Månedlige arkiver: april 2017

Søndag 30.4.– Ekte, gammeldags romantikk dagen før dagen

 

Mens du sov

FEM 21.00

terning 5 liten På aprils siste dag mens behovet for vinterdekk fremdeles ligger som et katastrofevarsel over alminneligheten og forstyrrer den offisielle rasjonalitet, på denne dagen har jeg funnet en gammel, romantisk film. Jeg mener virkelig romantisk fra det egentlig ironiske nittitallet da kvinner kunne gå i grønsja tøy, og til og med VG-journalistene ville blitt flaue hvis noen fortalte dem om at i framtida skulle vulgærkjendisene ha offentlig sex i «Paradise Hotel». Jeg er så voksen (ikke søren om du får meg til å bruke skjellsordet «gammel») at jeg kan huske romantiske filmer. Søte filmer. Ikke vittige. Søte, romantiske filmer. La det skinne.

Men til filmen.

mens du sov-2

Sandra Bullock ser på den sovende Gallagher med familien, kledd i en genser som får brystene hennes til å se ut som segen swissrull. Alt det kvinner kunne før!

Sandra Bullock har for eksempel håret i storvask-knute midt på hodet. Hun har t-skjorte under telt-genser. Hun har topplue med oppbrett. Hun går i lang frakk med xl-skjerf som henger i halvknute rundt halsen, hun har pannehår som detter mørkebrunt som nyrøykte kaffiplante-aks (ææhh) nedover pannen og likner en litt svett beatle. Noe mer trenger man ikke si om den romantiske komedien «While you were sleeping», for den består for det meste av Bullocks beskjedne alltid-nærvær, perverst sjarmerende vinterhumor, ikke-typiske issvuller som likner sukkertøy fra Soria Moria, løssluppent og frimodig familieliv uten tenkepauser og så sordinert elskov at den ikke ville ha vakt oppsikt i midtgangen i Domkirken søndag formiddag klokka 11.13. Hun forelsker seg i mann i koma. 1995. 1 time, 39 minutter.

Limitless

NRK3 21.40

terning 4 liten Bradley Cooper og Robert De Niro i en farmasi-komedie om en forfatter med fortjent skrivesperre og hans suksess da han finner en medisin som gjør at man kan bruke hele hjernen. Men skumle folk er ute etter pillen hans. 2011.

Captain Phillips

TV3 21.00

captain phillips

Tom Hanks snakker sint til kaprer, som er afrikaner og følgelig har rett uansett.

terning 4 liten Her kommer vi til en personlig svakhet. Jeg hater autentiske historir, og jeg var aldri i nærheten av å tro at amerikanerne hadde laga en spennende og engasjerende film om den amerikanske kapteinen Phillips som ble sjørøvet av somaliere sammen med skipet sitt i 2009. Men Tom Hanks spiller hovedrollen, så jeg burde nok ha lidd meg gjennom 2 timer, 14 minutter. Filmen handler mest om kaptein Hanks og sjørøverkapteinen, spilt av Barkhad Abdi, og begge får nok sin dose av sympati. Det er tross alt 1. mai. Dette skrev jeg forrige gang filmen ble vist på TV3. Nå er det dagen før 1. mai. 2013.

From Paris with love

Viasat4 22.30

from paris with love

Jonathan Rhys Meyers og John Travolta er like skumle.

terning 5 liten Når Luc Besson produserer film, er det ingen som vandrer asbestbeint langs de brennbare temaene og antyder at de ekstreme antroposofene utgjør terrorist-trusselen mot Vesten. I «From Paris with love» slenger Travolta så mye tungt ukrutt mot muslimske parisere at han antakelig aldri bør sette seg bak spakene i flyet sitt mer.

Jeg vet ikke om franskmenn vet hva politisk korrekthet er, men det er fare for at de tror det er en samleiestilling. Fransk action er noe for seg sjøl. Den utfolder seg i fri passe simple – de voldelig utfordra imperfektum-formene er enklere enn dynamittfiske, og resultatet omtrent likt.

Jonathan Rhys Meyers spiller en småsleip amerikansk ambassade-sekretær i Paris, og fordi CIA har mannskapsmangel (agentene står antakelig utenfor Det hvite hus med plakater mot helse) blir han deputisert som assistenten til Wax.

Wax spilles av John Travolta med omtrent samme subtilitet som hvis Mike Tyson var Einstein i en pikespeider-oppsetning av «Aldri mer Hiroshima». Han er uansvarlig skallete, nakken er som et hovent lårbrudds-bein og han beveger den Hummer-liknende kroppen rundt i Rue de Tourette med samme virkning som når parisere luke-parkerer. Det er en demonstrasjon av absolutte folkefristelser som vi sjelden får være med på, for i denne filmen får verken sannsynligheten eller den gode smak lov til å moderere ytringsgleden. Og når Travolta til og med tar en «Pulp fiction»-referanse med Royal wizz cheeze, da er den usjenerte lykken fullkommen.

Rhys Meyers har fin fransk forlovede og en John Waters-bart som kler rollen som amerikaner i Paris. Travolta brauter seg inn i EU på terroristjakt. Det gjør han med Blodskvettistan-dialekt og deilige overdrivelser som blant annet omfatter innendørs snøbyge i kinesisk restaurant og gesims-hopping som ellers bare finnes i Ninja Turtle-spillet på Xbox.

Jeg elsker sånt som dette. Derfor får ikke gutter fra pene familier lov til å gå på kino med meg. 2010.

Draft Day

TV2 Zebra 2.00

draft day

Kevin Costner og Jennifer Garner er voksne og fulle av mild bekymring.

terning 4 liten Kevin Costner og Jennifer Garner er kjærester i dette amerikanske sportsdramaet om en fotball-direktør som på Draft Day, da spillere skal innskrives i nye lag og alle vil ha ei stjerne, liksom skal takle både jobben og livet. Ivan Reitman, som i gamle dager laget «Ghostbusters», har regissert. 2014.

Nære og kjære

TV2 Livsstil 21.00

nære og kjære

Her snakker Uma Thurman ut med psykiateren Meryl Streep.

terning 2 liten  En amerikansk komedie om en jødisk NY-familie som av rasistiske grunner ikke kan godta at sønnen deres har sex med allmenn-amerikanske Uma Thurman.

Bryan Greenberg spiller en 23 år gammel kunstner som sitter med beina i kors slik Sandra Bullock gjør og følgelig burde vært homofil. Han snakker bare om jødeting og blir sammen med 37 år gamle ikke-kosher-hovedretten Thurman, som står der og henger bortkomment med kroppen sin som en basketspiller i Hobbiton.

Mannen er forferdelig. Han bryr seg om hva mamma mener. Han bryr seg om hva farmor (bubi) mener og mormor mener. Dermed starter filmen som et nedstemmende pysestyr. Mødre skal være noe rart som menn driter i. Alle andre tilnærmingsmåter fører til at de må blinde seg eller klippe plenen. Når Thurman har sex med en gutt som bærer hårstjert i stedet for lugg, skriker du i smerte: Nei! Macaulay Culkin ville vært bedre. Harry Potter. Hardy-guttene! Poenget med filmen er at Uma går til psykiater, og psykiateren er barnets mor. Meryl Streep triller en omtenksom karusell av forskrekka ansiktsuttrykk, men sammen med tårnet Thurman ser hun stadig vekk ut som en kortbeint buksedressmodell for Lindex. Litt vittig er det selvsagt når den uvitende Uma snakker med Streep om at hun gjerne ville strikke hatt til kjærestens penis, antakelig fordi den er omskåret og ser sørgelig skalla ut. 2005.

Snikskytter

Max 21.30

snikskytter  shooter

Mark Wahlberg i felten.

terning 5 liten Vi har fått en ny Rambo, og vi har fått en ny verdenssjef i actionfilm. Men den våpenglade redneck-romantikken «Shooter» er litt uheldig med lanseringstidspunktet i Norge. Mark Wahlberg er enestående som superharryen Bob Lee Swagger, som etter å ha blitt sveket i Etiopia trekker seg tilbake i en slags buddhistisk granskog sammen med en hund og ei rifle. Obersten Danny Glover kommer reisende på åttitallsvis og vil ha eks-sniperen til å redde presidenten fra et attentat. Swagger har Seagal-hale og vil egentlig ikke.

