Onsdag 14.6.– En overraskende fliksing av kvinne-komedier

 

En shopoholikers bekjennelser

Netflix

 I stedet for å utbrodere egen desperasjon, som ikke er for menn, men bare for kvinner og politikere, skal jeg redegjøre for et prosjekt. Fordi jeg skal se en kvinnefilm om siste natt med gjengen siden i dag, tenkte jeg å bevise at det ikke finnes mange kvinnekomedier på Netflix, og de som fantes. handlet om fyll eller manglende evne til å ta seg av barn. Det var for så vidt feil. Sjøl om faktagrunnlaget for denne samlingen sviktet, vil jeg likevel gjennomføre den. Dette er en samling av komedier med kvinner, og mange av dem er skikkelig dårlige. Det gjør ikke noe. Det finnes også elendige komedier med menn. Og med svarte. Og med hvite akademikere. Og med asiater. Men ikke med indianere.

Men til filmen.

en shopoholikers bekjennelser

Joan Cusack og Isla Fisher lærer av John Goodman.

Denne filmen går det an å trekke politisk langt. Man kan hale den som en hubba bubba eller tøye den som en partivare-sannhet i innsmigrende påstandstider. Det går an å si forbruker-samfunnet for deretter å korse sitt svanemerke og kjæle for sin Fretex-dress. Det går an å si sjelelig tomhet, innholdsløs frontasje-religion, ulykkelig salat-snupperi og «vi er alle, helt siden de gamle egyptere…».

Men drid i det. For «En shopoholikers bekjennelser» er en utrolig sprek liten fantasi rundt den blide butikk-bimboens egentlig lykkelige liv. Isla Fisher spiller ei så kul dame at egentlig vil alle være henne. Din tanke er fri når du tør gå inn i en butikk for å betale med fem forskjellige kredittkort og en hundrelapp.

Problemet er selvsagt at folk tjener for lite, og plutselig er kontoen tom bare fordi krokodillesko er dyrere en alligatorbiff.

Regissøren P.J. Harvey er en øyeflink detaljdikter som i 1994 laget «Muriels wedding» og får fjollete situasjoner til å sitte som dekkbeis på tørr bordkledning. I hovedrollen har han den eksilskotske Isla Fisher som kan få 160 centimeter til å se ut som minnet om Nicole Kidman. Dama spiller med en vasete uvesentlighet som virkelig tilfører filmen den rette opplevelsen av å befinne seg i en fjern galakse der kvinnelige journalister ikke går i stygge klær. Hun har egentlig tenkt å bli mote-reporter, men ved hjelp av en forvirra visjonær nerde-redaktør hyres hun til å skrive menigmann-vas i en amerikansk versjon av Kapital. Derfor må dama skjule at hun er en forbryter på rømmen: Kreditorenes bounty-hunter følger hennes spor, og hun går til rehab-møter for handle-narkomane mens Amy Winehouse snøvler i bakgrunnen.

Resistansen er betydelig: Kristin Scott Thomas spiller fransk-ætta mote-krokodille med ubakt bagels-hud, og hun er absolutt ute etter grønnskjerf-sensasjonen som mirakuløst blir et nasjonalt hype-fenomen. Dessuten den filmlange lyse Leslie Bibb, som av umerkelige årsaker vil ha tak i den rare Staffordshire-briten Hugh Dancy, som antakelig ble oppkalt etter en Jane Austen-film. Filmen har kanskje et vennlig-feministisk glitterfitte-poeng, for i løpet av drøye halvannen time får man en i hvert fall estetisk forståelse for personer som på død og liv må kjøpe ting uten usb, gps eller sms. 2009.

Smala Sussie

Netflix

smala sussie

Tuva Novotny på bilpanser.

terning 3 liten «Smala Sussie» er en Kurt Olsson-aktig film med så mange fiffigheter at man blir visuelt mett etter 13 minutter og 8 sekunder. I denne smågodtspredningen er alle dobbelt så spesielle som Mia Gundersen og blåhvalskjelettet på Stavanger Museum. Det blir man etter hvert lei av.

For at vi skal oppdage at en stav ei skeiv, må det finnes i hvert fall én streit ting i landskapet. Sånn er det ikke i «Smala Sussie». Den multiskakk og nyansefattig, som en film laga på amfetaminpils og nerdedrømmer.

En utflytta Bruket-boer kommer til hjemstedet fordi søstera Sussie er borte. Da han begynner å lete, finner den merkelig uengasjerte broren en handling som likner Lasse Åberg-versjonen av en Guy Ritchie-film. 2003.

Spring breakers

Netflix

spring breakers

Festjenter i fengsel.

terning 2 liten Denne usammenhengende smiskefilmen har visstnok et ganske godt rykte, og det betyr at noen må ta seg sammen. Den ubegripelige og djupt oppdikta historien om fire venninners opplevelse på vårferie i en sørstat veksler uelegant fra en start som det stinker litt sånn soveroms-søtlig American pai av, og så tripper den unett over i en slags Tarantino-film der puppejentene sitter forheksa og hører på James Francos analfabetiske vagina-monolog. Nei. Han snakker ikke om vaginaer. Han er en. Vi stirrer på tennene hans, som ser ut som en blanding av slåsshanske og tannregulering for uheldige krokodiller. Franco har på sett og vis Woody Harrelson-dagen sin i denne filmen. Han er riktignok ikke slanka ned til imitasjon av flamingo-skjelett, men han geberder seg langt inn i surrealismen. Det vil si at han får Leonardo Da Vincis klokker (ja, jeg vet at det er Salvador Dalis klokker, men det er enda mer surrealistisk å si Leonardo da Vincis) til å fortone seg som kokebok-realisme.

Det finnes ingen grunn til at Francos rollefigur skal være med her, for filmen er dårlig nok så lenge den flanerer med fotografisk forvirra fantablikk rundt blant småjenters 500 grams-bryster. Men antakelig fant regissøren ut at han ville smiske med film-hipsterne. Det vil si, han er en 41 år gammel eldrehipster som i barndommen visstnok skrev «Kids» for Larry Clarke (en film som ikke hadde handling eller noe som likner) og som sier at han forsøker å skape omgivelser som gjengir det han føler er inne i eget sinn.

Det er følgelig ikke sjokkerende at den første timen stort sett viser helt like jenter som viser fram helt like kropper. Dette er noe som skjer med mannlige 41-åringer. De begynner å få visjoner om nakne jentebarn som gnir kroppene mot hverandre.

Skuespillerne er ikke akkurat utrente, men de stiller like bak animasjons-elgene i «Min bror bjørnen» når det gjelder artistisk presisjon. Selena Gomez har en utrolig patetisk rolle som jomfru Maria i Gomorra, på tross av at hun visstnok har vært kjæreste med Justin Bieber, som riktignok også har deita Elizabeth den første, Michael Jackson, delfinungene i Sea World og Polly sine salte peanøtter. Den andre kjente jenta er Vanessa Hudgens, som spilte i «High school musical». Hun fortjener ikke en så lang setning.

Handlingen beveger seg rotete, slik regissøren Harmony Korine tenker. Skolejenter klager over at de ikke har penger til vårferie sjøl om de har velstående krembollefjes og kropper som likner utkokt import-pasta. Før du rekker å tenke «kunne de ikke bare ta en tur hjem til Jabba The Hut», har to av dem rana en slags natt-kafé med voldsomme Quentin-fakter, og så tar de bussen på vårferie. Der oppfører de seg i hovedsak som en spekulativ Dagbladet-sak om hvordan barna dine fester i Syden, og det gjør de i det uendelige. Skildringen av det moralske forfallet når etter en stund det inflasjons-nivået der følsommere folk enn meg kommer til å true med å hive seg fra Prekestolen hvis de får se ei glatt bikini-rumpe til.

Da blir pikene satt på glattcelle. I filmen om «Knerten og Lillebror på Ibiza» ville fengslinga ha ført til tvillingfødselen bot & anger, men ikke her. I stedet for å skjønne at det er feil å ruse seg, forhaster jentene seg inn i et uforklart symbiotisk idioti med den kriminelle rollefiguren Alien (Franco), som bailer dem ut av jailen og inviterer til døgnkontinuerlige avskyligheter.

Ikke i Stavanger museums avdeling for støvete zoologi, ikke i Darwins forkasta Stillehavs-notater finnes det noen forklaring på Francos rollefigur. Dette er en fyr som ikke finnes. Fantasien om den pratsomme dop-forbryteren ville ikke vært så merkelig i en litt dårlig action-film, men «Spring breakers» er tilsynelatende ment å være et komediedrama. Jeg vet ikke det. Men jeg vet at dette ikke er «Expendables 17», den eneste filmen Alien ville følt seg hjemme i.

Alien leder de siste gjenværende fest-pikene ut i en avsluttende volds-karikatur som burde føre til at også de bekjennende hipsterne (som jeg allerede har nevnt) konverterer til katolisismen og for framtida sover i spisse hatter med hendene på dyna. «Spring breakers» er en så ekstremt usensuell film at den burde vært innkjøpt av Menighetsrådenes Anti-ereksjonskomité og vist for konfirmanter. Dette er totally not swag.

Korine skrev altså den semi-dokumentære filmen «Kids» om hvor utsvevende tenåringer med rullebrett levde på nittitallet en gang. «Spring breakers» kunne ha vært en film om ufiks jente-råning når lukta av nyhevda beitemark gjør kalvane vårkåte. I aller beste, utopiske fall kunne det ha vært en film om at sex egentlig består av 80 prosent tillit og 20 prosent mot, og de som ligger med røkla i oppsprita gruppe-kamuflasje, er egentlig bare noen småfeige saue-diltere. Ikke skikkelige kalver en gang. Men filmen er ikke det en gang. Den har rett og slett verken innhold eller perspektiv. Det er nesten litt rart.

Nå har jeg antakelig gjort noen folk nysgjerrige, men sånn er det jo. Det finnes også de som syns det er interessant å se bilder fra henrettelsen av James Foley på Youtube. Fargerikt fellesskap. It takes all kinds to make a world. 2013.

Easy A

Netflix

easy a

Stanley Tucci er den kule pappaen til Emma Stone.

terning 5 liten Hvis jeg faktisk kjente noen setningsglade, litt sosete, moderat anstendige og lykkelig ufullkomne jenter mellom 15 og 37 år, ville jeg sagt at dette er antakelig en kosefilm for deg. Og til foreldrene ville jeg ha sagt: Det finnes et slags kurs for dere i denne filmen, om hvordan mor og far egentlig skal være.

Eller la oss si det sånn: Hvis du syns «Twilight» er i overkant emosjonalistisk, kan dette være filmen din.

Emma Stone var med i «Superbad» og «Zombieland», men hun var ikke så tydelig som i «Easy A». Emma skaper den optiske illusjonen at hun er 179 cm høy, men hun har et søstersøtt tyttebærtryne med sakkarin-hake, og hun er i stand til å uttrykke seg med ord som er så lange at de ble forbudt på sms allerede under krigen.

I «Easy A» spiller hun den usynlige jenta i videregående. Godta nå det da. Men synligheten blir nesten røntgisk den dagen hun begynner å hjelpe forfulgte ved å late som om hun har sex med dem. Gi meg de feite, de homofile og de feige, og jeg skal tørr-stønne med dem med trusa hengende foran nøkkelhullet. Ryktet spres. Vi vet alle at ungdom ikke skal spre rykter, for da snakker ekspertene om dem på TV2 Nyhetene. Når de blir voksne får de jobb i VG Nett. De unge gjør som de vil. De gossiper.

På grunn av veldedigheten sin kommer Olive (Emma Stone) i konflikt med alle, spesielt den kristne jomfru-eliten, og etter hvert blir det så ille at hun griner i hunkens passasjersete.

Det kule med filmen er våryre og vakkert vitaliserte replikk-vekslinger som fører til gjentatt kos. Og gjentatt kos. Og best er Patricia Clarkson og Stanley Tucci som mom and dad, for de kommuniserer med dattera si med en relevant intellektuell uansvarlighet som ville ført til at apotekene gikk konk dersom familier faktisk ble sånn.

Det er ikke mye mer å si. Dette er kule greier. Ivrige Olive er Simple Minds-fan, og filmen slutter med en snøsmeltende «Don’t you forget about me» og påminnelser om at kjønnslivet ikke går av moten i år heller. 2010.

Mean girls

Netflix

mean girls

Lindsay Lohan er slem på den klassiske klasserom-måten.

terning 5 liten Overklassen har det ikke godt i ungdomskomedier. På et halvhjerta vis har Hollywood oppdaget at kulturinstitusjonen i motsetning til tubaspillere har et kundegrunnlag som kommer fra befolkningens burgerbrede lag. Så nå drysser filmer med barbieteite cluelessjenter så tett som piffi på fiskefingre.

«Mean girls» er en av de friskeste. Lindsay Lohan overgår seg sjøl i friskhet, og den som ikke har allergier mot peppermynte på kamferdrops, vil føle at luftveiene åpner seg når den krampesmilende, sunne superjenta opplever fristelsenes tid. For noen år siden var det en trend at politispanere infiltrerte forbrytermiljøer, men ble så betatt av karisma-gangsteren at jobben ble et problem for dem. Det samme skjer her. Lohan får i oppdrag av frikejenta og den feite homsen å spionere på de dumme Plastic-jentene, for hun har nettopp kommet hjem fra Afrika og behersker ikke skolejungelens kodespråk. Men popularitet er mer avhengighetsskapende enn selvmedlidenhet, og snart snakker hun utvortes bærumsdialekt og snakker om gensere.

Men filmen beholder den lykkelig fjollete stilen sin, og hvis en ser bort fra ukas mest utente kjærlighetshistorie, blir det en frisk og velpleid film som ingen skal skjems over å eie. 2004.

Clueless

Netflix

clueless murphy silverstone

Brittany Murphy og Alicia Silverstone i gamle dager.

terning 5 liten Amy Heckerling har laget en uimotståelig underhold-ende ungdomsfilm som ved sin nesten moder-ømme skildring av ei livsfjern Beverly Hills-jente oppfyller dagdrømmende 15-åringers behov for livsstil-porno samtidig som de får med seg en dose innholdsløs og hjertegod marsipan-satire for den vitamin-våkne kose-hjernens skyld. Basert på Jane Austen, med Alicia Silverstone i hovedrollen. 1995. 1 time, 38 minutter.

The switch

Netflix

switch, the

Jennifer Aniston har en søt gutt.

terning 5 liten En gang i 2010 sto DVD-tittelen «Ja. Massemord kan vi!» på nettførste i cirka en halvtime før den gode smak overtok, så denne uka skal jeg ligge med mjuk mule opp og gjøre alt godt igjen. Det skal handle om Jennifer Aniston, som gradvis og uten Oscar-fremmende handikapp eller freudianske sidesprang er i ferd med å bli en av de triveligste unge kvinnene i amerikansk behags-industri. Hun var ei feira Friends-flis i mange år, men da ektemannen Pitt konverterte til Angelina Jolies strevsomme univers, ble hun liksom den sure eksen til Brad.

Det var dobbelt urettferdig, for Pitt burde holdt seg til Aniston. Han er en enkel gutt i stram dongeri, og det var aldri meningen at han skulle bære blitz-adopterte barn i flyplasskøer over hele verden. Han skulle sitte fint ned og ta en enkel nasjonalpils med Matt Damon og George Clooney, og så skulle Jenny A. komme forbi med kult skjørt og forelska auer. Jennifer har nesten alltid forelska blikk. Det blikket er det varmeste jeg vet om på film.

«The Switch» paraderer hva Jennifer er god til. Hun er bestevenninne med en hypokondrisk mann i strikkevest den dagen hun oppdager at hun vil ha barn, men ikke mann. Jason Bateman, med mobilbilde av sin utvekst på scrotum, blir forkasta som sædgiver fordi han er for bekymra, og han tilbringer deretter-tid med å låse dama inne sånn at hun ikke henter sæd hos en kung fu-regissør.

Da den eggløsna dama holder befruktningsparty for å insemineres med Patrick Wilsons veggklatrings-gener, drikker den stakkars bekymringsvennen seg full og foretar en typisk fyllik-forbrytelse: Han erstatter Wilsons ovariske invasjonsstyrke med sine egen. Det betyr at Jenny etter hvert blir mor til en merkelig, nevrotisk og dyster sjuåring som virkelig trenger en far av den sorten som bekymrer seg for datoen for solsystemets sammenbrudd og sier at nevrotisk er en intens form for selvransakelse.

Jennifer Aniston er flyktig og fin i rollen. Bateman er fantastisk i retning merkelig sannsynlig. Dette er mest de to milde mennenes film. Det finnes hypokondere, og det finnes hypokondere. Noen av dem er borte fra jobb hvis smøret er hardt en torsdagsmorgen, andre bruker svakheten sin til ydmykhet og generøs underholdning. «The switch» tilhører de gavmilde filmene. Det er kult å være svak. 2010.

The bounty hunter

Netflix

bounty hunter

Gerard Butler og Jennifer Aniston – anstendig moro.

terning 4 liten Egentlig skal det mye til for at en romantisk komedie med Gerard Butler og Jennifer Anistons ikke blir hyggelig i hvert fall. Men igjen har manusforfatterne jobbet med så steinvaska dongeri-poenger at resultatet ser ut som Fretex-dunk.

Gerard Butler spiller kausjonshai og en skøyer som sjøl skylder alle penger, en sånn fyr som av og til er tiltalende på film, men ettersøkt og avskydd i virkeligheten. Aniston skal forsøke å se ut som grave-journalist, men hun har et lattervekkende Paradise Hotel-hår, er oppfarende og ustabil på en etnogen jentebloggmåte og tenkinga hennes ser ut som øynene til Miss Universe-kandidater når de skal redegjøre for det islandske statsbudsjettet. En blind, døv og dopa redaktør ville ha sparka Aniston før hun rakk å velte vann-dispensoriet.

Bulken får 5000 dollar for å hente inn sin blonde bambi-eks, for hun har jumpa kausjon, sjøl om hun som nevnt er reporter og lettere å finne enn en togkonduktør på Jærbanen.

Før hovedpersonene får skylda for all den globalvarmende elendigheten: En fryktelig komiker som heter Jason Sudeikis spiller Anistons flørtete kollega. Han har kommunikasjonsdirektør-bart, han er som isflaket mot «Titanic», han er som Bush mot Irak, han er som Kristin Halvorsen mot Hardanger.

Jennifer Aniston har mista mye av Friends-karismaen sin for hun ble dumpa over hele People Magazine-coveret, og da blir du kvikt middelaldrende. Butler er bare ukjent. Svigermor di tror han er noe som Poirot frikjente, og Butler sier at golfkøllene er for keivhendte og han som skjøt var høyrehendt og hvor tar han det fra?

Mesteparten av filmen går med til å ydmyke den kvinnelige reporteren på en hemma-aggressiv boys-will-be-boys-måte, for herrer er så mye klokere enn kvinner og utsmarter dem fortere enn Stephen Hawkin tar den lille multiplikasjonstabellen. Det ser teit ut. Aniston og Bukken er fine ut når de blir følsomme og sentimentale sammen. Alle tror at kynisme selger. Det er feil. Fine mennesker, sterke følelser og voldsomme lidenskapshandlinger selger film. 2010.

Magiens makt

Netflix

practical magic

Sandra Bullock og Nicole Kidman, ikke helt magiske.

terning 3 liten Practical magic» ser ut som en forhasta roman-filmatisering for uvanlig overfladiske kvinner i komfortable sko. I en verden der menn enten er onde eller Aidan Quinn (teologer og filosofer diskuterer ennå hva som er verst) vandrer de to utstillings-objektene Sandra Bullock og Nicole Kidman rundt og foto-romantiserer et litt uansvarlig femi-kollektiv der damene har magiske evner etter det gamle åttitalls-prinsippet om at det alltid vil finnes noen enkle ting som kvinner er best i.

Dianne Wiest og Stockard Channing ivaretar rollene som en slags heksekunstenes Germaine Greer og Fay Weldon; de tilhører den para-militante bestemor-generasjonen Sirene-kvinner som etter hvert er blitt usikre på alt unntatt sin egen utstoppelige. De kunne vært helsesøstre i stedet for heksesøstre, eller de kunne vært skolemestrinner i et Roald Dahl-manuskript for mareritt-søkende barn i Vetle Lid Larssen-generasjonen. Alice Hoffman skrev. 1998. 1 time, 40 minutter.

50 first dates

Netflix

50 first dates

Adam Sandler med den trøblete kjæresten Drew Barrymore.

terning 5 liten Adam Sandler er harrykomediens viktigste vedlikeholder, og han utfører sin uselviske gjerning med en vennlig, høflig, varmherta og usnobbete ærlighet og kjærlighet som fører til at folk flest syns han er litt fjollete. Det har man som regel igjen for å like mennesker. De føler seg overlegne.

Sandler omgir seg alltid med mer frodig leketøys enn et ferskt skilsmissebarn. I denne spiller han dyrlege på Hawaii. Det enkle ekstra-utstyret i veterinærelsen er en pjuskete, men lojal tjafsepingvin, en trigamisk hvalross, en kjønnsubestemt assistent med Küche und Kirche-flette og en slags mini-Cheech i Ron Schneiders skikkelse. Sammen går de rundt i wakiki-sola, omgitt av dobbeltstygg musikk (både reggae og hawaiigitar) og et hav så blått at det ville blitt ekskludert fra Fremskrittspartiet.

Drew Barrymore og Adam Sandler spilte sammen i «The wedding singer», og etter det burde de aldri ha forlatt hverandre. Nesten ingen andre skuespillere passer så godt sammen som den budeie-gode eks-friken Barrymore og snodige Sandler med den forvridde sjøltilliten. Det har en grunn. Hun er en slags evigvarende barnestjerne, han er den mest fanatiske formidleren av det fullkomne barneuniverset, der kynismen døde av sin egen kulde, og alle mennesker er greie, uansett hvor tåpelig de oppfører seg. Sandler-filmer er det fjerneste fra såpeoperaer, reality-serier og danske familieoppgjør man kan komme.

Drew Barrymore likner mer og mer på jenta fra «E.T.» for hver dag som går, når hun ikke bare minner om luftig Toscana-loff eller ei lun, lys babushka-dokke. I denne filmen spiller hun fiskerdatter som fikk hodeskade sånn at korttidsminnet slettes hver natt – det vi med film-hukommelse for viderekomne kaller Punxsutawney-syndromet (se om dere finner den ut!). Det vil si: Hvis Sandler skal være kjæresten hennes, må hun forelske seg i ham hver dag, og hvis hun våkner med ham om morgenen, vil hun tro at han er en inntrengt sexforbryter og banke morgengleden ut av ham.

Peter Segal (som laget «Anger management») bruker de håpløse forsøkene på å oppnå en slags varighet til en (og her kommer de samme orda igjen siden Sandler-komedier er så naive) varmhjerta, vennlig, høflig og usnobbete romanse der selv de ufikse folka blir beskrevet med så hjertelig aksept at det kan virke som om arvesynden ble opphevet. De hmfer seg til med androgyne testikkelvitser av den typen som ungdomsprester kan bruke hvis de bygger garasje (Leca-blokker) med svigersønnen. Men stort sett er Sandlers verden så koselig og så skjønn at FN kan bruke den til idyllopplæring i land med nasjonal konfliktnarkomani.Nei nei nei: Det finnes ikke sex i denne filmen – her vises en idyllisk oppvåkningsscene med hukommelsestap. 2003.

Sex and the city

Netflix

sex and the city the movie

Kim Cattrall og Sarah Jessica Parker er ikke fattigfolk.

terning 2 liten KINOVERSJONEN av «Sex and the city» er en velspilt og ekkel ting, den er like lang som en TV2-høst med brekt bein og den handler om mennesker som gjør det lettere å forstå Osama bin Laden.

Sånn er den.

ANIMASJONER: Jeg går ut fra at filmens eneste kvalitet er de fire kvinnerollene, og at det er hensikten. Den slags helliger middelet, for de spiller med en umenneskelig stilisme som får en til å minnes Ionesco-forestillingene i Fjernsynsteatret den gang norske skuespillere mesket seg i begeistret tilgjorthet. MTV har en egen pris for «beste animerte tingest».

Tapetet i «Barton Fink» har vært nominert, og den hvite rapperen Vanilla Ice. Her er fire kandidater, for Sarah Jessica Parker, Kim Cattrall, Kristin Davis og Cynthia Nixon formidler en guddommelig papphet, et smertelig, martyrisk idioti som en dårlig skuespillerinne aldri ville ha våget.

MAGERT: Jeg må innrømme at jeg ble imponert over den ubarmhjertige utleveringen av voksne kvinners patetiske barnlighet. Vestlige magerhets-idealer har gått amok med Parker, som er et slags Madonna-spøkelse etter tjue år med hungersnød. Hun har så tynne bein at hun kan føde tvillinger ved siden av hverandre i sideleie, men Vesten har tilgodesett henne med sminkemengder og merkeklær som får fraværet av kropp til å se ut som en visuell begivenhet. Kim Cattralls omfangsrike vulgaritet er klassisk amerikansk og parodierer en del oppbrukte onanistmyter om seksualitet, mens de andre to damene egentlig bare spiller de samme rollene som litt forskremte hustruer gjør i sitcom-serier.

MENNENE: Mennene i «S&C»-filmen er et slags offisielt farvel med både Tarzan og Woody Allen. Her er fire skuespillere med så liten utstråling at de ikke ville fått mikroen til å virke midt i et lynnedslag. Chris Noth spiller Mr. Big som om han ble kasta fra Sopranos fordi han brukte hårfarge fra Fretex. Men da han like før bryllupet får Darth Vader-blikket, overskrider han de uvesentliges virkeområde og blir en hjertelig korttids-komiker. Da dama denger ham med brudebuketten midt i NY-trafikken, oppstår en ufrivillig «Rush hour»-scene, for denne filmen beveger seg hele tida utpå gapskrattens befriende selvmordsskrenter.

SATIRE: Det smarte er å se filmen for hva den egentlig er – en satirisk framstilling av en post-feministisk kaffebar-kultur som dyrker alle viktige følelser som snakke-snop.

Når Carrie skal gifte seg, er det viktige ikke hva gubben føler, men hva jentene kommer til å si. I scene etter scene parodierer regissøren en kommunikasjons-narkoman livsstil der ingenting har skjedd før man har snakket med venninnene om det.

Når Vogue-ørnen Candice Bergen (i Bollywood-farger og det håret Sitting Bull hadde den dagen han døde) har kjøpt brudekjole til Parker, kler hun seg i noe som likner en kreftramma sau. Etter romantikkens sammenbrudd kaster damene seg ut i en felles-narkoman selvmedlidenhets-orgie som smakfulle mennesker pleier å gjemme til langfredag.

Den onde livsstil-ironien er forførerisk, som når en så skarp skalpell glir over magen at man tror det er en finger med fuktighetskrem. «Sex and the city: The movie» er kirurgisk eller kanskje åpnende som en obduksjon. Velstandsbarna har en innside. Gud bevare oss alle! 2008.

Super ex-girlfriend

Netflix

my super ex-girlfriend

Her flyr Uma Thurman med Luke Wilson.

terning 2 liten Det finnes én scene som antyder at dette kunne blitt en film. Uma Thurman hiver en levende hai etter Luke Wilson i sjette etasje. Hun treffer. Resten bommer så overraskende at «My super-ex girlfriend» kommer til å bringe menneskene tilbake til biblioteket.

Sjakklubbene vil få rekruttering. Likeledes familie-pantomime av Hugo-historier og klipping av versailliske rokokko-silhuetter. Mozart på merskum-blokkfløyte. Paradishoppelser og hestemøkkgjødsling av kjøkkenhager, luting av hjemmelaga bokklubb-bokhyller og etikettmerking av gamle jazz-lp-er. Det er fare for at regissør Reitman kan ha avsluttet kinofilmens mangeårige innflytelse på folks hverdag.

Hvis man deriverer den til én setning, ser filmen lovende ut: Jente-uheldig husdesigner forsøker å bli kvitt den krevende dama si fordi hun viste seg å være supergirl.

Etter den setningen går alt galt. Luke Wilson virker uelegant kroppblåst slik det kan skje med eksfotballspillere på VIP-meny og hvislehvisker replikkene som om de skulle romme hemmeligheter om Jesus som ettbarnsfar. Fotografen har fått Uma Thurman til å se ut som to meter salat-offer, og de nevrotiske faktene hennes blir misbrukt på replikker som er så dårlige at de til sammen inneholder ord nok til omtrent én hel setning.

Handlingen beveger seg innenfor en liten sirkel av nedslående komedie-klisjeer. Den vittige kameraten (Rainn Wilson) når et slags offisielt Stillehavsdyp av ellers umålbar talentløshet, Anna Faris klarer å forminske seg sjøl til en passerbar fortaus-lindsay i rollen som den hyggelige venninnen. I gjentatte forsøk på å se småsprø ut forvrenger Thurman ansiktet så man skjønner at G-en i G-girl ikke står for punkter i hø-hø-anatomien, men grim og gal. Scene etter scene dør på grunn av umusikalitet, hollywoodske gjentakelses-psykoser (aldri gjør noe annet enn det opplagte) og skuespillere uten bremsevæske. Fram med ludobrettet. 2006.

Monster in law

Netflix

svigermonster

Jane Fonda er svigermora til Jennifer Lopez.

terning 2 liten Det er vanskelig å mislike fjeset til Jennifer Lopez. Det er koselig som sørlandsdialekt, flanell og posesupper, det har boksernese og hippiehår, og øynene hennes er levende som Titten Teis. Det er lett å mislike Michael Vartan. Han ser ut som en firebarns gymlærer fra Hommersåk der han jogger i det klassiske strandmotlyset, en sånn som er trofast mot ungdomskjæresten, men elskes av alle jentene i avgangsklassen. Jane Fonda er lett å avsky, og det er rart. Hun likner den flinke far sin. Hun spiller film med imponerende foranderlighet, så hva er galt med dama? Antakelig at hun minner om en blanding av Michael Jackson og Joan Rivers. Ordet frodighet hang ikke over stallen da Jane ble født. «Monster in law» er en komedie om full krig mellom mamma og sønnens tilkommende, og det burde ha lukta svovel fra Fondas fyringsånde. Det gjør ikke. 2005.

Mitt store fete greske bryllup

Netflix

mitt store fete greske bryllup

Nia Vardalos gifter seg med John Corbett.

terning 5 liten Det finnes flere aktverdige grunner til å se den amerikanske komedien «Mitt store fete greske bryllup». Tom Hanks og kona Rita Wilson har produsert den, og de er veldig fine folk. Filmen behandler gresk selvopptatthet med oppgitt ironi og burlesk sans for etnisk paranoia. Dette er dessuten en komedie med bare nye fjes, og de er lette å like.

Filmen kom fra ingensteder og gjorde svære ting med amerikanske salgslister i 2002. Den ble dessuten nominert til én Oscar og to gylne glober.

Nia Vardalos er hovedgrunnen. Hun likner mindre på Hollywood-gjengen av Armani-stativer enn Dumbo og spiller den selvstendige, halvunge klønejenta Toula som aldri finner seg en fin, greskætta ektemann med dårlig klessmak. Så treffer hun en ikke-greker og vil gifte seg med ham. Hvis noen skulle ha trodd at grekere i den store smeltedigelen er mer vidsynte enn mullaer når det skal gifteknives, har de ikke trodd denne filmen. Det greske USA-miljøet beskrives som bunadstullinger med ortodokse moussaka-hjerner, og ekteskapet mellom Toula og den langhåra mildheten John Corbett blir ikke lett.

Men «Mitt store fete..» er ikke samfunnskritikk, men harmløs forsoningshygge. Den koser for alle jordens flokevisefanatikere med like stor forståelse for alle. 2002.