Fredag 21.4.– Grei nok fredag etter å ha sett det egentlige Helvete

 

Red eye

FEM 21.30

terning 5 liten Definisjonen på sykdom er grei og forståelig: Det er en uventa og lite velkommen tilstand som rammer andre mennesker og gjør dem sosialt uberegnelige og svært sutrete. Menn skal visstnok bli spesielt ille, en observasjon som bringes fra kvinne til kvinne på samme måte som løgnen om at menn snorker og menn ikke kan multitaske – en selvmotsigelse ettersom kvinner sjøl har sagt at menn både kan bråke og sove samtidig. Dette skriver jeg fordi jeg ble forkjøla tidligere i uka, og forkjølelsen førte til motstridelser som publisitetstrang og svekka arbeidsinnsats. Forkjølelsen gjorde også at jeg så Helvete: I to dager bare satt jeg der for at kroppen skulle hvile, og den andre dagen begynte jeg å like det. Lediggang er som dop. Du kan bli avhengig. Plutselig føles vitsen med livet som stillstand. Nå skriver jeg igjen. Ikke fordi jeg tjener penger på det, for det gjør jeg jo ikke, men fordi ordet behagelig er det egentlige Helvete. Og deretter oppvasken.

Men til filmen.

red eye

Cillian Murphy og Rachel McAdams på flydoen i ungdommen.

Nettopp. En Wes Craven-thriller på en fredag. Bedre blir det ikke. Rachel McAdams har et slags forfina konfeksjonsfjes som gjør henne tilforlatelig på en annen måte enn for eksempel Dolly Parton og mor til Bambi. Cillian Murphys ansikt er som en oppfinnelse. Den 30 år gamle iren ser ut som en seksuell misbruker av mindreårig kjøkkenutstyr. Da han plutselig sitter ved siden av McAdams på flyet, forventer vi egentlig at han skal slikke Kleenex-en hennes, men i stedet truer han jentas far med utslettelse dersom hun ikke flytter en politiker til et hotellrom som kan bombes.

Filmen er både tett og frisk. Først fanges hovedpersonene i klaustrofobisk kabintortur – etter hver skeiner historien ut med løping og slåssing og allslags. Veteranen Wes Craven regisserte – men filmen er skrevet av en debutant, som satte en slags Hollywood-rekord. Carl Ellsworth er en av de få som har fått skrive manus til en stor underholdningsfilm helt alene. Ingen tok fra ham oppgaven underveis. Produsentene tok paranoia-pillene sine den uka. 2005 er så lenge siden at til og med ungene til de folka her har rukket å komme på pleiehjem.

The breakfast club

NRK2 21.45

breakfast club, the

Anthony Michael Hall, Judd Nelson og Molly Ringwald på skolen.

terning 5 liten Ungdomsfilm-legende som introduserte sentrale folk i bratpack-gjengen fra slutten av 80-tallet. Fem elever sitter igjen og begynner å snakke om seg og sitt. Emilio Estevez, Anthony Michael Hall, Judd Nelson, Molly Ringwald, Ally Sheedy. 1985. 1 time, 37 minutter.

Max Manus

Norsk TV2 00.50

max manus

Aksel Hennie er lei seg for hele faders krigen for søren.

terning 2 liten Jeg kommer fra en etterkrigsheim der far ble smuglet til Sverige under krigen og kom tilbake i uniform og tilbrakte mange år med helst ikke å ville snakke om. Det gjorde nok at annen verdenskrig føltes som en alvorlig ting.

Åpningsmøtet med de aktiviseringskåte guttungene i «Max Manus» var et sjokk for meg, for plutselig virket det som om motstandsbevegelsen i Norge hadde fått sin «Olsenbanden Junior»-film. Aksel Hennie og kameratene hans signaliserer innledningsvis en oppkvikket reality show-tilnærming til okkupasjonen av Norge.

