Mandag 24.4.– Det er Frankrikes dag i dag, og takk for alt!

 

Den fabelaktige Amelie fra Montmartre

Netflix

terning 5 liten Det er Frankrikes dag. De er ikke mange, så Frankrike bør nyte den kortvarige oppmerksomheten. I dag bekreftes det antakelig at landet er splitta mellom globalister og nasjonalister slik alle land etter hvert blir, og den fargerike eksentriker-nasjonen vil etter det avgjørende valget bli styrt av en korpie-pen blåruss som sa i fullt alvor i en TV-diskusjon: Euroen hindrer krig mellom Frankrike og Tyskland. Jeg vil heller at det skal være krig mellom Tyskland og Frankrike enn at Frankrike forvandles til Tyskland, for krigen blir kortvarig og furten og ublodig og fører i verste fall til at surkål blir ulovlig i franske restauranter. Derfor skal jeg hedre det selvopptatte Frankrike, det romantiske Frankrike, det merkelige og anakronistiske og arrogante Frankrike som vi alle trengte. Au revoir.

Men til filmen.

den fabelaktige amelie fra montmartre-2

Audrey Tautou i så fantastiske farger at du føler at du blir Freud når du ser dem, og så lengter du ulogisk etter Beethoven.

De som aldri hadde sett en Jeunet-film før, må ha blitt veldig overraska da «Den fabelaktige Amelie fra Montmartre» kom dettende ut i kino-konformiteten som en diamant i en grisebinge.

Jo, det er en binge. La oss bare innrømme det. Det fins ikke mye diktning, og det fins ikke mye poesi på kino-repertoaret. Årsaken er innlysende. Som i musikk-industrien og i mediebransjen er det produsentene som har grepet roret med sine bleke golf-fingre, og de avskyr individualitet som ikke allerede er bekrefta av suksess.

Produsenter er besatte av kollega-voyeurisme: De glor intenst på hva de andre gjør og forsøker alltid å gjøre det samme.

På kino-repertoaret er resultatet en katastrofe. Mellom teknisk uferdige og politisk overmodne euro-filmer og den amerikanske kopist-sjuka fins det nesten ingenting. Ingen Bergman. Ingen Makavejev. Ingen Ferreri. Ingen Tarkovskij. Ingen personligheter som er større enn hva som trengs for å bli ansatt som gymlærer i ungdomsskolen. Nesten. Aronofsky er ennå ikke blitt en kommersialisert Soderberg-tragedie. Coen-brødrene videreutvikler sin guddommelige komedie. Men alle vet at de er unntakene, og at Hollywood vedlikeholder en slags ponnistall av særegen ungdom av rekrutteringsgrunner, sånn at studioene om ti år har en temma femogtredveåring som kan regissere «Dødelig våpen 12».

Jeunet er også ett av unntakene, sjøl om han var innom den amerikanske vestkysten og gjorde scifi-dystopien «Alien 4». Jeunet er noe så sjeldent som en poetisk franskmann. Han ble kultkjent for surrealistvisjonen «Delikatessen», han gjorde det uforståelige eventyret «De fortapte barns by». Jeunet har spesialisert seg på overraskende assosiasjoner, poetiske videretolkninger og eventyraktive tankesprang i et visuelt univers uten tyngdekraft.

Fargene hans er sterkt romantiske, som om noen har helt tårer og musikk i malingspannet. Bildene virker befrukta. Gravide og varme.

Virkemidlene fra «Delikatessen» og «De fortapte barns by» har fulgt med til den distraherte fabelen om Amelie. Man kunne fryktet fantasitørke etter to tidligere filmer, men Jeunet er frodigere og rikere enn noensinne. Filmen hans bugner av personligheter og ujålete eksentrisiteter. Han turnerer med nesten umenneskelig presisjon den vanskeligste av alle humødre: Man skal være filosof for å kunne parodiere menneskene på en sånn måte at de ler fordi de liker å leve blant de utledde på jorda. Kulde fins ikke i Amelie-filmen, bare en løgnas-dokumentarisme som minner om oss sjøl. Her fins vi alle sammen i litt forstørra format. Ved bare én eneste liten overdrivelse av våre alminneligheter, ville det ha oppstått personlighet. Det er en koselig tanke.

«Den fabelaktige Amelie fra Montmartre» handler om ei jente som ved uskyld, tilbakeholdenhet og observasjon blir en lykkens kerub for de rundt henne. Ikke akkurat Britney Spears. 2001.

En langvarig forlovelse

Netflix

en langvarig forlovelse

Audrey Tautou leter i krigen.

terning 5 liten Jean-Pierre Jeunet er fransk films juvel. Han sier ikke noe og tenker ikke noe, men Jeunets filmatiske verden er så vakker at han vil være en pryd for ethvert bryst. Nyt dekorasjonsverdien i de dessertgule fargene, som kunne ha kommet fra en spesielt sjuk sol eller dagdriveriet til et barn som kikker på utsikten gjennom et stykke rav. Nyt de rare ansiktene, som kunne vært formet i ørevoks av en fingerferdig, men nevrotisk apoteker. Skjønnheten i Jeunets filmer er som hentet fra ei sær barnebok, samtidig som den appellerer til de voksnes behov for absolutt virkelighetsflukt. Sammen med Jeunet går vi inn i en visuelt vennlig eventyrverden. Vi kan sukke betatt over lyset langs skyttergravene. Noen vil få følelsen av at de brygger på mageinfluensa eller røykte bånnsmøringa på båten sin.

Audrey Tautou spiller ei poliorammet jente som etter første verdenskrig blir ledet til å tro at forloveden ble henrettet som desertør. Men fordi kjærligheten ikke bare er et nyttig redskap for slektens bevarelse, men også et mytisk livsinnhold, satser hun på overlevelsen. I en aggresjonsfri kriminalfilm-parodi etterforsker Mathilde hva som skjedde i verdenskrigen ved å oppsøke de som var med i den. En langvarig fortellelse gnurer på tålmodigheten som tann på tyggegummi. En påminnelse om at kjærligheten ikke er et sosialt redskap.

«Un long dimanche de fiançailles» er fra 2004.

Adele and e secret of the mummy

Netflix

adeles utrolige eventyr

Louise Bourgoin spiller Adele. Hun har hatt æren av å være kjæresten til en popstjerne. Jo, de finnes også i Frankrike.

terning 4 liten Dette er en litt overraskende Luc Besson-komedie, for den er laget med en bildebok-mild og dimanche-lys skøyeraktighet. Dame stjeler mummien til en svunnen farao, og vanligvis fører seriøst plastra egyptere til at skorpioner kryper ut av slitte britiske øyenhuler, og så kommer havet veltende over skjelettene. Men ikke her. Mummien stilles opp i en lunsjvennlig Paris-leilighet rundt 1911, og ikke en gang vegetarianere vil bli skremt når han begynner å vandre rundt.

Det starter med can can på Den røde mølle.Departementssjef sender blomster til hovedskreversken. Ferdinand kommer til Place de pyramides – han ser det rare lyset fra professor oldings hus. Der svever ting i rommet. I museet på andre siden av Seinen: Egg klekkes. Dinosaur-fugl kommer ut, og professoren deler sjel med kyllingen.

Nei. Ikke send tante i seng. Det er bare koselig. Dette er en slags Knoll og Tott-hygge. Besson har laget en film der de deilig uskjønne og rare fjesene til franske1911-menner skaper en karikaturisk fornemmelse av ufarlighet.

Så til Adele Blanc-Sec (en snedig omformulering av halvtørr hvitvin). Hun er en frisk og fanten-feminin oppdagerske, men søstera er stillferdig sjuk fordi en hattenål er stukket inn i hjernen. Adele vil oppvekke faraos livlege for at han skal helbrede dama. Det er faktisk merkeligere enn å ringe Snåsamannen.

Adele spilles av Louise Bourgoin fra Bretagne som har vært kjæreste med popstjerna Julien Doré og antakelig er årsaken til Bessons strålende humør. Hun har den klassiske kvinnerollens evne til å være frekk på en umandig måte, og dama bærer den sjarmerende dustefilmen.

Historien er tatt fra en tegneserie, så det er en forklaring på alt. 2010.

From Paris with love

Netflix

from paris with love

Jonathan Rhys Meyers og John Travolta i en vill og rå film.

terning 5 liten Når Luc Besson produserer film, er det ingen som vandrer asbestbeint langs de brennbare temaene og antyder at det er de ekstreme antroposofene som utgjør terrorist-trusselen mot Vesten. I «From Paris with love» slenger Travolta så mye tungt ukrutt mot muslimske parisere at han antakelig aldri bør sette seg bak spakene i flyet sitt mer.

Jeg vet ikke om franskmenn vet hva politisk korrekthet er, men det er fare for at de tror det er en samleiestilling. Fransk action er noe for seg sjøl. Den utfolder seg i fri passe simple – de voldelig utfordra imperfektum-formene er enklere enn dynamittfiske, og resultatet omtrent likt.

Jonathan Rhys Meyers spiller en småsleip amerikansk ambassade-sekretær i Paris, og fordi CIA har mannskapsmangel (agentene står antakelig utenfor Det hvite hus med plakater mot helse) blir han deputisert som assistenten til Wax.

Wax spilles av John Travolta med omtrent samme subtilitet som hvis Mike Tyson var Einstein i en pikespeider-oppsetning av «Aldri mer Hiroshima». Han er uansvarlig skallete, nakken er som et hovent lårbrudds-bein og han beveger den Hummer-liknende kroppen rundt i Rue de Tourette med samme virkning som når parisere luke-parkerer. Det er en demonstrasjon av absolutte folkefristelser som vi sjelden får være med på, for i denne filmen får verken sannsynligheten eller den gode smak lov til å moderere ytringsgleden. Og når Travolta til og med tar en «Pulp fiction»-referanse med Royal wizz cheeze, da er den usjenerte lykken fullkommen.

Rhys Meyers har fin fransk forlovede og en John Waters-bart som kler rollen som amerikaner i Paris. Travolta brauter seg inn i EU på terroristjakt. Det gjør han med Blodskvettistan-dialekt og deilige overdrivelser som blant annet omfatter innendørs snøbyge i kinesisk restaurant og gesims-hopping som ellers bare finnes i Ninja Turtle-spillet på Xbox.

Jeg elsker sånt som dette. Derfor får ikke gutter fra pene familier lov til å gå på kino med meg. 2010.

2 tanker om “Mandag 24.4.– Det er Frankrikes dag i dag, og takk for alt!

  1. Director Oddvar Fharaos Eriksen

    Au revoir. We end where we start – The strange is why nobody listen anymore !!
    The terror in Paris -France Fridag the 13 was warn in 3 week before – to secretary to Prime Minister Erna Solberg that say ; I can Not tell her that – then You will send Her to her Death I say ??
    The PST and the E- Service in Norway and Drammen know and say No to send the warning to Paris in 2015 like also the newspapir also France – Why do all just sit and wait – like the warning of all catastrofic world wide since 1976 all up to 2017 – why do not Erna Solberg want to start the warning – Norway have no Money they say – but why pay UN and NORAD and NORSAR and USGS that don’t do nothing about it ??

  2. Director Oddvar Fharaos Eriksen

    Can You amargin that the Indonesia 2004 was warn in 13 years before and then the Hole year 2004 and 2005 and 2006 and 2007 and 2008 and 2010 twise – the The Haiti 2010 and 2013 and Japan 2011 warn in 1999 and 6 years before and The Phillippinnes 23 years before 2013 and 2014 and like Nepal and Himalaya was warn in years before and Nobody do Nothing – why is it so ??

Det er stengt for kommentarer.