Månedlige arkiver: juli 2017

Søndag 30.7.– Den vanskelige søndagen og møtet med mitt mentale landskap i Østfold

 

Bad company

Max 21.30

terning 5 liten Søndagen er en vanskelig dag. Derfor skal jeg skrive om planeten Oslo, som nærmer seg Stavangers lemfeldige klima med skyer som både kommer og går og regn som ramler i plutselige tidsrom og så forsvinner igjen og femten plussgrader om formiddagen. Det er for at folk i Norge skal føle seg nærmere hverandre og ikke bli fortvila over at statsministeren lar seg avbilde mens hun kysser sel. Jeg vil også nevne at jeg har sett det vakre bølgelandskapet i Østfold, en slags konstant gavmildhet av gulgrønne vegetarianer-vekster og et landskap som fikk meg til å tenke den uvante tanken: «Her kunne jeg ha gått på forsiktig smørte langrenns-ski», og når bakkene ble nesten usynlige: «Her kunne jeg faktisk ha kjørt utfor». Vakre, undervurderte Askim. Öppna landskap. Perfekt oversikt. Ingen klaustrofobi. Helt flatt, og ingen snakker dansk.

Men til filmen. Tross alt.

bad company

Chris Rock og Anthony Hopkins tjener landet.

«Bad company» er en akkurat passe underholdende spionkomedie til at det går an å innrømme at man har sett den hvis man snakker med ordførerens fetter over et glass alkoholfri kjøre-kjablis på Ledaal første nyttårsdag – men filmen er ikke så god at noen trenger få karakteriseringsangst og henfalle til sosietetssporten «klisjekasting uten tilløp til innhold». De aller fleste av de folka som syns de tjener så godt at de må være kulturelle, ville si til hverandre: «Den var veldig amerikansk.» Det ville også Kongsgaard-ungene deres si. Alle så bare «Bad company» fordi Anthony Hopkins er med.

Og Hopkins er verd det. I omriss blir han mer og mer like Ole Brumm, men i denne filmen spiller den milde engelskmannen en kald CIA-kriger. Det gjør han flott. Komikeren Chris Rock har fått den Eddie Murphy-aktige rollebytte-rollen. Han er sin egen bror. Den døde broren var verdensvant agent – og han må dessverre erstattes av en gateflink bablas som selger svartebørsbilletter og spiller parksjakk. I løpet av kort tid utdannes Little Rock til å bli Heavy Rock; han skal bistå Hopkins ved innkjøp av særs viktig atombombe, som selges av glasnost-mafiaen i Russland. Det skjer i Praha, som er en vakker by uten oljemuseer. 2002.

Ronin

NRK3 21.30

ronin-2

Jean Reno i perfekt vær.

terning 5 liten Dette er estetisert silke-action, og den kombinerer to at de snedigste tradisjonene i klassisk bevegelses-underholdning: Vold skal relateres til japanske myter, og biljakter skal fortrinsvis foregå på Rivieraen.

Veteranen John Frankenheimers «Ronin» har èn viktig ting i tillegg: Robert De Niro spiller moderne samurai-kriger (muligens uten mester) med en tilstedeværenhets-intelligens som gjør at man får følelsen av å se sin første film. Når De Niro har den rette rollen, blir han virkeligere enn datoen og åndedrettet, samtidig som han er mystisk og manuelt enkel.

Åpningen av filmen er så bra at den gjør vondt. I en fargefotografering som higer etter forløsende fattigdom og asketisk svart hvitt kommer De Niro slepende gjennom dystre Paris-gater og ser ut som om han er på vei til Woody Allens «Skygger og tåke». Han går inn i en lysfattig nattekafè, han gjemmer en pistol, han setter opp en bakdør, han tar en drink, han veksler blikk, og plutselig er filmen i gang innenfor en postmoderne, under-eksaltert luksus-stemning der alt skal kunne skje. Det er noe kvasi-europeisk og pseudo-sivilisert over «Ronin», som om noen har oppdaget at actionkrim var en høytidelig ting som ikke burde eddiemurphiseres, og så feirer de gjensynet med skamløs stil-patos.

Åpningen av filmen holder fram. Den tilrettelegger betingelsene for at til og med en biljakt i Paris’ tabu-ramma veitunneller virker utsøkt, og den lager ei gullramme rundt de Niros presise og uutgrunnelige musketer-skikkelse.

I handlingen finnes det irer, russisk mafia, CIA og andre uverdige action-fenomener som man skulle tro ville virke parodiske uansett hvor de forekom. Men Frankenheimers nostalgiske supertreff hever seg over alle smålige hensyn og bekrefter det vi egentlig vet om verden: Regler er for de dumme og ubehjelpelige. De flinke kan gjøre hva de vil. La oss tilegne den dama med fingeren, Anja Andersen, idrettshistoriens stiligste utøver. Robert De Niro i «Ronin». 1997.

Kaos

NRK3 23.25

chaos

Jason Statham drar med seg Ryan Phillippe.

terning 3 liten Jason Statham er på en måte det gjenværende minnet om begrepet mann. Statham ser ikke reality-show på TV. Han sender ikke tekstmeldinger til kjendiser. Statham er den motvillige taushetens fanebærer i flakkernes og tungeflamrernes verden, han er en slags motgift mot Trond Giske (dette var i 2006). I «Chaos» spiller den tøffe briten den vrangvillige politimannen de må ha med når bankranerne slår til. På feil side av gata regjerer tonnasjetrynet Wesley Snipes, og som motvekt til all manndommen, fant de også plass til Ryan Phillippe. Han ser så ung ut at han kunne vært ei nysmurt brødskive med Sabeltann-pålegg. Han er så ung at han antakelig har blinkende joggesko. Han er så ung at han har plastra navle. Men filmen lider ikke under det. Dette er kvinnevond flatmark-action, og sjøl om kaosteorien blir nevnt, sløses det ikke med de kompetansegivende bisetningene. 2006.

Operasjon barnevakt

TVNorge 19.40

operasjon barnevakt

Vin Diesel på feil sted til feil tid med feil folk.

terning 2 litenNei. Nei Nei. Jeg vil heller se Vin Diesel i «Riddick møter Elvis», jeg ville heller at han skulle spille «xXx-X» enn å rote seg borti en Disney-inspirert barnefilm om familie med and. Rollelista i «The pacifier» ser ut som en velment handlingsplan fra Aetat, og midt blant de tynneste parentesene finnes actionfolkets millennium-trøst Vin, mannen som ble laget for de som ikke orker å le mer.

Hvorfor skulle akkurat han? Diesel har en uttrykksevne som kan sammenliknes med en normal Scania Vabis-front, og han sier replikker som om doktoren ba ham hoste. Vitsen med Vin Diesel er at han aldri skal spille godt og at han ikke skal være vittig, men veltrent. Alle andre idioter er selvironiske. Kunne ikke harrysegmentet fått beholde ihvertfall én skikkelig mann?

Diesel spiller Navy SEAL-fyren Shane Wolfe som får i oppdrag å passe på nydød vitenskapsmanns muntre familie («vel, han var ikke så mye hjemme..»), og dette er faktisk ikke en svart komedie, men en rørende. Det eneste som kunne ha reddet et manus som antakelig ble skrevet med piasavakost langs garasjegolvet, var at Diesel spilte rollen sin som om han var med i en actionfilm. Ikke sjarmerende. Jeg gjentar: Vin Diesel må aldri, aldri være sjarmerende.

Men «The pacifier» går den teiteste av alle finurlige frokostløyper. De uvillige barna og den dystre militærgubben blir gode venner, og Diesel overtar til og med rollen som instruktør for en amatøroppsetning av «Sound of music». Hvis filmen hadde vært regissert med råten intelligens, ødeleggelseshumor og kontemporær kaos-klipping, kunne mye vært reddet. Men de greiene her har sletnere tempo enn gammel Herbie-film, replikkene sitter omtrent like godt som tyggegummi på våt dusjvegg og påfunnene er pysete og fantasiløse – men så er da også regissøren Shankman koreograf og laget buksedressfilmen «The wedding planner». 2005.

The secret life of Walter Mitty

TV3 21.00

secret life of walter mitty, the

Ben Stiller og Sean Penn i fjellet. Patetisk.

terning 3 liten l Når dagdrømmeren Walter Mitty sitter skjeggete og annonsefint allværskledd der oppe på nestentoppen av Himalaya, og Sean Penn viser så mange troverdighetsrynker at XXL burde skrive en sang om ham, da forventer man at det skal skje noe spesielt. Det gjør det ikke, og fraværet av et skikkelig poeng er det som kjennetegner hele filmen.

“Walter Mittys hemmelige liv” er gammeldags småvittig, men på den underytende måten som antyder at den bare vil bli småviktig. Her er en teit, gammel historie som man godt kunne ha skrevet fram til en lysning i bruktbilhaugen av oppbrukte eksistensielle klisjeer, men den smuldrer og smuler det til. Appelsinkake i solnedgang, alminnelighet og sødme. En slags kapitulasjon.

Verden er full av folk som higer etter noe mer enn den daglige dosen med gjentatt liv. Det er litt patetisk, for vi er skapelsens mirakler, og den rutinerte misnøyen er som om Enhjørningen skulle ha sittet småfull på kafé og klaget over at den er noe så alminnelig som en hest med horn. I 1947 var en dagdrømmer en oppkvikkende ting, for virkeligheten hadde nettopp sluttet (annen verdenskrig ble oppheva i 1945), og det var såvidt folk hadde oppdaget radioen. I vår over-utviklende tid da livsinnhold kommer strømmende som en sukkerspinn-tsunami, måtte historien fått et poeng. Her er det plass til en slags erkjennelse av ett eller annet. Her var det plass til et poeng, men det kommer bare et slags Facebooks-paradoks: Hvis denne slutten får én million Likes, skal vi donere trebein til alle landmine-ofrene i Afrika.

Ben Stiller har regissert seg sjøl som Mitty, en mann som ble spilt i 1947 av Danny Kaye, og i James Thurbers novelle var han visst krimbok-redigerer. Stiller-Mitty dagdrømmer voldsomme superhelt-scener, for han er en uanselig negativbehandler i magasinet Life (som må ha vært en fantastisk spennende jobb, egentlig), han har korterma ikke-snakk-til-meg-kostyme, han er en så velbrukt klisjé at folk som har gått mye på kino, ville ha hilst på ham som en gammel venn om han sto i kassakøen på Madla Amfi.

Dette er den dagen bildet dør i USA, for Life Magazine blir lagt ned og erstatta av Life Online, som antakelig skal drives av den nye Aftenposten-redaktøren og hans likesinnede digitalhoder. Mitty oppdager at han har rota bort det viktigste negativet (noe man laget fotografier av i Kodak-perioden) til fotografen Sean, som er en pussig Hemingway-mime. Knust av sin egen ubetydelighet og bildets ubegripelige forsvinning drar mannen ut av sin kontor-uniform. Det blir som når Superman kaster av seg Clark Kent-dressen og viser fram S-brystet: Plutselig er den lille bakroms-nissen en værbitt, skjeggete globetrotter som kaster seg i havet fra helikopter.

Nå er det sånn i vår tid at folk gjør mer fantastiske ting enn å bestige Mount Everest når de blir 62 år og førtidspensjonerer seg. I Norge tar rullestol-brukere seg opp i fjellet. Men OK. For Mitty er dette en slags gjenfødelse.

Grønland er et ødslig sted som virkelig trenger en klima-endring mer enn de trenger isbjørner. Island består av voldsom utendørs-romantikk, og de beste scenene er derfra.

Som røpet kommer dagdrømmeren til Himalaya. Der sitter Sean og stirrer på en katt. Det er da jeg savner et poeng: Det burde ha stått en McDonalds i fjellsida, det burde ha vært en sushi-bar der. Vi har vært over alt. Vi er blitt våte i håret. Eventyrlyst i 2013 er å finne igjen sin egen hverdag og gjøre en visjon av den. Omtrent. 2013.

Wild

TV3 23.20

wild

Reese Witherspoon spiller et virkelig menneske.

terning 4 liten Reese Witherspoon spiller Cheryl som blir kaotisk da moren dør og misbruker narkotika, helt til hun bestemmer seg for å sale sin rygg med pakka sekk og begi seg inn i villmarken. Basett på en helt sann historie og ganske godt likt. 2014.

Not another teen movie

Viasat4 22.30

not another teen movie

Det virket som en god idé.

terning 2 liten Den uskyldige fise- og pelshumoren i de tidlige ungdomsrånefilmene ble utviklet av desperatikere. «Not another teen-movie» går dypest når det gjelder ikke-flinkhet. Den starter med ei jente som skvetter vibratoren ut av seg og ned i bursdagskaka mens hele familien ser på, og den kulminerer igrunnen med en liten romantisk samtale om hun som skulle ønske at noen ville skite henne på brystene.

Noe gikk galt. Humoren er ubevegelig som stilleben. Vitsene er helt nøyaktig like de Zucker-folka gjorde for tjue år siden. Men tabuscenene har passert panikkstadiet. 2001.

The judge

TV2 Zebra 21.00

judge, the

Robert Downey jr sammen med Robert Duvall i en barndomsby.

terning 4 liten Ikke sett, men filmen er godt likt, og Robert Downey jr spiller hovedrolle sammen med Robert Duvall. To bobbyer å samle på. Downey er ganske riktig en junior. Han jobber som advokat i storbyen og reiser hjem til barndomsbyen, som alltid er liten, ingen blir født i store byer, der pappa er dommer og mistenkt for mord. Mange kule skuespillere på lista. Regissøren David Dobkin er egentlig kjent for fjollete komedier. 2014.

A case of you

TV2 Livsstil 21.00

terning 2 liten Det finnes unntak fra alle regler bortsett fra regelen om aldri å gå ut med vått hår (Steinar Lyses livsmotto). Men som regel er filmer dårlige hvis hovedrolleskuespilleren har medvirket på manus. Justin Long har det i denne. Og Justin Long vil du ikke se i andres manus en gang. Han spiller en fyr som treffer jente på nettet og vil imponere henne. Det gjør han ved å lyve. Han har aldri sett film. Evan Rachel Wood spiller rar jente. 2013.

Mord i Det hvite hus

Max 23.55

murder at 1600

Wesley Snipes jobber med Diane Lane.

terning 5 liten Noen filmer er laget for å få treeren på terningen til Dagbladet og VG, to stjerner hos Maltin, to stjerner hos Ebert og konstant utleie i alle videobutikker unntatt den på Blindern. Dette er en sånn.

Noen begivenheter er dessuten laget for å gjenta seg: Forrige gang Wesley Snipes kom til et slags slott for å etterforske seksualmord, var i «Blodrød sol» og partneren var Sean Connery. Denne gang løper han livlig sammen med Diane Lane, ei jente med så grå Secret Service-dress at Ellen Degeneres må bli rosa av forelskelse, KGB gråter vodka av nostalgi og Kvinnegruppa Ottar vil velge henne til Hennes & Mauritz-jente for år 2000.

I Det Hvite Hus dør dame i samleie, og av en eller annen grunn har ikke Gene Hackman gjort det. Dermed må det ha vært noen annen. Sikkerhetsfolka i Huset oppfører seg like arrogant mot Snipes som japanerne i business-slottet, og også «Murder at 1600» er en slags verbalt underutvikla og helt illusorisk feiring av den siste makt-mandighet der den vandrer rundt i ovale kontorer og egentlig er avhengig av stemmene til enslige mødre og rappenegre. Siden makt ikke finnes lenger, virker den ekstra koselig på film, og det er alltid stimulerende å møte menn som kan beordre solnedgangen hemmeligholdt bare ved å ta en telefon og to elskerinner.

Denne filmen er som vanlig delt i to. Først vandrer Snipes i korridorene og oppfører seg kult mot kaksene, omtrent som varehus-hengerne i «Mall rats». Deretter løper han og Lane som bare fasiken, og så smeller offentlig ammunisjon fra fem høyttalere. Greit nok. 1996.

The makeover

FEM 19.05

makeover, the

Dagens benkebilde. Mannens kroppsstilling sier alt om filmen.

terning 3 liten Romantisk komedie som på en veldig indirekte måte er en hyllest til Per Sandberg, den upolerte kula. Julia Stiles, som jeg egentlig liker, spiller en alvorlig ung kvinne som stiller til kongressvalg fordi hun vil gjøre ting med utdanningssystemet i USA. Men hun er kjedelig, og derfor går det dårlig. Så treffer dama en rufsete ølselger som hun forsøker å gjøre alvorlig og kjedelig. Men så forandrer hun seg i stedet. Hun blir til Sandberg, og alt blir bra. Og så elsker de antakelig hverandre. Fare for det. Og fyren heter Dolittle og hun heter Higgins. Gjett hvorfor. 2013.

Laws of attraction

FEM 21.00

laws of attraction

Pierce Brosnan skrever med Julianne Moore, og det virker.

terning 2 liten Katharine Hepburn og Spencer Tracy pleide å gjøre ting som dette dengang kjønnsrollene ennå var virksomme, og det oppsto en historisk spenning ved at to gifte var motstandere i retten.

Det er ikke interessant lenger. Jobbkledde jusjapper som småkrangler er hverdagsligere enn to timer på Kontoret. På grunn av det hyperaktive hamskiftet er det alltid vanskelig å forestille seg at jurister har kjønnsorganer. Denne filmen gjør det ikke lettere.

Smakfulle (slik mahogny er det) skuespillere som Pierce Brosnan og Julianne Moore bidrar til at filmen blir det man kan kalle koselig. Brosnan er innledningsvis en rufsete advokatbohem med krøllete jakke og upussede øyekast, mens Moore spiller ei strigla draktdame av den typen som vet navnet på flere enn fire deodoranter. De skal liksom være motsetningene som tiltrekkes av hverandre, men siden utvalget av folk i denne filmen er begrenset til tre, får man mer følelsen av å se to gullfisker elske fordi det ikke fantes flere i bollen.

«Laws of attraction» er først og fremst umusikalsk laga. Både Brosnan og Moore kan si replikker på den elegante slåbrok-måten som kler komedier for middelaldrende. Men her er alt utidig feilorganisert. Vekslingene går ut og inn av hverandre som flo og fjærball. Scenene er satt opp og satt sammen uten sans for de detaljene som skiller sjarm fra sjutimersdag.

Julianne Moore er skilsmisseadvokat. Brosnan er skilsmisseadvokat. Etter første møte med kubansk fyll og føkk, småkrangler de seg gjennom flere rettssaker, inntil en rockesanger og en motesyerske skal skilles, og advokatene må reise til Irland. Der ser filmen i få scener ut som en uinspirert bunadskomedie, og så reiser alle hjem og så blir alle uvenner og så. Ja. Dere vet. 2004.

The girl with the dragon tattoo

FEM 22.50

girl with the dragon tattoo, the

Daniel Craig har fått flått i øyet.

terning 4 liten Jeg likte heller ikke den amerikanske Lisbeth med tegneserieryggen på kino. På TV-skjermen er fantasi-svenskene fra nazistparanoiaen blitt bedre i David Finchers regi. Daniel Craig har en uhypokondrisk, usvensk intensitet ved seg i rollen som super-journalisten Blomkvist. Det gjør noe med historien, for dette er en fyr som røyker Marlboro rød (produkt-plassering) og beveger seg med en aggressiv eleganse som i andre filmer kan føre til sportsbil uten tak.

Rooney Mara er forskjellig fra Noomi Rapace, for hun ser ikke hele tida ut som om hun oppsøker ydmykelsene fordi de er en del av et offer-feministisk bitterfitta-prosjekt. Mara er tydelig en forknytt hacker, hun ser ut som et genuint ikke-kommuniserende menneske som utfører den skammelige kikker-profesjonen sin med den naive uskylden til en sulten og kald skogsmår. Svakheten ved filmen er ennå Stieg Larssons ur-teite nazi-historie, kobla til forakten for Nav-menn og overklasse og Bibelen og alt det andre i de svenske raddis-klassikernes aggresjons-forråd.

Men Christopher Plummer funker ganske godt, sjøl om rollen burde vært Max von Sydows. Etterforskningen funker bedre enn jeg opplevde den på kino.

Voldtekt-scenen og torturscenen overså jeg enda en gang. De representerer overivrig sosialsadisme og vigilante-romantikk, og de er laga for at vi skal like at noen pines. 2011.

Lørdag 29.7.– Prehøst-lørdag med en vakker film der mollen flakser

 

Kongens tale

Norsk TV2 22.15

terning 6 liten Siden den uoffisielle delen av høsten starter på tirsdag, kan det være greit å sette helga i gang med en tankefull film der mollen flyr sin siste flukt over snart kalde vinduer. August, som altså ikke er i gang ennå, er en melankolsk måned for mange, og de ser kveldene bli nesten umerkelig mørkere med den samme følelsen som når du kommer på skolen igjen etter ferien og får utdelt friske nye, krevende skolebøker som riktignok ble trykket i 1998 og er brukt av elever som har rukket å bli tobarnsforeldre, men like fullt: En hel skolesekk med krav og forventninger. August. Som altså ikke er i gang ennå. Når den tause morgensola skinner over Oslo, og en forvirra veps forsøker å komme inn gjennom en lukket vindu, da er synet av sommer som et langt farvel. OK. Nå er dere i stemning til å se «Kongens tale». Hang on.

Men til filmen.

kongens tale-2

Colin Firth og Helena Bonham Carter: Triste, men fantastiske.

Med «The king’s speech» rykker Colin Firth opp i Mirren-klassen for uovertrufne skuespillerprestasjoner – og han gjør det selvsagt sammen med Geoffrey Rush, som med sitt ruglete hesteansikt og sin djupe Moses-stemme alltid ser ut som det mennesket Gud ønsket å lage, men så blei det Adam.

Historien om den stammende prins Albert som måtte bli konge fordi bror hans rota seg borti fru Simpson, var Se og Hør-stoff lenge, men huskes egentlig bare av mor mi og de, og hun sitter på sykehjem og er 90 år. Jeg var på forhånd dypt bekymra for at britene skulle paradere sine historiske rutiner og kjede oss i to timer med en slags TV-serie om kongelige misfortuner.

Jeg trengte bare én scene med Colin Firth og Geoffrey Rush sammen for å skjønne at dette antakelig var årets filmopplevelse. Når du kommer fra oppstylta ukeblad-klønerier som «Black swan», er det fantastisk å se skuespillere i arbeid. Ingen står og måper for å se sjelfulle ut. To menn med synlig indre balanse underspiller konsekvent sin følsomhet for at sjela ikke skal syns, og etter hvert kan du i stedet føle inderligheten som om det går en engel eller et spøkelse gjennom rommet. Det blir som å se på når tyngdekraft blir til. Jeg bøyer meg for dere, mine konger.

Noen ytterst sjeldne ganger oppstår den enkleste av alle genialiteter: Noen har skrevet et manus som på en holdbar og usentimental måte ivaretar psykologisk innsikt som alle folk deler; lektorer, landmenn og lasaroner. Den allmenne sårbarhet. Den rene, klare menneskeligheten. Det gjør de her. I løpet av to timer formulerer filmen de enkle stabbesteinene langs livsveien som gjør livet trygt eller farlig for konger og krapyl; den klarer å vise hvordan noen folk er sårere, sartere, sjenertere enn de andre. Prins Albert er som et svev fra en navnløs klippe mot et bunnløst dyp, og alt han opplever er usikkerhet og skam.

Filmen starter med at prinsen skal åpne en utstilling foran radio-mikrofon i 1934. Han får ikke fram ett ord, for han har stammet fra han var 4-5 år. Den stille mannen er uvenner med sin egen stemme, for sånn virker autoritære miljøer på noen folk. De mister lyden sin til redselen. Kona hans – skikkelig skjønt spill av Helena Bonham Carter – oppsøker en australsk taleterapeut på prinsens vegne. Hans Høyhet møter fram og blir kalt Bertie. Det er bra for ham. Fra da av går filmen inn i en historisk, psykologisk nesten-thriller som bygger seg opp til traumaet da kongen i 1939 skal holde sin første lange krigstale i radioen.

Det er filmatisk perfekt formulert. Det er spennende, rørende og imponerende. Replikkene sitter som små tegnestifter, skuespillerne bruser ikke med historiens flotthet, men bøyer seg på en måte for det ydmyke mennesket og blir litenhetens vakre allierte. Vi treffer Churchill og lille Elizabeth som nå er dronning.

Vi ser Hitler som er den demoniske veltalenhetens representant i historien. Det er stilig og beskjedent gjort, og alle er flinke. Men når Firth og Rush blir aleine i et rom, da oppstår virkelig, pusthemmende filmperfeksjon. 2010.

Ronin

NRK1 23.55

ronin

Robert De Niro skyter rundt hjørner.

terning 5 liten Dette er estetisert silke-action, og den kombinerer to at de snedigste tradisjonene i klassisk bevegelses-underholdning: Vold skal relateres til japanske myter, og biljakter skal fortrinsvis foregå på Rivieraen.

Veteranen John Frankenheimers «Ronin» har èn viktig ting i tillegg: Robert De Niro spiller moderne samurai-kriger (muligens uten mester) med en tilstedeværenhets-intelligens som gjør at man får følelsen av å se sin første film. Når De Niro har den rette rollen, blir han virkeligere enn datoen og åndedrettet, samtidig som han er mystisk og manuelt enkel.

Åpningen av filmen er så bra at den gjør vondt. I en fargefotografering som higer etter forløsende fattigdom og asketisk svart hvitt kommer De Niro slepende gjennom dystre Paris-gater og ser ut som om han er på vei til Woody Allens «Skygger og tåke». Han går inn i en lysfattig nattekafè, han gjemmer en pistol, han setter opp en bakdør, han tar en drink, han veksler blikk, og plutselig er filmen i gang innenfor en postmoderne, under-eksaltert luksus-stemning der alt skal kunne skje. Det er noe kvasi-europeisk og pseudo-sivilisert over «Ronin», som om noen har oppdaget at actionkrim var en høytidelig ting som ikke burde eddiemurphiseres, og så feirer de gjensynet med skamløs stil-patos.

Åpningen av filmen holder fram. Den tilrettelegger betingelsene for at til og med en biljakt i Paris’ tabu-ramma veitunneller virker utsøkt, og den lager ei gullramme rundt de Niros presise og uutgrunnelige musketer-skikkelse.

I handlingen finnes det irer, russisk mafia, CIA og andre uverdige action-fenomener som man skulle tro ville virke parodiske uansett hvor de forekom. Men Frankenheimers nostalgiske supertreff hever seg over alle smålige hensyn og bekrefter det vi egentlig vet om verden: Regler er for de dumme og ubehjelpelige. De flinke kan gjøre hva de vil. La oss tilegne den dama med fingeren, Anja Andersen, idrettshistoriens stiligste utøver. 1997.

The inbetweeners

NRK3 21.30

terning 4 liten En britisk komedie om fem engelske geeker (alle engelskmenn er egentlig geeker, så karakteristikken er litt sånn frityrfisk på nyrepai) som reiser til Syden for å oppleve sex og fyll. Det går ikke bra. De har ikke nok penger, og kvinner liker dem ikke i Hellas heller, hell no. Mislykkethet er en normal menneskelig erfaring. 2011.

Minority report

Norsk TV2 00.30

minority report

Tom Cruise, Samantha Morton og en paraply.

terning 5 liten «Minority report» er den mest oppsiktsvekkende science fiction-melankolien siden «Blade runner», og forfatteren bak begge er selvsagt mannen i det høye slottet, Philip K. Dick. Han bekymret seg for robotenes identitetskriser i «Blade runner», og «MR» handler om profetenes fryktelige smerter, for det er sånn også i framtida at de visjonære vil frigjøres fra visjonene.

Som så mange andre filmer henter «WR» dramatikken sin fra «Jaget»-temaet. Tom Cruise spiller etterforskeren av forbrytelser som skal skje. En dag viser nornene at han sjøl skal bli en morder. Da stikker han. Underveis oppdager den desillusjonerte politimannen at minoritetsrapportene om spådommers feilbarlighet er bortarkiverte. Illusjonene faller. Idealismene falmer. Idealistene famler. Ingen systemer er sikre. Skjebnen finnes egentlig ikke. Alle har et valg inntil det som skjer har skjedd. Antakelsene er verdiløse.

«MR» er stilrein og suveren filmunderholdning med konsistente stemninger og sunn sentimentalitet. Dere kommer til å like dette. 2002.

The girl with the dragon tattoo

TVNorge 21.30

girl with the dragon tattoo, the

Rooney Mara steller med Daniel Craig.

terning 4 liten Jeg likte heller ikke den amerikanske Lisbeth med tegneserieryggen på kino. På TV-skjermen er fantasi-svenskene fra nazistparanoiaen blitt bedre i David Finchers regi. Daniel Craig har en uhypokondrisk, usvensk intensitet ved seg i rollen som super-journalisten Blomkvist. Det gjør noe med historien, for dette er en fyr som røyker Marlboro rød (produkt-plassering) og beveger seg med en aggressiv eleganse som i andre filmer kan føre til sportsbil uten tak.

Rooney Mara er forskjellig fra Noomi Rapace, for hun ser ikke hele tida ut som om hun oppsøker ydmykelsene fordi de er en del av et offer-feministisk bitterfitta-prosjekt. Mara er tydelig en forknytt hacker, hun ser ut som et genuint ikke-kommuniserende menneske som utfører den skammelige kikker-profesjonen sin med den naive uskylden til en sulten og kald skogsmår. Svakheten ved filmen er ennå Stieg Larssons ur-teite nazi-historie, kobla til forakten for Nav-menn og overklasse og Bibelen og alt det andre i de svenske raddis-klassikernes aggresjons-forråd.

Men Christopher Plummer funker ganske godt, sjøl om rollen burde vært Max von Sydows. Etterforskningen funker bedre enn jeg opplevde den på kino.

Voldtekt-scenen og torturscenen overså jeg enda en gang. De representerer overivrig sosialsadisme og vigilante-romantikk, og de er laga for at vi skal like at noen pines. 2011.

Wild

TV3 21.30

wild

Reese Witherspoon på vei inn i villmark.

terning 4 liten Reese Witherspoon spiller Cheryl som blir kaotisk da moren dør og misbruker narkotika, helt til hun bestemmer seg for å sale sin rygg med pakka sekk og begi seg inn i villmarken. Basett på en helt sann historie og ganske godt likt. 2014.

Jakten på lykke

TV3 23.55

pursuit of happiness

Jaden og Will Smith må takle motgang.

terning 4 liten Det er intellektuelt ufint å kommentere egen terning, men beruset av amerikansk overmot gjør jeg det: Denne fireren er en forsinka juletrekule.

Den er en useriøs glitterdekorasjon som bare ble hengt opp fordi Will Smith og sønnen hans er så søte sammen at du kommer til å skite marengs i en måned.

«The pursuit of happyness» er en overlessa film. Det mangler bare at en aidssyk Noah seiler arrogant forbi med full ark mens det pøsregner fugleinfluensa over kalvene fra Grønland. I løpet av nesten to timer møter rollefiguren (det heter ikke karakter!) til Will Smith så mange tettsittende katastrofer at han egentlig burde få gnagsår av dem. Men den sentimentale filmen behandler fattigdommen i verdens mest hjertekalde sippenasjon som om den var en femdagers influensa som kan kureres med paracet og overmot. Stå på, fattigfolk!

Smith spiller en litt toskete, men intelligent familiefar i San Francisco, og uskylden hans er investert i et stort antall knokkelskannere som han ikke klarer å selge til helseinstitusjoner. Dermed lider hele familien økonomisk overlast, og i søkk og kav blir bilen taua inn og kona orker ikke mer og barnet må se «Bonanza» hos dagmammaen og dessuten stiller han til jobbintervju rett fra arresten i malingsflekka fritidsklær.

Jeg kan ikke røpe hvordan det gikk. Ble den arme Thorbjørn Egner-figuren en nyfødt Melka-suksess, eller havnet han som fillete fortauspynt mens guttungen skjøt crack på basketløkka? Et hint: Filmen er inspirert av en sann historie.

Smith gjør en fin rolle. Sønnen spilles av Jaden Christopher Syre Smith, som ganske riktig har Jada Pinkett som mor og Will Smith som far. Jaden og Will ser ut til å ha det fint sammen. Jeg er veldig glad for det. Og for at de ikke er fattige lenger. 2006.

Sjakalen

Viasat4 22.30

sjakalen 1997 willis

Bruce Willis med kraftig utstyr.

terning 5 liten Handlingen i «Sjakalen» foregår på en fjern nåtids-planet kalt Jorden, der forbryterne er utstyrt med så umenneskelig manipulasjons-intelligens at de antakelig hadde greid å brøyte smågater. Hvis Rambo var det verste marerittet for en sheriff med normal søvnlengde, må Sjakalen være Torneroses. I følge motstanderne er han like uovervinnelig som Rosenborg, og han skifter størrelse, hårfasong og identitet oftere og med større overbevisning enn han forandrer ansiktsuttrykk.

Bruce Willis er betryggende, gjenkjennelig god som ensom ridder og leiemorder, for Willis er en sann prins. Det kan virke uverdig at han er villig til å true sitt hjemland og sine hjemlendinger på vegne av en russisk mafiasjef som kunne vært den fjerde røveren i Kardemomme By og ville blitt tvangsvasket av tante Sofie. Men OK. Forretning er forretning, og sjakaler får godt betalt. Willis bruker dessuten mye intellektuell energi og store honorar-andeler på å sette sammen et supervåpen for en jobb som tilsynelatende bare ville ha krevd en Nixon-maske og to kinaputter. Men OK. Forretning er forretning. Tjener man penger, skal man også bruke dem.

Den ekstremt anonyme sjakalen gjør kule ting som å pulverisere sine egne langere, han reiser mer enn ulands-journalist mellom fikse hovedsteder, han kamuflerer bil, han trikser båt, han kler seg ut som tjukk purk, han forsvinner og forandrer, og dersom han hadde holdt på en halvtime til, ville han ha oppdaget Amerika og India samme ettermiddagen.

Filmens landfaste, verdiforankra udugelighet utgjøres av Sidney Poitier. Den triste negeren spiller solid, Melka-kledd FBI-mann som aldri bidrar til etterforskningen med mye annet enn bekymring og overraska utrop. Sånne fins. Derfor må FBI ha hjelp. Hjelpen er iren Richard Gere. Jeg gjentar for hørselssvekka og fantasiløse: Iren Richard Gere.

Gere pleier å være en elegant herre med Armani-børsta sølvfaks og limousindress. Det kler han. Her blir han med i den militært snauklipte svart-t-skjorte-eliten av handlingsretta friluftsmenner med korte setninger og vokaliststussa ansiktshår. Den rollen blir litt problematisk, for Geres nesten kvinnelige buddhist-mildhet virker ærlig talt ikke mye IRA, og hans avgjørende rolle i pågripelsen av Sjakalen blir en slags tabloid «Paven er gravid»-påstand.

Filmen er underholdende å se på i all sin utilstrekkelighet. 80 prosent av tilskuerne kommer til å heie på Willis, mens de resterende 18 prosentene av hjernestyrte selvbedragere irriterer seg over åpenbare, samfunnsmessige komplikasjoner ved at internasjonal terrorisme framstilles i helteperspektiv.

80 prosent går skuffet hjem. Men jeg røper ingen ting. 1997.

Road trip: Beer pong

TV2 Zebra 22.30

terning 3 liten Fyr på college har kjæreste hjemme, og kameraten er irritert over at han bryr seg om henne. Hahaha. Så treffer han ei dame i forbindelse med øl-pingpong, som vi skal haste fort forbi, men samtidig bestemmer den omtykte kjæresten seg for å besøke tullingen på college. Noen filmer er laga for at hjernen skal krympe som tørka manet på strand. 2009.

Reign over me

TV2 Livsstil 21.00

reign over me

Adam Sandler er fascinerende lik Bob Dylan.

terning 4 liten Nå begynner det å bli virkelig tvilsomt i denne delen av bylivet: Kan det tenkes at Adam Sandler spiller en genial livsflyktning, eller skyldes engasjementet bare at skuespilleren ser ut slik Bob Dylan gjorde på 1980-tallet?

Mike Binders «Reign over me» var som en fisketur i liten kuling. Det gikk så kjapt opp og ned at øreskjellene dingla. Sandler spiller Charlie Fineman som av alle ting har gjort noe så politisk ukorrekt som å miste kona og tre døtre i et fly 11. september 2001. Av det er han blitt mildt sagt sløv. Mannen har fått utbetalt sin erstatning og tilbringer tida med å flykte bort fra alle erkjennelser ved hjelp av kul film, stilig musikk og tilfeldige måltider. De døde har aldri eksistert. 11. september har aldri eksistert.

Vi får møte Fineman fordi tannlegen Don Cheadle kjenner ham fra studietida, og Cheadle er en burhane i familiekasse, så han idoliserer på sett og vis den flyktende mannen, for flukt er nærliggende for menn. De er gode på det.

En stund kan det se ut som om «Reign over me» skal handle om to viktige ting: Sorg er skjærsild, sorg er kirurgi uten bedøvelse, sorg er en smerte så gjennomtrengende og intens at kroppen vår aldri ble laget for den. Hvis du mister ei kone og tre små barn i flyulykke kan ingen forvente at du gjør noe mer i livet. Det andre er at den moderne familien er et umistelig sted som mangler dramatikk og tankeflukt, og mange blir forført ut av det som livet burde bestått av fordi de egentlig bare trengte tyve minutter på pub eller et dataspill. Så fælt kan det være.

Men du kommer til å bli fascinert av Sandler med Dylan-fjes. 2007.

Dødelig våpen

Max 21.30

dødelig våpen

Mel Gibson: Suicidal mann med hund.

terning 6 liten Jeg har sett om igjen «Lethal weapon» for et par uker siden, og den var stor. Terningen er oppgradert, Mel Gibson glir friksjonsløst inn i den lille skaren av virkelig beundra skuespillere. Men til den opprinnelige omtalen:

«Dødelig våpen» er en høyeksplosiv psyko-bombe som flerrer skallen og legger åpen den følelsesmessige mottakeligheten som vi med vanlige, rotete sjeler har for intelligent utformede volds-opplevelser. Som demonstrasjon av hva som skaper anspent og intens action-glede, er den et mesterstykke. Som eksempel på hva vi godtar i sånne sjeldne gledesstunder, er den også tankevekkende.

