Lørdag 1.7. – Fin filmlørdag i den måneden som har frustrert folk mest

 

21 Jump Street

Max 21.30

terning 5 liten Vi er ubønnhørlig over i den skjebnesvangre måneden juli, den måneden som (hvis vi ser bort fra julaften-været) har skuffet flest mennesker gjennom tidene og gitt grunnlag for de mest løgnaktige minnene om barndom. Juli er en møkkamåned, og folk klager som om myndighetene nettopp kom hjem til dem og frarøvet dem Maldivene. Juli består av ei hekkans sutring som burde vært forbeholdt buss-passasjerer, for alle vet at de mest misantropiske og dystopiske framstiliger av livet på jorde oppstår når folk står sammen i fem minutter og venter på den forhatte kollektivtrafikken. Bussen og juli måned har gitt apotekene og vinmonopolene gode dager. Den skal de ha. Mine minner om barndommens juli var sånn. Det var kaldt i vannet og kaldt på land, og det gamle håndkleet du fikk med deg til Vaulen dekket såvidt skuldrene.

Men til filmen.

21 jump street

Channing Tatum og Jonah Hill i et resignert filmøyeblikk.

Behovet for gode actionkomedier vokser, etter hvert som den uutholdelige, sentimentale realismen invaderer fantasiens egentlig følelsesfjerne tørrmarker. I denne ironiske avleggeren av gammel TV-serie fra åttitallet gjentar Jonah Hill uanfektet rollen som resignert fettnerde i det ubarmhjertige amerikanske skolesystemet, mens den upelsa teddyen Channing Tatum utvikler sitt rike talent for godslighet og stadig ser ut som en St. Bernhardshund som datt ned av sofaen mens han sov.

Det sosiologiske grøsserpoenget ved filmen er at high school har forandret seg siden 2005. Når Tatum forsøker seg med sju år gamle harryfakter og kul studielikegyldighet, oppfatter de voksenlojale og lærevillige ungdommene i 2012 ham som en dust. Bare kjemilærerinnen blir truffet i gonadene, men hun er en impuls-slektning av ekornet i «Over hekken» og funker ikke som trusebelønning. Dette er den nye tids Velkommen til Obamaland, avfeldige honkyer. Dette er et USA med verdier. De nye ungene kliner for klimaet. Om ett øyeblikk vil Grete Faremo komme innom og varsle gode samtaler.

På tross av den politiske uskylden er det noen som skolelabber et avsindig katarsisdop i fem stadier, og Hill og Tatum spiller æreløse politiaspiranter som skal infiltrere en skole og finne hoved-dealeren.

Jonah Hill blir Peter Pan, og Tatum Channing fakker tre Bakugan-spillere, før filmen vimser seg godlynt gjennom atskillige uproblematiske sitcom-sketsjer samtidig som den opprettholder en slags illusjon om fullverdig handling. Biljakt med skolebil, Porsche og rosa boble er deilig, så da tåler vi de sukkete sluttscenene da den tøffe mannen blir sjalu på den flinke i et slitsom Tuppen og Lillemor-nedsig der alt er Chopin og Min venn Bjørnen. 2012.

Den røde drage

NRK1 23.50

den røde dragen

Emily Watson er blind, og Ralph Fiennes lurker i mørket.

terning 5 liten Hannibal Lecter vil for alltid være seriemordernes ubestridte Ingrid. Den evig aldrende og pseudoaristokratiske akademikeren står for noe ganske interessant: Det perverse ved forfinelse. Elitisme fører til selvdyrkelse, og selvdyrkelse fører omsider til opphevelse av moral og innføring av egosentriske eller etnosentriske leveregler.

Det er morsomt at «Red dragon» starter med at Hannibal sitter i konsertsalen. Han er med i symfonistyret. De kalde, stikkende slangeøynene røper at han ikke opplever noe annet i musikken enn muligens beundring for sin egen evne til å sette pris på den. Det er også morsomt at Hannibal er en gourmet.

«Red dragon» gjentar handlingen i «Manhunter» med Edward Norton i rollen til William Petersen. Det starter imidlertid med at Norton får hanniballen i fengsel. Det var ikke med før. Deretter kommer Ralph Fiennes inn i historien som en slags søndagsengel. Han deler Norman Bates’ skjebne, ved at en sjukt moralistisk kvinne har ødelagt seksualiteten hans i barndommen. Dermed oppstår det enda en perfeksjonist-klisjé. Fiennes forsøker å transformere selvhat ved å forfine sin kropp, bli en rød Blake-drage, og dessuten føre ofrene for sitt begjær over i en tilberedt livsfase. Han er en slags kjønns-kokk, som må lemleste kvinner for å ha objektsex.

«Red dragon» er dessuten en passe underholdende film, der Anthony Hopkins sitter smattende på sidelinja med den gjerrige strekmunnen sin, mens vår tids Dustin, Edward Norton, etterforsker familiemord med Miami-bleka hår og solbruna pralinerkinn. 2002.

United 93

NRK2 22.55

terning 4 liten Jeg har ikke sett denne filmen, for jeg hater det når folk skjønner at de skal dø og filmer haler det ut. «United 93» handler om det flyet som skulle ha truffet Det Hvite Hus den 11. september i 2001. CIA, Nixon, Bush og Illuminati hadde kapret flyet, men de tapre flypassasjerene kjempet mot terroristene og reddet huset sitt. Ingen overlevende kunne fortelle hva som skjedde. Men det var nok sånn som dette. 2006.

Milk

NRK3 21.25

milk

Sean Penn feirer seieren.

terning 5 liten Hver gang Sean Penn går foran et kamera oppstår et monument.

De fleste skuespillere kan gjøre kjæledyr-grimaser og agere en rørende skikkelse. Men Penn forvandler seg slik superhelter gjør; han blir omskapt i betydningen borte. I «Milk» forsvinner han som ved trolldom i en annen person, og du kan se og du kan føle at han gjør det av rein respekt og begeistret ydmykhet. Du kan se at troverdigheten oppstår av en sann kjærlighet til yrket eller til den han skal framstille; Penn spiller ikke for den nakne LA-borgeren herr Oscar (som han kunne hatt abonnement på), han spiller for den fjerne borgerrettighets-aktivisten Harvey Milk, som ble den første homofile offentlige tjenestemannen i San Francisco.

Milk er en autentisk person, og egentlig gidder jeg ikke resymere livet hans fra han i en slags Frank Zappa-skikkelse bestemte seg for å overta San Francisco-bydelen Castro, til han ble skutt av en galning på kontoret sitt i City Hall. Filmen forteller historien som en hyllest, og den klarer det med inntagende tidstroverdighet, krystallklar miljøskarphet og snedig bruk av autentisk film- og tv-materiale. Greit det. Veldig bra.

Det som gjør «Milk» til noe mer enn en biografi, er noen fargerike, frodige påminnelser: Folk som lever på utsida av anerkjentheten, blir på ett merkelig vis smartere. De utvikler en sjarmerende følelsesintelligens som stammer fra friheten til å være seg sjøl. Det homofile miljøet i San Francisco kan selvsagt være forskjønna, men den ledige, lune, listige og lystige omgangen med snakk og handling virker også sannsynlig. Troverdig, for tredje gang.

På samme måte er det med filmens mannsbilde. Sean Penn kan vanligvis virke maskulin som en tre-balla bybjørn («den eneste virkelige mannen jeg har møtt,» sa Madonna). Her har han lagt en syltynn musikalitet inn i hoftebevegelsene sine. Ansiktet smelter oftere enn det har gjort før. Han virker så upennsk glad hele tida, han har den frigjorte mannens boblende ubarskhet. Det er fantastisk å se på.

