Lørdag 17.6.– En litt innholdsrik lørdag i sommer-magien

 

Casino Royale

TVNorge 21.30

terning 5 liten Laber lørdag, men relativt innholdsrik på en litt uengasjert måte. På den annen side: Sola skinte klokka halv seks, og vi går antakelig mot enda en supersommer. Den i fjor var våt og halvkald, men plantene likte fraværet av tørke og vokste så vanvittig at Norge ble seende ut som en grønn eventyrverden. Et økologisk mirakel. En frodighet som ikke bare gjorde godt for øynene, men dessuten burde ha ført til at vi gravde opp en kvadratmeter plen og sådde reddiker der. Nå er det bare ei uke til jorda snur og dagene blir littegrann kortere. Men hvis vi er heldige, vil det være seksten grader fortsatt og en magisk veksling mellom sol og regn.

Men til filmen.

casino royale

Daniel Craig viste seg å være en effektiv agent.

Det pinligste av alt i år, verre enn å gå først i barnetoget på Sunde med syttendemaisløyfe uten rødt, ville vært om dvd-versjonen av «Casino Royale» rullet over plasmaen, og så viste det seg at begeistringen ved juletider skyldtes en form for hype-angst: Man turde ikke annet enn å like den nye James Bond. For mye sto på spill. Den verste av alle ydmykelser ville vært om den bejubla nytidsmannen viste seg å være en fjernsynsflink dusinbrite med heldig tilstedeværelse. En mann som bare skulle hatt sin egen påskekrimserie. I årevis.

De intellektuelle på Bryne ville ha gledet seg, som intellektuelle gjør når livet blir avslørt.

Men pust ut. Agenten som tisset på teppet var ikke en forkledd Austin Powers. Den halvslemme Craig har også ved gjensyn en bemerkelsesverdig Stompa-troverdighet som gjør at han ser ut som et godt påfunn når han for eksempel bryter seg inn i sjefens hellige jomfrubur og sitter på hennes møbel. Eller når han tilfredsstiller filmseernes felles-primitive apport-instinkter og skyter en terrorist på annenlands ambassadejord. Craig er framleis en halvnevrotisk working class hero, en John Lennon som aldri ville ha holdt senga for fredens sak, selv om han altså ligger oppå halve kroppen til fiendens dame i akkurat så mange sekunder at det heter sex og ikke spa.

Dette er en halvvill engelskmann. Ikke fordi han drikker grillvæske utenfor arbeidstid. Craig er en rolig fagmann. Han er en Sir Anthony, som spiller film i stedet for å være film.

Den nye Bond sier bang, og så ser det plutselig verre ut enn en landskamp mot Bosnia.

Slåsskampene er ryggmargsstoffet i den nye Bond-filmen, ikke den litt småjålete smoking-elegansen, som stammer fra 1960-tallet da et festplagg fremdeles kostet mer enn en fredagskveld på byen. Dette er genreskapelses-action: Bonds arvinger dropper hjertekaldt silkeagenten som sminket seg med solbrunte damer og sikkert fortjente det – og finner opp et intelligent råskinn med følelser og moral.

Nå er agentenes verden verken shaken eller stirred lenger. Det liker vi. Samtida tilhører ikke snobbedrikkerne, og alle led dessuten under Pierce Brosnans siste forsøk på å se ut som en etterretnings-fagmann. 2006.

The theory of everything

NRK1 23.15

terning 4 liten Biografisk drama om en person som ennå er i live. I dette tilfellet handler det om fysikeren Stephen Hawking, og filmen forteller om forholdet mellom ham og kona den gang de traff hverandre. Jeg sier det rett ut: Jeg tror ikke på det, og jeg interesserer meg ikke for det. 2014.

Ali

NRK3 21.35

ali-2

Rumble in the jungle. Will Smith spiller Ali i Zaire.

terning 4 liten Ingen førte til mer gruff enn Ali, men filmen om ham er finsligere enn den iranske utgaven av Skomakergata.

Bildefortellingen om USAs afroamerikanske bokser-ikon er en sær, underfortalt godnatt-ting og sniker seg rundt de gode poengene som en humanetisk religionslærer i kristelig folkehøyskole. «Ali» tør ikke røpe hva den egentlig handler om. Her er ingen forsøk på å analysere den verdenshistoriske stormannsgalskapen, ingen klare påstander om hvordan det muslimske brorskapet utnyttet Cassius, ingen egentlige fortellinger om Muhammed og Damene. En Vatikan-finansiert Jesus-film ville antakelig vært modigere enn Michael Manns lett-religiøse bildebokserportrett.

Will Smith er en enkel eks-rapper og en dedikert narsissist. Han spiller den utagerende nevekjemperen med omtrent samme uttrykksmidler som da han var den ferske prinsen fra Bel-Air, men med intelligentere smil og mye mindre ører. Besatt blir han aldri. Smiths framstilling av Muhammed er like karismatisk som en Toyota-grill. Ikke engang den beryktede stirringa får han til.

Dette ble Smith Oscar-nominert for.

«Ali» er to timer og tretti minutter afroamerikansk legende som smiskegrøt. Filmen forteller med folkeakademiets omstendelighet, som om Mann forsøker å få en fornminne-pris. Formen er lidenskapsløst anekdotisk. Den ene tvilsomme figuren etter den andre paraderer over bred skjerm uten å bli fornærma av noe. Alt i Muhammed Alis karriere var skandaler, men det syns sannelig ikke i filmen. Hvis Valgerd Svarstad Hauglands liv noensinne skal filmes, bør Michael Mann hentes til Norge, for han er i stand til å få de pussigste særheter til å likne bruksanvisninger.

«Ali» starter da Cassius Clay er voksen og skal bokse mot Sonny Liston. Det er bra. Alt som foregår i ringen, er flytende, flott bildeskildret. Dessuten har filmen en suveren overraskelse. Jon Voight spiller sportsjournalist med en tupé og et formildet konfeksjonsfjes som gjør ham ugjenkjennelig. Jeg tror ikke det har skjedd mer drastisk kamuflasje av en skuespiller siden Helena Bonham Carter spilte i «Apeplaneten». 2001.

Mitt store fete greske bryllup

Norsk TV2 22.50

mitt store fete greske bryllup

Nia Vardalos skal gifte seg med John Corbett.

terning 5 liten Det finnes flere aktverdige grunner til å se den amerikanske komedien «Mitt store fete greske bryllup». Tom Hanks og kona Rita Wilson har produsert den, og de er veldig fine folk. Filmen behandler gresk selvopptatthet med oppgitt ironi og burlesk sans for etnisk paranoia. Dette er dessuten en komedie med bare nye fjes, og de er lette å like.

Filmen kom fra ingensteder og gjorde svære ting med amerikanske salgslister i 2002. Den ble dessuten nominert til én Oscar og to gylne glober.

Nia Vardalos er hovedgrunnen. Hun likner mindre på Hollywood-gjengen av Armani-stativer enn Dumbo og spiller den selvstendige, halvunge klønejenta Toula som aldri finner seg en fin, greskætta ektemann med dårlig klessmak. Så treffer hun en ikke-greker og vil gifte seg med ham. Hvis noen skulle ha trodd at grekere i den store smeltedigelen er mer vidsynte enn mullaer når det skal gifteknives, har de ikke trodd denne filmen. Det greske USA-miljøet beskrives som bunadstullinger med ortodokse moussaka-hjerner, og ekteskapet mellom Toula og den langhåra mildheten John Corbett blir ikke lett.

Men «Mitt store fete..» er ikke samfunnskritikk, men harmløs forsoningshygge. Den koser for alle jordens flokevisefanatikere med like stor forståelse for alle. 2002.

The expendables 3

TVNorge 00.15

expendables, the 3

Sylvester Stallone, Jason Statham og Randy Couture sitter ned og slapper av en stund.

terning 5 liten «Expendables 3» tilhører nok de filmene som ikke skal anmeldes i framtida, og dermed ville ingen fått vite at det finnes fragmenter av festforestilling her, og menn med synlig levesett går foran alle andre og gjør det kvinner ikke får lov til: De romantiseres for det de er, med rynker og furer og valker og en ytre feilbarlighet som ikke en gang badespeil bør vise fram. Dette er en hyllest til modige mannlige skuespillere og den regissøren som bestemte seg for å fotografere folk slik de ser ut. Noenlunde.

For noen fantastiske trolldeig-tryner:

Sylvester Stallone er blitt flat i fjeset, som om han gikk på sin eget sjølbilde i stor fart. Samtidig er han rund i kjakene, han går med ubesværa selvironi, men når dramatikken tetner til som i en tippeliga-slutt, da kan han spille intensere enn noen av de kjute kattungene.

Arnold Schwarzenegger likner i gode stunder et livsfarlig kusma-eksperiment, men han valker gjennom filmen med et strålende humør som folk kanskje oppnår når de ikke lenger må lese de sosietets-orienterte Twitter-meldingene til Maria Shriver. Han ser ut som en Marvel-figur når regissøren slipper ham til med maskingevær fra rølpete helikopter.

Mel Gibson er i storform. Også hans ansikt er forma av Fader Tid, og han har så mange ujevnheter der andre folk har hud at han kunne vært sandblåst teskurd utført av dopa motorsykkel-tapere fra «Mad Max». Men vakker er han. Og splitter pine gal. Ikke mange filmskurker kan kopiere Gibsons psykotiske sadistblikk.

Harrison Ford kommer innom som lekelysten CIA-sjef (eller noe). Egentlig ser han ut som en avgående visepresident med det forskrekka og gråbustete håret. Men også han har action-sjel og kompromissløs selvutlevering.

Jeg trodde egentlig Wesley Snipes måtte være død eller borgermester for fire strandbarer i California. Men han er framleis en ressurs. Det var en stor opplevelse da jeg omsider oppdaget at han var med i filmen.

Antonio Banderas spiller på en måte Shrek-komedie og gir kropp til en vilter latino-galning med kastanjett-tunge og meddelelses-tsunamisk åpenhet. Banderas har gjort mange teite roller de siste ti åra, men her blir han sluppet løs i en nesten absurdistisk rolle på grensen mellom plastisk geni og takk for i dag.

Kelsey Grammers flegmatiske særegenheter passer nydelig inn i rolle-galleriet. Han er en mann med bøttehatt og familiefar-image, en rølp i Marlboro Classic-klær.

Og Jason Statham er som vanlig perfekt. Han er en av de skuespillerne som skjønner action-film med bensinbegeistring, Brut og ubarberte baller, og han bidrar seriøst til det gode humøret.

Se nå om dere finner ut hvem som er hvem i denne politisk ukorrekte banden.

Jeg sier igjen. Dette er voksne menn i alders-ironiske roller som kvinner ikke får spille uten at man lager kjønnsløse fruentimmere av dem. For sjøl om veteranene ser gamle ut, kan du merke at de skal forestille menn med erter i belgen.

«Expendables 3» er klart og tydelig en uvesentlig film, og hvis jeg måte velge mellom å se den eller Fernando Solanas eventuelle «Syd 2», så ville jeg nok ha nølt. Men nå har jeg tenkt å lese om igjen Marcel Prousts «På sporet av den tapte tid» siden tittelen fungerer som relevant, så da kan jeg tillate meg å feire uvesentlighetens merkverdige evne til å vokse mens du ser på. Men jeg er redd for at etter hvert som medier leter etter begrunnelser for ikke å sende kritikere til kinoen, kan nok stasfilmer som «Expendables 3» havne utenfor av snobbe-grunner. Da blir det bare meg. Det blir leit.

Når alt utenomsnakk er rutinemessig ferdigstilt: Dette er en action-film uten respekt for noen Nobelpris-vinnere i fysikk, og da mener jeg særlig Newton. Vekslende, skroteferdige manneting bildelegges med rå, gammeldagse actionbilder. Replikkene kommer som snakkebobler. Når man først engasjerer seg i direkte åpen strid med dødelige våpen, skjer det med overdrivelser av den sorten som man må være født med for å sette pris på.

Du vet dessuten at det er en vellykka actionfilm når sjetteklassinger reiser seg fra sofaen og blir stående og småhoppe midt på golvet mens politisk sterkt ukorrekte tanks fra et fantasiland på størrelse med Usbekistan dundrer sine prosjektiler gjennom rivningsklare ruinvegger sånn at murstøv på tykkelse med Gjesdals-lefser legger seg over den velsigna nyoppstandne Snipes. Og alvorlig talt er ute i forfallet: Når så dere Snipes i en skikkelig velstandsfilm sist? Hæ? For oss som fylte videobutikkene lørdag ettermiddag, er et gjensyn med Wesley som to Viagra og én Vitaepro. Dette er stas.

Handlinger skal man røpe minst mulig av. Men Stallone syns gjengen bør gi seg, så han hyrer ungdom i stedet. De er OK. Så tar filmen seg både hit og dit, for å si det enkelt, først og fremst befrakta av sjefens gamle haikjeft-fly. Egentlig skulle skurken hentes hjem og dømmes av Menneskerettsdomstolen i Haag. Men Sly stirrer ikonisk på den gamle Rambo-måten og sier tungt: «Jeg er Haag».

Og så slutter filmen med en fantastisk spøk. De kule ynglingene som fikk være med de voksne på jobb, synger felles-karaoke på bar: Neil Youngs tekstlinje «Old man, look at my life. I’m a lot like you were» runger over den egentlig groteske postwar-idyllen. 2014.

The fault in our stars

TV3 21.30

A Fault In Our Stars

Ansel Elgort og Shailene Woodley er kreftsyke og forelska.

terning 4 liten Med Shaileene Woodley, som spiller i «Divergent». Handler om to tenåringer med kreft. De blir forelska, de har felles humor og de er begge annerledes. De drar også til Amsterdam sammen for å treffe en forfatter. Basert på bok. 2014.

Ghost rider

Viasat4 22.30

ghost rider

Nicolas Cage i forkledning.

terning 5 liten Det er lenge synd på den glødende spøkelsesrytteren Nicolas Cage og det er synd på Eva Mendez som alltid mister de tre øverste bluseknappene, men mest synd må det være på den eventuelle Marvel-helten som ikke er filmatisert ennå.

Han må føle seg skikkelig satt utenfor, for vi har nok sett de fleste nå.

Filmene om tegneserie-helter har ofte (som Spider-man) den ulempen at hovedpersonene egentlig bare er overskikkelige munker som ga livet sitt til ett eller annet som gjør at de sitter når de tisser og snakker slik Kjell Magne Bondevik gjorde. Ghost Reidar er også en sånn fyr, men han har to fortrinn fremfor de andre: Han spilles av den testosteravgale plastikeren Nicolas Cage, og han kjører motorsykkel. En slags super-Blunck med støyende doning. Vi vet alle at mc-folk egentlig er menn med putemjuke testikler og et uformulert dødsønske, men helle min duss så flotte de ser ut når de spinner svovel i smågrusen. I «Ghost rider» spiller Cage en stuntrytter som selger sjela si til Djevelen for å redde far fra Marlboro-kreften. Dermed mister han tenåringskjæresten sin. Og akkurat da han har funnet henne igjen, dukker mesteren opp og vil at han skal hente hjem den bortfløgne sønnen Blackheart. Oppdraget innebærer også at Cage kommer i kontakt med spøkelsescowboyen Sam Elliott, den eneste skuespilleren i verden med hår på øyelokka!

Ghost rider gjør omtrent det de andre gjør, men han gjør det med flammende hjul (wheels of fire, running down the road…) og en litt forvanska front som består av flammende kranium. Mannen setter fyr på syndene i sjela di. Det gjør vondt.

Filmen er visuelt skikkelig gjort, den har fart og flammer og flotte forvandlinger. De som liker best realistiske dramaer om ekte engelskmenn på utenlandstur, vil ikke ha det godt her. 2007.

Welcome to the punch

TV2 Zebra 21.00

terning 4 liten Denne har jeg ikke sett, men den trenger ikke være håpløs. James McAvoy og Mark Strong spiller en slags actionthriller om en forbryter som mot bedre vitende kommer tilbake til London. Der venter en sulten politimann som endelig får sjansen. 2013.

Grudge match

TV2 Zebra 23.00

grudge match, the

Robert De Niro og Sylvester Stallone som sinte boksere.

terning 4 liten Dette ser ille ut, og kanskje nettopp derfor vil dere se den. Sylvester Stallone og Robert De Niro spiller arbeiderklasse-baserte boksere i Pittsburgh, og 30 år etter sin siste kamp finner noen ut at de skal ha en siste hatkamp. De Niro har fått et ansikt som begravde faraoer ville ha skjems av og kroppen til Ole Brumm, og Stallone likner seg sjøl, men på en litt søvnløs måte. Han er gift med Kim Basinger, som antakelig har levert den ekstra ansiktshuden til ektemannen, for hun er like streit i fjeset som da hun var 20. Kevin Hart jabber verre enn en auksjonarius, og de to fiendene utvikler mye plagsomt sinne som kunne vært brukt til å hetse Trump. Som jeg skrev, dette vil dere sikkert se. 2013.

Going the distance

TV2 Livsstil 21.00

going the distance

Justin Long og Drew Barrymore er liksom kjærester.

terning 2 liten Etter hvert som de hysteriske ryktene om overmenneskelig sex sprer seg like apokalyptisk i den vestlige verden som om de var peruvianske myter om jordens undergang, forsvinner den opprinnelige romantikken. Når Drew Barrymore og Justin Long savner hverandre på tvers av to ørkener, skjer det med en anekdotisk blidhet. De er så kule som venninne-sms-er. Når Long kommer sammen med kameratene sine igjen, friskner han til og blir en lykkelig skøyer. Når bare han har dratt tilbake til New York, begynner Barrymore å smile igjen.

Men filmen handler ikke om at mennesker som bor langt fra hverandre gjør det fordi eksistensielle feiginger alltid er nærast når dei er borte. Nei da. De skal forestille verdens mest forelska par, de har bare mista boka Love For Dummis og vet ikke hva man gjør. Forelska folk kan godt være vittige. Men ikke bare det.

Filmen handler om at de treffer hverandre fordi de har utenomjordisk dugelige quiz-kunnskaper, men hun skal tilbake til Stanford, og han jobber for et lite troverdig musikkforlag i New York. Han har rare kamerater. Hun har kynisk-vittig søster (Christina Applegate). De sender mobil-meldinger til hverandre slik folk gjorde i gamle dager (15 måneder siden), de gjennomfører et slap-the-stick-forsøk på telefonsex, de ligger sammen på ei kake og på et bord, og de kommuniserer omtrent som Tom og Jerry. Barrymore ler hahahhahaha, som om hun har tenkt å vekke sine dormende hormoner, og vi ler ikke med henne. De to er en katastrofe sammen, og Roland Emmerich burde ha laget filmen, for da ville det vært visepresidentens skyld.

Kjærlighet trenger enkle, gjenkjennelige og ektefølte identitets-kriteria. Særlig på film. 2010.

The bling ring

TV2 Livsstil 23.00

bling ring

Rike jenter som stjeler stas.

terning 5 liten Hvis du på tross av statsborgerskapet (der det stort sett henger fire jeans og en dunjakke) skulle tilhøre de som vet navnet på utenlandske skomerker og blir forvirrende opphissa hvis du får se en dyr Merde du Mouton-veske, da bør du ikke se Sofia Coppolas «The bling ring». Den er en apokalyptisk film om rikdom, og den vil gjøre det samme med begeistringen for dyr stil-stash som «Etegildet» gjorde med matlysten.

Handlingen beskriver noe såkalt autentisk. En gjeng overklasseunger i Hollywood brøt seg inn i hjemmene til kjendiser og stjal deres bling, som er en hip hop-betegnelse på glitter og stas.

Coppola er en stilsikker og intelligent observatør, og hun har helt tydelig ikke laga filmen for å drite ut noen sjukt oppdratte clueless-unger. Sjøl om den eneste virkelige satan-skikkelsen i filmen er den rosa mora som hjernevasker jentene sine i en slags halv-okkult new age-versjon av skikk- og bruk-skolen, er det heller ikke foreldrene som slaktes og flås. Dette er en film om at rikdom er synd. Rikdom er øgli som bare fasiken. Idiotene i den nifse sløsinga med deprimerende graps er innbrudds-ofrene. Man fascineres først av at noen late Hollywood-unger skal vise oss hvordan den andre tusendelen bor. Men nysgjerrigheten forvandles raskt til avsky og vemmelse: Har folk som Orlando Bloom og Megan Fox virkelig så mye dyr dritt?. Lever de i en slags bad taste-orgie, blir de ikke kvalme av den nesten dystopiske oppsamlingen av sinnssykt kostbar småjente-stash? Er dette de folka som vi ser i rørende dramaroller og dikter menneskelige egenskaper inn i? Lever de i patetiske nouveau riche-binger?

Vel. Bare hjemmet til Paris Hilton er virkelig. Men de andre tilhører den samme påstanden om estetisk helvete.

I bånn av Coppolas onde utleveringer ligger en smart erkjennelse:

Stygghet er masse. Hvis alle vegger i byen og alle gatehjørner og kafeer og offentlige bygninger var dekorert med Picasso-bilder, ville Picasso føles plagsom og vulgær. Hvis Youtube utelukkende besto av søte kattunger og labbene deres, ville søte kattunger være det pinligste du visste om. Hvis alle synger «What does the fox say?» hele dagen i alle land, vil Ylvis-brødrene bli et skjellsord.

Hvis vi skal tro Coppola: I Hollywood har de rike folka skuffene sine overfylte av grusomme whatdoesthefox-banaliteter. Garderobene og skuffene deres reflekterer den filosofiske selvfølgeligheten at virkelig rikdom er ubrukelig. Man kan ikke fly på førsteklasse hver dag hele livet, man kan ikke tilbringe mer enn tre kvarter på den private tennisbanen, det er grenser for hvor mye champagne man kan drikke uten å dø, en indrefilet er det samme på Helgø og i Sunset Boulevard, og det er grenser for hvor dyr mat det går an å få tak i.

Derfor kjøper rike folk mye overprisa dritt, og livet deres blir sært, stygt og uvirkelig. I hyller og garderober ser ikke stashen ut som stilige misunnelses-ting fra Tiffany’s og Dior. Du får følelsen av å måtte glo på smykkesamlinga til Fretex satt sammen med en litt tragisk loftsrydding på gamle Eiganes. Dyre ting blir påtrengende ekle når det finnes mye av dem.

Det handler «The bling ring» om. Filmen utleverer den kaotiske, barnslige styggheten ved rikdom i mengder og i detaljer. Den mesker seg i virkelig sjokkerende mengder fjortis-bling som koster formuer og likner Halloween-partier eller bad taste-lek med overdrevne teater-effekter. Coppola bruker mye filmtid på mengdene. I likhet med oss bryr hun seg ikke så veldig om den dumme B-gjengen. De var rike, og de stjal. Det er egentlig hva overklasse handler om.

Filmen starter med at Katie Chang og den Google-kyndige lavlivs-sleperen Israel Broussard starter innbrudd hos kjentfolk som hobby. Filmen følger dem lidenskapsløs fra milliardbrakke til milliardbrakke, og så treffer de Emma Watson og den sære familien hennes. Watson er en ivrig, men ukarismatisk skuespillerinne, men i en udramatisk film som denne virker hun troverdig i stedet for kjedelig. Vi får følge ungene til de omsider blir tatt. Da oppstår omsider den rå satiren.

«The bling ring» er ingen stor opplevelse, men den kommer til å forandre livet ditt. Så får det heller være greit nok at Kleenex-pakka ligger uåpnet i sofaen. 2013.

The dark knight

Max 21.30

dark knight, the

Christian Bale får hjelp av Morgan Freeman.

terning 4 liten Nei. De som har messet opp «The dark knight» til den fjerde beste filmen i historien (på imdb), er ikke helt rektige. Filmen har en utydelig superhelt, en kronglete og ufølt handling og en superskurk som overforbrukes inntil det masete.

Jeg tror vi er ofre for en generasjonskrig. Regissør Nolan skal demonstrere at det finnes et levedyktig Gotham etter Tim Burton, og han skal i hvert fall vise at Heath Ledger kan ut-jacke Joker-Nicholson.

Men hva med framtida? Skal vi bare godta at nittitallsskadde dystopi-regissører forvandler den klassiske superhelten til en tvilrådig nevrosebunt som egentlig burde snakke ut om far sin i krigsveteranenes gruppeterapi? Skal vi godta at elitistene utroper en slags influensa-film for saktmodige sarkastikere til verdens beste? Kanskje må vi det.

For «The dark knight» er en vellaget film på samme måte som maten i snobberestauranter: Imponerende kjedelig.

Her er egentlig mye bra. Christian Bale spiller ikke fullt så sært som jeg hadde ventet. Han slåss litt som ei jente, men det gjør ikke noe for en gutt som har vokst opp uten far. Av uforståelige grunner kan han kaste seg ut fra høye tak uten å innby til deprimerte funderinger over svik mot tyngdekraften. Men OK. Skikkelsen funker bedre enn i Nolans første Batman-film hvis vi ser bort fra at han egentlig blir litt borte for oss. Som en sjenert vert i eget selskap. Litt verre er det med Heath Ledgers manierte Joker-versjon. Jack Nicholson spilte i sin tid superskurken som om han skulle være et billig plast-leketøy, noe figuren har fortjent. Den fillemann-psykopatiske Fretex-versjonen til Ledger er avhengig av at man ikke blir lei av smørete fireårings-sminke i to og en halv time. Ledger varer for lenge. I stedet for å funke som en visuelt sjokkerende oppfinnelse, blir han et stykke stygg arkitektur – en ufiks ting som er der hele tida.

Jeg ble ikke engasjert av Joker. Aron Eckhart som statsadvokat er bra lenge, Gary Oldman er en perfekt politimann, Maggie Gyllenhaal har Nancy Allen-kvaliteter som lille runde Rachel, Michael Caine er som vanlig en prisfortjent kortfilm i filmen og Morgan Freeman er befriende uimponert i rollen som techno-gud.

Den ukule kverninga på kuriositeter kunne vært ålreit dersom Gotham City var en eventyrby. Men det er den ikke. Noir-spøken er grå som skyskraperkløftene i en hospital-serie. Og nedi det ustadige folkehavet går alle omkring og bekymrer seg for ting. For oss som tror at Helvete er et årsmøte i SV, blir den kvasi-realistiske og kvasi-betydningsfulle bekymrings-romantikken en reisningshemmende ting. Vi står ikke opp og jubler, men blir sittende avventende med lighteren i lomma.

Filmen handler om noen teite gangsterpenger som knapt kan engasjere noen. Men egentlig handler den om superheltens vanskelige rolle i et moderne demokrati. Tøv. Lytt til Leonard Cohen: «Og hvis jeg skulle våkne om natta med undring om hvem jeg er, så ta meg med til slaktehuset og la meg vente der med lammene». Mangelen på diktning gjør at handlingen føles dryg. Hjemme har jeg fire dvd-plater med sju tegnefilmer om Batman på hver. Alle 28 filmene har en bedre handling enn «The dark knight».

Bare én ting til. Egentlig tror jeg at dysterheten er på vei ut igjen, og at melankolsk kvasi-action øyeblikk erstattes av en mammamiask sorgfrihet. Let’s have some fun! 2008.

Life as we know it

FEM 21.00

life as we know it

Josh Duhamel og Katherine Heigl prøver en baby.

terning 4 liten Dette er en kultur-revolusjonær og naiv-visjonær amerikansk komedie der europeerne (utenfor det kjønnspolitisk tilbakestående Frankrike) kan lære at den hvite amerikaneren ikke er integrert i en moderne verden.

«Life as we know it» handler om to unge mennesker i Atlanta. Hun jobber med mat, for hun er dame. Han jobber med TV-sport og har mc, for han er mann.

Mannen kalles Messer, som på tysk betyr kniv. Messer er en Fetter Anton-kul seksual-sekterist som ikke har oppdaget at menn har deltatt i stell og oppdragelse og omsorg av barn de siste 70-80 åra. Han burde vært på sammenhengende livsstil-kurs, han burde vært tatt ut i bakgården og kastrert, han burde vært påtvunget jobb som forstmann på Island eller måttet tjene som gatekjøkken-imam i Texas, som skal være et sterkt integrerende sted for imamer.

Jeg vet at jeg har mast med dette før, og jeg maser mer. Så å si alle de mennene jeg kjenner, har daglig omsorg for unger eller har hatt det. På vegne av den kulturelt integrerte testikkel-bevegelsen blir jeg fornærma når Martini-svimle manusforfattere skildrer fedre som om de skulle vite mindre om egne avkom enn bavianer.

Det hjelper litt at dama er like mye en fjern Disney-fe som mannen. Hun blir også skremt av en ettårings syrligluktende melkebæsj.

Men OK. Katherine Heigl er i ferd med å bli den nye definisjonen på hverdag på samme måte som bombing av Libya er den nye beskrivelsen av fred.

Heigl og Josh Duhamel starter filmen med å avsky hverandre på en slags trusesøkende tøysekopp-måte som ingen lar seg lure av. De har felles venner, og vennene får et barn. For at moroa skal kunne begynne, tar filmen livet av de to foreldrene, og så arver galningene jentebarnet uten å være gift eller like hverandre. Det høres verre ut enn å vokse opp hos Woody Allen og Mia Farrow.

De flytter sammen i barnets hus, og der utfolder seg eller utforsker seg eller utfikler seg en slags fellesfølelse og -begeistring som understreker alle ordspråkene som at like barn ligger mest, og krake søler make, men motsetninger tiltrekninger hverandre og det er bare et halvt år til jul.

Det blir faktisk en ganske trivelig liten komedie. Messer er en ufølsom type på samme måte som Darth Vader. Han brummer ondt, men vi tror ikke på ham, for i forrige film gikk han (Vader) rundt og holdt Natalie Portman i hånda i en hengende hage. Historien blir søtt fri for overraskelser, og gleden er på deres side. Men vi tåler å se på. 2010.

Analyze that

FEM 23.25

analyze that

Plaget Robert De Niro med psykiater Billy Crystal.

terning 2 litenEnda en fæl De Niro-rolle. At mannen fra «Taxidriver» skal få nervesammenbrudd på det viset at han synger «West Side Story» på fengselsbordet, er en fornærmelse mot ham og Leonard Bernstein.

Billy Crystal og De Niro gjentar det som var en vellykka spøk i «Analyze this». Crystal spiller fremdeles psykiater, men det er noe ewok-aktig og ydmykt med mannen etter hvert, og hvis han blir lodnere nå, kan han bli ny WWF-logo. De Niro vil ut av fengsel, for utvida italo-amerikansk familieliv truer også den fysiske helsa hans. Intriger som er litt for intrikate til å være interessante, velter ham i fanget på psykiateren Crystal igjen. Denne gang skal legen ikke gifte seg, men begrave faren. De Niro vil bare samle de gamle guttene og slå i hjel noen. Begge de to skuespillerne gneldrer på den gretne Lemmon-Matthau-måten, og det oppstår en slags «Gretne gamle gubber – neste generasjon». 2002.

Foreldre på livstid

TV6 20.30

foreldre på livstid

Steve Martin med barn og Mary Steenburgen.

terning 5 liten «Parenthood» er en hyggelig og muligens tankevekkende liten komedie om foreldre og barn. Steve Martin spiller en barnevennlig pappa med rotete tilnærming, Rick Moranis er den over-ærgjerrige pedagog-far, Keanu Reeves er med, samt Leaf Phoenix, Jason Robards, Tom Hulce, Dianne Wiest, Mary Steenburgen. Randy Newman laget musikken, Ron Howard regisserte, og alt dette er søtt, men underholdende. Rundt to timer. 1989.

The river wild

TV6 23.10

river wild

Her ror mor. Meryl Streep i strykene.

terning 5 liten Ingen andre enn Meryl Streep kunne ha klart denne rollen. Spenningen i den paranoiske fosse-thrilleren «The River Wild» foregår 50 prosent i ansiktet til den tøffe mora, 30 prosent i uvørent elvevann som fosser rundt i den risikable naturen med et perverst raseri og 20 prosent i omtanke for små barn, redsel for at det skal gå dårlig med arkitekt-ektemenn samt brillene deres og voksende vonde følelser for gjestende mordere.

Meryl Streep spiller ei moderne dame av den typen som det går an å bli begeistra for uten å skjems. Som jentunge lekte hun med gutter i elvestryk som reiv hardere enn pubertet, og hun lærte seg de fantastiske egenskapene som gjør at noen folk kan funke i krisesituasjoner. Som voksen er hun en naturglad, men litt nedtrykt mor som har tatt med sønnen på flåteferie i elva og som fortviler oppgitt over ektemannen som bare jobber og aldri er til stede.

Først kommer ektemannen overraskende, så kommer krisa. Feriedagen skjenker den lille familien en velskapt psykopat, og han tar dem til fange på ferd nedover mot de ulovlige stryka. Det nytter ikke at fjellene solbader i kjølig sommerluft, at elva skimrer slik havet aldri gjorde og er så cellofantastisk fin i motlyset at man venter at Robert Redford stikker innom. Nå er det skikkelig uhyggelig her.

Da viser Meryl Streep hva hun kan få til med en skikkelse. I en av de fineste scenene i filmen ler hun morderen opp i ansiktet fordi han er en uerfaren tosk og fordi hun oppdager at dette er hennes verden og han er bare en bevæpna dredunge fra byen. Så fører hun det farefulle fellesskapet nedover elva med en autoritet som er helt fysisk. Du kan se det i armene hennes, du kan se det i den senete halsen, det usminka ansiktet med de harde blå auene: Ikke kødd med denne mora når hun er i sitt rette element.

«The River Wild» er en vakker og vill thriller, spennende hele tida og enkel og upretensiøs som ukeblader. Den bekrefter det vi visste om naturen: Det er stor stas å se på når de andre kjemper mot den. Det finnes ikke noe så fascinerende rått som menneskene mot maktene. 1994.

En tanke om “Lørdag 17.6.– En litt innholdsrik lørdag i sommer-magien

  1. Gunnar Kras

    Du får jammen meg produsert omtaler over en lav sko. jeg setter stor pris på dine betraktninger og er som oftest enig med deg. Stå på, Arild!!

    Svar

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *