Fredag 14.7.–Slapp fredag med litt nattlig lav-Gere-romantikk

 

Netter i Rodanthe

Norsk TV2 02.00

terning 5 liten Fredager skal ikke være som dette, men det er valgår, og besluttsomhet må vike for ekshibisjonisme, et udiskutabelt fenomen som ved nærmere ettertanke har lite med filmutvalget å gjøre. Men det beklagelige ved sommerferier er at ubetenksomme folk lurer de kloke folka til å sitte oppe helt til etter klokka elleve om kvelden, og derfor har jeg funnet en film som starter klokka to om natta og varer helt til jeg blir vekket av katten. En sånn fredag får det bare bli. Jeg har kjempet tappert mot natten og tapt. Men jeg skal komme fryktelig tilbake. Og fredagen har tross alt en Chuck Norris-film, og en nesten ukjent thriller med Johnny Depp.

Til filmen.

netter i rodanthe

Richard Gere og Diane Lane i svarte natten.

Det romantiske dramaet er egentlig like ugjenkallelig avliva som ml-ere og diskodansere. Derfor blir det et førpåskelig varsel om evig liv når det plutselig dukker opp en ekte følsomhets-zombie. Romantisk drama må ikke forveksles med romantisk komedie, som er en genre der neo-jappene utveksler kjertelflomskader og fisevitser. Det romantiske dramaet handler om den store kjærligheten, og du skal ikke le.

Richard Gere og Diane Lane er så perfekte sammen at du føler deg som en lun Sandra Bullock-sokk.

De to møtes i et strandhus på Carolina Beach, North Carolina, og sjøl om bygningen ser ut som en kreasjon fra Disneys digitalmekkere, fantes den faktisk inntil stormen endelig tok den for kort tid siden. Sølvreven Gere spiller en katastrofe-ramma kirurg som er på vei til Ecuador for å bli kjent med sønnen sin. Hun passer hus for en venninne mens den ekle eks-mannen har barna.

Hvis vi ser bort fra den drastiske kjøkkentabben at Diane Lane tilsynelatende setter ca. 200 graders ildfast fat rett på lakka mahognibord, fungerer alle de uformelle småtingene i denne filmen. Gere og Lane har ansikter som på en måte lener seg mot hverandre, og de burde egentlig vært gift. De burde ha sittet mye helt i ro ved siden av hverandre mens sjørøvernes solnedganger farget himlene i kjærlighetspastell.

Så kjem stormen! Som to flyktningar frå verdas og sjøkapteinars raseri klyngar dei seg saman, skræmde og kåte som dødelig sjuke og rømlingar i gamle erotiske romanar, medan skummet kaster seg mot den lange stranda.

Det blir erotikk og romantikk, men han skal besøke den idealistiske sønnen i Ecuador, den idioten. Det sier jeg ikke mer om. 2008.

Rødt hav

Norsk TV2 23.45

rødt hav

Denzel Washington og Gene Hackman er grovt uenige.

terning 5 liten «Crimson tide» er et stilig krigsdrama inne i en ubåt. Denzel Washington er den stilige unge offiseren som ikke vil finne seg i at rødnakken Gene Hackman starter den tredje verdenskrigen uten videre. Mye sint snakk. 1995. 1 time, 52 minutter.

Se hvem som snakker nå!

TV3 19.30

terning 3 liten Familien der fostere snakket opplever at også husdyr snakker. Tynn komedie med Kirstie Alley og John Travolta. 1993.

Speed 2: Cruise control

TV3 21.30

speed 2 cruise control

Sandra Bullock burde holdt seg på bussen.

terning 3 liten Sandra Bullock er på sambo-reise med den nye kjæresten Jason Patric, og han er så mann at han ville kasta seg i Niagara for å redde det lamme barnets envinga gresshoppe hvis bare kjæresten så på. Willem Dafoe spiller en uappetitlig Gollum-skurk med grisete flir og kybernetiske golfkøller, og verken mannen eller motivene hans er tilstrekkelig interessante til at mannskap og gjester skal bli våte på føttene. Men det blir de. Helt opp. Dum repetisjons-action. 1997. 1 time, 55 minutter.

Tolken

TV3 00.10

tolken

Sean Penn snakker alvor med Nicole Kidman.

terning 2 liten Gamle slowhand Pollack er på ferde igjen med sine berykta blytomler. «Tolken» går så seint at filmen føles som om du går bak en mann med krykker i lang trapp mens du bærer nykjøpt iskrem til et barn i sjuende etasje. Man får ofte en smertefull trang til å løpe forbi seine Sydney.

Sydney Pollack var en fyr med noenlunde full førlighet fram til «Out of Africa». Da gikk han inn i en katatonisk stirreperiode som ble videreutvikla i den forferdelige fiaskoen «Havana». «The firm» hadde Tom Cruise, som en slags freudiansk fartserstatning, så laget Pollack «Sabrina» uten kontakt med gasspedalen, og slik var også det seige romantikkdramaet «Random hearts» med Harrison Ford. Det hører med til denne nekrologen at Pollack også produserte fartsvegreren «Cold montain», men verre enn «The interpreter» har ingen av filmene hans vært.

Alle har sett scener der skuespilleren som skal skyte sin fiende, stiller seg opp ved våpen i hånd og foreleser om følelsene sine til politiet griper inn. Ingen filmer noensinne har dratt dette ut så patetisk som «Tolken». Det norske Utenriksdepartementets katastrofeberedskap hadde nådd fram med robåt mens den her unevnte står med skyter i handa og truer den andre unevnte. Klimakset i filmen blir en slags tissepause. Og da plutselig politimannen har fått tid til å storme inn, starter en ny samtale som vil gi røykerne god anledning til å veksle med tisserne. Og så kommer en lang snakkut-scene ved vannet. I «Tolken» er det plass til en fire retters middag uten at man går glipp av noe.

De underholdningsdrepende grusomhetene skyldes kanskje først og fremst at Pollack lager demonstrativt gammeldags film. En moderne regissør har ting han hopper til og ting han skeiner til og ting han lar bli hengende i lufta. En moderne regissør beveger seg ikke på luffer. Alle Pollacks scener har samme tempoet. Til og med en bussbombe etterfølges av nedroende omstendelighet. Og da agenten Sean Penn omsider stormer inn i en leilighet og skyter på noen, virker som om han benytter sjansen fordi regissøren har sovna.

Gammeldags er også regissørens forkjærlighet for overbelyste nærbilder. Stakkars Sean Penn kommer til å føle det som en hudundersøkelse hvis han noensinne ser filmen, og Nicole Kidmans monotone helgen-mimikk gjentas så ofte at man skulle tro hun aspirerte til utenriksministerjobben for Stoltenberg. Denne filmen utsletter skuespillerne. Den tørker dem ut.

«Tolken» handler om at en FN-tolk overhører samtale om attentat mot gjestende afrikansk diktator. Men er tolken (Kidman) den hun utgir seg for. Og vil Sean Penn klare å se ut som en mann igjen, i stedet for Lassie i dress? 2005.

Haisommer 2

Viasat4 22.30

terning 4 liten Overgangen fra Steven Spielberg til Jeannot Szwarc er tydelig i denne oppfølgeren til «Haisommer». Roy Scheider er fremdeles med som politimann i hai-plaget badeby, men resten av moroa er vekk. Enkelte gode hai-scener. 1978. 1 time, 57 minutter.

Blood

TV2 Zebra 21.00

blood 2012

Paul Bettany har dessverre en vellykka far.

terning 4 liten Antakelig har folka i TV2 trodd at dette var en grøsser på grunn av tittelen. Men det er det ikke. Engelskmennene har laget en slags dramathriller om to politimannsbrødre som har utøvd en fæl forbrytelse, og de blir satt til å etterforske den sjøl. Dessuten trøbler de med at faren var en storarta politimann. Paul Bettany er den ene. 2012.

New York minute

TV2 Livsstil 21.00

terning 3 liten «New York minute» er med Olsen-tvillingene og blir følgelig sendt litt seint på kvelden, da alle 12-åringene er på bar. Tvillingene skal a) søke skole b) treffe rockegruppe og må slå seg sammen for å takle et kaos som oppstår. Filmen er beskyldt for uvanlig tåpelighet. 2004.

The bucket list

TV2 Livsstil 22.50

bucket list

Jack Nicholson og Morgan Freeman på tur.

terning 5 liten Av en eller annen grunn har jeg fått det for meg at det bare var jeg som likte dramakomedien «The bucket list» da den ble vist på kino. I så fall skal dere være rørte og takknemlige for at dere har meg. «The bucket list» er en litt lurent beskjeden film, der to av de folkeligste geniene i amerikansk film utfolder sine spesialiteter i en verdig ramme og med mjukt intelligent tilbakeholdenhet.

De er en fryd. Jack Nicholson legger seg i et stabilt sideleie midt mellom de utfordrende genitalie-ulv-rollene sine og de få ydmyke dramagubbene han har spilt. Nicholson er en kreftsjuk milliardær i så stygg genser at kirurgene ville stått maktesløse, og han framstår både som troverdig eksentriker og følsom og intelligent medpasient.

Morgan Freeman er en så behagelig skuespiller at du burde kunne podcaste ham ned på blå resept. Når Freeman spiller dødssjuk, følger det en irrasjonell trygghet med situasjonen, og sykeseng-scenene blir trivelige uten å være tåpelig forskjønnende. Han og Nicholson får fram både den delte smerten og det spesielle fellesskapet i et sjukehus, og man føler i grunnen at de friske er rare folk.

Historien i «The bucket list» går egentlig på den smale kanten. Milliardæren betaler for at det terapi-herja venneparet skal oppleve noen oppsiktsvekkende ting før de dør. Fallskjerm-hopping, Taj Mahal, pyramidene. Den holder balansen.

Av en eller annen grunn har jeg fått det for meg at mange mislikte «The bucket list» fordi den var for amerikansk, på samme måte som man kunne mislike Serengeti fordi dyrene er for afrikanske. Da jeg så filmen igjen, ble innvendingene enda mer uforståelige, for dette er virkelig en beskjeden film som ikke later som om den har funnet hensikten med øreflippen, men resymerer godarta alminneligheter på en hjertelig måte. 2007.

En shopoholikers bekjennelser

FEM 21.30

en shopoholikers bekjennelser

Joan Cusack og Isla Fisher får pengeråd av John Goodman.

terning 5 liten Denne filmen går det an å trekke politisk langt. Man kan hale den som en hubba bubba eller tøye den som en partivare-sannhet i innsmigrende påstandstider. Det går an å si forbruker-samfunnet for deretter å korse sitt svanemerke og kjæle for sin Fretex-dress. Det går an å si sjelelig tomhet, innholdsløs frontasje-religion, ulykkelig salat-snupperi og «vi er alle, helt siden de gamle egyptere…».

Men drid i det. For «En shopoholikers bekjennelser» er en utrolig sprek liten fantasi rundt den blide butikk-bimboens egentlig lykkelige liv. Isla Fisher spiller ei så kul dame at egentlig vil alle være henne. Din tanke er fri når du tør gå inn i en butikk for å betale med fem forskjellige kredittkort og en hundrelapp.

Problemet er selvsagt at folk tjener for lite, og plutselig er kontoen tom bare fordi krokodillesko er dyrere en alligatorbiff.

Regissøren P.J. Harvey er en øyeflink detaljdikter som i 1994 laget «Muriels wedding» og får fjollete situasjoner til å sitte som dekkbeis på tørr bordkledning. I hovedrollen har han den eksilskotske Isla Fisher som kan få 160 centimeter til å se ut som minnet om Nicole Kidman. Dama spiller med en vasete uvesentlighet som virkelig tilfører filmen den rette opplevelsen av å befinne seg i en fjern galakse der kvinnelige journalister ikke går i stygge klær. Hun har egentlig tenkt å bli mote-reporter, men ved hjelp av en forvirra visjonær nerde-redaktør hyres hun til å skrive menigmann-vas i en amerikansk versjon av Kapital. Derfor må dama skjule at hun er en forbryter på rømmen: Kreditorenes bounty-hunter følger hennes spor, og hun går til rehab-møter for handle-narkomane mens Amy Winehouse snøvler i bakgrunnen.

Resistansen er betydelig: Kristin Scott Thomas spiller fransk-ætta mote-krokodille med ubakt bagels-hud, og hun er absolutt ute etter grønnskjerf-sensasjonen som mirakuløst blir et nasjonalt hype-fenomen. Dessuten den filmlange lyse Leslie Bibb, som av umerkelige årsaker vil ha tak i den rare Staffordshire-briten Hugh Dancy, som antakelig ble oppkalt etter en Jane Austen-film. Filmen har kanskje et vennlig-feministisk glitterfitte-poeng, for i løpet av drøye halvannen time får man en i hvert fall estetisk forståelse for personer som på død og liv må kjøpe ting uten usb, gps eller sms. 2009.

Verre enn verst – Little Fockers

Max 00.05

verre enn verst little fockers

Robert De Niro har katt. Og barnebarn.

terning 3 liten Den forrige Fockers-oppfølgeren var forferdelig: Treeren skaper ikke raseri, men en slags behagelig resignasjon: Som omdu ser en åttitallsbegeistra TV-framføring av spansk flue der for eksempel Rolv Wesenlund har rutete dress og talefeil.

Ben Stiller er blitt supersykepleier, for ingen vil se filmer om menn som ikke tjener penger og går på møter. Robert DeNiro har kommet i den post-heroiske alderen da han må spille potensmobba svigerfar, Dustin Hoffman er en slags etnisk ereksjon i Spania, Barbra Streisand driver sex-TV. Det finnes et pensjonist-humrende fnisemiljø i denne komedien, og sjøl om DeNiro forsyner seg skamfullt av Viagra-etterlikningene, hever filmen seg aldri til mer enn halvslapp pilspenis.

Konfliktene er ikke av Gahr Støre-format. Jessica Alba spiller medisin-promotor som av udefinert biologiske grunner kaster seg over Ben Stiller og gjør eks-spionen DeNiro profesjonelt mistenksom. Underveis skjer det noe ting som folk vil le av på samme måten som når de hoster chips-smuler. 2010.

Missing i action

TNT 21.00

MSDMIIN EC025

Chuck Norris slik han vil bli husket.

terning 4 liten Klassiker. Chuck Norris-fansen blir ikke akkurat bortskjemt av de som setter opp filmer på TV, men her er ihvertfall «Missing in action») fra 1984, der karatehelten Norris spiller en tidligere krigsfange (Vietnam) som drar tilbake for å frigi amerikanske soldater. Veldig, veldig enkel, men ikke oppsiktsvekkende dårlig. 1 time, 41 minutter. Joseph Zito regisserte.

I siste sekund

TNT 22.55

nick of time

Johnny Depp har truffet Christopher Walken.

terning 4 liten Hvis den erfarne filmpsykopaten Christopher Walken (Nevröslein auf der Heiden) hadde vært en smart morder, ville han gått opp til guvernør-dama og skutt henne sjøl. Men også politiske mordere er egentlig estetikere, og derfor diskuterer de ut framgangsmåter som er så intrikate og risikable som dette: Vi reiser ut på flyplassen og finner en fyr som forhåpentlig er så lite pissetrengt og så glad i dattera si at vi kan gi ham en pistol, be ham snike seg inn på terrassen til en småsnakkende, politikeromgitt Marsha Mason og så skyte henne og komme ut igjen helberget eller velskinnet i tørre kontoristbukser.

Kikkertsikte er for pyser. Kanskje vi også skulle forsøke å få en blind rullestolpasient til å klatre inn gjennom vinduene i Det Hvite Hus for å ta mandlene til president Clintons datter?

Johnny Depp spiller kontoristen, og dermed får filmen en urimelig erotisk berettigelse. Mens Walken stresser infarktfarlig rundt med konstant klokkerblikk, utsondrer og avspeiler Depp nok en gang den typen usolt tuberkulose-skjønnhet som får kvinner til å føle seg så behagelig mandige at de kanskje kan få både dobbeltorgasmer og styreverv i bank. Dette er med andre ord en uvanlig underholdende film.

Egentlig virker Depp sartere enn den lille jenta som han skal forsvare, og dette er den eneste gissel-thrilleren der jeg har fått lyst til å rope: Drit i dattera, stikk av mens du kan, ellers knekker de neglene dine!

Filmen følger klokka med irrelevante og uforklarlige tvangsforestillinger (guvernører kan myrdes hele døgnet, hele året, over hele landet) og gjør mye vesen av hvor flink den er. Ingen liker de flinke. 1995.