk-dimensjon, for mannen er så skeiv at han både kan være eksentrisk milliardær og superhelt uten at det virker merkelig eller påtatt. Evnen er sjelden. Nicholson kunne aldri gjort det. Ikke Depp heller.

Jeg skal fortsette i Dropsen-posen med rolleliste-snop: Jeff Bridges har en stemme som gjorde at jeg lukket øynene da jeg så «The door in the floor» og bare lyttet. I «Jernmannen» spiller han Downeys partner i en skikkelse som Vigeland kunne ha hogd og Hamsun kunne ha skrevet. Skallet som en østkant-torpedo, tilsynelatende diger og dystert faderlig. Han er nydelig.

Og Gwyneth Paltrow med sitt behagelig zoologifarga pelsdyrhår og sitt rolige ansikt er storarta som tilbakeholdent andpusten sekretær.

Dessuten har Jon Favreau regissert som om superhelter ikke blir diktet for 10 år gamle transformerfans, men eldre gutter med ukurerbar ironi-avhengighet. Filmen starter i Afghanistan, der småbannende Taliban-legionærer tar milliardæren Tony Stark til fange. Så beveger handlingen seg bakover til mannens verbalt drektige playboy-liv, der journalisten Christine Everhart i en kropp som likner Skeletors søster, blir kasta ut av hovedpersonens morgen av en sarkastisk Paltrow. Alt er forbilledlig elegant gjort. Så trenger plutselig rikingen i Afghanistan både hjerte-magnet og flyge-rustning for å unnslippe, og derfor konstruerer han en av restavfall og Ebay-elektronikk. Hjemme i USA perfeksjonerer Stark drakten til en slags bionicle-bunad, flyr til Afghanistan og redder livet til småbarns far og utfordrer F-16 eller 18 eller 20 eller noe sånt. Hvis konfliktløsninga i korporasjonene hadde vært filmet like elegant som innledningen og kampscenene, ville «Jernmannen» blitt uutholdelig bra. Nå blir den menneskelig. Litt småteit mot slutten da regissøren får behov for å presentere en bråte forklaringstrengende handlingstråder og glemmer at det er Downey jr. som bærer hele greia, og uten ham blir det bare Spider-man fra smia. Men sånn er det.

«Jernmannen» vekker likevel en overraskende mistanke om at superhelt-filmen ikke var død. 2008.

Dr. No

TVNorge 24.00

dr no hoved

Etter den første Bond-filmen husket alle Ursula Andress.

terning 5 liten Ja, du vil. Omsider etter mangfoldige års nøling (men det finnes faktisk menn som kommer sammen og ser gamle Bond-filmer jevnlig) skal du se om igjen den første James Bond-filmen. Og jeg lover deg: Det var ingen som ante rekkevidden av det de så, og det var ingen tegn på at dette var starten på en av de mest mega suksessene i filmens historie. Året var 1962. Jeg var i ferd med å få halvlangt nedoverhår etter at Tommy Steele-sveisen var forlatt, jeg var såvidt på vei inn i duffelcoat-alderen, og da jeg omsider fikk sde «Dr. No» på kino, var det med et overlegent flir: Ja, disse amerikanerne! Vel, briter egentlig.

I 1962 hadde reflektert ungdom (de var riktignok ikke mange) et ironisk forhold til gale vitenskaps-doktorer som het No og bodde på et øde lille-helvete der de hadde lokket en anselig mengde militært kyndige idioter til å dø for seg. Nesten som dr. George Bush mange år seinere. Ursula Andress var riktignok en slags pubertets-åpenbaring, men bikini-sex var ikke helt politisk korrekt ennå, og dama så faktisk litt tarvelig ut der hun kom spankulerende opp av havet. James Bond var en dresskledd streiting, og han utøvde en profesjonell vold som vi i Folkereisningen Mot Krig var motstandere av. Fem år seinere var jeg filmkritiker i Porsgrunns eneste by-avis og slaktet Bond-filmer så arrogant at kinosjefen fikk legeforbud mot å snakke med meg. Sånn var det.

Ennå syns jeg James Bond er en kjønns-fascistisk fritt, men jeg liker filmene. Sic transit soria moria glundi, eller hvordan det var.

I ettertid vet vi at testosteron-bomba Sean Connery brukte parykk i alle Bond-filmene og at forfatteren Ian Fleming sa «absolutely dreadful» om «Dr. No». Connery var forresten fryktelig redd for edderkopper, og scenen der en av kravler over ham ble først fotografert med ei glassplate mellom dyret og skuespilleren. Det funka ikke, så en stuntmann måtte gjøre jobben. Han skal siden ha sagt at scenen med tarantulaen Rosie var den nifseste han noensinne spilte inn. Og la meg bare navne at Julie Christie skulle ha spilt Ursulas rolle, men produsent Broccoli syntes brystene hennes var for små.

Filmen handler altså om at Bond skal etterforske et mord og kommer til Jamaica, der det finnes ildsprutende drager, edderkopp-fare og tre dødelige blinde mus. Hygg dere skamløst. Vi lever i et årtusen der Senterparti-politikerre stiller opp full frontal i VG. Dette tåler dere. 1962.

Serena

TV3 21.30

serena

Jennifer Lawrence spiller rampete dame.

terning 4 liten Susanne Bier har laget film i USA, og det handler om en femme fatale. Femme fatale er en eufemisme for dame som ikke oppfører seg som hun burde, mens en trump er navnet på en mann som ikke gjør det. Bradley Cooper spiller en mann som eier et tømmerkompani i North Dakota i depresjonstida, og det oppstår utfordringer da han gifter seg med Serena, som spilles av Jennifer Lawrence. Mange kule skuespillere. 2014.

Haisommer 3

Viasat4 22.30

haisommer 3

Trøbbel i bassenget med Dennis Quaid.

terning 3 liten «Jaws III» ble laget av en ukjent regissør og handlet fra Florida Sea Land der en hai kom seg inn i bassengmiljøet. Filmen er ikke god, men Dennis Quaid medvirker sammen med TVserie-heltene Simon MacCorkingdale og Bess Armstrong, samt dessuten Lea Thompson, så underholdende er den. Litt. 1983. 1 time, 37 minutter.

Spy game

TV2 Zebra 21.00

spy game

Robert Redford og Brad Pitt er behagelige sammen. Benkebilde.

terning 5 liten De to lyshåringene Robert Redford og Brad Pitt har forlatt det farlige fluefisket og hengitt sine bekvemme temperamentsforskjeller til avansert spionvirksomhet. «Spy game» er «A river runs through it» for utenriks-romantikere, bare at denne gang er Redford med på smørsida av kameraet.

I fiskefilmen spilte Brad Pitt en galning som tok opp familiens fangsttradisjoner med en skjebneforakt som nærmet seg galskap. Han kunne hale ørret finere enn Chippendales dusjet, men han ville også drikke kjip pils med kjafsejenter og være våken om nettene.

I «Spy game» spiller småbarnsforeldrenes og Friends-generasjonens James Dean en superspion som forelsker seg så voldsomt at han blir en slags Dante i underverdenen. I stedet for å holde seg til CIAs skrivebordmanerer, frilanser han seg til Kina for å hamle opp med post-kommunistenes innarbeida torturtotalitarisme. Hans Beatrice er en politisk tvilsom Midt-Østen-idealist fra England, og etter 11. september skulle hun egentlig ikke ha vært heltinne i noen film, men uhell skjer.

Hjemme i USA forsøker den akutt pensjonerende super-CIA’en Redford å organisere sin elev ut av kinesisk dødscelle før han tar pakken og går.

Et filmatisk fascinerende spill starter. Redford tar ikke på seg den militærgrønne utendørsdressen, og han drar ikke til Kina for å knekke nikkedokkenakker. Veteranen vandrer hvileløst som en ventende far i agentbyråets korridorer for å hvitskjorte fram en byråkrati-brutal lureløsning. Han skyter ikke så mye som en kontorfullmektig ved den kinesiske ambassaden, men påfører sine overordnede så smertefulle bekymringsrynker at de antakelig må fjernes under anestesi etterpå.

Hele tida får vi tilbakeblikk mot de sødmefylte hvetebrødsdagene da guttene jobbet sammen i Beirut. Hele tida blir Redfords internstatus som en slags spionenes Frode Kyvåg utpensla. Menn og deres hustruer har hevet sine øyenbryn over livsførselen til den tregangsgifte karismatikeren. Det varme Redford-ansiktet gløder ennå av bondefarger under landbrukstørt friluftshår. Han er den perfekte legende og en nasjonalhelligdom for hele det utvida, London-bleike kulturlandskapet som heter Euramerika.

Brad Pitt er en verdig arvtaker. Og ingen kan se så romantisk forslått ut som den tidligere jeans-modellen.

«Spy game» er en av de behagelige filmene. Den beveger seg så grasiøst. Den underholder med så presis omtanke.

Filmen er skrevet av Michael Frost Beckner, som også forfattet den troverdige TV-serien «The agency» om CIAs indre liv. Regissør Tony Scott ble kalt Ridleys «idiotbror» på åtti- og nittitallet. I fjor laget Tony en silkefilm, mens storebror dreit seg ut med «Black Hawk down». 2001.

På stram line

TV2 Zebra 23.30

tightrope

Clint Eastwood tar seg tid til barna.

terning 3 liten «Tightrope» er en litt ekkel Clint Eastwood-film, der han spiller en politimann som forsøker å sette seg inn i tankegangen til en pervers morder. Uelegant og deprimerende gjort. Genevieve Bujold i kvinnelig hovedrolle. Laget i 1984. 1 time, 50 minutter.

The butler

TV2 Livsstil 21.00

terning 4 liten Dette er den mannlige versjonen av «Barnepiken». Den handler om en svart mann som var butler for dern amerikaske presidenten i 30 år. Antakelig en ganske sann historie. 2013.

Batman begins

Max 21.30

batman begins

Christian Bale. Middelaldrende men sikkert populær ungdomsskolelærer bruker søndagen borte fra mobilen.

terning 4 liten Hvert år foretar jeg 7-8 katastrofale over-reaksjoner og slakter ålreit underholdningsfilm. Å se om igjen en film som «Batman begins» er en slags rydde-bevegelse mandag morgen. Hva foregikk egentlig i helga?

«Batman begins» på kino var først og fremst en sviende skuffelse. Christian Bales halvfascistiske flaggermus-skikkelse kunne like gjerne vært en ninja-skilpadde, for mannen ble aldri noe mer enn en slags Lindøy-skjebne, en veik utagent i latexmaske. Han røyker snapple av yoda Liam Neesons hellige Tibet-kalk og han lytter til merkelige Triumph des Willens-hustavler fra bisarre nazier, han er karate kid og Luke Skywalker, og han bygger hule med en slags Markens Grøde-begeistring – men han blir aldri en helt. Han bare detter og slår seg hele tida. Batman blir på en måte Woody Allens bror. Ikke tråkk på brillene mine.

Filmen funker bedre på TV-skjermen, for den flygende revansjerottas påtrengende og uvelkomne menneskelighet tilhører TVNorge-syndromet: En sann historie om en foreldreløs gutt som tok tilflukt i et hål i jorda. Men filmen har fremdeles ingen skikkelig mann, for Liam Neeson er forminska til en bablende vigilante-mystiker, og Cillian Murphy funker som en usunn ungdomsnevrotiker og har et ansikt som minner om dameundertøy. Filmen har heller ingen dame, for Katie Holmes ser ut som om hun stakk innom på vei til en «Dawson’s Creek»-episode. Vår-romantikere og frodighetsavhengige vil ønske at Ashley Judd skal bistå Morgan Freeman, slik hun ofte pleier, for denne filmen er så overfylt av alvorlige gubber at du skulle tro at du befant deg i badstua til frimurerlosjen. Veldig sjelden fører bruk av store budsjetter til så lite underholdningssjarm som i «Batman begins». Det neddopende gammelmanns-alvoret er like ufriskt på DVD som det var på kino. Forsøket på å psykologisere noe så sjelefritt som en plastkledd superhelt, fører til klinisk stillstand, og den overforklarte, forpuppa pappagutten Bruce oppnår aldri å bli en sommerfugl. Eller en flagremus. Men filmen er ganske fin å se på. 2005.

Just like heaven

FEM 21.00

just like heaven

Reese Witherspoon og Mark Ruffalo er ikke det store.

terning 3 liten Jeg hadde aldri trodd at jeg skulle ønske at Mark Ruffalo plutselig hadde sex med et lik, men i «Just like heaven» ville det vært en befriende vri bort fra middelmådighetens lammelser.

Egentlig er det lett å like at kjærlighetskomedier kan gjettes. Men ikke med Mark Ruffalo. Når Ruffalo deltar, virker manus-slakkheten som en ekstra fornærmelse som følger en bagatellmessig skuespiller slik dårlig ånde følger halsbetennelse. Ruffalo er virkelig ille. Ikke bare ser han ut som en av Barbra Streisands kadavra-studenter i «Yentl II: Just like a woman», men mannen snakker med en snuesnurt sutrestemme som man ellers må til Hypokondersamfundets æresmedlemmer for å finne maken til. Se på øynene hans. De trygler om resepter. Helst blå.

Reese Witherspoon er også en vanskelig skuespiller. På grunn av at haka hennes ser ut som et verktøy for åpning av vriende rødbetglass, får Witherspoon alltid roller der hun er masete og travel og jobb-orientert. I «Just like heaven» åpner hun showet som en vikarlege med flere enn åtte diagnoser i minuttet. Så kommer den digre lastebilen ut av storbynatta, og snart dukker Witherspoon opp som et slags tante Sofie-spøkelse i sin egen, men nå Mark Ruffalos leilighet. Han drikker. Hun maser.

Spesialeffektfolk lar de to samboerne gå ut og inn av hverandre hyppigere enn pornoskuespillere i førjulssesongen. Men det skjer ikke så mye. Derfor tenkte jeg at dersom bare Ruffalo drar av gårde til Hospitalet og ferker spøkelsesdamas livløse kropp, vil det oppstå en oppstandelse i Tornerosens navn. Det gjorde han aldri. Han fikk bare enda flere tårer i øynene og en så sørgelig stemme at til og med Karita Vekkiblant ville fått den sladda.

Henimot slutten får filmen i fem minutter den farten den burde hatt hele tida, og i nesten ti minutter engasjerer den følelsesmessig på tross av at Ruffalo framleis er mindre mandig enn hva Dustin Hoffman var som Tootsie og Robin Williams var som Mrs. Doubtfire. Men OK. Hagearkitekter er vel følsomme menn. Og de snakker vel som forkjøla frøemner. 2005.

The island

FEM 23.00

island, the

Scarlett Johansson blir klona.

terning 5 liten Da de to uvitende klonene forlater Sean Beans underjordiske farm for dyrking av menneskelige organbønner, oppstår en kunstnerisk og tematisk befrielse. Til da har Ewan McGregor og Scarlett Johansson vært innesperret i en science fiction fra det seine sekstitallet, der alle mennesker likner meieriansatte, alle spennende ting (mat & sex) er forbudt, og alle tenkelige kroppsfunksjoner blir overvåket, så dette er ikke akkurat Apenes’ planet. Den første delen av bilhøggern Michael Bays film er blitt til av stor usikkerhet. En enkel reklamefilmregissør uten egne oppfatninger gjentar det allerede utbrukte.

Når produktene kommer ut av fabrikken, blir temaet mer spennende enn klaustrofobisk. Vanlige mennesker med god råd får seg sjøl klona for at kirurgen skal kunne forsyne dem med friske organer når de blir sjuke. McGregor og dama hans er reservedelslagre. De ser ut som trettiåringer fra Imsdal-reklamer, men er tre og fire år gamle. Presidenten dyrker en kopi av seg, men med mye sunnere lever, nede blant jordens knoller.

Oppe i millenniets bevegelsesbegeistring får de to hovedpersonene det morsommere enn hyllevarer flest. De løper fra menneskejegerne. De detter fra tak. De har musikkvideo-sex, som betyr at de likner medisinerte akvariefisker i tobakksfarga vann. Bay får krasje så mange biler han bare vil, og McGregor får møte sine cellers opphav. Under jorda forsøker Bean å kopiere Holocaust, men Xerox-menneskene får uventet hjelp før filmen slutter som en gripende Enigma-video, og fjorårets kanskje mest lovende birolle, Djimon Hounsou, smiler svart til sola. 2005.

Missing in action II

TNT 21.00

terning 3 liten Chuck Norris i kveld igjen – denne oppfølgeren (den ble laget før eneren) har undertittelen «The beginning» og forteller om oberst Braddock og hans venner i Vietnam-krigen, altså før den forrige filmen. Dette er gjenkjennelig action, og filmen er bare laget for de en ble laget for, men for dem ble den til gjengjeld laget. 18 års aldersgrense i Norge en gang i tida. Laget i 1985.

Delta Force

TNT 22.50

delta force

Robert Forster trøbler med Chuck Norris.

terning 4 liten Amerikansk action, laget av israeleren Menahem Golan med modell fra en flykapring av en TWA-maskin i juni 1985 og passasjerene som ble holdt som gisler i Beirut etterpå. Folk som Chuck Norris, Lee Marvin, Martin Balsam, Hanna Schygulla, Shelley Winters og Robert Vaughn spiller i de viktigste rollene, og filmen ble slett ikke elendig. Det eneste som virkelig bryter realismen er når Norris og gutta slår til mot slutten. Filmen ble laget i Israel. 1986. 2 timer, 9 minutter.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *