Fredag 16.06– Sandra i bane rundt jorda og aldri bytt mobil

 

Gravity

Norsk TV2 23.40

terning 5 litenOK. Hvis du bytter mobil, virker ikke bekreftelse av Nettbank eller Vipps på mobil lenger. Det er ulogisk, men egentlig er hele systemet med at du skal administrere økonomien din på en spillmaskin ganske teit. Det betyr at foreldreforeningen på det utgående trinn 8 ikke får de 100 kronene jeg ikke ante at jeg skyldte dem, så nå har jeg sagt fra. Jeg har fått Samsung 7 Edge, og utbetalingene herfra har stansa for godt. Hvis noen vil ha penger, kan de komme på døra med en Visa-maskin. Jeg anerkjenner Visa. Men jeg anerkjenner ikke sedler eller mynt. Bortsett fra det er fredagen OK, og noen av filmene er bra.

Men til filmen.

gravity1

Bildet er ikke snudd. Sandra svever.

Cuarons nerveslitende romferje-havari «Gravity» består av 99 prosent teknisk perfeksjon. Himmelbilder i velforma 3D er vakrere enn soloppgangene over Youtube, illusjonen om at et Reodor-blidt lite verksted-team jobber på Hubble-periskopet rett utenfor atmosfæren er nesten avslappa flott gjort. Men den siste prosenten i filmen heter Sandra Bullock, og det er hun som gjør at man en gang satt på den harde ytterkanten av relativt ny kinostol og gned håndflatene tørre mot skjelvende jeans-lår.

Vi har fulgt den litt klønete og sjenerte Bullock-ungen fra hun mot all formodning og vesentlig fornuft kjørte buss i «Speed». Det er en tjue år gammel ryggmargs-refleks at vi blir faderlig bekymra når Sandra griper et ratt – og i denne filmen handler det om en ferd der ute hvor bremsespora er virkelig lange. Bullock er blitt 49 år gammel, og sårbarheten og sartheten har festa seg i et modent ansikt, slik den første julesnøen såvidt dekker sommerens gjenglemte trillebår. I can feel you when you breathe, synger Leonard Cohen. Du kan virkelig føle Sandra når hun kveles.

«Gravity» er skrevet av Cuaron-familien med litt brummende støtte fra George Clooney, og den er enkel og den treffer gang på gang innenfor relativt liten målskive. Det er ikke lett å lage en thriller uten skurker og uten natur-katastrofer. Stedet er ei lita romferje, og man kan ikke plutselig avatare seg avagårde ut i eventyret, man må holde seg til det teknisk sannsynlige og det teologisk troverdige. Logisk sett skulle hovedpersonen være død etter cirka ett kvarter, og når det ikke skjer, må de små tekniske miraklene både komme overraskende og funke som fornuft.

Bullock spiller IT-professor som er sendt på sin første romferd for å fikse et havarert datakort på Hubble. Hun er sjøsjuk og nervøs, mens den ene av ferjemennene, George Clooney, space-danser til køntrimusikk i sirkler rundt de harde varene, for dette er hans siste tur. Langt der nede, men så nært at du kan fornemme avstanden, ser du jorda ligge som en vakker påminnelse om hva man aldri kan forlate uten å lengte hjem. 3D-effektene er ikke demonstrative, men gir filmen behagelig dybde. Å ha en skrue løs blir ganske fiffig i vektløsheten.

Så skjer det som ikke skulle skje.

Dusten Putin har bomba sin egen satellitt for å bli kvitt den, og snart fylles himmelrommet av vrakrester. Bullock blir slengt med jobbe-krana si som den største karusellen på Tusenfryd, og så forteller jeg ikke mer om det.

Skildringen av det som videre skjer, er elegant og stilrein. Cuaron veksler inn førstepersons-vinkler som i et dataspill, og han balanserer nydelig nærhet mot fornemmelsen av det uendelige, tause og dritkalde ingentinget. Til og med skuespillernes bevegelser er computerskapte, og den tilsynelatende uproblematiske verdensroms-balletten består egentlig av et sinnrikt puslespill i datamaskinene.

Mange skikkelig ubehagelige ting kan skje også i det jordnære verdensrommet, og Sandra Bullocks nyanserike evne til nervøsitet gjør at du bokstavelig talt holder pusten når oksygenet minsker og jamrer pinlig når sjabre romdrakt-mennesker blir slengt mot ferjevegger med en kraft som ville knust knauser.

En kresen spenningsfilm. 2013.

My super ex-girlfriend

TV3 21.30

my super ex-girlfriend

Uma Thurman svever med Luke Wilson.

terning 2 liten Det finnes én scene som antyder at dette kunne blitt en film. Uma Thurman hiver en levende hai etter Luke Wilson i sjette etasje. Hun treffer. Resten bommer så overraskende at «My super-ex girlfriend» kommer til å bringe menneskene tilbake til biblioteket.

Sjakklubbene vil få rekruttering. Likeledes familie-pantomime av Hugo-historier og klipping av versailliske rokokko-silhuetter. Mozart på merskum-blokkfløyte. Paradishoppelser og hestemøkkgjødsling av kjøkkenhager, luting av hjemmelaga bokklubb-bokhyller og etikettmerking av gamle jazz-lp-er. Det er fare for at regissør Reitman kan ha avsluttet kinofilmens mangeårige innflytelse på folks hverdag.

Hvis man deriverer den til én setning, ser filmen lovende ut: Jente-uheldig husdesigner forsøker å bli kvitt den krevende dama si fordi hun viste seg å være supergirl.

Etter den setningen går alt galt. Luke Wilson virker uelegant kroppblåst slik det kan skje med eksfotballspillere på VIP-meny og hvislehvisker replikkene som om de skulle romme hemmeligheter om Jesus som ettbarnsfar. Fotografen har fått Uma Thurman til å se ut som to meter salat-offer, og de nevrotiske faktene hennes blir misbrukt på replikker som er så dårlige at de til sammen inneholder ord nok til omtrent én hel setning.

Handlingen beveger seg innenfor en liten sirkel av nedslående komedie-klisjeer. Den vittige kameraten (Rainn Wilson) når et slags offisielt Stillehavsdyp av ellers umålbar talentløshet, Anna Faris klarer å forminske seg sjøl til en passerbar fortaus-lindsay i rollen som den hyggelige venninnen. I gjentatte forsøk på å se småsprø ut forvrenger Thurman ansiktet så man skjønner at G-en i G-girl ikke står for punkter i hø-hø-anatomien, men grim og gal. Scene etter scene dør på grunn av umusikalitet, hollywoodske gjentakelses-psykoser (aldri gjør noe annet enn det opplagte) og skuespillere uten bremsevæske. Fram med ludobrettet. 2006.

Du, meg og Dupree

TV3 23.30

du, jeg og dupree

Owen Wilson svever ikke, men han plager Kate Hudson og Matt Dillon.

terning 5 liten Når Dupree-filmen underholder, er det fordi Matt Dillon er så bra i den trippelplaga ektemann-rollen, fordi Kate Hudson slapper av og ikke prøver å være vittig – og fordi Owen Wilson går de skeive veiene som nesa peker ut.

Vennen Dupree har havna på utsiden av livet og må flytte inn i det 700 kvadratmeter lille Dillon-huset med et flyttelass som ser ut som om han var med Tom Hanks på øde øy og samlet på alt som fløt i land. Dupree er en katastrofe. I pysete land som Sverige ville de bygget tilfluktsrom mot ham.

Dupree vil at Dillon skal fortsette med å være et barn. Kamerater gjør sånt. Livet er en guttefest. 2006.

The hard corps

Viasat4 22.30

terning 3 liten Man skal ikke forvente mye av en ny Van Damme-film. Men den bør nok ha litt spenst. I «The hard corps» er 46-åringen den eneste synlige belgieren, hvis man ser bort fra at politiskurken er litt belgisk i huden. Ellers handler det fra et miljø av boksere og hiphop-ere, der Van Damme stadig er spesialstyrke-veteran og gjentakelig skal passe på de som er større enn ham. En film som dette skal ha en skikkelig helt som kommer inn gjennom effektrøyken med fyrverkeri i begge hender og velsådet i sinne. «The hard corps» er i likhet med så mange en film som holder igjen, som om den er litt sjenert over at den ikke har mellomfag i brie. Sånn skal ikke en VHS-helt være. 2006.

Villmark

TV2 Zebra 21.00

villmark

Noen ar gitt Kristoffer Joner et gevær. Det ville jeg ikke gjort.

terning 5 liten Da denne filmen ble laget, var Kristoffer Joner allerede en så etablert personlighet, at det viktigste ved filmen også utenfor Stavanger var sånn: «Noen har sett Joner i naturen. Det var nifst.» Hyttetur er riktignok en by-ting på samme måte som drikking av småpilsflasker med penneskaftgrep. Men livet i skogen krever avgjort tilstedeværende mandighet for ikke å bli en slags «Out alone». Selvfølgelig gikk det bra. Joner er kvass i kantene og hard i blikket. Alle vi som alltid sa at han like gjerne kan spille Hitler som Reidar, kom til å få rett, og vi liker å få rett.

I «Villmark» er alle skuespillerne gode. Historien er kanskje ikke noe å gå på veggene av, men forventningen om at det kommer til å oppstå en god historie, er intens. Bjørn Flobergs durabelige anvendelighet skaper en slags voksenpervers undergangstone i filmen, og de unge skuespillerne veksler om sårbarhet i Mano-Mannens biotop.

Marko Kanic er filmens største overraskelse. Ikke at han kan spille film. Men at han finsliper en halvklovn i ødemarka og får til å være uanstrengt morsom i mørket og klaustrokulda.

«Villmark» er en perfekt hjemmefilm. Den er tett og konsentrert, med tydelige roller og nifse blikk. 2002.

Passengers

TV2 Livsstil 21.00

passengers

Og dette er Patrick Wilson, som har svevd med Anne Hathaway.

terning 3 liten Dette er et liksom-shyamalansk undringsdrama om de som overlevde flyulykken. Hvorfor opplever de så rare ting? I «Passengers» er Patrick Wilson en påkjenning. Han sjekker seg usjarmerende innpå Anne Hathaway, som er en så stillfaren og uskyldig krise-psykolog at hun kunne tilbrakt fjorten dager på Hardangervidda med Valla og Yssen uten å heve stemmen.

Hathaway ble antakelig ikke født. En av Disneys Snehvit-tegnere laget henne av kullstift og gammel vaniljepudding, og hun har så store, mørke Audrey-øyne at man får lyst til å bli optiker.

Fordi hun mangler normale aggresjonsevner utvikler historien om de mystiske passasjerene seg dit hen at Wilson og Hathaway blir kjærester og har sex, en kjønnslig forening som det må lages lover mot. Men det finnes en grunn til alt, og denne filmen betjener seg i hvert fall av poetisk urimelighet. Jeg røper ingen ting.

Det finnes en forklaring på alt. 2008.

Footloose

TV2 Livsstil 22.50

footloose 2011

Nei. Ta vekk handa. Gå hjem.

terning 2 liten Vi som elsket den opprørske enkelheten i «Footloose» fra 1984, blir selvsagt litt retro-matte. Også den gang befant det seg i troverdighetens utkant at en hel by nekta de unge å danse fordi pastorens sønn omkom. I 2011 er det science fiction. Puritanere fra verdensrommet må ha bodysnatcha vestens hedninger sånn at de motsetter seg at barn beveger beina. Snart kommer de ut av puppene og får menneskene til å kaste iphonene sine.

Filmen handler ganske riktig om kule, lille Ren som kommer til en reaksjonær by der han forelsker seg i pastor Dennis Quaids utagerende datter. Da han oppdager at det ikke er lov med dans fordi gutter kan bli homofile og jenter gravide med tvillinger, blir han politiker som ordner opp med bystyret, der ikke en kjeft tvitrer eller viser andre tegn på samtids-liv.

En fryktelig kjedelig og humørløs etterlikning med elendig ungdom. 2011.

High fidelity

FEM 21.30

high fidelity

Iben Hjejle ler oppgitt etter å hatt sex med en musikknerde.

terning 5 liten La oss se det i øynene. Det finnes gutter eller det finnes menn som ville beskrive Paradis sånn hvis de ble bedt om å lage ei liste over fine ting: Et snacksrikt sted med tak over der tre gamle kamerater snakker om og sorterer a) frimerker b) fotballstjerner c) skrekkfilmer d) popstjerner e) pentium-prosessorer eller DOS-versjoner f) pølsetilbehør. På et sånt sted skulle det tre ganger i uka kommer innom en smilende, stum 17-åring for å utbrette sine mjuke Lindex-plagg og si: «Au, det gjør litt vondt, kjære, du er så stor».

Stephen Frears ekstatiske filmatisering av Nick Hornbys bok «High fidelity» er sånn. Den handler om musikkfansen. De er ensomme menn på jakt etter noe som er verd å dele i verden og et renslig menneske å dele det med. Musikkfansen er edle riddere i mediekulturens evige middelalder, der det faktisk fins normer, og storhet og berømmelse ikke er samme ting. Musikkfansen er ofte de sosialt homofile, for de stoler ikke på noen som opplevde verden fra et annet ståsted enn de sjøl. Musikkfansen tror at jenter som påstår at de liker Led Zeppelins «Gallow pole», smisker for å oppnå ett eller annet.

I «High fidelity» blir kjellerbutikk-mennesket Cusack forlatt av dama si fordi han er som han er. Cusack representerer ett av de mange kulturskillene mellom menn og kvinner, for mange menn lever i et slags «Sim City» som de konstruerte bit for bit sammen med kameratene sine gjennom lange utvelgelser av hva som var kult og hva som var ukult. Derfor fins det ingen romantikk mellom Cusack og kjæresten Iben Hjejle. Bare forvirra tiltrekning og dyp kjedsomhet.

Cusacks rolle er så perfekt at den svir. Kameratene hans blir spilt med gudelig innsikt. Selv Tim Robbins framstilling av en yndlingsrival er utsøkt, og gode rivaler er sjeldne på film.

Fordi dette virkelig er en guttefilm, kommer du aldri til å huske hvilke damer som deltok. 2000.

Mom’s night out

TV6 22.30

moms night out

Sånn går det når pappaer skal stelle hjemme. Kfr. Asbjørnsen og Moe.

terning 3 litenDenne komedien har jeg ikke sett, men jeg tar den med fordi «Rough night» vises på kino, og mammakvelden ute tilhører samme genre. De fiksjonerer i tillegg en gammel misforståelse som går ut på at menn ikke kan ta seg av barn. Jeg kjenner ingen familier, ingen familier der ikke pappaen har like mye med barna å gjøre som mammaen. Sånn er det. Men her oppfører pappaene seg som om de ble bedt om å løpe til London med egg i ei skje når de skal passe barn fordi mammaer skal på byen. Skuespillerne er ukjente, unntatt Sean Astin, og de spiller med en passiv sjøltillit som begrenser seg til ansiktsskjæring. 2014.