De som tror at en masse bang-bang og krasj-krasj skaper spennende film, kan få lære seg hva en psyko-bombe er for noe. Vitsen er nemlig at sprengstoffet må inn under huden før det smeller, og den plasseringen foretar «Dødelig våpen» med uforlignelig eleganse.

Mel Gibson (best kjent som Mad Max) er en Dirty Harry-purk med følelsesmessige problemer. Etter at kona døde, lever han med pistolløpet i munnen og tårene i øynene i ei sjabby campingvogn. Vi vet aldri hva denne ubalanserte selvmorderen kan finne på, og følger hans kompliserte helte-tricks med imponert nervøsitet. Den blir ikke mindre når han kobles med det Cosby-generøse familie-mennesket Danny Glover; en tøff politimester Bastian med vakre barn og et passe harmonisk, men rotete hjem der folk elsker hverandre så voldsomt at de ikke trenger være perfekte. De to er politifilmenes mest innsmigrende supergutter noensinne – den sjelerivende uroen og den familievarme roen i samme utrykningsbil.

Filmen tar seg tid til å utpensle bekjentskapet i kjappe, humoristiske handlingsdoser som er en blanding av «Tid for ømhet» og «Beverly Hills Purk», før den smeller til for alvor. Superskurkene fra Vietnam-krigen kidnapper den snille negerens skjønne tenåringsdatter, kler henne naken, truer med å voldta henne og alt det der. Da eksploderer filmen i en effektiv voldsorgie som tar knekken på det vi måtte ha av god oppdragelse, og når sluttoppgjøret kommer i aggressivt hydrant-regn, ønsker vi oss bare at den slemme mannen må lide enda litt mer før han dør.

Bedre enn det er vi ikke. Eller kanskje tvert imot så trygge på oss sjøl at vi tar sjansen på et en-kvelds volds-kick? Sosionomene og psykologene får slåss om det i den lange, sinte holdningskrigen. 1987.

Brødrene Grimm

Max 23.50

brødrene grimm

Heath Ledger og Matt Damon er brødrene Grimm.

terning 5 liten Høsten er den kule tida da eventyrene ble til. Mørke katteskygger og voldsomme vindlyder forvandla verden til et sted for verre, men flere forutanelser, og folk gikk rett i kjerka og insisterte på at de hadde oppført seg anstendig gjennom en fristende sommer. Noen diktet eventyr for å skremme de andre. Galningen Gilliam starter sin film om brødrene Grimm med den verste av alle setninger: «Det var en gang». Påminnelsen om alle tings foreløpighet. Ond og ødsel er naturens orden. Deretter kommer menneskenes illusjonslek inn i filmen. En liten gutt som skulle ha solgt kua for må få medisinpenger til dødssjuk søster, har i stedet kjøpt en neve med magiske, brune bønner.

For å bøte på angsten spiller folk Lotto og tror på overnaturlighetene. Eller de setter seg ned og forteller eventyr om ting. Det hjelper, det også. Litteraturens helbredende virkning er undervurdert.

«Brødrene Grimm» er så smart at formen destruerer underholdningsverdien. Den steingalne lystløgner-briten Terry Gilliam har laget en metafilm, der de to tyske fortellerne går inn i sine egne myteskoger og oppdager at eventyrene dessverre er helt virkelige. Rundt dem myldrer historiske kuriositeter. Gilliams’ favoritt er Peter Stormare, som italiensk offiser i franskmennenes tjeneste som okkupanter av urydda tyske grenseskoger.

Det blir alltid et hekkans organisatorisk rot når eks-pythoneren Gilliam lager film, og det preges «Brødrene Grimm» av. Du har lenge følelsen av å være til stede i en italiensk politiaksjon, men ideene med filmen er selvsagt geniale. Grimm-brødrene er to rotete svindlere som farter rundt blant naive bønder og utdriver heksene deres med fyrverkeri og fanteri. Da luringene påtar seg å løse gåten med de forsvunne rødhettene, oppdager de at trollskapen i skogen er mer enn virkelig. Med skogfinnerdama Lena Headey som forførerhunn i det store utendøret, finner de fram til den udødelige speildronninga Monica Bellucci og hennes mystiske ulvehjelper. Matt Damon og Heath Ledger spiller grimmere på en fantastisk, forvirra farsemåte, og sammen med den bryskt stigmatiserte italieneren Stormare gjøgler de alt som kunne vært eventyrspenning ut av filmen. «Brødrene Grimm» er en fest for fin-flipperne. Den er en fest for banal-surrealistene og de aldeles forskrudde. 2005.

Naturens spill

FEM 21.00

naturens spill

Ben Affleck tuller med Sandra Bullock.

terning 4 liten Ben Affleck skal gifte seg med Maura Tierney, som er ei fornuftig dame med både humor og innsikt. For å få til det må han ta en reise til Savannah, og den reisen utvikler seg til en slags «Planes, trains and automobiles»-opplevelse med Sandra Bullock i rollen som John Candy.

Affleck spiller en søt mann som kommer i forferdelig bryllupstvil da han treffer ei åpen og morsom dame. Bullock spiller uforvarende og, helt sikkert uten at noen visste om det, en egen type ensomme kvinner. De kan hyle Tarzan-ropet fra toppen av tog og være skikkelig

skojne på en litt Tromsø-aktig «se på mæ»-måte, men de funker ikke sammen med andre mennesker. 1999. 1 time, 45 minutter.

The new daughter

FEM 23.05

new daughter, the

Nifs forvandling.

terning 4 liten Konene pleier enten å dø fra eller gå fra forfattere, og der sitter de tilbake med to halvstore barn og må flytte til en avsides hus i South Carolina. Kevin Costner gjør det. Men dette er en indiansk gravplass, men Costner har ikke lest Stephen King, så han lar dattera bli fascinert av døde indianere. Rare ting skjer. Katten forsvinner. Sallan! Fæle ting med tenner opstår. Ivana Baquero fra «Pans labyrint» spiller jenta – og hun er spansk og vant en Goya-pris som 12-åring. Hun er fra Barcelona. 2009.

Black rain

TNT 23.05

black rain

Andy Garcia og Michael Douglas etterforsker i Japan.

terning 5 liten Dette er en interessant film i ei uke da Nils Christie foreslo at utlendinger skal bo for seg sjøl. «Black Rain» konstaterer med overbevisende presisjon at det gjør de allerede svært ofte, for eksempel i Japan, som er et stort øysamfunn hvor det nesten bare er samlet japanere. Uten problemer er imidlertid ikke denne løsningen heller, dersom alle utlendingene oppfører seg som ikke-amerikanere.

Ridley Scotts langt-på-landet-thriller er delvis som en gammel Tarzan-film der de innfødte ruller med øynene, vifter med spyda og messer truende «kaiakuba kaiakuba», eller som en oppbyggelig lysbildeserie i barneforeningen, der det blir framvist sjokkerende tilfeller på primitive kulturavvik som blottede skuldre og spising uten kniv og gaffel.

Michael Douglas, middelaldrende machomenneske og en av samtidskvinnenes aksepterte laster, kommer dessverre utenlands midt i en galopperende førtiårskrise. Filmen åpner med at han kappkjører motorsykkel med guttungene på brygga i New York, og siden konsentrerer han seg så intenst om ikke å være snill at omgangen med andre mennesker blir anspent og kranglete. I stedet for å bli innlagt, havner han sammen med Andy Garcia i Osaka i Japan der de skal levere en fange. Han oppdager for første gang at det også finnes deler av verden hvor folk ikke omtaler seksualakten midt i hver setning, blir rimeligvis moralsk sjokkert og deprimert og går også inn i ei kulturkrise. Det er sterke ting. Jeg skriver alt dette bare for at uforberedte som ser «Black Rain» og blir litt nervøse av den første timen, skal vite at reaksjonen er helt normal, fordi Norge fremdeles er et samfunn og hos oss ville ikke Michael Douglas fått lov å gå til byen uten å ha følge med en spesialpedagog.

Det var den medisinske siden av filmen. Den fotografiske er fin, for den fanger inn lysspillet i et elektrisitetsfråtsende, folketett Soya Moria der folk fortærer fisk & microchips og jobber hardt med å parodiere moderne bykultur. Scotts bilder av Osaka er så kule at de ser ut som noe Francis Coppola kunne ha laget innendørs. Etterhvert slipper amerikanerne både antropologisk oppfinnerglede og lammende japaner-skrekk, får seg venner og utsettes for gjensidig påvirkning og slipper fra den uhyggelige konfrontasjonen med litt moralsk gatekjøkkenkjappis. Slik blir filmen en vakker påminnelse om at det er jul i «Huset på prærien» og noe godt i alle folkeslag, uansett hvor stygg mat de spiser. 18 år. 1989.

Fredag 28.7.- OK filmfredag etter et enestående og egentlig umulig værfenomen

 

Noe å dø for

NRK2 22.05

terning 5 liten Tilbake til det magiske året 1995, et år som Gud forbeholdt noen få utvalgte, mens alle under 25 år må leve i ufullbyrdethet. Nok om det foreløpig. I går opplevde jeg noe enestående, noe som aldri har skjedd meg i hele livet, noe som skulle være geografisk og metaforisk og fatalistisk umulig, men som skjedde. Avtroppende åttendeklassing og jeg kjørte fra Stavanger til Oslo, og det tok rundt ni timer med fem matstopp. I de ni timene var vindusviskerne på hele tiden. Det regnet til dels kompakt og ustoppelig fra Tjensvoll til Abildsø, det var ikke tjue meter veistrekning med oppholdsvær, og antakelig føler vindusviskerne seg som russ på vei hjem fra Kongeparken. Det skulle ikke ha gått an. Men det skjedde. Livet er rikt.

Men til filmen.

to die for

Nicole Kidman klatrer på Matt Dillon av karrieregrunner.

Gus van Sants uventet snusfornuftige komedie «To die for» er egentlig en underholdende spøk med den amerikanske drømmen, som i løpet av de siste 400 årene har forandret seg fra å angjelde de teologiske mulighetene for å få drette opp selvvalgte kuer på egen eng til å bli den ærgjerrige trangen til tv-deltakelse lenger enn de ti minuttene Andy Warhol eller Marshall MacLuhan foreskrev.

Nicole Kidman spiller ei dum lita, smart dame som ikke går av veien for noe fordi hun vil på tv. Det vittigste ved henne er at hun utleverer en type overfladisk jobb-profesjonalitet som faktisk fungerer som kvalifikasjon akkurat nå for tida og fører til at naturgitt intetsigende søndagssmilere opptrer som programledere i de talentfattige fjernsynskanalene. I tillegg lager Kidman en rolle som ligger trygt innenfor rekkevidden av begrepet kunst, og mange mennesker kommer i framtida til å omtale henne med samme tonefall som de sier Albert Einstein. Nikåll kommer de til å si. Som om hun var fransk og ikke australsk.

Kidmans skikkelse Suzanne satser alt, og hun tenker aldri. Galskapen hennes fører først til ekteskap med en naiv mafiaguttunge som driver egen restaurant, og siden farer den videre til et merkelig psykopatisk fadderskap for nedprioritert gateungdom, noe som i neste omgang medfører gisselsex og mord og en fullstendig usørgelig og underholdende tragedie for alle.

Det filmen ikke har i engasjement, tar den igjen i stil, og Kidman er så fantastisk i rollen at man må lure på om Tom Cruise er blitt skikkelig lurt og en av dagene kommer til å bli funnet blødende på eget golvteppe. 1995.

The inbetweeners

NRK3 23.40

inbetweeners, the

Engelsk ungdom på strand. Folk flest.

terning 4 liten En britisk komedie om fem engelske geeker (alle engelskmenn er egentlig geeker, så karakteristikken er litt sånn frityrfisk på nyrepai) som reiser til Syden for å oppleve sex og fyll. Det går ikke bra. De har ikke nok penger, og kvinner liker dem ikke i Hellas heller, hell no. Mislykkethet er en normal menneskelig erfaring. 2011.

The dark knight rises

Norsk TV2 23.40

dark knight rises, the

Den mørke knekten kjører førtiårskrise-sykkel og er antakelig lei seg.

terning 3 liten Dette er Batmans Rocky-film, men før den førtiårsslappe superhelten kommer så langt at han trener seg opp til gjengjeldelsesmodus, har vi sett ham for lenge som en uanselig tulling. Monsteret som knekker ham er en oppstasa Mad Max-versjon av Black Ops-agent med jedi-støtte. Rollefiguren Blane er mer harry enn polske nynazister, men han brumler fint. Det er alltid OK med en mann som anstrenger seg for aldri å låte som Daffy. Batman derimot. Han hvisker som en angrende kols-pasient og er virkelig til å grine av. Ingmar Bergman ville bedt ham ta seg sammen!

Siden Bruce Wayne ikke er noen John Wayne lenger, ligger arenaen åpen for avløserne. Joseph Gordon-Levitt spiller en sånn forskrekka gutterolle som Shia LaBeouf pleide å ha: Han er en ung og naiv politimann som vil rydde opp i et renovert Gotham på den anstendige måten. Han lever den dødelige klisjeen fra TV-serienes verden: På fritida tar han seg av de ressurssvake barna i det kommunale guttehjemmet. Han mistet far og mor. Han er som en biperson fra parodisangen «Det er julekveld i skogen», og vet hvordan Wayne føler det. En juleøl-savlende synth jamrer usunt på lydsporet.

Gotham er ikke til å kjenne igjen. Den gamle goth-byen, med sine Jugend-referanser eller hva det egentlig var, er forvandla til New York i dag, ferdig med det. Gatene har ingen identitet, de ser ut som om Steven Seagal bor der. Den kalde 2012-realismen er antakelig et innsparings-resultat, for ingen ønsker egentlig at en eventyrfilm skal se ut som om den ble laga av byplankontoret.

I hålet etter Batman spretter også Anne Hathaway rundt som den psykopatiske spisevegrer-kjetta Selena Kyle. Hun stjeler bare for det at, og er en slags femme fatale uten kropp eller personlighet. Selena pilchard (Semolina egentlig, men I’m the walrus, så hvem er du?) kysser Bruce Wayne, men han har bare sex med Marion Cotillard, siden han er for gammal til å risikere å bli spidda av Hathaways knær.

I starten av filmen sier Michael Caine at nå må gutten Bruce fader meg gifte deg og slutte med slåssinga før noen banker ham opp. Wayne mangler brusk i knær og albuer. Han er et fysisk vrak, og siden Selena har stjålet fingeravtrykka hans, mister han dessuten alle pengene. Det mangler bare at noen hacker Facebook-kontoen hans.

Nok om det. Batte havner i kloakken, og Bane sprenger først vekk graset på fotballbanen, og deretter truer han Gotham med radioaktiv stråling og kjernefysisk eksplosjon. Batman sitter innesperra, men hvis han bare tar hundre armhevninger hver dag, blir han sterkere enn Tempelriddernes nazi-konge Bane. Så ut av ørkenen kommer Christian Bale og er frisk som en Biola-drikker. I det store slaget skal han banke den usårbare Bane. Det er som om agent Sparrow skulle spise Hannibal Lecter.

Jeg liker slutten. Jeg kan ikke fortelle hvorfor. Men jeg kommer aldri til å tilgi det engelske hypokonderet Christopher Nolan for at han omgjorde Batman til en to og en halv times minusdag, og det eneste som mangler er at mannen må lete etter bind. Det er for mange sentimentale Oprah-menner som lager film for tida. Skjerp dere. 2012.

The house bunny

TV3 19.30

house bunny, the

Anna Faris er kasta ut av Playboy.

terning 4 liten Jøye meg. Alt jeg ikke har sett. Denne amerikanske komedien handler om at en Playboy bunny blir kasta ut av Hefners hus og begynner å jobbe for college-jenter. Jentene er sju av de mest blåste på planeten, men de har et såkalt Søsterskapshus på campusen (campus betyr skolegård), og det er de i ferd med å miste. OK, dette begynner å bli intellektuelt krevende. En gang til: De trenger hjelp for å beholde Søsterskapshuset sitt på college, og eksbunnien kan gi dem det rådet at de ikke skal virke smarte, men sette i gang med heftige fester. Anna Faris, Colin Hanks, Emma Stone, Hugh Hefner, Beverly D’Angelo, Rumer Willis (dattera til Demi Moore) og mye mye mer. 2008.

A million ways to die in the west

TV3 21.30

million ways to die in the west, a

Charlize Theron og Seth MacFarlane i vesten.

terning 3 liten En presisering. Jeg er en måpende begeistra tilhenger av Seth MacFarlanes animerte TV-serie «Family guy», så jeg beundrer McFarlane mer enn det som er sunt. Men denne filmen likte jeg ikke. Jeg ville antakelig ha likt den nå. Her er omtalen fra før hamskiftet:

Seth MacFarlane er ikke en innsiktsfull eller karismatisk komiker, han forsøker bare å være idiotisk på en tilsynelatende helt frivillig måte. Som en kortbeint mann i shorts. Han ser ut som Wolfgang Plagge, han ser ut som en innendørs spillanmelder i Dagbladet, han ser ut som en smoothie-spesialist fra SVs bystyregruppe, han ser ut som en parentes-skadd salat-nerde eller en sånn mann som har rutete skjorte under Dolly Parton-fleece mens han kjører skolebuss og spiser baconpølser. MacFarlane er verre enn å se Frankie Avalon kysse. Pat Boone.

OK. Nok nå. Men han spiller altså hovedrollen i sin egen westernkomedie som handler om brrrp der kom diareen og brrrp der kom diareen og brrp du har sæd på kinnet og brrrp vaginaen din ser ut som kinaputt i pølsebrød. Ett kvarters tid skjer det paradoksale western-ting. Vi vet alle hvordan det er. Hovedperson-adferd og -replikker (streken foran replikker antyder at ordet foran den forrige streken skal gjentas. I hodet) befinner seg på en måte i fjern kultur fra de tradisjonelle westernfolka, så han snakker som om han spiller sitcom fra New York.

Profesjonelle vaskebjørn-forvandlere har sminket vekk det usynlige ved MacFarlanes små øyne, og derfor likner han et Kiss-medlem som bare fikk resten av mascaraen. Brrp, blomst i rumpehålet!

Handlingen skal også være paradoksal. En fyr står aleine i High Noon Street, og omsider kommer MacFarlane og vil snakke seg ut av en duell, for han er pysa i Vesten. Det går ca 5 nanosekunder, og så har vi skjønt at han er pysa i Vesten, så derfor bruker han resten av filmen til å vise at han er pysa i Vesten. Brrrp.

Vesle Amanda Seyfried slår opp med ham, for han var ikke voldelig nok, så hun må gå hjem og tenke seg om og bli kjæreste med en barberer med mustasje. Og så har du kameraten Ribisi som er kjæreste med en kristen prostituert og venter på henne i bordellet mens vi hører at hun gjør brrp i annen etasje med sånne western-folk som kom fra Europa som innvandrere mellom 1750 og 1956. Man kan se på dem og tenke: Ville det ikke vært forferdelig hvis hvite fattigfolk aldri hadde befolka Amerika! Da ville indianer-befolkning fra begge de amerikanske kontinentene ha formert seg sammen med bøflene og utviklet en kultur som antakelig minnet om China, og de ville vi vært uvenner med. Ingen Nato. Ingen invasjoner av land i Midtøsten og Asia. Ingen bikini. Ingen atombomber.

Nok om det. Drøm videre.

Men så kommer Charlize Theron inn i filmen. En ting kan du være sikker på med Charlize. Hun er alltid plaga av forferdelige menn, som for eksempel Liam Neeson og gjengen hans av skurker som ser så rå ut at de kunne vært First House-konsulenter eller asfaltbarbarer. Theron blander seg opp i samlivet til den lille uanselige nerden, og tilskynder mannen så mye til å få igjen dama si at hun sjøl blir dama hans.

Men det er som det skal være. Charlize har fryktelige menn. Hun forsøker å Rocky-trene McFarlane i skyting slik man gjør i amerikanske filmer, for det er ingen originale påfunn i MacFarlanes screwball-komedie, bare en sliten parade av alle de utbrukte sitcom-poengene som kan ta livet av en film både i øst og vest. Klisjeer resirkuleres så detaljert at de antakelig ville kunne omstøpes til saftflasker etterpå.

Det er med en hund.

Det er med 120 sauer.

Og det er altså med western-mennesker som får en til å drømme om at det aldri ble noe USA, men et kultur-lojalt lykkeland med urbefolkning og piskestraff. 2014.

Point Break

TV3 23.55

point break

Våt t-skjorte-oppvisning med Keanu Reeves og Patrick Swayze.

terning 5 liten Sterke damer i nesten hver eneste film nå for tida hisser opp lekkermette menn samtidig som de gir unge kvinner Pippi Langstrømpe-drømmer. I «Point Break» sitter Lady Death på registolen. Kathryn Bigelow er (var den gang) en lang cowboyskikkelse i Shabby-klær som har gjort seg bemerket (den gang) med steintøffe actionfilmer, hvorav den mest kjente («The loveless») aldri kom til Norge på video en gang. Den handler om motorsykkelkarer som stanser i en sørstatsby, og stilen er blitt sammenliknet med et Edward Hopper-maleri fra femtitallet med sin sterke visuelle naivisme. Bigelow er grunnen til at «Point Break» trass i en usedvanlig teit historie om presidentbankranere og buddhistisk surfer-søking faktisk er en av de få ålreite actionfantasiene på video det siste halvåret. Egentlig har filmen alt mot seg. Den følsomme truse-tjuven Keanu Reeves er risikabelt oppgradert til FBI-rekrutt og skal slåss. Patrick Swayze blir fortsatt belemret med så mye filosofisk ullenhet at håret hans floker seg (som i «Road House»), den nye dama (Lori Petty) er mager og korthåra som en tolvåring og full av snøvlete besserwissen. Men Bigelow kan lage bilder, og her surfes det sugende og hoppes i frisvev fra småfly så flott at ekte mannfolk og potensparanoikere kommer til å svime av. Dessuten holder Bigelow seg til den ny-klassiske «Me Tarzan, you Jens»-varianten; dette er macho-flørt, og guttene blir jysla gode venner. Verd å se. 15 år. 2 timer, 3 minutter, 1991.

Attack force

Viasat4 22.30

terning 2 liten Dette er i hvert fall en annerledes Seagal-film: På et rumensk sted i Europa blir elitesoldatene hans utrydda av ei ondøyd superstripperske med varulvevner. Hun kutter struper med sagtakka kniv og blir voldsomt øyeblikkelig solarisert, som om hun hadde valgt en Nivea fra Tsjernobyl.

Handlingen forteller litt omstendelig om at Myndighetene har utvikla en slags partydop som gjør folk til aggressive, som en slags for mye Møllers tran og takk for i dag. Noen vil slippe det i byens drikkevannskilde, og så ville man få det som er en vanlig fredagskveld ved Vågen i Stavanger – og det bør forhindres.

Seagal utstyres med kroppstilpassa kniver i superplast, men han er ikke så mye med. 2006.

Trespass

TV2 Zebra 21.00

trespass

Nicole Kidman treffer håndverker.

terning 4 liten Krimdrama fra 2011 med Nicole Kidman. Hun er så heldig at hun har fått håndverkere på besøk, og hun er så heldig at hun interesserer seg for én av dem, men arbeidere er arbeidere, og når de ikke går hjem fra jobb fordi de har fått dobbeltsidig lungebetennelse eller noe annet bagatellmessig, planlegger de å rane dama og huset. Nicolas Cage deltar hjertelig, og Joel Schumacher har regissert.

Love, Rosie

TV2 Livsstil 21.00

terning 4 liten Britisk komedie om gutt og jente som mister kontakten når de er 18 år, men kanskje vil skjebnen bringe dem sammen igjen. Hva tror dere? Lily Collins og Sam Claflin i hovedrollene. 2014.

Snabba cash 2

Max 24.00

terning 2 liten «Snabba cash 2» er en kompakt, multikulturell familietragedie uten at man blir helt sikker på hvem familiene er og hvorfor.

I en anstrengende og moderne søppelkrim-stil forteller den om avskylige mennesker av tre-fire forskjellige etniske opprinnelser, og de gjennomfører en rotete og desperat elendighetsorgie som etter en drøy time kulminerer med skyting og skitt. Noen av de siste scenene kunne vært OK i en film som ikke signaliserte konfesjonsseriøs realisme.

For ingen ting henger egentlig på greip.

Jeg har sett disse rollefigurene på film før, men jeg vil ikke vite hvor. Den svenske filmen ender i en nesten oppsiktsvekkende og patetisk sentimentalitet der det til og med finnes et barn som kaster høstbladene over seg mens en eller annen fødende kvinne synger sakralt på lydsporet. 2012.

Catwoman

FEM 21.30

catwoman

Sharon Stone flørter med Halle Berry.

terning 2 liten «Catwoman» på TV er ikke akkurat noe å dyppe halen i sausen for. På katters vis forsøker filmen å smiske for alt som har tilgang til tunfisk, men fordi den (på katters vis) er uten hjerte og forstand, utretter den aldri annet enn mekanisk maling og murring. Firkløveret Halle Berry, Benjamin Bratt, Sharon Stone og Lambert Wilson må antakelig være antikarismaens apokalyptiske ryttere. De bringer med seg en kjedsomhet som føles som sparkling av humøret.

Halle Berry er allerede fra starten silikonsøt på en kraftløs måte, og Benjamin Bratt er virkelig en så rå avknapp at trykkefingeren rykker jevnlig fra første gang han viser seg på skjermen. Det kunne aldri ha blitt bra. Da kattedama begynner å vandre rundt i impregnert undertøy, blir det selvsagt spesielt ille, for ukledde midtpådagen-kvinner skal egentlig ha sneip i munnviken og papilotter i håret.

«Catwoman» tilhører i likhet med mange tegneserie-baserte filmer de politiske morosakene som slår seg sjøl så hardt på kjeften at de burde blitt suppedrikkere. Handlingen har en Dagfinn-streng brodd mot kosmetikkindustrien, samtidig som den er overdådig basert på dorissminking og driver karosseribona seksualflørt på en måte som i gamle dager ble brukt til hip hop-videoer eller bilsalg. Halle Berrys forsøk på erotiske ansiktsuttrykk ville ført til at hun ble utstemt av ungkarsfestivalen på Eriksmoen i Suldal også på en dag med lavt skydekke og laber sikt.

I tillegg har filmen årets mest rotete slagsmål. Bevegelsene til kattedama minner mest om et slideshow. Jeg er lei for det. Dere kan ikke bruke denne filmen. 2004.

Onsdag 26.7.–En vellykka onsdag med Depp og Jolie og (nok en gang) bokstaven n

 

The tourist

Viasat4 22.00

terning 4 liten En usedvanlig vellykka onsdag. Etter både trykkluft og støvsuging med risikabel maskinnpust er n-en tilbake på den trofaste og troverdige måten. Det er utrolig mange ord med n. Forfedrene, som enten strandet seg rundt i området ved Vistehålå og de tre turistsverdene med sin meteorologiske angst og sine dårlige tenner, eller kanskje kom vandrende fra Sibir iført mammut-pumps og luer av tørka ulve-livmor, de likte denne innsmigrende lyden. N er en sensuell bokstav. En konsonant som man kan skli rundt i den tilgjengelige delen av ganen og kjenne lenge på og bruke som komp til kurtise. Forfedrene forsøkte å få plass til en forførerisk n så ofte som de kunne. Tasten var antakelig utslitt av forventning og oppmerksomhet, men den ble brakt behendig tilbake av støvsuger-spa og motvind-sensualisme. Dere vet ikke hva motvind-sensualisme er? Stakkars barn.

Men til filmen.

tourist, the

Angelina Jolie tar på fintøyet for Venezia og Johnny Depp.

Akkurat da jeg hadde skrevet i en Facebook-diskusjon at Johnny Depp i «Gudfaren» ville blitt en sprelsk tivoli-opptreden, kommer det en film der den skeive skuespilleren spiller så nedroa at du mistenker ham for å enten å ha sittet våken om nettene med Angelina Jolies mange barn eller ha bytta ut amfetaminen med togreise-valium.

Regissøren med det uendelige navnet er tyskeren som laget «De andres liv», og han er omtrent like skøyeraktig som en fløy av Kølner-domen.

Men stillfarenhet kan han. Angelina Jolie siger framover som en blanding av Tall Ship uten race og oppstiva Dior-installasjon. De kultiverte luksusklærne hennes går i halvfarger som er like suksess-beige som rike damers armhuler, og hun beveger seg på høye hæler slik dansker går på ski. Et fantastisk syn.

Depp spiller en usedvanlig tuslete liten matematikklærer fra Wisconsin eller noe annet på W. Han er på togtur til Venezia med sin digitale sigarett da Angelina kommer smygende som en utvrengt semske-vagina og innlater seg med ham for å lure gangstere og politi. Nettopp! De tror at han er storsvindleren Pearce, Jolies bortfløgne kjæreste. Damage!

Angelina er så uforanderlig perfekt at hun kommer fram til Venezia i samme klærne og samme hårfasong som da hun gikk på toget i Paris, og dama lurer med seg den smiskende og hviskende realisten i et fantastisk hotell med utsikt over Grand Canal.

Så kommer russerne, og det er alltid kjedelig. Polakkene oppdaget det. Tsjekkerne visste det. Ungarerne erfarte det. Allerede Tsjekhov visste det. Og dermed tar filmen seg videre mot voldsklimaks med rutinerte innestemmer. Beroligende som blodtrykks-medisin, deilig å se på, men uten spenning eller troverdighet. 2010.

The samaritan

NRK3 00.05

samaritan, the

Samuel The Man bærer ikke Whitney Houston, men Ruth Negga.

terning 4 liten Samuel L. Jackson spiller en svindler som kommer ut av fengsel og har truffet dame, en begivenhet som gjør at han planlegger et streit og anstendig liv. Men så heter det seg som regel i amerikanske filmer at fortiden innhenter sånne som Jackson. Og det gjør den. Sønnen til en tidligere partner dukker opp med mesterplan. 2012.

The rebound

TV3 22.30

rebound, the

Catherine Zeta Jones elsker en yngre mann denne gang. Justin Bartha.

terning 4 liten Romantisk komedie fra 2009. Catherine Zeta-Jones, som virkelig ikke henger i horn på veggen, spiller en kvinne som fanger interessen til en mye yngre mann, spilt av Justin Bartha. I 2009 var Z-J førti år, og Bartha var elleve år yngre. Så filmen handler ikke egentlig om at han er så ung, men om at hun gikk fra forstadsgubben sin på grunn av utroskap og at han jobber i kaffehøl mens familien mener han sløser vekk livet. Er kjærligheten virkelig? Hva skal spurven med nebb. Hva sier reven? 2009.

I give it a year

TV6 21.30

i give it a year-2

Dette er nok brudeparet.

terning 5 liten Har ikke sett, men tar sjansen på en femmerterning, for «I give it a year» er en engelsk komedie i «Four weddings»-divisjonen, der munnrappe briter underholder hverandre med småkjadrende selskapelighet og vennlig mistenksomhet. Det er sånn at Rafe Spall og Rose Byrne egentlig ikke passer sammen, men det vet de ikke, eller de driter i det, for de gifter seg, og da sier den sjølgode venninna i kirkebenken: «I give it a year». Så nærmer den første bryllupsdagen seg (ingen gravferder) og forholdet blir satt på prøve. Filmen er regissert og skrevet av Dan Mazer, som ellers er mest kjent for sitt samarbeid med Sacha Baron Cohen. Like fullt: Dette ser OK ut. 2013.

Sliver

TNT 22.50

sliver-2

Sharon Stone i en imitasjon av bokstaven n.

terning 3 liten Man trenger ikke føle seg underholdningshemma fordi om man ikke klarer å like den filmatiske kjølig-kopuleringa «Sliver». Dette er en film som forholder seg til virkeligheten med en sjarmerende mangel på interesse for hva som pleier å foregå der. Som om diskjockey-forbundet var på utflukt til Bondeland sammen med mannequin-foreningen. Men det går an å kose seg.

Sharon Stone (blant datafriker antakelig kalt Shareware Stone), må leve videre med den skjebnen at hun ble kjent som sjarmør med pels, og spiller her ei rådvill, enslig jente som flytter inn i en hjørneleilighet der den forrige beboeren begikk selvmord. Dreping skjer. Som medspillere i et slags folkefattig Cluedo treffer hun a) Jack og b) Zeke. a) Jack er forfatter og spilles av Tom Berenger med en brummende, heftig mannslighet som bare fins i provinsteatrenes folkepark-farser og fjernsyns-serier om nordlendinger, mens b) Zeke eier huset. Han framstilles av William Baldwin med en sleip, listende gummisåle-sensualitet som gjør at alle kontroll-teller lommemynten før de går hjem, og han snakker konstant som klokka halv tre om natta.

En av disse to er en fæl fyr.

Men det bryr ingen seg om. Kikkinga på Sharon og de andre er både vittig og underholdende på en helt uproblematisk måte, og tilblivelsen av kriminalitet virker uvesentlig. Når både forfatteren Joe Eszterhas (også manus til «Basic Instinct») og Stone har skrevet fra seg, hviler det en ubeskrivelig, upersonlig hygge over rommet. Som om vi skulle ha vært på omvisning i damedusjen i Svømmehallen og ikke skjemtes for det en gang fordi vaktmesteren var med. 1993.

Tirsdag 25.7.– En grei liten filmdag med oppdagelsen av lykke og den store bygda

 

The social network

Viasat4 22.00

terning 5 liten Det viktigste som finnes er at n-en virker. Noen spesielle dager i juli har vært sånn at n-en på hp-laptopen min ikke ville være med lenger. Det vil si: Den måtte trykkes på flere ganger for å gi fra seg tegnet. Noen ganger skrev jeg så fort at jeg ikke husket å sjekke at n-en er til stede, så da hendte det at jeg publiserte filmguider og Facebook-oppdateringer med ord uten n. Det ble jeg vanvittig stressa av. Så jeg kjøpte en boks med trykkluft og overfalt tastaturet med ekstremvær. Etter tre angrep fikk jeg fullverdig n. Lykken var ubeskrivelig. Små ting skal til. I dag er n-en nesten like ille igjen. Det blir storm utpå morgenen en gang.

Men til filme.

social network, the

Jesse Eisenberg finner opp en ny tid.

Facebook-filmen er bedre enn jeg venta, den er varmere enn jeg venta og tristere enn jeg venta – men samtidig gjentar den amerikanske julesang-lekser om de vellyktes uunngåelige ensomhet. Den går bitterhetens lysløype nedover eføy-begrodde stier. Suksess ender i ensomhet, min unge venn. Rekk meg bjellen.

Gud jobber på vittige vis. Facebook ble til fordi en arrogant Harvard-nerd trynte på daten med Erica, og deretter gikk han hjem og sammenliknet kvinner med kveg i bloggen sin.

Denne 2003-formen for cyber-heftig utadvendthet førte til den urussiske kombinasjonen berømmelse & straff, men dessuten oppdaget det nesten bevisstløst konsentrerte datageniet Zuckerberg at det gikk an å bruke internettet til kommunikasjon. Ikke mailer og blogger og intra-sosial brevdue-virksomhet. Nei – en kollektiv presentasjonsplass der jenter kunne røpe om de var ute etter en kjæreste samtidig som man fikk vite hvordan de så ut. The Facebook ble til som en sjekkeplass for studenter. Så spratt systemet som vestlandskrokus i februar. Nå sjekker vi alle hverandre i det mest avhengighets-skapende og mangfoldige Matrix-samfunnet som noensinne har eksistert.

Den nesten autistiske drittsekken gjenoppfant bøgda, der naboer en gang møtte hverandre og snakket.

Filmen er god. Tvilen gjelder underholdningsverdien. I en verden der folk faktisk står med pc på kjøkkenbenk, sitter på buss med mobil eller sager ned trær iført Ipad mens de kommuniserer med venner og digitalt bekjente om unger, renovering, trening, spising, musikk, morgenlyset, bakrusen og annet friluftsliv, kan det nok hende at Mark Zuckerbergs langvarige samtaler virker monotone. Mye handler fra rettssaker. Verdens søteste små einsteiner fløy ikke til værs i Lille Romskip, de saksøkte hverandre for milliarder. Det amerikanske eventyret havnet i advokatenes heksehelvete, der Nemesis slo etter de hovmodige med digre never og perfekt diksjon. «The social network» er med andre ord en ganske gammeldags film. Napster-gründeren Sean Parker (Justin Timberlake) sier i begeistring at de nye dataproduktene er ei ungdomsgreie. Verden måtte endelig høre på en ny generasjon. Like fullt. Spesielt originale ble de ikke. Den som vinner hele verden, vil miste seg selv og bli sittende sær og venneløs med aksjer i onkel Skrues pengebinge. Venneløs? Ingen er det lenger.

Da filmen startet med Jesse Eisenberg, sukket jeg tungt. Se opp for ungdomskomedienes mumlende standard-nerd. Om noen få sekunder vil han få selskap av en rund kamerat som snakker om brusrap og ronking. Sånn ble det ikke. Eisenberg bærer lyset. Det finnes et univers av ensomhet i den rare skikkelsen. Kanskje er det et paradoks, kanskje er det naturlig at han fant opp et system som faktisk får folk til å snakke sammen i en utsnakka tid. Desto mer logisk: Man blir glad i mannen. Å lytte til den overlegne aggresjonen hans er som indie-musikk. Det er noe sant og ekte ved måten han snakker på, og filmer trenger både sant og ekte.

På det viset blir Facebook-gründeren som sin egen oppfinnelse: Noe stivt og utilnærmelig utvikler seg til en ny og egen form for kjærlighet og åpenhet. Når filmen er slutt, føler du at du kjenner Mark Zuckerberg. Han sitter knust og F5-er facebooksida til kjæresten han mistet. Vant verden. Mistet seg selv. Gammelt og godt som Dickens, og da mener jeg ikke pubben.

Dessuten er filmen velformulert og ganske vittig. Det hjelper på humøret. 2010.

Get on up

TV6 21.30

terning 3 liten Biografisk drama om James Brown, som skal være The Godfather of Soul. Han startet i fattigdom osv. 2014.

Wolfman

Svensk TV1 23.15

wolfman, the 2

Benicio del Toro lusker i entreen med sin pappa Anthony Hopkins.

terning 5 liten «The wolfman» er en nydelig eventyrfortelling i dryppende rødt, men den gir fra seg muligheten til å bli en sensuell fantasi for sånne voksne kvinner som liker snerrere i senga.

Da Jack Nicholson ble var-ulv en gang i forrige århundre, var det mest for det eggende samværet med det anspente dame-akset Mic-helle Pfeiffer. Det fantastiske med Gary Oldman som «Dracula» var at menn ville bli som ham. Varulven og vampyren er egentlig kvinnedrømmer, for etter fire dagers forlovelse begynner de å forestille seg latinske bassengrensere og svette håndverkere med håndleddshår som likner hesjetråd.

«The wolfman» hadde muligheten. Benicio del Toro er ikke bare en dugelig skue-spiller, han har også syndige øyne med overbevisende sensuell vedfyring. Emma Blunt ser ut som enn sart, hjertesvulmende Tsjekhov-kvinne i profil, og man aner at den russiske sommerstue-stillheten i ansiktet hennes egentlig godt kan føre til freudianske kennel-orgier. Det blir ikke så mye erotikk i «The wolfman», for erotikk finnes ikke egentlig på film lenger. Erotikk er bønder som simulerer forelskelse i reality-fjøs.

Men filmen er vakker som en bildebok. England er som vanlig nesten dogmatisk tåkelagt, skogene er som lysfattige Rødhette-eventyr, i de små landsbyene myldrer merkelige gamlinger med kinnbarter og kategorisk pubsnakk. «The wolfman» er et nydelig lysbildeshow som plutselig eksploderer i en serie blodfontener, når lykant-ropene kommer halsende gjennom skogen og slår hodet av borgere med ett eneste slag.

Anthony Hopkins er tilbake som leverspiser, men denne gang uten chianti. Han er en nydelig asosial godseier som mister den ene sønnen til et beist, slik at den andre må komme hjem for første gang siden pappa putta ham på galehus. Del Toro er skuespilleren Lawrence, en mann med skremmende flashbacks. Emma Blunt spiller frøken Conliffe, som var forlovet med den døde bror og har et blikk som kan kurere prostata. Ved et uhell blir Lawrence bitt av varulven, og så blir han sjøl en ambivalent CGI-vampyr.

Det er heftige spesialeffekter i «The wolfman», men jeg føler at de ikke først og fremst forsøker å imponere meg, heller få meg til å opp-leve stemning. I boss-fighten mot slutten beveger de visuelle paradoksene seg på grensen til parodien, men OK. Det holder. Filmen ligger et sted mellom Scooby-Doo og «Twilight», og poesien er OK, men ikke avhengighetsskapende. 2010.

Delta Force 2

TNT 22.50

terning 2 liten Det eneste spesielle ved «Delta Force» var en dødelig helikopter-ulykke under filmingen i 1990. Chuck Norris reiser til Sør-Amerika for å trøble til en narko-fyrste. Aaron Norris regisserte. 1 time, 50 minutter.

Speed

CMore First 22.55

speed

Keanu Reeves og Sandra Bullock har antakelig vunnet.

terning 5 liten Kveldens arkeologi: 1994 er så lenge siden av det allerede lukter formalin, men Bullock-thrilleren «Speed» er nok ennå nytbar.

Aftenbladet skrev ekstatisk den 22. februar i 1995 da spenninga kom på VHS:

«Litle-Buddha Keanu Reeves smetter så uventet inn og ut av genrene som røyskatt i steinur, og før noen visste ordet av det, var den håpløse, jentepene guttungen blitt en slags G.I. Joe, et mannfolk-leketøy for alle de mest useriøse dyrkerne av kortsinte bevegelses-eventyr. Sjøl om handlingen i filmen er brutal nok til å lokke ubefesta femåringer til å kapre Randaberg-bussen på vei hjem fra barnehagen, er den ikke kynisk eller rå.

Keanu Reeves er til stede i filmen med en slags svigermoravstøtende taper-fjernhet som også preger menn som alltid forsover seg og derfor må late som om de er et annet sted mens de strever med å få igjen fokuseringsevnen.

Når man ser «Speed» om igjen, blir det også tydelig hva den nabojente-pene smile-dama Sandra Bullock utretter med denne filmen. Hun kjører buss over åtti mens Reeves bekymrer seg, og ansiktet hennes er lykkelig og fortvila oppspilt og nedspilt på den vidunderlig naive måten som du husker fra den gang du kjente noen helt uskyldige jenter som ikke hadde kommet lenger i utviklingen enn at de reagerte instinktivt og reint på alt som skjedde, og ikke ett øyeblikk snudde seg for å sjekke om noen så at de hadde den gule genseren på i dag. Piker ble sånt kalt. Bullock er på en måte det beste som fins på den andre sida av Sharon Stone, og i ei tid da dyrkinga av småperve jenter er blitt så tydelig at til og med Dagbladet oppdaget det etter fire år, blir Sandra Bullock et uunngåelig, befriende kontrapunktisk skolelags-alternativ for alle som ikke ønsker å få massasje med barberblad, men kunne tenke seg å sitte tjue minutter i hammock en og lytte til naboens gravemaskin sammen med noen. Bullock tilfører «Speed» en avslappet, oppstemt friskhet som er halve filmen. Bare forestill dere at Madonna hadde denne rollen. Rett i dass! Om noen skulle lure på det: «Speed» er like spennende andre gangen du ser den, sjøl om handlingen er kjent.» 1994.

Mandag 24.7. – Den nestsiste mandagen i juli med skikkelig action

 

Running scared

NRK3 21.35

terning 6 litenDet går rykter om at dette blir den siste mandagen i juli i år, men det er faktisk ikke sant. Det som er sant, er at MDG og Venstre vil ta bort den 31. juli for å minske CO2-utslippet fra gressklippere i Norge. Det  går Frp i mot, og i en pressemelding med  lime i tuten sier en uidentifisert varamann fra Nye Trøndelag at partiet vil innføre 32. juli for å styrke næringslivet og bemanningen på nattrutene til bilferjer nord for Stord. Arbeidernes statsminister-kandidat Jonas Gahr Støre sier til NTB at 31. juli vil bli styrket av en Ap-regjering, men at gressklippere og bilferjer nord for Stord kan bli pålagt avgifter for å styrke verftsindustrien. Krf er motstander av 31. juli på søndager. SV vil at gressklipping skal inn som eget fag i skolen og vil styrke alle skoler i Norge med 34.000 nye lærere som alle skal få høyere lønn enn stortingspresidenten.  Men filmen er OK.

Til den.

running scared

Vera Farmiga tar seg av Cameron Bright.

Rett ut av den solsviende julinatta kommer et halvstilisert, rått lidenskapelig, overraskende actiondrama som er det beste siden Tarantino endret nittitallet med «Reservoir dogs».

Ikke misforstå. Dette er ikke en munnrapp kjekkasfilm. Den er en blanding av fotoskrudd voldsestetisme, mannsmytespredning og ektefølte smerteting, og du kommer til å bli følelsesmessig hekta samtidig som du dukker for ikke å bli nedsølt av haglespredte blodbyger som klasker likt sommer-regn i surround-en. Filmen er tilegnet gamle handlingsregissører som Sam Peckinpah, Brian De Palma og Walter Hill, og den opererer med en blanding av klassisk og kunstferdig persongalleri.

Paul Walkers naborusser er westernpsykotiker og har John Wayne tatovert over hele ryggen. I den store flukten-jakten treffer guttungen Oleg (Cameron Bright som spilte Sean i «Birth») ei klisjésnill hore som har lurt seg til å studere og blir banka av silkehallik. Vera Farmiga (i en formidabel rolle som fru Walker) befinner seg plutselig i den fjerne, forferdende leiligheten til to surrealistiske pedofile. Her er så klassisk italiensk mafia at de lukter utstoppa basilikum. Her er de steinfjeste russerne.

Det finnes på en måte ikke mange fine folk i denne filmen, men «Running scared» funker likevel ikke som deprimerende slumdykk i Narkotown. Personene er akkurat så uvirkelige at de ikke er journalistikk, og de er akkurat så virkelighetsnære at de ikke er kunst. I det mellomsjiktet oppstår en imponert form for engasjement. Man beundrer de fikse regigrepa samtidig som handlingen holder tynntarmsystemet i jernklype.

Paul Walker var en prettyboy i Fast & Furious-filmene. Her er han snaua ned til femdagershår og overnattingsskjegg, og han spiller så vanvittig bra at man antakelig burde påstå at ei stjerne hadde stått opp på morgenhimmelen.

Men det er navnet Wayne Kramer man skal merke seg. Han skrev og regisserte det særegne dramaet «The cooler» med William H. Macy. I «Running scared» demonstrerer han at han kan gjenskape og renovere moderne trend-action med en så holdbar håndfasthet at filmen aldri glipper.

Handlingen er forbilledlig enkel og fasettert. Walker skal gjemme en sølvblank revolver som drepte skitten purk, men legger den i kjelleren. Sønnens kamerat skyter på stefaren med den – og dermed leter alle etter revolveren og den lille gutten for at ikke ubehagelige assosiasjoner skal oppstå hos ballistikeren. Så starter kjøret.

Bare én ulempe. Du bør ikke se den. «Running scared» er så ekstremt voldelig at den til og med har fått 18 års aldersgrense i det Bondevik-frigjorte Norge, og det skjer ikke mye som du ville hatt på veggen hvis Märtha Louise kom på besøk. Men for en stil. 2006.

Funny people

NRK3 00.05

funny people

Seth Rogen er en god venn for Adam Sandler.

terning 5 liten Hvis jeg noensinne slutter med å feire bursdagene mine i hagen tilført billig musserende vin som jeg kaller champagne fordi den har samme farge som naboens katt, vil jeg ha Adam Sandler der. Sandler er utrolig behagelig, for mannen har en slags sjelelig stumhet. Han er helt uten støy.

I Judd Apatows filmer snakker alle om kjønnsorganer hele tida, og noen ganger trener de dem. For et umedikert menneske med normal sjenanse er det plagsomt. Men på grunn av Sandler blir det annerledes i «Funny people» – filmen er vulgær med sentimental ydmykhet; det er som om hovedpersonene omtaler sex på samme måte som dansker snakker om fjellklatring. Det gjør dem lettere å like.

En annen ting: I amerikanske filmer er til og med de sympatiske kvinnene så unaturlig tynne at du får en jackass-fornemmelse av at de er en kulinær spøk: Drikker de Plumbo til kinakål-pizzaen? Spiser de sandpapir og Glava til frokost? 37 år gamle Leslie Mann spiller den dama som Sandler var utro mot for 20 år siden da han allerede var en etablert komiker. Hvis hun fikk tarmtrøbbel ville det sett ut som når babyer sparker. Men med Sandler blir selv kaliforniske kvinne-klisjeer kule.

«Funny people» er en urimelig lang komedie om en stjernekomiker som finner ut at han skal dø av en uvanlig type blodkreft. Dermed rammes han av snillhet og ettertenksomhet, og for å slippe å holde ut med den fremmede oppdagelsen av følelser, hyrer han en delikatessediskenspringer og amatør-standupper som assistent. Adam Sandler er stjerna. Seth Rogen gjør en snill og trivelig rolle som sidekicken.

Sandler og Rogen er rare og søte sammen slik Sandler og Drew Barrymore var. Scenene mellom dem blir så hyggelige at du nesten ikke merker at 2 timer og 20 minutter går. Du merker ikke egentlig at de to mennene vasser til brystvortene i komedie-gjentakelser, for den saktmodige råskinns-lunheten mellom Sandler og Rogen får de overdrevne kjønns-krønikene til å funke som historien om Askeladden som kappåt med trollet. Noen ganger blir overdrivelser helt ålreit, hilsen Asbjørnsen.

Miljøet er dessuten perfekt. Rogen og Jonah Hill og ei rar dame (Aubrey Plaza) driver med stand up og fordriver dagene med profesjonelt lykkelig slagferdighet. Vi trekkes nærmest motvillig inn i en konsepsjon der forvrengningen av ting erstatter tingen. Som å være filmanmelder. Når Sandler omsider går skikkelig på trynet, er det fordi han er blitt et vane-sarkastisk meta-menneske og har mistet evnen til å bli rørt av sangen til et barn. Han ler hånlig.

Jeg tror ikke at noen skal legge så stor vekt på dette budskapet at de slutter å imitere Seinfeld i kinokøer, for Apatows manus er noe så skjørt og fint som steinteit, men uimotståelig. Jeg vandrer litt rundt julenissens tallerken her, men det er fordi jeg egentlig ikke har lyst til å fortelle hva som skjer. Sett dere heller ned med god tid og oppdag om dere klarer å finne den smale bølgelengden. Hvis dere ikke treffer, blir filmen antakelig uutholdelig. 2009.

Ray

TV6 21.30

terning 4 liten Taylor Hackford laget i 2004 et biografisk drama om Ray Charles. Jeg tror det konkluderte med at han var en fin mann og en strålende musiker. Jamie Foxx spiller hovedrollen sammen med Kerry Washington og Regina King.

Delta Force

TNT 22.50

delta force

Robert Forster truer Chuck Norris.

terning 4 liten Amerikansk action, laget av israeleren Menahem Golan med modell fra en flykapring av en TWA-maskin i juni 1985 og passasjerene som ble holdt som gisler i Beirut etterpå. Folk som Chuck Norris, Lee Marvin, Martin Balsam, Hanna Schygulla, Shelley Winters og Robert Vaughn spiller i de viktigste rollene, og filmen ble slett ikke elendig. Det eneste som virkelig bryter realismen er når Norris og gutta slår til mot slutten. Filmen ble laget i Israel. 1986. 2 timer, 9 minutter.

Søndag 23.7.–Komedie-søndag med en slags snill sarkasme

 

You don’t mess with The Zohan

Viasat4 22.30

terning 5 liten Det er en måned siden sola snudde, det er søndag og komediedag. For oss som for lengst har tatt tilflukt i animasjons-serien «Family guy», finnes ikke komedier lenger, bare visne forsøk på å få folk til å le av et så trygt og småborgerlig ingenting at pensjonerte søndagskolelærere og Saudi-Arabia føler seg klappet med pelshåra og innevarmt ukrenket. The Zohan er nesten helt morsom, og det får holde. Det er ingenting som tyder på at humoren noensinne kommer til å bli gjenfunnet, og den maskuline frisøren fra Israel kan være et slags historisk dokument før man vet ordet av det.

Men til filmen.

you dont mess with the zohan 1

Vennlig forbrødring og forsøstring mellom John Turturro, Adam Sandler og Emmanunelle Chirqui.

Denne Sandler-komedien handler om å bryte ned murer og er en verdig oppfølger til Kapittel 08. Politisk spontankunst blir ofte undervurdert.

Sandler spiller den israelske elitesoldaten Zohan som nakengriller middelhavsfisk på stranda og oppfyller hjemlandets gammeltestamentlige myter om sokk i trusa og evig uovervinnelighet. Men han har en hemmelig drøm. Han vil bli frisør, og derfor wetbacker han seg inn i New York, hvor supermannen etter utagerende forsøk i flere yrker ender som hårkjærtegner og bakroms-gigolo hos ei teflongnidd palestinsk jente.

Når Zohan, som nå kalles Scrappy Coco, dunker ned hairspray-hyllene med ubetalte seksuelle tjenester overfor lykkelige middelaldrende, bryter det avgjort grenser for god smak, troverdig framstilling av meningsfylte forhold mellom kjønnene og varigheten av seksuell stamina. Men ingenting kiler så godt som når murer faller, og man kan ta med seg en liten rosa papirpose som man ler i hvis humoren føles feil.

Residente palestinere gjenkjenner den israelske legenden (som påstår han er australsk-tibetansk), og dermed ville det ha brutt ut hellig krig i nabolaget om bare drosjesjåføren hadde kommet fram på Hizbollahs telefonsvarer. Dessuten ansetter huseieren gode gamle nazi-rasister fra Texas for å drive Midtøsten ut av West Side, så den politiske balansen når forbilledlig presisjon. I tillegg ramler Mariah Carey inn i historien som seg selv og fører til fred og forståelse for alle de som trodde at Israel er en by i Australia. Hvordan det egentlig skjedde, vet jeg ikke helt, for etter en travel morgen med mye kaffe måtte jeg tisse – og siden toalettene i Sølvberget bare holder nattklubbåpent, spaserte jeg ned til Aftenbladet. En fin tur og i filmens ånd. Men slutten av filmen var OK. Adam Sandler er en særegen komiker. Til sjenanse for de intellektuelle lager han verken satirer eller parodier – han fantaserer fram sine egne skrudde komedieskikkelser og utstyrer dem med ubeskjedent overdrevne ekstrempersonligheter. Enhver likhet med nålevende personer er virkelig tilfeldig og utilsiktet. Zohan tilhører de neo-surrealistiske klassikerne og vil bli verdsatt av sånne som liker å rive hus og klippe telefonkataloger. Filmen er også en form for biografisk dadaisme, for Zohan-skikkelsen er faktisk basert på en tidligere israelsk soldat som jobber som frisør på Solana Beach i San Diego. 2008.

Sommerbryllup i Italia

NRK1 21.05

sommerbryllup i italia

Pierce Brosnan i selskap med Trine Dyrholm.

terning 4 liten «Den skaldede frisør» er en dansk Susanne Bier-film, og den handler om at en kreftsyk kvinnelig frisør oppdager mannen sin i seng med annen kvinne og drar til datterens bryllup i Italia, og der blir hun uvenner med brudgommens far, Pierce Brosnan. Trine Dyrholm spiller dama. La oss si det sånn: Brosnan ville ikke vært med hvis det ikke skulle oppstå en eller annen form for romantikk. 2012.

Victoria

NRK3 21.30

terning 3 liten Torun Lian har regissert denne Hamsun-filmen om en fattig gutt som forelsker seg i godseierens datter. Jeg likte den ikke. 2013.

Thor

TVNorge 19.15

thor (2011)

Chris Hemsworth kommer nordfra og møter Natalie Portman.

terning 5 liten Chris Hemsworth tilhører heller ikke gummi-trynene. Han ser ut som en seksuelt aktiv gårdsgutt i en «Smokey and the bandit»-film, og det er ingen tvil om at australieren hører mer hjemme i New Mexico enn i nordfolkas kvad-trauste Asgard.

Denne filmen har to handlinger. I den ene går opprøreren Thor rundt og irriterer pappa Odin (Anthony Hopkins) i en overdådig orgelpipe-installasjon som kunne vært laga til Liberaces oppstandelse. Asgard er blitt til Harry Heaven, men til gjengjeld ser Jotunheimen ut som en ufrisk oktoberdag på Høgjæren, og det funker bra sjøl om jeg savner sauene.

Den andre handlingen foregår i et uforstandig nåtids-USA der Natalie Portman spiller vitenskapsdame slik Tone Damli Aaberge ville ha legemliggjort Einstein. Odin blir så forbanna på sønnen at han hiver hammaren, og den havner altså i et paranoisk landskap der den blir oppdaga av FBI. Da er det er rett før Wikileaks kommer, det er like før VG+ trykker en innsiktssak om kjendisers snekkerverktøy, der er like før Frank Aarebrot dukker opp og Harald Stanghelle og alt det som gjør nyheter til støy.

Nede på jorda ser Thor ut som en tulling, og i himmelen overtar den ekle Loke. Men oppgjørets time kommer. Og da blir det så ganske moro at Natalie Pee sier OMG.

Budskapet i det norrøne eventyret er at klok konge ikke søker krig. Det burde også være at hvis Natalie Portman ble importert til det norrøne heavy-palasset Asgard, da kommer norske black metal-folk til å konvertere til Rodgers & Hammerstein. 2011.

Livets lyse side

TV3 21.00

livets lyse side

Helen Hunt må servere Jack Nicholson.

terning 5 liten Jack Nicholson er samtidas satyr. Han har beslaglagt alle de tvilsomme egenskapene hos menn som kvinner elsker å aldri holde rundt, men er blitt opplært til at de bør beundre. Og fordi mannen opptrer i elskverdige fiksjoner, funker han som erotisk kjæledyr og tilårskommen Lønneberget-lømmel for en hel generasjon av identitetssøkende seksual-nevrotikere. I «As good as it gets» er Nicholson best når han er ufyselig. Filmen forteller ellers en søt historie om omsorg og menneskelig-gjøring da den kyniske inne-forfatteren treffer fattig serveringsdame med sykt barn og en melankolsk homofil. Sjelden er en film så velspilt som dette. Alle liker den. 1997. 2 timer, 15 minutter.

Antatt skyldig

TV3 23.55

terning 4 liten Meryl Streep, Jake Gyllenhaal og Reese Witherspoon i et amerikansk drama fra 2007. En kanadisk forsker med egyptisk slekt blir tatt av CIA på mistanke om terrorisme og ført til et fjernt sted der han avhøres. Når kona forsøker å finne ham, stenger CIA alle porter.

Sin City

TV2 Zebra 21.00

sin city

Bruce Willis i en slags Outland-verden.

terning 3 liten «Sin City» er bare et stilstønt. Kaldt, jålete og ultravoldelig underholdning for voksen-nerder. Et ubetydelig stileksperiment som ikke er noe eksperiment, men en gjentakelse av det filmfolk tar seg til når de får behov for å føle seg kulere enn frisøren sin.

Derfor hender det at jeg hater tegneseriefolka. De gir umodne filmskapere ufortjente unnskyldninger til å produsere kvasi-litterært, kvasi-stilistisk og kjønnsfascistisk voldsmøl. Kjøp et blad. Gå på toalettet. Filmunderholdninga trenger ikke flere skeive bilder uten forstand.

Tegneserie-gubben Frank Miller har regissert denne filmen sammen med jålekoppene Robert Rodriguez og Quentin Tarantino. De to «slikk-skrubbsåret-mitt»-guttene fra det overbeskytta nittitallet har antakelig æren for at «Sin City» for det meste ser ut som en Nye Alle Menn-retro. Miller står sjøl for den pratesjuke og pulp-inspirerte prosaen. Av og til er den ålreit. Av og til er den som å høre en av Marges søstre jabbe med røykerøst.

Filmen starter med at statisten Josh Hartnett utsletter ei rødkjola dame på terrasse, og så vandrer vi til svart hvitt-fotografiets konge Bruce Willis, som likner en uvaska Vigeland-skulptur og snakker rett i nærheten av sånn Philip Marlowe gjorde det. Willis-scenene i begynnelsen og slutten er blant de beste i filmen, og Michael Madsen har briller.

Allerede fra starten brummer alle mennene som om de satte et loddent dyr i halsen, og den vokale vansiringa tar seg ikke akkurat ned da Mickey Rourke kommer inn i bildet. Ei slags voksdukke av Rourke. Et følsomt, flott, nesten eventyr-mildt monster-Rourke, en rørende hulk på jakt etter kjærestens mordere. Det vi si: Ikke akkurat kjæresten. På bladbrødrenes jord er kvinnene horer og strippere. Gjensynet med Mickey R. er filmens andre genialitet. I noen edle minutter er «Sin City» ganske i nærheten av å få en historie, men så starter det uendelige undertøy-showet. Kvinner med kontrollert kroppsfett paraderer som plastmannekenger i den poengløse estetikken. Dette er en film noir uten genrens innebygde tilbakeholdenhet, og det er historiefortelling uten sjel. I mer enn to timer anvender regissørene bildeknepa til jålete masse-sadisme, men de er ikke i nærheten av å skape annet enn fotografisk betinga småklapping. Høhø. Kul scene. Dette er en billig putakrig med noir-genren, og man trenger ikke være spesielt interessert i den moderne mannens fravær av mysterier for å ane begeistringa fra livslange puberteter.

Jo. Bildene er fine. Men jeg har sagt det før: Ungdomsskole-elever lager kule bilder i våre dager. Reklamefolk og datanerder og konditorer og helsepersonell.

«Sin City» er en slags episodefilm med handlinger i tett naboskap. Willis er ute etter den perverse Citizen Kane-sønnen, og det samme er Rourke. Clive Owen jobber for amasonehorene i Gamlebyen da de utrydder gangsterne. Kjente skuespillere går rundt i flokker som frustrerte utedyr i trange dyrehager. Harry Heaven har fått et nytt navn. Sin City. 2005.

The Twilight Saga: Eclipse

TV2 Livsstil 21.00

twilight saga eclipse

Robert Pattinson med Kristen Stewart i graset.

terning 5 liten  Så kom omsider slutten på det høytidelige og dramatiske emo-eventyret fra Twin Peaks-skauen. Det vil si: Historien fortsetter. Men egentlig slutter det her.

Det har vært en behagelig tur, for det finnes ikke mange filmer som tar kjærligheten på blodig alvor, og det er ikke mange filmpar som har hatt sjansen til å love hverandre en hel evighet.

«Twilight»-sagaen har vært inspirerende annerledes i pragmatisk tid som dyrker foreløpigheten som gud og alltid er mentalt innstilt på forandring. Med Bella og Edward og den klumpnesa bondegutten Jake har det handlet om å finne bestandigheten i seg mens byens sitcom-støy langsomt henføres til glemsel. Det er et fristende eksistensielt landskap, og det har filmserien fått mye kjeft for.

I «Eclipse» er det heftigere følelser enn noensinne. Bøybare kjærlighets-skalaer og magasinerte motivkrefter får det til å smelle vårvarmt i vintersevja når trekanten sitter nedtelta i fjellsnøen og venter på at hæren av vampyrhvalper skal angripe. For sheriffens arme datter er det tilsynelatende et valg mellom mannstyper, slik det ofte blir når jentunger har vært romslige med omgangsformene sine. Vampyren Edward er den subtile, den resonnerte, rasjonelle og den sofistikerte som aldri egentlig ønsker noe for seg sjøl fordi han tilhører en hjerteløs slekt av kultiverte dauinger. Der er en psykologisk metafor for deg til å ta med hjem. Den teite indianeren Jakob (for øvrig ulv) er kjøtt- og blod-mannen som trygler og banner «det er meg du vil ha, du vet det bare ikke». Så ser det plutselig ut som om dama vakler, det ser faktisk ut som om dama tuller med plutselige ekstra-sympatier, og kall meg gjerne ei pingle, men da fikk jeg skikkelig vondt i magen.

Jeg kan jo ikke røpe stort mer.

Det skjer mye dramatisk her. Filmen starter i et fremmed thrillersmug i Seattle og flytter seg umiddelbart til ei Elvira Madigan-mjuk blomstereng der Edward og Bella snakker om ekteskap med snille stemmer. Men trøbbel oppstår i mange lodne og svette nivåer.

Fra byen kommer de onde vampyrene for å ta Edwards kjærlighet. Hun drar på «Last song»-tur til mammas strandhus og snakker om livets valg. Mens vi innbiller oss at Kristen Stewart med det skjeglete, flyktige blikket strir med valgets kvaler, kaster vampyrer og ulver seg ut i en heftig nakkekamp. Og hovedfienden Bryce Dallas Howard hekseflyr mellom trærne med flagrende, farlig rust-man – egentlig filmens visuelle poengvinner.

Vi som hele tiden har regnet med å bli like sinte som av Tyskland-England-kampen, ser for oss både uforutsett død og elendige framtidsutsikter. Vel, dere får se. Eller kanskje ikke.

Om skuespillerne i de tre filmene kan man si mye. De bruker et annet uttrykksnivå enn resten av verden, som om de var medlemmer av et litt dyrt symfoniorkester og egentlig snakker mest inni seg. Til og med sheriffer tok det med ro. Jeg har likt det. Kanskje et frynsegode ved varulver og vampyrer: De er sånn vi skulle ønske vi var. Takk for påminnelsen. 2010.

Hjelp, vi må på ferie i Las Vegas

Max 21.30

terning 2 liten Når heltene er blitt virkelig trøtte, kler de seg i fargerike klær og reiser til festlige steder. Nei, når heltene er blitt blakke, tar de håpløse nedturist-jobber. «Vegas Vacation» er et litt fattigslig forsøk på å gjenopplive den feira åttitalls-familien Griswold ved å sende den til middelalderbyen Las Vegas, et sted som er så stygt og pinlig at selv Robert De Niro ble seende ut som en trist, gammel mann da han var innom. Filmen er først og fremst intenst utrivelig. Chevy Chase ute av form. 1997. 1 time, 31 minutter.

Remember Sunday

FEM 19.00

terning 4 liten Romantisk drama om ei ensom servitørdame som treffer en sær mann og mener at han kanskje er den rette i livet hennes, men det er sånn at fyren har hatt hjerneslag og mistet korttids-hukommelsen. Hver dag starter livet hans på nytt. Ukjente folk. 2013.

Runaway bride

FEM 21.00

runaway bride

Julia Roberts vil ikke gifte seg.

terning 5 liten En tragisk historie om ei brud som alltid stikker av fra bryllupet sitt, og derfor er en slags bygdeoriginal i en by på størrelse med Randaberg sentrum. Stjerne-journalisten Richard Gere skriver om henne og får sparken. Derfor møter han fram noen dager før hun skal giftes med gymlæreren. Alle vet hva som kommer til å skje. Ingen gifter seg med gymlærere i film. Marshalls film er bekreftelseskos for spesialpedagoger. Den lille byen på landet fortoner seg som en åpen institusjon for valium-dopa eksentrikere. Der er Julia Roberts den lokale Malde’n på Torjå. Da hun spilte filmen, var den arme dama så nedslanka at hun så ut som en tanngard med kyllingkjøtt rundt. Men filmen er ikke godt nok skrevet. Det meste som skjer, er halvparten av en morsomhet. 1999. 1 time, 56 minutter.

Falskt alibi

FEM 23.25

beyond a reasonable doubt

Michael Douglas tar saken.

terning 4 liten Dette er en Peter Hyams-film med Jesse Metcalfe, Amber Tamblyn og Michael Douglas, og jeg er veldig lei for at jeg ikke har sett den. Den er faktisk en nyinnspilling av en film noir thriller fra 1956. En skribent får det for seg at han kan avsløre korrupt statsadvokat, men det snur seg litt for ham. «Beyond reasonable doubt» er fra 2009.

Lørdag 22.7. Jo, det er faktisk lørdag, men virker det viktig for deg?

 

Knocked up

TV3 21.30

terning 5 liten Dersom du allerede vet at det er lørdag, betyr det enten at du er i jobb eller at du befinner deg i den pre-traumatiske og paranoiske transen som heter “Begynner på jobb i neste uke”. Av og til bringer enkle medier saker om hva slags råd folk gir til andre på dødsleiet. De er sjelden spesielt relevante for langtids-levende. Også folk som har kommet til de siste feriedagene ser seg tilbake med melankoli og misunnelse. Mange henfaller til den tragiske frasen “Neste år ska me heller”, og svært mange trøster seg med løgner om hvor lykkelige de var da de satt på flyplassen klokka ett om natta og ventet på et ofte varsla Norwegian-fly. Den siste uka av ferien er en tid som forteller mye om folk. Dessuten har du skillet mellom de som husker at det er lørdag også midt i ferien og de som ikke husker at det er lørdag midt i oktober. Men det er altså lørdag, og det er altså komedie.

Til filmen.

knocked up

Katherine Heigl og Seth Rogen mistet kontroll over forplantningen.

Dette er filmen for dem som egentlig går ut av kinosalen hvis menn bruker nedsettende betegnelser om seksualadferd som er normal i Europa – men som kanskje blir sittende likevel hvis replikkene er gode og noen angrer til slutt. Med andre ord: Siden vi alle er hyklere, er potensialet stort.

Seth Rogan er en kultfigur etter birollen i «40 year old virgin», og det er for så vidt også Paul Rudd. Stemningen fra førtiåringsfilmen er overført til et mye følsommere tema. Graviditet og menns reaksjoner på at morskap tar slutt når farskap starter. Tilpasning. Ting som folk leser A-magasinet for å holde orden på.

Rogen er en nifst umoden kollektivboer med nifsere venner enn Staff. De skal lage et nettarkiv over filmer der kjente skuespillerinner viser seg nakne. Ved et uhell treffer han en feirende, kvinnelig E-news-reporter (Katherine Heigl) på drikkekveld-safari, har fyllesex med henne, og så blir hun gravid.

Hun er en karriere-orientert flaskevann-snobb. Han er en fattig, feit råne som antakelig pisser på flaska hvis det er mer enn tre meter til toalettet. Det er Udyret og Skjønnheten og Udyrets omgangskrets av udøde og vanhellige.

Så starter en merkelig, nesten sannsynlig modningsprosess der de to misfitsene av hensyn til det ufødte barn skal forsøke å finne en felles plattform i livet. Som om Siv Jensen og Lars Sponheim ble plassert aleine i en steinstøl på Hardangervidda uten tilgang til Viggo Johansen. Før i tida. 2007.

Victoria

NRK1 23.35

terning 3 liten Jeg har faktisk sett en del av denne Hamsun-filmatiseringen, men jeg likte den ikke så godt. Det var noe stivt og rart ved den. 2013.

Still Alice

Norsk TV2 22.15

still alice

Julianne Moore går tur på stranda.

terning 4 liten Julianne Moore spiller en lingvistikk-professor som blir rammet av Alzheimer. Filmen handler om hva som skjer med henne og familien. Alec Baldwin er også med. 2014.

Iron man 2

TVNorge 21.30

iron man 2

Mickey Rourke er også en forbedra mann.

terning 5 liten En skikkelig action-toer skal være både tydeligere, galnere og vittigere enn eneren, og «Iron Man 2» klarer kvalifiseringskravene med mye velgjørende tungmetall for øye, øre og sjel.

Filmen starter demonstrativt pysete, med den Brandon-aktige næringslivs-jappen Stark (Robert Downey jr.) i en sirkusaktig tekno-oppvisning med bikinidamer. Næringslivsgubber kan feste. Vi vet det, og siden i filmen gjennomfører hovedpersonen en bursdagsfeiring som får Petter Stordalens utdrikningslag til å likne en snakkestund med pater Pollestad hos Viggo Johansen (se, det var en tungvint setning!).

Men det tar ikke lang tid. Downey jr. drar til Monaco med Gwyneth Paltrow, som er blitt så kropps-diskantisk som ektemannens stemme og ikke ville hatt utstikk i 3D en gang. I Monte Carlo skal jernmannen kjøre racerbil i legendariske middelhavsgater, men Mickey Rourke dukker opp. Rourke er ofte den beste ideen folk kan få, og i denne filmen er han sint, tatovert, delvis armert djengis-russer med et heavy-fjes som AC/DC egentlig ville hatt, men de er fra Australia og likner pung-ekorn (de har musikk her). Han laserpisker racerbiler i hjel og snerrer fram hevntanker med bjørn i brystet.

Som om ikke det var nok: Scarlett Johansson stikker innom filmen som Samuel L. Jacksons sidespark. Hårfargen hennes er blitt som Taiwan-versjonen av italiensk kommode-mahogni, blikket er tatt fra Madame Tussauds versjon av Mata Hari og dama er en påminnelse om den digitale verdens absolutte relativitet. I denne filmen klarer teknikken til og med å få Johansson til å bevege kroppsdeler, enda hun under Newtons jurisdiksjon har hofter som ble laga for tvillingfødsler og løper som ei and.

Dessuten Sam Rockwell. Han spiller en pappagutt-aktig, men ond konkurrent i krigsindustrien, og det er han som etter hvert blir så konkurransedyktig i tankegangen at han ansetter den gale Rourke, som egentlig er død.

Iron man tåler ikke sin egen palladium egentlig og holder på å dø. Han trenger et mirakel. Konkurrenten Hammer har fått tak i en av draktene hans, forsvars-kameraten Don Cheadle har skiftet side og i sin celle sitter Mickey Den Grusomme og fikler i hop en fryktelig hevn.

De flyr, de skyter og det smeller som St. Hans på Island. Jeg har før skrevet om lydbølger som rister tarmene i sal 5, og jeg tror jeg har skrevet om dundring som fikk milter til å revne. Jeg har sluppet opp for innvoller, men det føles fantastisk.

Robert Downey jr. som superhelt har den særegne, fascistiske arrogansen som gjør at man til og med kunne ha tilgitt en NHO-mann. Han er fortsatt mitt idol. 2010.

From Russia with love

TVNorge 24.00

from russia with love

Sean Connery utøver yrket sitt.

terning 5 liten Den andre James Bond-filmen, laget med Sean Connery i hovedrollen tilbake i 1964 og ganske spennende og vellaget. Terence Young hadde regien også denne gang, og ferden går til Istanbul og Venezia i historien om en russisk agent som blir med en internasjonal organisasjon for å drepe Bond og stjele en kodemaskin. 1 time, 58 minutter.

Admission

TV3 00.15

admission

Tina Fey oppdager ting.

terning 5 liten Denne har jeg ikke sett, men Tina Fey er en vittig skuespiller, så jeg tar sjansen sjøl om komedie-handlingen høres teit ut. Hun spiller en college-ansatt som driver med opptak, og så dumper hun borti en gutt som kanskje er den sønnen hun ga fra seg for mange år siden. Og da tar dama sjanser. Paul Rudd er også med, og det blir nok bra. Sex-snakk og sånn. 2013.

Zorro – Den maskerte hevneren

Viasat4 22.30

Zorro den maskerte hevneren

Antonio Banderas forsøker seg som Zorro.

terning 5 liten Taco-western. Anthony Hopkins foredler et uverdig landskap med sitt litt aristokratiske Howards End-nærvær, den spanske spyfluen Antonio Banderas hopper og spretter hollywoodsk i så mye ansikts sved at han kunne ha tjent til et helt bakeri, Catherine Zeta-Jones likner på tynnvokala blondebonde fra «Tatt av vinden». Ryktevis undertrykte bønder i hvite hatter vifter med ting og vil antakelig ha frihet, og den machokledde Carl I. Hagen-populisten i svart maske skvetter rundt som pusepiss og utfordrer autoritetene. Underholdende på et slags Jackie Chan-vis. 1999. 2 timer, 15 minutter.

John Rambo

TV2 Zebra 21.00

john rambo

Sylvester Stallone overtaler burmeser.

terning 5 liten Vi fikk hva vi i hemmelighet ba om: Når den burmesiske hæren blir flertallig oppdelt i fileter, tar stolene i sal 2 henrykte, kiropraktiske bølger av buldrende lydtepper, og mutrene løsner med militante hvin.

Dette er kulturåret 2008. Et rekordår. «Rambo 4» – eller «Rambo» – er antakelig den blodigste og mest actiontette krigsromantikken i filmhistorien. Den etterlatte elitesoldaten fører nok framleis jaktkniv når verdensufreden trenger seg på, men han har også henfalt til et tungt artilleri som til og med overdøver musikken fra kafeen.

Sylvester Stallone er noe for seg selv. Som 60-åring regisserte han en litt tilbakelent og mild Rocky-film som antyder innspurten til bestefars-tilværelse og oljemalerier. Som 61-åring lager han en action-Rambo som gjør at man får følelsen av at tida står stille. Dette er faktisk virkelig Rambo. Han er bare mer rambombete og rambisk og rambrutal enn noensinne. Den triste krigeren er som en kjempe fra det amerikanske Vigelandsanlegget med sine 178 cm kroppshøyde, han har stemmen til Hells Angels’ telefonsvarer, han går som The Terminator – og han kan ennå løpe ubesværet oppoverbakker uten at du ser deg om etter Røde Kors.

Jeg føler instinktivt at jeg for lenge siden ga opp å forklare hvorfor dette film-ikonet er så bra. Jeg tror det er som Einar Espeland i NRK sier: Hver gang det skjer noen fæle i verden, føler menneskene at det burde finnes en snøftende, fåmælt Rambo som bare kom og tok dem. Rambo er en pervertert versjon av den trygge farsfiguren. Hvis øgli burmeserbander vil voldta deg eller drive jaktsport på bror din, da dukker Rambo opp med skittenvått hår, romantisk hodetørkle, transpirasjons-skada t-skjorte og et maskinvåpen som deler folk i flere enn to.

For det er Burma som får det denne gang. Burmesiske soldater er primitive voldsgalninger som massakrerer kristne landsmenn i ubehagelige kaos-scener. I den forrige Rambo-filmen sloss John R. side om side med de smilende idealistene i Taliban. Denne gang lar han seg overtale til å bringe naive kristne amerikanere til en utsatt landsby i Burma. Det gjør han bare fordi han liker den kornblonde Julie Benz.

Da burmeserne har tatt alle til fange, menger Rambo seg med skulende internasjonale leiesoldater for å få de fredelige idiotene hjem igjen.

Jeg har sjekket internett for å finne ut når filmen har premiere i Rangoon. Den har ikke. 2008.

Pale rider

TV2 Zebra 22.50

pale rider

Clint Eastwood er en frelser til hest. Sydney Penny sitter bakpå.

terning 5 liten «Pale Rider» er en virkelig staswestern for de svært kresne. Clint Eastwood regisserte og Clint Eastwood har hovedrollen i et slags mytisk, halvreligiøst actiondrama om en mytisk fremmed som kommer og hjelper undertrykte småfolk, som om han skulle være Herrens engel med rifle. Michael Moriarty, Christopher Penn og Carrie Snodgress i andre roller. 1985. 1 time, 53 minutter.

The Twilight Saga: New moon

TV2 Livsstil 21.00

twilight new moon

Ekle Taylor Lautner står i skogbrynet og viser ulvemusklene sine for Kristen Stewart og den magre emoen Robert Pattinson.

terning 5 liten Jeg var en mann med et oppdrag. Jeg visste at jobben min var å gi oppfølger-romansen «Twilight: New Moon» i hvert fall terningkast 5.

Det er et risikabelt utgangspunkt for å vurdere en oppfølger, og særlig fordi «Twilight» var en blodfersk overraskelse da den kom: Filmen som fikk mødre å døtre til å dele drømmer i et par magiske timer der samlivsgruppene og terapeutisk realisme var behagelig langt unna, slik de burde være i kvinners liv. Mødrene reiste seg fra hvitvinspappen og «Sex og singleliv» og lot seg rive med i ville dyriske drifter som faktisk ikke var seksuelle, men erotiske. Utvalgt kjærlighet. Livslang kjærlighet. Død og magi og overmenneskelig og umenneskelig evne til så svermende patos at for eksempel William S. kunne fortone seg som en fagbokforfatter.

Det var stort. Kan man elske for evig en gang til?

Hvis man må, så må man. Filmen starter med et frampek der Bella (Kristen Stewart) løper desperat mellom velstandsmennesker i tilsynelatende kursbetalte New Age-kapper i en middelalder-by. Er det en drøm?

Så er vi tilbake i den lille Twin Peaks-byen Forks, der Bella blir 18 år og leser «Romeo og Julie». På parkeringsplassen ved skolen står den samme småfleipende bygdebanden. Ut av et slags geografisk ingenting kommer Edward Cullen i sakte film som om han danser på trampoline; han har tweedgrå ulvefrakk, men det er ikke han som er ulven.

Gutte-vampyren med kerubhåret, Jasper, forsøker seg på Bella, og dermed oppstår denne filmens dristige uunngåelighet om man ikke skulle la de to elskende sitte i skogkanten og hviske i to timer: Edward sier at han må dra, og Bella kan aldri få se ham igjen.

De som virkelig elsker, spiser ikke fløteis av tomme Kleenex-pakker når de sørger. De hyler som dyr om natta. Eller de stirrer framfor seg mens Lykke Li synger fantastisk.

Da Edward drar, åpner behovs-portene seg for den innlatende indianeren Jacob. Han med det lange håret og Bonanza-fjeset. Nå skal ikke jeg være den som ødelegger ting for mennesker med sartere sinn. Men jeg innbiller meg at det finnes to sorter i salen: De som ikke liker Jacob, og de som gjør. Vi som tilhører den første gruppen, får en krevende time. Jeg går ut fra at jenter ennå vet hva en trøste-kjæreste er, og Bella vedlikeholder mannen fra ulvenes klan samtidig som hun oppsøker ekstrem fare. Risiko frambringer Edwards spøkelse. Igjen holder døden og kjærligheten hverandre i handa i et nifst goth-svermeri.

Alle har egentlig lest boka. Men det kan være at noen uvitende fedre eller forloveder tuller seg inn i kinoen, og jeg skal ikke ødelegge spenningen for dem. Akkurat da du tror at handlingen har nedsenket seg i seinvinter-stemninger og mytisk melankoli, drønner filmen av gårde med ponni-digre skvett-ulver fra skogkantene og en italiensk vampyrfamilie med barokk-image, anført av den milde briten Michael Sheen.

Det er alt sammen intenst følsomt og så langt unna alt som minner om ironi at du kan høre «Uti vår hage»-kulten jamre seg som om noen hadde stukket candysticks gjennom hjertene deres. Skjønnheten i disse historiene finnes i den kompromissløse, tidløse dyrkingen av absolutte kjærlighetsmyter som skulle vært drept av globale kynismer og internett-porno. Folk er rare.

Kristen Stewart er nok en gang en slags lærebok i ubesværa tenårings-mimikk, og med sine flagrende fritidsklær ser hun ut som ei tenksom ålgårdsjente i eksistensiell undring. Skikkelsen er perfekt ennå. Robert Pattinson er overraskende lite med i denne filmen, men han er fremdeles en vidunderlig kitsch-skapning, en slags menneskelig antikvitets-imitasjon, og disse filmatiseringene kunne antakelig ikke vært laget uten ham. Du kan se mannen også når han ikke er der, for sånn er kjærligheten. 2009.

Ungkaren

TV2 Livsstil 23.35

ungkaren the bachelor

Renée Zellweger med krøller det året.

terning 4 liten «The bachelor» handler om en mann som må beskytte seg mot ekteskapet, og fordi filmen tilhører fortida, funker den som en slags Doris Day-retro. Renee Zellweger har for eksempel innøvd et realistisk repertoar av arkaiske ansiktsuttrykk fra femtitallet og ser dessuten ut som «Total eclipse of the heart» på håret. Chris O’Donnell har alltid liknet resirkulert papp-materiale. O’Donnell spiller den attraktive ungkaren som alle jentene løper etter, mens han sjøl forestiller seg hvordan ekte menn hamrer hover sammen med villhingstene og ikke kan temmes.

I filmen oppstår den tragiske situasjonen at den selvinnbilte hingsten blir rik hvis han gifter seg innen 24 timer. Dermed frir han klønete til Zellweger og mange andre. Underveis oppstår ekte kjærlighet.

Idioti er i korte perioder underholdende på samme overraskende måte som Grandiosa i tilfeller av ekstrem sult og dårlig tid kan føles velsmakende. 1999. 1 time, 45 minutter.

Mens du sov

FEM 21.00

mens du sov

Sandra Bullock finner en ubetydelig forringet pen-mann på jernbanelinja.

terning 5 liten Sandra Bullock har for eksempel håret i storvask-knute midt på hodet. Hun har t-skjorte under telt-genser. Hun har topplue med oppbrett. Hun går i lang frakk med xl-skjerf som henger i halvknute rundt halsen, hun har pannehår som detter mørkebrunt som nyrøykte kaffiplante-aks (ææhh) nedover pannen og likner en litt svett beatle. Noe mer trenger man ikke si om den romantiske komedien «While you were sleeping», for den består for det meste av Bullocks beskjedne alltid-nærvær, perverst sjarmerende vinterhumor, ikke-typiske issvuller som likner sukkertøy fra Soria Moria, løssluppent og frimodig familieliv uten tenkepauser og så sordinert elskov at den ikke ville ha vakt oppsikt i midtgangen i Domkirken søndag formiddag klokka 11.13. Hun forelsker seg i mann i koma. 1995. 1 time, 39 minutter.

Hjelp, vi må på ferie i Europa!

Max 21.30

terning 3 liten Dette er «National Lampoon’s European Vacation», som er en litt tarvelig og dau oppfølger til «Hjelp, vi må på ferie», der far Chevy Chase og mor Beverly D’Angelo dessverre havner på pornomarkedet da familien reiser på ferie til Europa. Der treffer de blant andre Eric Idle, Mel Smith og Robbie Coltrane. 1985. 1 time, 37 minutter.

Patch Adams

TV6 18.35

patch adams

Robin Williams muntrer opp barna.

terning 4 liten «Patch Adams» handler med ondt overlegg om verdens mest fantastiske lege. Patch Adams var selvmords-kandidat inntil han innlagtes på et mentalsjukehus som ville vakt negativ oppsikt i femtitallets Sibir, og han oppdaget helt av seg selv at pasienter trenger at noen bryr seg. For å få slutt på friskmeldinger uten latter, begynte han å studere til lege, men samtidig ville han hjelpe de døende ved å underholde dem i plastnese, og samtidig ville han starte et medisinsk senter for gjensidig behandling gratis.

Egentlig burde man fare forsiktig og ydmykt fram overfor de som faktisk helbreder sykdommer og ikke bare holder hekkan med dem. I «Patch Adams» blir solide skolemedisinere framstilt som kjedelige og stive med ego-rusa, overfladisk råne-forakt, som om de var festbremser og avholdsfolk på charterflyet. Men filmen er underholdende på sitt uansvarlige vis. Sann historie. 1998. 1 time, 55 minutter.

Management

TV6 21.00

management-2

Woody Harrelson tar i Jennifer Aniston. Øøøh.

terning 3 liten Noen uker er sløve på det viset at det bare dukker opp filmer som Darwin og Gud egentlig var enige om å skrape, men så ble gomorriseringen stanset av en eller annen pengesterk hedning. Jennifer Aniston-filmer er interessante på samme måte som fredag ettermiddag – i beste fall kan de føre til avslapning. Når hun spiller mot Harry-filmenes veistøv-kerub Steve Zahn oppstår en likegyldighet som nesten har litterære kvaliteter: Minimalismen har fått to ansikter.

I «Management» spiller Aniston en handelsreisende i kunst. Hun har korpie-skjørt og knitrestrømper, og hun sitter med pc på fanget på motellromsenga og ser ut som hår under armene. Manageren på motellet spilles av Zahn, og han er praktiserende rumpe-fetisjist, altså halvt utvokst annenklassing. Begeistring for livets baksider forårsaker at han forelsker seg i den triste reisedama, og det får etter hvert katastrofale resultater. «Du kan ta på rumpa mi, men da må du gå etterpå», er ikke av de store replikkene det året.

Zahn pleide å se ut som rabisplaga prærieulv, men han har roet seg. Mannen ser ennå ut som en misbruker av varehus-shampoo som er dømt til livsvarig campingvogn, men han klarer å sutre på seg bordkant-sex, som egentlig kommer inn under kategorien uskjønne møbel-misbruk, og han følger etter korpistinnen til Baltimore. Der deler hun ut Burger King-rabatter til hjemløse og matfrie og går på yoga og gifter seg med en fullstendig rabiat psykopat, spilt Woody Harrelson uten gyldige vokaler eller konsonanter.

Jo. Jeg innrømmer at dette kan virke vittig når jeg forteller om det. Men filmen er laget med en uvesentliggjørende energi-svakhet som man antakelig har tenkt skulle være stemning. Den latterliggjør kjærligheten som livsmotivasjon og får livet til å se ut som en glemt skittentøykurv. 2008.

Fredag 21.7.– En antatt innsiktsfull sekser-film på en ferie-fredag

 

Margin call

NRK1 01.55

terning 6 liten Regnet kom samtidig med en sekserfilm, og det er det en slags mening med. Jeg har regnet ut (i hodet) at skoleferien beslaglegger 1/6 av barns liv i årene fra de blir seks til de går ut av Universitetet. For mange er det bortimot 20 år. Hvis man sier at det er 18 år og deler på 6, finner man ut at skoleferien tar vekk tre år av et barns liv. Jeg nevner dette fordi ferien er oppbygd nesten utelukkende av hedonistiske myter. Du kan spise usunt, du kan vri døgnet til det ugjenkjennelige, du kan misbruke økonomien din og drikke for mye alkohol eller koffeindrikk og du kan misligholde din egen intellektuelle utvikling og bruke dager til harrydrit i stygge klær. Ferie er en tragedie. Men på denne feriefredagen har jeg funnet en film som jeg tror er innsiktsfull. Nei, den viser ikke hvordan finanskrisen var, for ingen filmer viser noe som helst, men den viser ideene omkring hvordan det kunne ha vært.

Men til filmen.

margin call

Kevin Spacey ser på tallene. Ikke bra.

Enda en film om finanskrisen i 2008. «Too big to fail» skildrer politikernes synsvinkel, denne handler om 24 timer i selskapet som starta elendigheten. Ingen navn er nevnt, men storegubben hesten spilles av Jeremy Irons og heter Tuld. Nesten Fuld i virkelighetens Lehman-konsern.

Det starter illevarslende med at damene med ljåen går fra pult til pult og sier opp folk. En av de utkasta er Stanley Tucci, som leverer videre en USB-pinne til en av nykomlingene i selskapet. Der finner den forskrekka unge mannen Outbreak-viruset: Selskapets tap er større enn dets verdi. Zachary Quinto med plysj-øyenbryna får tak i sjefen Kevin Spacey langt på natt, og så starter en velregissert, thrillerspennende fantasi om finans-panikk og overlevelses-angst.

Skildringen av miljøet er presist som en tusj-karikatur. Dette er et velstands-kloster, og det er befolka av kapitalismens kardinaler, en grådig, men naiv overklasse av bonus-blinde pengejegere som verken har samfunns-forstand eller normal samvittighet. «Husk denne dagen, gutter». Det hviler begravelses-stillhet over Wall Street. Snakket er kort og hensiktsmessig på grensen til det meningsløse; noen ganger virker «Margin call» som et absurdistisk Beckett-skuespill der meningsløsheten kommer til uttrykk gjennom frysetørka pragmatikk. Folk snakker antisetninger uten økologiske bånd eller organiske bindinger.

Så forteller filmen hvordan sjefene bestikker selgerne til å lure på kundene verdiløse lånepakker, for deretter å sparke dem. Alle er skildret med nysgjerrig sympati. Kevin Spacey husker at han som ingeniør bygde en bro. Han begraver gråtende den døde hunden på eks-eiendommen sin. Det er absurdistnatt, men alle lengter etter en mening. 2011.

Pompeii

Norsk TV2 23.45

pompeii sutherland

Jack Bauer er endelig blitt keiser sjøl.

terning 2 liten Jeg er han som ville ha blitt rørt av en film der Adolf Hitler grein fordi han blei svikta av sin ungdomskjærlighet Hildegard Wagner til fordel for kommunisten Liam Neeson i flosshatt. Jeg blir rørt av alt. Men «Pompeii» passerte meg med så bukse- og blikktørr avstand at romerne kunne ha massakrert kattunger og barnehagebarn uten at jeg hadde tenkt annet enn at dette var da litt leit.

Filmen mangler en grunnleggende autentisitet. Dumheten smitter over på alt. Det blir som å se «Life of Brian 2: The death of Biggus Dickus», men uten humor. «Game of Thrones»-stjerna Kit Harington er en gneldrete og uelegant liten krølltopp med mindre karisma enn utgått Biola. Han og filmen utsondrer et felles-fravær av tilstedeværelse, og både katastrofe-romantikk og underklasse-erotikk dør langsomt i en sær, uforståelig og energifattig påståelighet. Å føy og fader. Dette var kjedelig.

Underveis plaga jeg meg med minner fra Kampen skole, der de sa at Pompeii ble ramma av et hermetiserende støvlag midt på natta, og mange ble gravd fram som lik fra senger der folka lå og sov da katastrofen rammet. Det gjør de virkelig ikke her. Fra de første utbruddenes murring til de elskende omsider kysser i ildstormen går det så mye dagtid at man kunne ha evakuert hele New York på sykler.

Ildkuler faller som Midtøsten-prosjektiler over byen i det uendelige, det kommer en diger tsunami og hiver alle skipa på land, jorda revner her og der – og det eneste som mangler er Godzilla og amerikanske jagerfly på vei til Syria. I følge regi-snekker Andersons Pompeii-versjon var det antakelig nord-koreanerne som sprengte en underjordisk atombombe ved Pompeii, for det skjer dramatisk mye mer ild enn støv. Egentlig hadde jeg ikke trodd jeg skulle etterlyse mer støv noen gang.

Filmen starter med keltisk opprør i Nordbritannia. Ei lita jente ser at familien blir massakrert av romerne. Hun tas med som slave, og 17 år etter er hun mirakuløst nok blitt en sint og rå kamp-mann, en X-mann, en sixpack-engel og garantert også fyllekjører. Dette er Milo. Etter hvert Milo fra Vesuv. Slaven kommer til Pompeii i all sin prakt, og han hestehvisker og jentehvisker med så øm innlevelse at han fanger fancyen til Emily Browning (Cassia), som er dattera til næringslivsgubben Severus som skal bygge ny Oilers-arena og folkebad i den litt herja byen.

Harington har myke øyne, men når de digre panserjævlene skal ta ham, ser han egentlig ut som en femteklassing i et russetreff. Det er noe feil ved mannen. Han er sur. Han har teit hår. Han kunne vært tredjemann i Modern Talking. Og slagsmålene virker fiksa.

Naturen er ikke skurken i denne Pompeii-filmen. Kiefer Sutherland iført brynjefront som likner marsipanlokk, er keiserens utsendte og vil bestemme over Pompeii og gifte seg med kjøpmannens datter (som altså er forelska i hviskeren allerede). Kiefer snøfler med stemmen og snakker gammeldags nazispråk, men det er ikke mulig å bli skikkelig sint på mannen for han er et labert manuspåfunn uten farlighet.

Det blir verre. Mens fjellet dundrer og skjelver og egentlig signaliserer sterkere enn flyalarm-konsert at nå kommer katastrofen, blir det møljeslagsmål mellom romerske soldater på den ene sida og Milo med Balotelli-vennen Atticus på den andre. Romerne får så mye odds-ødeleggende juling at Suarez ville gått gråtende av banen, og så detter liksom himmelen ned med alle sine historisk tvilsomme CGI-er.

Her burde jeg ha sagt at jeg ikke skal røpe mer. Men det er ingenting å røpe. Dette er den dårligst filma katastrofen jeg har sett, og så flykter de to hovedpersonene i en avsjela erotikk som ikke ville ha ført til sex om du klistra dem oppå hverandre med gaffa-teip og holdt nede mannen med foten.

Måpende stirret jeg på den fæle slutten. Den går rett og slett ikke an. 2014.

Battle of the year

TV3 19.10

terning 3 liten En film om break-dans. 2013.

Antatt skyldig

TV3 21.30

antatt skyldig

Jake Gyllenhaal finner ut hvordan ting er.

terning 4 liten  Meryl Streep, Jake Gyllenhaal og Reese Witherspoon i et amerikansk drama fra 2007. En kanadisk forsker med egyptisk slekt blir tatt av CIA på mistanke om terrorisme og ført til et fjernt sted der han avhøres. Når kona forsøker å finne ham, stenger CIA alle porter.

Crossing over

TV3 23.55

crossing over

Harrison Ford må sende ung mor tilbake til Mexico.

terning 3 liten Tung på labben, for mye i lommene og for blaut i auene. Det er grunnene til at så mange velmente mosaikk-dramaer tryner.

Manglende orienteringsevne er kanskje den viktigste svakheten ved dette dramaet om illegale innvandrere. Araberjente som blir kasta ut av USA fordi hun skrev en 911-differensiert skolestil blandes sammen med asiatiske gutter som lures med i gjengmiljøer og ei litt fasadeblond australsk jente som så gjerne vil bli amerikansk stjerne at hun ligger med immigrasjons-typen Ray Liotta med hele kroppen i utstuderte internett-positurer.

Etter nesten to timer ante jeg fremdeles ikke hva filmen ville fortelle. At det er synd på folk som har det vondt? Ja, det er det. Men hvorfor er den ene immigrasjonsfamilien sånn at brødre myrder søstera si av æresgrunner? Er det fordi vi skal synes ekstra synd på dem, eller er det fordi de representerer de immigrantene det ikke er synd på?

Filmen mangler noe så enkelt som et filosofisk fundament. Det trengte ikke være tjukt, det trengte ikke ha fremmedord eller menneskerettighetstaler – men det burde vært der. Alle de fattige og alle de ærgjerrige ønsker å komme til de rikeste stedene på jorden. Av åpenbare grunner kan de ikke det, for da ville de rikeste stedene på jorden bli de fattigste stedene. Så når vi synes synd på dem, er det med like stor politisk sprengkraft som hvis vi griner for dem som får rynker når de blir gamle. At de får et bedre liv der de er, kan vi kanskje gjøre noe med. At alle vil til vesten, kan vi ikke gjøre noe med.

«Crossing over» har to gode historier. I den ene blir immigrasjonspurk Harrison Ford grepet av ei ung mor som sendes tilbake til Mexico. Den historien burde hatt en handling, ikke bare tytete tåre-tablåer. Den andre er den arabiske jenta som skriver i skolestilen at hun kan forstå motivene til selvmords-bomberne bak 911. FBI tar henne, og scenene der hun og mora skilles fra resten av familien har ekte, brystverkende dramastoff i seg. Her ligger egentlig filmen.

Stilmessig er dette en litt lurvete, usammenhengende greie med mange tunge sukk, tallrike «Ånei å nei»-scener og totalt unødvendig kvinnenakenhet. Lang er den også. 2009.

A dangerous man

Viasat4 22.30

dangerous man, a

Steven Seagal, større enn noensinne.

terning 3 liten En Steven Seagal-film jeg ikke har sett. Oisann. Seagal spiller en mann som har sittet inne for noe han ikke har gjort, og etter seks år blir han sluppet ut med en unnkyldning fra staten Arizona. Men det går ikke lenge av en uheldig manns liv før han blir vitne til at en politimann blir drept av kinesisk mafia som også har kidnappa ei jente og bærer ei veske med dop-penger. Oisann. Han må ha hjelp av den russiske mafiaen, for de skylder ham en tjeneste etter at han redda den russiske mafiasjefens sønn fra politimann-mordet som Seagal så like etter at han kom ut av fengsel. Følg med. 2009. Rett på dvd.

Coriolanus

TV2 Zebra 21.00

coriolanus

Men Gerard Butler spiller Audifidius.

terning 4 liten Shakespeare-filmatisering som jeg ikke har hørt om før, regissert av Ralph Fiennes. Skuespillet handler om at folket sulter i Roma, og Coriolanus er som navnet tilsier et skikkelig rauhål som både er vellykka soldat og en arrogant fyr som forakter folket. Så derfor blir det opprør, og Coriolanus må egentlig stikke av – men i stedet slår han seg sammen med sin fiende. De som har fulgt EUs utarming av Italia, vil muligens finne politisk symbolikk som jeg ikke er i stand til å oppdage en tidlig fredagsmorgen sjøl om handlingen er lagt til et moderne, krigsherja Europa. Gerard Butler i hovedrollen. 2011.

Twilight

TV2 Livsstil 21.00

twilight

Robert Pattinson og Kristen Stewart i trærne.

terning 5 liten Dersom du er mellom 15 år og 25 og drømmer om en heftigere romantikk enn småpils og fredags-karaoke, da er dette filmen din.

Filmatiseringen av Stephenie Meyers vampyr-roman har en rollesammensetning av den sorten som regissører må selge sjela si til Satan for å få til. Kristen Stewart med den saklig-sensuelle cowboy-kroppen sin og det avventende og melankolsk-kule ungdomsfjeset er som laga for å spille Bella Swan. Robert Pattinson ser ut som bror til Edward Saksehånd, men det er han ikke: Gutten er den snilleste og mest sexy vampyren i Cullen-slekta, som heldigvis bare suger blodet av rådyr og ellers holder seg for seg sjøl. Han har en profil som antakelig ble tegna av Guds fjortenårige niese. Han har øyne som minner deg om utdødde dyrearter. Han er så bra.

Stewart flytter fra ørkenbyen Phoenix til sheriff-pappa i den lille tømmerbygda Forks i regnstaten Washington, og der begynner hun på videregående og treffer den normale gjengen med hyggelige elever som ikke er spesielt til å dåne av. Det er Edward Cullen, for han betrakter urolige Bella slik trailersjåfører ser på pommes frites og prester ser på hedninger. Ad uvesentlige omveier blir de to et par, på tross av at han er medlem av en vampyrfamilie med så bleike, edle mennesker at de ser ut som Eiganes etter influensa-sesongen.

Dramatikk oppstår også, og vampyrkamp-action som flår parketten av ballettrommet. Men det viktigste i «Twilight» er den djupe, kuriøse og kompromissløse romantikken. Dette er ikke for sånne som forelsker seg i rumper; i Stephenie Meyers umilenniske historie handler det om en kjærlighet som man både vil dø for og dø i, sjøl om begge deler kanskje kommer kvikt.

Ei 35 år gammel dame som ble født på julaften, skrev boka. Ei dame skrev manuset. Ei dame regisserte. Det er som om de gjenoppfinner kvinners antatte behov for overnaturlig voldsomme kroppsfornemmelser og en kjærlighet som man ikke avslutter bare fordi toalettsetet ikke er lagt ned. Nyt dem. 2008.

An invisible sign

TV2 Livsstil 23.25

invisible sign, an

Jessica Alba kan matte. Sånn er hun.

terning 3 liten Jessica Alba i en slags dramakomedie om en matte-lærerinne og hvordan ble hun noe så rart, og hvordan skal det gå med henne? For 20-åringen i filmen begynte å interessere seg for matematikk for å redde en sjuk far, og det førte etter hvert til at hun må undervise. Og så må hun hjelpe studenter gjennom kriser. 2010.

Hjelp, vi må på ferie!

Max 21.30

hjelp vi må på ferie

Chevy Chase som årets far.

terning 5 liten «National Lampoon’s Vacation», eller «Hjelp, vi må på ferie», som den het på ubehjelpelig norsk. Første filmen om familien Griswold, som setter seg i stasjonsvogna og reiser mot en fornøyelsespark i California. Før framkomst opplever de alt som kan gå galt på bilferie, inklusive å kjøre med liket av tante Edna på taket. Chevy Chase er pappa, Beverly D’Angelo mamma, Anthony Michael Hall ett av barna. Harold Ramis regisserte, John Hughes skrev manus, og alt er vanvittig morsomt. 1983. 1 time, 38 minutter.

Sweet November

FEM 21.30

sweet november

Keanu Reeves og Charlize Theron er først og fremst søte sammen.

terning 5 liten Keanu Reeves spiller kald, kynisk reklamemann slik Per Inge Torkelsen ville ha spilt Julius Cæsar (uten egentlig innlevelse). Han treffer den livsdyrkende bikkjefrigjørersken Charlize Theron og mister deretter jobben i reklamebyrået. Derfor flytter han inn hos Charlize, og kynismen ble aldri den samme igjen. Theron spiller rollen med barnelue og svære julepresangøyne. Hun er helt feil, men det er ikke poenget. Poenget kommer her.

Mange filmer blir mislikt bare fordi de er dårlige. Det er ikke rettferdig. Man bør av og til elske det elendige og forakte det perfekte. Feile bøgninger av sterke werb er vakre. Det gjør godt når Enya synger. Keanu synger, han også. Basert på et manus fra 1968, da folk faktisk var sånn som dette. 2001.

Waitress

TV6 21.30

terning 4 liten Keri Russell fra «M:I3» er en ulyklkelig gravid servitør i det ubønnhørlige syden i USA, men så kommer det en ny mann til byen, og så stiger håpet. Romantisk komedie fra 2007, laget av Adrienne Shelly.

Mean machine

TNT 22.50

mean machine

Jason Statham deltar også.

terning 3 liten Vinnie Jones kommer også i fengsel og setter sammen en hær. Den består av fanga fotball-sparkere, og filmen ble åpenbart laget for å gjøre fulle hooligans enda mer brutale. «Mean machine» er basert på nesten-klassikeren «The longest yard» (1974, med Burt Reynolds), men i denne tostavelses bøllebrite-versjonen går verdens mest indolente Jones rundt og likner en holdningslaus hat-generator. Humoren er død i engelsk fotball, og folk ser ut som finansherja idretts-zombier. Vinnie Jones bærer preg av det. Do you, Mr. Jones?

Han spiller en ballstjerne som det går alkoholisk med, og derfor slår han ned politimenn. Mannen kommer i David Hemmings’ fengsel, og der skal han egentlig ikke trene fotballaget. Det gjør han likevel i en amatørfilma kamp mot vokterne. 2001.

Torsdag 20.7.– En ganske fin dag dersom du virkelig vil

 

From Russia with love

Max 21.30

terning 5 liten I dag er det strengt tatt ikke noen filmer å anbefale folk, men sola skinner, og de fleste ting i livet er underlagt den voldsomme regelen: Det er hva du gjør det til. Ifølge dagligvare-versjonen av eksistensialismen består livet av egne valg. Du velger hva du vil være, og du velger hva du vil gjøre. Du velger også hva som er vellykka og hva som er feil, du velger om du er lykkelig eller i helvete, du velger om du er dritsmart eller dum som uskrelt potet. Neida. Det gjelder ikke folk som får sine barn bomba. Men de trenger ikke filosofi. De trenger fred. Vi andre trenger filosofi, og uansett hvordan du snur på tankeverdenen din, vil du oppdage at kvaliteten på Gladmaten er avhengig av hvem du var sammen med, og livet er stort sett bare ålreit for de som allerede liker det. Dette har virkelig ingenting å gjøre med «From Russia with love», men det er ikke så mye å si om filmen heller. Den var OK, og den parodierte vellykka sovjetisk kvinnesak ved å framstille den stilige russiske dama Klebb (Brecht-skuespilleren Lotte Lenya) som en kald og stygg liksom-mann.

from russia with love

Sean Connery og ei dame.

Men til filmen.

Den andre James Bond-filmen, laget med Sean Connery i hovedrollen tilbake i 1964 og ganske spennende og vellaget. Terence Young hadde regien også denne gang, og ferden går til Istanbul og Venezia i historien om en russisk agent som blir med en internasjonal organisasjon for å drepe Bond og stjele en kodemaskin. Det var det. Dødsteit, men OK sammen med de rette folka. 1 time, 58 minutter.

Appaloosa

NRK1 00.15

appaloosa

Viggo Mortensen og Ed Harris leser antakelig manus.

terning 4 liten Skuespilleren Ed Harris har regissert en western med szeg sjøl og Viggo Mortensen i hovedrollene. Her er mye fint folk: René Zellweger, Jeremy Irons, Timothy Spall og Tom Bower. To venner tar på seg å beskytte en by mot en slem rancher, men det blir vanskelig da den unge enke kommer tilreisende. 2008.

Wall Street: Money never sleeps

Viasat4 22.30

wall street 2 money never sleeps

Shia LaBoeuf, Josh Brolin og Michael Douglas spiller unyttige idioter.

terning 3 liten Den nye «Wall Street»-filmen er egentlig bare en bagatell, en slags Dynastiet-episode med en katastrofe som ingen skjønner og en lykkelig slutt som ingen godtar.

Oliver Stone var etter «Natural born killers» det viktigste håpet i amerikansk film, for han fant opp den egentlige filmen. I 2010 detter han ned i korttids-engasjementets sofalykke-land. Møbelsittende småborger-lykke oppstår like ofte ved forbigående indignasjon som ved McConaugheys krøller. «Wall Street: Money never sleeps» er moralsk mjukporno for menneskelighets-mumlerne.

Den mest pinglete nabogutten i Hollywood, Shia LaBeouf, spiller supergenialistisk profittmekker på Wall Street. Han er Luke for Frank Langellas korpieversjon av Ben Kenobi og en urovekkende skikkelse fra første bilde fordi du føler at han når som helst kan kle av seg latexfjeset og så er Klatremus Lillemann inni. Jake er dessuten kjæreste med den nylig utslupne finansforbryteren Gordon Gekkos datter. Hun er en sart og svai syrestilk som likner Dorothy fra Oz. Den nesten stemmeløse lille fortidskvinnen driver et mirakuløst idealisme-nettsted, men egentlig venter du bare på at hun plutselig skal tørke tårene og bryte ut i «Somewhere over the rainbow». Regnbuen spilles av Michael Douglas. Fasettert som et LED-lys sendt gjennom plastglass. Douglas brummer i vei all sin mandige monolog-styrke og er i hvert fall en tøff gubbe så lenge han har rufsehåret og skjeggstubbene.

Poenget er dette. Gekko og filmen forutser finanskrisen. Det er som å sitte med Bibelen og spå at Noah bygde en båt for lenge siden. Jeg kan godta det. Noah var en kul fyr og oppfant dyret som ikke driter. Men utviklingen av historien i den nye Wall Street-filmen er dessuten kjedeligere enn en motvillig halvtime med økonominyhetene på TV2.

Uvedkommende finansdetaljer hoper seg opp, og skuespillerne bruker katastrofe-tilpassa Emmerich-ansikter for å late som om det foregår noe dramatisk her. David Byrne og Brian Eno forsøker å gjøre filmen til ironisk melodrama, men alt jeg hører er Radio Gaga og en påståelig tall-ekvilibrisme som like gjerne kunne vært økonomi-professorenes tungetale fra Stanford-universitets drosjekø eller Tom Lehrers oppramsing av de grunnstoffene som bare MIT vet om.

De tamme Dynastiet-konfliktene skal avlede oss fra sammensuriet. Stone tror at han må la folk styrte ut av tårevåte restaurant-besøk, kjøre motorsykkel på høstveier og se ultralydbilder av barnebarn for at filmen skal funke. Dermed detter han som dun fra drept dyne.

Men OK. «Wall Street» var aldri den mest fascinerende finansfilmen fra åttitallet. Pakulas «Rollover» (1981) med Kris Kristofferson og Jane Fonda var mye bedre.

Moralen? Aldri stol på en velkledd mann. Når det kommer til stykket bryr han seg bare om seg sjøl. Og ikke gå ut med vått hår. 2010.

Patch Adams

TV6 21.30

patch adams

Robin Williams tøyser med de døende barna.

terning 4 liten «Patch Adams» handler med ondt overlegg om verdens mest fantastiske lege. Patch Adams var selvmords-kandidat inntil han innlagtes på et mentalsjukehus som ville vakt negativ oppsikt i femtitallets Sibir, og han oppdaget helt av seg selv at pasienter trenger at noen bryr seg. For å få slutt på friskmeldinger uten latter, begynte han å studere til lege, men samtidig ville han hjelpe de døende ved å underholde dem i plastnese, og samtidig ville han starte et medisinsk senter for gjensidig behandling gratis.

Egentlig burde man fare forsiktig og ydmykt fram overfor de som faktisk helbreder sykdommer og ikke bare holder hekkan med dem. I «Patch Adams» blir solide skolemedisinere framstilt som kjedelige og stive med ego-rusa, overfladisk råne-forakt, som om de var festbremser og avholdsfolk på charterflyet. Men filmen er underholdende på sitt uansvarlige vis. Sann historie. 1998. 1 time, 55 minutter.

Death warrant

TNT 22.50

death warrant

Jean-Claude Van Damme var en veldig vellykka belgier.

terning 5 liten Ved å gi denne smil, mister jeg en del av mine få venner. Jean-Claude van Damme spiller kanadisk rødjakke som sitter i fengsel på gjørs for å avsløre forbryter, men så kommer en del av de kjeltringene som kjenner ham til gårds. Akseptabel action til utvortes bruk. Deran Sarafian regisserte denne i 1990. 1 time, 29 minutter.