Månedlige arkiver: juni 2017

Søndag 25.6.– Aftå med en rånete harrytur til Saudi-Arabia

 

The kingdom

Viasat4 22.30

terning 5 liten I dag er det hva far min kalte Aftå. Han sa det 17. mars, for han fylte år den 18. mars. Aftå. Til ære for meg sjøl skal jeg anbefale en film som jeg liker godt av helt forferdelige grunner, mewn en forferdelig grunn er også en grunn. Aldri glem det. Filmen om kongedømmet Saudi-Arabia handler om at amerikanske etterretningsfolk reiser til Riyadh og ordner opp etter et terrorist-angrep mot amerikanere. Det er like vilt som om USA skulle ha okkupert Afghanistan fordi en eksilgjeng fra Midtøsten hadde foretatt en terrorhandling i USA. I sesong 2 (tror jeg) av «24» var problemstillingen at sjøl en super-pk svart president skjønte at han måtte bombe et udefinert land i Midtøsten hvis terrorister hadde hatt leirer i det landet. Jeg liker filmen fordi den viser hva vi egentlig syns.

Men til filmen.

kingdom, the

My kind of guy: Jamie Foxx med solbriller i Saudi-Arabia.

Underholdningsfilm med feika politisk innhold. Jamie Foxx leder en gruppe amerikanske FBI-ere som er tøffere enn parmesan-rasp mot gnagsår når de mot all formodning får lov til å etterforske et terroristangrep mot amerikanere i Saudi-Arabia.

I en tretrinns-aksjon dreper menn i saudiske politiuniformer 100 amerikanere i en olje-ghetto i Riyadh. De feige politikerne i USA vil ikke forstyrre uberegnelige muslimer, så FBI får ikke dra og oppklare alt. Men Jamie Foxx presser sjefene, og så kommer et så innbitt og sint lag til Midt-Østen at de kunne kommet rett ut fra garderobesnakk med Hareide.

Filmen er utrolig spennende. Da jeg så den for annen gang, oppdaget jeg at anspentheten besto i en flerkulturell paranoia-orgie. Disse menneskene liker virkelig ikke hverandre, de skjønner ikke hverandre, de aksepterer ikke hverandre og respekterer ikke hverandre. Det blir man nervøs av. Jeg mener: Når en saudisk politimann kan nekte Jennifer Garner å treffe prinsen fordi hun er dame, da har igrunnen filmen sagt sitt om hva de lyserøde fra Amerika syns om de småbrune ved Rødehavet.

«The kingdom» består av hemma aggresjoner, og antakelser om ulming skaper spenningen.

«I hope the Russians love their children too,» sang den politiske naivisten Sting på åttitallet, som en bønn om at det finnes noen der borte som tenker slik vi gjør. Selv rockemusikere blir redde når folk ikke tenker som vi gjør. For å kunne omgås og leve med andre kulturer, må man skjønne hvor redde folk er for de som ikke bruker samme ketchupen som de gjør selv. Men fordi vi lever i en klissete bamsekultur som tror at folk har rett hvis de er redde, kan vi ikke si at de er redde. Vi må si at de er fordomsfulle.

I «The kingdom» bruker man alles vidunderlige fordommer til å skape paranoisk spenning som egentlig ikke skyldes det som skjer, men det som kan komme til å skje. Så da filmen mot slutten tar seg opp med skyting og biljakt, da slapper vi faktisk av. Hjemme igjen. Dette kan vi. Takk o lov. 2007.

Inglourious basterds

NRK3 21.35

inglourious basterds1

Merkelingene koser seg på Bierstube.

terning 5 liten St. Quentin har gjort det eneste lure: Han har laget en Tarantinotino, en lightversjon av seg sjøl der historien faktisk engasjerer.

Det går ikke helt an å underslå at han har karikert krigsfilm-genren i den forstand at den karismatiske nazien får lov til å overspille seg sjøl som om han var krigsklovnenes Laurence Olivier. Men også det er ålreit. Christoph Waltz sjarmerer seg gjennom handlingen slik ressursrike SS-ere skulle være: Smilende, velutdanna og kompromissløst sadistisk.

Vi møter obersten på den franske landsbygda i en av Tarantinos nydelige innlednings-samtaler av den vedvarende sorten. På andre sida av trebordet sitter den franske melkebonden og svetter ned på sine jødiske flyktninger under golvet, mens Landa torturerer ham langsomt med en mistenkelig, selvdyrkende vennlighet av den sorten som foresatte kan tillate seg.

Deretter til denne filmens dirty dozen: Ute i friluft regjerer løytnant Brad Pitt over en alliert mordergjeng av hensynsløse jøder. De sprer frykt blant nazistene fordi Bjørnejøden slår i hjel fanger med baseball-kølle, og fordi apachen Pitt forlanger at alle døde tyskere skal skalperes.

Pitt spiller som om han var en blanding av John Wayne og Lee Marvin; kjevepartiet hans er forskjøvet så sterkt at han ikke kan si bokstaven f (eller kanskje var det j), og den vanligvis ganske småsmale familiefaren er rektangulert så han ser ut som en norgespakke i fjeset.

Også den rollen ligger på grensen til å være en klovn i tarantivoliet, men det er noe standhaftig ved den ned-karikerte stilen som gjør at filmen er langt mer snodig enn blærete. Den skulle vært blærete. Det er den ikke.

Hendelsene (det finnes en italiensk original fra 1978 med en annen handling) utvikler seg dessuten i til en fri historisk improvisasjon, en henrykt eskapisme for de som ble lei seg da Hitler overlevde «Der Untergang». Uten å vite om hverandre planlegger en bitter jødisk jente og Pitts elitestyrke å blåse til Schwarzwald en nydelig gammeldags kino der hele nazi-eliten kommer for å se Göbbels siste heltefilm.

Alle som har sett Tarantino-filmer, forventet seg egentlig en slags «Hot shots 5» med grensesprengende millenium-vold. Men hvis en tar med at nazier pleide dø i gamle krigsfilmer, holder skildringene seg innenfor det naturlig skadefro, men ikke direkte obduserende.

De fleste Tarantino-scenene er velbalanserte og drøye. Regissøren tar seg tid uten å ty til fakter. Dessuten er Mélanie Laurent og Diane Kruger så gode kvinneroller at filmen til tider ser ut som en sånn nederlandsk (eller dansk) koloritt-serie som pene mennesker går hjem fra korøvelse i petrikirken for å få med seg på tv.

Musikken er mesterlig, og ikke prangende. Morriconiseringen av «Til Elise» på franskbygda er stor. Bruken av sangen med tekstlinja «so good to be young then» under fortekstene antyder at vi befinner oss i den tårefylte nostalgiens paradis (kinoen), og at vi skal hygge oss sentimentalt.

Uten å røpe noe: Den ørlille delen av sluttscenene der den jødiske hevnerskens rasende ansikt projiseres på røykmassene, må være stjålet fra en klassiker, men jeg vet ikke hvilken.

Og så til det viktigste: Er det med en Mexican standoff? Ja. Det er. 2009.

Harry Potter og de vises stein

TVNorge 18.30

harry potter og de vises stein

Næmen, vennen da! Ikke få flis i fingeren av tryllestaven sin!

terning 5 liten Harry Potter-filmen er en frodig fest for det frie bildet, det som skapes av vakre inspirasjoner hos nattetrøtte pc-programmerere og data-grafikere. Harry Potters verden er en visuell virtuositet, et konstant overskudd av kriblerske påfunn. I denne filmen handler det ikke om innsiktsfulle ansiktsuttrykk eller kunstnerisk kroppsspråk. Innimellom går riktignok rutinerte engelske skuespillere rundt i rare klær, og halvgode barneteater-unger leser replikkene sine så godt som sånne skal. Men det er når den trehoda hunden (antakelig et H. C. Andersen-tyveri) brøler benkeradene bakover eller den onde lille bank-gnomen griner med de tynne kapitalist-tennene sine at du ser hva eventyr er: Bildetanker. Dette er virkeliggjorte bildetanker. Det er film som kan klare å formulere privilegier som malere, skulptører, kirkeutsmykkere og gale arkitekter var aleine om. Dette er visuell magi.

Den beste historien hadde J. K. Rowling. Hun skrev et eventyr som vår tid har ventet på. Det finnes ingen gåte rundt Harry Potters gigantiske popularitet. Han er rett og slett bra nok for sin egen berømmelse. Historien er perfekt: Den klassiske, foreldreløse gutten oppdager at han er en trollmann og utvikler seg og livets mangfoldighet i en klosteraktig kostskole med alt det fantasien begjærer. Groteske dyr, vittige mennesker. Vennskap. Klokskap. Voksen-trygghet. Overnaturlighet. Spenning. Dette er den første filmen. 2001.

This is 40

TV3 21.00

this is 40

Familie med far på 40.

terning 5 liten Judd Apatow har laga en uventa replikk-vittig og rørende film om sjølopptatte mennesker som burde skamme seg, men det gjør ikke folk, så hvorfor har vi egentlig tatt vare på det ordet? Antakelig for å ære generasjonene før Freud.

Pete og Debbie var bipersoner i «Knocked up», og nå lever de med to oppvakte jentebarn i et snusfornuftig forstadshus og blir førti år. Nettopp. Jeg skulle også ønske at noen skrev «Who cares?» med reklame-røyk på himmelen, men Apatows film sjarmerer til og med meg, som hater det når ungdom klager over at de ble gift og fødte barn. «This is 40» er det man i klisjéskadde stunder kaller et overskudds-fenomen av en film, og jeg kan ikke tro at jeg virkelig skrev det.

La oss først gjøre én viktig ting klart: 40 år er den alderen da egosentrisiteten blir en form for religiøs ekstremisme og slår inn med patologisk styrke. Patologisk betyr at man er så egosjuk at man må slutte med å gå til lege, for folk blir enda mer sjølopptatte av legebesøk. «Det er ikke umulig at de som går sjelden til lege, lever lenger», sier fastlegen min. «Takk for i dag,» sier jeg da. «Jeg kommer innom og tar den blodprøven hvis jeg får tid.»

Filmen starter med bursdags-samleie i dusjen. Den begeistra ektemannen Paul Rudd (44) avslører at han har tatt Viagra for å stivne opplevelsen ytterligere, men kona hans Leslie Mann (41) sier at «vi er unge og trenger ikke medisin» og «jeg vil heller ha den halvslappe pikken din».

Det høres litt underlig, og det er det. Men i «This is 40» blir underlighetene holdt på plass og samla i severdige kirsebær-klaser av helt reelt vidd, av lekelyst med ord og situasjoner. Tenåringsjenta i familien har klesproblemer med alle de usannsynlige overdrivelsene som gjør henne gjenkjennelig. Minstejenta på ni framstår som den skjebneskadde bæreren av en halvt filosofisk fornærmethet, en egenskap som faktisk er ganske sjarmerende hos ressursrike barn som ikke slår dyr eller bomber varehus. Rudd trener frenetisk på førtiåringers vis og sitter i halvtimer på do for å få fred med ipaden. Med stemmer som ligger der oppe hvor nervesammenbrudd til slutt brister i vakker bløming, krangler de om kaker og barn og svigerfedre. Men ikke på den nedslående, skandinaviske måten. Ikke slik føkkings Kim Bodnia gjør det, som en slags fortsettelse av en eksistensiell anger, en beklagelse over at menneskene bor på jorden og spiser hakkebøf. Nei. Dette er livs-ironi med snert, med fortellerglede. Og under det ligger medfølelsen og hygger seg med smuler fra de frustrertes bord. Det er deilig. «Ikke fis i senga!»

Filmen vrimler av sjokkerende intelligente ufinheter. Som den der ekteparet må møte rektor og Tom Petty-trynet Josephs utfrika mor Melissa McCarthy – og hvis du ser ettertekstene kommer en nydelig sketsj der McCarthy improviserer sin aggresjon ytterligere. Scenen der den hekse-hormonelle Mann truer en mobbete guttunge, er også stor. I tillegg finnes noen fine, reelt rørende scener med intelligent avstand. Vi snakker ikke om dem.

Skuespillerne er velplasserte, som var de skapt av en full, forelska og glad gud på ferie i Toscana. Paul Rudd er søt på en helt unødvendig måte som passer godt i filmer som denne. Leslie Mann likner akkurat på førtiåringer som du ser i nordsjøritt og sånn, og som alltid fører til at du tenker: Hva gjør du her? Du ser jo perfekt ut. Men det er redselen. Redselen for endring og fattigdom og en framtid med stygge sko.

Dypest sett handler filmen om at amerikanere har begynt å frykte penger. De tror på nederlag. De tror på konkurs. De tror at huset blir borte sammen med potensen og at begge deler er en slags straff for at de hadde sex i ungdommen. Kanskje er det sant. Gud jobber på merkelige vis.

Men det er ikke ofte at redsel for virkeligheten er så stilig gjenfortalt som dette. 2012.

The A-team

TV3 23.50

a-team, the biel

Jessica Biel er sjef for noe.

terning 5 liten «The A-Team» er en liksom-nostalgi for dere som liker hemningsløs komedie-action, og i grunnen ikke syns det gjør noe om oberst Hannibal og hans folk klarer å fly fallende stridsvogn ved å avfyre kanonen.

Det finnes små sjanser for at noen tar til gråten i løpet av denne forestillingen og hulker «mor, jeg skulle aldri ha forlatt far og deg alene i det pillråtne gjedde-prammen». Hvis du blir lei deg i løpet av «The A-Team», betyr det at du gikk i feil sal, og at den soldaten du føler sympati med, ikke er Liam Neeson, men Channing Tate i «Dear John».

Men de kommer begge til Bagdad. Jeg gjør også det. Bare vent litt.

For å markere utvidelseskraften i begrepet familie-underholdning starter filmen med at en tequila-purk banker Liam Neeson og forsøker å skyte ham, men obersten er en planlegger av Snåsa-format, så han vet hva som vil skje, og snart piper dødshundene. Neeson ser flott ut. Gråhåra, detaljorientert som en light-autist, med en merkelig Mister Bean-frisyre, men usvikelig mandig i årringene sine. Øynene er usunt lyseblå som sigarrøyk. Før du vet ordet av det, løper han i ørkenen eller hva man kaller det hvis graset ser ut som sand. Han må redde Face (Bradley Cooper), en kynisk kyssegutt som står friskt fanga i bildekk og skal henges med tau. Da kommer også erstatteren til Mr. T. inn i filmen med GMC-avhengighet (GMC er et slags traktordop) og Mohawk-punk.

Nå må jeg ta en pause til. Bradley Cooper var aldri mitt førstevalg hvis noen skulle forstyrre verdensfreden. Han spilte egentlig bare i jentefilmer helt til «The hangover» og ser ut som ei spray-tan-klyse. Men OK. Han kommer seg, og i løpet av filmen blir han faktisk fjorten millimeter mer mandig enn Matthew McConaughey, målt i hornhuden.

For å komme seg ut av Mexico må oberst Hannibal og hans fornya elite-team ty til en hospitalinnlagt gal mann som heter Murdoch. Han spilles av Sharlto Copley fra Sør-Afrika. Copley ble kult- og akutt-stjerne med «District 9», og han flyr ambulansehelikopter sånn at tannfyllingene dine detter ut og svever fritt i rommet. Skulderputer fra åttitallet vil løsne. Kontaktlinser vil forsvinne inn i kraniet, og du kan se din egen hjerne. Han griller også med en blanding av krutt og frysevæske.

Dette er deilig, og filmen fortsetter å loope harselast og risikabelt opp og ned mellom blidt akseptabelt og ekstremt kult. Vi kommer omsider til Bagdad, for der vil obersten og guttene hente ut falskmynterplater. Tida er inne for Jessica Biel, som tilsynelatende er etterretnings-offiser og faktisk funker som en slags utlagt gudmor i resten av filmen.

Slutten er i grunnen det minst oppsiktsvekkende ved «The A-Team», og det holdt jeg først mot den. Men egentlig ikke. En perfekt sommerfilm skal være sånn. Du blir så behagelig utslitt av alle påfunnene at det egentlig ser litt trivielt ut når hundreogfemti kai-kontainere eksploderer. Sånn skal en sommerfilm være. 2010.

Leiemordere

TV2 Zebra 21.00

assassins

Nei, dette er ikke Banderas. Men Sylvester Stallone og Julianne Moore har også hovedroller.

terning 5 liten Antonio Banderas spilte ikke bare i jentefilmer. «Assassins» vil alltid bli stående som et unntak, for dette er guttenes film.

Her skyter Banderas med så overdrevent matadorisk bevegelighet at Sylvester Stallone blir seende ut som et litt overrasket lik. «Assassins» er en litt tungrumpa film. Den baserer seg på en halvfortalt leiemorder-historie uten egentlig framdrift, men spanjolens ledige kaffebar-sjarm og Stallones Armani-bebrilla Aku-Aku-alvor står så overraskende bra til hverandre at filmen blir interessant på samme måte som utstillingsvinduene til Marlboro Classics.

Det gjør heller ikke noe at den tynnhuda stasdama Julianne Moore spiller computerkyndig skurkedame og leiemorder-mål, det gjør ingenting at hun snakker ensomt med katten, for dette er en sånn storbyfilm der menneskene tror at nærhet betyr det samme som kloss hold. 1995.

The Twilight saga: Eclipse

TV2 Livsstil 21.00

twilight saga eclipse

Sånn har vampyrene det hele tida. Bare blomster og kos.

terning 5 liten Så kom omsider slutten på det høytidelige og dramatiske emo-eventyret fra Twin Peaks-skauen. Det vil si: Historien fortsetter. Men egentlig slutter det her.

Det har vært en behagelig tur, for det finnes ikke mange filmer som tar kjærligheten på blodig alvor, og det er ikke mange filmpar som har hatt sjansen til å love hverandre en hel evighet.

«Twilight»-sagaen har vært inspirerende annerledes i pragmatisk tid som dyrker foreløpigheten som gud og alltid er mentalt innstilt på forandring. Med Bella og Edward og den klumpnesa bondegutten Jake har det handlet om å finne bestandigheten i seg mens byens sitcom-støy langsomt henføres til glemsel. Det er et fristende eksistensielt landskap, og det har filmserien fått mye kjeft for.

I «Eclipse» er det heftigere følelser enn noensinne. Bøybare kjærlighets-skalaer og magasinerte motivkrefter får det til å smelle vårvarmt i vintersevja når trekanten sitter nedtelta i fjellsnøen og venter på at hæren av vampyrhvalper skal angripe. For sheriffens arme datter er det tilsynelatende et valg mellom mannstyper, slik det ofte blir når jentunger har vært romslige med omgangsformene sine. Vampyren Edward er den subtile, den resonnerte, rasjonelle og den sofistikerte som aldri egentlig ønsker noe for seg sjøl fordi han tilhører en hjerteløs slekt av kultiverte dauinger. Der er en psykologisk metafor for deg til å ta med hjem. Den teite indianeren Jakob (for øvrig ulv) er kjøtt- og blod-mannen som trygler og banner «det er meg du vil ha, du vet det bare ikke». Så ser det plutselig ut som om dama vakler, det ser faktisk ut som om dama tuller med plutselige ekstra-sympatier, og kall meg gjerne ei pingle, men da fikk jeg skikkelig vondt i magen.

Jeg kan jo ikke røpe stort mer.

Det skjer mye dramatisk her. Filmen starter i et fremmed thrillersmug i Seattle og flytter seg umiddelbart til ei Elvira Madigan-mjuk blomstereng der Edward og Bella snakker om ekteskap med snille stemmer. Men trøbbel oppstår i mange lodne og svette nivåer.

Fra byen kommer de onde vampyrene for å ta Edwards kjærlighet. Hun drar på «Last song»-tur til mammas strandhus og snakker om livets valg. Mens vi innbiller oss at Kristen Stewart med det skjeglete, flyktige blikket strir med valgets kvaler, kaster vampyrer og ulver seg ut i en heftig nakkekamp. Og hovedfienden Bryce Dallas Howard hekseflyr mellom trærne med flagrende, farlig rust-man – egentlig filmens visuelle poengvinner.

Vi som hele tiden har regnet med å bli like sinte som av Tyskland-England-kampen, ser for oss både uforutsett død og elendige framtidsutsikter. Vel, dere får se. Eller kanskje ikke.

Om skuespillerne i de tre filmene kan man si mye. De bruker et annet uttrykksnivå enn resten av verden, som om de var medlemmer av et litt dyrt symfoniorkester og egentlig snakker mest inni seg. Til og med sheriffer tok det med ro. Jeg har likt det. Kanskje et frynsegode ved varulver og vampyrer: De er sånn vi skulle ønske vi var. Takk for påminnelsen. 2010.

Quantum of solace

Max 22.00

quantum of solace-2

Daniel Craig med Olga Kurylenko.

terning 3 liten Etter alle disse årene kan man slå fast med obduksjonsbasert sikkerhet: James Bond er død, men han rører på seg.

Bevegelsene er det ikke noe å si på, men den delen av Bondfilm-myten som besto i flyktig-euforisk og eskapistisk eleganse (eleganse betyr at noe er fint), den er nå offisielt borte. Det finnes mindre humor i «Quantum of solace» enn det finnes fett i Farris. Marc Foster har laget en tidsoppdatert actionfilm som like gjerne kunne handlet om Biggles Bolex som kjemper mot mafiaen i Montenegro, den kunne like gjerne hatt med Dolph Lundgren eller Steven Seagal. Ikke én ting ville vært forskjellig. Daniel Craig er en flink og veltrent super-Seagal, men klasse har han ikke.

Filmen dundrer i vei med sin mageveltende musikalske romantikk. Den har bleike bilder som ikke signaliserer at vi skal kose oss med overklassen. Den er furten og uglad og snedig i humøret, for det er sikkert ikke spesielt behagelig å delta i verden som spion i utenriksfart, og man kan godt forstå at Britannias spydspiss ser ut som en onsdagsmorgens-republikaner. Men utstrålinga av tåpelig selvsikkerhet og verdensvant trygghet ga behagelig underholdning. Jeg ville bli veldig overraska hvis noen hygger seg med denne filmen. Den er mer en lidelseshistorie enn en spenningsfilm, og hvis jeg hadde vært kinosjefen, ville jeg heller ha satt den opp i påsken.

Jeg tror jeg fikk tak i historien. En puslete fyr med et kjipt forhold til tannregulering vil stjele alt vannet i Bolivia, og for bolivianerne er det ikke bra. Men siden herr Greene underveis verken stjeler ei eneste atombombe eller et eksperimentelt jagerfly, føler jeg meg merkelig avslappa i samvær med handlingen.

Dessuten er Bond med feil folk. Olga Kurylenko kunne vært bra i en film om russiske husmødres skjebne på den finnmarkske ekteskapsbørsen, men det er lite ved hu. Det er faktisk sånn at den bleike og rødhåra Gemma Arterton skaper større forventninger om utagerende kvinneting, men hun er ikke så mye med. I det hele tatt er feil folk med hele tida, og erkjennelsen får en slags sosialmedisinsk presisjon: Det er ikke så vittig med briter som drar utenlands og havner på kjøret med ufikse kamerater.

Mange av action-scenene er stilige, men de er ikke unike. Kameraet flakser som envinga fugl, stolsetene dundrer mot nyrene dine og den maniske komponisten trykker på så mange synth-tangenter samtidig at han antakelig har fire hender. Men «Max Payne» var bedre. Den var heftigere. xXx-filmene var bedre. «Die hard 4» var bedre. I buldre- og hoppe-segmentet er konkurransen knivskarp, og man må yte mer enn bare å lene seg til spøkelser. 2008.

Man on a ledge

Max 00.15

man on a ledge

Sam Worthington får hjelp av Elizabeth Banks.

terning 5 liten Hvis du skal se denne thrilleren, bør du ta klar reint undertøy. Det er langt ned når Sam Worthington står hikstende på en gesims i New York City. Det er ikke ofte jeg stønner på kino lenger.

Worthington er en fyrste. Han ser ut som den fingernemme bestekameraten til en eller annen, og han får mekanikersprekk når han bøyer seg. Worthington er antakelig urettferdig dømt, og en dag står han som selvmorder utenfor hotellvindu.

De vekker den plaga politi-forhandleren Elizabeth Banks, som har samme morgentryne som Bruce Willis uten å ha føkka et ekorn. Hun drikker pappkaffe fra vinduskarmen, og så starter samtalen deres.

Et annet sted driver en ung brite (Jamie Bell) og dama hans (Genesis Rodriguez) med Tom Cruise-aktige innbrudd. Kaksekjeltringen er Ed Harris, som likner stadig mer på romvesenet i «Alien 2». Harris er en sånn ekkel fyr som kan alt, men alt er dårlig gjort. Vi aner allerede fra en tidlig handling at han på ett eller annet vis har fått Worthis dømt for noe han aldri kunne ha tenkt seg å gjøre, sånn at mannen måtte rømme fra fengsel. I denne filmen finnes en hederlig skapåpning.

Det blir vanvittig spennende. Jeg har magesyre i ørene. 2012.

Legenden om Narnia: Prins Caspian

FEM 18.00

legenden om narnia prins caspian

Ben Barnes midt i krigen.

terning 4 liten Ingen skal behøve å føle seg truet av åndelighet i «Narnia 2». Det som eventuelt fantes av idealistisk eller ideologisk kristelighet, blir bedøvet av heidundrende krigsbegeistring og et fargerikt fellesskap fra panteistiske verdensoppfatninger. Frelserskikkelsen i det stemningsfulle fortsettelseseventyret til C.S. Lewis er for eksempel en britisk ikonløve med navn Aslan, og jeg innbiller meg at han egentlig kommer fra Somalia og er muslim. Han har Liam Neesons stemme, men likner egentlig mest på Morgan Freeman, særlig nesepartiet og de myke potene. En mer komisk Kristus-kopi skal man lete lenge etter.

Befolkningen i Narnia består heller ikke i toeren av tilbakeholdne bærumsfolk, menighetsrådsmedlemmer og Vårt Land-abonnenter. Ukristelige kentaurer og andre snedige disneydyr fra datamaskinen kjemper om oppmerksomheten med politisk ukorrekte småfolk og hedenske forestillinger om at Gud skapte eiketrærne i sitt eget bilde. Når frelsen dukker opp henimot klimaks, låner faktisk C.S. de bevegelige trærne av både kameraten Tolkien og alle briters forbilde Shakespeare.

Lewis levde i Oxford i den tida da professorene hadde bokstavforkortelser i stedet for fornavn, og den teologiske tenkeren ble nok påvirket av mye rart fra mytologier som aldri satte sin fot i Vatikanet. Narnia-historiene er ei ideologisk sørpe og har en fortellingsidentitet som ble brukt opp hundre ganger før.

Bøkene tilhører nok også de overvurderte tingene i barnebokhylla. Men det er jo moro på kino allikevel, for Narnia-filmene blir et tivolirikt frikshow der man sitter og nyter skikkelsene mens man driter sakte i hele historien.

For den er ikke det helt store, denne filmen. Pompøse førtitallsbarn slåss for den unge kongen fordi den gamle kongen er en tosk, men det skjer ikke med overrumplende intriger eller fikse nye voldsvrier. Narnia-filmen beveger seg ustoppelig mot store tinnsoldatslag og «hva gjør vi nå!!??»-romantikk.

«Legenden om Narnia – Prins Caspian» er enda mer en Harry Potter-film enn den første. De fem barna forsvinner gjennom veggen i jernbanestasjonen Strand og havner ganske riktig på en strand i Narnia. Landet befinner seg i en tilsynelatende evig riddertid, og det er okkupert av noe som vi kan kalle overnaturlige spanjoler. Prins Caspian må stikke av fordi han blir truet av en typisk akademisk-britisk Shakespeare-skjebne: Pappa konge ble drept av onkel akkurat som i «Hamlet», og kong Miraz vil myrde opposisjonen akkurat som Macbeth. Caspian søker tilflukt hos gretne skogsdverger, men finner det tryggest å blåse i hornet sånn at de engelske ungene kan komme til unnsetning.

Hva filmen mangler blir tydelig med en gang Tilda Swinton tines opp. Da fylles historien ett lite øyeblikk med en foruroligende og magedjup poesi som angår flere kroppsdeler enn øynene. Prinsen Ben Barnes er fjortisagnet i den nye Narnia-filmen. Han ser ut som den ene vokalisten i Modern Talking og er en kunstnerisk uutvikla 27-åring som faktisk kommer fra et kortlevd boyband og har sunget i Melodi Grand Prix. 2008.

Kjærlighet på menyen

FEM 21.00

kjærlighet på menyen

Catherine Zeta-JOnes hygger seg med barnet.

terning 4 liten Denne romantiske komedien vil ernære de allerede mette med sin relativt tilbakeholdne overdådighet av mat, musikk og kjærlighet. Elementært.

Filmen er laget etter den skjønne tyske filmen «Bella Magda» med fantastiske Martina Gedeck. Den kan ikke gjentas, og Catherine Zeta-Jones er omtrent så uttrykksfull som en flink ti-åring. Når hun skal imitere kontrollfrik, ser munnen ut som en tykk kvinnes glidelås, og mer spennende enn det blir det aldri. Mot henne spiller hockey-fjeset Aaron Eckhart med en hakekløft som Al Gore bruker på overhead, og han er også en tilforlatelig opplagt mann; hvis det kommer en overraskelse fra Eckhart, roper regissøren «kutt!», og så må annenfotografen løpe til apoteket.

Likevel funker filmen som en frodig, fargerikt og rørende lite fellesskap mellom to kokker og ei lita jenta som mistet mammaen sin. Opera og restaurantmat tilhører de mest overvurderte tingene i verden, men stemningsskapende er de begge, og det er noe uimotståelig naivt ved at filmskribenter sier «vaktel» eller «Pavarotti» hver gang de skal fortelle noe avansert.

Zeta-Jones spiller en stjernekokk som står opp klokka halv fem for å kjøpe torgfisk iført Ringo-lue, og hun får trøbbel da hun som forloren tante må ta seg av et barn samtidig som en uansvarlig, oppgira nestkokk inntar kjøkkenet. Elementært, det også.

Men filmen funker på grunn av ei lita jente som heter Abigail Breslin, og den formidler faktisk et betimelig tetthets-budskap: Barnet burde selvsagt være med tante på jobb sjøl om hun sovna av det, og til helsike med Djupedals døgnkontinuerlige Taliban-skole. 2007.

Final destination 5

FEM 23.10

final destination 5

Jepp. Hodet og beina tilhører samme dama.

terning 4 liten OK, vi kan den nå: Når Sam får en fornemmelse for at bussen knuses i bru-ulykke og vennene kuttes til kattemat, da betyr det at noen reddes. Men døden kommer for å ta de redda etterpå. Skjebnens veier er sånn. Skulle du dø, så skal du dø. Men forutsigbarheten gjør ingen ting. Det viser seg nok en gang at Final destination-ideen er varig vaskeekte og engasjerer hver gang. Det skyldes ikke minst en virkelig utfrika orgie i ubehagelige spesialeffekter, for sjøl om ulykkene ser ille ut, finnes det en slags spøk her: «Final destination» er harmløs okkultisme. Det er ingen som i fullt alvor tror på sånt. Bank i bordet. 2011.

Lørdag 24.6.– En storarta lørdag med Shakespeare på topp

 

Shakespeare in love

NRK2 21.35

terning 5 liten Det måtte komme: En aldeles storarta lørdag med Shakespeare på topp. Billy S. går gjennom en ferskenmild handling som virkelig kler den raskt svinnende måned juni, for dette er krepsenes måned, måneden til de med store følelser, ustanselige familie-dannelser og trøblete mager. Det er fantastisk å tenke på at verdens største ordkunstner ble født på kulløya England i 1564, og han giftet seg med Anne Hathaway flere hundreår før dama ble født. Mannen ble bare 51 år, men skrev 38 skuespill og 154 sonetter, og han var fire hundre år etter sin død så beundra at folk måtte dikte opp at han aldri hadde eksistert. Billy S. var en luring, men han hadde antakelig sett språket i en guddommelig visjon, og han elsket det slik de nyfrelste elsker Gud. Shakespeare var The Man.

Men til filmen.

shakespeare in love

Joseph Fiennes ligger våken på menns vis, mens Gwyneth Paltrow sover fint.

«Shakespeare in love» er først og fremst leksikalsk stimulerende for de som så den tidløse lille spøken «Romeo + Julie» for et par år siden og husker handlingen. Joseph Fiennes spiller storarta som William Shakespeare. Gwyneth Paltrow er adelig dame som blir gifta bort samme sesongen som hun ser så stort på Fiennes at hun kler seg ut som gutt og spiller i oppsetningen av komedien hans. Tragiske forelskelser og teater-konkurranse på nivå med Champions League utfolder seg i en energisk fart. Judi Dench ser ut som brura til Jabba The Hut og er dronning, Geoffrey Rush spytter oppspilt over finanssituasjonen, Ben Affleck stormer inn som en Kevin Costner-parodi, og det hele er så camp og så postmoderne og så til de grader super-kitsch. Storarta. 1998. 2 timer.

Inglourious basterds

NRK1 23.50

inglourious basterds

Brad Pitt som annenverdenskrigshelt.

terning 5 liten St. Quentin har gjort det eneste lure: Han har laget en Tarantinotino, en lightversjon av seg sjøl der historien faktisk engasjerer.

Det går ikke helt an å underslå at han har karikert krigsfilm-genren i den forstand at den karismatiske nazien får lov til å overspille seg sjøl som om han var krigsklovnenes Laurence Olivier. Men også det er ålreit. Christoph Waltz sjarmerer seg gjennom handlingen slik ressursrike SS-ere skulle være: Smilende, velutdanna og kompromissløst sadistisk.

Vi møter obersten på den franske landsbygda i en av Tarantinos nydelige innlednings-samtaler av den vedvarende sorten. På andre sida av trebordet sitter den franske melkebonden og svetter ned på sine jødiske flyktninger under golvet, mens Landa torturerer ham langsomt med en mistenkelig, selvdyrkende vennlighet av den sorten som foresatte kan tillate seg.

Deretter til denne filmens dirty dozen: Ute i friluft regjerer løytnant Brad Pitt over en alliert mordergjeng av hensynsløse jøder. De sprer frykt blant nazistene fordi Bjørnejøden slår i hjel fanger med baseball-kølle, og fordi apachen Pitt forlanger at alle døde tyskere skal skalperes.

Pitt spiller som om han var en blanding av John Wayne og Lee Marvin; kjevepartiet hans er forskjøvet så sterkt at han ikke kan si bokstaven f (eller kanskje var det j), og den vanligvis ganske småsmale familiefaren er rektangulert så han ser ut som en norgespakke i fjeset.

Også den rollen ligger på grensen til å være en klovn i tarantivoliet, men det er noe standhaftig ved den ned-karikerte stilen som gjør at filmen er langt mer snodig enn blærete. Den skulle vært blærete. Det er den ikke.

Hendelsene (det finnes en italiensk original fra 1978 med en annen handling) utvikler seg dessuten i til en fri historisk improvisasjon, en henrykt eskapisme for de som ble lei seg da Hitler overlevde «Der Untergang». Uten å vite om hverandre planlegger en bitter jødisk jente og Pitts elitestyrke å blåse til Schwarzwald en nydelig gammeldags kino der hele nazi-eliten kommer for å se Göbbels siste heltefilm.

Alle som har sett Tarantino-filmer, forventet seg egentlig en slags «Hot shots 5» med grensesprengende millenium-vold. Men hvis en tar med at nazier pleide dø i gamle krigsfilmer, holder skildringene seg innenfor det naturlig skadefro, men ikke direkte obduserende.

De fleste Tarantino-scenene er velbalanserte og drøye. Regissøren tar seg tid uten å ty til fakter. Dessuten er Mélanie Laurent og Diane Kruger så gode kvinneroller at filmen til tider ser ut som en sånn nederlandsk (eller dansk) koloritt-serie som pene mennesker går hjem fra korøvelse i petrikirken for å få med seg på tv.

Musikken er mesterlig, og ikke prangende. Morriconiseringen av «Til Elise» på franskbygda er stor. Bruken av sangen med tekstlinja «so good to be young then» under fortekstene antyder at vi befinner oss i den tårefylte nostalgiens paradis (kinoen), og at vi skal hygge oss sentimentalt.

Uten å røpe noe: Den ørlille delen av sluttscenene der den jødiske hevnerskens rasende ansikt projiseres på røykmassene, må være stjålet fra en klassiker, men jeg vet ikke hvilken.

Og så til det viktigste: Er det med en Mexican standoff? Ja. Det er. 2009.

Wild wild west

Norsk TV2 23.45

wild wild west

Kevin Kline og Will Smith i den litt siviliserte villevesten.

terning 5 liten Hvis jeg ikke husker feil, fantes det i barne-TVens pionertider en fyr som het Professor Balthasar og oppfant visuelt vellykka tungvintheter. «Wild wild West» er en Balthasar-film. Den befolker det ville vesten med en fargerik skare anakronistiske vitenskapsmenn, og de oppfinner Chitty Chitty Bang Bang-vintheter som ville ført til utvida ampere-tenning for Petter Smarts lille hjelper.

Regissøren Barry Sonnenfeld er en mann som antakelig tapte sitt enkle (tikk-takk-tikk-takk) urhjerte til «Disse dristige menn i de farlige fly» og andre urimelige sekstitalls-forsøk på å underholde folk uten å bruke hjernen. Han har sett «Tilbake til fremtiden». Han har sett Agathon Sax. Han liker frodig barnehumor og utkledde, groteske eventyrskurker. Han liker tanken på at ego-skuespilleren Kenneth Branagh skal spille en ond professor uten bein, en slags dr. Nemo fra prærien, en siklende Blofeld med sørstatssympatier og statarisk ordforråd.

Will Smith og Kevin Kline står til hverandre som komla og bacon. Klines fiffige femininitet matches fint av at Smith snakker og oppfører seg som en sosiologisk analyse av moderne by-negres parodiske maskulinitet. De er begge agenter for president Grant. Det betyr at de oppsøker klassiske western-buler der forgjengere for de ansatte i bygg og anlegg fiser rundt i fillete undertøy og fornøyer seg med kjøpelige korsett-kvinner som viser alt unntatt integritet.

I vesten fins en mengde overraskende oppfinnelser. Den minst velkomne er nittitalls-påfunnet Salma Hayek. Hun kom surfende på salsabølga som wallpaper-pynt i nerde-pcer og ble akutt tilgitt at hun ikke kan spille film. Hayek er ei sann plage.

Til gjengjeld er både Smith og Kline synlig lykkelige over å ha unnsluppet for eksempel hovedrollen i «Forrest Gump 2: The making of a president», så de gjøgler seg rike og glade i en fargerik film som det går an å glemme mens man ser den uten at det gjør én ting. 1999.

Quantum of solace

TVNorge 21.30

quantum of solace

Å løpe på takene er så 2008.

terning 3 liten Etter alle disse årene kan man slå fast med obduksjonsbasert sikkerhet: James Bond er død, men han rører på seg.

Bevegelsene er det ikke noe å si på, men den delen av Bondfilm-myten som besto i flyktig-euforisk og eskapistisk eleganse (eleganse betyr at noe er fint), den er nå offisielt borte. Det finnes mindre humor i «Quantum of solace» enn det finnes fett i Farris. Marc Foster har laget en tidsoppdatert actionfilm som like gjerne kunne handlet om Biggles Bolex som kjemper mot mafiaen i Montenegro, den kunne like gjerne hatt med Dolph Lundgren eller Steven Seagal. Ikke én ting ville vært forskjellig. Daniel Craig er en flink og veltrent super-Seagal, men klasse har han ikke.

Filmen dundrer i vei med sin mageveltende musikalske romantikk. Den har bleike bilder som ikke signaliserer at vi skal kose oss med overklassen. Den er furten og uglad og snedig i humøret, for det er sikkert ikke spesielt behagelig å delta i verden som spion i utenriksfart, og man kan godt forstå at Britannias spydspiss ser ut som en onsdagsmorgens-republikaner. Men utstrålinga av tåpelig selvsikkerhet og verdensvant trygghet ga behagelig underholdning. Jeg ville bli veldig overraska hvis noen hygger seg med denne filmen. Den er mer en lidelseshistorie enn en spenningsfilm, og hvis jeg hadde vært kinosjefen, ville jeg heller ha satt den opp i påsken.

Jeg tror jeg fikk tak i historien. En puslete fyr med et kjipt forhold til tannregulering vil stjele alt vannet i Bolivia, og for bolivianerne er det ikke bra. Men siden herr Greene underveis verken stjeler ei eneste atombombe eller et eksperimentelt jagerfly, føler jeg meg merkelig avslappa i samvær med handlingen.

Dessuten er Bond med feil folk. Olga Kurylenko kunne vært bra i en film om russiske husmødres skjebne på den finnmarkske ekteskapsbørsen, men det er lite ved hu. Det er faktisk sånn at den bleike og rødhåra Gemma Arterton skaper større forventninger om utagerende kvinneting, men hun er ikke så mye med. I det hele tatt er feil folk med hele tida, og erkjennelsen får en slags sosialmedisinsk presisjon: Det er ikke så vittig med briter som drar utenlands og havner på kjøret med ufikse kamerater.

Mange av action-scenene er stilige, men de er ikke unike. Kameraet flakser som envinga fugl, stolsetene dundrer mot nyrene dine og den maniske komponisten trykker på så mange synth-tangenter samtidig at han antakelig har fire hender. Men «Max Payne» var bedre. Den var heftigere. xXx-filmene var bedre. «Die hard 4» var bedre. I buldre- og hoppe-segmentet er konkurransen knivskarp, og man må yte mer enn bare å lene seg til spøkelser. 2008.

Rush hour

TVNorge 23.30 og Max 21.30

rush hour

Chris Tucker og Jackie Chan hadde det moro.

terning 3 liten Jackie Chan møter den amerikanske komikeren Chris Tucker i en heseblesende komi-krim-action der FBI dummer seg ut og handlingen ellers blir uvesentlig, selv om de skal få tilbake kidnappet datter. Jeg er egentlig avhengig av TV-serier om FBI og tilsvarende institusjoner (NCIS, Bones, Criminal minds, 24) og blir djupt fornærma hvis noen herjer med heltene mine. Krenket. Til og med jeg. 1999. 1 time, 35 minutter.

Big miracle

TV3 19.20

big miracle

– Og så er det sånn at Arktis er blitt altfor kaldt! – Næh! Du tuller.

terning 4 liten Ja, dette er virkelig en mirakelfilm, laget så seint som i 2012. Mens den globale oppvarmingen sveiper oss som et nygammalt folkeeventyr forteller denne filmen en historie om en gjeng hvaler som blir sittende fast i isen utenfor Alaska fordi temperaturen synker. Drew Barrymore og John Krasinski blir muligens kjærester.

The equalizer

TV3 21.30

equalizer, the

Chloë Grace Moretz med Denzel.

terning 2 liten Hvis det er sånn at kristne filmer er tidas åndelige helsekost-trend burde Denzel Washington ha gått på vannet i slutten av denne filmen. Han burde egentlig blitt fulgt av Clint Eastwoods kristusmilde rollefigur Preacher («Pale rider»), for McCall (who you’re gonna McCall? Ghost busters!) er ikke bare en sober mirakelmaker, han er også så hellig og så vegetarisk at de sterke nevene hans antakelig er laget av quinoa-spedd tofu. De russiske skurkene er ikke akkurat østerlands vise, og det er de jo aldri. Men det blir litt skuffende når det er mindre stil på dem enn sånne folk som Dolph Lundgren møter hvis han filmer for 8 kroner timen i Bulgaria.

Hans Høyvelbårne Clinthet har vist at det går an å lage høytidelige actionfilmer. Men Antoine Fuqua er ingen Eastwood. Han er en pøser. Han pøser med alt.

Først pøser han med tida. I cirka en halvtime utretter arbeiderklasse-helten McCall ikke annet enn å hyrde den fete kollega til vaktselskapjobb med overlærer-terminologi og helsekost, samtidig som han blir venn med den russiske hora Teri eller noe, spilt av Chloë Grace Moretz. Lagerarbeideren fra Home Mart leser «Den gamle mannen og havet» på nattkafé, der han på idealisters vis bringer egen tepose og tar i mot det hellige vannet. Stemmen hans er som den fonetiske motgiften til Knut Arild Hareide, og han lanserer etter nesten tretti minutter dypsindigheten «Du kan bli det du selv vil.»

Ikke helt. Den prostituerte russer-fangen blir banka skikkelig og havner på sjukehus. Det var da Washington skulle ha tatt på seg en eller annen fargerik klesdrakt. I stedet ikler han seg denzelismens nesten zombiekalde uttrykksløshet og oppsøker russer etter russer med et psykotisk indre telleverk og en ødeleggelsesevne som ville ha overflødiggjort Hiroshima-bomba.

Jeg elsker hevnere. Jeg er for hevnere etter at jeg i mange år tok avstand fra vigilante-virksomhet og var usann mot meg sjøl.

Men det finnes en uoverenstemmelse mellom den hemma Bygg Max-skikkelsen McCall og den iltre, oppskaka og poengløse tegneserie-verdenen rundt ham. Skurkene ser ut som om de rømte fra det gamle vhs-lageret den dagen Videoverden ble nedlagt. De har tjue-tretti år gamle replikker, de oppfører seg som stolte Darwin Awards-vinnere og er åpenbart kroniske revmatikere som ikke ville klart å løfte en finger om tsaren ba dem om det.

Utryddelsen av kamp-eliten til den russiske rikmann Pusjkin (som også er navnet på Russlands nasjonalskald) er pinlig og sær. Da det omsider kommer en slags Rasputin ilende til, aner du at det skal bli tøffere for den pertentlige balanseskaperen McCall, men vi får ikke en gang se at han blir hurtig-ekspedert på do. Siden faller hans grove putin-rasper så lett som sjuke sommerfugler i høyonna. Jeg likte ikke det. Det er ekkelt å se på når en halvgud uten ansiktsuttrykk dreper åpenbart sterkt tilbakestående utlendinger før de har fått egen asylbolig og helsekort.

Hvemsomhelst kan skape en helt på film. Å utforme skikkelige skurker kan bare sjefene. Det er også bare sjefene som kan kvinner. Moretz ser ut som 48 kilo tomrom og bør finne seg andre regissører.

Vi vet alle at Elvis ikke er død. Vi vet også at han bor i en forstad til Moskva sammen med Adolf Hitler. Hovedskurken i «The equalizer» er antakelig Hitlers sønn, for han har farens hårfasong og han ser truende ut på en psykopatisk måte som riktignok bryter med Bruno Ganz’ portrett av Føreren, men som egentlig er mer troverdig.

Motsetningene mellom den overmenneskelige russeren med tatoveringene og den åpenbart gudommelige amerikaneren med teposen og digitaluret er parodiske. Når Denzel kommer ut i overrislingens rene frihetsregn med en spikerpistol i hånda og engelen Gabriels forstena bibelhistorie-fjes, da burde vi ha ledd. Men jeg kan ikke det, for jeg har nettopp blitt bra av brukket ankel og er enda en stund urimelig sjenert.

Jeg har vært snill. Jeg har ikke fortalt om Denzels milde vandring på jorden eller hans urban-buddhistiske klostertilværelse i kald hybel. Dette får holde.

Men den skal Fuckya ha: For en gangs skyld er det ikke den detaljerte volden som sjenerer, men alle de pompøse pausene innimellom. 2014.

Get him to The Greek

Viasat4 22.30

get him to the greek

Russell Brand er ikke lett å ha med å gjøre.

terning 5 liten Til gjengjeld elsket jeg denne antakelig elendige komedien. Som alle andre fine ting: Grunnen er en enkel fyr med trivselstryne. Russell Brand funker fanteflott som karikert, men tiltalende super-rocker, og gutteroms-gjentakelsen Jonah Hill har, så vidt jeg kan se, kommet seg ut av den sokkestinkende nerdestua og utøver noe som likner på en fullblods filmrolle. Nesten fullblods.

Det starter med en av de flotteste parodiene på engasjerte popstjerner som jeg noensinne har sett. Brand spiller rockeren Aldous Snow (ja, han oppsto i «Dumpet av Sarah Marshall»), og han opptrer i en fattigdoms-engasjert musikkvideo som heter «African Child» der han er en afrikansk hvit Kristus fra verdensrommet. Den er en kvikk, nådeløs utlevering av populær-sentimental døgnflue-engasjement, så spis ut hjerterøttene dine, Bob Geldof, og du kan ta med deg Bono. Dere er borgerskapets pauseklovner, og førsteside-frelsere lukter alltid søtt av brukt karamellpapir.

I motsetning til hva som ville skjedd i virkeligheten, fører veldedighets-videoen til at Snow blir den mest utskjelte rockeren i verden. Men da musikk-produsentene i USA trenger kreative stønt som kan motvirke motgangen, gir de briten revival-konsert på The Greek i Los Angeles. Jonah Hill skal hente ham i London og få ham fram i tide. Det er samme poenget som i 1982-komedien «Mitt favorittår», der en ung radioansatt skal få Errol Flynn-etterlikningen Alan Swann fram til studio.

«Get him to The Greek» er stappa med snedige detaljer. Metallica-trommisen Lars Ulrich spiller seg sjøl i seng med Snows langvarig elskede ekskone (Rose Byrne), Pink spiller seg sjøl og Christina Aguilera spiller seg sjøl. Handlingen beveger seg arrogant mellom overdrivelser og underdrivelser, Sex Pistols døljer på lydsporet i England, hovedpersonene blir piska av Moby og Hill må putte inn en heroinpose i endetarmen midt i innsjekkingskøen. Hill får både infarkt og adrenalin rett i hjertet, så han farer gjennom det som kalles en påstått kubrickisk korridor med lemenfart, for det gjør ingen ting, for det er rocknroll.

I notatene mine står det også noe om trekantsex med Mariah Carey, men det ville jeg vel ha husket? 2010.

Robocop 2

TV2 Zebra 21.00

robocop 2

Peter Weller i boks nok en gang.

terning 4 liten Hvis du holder klart for deg at «Robocop 2» også er en slags politisk satire, så kan det være at du holder ut Irving Kerschners voldsorgie, men oppfølgeren til Paul Verhoevens film er langt fra eneren. Denne gang handler det om at man lager en ny super-robot som skal ødelegge Peter Weller som Robocop. 1 time, 50 minutter. 1990.

The Twilight saga: New moon

TV2 Livsstil 21.00

twilght saga new moon, the

Kristen Stewart med den plagsomme Taylor Lautner.

terning 5 liten Jeg var en mann med et oppdrag. Jeg visste at jobben min var å gi oppfølger-romansen «Twilight: New Moon» i hvert fall terningkast 5.

Det er et risikabelt utgangspunkt for å vurdere en oppfølger, og særlig fordi «Twilight» var en blodfersk overraskelse da den kom: Filmen som fikk mødre å døtre til å dele drømmer i et par magiske timer der samlivsgruppene og terapeutisk realisme var behagelig langt unna, slik de burde være i kvinners liv. Mødrene reiste seg fra hvitvinspappen og «Sex og singleliv» og lot seg rive med i ville dyriske drifter som faktisk ikke var seksuelle, men erotiske. Utvalgt kjærlighet. Livslang kjærlighet. Død og magi og overmenneskelig og umenneskelig evne til så svermende patos at for eksempel William S. kunne fortone seg som en fagbokforfatter.

Det var stort. Kan man elske for evig en gang til?

Hvis man må, så må man. Filmen starter med et frampek der Bella (Kristen Stewart) løper desperat mellom velstandsmennesker i tilsynelatende kursbetalte New Age-kapper i en middelalder-by. Er det en drøm?

Så er vi tilbake i den lille Twin Peaks-byen Forks, der Bella blir 18 år og leser «Romeo og Julie». På parkeringsplassen ved skolen står den samme småfleipende bygdebanden. Ut av et slags geografisk ingenting kommer Edward Cullen i sakte film som om han danser på trampoline; han har tweedgrå ulvefrakk, men det er ikke han som er ulven.

Gutte-vampyren med kerubhåret, Jasper, forsøker seg på Bella, og dermed oppstår denne filmens dristige uunngåelighet om man ikke skulle la de to elskende sitte i skogkanten og hviske i to timer: Edward sier at han må dra, og Bella kan aldri få se ham igjen.

De som virkelig elsker, spiser ikke fløteis av tomme Kleenex-pakker når de sørger. De hyler som dyr om natta. Eller de stirrer framfor seg mens Lykke Li synger fantastisk.

Da Edward drar, åpner behovs-portene seg for den innlatende indianeren Jacob. Han med det lange håret og Bonanza-fjeset. Nå skal ikke jeg være den som ødelegger ting for mennesker med sartere sinn. Men jeg innbiller meg at det finnes to sorter i salen: De som ikke liker Jacob, og de som gjør. Vi som tilhører den første gruppen, får en krevende time. Jeg går ut fra at jenter ennå vet hva en trøste-kjæreste er, og Bella vedlikeholder mannen fra ulvenes klan samtidig som hun oppsøker ekstrem fare. Risiko frambringer Edwards spøkelse. Igjen holder døden og kjærligheten hverandre i handa i et nifst goth-svermeri.

Alle har egentlig lest boka. Men det kan være at noen uvitende fedre eller forloveder tuller seg inn i kinoen, og jeg skal ikke ødelegge spenningen for dem. Akkurat da du tror at handlingen har nedsenket seg i seinvinter-stemninger og mytisk melankoli, drønner filmen av gårde med ponni-digre skvett-ulver fra skogkantene og en italiensk vampyrfamilie med barokk-image, anført av den milde briten Michael Sheen.

Det er alt sammen intenst følsomt og så langt unna alt som minner om ironi at du kan høre «Uti vår hage»-kulten jamre seg som om noen hadde stukket candysticks gjennom hjertene deres. Skjønnheten i disse historiene finnes i den kompromissløse, tidløse dyrkingen av absolutte kjærlighetsmyter som skulle vært drept av globale kynismer og internett-porno. Folk er rare.

Kristen Stewart er nok en gang en slags lærebok i ubesværa tenårings-mimikk, og med sine flagrende fritidsklær ser hun ut som ei tenksom ålgårdsjente i ekeistensiell undring. Skikkelsen er perfekt ennå. Robert Pattinson er overraskende lite med i denne filmen, men han er fremdeles en vidunderlig kitsch-skapning, en slags menneskelig antikvitets-imitasjon, og disse filmatiseringene kunne antakelig ikke vært laget uten ham. Du kan se mannen også når han ikke er der, for sånn er kjærligheten. 2009.

Elsk meg eller stikk

TV2 Livsstil 23.35

something to talk about  elsk meg eller stikk

Julia Roberts i det lite medgjørlige hjørnet.

terning 4 liten Julia Roberts må passe seg (dette ble skrevet i 1995 og gjelder ikke lenger), så hun ikke blir en ny Sally Field og kommer til å subbe lett-sjåvinistisk og sokkasegen rundt i misforståtte lett-dramaer der folk sier utvortes psykosoma-ting til hverandre og gresser sentimentalt og respektløst på feminismens grav. «Elsk meg eller stikk» er riktignok en tidvis ganske underholdende hevn mot utro menn, en slags kvitbluse-snill amerikansk Fay Weldon-fantasi for mistenksomme hustruer, men den tuter innholdstomt som en trist tenortuba.

Nå er det ikke lett å komme uskadd fra en Lasse Hallström-film. Svensken laget en gang i tida «Mitt liv som hund», ble utropt til menneske og har siden jobbet i Hollywood hvor han har begått milde ting som kvinner liker rett før de skal ha menstruasjon eller begynne å grine.

Manuset er et bestillingsverk til Callie Khouri, som skrev «Thelma & Louise», og det er for pikete. Fordelen ved filmen er at det går an å like Julia Roberts stae lille tullemortryne sjøl om hun er sminket med geishabrunt i øyekrokene, at Kyra Sedgwick spiller befriende storkjefta søster, at Dennis Quaid er utstudert tåpelig, men ganske fin med det oppstasa formiddags-TV-håret og at Robert Duvall ser ufruktbar ut i jockeybukser og følgelig bekrefter fordommer omkring harde saler og hesteridning. Men den lille jentungen i filmen er tilsynelatende lobotomert, det finnes for mange prinsesse-hester allerede i verden og voksne kvinner snakker til hverandre som om de var tilbakeført til sovesalen for ekstra skikkelige unge damer på Solborg folkehøyskole den natta lyset gikk og Trine Lise sa eggstokk.

Premissene i filmen er dessuten passivt gåtefulle. Den lykkelig gifte Roberts oppdager at Quaid er utro midt på fortauet, og derfor blir hun sint. Faren hennes derimot er en slags heste-patriark av stødig borgerklasse som mener at kvinner må tåle denslags og ellers passe kjeften sin. Ingen fedre gjør sånt unntatt i matriarkaiske mareritt. 1995.

Transformers

Max 23.30

transformers

Megan Fox kunne ikke forvandles til en truck.

terning 5 liten «Transformers» derimot. Verdensrommets fremmedkulturer har mista kuben sin, og derfor kommer de jernrånende til Jorden som gjenfødte Volvo Amazon-er over Midtøstens sanddyner. Kjøretøyene er fortidsting, og du minnes «Philadelphia-eksperimentet», som var yndlingsfilmen til de snille sci-fi folka, de som liker forskere i fotformsko som finner opp pommes frites uten kreftylamid.

Men hovedpersonen i filmen er ikke Swiss-knife-teknologagsene. En ung mann vil ha bil av far sin, og han blir valgt av en gul Camaro, som i sin tur også plukker ut ei fullt utvokst UVB-jente med tenner som aldri har vært marmor i Italia. Den unge gutten er en utrolig kul fyr, og han bærer filmen videre med stil. Det engasjerer også at Jon Voight spiller forsvarsminister, for blir du ikke redd av det, har du nerver av smeltefritt stål og kan du dra til Nord-Afghanistan på Kristin Halvorsen-pass.

Mange stilige ting myldrer. Ikke minst Biltema-krabbene, som fyller presidentens fly som tekno-gremlins og er helt i nærheten av å bli desembers kjæledyr-favoritter på tross av nissene.

«Transformers» er julegaven til mange. Ingen innvoller, ingen strippere og ingen Eddie Murphy noe sted. 2007.

Masken

FEM 21.00

terning 5 litenHerlig Jim Carrey-komedie der han spiller en noksagt som finner vikingemaske og forvandles til en overivrig superhelt. Cameron Diaz er med, og filmen består av rare gags og fikse spesialeffekter. 1994. 1 time, 41 minutter.

Gone

FEM 23.15

gone

Kriser for Amanda Seyfried.

terning 5 liten Amanda Seyfried har øyne som ble laget for triste romanser og oppskakende skogsturer der meitemark og massemaur kaster seg over byfolk og påfører dem zoologiske mareritt. Men det er ikke dyrelivet som vil mjukne deg i denne filmen. I Forest Park har også en antatt seriemorder sin biotop, men Amanda er den eneste blondinen i Portland og dermed den eneste som egentlig tror på at det er Rødhette-farlig å gå ut i skogen også for de uten vin i kurven.

Regissøren Heitor Dhalia er en heftig brasilianer som lager film med den ubeskjedne delen av kroppen, som er hypofysen, der kjønnslivet og det dårlige humøret blir skapt i en nifs symbiose. Han gyver på med vidunderlige usannsynligheter og ei psykiatri-dømt ungjente som fader ikke gir seg på høvla fjøl, men streifer rundt i Stavanger-etterlikningen Portland med ulovlig pistol og Poirot-fakter. Det henger ikke på greip, men vi kom ikke her for å drive med landbruk, og filmen er spennende og dama ivrig og engasjerende fra første scene.

Historien er forbilledlig enkel. Amanda saumfarer skogbunnen på jakt etter hålet der morderen oppbevarte henne før hun rømte. Hun bor med søstera Jennifer Carpenter (lieutenant Debra Morgen i TV-serien «Dexter») i et hus med tusen låser, men en morgen da Seyfried kommer hjem fra natt-diner-jobben, er søstera forsvunnet i bare pysjen. Den mumifiserte åttitalls-helten Michael Paré er politisjef og vil ikke lytte til de psykiatriske, og dermed starter miraklenes tid. Den forskremte ungjenta blir et jaktende hunndyr gjennom Portlands nattevåte gater. Hun forulemper låsesmeden og hans sønn, hun rømmer fra en beroligende overflødighet av politipatruljer, hun vraker biler og bytter biler, hun ringer faktisk til morderen før filmen i påtrengende uaktsomhet bringer jentungen ut i et så lyssvakt skogsmareritt at filmseere med store vinduer skal prise seg lykkelig over at vårsola ble borte. Jeg streama «Gone» på Get, og hd-kvaliteten var faktisk såpass at jeg så litt mer enn Seyfrieds stirrende ulkeblikk i elendigheta.

Og igjen: En ikke egentlig god film, men uventa engasjerende. 2012.

Uncle Buck

TV6 20.30

terning 5 liten Dette er en typisk åttitallsfilm fra slutten av åttitallet, der den omfangsrike komikeren John Candy spiller den eksentriske onkel Buck som skal ta seg av brorens unger og gjør det riktig bra. John Hughes skrev og regisserte i 1989. 1 time, 40 minutter.

Døden kler henne

TV6 22.30

døden kler henne

Her ligger Meryl Streep og blir gammel og syk.

terning 5 liten «Death becomes her» er en teknisk perfekt liten finesse som mangler akkurat den lille ekstra sjarmen som skal til for at det skal bli en perfekt film. Den slemme, vellykka heksa Meryl Streep stjeler tomsingen Bruce Willis fra Goldie Hawn, og Hawn vil hevne seg. Begge drikker av ungdomskilden og blir kroppsdøde levende i evigheten. Vidunderlig groteske datateknikk-scener. Isabelle Rossellini er med som heksa for evig ungdom. Robert Zemeckis regisserte i 1992. 1 time, 44 minutter.

Fredag 23.6.– Kortfatta pyroman-fredag med forsinkelse

 

En ny dag truer

TV3 19.25

terning 5 liten Dette må bli en kort Film på TV, for mitt velkonstruerte, balanserte liv gikk til helvete da det viste seg at fastlegen var 45 minutter forsinka. Jeg besøker ham bare én gang i året. Hvorfor på en fredag? Men jeg sa til fastlegen: «Nå skal vi forsøke på et rekordforsøk, og så skal du vinne tilbake i hvert fall ett kvarter av de tre du ligger etter. Ja, jeg har det som før.» Blodtrykk. Det viste seg å være som før. «Da skal du bare forlenge blodtrykksmedisinene?» «Ja.» «Føler du ellers forskjell på noe?» «Nei.» «Da følger jeg deg inn på laboratoriet og sier at de må ta deg først så ikke parkeringa i Konserthuset går ut». «Fint. Jeg er sikker på at dette er rekord.» Laboratoriet fant ikke årene mine, men fastlegen hadde tatt inn nesten ett kvarter. En fantastisk dag. Karma-løft! Men Film på TV blir kortere.

Til filmen.

en ny dag truer

Andie MacDowell har sovna trygt, mens Bill Murray ligger våken. Dette kommer til å gjenta seg. Hver dag.

Hvis du har lurt på hvorfor noen av oss alltid har de rette svarene og alltid sier og gjør de rette tingene, samtidig som vi ser både resignerte og maktesløse ut, så skyldes det at vi har opplevd denne dagen før, og nå begynner vi å kunne den. Harold Ramis vet det. I en av tiårets mest originale komedier har han flokifisert begrepet deja vu langt inn i de eksistensielle gåtene, og har kommet fram til det uunngåelige resultatet at livet er en generalprøve.

Bill Murray spiller en så bortskjemt og ufyselig vær-journalist at han kunne vært hvemsomhelst sin kollega. Sammen med produsent Andie MacDowell og en realistisk tåpelig TV-fotograf kommer han til byen Pnusnxhyterutawny for å feire jordrottas dag (en spøk mellom regissøren og hovedrolleinnehaveren, siden Murray herjet med undergrunns-gnagerne i Ramis’ 1980-spøk «Caddyshack»). Den avvisende, usosiale, uvennlige og arrogante mannen blir uvenner med alle og kjører inn i en snøstorm. Da han våkner neste morgen, er det fremdeles samme dag. Og neste morgen. Og neste morgen.

«En ny dag truer» blir en overraskende annerledes film fordi Ramis hele tida klarer å finne nye og intelligente innfallsvinkler på den uheldige tidsfangens dilemma. Han utforsker sosiale situasjoner, han forsøker seg på unevnelig mange selvmord og han forsøker å sjekke opp den folkehøgskule-moralske lille hyttekos-heksa MacDowell ved tålmodige personlighets-tilpasninger etter hvert som dagen går. Livet er en treningssak. Nå detter guttungen fra treet igjen.

Til slutt skjer det som skal skje. Teologene vil tvile. New Age vil endre navn til New Day. Men bankene puster lettet ut. 1992.

The A-team

TV3 21.30

a-team, the

Liam Neeson i front for alfabet-teamet.

terning 5 liten «The A-Team» er en liksom-nostalgi for dere som liker hemningsløs komedie-action, og i grunnen ikke syns det gjør noe om oberst Hannibal og hans folk klarer å fly fallende stridsvogn ved å avfyre kanonen.

Det finnes små sjanser for at noen tar til gråten i løpet av denne forestillingen og hulker «mor, jeg skulle aldri ha forlatt far og deg alene i det pillråtne gjedde-prammen». Hvis du blir lei deg i løpet av «The A-Team», betyr det at du gikk i feil sal, og at den soldaten du føler sympati med, ikke er Liam Neeson, men Channing Tate i «Dear John».

Men de kommer begge til Bagdad. Jeg gjør også det. Bare vent litt.

For å markere utvidelseskraften i begrepet familie-underholdning starter filmen med at en tequila-purk banker Liam Neeson og forsøker å skyte ham, men obersten er en planlegger av Snåsa-format, så han vet hva som vil skje, og snart piper dødshundene. Neeson ser flott ut. Gråhåra, detaljorientert som en light-autist, med en merkelig Mister Bean-frisyre, men usvikelig mandig i årringene sine. Øynene er usunt lyseblå som sigarrøyk. Før du vet ordet av det, løper han i ørkenen eller hva man kaller det hvis graset ser ut som sand. Han må redde Face (Bradley Cooper), en kynisk kyssegutt som står friskt fanga i bildekk og skal henges med tau. Da kommer også erstatteren til Mr. T. inn i filmen med GMC-avhengighet (GMC er et slags traktordop) og Mohawk-punk.

Nå må jeg ta en pause til. Bradley Cooper var aldri mitt førstevalg hvis noen skulle forstyrre verdensfreden. Han spilte egentlig bare i jentefilmer helt til «The hangover» og ser ut som ei spray-tan-klyse. Men OK. Han kommer seg, og i løpet av filmen blir han faktisk fjorten millimeter mer mandig enn Matthew McConaughey, målt i hornhuden.

For å komme seg ut av Mexico må oberst Hannibal og hans fornya elite-team ty til en hospitalinnlagt gal mann som heter Murdoch. Han spilles av Sharlto Copley fra Sør-Afrika. Copley ble kult- og akutt-stjerne med «District 9», og han flyr ambulansehelikopter sånn at tannfyllingene dine detter ut og svever fritt i rommet. Skulderputer fra åttitallet vil løsne. Kontaktlinser vil forsvinne inn i kraniet, og du kan se din egen hjerne. Han griller også med en blanding av krutt og frysevæske.

Dette er deilig, og filmen fortsetter å loope harselast og risikabelt opp og ned mellom blidt akseptabelt og ekstremt kult. Vi kommer omsider til Bagdad, for der vil obersten og guttene hente ut falskmynterplater. Tida er inne for Jessica Biel, som tilsynelatende er etterretnings-offiser og faktisk funker som en slags utlagt gudmor i resten av filmen.

Slutten er i grunnen det minst oppsiktsvekkende ved «The A-Team», og det holdt jeg først mot den. Men egentlig ikke. En perfekt sommerfilm skal være sånn. Du blir så behagelig utslitt av alle påfunnene at det egentlig ser litt trivielt ut når hundreogfemti kai-kontainere eksploderer. Sånn skal en sommerfilm være. 2010.

Universal soldier: Day of reckoning

Viasat4 22.30

terning 3 liten Scott Adkins og Dolph Lundgren sammen med Jean-Claude Van Damme. Adkins spiller John, og da John våkner en morgen er kona og dattera hans drept, og Van Damme har muligens skylda. Og John blogger ikke sorgen bort, han drar av gårde for å ta et oppgjør. 2012.

Robocop

TV2 Zebra 21.00

robocop

Peter Weller – the real robocop.

terning 5 liten Med «Robocop» har Paul Verhoeven lansert en tragisk og romantisk computer-versjon av Dirty Harry. Han er fjernt i slekt med den identitetsforvirrede King Kong og den naive Supermann, og han er en oppdatert versjon av Lee Majors’ «seks millioner dollars»-mann med stål i bein og armer, slik han framsto på amerikansk TV i 1973. På skurkesiden hadde han en fetter i Arnold Schwarzenegger som «The Terminator».

Når et kulturbevisst råskinn som nederlenderen Verhoeven («Ild og Blod») lager film om robot-purken, bør det være noe ved den. Her venter vi ekstra-gleder. Det er ikke nok at Peter Weller, død men nyoppvakt politimann, er behagelig kamuflert som hightech-hermetikk. En sånn film bør ha sjel, selv om innholdet strengt tatt er død mann i boks.

Verhoeven har latt amerikanske TV-nyheter gi filmen temperatur. Det er bra. På lettbent barnetime-maner dikter muntre nyhetsopplesere om verden til et sted der massetragedier med Star Wars-programmet blir en underholdende nyhets-kuriositet. Det gir en slags begrunnelse for den kalde og tegnefilm-enkle volden i filmen. Vi befinner oss i et nær-futuristisk TV-land uten moralsk eller følelsesmessig dybde, og det er ikke mer enn rimelig at blodsølet blir akkompagnert av hysterisk blide Barbi-jenter som breier silikonpuppene sine ut over skjermene.

Psyko-snacks blir det også litt av i filmen når roboten begynner å huske ting fra vertskroppens egentlige liv, og lurer på hvem han er. Men Verhoeven slipper disse tingene, for han tror antakelig ikke det blir penger av dem. I stedet ramler filmen ned på feig og utbrukt underholdnings-bangbang (noe er igjen etter saksa), og avslutter med et av de sedvanlige fyrverkerishowene som gjør at man automatisk mumler når det endelig er ferdig: Godt nyttår.

Det kunne vært bedre. 1987.

Twilight

TV2 Livsstil 21.00

twilight

Robert Pattinson og Kristen Stewart i treet.

terning 5 liten Dersom du er mellom 15 år og 25 og drømmer om en heftigere romantikk enn småpils og fredags-karaoke, da er dette filmen din.

Filmatiseringen av Stephenie Meyers vampyr-roman har en rollesammensetning av den sorten som regissører må selge sjela si til Satan for å få til. Kristen Stewart med den saklig-sensuelle cowboy-kroppen sin og det avventende og melankolsk-kule ungdomsfjeset er som laga for å spille Bella Swan. Robert Pattinson ser ut som bror til Edward Saksehånd, men det er han ikke: Gutten er den snilleste og mest sexy vampyren i Cullen-slekta, som heldigvis bare suger blodet av rådyr og ellers holder seg for seg sjøl. Han har en profil som antakelig ble tegna av Guds fjortenårige niese. Han har øyne som minner deg om utdødde dyrearter. Han er så bra.

Stewart flytter fra ørkenbyen Phoenix til sheriff-pappa i den lille tømmerbygda Forks i regnstaten Washington, og der begynner hun på videregående og treffer den normale gjengen med hyggelige elever som ikke er spesielt til å dåne av. Det er Edward Cullen, for han betrakter urolige Bella slik trailersjåfører ser på pommes frites og prester ser på hedninger. Ad uvesentlige omveier blir de to et par, på tross av at han er medlem av en vampyrfamilie med så bleike, edle mennesker at de ser ut som Eiganes etter influensa-sesongen.

Dramatikk oppstår også, og vampyrkamp-action som flår parketten av ballettrommet. Men det viktigste i «Twilight» er den djupe, kuriøse og kompromissløse romantikken. Dette er ikke for sånne som forelsker seg i rumper; i Stephenie Meyers umilenniske historie handler det om en kjærlighet som man både vil dø for og dø i, sjøl om begge deler kanskje kommer kvikt.

Ei 35 år gammel dame som ble født på julaften, skrev boka. Ei dame skrev manuset. Ei dame regisserte. Det er som om de gjenoppfinner kvinners antatte behov for overnaturlig voldsomme kroppsfornemmelser og en kjærlighet som man ikke avslutter bare fordi toalettsetet ikke er lagt ned. Nyt dem. 2008.

People like us

FEM 21.30

people like us

Michelle Pfeiffer har truffet Chris Pine. Han er spesiell, for han har stygg hatt.

terning 3 liten Det amerikanske drama, utstyrt med komedie-skuespillere. Alex Kurtzman, som sikkert var en nevrotisk og familienær guttunge som bet negler mens han tisset i senga, har laget en film om en selger som får melding om at far er død og drar hjem til familien. I rollene Chris Pine og Elizabeth Banks, og så er Michelle Pfeiffer med. Det finnes en del ganske kule filmer om folk som drar hjem til familien sin, men ingen er med Chris Pine. 2012.

Torsdag 22.6. – Regn uten utegym og Halle Berry på 911

 

The call

Viasat4 22.30

terning 4 liten Vi er offisielt i gang med sommerferien for ungdomsskole-elever. Når regnet strømmer ned som skogbrannslokking betyr det at ungdomsskole-elevene slipper utegym, for de er ikke våkne ennå. De slipper også våte Adidas-bukser på vei til skolen, for de sover. Ungdomsskolen er et tungvint drittnavn. Middelskolen var bedre. Realskolen og. Men verst har seminarjævlene herja med det som het gymnaset. I sosialdemokratisk forvirring kalte de sammenslåingen av gymnas og yrkesskoler for videregående skole. Alle skoler er det. Ingen blir der. Så siden det regner, og siden ungdomsskoleungdommen sover: Bli kvitt de patetiske skolenavnene.

Men til filmen.

call, the2

Halle Berry og bekymra kolleger på 911.

En solid firerkrim, for den har egentlig ikke særegne kvaliteter som gjør at navnedroppende filmnerder og nervøse blind-datere vil snakke om den for å bli mer akseptert, den er bare OK. Halle Berry var såvidt jeg husker ikke spesielt oppkvikkende som Catwoman (jeg kan ha tatt feil der), men dama har Houston-karisma og får deg til å føle engstelig engasjement bare hun henter seg en Biola i kjøledisken.

Før jeg sier noe mer om Halle, må jeg nevne at regissøren Brad Anderson laget «The machinist» med hud-gespenstet til Christian Bale i 2004, så han er liksom ikke en vanlig 50 år gammel Madison-gutt med stygg utelue.

I «The call» spiller Berry 911-operatør i Los Angeles. En nesten teologisk jobb, for i ett eneste digert rom sitter en bråte offentlig ansatte og tar i mot nødhjelp-samtaler fra en verdensby, og hvert eneste ord de svarer, kan bety forskjellen på liv og død. Kirurger har det ganske greit. 911-operatører representerer den eneste formen for engle-inngripen som vi vet om, og de burde være mer nevrotiske enn fotballtrenere og Frp-statsråder og framtids-forskere og folk som heter Finn.

Berry har en hårfasong som ser ut som om katten har vært i lader-ledningene, hun er like kaotisk på innsida av hodet og dessuten skikkelig lei seg. Hun var så dum at hun ringte tilbake til jentunge som gjemte seg under seng sånn at forbryteren hørte det og fant offeret sitt.

Så en dag ringer Casey Welson (Abigail Breslin) fra bagasjerommet til en bil, og hun er åpenbart blitt bortført av en steingalen morder og vet ikke sin arme råd. Nervevraket Berry tar samtalen, og så starter en detaljrik «gjør som jeg sier»-samtale som skal tilføre den ulykkelige jentungen de arme rådene og dessuten rettlede bagasjeroms-offeret sånn at politifolka fra 911 kan finne henne. Det minner litt om Kim Basinger-thrilleren «Cellular», men filmen er langt fra lik.

De svært kresne vil stusse på utviklinga fram mot klimaks, men de skal nå alltid klage. Historien er ikke hemma av ydmyk troverdighet, den skeiner av gårde slik thrillere skal. Det hjelper godt at morderen (nei jeg røper ingenting, vi vet hvem han er) blir spilt av Michael Eklund, for kanadieren ser så åndelig uhygienisk ut at han ville blitt forsmådd av monsterflått og Ebola-viruser. 2013.

Gravity

TV2 Zebra 21.00

gravity1

Vektløs Sandra Bullock i verdensrommet iført innetøy.

terning 5 liten Cuarons nerveslitende romferje-havari «Gravity» består av 99 prosent teknisk perfeksjon. Himmelbilder i velforma 3D er vakrere enn soloppgangene over Youtube, illusjonen om at et Reodor-blidt lite verksted-team jobber på Hubble-periskopet rett utenfor atmosfæren er nesten avslappa flott gjort. Men den siste prosenten i filmen heter Sandra Bullock, og det er hun som gjør at man en gang satt på den harde ytterkanten av relativt ny kinostol og gned håndflatene tørre mot skjelvende jeans-lår.

Vi har fulgt den litt klønete og sjenerte Bullock-ungen fra hun mot all formodning og vesentlig fornuft kjørte buss i «Speed». Det er en tjue år gammel ryggmargs-refleks at vi blir faderlig bekymra når Sandra griper et ratt – og i denne filmen handler det om en ferd der ute hvor bremsespora er virkelig lange. Bullock er blitt 49 år gammel, og sårbarheten og sartheten har festa seg i et modent ansikt, slik den første julesnøen såvidt dekker sommerens gjenglemte trillebår. I can feel you when you breathe, synger Leonard Cohen. Du kan virkelig føle Sandra når hun kveles.

«Gravity» er skrevet av Cuaron-familien med litt brummende støtte fra George Clooney, og den er enkel og den treffer gang på gang innenfor relativt liten målskive. Det er ikke lett å lage en thriller uten skurker og uten natur-katastrofer. Stedet er ei lita romferje, og man kan ikke plutselig avatare seg avagårde ut i eventyret, man må holde seg til det teknisk sannsynlige og det teologisk troverdige. Logisk sett skulle hovedpersonen være død etter cirka ett kvarter, og når det ikke skjer, må de små tekniske miraklene både komme overraskende og funke som fornuft.

Bullock spiller IT-professor som er sendt på sin første romferd for å fikse et havarert datakort på Hubble. Hun er sjøsjuk og nervøs, mens den ene av ferjemennene, George Clooney, space-danser til køntrimusikk i sirkler rundt de harde varene, for dette er hans siste tur. Langt der nede, men så nært at du kan fornemme avstanden, ser du jorda ligge som en vakker påminnelse om hva man aldri kan forlate uten å lengte hjem. 3D-effektene er ikke demonstrative, men gir filmen behagelig dybde. Å ha en skrue løs blir ganske fiffig i vektløsheten.

Så skjer det som ikke skulle skje.

Dusten Putin har bomba sin egen satellitt for å bli kvitt den, og snart fylles himmelrommet av vrakrester. Bullock blir slengt med jobbe-krana si som den største karusellen på Tusenfryd, og så forteller jeg ikke mer om det.

Skildringen av det som videre skjer, er elegant og stilrein. Cuaron veksler inn førstepersons-vinkler som i et dataspill, og han balanserer nydelig nærhet mot fornemmelsen av det uendelige, tause og dritkalde ingentinget. Til og med skuespillernes bevegelser er computerskapte, og den tilsynelatende uproblematiske verdensroms-balletten består egentlig av et sinnrikt puslespill i datamaskinene.

Mange skikkelig ubehagelige ting kan skje også i det jordnære verdensrommet, og Sandra Bullocks nyanserike evne til nervøsitet gjør at du bokstavelig talt holder pusten når oksygenet minsker og jamrer pinlig når sjabre romdrakt-mennesker blir slengt mot ferjevegger med en kraft som ville knust knauser.

En kresen spenningsfilm. 2013.

Transformers

Max 21.30

transformers

Megan Fox fikk sitt gjennombrudd i denne filmen.

terning 4 liten «Transformers» derimot. Verdensrommets fremmedkulturer har mista kuben sin, og derfor kommer de jernrånende til Jorden som gjenfødte Volvo Amazon-er over Midtøstens sanddyner. Kjøretøyene er fortidsting, og du minnes «Philadelphia-eksperimentet», som var yndlingsfilmen til de snille sci-fi folka, de som liker forskere i fotformsko som finner opp pommes frites uten kreftylamid.

Men hovedpersonen i filmen er ikke Swiss-knife-teknologagsene. En ung mann vil ha bil av far sin, og han blir valgt av en gul Camaro, som i sin tur også plukker ut ei fullt utvokst UVB-jente med tenner som aldri har vært marmor i Italia. Den unge gutten er en utrolig kul fyr, og han bærer filmen videre med stil. Det engasjerer også at Jon Voight spiller forsvarsminister, for blir du ikke redd av det, har du nerver av smeltefritt stål og kan du dra til Nord-Afghanistan på Kristin Halvorsen-pass.

Mange stilige ting myldrer. Ikke minst Biltema-krabbene, som fyller presidentens fly som tekno-gremlins og er helt i nærheten av å bli desembers kjæledyr-favoritter på tross av nissene.

«Transformers» er julegaven til mange. Ingen innvoller, ingen strippere og ingen Eddie Murphy noe sted. 2007.

Rädsla urholkar själen

Svensk TV2 21.45

angsten eter sjelen

Brigitte Mira blir forelska i en 25 år eldre marokkaner.

terning 5 liten «Angsten eter sjelen» på norsk. Rainer Werner Fassbinder var en legende, og så ble han drept. Den spesielle og begava tyskeren laget blant annet denne filmen, med en tittel som nærmest ble et ordtak etter premieren i 1973. Historien var på en måte langt foran sin tid, ihvertfall i vår demografi, ved at den skildrer det vanskelige forholdet mellom en 60 år gammel tysk arbeiderkvinne og en mye yngre innvandrer. 2 timer, 25 minutter.

Onsdag 21.6.–En stor dag, og en filmdag med to sterke kvinner

 

Lucy

Viasat4 22.00

terning 5 liten I dag blir det igjen bare sterke damer på oss, og i dag blir det bare Viasat4 som jeg alltid har sett på som en Steven Seagal- eller Jean-Claude Van Damme-kanal. Nå har våpen-feminismen også nådd de avfeldige femtiåringene i Viasat, og det er all grunn til glede. Dette skjer selvsagt samme dagen som skolene tar ferie med all sin overveldende feminisme, og gutter på alle klassetrinn skal få to måneder da de ikke er styrt av sterke kvinner. Det er også den store dabbedagen da folkets FM ble stengt for godt i Rogaland, og folk blir sine egne discjockeys framover med streama musikk på hendige små bluetooth-høyttalere. Ikke en eneste lørdag mer skal jeg trenge panikk-skifte kanal fordi en stemme plutselig sier at nå kommer “Dilemma”, og i dag skal teamet diskutere «Kjæresten min har så store hemorroider at det hemmer (hehe) sexlivet vårt».

Men til filmen.

lucy

Scarlett Johansson, iverksatt av den styrken som styrer fostere, på vei inn på hevnens hotellrom. Yay! Go girl!

Luc Besson har laget en actionfilm som eksploderer så langt fra Snekker’n og Julenissen at E.T. ikke hadde orket reise hjem igjen, en enkel voldsfilm sprenger hodet ditt med et virtuelt-visjonært luftgevær som banger anelser på størrelse med Betlehems-stjerna. Dette likner ikke på noe. Det er en superhelt-film, men det er det ikke. Det er en slags religions-stiftelse, men det er det ikke. Det er en visuell mantraspøk for de som så litlegud i mosen og storegud i urteteen, men egentlig ikke. Vitenskapen sto med hengende armer og et litt forskrekka hånflir da franskmannen hadde lansert «Lucy», for folk ville plutselig ha det hun fikk.

La oss ta det forskiftsmessig eller kanskje heller forsøksvis systematisk.

lNew Age er i post-hippilogiens tid en blanding av rare ting som antakelig strekker seg fra hvitvin-yoga til mindfulness og teosofiske avleiringer i sinn som egentlig forlengst har forlatt Jesus, men fortsatt sitter fast i lengselen. Antakelig er alle de uformulerte og til dels folkelige forklaringene på at Gud både finnes og ikke finnes samtidig en antydning om at New Age er den eneste gjenlevende religionen i Vesten, men den har ingen kirke, og den har absolutt ingen kred eller bibel. Ønsket om at Gud er en del av Deg er fornemmelsenes religion, og i så måte reflekterer den samtidas forvirra sammenblanding av tanker og følelser på en rørende, nesten vakker måte.

Hos oss på Klippfiskberget finnes det nesten ingen som tror på noen allmektig, dømmende Gud lenger. De fornemmer bare at det må være noen her en gang, og de gjorde ting med oss. Det er som når et barn ser alt hva det frykter i nattemørket. Tvangstanker er normale. Vitenskapen har allerede fortalt så mye vanvittig nifst om Universet utenfor oss og mikro-kosmos inne i oss at gammeldagse gudeforestillinger er blitt som lysbilder fra bibelhistorien i Bethel i en tid for computergrafikk. Jo. Alt dette henger sammen med Bessons film, for den er en fantasi omkring de nitti prosentene av hjernen som vi ikke bruker, og hva finnes der? Finnes Universet der? Finnes den absolutte, totale bevissthet der? Ideen om at alle ting består av sammenhengen mellom tid og rom finnes der, og hvis man behersker den fysikken, oppstår (i filmen) den allmektigheten som ifølge sin egen udokumenterte logikk oppfant et endeløst univers uten annen mening enn at det er der. Den er basert på en molekylær fornemmelse. Fornemmenhet. Fornemhet.

lucy-2

Når mirakler skjer, er alltid Morgan Freeman til stede.

De gamle religionene er moralske systemer som har overlevd. Som observasjoner av den fysiske eller metafysiske verden er de stein daue. Det betyr ikke at Gud ikke finnes. Det står bare noe helt annet på dørskiltet Hans, og adressen er de 90 prosentene av hjernen som mennesket ikke bruker. Spør Morgan Freeman. Han har vært Gud, og i denne filmen er han hjerneforsker eller egentlig kanskje filosof.

Luc Besson har laget en utrolig fascinerende (besnærende er et gammelt uttrykk som inneholder både undring og engasjement) film om ei dame som får i seg CPH4, som faktisk er et molekyl som skapes av mødre under svangerskap for at ikke fosteret skal føle smerte når skjelettet vokser i urimelig fart. Forestillingen om CPH4 som syntetisert dop er så voldsom i Bessons film at forskere har rykket ut på internett for å forsikre alle om at det ikke finnes og at det ikke kan finnes.

Scarlett Johansson spiller Lucy. Lucy er også navnet forskerne ga det mest kjente fossilet fra ca. 3 millioner år siden, hun er urkvinnen. Dama døde antakelig da hun datt fra tre og ble oppdaget blant annet av en mann som faktisk het Johanson. Besson works in wonderous ways. Lucy er amerikaner på Taiwan og dater den idiotiske Richard med cowboyhatt av strå. Det er bare det at han skal levere en koffert til en tegneserie-gjeng fra antakelig koreansk mafia. I den kofferten finnes en hemmelighet, og Lucy må motvillig bli kurer. Det går sjukt dårlig for mange folk. Men Lucy får etter hvert i seg CPH4, og så utvikler hun seg tusen ganger kraftigere enn da ungdommen Peter Parker ble bitt av en edderkopp.

Utviklingen er nydelig i filmen. Johansson med Anne Kalvig-hår utvikler en allmektighet uten kryptonitt. Hun blir usårbar, og hun har kontakt med alle cellene i kroppen sin og de fleste av andre folk sine. Utstyrt med en paradoksal leopardskinnsjakke oppnår Lucy en slags fullføring av skaperverket, en fullførelse, en fullkommelse, et fullkommenhetlig overmenneske som søker total forståelse, forståenhet, forståelighet av tilværelsen. Derfor vil hun ha alt det CPH4 som den gale vitenskapsmannen laget for å selge det, og så vil hun bli univers, universell, unikal. Det må jeg ikke fortelle mer om, men filmen gir en rar mellomfølelse av å se en nesten ironisk science fiction-fantasi samtidig som den herjer med hodet ditt. Vitenskapsfolk har rykket ut og skrevet at Bessons forestillinger om hjernekapasitet er bare tull, og det burde vært unødvendig, men filmen fanger deg og gir deg en uvettig følelse av at den forteller en historie du kjenner igjen.

Dette er oss. Dette er deg. Det er verden på makro- og mikro-nivåer som er så tallrike og så kompliserte at vi egentlig bare burde sitte helt stille i nordavinden og tenke oss om. Hele livet.

Parallelt med Lucys opplevelser i actionfilmenes ballettvakre ødeleggelser forteller Morgan Freeman om alt som skjedde med oss fra vi var encella vesener, til vi ble tocella vesener (da oppsto bevegelsen) og siden til apemennesket sitter ureflektert på en strandkant og plutselig får se ei amerikansk tidsreiserdame i en fransk stol. Vel. Det forteller ikke Freeman. Han blir bare fryktelig forskrekka av Lucy.

Franske filmfolk var en gang tida veldig opptatt av natur. I «Lucy» kuttes gepardens jakt på antilopen som innsmett inn i filmen, og det gir nok en fornemmelse av at regissøren leker med viltre sammenhenger som for eksempel den at vi egentlig alle er umælende rovdyr eller ofre.

Luc Besson er et råskinn, og «Lucy» er en actionfilm. Men den er en actionfilm for fysikknerder og zen-damer, og med en gigantisk frekkhet formulerer den en romantisk-filosofisk eksistensialitet: «Livet ble gitt oss for en milliard år siden. Nå vet dere hva dere skal gjøre med det.» 2014.

Salt

Viasat4 00.50

salt hoved

Jeg sier to ting: Eat your heart out, Jason Statham og Brad Pitt var en veldig modig mann.

terning 5 liten Glem Lara Croft. I «Salt» spiller Angelina Jolie den tøffeste, skitneste og mest ballistiske agentdama siden Geena Davis hoppet ut av vinduer på åttitallet.

Jeg må på egne vegne få lov til å si at det har vært to fine uker. Først fikk jeg se Sylvester Stallone dunke drømmene ut av svette somaliere og sør-amerikanere i «The expendables». Og nå altså Angelina Jolie som på små lands vegne juler opp russere og amerikanere i dress.

Hver gang jeg ser en film med Jolie i hovedrollen føler jeg at bare hun kunne gjort den («Changeling», «Wanted»). Slik er også rollen som Evelyn Salt, sjøl om den egentlig ble skrevet for den behagelige ansikts-artisten Tom Cruise. Angelina stønner seg inn i historien som naken, skamslått CIA-er i Nord-Korea, men forskjønnet av et blått øye på størrelse (og farge) med en moden avokado forhandles hun tilbake til USA. Jolie kler hard medfart. Hun har tross alt vært gift med Billy Bob Thornton.

På selveste bryllupsdagen hennes sitter den russiske avhopperen Orlov i svetteburet hos CIA og sier at det finnes en kvinnelig muldvarp som skal drepe den russiske presidenten i den amerikanske visepresidentens begravelse. Hun er kollega av Lee Harvey Oswald og heter Evelyn Salt. Som dere har skjønt er det Evelyn Salt som avhører ham.

Angelina skal egentlig hjem og spise sushi med stearinlys og ser seg usikkert rundt. Hun oppdager at noen av kollegene tror russeren, og dermed starter en plattform-jumper-flukt som antakelig står på FNs liste over bevaringsverdige bevegelsesmirakler.

Det deilige med Jolie er at ansiktet hennes kan veksle fra en karismatisk frossethet som minner om Venezia-masker til forvridde livullmanniserings-smerter. Cruise er en stilig runner. Men «Salt» vinner på at de fant ei jente til hovedrollen, for hver gang hun kommer dettende tretti meter fra motorveibruene, kjenner du oiet i brystet som hvis kattungen velta pianoet over seg. Jolie ser sårbar ut når hun banker kvalifiserte sikkerhetsfolk med Roger-that-utstyr og mellomfag i tung maskinpistol. Du føler virkelig at hun elsker den nerdete tyskeren som leker med edderkopper. Men du tviler aldri på at de joggetynne beina hennes er i stand til å sparke 100 kilo SWAT rundt i rommet som tomme kaffekrus.

Dessuten er Liev Schreiber en av de mest troverdige mennene i amerikansk film. «Salt» er en film der hovedrollene stemmer.

Handlingen består for det meste av overraskende bukkesprang utført av overmenneskelig skrev-geit, og den er manusført av Kurt Wimmer, som også skal skrive den nye «Total recall». Regissør er den deilige brukt-australieren Phillip Noyce, som i sin tid skapte Nicole Kidmans gjennombrudd med «Dead calm». De holder farten oppe. De har lyden på volum 11. Og det er ikke ofte du får se den amerikanske presidenten få juling. 2010.

Tirsdag 20.6.– Og så Angelina Jolie som en slags wonderwoman

 

Salt

Viasat4 22.00

terning 5 liten I dag finnes det faktisk film. Det er til og med en kvinnefilm der selveste Angelina spiller en slags wonderwoman, det vil si at hun blir et forbilde for kvinner slik for eksempel Superman og Iron Man har vært for gutter gjennom alle tider. Som alle vet trener alle gutter på flyging med rød kappe, og fordi supermann er en mann og ikke en kvinne, tror de at kvinner er underlegne skapninger som kom til verden for å servere pils etter sex og klippe plenen om søndagen. Så kjære sønn: Angelina Jolie vil vise deg en verden der kvinner kan drepe like effektivt som menn. Og da vil du skjønne at jenter ikke ser «Paradise Hotel» fordi de er dumme, men fordi kulturen ødela for dem gjennom tusener av år, og derfor har de aldri utretta noe, de har aldri tenkt noe, de har aldri skapt noe eller inspirert noen. Men det er ikke deres egen feil. Det er mennenes.

Ja. Dette er en parodi på noe av det dummeste jeg noensinne har lest på Facebook.

Men filmen er OK. Og man bør ikke ta den alvorlig.

salt

Fysikk på roterommet: Angelina Jolie blir en McGyver.

Glem Lara Croft. I «Salt» spiller Angelina Jolie den tøffeste, skitneste og mest ballistiske agentdama siden Geena Davis hoppet ut av vinduer på åttitallet.

Jeg må på egne vegne få lov til å si at det har vært to fine uker. Først fikk jeg se Sylvester Stallone dunke drømmene ut av svette somaliere og sør-amerikanere i «The expendables». Og nå altså Angelina Jolie som på små lands vegne juler opp russere og amerikanere i dress.

Hver gang jeg ser en film med Jolie i hovedrollen føler jeg at bare hun kunne gjort den («Changeling», «Wanted»). Slik er også rollen som Evelyn Salt, sjøl om den egentlig ble skrevet for den behagelige ansikts-artisten Tom Cruise. Angelina stønner seg inn i historien som naken, skamslått CIA-er i Nord-Korea, men forskjønnet av et blått øye på størrelse (og farge) med en moden avokado forhandles hun tilbake til USA. Jolie kler hard medfart. Hun har tross alt vært gift med Billy Bob Thornton.

På selveste bryllupsdagen hennes sitter den russiske avhopperen Orlov i svetteburet hos CIA og sier at det finnes en kvinnelig muldvarp som skal drepe den russiske presidenten i den amerikanske visepresidentens begravelse. Hun er kollega av Lee Harvey Oswald og heter Evelyn Salt. Som dere har skjønt er det Evelyn Salt som avhører ham.

Angelina skal egentlig hjem og spise sushi med stearinlys og ser seg usikkert rundt. Hun oppdager at noen av kollegene tror russeren, og dermed starter en plattform-jumper-flukt som antakelig står på FNs liste over bevaringsverdige bevegelsesmirakler.

Det deilige med Jolie er at ansiktet hennes kan veksle fra en karismatisk frossethet som minner om Venezia-masker til forvridde livullmanniserings-smerter. Cruise er en stilig runner. Men «Salt» vinner på at de fant ei jente til hovedrollen, for hver gang hun kommer dettende tretti meter fra motorveibruene, kjenner du oiet i brystet som hvis kattungen velta pianoet over seg. Jolie ser sårbar ut når hun banker kvalifiserte sikkerhetsfolk med Roger-that-utstyr og mellomfag i tung maskinpistol. Du føler virkelig at hun elsker den nerdete tyskeren som leker med edderkopper. Men du tviler aldri på at de joggetynne beina hennes er i stand til å sparke 100 kilo SWAT rundt i rommet som tomme kaffekrus.

Dessuten er Liev Schreiber en av de mest troverdige mennene i amerikansk film. «Salt» er en film der hovedrollene stemmer.

Handlingen består for det meste av overraskende bukkesprang utført av overmenneskelig skrev-geit, og den er manusført av Kurt Wimmer, som også skal skrive den nye «Total recall». Regissør er den deilige brukt-australieren Phillip Noyce, som i sin tid skapte Nicole Kidmans gjennombrudd med «Dead calm». De holder farten oppe. De har lyden på volum 11. Og det er ikke ofte du får se den amerikanske presidenten få juling. 2010.

The untold

TNT 22.55

terning 4 liten Lance Henriksen og Andrea Roth i en actionthriller om en korpis som drar avgårde for å finne ett av selskapets savna fly. Men så kan det være at de faktisk leter etter DNA-duplikatoren, og den er en svær ting og antakelig kan jorda gå under. 2002.

Captain America: Civil war

Viasat Film 21.00

captain america civil war

Chris Evans i arbeidstøy.

terning 2 liten Dette er like kjedelig som å lese VG om nakne rosabloggere med ny kjæreste og speltallergi. Alle er lei seg. Den ene etter den andre står fram med problemene sine, den ene etter de andre langer ut mot vennene, og den ene etter den andre ser ut som en dårlig 18. mai. Vi har dessuten gående en borgerkrig i Norge, og det er ikke moro når venner slåss. I «Captain America: Civil war» finnes det egentlig ikke gammeldagse yndlingsfiender, det er ingen kamper å bli oppglødd av, det er ingen seire som føles befriende og det er ingen sviende nederlag som er til pass for den onde idioten.

Chris Evans er egentlig venn med den hjernevaska vintersoldaten Sebastian Stan.

Filmen er en amerikansk familie-nevrose, en Thanksgiving-kalkun. Det merker man på hele stemningen, som er motvillig og pubertetssur, en slags Tuppen og Lillemor-kavalkade av nettmobba sjuendeklassejenter i rare klær. Man merker det på manuset, som mangler handling. Det er en skisse til en film som aldri burde blitt laga, og når supermenneskene barker sammen i monotone kickbokser-klisjeer, betyr det bare at eventyrlighet bakser hensiktsløst med eventyrlighet og nå kommer snart svigermor til Stark og viser fram den kybernetiske kaldfusjons-Kenwooden sin, og hva gjør Marge Simpson med det? Fraværet av vannfast fiendehat var dødsens kjedelig, men jeg sovna ikke for kollega Aalen frøys så hun skalv i sal 10, og jeg holdt henne i live med varme ulltepper og helbredende tilrop: «Ikke gå inn i det hvite lyset, Kristin, hold deg borte fra det hvite lyset!» «Hvor er de nå?» «Berlin.» «Åja. Ikke fortell dette til Torfinn Nag.» Jeg er ikke helt sikker på den siste setningen.

Det skal være en destruerbar fiende i en film, og når han taper, dør eller faller i fortapelsen, skal du kjenne en god følelse av oppstemt id. Slik jeg skjønte av den fragmentariske handlingen skulle det finnes en haug med robotiserte Winter Soldiers et sted i Russland eller dahlstrøk ihnenfor, og da det var en halvtime igjen kjente jeg håpet blusse opp som tennvæske på drukna juligrill: Nå skal de slåss mot skurkene. Go get’em friends! Men såvidt jeg kunne se, kom den fighten aldri. Den er muligens utsatt til toeren.

Utgangspunktet er håpløst. Etter ti tusen actionfilmer der alt eksploderer, fant eventyrforfatterne i Hollywood ut at det var på tide med samvittighet. For hva med collateral damage? Hva med de stakkars ofrene vi aldri så? Når superdame skal ta en fiende, smeller han inn i en kontorblokk og utrydder tur-komiteen til det afrikanske landet Wakanda. Bare Monty Python ville ha vurdert en superheltfilm som handler om at tilfeldig forbipasserende ble skada. William Hurt interesserer seg også for det, og The Avengers-mutantene skal innlemmes i en temma lamb-force i office-FNs tjeneste. Captain America sier det som det er: I FN har alle sin egen agenda, så hva om de forlanger noe vi ikke vil. Han kunne ha sagt: Hva gjør vi hvis de ber oss dra til Norge og ta livet av kommentarfelt-skribenter som er tilhengere av ytringsfrihet? Jeg tenkte: Å, nei! Ikke FN! For Guds skyld.

Så deler avengistene seg i to motparter, som Norge har gjort. En gjeng er FN-lojale, den andre jobber for seg sjøl og etter eget vett. Da den hjernevaska og derfor fjernstyrte kameraten til Cap dukker opp og blir et problem, da begynner de å slåss mot hverandre. Der er sjukt leit. Alle er motløse og flaue. Alle forteller om triste ting, som den gang de fikk innvollsorm i kompene, og slåssinga sløver avgårde som en sirkusforestilling uka før turneen er slutt. «Han drepte min mor!» Jaja. Du er fader meg over 50 år, og planeten kan være i fare.

Mer enn planeten kunne blitt reddet hvis bare kampscenene hadde vært noe å se på. For det første domineres de av jernplate-teknologi. Lyden er «klong» og «klongklong». Den kjedelige usårbarheten til heltene blir kompensert med en del rutinert CGI og dessuten et urimelig tempo. Klippinga er andpusten, folk farer hit og dit, bildedekninga virker ute av kontroll og kaotisk, og det hjelper ikke at filmen er i 3D. Bildene ser ut som hurtigspoling av VHS.

Til og med teknofilmer bør ha en organisk kjerne. Man må kunne fornemme kroppsligheten i actionscenene, og i denne filmen virker alle like usårbare.

Og så er det skuespillerne. Chris Evans spiller kapteinen med en prematur dødsmaske, og han ser kontinuerlig misnøgd ut, som om HR-avdelingen kom og satte gummibeskyttelse på skjoldkantene hans. Captain America er en problematisk figur. Lego-versjonen av Frodo er mer sexy. Robert Downey jr. spiller nok en gang Iron Man, men denne gang sier han replikker som om noen hadde tvunget dem ned i halsen hans for at levra skulle bli fet. Han er ille, men han er likevel best. Jeremy Renner er forresten ikke så galen heller, men han utretter ingenting. Scarlett Johansson spiller Black Widow med evner som hun antakelig driter i, og jeg tenkte hele tida: Hun var antakelig gravid da denne filmen ble innspilt, hun er mot-hormonelt et annet sted, for eksempel Beverly Hills-føden. Elizabeth Olsen spiller Scarlet Witch med håndbevegelser som framkaller for tynn bursdags-gelé, men i en superhelt-film ser hun ut som en innleid vaskehjelp fra WoManpower. Tom Holland som barnepåfunnet Spider-man er en patetisk fornærmelse mot alle under 9 år, men Paul Rudd kunne blitt bra, for han ser ut som om han ler oaahaha!-latter innvendig og planlegger lunsj-pranks mot de to dumme regissørene. Flere orker jeg ikke nevne. At noen har sløst bort Paul Bettany i Vision-rollen vil føre til at engelskmenn gudskjelov nekter å høre om Obamas syn på EU.

For at virkelig alt skal bli mislykka, har ikke filmen noen slutt. 2016.

Søndag 18.6.–“Houston, we have a problem”, men filmen er storarta

 

Apollo 13

NRK2 22.00

terning 5 liten I dag skal jeg anbefale en av yndlingsfilmene mine, og det er litt rart, for den handler om autentiske begivenheter og jeg liker ikke virkelighet på film. Bortsett fra det kan jeg fortelle oppsiktsvekkende ting som at jeg i går klippet hekken, og når jeg ser ut i dag, er jeg ganske sikker på at den er like lang igjen. Siden det er søndag kan jeg ikke klippe den om igjen i dag, for i anstendige nabolag skal det være stille på hellige dager sånn at de som har vært på Mods-konsert i går, ikke får forstyrra øresusen og den cerebrale bankinga og abstinensen. Og siden jeg ikke kommer på noe annet, kan jeg også nevne at Stavanger er blitt flinke på begivenheter. Byen bygger stygge ting, for den er styrt av harryer, men den kan virkelig feste. Ha en fin søndag.

Men til filmen.

apollo 13

Bill Paxton, Kevin Bacon og Tom Hanks stirrer ut i mørket.

Sanne historier på film kan være pinlige, men denne er perfekt. Apollo 13-ferden i 1970 var egentlig for bra til å være sann, og det var som om himmelen sjøl grep inn og skjenket en Hollywood-historie til virkeligheten, som et ironisk håndslag til de rørende menneskene som forsøkte å tilnærme seg det uendelige Universet innestengt i små metallrør.

Fire mann var på vei til månen året etter den første landingen, og ingen interesserte seg egentlig for dem. Romfartsromantikken bleknet uforståelig blant vanlige mennesker, og fjernsynsstasjonene vendte tilbake til sine katt-i-tre-gjøremål fordi de tenkes av overmette bulemikere som ikke skjønner historien når den skjer. Så kom Monty Python-pekefingeren ut av Ingenting og rørte ved romskipet Apollo 13 da det var 325 000 kilometer borte fra Jorden, en surstoff-tank eksploderte, og det var ikke lenger snakk om en måneferd, men historiens mest kompliserte, mest langtrekkende redningsaksjon.

Noe av skjønnheten ved menneskene er at de er galne guttunger på den tynne isen. Science fiction-historier hadde i årevis forsøkt å fange den særegne stemningen som nødvendigvis ville følge med når jordas skjøreste skapning plutselig befant seg mer enn armlengdes avstand fra sin egen biotop og noe gikk aldeles galt. Nå skjedde det i virkeligheten. Kaptein Jim Lovell og hans tre kamerater sirklet månen i et ødelagt redskap som var verre enn halt hest, de var fanget i en liten kasse med skrap som kunne ta livet av dem på en rekke forskjellige måter før de antakelig brente til aske ved møtet med atmosfæren.

Alt dette har Ron Howard greid å ta vare på. Redsel som minskes av trening og omgjøres til livsmot, forskere stilt overfor uventede utfordringer, kamp mot minuttene, kamp mot elementene og en guddommelig improvisasjonsevne som i denne skildringen blir en hyllest til menneskets fantasi. Historien er som sagt perfekt, og jeg skal ikke oppfriske noens minne, for det kan filmen gjøre. Men den forteller også om det vakre og ville paradokset som oppstår når en hel jord følger skjebnen til fire uniformskledte menn samtidig som hundretusener anonyme dør upåaktet i et uhelbredelig historisk mørke. Dette lever vi med hver dag. Menneskeverdet gjelder èn og èn etter uoversiktlige prinsipper. Om det hadde sittet ett eneste menneske i et havarert romskip, ville man brukt millioner av dollars på å redde ham ned til jorda for at han siden skulle bli overkjørt og dø av hjertestans i et ressursfattig kommunesykehus der man ikke hadde penger til blodplasma.

«Apollo 13» er en sjelden og flott film fordi den forteller en menneskelig og teknisk historie på en streit måte og faktisk får med seg en slags kosmisk-moralsk dybdevirkning i tillegg. 1995.

The theory of everything

NRK3 21.35

terning 4 liten Biografisk drama om Stephen Hawking og kona hans. 2014.

Love and other drugs

TV3 21.00

love and other drugs

Anne Hathaway og Jake Gyllenhaal ser ut som eldre ektepar helt til Viagraen slår inn.

terning 4 liten Anne Hathaway og Jake Gyllenhaal spiller en romantisk komedie om et par der hun har Parkinsons og hans selger Viagra. Hele greia foregår i Pittsburgh på 1990-tallet. Det blir litt grining og sånn, for Viagra kurerer ikke Parkinsons. 2010.

Stoker

TV3 23.20

stoker

Nicole Kidman og Mia Wasikowska er lettkledde mor og datter, og så kommer den nifse onkelen.

terning 4 liten OK. Denne har jeg ikke sett, men det skal jeg helst gjøre. Mia Wasikowska er datter til Nicole Kidman, og pappaen er død, og en dag flytter onkel Charles inn hos dem. Han spilles av Matthew Goode og er en nifs fyr. Mye skummelt og grøssesex oppstår. Laget av Cha-wook Park fra Sør-Korea. Kjent for «Oldboy» og «Lady Vengeance». 2013.

Van Helsing

Viasat4 22.30

van helsing

Kate Beckinsale steller med vampyrjegeren Hugh Jackman.

terning 5 liten Antakelig er «Van Helsing» den visuelt mest støyende effektdynga noensinne. Var. Akkurat da. Filmen har halvannen time hysterisk innledning da du forsøker småsjenert å skille mellom tannførende voksengler, varulver, frankensteinmonstre, vraltende, starwarsaktige kaizermonstre, Dr. Jekyll, iltre Igor og Draculas forskjellige skikkelser mens de angriper og ramler hvesende, snerrende rundt hverandre som bakgårdskatter i månelyset. Naturlovene er det første slaktofferet. Etter ti minutter imponerer ingenting. Man venter spent på den egentlige handlingen, men handlingen starter aldri. Ingen har tid til den.

Filmen handler om hvordan Vatikanet sender monster-morderen Gabriel Van Helsing til Transylvania for å redde en vampyrtrua fyrsteslekt. Greven på sin side trenger Frankensteins arvemonster til utstrakt familieforøkelse. Den litt jålete teater-australieren Richard Roxburgh spiller Dracula som om han skulle være et morgengrettent medlem av Procol Harum, og de plastilinakledde satanenglene snakker engelsk som russiske prostituerte. Hugh Jackman bærer førtiårskrise-hatt og Marloboro-klær. Ved hans side går utstyrs-munken David Wenham (Faramir i «Ringenes herre») og snakker slik C-3PO gjør. De er alle greie påfunn, men de kommer ingen vei. 2004.

Sin City: A dame to kill for

TV2 Zebra 21.00

sin city a dame to kill for

Jessica Alba poserer. Jada, filmen er i svart hvitt.

terning 4 liten Jeg likte ikke «Sin City», og derfor så jeg ikke oppfølgeren, som er med Mickey Rourke, Jesica Alba, Josh Brolin, Bruce Willis, Eva Green og mange flere. Frak Miller og Robert Rodriguez er sammen om regien. Handligen er at mange ting skjer. 2014.

The guilt trip

TV2 Livsstil 21.00

guilt trip, the

Seth Rogen kjører med mamma Barbra Streisand, som ser helt ut slik hun gjorde før.

terning 3 liten Komedie med Barbra Streisand og Seth Rogen – fra 2012. Barbra var 70 det året. Det er sånn at Seth skal på roadtrip fordi han er en litt mislykka selger, men han stikker innom mammas hus, og hun vi være med på turen. Streisad spiller mammaen. Hun liker ikke at sønnen er single. 2012.

Casino Royale

Max 22.00

casino royale

Daniel Craig tar seg av afrikanerne.

terning 5 liten Det pinligste av alt i år, verre enn å gå først i barnetoget på Sunde med syttendemaisløyfe uten rødt, ville vært om dvd-versjonen av «Casino Royale» rullet over plasmaen, og så viste det seg at begeistringen ved juletider skyldtes en form for hype-angst: Man turde ikke annet enn å like den nye James Bond. For mye sto på spill. Den verste av alle ydmykelser ville vært om den bejubla nytidsmannen viste seg å være en fjernsynsflink dusinbrite med heldig tilstedeværelse. En mann som bare skulle hatt sin egen påskekrimserie. I årevis.

De intellektuelle på Bryne ville ha gledet seg, som intellektuelle gjør når livet blir avslørt.

Men pust ut. Agenten som tisset på teppet var ikke en forkledd Austin Powers. Den halvslemme Craig har også ved gjensyn en bemerkelsesverdig Stompa-troverdighet som gjør at han ser ut som et godt påfunn når han for eksempel bryter seg inn i sjefens hellige jomfrubur og sitter på hennes møbel. Eller når han tilfredsstiller filmseernes felles-primitive apport-instinkter og skyter en terrorist på annenlands ambassadejord. Craig er framleis en halvnevrotisk working class hero, en John Lennon som aldri ville ha holdt senga for fredens sak, selv om han altså ligger oppå halve kroppen til fiendens dame i akkurat så mange sekunder at det heter sex og ikke spa.

Dette er en halvvill engelskmann. Ikke fordi han drikker grillvæske utenfor arbeidstid. Craig er en rolig fagmann. Han er en Sir Anthony, som spiller film i stedet for å være film.

Den nye Bond sier bang, og så ser det plutselig verre ut enn en landskamp mot Bosnia.

Slåsskampene er ryggmargsstoffet i den nye Bond-filmen, ikke den litt småjålete smoking-elegansen, som stammer fra 1960-tallet da et festplagg fremdeles kostet mer enn en fredagskveld på byen. Dette er genreskapelses-action: Bonds arvinger dropper hjertekaldt silkeagenten som sminket seg med solbrunte damer og sikkert fortjente det – og finner opp et intelligent råskinn med følelser og moral.

Nå er agentenes verden verken shaken eller stirred lenger. Det liker vi. Samtida tilhører ikke snobbedrikkerne, og alle led dessuten under Pierce Brosnans siste forsøk på å se ut som en etterretnings-fagmann. 2006.

Som to dråper vann

FEM 18.30

parent trap, the 1998

Lindsay Lohan er begge to.

terning 5 liten Nyinnspilling av «The parent trap» fra 1961, der to tvillinger som kom fra hverandre til skilte foreldre tilfeldigvis treffes igjen. Lindsay Lohan i dobbeltrolle sammen med Dennis Quaid og Natasha Richardson. Trivelig familiefilm. 1998.

New Year’s Eve

FEM 21.00

new years eve

Robert De Niro er så alvorlig syk at Halle Berry kommer og snakker med ham.

terning 2 liten Nå skal jeg forsøke å forme dette som en anbefaling. Det er nemlig sannsynlig at enten du eller cocker spanielen din virkelig har lyst til å se en film der Hilary Swank, Bon Jovi, Ashton Kutcher, Michelle Pfeiffer, Katherine Heigl, Zac Efron, Jessica Biel, Josh Duhamel, Sarah Jessica Parker, Halle Berry, Robert De Niro og noen flere feirer nyttårsaften med så mye blogg-enkel Narvesen-tristhet og romanse-melankoli at det vil vokse teddybjørn-pels i håndflatene dine.

Vi ser på det positive først: Hilary Swank er innbydende stram i tyrannosaur-kjeven, for hun har ansvaret for at kula detter når den skal i bad taste-partyet på Times Square. Kjevene til Hilary liker vi. De har samme dyriske appell som biff-bestikk. Katherine Heigl har skaffet seg de svært omtalte krembolle-kinnene som får henne til å minne litt om en sånn forråds-gnager som gjemmer barnemat i munnen. Det er fint, for vi liker kvinner som gir opp tynnhet. Ashton Kutcher vil ikke feire nyttårsaften, og det liker vi også, for det betyr at han blir innendørs. Michelle Pfeiffer gjentar den sørgmodige offer-rollen som hun hadde for tjue år siden da hun forvandla seg til Catwoman. Vi liker Pfeiffer, for hun ser alltid så sjaber og sårbar ut at hun sikkert ville likt oss hvis vi klippet håret. På den annen side: Vi liker ikke Bon Jovi, for en fyr skrev på Facebook at han er bedre enn Bob Dylan. Vi liker heller ikke at Robert De Niro ligger småsmilende på sjukehus og skal dø, mens han ser ut som et impotens-skremsel fra en Viagra-reklame. Vi liker virkelig ikke Sarah Jessica Parker, for hun er fugleskremselet i «Sex and the city» og har så spisse knær at hun kan komme til å punktere noens prostata.

Sammen utfører de en mildt sørgmodig-morsom mosaikk-film; det vi også kan kalle kaos i kasserollen. Mange kommer til å like den. Ikke gi dem julegave i år. 2011.

North country

FEM 23.25

north country

Charlize Theron er blitt dårlig behandla. Hun er spesialist på det.

terning 2 liten For en del år siden jublet jeg da ironien døde. Det var forhasta. Ironien fantes av en grunn. Ting som denne filmen skulle forsvinne ved fordampning før de ble til.

Det finnes en scene i «North country» da en allerede tvilsom film forvandles til Simpsons-episode. Det er da sønnen til Charlize Theron ikke får pasninger fra de andre på ishockey-laget fordi mora jobber i kullgruvene. Alle hater henne. Alle mennene, alle barna, inklusive hennes egne, alle direktører og fagforeningsfolk og kollegene og været hater henne, alle kvinnene og hennes egen far hater henne, for de amerikanske nordområdene er en slags politisk tilbakestående nasjonalpark som kanskje vil få FN-medlemskap i neste århundre hvis befolkningen slutter med å røyke i dusjen. Og dessuten pucken. Hater henne.

Den ufrivillige komikken gjør at hele forutsetningen for filmen utsettes for rensende ironi. Siden det seksuelle hatet mot kvinner må bli så aksentuert at også Ricki Lake-segmentet skal skjønne det, har regissøren skapt en emosjonelt tilbakestående underklasse av hvite amerikanske arbeidere. Hele den samla gruvearbeiderbevegelsen er så udanna, uskjønt vulgær og hjerteløs at den hører hjemme i en South Park-episode.

1989. Theron spiller alenemor som blir slått av arbeider-ektemannen. I et forsøk på å forsørge seg og ungene, tar hun jobb i et dagbrudd for kull. Men kvinner er ikke velkomne der. Og de er så lite velkomne at antatt veloppdragne familiefedre antaster dem seksuelt så å si daglig, med arbeidsledernes og direksjonens velsignelse. I et forsøk på å finne opp en Martin Ritt-film, skaper regissøren Niki Caro, som også gjorde «Whale rider», en hat-orgie som vi heldigvis sjelden ser i seriøse dramaer, og som antakelig ville vært et lovbrudd om den ikke rammet hvite industriarbeidere. Utenom Theron finnes det bare tre mennesker med normalt følelsesliv: Hennes melankolske mor (Sissy Spacek) og de to mannlige ikke-arbeiderne Woody Harrelson og Sean Bean. Og etter hvert Frances McDormand i rullestol.

Filmen beveger seg i et kleint føleri-landskap langt, langt inne i det usmakelige, og den er trist, unødvendig og skadelig lattervekkende i all sin ferd. Seksuell trakassering av kvinner er et fælt problem. Hold det for Guds skyld unna tenkerne i Hollywood. 2005.

Lørdag 17.6.– En litt innholdsrik lørdag i sommer-magien

 

Casino Royale

TVNorge 21.30

terning 5 liten Laber lørdag, men relativt innholdsrik på en litt uengasjert måte. På den annen side: Sola skinte klokka halv seks, og vi går antakelig mot enda en supersommer. Den i fjor var våt og halvkald, men plantene likte fraværet av tørke og vokste så vanvittig at Norge ble seende ut som en grønn eventyrverden. Et økologisk mirakel. En frodighet som ikke bare gjorde godt for øynene, men dessuten burde ha ført til at vi gravde opp en kvadratmeter plen og sådde reddiker der. Nå er det bare ei uke til jorda snur og dagene blir littegrann kortere. Men hvis vi er heldige, vil det være seksten grader fortsatt og en magisk veksling mellom sol og regn.

Men til filmen.

casino royale

Daniel Craig viste seg å være en effektiv agent.

Det pinligste av alt i år, verre enn å gå først i barnetoget på Sunde med syttendemaisløyfe uten rødt, ville vært om dvd-versjonen av «Casino Royale» rullet over plasmaen, og så viste det seg at begeistringen ved juletider skyldtes en form for hype-angst: Man turde ikke annet enn å like den nye James Bond. For mye sto på spill. Den verste av alle ydmykelser ville vært om den bejubla nytidsmannen viste seg å være en fjernsynsflink dusinbrite med heldig tilstedeværelse. En mann som bare skulle hatt sin egen påskekrimserie. I årevis.

De intellektuelle på Bryne ville ha gledet seg, som intellektuelle gjør når livet blir avslørt.

Men pust ut. Agenten som tisset på teppet var ikke en forkledd Austin Powers. Den halvslemme Craig har også ved gjensyn en bemerkelsesverdig Stompa-troverdighet som gjør at han ser ut som et godt påfunn når han for eksempel bryter seg inn i sjefens hellige jomfrubur og sitter på hennes møbel. Eller når han tilfredsstiller filmseernes felles-primitive apport-instinkter og skyter en terrorist på annenlands ambassadejord. Craig er framleis en halvnevrotisk working class hero, en John Lennon som aldri ville ha holdt senga for fredens sak, selv om han altså ligger oppå halve kroppen til fiendens dame i akkurat så mange sekunder at det heter sex og ikke spa.

Dette er en halvvill engelskmann. Ikke fordi han drikker grillvæske utenfor arbeidstid. Craig er en rolig fagmann. Han er en Sir Anthony, som spiller film i stedet for å være film.

Den nye Bond sier bang, og så ser det plutselig verre ut enn en landskamp mot Bosnia.

Slåsskampene er ryggmargsstoffet i den nye Bond-filmen, ikke den litt småjålete smoking-elegansen, som stammer fra 1960-tallet da et festplagg fremdeles kostet mer enn en fredagskveld på byen. Dette er genreskapelses-action: Bonds arvinger dropper hjertekaldt silkeagenten som sminket seg med solbrunte damer og sikkert fortjente det – og finner opp et intelligent råskinn med følelser og moral.

Nå er agentenes verden verken shaken eller stirred lenger. Det liker vi. Samtida tilhører ikke snobbedrikkerne, og alle led dessuten under Pierce Brosnans siste forsøk på å se ut som en etterretnings-fagmann. 2006.

The theory of everything

NRK1 23.15

terning 4 liten Biografisk drama om en person som ennå er i live. I dette tilfellet handler det om fysikeren Stephen Hawking, og filmen forteller om forholdet mellom ham og kona den gang de traff hverandre. Jeg sier det rett ut: Jeg tror ikke på det, og jeg interesserer meg ikke for det. 2014.

Ali

NRK3 21.35

ali-2

Rumble in the jungle. Will Smith spiller Ali i Zaire.

terning 4 liten Ingen førte til mer gruff enn Ali, men filmen om ham er finsligere enn den iranske utgaven av Skomakergata.

Bildefortellingen om USAs afroamerikanske bokser-ikon er en sær, underfortalt godnatt-ting og sniker seg rundt de gode poengene som en humanetisk religionslærer i kristelig folkehøyskole. «Ali» tør ikke røpe hva den egentlig handler om. Her er ingen forsøk på å analysere den verdenshistoriske stormannsgalskapen, ingen klare påstander om hvordan det muslimske brorskapet utnyttet Cassius, ingen egentlige fortellinger om Muhammed og Damene. En Vatikan-finansiert Jesus-film ville antakelig vært modigere enn Michael Manns lett-religiøse bildebokserportrett.

Will Smith er en enkel eks-rapper og en dedikert narsissist. Han spiller den utagerende nevekjemperen med omtrent samme uttrykksmidler som da han var den ferske prinsen fra Bel-Air, men med intelligentere smil og mye mindre ører. Besatt blir han aldri. Smiths framstilling av Muhammed er like karismatisk som en Toyota-grill. Ikke engang den beryktede stirringa får han til.

Dette ble Smith Oscar-nominert for.

«Ali» er to timer og tretti minutter afroamerikansk legende som smiskegrøt. Filmen forteller med folkeakademiets omstendelighet, som om Mann forsøker å få en fornminne-pris. Formen er lidenskapsløst anekdotisk. Den ene tvilsomme figuren etter den andre paraderer over bred skjerm uten å bli fornærma av noe. Alt i Muhammed Alis karriere var skandaler, men det syns sannelig ikke i filmen. Hvis Valgerd Svarstad Hauglands liv noensinne skal filmes, bør Michael Mann hentes til Norge, for han er i stand til å få de pussigste særheter til å likne bruksanvisninger.

«Ali» starter da Cassius Clay er voksen og skal bokse mot Sonny Liston. Det er bra. Alt som foregår i ringen, er flytende, flott bildeskildret. Dessuten har filmen en suveren overraskelse. Jon Voight spiller sportsjournalist med en tupé og et formildet konfeksjonsfjes som gjør ham ugjenkjennelig. Jeg tror ikke det har skjedd mer drastisk kamuflasje av en skuespiller siden Helena Bonham Carter spilte i «Apeplaneten». 2001.

Mitt store fete greske bryllup

Norsk TV2 22.50

mitt store fete greske bryllup

Nia Vardalos skal gifte seg med John Corbett.

terning 5 liten Det finnes flere aktverdige grunner til å se den amerikanske komedien «Mitt store fete greske bryllup». Tom Hanks og kona Rita Wilson har produsert den, og de er veldig fine folk. Filmen behandler gresk selvopptatthet med oppgitt ironi og burlesk sans for etnisk paranoia. Dette er dessuten en komedie med bare nye fjes, og de er lette å like.

Filmen kom fra ingensteder og gjorde svære ting med amerikanske salgslister i 2002. Den ble dessuten nominert til én Oscar og to gylne glober.

Nia Vardalos er hovedgrunnen. Hun likner mindre på Hollywood-gjengen av Armani-stativer enn Dumbo og spiller den selvstendige, halvunge klønejenta Toula som aldri finner seg en fin, greskætta ektemann med dårlig klessmak. Så treffer hun en ikke-greker og vil gifte seg med ham. Hvis noen skulle ha trodd at grekere i den store smeltedigelen er mer vidsynte enn mullaer når det skal gifteknives, har de ikke trodd denne filmen. Det greske USA-miljøet beskrives som bunadstullinger med ortodokse moussaka-hjerner, og ekteskapet mellom Toula og den langhåra mildheten John Corbett blir ikke lett.

Men «Mitt store fete..» er ikke samfunnskritikk, men harmløs forsoningshygge. Den koser for alle jordens flokevisefanatikere med like stor forståelse for alle. 2002.

The expendables 3

TVNorge 00.15

expendables, the 3

Sylvester Stallone, Jason Statham og Randy Couture sitter ned og slapper av en stund.

terning 5 liten «Expendables 3» tilhører nok de filmene som ikke skal anmeldes i framtida, og dermed ville ingen fått vite at det finnes fragmenter av festforestilling her, og menn med synlig levesett går foran alle andre og gjør det kvinner ikke får lov til: De romantiseres for det de er, med rynker og furer og valker og en ytre feilbarlighet som ikke en gang badespeil bør vise fram. Dette er en hyllest til modige mannlige skuespillere og den regissøren som bestemte seg for å fotografere folk slik de ser ut. Noenlunde.

For noen fantastiske trolldeig-tryner:

Sylvester Stallone er blitt flat i fjeset, som om han gikk på sin eget sjølbilde i stor fart. Samtidig er han rund i kjakene, han går med ubesværa selvironi, men når dramatikken tetner til som i en tippeliga-slutt, da kan han spille intensere enn noen av de kjute kattungene.

Arnold Schwarzenegger likner i gode stunder et livsfarlig kusma-eksperiment, men han valker gjennom filmen med et strålende humør som folk kanskje oppnår når de ikke lenger må lese de sosietets-orienterte Twitter-meldingene til Maria Shriver. Han ser ut som en Marvel-figur når regissøren slipper ham til med maskingevær fra rølpete helikopter.

Mel Gibson er i storform. Også hans ansikt er forma av Fader Tid, og han har så mange ujevnheter der andre folk har hud at han kunne vært sandblåst teskurd utført av dopa motorsykkel-tapere fra «Mad Max». Men vakker er han. Og splitter pine gal. Ikke mange filmskurker kan kopiere Gibsons psykotiske sadistblikk.

Harrison Ford kommer innom som lekelysten CIA-sjef (eller noe). Egentlig ser han ut som en avgående visepresident med det forskrekka og gråbustete håret. Men også han har action-sjel og kompromissløs selvutlevering.

Jeg trodde egentlig Wesley Snipes måtte være død eller borgermester for fire strandbarer i California. Men han er framleis en ressurs. Det var en stor opplevelse da jeg omsider oppdaget at han var med i filmen.

Antonio Banderas spiller på en måte Shrek-komedie og gir kropp til en vilter latino-galning med kastanjett-tunge og meddelelses-tsunamisk åpenhet. Banderas har gjort mange teite roller de siste ti åra, men her blir han sluppet løs i en nesten absurdistisk rolle på grensen mellom plastisk geni og takk for i dag.

Kelsey Grammers flegmatiske særegenheter passer nydelig inn i rolle-galleriet. Han er en mann med bøttehatt og familiefar-image, en rølp i Marlboro Classic-klær.

Og Jason Statham er som vanlig perfekt. Han er en av de skuespillerne som skjønner action-film med bensinbegeistring, Brut og ubarberte baller, og han bidrar seriøst til det gode humøret.

Se nå om dere finner ut hvem som er hvem i denne politisk ukorrekte banden.

Jeg sier igjen. Dette er voksne menn i alders-ironiske roller som kvinner ikke får spille uten at man lager kjønnsløse fruentimmere av dem. For sjøl om veteranene ser gamle ut, kan du merke at de skal forestille menn med erter i belgen.

«Expendables 3» er klart og tydelig en uvesentlig film, og hvis jeg måte velge mellom å se den eller Fernando Solanas eventuelle «Syd 2», så ville jeg nok ha nølt. Men nå har jeg tenkt å lese om igjen Marcel Prousts «På sporet av den tapte tid» siden tittelen fungerer som relevant, så da kan jeg tillate meg å feire uvesentlighetens merkverdige evne til å vokse mens du ser på. Men jeg er redd for at etter hvert som medier leter etter begrunnelser for ikke å sende kritikere til kinoen, kan nok stasfilmer som «Expendables 3» havne utenfor av snobbe-grunner. Da blir det bare meg. Det blir leit.

Når alt utenomsnakk er rutinemessig ferdigstilt: Dette er en action-film uten respekt for noen Nobelpris-vinnere i fysikk, og da mener jeg særlig Newton. Vekslende, skroteferdige manneting bildelegges med rå, gammeldagse actionbilder. Replikkene kommer som snakkebobler. Når man først engasjerer seg i direkte åpen strid med dødelige våpen, skjer det med overdrivelser av den sorten som man må være født med for å sette pris på.

Du vet dessuten at det er en vellykka actionfilm når sjetteklassinger reiser seg fra sofaen og blir stående og småhoppe midt på golvet mens politisk sterkt ukorrekte tanks fra et fantasiland på størrelse med Usbekistan dundrer sine prosjektiler gjennom rivningsklare ruinvegger sånn at murstøv på tykkelse med Gjesdals-lefser legger seg over den velsigna nyoppstandne Snipes. Og alvorlig talt er ute i forfallet: Når så dere Snipes i en skikkelig velstandsfilm sist? Hæ? For oss som fylte videobutikkene lørdag ettermiddag, er et gjensyn med Wesley som to Viagra og én Vitaepro. Dette er stas.

Handlinger skal man røpe minst mulig av. Men Stallone syns gjengen bør gi seg, så han hyrer ungdom i stedet. De er OK. Så tar filmen seg både hit og dit, for å si det enkelt, først og fremst befrakta av sjefens gamle haikjeft-fly. Egentlig skulle skurken hentes hjem og dømmes av Menneskerettsdomstolen i Haag. Men Sly stirrer ikonisk på den gamle Rambo-måten og sier tungt: «Jeg er Haag».

Og så slutter filmen med en fantastisk spøk. De kule ynglingene som fikk være med de voksne på jobb, synger felles-karaoke på bar: Neil Youngs tekstlinje «Old man, look at my life. I’m a lot like you were» runger over den egentlig groteske postwar-idyllen. 2014.

The fault in our stars

TV3 21.30

A Fault In Our Stars

Ansel Elgort og Shailene Woodley er kreftsyke og forelska.

terning 4 liten Med Shaileene Woodley, som spiller i «Divergent». Handler om to tenåringer med kreft. De blir forelska, de har felles humor og de er begge annerledes. De drar også til Amsterdam sammen for å treffe en forfatter. Basert på bok. 2014.

Ghost rider

Viasat4 22.30

ghost rider

Nicolas Cage i forkledning.

terning 5 liten Det er lenge synd på den glødende spøkelsesrytteren Nicolas Cage og det er synd på Eva Mendez som alltid mister de tre øverste bluseknappene, men mest synd må det være på den eventuelle Marvel-helten som ikke er filmatisert ennå.

Han må føle seg skikkelig satt utenfor, for vi har nok sett de fleste nå.

Filmene om tegneserie-helter har ofte (som Spider-man) den ulempen at hovedpersonene egentlig bare er overskikkelige munker som ga livet sitt til ett eller annet som gjør at de sitter når de tisser og snakker slik Kjell Magne Bondevik gjorde. Ghost Reidar er også en sånn fyr, men han har to fortrinn fremfor de andre: Han spilles av den testosteravgale plastikeren Nicolas Cage, og han kjører motorsykkel. En slags super-Blunck med støyende doning. Vi vet alle at mc-folk egentlig er menn med putemjuke testikler og et uformulert dødsønske, men helle min duss så flotte de ser ut når de spinner svovel i smågrusen. I «Ghost rider» spiller Cage en stuntrytter som selger sjela si til Djevelen for å redde far fra Marlboro-kreften. Dermed mister han tenåringskjæresten sin. Og akkurat da han har funnet henne igjen, dukker mesteren opp og vil at han skal hente hjem den bortfløgne sønnen Blackheart. Oppdraget innebærer også at Cage kommer i kontakt med spøkelsescowboyen Sam Elliott, den eneste skuespilleren i verden med hår på øyelokka!

Ghost rider gjør omtrent det de andre gjør, men han gjør det med flammende hjul (wheels of fire, running down the road…) og en litt forvanska front som består av flammende kranium. Mannen setter fyr på syndene i sjela di. Det gjør vondt.

Filmen er visuelt skikkelig gjort, den har fart og flammer og flotte forvandlinger. De som liker best realistiske dramaer om ekte engelskmenn på utenlandstur, vil ikke ha det godt her. 2007.

Welcome to the punch

TV2 Zebra 21.00

terning 4 liten Denne har jeg ikke sett, men den trenger ikke være håpløs. James McAvoy og Mark Strong spiller en slags actionthriller om en forbryter som mot bedre vitende kommer tilbake til London. Der venter en sulten politimann som endelig får sjansen. 2013.

Grudge match

TV2 Zebra 23.00

grudge match, the

Robert De Niro og Sylvester Stallone som sinte boksere.

terning 4 liten Dette ser ille ut, og kanskje nettopp derfor vil dere se den. Sylvester Stallone og Robert De Niro spiller arbeiderklasse-baserte boksere i Pittsburgh, og 30 år etter sin siste kamp finner noen ut at de skal ha en siste hatkamp. De Niro har fått et ansikt som begravde faraoer ville ha skjems av og kroppen til Ole Brumm, og Stallone likner seg sjøl, men på en litt søvnløs måte. Han er gift med Kim Basinger, som antakelig har levert den ekstra ansiktshuden til ektemannen, for hun er like streit i fjeset som da hun var 20. Kevin Hart jabber verre enn en auksjonarius, og de to fiendene utvikler mye plagsomt sinne som kunne vært brukt til å hetse Trump. Som jeg skrev, dette vil dere sikkert se. 2013.

Going the distance

TV2 Livsstil 21.00

going the distance

Justin Long og Drew Barrymore er liksom kjærester.

terning 2 liten Etter hvert som de hysteriske ryktene om overmenneskelig sex sprer seg like apokalyptisk i den vestlige verden som om de var peruvianske myter om jordens undergang, forsvinner den opprinnelige romantikken. Når Drew Barrymore og Justin Long savner hverandre på tvers av to ørkener, skjer det med en anekdotisk blidhet. De er så kule som venninne-sms-er. Når Long kommer sammen med kameratene sine igjen, friskner han til og blir en lykkelig skøyer. Når bare han har dratt tilbake til New York, begynner Barrymore å smile igjen.

Men filmen handler ikke om at mennesker som bor langt fra hverandre gjør det fordi eksistensielle feiginger alltid er nærast når dei er borte. Nei da. De skal forestille verdens mest forelska par, de har bare mista boka Love For Dummis og vet ikke hva man gjør. Forelska folk kan godt være vittige. Men ikke bare det.

Filmen handler om at de treffer hverandre fordi de har utenomjordisk dugelige quiz-kunnskaper, men hun skal tilbake til Stanford, og han jobber for et lite troverdig musikkforlag i New York. Han har rare kamerater. Hun har kynisk-vittig søster (Christina Applegate). De sender mobil-meldinger til hverandre slik folk gjorde i gamle dager (15 måneder siden), de gjennomfører et slap-the-stick-forsøk på telefonsex, de ligger sammen på ei kake og på et bord, og de kommuniserer omtrent som Tom og Jerry. Barrymore ler hahahhahaha, som om hun har tenkt å vekke sine dormende hormoner, og vi ler ikke med henne. De to er en katastrofe sammen, og Roland Emmerich burde ha laget filmen, for da ville det vært visepresidentens skyld.

Kjærlighet trenger enkle, gjenkjennelige og ektefølte identitets-kriteria. Særlig på film. 2010.

The bling ring

TV2 Livsstil 23.00

bling ring

Rike jenter som stjeler stas.

terning 5 liten Hvis du på tross av statsborgerskapet (der det stort sett henger fire jeans og en dunjakke) skulle tilhøre de som vet navnet på utenlandske skomerker og blir forvirrende opphissa hvis du får se en dyr Merde du Mouton-veske, da bør du ikke se Sofia Coppolas «The bling ring». Den er en apokalyptisk film om rikdom, og den vil gjøre det samme med begeistringen for dyr stil-stash som «Etegildet» gjorde med matlysten.

Handlingen beskriver noe såkalt autentisk. En gjeng overklasseunger i Hollywood brøt seg inn i hjemmene til kjendiser og stjal deres bling, som er en hip hop-betegnelse på glitter og stas.

Coppola er en stilsikker og intelligent observatør, og hun har helt tydelig ikke laga filmen for å drite ut noen sjukt oppdratte clueless-unger. Sjøl om den eneste virkelige satan-skikkelsen i filmen er den rosa mora som hjernevasker jentene sine i en slags halv-okkult new age-versjon av skikk- og bruk-skolen, er det heller ikke foreldrene som slaktes og flås. Dette er en film om at rikdom er synd. Rikdom er øgli som bare fasiken. Idiotene i den nifse sløsinga med deprimerende graps er innbrudds-ofrene. Man fascineres først av at noen late Hollywood-unger skal vise oss hvordan den andre tusendelen bor. Men nysgjerrigheten forvandles raskt til avsky og vemmelse: Har folk som Orlando Bloom og Megan Fox virkelig så mye dyr dritt?. Lever de i en slags bad taste-orgie, blir de ikke kvalme av den nesten dystopiske oppsamlingen av sinnssykt kostbar småjente-stash? Er dette de folka som vi ser i rørende dramaroller og dikter menneskelige egenskaper inn i? Lever de i patetiske nouveau riche-binger?

Vel. Bare hjemmet til Paris Hilton er virkelig. Men de andre tilhører den samme påstanden om estetisk helvete.

I bånn av Coppolas onde utleveringer ligger en smart erkjennelse:

Stygghet er masse. Hvis alle vegger i byen og alle gatehjørner og kafeer og offentlige bygninger var dekorert med Picasso-bilder, ville Picasso føles plagsom og vulgær. Hvis Youtube utelukkende besto av søte kattunger og labbene deres, ville søte kattunger være det pinligste du visste om. Hvis alle synger «What does the fox say?» hele dagen i alle land, vil Ylvis-brødrene bli et skjellsord.

Hvis vi skal tro Coppola: I Hollywood har de rike folka skuffene sine overfylte av grusomme whatdoesthefox-banaliteter. Garderobene og skuffene deres reflekterer den filosofiske selvfølgeligheten at virkelig rikdom er ubrukelig. Man kan ikke fly på førsteklasse hver dag hele livet, man kan ikke tilbringe mer enn tre kvarter på den private tennisbanen, det er grenser for hvor mye champagne man kan drikke uten å dø, en indrefilet er det samme på Helgø og i Sunset Boulevard, og det er grenser for hvor dyr mat det går an å få tak i.

Derfor kjøper rike folk mye overprisa dritt, og livet deres blir sært, stygt og uvirkelig. I hyller og garderober ser ikke stashen ut som stilige misunnelses-ting fra Tiffany’s og Dior. Du får følelsen av å måtte glo på smykkesamlinga til Fretex satt sammen med en litt tragisk loftsrydding på gamle Eiganes. Dyre ting blir påtrengende ekle når det finnes mye av dem.

Det handler «The bling ring» om. Filmen utleverer den kaotiske, barnslige styggheten ved rikdom i mengder og i detaljer. Den mesker seg i virkelig sjokkerende mengder fjortis-bling som koster formuer og likner Halloween-partier eller bad taste-lek med overdrevne teater-effekter. Coppola bruker mye filmtid på mengdene. I likhet med oss bryr hun seg ikke så veldig om den dumme B-gjengen. De var rike, og de stjal. Det er egentlig hva overklasse handler om.

Filmen starter med at Katie Chang og den Google-kyndige lavlivs-sleperen Israel Broussard starter innbrudd hos kjentfolk som hobby. Filmen følger dem lidenskapsløs fra milliardbrakke til milliardbrakke, og så treffer de Emma Watson og den sære familien hennes. Watson er en ivrig, men ukarismatisk skuespillerinne, men i en udramatisk film som denne virker hun troverdig i stedet for kjedelig. Vi får følge ungene til de omsider blir tatt. Da oppstår omsider den rå satiren.

«The bling ring» er ingen stor opplevelse, men den kommer til å forandre livet ditt. Så får det heller være greit nok at Kleenex-pakka ligger uåpnet i sofaen. 2013.

The dark knight

Max 21.30

dark knight, the

Christian Bale får hjelp av Morgan Freeman.

terning 4 liten Nei. De som har messet opp «The dark knight» til den fjerde beste filmen i historien (på imdb), er ikke helt rektige. Filmen har en utydelig superhelt, en kronglete og ufølt handling og en superskurk som overforbrukes inntil det masete.

Jeg tror vi er ofre for en generasjonskrig. Regissør Nolan skal demonstrere at det finnes et levedyktig Gotham etter Tim Burton, og han skal i hvert fall vise at Heath Ledger kan ut-jacke Joker-Nicholson.

Men hva med framtida? Skal vi bare godta at nittitallsskadde dystopi-regissører forvandler den klassiske superhelten til en tvilrådig nevrosebunt som egentlig burde snakke ut om far sin i krigsveteranenes gruppeterapi? Skal vi godta at elitistene utroper en slags influensa-film for saktmodige sarkastikere til verdens beste? Kanskje må vi det.

For «The dark knight» er en vellaget film på samme måte som maten i snobberestauranter: Imponerende kjedelig.

Her er egentlig mye bra. Christian Bale spiller ikke fullt så sært som jeg hadde ventet. Han slåss litt som ei jente, men det gjør ikke noe for en gutt som har vokst opp uten far. Av uforståelige grunner kan han kaste seg ut fra høye tak uten å innby til deprimerte funderinger over svik mot tyngdekraften. Men OK. Skikkelsen funker bedre enn i Nolans første Batman-film hvis vi ser bort fra at han egentlig blir litt borte for oss. Som en sjenert vert i eget selskap. Litt verre er det med Heath Ledgers manierte Joker-versjon. Jack Nicholson spilte i sin tid superskurken som om han skulle være et billig plast-leketøy, noe figuren har fortjent. Den fillemann-psykopatiske Fretex-versjonen til Ledger er avhengig av at man ikke blir lei av smørete fireårings-sminke i to og en halv time. Ledger varer for lenge. I stedet for å funke som en visuelt sjokkerende oppfinnelse, blir han et stykke stygg arkitektur – en ufiks ting som er der hele tida.

Jeg ble ikke engasjert av Joker. Aron Eckhart som statsadvokat er bra lenge, Gary Oldman er en perfekt politimann, Maggie Gyllenhaal har Nancy Allen-kvaliteter som lille runde Rachel, Michael Caine er som vanlig en prisfortjent kortfilm i filmen og Morgan Freeman er befriende uimponert i rollen som techno-gud.

Den ukule kverninga på kuriositeter kunne vært ålreit dersom Gotham City var en eventyrby. Men det er den ikke. Noir-spøken er grå som skyskraperkløftene i en hospital-serie. Og nedi det ustadige folkehavet går alle omkring og bekymrer seg for ting. For oss som tror at Helvete er et årsmøte i SV, blir den kvasi-realistiske og kvasi-betydningsfulle bekymrings-romantikken en reisningshemmende ting. Vi står ikke opp og jubler, men blir sittende avventende med lighteren i lomma.

Filmen handler om noen teite gangsterpenger som knapt kan engasjere noen. Men egentlig handler den om superheltens vanskelige rolle i et moderne demokrati. Tøv. Lytt til Leonard Cohen: «Og hvis jeg skulle våkne om natta med undring om hvem jeg er, så ta meg med til slaktehuset og la meg vente der med lammene». Mangelen på diktning gjør at handlingen føles dryg. Hjemme har jeg fire dvd-plater med sju tegnefilmer om Batman på hver. Alle 28 filmene har en bedre handling enn «The dark knight».

Bare én ting til. Egentlig tror jeg at dysterheten er på vei ut igjen, og at melankolsk kvasi-action øyeblikk erstattes av en mammamiask sorgfrihet. Let’s have some fun! 2008.

Life as we know it

FEM 21.00

life as we know it

Josh Duhamel og Katherine Heigl prøver en baby.

terning 4 liten Dette er en kultur-revolusjonær og naiv-visjonær amerikansk komedie der europeerne (utenfor det kjønnspolitisk tilbakestående Frankrike) kan lære at den hvite amerikaneren ikke er integrert i en moderne verden.

«Life as we know it» handler om to unge mennesker i Atlanta. Hun jobber med mat, for hun er dame. Han jobber med TV-sport og har mc, for han er mann.

Mannen kalles Messer, som på tysk betyr kniv. Messer er en Fetter Anton-kul seksual-sekterist som ikke har oppdaget at menn har deltatt i stell og oppdragelse og omsorg av barn de siste 70-80 åra. Han burde vært på sammenhengende livsstil-kurs, han burde vært tatt ut i bakgården og kastrert, han burde vært påtvunget jobb som forstmann på Island eller måttet tjene som gatekjøkken-imam i Texas, som skal være et sterkt integrerende sted for imamer.

Jeg vet at jeg har mast med dette før, og jeg maser mer. Så å si alle de mennene jeg kjenner, har daglig omsorg for unger eller har hatt det. På vegne av den kulturelt integrerte testikkel-bevegelsen blir jeg fornærma når Martini-svimle manusforfattere skildrer fedre som om de skulle vite mindre om egne avkom enn bavianer.

Det hjelper litt at dama er like mye en fjern Disney-fe som mannen. Hun blir også skremt av en ettårings syrligluktende melkebæsj.

Men OK. Katherine Heigl er i ferd med å bli den nye definisjonen på hverdag på samme måte som bombing av Libya er den nye beskrivelsen av fred.

Heigl og Josh Duhamel starter filmen med å avsky hverandre på en slags trusesøkende tøysekopp-måte som ingen lar seg lure av. De har felles venner, og vennene får et barn. For at moroa skal kunne begynne, tar filmen livet av de to foreldrene, og så arver galningene jentebarnet uten å være gift eller like hverandre. Det høres verre ut enn å vokse opp hos Woody Allen og Mia Farrow.

De flytter sammen i barnets hus, og der utfolder seg eller utforsker seg eller utfikler seg en slags fellesfølelse og -begeistring som understreker alle ordspråkene som at like barn ligger mest, og krake søler make, men motsetninger tiltrekninger hverandre og det er bare et halvt år til jul.

Det blir faktisk en ganske trivelig liten komedie. Messer er en ufølsom type på samme måte som Darth Vader. Han brummer ondt, men vi tror ikke på ham, for i forrige film gikk han (Vader) rundt og holdt Natalie Portman i hånda i en hengende hage. Historien blir søtt fri for overraskelser, og gleden er på deres side. Men vi tåler å se på. 2010.

Analyze that

FEM 23.25

analyze that

Plaget Robert De Niro med psykiater Billy Crystal.

terning 2 litenEnda en fæl De Niro-rolle. At mannen fra «Taxidriver» skal få nervesammenbrudd på det viset at han synger «West Side Story» på fengselsbordet, er en fornærmelse mot ham og Leonard Bernstein.

Billy Crystal og De Niro gjentar det som var en vellykka spøk i «Analyze this». Crystal spiller fremdeles psykiater, men det er noe ewok-aktig og ydmykt med mannen etter hvert, og hvis han blir lodnere nå, kan han bli ny WWF-logo. De Niro vil ut av fengsel, for utvida italo-amerikansk familieliv truer også den fysiske helsa hans. Intriger som er litt for intrikate til å være interessante, velter ham i fanget på psykiateren Crystal igjen. Denne gang skal legen ikke gifte seg, men begrave faren. De Niro vil bare samle de gamle guttene og slå i hjel noen. Begge de to skuespillerne gneldrer på den gretne Lemmon-Matthau-måten, og det oppstår en slags «Gretne gamle gubber – neste generasjon». 2002.

Foreldre på livstid

TV6 20.30

foreldre på livstid

Steve Martin med barn og Mary Steenburgen.

terning 5 liten «Parenthood» er en hyggelig og muligens tankevekkende liten komedie om foreldre og barn. Steve Martin spiller en barnevennlig pappa med rotete tilnærming, Rick Moranis er den over-ærgjerrige pedagog-far, Keanu Reeves er med, samt Leaf Phoenix, Jason Robards, Tom Hulce, Dianne Wiest, Mary Steenburgen. Randy Newman laget musikken, Ron Howard regisserte, og alt dette er søtt, men underholdende. Rundt to timer. 1989.

The river wild

TV6 23.10

river wild

Her ror mor. Meryl Streep i strykene.

terning 5 liten Ingen andre enn Meryl Streep kunne ha klart denne rollen. Spenningen i den paranoiske fosse-thrilleren «The River Wild» foregår 50 prosent i ansiktet til den tøffe mora, 30 prosent i uvørent elvevann som fosser rundt i den risikable naturen med et perverst raseri og 20 prosent i omtanke for små barn, redsel for at det skal gå dårlig med arkitekt-ektemenn samt brillene deres og voksende vonde følelser for gjestende mordere.

Meryl Streep spiller ei moderne dame av den typen som det går an å bli begeistra for uten å skjems. Som jentunge lekte hun med gutter i elvestryk som reiv hardere enn pubertet, og hun lærte seg de fantastiske egenskapene som gjør at noen folk kan funke i krisesituasjoner. Som voksen er hun en naturglad, men litt nedtrykt mor som har tatt med sønnen på flåteferie i elva og som fortviler oppgitt over ektemannen som bare jobber og aldri er til stede.

Først kommer ektemannen overraskende, så kommer krisa. Feriedagen skjenker den lille familien en velskapt psykopat, og han tar dem til fange på ferd nedover mot de ulovlige stryka. Det nytter ikke at fjellene solbader i kjølig sommerluft, at elva skimrer slik havet aldri gjorde og er så cellofantastisk fin i motlyset at man venter at Robert Redford stikker innom. Nå er det skikkelig uhyggelig her.

Da viser Meryl Streep hva hun kan få til med en skikkelse. I en av de fineste scenene i filmen ler hun morderen opp i ansiktet fordi han er en uerfaren tosk og fordi hun oppdager at dette er hennes verden og han er bare en bevæpna dredunge fra byen. Så fører hun det farefulle fellesskapet nedover elva med en autoritet som er helt fysisk. Du kan se det i armene hennes, du kan se det i den senete halsen, det usminka ansiktet med de harde blå auene: Ikke kødd med denne mora når hun er i sitt rette element.

«The River Wild» er en vakker og vill thriller, spennende hele tida og enkel og upretensiøs som ukeblader. Den bekrefter det vi visste om naturen: Det er stor stas å se på når de andre kjemper mot den. Det finnes ikke noe så fascinerende rått som menneskene mot maktene. 1994.

Fredag 16.06– Sandra i bane rundt jorda og aldri bytt mobil

 

Gravity

Norsk TV2 23.40

terning 5 litenOK. Hvis du bytter mobil, virker ikke bekreftelse av Nettbank eller Vipps på mobil lenger. Det er ulogisk, men egentlig er hele systemet med at du skal administrere økonomien din på en spillmaskin ganske teit. Det betyr at foreldreforeningen på det utgående trinn 8 ikke får de 100 kronene jeg ikke ante at jeg skyldte dem, så nå har jeg sagt fra. Jeg har fått Samsung 7 Edge, og utbetalingene herfra har stansa for godt. Hvis noen vil ha penger, kan de komme på døra med en Visa-maskin. Jeg anerkjenner Visa. Men jeg anerkjenner ikke sedler eller mynt. Bortsett fra det er fredagen OK, og noen av filmene er bra.

Men til filmen.

gravity1

Bildet er ikke snudd. Sandra svever.

Cuarons nerveslitende romferje-havari «Gravity» består av 99 prosent teknisk perfeksjon. Himmelbilder i velforma 3D er vakrere enn soloppgangene over Youtube, illusjonen om at et Reodor-blidt lite verksted-team jobber på Hubble-periskopet rett utenfor atmosfæren er nesten avslappa flott gjort. Men den siste prosenten i filmen heter Sandra Bullock, og det er hun som gjør at man en gang satt på den harde ytterkanten av relativt ny kinostol og gned håndflatene tørre mot skjelvende jeans-lår.

Vi har fulgt den litt klønete og sjenerte Bullock-ungen fra hun mot all formodning og vesentlig fornuft kjørte buss i «Speed». Det er en tjue år gammel ryggmargs-refleks at vi blir faderlig bekymra når Sandra griper et ratt – og i denne filmen handler det om en ferd der ute hvor bremsespora er virkelig lange. Bullock er blitt 49 år gammel, og sårbarheten og sartheten har festa seg i et modent ansikt, slik den første julesnøen såvidt dekker sommerens gjenglemte trillebår. I can feel you when you breathe, synger Leonard Cohen. Du kan virkelig føle Sandra når hun kveles.

«Gravity» er skrevet av Cuaron-familien med litt brummende støtte fra George Clooney, og den er enkel og den treffer gang på gang innenfor relativt liten målskive. Det er ikke lett å lage en thriller uten skurker og uten natur-katastrofer. Stedet er ei lita romferje, og man kan ikke plutselig avatare seg avagårde ut i eventyret, man må holde seg til det teknisk sannsynlige og det teologisk troverdige. Logisk sett skulle hovedpersonen være død etter cirka ett kvarter, og når det ikke skjer, må de små tekniske miraklene både komme overraskende og funke som fornuft.

Bullock spiller IT-professor som er sendt på sin første romferd for å fikse et havarert datakort på Hubble. Hun er sjøsjuk og nervøs, mens den ene av ferjemennene, George Clooney, space-danser til køntrimusikk i sirkler rundt de harde varene, for dette er hans siste tur. Langt der nede, men så nært at du kan fornemme avstanden, ser du jorda ligge som en vakker påminnelse om hva man aldri kan forlate uten å lengte hjem. 3D-effektene er ikke demonstrative, men gir filmen behagelig dybde. Å ha en skrue løs blir ganske fiffig i vektløsheten.

Så skjer det som ikke skulle skje.

Dusten Putin har bomba sin egen satellitt for å bli kvitt den, og snart fylles himmelrommet av vrakrester. Bullock blir slengt med jobbe-krana si som den største karusellen på Tusenfryd, og så forteller jeg ikke mer om det.

Skildringen av det som videre skjer, er elegant og stilrein. Cuaron veksler inn førstepersons-vinkler som i et dataspill, og han balanserer nydelig nærhet mot fornemmelsen av det uendelige, tause og dritkalde ingentinget. Til og med skuespillernes bevegelser er computerskapte, og den tilsynelatende uproblematiske verdensroms-balletten består egentlig av et sinnrikt puslespill i datamaskinene.

Mange skikkelig ubehagelige ting kan skje også i det jordnære verdensrommet, og Sandra Bullocks nyanserike evne til nervøsitet gjør at du bokstavelig talt holder pusten når oksygenet minsker og jamrer pinlig når sjabre romdrakt-mennesker blir slengt mot ferjevegger med en kraft som ville knust knauser.

En kresen spenningsfilm. 2013.

My super ex-girlfriend

TV3 21.30

my super ex-girlfriend

Uma Thurman svever med Luke Wilson.

terning 2 liten Det finnes én scene som antyder at dette kunne blitt en film. Uma Thurman hiver en levende hai etter Luke Wilson i sjette etasje. Hun treffer. Resten bommer så overraskende at «My super-ex girlfriend» kommer til å bringe menneskene tilbake til biblioteket.

Sjakklubbene vil få rekruttering. Likeledes familie-pantomime av Hugo-historier og klipping av versailliske rokokko-silhuetter. Mozart på merskum-blokkfløyte. Paradishoppelser og hestemøkkgjødsling av kjøkkenhager, luting av hjemmelaga bokklubb-bokhyller og etikettmerking av gamle jazz-lp-er. Det er fare for at regissør Reitman kan ha avsluttet kinofilmens mangeårige innflytelse på folks hverdag.

Hvis man deriverer den til én setning, ser filmen lovende ut: Jente-uheldig husdesigner forsøker å bli kvitt den krevende dama si fordi hun viste seg å være supergirl.

Etter den setningen går alt galt. Luke Wilson virker uelegant kroppblåst slik det kan skje med eksfotballspillere på VIP-meny og hvislehvisker replikkene som om de skulle romme hemmeligheter om Jesus som ettbarnsfar. Fotografen har fått Uma Thurman til å se ut som to meter salat-offer, og de nevrotiske faktene hennes blir misbrukt på replikker som er så dårlige at de til sammen inneholder ord nok til omtrent én hel setning.

Handlingen beveger seg innenfor en liten sirkel av nedslående komedie-klisjeer. Den vittige kameraten (Rainn Wilson) når et slags offisielt Stillehavsdyp av ellers umålbar talentløshet, Anna Faris klarer å forminske seg sjøl til en passerbar fortaus-lindsay i rollen som den hyggelige venninnen. I gjentatte forsøk på å se småsprø ut forvrenger Thurman ansiktet så man skjønner at G-en i G-girl ikke står for punkter i hø-hø-anatomien, men grim og gal. Scene etter scene dør på grunn av umusikalitet, hollywoodske gjentakelses-psykoser (aldri gjør noe annet enn det opplagte) og skuespillere uten bremsevæske. Fram med ludobrettet. 2006.

Du, meg og Dupree

TV3 23.30

du, jeg og dupree

Owen Wilson svever ikke, men han plager Kate Hudson og Matt Dillon.

terning 5 liten Når Dupree-filmen underholder, er det fordi Matt Dillon er så bra i den trippelplaga ektemann-rollen, fordi Kate Hudson slapper av og ikke prøver å være vittig – og fordi Owen Wilson går de skeive veiene som nesa peker ut.

Vennen Dupree har havna på utsiden av livet og må flytte inn i det 700 kvadratmeter lille Dillon-huset med et flyttelass som ser ut som om han var med Tom Hanks på øde øy og samlet på alt som fløt i land. Dupree er en katastrofe. I pysete land som Sverige ville de bygget tilfluktsrom mot ham.

Dupree vil at Dillon skal fortsette med å være et barn. Kamerater gjør sånt. Livet er en guttefest. 2006.

The hard corps

Viasat4 22.30

terning 3 liten Man skal ikke forvente mye av en ny Van Damme-film. Men den bør nok ha litt spenst. I «The hard corps» er 46-åringen den eneste synlige belgieren, hvis man ser bort fra at politiskurken er litt belgisk i huden. Ellers handler det fra et miljø av boksere og hiphop-ere, der Van Damme stadig er spesialstyrke-veteran og gjentakelig skal passe på de som er større enn ham. En film som dette skal ha en skikkelig helt som kommer inn gjennom effektrøyken med fyrverkeri i begge hender og velsådet i sinne. «The hard corps» er i likhet med så mange en film som holder igjen, som om den er litt sjenert over at den ikke har mellomfag i brie. Sånn skal ikke en VHS-helt være. 2006.

Villmark

TV2 Zebra 21.00

villmark

Noen ar gitt Kristoffer Joner et gevær. Det ville jeg ikke gjort.

terning 5 liten Da denne filmen ble laget, var Kristoffer Joner allerede en så etablert personlighet, at det viktigste ved filmen også utenfor Stavanger var sånn: «Noen har sett Joner i naturen. Det var nifst.» Hyttetur er riktignok en by-ting på samme måte som drikking av småpilsflasker med penneskaftgrep. Men livet i skogen krever avgjort tilstedeværende mandighet for ikke å bli en slags «Out alone». Selvfølgelig gikk det bra. Joner er kvass i kantene og hard i blikket. Alle vi som alltid sa at han like gjerne kan spille Hitler som Reidar, kom til å få rett, og vi liker å få rett.

I «Villmark» er alle skuespillerne gode. Historien er kanskje ikke noe å gå på veggene av, men forventningen om at det kommer til å oppstå en god historie, er intens. Bjørn Flobergs durabelige anvendelighet skaper en slags voksenpervers undergangstone i filmen, og de unge skuespillerne veksler om sårbarhet i Mano-Mannens biotop.

Marko Kanic er filmens største overraskelse. Ikke at han kan spille film. Men at han finsliper en halvklovn i ødemarka og får til å være uanstrengt morsom i mørket og klaustrokulda.

«Villmark» er en perfekt hjemmefilm. Den er tett og konsentrert, med tydelige roller og nifse blikk. 2002.

Passengers

TV2 Livsstil 21.00

passengers

Og dette er Patrick Wilson, som har svevd med Anne Hathaway.

terning 3 liten Dette er et liksom-shyamalansk undringsdrama om de som overlevde flyulykken. Hvorfor opplever de så rare ting? I «Passengers» er Patrick Wilson en påkjenning. Han sjekker seg usjarmerende innpå Anne Hathaway, som er en så stillfaren og uskyldig krise-psykolog at hun kunne tilbrakt fjorten dager på Hardangervidda med Valla og Yssen uten å heve stemmen.

Hathaway ble antakelig ikke født. En av Disneys Snehvit-tegnere laget henne av kullstift og gammel vaniljepudding, og hun har så store, mørke Audrey-øyne at man får lyst til å bli optiker.

Fordi hun mangler normale aggresjonsevner utvikler historien om de mystiske passasjerene seg dit hen at Wilson og Hathaway blir kjærester og har sex, en kjønnslig forening som det må lages lover mot. Men det finnes en grunn til alt, og denne filmen betjener seg i hvert fall av poetisk urimelighet. Jeg røper ingen ting.

Det finnes en forklaring på alt. 2008.

Footloose

TV2 Livsstil 22.50

footloose 2011

Nei. Ta vekk handa. Gå hjem.

terning 2 liten Vi som elsket den opprørske enkelheten i «Footloose» fra 1984, blir selvsagt litt retro-matte. Også den gang befant det seg i troverdighetens utkant at en hel by nekta de unge å danse fordi pastorens sønn omkom. I 2011 er det science fiction. Puritanere fra verdensrommet må ha bodysnatcha vestens hedninger sånn at de motsetter seg at barn beveger beina. Snart kommer de ut av puppene og får menneskene til å kaste iphonene sine.

Filmen handler ganske riktig om kule, lille Ren som kommer til en reaksjonær by der han forelsker seg i pastor Dennis Quaids utagerende datter. Da han oppdager at det ikke er lov med dans fordi gutter kan bli homofile og jenter gravide med tvillinger, blir han politiker som ordner opp med bystyret, der ikke en kjeft tvitrer eller viser andre tegn på samtids-liv.

En fryktelig kjedelig og humørløs etterlikning med elendig ungdom. 2011.

High fidelity

FEM 21.30

high fidelity

Iben Hjejle ler oppgitt etter å hatt sex med en musikknerde.

terning 5 liten La oss se det i øynene. Det finnes gutter eller det finnes menn som ville beskrive Paradis sånn hvis de ble bedt om å lage ei liste over fine ting: Et snacksrikt sted med tak over der tre gamle kamerater snakker om og sorterer a) frimerker b) fotballstjerner c) skrekkfilmer d) popstjerner e) pentium-prosessorer eller DOS-versjoner f) pølsetilbehør. På et sånt sted skulle det tre ganger i uka kommer innom en smilende, stum 17-åring for å utbrette sine mjuke Lindex-plagg og si: «Au, det gjør litt vondt, kjære, du er så stor».

Stephen Frears ekstatiske filmatisering av Nick Hornbys bok «High fidelity» er sånn. Den handler om musikkfansen. De er ensomme menn på jakt etter noe som er verd å dele i verden og et renslig menneske å dele det med. Musikkfansen er edle riddere i mediekulturens evige middelalder, der det faktisk fins normer, og storhet og berømmelse ikke er samme ting. Musikkfansen er ofte de sosialt homofile, for de stoler ikke på noen som opplevde verden fra et annet ståsted enn de sjøl. Musikkfansen tror at jenter som påstår at de liker Led Zeppelins «Gallow pole», smisker for å oppnå ett eller annet.

I «High fidelity» blir kjellerbutikk-mennesket Cusack forlatt av dama si fordi han er som han er. Cusack representerer ett av de mange kulturskillene mellom menn og kvinner, for mange menn lever i et slags «Sim City» som de konstruerte bit for bit sammen med kameratene sine gjennom lange utvelgelser av hva som var kult og hva som var ukult. Derfor fins det ingen romantikk mellom Cusack og kjæresten Iben Hjejle. Bare forvirra tiltrekning og dyp kjedsomhet.

Cusacks rolle er så perfekt at den svir. Kameratene hans blir spilt med gudelig innsikt. Selv Tim Robbins framstilling av en yndlingsrival er utsøkt, og gode rivaler er sjeldne på film.

Fordi dette virkelig er en guttefilm, kommer du aldri til å huske hvilke damer som deltok. 2000.

Mom’s night out

TV6 22.30

moms night out

Sånn går det når pappaer skal stelle hjemme. Kfr. Asbjørnsen og Moe.

terning 3 litenDenne komedien har jeg ikke sett, men jeg tar den med fordi «Rough night» vises på kino, og mammakvelden ute tilhører samme genre. De fiksjonerer i tillegg en gammel misforståelse som går ut på at menn ikke kan ta seg av barn. Jeg kjenner ingen familier, ingen familier der ikke pappaen har like mye med barna å gjøre som mammaen. Sånn er det. Men her oppfører pappaene seg som om de ble bedt om å løpe til London med egg i ei skje når de skal passe barn fordi mammaer skal på byen. Skuespillerne er ukjente, unntatt Sean Astin, og de spiller med en passiv sjøltillit som begrenser seg til ansiktsskjæring. 2014.

Torsdag 15.6.–Torsdag er dagen med det rare i, og tysk klassiker

 

Pirates of the Caribbean: On stranger tides

Max 21.30

terning 6 liten Faktisk fire filmer som er enten garantert severdige og antatt severdige på de normale kanalene. Dessuten anbefaler jeg en kjapp tur til Sverige fordi Sverige viser en tysk film av Fassbender, og akkurat det er sjeldnere enn krill i kakaoen (herregud, hvor kom den fra?) Johny Depp dukker opp i en Kevin Smith-film, og Christian Bale spiller problematisk brødredrama og Sharon Stone, som jeg i et utdatert 1993-vidd kalte Shareware Stone, kler av seg for den samvittighetsløse forfatteren Joe Eszterhas. Sånn er denne komledagen. Overraskende full av merkelig sjarm, toppet av en sekserterning for den svimete piraten fra Karibien.

Men til filmen.

pirates of the caribbean on stranger tides

– Hvis du hadde en søster og en hund, ville jeg ha valgt hunden. Johnny Depp til Penelope Cruz.

På filmlerretet kan Jack Sparrows leddlause handikap-sjarm av og til virke litt voldsom. TV gjør ham perfekt. Johnny Depp er egentlig en subtil fyr, men selv spesialister på følsomme munnviker ser ut som støyete plakathysterikere på 20 meter lerret. Hvis boulevardene revner av jordskjelv i Santa Monica, da vil jeg se det på kino. Johnnys snedige anti-maskulinisme hører hjemme på TV, for der blir den plastisk i stedet for patologisk.

Filmen starter som en nesten-farse. Båtsmann Gibbs står tiltalt som Jack Sparrow, Sparrow sjøl er utkledd som dommer. Så kommer chariots of fire-ferda gjennom Londons gater og en engelsk hertug som likner både Gisle Wink og Jabba the Hut. Barbossa har rota vekk «The Black Pearl», og ansiktet hans er flekket av postfestiske pudder-rester. Dette er England. De grimmes land. Derfor er det helt på sin plass at Jack treffer igjen pappaen sin, en mann som antakelig fant ungdomskilden sjøl om det ikke ser sånn ut. Keith Richards er en zprek zombie i sin tid, og dessuten en forgudet bad boy uten anger og frelse.

Penelope Cruz er innledningsvis utkledd spanjol, en slags Kjøpmannen i Venedig-transe som antakelig funker fordi lyset er så dårlig: Dette er den tida da de hadde fyrtøjet i stedet for litium-batteriet. Cruz spiller ufullført spansk nonne fordi Sparrow kom forbi med sin lespende gange og sine uberegnelige sverdfakter. Dama kan likevel ha funnet ungdomskilden, og det virker også sannsynlig, for hun var med i noen gamle Almodovar-filmer og skulle egentlig ha liknet en Mallorca-turist.

Herfra starter et småkult, finsnekra eventyr for veldig blide hjemmeseere. Svimete svermerier mot zombiemannskap. Djupe appelsinfarger som om verdens digreste parafinlampe skinner på dauingene, som om psykoanalysens dunkle sjelebelysning har lagt sin elsk på kaptein Sparrows skip mens den deilige musikken dundrer som en venstrehånds Tsjaikovskij uten årstall.

Pappaen til Penelope ser ut som Johnny Cash. Han har et magisk sverd. Han er the Man. Han har et ildsprutende skip. OMG, som Kristin Halvorsen ville ha sagt om noen fortalte henne at det er sånt man sier nå.

Keira Kinghtley var egentlig Pirates-dama. Men Cruz har bein i nesa som en rhinocerotidae, samtidig som hun ser ut som en altfor nyvaska Woodstock-deltaker i sitt hodebånd og sine falleferdige kjoler. Tango og deretter poetiske, upålitelige havfruer i Whitecap Bay. Kappløpet mot ungdomskilden starter, men hjelpepresten forelsker seg i Syrena med halen, og seinere enn alle andre kommer spanjolene, for de har så elendige flyselskap. Pust ut.

Dette er nydelig, skamløs søndags-underholdning, og du kommer til å elske den på TV. Også fordi Depp sier til Penelope Cruz: Hvis du hadde en søster og en hund, ville jeg valgt hunden. Det er fornærmelsen sin, det! 2011.

Tusk

Viasat4 22.30

tusk

Justin Long med Michael Parks i villmarka.

terning 4 liten Kevin Smith har laget denne filmen, og han er en ujevn fyr med småskeive urterøtter på nittitallet. Han har regissert en komedie med Justin Long, og den handler om at en podcaster (det er antakelig et yrke) savnes i villmarka, og kameraten og eksvenninna slår seg sammen med en politimann for å lete etter ham. Johnny Depp er på rollelista. Filmen har fått redusert mottakelse på imdb, men jeg ville ha tatt sjansen, for nittitallets skyld. 2014.

Øye for øye

TV2 Zebra 21.00

øye for øye 2013

Christian Bale nedover jernbanelinja med en rifle i hånda.

terning 3 liten En slags actionfilm med Woody Harrelson og Christian Bale. Handler om to brødre som vil ha et bedre liv borte fra gruvebyen, men i stedet for å sykle til Finnmark roter de seg borti kriminalitet, og så kommer den ene broren i fengsel. Da han kommer ut igjen er lillebror borte, og så må han bestemme seg for om han skal lete. Jeg tror han gjør. 2013.

Maria Brauns äktenskap

Svensk TV2 22.15

maria brauns ekteskap

Hannah Schygulla i tysk klassiker.

terning 5 liten Dere som har svensk TV2, kan velge en tysk film fra gamle dager. Den er laget av den spesielle tyske filmkunstneren Rainer Werner Fassbinder, som døde i 1982, 37 år gammel. «Die Ehe der Maria Braun» ble laget i 1976, som en del av en trilogi som ble fulgt av «Lola#» og «Veronika Voss». Hanna Schygulla spiller Maria Braun, en fattig soldat-enke som slår seg opp i etterkrigstidas Vest-Tyskland og blir et slags næringslivsmirakel med eget industri-eventyr. Fantastisk rolle av Schygulla og en må-se-film for alle filminteresserte. 2 timer.

Sliver

TNT 23.55

sliver

Sharon Stone deltar hjerteligst.

terning 4 liten Man trenger ikke føle seg underholdningshemma fordi om man ikke klarer å like den filmatiske kjølig-kopuleringa «Sliver». Dette er en film som forholder seg til virkeligheten med en sjarmerende mangel på interesse for hva som pleier å foregå der. Som om diskjockey-forbundet var på utflukt til Bondeland sammen med mannequin-foreningen. Men det går an å kose seg.

Sharon Stone (blant datafriker antakelig kalt Shareware Stone, i sin tid), må leve videre med den skjebnen at hun ble kjent som sjarmør med pels, og spiller her ei rådvill, enslig jente som flytter inn i en hjørneleilighet der den forrige beboeren begikk selvmord. Dreping skjer. Som medspillere i et slags folkefattig Cluedo treffer hun a) Jack og b) Zeke. a) Jack er forfatter og spilles av Tom Berenger med en brummende, heftig mannslighet som bare fins i provinsteatrenes folkepark-farser og fjernsyns-serier om nordlendinger, mens b) Zeke eier huset. Han framstilles av William Baldwin med en sleip, listende gummisåle-sensualitet som gjør at alle kontroll-teller lommemynten før de går hjem, og han snakker konstant som klokka halv tre om natta.

En av disse to er en fæl fyr.

Men det bryr ingen seg om. Kikkinga på Sharon og de andre er både vittig og deilig på en helt uproblematisk måte, og tilblivelsen av kriminalitet virker uvesentlig. Når både forfatteren Joe Eszterhas (også manus til «Basic Instinct») og Stone har skrevet fra seg, hviler det en ubeskrivelig, upersonlig hygge over kinosalen. Som om vi skulle ha vært på omvisning i damedusjen i Svømmehallen og ikke skjemtes for det en gang fordi vaktmesteren var med. 1993.