OK. De var unge. Men umodenhet er ikke den eneste måten å skildre ungdom på. Og om det var sånn at motstanden i Norge ble til for å tilfredsstille livlig eventyrlyst, så burde den teorien vært poengtert i manus: De trodde egentlig at krigen var en epleslang.

Hei hei, takk for sist. Hei hei, Max Manus. Samtalene virker guttebok-aktige, og fortellerstemmen er plagsomt yndig.

Det fornemmes som Stompa og Bodø i verdenskrigen, og hvalpifiseringa legger det barneromsfriske stemningsteppet som resten av filmen skal vandre på. Derfor virker det skøyeraktig da Hennie må kaste seg gjennom vindu og havner bevoktet på sykehus etter. Det virker ikke troverdig da sjukepleiersken sier «Slå meg, ellers trur dei at eg var med på det», for hvor skulle den rømte fangen ellers ha fått ei gips-tang? Postordre? Dette er klisjeer som virker vittige i Steven Seagal-filmer, men som forgifter et dokudrama. Mangelen på stø forteller-originalitet forsterker åpnings-inntrykket av at filmskaperne ikke aner hva de holder på med, eller hvilken film de tar sikte på å lage.

Valget av Aksel Hennie er dessuten problematisk. Han er sikkert en stilig skuespiller i en romantisk komedie, men i rollen som sabotør med dødsforakt blir det noe DiCaprio-aktig veikt ved ham.

Tenk deg at Arne Skouen i 1957 valgte Henki Kolstad til å spille Jan Baalsrud i «Ni liv» i stedet for Jack Fjeldstad. Det ville ikke vært samme filmen. Det finnes noen skuespillere som er laga for å spille Baalsrud-er, og noen skuespillere som er laget for å spille Petter Gran i «Vi gifter oss». De to skal aldri blandes.

Skuespillervalget bidrar også til at jeg opplever guttenes eksiltilværelse i uniform som en «Operasjon Løvsprett»-begivenhet, der Hennie minner meg om en litt kortvokst Per Asplin.

Jeg tror heller ikke jeg skal nevne Synnøve Solbakken-parodien med de lyse flettene og strikkekofta som blir oppvarta av operette-pen og trekvart-sympatisk stas-tysker. Hun er en sånn filmskikkelse som vekker støyende jubel på gutte-vorspiel, og hun bidrar generøst til at midtdelen av «Max Manus» har «Allå Allå»-tilbøyeligheter.

Jeg nevner heller ikke scenen der sabotørene møter en tysker som later som om han vil røpe Gestapo-hemmeligheter til to norske guttunger. Den går de oppvakte motstandsfolka på, selv om det lille kafélokalet også rommer to SS-arketyper i skinnende svarte lærfrakker. De ser ut som Mel Brooks-parodier og skuler med så onde blikk at de antakelig kunne vært brukt i prevensjonsmidler. Den ene spilles av manusforfatteren. Cameoen er en hehe-ting. Wir sind Das Gestapo, und wir möchten gern für Ihr singen.

Da filmen nærmer seg klimaks, har den ennå ikke bygd opp noe som likner målbare eller målførende personligheter. Dette er en høflig film, og alle de spørsmålene som man kunne tenke seg å stille etter seksti år, blir like ukommenterte som lukta av ny fis i en kongebursdag. Lenge har jeg følelsen av at hovedhensikten har vært å ikke fornærme døde eller levende.

Til slutt sprenger de «Donau», som ifølge dialogen skjer for at ikke tyske soldater skal kunne reise til Østfronten. Det er ei pinglete greie. Jeg vil tro at det finnes sprekere eksplosjonsscener i filmene til medieelever i videregående. Alvoret før denne sprengningen er bedre enn resten av filmen. Men klimaks er som stjerneskudd i en nyttårsfeiring.

Jeg liker scenene mellom Hennie og dama som spiller Tikken. De bringer lidenskap og spenning til den museumstørre guttefilmen. Til og med en underformulert kjærlighetshistorie blir mer intens enn skildringen av bomber og død i den andre verdenskrigen. 2008.

Hancock

TV3 21.00

hancock

Will Smth har plutselig kommet ned igjen.

terning 4 liten Den amerikanske filmkritikeren Roger Ebert har skrevet at han lenge har ventet på filmen der en superhelt tok inn over seg hvilken innvirkning han har på samfunnet. Det er forferdelig og like spennende som å be Norsk Gartnerunion uttale seg om cupfinalen sett fra en grasdyrkers synspunkt.

«Hancock» er ganske riktig blitt en identitetsvaklende film som ikke kan bestemme seg for om den liker ødeleggelser av faste installasjoner eller om den sitter som en balladesanger i egen sengekant og synger om kjærlighetens umulighet.

De flinke av dere vil huske at «The last boyscout» startet med at Bruce Willis våknet i bakrus, fikk se en tørr gnagerpels og bemerket: «Jeg kan ha kn. let i hjel et ekorn i går.» Filmen fullførte seg i problemvegrer-stilen og var entydig rånete.

Will Smith starter bra. Han blir vekket bakfull på fortauet av noe som likner en same-dverg og reagerer ved straks å fly til himmels i en fart som ville gjort Supermann svimmel og reisesyk. Smith er superhelten Hancock, en mann som drikker så mye at landingene hans pløyer asfalt. Når Hancock har damebesøk, går ejakulasjonen gjennom campingvogn-taket, så nok en gang er det viktig at kvinnen hopper av. Han er en svært lovende uteligger-supermann uten gode sider.

Men ikke gled deg for tidlig. Etter hvert dukker den idealistiske reklamemannen Jason Bateman opp med sin pynt for peace, og han bestemmer seg også for å reformere den eksistensielt utfordra superhelten. Det fører til døsige zzzzz- og rrrrrr-lyder. Det fører også til at filmen blir identitetsforvirra og aldri finner tilbake til seg. Når Smith og den overraskende superkvinnen Charlize Theron sneier skyskraperhjørner, drysser betongen som maipollen i de næringsrike LA-kløftene. Men du vet ikke om du skal syns det er moro. Kanskje er moroa tragisk? Historien er faktisk tynnere enn en spurvefangers kyllingsuppe, og på tross av noen ganske feite scener irriterer den vettet av oss sanne superhelt-tilhengere. 2008.

Premium rush

TV3 23.55

terning 4 liten Joseph Gordon-Levitt spille et sykkelbud i New York, og en dag plukker han opp en konvolutt som gjør at han blir forfulgt av en uærlig politimann. Mer var det ikke. David Koepp regisserte i 2012.

Hard target

Viasat4 22.30

hard target

Nettopp. Jean-Claude Van Damme med hår slik det skal se ut.

terning 4 liten Jean-Claude Van Damme spiller en arbeidsløs sjømann som skal jobbe for den fine dama Yancy Butler fordi faren hennes ble uteligger og forsvant. Sammen med gamle Wilford Brimley tar de seg av en gjeng proffe mordere i Louisiana-sumpene, og det kan morderne ha godt av. Dette er den første amerikanske filmen til den legendariske (allerede) kinesiske action-regissøren John Woo, og den er laget som en imponerende voldsballett. 1993. 1 time, 35 minutter.

2 guns

Viasat4 00.45

2 guns

Denzel Washington og Mark Wahlberg – en nytelse.

terning 5 liten Når en action-komedie starter med at Denzel Washington bærer lakonisk stråhatt i samme oktan-sleden som Mark Wahlberg og han har den gamle sniper-capsen, da vet du at dette antakelig blir en film med uansvarlige oppgjør og uhøflige samtaler.

Vi som ikke nødvendigvis får hår under armene av filmer der middelaldrende kvinner kjenner etter om de savner krigen, vi liker sånt som dette, for det er seksti meter høst mellom huset og garasjen, og alt som kan minne om at sevje stiger, ønskes velkommen. Hvis du står opp om morgenen og føler at blodtrykket krymper til og med når du ser økonomi-nyhetene på TV2, da tenker du ikke «nå skulle jeg hatt en skje tran og en Bergman-film», du tenker rock’n’roll og marsipanbrød til espresso-kakaoen.

«2 guns» er en sånn film. Den er så full av sukker og koffeiner at den er dømt til å lide samme skjebne som kaffe-drikkere: Etter voldsom mental opptur faller de sammen som en bipolar regnværsdag, men heldigvis kommer ettermiddagen med wienerbrød og cappucino. Jeg vil ikke si at «2 guns» er kjedelig i midten. Den er bare naturlig. Det vil alltid finnes en typisk arbeids-etappe mellom forspillet og orgasmen. «2 guns» er en sånn film.

Her i Norge elsker vi islendinger, for vi innbiller oss at det fåtallige vulkanfolket bærer et hemmelig Norge-gen bevart dypt mellom svartadaudir og utvanna gammalnorsk. Vi syns de er bedre enn oss i fotball. De er bedre enn oss i film. Baltasar Kormákur imponerte noen med den deprimerende NAV-filmen «101 Reykjavik», der den arbeidsledige pornoslaven lå med sin mors elskerinne. Han imponerte også meg & oss andre med den amerikanske actionfilmen «Contraband». Mark Wahlberg spilte også i den, og i actionkomedien «2 guns» viser Baltasar at han ikke bare er en lavasvart sosial-kikker, men også kan regissere elegant komedie-underholdning. Historien er hentet fra en tegneserie-roman, og den er fiks nok. Kjappheten, rytmen og den smilende likegyldigheten er Kormakurs.

«Aldri ran en bank ved den mest populære smultring-sjappa.»

Det er filmens eneste budskap. Washington og Wahlberg planlegger å ta den lille nipsbanken rett overfor dineren, men vi skjønner ikke hvorfor. Det er fordi de ikke er det vi tror de er. Noen av dere vil ikke vite hvem de egentlig er heller, så jeg skal ikke røpe det – men de andre gjør det, så ikke les dem.

Fordi Washington og Wahlberg til sin egen og mange andres overraskelse bærer 43 millioner dollar ut av banken, oppstår det som i dårlig administrerte sykehus heter uforutsette komplikasjoner. Én viktig komplikasjon er den meksikanske dop-fyrsten Edward James Olmos, som har en hær av olme undersåtter og mange onde okser. James Marsden er også en uforutsett hindring. Han er fin i uniformen, mamma-kort på håret og bakepulverskurt i tantes yndlingsfjes, men gutten er uforutsigbar. Den viktigste forskrekkelsen står Bill Paxton for. Han ser ut som en sodomittisk Gestapo-offiser fra «’Allo ‘Allo», kommer ut av ingenting og et regjerings-helikopter og vil ha de svarte pengene tilbake.

Jeg har fremdeles ikke røpt hvem Markberg og Denzelton egentlig er når de ikke flørter rundt undercover, og jeg kommer ikke til å gjøre det. Men de har sine hemmeligheter.

De to hovedpersonene står fint til hverandre. De krangler uten å påføre deg fornemmelsen av mislykka familie-selskap, og Wahlberg fornærmer folk med en detaljert innlevelse som det egentlig burde være en egen Oscar eller MTV Award for. De utfører et ran som er stilig med sløyfe og to billetter til operaen sammen med dyr champagne og peanøtter. Mange scener er faktisk så elegante at du fniser.

Du kan ta tran i stedet, hvis du absolutt vil. 2013.

Pompeii

TV Zebra 21.00

pompeii

Mye skrik. Mye tull.

terning 2 liten Jeg er han som ville ha blitt rørt av en film der Adolf Hitler grein fordi han blei svikta av sin ungdomskjærlighet Hildegard Wagner til fordel for kommunisten Liam Neeson i flosshatt. Jeg blir rørt av alt. Men «Pompeii» passerte meg med så bukse- og blikktørr avstand at romerne kunne ha massakrert kattunger og barnehagebarn uten at jeg hadde tenkt annet enn at dette var da litt leit.

Filmen mangler en grunnleggende autentisitet. Dumheten smitter over på alt. Det blir som å se «Life of Brian 2: The death of Biggus Dickus», men uten humor. «Game of Thrones»-stjerna Kit Harington er en gneldrete og uelegant liten krølltopp med mindre karisma enn utgått Biola. Han og filmen utsondrer et felles-fravær av tilstedeværelse, og både katastrofe-romantikk og underklasse-erotikk dør langsomt i en sær, uforståelig og energifattig påståelighet. Å føy og fader. Dette var kjedelig.

Underveis plaga jeg meg med minner fra Kampen skole, der de sa at Pompeii ble ramma av et hermetiserende støvlag midt på natta, og mange ble gravd fram som lik fra senger der folka lå og sov da katastrofen rammet. Det gjør de virkelig ikke her. Fra de første utbruddenes murring til de elskende omsider kysser i ildstormen går det så mye dagtid at man kunne ha evakuert hele New York på sykler.

Ildkuler faller som Midtøsten-prosjektiler over byen i det uendelige, det kommer en diger tsunami og hiver alle skipa på land, jorda revner her og der – og det eneste som mangler er Godzilla og amerikanske jagerfly på vei til Syria. I følge regi-snekker Andersons Pompeii-versjon var det antakelig nord-koreanerne som sprengte en underjordisk atombombe ved Pompeii, for det skjer dramatisk mye mer ild enn støv. Egentlig hadde jeg ikke trodd jeg skulle etterlyse mer støv noen gang.

Filmen starter med keltisk opprør i Nordbritannia. Ei lita jente ser at familien blir massakrert av romerne. Hun tas med som slave, og 17 år etter er hun mirakuløst nok blitt en sint og rå kamp-mann, en X-mann, en sixpack-engel og garantert også fyllekjører. Dette er Milo. Etter hvert Milo fra Vesuv. Slaven kommer til Pompeii i all sin prakt, og han hestehvisker og jentehvisker med så øm innlevelse at han fanger fancyen til Emily Browning (Cassia), som er dattera til næringslivsgubben Severus som skal bygge ny Oilers-arena og folkebad i den litt herja byen.

Harington har myke øyne, men når de digre panserjævlene skal ta ham, ser han egentlig ut som en femteklassing i et russetreff. Det er noe feil ved mannen. Han er sur. Han har teit hår. Han kunne vært tredjemann i Modern Talking. Og slagsmålene virker fiksa.

Naturen er ikke skurken i denne Pompeii-filmen. Kiefer Sutherland iført brynjefront som likner marsipanlokk, er keiserens utsendte og vil bestemme over Pompeii og gifte seg med kjøpmannens datter (som altså er forelska i hviskeren allerede). Kiefer snøfler med stemmen og snakker gammeldags nazispråk, men det er ikke mulig å bli skikkelig sint på mannen for han er et labert manuspåfunn uten farlighet.

Det blir verre. Mens fjellet dundrer og skjelver og egentlig signaliserer sterkere enn flyalarm-konsert at nå kommer katastrofen, blir det møljeslagsmål mellom romerske soldater på den ene sida og Milo med Balotelli-vennen Atticus på den andre. Romerne får så mye odds-ødeleggende juling at Suarez ville gått gråtende av banen, og så detter liksom himmelen ned med alle sine historisk tvilsomme CGI-er.

Her burde jeg ha sagt at jeg ikke skal røpe mer. Men det er ingenting å røpe. Dette er den dårligst filma katastrofen jeg har sett, og så flykter de to hovedpersonene i en avsjela erotikk som ikke ville ha ført til sex om du klistra dem oppå hverandre med gaffa-teip og holdt nede mannen med foten.

Måpende stirret jeg på den fæle slutten. Den går rett og slett ikke an. 2014.

Valentine’s Day

TV2 Livsstil 21.00

VALENTINES DAY

Uutholdelig: Ashton Kutcher forlover seg med Jessica Alba.

terning 4 liten «Valentine’s day» handler bare om menn og kvinner som elsker hverandre entusiastisk og drøfter det gjennom smil gjennom tårer med så opplagte ansiktsuttrykk at de kunne vært Vitaepro-skijenter i oppoverbakker. Og de er svært gjenkjennelige skuespillere. Garry Marshall, som du bare husker for «Pretty woman», kan ha invitert alle i nittitalls-filofaxen sin til 75-årsdagen den 13. november i fjor, og da de kom, fikk alle en lykkekake med replikker som de leste opp i salat- og champagnedrevet sosial uskyld.

«Valentine’s day» er en idiotisk, men trivelig film, en film som bare konkurrerer med fritidsliv på frigir og følgelig ikke trenger oppføre seg sånn at Einstein blir imponert.

Ashton Kutcher eier blomsterbutikk og har rosa T-skjorte og rosa caps, et utstyr som får den allerede mjukdyr-aktige liksom-mannen til å likne en Disney-figur av den bevaringsverdige sorten som dattera di insisterer på å ta med på flyet. Patrick Dempsey spiller stadig vekk lege og sjonglerer med testiklene sine i Jennifer Garners seng mens hun sitter i pedo-prikkete nattkjole og ser ut som om hun vant mascarablogge-konkurransen i nettmagasinet Kjip Kjip. Topher Grace starter i Anne Hathaways seng med et strittehår som menn pleier få hvis de stikker swisskniven i stikk-kontakten og blir Hulk eller frisør. Garner har skolepikeskjørt. Garry Marshalls kvinnebilde er skummelt, men søtt.

Her er flere overraskende gjensyn. Shirley MacLaines ansiktshud er glatt på en utspilt måte, som hvis du trekker en smurfemaske utpå et gresskar. Julia Roberts hviler nesten hele filmen i et flysete, ettersom hun har jobba for Marshall før. Hun fikk 12.000 dollar for hvert ord hun sier. Taylor Lautner fra Twilight-bøgda spiller uanselig gymnasunge, Jessica Biel er visst agent og ekte brunette, Jamie Foxx spiller TV-intervjuer, og hva Kathy Bates egentlig tok seg til i filmen, har jeg faktisk glemt. Jessica Alba sier forresten ja til ekteskap i ikke-rettskraftig halvsøvne, men vil hun egentlig være gift med en mann som likner rosévin og oppfører seg som boble?

Regissør Marshalls står for en slags fundamentalistisk blidhet. Under hans vernende puddinghånd ser de svarteste sjalusi-scener ut som vellykka rips-desserter. Alt som vanligvis gjør oss sinnssyke er forvandla til flyktig Tingeling-støv, og det blir faktisk sånn at du småsvever deg gjennom den ukonsentrerte historien mens du lurer på om det er lov å like filmer som ikke tar avstand fra én eneste ting. 2010.

I skuddlinjen

Max 21.30

living daylights, the

Det var det året. Den engelske ulven Dalton og Maryam D’Abo.

terning 4 liten (I ettertid: Dette er en av de James Bond-filmene som ble glemt. Den kan ha kvaliteter som vi ikke så den gang)

I fjor sommer (1987) begynte en ny tidsalder for folk med et sentimentalt forhold til underholdningsfilm. Da dukket det opp en silkesvart ny engelskmann og sa: My name is Bond. James Bond. Det var den siviliserte skuespilleren Timothy Dalton som overtok stafettpinnen med startnummer 007, etter at sminken til Roger Moore slo alvorlige sprekker.

Dermed har filmene om James Bond gått inn i en ny-enkel fase, som foreløpig ser ut til å bli den mest edruelige noensinne. Timothy Dalton er en snill og hyggelig James Bond, som har respekt for sine medmennesker. Han blir ikke irritert og han blir ikke farlig, men han er ustanselig sympatisk og en grei gutt. I et befriende øyeblikk ser han sinna ut, og i noen velgjørende scener er han værbitt og tøff med sjeikeklær og det hele, men ellers virker han mer som om han egentlig var på vei inn i en James Ivory-film for å mate fasanene, men så skjedde det noe rart på veien.

Dette er selvfølgelig blodig urettferdig, for store publikumsgrupper har tatt i mot åttiåras Bond med åpne armer, og de syns til og med at filmen om ham er spennende. Det er derfor ingenting i veien for at man kan ha en hyggelig kveld med Timothy Dalton og hans romantiske bestrebelser på å bekjempe noe så oppfinnsomt og eksotisk som en våpenhandel i Tanger. Jeg ønsker også til lykke med hans dame Maryam D’Abo, som ville kommet inn på sykepleierskolen på utseendet fordi hun ser ut som den typen jente som kan holde en mann i handa uten at pulsen øker.

Hva man ellers kan merke seg er at han deler skurk med Basinger/Gere i «Uten nåde». Jeroen Krabbe heter mannen som er forvandlet fra cajuner til russer, mens han egentlig er nederlender. Filmen er 2 timer og 12 minutter, og av dem går 45 minutter (nei, det bare virker sånn) med til at Bond og dama hans svermer på tivoli. 1987.

The signal

TCM 21.00

signal, the

Plutselig ble naboene rare. Jeg mener: Rarere.

terning 5 liten Nå skal du og jeg gjøre en avtale: Du lar meg over-forklare denne filmen, og til gjengjeld skal jeg skryte av den stygge hunden din.

«The signal» er en subtil og banal grøsser, og den beskriver så mange tungsindige ting at filmen egentlig burde bli kommentert av en utenrikspolitisk interessert sexolog med Se og Hør-abonnement. Handlingen er bisarr og uoversiktlig: Plutselig en dag blir TV-signalene så utfrika psykedeliske at menneskene blir grepet av illusjonen om rettferdig og nødvendig vold og går løs på hverandre. Men det er bare starten. Etter hvert forsvarer de ikke-infiserte seg, men dermed oppheves forskjellen på de gale morderne og de som bare tar igjen. Og ikke bare det. Identitets-hallusinasjoner gjør at ingen egentlig vet hvem de er lenger. De bare tror eller ønsker at de var noen, og ei blodig dame kysser en dryppende nabo fordi hun ønske-tror at han er den døde ektemannen.

Den primitive filmstilen fører faktisk ikke til at man kjeder seg. I stedet oppstår en slags refleksjons-diaré.

Mest nærliggende er de politiske påstandene. Etter 11. september har TV fylt folk i Vesten med strålingssterk paranoia, og den har i sin tur ført til et innenrikspolitisk og utenrikspolitisk voldskaos, for ingen stoler på noen. Ikke tro på signalene fra TV, skriker en person i «The signal».

Så har du den privatpsykologiske greia med sjalusiens vesen. Filmen starter med at gifte Mya senger en kjær fyr med Folken-skjegg, og derfor blir ektemannen hennes demonisert. En lang stund kan det virke som om hele filmen foregår i hans syke sinne, som en beskrivelse av den antatt rettferdige harmes galskap. «Jeg vil ha kona mi og hjemmet mitt, og jeg vil at folk skal slutte å irritere meg». Sjalusi er virkelighets-opphevende.

Vi har nå kommet til det psyko-sosiologiske. Ett eller annet signal er i ferd med å forandre oss. Samtidig som samfunnet offisielt er blitt mer menneskelig, øker uforklarlig, hyppig idiot-vold. Fra barndommen min kan jeg ikke huske ett tilfelle av at foreldre myrdet sine barn. Nå skjer det ofte. Hustrudrap er alminnelig. Det finnes noe mentalhygienisk helt feil der ute, og alt kommer til å bli verre, for det er tross alt høst. 2007.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *