Månedlige arkiver: mai 2017

Onsdag 31.5.–En desperat samling av gamle filmer som alle har sett

 

All makt

Netflix

terning 5 liten OK. Dere vet at det skjer i desperasjon, så jeg kan like gjerne innrømme at jeg er desperat. Det finnes ikke noe saklig grunnlag for å skrive Film på TV denne onsdagen, så når jeg likevel gjør det, er det fordi skrivinga er en betinget refleks (betinget av ukjent psykiatri etter for mye sykling i barndommen) og fordi religionen min, som ennå ikke har noe annet navn enn Misforstått Mannsmot, sier at jeg aldri skal gi opp ting. Jeg har ennå dårlig samvittighet for at videoguiden ble borte bare fordi at ingen leier ut videoer lenger, og jeg burde aldri ha sluttet å bruke brune cordfløyelsbukser med legg i livet. Sånn er det altså. Så jeg har gått til Netflix og funnet gamle filmer. Ikke spør hvorfor. Vær høflig. Vær snill.

Men til filmen.

all makt

Ed Harris og Clint Eastwood. Eastwood har alltid kledd semska jakke, som vi i Stavanger kalte pådøpesj, som betyr ferskenhud.

Det fantastiske ved Clint Eastwoods filmer er at de framstår som uventa beskjeder om en sivilisasjon blant de primitive. Skuespilleren som ble kjent for westernhelten Mannen Uten Navn har skapt seg ett ved å regissere filmer sånn at folk sitter med tårer i auene og filosofi i sinnet mens kruttrøyken driver bort over de nylig avliva («Unforgiven»).

«Absolute power» gjentar halve handlingen i «No way out». Tyvenes konge, spilt av den 67 år gamle regissøren med en knoklete og selvsikker verdighet som gir håp for alle som planlegger innholdsrik livslengde, overværer et makabert tilfelle av konstitusjonell kåthet. Det fører til at Secret Service på nasjonens vegne er nødt til å skyte ei sint dame midt i den mest stormende utroskap. Dette pinlige Whisky&Water-gate skal selvsagt også dysses ned, for ellers ville kommentatorene i NRK TO blitt irriterte over pressens pågåenhet, og den lavmælte innbruddstyven blir sedvanlig forfulgt av alt som er i stand til å vise navneskilt i hele vide Washington.

Det var handlingen. Den er grei nok. Men filmen blir også en observant liten skildring av en ensomt trengende far og hans paradoksale vennskap med den gode politimannen Ed Harris. Judy Davis spiller nevrotisk rådgiver i Det Hvite Hus og ser ut som definisjonen på vardøgre hetetokter, og det blir igrunnen synd på alle sammen, for menneskene er svake når klokka har passert midnatt og teksten til de forvitra ti bud svinner i forførende innelys.

Soylent green

Netflix

soylent green

Charlton Heston i synlig overbefolkning og global oppvarming.

terning 4 liten Richard Fleischer laget denne trivelige science fiction-filmen i 1973 etter ei kjent bok av Harry Harrison. Charlton Heston spiller en etterforsker i 2022 som oppdager stygg regjeringshemmelighet. Mange vil elske denne filmen, for verden er ødelagt av global oppvarming, som altså stammer fra 1970-tallet, det er overbefolkning og Heston må etterforske mordet på en direktør eller noe. Soylent Green er noe folk bare MÅ ha. 1 time, 40 minutter.

Forrest Gump

Netflix

forrest gump

Tom Hanks er rarere og rarere og rarere og rarere.

terning 4 liten Forrest Gump funker som et uanselig lykketroll i den amerikanske historiens frontrute. Han er udefinerbart tilbakestående og intellektuelt enkel, men i Robert Zemeckis’ film skal det ikke være noen ulempe. Det generøse forsynet balanserer Forrest med mirakuløse egenskaper på viktige områder. Han kan løpe fortere enn en guttunge sykler og blir både friidrettsstjerne og fotballhelt. Han kan spille bordtennis som en overnaturlig svenske og får møte de amerikanske presidentene Kennedy og Johnson. I Vietnam blir han dekorert for fantastiske redningsdåder, og ved reint og skjært hell blir han også en steinrik og vellykket forretningsmann.

Så hva slags finurlig livsvisdom kan vi trekke ut av dette?

Ingen verdens ting. Det som kunne blitt en svart spøk med den amerikanske drømmen, fortaper seg i kjæledyr-sentimentalitet, og Forrest Gump kunne like gjerne ha vært en herreløs hund som finner en venn. Riktignok skorter kjærlighetslivet til den foretaksomme sørstatssønnen. Hans livs eneste elskede (Robin Wright) blir hippie og narkoman og alle de fæle tinga som rammet resten av etterkrigs-generasjonen. Uredde kultursammenliknere kan finne på å si at dette er en parodi på «Citizen Kane» og en hyllest til «Garps verden». Men det virker mer som om hele filmen er en slags halvtenkt feiring av Robert Zemeckis teknoglade tilbøyelighet til å dikte nye guttebøker. Han gjorde «Tilbake til fremtiden»-filmene for moro skyld, og hans «Døden kler henne» var til for datateknikken sin skyld. «Forrest Gump» har også teknisk perfekte sekvenser der historiske personer og hendelser er koblet til hovedpersonens indolente oppvekst. Men de forteller ingen ting. Alt som skjer forteller Ingen Ting med plagsomt kvasi-alvor i «Forrest Gump», og når du oppdager det, er det ennå en time igjen. Kjedsomheten blomstrer opp som blærekatarr på våt høstmark.

Tom Hanks spiller ihvertfall sjarmerende. I en slags sjølhøytidelig videreføring av gutterollen fra «Big» stolprer han klønete rundt i en romantisert påståelighet om personlighet som er kjekt å se på. Men figuren er et skrivebordsprodukt og avslører mye om hvorfor mytene fra litteratur blir for konkrete på filmlerretet.

For noen år siden ville den bisarre suksessen til den inkjevetta figuren tilhørt en satire (som Mr. Chance i «Being There»), men «Forrest Gump» er rett og slett bare en perspektivløs liten idyllisering av det enkle og jordnære som mangler både tanke og følelse. Her finnes ingen spor etter intelligens. Jeg fatter ikke hvordan Zemeckis kunne orke det. 1994.

Top gun

Netflix

top gun

Tom Cruise med naken arm.

terning 5 liten Ålreit underholdning om storarta mandige flyver-kadetter som konkurrerer seg i mellom og slåss mot fiendtlige fly i en uidentifisert krig. Tom Cruise er vakker som en militærkledd jappedrøm som galningen Maverick, og Kelly McGillis er akkurat så mandig jente at hun passer til den litt feminine gutten, Val Kilmer er også med, samt Meg Ryan og Tim Robbins i mindre roller. Laget av Tony Scott i 1986. Tiden flyr. 1 time, 50 minutter.

Grease

Netflix

grease

Olivia Newton-John og John Travolta. De er ikke i slekt.

terning 5 liten Klassiker fra 1978 med John Travolta og Olivia Newton-John. Randal Kleisers «Grease» regnes allerede som kultfilm til og med blant ungdom som ikke var påtenkt i femtiåra. Filmen er basert på en populær Broadway-musical og skildrer på festlig vis det sære rockelivet blant unge i 1950-åra. 1978. 1 time, 50 minutter.

Ghost

Netflix

ghost 1990

Demi Moore og Patrick Swayze har det helt fint til den ene dør.

terning 5 liten Det er ikke alltid man skal se en film fordi den er så bra. Det er ikke alltid man skal like Melodi Grand Prix fordi sangene er så gode. Man kan like filmer fordi de var der og gjorde dagene litt mer fargerike, og man kan like MGP fordi mange mennesker, som ellers overdyrker sin hellige individualitet ved å samle påp andalusianske fløytelåter med politisk vinkling og forteller om det, også de menneskene sitter der som et lykkelig kollektiv av menighetsmedlemmer og lar seg motvillig underholde littegrann. For en gangs skyld. Og klager søtt. Dagen etter MGP skal man se «Ghost». Et slags julemåltid av en film.

Men til filmen. Jeg skal repetere det jeg skrev i 1990 da Aftenbladet ikke hadde terninger, og internettet var en uoppdaga biotop:

Det er lett å like en film som svarer tilfredsstillende og beroligende på alle de svære spørsmålene mennesker har maktet å stille gjennom tidene, og uten filosofiske omskrivninger slår fast hvor de snille skal hen og hvor de andre skal hen og hvor mye gøy det går an å foreta seg i uro-sjelenes evige mellomtid. Det er også lett å tilgi en film som så fromt bekrefter prinsippet om de saliges enfoldighet eller omvendt ved å la Patrick Swayze sveve gjennom veggene som frilans-engel med den forferdeligste mimikken i filmhistorien.

Det er lett å skjønne at et misbilligende filmlik vil hale ut tida på jorda, når den bærer skjønne Demi Moore som er nybakt mor og har fått sjel i blikket og kvinnelighet i kroppen.

Derfor spiller det egentlig ingen rolle om «Ghost» er en elendig film om en død mann som elsker for alltid og vil ordne opp for kona sånn at datasvindel ikke bringer leiemordere over henne også. Folk kommer til å se den og de kommer antakelig til å like den også. Vi er umettelige når det gjelder trøst. En historie som gjør døden til kitsch (nå har jeg også brukt det ordet!) trøster slik «Pretty woman» degget for den tapte kjærlighetsevnen, og antakelig er det oss vel unt.

Kanskje er det grunnen til at Jerry Zucker har glemt alt han vet om humor og filmrytmikk, sånn at han kan la Swayze bringe skam over seg selv og sin familie ved å renne rundt som en overivrig gymnas-Hamlet i alt for lange, poengløse, uttværede scener. Evigheten er en sjelden gave. Den kan vi med god samvittighet hale ut til litt over to timer. 1990.

Footloose

Netflix

footloose

Kevin Bacon og Lori Singer blir ulovlige kjærester.

terning 5 liten Denne opprørske dansefilmen fra 1984 har med en rekke kjente skuespillere og er egentlig både underholdende og frisk hvis man ikke tar den alvorlig. Kevin Bacon kommer fra storbyen til intolerant småby, treffer Lori Singer som er datter av den puritanske presten John Lithgow og ikke får danse. Bacon danser voldsomt. I andre roller Christopher Penn, Sarah Jessica Parker, Dianne Wiest. 1 time, 47 minutter.

The naked gun

Netflix

mannen med den nakne pistol

Leslie Nielsen bedekker.

terning 5 liten «The naked gun» fra 1988 ble et vellykket forsøk på å overføre vitsene og sketsjene fra den mislykkede TV-serien «Police Squad» til filmlerretet. Leslie Nielsen spiller Frank Drebin, den kvinneglade og samvittighetsfulle politimannen som bare utfører ulykker. I denne skal han blant annet beskytte den engelske dronningen under et besøk i USA. Herlig humor. Halvannen time.

Gremlins

Netflix

gremlins

Zach Galligan og hans fortvilte husdyr.

terning 6 liten Yezz! Yezz! «Gremlins» er fremdeles en av de stiligste grøsserkomediene som er blitt laget. Joe Dante regisserte den for Steven Spielberg i 1984 med en fin blanding av småby-sprøhet, juleromantikk, grapsehumor og virkelig spenning. En liten familie får merkelig dyr til jul, men det viser seg at den ikke må spise etter midnatt og ikke komme i vann, for da avler den monstre ved knoppskyting. Zach Galligan og Phoebe Cates i hovedroller. Han forelska segi henne mens filminga pågikk. Se opp for Steven Spielberg i elektrisk rullestol med TV-skjerm. 1 time, 46 minutter.

Tirsdag 30.05.– Fiks, flikset komedie-dag med filmer som er tilknyttet

 

Hot tub time machine

Netflix

terning 5 liten I dag er det sånn at Viasat4 viser en overstadig stjernespekka komedie som jeg aldri så, men Netflix insisterer på at jeg kan se titler som er tilknyttet denne filmen, det vil si at de antakelig har grove vitser og narkotikabruk eller drikking. Jeg har samla noen av filmene fra fliksernes anbefalinger, og de er slett ikke ille. Alle som en konfesjonelle eller helsemessige årsaker må unngå å se TV-kanaler, kan kvikke seg innom Netflix-appen på Windows 10 og få med seg mye moderne moro. Da rekker dere akkurat å bli moderne før vhs-en kommer tilbake i butikkene og blir det kuleste man kan gjøre akkurat da.

Men til filmen.

hot tub time machine

Lenge etter ungdommen detter de i den magiske yacuzzien og havner i fortida. Komplisert.

Det vittige ved den seksuelt samtidskule småharry-komedien «Hot tub time machine» er egentlig ikke historien, men folka. Det er ikke ofte man ser fire skuespillere funke så flott sammen. John Cusacks evne til å spille driddlei, desillusjonert, dame-dumpa deppis er like imponerende som Sylvester Stallones talent for å slå minoriteter. Rob Corddry har usnille DNA-tråder inn i avdøde Jim Belushis ryggmarg, og han kommer fra John Stewarts «The Daily Show» der han fornærma folk. 25-åringen Clark Duke («Kick-ass») ser ut som en innendørs-orientert samler av Yoda-figurer og kan si triste ungdomsoffer-replikker så du kjenner virkningen i de kritiske sju sekundene som kjennetegner en holdbar komiker. Craig Robinson er en diger fyr som både ser litt ut som temma ghetto-rapper og sitcom-sløv familiemann. Det er noe inkommensurabelt ved firkløveret, for de passer så godt sammen.

Fordi den gale Corddry vil begå rocke-selvmord med nok CO til å starte Universet om igjen (Bang. Nye soler. Nye planeter. Samme presidenten), forsøker kameratene å redde forstanden hans ved å reise på weekend til skiferiestedet de pleide å besøke for tjue år siden; et slags Hemsedal. Der skjer det usannsynlige at de flytter seg tjue år i tid og blir ungdom på åttitallet. Med enda bedre manusforfattere kunne historien blitt kjempevittig, men med andre skuespillere kunne den blitt forferdelig. Nå er filmen akkurat så morsom og romantisk som den skal være, og man hygger seg skamløst med vennligsinna omtaler av genitalier og mer til. Chevy Chase dukker opp som Guds reparatør. Crispin Clover er enarma pikkolo. Lyndsy Fonseca demonstrerer den mest fysikalske forskjellen på en tjueåring og en førtiåring: Hun hopper opp og ned og hviner uiiiii! hele tida.

DVD-en hadde en unrated versjon, og det var den vi fikk se på kino i Norge, for vi tilhører Europa og er frihetens forpost. Seksuell humor har vi ikke så mye av. Det er mer Puls og TV2 hjelper deg og Medisinsk Håndbok som preger vårt forhold til seksuallivet. Så dere kan trygt le, for en gangs skyld. 2010.

Superbad

Netflix

superbad

Jesse Eisenberg, Christopher Mintz-Plasse og Jonah Hill for mange år siden.

terning 5 liten Denne utagerende ungdomskomedien trenger i grunnen ikke anbefalinger, for den er allerede en etablert stormakt. Det er antakelig den festligste nerdefilmen noensinne, også fordi tenkeråna Seth har en så gjennomført kjønns-fascistisk språkbruk at han kvalifiserer til betegnelsen alternativ trosretning og kan trekkes fra på skatten. De som tror de tåler rått snakk på film, kan se «Superbad». Han tar køddinga fem centimeter lengre.

Ifølge den internasjonale filmkritiker-konvensjonen skal man trekke én terningprikk hvis guttenerder i ungdomsfilmer omtaler kvinnelige kjønnsorganer med en begeistring som ikke er kjærlighetsrelatert eller reproduksjons-motivert.

Man skal også trekke én prikk dersom noen eller noe spyr under samleie.

Det kan bli nødvendig å trekke to terningprikker hver gang underholdningsorientert munnsex blir omtalt og hver gang kvinnelige overkropper fremheves uten kunstnerisk forsvarlig grunn. Fire prikker trekkes hvis humor oppstår i samband med synlige menstruasjoner.

«Superbad» kom etter en nøye utregning ut med terningkast minus 37. Men det er en vanvittig morsom film, og den har med en helt uforglemmelig heisatur med gale politifolk, så hvis man er i stand til å akseptere at menns åndelige liv ikke er noe for innbyggerne i Hundremeterskogen, går det an å le befridd. Uhøvisk trivsel oppstår dessuten fordi de unge skuespillerne er nesten umenneskelig gode. Det gjelder også birollene. Egentlig hadde «Superbad» vært en Oscar-film hvis Tom Hanks spilte Albert Schweitzer.

Handlingen er klassisk. I et forsøk på å miste dyden og oppnå vaginal nattkjenning før utgåelse av videregående, skryter de to nerdevennene på seg en slags mission impussyble: De skal skaffe sprit til festen. Evan er en følsom halvintellektuell ungdom som elsker Becca. Seth er som nevnt en verbalt desperat penetrerings-fascist og jomfru. Fogell er den nerdesteste av alle, men den samme guden som gjorde Bill Gates til et seksuelt ikon, forvandler i løpet av filmen Fogell til Dylan-profetien «the loser and I will be later to win». Komediens sterkeste ting er to politimenn. Bill Hader og Seth Rogen gjør en allerede vittig film til et kalas. Jeg bare nevner det. 2007.

Adventureland

Netflix

adventureland

Kristen Stewart og Jesse Eisenberg er søte sammen.

terning 5 liten Livet er et tivoli, og noen ganger er det gråtkvalt å komme seg fra barnekarusellen til pariserhjulet. Følsomheten er et problem for filmskapende mennesker, og oppvekstfilmene deres er sjelden stappfulle av herlige, overfladiske gevinster og god råd. De tuller mye rundt i masochismens myrlandskaper.

«Adventureland» er en sympatisk og søt og velspilt film om unge mennesker på midten av åttitallet, og de få som faktisk grein av kjærlighetssorg i Uviktighetens Tiår, vil ha glede av historien om den mumle-intellektuelle sommerjobb-nevrotikeren Jesse Eisenberg.

Eisenberg spiller en av disse paradoks-kyndige og ambivalens-trena halvnerdene som alltid er selvmedlidende på en saklig måte og syns at alt er dumt og alle de andre er dumme alltid overalt. Han er med andre ord en slitsom, men ressursrik rollefigur, det dere kaller «karakter» fordi dere tror ordet gjør dere mer enn vanlig filminteresserte, mens dere egentlig røper at dere er analfabeter.

Dessuten er Kristen Stewart fra «Twilight» den vanskelige førstekjæresten til en gutt uten selvtillit – med hele den ensomme, kalvemagre sartheten sin og den snublende setningsføringen. Det er bra. Stewart er tingen. Straks hun viser seg i en film, oppstår en intellektuell cowboyspøk som ingen av oss skjønner, for vi er forstadsduster som ikke ville blitt kjent med ei stilig jente om vi hadde arvet Hugh Hefner. Kristen S. er virkelig karamellen i maurtua; det virvler jernspon rundt henne som ved et heftig fysikk-eksperiment. Hun er som en Debra Winger, som en Sigggy Weaver, hun er den andre sorten som får Witherspoon og Zellweger til å virke som arbeidsløse budeier i et kufritt byfjøs.

Stewart er dessverre sammen med den gifte hønken Ryan Reynolds, og Eisenbergs hjerte blir så gjennomhulla som det ville blitt i blinde hasjrøykeres spydkasterkonkurranse i telt.

Filmen starter med at Eisenberg ikke føler seg bra nok for den hviskekule og usikre Stewart, og etter hvert går den fra snilt overmot til regn og mye smerte. På tross av at «du er den eneste fine tingen som har skjedd denne sommeren», er det liksom aldri helt meningen at unge undrere med sommerjobb på tivoli skal finne den store kjærligheten. Dere får se. Kanskje det skjer.

Åttitalls-feelinga er svakere enn larvepuls, men det gjør ikke noe, for det er verre med disse filmene som bestandig skal demonstrere sin ivrige, overmenneskelige hukommelse. Jeg så ei jente med madonnalotter i håret og åttitalls supergrønsj før tida, men ellers er Eisenberg bare en gutt uten egentlig tidsidentitet. Han er en slags spaceman som har kommet til jorden fra de mislykkede seksualobjektenes reservoar av overislingsironi.

Amerikanske ungdomsfilm-romantikere er dopomane. Hvis de kan få vise bilde av en dust som suger på en marihuanasigarett, føler de at kulhetometeret steg til volum 11 i hvert fall den dagen. 2009.

Tropic Thunder

Netflix

tropic thunder

Skuespillere havner i en imitert virkelighet.

terning 5 liten På en måte er det som å se Oliver Stone slå Francis Coppola til blods med en VHS-kopi av «Apokalypse nå!», men egentlig er «Tropic thunder» morsommere til og med enn det.

Ben Stiller er den ufølsomste av de amerikanske Hollywood-komikerne. Av og til driver han gjøn med menneskelige svakheter som er vernet av verdens villmarksfond eller schizofrenidagene. I «Tropic thunder» parodieres amerikanske krigsfilmer så det ikke er en bodybag igjen etter dem. Dessuten hiver filmen seg med vampyrisk sugesult over selvopptatte stjerner, ikke-amerikanske karakterskuespillere, britiske actionregissører som kommer rett fra kortbukse-akademiet, Hollywoods kokainfyrte parnass-myter, sanne krigshistorier og begeistringen for fargerike naturfags-eksplosjoner.

Det får du med deg ved første visning. Hvis du ser filmen én gang til, kan det være at du oppdager at til og med pandaene får svi.

Den dramatiske hendene i været-scenen i «Platoon» er elegant flettet inn i handlingen. Stiller tar en ekte Kurtz ute i jungelen, men regissøren avstår fra Wagner da apokalyptokopterne svever over rismarkene. For Wagner og Vietnam er en brukt vits.

En fantastisk ting ved Hollywood er at man kan drite ut filmbyen uten at noen føler seg truffet. Kanskje er det sånn at amerikansk film bare er en upersonlig forretningsidé, og ingen føler seg egentlig i familie med den. De rike og de vakre er usårbare, og hvis man ler av dem, så ler de med.

I «Tropic thunder» kommer du til å le helt til du blir sliten, og så vil du forsøke å le enda litt mer, for dette er så bra gjort. Rollene er bedre enn vi fortjener. Stiller sjøl spiller en lett avdanka actionhelt som etter et mislykka Oscar-forsøk i en rolle som tilbakestående Jack, skal spille autentisk Vietnamkrig-drama. Robert Downey jr. er en innført metode-skuespiller som har foretatt kjemisk pigmentendring for å kunne spille svart amerikaner. Han snakker slik Denzel Washington gjør hvis han skal komme fra ghettoen og er filmens høydepunkt. Nerover gjør Jack Black, Jay Baruchel, Nick Nolte, Steve Coogan, Tom Cruise, Matthew McConaughey karikaturer til å bære hjem og leke med i badekaret.

Historien er heller ikke ille. Hovedpersonene blir presentert i innledende reklamefilmer som overdriver virkeligheten så grotesk at du ett øyeblikk tror de er sanne. Så kommer handlingen: Et filmteam drar til Vietnam for å filme i jungelen, men hovedpersonen kan ikke grine. Dermed oppstår ideen om en meta-autentisk reality-vri der skuespillerne sendes ut i den kamerakledde virkeligheten for å bli skikkelige menn.

Det er alt du trenger å vite. Og at 15 års aldersgrense er alvorlig ment. Og prøv å kjenne igjen Tom Cruise ved første forsøk. Ha! 2008.

30 minutes or less

Netflix

terning 4 liten Actionkomedie fra 2011. Jesse Eisenberg og Danny McBride, som jeg aldri vil se i noe. Handler om to teite forbrytere som kidnapper et pizzabud for at han skal rane bank for dem. Årsaken er antakelig at pizzabud er de som kjører fortest i boligstrøk.

Mandag 29.5.- Hilary Swank og den dagen da Jorden stanser

 

The core

Netflix

terning 5 liten I dag en film som advarer mot at jordens rotasjon plutselig kan forsvinne. New York Times har meldt at russiske hackere står bak. Stephen Hawking har sagt at det skyldes at hele Universet blir borte. Siden ettervinteren og våren har vært både kald og vindstille, er det på tide med et skikkelig katastrofevarsel. Dessuten er Hilary Swank med, og siden NRKs Swank-film er ganske teit, gikk jeg til Netflix og fant to ålreite.

Men til filmen.

core, the

Sånn for eksempel. Jord-kjernen har stanset, så da blir det ekstremvær.

Tiden er inni. Plutselig stanser klokka, urverk-menneskene kollapser, duene daler ned i skjul og dresskledde folkehentere fra den amerikanske hæren plukker med seg lydlærer og forsker Aaron Eckhart rett fra kateteret. Jordens kjerne har stanset. Den pleide å gå rundt.

Den bitre samfunns-vegreren Delroy Lindo får anledning til å skape en slags blanding av rektal-kapsel og sigarhylse. Han får utstyrt skipet sitt med fantastologisk luksus-laser av den typen som antakelig kan reparere Michael Jacksons nese og biblioteket i Bagdad. Terra-turistene er en synsvennlig gjeng i Jules Verne-drakter og med høy lesesal-faktor. Romferje-ferskisen Hilary Swank sitter ved gledespålen og styrer gjennom ild og jord. Eckharts seismiske ører lytter seg til livjordens ultralyd. Tcheky Karyo har ansvaret for megatonnene og umulighetene. Stanley Tucci spiller noe så sjeldent som røykende kjendis-geolog. Alle har mer IQ enn fritid, og alle er villige til å ofre seg suksessivt i rett nedadstigende kjendislinje.

Dundrende og deilig fabel-underholdning for alle med barnlig lyst. 2003.

Million dollar baby

Netflix

million dollar baby

Clint Eastwood trener den triste boksersken Hilary Swank.

terning 5 liten Hvis du foretrekker at opprivende opplevelser skal bety noe spesielt for folk uten at Siv Jensen blir statsminister, kan det være fristende å se at Hilary Swanks slagne, slåpne, slitte skikkelse som en bitter kommentar til Idol, Big Brother, Farmen, stortingsvalg og andre tidsfenomener som tilbyr de desperate og de usynlige en døgnflue-sjanse på lux-samfunnets solside. Swank spiller med underklasse-sjenanse og kyllingsjarm. Ei 32 år gammel jente som serverer på kafeteriaer og drømmer om å bli bokser, midt mellom pågangsmot og besettelse. Mandagsmorgen-berømmelse er et supplement til den klassiske Lotto-drømmen.

«Million dollar baby» er blitt en av de sobre Eastwood-filmene. Som 75-åring har regissøren mistet troen på lyset. Han nyter skyggenes lune ly. Boksegymmets småfolk gjørmer rundt i dulgtheten, vel ivaretatt av en småmumlende skyggetilværelse, der verdighet og fornedrelse blir skapt og tapt fortløpende. Dialekter skjærer som sirkelsag. Eastwood uten hår likner en ørneøgle, og han har ikke øyelokk. Dette er en vakker film uten penhet.

Clint Eastwood gjør den desillusjonerte, aldrende boksetreneren til en litterær huske-skikkelse. Amerikanske filmer renner egentlig over av elitistiske særlinger med intimitetsvegring. Men Frankie er i tillegg en innholdsrik gneldrer, som lærer seg gælisk, leser Yeats og bare går til kirke hver søndag for å kverulere med presten om konfirmant-paradokser. Samtalene hans med verdens beste sidekick, Morgan Freeman, ligger på grensen til å bli «Gamle, gretne gubber»-imitasjoner, men det er noe mer ved Eastwoods bisarre surhet. Poetisk livsgnist. Frankie er en interessant fyr.

Handlingsmessig går filmen Askepotts Rocky-løype, men uten risikabel begeistring. «Million dollar baby» er en funderende, underformulert følefilm, og gledene ved framgang er foreløpige og betingede, som vestlandssol, som nye vennskap en halvtime før stengetid, som kjærlighet til akvariefisk.

Etter hvert blir filmen så uutholdelig sørgelig at du ikke vet riktig hvor du skal gjøre av deg, og da hjelper det å fokusere på Clint Eastwood. Han er skapt for smerte. Han gir den verdighet. Verdighet er også trøst. 2004.

The resident

NRK3 21.30

resident, the

Jeffrey Dean Morgan lukter på pusten til Swank når hun sover.

terning 3 liten Denne filmen gledet jeg meg til på grunn av Hilary Swank. Milliondollar-baben er en spenstig, våken og følsom skuespiller som kan framstille fortvilelse uten at det virker som en bønn om hjelp fra bloggerne.

Filmen er laget av en ny voldsfinne, Antti Jokinen (husker åttitallets Renny Harlin?), og han har et godt håndlag med en litt forskrudd thriller-historie.

Hilary spiller nedbørtung legedame som er blitt bedratt og derfor finner en ny leilighet hos en mørkt middelaldrende bjørnepappa som minner om Mario Lanza. I den mystiske leiegården er Christopher Lee bestefar med blikket til en slangedreper eller en ond dag i ørkenen. Hilary bader i karet, og det varer ikke lenge før vi skjønner at husverten er en sånn mann som har gjemt kameraer i dusjhodet. Og ikke bare det: Han bedøver henne som om hun skulle være Polanskis Rosemary og oppsøker henne på natta og knepper opp klær og gjør ting.

Den sørgelige seksual-logikken er sånn at overgriperen ikke får ereksjon hvis dama er våken, men stønner psykologisk når han kan pusse tennene med hennes børste. Og da Hilary gjenopptar kontakten med den teite eksen, blir verten sjalu. Dermed kommer også det uendelige slagsmål-klimakset som pleier å ta verdigheten ut av relativt stilige historier.

Jokinen beveger seg i thriller-terrenget med konvensoinell stilfølelse og profesjonell kikkerglede, men den triste forbryteren forflytter seg i huset på så mirakuløse måter at man egentlig ville hatt mest utbytte av en oppklarende samtale med arkitekten. 2011.

Enough said

TV6 21.30

enough said

James Gandolfini og Julia Louis-Dreyfus i den gode tida.

terning 3 liten Det blir laget mange rare filmer. I denne blir Julia Louis-Dreyfus skilt, og så treffer hun den sjarmerende mannen James Gandolfini, som antakelig fikk sjokk da han hørte at han skulle spille kjæreste og ikke gangster i en film. Men så er det sånn at ulia blir venn med masasje-kunden sin Catherine Keener, og derfor får hun høre om Keeners eksmann, og da blir hun litt i tvil om forholdet til Gandolfini, som antakelig ert italiensk for Lille Gandalf. Filmen er skrevet og regissert av ei dame som heter Nicole Holofener. Hun laget «Friends with money». 2013.

Søndag 28.5.– En ganske vanlig bullock-søndag i mai

 

The blind side

TV2 Livsstil 21.00

terning 4 liten OK, søndagen ble som fortjent. I lutheransk mytologi heter det «Hver gledesstund du fikk på jord, betales skal på borg», et ordspill som egentlig blir helt bortkasta når ingen lenger husker at borg er det samme som kreditt. Men i dag kommer altså straffen for den fine filmlørdagen, som selvsagt slo til samtidig med verdens beste 30-graders dag. Fordi det er fedres oppgave å ivareta den fortløpende historien, sa jeg til åttende klasse: «Du vet sånne dager som folk sier om ‘Husker du den varme lørdagen i mai i tjuesytten?’ Dette er den dagen.» Åttende klasse gikk på kino og så piratene. Jeg vandret seint forbi Dickens og Beverly ved 14-tida og betraktet ruinene av min fortid. Ikke ett eneste kjent menneske. Som å være spøkelse. Men jeg har funnet et klamt severdig drama som egentlig er bare bullock, men i hvert fall underholdende.

Til filmen.

blind side, the

Sandra Bullock sammen med Quinton Aaron, som har fått gleden av å være veldedighets-trengende svart mann i denne lakenhvite filmen.

Sandra Bullock gjør en hardrumpa skjørtrolle som dere kommer til å elske til siste vrikk, men historien er mer suppete enn sløsj. Jøje meg. Men søtt er det.

Dette er på en måte «Precious 2», og jeg skulle virkelig ønske filmen ikke var basert på en sann historie, for det betyr at den smisker uskjønt for ei overklassedame i sørstatene. Michael er en stor gutt med afro-amerikansk by-opprinnelse, og han er tung som en meteor og tilsynelatende seinere enn Jærbanen. Overklassefamilien til Sandra B. kjører opp bmw hans side i regnet og tilbyr ham opphold og kjærlighet, munterhet, gode replikker, stilig mat og utdannelse i et hus som Askepott ville ha valgt framfor prinsen sin.

Michael sier «Yezz Mrs. Tuohy» på den slumtrente Onkel Tom-måten sin, men etter hvert som han har levd med de hvite, blir han også et ressurssterkt menneske. Han har riktignok et par turer tilbake til sitt gamle nabolag, og der sitter hensiktsløse homeboys fortauslangs og lirer av seg kyniske hip-hop-replikker fra nittitallet mens de planlegger å nedverdige kvinner og siden dø brått av smittsom etnisitet.

De er på en måte kontrastvæska i dette retusjerte røntgenbildet.

Bullock spiller Leigh Anne Tuohy, og hun er en «Take-no-shit»-dame i den amerikanske tradisjonen der kristne kvinner med faste lår har lov til å snakke i forsamlingen, så føkk ju Paulus. Sandra har en Turtle-overflate som antakelig beskytter mot rust i hundre år, og hun snakker rett ut rett til folk mens ektemannen rister lunt på hodet, for dominante kvinner stimulerer testosteronet hans.

Dere kommer til å elske filmen og si at filmanmeldere er overflødigere enn fartsgrenser, og sånn skal det være i verden. Når noen lager filmen om at min dårlige dømmekraft egentlig skyldtes polarbears syndrom, da kan Bullock få lov til å spille mor mi også. 2009.

Locke

NRK2 22.05

locke

Tom Hardy kjører bil og kjører bil.

terning 4 liten Denne vil noen av dere se. Sånne som likte filmene der en mann lå innestengt nede i jorda gjennom hele filmen, og man ikke fikk se noe annet. Dere vil like at hele filmen består i at Tom Hardy sitter i bilen og snakker i telefonen hele filmen, enda man ikke bør snakke i telefon i bil. Det er nemlig sånn at hele livet hans er blitt forandra, og han ringer til familien og sier «I’m not coming home». 2013.

Limitless

NRK3 21.35

terning 4 liten Bradley Cooper og Robert De Niro i en farmasi-komedie om en forfatter med fortjent skrivesperre og hans suksess da han finner en medisin som gjør at man kan bruke hele hjernen. Men skumle folk er ute etter pillen hans. 2011.

Coco før Chanel

NRK3 01.00

_OBO8818

Audrey Tautou er en selvstendig kvinne med vest og hatt.

terning 5 liten Dette er filmen om moteskapersken Coco Chanel, som rant inn som skjørtenes Piaf en gang da forrige århundre var så nytt at man kunne ha det på seg uten å skjems. Chanel var like fullt misfornøyd. Som årvåkent barnehjemsbarn hadde hun vennet seg til å se på kvinners klesdrakt som fengselskostyme. Nonnene med sine måkete skulpturhoder. Sosietetskvinnenes tarmkrympende korsetter og utstafferte kurtisanekjoler som tok ansikt og personlighet fra et helt kjønn. Coco så at mennenes enkle klesdrakt fremhevet personen. Hun gjorde noe med det. Lukk igjen boka og ta friminutt. Skriv fire linjer til onsdag.

For dette kunne blitt skolefjernsyn om det ikke hadde vært for Audrey Tautou. Hun kommer fra ei håndkjerre, som om hun var ett av Mor Courages barn, og fordi hun sang om Coco på kafé, traff hun adspredelses-lystne levemenn med penger og havnet som klovn i sosieteten. Tautou ser ut som Macaulay Culkin i rollen som Le petit prince. Hun har en livssulten overleppe som likner en dårlig sydd kant. Men ved siden av det garcon-sensuelle er hun kraftfull, ubøyelig og sta. Det er den rollen Tautou gjør sannsynlig: Sjøl om hun funker som en slags luksusprostituert hos en snill godsgubbe, skaper hun seg sjøl som menneske og yrkesperson. Hun forvandler kvinner til kvinner i stedet for oppsatser, og hun blir et fransk madonna-hore-ikon, slik Piaf var det. Filmen skildrer også romansen med en britisk kullmagnat. Alessandro Nivola ser ut som en Errol Flynn-parodi, og skildringene av Cocos forelskelse er det svakeste ved denne biografien. Drivhjulet i handlingen er egentlig Benoit Poelvoorde som levemannen. Han fyller filmen med mild utvikling og skaper et ømt og forsiktig fundament for Audrey Tautous trygge rolle. 2009.

The monuments men

TV3 21.00

monuments men-2

Matt Damon ser listene med Cate Blanchett.

terning 2 liten George Clooney er en så uvesentlig regissør at han kan få Bill Murray til å se ut som en underbetalt eksamensvakt og Leonardo da Vincis «Madonna med barn» til å likne overdreven marengspynt. Men det er ikke det verste med «The monuments men».

Filmen om de magnificente sju som dro til Europa i den blodige avslutningen av annen verdenskrig for å redde kunstskattene som tyskerne hadde stjålet, er en påminnelse om vårt etnosentriske forhold til krig og naive begeistring for kampen mot Hitler.

Jeg skal sveve ut på viddene et øyeblikk. Nettopp nå er det sånn at nesten alle verdens medier formidler felles synsing om krig: Den skal ikke ramme sivile. Det finnes ingen berettigelse i det hele tatt for å ta livet av sivile i krig. Det prinsippet er jeg for. Jeg var for det da Norge bomba Libya, jeg var for det i de såkalte arabiske vårene og jeg var for det i det såkalte opprøret i Ukraina. Jeg syns ennå det er grusomt å tenke på sivilbefolkningen som ble bomba i Dresden og Berlin, jeg mener fortsatt at de drepte barna i Hiroshima og Nagasaki er et uløst moralsk problem. President Truman burde vært dømt for krigsforbrytelser etter sin død.

Et lite stykke ute på viddene kan man stanse, gni krutrøyken ut av øynene og spørre hva dette har med Clooneys film å gjøre.

Den er nesten lobotomert. Den er påtakelig hjerteløs. Den er sjølopptatt, kjølig og tåpelig, for den holder opp sivilisasjonen vår som en fane uten å ha skjønt mer enn at det er et fint tøystykke. Dialogen i filmen reflekterer et introvert sympati-system: Det er synd på de amerikanske soldatene og deres pårørende, men alle de ungene som døde da tyske byer ble utsletta av allierte bombefly, de blir aldri nevnt.

Grunnen til at noen burde ha tenkt på dem, er blant annet Madonna med barnet. Kunstkjennerne som reiser til fronten for å redde kunstverk, mener at museene og konservatorene representerer alt det vi sloss for, de skal redde det viktige i sivilisasjonen vår. De eufemiserer da Vincis super-nips hinsides all rimelighet uten å oppdage det selvsagte: Statuen viser en mor som beskytter sitt barn. Den hæren som Clooney og Murray og Goodman og Balaban betjener seg av, har akkurat massakrert tyske unger. Det blir umulig å se filmen uten å tenke på dem.

Drit i Vermeer og Rembrandt og Renoir og Da Vinci. Kultur handler om levende mennesker. Det beste i vår kultur er ikke ting. Det er levende, lykkelige mennesker. Om de utsmykker kirker eller strikker raggsokker betyr ingenting så lenge de elsker det de gjør. Levendehet og skaperlykke er det beste i vår kultur. Ikke kjendiskunst. Ikke show-off.

Jeg ville likt en film der kunstprofessoren brente en Rembrandt for å varme en skadd tysk unge i en ruin. Det ville vært film. «Monument men» er fantasiløs elitist-kulde og fortaustrygg vanlighet med dårlig replikk-kunst rundt.

George Clooney er en lidenskapsfri og hemma regissør. Han er dessuten satt til å instruere kolleger som er så mye bedre enn ham at han såvidt fortjener å sitte barnevakt hos dem. Den har han choka på. Rollene til John Goodman, Bill Murray og Cate Blanchett er så uanselige at de ikke ville satt fotavtrykk i en karamellpudding. Antakelig oppstår avsjelingen også fordi dette var virkelige mennesker, og nå har slekta deres dyre advokater. Matt Damon får ikke en gang ligge med den overvillige Blanchett fordi han er en autentisk person med autentiske barnebarn som ville skrike «Nei, morfar da!» i kinosalen. Det blir en uvanlig karismafri film.

For sikkerhets skyld: Jeg ville ha elsket en handling der Clint og Jason og Matt utrydda tyske soldater for å redde et stilleben i Milano, for actionfilm har andre regler. Et doku-drama som påstår at det handler om kulturen vår, bør ha med menneskeligheten i hvert fall som fotnote. 2014.

Crossing over

Viasat4 22.30

crossing over

Harrison Ford fører bort Alice Braga.

terning 4 liten Tung på labben, for mye i lommene og for blaut i auene. Det er grunnene til at så mange velmente mosaikk-dramaer tryner.

Manglende orienteringsevne er kanskje den viktigste svakheten ved dette dramaet om illegale innvandrere. Araberjente som blir kasta ut av USA fordi hun skrev en 911-differensiert skolestil blandes sammen med asiatiske gutter som lures med i gjengmiljøer og ei litt fasadeblond australsk jente som så gjerne vil bli amerikansk stjerne at hun ligger med immigrasjons-typen Ray Liotta med hele kroppen i utstuderte internett-positurer.

Etter nesten to timer ante jeg fremdeles ikke hva filmen ville fortelle. At det er synd på folk som har det vondt? Ja, det er det. Men hvorfor er den ene immigrasjonsfamilien sånn at brødre myrder søstera si av æresgrunner? Er det fordi vi skal synes ekstra synd på dem, eller er det fordi de representerer de immigrantene det ikke er synd på?

Filmen mangler noe så enkelt som et filosofisk fundament. Det trengte ikke være tjukt, det trengte ikke ha fremmedord eller menneskerettighetstaler – men det burde vært der. Alle de fattige og alle de ærgjerrige ønsker å komme til de rikeste stedene på jorden. Av åpenbare grunner kan de ikke det, for da ville de rikeste stedene på jorden bli de fattigste stedene. Så når vi synes synd på dem, er det med like stor politisk sprengkraft som hvis vi griner for dem som får rynker når de blir gamle. At de får et bedre liv der de er, kan vi kanskje gjøre noe med. At alle vil til vesten, kan vi ikke gjøre noe med.

«Crossing over» har to gode historier. I den ene blir immigrasjonspurk Harrison Ford grepet av ei ung mor som sendes tilbake til Mexico. Den historien burde hatt en handling, ikke bare tytete tåre-tablåer. Den andre er den arabiske jenta som skriver i skolestilen at hun kan forstå motivene til selvmords-bomberne bak 911. FBI tar henne, og scenene der hun og mora skilles fra resten av familien har ekte, brystverkende dramastoff i seg. Her ligger egentlig filmen.

Stilmessig er dette en litt lurvete, usammenhengende greie med mange tunge sukk, tallrike «Ånei å nei»-scener og totalt unødvendig kvinnenakenhet. Lang er den også. 2009.

Inception

TV2 Zebra 21.00

inception

Marion Cotillard sammen med Leonardo DiCaprio zzzzzz.

terning 2 liten OK. Seinfeld klinte på «Schindlers liste», men jeg sovna på «Inception». I juleryddings-sesongen er det bare én ting som er verre enn rot, og det er rot som ikke vil bli borte. «Inception» tværer av gårde på en grettent usjarmerende og uspennende, antikvarisk sci-fi-idé som kommer fra det mest forvirra og gjentatte av de småkules jule-evangelier: Virkeligheten er ikke virkelig. Som vi sa da vi var gymnasiaster i pinlige Fleksnes-frakker på St. Svithun: Er dette virkeligheten, eller er det en drøm om virkeligheten, og er Universet bare et molekyl i en kjempes toalettsete? Sånn holdt vi på, og innimellom hundset vi ideen om de hedenske døtrene i Genesis.

«Har du kommet for å drepe meg?» spør den delvis forråtna japanske gubben ved konferansebordet mens Leonardo DiCaprio skyver haka fram. Så skifter handlingen til noe helt annet i Odd Karsten Tveits Land, og du vet at det finnes kanskje ikke, og muligens er japaneren Forestillingen om Knut Northugs (ja, det skal være Knut) venstre brystvorte. I hvert fall er det ikke virkelig, og i hvert fall er det sånn at når man først har innført den absolutte relativitet i en handling, så dør den handlingen fordi den aldri kommer til å overraske noen mer.

Zzzzzzzzz.

Marion Cotillard dukker opp med skjemt Edith Piaf-blikk, men er hun levende? Er hun død? Er det egentlig Leonardo som er død, i tillegg til at han er blitt en slags hybrid-voksen som har gjemt et søtt barnetryne midt inni et kjøttfullt voksenhode?

Fortell meg om det. Zzzzzzzz.

Av yrkeshygieniske årsaker vil jeg ikke sammenlikne «Inception» med «Blade runner» eller «The matrix». Filmen er egentlig en fragmentert og lite spennende gjengivelse av «Nightmare on Elm Street», der DiCaprios Dream Team går inn i utvalgte næringslivsklisjeers drømmer for å plante tankespirer som gjør at de forandrer seg når de ikke drømmer. Eller kanskje når de drømmer, hvis drømmene egentlig er virkelige. Manusforfatter og regissør Christopher Nolan har gjort den tabben at han er blitt så fascinert av sin uferdige idé at han overforklarer den, i stedet for å gjøre seg kvikt ferdig med pubertets-dillet og komme seg over i en engasjerende handling. Mot slutten, da den repetert savna Cotillard påstår at det egentlig er døden som er livet, ramler filmen omsider over i en karikatur som bare hører hjemme i «Hot shots»-parodier og Saturday Night Live-sketsjer.

La meg bare nevne at for eksempel «Blade runner» beveger seg så elegant at en femåring ville fått med seg hva som skjer. Enkelhet utvider tankene, komplikasjoner lukker dem. «Inception» er gjørmete og en patetisk genre-lek med kronglete utforma longører som aldri noensinne bringer deg dit hen at du sier «Å ja! Kult.».

Det eneste severdige i filmen er Ellen Page som Ariadne. Hun lever et følbart filmliv inne i dette kaotiske fysikk-paradokset. Men det er ikke nok. De andre skuespillerne kjemper en hensiktsløs kamp mot en film der handlingsbrokkene flyter rundt som hybelkaniner.

Christopher Nolan startet sitt liv som kult-geni med «Memento», en film der handlingen beveger seg baklengs. Det er ikke lett å leve opp til sånt. 2010.

The world is not enough

Max 22.00

world is not enough, the

Pierce Brosnan går på ski. Dama elsker fravær av ozonlag.

terning 4 liten Pierce Brosnan er den gjenstanden i verden som likner mest på Roger Moore, hvis man ser bort fra liket av Maurice Chevalier og inngangsportalen til Madame Tussauds vokskabinett i London. Brosnans ubevegelighet har filosofisk intensitet, han ser ut som om han virkelig tenker på å holde maska.

Bond-filmen «The world is not enough» skjemmes av overflødighet. Historien er smålåten og sær som ei Søndag Søndag-forside. Sophie Marceau og Robert Carlyle opptrer på den litt frakobla måten, action-sekvensene er tjafsete, uinteressante, som om de ble til i en verksted-orientert Speculum-performance. 1999. 2 timer, 5 minutter.

Pay it forward

FEM 21.00

pay it forward

Kevin Spacey og Haley Joel Osment er som to stykker melankoli.

terning 5 liten Kevin Spacey spiller en imponert mann sammen med Helen Hunt i en film om en liten gutt som vil forsøke å utvide godheten i verden. Haley Joel Osment er rørende og snill, og dessuten tar han alvorlig de ideene om medmenneskelighet som var ment for festtalene. Mimi Leder regisserte. Mange syntes filmen var for sentimental. 2000.

Antatt uskyldig

FEM 23.30

antatt uskyldig

Harrison Ford er ute å kjøre med kona Bonnie Bedelia.

terning 5 liten Når alt kommer til alt og de siste bildene av en film flimrer over lerretet for å avsløre om den egentlig hadde noe å si, da vokser plutselig Alan J. Pakulas perfekte thriller-drama ut av genre-trøya si og blir skikkelig voksen. Det kan jeg ikke si noe mer om. Men såpass må jeg kunne antyde, at «Antatt uskyldig» er Farlig Begjær nummer sytten, Det Siste Kapittelet. Den egentlige historien.

Filmen skildrer fengslende og paranoisk rettssamfunnets knirkende evighets-kvern som er styrt av ei blind frøken og tråkket av fordomsfulle fotfolk, men nesten umerkelig skifter den tema over til det personlige ansvaret, ikke bare for egne handlinger, men også for konsekvensene av dem i andres. Moralismen er oppsiktsvekkende elegant gjort, og elegansen er ikke en lettbeint ballett-dekorasjon, men i stedet denslags sikker fotflinkhet som utøves når vandrere har studert terrenget og tenkt igjennom ruta.

Intens er filmen først og fremst fordi den har en sitrende god historie, men også fordi Alan J. Pakula har forholdt seg aldeles i ro og gitt skuespillerne rom til å uttrykke noe i bildene. Harrison Ford er lenger borte fra seg sjøl enn han var til og med i «Frantic». Det gråstenkte håret er nesten fengselsklippet, sånn at det torturerte sinnet kan leses som i feberkurver langs pannen. Han er en assisterende statsadvokat som ble fanget og ydmyket av den vakre kollegaens (Greta Scacchi) kalde karriere-sex, og filmen får også med seg klatremusenes felles-tenning på stimulanser som vellykkethet, smartness, fart, dyktighet, makt, besluttsomhet, stigning. Sveverne elsker seg selv i hverandre. Så skjer katastrofen. Den assisterende statsadvokatens hemmelige elskerinne blir myrdet.

Da er det to timer igjen av filmen, og Pakula fyller hvert minutt av dem med frydefull usikkerhet og bekymring. Til og med de polititekniske detaljene broderes med raffinerte handlingstråder som gir mangetydig og subtil spenning. Når forsvarsadvokaten (Raul Julia) kommer inn i spillet, øker forventningene ytterligere, for «Antatt uskyldig» er en film som stiger og stiger og ikke er slutt før siste bilde. Da røpes hemmeligheten om ansvaret og straffen 1990.

Lørdag 27.5.–Sommer-lørdag med 10 severdige filmer

 

Illusjonisten

Norsk TV2 22.15

terning 5 liten For en storarta dag. Jeg har talt 10 filmer som dere burde se. Og det skjer samtidig med at de to norrøne meteorologi-profetene som kaller seg Yr og Storm for å håne vestlendinger, stiger ned fra fjellet med sol hele dagen og 20 grader. Det betyr at det blir Carl i hagene i kveld, og i morgen ringer tømmermennene til politiet for å klage over at de har hørt lyden av kantklipper, for det kjennes som om en armert elefant i Dr. Martens-boots vandrer på en grusvei inne i hodene deres. Sjøl fikk jeg en melding fra samvittigheten for noen år siden: Du har ledd nok utendørs pilslatter, Arild. Se film. Og søndager er fine plenklipperdager. Siden du ikke får handle.

Men til filmen.

illusjonisten

Jessica Biel henger rundt mens Edward Norton viser henne alle fem fingrene.

Denne filmen driver med godlynt og smågal godteri-spredning. Bildene fra Wien rundt århundreskiftet er så mjuke at interiørene likner smelta bondesmør rundt 120 volts pærer. Illusjonisten Edward Norton sitter aleine på scenekanten og maner fram damespøkelse, men da griper den kronprins-lojale politimannen Paul Giamatti inn og arresterer ham for uorden. Hva er det som har skjedd?

Det som skjedde var at Norton i barndommen traff ei ung hertuginne-jente og ble hormonell melankoliker da hun red bort på en diger gamp med sånn brettseilingsrumpe som bærumsgutter har. De to var i rødhetteskogene sammen før wilhelmene avbrøt romansen. Som voksen ble han en trist illusjonist som kan få appelsintrær til å vokse fram og trene sommerfugler til å bære tørre overklasse-lommetørklær.

Han treffer hertuginna igjen da hun er utkåret til å tvangsekle Rufus Sewell med de blaute auene. Sewell er keiserens sønn og kvinnemishandler. Utsøkt elegante ting skjer, og handlingen holder på den gåtefulle romantikken sin til siste minutt. Du får følelsen av at til og med møblene er freudianske rekvisitter – Østerrike ved århundreskiftet er som et seksuelt besmykket mareritt, og varmen fra fargene er klam og insinuerende. Hvis man ser bort fra et mislykka forsøk på filming av samleie (ser ut som om Roald Øyen har relansert «Bit for bit, bilde for bilde»), er dette en utsøkt behagelig film der til og med Jessica Biel funker der hun skal.

Og slutten! Uovertruffen. 2006.

10 years

NRK3 21.30

terning 4 liten Channing Tatum spiller romantisk komedie om en gruppe folk som feirer jubileum ti år etter at de gikk ut av high school, som egentlig er som om du skulle feire 2 årsdagen for at du bar ut matsøpla. Filmen er laget av Jamie Linden, som også regisserte «Dear John». Filmen er fra 2011, og festdeltakerne finner ut at de ikke er blitt mye modnere.

Coco før Chanel

NRK1 23.35

_OBO8818

Audrey Tautou er Coco.

terning 5 liten Dette er filmen om moteskapersken Coco Chanel, som rant inn som skjørtenes Piaf en gang da forrige århundre var så nytt at man kunne ha det på seg uten å skjems. Chanel var like fullt misfornøyd. Som årvåkent barnehjemsbarn hadde hun vennet seg til å se på kvinners klesdrakt som fengselskostyme. Nonnene med sine måkete skulpturhoder. Sosietetskvinnenes tarmkrympende korsetter og utstafferte kurtisanekjoler som tok ansikt og personlighet fra et helt kjønn. Coco så at mennenes enkle klesdrakt fremhevet personen. Hun gjorde noe med det. Lukk igjen boka og ta friminutt. Skriv fire linjer til onsdag.

For dette kunne blitt skolefjernsyn om det ikke hadde vært for Audrey Tautou. Hun kommer fra ei håndkjerre, som om hun var ett av Mor Courages barn, og fordi hun sang om Coco på kafé, traff hun adspredelses-lystne levemenn med penger og havnet som klovn i sosieteten. Tautou ser ut som Macaulay Culkin i rollen som Le petit prince. Hun har en livssulten overleppe som likner en dårlig sydd kant. Men ved siden av det garcon-sensuelle er hun kraftfull, ubøyelig og sta. Det er den rollen Tautou gjør sannsynlig: Sjøl om hun funker som en slags luksusprostituert hos en snill godsgubbe, skaper hun seg sjøl som menneske og yrkesperson. Hun forvandler kvinner til kvinner i stedet for oppsatser, og hun blir et fransk madonna-hore-ikon, slik Piaf var det. Filmen skildrer også romansen med en britisk kullmagnat. Alessandro Nivola ser ut som en Errol Flynn-parodi, og skildringene av Cocos forelskelse er det svakeste ved denne biografien. Drivhjulet i handlingen er egentlig Benoit Poelvoorde som levemannen. Han fyller filmen med mild utvikling og skaper et ømt og forsiktig fundament for Audrey Tautous trygge rolle. 2009.

The world is not enough

TVNorge 22.00

world is not enough, the

Pierce Brosnan til fjells med ei dame i byklær.

terning 4 liten Pierce Brosnan er den gjenstanden i verden som likner mest på Roger Moore, hvis man ser bort fra liket av Maurice Chevalier og inngangsportalen til Madame Tussauds vokskabinett i London. Brosnans ubevegelighet har filosofisk intensitet, han ser ut som om han virkelig tenker på å holde maska.

Bond-filmen «The world is not enough» skjemmes av overflødighet. Historien er smålåten og sær som ei Søndag Søndag-forside. Sophie Marceau og Robert Carlyle opptrer på den litt frakobla måten, action-sekvensene er tjafsete, uinteressante, som om de ble til i en verksted-orientert Speculum-performance. 1999. 2 timer, 5 minutter.

Mr. Deeds

TV3 19.35

mr deeds

Søtere blir det ikke. Winona Ryder og Adam Sandler.

terning 5 liten Harry-komedien var heldigvis ikke død. Den demonstrative troskyldighet er amerikanske filmskaperes spesialfelt, og skuespilleren Adam Sandler representerer naivitetens suverene Albert-elite.

Hør bare: En kakse dør på fjelltopp og etterlater hele sin medievirksomhet til en enkel pizzeria-ingenue på bøgda. Han går i tømmerhoggerjakke og lager egne gratulasjonskort. Bøgdulfene er hjertelunere enn kortslutta varmelaken, og de ville ha oppfatta Heidi Hauge som en stuntpoetisk avantgardist.

Bykuldas sjellause ego-investorer bruker mediene til kapitalistisk vinning og har følgelig ingen paralleller i den virkelige verden. Winona Ryder spiller metropolisk tv-reporter, og har like kaldt hår som «du fortjener det»-damene i kroppshåner-kuben.

Da Mr. Deeds kommer til byen, viser den seg fra sin verste side. Tabloidene forfalsker ham. Det ovale restaurantbordet med intellektuelle håner ham. Ryder spaner ham, og skurken Gallagher lurer ham. Men helten sjøl går på byen med John McEnroe og hiver egg på limousinene. Han deiser en dum jock. Han leser kulhets-jønkiene den enkle moralleksa. Det er så bra.

I 35 minutter er «Mr. Deeds» fantastisk harrykomedie. Presisjonen er enestående, parodien funker så flott som festpizza med peanøttsmør og Non Stop. Steve Buscemi skjeler verre enn speilegg på jordskjelvramma teflonpanne. Alt det er flott.

Når harrykomedier kommer til den sentimentale delen, tar de seg ofte ned. Her også. Likevel er filmen bra nok, fordi den har trygg tilhørighet i det romslige For-det-om-landet.

Som alle vet: En slags nyinnspilling av Capra-film. Glem det. Regissør Steven Brill har laget harry-høydepunkt som «The wedding singer», «Big daddy» og «Joe Dirt». 2002.

X-men origins: Wolverine

TV3 21.30

x-men origins wolverine

Ikke la Hugh Jackman massere nakken din.

terning 5 liten Hvis for eksempel en merittert sjakkspiller og kammermusikk-entusiast spurte meg hvorfor i all verden han skulle se en affekt-orientert mutantfilm fra bratsjens verste fiende, USA, ville jeg si: Brødrene Grimm. Eventyr fungerer som en fullgod erstatning for sjel hos de stakkars folka som aldri har mareritt. Du tror du består av bibliotek-basert ånd fordi om du kan flytte en hest to bort og én til siden, men du er et dyr. En dag våkner beistet, og du får trang til å grapse med makrell i tomat.

«X-men origins: Wolverine» så jeg på Blu-ray (i pakka finnes også en vanlig dvd-versjon), og bildene er skarpere enn Bjerkreim-netter med minusgrader og glemte sauebrek.

Filmen handler om to gutter som oppdager at de har vesentlige mutant-evner og kan fly fortere enn pubertets-tanker og slåss like rått som gammeldansere. Så da gjør de det i alle USAs kriger mens ansiktsuttrykkene deres mer og mer ser ut som godt brukt Lada. Husker Lada? Nei vel.

Men da de kommer som hvite leiesoldater til Kongo eller deromkring, syns Hugh Jackman at det blir for mye av det gode, så han trekker seg tilbake til en eskimo-vennlig tilværelse i Canadas fjell der han dyrker bar overkropp og skogsarbeid. En slags heddøl.

Så viser det seg at hans onde bror Liev Schreiber driver utryddelse av mutanter for den amerikanske wehrmachta, og så oppstår den klassiske god bror, slem bror-konstellasjonen, og den holder filmen ut.

Det finnes folk som ikke feirer syttende mai fordi de syns dagen er forutsigbar. De vil ikke like «Wolverine». Men filmen er en nydelig parade av velbrukt evolusjons-kitsch. Masko-menn med muskler som merkevare hopper og skvetter overnaturlig rundt i mytene, og jeg sier igjen: Hvis du er sånn som blir rørt av Hotel Cæsar, så vil du nok savne den gode, menneskelige innlevelsen her. Men vi som skulle ønske vi var så mandige at vi spiste fotformsko til frokost, vi liker det.

Hugh Jackman likner den unge Clint Eastwood. Liev Schreiber har virkelig en slags mutant-aktig dyre-metafor et sted i fjeset sitt. Danny Huston fungerer fantastisk bra som myndighets-fascist, og i tillegg dukker Taylor Kitsch opp som Le Beau i Bourbon Street og er vakrere enn en fjortistegna unghingst.

Dette er bra. 2009.

The Grand Budapest Hotel

TV3 23.50

grand budapest hotel, the

Ralph Fiennes er concierge, Tony Revolori er pikkolo.

terning 5 liten Uansett hva jeg skriver om «The Grand Budapest Hotel» kommer jeg til å angre på det. Jeg angrer allerede. Derfor er det like greit å skrive seg i hjel.

I mangel på en virkelig god forklaring, tyr jeg til det ikke-eksisterende naivisme-begrepet udynamisk poetikk. Følg med. Wes Anderson har laget en framgangsfattig, tablåvakker film som under-kommuniserer fantastisk ved hjelp av udynamisk poetikk, en stillestående form for observasjons-briljans som forholder seg til seg selv. Ikke meta, for meta leker med det allerede etablerte. Andersons Europa-fantasi er esoterisk briljant, en slags geometrisk perfekt brudulje, og den er ufølsomt forteller-orientert. Vi tar den enkle versjonen: Filmen forteller fargerikt om folk. Den gjør det med fakter, men uten forklaringer og annet fanteri. Merkelig nok er Anderson inspirert av Stefan Zweig, en pasifistisk Wien-forfatter som tok sitt eget liv i Persepolis ved Rio De Janeiro i 1942 i fortvilelse over verden og i redsel for at den europeiske kulturen skulle forsvinne.

Det finnes nok en tilbakeskuende begeistring og en angst for framtida også i Andersons film. Men suicidal er den virkelig ikke.

Historien om ett av de siste siviliserte mennesker i et vulgært Europa fortelles med naivistiske og finurlige form-fantasier, den er full av introverte, estetisk fullkomne detaljer som fyller opp handlingen med så mange distraksjoner at hva som måtte finnes av fornuft blir usynliggjort, det blir anonymisert. Vi får se en kronisk verdensdel. Europa er en tilstand og en stillstand. Det klassiske europeiske beveger seg egentlig ikke. Selv reisene er egentlig bare forflytninger av uforanderlighet fra et sted til et annet, og så lenge vi befinner oss i det klassiske Europa, er alt samme sted.

Grand Hotel Budapest starter som en søt og patetisk pappkulisse i en barnebok-aktig fantasi med Fløybane. Bygningen er som å se inn i en gal konditors livsverk. Hotellet har nesten ingen gjester lenger, og de få som finnes, sitter rundt i en smertefull eller selvvalgt ensomhet og dyrker fraværet av tid. Dit kommer den selvopptatte forfatteren Jude Law og får øye på Mr. Mustafa, som er hotellets eier.

Den sørgmodige enkemannen Zero Mustafa (F. Murray Abraham) forteller om hvordan han fikk hotellet, og han forteller om M. Gustave (Ralph Fiennes), det siste kultiverte mennesket i en grotesk tid. Europeisk historie er kopiert til det ugjenkjennelige. Invasjoner og militser, land uten egentlig identitet. Med utilsiktet treffsikkerhet satte kinoen opp akkurat denne filmen den uka da Krims rolle i Europa plutselig ble brakt tilbake på pokerbordet.

Conciergen M. Gustave er overflate-sivilisasjonens siste skanse i en verden full av formelle svik. Gustave er hotellets gigolo. Han ivaretar rike, eldre kvinners behov for seksuelle utskeielser og overdådig muntlighet, og han gjør det med en autoritær stilsikkerhet som opprettholder hotellets renommé over hele den vesentlige delen av kontinentet.

I starten av historien tar Gustave avskjed med Madame D. (foreldet Tilda Swinton) som frykter at hun aldri får se ham igjen. Sannelig får hun rett, for hennes forbryterske sønn Adrien Brody tilrettelegger et blåsyremord som i neste omgang fører til at den unge lobbygutten Zero og Gustave jages rundt i Zybrowka (merk: På nettet ligger en mockumentar-site som forteller om landets historie og kultur – finn den!) både av politisjefen Edward Norton og Brodys psykopatiske morder Willem Dafoe.

Gustave klarer å ivareta sin rolle som plettfri europeer gjennom de mest groteske prøvelser, som da han havner i fengsel sammen med utbryteren Harvey Keitel og klarer å redde maleriet av gutten med eplet fra Madame D.’s grådige slektninger blant annet ved hjelp av kake-assistenten Saoirsie Ronan som også er Zeros kjæreste (ikke flørt med henne!).

Filmen kommer til å minne deg om mange ting. Den nesten bildebok-aktige fortellerstilen finnes i mange av Andersons filmer. Men denne likner dessuten John Irvings ornamentoriske fortellerstil, med fargerike personer og paradoksale situasjoner som omsvermer hverandre i en ukonvensjonell biotop med minst ett hotell. Hvis du velger å engasjere deg i bildevalgene, får du en fin dag. Dersom du forsøker å følge den episke sentimentaliteten i historien, vil du bli totalt utslitt og ønske deg tilbake i danske dramakrim-serier. Hvor du antakelig hører hjemme.

«The Grand Budapest Hotel» er noe så sjeldent som et psykologisk uinteressant kunstverk uten smisk. Dette er en bildefortelling, og bilder betyr noe. Menneskene er ikke så dype. De er enten/eller, og de kan skildres i barnebok-aktige forenklinger av falsk historieskriving uten at det oppstår ett eneste problem.

Psykologi er falskneri. Handlinger er ekte. I Wes Andersons filmer er alle tilløp til psykologi parodiske, mens handlingene er utpensla og tydelige, på samme måte som omgivelsene. Jeg liker dette universet. En drittsekk er en drittsekk, en helgen er en helgen. Og det spiller ingen rolle hva grunnene er.

Femmer-terningen skal leses som sekser-terning. Av estetiske grunner. 2014.

World War Z

TV2 Zebra 21.00

world war z

Brad Pitt rømmer fra zombiene. Eller han og ungene er på vei til Gate 6.

terning 5 liten Det låter antakelig ikke bra at en zombie-film ser ut som fortsettelsen av samlivet med Angelina Jolie. Men Brad Pitt jobber for FN som en Ylvis-inspirert superhelt-versjon av Jan Egeland, og han starter dagen med å lage pannekaker til kona og ungene sine, for nå er han blitt hjemmeværende. Seksbarnspappaen Pitt er virkelig overkvalifisert til rollen,

Men en ekte FN-mann kan ikke alltid bli værende ved kjøkkkenbenken, for verden er en risikabel og krevende kunde, og før WHO vet hva, kaster antilopene seg over leopardene og spiser dem.

Den marginale adferden brer seg til mennesker i store byer. De biter hverandre i voldsomme kaoskøer som minner om varehusåpninger, og straks en fysisk utrent forstadsboer får virus i blodet, så blir han til en uslåelig miks av tusenmeter-løper og fotball-supporter. Det virker fortere enn VitaePro. Gatene blir fylte av hylende kjøtt-etere, det er som et Pamplona for litt mer rasjonelle gatehorder. Pitt og den sarte kona hans Mireille Enos (tynt rødlig hår og hud som en sint småsei kunne bitt tvers gjennom) tar med seg jentungene i bilen. Men kjøretøy dresdner seg opp slik de pleier ved amerikanske katastrofer, og snart må familien løpe til takene for kanskje å bli henta av de forente nasjoner.

Neida. Jeg har ikke fortalt hele handlingen. Det er nå det starter.

For hva vil fredskorps-dressene gjøre nå? Vil de satse på The Expendables og sende Pitt hjem igjen til frokost-serveringa? Bare nesten. Jeg skal ikke røpe så mye, men legg merke til den uforstyrra bakgate-fyllikken som sitter midt i zombie-svermen og er like trygg som en hvitløks-veganer ved Myggetjern. Hva sier du, Poirot? Står vi overfor et spor?

Det kunne selvsagt vært så irriterende at zombier er avholdsfolk, og at de skyr alkiser. Men hemmeligheten er nok mer komplisert, og etter å ha hilst på Black Ops-gjengen søker Super-Egeland frelsen i Jerusalem, for israelerne så faktisk faren på forhånd og har som vanlig bygd mur mot inntrengerne. Han teamer med seg mørkøyd soldatjente med Sinead-frisyre (Daniela Kertesz), og mer enn det kan jeg i hvert fall ikke røpe.

Jo. Jeg kan jo røpe at Pitt i det forjettede land også oppdager verdens stiligste politiske filosofi , og den er sånn: Den tiende mannen. Hvis ni mann er enige om noe, plikter den tiende å være uenig. Jeg kjenner mange som burde søke på akkurat den jobben.

Bayern-tyskeren Marc Foster har valgt å dempe ned blodutgytelsene i forhold til tradisjonelle zombie-slaps. På det viset blir «World war Z» til en litt for spennende familiefilm der slekt som ellers pleier krangle om alt fra bearnaise-oppskrifter til internett-konspirasjoner, kommer til å tviholde på hendene til hverandre. Effektene ligger på litt tvilsom 11 års aldersgrense, men du kjenner intensiteten. Regissøren har nemlig droppa virus-genrens lange laboratorie-scener («Professor Heimat, zat iz juzt not pozzibel!»), og hovedpersonene tiltrekker seg forflytnings-hektisk sjukdoms-action hvor enn de kommer. «World war Z» er en kjappfota film, og du glemmer ikke ett øyeblikk at Pitt har lova ungene sine at han ikke skal dø. Brad har selvsagt ikke falt for fristelsen til å spille zombie-trua far slik Nicolas Cage ville ha gjort det, han er ikke sjukelig som Bale ville blitt eller majestetisk som Day-Lewis. Pitt opptrer som en enkel og seriøs fyr. Han er en dedikert pannekake-baker. Skikkelig verdens-pappa.

Og med splatter-vegring unngår Foster det som egentlig dreper flest zombier: De redselsfulle gjentakelsene, alle de håpløse scenene der udøde bare kommer løpende og de dødelige bare skyter på dem. Tyskeren har laget en film med tøff stemning, mange ødeleggelser og sterke følelser. Slutten er litt for enkel, og Pitts familie blir stua bort litt for tidlig. Men det er moro.

Turistforeningsmedlemmer vil muligens bli støtt av at alt ondt som skjer er naturens skyld – og at den kortvarige barneprofessoren sier at «Naturen er en seriemorder». Andre vil mislike at man nevner Israel uten å ta avstand fra landet, en forglemmelse som kan føre til at folk driter i alt og spiser Jaffa. Dessuten antydes det at Jerusalem overvåker det indiske forsvaret. Ikke alle liker overvåking.

Men vi som drikker appelsin fra glass og syns rever skal spise gulrøtter, vi har en fin dag. 2013.

Død snø 2

TV2 Zebra 23.15

død snø 2 joner starr

Der ligger Joner med øks i skallen. Sterkt.

terning 5 liten Dette er enkeltpersonenes og enkelt-påfunnenes film. Rollene funker så overstadig hinsides en normal virkelighet at man sperrer opp øynene og fråtser i hensynsløs frodighet. Enkeltscener skaper så stor begeistring at det er lett å tilgi den lett smadra fremdriften. Det er på tide å ta fram det ufødte begrepet skratt-fnis, som oppstår når den latente tenåringen i deg spruter popcorn over seteryggene.

Derfor er det relevant å starte med det patriotiske: Han er tidenes zombie. Kristoffer Joner kommer sjanglende med rester av den høyre handa hengende som girlander fra skuldra. Han har et fjes som likner hagleskutt smalahove og piper i en blanding av kjæledyr-hengivenhet og Joner-nervøsitet. Etter mye annet fælt ble han overkjørt av stridsvogna. Daudingen Kristoffer er på en måte grøssernes Elling, og det er en skikkelse du aldri kommer til å glemme.

Dessuten er Vegard Hoel en av de få, om ikke den eneste skuespilleren i Norge, som kunne utøve et kunststykke som såvidt kan kalles å sannsynliggjøre denne sjuke hovedrollen. Han kommer ut av den første filmen med grapsa kjæreste og avkutta arm, men politiet tror at han massakrerte en hel hyttefest-gjeng og lenker ham til sykesenga etter at en uheldig kirurg har sydd en nazizombiearm på mannen. Dermed oppstår et slitesterkt «The hand»-syndrom.

Naziarmen kan ikke bare heile, den han hele de sjuke og vekke de døde, den kan slå tvers gjennom voksne tarmsystemer og dra hjertet ut av en stakkars liten 11-årig turist i traktene rundt Tafjord. Eller Tavik.

Hoel starter som relativt blodig krigsoffer og utvikler rollefiguren sin som et slags blodtype-skjema. Mot slutten er antakelig alle tenkelige rhesi representert på det som er igjen av klærne, men han er like fullt en romantisk mann som tett fulgt av Bonnie Tylers «Total eclipse of the heart» oppsøker den uberørte kirkegården ved havet og initierer det som kan komme til å bli norsk films mest rørende nekrofili noensinne. Jeg røper ingenting.

Det er på mange måter en snedden film. I Stavanger betyr snedden småpen. Tommy Wirkola starter fort en flørt med amerikanere ved at han innfører The Zombie Squad. Den holder selvsagt til på nett og består av en frakkekledd eksotisme-nerd som ser ut som et medlem av Talking Heads, ei jente med betryggende strikkevest og ei starwarsianer med Finse-kikkert. Ved forenklinger som ingen vil bebreide den kreative grapsen Wirkola, kommer de til Norge og er med på å utvikle ideen om en til dels underjordisk motstandsbevegelse. Det har ikke skjedd verre vekkelse i Nord-Norge siden læstadianerne. Heller ikke herligere oppstandelse.

«Død snø 2» vinner på en kompromissløs oppfinnsomhet. Politi-satiren med en parodisk nordnorsk tourettes-tjenestemann ligger i den småstive utkanten og sliter halvgode replikker, for å si det pent, men de groteske detaljene er fantastiske. Den absurde splatter-humoren frisk som fersk slakt, og det i en genre der det meste allerede er utretta. Det er som om Wirkola finner en ny måte å pynte juletreet på.

Hoel spiller med et velgjørende alvor og troverdig frustrasjon. Bjarte Tjøstheim som kommer fra en kristen familie på Randaberg, spiller småbannende prest som også blir tvangs-konvertert til den internasjonale zombie-rørsla, og en av de minneverdige scenene utover i filmen er da den snille Joner sitter overskrevs på den milde Tjøstheim og banker ham mens blodet flyter. Det er ærlig talt ikke noe du ville ha venta å se på film. Det er ærlig talt et ekstremt trivelig påfunn. Det er det også når Hoel strekker sin ene blodstenkte hånd mot dashbordet – ikke for å starte bilen, men for å skru av P2.

Det er vanvittig mye tarmer i denne filmen, og folk blir reduserte til et detaljnivå som gjør dem best egna til å agne skrei-lina med. Dette er en splatterfilm, det er ikke en thriller om turen på landet. Så snakker vi ikke mer om det. Det er en skjønn film i slinser og biter. 2014.

Bryllup på prøve

TV2 Livsstil 21.00

bryllup på prøve

Antakelig det øyeblikket da gutten oppdager det selvsagte: Du gifter deg ikke med ei dame som vil at presten skal godkjenne deg.

terning 4 liten Mandy Moore er en av de få kvinnene som kan være begeistret for en mann på en sånn måte at man skjønner det gjelder hans framtidige gardinfarger. Når det påstås at hun og forloveden har sex, fylles man av den samme triste resignasjonen som da Rock Hudson forsøkte å komme i buksa på Doris Day, sjøl om Doris var gipsa fra kragebeinet til knehasene eller virket sånn.

«Bryllup på prøve» skal egentlig være Robin Williams’ film. Han er en gudbenådet vitseforteller, men hva hjelper det når det ikke finnes flere vitser i verden og latteren har tatt tilflukt på en do i Harlem? I denne filmen spiller Robin W. en grov prest, som om han skulle være en menneske-orientert Tromsø-geistlig med begrensa gudskontakt, men fornuftig yttertøy. Han driver gruppebehandling av uoppmerksomme kjærlighetstrafikanter fra livets rundkjøring så å si og forlanger av Mandy og Mannen at de skal gjennomgå et sertifiseringskurs.

For oss som følte det som nedverdigende at vi måtte ta undervisning for å få kjøre bil, er dette meningsløst: Ingen mann gifter seg med ei dame som vil at han skal ta et prestekurs for å bevise at han er bra nok. Pføy!

Og ei dame som ikke vil gifte seg med en mann som ikke har skrevet sju sider bryllupsløfter, fortjener å bli gift med en sørlending. Normale menn ville heller spille luftgitar på Sandnes-bussen eller delta som korsanger i Grand Prix på Kongsvinger enn å skrive ned tanker som skal tenkes, ikke snakkes. Filmens poeng blir at man skal gifte seg med en kjentmann – en bror, et sektmedlem, en kollega, en kloning, en smisker.

«Ingenting betyr mer for meg enn du», er en elendig start på et ekteskap. Folk burde ha noe inne i seg som betyr noe mer enn kjærligheten, for ellers tørker de den ut, overanstrenger den, kveler den, tyner den, og overvurderer den på en selvopptatt treåringsmåte. Hallelujah. 2007.

Iron man

Max 21.40

iron man

Robert Downey jr. He’s got the whole world in his hand.

terning 5 liten Å jøje meg så herlig det er med film når alt stemmer. I «Jernmannen» går maskiner og mennesker opp i en lavere enhet som passer oss midt i vår guddommelige middelmådighet. Takk.

Robert Downey jr. er etter min mening en av de største amerikanske skuespillerne, og egentlig burde jeg be dere utsette denne filmen og leie «Chaplin» først. Med sine utfordrende, ironiske stilisme-fakter klarer den livsherja mannen gang etter gang å hale oss inn i sin fiksjon. Downey jr. bor rett utforbi virkelighetens dør, som om han var en ledsager ut av den. Når han spiller en Marvel-helt oppstår en ny logikk-dimensjon, for mannen er så skeiv at han både kan være eksentrisk milliardær og superhelt uten at det virker merkelig eller påtatt. Evnen er sjelden. Nicholson kunne aldri gjort det. Ikke Depp heller.

Jeg skal fortsette i Dropsen-posen med rolleliste-snop: Jeff Bridges har en stemme som gjorde at jeg lukket øynene da jeg så «The door in the floor» og bare lyttet. I «Jernmannen» spiller han Downeys partner i en skikkelse som Vigeland kunne ha hogd og Hamsun kunne ha skrevet. Skallet som en østkant-torpedo, tilsynelatende diger og dystert faderlig. Han er nydelig.

Og Gwyneth Paltrow med sitt behagelig zoologifarga pelsdyrhår og sitt rolige ansikt er storarta som tilbakeholdent andpusten sekretær.

Dessuten har Jon Favreau regissert som om superhelter ikke blir diktet for 10 år gamle transformerfans, men eldre gutter med ukurerbar ironi-avhengighet. Filmen starter i Afghanistan, der småbannende Taliban-legionærer tar milliardæren Tony Stark til fange. Så beveger handlingen seg bakover til mannens verbalt drektige playboy-liv, der journalisten Christine Everhart i en kropp som likner Skeletors søster, blir kasta ut av hovedpersonens morgen av en sarkastisk Paltrow. Alt er forbilledlig elegant gjort. Så trenger plutselig rikingen i Afghanistan både hjerte-magnet og flyge-rustning for å unnslippe, og derfor konstruerer han en av restavfall og Ebay-elektronikk. Hjemme i USA perfeksjonerer Stark drakten til en slags bionicle-bunad, flyr til Afghanistan og redder livet til småbarns far og utfordrer F-16 eller 18 eller 20 eller noe sånt. Hvis konfliktløsninga i korporasjonene hadde vært filmet like elegant som innledningen og kampscenene, ville «Jernmannen» blitt uutholdelig bra. Nå blir den menneskelig. Litt småteit mot slutten da regissøren får behov for å presentere en bråte forklaringstrengende handlingstråder og glemmer at det er Downey jr. som bærer hele greia, og uten ham blir det bare Spider-man fra smia. Men sånn er det.

«Jernmannen» vekker likevel en overraskende mistanke om at superhelt-filmen ikke var død. 2008.

A lot like love

FEM 21.00

a lot like love

Amanda Peet og Ashton Kutcher på panser.

terning 1 Ashton Kutcher er en så dårlig skuespiller at en lege kanskje kan hjelpe ham. Det virker som om ansiktsuttrykka hans ble utsatt for et penicillin-resistent bakterie og såvidt overlevde i respirator.

I «A lot like love» finnes det en bråte øyekast, og de er virkelig oppsiktsvekkende. Her finnes øyekast som antakelig datt ned av stellebordet, her er øyekast som ville sagt fisk i en katteutstilling, øyekast som likner musikken på en nattklubb i Bulgaria, øyekast som man ikke har lov til å hive i svart dunk, øyekast som hikker og raper og oppfører seg som uferdige befruktninger. Kutcher har evneveike øyekast med munnen når han bærer solbriller. Det er forferdelig. «A lot like love» er dessuten en så langsom film at den føles som å se «Sound of music» to ganger rett etter «Mitt Afrika».

Ashton Kutcher og Amanda Peet møtes til tilfeldig sex i flytoalett, og dernest forstår vi at de etter noen år skal bli ordentlige kjærester. Det blir som å sitte i dyrehagen og vente på at pandaene skal parre seg. Ingenting skjer. Bare de patologiske blikkene og de usunne bevegelsene med munnene. Apoteket er like rundt hjørnet.

Peet tilhører egentlig den store gruppen kjappe birolle-skuespillere, og i denne filmen utgjør hun den intellektuelle ettersom hun tar uskarpe bilder. Kutcher tilhører Demi Moore, som har mye fritid, og er følgelig et leketøy med utbrukte batterier. Kurtisen mellom Peet og Kutcher består for eksempel i at de spytter på hverandre i japansk restaurant og putter sugerør i nesa. De synger også Peter Cetera. 2005.

Djevelens advokat

FEM 23.10

djevelens advokat

Al Pacino blir fort sint.

terning 5 liten «The devil’s advocat» er en ganske deppete thriller der Keanu Reeves kommer som ung advokat til tvilsomt firma (Tom Cruise-syndromet) der Al Pacino regjererer med faustisk makt og mørke. Både Reeves og Pacino gjør gode roller. 1997. 2 timer, 20 minutter.

Ni måneder

TV6 20.30

nine months

Hugh Grant og Tom Arnold på Føden. And The Lord wept.

terning 5 liten Hvordan skal jeg si dette? «Ni måneder» var ikke akkurat toppen av juletreet da den dukket opp i 1995, men OK – tida har gått, og det ligger mye kikkerglede i en film der Hugh Grant får barn med Julianne Moore. Som når pandaene formerer seg.

Den amerikanske komedien «Nine months» baserer seg på en fransk film, og det forklarer alt. Franske menn lever i rare, cro magnon-baserte mannfolk-reservater og tror at barn kommer med beaujolaisen. Derfor kan man med full rett lage film om at de frykter fruens graviditet.

Sånn er ikke amerikanere. Man har påvist at til og med amerikanske guttefostre drømmer om en gang å stå ved baseball-løkka og se sonen sin slå ball med naboens nerde eller se dottera gifte seg med Hugh Hefner.

Derfor virker Hugh Grant pervers når han får angst av konas graviditet. Ingen skikkelige menner er sånn, og Grant må følgelig være en tåpelig, jålete, pysete seinjapp som antakelig har marsipansøte små rosa sædceller med snue og hodepine. Kvinners dårlige smak er historisk gåtefull. Julianne Moore er ei ålreit dame. Hva skal hun med denne omsorgstrengende fyren?

Grant spiller barnepsykolog, men han er til og med terminologisk like langt unna barns verden som en nyutdanna drosjesjåfør. Ved hjelp av hans uforklarte hovedrolle og noen uutslettelig gjentakende Emma Thompson-grimaser demonstreres igjen det tragiske faktumet at all humor er nødt til å ha en slags rot i virkeligheten.

Robin Williams er ålreit. Tom Arnold er ålreit. Joan Cusack er ålreit. Jeff Goldblum er ålreit. 1995.

Lidenskapens pris

TV6 22.45

legends of the fall

Brad Pitt er naturens galning.

terning 5 liten «Legends of the fall» kan kurere et hundreår med psykologi. Når Brad Pitt kommer ridende over engene bak en skokk med hoistende hingster og hopper, den lange lyse manen hans flagrende like flamboyant flerrende som Marlboro-frakken, da blømer og blusser eggstokkene som tube-kaviar og menn må ta til tårene over den umiddelbare, selvfølgelige maskuline skjønnheten som de mistet den gang heksene overtalte dem til å spise iskake i eget bryllup. Forfatteren Jim Harrisons historie er som noe du lengtet etter og ikke visste hva var. Skikkelig lidenskap. Kompromissløs romantikk. Digre skjebner og tung pust. Ute på prærien i Montana lurker den første verdenskrig seg inn på en liten mannefamilie med far Anthony Hopkins og hans tre sønner Pitt, Henry Thomas og Aidan Quinn. Samtidig får de besøk av den yngstes forlovede, Julia Ormond. 1995. 2 timer, 8 minutter.

Fredag 26.5.–En uflidd fredag med to forskjellige alien-møter

 

Klodenes kamp

Norsk TV2 22.40

terning 5 liten Egentlig en litt rufsete filmfredag, men den byr i hvert fall på et interessant valg. I to filmer blir planeten Jorden besøkt av utlendinger fra andre solsystemer, men hvilken versjon velger du? H.G.Wells så i 1898 for seg at vi ble angrepet av onde vesener som vi måtte slåss mot, mens den amerikanske inderen Shyamalan poetiserer de grønne kornsirkel-mennene og ser på dem som en påminnelse om tankeflukt og religion og andre nachspiel-følsomheter. To forskjellige møter med det ukjente på samme fredag. Jeg velger meg Wells. Han var darwinist og opptatt av artenes overlevelse. Du kan faktisk også se en film om vårt møte med mutantenes parallellsamfunn.

Men til filmen.

klodenes kamp2

Tom Cruise bærer Dakota Fanning bort fra fare.

Spielbergs tårefylte science action er så imponerende å se på at det ikke gjør noe når historien suger tomt skall. Hvis du bryter opp fra hjemme-elektronikkens idyller for å se «Klodenes kamp» på kino, er grunnene ikke litterære, men spektakulære. Du vil se ødeleggende hurlumhei og kaoshekkan uten sidestykke. Det får du. Da gatene bokstavelig talt sprekker som svære kviser og E.T.s ondarta trebeinsfartøyer svaier kalvbeint fram, kan du kjenne det på kroppen: Ristinga, redselen, til og med lukta av ødeleggelse. Wow! Wow2!

Det er så bra. En slags verdensrekord i ødeleggelse denne uka. Masse-scenene. Hus-smuldringa. Oversiktsbildene fra en ødelagt jord. Panikken. Desperasjonen. Ferjevelt. Folka som forstøves, slik at klærne deres svever som flyktende vasketøy i vinden.

Dessuten er Tom Cruise en stakkåndet hyllest til Foreningen To Foreldre. Han spiller litt fjern far til Justin Chatwin og Dakota Fanning. I det rotete huset under motorveien skal han losjere dem inn mens mor og ny mann besøker bestemor i Boston. Det er den dagen elektronikken plutselig svikter. Heftig magnetisk puls dreper alt unntatt en gammal bil uten elektronisk tenning, så da kosmiske muldvarper starter den tilfeldige New Jersey-massakren, tar han ungene med seg og haster av gårde mot usikkerheten. Den ryktevis uansvarlige eksmannen blir i løpet av filmen til Årets Far. Bare barn betyr noe når krisa truer. «Klodenes kamp» er en hjertetung omsorgs-orgie, og den følsomme sida av historien er en slags konstant visuell fistel. Her skjer ikke mye under 140 pulsslag i minuttet.

Den merkelige mediemunken Tom Cruise gjør det bra. Han måper både målbevisst og hjerteskjærende mot en tydelig håpløs skjebne. Dette kan ikke lykkes, men han gir seg ikke. Filmens stjerne er antakelig Dakota Fanning, en jentunge som så vidt er gammal nok til å se sin egen film i Norge, men som gir et troverdig bilde av krigstrauma hos barn. Jeg liker også Justin Chatwin, som spiller den 15 år gamle bror hennes. Han likner den unge Stallone i ansiktet, og han har fakter som Tom Cruise.

Ærlig talt husker jeg ikke helt hva folk dreiv med i H. G. Wells’ roman. Jeg syns aldri den var annet enn pussig. Men handlingen lider stygt i Spielbergs film. Starten er forbilledlig. Kranfører Cruise løfter kontainere på kaien og er en bilgal arbeiderklasse-helt. Så kommer lyn uten torden. Så kommer stillheten da alle New Jerseys biler står stille. Så kommer marerittet fra underverdenen, og så flukten.

Det er spennende helt til Cruise og hans enslig far-familie krabber i land ett eller annet sted der E.T.-ene driver vampyrfest og Tim Robbins vaser rundt i kjeller som postheroisk supermilitant. Fra da har ikke filmen noen skikkelig retning. Oppholdet i kjelleren fører til et pinlig kortvarig fangenskap i hengekorj, og før du vet ordet av det, stavrer hovedpersonene inn i Boston på en litt irrelevant måte, og så løser alt seg med et plutselig «fordi at», som når far forteller sengekanteventyr for barna og oppdager at det om to minutter er fotball på tv: «Og så kom Rødhette til bestemors hus, og der var alt helt fint. 2005.

Rabbit hole

NRK2 21.50

terning 4 litenNicole Kidman og Aaron Eckhart spiller ektepar som moister en sønn i ulykke og langsomt glir fra hverandre i hver sin virkelighet. Dama forsøker å komme seg ut av minnenes verden, mens mannen blir der og finner sine folk. Basert på et skuespill. 2010.

Killer elite

NRK3 21.20

killer elite

Jason Statham med pistol i kneippen og Robert De Niro med velsigna actionfjes.

terning 5 litenNoen ganger går du ut av kinoen og vet du at du fikk det du kom for. Sånn er denne filmen. Ikke spesiell. Ikke god. Hva du kom for.

Når Jason Statham med så svart skjeggrot at han kunne vært bror til Svarteper, kaster seg ut gjennom vinduet i annen etasje bakbundet til skamslått stol, da føles det rett. Det var en enkel stol, og ingen kommer til å savne den.

Robert De Niro er gjenoppvekket fra de hensiktsløse komedienes dødsrike og spiller senior-morder i leiebransjen med istappøyne og neo-mandig åttitalls-skjegg. Clive Owen har mistet det ene øyet, men han har til gjengjeld vunnet seg en stødig Steinkjer-bart. Alle disse tre mennene er så mye større enn virkeligheten at de kunne ha forsvunnet hele Midtøsten, og ingen ville ha skjønt hvordan de flytta pyramidene fra Gaza til Kairo.

Filmen handler om en jobb der tidligere britiske spesialsoldater skal myrdes sånn at det ser ut som en ulykke. Owen er en sånn eks, og han skal forsøke å hindre det. På landsbygda har Statham en kornvâr kjæreste i hyggstyvlar, så han vil ikke dø lenger. Simsalabang-bang.

McKendry har laget en film med hoppestokk-rytme, men den står i alle fall aldri stille. Når den starter for tredje gang har du vennet deg til det. Og som sagt: Ingen går inn på en Statham-film for å kline. Du er der for ødeleggelsene. 2011.

X-men III: The last stand

TV3 21.00

x-men the last stand

Famke Janssen var egentlig død, men valgte å stå opp for det om.

terning 5 liten Stae tilhengere av episke idealer vil stille seg negativt uforstående til alt som er storslagent med «X-men 3», for den tilhører de filmene som ikke har noe å fortelle, bare mye å vise fram. Når den satanbleike muskeltanta Famke Janssen mot slutten oppløser muter og mennesker i det gamle grafikkfolk kalte pixler mens den djevlerøde kjolen hennes blafrer opprørsk og øynene glitrer mablis-svart som en ny Eksorsist-film, da oppstår en kontrollert, behagelig seer-ro som hører med til Den Nye Filmen.

Den Nye Filmen forteller ikke en historie med voksende innlevelse, den bare viltrer seg visuelt med elementære fysiske overdrivelser og underholder på samme måten som en svimmel joggetur gjennom tivoli. Det er nesten som om penge-fascistene uforvarende har utformet et kunstnerisk manifest: Det finnes egentlig ingenting å bry seg om, så derfor driter vi i alt unntatt det som virker imponerende.

Og «X-men 3: The last stand» er imponerende. Ikke på tross av sine minussider, men på grunn av. Historien fjomser folkerikt avgårde som når senile folk forteller om annen verdenskrig, men det er fordi den vil gjøre det sånn. Ingen misbruker tida til å bygge opp snedige dramafølelser. Hat, sjalusi, maktsjuke, sorg og kjærlighet markeres som om de var gule lapper på kjøleskapet, og den visningsglade fantasien får løpe fritt. Dette er en slags nasjonalpark for frie fantasier.

Filmen består av befridde enkeltscener. For det effekt-orienterte actionfolket er fortellerstyrke ei plage. De vil se asfaltene reise seg, og de avskyr den overvurderte sjela. Effekter er kunst. Det finnes ikke innhold i Salvador Dalis bilder heller.

Det er vittig at Ian McKellen blir gjort streit med farmasi. Det er eksotisk da Rebecca Romijns kamuflerte tightskikkelse, som har fått publikummere til å stirre så intenst på blåmaling at de fikk førtiårsrynker, plutselig blir rosa hud. Det er lovende da den omnipotente telekinetikeren Famke Janssen (Jean/Phoenix) til og med kler av Hugh Jackmans hud – og det er nifst at den litt slitne australieren beholder en hårfasong som får ham til å minne om sisteplassen i en finsk hundeutstilling. Det er fantastisk når Golden Gate-brua bøyes ut over San Francisco-bukta. Det er urovekkende med mutant-sex, et fenomen som folk ellers bare har sett i Big Brother. Vi har før hørt om kvinner som hevet huskjøp, men her skjer det med hele huset. Sjangala bangala! Nå kommer snart julenissen!

Det finnes en historie her. Nok en gang er menneskene ute etter mutantene. Denne gang med en medisin. Så kommer krigen. Dette var den lange oppsummeringen av handlingen.

Om noen skulle ønske innhold, kan de grunne over mutanismens egenart. Den innebærer Guds lek med Darwin. Hvis darwinismens teorier hadde vært sann, ville menneskene hatt både lunger og gjeller. Det har vi ikke. Antakelig velger Gud sjøl sine mutasjoner, og han er tilhenger av Ryfast.Det er utrolig med mutant-sex, et fenomen som folk ellers bare har sett i Big Brother. 2006.

No good deed

TV3 23.15

terning 3 liten Idris Elba er skurken i en krimthriller om ei mor som blir terrorisert av en rømt fange uten sjelens ro. 2014.

Wake of death

Viasat4 22.30

terning 3 liten De finnes der ennå i hyllene, videobransjens gamle VHS-helter, og ennå går de seriøse actiontilhengerne rundt og leter etter fillete filmer med Eric Roberts og Dolph Lundgren. Jean-Claude Van Damme er blitt 45 år, håret hans er kortere enn glidelåser og ansiktet mildt furete som en britisk lærsofa-imitasjon. «Wake of death» er en halvt kunstnerisk, halvt overvoldelig actionsviske i den kategorien der kone myrdes, sønn forsvinner og hovedpersonen må beskytte kinesisk småjente mot yakuzaen. Fordi pengenes herrer ikke helt har stolt på Philippe Martinez’ jålete regigrep, er filmen også ubehagelig sadistisk. Men også det er vel en slags nostalgi for det tapre, glemte tapefolket. 2004.

Godzilla

TV2 Zebra 21.00

godzilla 2014 olsen

Olsen har en fæl dag.

terning 2 liten Egentlig burde jeg ha ha gitt «Godzilla» terningkast 1 i protest mot en kunstnerisk idolisert latskap og en arrogant eufemisering av udugelighet som «Godzilla». Noen driter i flink og eksellerer muligens i kul til vi sklir inn i søvnen på likegyldighetens lune laken.

Da jeg så «Godzilla» ante jeg ikke at den muligens skal funke som gjen-oppstandelse av 1954-stil. Jeg ville heller ikke ha oppdaga det om jeg ikke hadde lest det en plass, sjøl om jeg vokste opp med femtitallsfilmer.

Filmen ser bare ut som en oppvisning i forteller-impotens, og den er ikke aleine. «Pompeii» og «Godzilla» vralter av gårde med sine formløse framvisninger som mest av alt likner myten om overvektige McDonalds-kunder, tjukke på midten og ingenting i hodet.

Advarsel: Jeg kommer til å røpe detaljer som noen folk i sin sjels ufattelige fattigdom kan oppfatte som vesentlige.

«Godzilla» er et hekkans rot av en film. Den opererer med tre halvforklarte monstere, og de er av uforståelige grunner hverandres fiender mens enten den ene eller den andre av dem ødelegger japansk kjernekraft og etterlater seg mistanker om jordskjelv eller noe annet.

Filmen starter med at Bryan Cranston og Juliette Binoche er amerikanske kjernekraft-eksperter og foreldre i Japan. Cranston er en forenkla TV-fyr som du syns burde spilt i Dallas og siden gikk hjem, og han utøver en triviell blanding av bekymring og forferdelse da kona plutselig dør i stråle-katastrofe. Det føles fint når vi tror at han også dør. Det gjør han dessverre ikke, for etter 15 år sitter mannen ett eller annet sted og er uforståelig ensom ulv som ikke kan glemme fortida.

Sønnen er også blitt voksen. Han spilles av Aaron Taylor-Johnson, som ble kjent i den sjarmløse geekomedien «Kiss-Ass». Han er blitt soldat og minerydder. Den stillferdige mannen står rundt i terrenget og øver på mørke øyenbryn. Taylor-Johnson har ingen energi i kroppen sin, og dette burde vært en action-fantasi. Elizabeth Olsen spiller kona hans med en nesten filosofisk fremmedhet. Det er få ektepar-scener, og de som finnes, skaper en sår fornemmelse av likegyldighet, som varsler fra en eksepsjonelt kjølig blind date. Men de har altså avla en guttunge som minner om Dudleif i Harry Potter-slekta. Han gjør virkelig ikke filmen bedre.

Gråhåra David Strathairn skal spille den forkava amerikanske militære som leder kampen mot monsterne, og langs ham lunter Ken Watanabe med et så konsistent ansiktsuttrykk at han til tider er mer uttrykksløs enn en dødsmaske. Handlingen roter rundt fra hepp-hepp-aksjoner for dårlig skildra blackops-soldater til dramatisk innesnakk blant haukene. Men det finnes ikke driv i den. Handlingen er uten tema, den er uten cliffhangere, den er uten mcgyvers eller oppildnende macguffins. Davy Wathne og gjengen skaper mer samlende dramaturgi av samtlige søndagens Tippeliga-kamper enn «Godzilla» klarer å få til med tre monstere.

Jeg skal si noe om monsterne: To av dem har alien-kjeft og teflon-overflater, de kan fly og de minner om sammenleggbare Toys ‘R’ Us-versjoner av grøsser-kakerlakker fra nittitallet. Monsterne er lite skremmende og imponerer ikke. De har ingen episk styrke, de utøver ingen form for autoritet. Tredjemann er en klassisk Godzilla, men Onkel Tom-versjonen. Tjukk og dum og med et unyansert tryne som ikke en gang CGI-folk kan bry seg om. Alle kommer de til New York for å gruse hus, og nyorkere er så overfølsomme for destruksjonsstøv i gatene at de antakelig kjenner noe.

Jeg kjeda meg så grasat når monsterne starta boss-fighten sin at jeg ville blitt oppmuntra hvis alle stanset, kledde seg i kjoler og sang Abba-klassikere mens de småklinte litt.

Jeg kan ikke ramse opp alt som er dårlig i denne filmen. Men jeg skal nevne noe. Fantasiløsheten er fornærmende, som gjenbruken av det forlatte barn. Først skal vi tro at Ford-guttungen er foreldreforlatt. Så skal vi bekymre oss for en liten japansk gutt som kommer bort fra mamma og pappa, men finner dem igjen. Så er det vel med enda en unge før vi skal engste oss før minerydderens sønn – som mirakuløst og uforklart kommer til rette i en påklistra slutt-scene som egentlig hører hjemme i en annen film. Det andre er leksikalsk replikk-forfall. Samtaler er tildels informative, men sjelløse, humørfrie og uelegante. Det finnes ikke én eneste stilig replikk, det finnes ikke ett eneste gudskjelov-tilløp til humor. «Godzilla» er som en Powerpoint-visning av ideene til en film, den er som et saklig utkast.

Likheten med «Pompeii» er urovekkende for framtida: Ukarismatisk hovedrolle, ukonsentrert og uvesentlig handling og mangel på det medrivende drivet som skal gjøre at computer-grafikken blir noe mer enn uengasjerende pixel-misbruk. I en film som dette bør det være i hvert fall én skikkelse som du ikke syns burde dø.

Jeg kjøper ikke unnskyldningen at «Godzilla» skal være som en 1954-film. Jeg har vokst opp med 1954-filmer. De var også ille. Glem dem, 2014.

Upside down

TV2 Livstil 21.00

upside down

Fantasidans med Kirsten Dunst og Jim Sturgess.

terning 4 liten Kirsten Dunst og Jim Sturgess i et nokså dårlig likt fantasyromantisk drama om to som forelsker seg sjøl om de finnes i hvert sitt univers med hver sin motstridende tyngdekraft. Låter litt som en historie som folk kan finne på når de våkner bakfulle og forelska i sjefens kone dagen etter julebordet og tror det heter kreativitet. Regissøren Juan Solanas er sønn av Argentinas fantastiske regissør Fernando Solanas, «Sur» (1988). Denne filmen ble laget i 2012.

Ta meg med

TV2 Livsstil 23.05

ta meg med

Blide norske artister i en merkelig blid film.

terning 3 liten Denne filmen er en mild hån mot filmkritikere, den er en rått naivistisk hån mot filmkunsten og mot den seriøse visesangen og mot regnværet, drabantby-bebyggelsen og den gode smak. Men dere blir muligens sjarmert.

Bildelegginga av Eggums og Sivertsens musikk fortjener egentlig terningkast 1, for «Ta meg med» er en nesten forbrytersk platt idyllisering av to nevrotiske visekunstneres halvstø univers. Dessuten er det enda verre at filmen bildelegger sangene slik barne-TV gjør med Prøysen-viser: Hvis teksten sier at bestemor gynger på ei stor potet, så får du se ei gammal mus på rotfrukt.

«Ta meg med» lar sangere være skuespillere i en solfylt, gammal trehusgård et sted i den mest femtitalliske syttitallsdelirium. Blomsterkasser og malte trevegger tar i mot beundringen til ei ustanselig sommersol som kjinner inn gjennom vinduene til kjærlighetens håpere og kjærlighetens ofre. Også når livet blir for svært og døden ikke heller, fortoner filmen seg som en kjerretur med vin og frukt og Durex og baguetter: Hvis det finnes eller fantes noe som heter søndags-selvmord, så hører de hjemme i denne kompromissløse banaliseringen av ulykkelighet og lidenskap.

Ikke spiller de spesielt godt heller, disse sangerne.

Men synge kan de. Det går litt mer enn en halvtime før det er bra nok.

Før det hadde jeg tenkt å anbefale forestillingen til en drøy time mellom vorspiel og pubtur, sånn at man på vei videre i lykksaligheten kunne more seg med å imitere Magnus Grønnebergs ansikts-iver når han sang «kjærlighet» i innledningen. Men til og med de hjemmerusa barjævlene kommer til å bli rørt etter hvert. Det er noe med artistene og det er noe med sangene til Sivertsen og Eggum som overvinner deg i løpet av tid. Framføringer er fantastiske. Og så oppdager du at du har det fint.

For meg skjedde det akkurat da jeg satt og syntes det var latterlig at Frank Kjosås forsvant i taxien sin fra statoilen der Marion Ravn jobba mens hun satte i gang med «Ta meg med». Men så sang Ravn så hjertet mitt revna, og dermed gikk mye god og relevant kynisme rett i dass. Den som knekte siste motstand var Frank Kjosås. Jeg strevde først med at fotografen i annethvert bilde fikk ham til å se forstyrrende androgyn ut, men så kom scenen der han sang «Mor jeg vil tilbake» med en stemmeprakt og en intensitet i ansikt og uttrykk som fikk natta til å stå opp. Sånn skal Kjosås filmes. Inderlig og likevel litt rå.

Liksom-handlingen i denne endeløse musikk-videoen er til å grine av. Kjosingen er forelska Haddy N’Jie (som godt kan satse på film, for hun gjør det bra), men det liker ikke burgerjenta Ravn, og lærersken Kjersti Elvik sviktes så voldsomt av den gifte kjæresten sin at hun drikker anesteserende pappvin mens hun retter skolebøker (Røe Isaksen må ikke se denne filmen) inntil Grønneberg kommer luntende med rosa si på stilk

Det skjer nesten ingen ting, men alle synger som om det gjorde, og etter hvert oppløser romantikkens vesen seg i et følsomt simsalabim.

Ja, det er antakelig inspirert av «Hver gang vi møtes», men Eggum og Sivertsen medvirker bare som litt rufsete statister utenfor kjerka, så vi slipper å se på at de deltar i hagefester og frokoster med utsøkt sunn mat. Egentlig har jeg et prinsipp som sier at filmer som rørte meg til tårer, skal ha minst terningkast 4. Men det får være grenser.

Quiz: Tror du tekstlinja «og vinden ifra høyre snart vil snu» er med i «Kjærlighetsvise»? 2014.

Striptease

Max 00.30

striptease (2)

Demi Moore sparker Burt Reynolds.

terning 5 liten For få år siden ga jeg en venn Carl Hiaasens bok «Striptease» ulest i 40 års presang akkurat det året da han treiv 13 gensere i skapet og stakk til ei annen dame. Etter å ha sett filmen skjønner jeg hvorfor han aldri takket for den boka.

«Striptease» er en utsøkt ond film som tross sin avdekningsvillige lekkerhet utelukkende går ut over menn. Det er som om den sier: Okei, gutter, dere sitter her for å glo på de kirurgiske konstruksjons-detaljene til Demi Moore, så dette er ikke mer enn dere fortjener, og ikke glem at tomme ølbokser skal legges i søplekassene på vei ut av kinoen og ikke kastes etter nonnene!

I en handling som kunne fått plass i margen til Det Sanne på Nærbø-toget holder forfatteren Hiaasen og regissør Bergman helledussen med et frodig utvalg hann-primater som lever sine ynkelige liv med mindre ære enn tannfyllinger.

Robert Patrick er den arbeider-ekle eks-mannen som fikk foreldrerett til barnet ved skjønns-sjåvinisme og jobber med å stjele rullestoler fra sykehus. Menn vil ikke en gang få samværsrett til sine egne flatlus etter at denne filmen er blitt vist i fjorten dager.

Burt Reynolds er ikke bedre som mannsbilde. Han spiller en tilsynelatende varig hormonoman kongress-gubbe som bærer en oppsiktsvekkende kremtopp av lurvete reservedelshår med bedekningsrisikabel kennel-tekke og er innsmurt i så mye erogen vaselin at han kunne blitt brukt mot bleieutslett.

Til gjengjeld er Demi Moore staselig stripperske som egentlig var sekretær i FBI og kjemper for å få dattera tilbake. Siden alle silikonvittighetene omsider bør være daue fra i år av og vår tids Madonna har fått barn ved keisersnitt, skal denne filmen omtales uten signalordet bryst. Moore lever verdig og vant opp til navnet sitt og måner menn med så spekulativ uskyld at striptease blir en virksomhet som ble oppfunnet for å drite ut mannfolk kollektivt når hodet er så ubrukt og smekken så smilende at de ikke merker hva som foregår.

En rå, vittig, sentimental og idiotisk kosefilm for alle. 1996.

Signs

FEM 21.30

signs-3

Joaquin Phoenix og Mel Gibson møter mysteriene.

terning 5 liten «Signs» er et mirakel av en film. Den forteller en historie som i omrisset er omtrent like seriøs som Harry Potter-historiene, og den gjør det sånn at usannsynligheter blir ålreite ting som angår oss. Science fiction-genrens grønnmann-fantasier går sammen med økumenisk fabulering i religionenes nachspiel-tåke. Det er herlig.

M. Night Shyamalan er en alien. Han kom til oss fra fjernheten med filmsignaler som er fremmede for oss, og derfor når ham fram på en annen måte. Han er inder.

Jeg vil for eksempel at dere skal legge merke til indirekthetens magi. Og ikke mas med at dere alltid har sagt det, for dere sa bare at volden burde vært utelatt i video-grøssere. Shyamalan gjør indirektheten til et språk. Sammen med lyder og musikk blir den en del av en fortellerform, et følelsesområde, et visuelt alternativ-univers for filmduken. Indirektheten er ikke bare at man retter kameraet ut av vinduet. Shyamalan peker på noe annet, som om de andre tinga skulle være skyggesjeler av ting som skildres. En intens og oppskaka innlevelse som minner om morgenkvalme, inntar kroppen.

Jeg kommer ikke til å fortelle stort om handlingen. De som vil ha opplevelsen spolert, får lese noen andre aviser.

Når man selvfølgelig heller går for å se sjøl, bør man legge merke til åpninga av filmen. En intens komponist som heter James Newton Howard hamrer harmonitruende ekstrem-musikk inn i hodene på antatt mottakelige tilskuere. Lyden kommer fra Jung-delen av orkestermusikken og forteller at de skal få se noe skrudd, men høytidelig. Derfor våkner ekspresten Mel Gibson i natta og hører piping. Slik oppdager teologitvileren at ungene er i maisen. Vi skjønner av poetiske livslinjer langs øynene at han har trøbla. Iført innledningsklangenes filosofiske overfølsomhet følger vi mannen i den mørkegrå nattdrakta ut av huset, inn i åkeren – helt til han oppdager sirklene i avlingen. Mer enn hovedpersonen godtar vi dem som sannhet. Shyamalan har skapt en stemning som gjør at vi ville ha trodd på Saddam Hussein.

Kynismen er vandalisert. Lyset står så perfekt og hviler på hver kvadratmillimeter av bildet at du nesten tror du ser et pedantisk maleri. Optikken veksler mellom å underliggjøre det som skjer og gi det trovrerdighet.

Filmen får en egen rytme, og den er to-tre slag hurtigere enn hjertet ditt. Derfor blir du sittende ytterst på stolen mens du lurer på hva i himmelske navner den vaktsomme innside-inderen har funnet på nå. Skal vi få se et drama? Skal vi få se en grøsser? Er dette «Nærkontakt av tredje grad 2»?

Gibson spiller prest med tapt tro. En klassisk yrkesrisiko, men også symptomatisk. Som teolog tilhørte han overnaturlighetens mest fanatiske fiender. Det er nesten bare foreningskristne i verden som ikke tror på det uforklarlige, for de har allerede forklart alt. I filmen kommer miraklene til forkynnerens åker. Da må barna forklare ham livets sammenhenger, som de finner i tvilsom kiosklitteratur. Lille Abigail Breslin ser ut slik Emily Watson antakelig gjorde som barn. Hun er en glansengel. Sønnen Rory Culkin har visdom og trass. De selvvalgt naives visdom og trass.

Gibsons uttrykksfulle ansikt (og dette er en undervurdert skuespiller fordi han er så pen) viser et håndhakka landskap av religiøs lidelse. De forbitra øynene går gjennom filmen som en slags temperaturmåler eller et lakkmuspapir.

Joaquin Phoenix spiller den mest poetisk perfekte rollen sin til nå; han er Gibsons bror, baseballspiller og profetiets utøver, han er Herrens engel med flammende sverd. Sverdet er ikke kvasst, men det svinger skikkelig. Klimaksscenen (som jeg heller ikke skal røpe) suger mage. Den er stor.

De som nå tror at «Signs» er en film for sånne som står opp klokka sju om søndagen for å få med seg Grieg-snakkere og P2-puritanere, kan ha det så godt. Dette er en virkelig spennende film. I tillegg til det er den også en spennende film. Joda. Du skjønte det. 2002.

Babel

TV6 22.30

babel

Cate Blanchett er skutt, Brad Pitt fortviler.

terning 3 liten Brad Pitts ansikt forteller i grunnen alt: For den gode saks skyld har amerikanske filmprodusenter sminket geologisk forkasta øyerynker inn i skuespillerens flottasfjes, så han ser ut som en ulykke med fugemasse. Så gjør man så når man later som alvor.

Pitts rolle som ensom ektemann med nyskutt hustru i den marokkanske ørkenen er veldig bra, og den minner litt om Debra Wingers i «Med himmelen som tak». Men Bertolucci laget en film om eksistensialismens brutalitet. «Babel» handler ikke om noe. Den er ei følelseskake i konditorenes tid.

Rett før påske skrev en illsint kulturaktør i Aftenposten (aktør er det nye ordet for menneske, homo actus) at det er feil å bruke fjernsynsfilm som skjellsord, for det har skjedd mye bra på TV i det siste. Nifst registrert. Det som har skjedd, er at TV-skjermens forenkla ukeblad-virkelighet har flytta til kinolerretet, og sjansen for at du får se en film med mer tankegods enn «Alle elsker Raymond» er latterlig liten.

Men det lages mange filmer som smisker med folks forfengelighet.

Jeg opererer med noe som jeg kaller Narrenes Skip-syndromet. I 1965 laget Stanley Kramer ei supersviske som het «Ship of fools». Det var en svart hvit mosaikkfilm om skjebner på et skip, og den var akkurat så dum og akkurat så pretensiøs at også de ufortjente følte seg kloke på kino. Det skjer rett som det er. «Forrest Gump» var en sånn film. Mange enkle idioter hørte røsten fra busken i den også.

«Babel» er ikke en klok film. Den er dum som et helsike, men utrolig følsom. Tre lange noveller funker fantastisk for mage-regionen, og hver gang hodet søker næring, oppstår en akutt blodsukker-mangel. Hjernecellene finner bare tomme kalorier i «Babel».

Historien om den døve jenta i Japan som av desperat kjærlighetslengsel velger truseløshet, er egentlig vakkert laga og smart tenkt. Men den består bare av en sammenstilt rekke filmatisk velfungerende gråtkvaltheter og forteller ikke noe om noen. I thrillere er det av og til sånn at morderens galskap lett-forklares med noen kjappe tilbakeblikk på incest i barndommen. Her er det med en selvmyrda mor, som joker i et sjabert smiskespill.

Historien om den meksikanske hushjelpen som i realiteten kidnapper arbeidsgiverens barn for å delta i sønnens bryllup i Mexico, er fargerik etter det etnisk-hypokondriske mønsteret: «Se hvor varme og nære vi er», men den forteller ingenting om noe, annet enn at den naive dama dreit skikkelig på draget og har seg sjøl å takke.

Den beste historien skjer i Marokko. Fortvilelsen til Pitt som sitter i ørkenlandsby med døende Cate Blanchett, er intens. Den forskremte gjeterfamiliken med rifla er hypnotiserende god. Men det finnes bare urimelig teite folk her, hvis man tenker seg om. Foreldre som reiser til Marokko for å dyrke forholdet uten å sørge for skikkelig tilsyn med barna hvis hushjelpen plutselig deiser om, har en livsførsel på grensen til barnemishandling. Ikke en gang marokkanske 10-åringer er så dumme at de skyter med skarpt mot bussen. Det er varig svekka sjelsevner.

«Babel» er laget med en moderne stilfattighet som minner om TV-reality og kjeder vettet av meg. Men OK. Andre folk liker det virkelighetssimulerende filmspråket. Og ikke minst: Veldig mange kommer til å bli ganske grepet av «Babel». Noen kommer til å tro at de skjønte verden. Det handler om Kommunikasjon. Vi er så nærme og så fjerne. Narrenes skip seiler videre i den uendelige solnedgangen. 2006.

Torsdag 25.5 – Frykt og avsky i Karibien – og Bean som Maigret!

 

Pirates of the Caribbean: The curse of The Black Pearl

Max 21.30

terning 5 liten Tilbake etter to dagers uanmeldt og udokumentert fravær uten egenmelding eller lege-attest. I dag er det ingen tvil om hvilken film du skal velge. Jeg har allerede sett den nye PoC-filmen, og den var en klar påminnelse om at det vi kan kalle «Frykt og avsky i Karibien» trenger et gjensyn. Det er 14 år siden filmen ble laget. Det er 14 år siden den forundrings-egnede delen av befolkningen fikk se en sjørøver fra den andre sida av Kaptein Sabeltann, en rolleskikkelse uten hemninger. Ellers vil jeg gratulere med Kristi Himmelfartsdag. Det følger mye fin symbolikk med denne torsdagen, og hvis jeg ikke husker feil, pleide det være flystevner på Sola på samme dag som Jesus fløy til himmels. På mine kristne venners vegne pleide jeg være litt fornærma for det. Verden er dessverre blitt polarisert siden det.

Men til filmen.

pirates of the caribbean curse of the black pearl

Keira Knightley blir tatt vel hånd om av Johnny Depp.

Johnny Depp spiller en sjørøverkaptein som har fått seg en smell for mye. Kanskje var det sola, kanskje var det rom’en, kanskje var det noe annet som jeg ikke skal røpe. Men han er blitt litt skev av det. Mannen duver sjøsjukt som ei rundbånna danmarksferje. Øynene hans har en slags innvendig dokke-skjeling, og han snakker slik Bob Dylan synger, nesten uten konsonanter og med vage diksjonsgrenser. Øynene hans er sminka med kolbiter, sjørøverutstyret er gypsy-galent, trash-galant og småjålete. Det er som om Depp har transponert dop-rollen fra «Frykt og avsky i Las Vegas» til marihuanafarvanna i Karibien.

Det likner ikke på noe du har sett. Fra det øyeblikket da han seiler til kai i masta på sin egen båt, er kaptein Jack Sparrow en sprelsk stumfilm-spøk, og han får filmen til å forlate den vellagte fektekomedien og bli en surrealistisk genistrek. Ikke en grothsk genistrek. Mer slik Lillebror tegnet en sau som har ull.

Jeg skal ikke vase vekk mye regnskog på handlingen, sjøl om den faktisk er selvironisk på samme måte som alt det som skjedde i «A knight’s tale». Gutteband-trynet Orlando Bloom spiller sverdsmeden Will Turner, som er forelska i guvernørens fotballfriske datter Keira Knightley. Den dagen da hun skal forloves med offiseren Norrington fordi forlovelse med offiserer er noe skikkelige jenter må gjennom for å bli voksne, dukker kaptein Sparrow opp og forkludrer det meste.

Filmen er en påminnelse om utendørslivets utrolige herligheter. Her er så mye skjønn sjø. Bølger kjærtegner skutesider på en måte som vil drive markelldorgere og eks-matroser til øye-flo. Utsikten fra guvernørdatteras pikerom er vakrere enn fjordtomt på Gausel. Lokalbefolkningen i den britiske kolonien ser ut som en blanding av Astrid Lindgren-skurker og Dickens-veteraner. Og da meer jeg både fra bøkene til Charles og puben til Stavanger. Sett av tid. Len dere tilbake. Nyt. 2003.

Killer elite

NRK3 23.00

killer elite

Jason Statham og Robert De Niro spiller actionfilm sammen. Stort.

terning 5 liten Noen ganger går du ut av kinoen og vet du at du fikk det du kom for. Sånn er denne filmen. Ikke spesiell. Ikke god. Hva du kom for.

Når Jason Statham med så svart skjeggrot at han kunne vært bror til Svarteper, kaster seg ut gjennom vinduet i annen etasje bakbundet til skamslått stol, da føles det rett. Det var en enkel stol, og ingen kommer til å savne den.

Robert De Niro er gjenoppvekket fra de hensiktsløse komedienes dødsrike og spiller senior-morder i leiebransjen med istappøyne og neo-mandig åttitalls-skjegg. Clive Owen har mistet det ene øyet, men han har til gjengjeld vunnet seg en stødig Steinkjer-bart. Alle disse tre mennene er så mye større enn virkeligheten at de kunne ha forsvunnet hele Midtøsten, og ingen ville ha skjønt hvordan de flytta pyramidene fra Gaza til Kairo.

Filmen handler om en jobb der tidligere britiske spesialsoldater skal myrdes sånn at det ser ut som en ulykke. Owen er en sånn eks, og han skal forsøke å hindre det. På landsbygda har Statham en kornvâr kjæreste i hyggstyvlar, så han vil ikke dø lenger. Simsalabang-bang.

McKendry har laget en film med hoppestokk-rytme, men den står i alle fall aldri stille. Når den starter for tredje gang har du vennet deg til det. Og som sagt: Ingen går inn på en Statham-film for å kline. Du er der for ødeleggelsene. 2011.

Maigret ved veiskillet

NRK1 21.25

maigret ved veiskillet

Rowan Atkinson undersøker flaska i soverommet.

terning 5 liten «Maigret: Night at the crossroads» er en britisk TV-film fra 2017, jeg har ikke sett den, men dere skal se den helt sikkert. Grunnen er åpenbar: Rowan Atkinson, Mr. Bean, spiller den franske politimannen Maigret. Jeg leste Simenons krimromaner om Maigret da jeg var veldig ung, men den tungsindige fornemmelsen av franske provinser og søtt brennevin nådde en gutt som var oppfostra på fiskekaker, og den satte seg i sjela. Maigret er mannen. Atkinson som Maigret må være stort. 2017.

Mandag 22.5. – Kjafse-mandag med portaltur til Midtøsten

 

Stargate

CMore First 19.00

terning 5 liten Mye kjafs på denne mandagen som faktisk er en mandag og ikke dagen etter en mobil helligdag. Derfor har jeg i et litt enkelt lureri gått til C More First, som viser en av de science fiction-filmene jeg liker best. Det er noe ved James Spader. Han er mild som en frimerkesamler og fascinerende enkel. Det er også moro at man kan gå gjennom en portal og havne i noe som ser ut som Jerusalem på Jesu tid eller Saudi-Arabia i våre dager. De som egentlig ikke liker bibelhistorie, kan forestille seg at portalen tilbyr en rask sydenreise som riktignok er uten servering.

Men til filmen.

stargate spader mili avital

Milde James Spader holder sin hånd over Mili Avital. Nesten.

Siden dere er mye eldre enn dere selvsagt føler dere, kan alle huske 1995 som var et fantastisk, barnlig år da alle bare gikk rundt og smilte av hverandre fordi de kunne. Den gang fantes det folk som James Spader, og folk gikk på kino og nøt synet av dimensjonsportaler som om de skulle være noe helt nytt, og ingen hadde hørt om Clas Ohlson. «Stargate» er ikke ofte vist i de hundre årene som har gått siden, men nå har den dukket opp på Netflix med sin synsglade feiring av en slags frodig Midtøsten-fantasi. «Stargate» er avgjort filmen.

Til filmen.

Kurt Russell er så innbitt militær og så åpenbart frisert med samuraisverd at han kunne vært innhenta som reservepersonell fra Kvinesheia heimevernsbataljon etter en særs mislykka elgjakt, mens James Spader oppveier mandigheten ved å framstå smågnagersk og akademisk kvinnelig. Ikke en gang Susan Sarandon ville hatt hjerte til å ta dyden hans (nei, det skjedde på film en gang). De to står til hverandre med like selvfølgelig eleganse som Helan og Halvan, Gro og Anne, Kari og Ole Mathis.

Fordi begge er så åpenbart og provinsielt menneskelige, kler de også det utvida universet, der Schrödingers katt antakelig triller trådsneller fra svart hull til svart hull.

«Stargate» er et storslagent science fiction-eventyr med den mest bibrende forventningsfulle åpningen på lenge. I en egyptisk pyramide er det funnet rare tegn og merkelig svær gjenstand av ukjent metall. Arkeologen Spader skal hjelpe det amerikanske forsvaret med å finne ut hva og hvorhen, og før noen vet ordet av det, er han kartleser på en Somalia-aksjon i den andre sida av virkeligheten, der fortidas faraoer bor i palestinske flyktningeleirer og teknokratiske monstre flyr israelske straffe-ekspedisjoner over dem. Pyramidene har soltak. Guden Ra er et menneske-eksperiment. Voldsomme ting får fantasien til å flakse som nyklekt storfugl. I omtrent tre kvarter er dette den deiligste, dyreste dustefilmen så langt i 1995.

Men så får historien dessverre problemer med framdriften og blir stående og spinne i ørkenen, som om en fem minutters-sekvens fra Star Wars var forlenget til mer enn én time. Det skytes og skytes uten at den visuelle appetitten får nye ting å kose seg med, og vi føler oss litt som bortskjemte unger som fikk Playmo-skute i den første julepresangen og deretter bare sokker. Det var litt dumt. Men bra nok. Roland Emmerich regisserte. 1994.

Fighting

NRK3 21.30

fighting

Channing Tatum går tur med Zulay Henao.

terning 4 liten Det eventuelt oppløftende ved denne amerikanske actionfilmen er at hovedrollen spilles av hønken Channing Tatum. Han er sønn av en brytetrener, han selger skrot i New Yorks gater da han blir oppdaga av arrangøren for ulovlige nevekamper. Så da skal den pene Channing drive med det. 2009.

Friends with benefits

TV3 21.30

friends with benefits-2

Ja. Jeg måtte finne et annet bilde til denne filmen. Patricia Clarkson og Mila Kunis.

terning 3 liten Dette her har jeg vel egentlig aldri sett, men det føles som om jeg har. Mila Kunis og Justin Timberlake samt den egentlig avdøde Woody Harrelson spiller en komedie om å ha sex. Filmen kaller det fysisk vennskap. Hovedpersonene i filmen tror at det er uproblematisk å ha sex og bare være venner. OK. Men hva skulle poenget være når det ville føles bedre med en fisketur? Uansett. De finner ut at det ikke er så lett. Filmen har 15 års aldersgrense, og jeg lurte på hvorfor og sjekka Parents Guide på imdb. Det er mye sex-antydninger, skjønner jeg, og dessuten denne skjønne lille setningen: «Topless men can be seen playing basketball.». 2011.

Material girls

TV2 Livsstil 21.00

terning 4 liten Familiekomedie langt på natt med Hilary og Haylie Duff. Handler om to jenter som mister sin velstand i komsmetikkbransjen da familiebusinessen ryker, antakelig inntil videre. Så må de klare seg sjøl, og så får de se hvordan vanlige folk har det. Du sko’ ha sitt tryne’ på di! 2006.

It’s complicated

TV6 21.30

its complicated

Meryl Streep er naken i karet, og Alec Baldwin tenker bare på sjokoladekake. Hva ville Freud sagt til det?

terning 2 liten Denne middelaldrende fjolle-fantasien blir et sammensurium som minner litt om velta koldtbord i graset, en slags skilsmesse for em moder. Meryl Streep henter litt av matlagings-tøyseriet fra Julia-filmen og blander det med den livsglade restauratørersken i «Mamma Mia». Av den miksen lager hun Diane Keaton, som er årgangssutrenes prestinne. Omtrent som å blande mel, egg og kjøttdeig og få bløtkake.

To myter skal avlives. Den ene er at Meryl Streep utpensler rollene sine. Det gjør hun ikke. For at ikke smørblomstene skal vokse på Nordpolen, resirkulerer hun seg rått. Dama er i ferd med å bli en gjentakelseskunstner. Den andre myten er at Hollywood er et ungdomssted. Feil. Hollywood regjeres av guttaktige og solnedgangsbitre femtiåringer som hater alt som skjer dem i livet. «Sex and the city» er bare ett av varslene om ondarta aldring. «It’s complicated» er verre egentlig.

Filmens hovedpoeng er uappetittlig. Alec Baldwin – blid som ei lommelerke og rødmussa som en champagne-fyllik – har vært gift med Meryl, men de skilte lag fordi de ikke orket være i samme rom. Han er nå gift med en av disse unge, nye konene som Hollywood forakter så ubarmhjertig at FN burde gripe inn. Hun ser ut som Draculas datter og har en sønn som filmen sjikanerer fordi han beveger på seg i stedet for å sitte stille foran mors mat. På grunn av uhellig bar-besøk blir eksemannen Alec så kåt at han har selverklært super-sex med den fraskilte. Dermed får han det for seg at han kan komme tilbake til gamlakånå og spise sjokoladekaka hennes igjen. Men Meryl er et småjabbende, men eksistensielt oppvåkna feministisk ikon, og hun vil heller ha den seksuelt sett døvstumme arkitekten Steve Martin, som må ha gjennomgått ansiktskirurgi for å få fjerna mimikken sin for alltid.

Nummer én: Jeg er så lei av filmer som fremstiller 50 år gamle kvinner som halvbitre halvfulle venninnekjattrere som vifter rundt med hetetoktene sine og logrer for egen bitterhet. Jeg vil heller sett Meryl Streep som Lara Croft enn som dette patetiske Lucy Show-vesenet. Dama fniser etter hvert så mye at du får mistanke om at de putta lystgass i champagnen i stedet for kullsyre. Det blir som å være gjest hos Sarah Palin i julen.

Nummer to: Jeg hater også et samlivs-tyranni som tilsier at ikke noe menneske har rett til å bevege seg videre i livet sitt uten at det sitter mann eller kvinne med livslangt abonnement på ham eller henne og kjukler over livets fortredeligheter. Slutt med den sutringa. Gå til helsike ut og lev sjøl.

Filmens Meryl gjør faktisk det, men stadig med en slags underliggende Geirr Tveitt-moll av velbrukt, klissete sjølmedlidenhet. Dama som spilte «Sofies valg» skusler vekk de tårevåte øynene sine på dill.

Denne replikken skal være sjarmerende og kommer fra Baldwin: «Alderen er noe av det jeg liker best ved deg. Og har du mer sjokoladekake hjemme?»

Pledd-sallan! 2009.

Ironclad

TCM 21.00

ironclad

Engelskmenn trener til å bli fotball-supportere.

terning 4 liten Dette vil dere muligens se: Alle som fulgte rettssaken etter 11. juli vil huske tempelrodderne, som i TV2-mytene er reaksjonære Brown-figurer som går rundt i Europa og planlegger riddertiden om igjen. Filmen handler om at tempelridderne på 1200-tallet skal forsøke å bekjempe Kong John i England fordi han vil gi blaffen i at han underskrev Magna Carta. Paul Giamatti spiller kongen med rasende tanngard og pasjehår. Jason Flemyng er Gil Becket. 2011.

Søndag 21.5.– Sandra redder denne litt slakke søndagen

 

Forvarsel

TV2 Livsstil 21.00

terning 5 liten Egentlig syns jeg at i hvert fall én av normalkanalene skal respektere søndagers egenart og vise en litt stilig film om mennesker som tenker store tanker. Men når det av paradigme-grunner ikke går an, føles det som en god erstatning at Sandra Bullock opplever et mysterium på kanten til det overnaturlige, at hun er nøyaktig ti år yngre og at hun har tynne bein som stikker ut under en omfangsrik nattskjorte. Det er en opplevelse for livet. Utenom det er jeg enig med alle de som bruker resten av mai til å si at 17. mai burde vært nå, og jeg er enig med dem som sier at man også bør grille grønnsaker. Jeg er dessverre ikke enig i så mye mer enn det. Men jeg skriver i hvert fall ikke om det lenger.

Til filmen.

forvarsel

Blodig og forvirra på Legevakten. Sandra Bullock opplever unaturlige ting.

I dag skal vi foreta en forsinka, men likevel oppdatert feiring av det utvida kulturbegrepet Sandra Bullock. Denne gang ikke fordi alle computerspill-nerdene elsker Sandra, for de er blitt 40 år og kjøper sex i Thailand nå. Denne gang fordi Sandra B. er blitt middelaldrende, og hun kler den småbåtrunde kroppsligheten som rammer kvinner over førti som en gudehyllest som omdanner fra frø til frukt.

Dessuten førtiåringenes hoved-biotop. Forstadsro, husbank-inspirert computermusikk av Herr Pling Plong, hjemmehustrujogging, langt på dag-dusj, støvtørking, skittentøysortering. Hvem trenger actionfilmer der latinamerikanere blir skutt av sesongens tøffeste femtiåring når det finnes thrillere som dette? vil sarkastikeren utbryte med restene av julens nøtter mellom fortennene.

Men det blir så bra. Mystisk beskjed på telefonsvareren fra ektemannen. I thrillere har folk ennå telefonsvarere. I virkeligheten har de mobiler, men dette er livet på forstadiansk. Så kommer politiet til fru Hanson. Ektemannen er død i bilulykke.

Nei, det viser seg ikke at han var kvinne, han hadde ikke snorten familier i Uhaha – men når Sandra B. våkner neste morgen, ligger han lys levende i senga. Den døde ektemannen lever, og han aner ikke at han er i ferd med å bli begravet.

Det betyr at Bullock hopper i tid. Når folk fører så kjedelige liv at de ikke merker forskjell før cornflakespakka er tom, skjer det av og til. Tiden blir ett. All tid er samtidig. Du er jeg, jeg er du, vi er alle sammen og jeg er hvalrossen.

Så er mannen død igjen, og dr. Roth kommer og tar en Britney på Sandra Bullock.

Alt dette er spennende på en irriterende måte, for du blir forbanna av at det er sånn, som du blir forbanna når det regner på julaften mens folk i Trysil går skitur i puddersnøen langs hu jordmor Matjas hagebord. Men «Forvarselet» er en snedig film som forteller lange sekvenser i reine bilder. Skuespillerne stanser ikke og forklarer hva det der som skjer, du må finne ut mye sjøl ut fra hva du ser. Det betyr at den tyske regissøren Mennan Yapo er ambisiøs, og at filmen antakelig er bedre enn den føles. 2007.

En ekte mann

TV3 18.50

ekte mann, en

Nei, se der. En and! Å ja! Jeg har sett en and før. Jeg og. Jeg har alltid jakken over skulderen når jeg ser på ender. Ikke jeg.

terning 3 liten Også Patrick Dempsey er så storarta i senga at han i 1998 har ligget med en hel etasje studentjenter på Cornell University, og ti år etter forsøker engangsblondine å tigge seg til morgensex, men mannen har prinsipper.

Etter en sånn introduksjon er det ikke lett å like en kelner-pen komedie-skuespiller som Dempsey. Men han har i hvert fall roen. Patrick D. har minespillet til R2D2, og vi liker ham for det.

Han og Michelle Monaghan er bestevenner, slik Julia og Dermot var det og slik Meg og Billy var det. Begge er av dyrevernhensyn motstandere av alligatorskinnvesker, men kan tolerere klapping av hund. Dempsey er en sånn mann som vet navnet på kaker og står i Seinfeld-kø for å komme inn på spesielt konditori. Pappa til PD gifter seg med en Sharon Stone lokk-a-like, som det heter når håret likner. Dere kan denne filmen nå. Den er som dere tror, og ja! ja! ja! (svanene letter fra vannet) – da Michelle finner en viril skotte og vil gifte seg med ham, oppdager bestevennen Patrick sin forelskelse. Dempsey ser ut som om Joe Louis nettopp slo ham i fjeset når han tenker på hva venninnen gjør under kilten. Og – av en merkelig grunn skal han være brudepike (brudepikk?) sammen med tre jenter som får vampyr-støntere til å virke som banan-smoothies med støttebandasje.

Endelig når handlingen fram til Skottland, som likner Norge og er et vakkert land. Ingen kan ta ei dame de elsker bort derfra, men Dempsey prøver, og så aner vi alle hvordan det går. 2008.

Friends with benefits

TV3 21.00

friends with benefits

Et meningsløst bilde av Justin Timberlake.

terning 3 liten Dette her har jeg vel egentlig aldri sett, men det føles som om jeg har. Mila Kunis og Justin Timberlake samt den egentlig avdøde Woody Harrelson spiller en komedie om å ha sex. Filmen kaller det fysisk vennskap. Hovedpersonene i filmen tror at det er uproblematisk å ha sex og bare være venner. OK. Men hva skulle poenget være når det ville føles bedre med en fisketur? Uansett. De finner ut at det ikke er så lett. Filmen har 15 års aldersgrense, og jeg lurte på hvorfor og sjekka Parents Guide på imdb. Det er mye sex-antydninger, skjønner jeg, og dessuten denne skjønne lille setningen: «Topless men can be seen playing basketball.». 2011.

Speed 2: Cruise control

Viasat4 22.30

speed 2 cruise control

Jason Patrick forsøker å likne på Keanu Reeves, mens Sandra B forsøker å likne på Joan Collins.

terning 3 liten Sandra Bullock er på sambo-reise med den nye kjæresten Jason Patric, og han er så mann at han ville kasta seg i Niagara for å redde det lamme barnets envinga gresshoppe hvis bare kjæresten så på. Willem Dafoe spiller en uappetitlig Gollum-skurk med grisete flir og kybernetiske golfkøller, og verken mannen eller motivene hans er tilstrekkelig interessante til at mannskap og gjester skal bli våte på føttene. Men det blir de. Helt opp. Dum repetisjons-action. 1997. 1 time, 55 minutter.

Robocop

TV2 Zebra 21.00

robocop2014

Joel Kinnaman fikk rollen på grunn av den levende mimikken.

terning 3 liten Siden jeg skriver for en av de frie, avengaliske anarki-blekkene på nettet, kan jeg starte anmeldelsen av «Robocop» på den avskylige filmklubb-måten: Allerede hos de gamle egypterne fantes det robot-offiserer som gikk rundt med kattehoder av størkna kamel og fikk kraften sin fra solceller som Däniken modellerte. Men Fritz Lang laget «Metropolis» i 1931 som et varsel om sosial utjamning og oljeboring i Lofoten, og siden (1987) kom nedergneldreren Paul Verhoeven med en krasst sarkastisk satire over formynder- og manipulator-samfunnet. Han kalte sin helt for «Robocop», og den hermetiserte dauingen var Peter Weller, som ble en fortjent VHS-legende i sin egen tid.

Sånn skal man ikke skrive anmeldelser.

Sånn skal de se ut: Vår tids «Robocop» er tam som en FN-brosjyre og banalt anti-teknologisk som lunsjmøtet i Grønn Hverdag eller hva partiet til Hansson heter. Det er noe uintelligent ved filmen. Satiren er blass og lite provoserende; det er som når idealister står opp på kasse og snakker lidenskapelig for noe så upopulært som fred og rettferdighet.

Noen folk er alltid fine. Forskeren Gary Oldman er bra med snåle førtitallsbølger i et litt for ondulert hår. Michael Keaton ivrer nydelig med sitt bredvokste ulkefjes, og de to veteranene spiller suspen av kolleger som like gjerne kunne vært studio-turister som datt inn i et reality-show. Jaja. Jay Baruchel og Jackie Earle Haley er bra.

Historien er noe modernisert. I et futuristisk Teheran går amerikanske roboter rundt og skyter terrorister, og den ene knerter en fortvila iransk guttunge som truer med kniv. Av det skjønner selv hauker at roboter ikke burde føre krig, for man kan risikere at de dreper noen.

Våpen som tar livet av fiender er upopulære i senatet, og derfor får Keaton den ideen at man skal putte et menneske i boksen. Mannen (eller det som er igjen av ham) blir altså den triste purken Alex Murphy, som først blir forstyrra av bilalarm midt i forspillet (Venstre har programfesta et forbud mot det) og etterpå sprenges til halvdøde. Tilbake er et uanselig ansikt og et par lunger i en litt patetisk jernkropp, som hjernen til Steve Martin i «All of me», og mannen har ikke underliv lenger, bare et slags flatt Barbie-krøtsj. Denne dokka er for pussig til å bli engasjerende, men ikke rå nok til å være kul.

Med den mekaniske familiefaren dreper filmen sine egne forventninger. Det finnes ingen sjanse for at politiet lagra resten av anatomien hans i garderobeskapet, så mannen har ingen framtid. Livet kan bare bli dårlig. Sønnen har tårevåte tegnefilm-øyne, den bleike mammaen er sint på en slags hemma måte som egentlig skulle tilsi at hun kunne bli VG-intervjua om følelsene sine hvis noen motsa henne. De pårørende virker ufikse og uinteressante, og hovedpersonen sjøl er en revesnute uten sjarm. Hvis gutten din insisterte på å kjøpe ham på Toys ‘R’ Us, ville du sagt sutrende: – Men du har minst sju sånne i lekekassa hjemme.

Sånn er Joel Kinnaman. Gudene vet hvor de fant ham. Antakelig en TV-serie.

Mens vi venter på det store oppgjøret stavrer cgi-mannen sine lunger og sitt fjes hjem til kone og unger, og hun steller seg fint i gjennomsiktig bluse for at den kastrerte ektemannen fremdeles skal like henne, og sønnen vil se hockey-kamper på TV med ham, men pappa er ikke frisk og alt er trist.

Filmen er virkelig fortvilende humørløs, uten at den noensinne blir befriende kynisk eller svart. Intelligens-fri tristhet trauster rundt overalt i en dramaturgi som må være laget for unger. Vår tids «Robocop» er hjerteskjærende uten å bli spennende. Den består av et halvpolitisk føleri som verken har kvass egg eller lekker retorikk. Intelligensen er tatt av lønningslista i Hollywood. Det merker man med pinlig tydelighet på det ideologiske maset til Samuel L. Jackson, som er en halvkveda skikkelse med jentehår og barnehage-ironi. Han markedsfører liksom det slemme tekno-samfunnet med en tomhet som ikke ville ha solgt tyggegummi til cheerleaders.

Dermed blir dette mer historien om Oldman som forskeren Dr. Norton (kanskje han også laga det masete virusprogrammet). Han er filmens sjel. Han er filmens skjebne, og vi bekymrer oss for ham. Vi skulle blitt anspente når det fanga fantomet finner ut at han vil hevne seg på skurken som bestilte mordet, men han er en uanselig fugleskremsel-fyr som kunne vært bror til Steve Zahn og ikke virker farligere enn edderkopp i Starbucks-kopp.

Handlingen aksler seg til en slags konfrontasjon i slutten. Menneskeligheten vinner. Mennesket er sterkere enn maskinen. De snille er best.

Hjemme hos Trinemor og di kommer en eller annen til å si at «Robocop» er et viktig oppgjør med bruken av droner i Irak. The sun was coming up, and I was running down the road. 2014.

Tomorrow never dies

Max 23.30

tomorrow never dies

– Ta den, din tøysekopp!

terning 4 liten Jonathan Pryce er en oppegående Dr. Strangelove med satellitt-herredømme og manipulasjons-mani. Han kommer i konflikt med Pierce Brosnan som tar hevn ved å tjangse på kona hans. James Bond-filmer har sin egen form og sitt eget innhold, og egentlig tilhører de utstillings-gjenstandene i et søtt action-museum for folk som i sin tid gikk ut av huset også om kvelden og kan stave Rosenthal. Kinesiske Michelle Yeoh kommer fra Folkerepublikken og blir følgelig ikke behandla som en blondinevits med fargefeil; i stedet får hun reise på ryggsekk-tur med Bond og blir kurtisert med snakk og medisinske boblekyss. 1997. 2 timer. Greit nok.

Walk of shame

FEM 21.00

walk of shame

Elkizabeth Banks. Da jeg var barn hadde ikke kvinner sorte kjoler, men grønne, gule og blå og røde kjoler. De var fine.

terning 5 liten Denne komedien har jeg ikke sett, og den har bare seks av ti på imdb, men jeg tror på den på grunn av Elizabeth Banks, som er en stilig amerikansk komiker. Dessuten er handlingen litt som den i Scorseses geniale komedie «After hours», sjøl om det ikke er mørkt. Hun er en reporter i TV-nyhetene, og hun drømmer om å bli anchor, det vil si en sånn som leder nyhetssendingene fra studio og leser opp meldinger om navn og ting de ikke egentlig kan uttale og ikke skjønner. Men altså. Dama har hatt en én-natter, og hun skal forsøke å komme seg til livets viktigste jobb-intervju. Det er bare det at hun har strandet nede i Los Angeles uten bil, ID, mobiltelefon og penger, og hun har bare åtte timer på seg. Ja, LA er en stor by. Regissert av Steven Brill som laget «Mr. Deeds» med Adam Sandler. James Marsden spiller også. 2014.

Dark shadows

FEM 22.55

dark shadows

Johnny Depp og Michelle Pfeiffer er så kjedelige sammen at de ikke kan dø.

terning 2 liten Det er de siste tider når en komediegrøsser av Tim Burton med Johnny Depp i hovedrollen tasser tristere rundt i velstandsstuene enn et Ibsen-drama. Det ville ikke ha brutt stemningen i den tafatte filmen om Monna Tandberg kom fram øverst i trappen og utbrøt: «Assessor Brack kommer til middag».

Filmens Tandberg er Michelle Pfeiffer, som avslører at hun (i motsetning til Tandberg) har en av USAs kjedelige mikrofonstemmer. Når hun snakker låter det som monologen til ei flat komle.

Det er ikke Rosmer som går i fossen, det er Josette som hiver seg fra klippen under påvirkning av euforisk Angelique (Eva Green). Collins-familiens Barnaby blir forvandla til vampyr og nedgravd i riksveien. Men i 1972 skjer det to ting: Familien får guvernanten Victoria til Moody Blues og «Nights in white satin» – og den amerikanske gravemaskins-eliten avdekker Barnaby (Johnny Depp).

Det fører til økt konkurranse om fiskeindustrien og seer-erkjennelsen: Hvis dette skal være en grøsser-satire, bekrefter det regelen om at satirer er kjedeligere enn klining. Depp spiller anakronisme med jålete monotoni; det blir mer som å se en gammel film der man forsøker å gjøre billige poenger på å drite ut slåbrok-homofile. Barnaby forelsker seg i Vicky, Angelique er flammende sjalu – men stadig vekk med den samme heten som våte fyrstikker.

Jeg har nå fortalt om de mest vellykka scenene i filmen. De andre vil dere verken se eller høre om. 2012.

Lørdag 20.5. – Faktisk en nesten perfekt filmlørdag

 

3:10 to Yuma

TV2 Zebra 21.00

terning 5 liten Velkommen til en nesten perfekt lørdag. Det eneste som mangler er et skikkelig voksendrama som ikke handler om kulturell skyld eller voldsom sykdom, men OK, Shyamalan finnes nedi her et sted. Sjøl o m utvalget er ganske bra, finnes det ikke overraskelser her. Filmene jeg omtaler, har alle blitt omtalt i løpet av de snart fire åra jeg har drevet denne sisyfosiske nett-greia. Ute der. I det vi kaller fortid. Der finnes det et mylder av interessante filmer, en sann overflødighet av intelligente og vittige ting som aldri blir vist igjen. Det skal dere ikke bry deg om. Jeg skal bry meg om det. Jeg venter på at Amazon skal invadere Norge med sitt gigantiske streaming-tilbud. Det kommer nok. Amazon kan komme til å redde oss.

Men til filmen.

3.10 to yuma 2007

Christian Bale og Russell Crowe er perfekte cowboyer.

Dette er en film som egentlig skal hete «15.10 til Yuma» på norsk, eller 15.37, hvis det er Kolumbus som har den ruta. Filmen er en repetisjon av en western med Glenn Ford fra 1957, og det bærer den til dels preg av. Handlingen sleper slitte støvler i støvet. Den hederlige gårdbruker som tar seg hyre som sheriffassistent for å redde sønnen fra sjukdom, er ikke noe manusforfatterne ville ha funnet på i 2007.

Men det går an å overse handlingen, som man ofte bør i western-filmer, også når de har vært utsatt for kollektiv skamros. Av alle de skuespillerne som kommer til å bære revolver ved hoftebeinet denne sesongen, er Crowe og Bale de beste. Russell Crowe som kynisk bankrøver er så sjarmerende at han ikke ville ha trengt lusekofte i rettssalen. Han småsnakker seg lunt gjennom filmen, og når han er ferdig med det, utøver han skøyeraktige yrkesmord med ironi og presisjon. Crowe er filmens krydder, og Christian Bale er de magesmertene vi må betale for interessante smakstilsetninger.

Bale spiller den forunderlig humørløse eks-soldaten og utmark-bonden Dan Evans, som etter borgerkrigen tok med seg fruen Gretchen Mol, en frisk sønn og en sjuk sønn langt ut dit hvor lufta er sunnere enn gulrøtter. I frisk luft trives fattigdom, og derfor er den klassiske tog-fascisten og kreditoren ute etter jorda hans, for Evans kan ikke betale. Men det ser ut til å ordne seg. Den legendariske gjenglederen Crowe sover over hos dame sånn at sheriffen tar ham – og dermed trenger den tvilrådige lovmannen noen som vil tjene 400 dollar på å ledsage morderen til togstasjonen i Yuma.

Bonden vil. Han smiler framleis ikke. Han ser ikke ut til å glede seg eller ha noe håp for framtida. Evans bare drar av gårde som en skjebneskjøvet mann, tynget av skyld fordi han ikke ble rik på kuene sine.

Så skjer alt det som må skje, og alle kvinner som eventuelt finnes i husstanden din, vil gå deprimerte til sengs mens de skjeller over at du kjøpte en film der alt gikk galt. Gled deg til det. Men det er flotte roller. 2007.

The rebound

NRK3 21.30

rebound, the

Catherine Zeta-Jones hygger seg med ungdommen.

terning 4 liten Romantisk komedie fra 2009. Catherine Zeta-Jones, som virkelig ikke henger i horn på veggen, spiller en kvinne som fanger interessen til en mye yngre mann, spilt av Justin Bartha. I 2009 var Z-J førti år, og Bartha var elleve år yngre. Så filmen handler ikke egentlig om at han er så ung, men om at hun gikk fra forstadsgubben sin på grunn av utroskap og at han jobber i kaffehøl mens familien mener han sløser vekk livet. Er kjærligheten virkelig? Hva skal spurven med nebb. Hva sier reven? 2009.

Familien, August: Osage County

Norsk TV2 22.45

terning 4 liten Julia Roberts og Meryl Streep spiller drama med håpløs tittel. Det handler om sterke kvinner om om den dysfunksjonelle dama som oppdro dem. Ikke sett. 2013.

Tomorrow never dies

TVNorge 22.00

tomorrow never dies

Pierce Brosnan med gønn og trutemunn.

terning 4 liten Jonathan Pryce er en oppegående Dr. Strangelove med satellitt-herredømme og manipulasjons-mani. Han kommer i konflikt med Pierce Brosnan som tar hevn ved å tjangse på kona hans. James Bond-filmer har sin egen form og sitt eget innhold, og egentlig tilhører de utstillings-gjenstandene i et søtt action-museum for folk som i sin tid gikk ut av huset også om kvelden og kan stave Rosenthal. Kinesiske Michelle Yeoh kommer fra Folkerepublikken og blir følgelig ikke behandla som en blondinevits med fargefeil; i stedet får hun reise på ryggsekk-tur med Bond og blir kurtisert med snakk og medisinske boblekyss. 1997. 2 timer. Greit nok.

Mr. Beans ferie

TV3 17.30

mr beans holiday

En nydelig scene. Rowan Atkinson i Frankrike.

terning 5 liten Rowan Atkinsons geniale brite Mr. Bean er en representant for det uhelbredelig klønete i oss alle. Selv de som kan bygge seilskuter av fyrstikker har livssituasjoner som gjør dem til en skapning med tommeltotter på alle fjorten knær, og Mr. Bean har bare sånne.

Britiske feriefilmer fra Rivieraen pleier å handle om anglisk solbrenthet og kakebrune galliske pupper. «Mr. Bean’s holiday» er et vidunderlig roadmovie-unntak. Hele filmen handler om et forsøk på å ta toget fra Paris til Cannes. Vanskelighetsgraden er så høy at Mr. Bean blant annet må vandre en utedo ut på den franske riksveien for å bli påkjørt av et vogntog, og man skal antakelig ha bandasjerte lattermuskler for ikke å le av hans fortvilede opera-mime på torget. Willem Dafoe spiller en sjølhøytidelig filmregissør med Geir Netlands hår, og dessuten finner Bean en nesten-kjæreste i Emma de Caunes, som representerer de kvinnene som egentlig ikke finnes, de som ville hatt så øm humor at de falt for en bisarr brite med haismil. 2007.

Tintin: Enhjørningens hemmelighet

TV3 19.20

tintin og enhjørningens hemmelighet

Oppvakt guttunge. Alkoholisk sjømann.

terning 5 liten Den streite gamle tegneserie-helten Tintin har ved skjebnens og Spielbergs tilskikkelser blitt til hovedpersonen i en av de teknisk mest avanserte filmene som noensinne er laget. Animasjonene er ambisiøse som skaperverk og dikter mennesker som er virkeligere enn de som kommer ut av fødeavdelingen på SuS. De spiller dessuten bedre enn vanlige folk og burde nok få sin egen fagforening. I tillegg har røvernes konge Spielberg lastet sitt skip med pakka påfunn. Det går ikke mange sekundene mellom hver gang det oppstår et voksen-wow!

Tintin er en kul helt. Han likner et ungdomsbilde av Wayne Rooney, han har så oransje hår at det ser ut som konditorfarge – og han er antakelig mellom 12 og 22 år gammel. En seksuelt likegyldig ungkar med hund i en leilighet midt i storbyen. En tørr og barnlig grave-journalist i genser, idealistisk og pågående slik unge menn var i gamle guttebøker. I vår samvittighetstynga nåtid er det visst sånn at skurkebildene i Tintins eventyr var politisk ukorrekte. De burde vært amerikanske forretningsmenn som slo konene sine og forurensa Canada. Denne historien er nøye sterilisert.

Det starter med at Tintin vil kjøpe en skutemodell på torjå i byen sin. Straks får han vite at det følger død med enhjørnings-skipet, og etter hvert får han hjelp av snedige madhattere fra bowler-politiet siden en av dem blir skutt på trappa hans. Et smalt silkesvin kidnapper både guttungen og den oppvakte hunden til en gammeldags dampbåt, der meget handlingssentral kaptein sitter innelåst og døddrukken på lugaren sin mens hans onde nemesis jakter på.. skal jeg si det?

Dette er fortidsromantikk, og det bør være med en skatt. Etter utrolige omkalfatringer og en hel sjørøverhistorie havner alle i Marokko, og for at ingen skal bli fornærma, er sjeiken en operaelskende gubbe som likner Martin Scorsese og smiler som en arabisk vår.

Spielberg har på en måte gått den gamle Indiana Jones-stien med veldig dyre sko. Visuelt utfordrende eventyrligheter haster på deg. Fuktige gamle lasteskip, veteranfly, ørkenvandring, bisarr kystby-action – og til slutt på en slags barne-tv-kai og duell med heisekraner. Detaljene er deilige, koloritten steinkul, og de store barnas eventyronkel Steven klarer til og med å gjøre alkoholisme til en snedig humorsak. En film uten pauser. 2011.

En ekte mann

TV3 21.30

ekte mann, en

Patrick Dempsey og Michelle Monaghan i utlandet.

terning 3 liten Også Patrick Dempsey er så storarta i senga at han i 1998 har ligget med en hel etasje studentjenter på Cornell University, og ti år etter forsøker engangsblondine å tigge seg til morgensex, men mannen har prinsipper.

Etter en sånn introduksjon er det ikke lett å like en kelner-pen komedie-skuespiller som Dempsey. Men han har i hvert fall roen. Patrick D. har minespillet til R2D2, og vi liker ham for det.

Han og Michelle Monaghan er bestevenner, slik Julia og Dermot var det og slik Meg og Billy var det. Begge er av dyrevernhensyn motstandere av alligatorskinnvesker, men kan tolerere klapping av hund. Dempsey er en sånn mann som vet navnet på kaker og står i Seinfeld-kø for å komme inn på spesielt konditori. Pappa til PD gifter seg med en Sharon Stone lokk-a-like, som det heter når håret likner. Dere kan denne filmen nå. Den er som dere tror, og ja! ja! ja! (svanene letter fra vannet) – da Michelle finner en viril skotte og vil gifte seg med ham, oppdager bestevennen Patrick sin forelskelse. Dempsey ser ut som om Joe Louis nettopp slo ham i fjeset når han tenker på hva venninnen gjør under kilten. Og – av en merkelig grunn skal han være brudepike (brudepikk?) sammen med tre jenter som får vampyr-støntere til å virke som banan-smoothies med støttebandasje.

Endelig når handlingen fram til Skottland, som likner Norge og er et vakkert land. Ingen kan ta ei dame de elsker bort derfra, men Dempsey prøver, og så aner vi alle hvordan det går. 2008.

Eat pray love

TV3 23.40

eat pray love

Dette er den sjelelige versjonen av Julia Roberts. Til og med brunsneglene rømmer.

terning 2 liten Dette er en slags «Sex and the city» for åndelige kvinner med kjøpesjel. Den gjør det samme med tanker som city-filmen gjør med klær.

Det finnes en utilsiktet, eksistensiell ironi i filmen som virkelig får kvinner til å se ut som uselvstendige esler, for sjøl når den reiseglade nyork-dama har nådd fram til tilværelsens hellige balanse, må hun få lov av en mann før hun tør gjøre noe med noen ting. Hør på dette: På balinesisk bastmatte sitter den tannlause lille tetuten og smiler med levra. Gjennom filmen kjatrer han sånne ting som sto under Mitt Livsmotto i Dagbladet på åttitallet. Da Julia Roberts har reist Asia rundt og har spist mye mat med de vinglade i Italia, kommer hun dithen at Gud skjenker henne en brasilianer, en gavmildhet som ellers bare rammer fotball-lag. Han er Javier Bardem, som mosjonerer sine fløyelsblikk ved havet og utsondrer så mye kjærlighet at den sjølopptatte er i nærheten av fornemmelser som ikke oppstår ved å bøye knærne. Men hun kan ikke engasjere seg i en mann. Hun har jo oppdaget gleden ved en fattig balinesisk familie og har funnet meningen med livet. Nei, dette er ikke ironisk, det er dønn alvor, dette skal funke som feministisk filosofi. Så da drar hun av gårde med tomt blikk og menstruasjonshestehale og forteller tetuten at hun slo opp med bardemannen. Balineseren med den blide lever smiler som en etnisk-inspirert turistplakat og sier at hun må jo ikke det, for sjøl om vi alltid må finne balansen på Bali, må vi tåle at balansen skeiner litt når vi elsker. Slik får åndsturisten lov til å dra til øy med brasilianeren og elske ham, så da gjør hun det.

Hallo? Det var altså konklusjonen i en smertefullt avlang film der Julia Roberts snakker som om hun fant opp langfredag? Hun har utpensla følelsesmessig overfladiskhet med en egosentrisme som det antakelig finnes spesialoppheta varm-rom for i helvete.

Og hele greia ender med at hun kan gå av gårde og ha sex med en fyr hvis bare den gamle mannen gir henne lov?

Før det var livsvisdommen enda verre: Gud er inne i deg, og Gud er Deg inne i deg. Kvinner er sin egen gud, og derfor burde de få kjøpe så mange sko som de vil.

Nei. Julia Roberts spiller ikke bra. Ja. Javier Bardem mangler baller. Nei. Richard Jenkins griner som en fyllik. 2010.

Oblivion

Viasat4 22.30

oblivion 2

Her flyr Tom Cruise i et lite fartøy som antakelig kan bli den nya oljå.

terning 4 liten Hva skal til for at en nesten veltilpassa kristen saientist som Tom Cruise blir terrorist? Ganske mye egentlig. Ikke noe sånn “du frista søstera mi til å ville gå med bikini og spise svinekoteletter”-skitt. Den tredje verdenskrig må være over, ikke som et resultat av nord-koreansk rulett, men fordi aliens kom, og så måtte menneskene bruke så sinnssykt mange atomvåpen at jorda ble ubeboelig. Bare små gjenger med kriminelle madmaxere holder til på gamle tante Tellus, mens de med futuristiske designer-dresser bor ved Saturn og stjeler jordas vann. Sally bor i himmelen som en mekano-fascistisk purist og stjeler mennesker minner. Da blir Tom Cruise terrorist. Det skulle bare mangle.

De tok fra ham minnet, men ga ham et stilig helikopter. Godt bytte.

Tom Cruise bor sammen med en blanding av kjæreste og ordensdame på en jordstasjon som minner betenkelig om minimalistisk Malibu-villa med kaffetrakter fra Bang Olufsen og allergi mot katter. Romdrakta hans ser ut som en blanding av fjellvandrer-onepiece og SEAL-uniform, og han flyr omkring på en ødelagt jord og holder rede på dødsdronene og skvatterne. Det er en kjedelig jobb, men Tom har interessante flashbacks fra gatene i New York, for han en hukommelses-befridd av den slemme dama på den kunstige månen ved Saturn. Sally kan bare vente!

Dama han bor med, er interessert i bassengbad med sex, men hun har gått mellomlederkurs og kaster blomsten han gir henne fordi den er politisk ukorrekt. Hun fester riktignok et bastant østrogen-blikk, men dama er ei avgjort hurpe.

Morgan Freeman er terrorist, så han røyker akkurat når han sjøl vil, bare så du vet det, Dagfinn!

Men så detter det ned noen, og jeg har ikke lov til å fortelle hvem som ligger i kryokassen, for den internasjonale filmanmelder-unionen har sletta hukommelsen min. Dessuten blir den tause statstjenestemannen tatt til fange av terroristene. Og der er altså Morgan Freeman, en skuespiller som har ansiktstrekk som man ellers bare finner i rasområder og som får Mandela til å virke både frisk og lettsindig.

Jeg skal ikke fortelle mer om handlingen, men jeg er misfornøyd med slutten, for den er kryptisk. Men det er en stilig filma sci-fi. De støvgrå, uvedlikeholdte postwar-landskapene formidler nostalgisk Karius & Baktus-ekstremisme: “Ikke gjør som mora di sier!” – og siden “alt som var av søtt og godt, det er borte, stort og smått. Alt har børsten feiet bort, det var veldig dårlig gjort.” Dessuten er Cruise en mester i å formidle ufølt melankoli, som hvis du leser høyt fra “Doktor Zhivago” for støvsugeren din.

Forleden sto det i en nettavis at DU kan leve på jorden i 1,7 milliarder år. Det vil si at pessimismen i filmen er relativt uaktuell. Dessuten er det slik at folk på Jæren ikke tror at gjestende aliens har laga kornsirkene, sjøl om mobilene ikke virker i landbruksgåtas midte. Liten sjanse for at vi blir invadert av romfolk. De må ha hørt hvordan det gikk med de forrige. 2013.

Derailed

TV2 Livsstil 21.00

avsporing derailed

Bonjour tristesse. Clive Owen og Jennifer Aniston har det fælt sammen.

terning 5 liten Jennifer Anistons skjebne er til å bli ufrivillig klok av. Dama ble forlatt av Brad Pitt, og derfor liker ingen henne lenger. Det skulle vært omvendt. I en anerkjent feminist-vestlig medlidenhets-kultur skal det være sånn at jenter som blir fragått av kjendismenn fordi menn heller vil ha Angelina Jolie, har krav på å bli valgt til den første kvinnelige paven. Men ikke Aniston. Hun glapp bare karismaen sin.

Aniston er ikke spesielt god i denne filmen heller. Clive Owen bærer en paranoisk-sadistisk thrillerkrim-handling med et forskrekka ansiktsuttrykk som han egentlig burde ha spart til den dagen Jesus kommer igjen. Men OK. Hvis Jesus velger å gjøre som The Rolling Stones, betyr det bare at enda en mann med spansk navn og null arbeidstillatelse dukker opp i California, og da er veien til grensen kort.

«Avsporing» handler om en så ubegripelig dum ektefelle at han antakelig kunne vært sann. Etter at ei Vanessa-slepen dame har betalt for ham på commuterbanen, gir han seg i kast med et seksuelt sidesprang som ikke bare er forkomment, men dessuten befridd for hormonell sannsynlighet. Aniston som draktkledd børsbestyrerske ser ut som et ereksjonshindrende middel, og det føltes så pinlig da hun og Owen skulle ha sex at jeg gikk ned på kjøkkenet og vasket opp ei lapskausgryte. Heldigvis kom Vincent Cassel hoppende som koital avløser. Deretter ble Owen så ubarmhjertig utpressa at han tok ut sparepengene som skulle gått til syk datters nyre. Det er en slags utroskapsrekord. Han stiller bak Hitler på lista over de som blir tilgitt på den ytterste dag.

Filmen fra Chicagos glitrende krystallrev og dopstinkende bakgater er verken dårlig eller sannsynlig. Men det følger imponerende mye fysisk energi med Clive Owen. 2005.

Man of steel

Max 22.45

man of steel

Henry Cavill er en slags hverdags-supermann.

terning 5 liten «Man of steel» er egentlig superman-filmen for 2008 eller 1992 eller noe sånt. Den er laget med et ukurerbar livslede. Zack Snyder skal egentlig lage skyggevakker salong-estetikk, han skal gjenskape tegneserie-fortellingenes hang til tusjromantikk og uaktsom lyssetting. Det har han ikke gjort. Mannen som regisserte sviskeskjønnheter som «300» og «Sucker punch» har laget en bevisst stygg film, en slags reality-retro. Når supermannen herjer rundt i fiskebåt-biotopen blir det som å se en røff miljøvern-action fra før virkeligheten møtte Photoshop. Fotograferingen er så enkel at man kan se små urenheter av enkel sjel skinne gjennom epitelet, og menneskene er besluttsomt udeilige.

Jeg ble litt fascinert. Men jeg tok ikke helt poenget.

Filmen starter med at Henry Cavill er den nyfødte sønn av Russell Crowe, som var kongen av Krypton inntil den revolusjonære idioten Zod (Michael Shannon) tar en arabisk vårløsning på ham, sånn at han må sende sønnen sin i kapsel til Universet. Cavill havner på Jorden, der Russell-pappaen blir bytta ut med en Costner-pappa, og Kevin imponerer som den store biff-avhengige bøffel-mannen i denne filmen: Han er bygdemild og prektig som en Senterparti-skulptur.

Så kommer Zod farende til jorden med folka sine. Han var nok egentlig soningsudyktig, men ble satt til somatisk omskolering i tjære. Mannen med de ekle øynene unnslapp imidlertid, og derfor må den mirakuløse adoptivsønnen til Costner vende tilbake til sitt gode skinn.

Og så skjer alt det som skal skje. Lois Lane finner supermannen i isødet. Hun ser så kosmetisk ubeskytta ut at hun antakelig kan felle strikketøy mens hun snakker om avkjøling av karamellpudding, og mor di ville ha likt at du gifta deg med henne. Der ute. På et isfjell.

Zod sirkler rundt jorden i månebane, og så starter supermann-filmen. Store ting skjer i røffe bilder som estetikk-skaperne hadde ønsker om. De ville at filmen skulle se mer dokumentarisk ut. Som om det virkelig kom men velbygd fyr fra et Jugend-aktig solsystem og fløy som en fugl som et fly.

Filmen er lang. Den er hurtig og spennende, og den ser ut som skitt. Men fascinerende er det, og for oss som faktisk syns våte kattunger er søtere enn franske kaker, blir dette en slags ideologisk opplevelse. Supermann var virkelig virkelig. Hvem skulle ha trodd. 2013.

Hjem kjære hjem

FEM 21.00

hjem kjære hjem

Reese Witherspoon og Josh Lucas er ikke historiens mest vellykka par.

terning 4 liten Nettopp som man trodde at den dumme blondinen var et forlatt nasjonal-ikon hos amerikanerne, dukker Reese Witherspoon opp i alle sammenhenger med sitt biteferdige, biske underbitt og det bakteriefrie grønnsåpeblikket.

«Sweet home Alabama» overrasker først og fremst ved at hovedpersonen utstråler en tankeløshet og ufølsomhet av nesten autistisk format. Hun imponeres og myknes ved Tiffany-smisk som Elizabeth Taylor ville ha funnet vulgært, men omgås fattige foreldre og gamle venner uten kjærlighet og sympati. Hun er gift uten å fortelle kjæresten om det. Dama lever av å prosjektere overflødige klær. Hvorfor skal vi like henne? Jo, hun er blondine.

I filmen skal hun gifte seg med åttitallets videohylle-veslis Patrick Dempsey, som er vellykka, rik og smakløs hinsides all forstand. Men for å kunne ekte en smokingmann som diskuterer bryllup med mor si (ikke engang Ødipus gjorde det), må hun skille seg fra barndomskjæresten Josh Lucas. 2002.

The village

FEM 23.20

village, the

Åååå! Hva finnes der ute i det farlige?

terning 6 liten Ved gjensyn virker «The village» som M. Night Shyamalans beste film fordi den parodierer folks forventninger til eksport-inderens okkultisme – men mest fordi den forteller den største historien om samtida: Alle er redde for noen, alle dikter ytre fiender, alle lever i kulturelle isolater langt inne i en anakronistisk eventyrskog.

«The village» er tvetydig fordi filmen er klok. Kanskje kan det akademiske lille amishsamfunnet bare overleve fordi det er omgitt av monstre. Men kanskje er den skremmende byen ett av de elementene i tilværelsen på jorda som det er meningen at vi skal tåle. All overlevelse skjer på tross av trusler.

Nei, dette handler ikke om Bush. For det tilhører egentlig de forstyrrende overtydelighetene at vesten gjemmer seg for de eksotiske mullaene i skogen på samme måte som imamene gjemmer seg for vestlig-liberal virkelighet. Shyamalans film handler om de redde. Ferdig med det. De redde fungerer på et særskilt sett. De redde har både rett og feil. Så perfekt kan et eksistensielt dilemma skildres.

Joaquin Phoenix spiller den modige unge som vil utvide det stengte samfunnets grenser. Bryce Dallas Howard spiller den modige blinde jenta som tør møte det ukjente i mørket fordi kjærligheten krever det. William Hurt er en slags cordhøvding som en gang ga opp verden fordi den ikke fortjente hans milde innsikt. 2004.

Working girl

TV6 20.35

working girl

Melanie Griffith og Harrison Ford ble gode venner.

terning 5 liten Stilig liten jappe-drama-komedie fra 1988 om en oppvakt sekretær som blir firmaets Askepott da den kvinnelige sjefen blir sengeliggende i gips. Filmen bæres av stilige skuespillere: Melanie Griffith, Harrison Ford, Sigourney Weaver, Joan Cusack og Alec Baldwin. Historien er ikke det helt store, men folka er. 1 time, 53 minutter. Regissert av Mike Nichols. Let the river run, synger Carly Simon. Sangen ble opprinnelig kalt «Wall Street Hymn». Mer: David Duchovny filmdebuterer som baderomsgjest, Kevin Spacey dukker opp som Bob Speck etter å ha lært replikkene sine i drosjen på vei til settet.

Syv år i Tibet

TV6 22.50

syv år i tibet

Dalai Lama til venstre, Brad Pitt til høyre.

terning 5 liten Når man tilhører den fort metta komsum-gruppen som ble lei av Tibet for flere lamaer siden, blir Jean-Jacques Annauds film om den tyske eventyreren og hans møte med buddhismen en slags rep-øvelse for karrieretrøtte vestlendinger som er blitt så tunge i beina og hodet av å lete etter ting som det framleis er moro å kjøpe at de leter etter en grunn til å sitte ned og gjøre ingen ting.

Av buddhismen har jeg aldri skjønt noen ting. Men jeg har registrert at mennesker som sitter mye uforstyrret og bare tenker, før eller siden får merkelige forestillinger som det går an å kalle visjoner eller syn. Hvis man bare unndrar seg sosiale korrektiv, er det utrolig hva man kan få for seg.

Brad Pitt spiller en lyshåra østerriksk OL-vinner fra den tida da det virkelig var vellykka med beundringsbleika utefrisyre, og han fjellklatrer seg til topps i himmalayiske oppoverbakker med en sårbar og sta mandighet som alltid funker fint i film. Med seg har han briten David Thewlis. Han snakker som lokomotivhjul mot rusten skinnegangssving og står fint til Brad Pitts opprørske lillebror-personlighet.

Filmen forteller om sju år som de to mennene oppholder seg i det kuperte kjæledyrlandet, og den gjør det med en slags eksaltert, konstruert sjelelighet som det går an å nyte i fred mens tankene hviler. Naturbildene er fantastiske. Den franske estetikeren Annauds beundring for medbragte skjønnhets-ikoner fra vest er bare litt større enn hans interesse for fine fjell, og når alt kommer til alt er det ganske behagelig å forestille seg at verden skjuler sine Shangri-Landsbyer for at interesserte byfolk i uflidde uteklær før eller siden skal komme og oppdage dem som om de var billige bulgarske rødviner. 1997.