Dessuten er det en veldig betimelig påminnelse at den tenkende delen av Vesten også har vært nødt til å slåss mot kristne fundamentalister. På slutten av 1970-tallet kjempet homofile aktivister mot Anita Bryants korstog for en lov som forbød homofile og de som forsvarte dem å ta jobb i skolen. Kanskje hersker den tidlige livsstil-nazien Paulus ennå. Vi får se. 2008.

The railway man

Norsk TV2 22.45

terning 4 liten Colin Firth spiller en britisk offiser som ble torturert i japansk krigsfangenskap, og som etter krigen drar av gårde for å finne torturisten. Sann historie, basert på boka til briten. Nicole Kidman er også med. 2013.

Skyfall

TVNorge 21.30

skyfall

Daniel Craig kjører motorsykkel i utlandet.

terning 3 liten Javier Bardem er ikke bare den dårligste Bond-skurken noensinne, han er også den latterligste imitasjonen av Hannibal Lecter. Han er den ivrigste, mest selvopptatte Bond-skurken – og den eneste noensinne som jeg har vært redd for skulle bryte ut i en kjent opera-arie.

Det gjør noe med filmen. Sam Mendes er en uegna Bond-regissør. I den litt besværlige delen av virkeligheten der voksne menn går rundt og kaller hverandre for 007 og Q og sånn, reddes opplevelsen ved at agentyrket er et sted der man kan trekke seg tilbake fra livets følsomhet og nyte den kjølige kynismens vernende blodtrykksfall. Sam Mendes ser seg om: Der er det en fyr som kanskje er lei seg! Sorry, Sam, men det driter vi i. Vi er her for stuntene.

Det starter bra. Daniel Craig ignorerer faren for skadd grådress og klatrer på togtak fordi han må få tak i harddisken med navnene til Nato-agentene – ei liste som Assange antakelig har allerede. Det dramatiske skjer, og det skal jeg ikke fortelle.

Men et lite stykke uti filmen får vi en Bond med kryptonitt-syndromet. Han er ikke helt i form lenger. Det blir vi selvsagt nervøse av, for nervøsitet er en Mendes-ting, men underholdende er det ikke. Det er også litt trist at Ralph Fiennes torpederer MI6 ved å ville pensjonere alle (moderne kultursykdom) – han vil at M skal melde overgang til hundelufter-patruljen, og det samme med Bond. Han er for gammel. Mannen kan aldri ha sett Roger Moore.

Synet av et plutselig smell er så kjærkomment at jeg nesten hadde tårer i øynene av lykke, for jeg var redd for at Fiennes ville fortelle om barndommen sin. Jeg skal heller ikke røpe smellet, men det setter en slags fart i filmen, og plutselig er vi på kasino i Macao. Der kommer en ung assistent fra MI6 og utøver litt gubbete seksuell sjargong sammen med agenten. Det ville vært ganske pinlig også uten de siste ukenes nyheter.

Sam forsøker på en play it again med Bonds seksualitet, men det funker ikke for Daniel Craig. Han ser ikke ut som en litt pjolterkåt handelsreisende, slik Connery og Moore gjorde. Derfor er heller ikke den murrende mataharien Severine en god idé. Hun oppfører seg som porno-nips og har deretter muskelkrevende turnsex med den oppsøkende agenten bak doggete dusjglass. Det er heller ikke kult.

Så kommer altså Bardem med sitt nyblonde silikonhår og ser ut som en veldig åpen åttitallsfrisør. Bardem er en psykologisk Bond-skurk. Han er ikke ute etter verdensherredømme, han har et bittert og sjukt morsbilde og kunne like gjerne ha sittet på Skøyen og lekt med papirdokker av tempelriddere. Skuespilleren må ha fått beskjed om å hive på med ildfull mimikk, så det gjør han. Slik blir Bardem verken farlig eller interessant. I sluttklimakset gjennomgår ansiktet hans i løpet av sekunder så mange forskjellige rykninger at det ville vært rekord også i Spastikerlauget.

Klimakset kommer i Skottland. Der spiller Albert Finney en slags Bilbo, og det er OK. Men filmen vandrer over i en annen genre der det er anekdoteskapende hvis en mann går gjennom isen. Home Alone-kopieringa er OK, men ikke fullført. Det meste mangler. 2012.

Picture perfect

TV3 19.20

picture perfect

Forskrekket øyeblikk med Kevin Bacon og Jennifer Aniston.

terning 3 liten Jennifer Aniston har et slags moderne Oscar Wilde-problem i denne romantiske komedien: Hvis du ikke befinner deg i enten en BMW eller et holdbart og hederlig heteroseksuelt forhold, vil karrieren gå i dass. Noen steder hjelper det ikke med BMW en gang. Derfor lyger hun på seg en kjæreste, mens vi alle vet at den kule kollegaen Kevin Bacon kommer til å lure under overflaten som agnkåt gjedde gjennom mesteparten av filmen. 1997. 1 time, 40 minutter.

Dear John

TV3 21.30

dear john

Channing Tatum og Amanda Seyfried er søte sammen.

terning 5 liten Dette er en film som egentlig ikke finnes lenger. Ung, sørgelig, romantisk og fullstendig uten én eneste fordømt onanist med filmplakater på veggen.

Den edle kjærlighetsfilmen skal egentlig være død, kanskje begravet sammen med de brukte preventivene fra nasjonalskammen Paradise Hotel. Filmen om at ei frisk og skikkelig jente møter en ung soldat på stranda, og de finner hverandre så mye at en skjelmsk fullmåne igjen kan nyte blikkene fra de overstadig forelska. Filmen om enkle og greie familie-mennesker med feil og mangler. Sjenerte folk og snille folk som elsker hverandre med nedslått blikk, men aldri sier et vondt ord. Ingen fising på utedassen. Ingen kjønnshår i salaten. Dette er en dau film. Den finnes ikke lenger.

Noen ganger blir de enkle og romantiske filmene vellykka. «The last song» klarte det. «Dear John» tar det samme rutinerte kirurg-grepet rundt hjertet. Historier som dette skal ikke være finurlige eller overraskende. De skal være romantiske. En soldat som må følge avdelingen sin da 11. september fører til nasjonal beredskap, og så kommer han ikke hjem til sommer-kjærligheten sin etter ett år slik han lovet. Det handler bare om det.

Resten er folka. Channing Tatum fra «G.I. Joe» er en skikkelig hunk. Han har sånn kropp som fører til korridor-sarkasme i New York Times, men han har også smale, vaktsomme rovfugl-øyne som varsler godt og vondt samtidig. Han er en fin skuespiller. Amanda Seyfried var Sophie i «Mamma mia!». Hun har en klokt bondefrisk utstråling, og man vil se fire ganger på ansiktet hennes før blikket flytter seg til for eksempel knærne. Richard Jenkins gjør en skeiv og ven rolle som autistisk far, Henry Thomas er en slags husvenn med celloer i stemmen. De er fine sammen. Det blir sørgelig, og det blir bra.

«Dear John» gikk rett til topps på salgslistene og dyttet ned «Avatar». Kanskje det finnes håp for kinogjengerne likevel. 2010.

Mumien vender tilbake

Viasat4 22.30

mumien vender tilbake

Brendan Fraser og Rachel Weisz har rota det til for seg igjen.

terning 4 liten Siden den forrige filmen er Brendan Fraser blitt gift med Rachel Weisz, og de har plutselig knoppskutt en åtte år gammel guttunge. Fraser er blitt kaloririk og ansvarlig av familielivet. Han likner nå den lille runde i Abbott & Costello (Costello) og beveger seg slik Oscar Wilde ofte gjør, litt traneaktig og ufikst.

Familien drar på en av Egypt-utfluktene sine, og der iverksetter de oppreisningen av den uhyggelige elskeren fra den forrige filmen, en blankskalle som heter omtrent Impotent og følgelig drømmer om døde damer.

Omtrent-Impotent har tenkt å bruke Anubis-krigerne til den egentlig utrydda Skorpionkongen. Armbånd stjeles fra den ene og den andre for det tredje og det fjerde. Først damenappes Rachel og deretter kidnappes barnet. Data-gubber fra Computerriket vandrer tallrike over sanden. Insekter, skalldyr, vanndjevler, sotgubber og andre av Saharas landeplager gjør egnen uegna for turisme, og på lydsporet hyler ofrene så mye at hele filmen høres ut som en primalskrik-festival med aaaoooh-religiøs hedningejammer og bråkete værtyper.

De i bensinstasjonshorts og elgklaff-lue vil kose seg. 2001.

Robocop

TV2 Zebra 21.00

robocop2014-2

Gary Oldman snakker beroligende til Joel Kinnaman.

terning 3 liten Siden jeg skriver for en av de frie, avengaliske anarki-blekkene på nettet, kan jeg starte anmeldelsen av «Robocop» på den avskylige filmklubb-måten: Allerede hos de gamle egypterne fantes det robot-offiserer som gikk rundt med kattehoder av størkna kamel og fikk kraften sin fra solceller som Däniken modellerte. Men Fritz Lang laget «Metropolis» i 1931 som et varsel om sosial utjamning og oljeboring i Lofoten, og siden (1987) kom nedergneldreren Paul Verhoeven med en krasst sarkastisk satire over formynder- og manipulator-samfunnet. Han kalte sin helt for «Robocop», og den hermetiserte dauingen var Peter Weller, som ble en fortjent VHS-legende i sin egen tid.

Sånn skal man ikke skrive anmeldelser.

Sånn skal de se ut: Vår tids «Robocop» er tam som en FN-brosjyre og banalt anti-teknologisk som lunsjmøtet i Grønn Hverdag eller hva partiet til Hansson heter. Det er noe uintelligent ved filmen. Satiren er blass og lite provoserende; det er som når idealister står opp på kasse og snakker lidenskapelig for noe så upopulært som fred og rettferdighet.

Noen folk er alltid fine. Forskeren Gary Oldman er bra med snåle førtitallsbølger i et litt for ondulert hår. Michael Keaton ivrer nydelig med sitt bredvokste ulkefjes, og de to veteranene spiller suspen av kolleger som like gjerne kunne vært studio-turister som datt inn i et reality-show. Jaja. Jay Baruchel og Jackie Earle Haley er bra.

Historien er noe modernisert. I et futuristisk Teheran går amerikanske roboter rundt og skyter terrorister, og den ene knerter en fortvila iransk guttunge som truer med kniv. Av det skjønner selv hauker at roboter ikke burde føre krig, for man kan risikere at de dreper noen.

Våpen som tar livet av fiender er upopulære i senatet, og derfor får Keaton den ideen at man skal putte et menneske i boksen. Mannen (eller det som er igjen av ham) blir altså den triste purken Alex Murphy, som først blir forstyrra av bilalarm midt i forspillet (Venstre har programfesta et forbud mot det) og etterpå sprenges til halvdøde. Tilbake er et uanselig ansikt og et par lunger i en litt patetisk jernkropp, som hjernen til Steve Martin i «All of me», og mannen har ikke underliv lenger, bare et slags flatt Barbie-krøtsj. Denne dokka er for pussig til å bli engasjerende, men ikke rå nok til å være kul.

Med den mekaniske familiefaren dreper filmen sine egne forventninger. Det finnes ingen sjanse for at politiet lagra resten av anatomien hans i garderobeskapet, så mannen har ingen framtid. Livet kan bare bli dårlig. Sønnen har tårevåte tegnefilm-øyne, den bleike mammaen er sint på en slags hemma måte som egentlig skulle tilsi at hun kunne bli VG-intervjua om følelsene sine hvis noen motsa henne. De pårørende virker ufikse og uinteressante, og hovedpersonen sjøl er en revesnute uten sjarm. Hvis gutten din insisterte på å kjøpe ham på Toys ‘R’ Us, ville du sagt sutrende: – Men du har minst sju sånne i lekekassa hjemme.

Sånn er Joel Kinnaman. Gudene vet hvor de fant ham. Antakelig en TV-serie.

Mens vi venter på det store oppgjøret stavrer cgi-mannen sine lunger og sitt fjes hjem til kone og unger, og hun steller seg fint i gjennomsiktig bluse for at den kastrerte ektemannen fremdeles skal like henne, og sønnen vil se hockey-kamper på TV med ham, men pappa er ikke frisk og alt er trist.

Filmen er virkelig fortvilende humørløs, uten at den noensinne blir befriende kynisk eller svart. Intelligens-fri tristhet trauster rundt overalt i en dramaturgi som må være laget for unger. Vår tids «Robocop» er hjerteskjærende uten å bli spennende. Den består av et halvpolitisk føleri som verken har kvass egg eller lekker retorikk. Intelligensen er tatt av lønningslista i Hollywood. Det merker man med pinlig tydelighet på det ideologiske maset til Samuel L. Jackson, som er en halvkveda skikkelse med jentehår og barnehage-ironi. Han markedsfører liksom det slemme tekno-samfunnet med en tomhet som ikke ville ha solgt tyggegummi til cheerleaders.

Dermed blir dette mer historien om Oldman som forskeren Dr. Norton (kanskje han også laga det masete virusprogrammet). Han er filmens sjel. Han er filmens skjebne, og vi bekymrer oss for ham. Vi skulle blitt anspente når det fanga fantomet finner ut at han vil hevne seg på skurken som bestilte mordet, men han er en uanselig fugleskremsel-fyr som kunne vært bror til Steve Zahn og ikke virker farligere enn edderkopp i Starbucks-kopp.

Handlingen aksler seg til en slags konfrontasjon i slutten. Menneskeligheten vinner. Mennesket er sterkere enn maskinen. De snille er best.

Hjemme hos Trinemor og di kommer en eller annen til å si at «Robocop» er et viktig oppgjør med bruken av droner i Irak. The sun was coming up, and I was running down the road. 2014.

First strike

TV2 Zebra 23.15

terning 2 liten De oppspilte actionstunt-scenene er så formålsløse at det virker som et mentalt handikap å være utstyrt med fantasi, og Jackie Chans standhaftige guttaktighet bringer tankene hen på kastratsangeren Farinelli. For at ingen skal bli deprimerte over uventet oppfinnsomhet, handler også denne actionthrilleren om at noen stjeler atomvåpen fra Ukraina. Deretter tutler filmen seg nesten som ved geografisk vankunne til det uvesentlige kontinentet Australia, der den bevegelige anakronismen Chan blir avkledd og nesten spist av hai. Kvinner dumper innom handlingen som uvesentlig ekstrautstyr. 1996. 1 time, 20 minutter.

You’re not you

TV2 Livsstil 21.00

you're not you

Hilary Swank er ikke frisk ved bassenget.

terning 4 liten Dette er hva jeg kalte en TVNorge-film i gamle dager, da kanalen bare viste ting som kunne interessere Kleenex-misbrukere av begge kvinnekjønn. Men skuespillerne er kule. Hilary Swank spiller en pianist med muskelsvinn, og hun blir venner med Emmy Rossum, som er ei galen jente. Men det skjer noe med venninner, og de to påvirker hverandre og blir glad i hverandre og har utbytte av hverandre. Josh Duhamel er også med, så antakelig blir det en brann. 2014.

Englenes by

TV2 Livsstil 23.00

englenes by

Meg Rya kysser engelen Nicolas.

terning 5 liten «City of angels» er en underholdende, men merkelig uengasjerende film der Meg Ryans spill som lege er så sentimentalt at til og med idrettspresidenter kunne ha følt skam, men dette er en historie som er laget for å bli dryppet inn i systemet ufiltrert av fordøyelsen. Sånne trengs også. Nicolas Cage spiller engel som konverterer til dødelig fordi han blir så opptatt av Ryans kropp på jorda. 1998. 1 time, 50 minutter.

Mambo

FEM 21.00

mambo

Sarah Jessica Parker liker ikke at Matthew McC bor hos mor.

terning 4 liten To naturlover: Matthew McConaughey kan bare spille i overdrevne actionfilmer. Det går ikke an å lage flere komedier der mann/dame skal late som de sjekker opp dame/mann for deretter å bli ordentlig forelska. Den handlingen er verre enn Shakespeares komedier.

Men «Failure to launch» er et overraskende bra forsøk. McConaughey og Sarah Jessica Parker er på en måte bare californikalt betinga utstillingsdokker, og det spiller ingen rolle hva de gjør. Kunstige er de, og kunstige blir de. Men filmen har nydelige biroller og et virkelig velment forsøk på intelligente og perfekt tima replikker.

Conaughey spiller en mann som bor hjemme hos foreldrene når han er 35 år. De forsøker å bli kvitt ham. Humoren burde vært ru som rasp og ikke seig som snue. 2005.

Et perfekt mord

FEM 22.55

perfect murder, a

Gwyneth Paltrow treffer Viggo Mortensen og liker ham godt.

terning 5 liten Action-regissøren Andrew Davis første forsøk på silkekrim henger fra hverandre som et slags trailershow. Den viktigste delen av filmen er en slags erotisk krim-intrige mellom Michael Douglas, ektedama Gwyneth Paltrow og hennes elsker Viggo Mortensen.

Den utføres med et velgjørende alvor som kunne vært en feiring av at utroskap ble gjort til universitetsfag. Michael Douglas har en diksjon som kunne få ordet høyesterettsjustitiarius til å virke naturligere enn «Rapp er flink», og han har fått tildelt replikker som er så utkrøpent formfullendte at man får lyst til å reise seg og rope «Author! Author!». Han er dessuten rik.

Paltrow jobber for USAs FN-ambassadør som en blanding av sekretær og volve, og hun har en slags slåpen sofistikasjon over seg som står i motsetning til sex og får kjærlighetsakten til å fortone seg som ekstrem lederopplæring. Hun er også rik.

Viggo Mortensen er opprinnelig dansk, han er fattig, vakker og kunstnerisk og uttaler ord som om han nettopp spiste for varm pizza. Mortensen er jokeren i den autoritære mannen og den litt naive dama sine liv, og plutselig oppstår mord-bestillinger.

Krim-delen av filmen er ålreit.

Som et slags nostalgi-innsmett dukker imidlertid britenes Poirot, David Suchet, opp og er svartøyd, arabisk politietterforsker uten mening og mål. Han bare går der og ser ut som han vet alt og vil ikke si det til noen, antakelig fordi amerikanerne i sin tid bombet Tripoli. Han er idiotisk.

Det samme er den påplussa thriller-slutten med en slåsskamp som i all sin ufrivillige humor minner om en annen Douglas-film, «Rosenes krig».

En påminnelse, for sikkerhets skyld. Folk som går mye på kino er nødt til å bli patologiske samlivs-pessimister. Slapp av. Det går an. Det går an. Det går an… osv. 1998.

Roxanne

TV6 20.30

roxanne

Daryl Hannah ser på Steve Martins nese.

terning 5 liten Steve Martin er uforlignelig i den amerikanske versjonen av Cyrano De Bergerac, ridderen med den lange nesen og sin håpløse kjærlighet til skjønne Roxanne. C. D. Bales er brannmester i en liten by og forelsker seg i astronomen Daryl Hannah i det rare huset, men hun er muligens mer intreressert i den nye brannmannen Rich Rossovich. Vittig og romantisk manus av Steve Martin sjøl, og regi ved Fred Schepisi. 1 time, 45 minutter. 1987.

En tanke om “Lørdag 1.7. – Fin filmlørdag i den måneden som har frustrert folk mest

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *