Fredag 19.5. – En film for de modige på en ganske vanlig fredag i mai

 

Aliens

Viasat4 22.30

terning 6 liten To dager etter en virtuell søndag er det blitt fredag igjen. Dette er mai. I neste uke kommer Kristi Himmelfartsdag snikende som en uventa fetter i slektstreffet, for sånn er mai. Og snart dukker pinsen opp med voldsomme forventninger om helg, sjøl om den bare betyr en fri mandag. Sånn er mai. Julen er en orgie i fritid i forhold. Men det rare er at når tidsklemmefolk og andre klagere plutselig får fri fra de jobbene de så inderlig hater, da finner de på en bråte arbeidskrevende ting som de bare må gjøre. De bare må dra et sted. De må gå i bunad. De må bake sytti kakesorter og bo på hotell i utlandet der de ikke slapper av ett eneste sekund. Mai er en sånn tvangsbegivenhet. Så innbill dere at dette bare er en vanlig fredag.

Men til filmen.

aliens

Sigourney Weaver i 1986. Så ung og så uventa moderlig.

Noen modige filmseere vil sikkert huske at Ridley Scott skremte vanne t av dem med «Alien» i 1979, der blodige rom-krabber på uappetittlig vis tok bolig i menneskekropper, og på enda verre vis kom seg ut igjen. «Alien» fikk et usedvanlig dårlig rykte, selv om den var en godt laget thriller. Nå foreligger nummer to, «Aliens», på video, og den er ikke stort pynteligere. James Cameron, som blant annet skrev «Rambo» sammen med Sylvester Stallone, har overtatt for Ridley Scott. Han har overført fra Rambo litt av den militære dagdrømmen om at Universet er et uryddig sted som bare venter på renovatørene fra US Marines. Men han har i hvert fall gjort det med et nesten umerkelig glimt i øyet, for manne-tøffingene i «Aliens» gråter i bakgrunnen når jente-teamet rydder opp. Jenter er tross alt bedre til å rydde. Sigourney Weaver, den vakre amasonen med barracuda-kjevene, er igjen fabelaktig som rom-uhyrenes mest svette utfordrer – effektfullt sammenstilt med en jentunge og en litt parodisk militærjente fra produsenten Walter Hills minnebok (Husker «Streets of fire»?). Når Sigourney tar flammekasteren fatt, er det ikke lett å være udyr på sightseeing i feil solsystem.

«Aliens» har ikke så mye av den innestengte paranoiaen som herjet med nervene gjennom «Alien». I stedet er den mer bevegelig, mer visuell, noe som blant annet framkommer ved et voldsomt forbruk av brennbare væsker. Great balls of fire! Wow!

Hvis noen savner en kommentar til at det i det hele tatt blir laget så ekle filmer som «Aliens», så skyldes det mest at det ikke er mye nytt å si. Cameron har laget en film som ligger langt utenfor alt det vi vil forbinde med realisme. Man skal ha en sterk mage for å tåle denne typen spøkelses-fortellinger, og man skal ha et vakkert sinn for ikke å bli sittende med hodet fullt av destruktive bildeminner etterpå. Men «Aliens» er laget for de sunne og de hyggelige. Den blir elsket mest av unge mennesker som er barn nok til å hyle over en skrekkfilm og voksne nok til å ville utfordre følelseslivet sitt med sensasjoner og sjokk. Det er den gamle historien om ungdoms sultne vandring i grenselandet mot det forbudte, og «Aliens» har 18 års grense, så den er vel forbudt nok. Det var altså i 1986. Nå ville den fått 12 års grense.

Joe Kidd

NRK2 21.30

joe kidd

Clint Eastwood med annerledes cowboyhatt.

terning 4 liten Når cowboy-filmer blir gamle, kommer de på NRK2. Clint Eastwood og Robert Duvall i en halvgod western av John Sturges, laget i 1972. Men den er skrevet av krimforfatteren Elmore Leonard og den handler tross alt om at Eastwood er hyra av en riking til å jage noen meksikanere. 1 time, 28 minutter.

X-men

TV3 21.00

x-men

Halle Berry fikk være blondine.

terning 5 liten «X-men» er siste motenytt for en stillferdig skare tegneserie-avhengige monster-dyrkere. Fenomenet kommer fra serieheltenes heftige og hefta verden og forteller fritt og prepubertalt om en litt fremtidig virkelighet der mutanter med merkelige evner truer menneskene fordi de trues av dem.

Den Clinton-aktige senatoren Bruce Davison er så fordomsfull at han ikke helt føler seg vel overfor medmennesker som kan gå gjennom dører og trekke tenner med tankene eller tanker med tennene, og det er vel kanskje ikke så rart. For den uforståtte minoriteten av mørke-mutanter blir han startsignalet til motangrep.

«X-men» er en søt sak med så mye oppsiktsvekkende lyslek-snop at man fort blir overmett, søvnig, uinteressert og altfor lite imponert. Antakelig fortjener filmen bedre. Den fortjener en sal full av kule åtteåringer med falske identitetskort.

Anna Paquin (allerede 18 år) spiller ei jente som ikke kan ta på folk uten at de dør av det, og hun begir seg ut i snøen og ensligheten. Der treffer hun Wolverine, spilt av australieren Hugh Jackman (32 år). Han ser ut som den unge Clint Eastwood, er fire tommer høyere enn landsmannen Mel Gibson, bærer en hårfasong som må være forårsaket av en flyvende barbermaskin og brukte atskillige halvtimer i kaldt dusjvann for å erverve seg et mest mulig unaturlig despo-tryne før rollen skulle spilles. Det syns.

Over tragediene våker gigantene Patrick Stewart og Ian McKellen, to 60 år gamle engelskmenn som kan få alt til å se ut som Shakespeare. Her er de hovedmotstandere i et blafrende, blinkende, drønnende skjebnespill om menneskehetens undergang. På vår side har vi (i tillegg til Jackman, Paquin) den mildt psykokinetiske brilleversjonen av Famke Janssen, Halle Berrys utagerende storm senter med bleika hår, en litt pysete dokkefyr med laserøyne-skyter og mye hardvare. På den andre sida spiller superneket Rebecca Romijn-Stamos grønnkledd havfrue, og Tyler Mane er en slags Chewbacca. Og noen flere. Alle bør egentlig nevnes, for «X-men» er et karneval for plastmekanikere og spesialeffekt-ideologer med bakgrunn i transformer-estetikken.

Det mest problematiske ved «X-men» er den hersens innlevelsen, som jeg egentlig burde være voksen nok til å kunne unnvære. Å føle noe eller følge med på noe kjennes like umulig som om man satt med magesekken i medbragt bærepose på toppen av en ødelagt berg- og dalbane og forsøkte å nyte solnedgangen. 2000.

X-men 2

TV3 23.05

x-men 2-2

Famke Janssen og Hugh Jackman er uvanlige sammen.

terning 5 liten «X-men 2» er en storarta science action med en hel frimenighet av evnerike avvikere.

Filmen kommer uskadd fra det uhyggelige underholdningspresset, fordi mutanter er mer oppfinnsomme enn tanter flest. Én kaster ild, en annen fryser té, en tredje schnakker tysk og oppløser seg til en Sting-svart røysky før han forsvinner gjennom vegger. Mutantene kan gjøre som Moses gjorde da vann kom i veien for den gode sak, og hjernekraften er så overlegen at de ville fått ukentlig gratispils på Martinique.

«X-men 2» er blitt en stilig film fordi den tar seg alvorlig uten å ha grunn til det. Den religiøse bagasje-overvekten virker behagelig balanserende på en bildeverden der hovedpersonen (Jackman er jerv) har filmhistoriens dummeste hockeyfrisyre og antakelig markerer mot de trauste furustammene.

Handlingen forteller om mordforsøk på presidenten. Skurker og helter fra alle mutantlaug må slåss mot en dyster gene-byråkrat og redde det fargerike fellesskapet. 2003.

Michael Clayton

TV2 Zebra 21.00

michael clayton

George Clooney. Så trist. Så fortvila.

terning 5 liten Når George Clooney medvirker, ser alt så dyrt og sivilisert ut at du får følelsen av å bli nedsenket i en reklame på CNN. Sånn er også denne ubevegelige platina-thrilleren.

Egentlig er «Michael Clayton» en repetert advokatvits: Har du hørt om advokaten som glemte å ta tran og fikk samvittighet? Han døde av det. Vitsen er ikke noe særlig, men det er filmen. Den uforlignelige alminnelighets-briten Tom Wilkinson spiller en advokat som det tilsynelatende har gått over fjorden med. Eller kanskje han bare oppdaget sin yrkes-rolle i kapitalismens undertrykkelses-system, og så rømte han til en innbilning.

Michael Clayton (George Clooney) er jurist og trøbbelfikser for et steinrikt advokatfirma, og han er også bestevennen til Wilkinson, som har oppdaget at fabrikken han skal forsvare, faktisk forgifta bøndenes drikkevann. Tilda Swinton spiller (uvanlig for henne) ei Vanessa-beige karrieredame som akkurat har overtatt ansvaret for at ingenting skjer med noe i firmaet, og nærmest ved en eksistensiell akselerasjon eller ekstremt svettetokt bestiller dama et mord. Eller to.

Det er så vakkert gjort. George Clooney har det følsomme fjeset sitt på, og det er ikke mange som kan se så engasjerte ut som George; ansiktet hans ligger nærmere hjertet enn både 1. juledag og morgenen etter at man mistet dyden til Mrs. Robinson. Filmen beveger ham rundt i en summende, monotonistisk skjebnekarusell der korpiene snakker kvitskjorte-snakk og nevner milliarder. Det er unaturlig sivilisert og samtidig belemret med anspent menneskelighet. Langsomt, som ved en arbeidsulykke, konstruerer regissøren fram en ålreit thriller.

La meg si det sånn: Dette er kanskje ikke den filmen du vil se hvis du har jobba 23 timer overtid i kyllingklekkeriet etter jordbærplukkinga. Men de uthvilte og opplagte kan få det flott i to timer. 2007.

The flock

TV2 Livsstil 21.00

flock, the

Claire Danes ser fremdeles ikke helt frisk ut.

terning 4 liten Dramathriller av Wai-keung Lau med Richard Gere i hovedrollen, og det er sikkert min feil at jeg aldri har hørt om den, men det har jeg altså ikke, og jeg liker det ikke. Gere spiller mot Claire Danes. Han spiller en veldig selvstendig etterforsker som skal trene opp sin etterfølger samtidig som han forfølger ei dame som han tror har sammenheng med seksualforbryter. 2007.

Utdrikningslaget

TV2 Livsstil 23.00

utdrikningslaget  bachelorette

Lizzy Caplan, Kirsten Dunst og Isla Fisher er fæle jenter på fest.

terning 4 liten I land med egen likestillingsminister er det lovfesta at kvinner skal framstilles som moralsk forderva, dritings dopvrak med clamydia-livsførsel og mellomfag i avansert kjønnsbanning. Denne filmen er med andre ord en feministisk fest og kan vises på åttende mars-arrangementer hos solidaritets-novisene i Stavanger Høyre.

Første gang jeg så den (på SF Kino, mentalt forstyrret på grunn av wifi-fravær) ble jeg bare irritert fordi filmen var vulgær og liknet mine antakelser om syttendemaidekninga til ungdomskanalen P3. (Jeg hørte på P3 en gang for et par år siden, og da ble unge menn intervjuet om de likte bollefitte og hvorfor. Jeg fikk fordommer av det).

Ved gjensyn gikk det opp for meg at filmen faktisk er ganske godt spilt, og at man ikke trenger like folk bare fordi de er kvinner. Det er en menneskerett å bli framstilt som vulgære idioter. Det skal ikke være forbeholdt menn.

Kirsten Dunst spiller en nydelig fasettert effektivitets-ungkarinne og sjef i serveringssted, og hun omgir seg med en aura som kunne tilhørt styreformannen i den internasjonale Bloggbørsen. Jeg kommer aldri til å tilgi at hun har toalettsex med James Marsden, for det er på en måte som å bruke dopapir som festserviett. Men Dunst holder gående et troverdig tempo og en effektiv desperasjon som mangler i det virkelige næringslivet. Men panikk-årsaken er bedre enn halvannen prosent større utbytte for aksjonærene. Hun og de andre venninne-skliene har nemlig forsøkt å komme to stykker inn i den feite bruras kjole, og de har spjæret den. Jess. De har det. De har ved et uhell kalt venninna si for grisetryne, og de har forgrepet seg på kjolen med sæd, kokain-blod og spjær.

Hun jeg likte dårligst sist, heter Lizzy Caplan og er utrolig gjennomført. Det er hun som erter opp en trolig skap-afghansk flypassasjer (skjegget) med analytiske detaljer om spontan munnsex. Caplan spiller med dyrisk intensitet, og hvis du klarer å tenke deg en medisinert kåt ilder med avgnagd høyrebein, så har du dama. Isla Fisher gjør Oscar-prestasjonen. Hun spiller den seksuelt ugjennomtenkte rødhåringen med så liten hjerne at den inne ville ha fylt et kondom. En kondom? Ok da, et pessar. Når Fisher nesten dør er det faktisk deilig paradoksalt, for ingen visste at hun egentlig levde.

Filmen har selvsagt hentet inspirasjon fra «Hangover»-serien, og derfor er kvinnene bra og mennene dårlige, bortsett fra han som spiller datanerde med sjel. 2012.

Pacific Rim

Max 00.30

pacific rim

Charlie Hunnam og Rinko Kikuchi i utagerende verneutstyr.

terning 5 liten Jeg har grunn til å være fornøyd. Jeg etterlyste skikkelige helter på kino. Her er en av dem og ei kvikkfota actiondame på kjøpet.

Charlie Hunnam er en gutt fra Newcastle, en av de tre vesentligste engelske byene Newcastle, Liverpool og Manchester, og han har Steve McQueens avisbud-kvikke rampeguttfjes og umedgjørlige tiggerprins-adferd. Hunnam er selveste mannen i Guillermo del Toros intense monster-kaos i Stillehavet, en science action som kan sprenge de veikbrystas lungeblærer og er like hjertestansende intens som å sitte på med øst-europeisk lastebil.

Det starter dypt nede i Stillehavet, et oceanisk miljø med et uvanlig ironisk egen-navn. Der får vi se hvordan tidenes biggie-monster kaster seg over menneskeheten med lavarød kjeft og kjøttrik predator-kropp i Godzilla-format. Slekta til kaiju-ene (japansk for rart beist) har imidlertid ikke Godzillas sjarmerende dinosaur-snute. I følge en eller annen logikk ser munnen ut som åpen gane fra «Alien», og kjevepartiet alene er i stand til å skremme vann av verdenshav. Meksikaneren del Toros japanske uhyrer er digre og klumpete som haleløse mutant-hvaler, de er som sjuke barba-mammaer fra helvete og de er ute etter sivilisasjonen vår i likhet med alle andre.

For ikke å bli akutt utsletta av monstere som kan knuse skyskrapere, finner menneskene opp digre roboter styrt av menneskepar. De heter Jaegere, og Hunnam styrer en sånn sammen med den åndelig tilkobla bror sin i starten.

Ingen grunn til å røpe hvordan det går, men del Toro er en uspekulert sadist. Han kombinerer TV-serie-sentimentale allmenneske-følelser med voldsom undergangs-dramatikk, sånn at verken den sarte sjela di eller mottaker-apparatet for fysiske overdrivelser får hvilesekund. Ikke før er de hjerteskjærende scenene med kinesisk småjente borte, så dundrer jegermeistere (den måtte komme) og kaijuer sammen i opprørt hav, og virkningen er slik hunder opplever tordenvær, og den voldsomme slagsmålsdramatikken dundrer mot deg som en ubønnhørlig mur av lyd og lys. Det er utrolig bra gjort, og igjen: Medietilsynet burde ikke gitt filmen 11 års aldersgrense i og med at den åpner også for yngre kinogjengere. Dette er ikke for de som er under 12 år.

Historien balanserer ganske slankt. De uunngåelige scenene med sjefen i Verdens Kontrollrom blir tilsatt følsomme sidehistorier, og dessuten har handlingen to humoristiske forskere som antakelig ble ferdig uteksaminert fra Monsteruniversitetet. Ron Perlman er kul sjef i den Blade Runner-aktige anatomisjappa. Den lille kinesiske stavsprang-jenta (Rinko Kikuchi) har smilehull som antakelig kopierer mandarinske hjelpeverb. Fra Russland kommer Blondus og Blondine og likner begge på Dolph Lundgren.

Mens folket gjør opprør mot myndighetene i den store Stillehavs-våren, forbereder monster-jegerne seg på å redde hele hekkans menneskeheten. Så kommer neste timen. Den så jeg ikke, for kompanjongen ble skremt av Stillehavskrigen så vi gikk hjem og samtalte om naturen. Det gjorde ikke noe. Den siste timen hadde jeg ikke røpet uansett.

Guillermo del Toro har sagt at han er inspirert av gamle japanske monsterfilmer. Det kan godt være at han har tenkt sånn, men «Pacific Rim» er en moderne maskineri-psykose, og det skjer nesten en hel film i løpet av de første 15 minuttene. Filmen funker som effekt-eventyr, men den mangler mystikk, og igjen savner man den litterært kompliserte mareritt-uroen fra mytiske møter med ondskap som vi kjenner fra for eksempel «Alien»-filmene.

«Alien»-serien fikk oss til å forvente mer. Filmer som «Pacific Rim» får oss til å bli fornøyde med mindre. 2013.

Laws of attraction

FEM 21.30

laws of attraction

Nei, du vil ikke at Pierce Brosnan og Julianne Moore skal bli et par.

terning 2 liten Katharine Hepburn og Spencer Tracy pleide å gjøre ting som dette dengang kjønnsrollene ennå var virksomme, og det oppsto en historisk spenning ved at to gifte var motstandere i retten.

Det er ikke interessant lenger. Jobbkledde jusjapper som småkrangler er hverdagsligere enn to timer på Kontoret. På grunn av det hyperaktive hamskiftet er det alltid vanskelig å forestille seg at jurister har kjønnsorganer. Denne filmen gjør det ikke lettere.

Smakfulle (slik mahogny er det) skuespillere som Pierce Brosnan og Julianne Moore bidrar til at filmen blir det man kan kalle koselig. Brosnan er innledningsvis en rufsete advokatbohem med krøllete jakke og upussede øyekast, mens Moore spiller ei strigla draktdame av den typen som vet navnet på flere enn fire deodoranter. De skal liksom være motsetningene som tiltrekkes av hverandre, men siden utvalget av folk i denne filmen er begrenset til tre, får man mer følelsen av å se to gullfisker elske fordi det ikke fantes flere i bollen.

«Laws of attraction» er først og fremst umusikalsk laga. Både Brosnan og Moore kan si replikker på den elegante slåbrok-måten som kler komedier for middelaldrende. Men her er alt utidig feilorganisert. Vekslingene går ut og inn av hverandre som flo og fjærball. Scenene er satt opp og satt sammen uten sans for de detaljene som skiller sjarm fra sjutimersdag.

Julianne Moore er skilsmisseadvokat. Brosnan er skilsmisseadvokat. Etter første møte med kubansk fyll og føkk, småkrangler de seg gjennom flere rettssaker, inntil en rockesanger og en motesyerske skal skilles, og advokatene må reise til Irland. Der ser filmen i få scener ut som en uinspirert bunadskomedie, og så reiser alle hjem og så blir alle uvenner og så. Ja. Dere vet.

Men ville noen virkelig ønske at disse to egosleikerne flytta sammen og fikk barn? 2004.

She’s the one

TV6 22.30

shes the one Aniston Peet

Jennifer Aniston og Amanda Peet har grunn til bekymring.

terning 4 liten Edward Burns er en ung Woody Allen med irske aner, og da han laget «Brødrene McMullen», oppdaget også de erotisk eventyrlystne at det går an å sitte på trappa og snakke om sex uten at livet mister mening eller ereksjonen forsvinner. «She’s the one» er en slags oppfølger, for her handler det også om brødre, og siden Burns ble berømt, har han fått med seg mediestjerner som Jennifer Aniston og Cameron Diaz. Fremdeles sitter USA-irene på trappene og snakker sammen, og fremdeles kainer de rundt med familiære abelgøyer på grensen til det troverdige, men klart innenfor enemerkene til kul sjarm.

En New York-drosjesjåfør (Burns sjøl) savner egentlig eksdama si, men treffer den slåpne butikk-bohemen Hope og gifter seg brått. I mens forsømmer bror hans sin ektemake Anistons hule rom fordi han bedriver ufiks sex med brorens eks, som er Cameron Diaz.

Med pappa John Mahoney som moralens skillelinjedommer trøbler brødrene med de vanskelige livene sine, og ikke vedkommer det noen, og ikke blir noen skadd, og filmen har fem års aldersgrense så harmløsheten seirer nok en gang.

Fordi kjærligheten framleis er det eneste som egentlig fins uten noensinne å ha blitt definert, oppstår likevel atskillig engasjement underveis, og moralen er antakelig at du ikke skal gå fra kona di før du er sikker på at kjæresten vil ha deg. Men på den annen side. 1996.