Torsdag 6.7.– Sørlandet, den tekniske pappaen og maskinene

 

Transformers: Age of extinction

Max 21.30

terning 5 liten Etter sjokkerende kjøring på Sørlandet der veiene er organiserte netter prinsippet “Hvis du ikke er født og oppvokst i Kristiansand, fortjener du fare og forvirring”, er det behagelig, men ikke spesielt utfordrende å være tilbake i den blå stolen. Vitenskapelig sett var sørlandsoppholdet givende, for jeg oppdaget at man også kan bli solbrent under vann. Jeg skal selvsagt aldri komme tilbake til dette, bare konstatere at Sørlandet har en form for oppsøkende D-vtaminer som også treffer de som bare har hodet over bassengvannet fordi de lever i en familie der luft i bevegelse heter trekk og kan forårsake lungebetennelse.

Men til filmen.

transformers age of extinction

Mark Wahlberg skyter med en fisk.

Hjemme hos oss har vi det sånn. Hvis det skjer noe dramatisk, som at mobilen er blitt utlada eller katten antakelig har spist den siste Kvikklunsj-biten, sier vi: «Michael Bay». Sakte, mørkt og med PK-parodiert mannsrøst. Den siste Transformers-filmen er ganske riktig en Bay-regissert oppsamling av entusiastiske ødeleggelser med kruttslam i bassen. Bay svikter aldri. La oss si det sammen: Michael Bay.

Små folk og store eksplosjoner. Og en film med stor fart.

La oss også se på hvordan en moderne alien-myte blir til: I gamle dager var en Transformer en leketøysbil som kunne trikses. Den japanske fabrikanten Takara konstruerte biler som kunne forvandles til robot ved noen enkle håndgrep som egentlig bare unger fikk til. Siden kom tegneseriene og filmene. Dermed oppsto en Transformers-kultur. De litt høytidelige stålskapningene fikk en opprinnelse og en historie, og når vi har kommet til den fjerde filmen, som altså heter Utslettelsens Tid, er de perverterte bilene blitt enda en forhutla samling skapninger som menneskene er slemme mot. Hvis du sier noe stygt om transformerne, ringer VG hjem til deg. Storebror ser deg.

Hvis du også brummer «Michael Bay» og ser Transformer-filmen i den tro at dette er meningsløs barne-underholdning, så er det bare fordi du ikke oppdager at du kikker inn i et smittsomt kultur-begrep: De Andre har rett. Vi har feil. Vi er menneskene, og vi ødelegger alt. Denne bisarre hjernevasken, som favner fra underholdnings-industri til avisledere, har tidligere konstruert de tåredryppende skjebnene til en rekke mer eller mindre sannsynlige minoritetsgrupper, og med Transformers har den også nådd maskinene. Autobotene er blitt utboter. De blir kasta ut av menneskenes verden, og menneskene bruker onde super-maskiner for å ta livet av dem. Deres eneveldige leder Optimus Prime er en slags rømt asyl-flyktning som befinner seg ett eller annet sted i USA mens CIA og den onde industri-futuristen Stanley Tucci leter etter ham.

Jeg må røpe dette: Han er ikke i kirkeasyl. Av alle ting finnes han forkledd som avskilta lastebil inne i en nedlagt kino. Det er stilig. Hvem finner ham i kinoen? Den fattige og avskrevne Texas-oppfinneren Mark Wahlberg som bor i et litt svært Flåklypa-hus ute på vindsvidd prærie sammen med dattera si og minnet om en død hustru-engel. Det er også stilig. Wahlberg har den sanne americanaens vidunderlige blanding av loslitt utbrukthet og edelt heltemot. Han er down and out, men han er håpet. Husk «Interstellar». Wahlberg har urolige omsorgs-øyne og den fattiges intuitive integritet. Vi vet hva han kan finne på. Han kan rett og slett redde alle. Og han kommer til å bli sliten og redd, og han kommer til å likne Bruce Willis sine t-skjorter, men han gir seg aldri.

Du kikker med andre ord inn i to smittsomme kulturbegreper. Det andre er at det er den alminnelige, fattige og hederlige menigmann som til slutt skal redde både framtida vår og landets ære. Ikke Lysbakken. Ikke Hareide. Ikke Støre og ikke Siv Jensen, som helt sikkert ville ha sendt autobotene til Kyrksæterøra. Han er en slags Borten Moe, så sant ikke maskinene drepte sauer.

Den sinte pappaen Wahlberg («we are a non-dating family») slår seg til alles forskrekkelse sammen med Optimus Prime for å redde de andre transformerne, en quest som kommer til å føre til forelskelse hos de kjøregalne og anspent mjuke muler hos folk som liker å se kjærestepar som påberoper seg Romeo & Julie-loven. 20 år gamle Nicola Peltz fra serien «Bates motel» er spe og skremt og sta slik ei nåtidsjente skal være, og kjæresten spilles av iren Jack Reynor med en bensindrevet Paul Walker-bisterhet som er lett å like. De storkjefta ungene samt en slank utgave av bestemor Ducks dreng Guffen og den intense Wahlberg blir utsatt for Bays brutaliteter i to og en halv time. Med seg har de et rufsete Tesla-lag av diesel-uavhengige sportsbil-forvanskninger som parodierer The Expendables, antakelig ufrivillig, i en slags analfabetisk uskyld. Etter hvert deltar også en illsint gjeng feilbehandla jernosaurer. Jeg tror de er en klar nyvinning. Kampen mot både kapitalismen og myndighetene fører ærlig talt til prøvelser du ikke ville ha unt den teiteste statsminister uten skute, hvis en sånn fantes, men jeg syns jo ikke det, og ikke vil jeg ha telefon fra VG heller med mindre de har tenkt å hyre meg som lederskribent for 800.000 i året.

Action-scenene i «Age of extinction» er suverene. Nå har det alltid vært sånn at hver gang en støybasert ødeleggelsesfilm skulle omtales, har jeg skrevet om undergangslyder på Wagner-nivå og stolskruer som løsna fordi golvene dirra. Det er litt pinlig at jeg gjør det hver gang, så la meg heller si det sånn: Du skal ha ganske seriøst IS-skjegg og være ganske oppslukt av Kjetil Rolness sine kommentarfelt på FB om du skal kjede deg på denne filmen.

Ja. Jeg vet den har fått blanda mottakelse. Drit i det. Jeg er sikker på at det sitter en pysehær av skuffa SV-ere og stemmer ned actionfilmer på imdb. Vi er de andre folka. 2014.

Den brysomme mannen

NRK1 01.20

den brysomme mannen

Den brysomme mannen er død og går inn i det hvite lyset.

terning 2 liten Etter å ha sett elskerne gnage, hopper Trond Fausa Aurvåg på toget og kommer til helvete, som er et slags islandsk Ruskøy. Der henter mottaksmannen ham og bringer den manisk umotiverte mannen til en kjedelig jobb og samvær med så kjedelige, stil-opptatte mennesker at selv funksjonalister vil føle seg varig nedstøvet. Nordmenn kan surrealisme. Nordmenn kan egentlig også absurdisme. Men «Den brysomme mannen» ble bare et uimotståelig søvnvarsel, for verken manuset eller hovedrollefiguren klarer å skape den fruktige fornemmelsen av hensiktsmessig uvirkelighet. Alle er bare teite. Ufølsomme kvinner, ulkete menn.

Så blir han påkjørt av toget igjen. Livet etter døden er et helvete. 2006.

Jeg, meg og Irene

Viasat4 22.30

jeg meg og irene

Jim Carrey og Renée Zellweger er sinte på hverandre.

terning 4 liten I «Liar, liar» var Jim Carrey en mann som ikke kunne lyve og derfor oppførte seg ambivalent. I «Cable guy» spilte Carrey en fyr som ikke kunne kommunisere slik han ville og derfor oppførte seg ambivalent. I «Dum og dummere» spilte Carrey en fyr som var for uintelligent til å oppfylle sin egne forventninger om kulhet og derfor oppførte seg om ikke ambivalent, så ihvertfall signalsvakt. I «The Truman show» var Carrey en fyr som ikke visste at hele verden var et skuespill og derfor oppførte seg ambivalent.

Og i «I, me and Irene» spiller han piskadausen (som det heter i strøk der blokkleiligheter koster mindre enn én million) en snill mann som har en sint mann inne i seg. Og derfor oppfører seg ambivalent.

Kanskje den feira kjæledyr-detektiven er i ferd med å bli en sletnere klisjé enn Sylvester Stallone?

Regi-brødrene Bobby og Peter Farrelly (som herfra omtales som brødrene Klump etter Eddie Murphy-familien i «The nutty professor») liker antakelig de små og annerledes menneskene i verden, og derfor holder de hekkan med dem. Klumpene liker antakelig også avføring, dildoer og grove vitser, og derfor holder de hekkan med det i tillegg. Noen ganger får de til å bli morsomme. Den moroa oppveies en stor del av alle de gangene de bare er ekle.

Handlingen omfatter politimannen Carrey, en flykta gangsterbrud fra golfbanen og en snill albino. De har politiet og skurkene etter seg.

Det morsomste i filmen er han som presenterer seg som «Hank Evans … for little girls», en vits uten betydning for de som aldri hørte Maurice Chevalier. 2000.

Innen rekkevidde

TV3 02.40

innen rekkevidde

Dette er forstadiet til at Bruce Willis ble skallet.

terning 4 liten Bruce Willis har blå bermuda-shorts, livslyte-blues og hår-viker så voldsomme at du kan ankre supertankere i dem i høy sjø. Dette er en deppe-orgie av en thriller. «Striking distance» begynner riktignok med en herlig biljakt over Pittsburghs fartsdempere i 1991, men så blir Willis devaluert til elve-politi og må tilbringe atskillige minutter med å plukke opp likene av pubertets-venninner fra vannet sammen med singlesexlivets Sarah Jessica Parker som for anledningen likner noe engelske adelsfolk ville ha jaktet på i røde jakker. Regi ved Rowdy Herrington. 1993. 1 time, 38 minutter.

En tanke om “Torsdag 6.7.– Sørlandet, den tekniske pappaen og maskinene

Det er stengt for kommentarer.