Det burde han fortsatt med, for hundelik ligger begravd i potetmosen også denne gang, og det varer ikke lenge før tenkelige ting har gått gale, uten at jeg skal røpe for mye om det. Wahlberg havner på rømmen slik tause handlingsmenn skal, og filmen utvikler seg til en slags rødnakkenes revansj. Ei jente i Kentucky med hårfarge som gamle møbler, en ballistiker med blystemme i Tennessee, biler som aldri kommer til å gå på biodiesel og en taus mann som aldri tilga de som skjøt hunden hans.

De er våre folk. På den andre sida kvitskjorter og grådresser som det lukter svikersvette av og senatorer og investorer og alle andre som heter Tor, men har kalkulator i stedet for hammer.

Antoine Fuqua («Tears of the sun», «King Arthur») har laget en actionfilm som kan brukes som lærebok. Han er blodsprut-ballettenes mester, og han kan holde fart og alvor og logikk på en handling uten hemninger.

Men lanseringen i Norge er ubehagelig. Da helten går inn i et rom og massakrerer alle der med kaldt blod, får du et øyeblikk en fornemmelse av tvilsom underholdning. 2007.

All yours

FEM 19.00

terning 3 liten Nicolette Sheridan spiller en veldig organisert kvinnelig advokat med to barn, og hun hyrer en pen mann i omgangskretsen som Mary Poppins for ungene. Siden han er mann, er han mye kulere enn henne, så da skjønner hun at hun må ta seg sammen og ikke være så nøye. Hun er tross alt bare advokat. Det er ikke sånn at alvoret hennes betyr noe. TV-film fra 2016.

Contagion

FEM 23.05

contagion

Kate Winslet forteller at hun hoster.

terning 5 liten Dette er filmen som faktisk og uten sms-stemming tar livet av Gwyneth Paltrow etter få minutter, akkurat som Steven Seagal i «Executive decision». Sånne opplagte overgrep mot publikum bør det være gode grunner til. De er der: Det finnes mer fengende fenomener enn kjendiskvinne som er tynnere enn orkidé-stang, og det er smittsom sykdom.

«Contagion» er en Kometen Kommer-film, så det stemmer fint og relevant at den dukker opp på DVD samtidig med at stjernekikkerne skrøyder på seg en stein som kanskje treffer Jorden i 2040, med én sekshundreogfemtidels sjanse. Også «Contagion» skildrer vårt oppgitte sårbarhet og vår yrende evne til selvoppholdende kreativitet.

Steven Soderberghs sobre dramathriller skildrer smitteforløpet og de fortvilte ansiktene, politikken, forskningen og løgnene da ei amerikansk dame kommer hjem fra Hong Kong med et virus som er en uhellig allianse av gris og flaggermus. Et enda verre monster er internett-bloggeren Jude Law, som lurer millioner av mennesker med sine falske opplysninger om at forsythia er en kur. Dette er så vidt jeg vet den første filmen der alfa-psykopaten er en blogger. Det kommer nok flere.

Soderbergh har laget en nydelig film som skildrer komplisert samtid uten jålete overdrivelser og uten monumentale urettferdigheter. Paltrow dør akutt på kjøkkengolvet, og mens ektemannen Matt Damon følger til sjukehuset, slukner også sønnen deres. Matt Damons utvilsomme vantro og sorg bidrar til at vi føler med alle.

Veien mot frelsen er brolagt med deilige skuespillerfjes. Når epidemologen Kate Winslet drar fra bygd til bygd, er det nesten sånn at du takker virusene. Laurence Fishburne har fartstid som etterforskningslege fra «CSI», og han er fremdeles så ukjapp i kjakene at det ser ut som om kompakt dugelighet tynger ned kinndynene. Marion Cotillard drar helt til Hong Kong for å finne The Mothership. Og midt inne i gåtene som er større enn en ugrei wordfeud-dag, der går Jennifer Ehle og tar livet av sjimpanser for å skaffe en vaksine.

Soderberghs stilsans og skuespillernes uangripelighet skaper den særegne spenningen og den sorgfulle stemningen i «Contagion». Dere kommer ikke til å skru av. 2011.

Lørdag 29.4.– OK filmlørdag i den rare helga da folk flykter fra hagearbeid

 

The aviator

FEM 21.00

terning 5 liten En ganske stilig filmlørdag i den helga da alle vi som er igjen i byen, tror at alle de andre har dratt sin vei fordi de syns det er kjedelig å gjøre hagearbeid på mandag. Dette er ei sånn helg. Sjøl tenker jeg at det kanskje går an å komme inn i parkeringsanlegget til Madla Amfi også etter klokka 09.00, og faktisk planlegger vi et besøk på Ikea bare på grunn av alle de folka som har dratt fra byen fordi de ikke gidder gjøre hagearbeid på mandag. Ingen har tenkt på dem. Hver eneste 1. mai er de forplikta til å gå ut i hagen og grave på en eller annen hensiktsløs måte som de ellers aldri ville ha gjort. Det er press, det. Men filmene er OK.

Og. Til filmen.

aviator, the dicaprio og gwen stefani

Leonardo DiCaprio ute på byen med Gwen Stefani.

Noen oppskrytte ting fortjener seg. Leonardo DiCaprio kommer inn i filmen om Howard Hughes med ravnsvart hår og en forpint barneteaterstemme som gjør at han ser ut som en ny Alene Hjemme-film. Men i løpet av nesten tre timer vokser det pinglete fjortisagnet til en skikkelse med nevroser, visjoner og spektakulært overmot. Han har ikke mer skjeggvekst enn Maria Magdalena, men et blikk som det bor eventyr i. Når DiCaprio blir 50 år, bør han spille filmen om legenden Jack Nicholson, som døde i 2011 av en overdose Rosenrot. Leo er en alv, og det evigunge ansiktet hans gir løfter om en flott gamling.

«The aviator» skildrer en fascinerende utvikling fra begeistring til galskap. Folk som tillater seg sjøl for mye og lever på utsiden av sosial kontroll, opplever euforiske øyeblikk av frihet før de blir gale. Den mentale sunnheten vår er avhengig av sosial respekt. Uten grenser blir hodet for lett. DiCaprio har en fin fornemmelse for det vektløse hos en mann som kan tillate seg alt og går ut i verden for å gjøre det. Det er også noe av det skjønne ved Cate Blanchetts presise Katharine Hepburn. Gudene er gale, for de har ikke noe annet å tro på enn seg selv.

Scorseses film er full av flott filming. Flystyrten der Hughes blir forbrent, er virkeligere enn de fleste ukedagene. Skildringen av årene fra slutten av 1920-tallet til utpå 1940-tallet er som de må. Musikken var stygg, klærne smiskende og tankene få og halvfulle. Men Scorseses skildring av det nevrotiske overmotets bisarre kreasjoner har en flott voldsomhet, og skuespillerne koser seg. 2004.

Limitless

NRK1 23.25

terning 4 liten Bradley Cooper og Robert De Niro i en komisk farmasi-fantasi om en forfatter med fortjent skrivesperre og hans suksess da han finner en medisin som gjør at man kan bruke hele hjernen. Men skumle folk er ute etter pillen hans. 2011.

Semi-pro

NRK3 22.00

semi-pro

Will Ferrell spiller også kurvball.

terning 4 liten Will Ferrell og Woody Harrelson i en basket-komedie der Ferrell har afrosveis og pannebånd. De som vil se Woody dunke nok en gang får også med seg Maura Tierney og lite annet. 2008.

Prisoners

Norsk TV2 22.50

prisoners

Hugh Jackman plager den mistenkte.

terning 5 liten Jake Gyllenhaal og Hugh Jackman spiller en historie om to seksåringer som forsvinner, og familier forsøker å lete på egen hånd. De har bare ett spor. En stygg bobil sto parkert i gata før. Jackman spiller den desperate pappaen, og Gyllenhaal er politimann. 2013.

Guardians of The Galaxy

TVNorge 22.00

guardians of the galaxy

Ikke lett å kjenne igjen Bradley Cooper.

terning 5 liten Fantastisk deilig science fiction om en gjeng kosmiske kriminelle som samarbeider for å hindre at en krigsherre tar kontroll på Universet. Chris Pratt, Vin Diesel, Bradley Cooper og en bråte kule småting. 2014.

The prince and me

TV3 19.15

prince and me, the

Julia Stiles koser seg med prinsen.

terning 3 liten Dette er en helt jentete jentefilm for de som ble født mellom mars 1974 og juni 1989, har navn som begynner på C, liker hester, klysete gutter, snottete sanger og handlingsfattig romantikk.

Dette er virkelig bare en jentefilm. Den har ingen skikkelig handling, bare en søvngjengersk parade av selvsagte tablåer der resignerte skuespillere opptrer som hermetikk og siden lukker seg igjen. For oss i Norge er det morsomt at kongen heter Haraald, mens det er prinsessa som heter Ari. Det er også vittig at den vordende kongen forelsker seg i ei jente av folket og alt det der. Handlingen foregår i et Danmark som delvis består av Praha og delvis av et slott i Hillerød. Geografisk er den et sjabby stykke research, for amerikanske regissører kan ikke Europa og bommer på det hver gang.

Danske prins Edvard av Danmark er en opprørsk råkjører som forlater hjemlandet inkognito og reiser til Wisconsin for å se toppløse jenter, siden de ikke finnes i hjemlandet. Der møter han den ærgjerrige bondedattera, spilt av Julia Stiles, besøker gården til foreldrene, kjører minitraktor, danser med kuer og blir en skikkelig hjerteknuser. Så da kong Haraald blir så sjuk at kronprinsen må overta pliktene, følger bondedattera etter og småsmurfer seg inn i danskenes hjerter.

Julia Stiles spiller bare godt når hun er sint, og briten Luke Mably ser ut som en halvannenrangs reality-skjønnas av den typen som har med lommespeil på fotballkamp. Ben Miller spilte Rowan Atkinsons høyre hånd i «Johnny English», og her redder han en del håpløse scener ved å være den lakoniske kammertjeneren Soren. Ellers råder energifattigdommen. 2004.

Chef

TV3 21.30

chef

Jon Favreau vil heller servere mat fra vogn.

terning 4 liten Storarta folk i en komedie om en kokk som blir lei hee restaurantbransjen og ljøper seg en matbuss som gjør at han finner livsgleden og kreativiteten tilbake. Jon Favreau, Robert Downey jr og Scarlett Johansson. Regissert av Favreau sjøl i 2014.

The sweetest thing

TV3 23.55

sweetest thing, the

Thomas Jane og Cameron Diaz er blide sammen.

terning 2 liten Cameron Diaz spiller ei 28 år gammel ungkarsdame som lever ut fjortisen i seg med samme energi som når likørfulle buss-pensjonister trekker truser over hodet for å se ekstra gamle ut. Hun er dum på samme måten som når flørtiser i førtiåra viser snabel-bh i nattklubb-barer. Hun er dum slik gamle Tom Jones-videoer er det. Hun er dum slik George Michaels bart er det. Hun er dum slik ryktene om menn er det. Hun er ei supersugge.

En dag treffer det dansende vraltedyret Thomas Jane. Håret hans er Christopher Lambert-bleika og krøllete som solgangsbris på Oslofjorden. Det får mannen til å se ut som om han het Doris før operasjonen. Møtet med Jane blir så sterkt at suggedama furter. Sammen med søppel-antikviteten Christina Applegate fniser hun til bryllupsfeiring, blir lei seg og så videre.

Bortsett fra det er «The sweetest thing» møkk. Handling null. Humor som en Battery-skadd tolvåring i ei pornosjappe.

Men dette er en sånn film som det ikke nytter å holde publikum unna med makt. Det er som med ulykker. 2002.

Vertical limit

Viasat4 22.30

vertical limit

Robin Tunney klatrer også i fjellet.

terning 5 liten Alle mennesker går rundt i steindyre sportsklær, og du får følelsen av å se bunadssamling i pappagutt-laget. Så kommer dramaet. Bill Paxton klatrer av gårde med Chris O’Donnells søster Robin Tunney for å nå toppen på K-2, som ikke er James Belushis politihund, men en fjelltopp med foreløpig kartverk-navn. De puster tungt som lampefeber og røykelunger, men ignorerer like fullt værmeldinga, og sånn havner de i Dovregubbens hall, en under-breisk hule der god råd er dyrt, akkurat som på Børsen. Pinglisen Paxton sitter altså fast, Tunney nikker blekt og gispende som en uheldig tabasco-misbruker, og O’Donnell må sette sammen et lag av magnificente seks for å finne søstera igjen før romskipet blir trukket inn i månens tyngdekraft og krasjer i sanden nei, det var visst en annen film.

Smilet på denne filmen gjelder folk med høydeskrekk. De kommer til å ha en fantastisk kveld. Smilet gjelder også fjell, som er unaturlig vakre, gåtefulle og kompromissløse. 2000. 2 timer, 5 minutter.

The rover

TV2 Zebra 21.30

rover, the

Guy Pearce er robbet for alt.

terning 4 liten Science fiction-drama om en mann som ti år etter at den økonomiske globalismen har brutt sammen, jakter på de som stjal det eneste han eide, nemlig bilen sin. Underveis treffer han på en annen fyr, som han slår seg sammen med. Guy Pearce og Robert Pattinson. 2014.

Sin City

TV2 Zebra 23.35

sin city

Bruce Willis som harry.

terning 3 liten «Sin City» er bare et stilstønt. Kaldt, jålete og ultravoldelig underholdning for voksen-nerder. Et ubetydelig stileksperiment som ikke er noe eksperiment, men en gjentakelse av det filmfolk tar seg til når de får behov for å føle seg kulere enn frisøren sin.

Derfor hender det at jeg hater tegneseriefolka. De gir umodne filmskapere ufortjente unnskyldninger til å produsere kvasi-litterært, kvasi-stilistisk og kjønnsfascistisk voldsmøl. Kjøp et blad. Gå på toalettet. Filmunderholdninga trenger ikke flere skeive bilder uten forstand.

Tegneserie-gubben Frank Miller har regissert denne filmen sammen med jålekoppene Robert Rodriguez og Quentin Tarantino. De to «slikk-skrubbsåret-mitt»-guttene fra det overbeskytta nittitallet har antakelig æren for at «Sin City» for det meste ser ut som en Nye Alle Menn-retro. Miller står sjøl for den pratesjuke og pulp-inspirerte prosaen. Av og til er den ålreit. Av og til er den som å høre en av Marges søstre jabbe med røykerøst.

Filmen starter med at statisten Josh Hartnett utsletter ei rødkjola dame på terrasse, og så vandrer vi til svart hvitt-fotografiets konge Bruce Willis, som likner en uvaska Vigeland-skulptur og snakker rett i nærheten av sånn Philip Marlowe gjorde det. Willis-scenene i begynnelsen og slutten er blant de beste i filmen, og Michael Madsen har briller.

Allerede fra starten brummer alle mennene som om de satte et loddent dyr i halsen, og den vokale vansiringa tar seg ikke akkurat ned da Mickey Rourke kommer inn i bildet. Ei slags voksdukke av Rourke. Et følsomt, flott, nesten eventyr-mildt monster-Rourke, en rørende hulk på jakt etter kjærestens mordere. Det vi si: Ikke akkurat kjæresten. På bladbrødrenes jord er kvinnene horer og strippere. Gjensynet med Mickey R. er filmens andre genialitet. I noen edle minutter er «Sin City» ganske i nærheten av å få en historie, men så starter det uendelige undertøy-showet. Kvinner med kontrollert kroppsfett paraderer som plastmannekenger i den poengløse estetikken. Dette er en film noir uten genrens innebygde tilbakeholdenhet, og det er historiefortelling uten sjel. I mer enn to timer anvender regissørene bildeknepa til jålete masse-sadisme, men de er ikke i nærheten av å skape annet enn fotografisk betinga småklapping. Høhø. Kul scene. Dette er en billig putakrig med noir-genren, og man trenger ikke være spesielt interessert i den moderne mannens fravær av mysterier for å ane begeistringa fra livslange puberteter.

Jo. Bildene er fine. Men jeg har sagt det før: Ungdomsskole-elever lager kule bilder i våre dager. Reklamefolk og datanerder og konditorer og helsepersonell.

«Sin City» er en slags episodefilm med handlinger i tett naboskap. Willis er ute etter den perverse Citizen Kane-sønnen, og det samme er Rourke. Clive Owen jobber for amasonehorene i Gamlebyen da de utrydder gangsterne. Kjente skuespillere går rundt i flokker som frustrerte utedyr i trange dyrehager. Harry Heaven har fått et nytt navn. Sin City. 2005.

Noe lånt

TV2 Livsstil 21.00

something borrowed

Benkebildet: Colin Egglesfield og Kate Hudson denne gang.

terning 3 liten All together now: Aldri vis meg filmer der den ene jenta faller for den andre jentas forlovede sjøl om hun skal være brudepike, for den ene jenta har egentlig likt forloveden allerede i skolen eller allerede som nesten befrukta egg, men hun var så sjenert at hun aldri turde si det før hun drikker i bestevenninnas bursdag og hyar sex med Dex etter stengetid og hva gjør vi nå? Jente, du vil angre det resten av livet hvis du ikke forsøker å stjele brudgommen fra venninna di. Usj. Er det rart verden kommer til å gå under. Ginnifer Goodwin vil ha Kate Hudsons kjæreste Colin Egglesfield. Jaja. 2011.

Chloe

TV2 Livsstil 23.10

chloe

Amanda Seyfried tar selfie med Julianne Moore.

terning 4 liten Storarta folk som Julianne Moore, Liam Neeson og Amanda Seyfried i en thriller med erotisk konspirasjon. Mistenkelig hustru hyrer hore for å forføre mistenkelig mann, men hvem skulle tro at det satte hele familien i fare? Laget av Atom Egoyan i 2009.

The Italian job

Max 21.30

italian job, the

Søsken: Mark Wahlberg og Charlize Theron.

terning 5 liten Nyinnspillingen av skapåpnerkrimmen «The Italian job» tilbyr den behagelige balansens hvile. Den er fullvoksen, har en konsekvent krimhandling og detaljrik geografisk begeistring.

Filmen starter i Venezia. Byen er vakker som gondolglasur på Coop-musikk, og akkurat som før i tida gjorde, får den mennesker til å se vesentlige ut. Et av vesnene er Donald Sutherland. Han har ikke vært bedre siden 1970-tallet, og det arrogante Hawkeye-fliret føles mer befriende enn fire uker ferie. Filmen vandrer med imponerte øyne til ei skihytte i Østerrike før den flytter flegmatisk til Philadelphia og dernest kriminalitetens vogge, Los Angeles.

Mark Wahlberg og den økologiske søstera hans Charlize Theron vil hevne seg på Edward Norton med tiårets ekleste Dali-skjegg. Med seg har de den anvendelige rørebøtta Seth Green og det britiske actionfunnet Jason Statham («Snatch», «The transporter»). I tillegg Mos Def, døv Dynamitt-Harry og boksnobb. Brikkene beveger seg i forhold til hverandre med geometrisk perfeksjon og utvikler en konsist strektegna personlighets-sekskant. Mer skal ikke røpes. 2003.

Rock star

Max 23.50

rock star

Rockere: Jennifer Aniston og Mark Wahlberg.

terning 4 liten Mark Wahlberg tar «Boogie night» en gang til, men denne gang spiller han en veltilpassa, smilende heavy-fan som blir vokalist i sitt favorittband. For at vi skal få nok et innblikk i det søte livs surhet, tar gutten Caligula-ruta mot botn om igjen.

Men Wahlberg synger sjøl i denne filmen. Han smører seg med hvit leppestift og mascara, han har verdens mest forståelsesfulle foreldre og en detaljinnsikt i bandet «The Steel Dragons» som nærmer seg Arne Scheie. En dag hiver det vokalisten sin. Og så får Wahlberg sjansen, mens den smarte dama hans, Jennifer Aniston, står der ved siden av og blafrer ironisk og urolig med åtittallsvipper på størrelse med flaggermusvinger.

Det er noe destruktivt og melankolsk med filmer som dette. De insisterer på at alt som virker kjekt bare er dritt. Hvis Hollywood hadde laga filmen om Kjell Inge Røkke, ville han ha vunnet Rosenberg, men tapt Celina og gjort skade på sin sjel. 2001.

Hvordan bli kvitt sjefen?

TV6 20.30

9 to 5

Dolly Parton steller med sjefen Dabney Coleman.

terning 5 liten «9 to 5» er en av de mest sjarmerende ondskapsfulle komediene som er laget, og det skyldes først og fremst det uslåelige trekløveret Jane Fonda, Dolly Parton og Lily Tomlin, men også Dabney Coleman som mannssvin. De tre spiller sekretærer som må finne seg i kjønnspress på jobben og drømmer om hevn før de endelig får den. Første delen av filmen er best. Laget av Colin Higgins. 1980. 1 time, 50 minutter.

The descendants

TV6 22.50

descendants, the

George Clooney på stranda med familien.

terning 2 liten Amerikanere lever inne i ei boble som hindrer dem i å se verden. Inne i denne pseudo-virkeligheten er Newt Gingrich politiker og George Clooney skuespiller.Det er ikke alltid lett å ta dem alvorlig.

«The descendants» er en Hawaii-pakke med enkelt ukeblad-innhold. De overatlantiske Oscar-erogenene blir pirra av mange nærbilder med tårer og sorg, og så lenge folk griner på film, er det ingen som bryr seg om at det ikke finnes en skikkelig handling, en holdning eller et poeng.

George Clooneys ukontrollerbare kone ligger i koma, og George skal takle den mannsfjerne oppdrager-rollen som om den var atomfysikk. Han skal også ordne en av disse evindelige business-dealene som plager amerikansk film med sine finanstekniske uvesentligheter.

Clooney ser ut omtrent slik Tom Selleck gjorde i «Magnum». Han illuderer følsomhet ved å se langvarig forvirra ut, og han går rundt i allmenn-menneskelige shorts. Over bildene durer hans monotone fortellerstemme: God aften, mitt navn er Cox.

Den sinte tenåringsdattera røper at den døende dama var utro (med Matthew Lillard fra «Scooby Doo» av alle ting), og så handler resten av filmen om at George (fremdeles i shorts, og fremdeles med forvirra fjes) skal finne damas elsker sammen med de to sinte døtrene sine og en karikert dude som heter Sid.

Det blir mye triste fjes. Det blir mye Fretex-brukte resonnementer.

Det blir klimprende Hawaii-musikk som klistrer seg til huden som svovelsyre, og det blir en følsomhet som likner tarmgass når den bobler i badekaret.

Før fantes noe som vi kalte TVNorge-filmer. De var billige TV-greier om familieting, og de ble laga for å selge Kleenex. Her er en med krem.

Jeg skal si noe om George Clooney. Kvinner har lett for å forveksle virkningen på egen seksualitet med filmkunst, slik menn gjorde med Marilyn. Det er OK. «ER» var laga for det. Men det var aldri meningen at Clooney skulle få Oscar for grining. 2011.

Fredag 28.4.–To ganger tog og faktisk romantikk med Bon Jovi

 

Unstoppable

TV3 21.00

terning 5 liten To filmer om tog på TV3. Denzel er med i begge. Det ser ut som en tanke, eller det ser ut som en del av valgkampen. Den første tog-filmen er om arbeiderklasse-helter, sånne fagforeningsorienterte og hederlige fattigfolk som ifølge teoretikerne stemte Trump. I den andre togfilmen kaprer amerikansk films mest skremmende man, John Travolta, bybanen. Det syns jeg også er en slags 1. mai-begivenhet, men jeg vet ikke hvorfor. Helt på bånn her en arbeiderklassefilm av Edward Burns – og om den skal jeg bare si, i tilfelle kvinner stakk innom denne spalten, at Jon Bon Jovi er med. Looking great.

Men til filmen.

unstoppable2

Chris Pine og Denzel Washington – enkle, solide karer da toget løper løpsk.

Tony Scotts jernbane-arbeidere er kulere enn panserkrysseren Potemkin. «Unstoppable» er ikke bare en pusthemma spenningsopplevelse uten hjelpevold, den er også en hyllest til arbeiderklassen. Det var første mai i går, en påminnelse om at datoen Best Før for lengst er overskredet når det gjelder den viktigste sosialgruppen i den vestlige sivilisasjonens historie. Arbeiderklassen skapte alt. Ikke bare gjorde den møkkajobbene, men arbeidernes ideologer fremmet også en politisk oppvåkning som gjorde at de fleste siviliserte land i dag blir styrt av valgte politikere og ikke av gale prester.

«Unstoppable» handler om to av gutta på golvet, sjøl om golvet faktisk beveger seg på skinner. Chris Pine har et nymaskulint bruksfjes med faste rådyrøyne som aldri har sett innsida av ei fransk kokebok. Denzel Washington er i seg sjøl den amerikanske arbeiderklassen, og han kan spille alminnelig hedersmann med en halvsvett utstråling som det ikke finnes maken til.

De kler omgivelsene. Sør-Pennsylvania med ujålete familiehus, skyggegivende stålkonstruksjoner, industri-romantikk og kalde, edruelige motlysfarger som man burde oppbevare på flaske til neste første mai.

Pine står midt i en sms-skilsmisse, og han er en taus og innestengt nykomling. Washington er tvangspensjonert etter 25 år i det private jernbaneselskapet, og han er bitter, men kyndig. Når fotfolka kløner til bremsesystemet på et digert godstog med livsfarlig last, blir det til slutt grønnskollingen og den oppsagte veteranen som skal redde en by med 700.000 mennesker fra katastrofen.

Det er deilig. I kontrollsenteret sitter Rosario Dawson og bestemmer over teknikken med skjelvefri stemme. Hun er kvinnefrigjøringas ufjasete ferk-deg-representant i den nostalgiske arbeider-fortellingen, og hun kjører over den feige ledelses-lakeien med tung last. «Connie sent you?» sier sheriffen i utkantland. Navnet Connie åpner alle dører.

«Unstoppable» er en spenningsdrevet, sentimental og rørende indignasjonsfilm for andre mai, som på en måte også er den egentlige 8. mars. 2010.

Metro 123 kapret

TV3 24.00

metro 123 kapret-2

Den amerikanske psykopaten John Travolta tar bybanen.

terning 5 liten Tony Scott har laget en personsterk stemningsthriller med en vasete handling, men det siste gjør ikke noe, for John Travoltas kantklipte kinnskjegg og fortausrånete pengeflytter-råskap er underholdning nok i halvannen time.

Det er mye kult med denne filmen. Travolta har fått et aggressivt lærjakkeskjegg og Marvel-kutta halvmåne-whiskers som kanskje ville gitt ham adgang til imamskolen i Kabul, men kanskje ikke. Han spiller en togkaprer med utålmodig Hareide-personlighet, og når det går dårlig eller når han blir motsagt, spruter han adrenaliner rundt i togkupeen slik at helt brukbare mennesker dør av det.

Denzel Washington gjør seg nesten usynlig i kongtorstolen. Han er togeleder i New Yorks undergrunn, han er rund som ei tvangsfora fransk gås og sår i sinnet fordi foresatte tror at han har tatt imot bestikkelser. Det er han som må snakke med den urimelige kapreren på telefonen, mens den bedritne mellomledersjefen maser på ham i bakgrunnen. Etter hvert blir han forsterka med NYPDs forhandler John Turturro, og sammen er de et søtt par mens Travolta brøler og brumler med urealistisk overlegen Kurt Oddekalv-spontanitet.

Gislene ser vi ikke mye til, bare noen korte samtaler om at de må gjøre noe, men lar det være. Derfor handler egentlig bare filmen om togelederen og kupé-kapreren. De fleste av oss ville ha venta at en 2010-versjon av den gamle historien førte til at Denzel salte sin hest og ladet sin hagle, sånn at filmen kunne få en skikkelig actionslutt. Det blir ikke helt sånn. Washington begir seg riktignok av gårde på litt nervøst vis, men avslutningen virker tam, søkt og ufølt. Klimakset blir faktisk overgått av de hektiske bilkrasj-scenene da politiet skal forsøke å kjøre gjennom New York uten uhell, og vi blir mer forskrekka da Denzel mister kaffen i fanget enn da han omsider treffer Travolta på åpen mark.

Jeg syns ikke det gjør noe. Underholdning er mye rart, og Travolta er en av de sikreste garantistene for usunn innlevelse i hendelser uten egen Facebook-gruppe. Dere kommer til å like det. 2009.

Until death

Viasat4 22.30

terning 3 liten En Jean-Claude van Damme-film som de har klart å snike forbi meg mens jeg satt og glodde på børsnedgangene: Handler om en ner-og-ut-ramma politimann med heroinavhengighet som setter ut på hevntokt da kona blir kidnappet. 2007.

Skyggen

TV2 Zebra 21.30

ghost writer

Pierce Brosnan er helt uenig med Ewan McGregpr.

terning 5 liten Roman Polanski har laget sin «The ghost writer» på en soignert gammeldags måte som ikke virker senil eller avfeldig, men mer som en påminnelse om hvordan man kan gjøre det uten tilskudd av Red Bull, epileptiker-hallusinasjoner og så høye lyder at duene flytter fra Filmteatret. Ewan McGregor nesten hvisker, og han fortsetter med det når han blir opphisset. Han hvisker til statsministerens spontane hustru, han hvisker til sitt eget speilbilde og til den mystiske professoren fra Cambridge som dukker opp på baksiden av en undertøyskuff.

Høres det ut som påskekrim? Ja, det er.

Dette er for alle dere som elsker den sære TV-lyden av britiske vokaler servert like etter lammelåret påskeaften. Pierce Brosnan spiller nylig avgått statsminister som skal gi ut memoarer; en smilehvit sviskeprins fra politikkens bordellrøde løpere. Skikkelsen er forfatteren Robert Harris’ avskjed til Tony Blair, som han likte helt til Irak-krigen. Historien er en adrenalinvåt konspirasjons-beskyldning, men den er så velpleid og velfortalt at du har følelsen av at du er til stede i en embassade og kan høre lyden av flagg som blir bretta.

Dette er ikke en thriller, det er krim. McGregor hyres som den avgåtte statsministerens skyggeforfatter etter at den opprinnelige skyllet i land på stranda. Han flys av gårde til et strandhus i USA der det britiske kystværet har okkupert landskapet som en garanti for at tvilsomme teorier aldri forlater huset. Midt i jobbinga kommer beskyldninger om at statsminister Lang hadde ansvaret for at terrorister ble drept under tortur.

Motvillig ruller forfatteren opp en historie. Det vil si, den ruller ikke, den glir som et tjukt teppe som noen har samla støvet under. Polanskis film består ikke av det vi kaller scener – de nærmer seg passasjer. Av og til er de lange fordi det avsluttende poenget ville vært vulgært hvis det spratt opp som troll av eske. Noen ganger bare tenker McGregor seg om, sånn at du kan føle hva undring er. Det er sjeldent og veldig bra.

Og på en paraoksal måte er filmen uimotståelig hyggelig. En dyp trivsel og voksende tilfredsstillelse oppstår når du ser den. Trivsel med Brosnans troverdige kunstighet, citysex-frua Kim Cattrals koldjomfruaktige elskerinne-skikkelse, Olivia Williams’ nervøse frue, Timothy Hutton, James Belushi, Tom Wilkinson. Og ikke minst Ewan McGregor i en virkelig bra rolle. Alt stemmer. Det er som å være i samme rommet som en ujålete, men overlegen intelligens. 2010.

Signs

FEM 21.30

signs

Joaquin Phoenix har tatt sine forholdsregler. Barna er Rory Culkin og Abigail Breslin.

terning 5 liten «Signs» er et mirakel av en film. Den forteller en historie som i omrisset er omtrent like seriøs som Harry Potter-historiene, og den gjør det sånn at usannsynligheter blir ålreite ting som angår oss. Science fiction-genrens grønnmann-fantasier går sammen med økumenisk fabulering i religionenes nachspiel-tåke. Det er herlig.

Ekspresten Mel Gibson våkner i natta og hører piping. Slik oppdager teologitvileren at ungene er i maisen. Vi skjønner av poetiske livslinjer langs øynene at han har trøbla. Iført innledningsklangenes filosofiske overfølsomhet følger vi mannen i den mørkegrå nattdrakta ut av huset, inn i åkeren – helt til han oppdager sirklene i avlingen. Mer enn hovedpersonen godtar vi dem som sannhet. Shyamalan har skapt en stemning som gjør at vi ville ha trodd på Saddam Hussein.

Kynismen er vandalisert. Lyset står så perfekt og hviler på hver kvadratmillimeter av bildet at du nesten tror du ser et pedantisk maleri.

De som på grunn av presten tror at «Signs» er en film for sånne som står opp klokka sju om søndagen for å få med seg Grieg-snakkere og P2-puritanere, kan ha det så godt. Dette er en virkelig spennende film. 2002.

The bodyguard

TV2 Livsstil 21.00

bodyguard-3

Kevin Costner bærer Whitney Houston. Det skulle han ha fortsatt med.

terning 5 liten Det årets mest vellykkede romansethriller, med det usannsynlige paret Kevin Costner og Whitney Houston. Han er hennes private livvakt, for hun er feiret popstjerne som blir truet av en gal beundrer. Costner spiller mutt og mandig med kortere pannelugg enn lunte, og rollen hans er fortreffelig. Houston funker bra, og det er underholdende hele veien. 2 timer, 4 minutter. 1992. Den skulle vært innspilt på 1970-tallet med Steve McQueen og Diana Ross, men planene røyk fordi raseblandingen var kontroversiell. Slottet til Whitney er samme huset som var med i «Gudfaren» da en gubbe fant hestehode i senga. Og: Dette er filmen med sangen «I will always love you».

You’re not you

TV2 Livsstil 23.30

you're not you

Hilary Swank sitter i rullestol.

terning 4 liten Dette er hva jeg kalte en TVNorge-film i gamle dager, da kanalen bare viste ting som kunne interessere Kleenex-misbrukere av begge kvinnekjønn. Men skuespillerne er kule. Hilary Swank spiller en pianist med muskelsvinn, og hun blir venner med Emmy Rossum, som er ei galen jente. Men det skjer noe med venninner, og de to påvirker hverandre og blir glad i hverandre og har utbytte av hverandre. Josh Duhamel er også med, så antakelig blir det en brann. 2014.

Beverly Hills Purk III

Max 00.30

beverly hills purk III

Og så tok de enda en svart amerikaner.

terning 2 liten Eddie Murphy tilbringer nesten hele filmen i en vanvittig stygg fornøyelsespark som heter «Wonderworld», og den er befolket med alle de minst karismatiske menneskene som noensinne er skylt i land. «Beverly Hills Purk III» handler om at Axel Foley forfølger en morder til California igjen. Noen av scenene er godt laget, helt til filmen stenger seg inne i den forferdelige fornøyelsesparken. 1994. 1 time, 40 minutter.

Forandring fryder

TV6 22.30

no looking back

Edward Burns tett på Lauren Holly.

terning 5 liten Edward Burns er en 32 år gammel amerikaner (i 1998) og tilhører derfor den evige tenårings-generasjonen som aldri slutter å deite eller snakke om det. «No looking back» er en slags Springsteen-sang i bilder. Folk drikker Budweiser rett fra flaska. Bon Jovi er mekaniker i caps og bor på sett og vis i lag med Lauren Holly, som har rosa servitørskjorte og jobber i en diner. Det kommer noe så Hollywood-fjernt som en buss nedover veien. I den sitter heimkomeren Edward Side-Burns, ei urokråke som ikke ønskes velkommen av mamma eller noen andre, men vil ha kjæresten sin tilbake på litt billig rånevis.

Trekant-dramaet mellom fortidas villstyring, den stødige nåtidsmannen og begges dorisdame er så sterkt klassiker-materiale at James Dean kunne gjenoppstått fra roadside-grava. Bilene har leverflekker og bryter sammen utforbi huset. Kameraten fikser den og stikker innom på en flaskepils. Han kysser dama hans i nakka på kjøkkenet, så hva vil skje? 1998. 1 time, 33 minutter.

Torsdag 27.4.– En ganske fin torsdag med kule menn

 

American gangster

Viasat4 22.30

terning 5 liten En oppmuntrende torsdag med så mye lovende film at jeg slipper å skrive om Macon og været i denne innledningen. Jeg kan forhåndsmelde menn som Russell Crowe og Denzel Washington i en mer enn bra nok gangsterfilm, jeg kan røpe at Dwayne Johnson spiller halvgud fra 1400 år før Kristus og jeg kan nevne at Timothy Dalton, som var en polert og semi-elegant engelskmann fra det ubestemmelige åttitallet, spiller James Bond. Sånn. Det er ganske bra for en torsdag, og dessuten har vårværet tatt seg opp til tre plussgrader og i går så jeg tepper av postpåskevakker løvetann. Og så beklager jeg at jeg ikke var med på dugnaden. Jeg har fremdeles det indre brystet til Kameliadamen.

Men så til filmen.

american gangster

Russell Crowe med synlig selvtillit.

Før «American gangster» ville jeg vært i stand til å vedde bort både min bil og naboens gassgrill på at det aldri kan lages en ny, interessant dramakrim om hvordan ærgjerrig lavlivsfyr bygger opp et så kaksete narko-kartell at man skulle tro han hadde fisket mussa på stamp.

Men Russell Crowe og Denzel Washington har så høy egenvekt og så gjennomtrengende stråling at de antakelig kunne fått en Malta-kamp til å føles som et klassisk diktdrama. Washingtons ubevegelighet er etter hvert mytisk, og i film etter film fører fravær av mimikk til at du hektes enda mer av den abnormt tiltalende mannen.

RUSSELL CROWE representerer troverdig arbeiderklasse-naivitet sammen med evnen til balstyrig binge-atferd, og du får følelsen av å se igjen en gammel venn i hver eneste film. Han har til og med en nabolagsnær, intim nostalgi-røyst som kunne ha kommet rett fra pianostemmeren. I denne filmen spiller Crowe en halvslarven narkotika-purk av Serpico-kvalitet. Fordi han leverer inn nesten én million dollars i umerka forbrytersedler, kan han ikke jobbe i politiet mer, for der anses ærlighet som et yrkessvik. Så blir han Nixons første narkotika-etterforsker i mytelandet New Jersey. Det er noe så risikabelt som en autentisk historie Ridley Scott har regissert, men den skjems ikke for det. Skribenten Steve Zaillan og regissøren Scott skaper en mirakuløst engasjerende kontrapunktlighet mellom de to mennene. Tilværelsene deres er nesten stilisert forskjellige i et nydelig syttitall der du både kan kjenne lukta av deodorantfriheten og altfor dyr dorisparfyme.

SJÅFØREN LUCAS (Washington) blir skurkehistoriens første svarte mafia-magnat, og antakelig er Harlem-folk stoltere av ham enn av Martin Luther King. Lucas vet at en rik kjeltring ikke bør se ut som en Lotto-millionær, men rikdommens skytsdjevler har sine egne torturmetoder – så han og familien utstafferer sin enkle, lykkelige slektskjærlighet med for mye chinchilla og for gullete glitter.

Alltid gjør nyrikingene sånn. Det kan ikke bli bra film. Men det gjør.

Crowe spiller en skilt jentefut som er i ferd med å miste sønnen sin, og han driver en slags garasjeversjon av enkel narkotika-etterforskning. Også denne klisjeen pleier å tryne som en tobeint traverhest, men til og med den surklete samlivsmyra klarer Crowe å danse over med sin guttaktige testosteron-eleganse. Kanskje kan han en dag gi testiklene sine til vitenskapen, og så kan de lage flydrivstoff fra dem.

MED ANDRE ORD og med ekte beundring: Faste installasjoner fra fiaskoenes wonderwall forvandles til engasjerende handlingsfilm. Antakelig ble den først vist for markens hyrder.

Og det gir seg ikke. Mot slutten står Crowe og askeladdgjengen hans med stygge klær og hagler utforbi heroinfabrikken, og de er klar til å starte et actionklimaks. Folk har mistet retten til å undervise i småskolen fordi de likte sånne scener – men også det kaotiske russtøv-raidet blir spennende. Og til slutt noe enda urimeligere: Crowe og Washington plasseres på pinnestoler og snakker ut om ting. Her skulle filmen ha tryna så plagsomt at publikum begynte å sende sms-er. Men det er flott. Samtalen er en perle.

Naboen kan være glad for at jeg aldri satsa gassgrillen. For den hadde røket. 2007.

Hercules

TV2 Zebra 21.00

hercules

Dwayne Johnson er ganske kul med hår.

terning 5 liten Denne er sånn halvgodt mottatt, men så vidt jeg kan se, må den være en av de frodigste filmene om sånne gamle grekere som kriget med bart bryst og fikk folk til å uffe seg i influensasesongen. Antakelig var en gresk kjempe for 3400 år siden en sint liten bodybuilder på 1 meter og 55 centimeter, men i denne filmen blir halvguden spilt av Dwayne Johnson. Han har fått langt hår og ser litt ut som Nicolas Cage på leppesalve, han skyter med pil og bue mot løver og folk som en litt fattig Arrow (seriefigur), og han kikker på damene. Herkules må hjelpe kongen av Thrace og dattera hans de da blir trua av krigsherre. Drage er det også med. 2014.

A licence to kill

Max 21.30

a licence to kill

Timothy Dalton truer Cary Lowell.

terning 4 liten Timothy Daltons andre film som James Bond, laget i 1989, og mer en vanlig actionfilm der Bond haster av gårde for å hevne mordet på kameraten sin. Carey Lowell spiller dama, Robert Davi er skurken. 2 timer, 13 minutter.

Fade to black

TCM 21.00

fade to black

Danny Huston spiller Orson Welles.

terning 4 liten Denne filmen har dere i hvert fall aldri sett: Den britiske regissøren har laget en serbisk thriller om Orson Welles sin tur til Italia. Han skal forsøke å komme seg etter ekteskapet med Rita Hayworth og forsøker å få fart på dau karriere – men dras inn i intriger med mord og politikk og mye gale. En skuespiller blir nemlig myrdet på settet. Danny Huston spiller hovedrollen, og filmen ville nok blitt mer kjent om Kenneth Branagh hadde tatt den, som meningen var. Diego Luna og Pas Vega og Christopher Walken er også med. Laget etter boka til Davide Ferrario. 2006.

Galaxy Quest

TNT 22.55

galaxy quest

Sigourney Weaver, Alan Rickman, Tim Allen og Tony Shalhoub samla om det som antakelig er en rullehjerne.

terning 5 liten En skuespillergjeng fra science fiction-serie i TV (ikke ulik Star Trek) blir feiloppfatta av romfolk i annet solsystem. De tror dette er virkelige helter, og henter dem for at de skal fikse alles trøbbel på hjemmeplaneten. Tim Allen, Sigourney Weaver, Alan Rickman i stilig parodi på sci-fi-eventyr. 1999. 1 time, 35 minutter.

Onsdag 26.4.– Clive Owen og ett skritt videre mot 1. mai

 

Inside man

Viasat4 21.30

terning 5 liten Det er allerede onsdag, og det er bare er fem dager igjen til den magiske datoen 1. mai, som for det første og viktigste kan føre til at Facebook tar bilde av maisnø og melder “Kom mai, du skjønne milde” sammen, men som også kan minne alle på at det en gang i tida fantes en politisk ideologi som tok vare på de små i samfunnet i stedet for å si at de skal sitte ned og holde kjeften når de voksne snakker. Grosserer-jævlene sa alltid at de små skal tie (nei, jeg mener ikke barn), og det gjør de ennå. En gruppe forskere i USA har gått inn for at det må bli forbudt for politikere å være uenige med forskere. Kjettere må dø. Som sagt: Snart 1. mai.

Men til filmen, som er om noe helt annet.

inside man

Og Clive Owen bare liksom: «Uuuh. Hmmm. OK?»

I banken Manhattan Trust går det engelske ulvefjeset Clive Owen inn med alle sine malerkledde kanskje-skurker til en dunkende, klinkekul industrimusikk som kunne ha oppstått ved roboters samleie. Denzel Washington spiller en raka, upopulær forhandlerpurk med så tynn bart at den antakelig ble stjålet fra en død jazzmusiker. Denzel ser merkverdig postmoderne (gammeldags) ut i sin upålitelige velkleddhet (støvsugerselgerslips og hvit maishatt), og dama hans slenger utstudert rundt på sengeteppet som en sekstitalls gangster-negresse (gangster-afroamerikanerinne). En av personene refererer til Lumets «Dog day afternoon». Vi befinner oss i det kreativt behagelige mangemannsland som heter tidløsheten.

Spike Lee har laget bankraner-krim av den lurne sorten. Filmen har en imponerende holdbar stemning, og selv om handlingen anstrenger seg til det ytterste for å være snedig, ramler fortellingen aldri ut i det skrivebordsflinke og nåtidsbanale. Nåtidsbanaliteter oppstår når alle finner ut i de siste tre minuttene at alle har lurt alle hele tida som ved en slags utkrøpen, omnipotent Emiiil-rampethet.

Skuespillerne er en rein nytelse i «The inside man», og man oppskakes igjen over at Owens ansikt ser ut som seksuelt ekstrautstyr. Man fornemmer silkestille Jodie Fosters nylonknitrende nystelthet, man nyter Washingtons hallik-elegante fornyelse. Hemmeligheter skjuler seg i den tunge tyskeren Christopher Plummers bank. En film til å se og beholde. Love and behold. 2006.

Og for de som ble litt avhengig av Clive Owen akkurat nå:

Menneskenes barn

Netflix

children of men

Clive Owen med armen rundt menneskenes nyfødte håp.

terning 6 liten Sånn er den egentlige julefilmen. Menneskehetens frelser blir født i flyktningleiren Bexhill av ei ulovlig, enslig innvandrerjente. Og mens verden rundt går støyende til grunne, må mor og barn ved hjelp av en ufrivillig journalist og ei sigøynerdame reddes til det siste fristedet på jorda.

Tro det eller ei: Du kommer ikke til å kjenne den litt emne institusjonssmaken av politisk korrekthet ved meksikaneren Alfonso Cuaróns film. Den er som en beinmargs-implantasjon som inntar kroppen din med sin uimotståelige troverdighet. Politiske og religiøse referanser lurer i den ufrivillige humorens nifse demonlandskap, men «The children of men» forteller med en usentimental følsomhet og situasjons-årvåkenhet som gjør den til et apokalyptisk mesterverk. I disse desembertider da paranoistene varsler dommedag hvis det regner i alpinløypene, vil folk få andre ting enn været å bekymre seg for.

I 2027 er det 18 år siden et barn ble født på jorden. Brått ble menneskene sterile, og verdenssamfunnet brøt sammen i en nesten religiøs elendighet. Det er en verden uten barnelatter og barnestemmer. England holder ut som det siste stedet på jorda med infrastruktur, og nasjonen beskytter seg mot de gigantiske flyktningstrømmene som rå politistat. Det er lenge siden kinopublikum så tysktalende flyktninger på duken. Nå er de her igjen, for nesten alle som lever på jorden, er på flukt.

Den oppgitte journalisten Clive Owen blir kidnappa av en politisk aktivistgruppe fordi ekskona hans leder den, og etter saker og ting som ikke kan fortelles, havner han i den fortvilte situasjonen at han skal redde menneskehetens første gravide kvinne på 18 år ut av Jernbritannia.

JEG ORKER IKKE røpe detaljene i denne filmen. Men i tillegg til at handlingen er nerveskakende og tåredrivende, formidler den en fantastisk, ujålete ny julefortelling. Ved to forskjellige anledninger utbryter menn når de får høre om den mirakuløse graviditeten: «Jesus Christ!» Og ganske riktig. Den unge mirakelkvinnen fra et sted i Karibien føres som en Maria til flyktningleiren Bexhill, der verdens frelse blir født på et golv. Rundt mor og barn kriger alle verdens forskjellige fraksjoner uten at det blir lett å se forskjell på dem, og barnets og frelsens sårbarhet får kropp i den lille jentebylten i moras armer. Filmen er dessuten og selvfølgelig en påminnelse om hva barnet og barna betyr for at alle de andre tinga skal være noen vits i, den er en rørende realistisk visjon om en nesten ufattelig tomhet.

CUARÓN er en utrolig filmskaper. Her er scener som filminteresserte kommer til å snakke om i tiår. Her er plutselige hyrdene-på-marken-referanser som kommer til å væte mange kinn med førjulens kanskje mest relevante sentimentalitet. Her er krigsscener og aktivist-observasjoner som gjør at du hele tida har fornemmelsen av å være midt i din egen tid.

«CHILDREN OF MEN» er kanskje den beste framtidsvisjonen noensinne, for det er ingenting merkelig ved framtida. Den ser ut som vår tid, samtidig som det skapes en rar, stygg, rusten fornemmelse av uvirkelighet. Michael Caine er fantastisk som frodig ekshippie mens Franco Battiato synger «Ruby Tuesday», og Clive Owen er noe så sjeldent som en helt som egentlig ikke gjør noe annet enn bare å være der. Det er det menn skal.

De øvrige er desperat til stede, som de antakelig ville ha vært hvis det ble nødvendig å starte hele greia om igjen. 2006.

Fifty shades of Grey

CMore First 22.25

50 shades of grey

De to kjedeligste skuespillerne i verden ble bedt om å ha hovedrollene i denne filmen. Fordi de skyldte penger, kunne ikke de en gang si nei.

terning 2 liten Jeg tar med denne filmen på CMore+ fordi jeg hadde lyst.

Idiot wind, blowing every time you move your teeth,

you’re an idiot, babe,

it’s a wonder that you still know how to breathe.

(Bob Dylan)

Den tungt varsla sexkomedien «50 shades of Grey» viser seg å være en forsiktig, nøytral slakkis. Den beveger seg fra «American Pie» i retning den klassiske romantiske komedien der forførings-spesialisten viser seg å ha en myk, såra side, og derfor er han blitt helt betatt av den opprinnelig undertrykte dama. Det er en dårlig film, men den banalitetsgjødslende forfatterinnen har faktisk klart å lage en ufrivillig karikatur av en vestlig guddom. Her er han, en tynn pengeflytter som har gitt opp sin menneskelighet så overstadig at til og med kjærlighetslivet er blitt en teknisk innretning. Den spurvete, ubehagelig dumme dama hans karikerer infamt det post-feministiske fenomenet: Kvinner som beundrer menn.

Filmen er for kjedelig til å funke som satire, men latterligheten er til stede for de som liker å le på vorspiel.

Filmen starter parodisk med «I put a spell on you», en musikalsk overtydelighets-kobling på samme måte som når «Born to be wild» alltid ligger under scener med Harley-sykler. Det viser seg fort at de to skuespillerne er utilpass og uhensiktsmessige. Det nytter ikke at studentdama med åpenbar identitetsvegring glor på den lille kaksen som om han var en tidligere ukjent sushi, mannen ser ut som en guttunge fra Strømsgodset, og han er tøff på samme måten som de patetiske vitaminpille-jønkiene i Vitae Pro-reklamer. Han ser ut som en slags eiendomsmekler-klisjé i anførselstegn, han ser mindre mandig ut enn de små 14-åringene med for stor snipp som analyserer Børsen i TV2 Nyhetenes økonomi-magasin. Han minner om Tom Hanks i «Big».

Skuespilleren skulle ideelt ikke vært der. Ikke hvis det skulle bli en seksuell film. Vår tid har menn som Benedict Cumberbatch og Michael Fassbender, i fortida så vi skeiv sensualisme fra Gary Oldman og Mickey Rourke. Denne firkanta Onkel Grå kunne i det minste vært enten androgyn som Johnny Depp eller bassengstreit som Justin Timberlake.

Jamie Dorman spiller ikke godt heller, og det er ydmykende. Det er ydmykende for meg, som må holde ut med en beundringsfiksjon som er så usannsynlig at jeg får lyst til å tilkalle psykiatrisk legevakt. Det må være ydmykende for kvinner, som etter at de har lært seg bortimot 28 bokstaver, kan kjøre bil, behersker minst ett fremmedspråk og har lest den store krydderboka, fremdeles vil dåne av en after shave-skjønnas i dyr kontorstol.

Beundringen er viktig for handlingen, og dermed oppstår det egentlig ingen handling. Grå snakker til studenten som om hun var forrige torsdag, og hun ser imponert tilbake. Dakota Johnson snakker med en imitasjon av moras (Melanie Griffith) barnestemme, og er ubestemmelig og slakk i slufsa. Da José den gale latinamerikaner vil kysse henne, spyr hun på fortauet, og så har hun helt uventa drukket så mye at hun dåner på Jane Austen-maner i Greys armer og våkner neste morgen (slik jenter gjør i Ashton Kutcher-filmer) i hans seng, og så kommer replikken fra det store folke-eventyret i Hollywood: «Kledde du av meg også?»

Han tar en bit av rundtstykket hennes (galningen!) og sier: «Jeg må dusje». Dessuten sier han ting som «I don’t make love, I fuck». For oss som ser en del film, er det som å være på mc-bar langs the backroads of Texas, og en stivpynta korpis ville ikke ha sagt sånt med mindre han egentlig var en newb og en nerd.

Men han er det. Og det er barnligheten som fullfører karikaturen. Mannen er en nerd i paradoksale Wall Street-kostymer. Det er noe uvirkelig ved ham, som det var med «American psycho», og når han utøver sitt seksuelle program på studentjenta, ser han ikke opphissa ut en gang. Han ser ut som ti minutter på ergometersykkel.

Og det er kanskje det rareste ved filmen. Det finnes faktisk ikke sex her. Guttungen kysser nakken, og jenta med Siri-stemmen stønner så voldsomt av spytt på halsen at vi minnes en sak i VG om at kvinner gir fra seg sex-lyder for at menn skal bli lykkelige. Men Grey blir ikke lykkelig. Han ser bare tom ut. Han drar i trusa! Åååååh! Stønn. Marge? Marge Simpson?

De såkalt sado-masochistiske scenene kunne stort sett vært vist for sjetteklassinger som eksempel på uhensiktsmessig bruk av gymsalen, og de scenene som faktisk antyder smerte, som når han pisker Anastasia, skaper smertefulle assosiasjoner som går til IS og sadistenes behandling av kidnappa småjenter. Dette er Saudi Arabia. Mindre sexy kan ingenting bli.

Mot slutten sier dama «Hvorfor får jeg ikke komme innpå deg?», så da vet vi hvor vi befinner oss i den amerikanske eventyr-verdenen. Owen Wilson og Vince Vaughn har nettopp gitt opp å være forførere fordi de forelska seg, men de har ennå problemer med å kommunisere med ekte kvinner på ekte vis. Romantisk komedie. Takk for i dag, og husk å ta ritalin til Viagra-en, for denne filmopplevelsen kommer til å hemme sex-lysten lenge.

Det er fortjent, og det er logisk. Den utstyrs-avhengige psykopaten er et barn. I følge den dumme forfatterens fortelling er han det fordi en voksen kvinne voldtok ham for lenge siden og lærte ham at menn er til for at kvinner skal få orgasmer. Det ble liksom greia hans, og fordi kvinners orgasmer forlengst er blitt et teknologisk utfordringsområde, lager han seg et slags treningsstudio der han sjøl slipper å prestere mens damene henger fra taket, som i et nevrotisk tivoli.

Dere får sjøl finne ut om satiren er så bra at det går an å holde ut banalitetene. Noen vil i hvert fall like scenen der Ana lytter til når hennes frodige mor Jennifer Ehle ler lykkelig med sin fjerde ektemann. Kvinne og mann som ler sammen. I soverommet. Samvær. Nærhet. Lykke. Kjærlighet. Frihet fra prestasjoner og VGs kurs i enda bedre orgasmer. Det var nesten så jeg fikk lyst å gi filmen en firer-terning, men det får være grenser. Jeg likte også at de drakk musserende vin av kopp, for jeg hater champagne-glass like mye som jeg hater danske møbler. Det var nå det. 2015.

Tirsdag 25.4.– Og Gud sa: Du skal ikke skifte til sommerdekk i april

 

The book of Eli

Viasat4 21.30

terning 5 liten Og Gud sa: Du skal ikke skifte til sommerdekk før jeg har sagt at det er vår. Vår er ikke en fornemmelse, det er en fysisk årstid, og Gud blir lattermildt irritert når kvinner ligger i bikini på terrassen sin i april og hisser opp venninne med hvitvins-marinerte tanker om tilværelsen. I dag er det fem centimeter nysnø på Tjensvoll, og det er minus 1 grad. Det betyr at sommerdekk-folka har en vanskelig morgen, og at de som tror at menneskene fant på noe så genialt som ironien, må skjønne hvor feil de tok. Facebook er full av bunadssnakk, men ute i verden handler det om vinterdekk. Vi som ikke tror på tilfeldigheter eller darwinister, har en utrolig morgen mens det hvite lyset fra Jørpeland legger seg som glasur på restene av kald natt. April er virkelig en måned til å få forstand av.

Men til filmen.

book of eli

Denzel Washington kommer bare gående fra ingensteds og er ingen.

Den stillferdige volds-fabelen til Hughes-brødrene utvikler seg som en gåtefull vandring mellom spørsmålstegn i parenteser. Er den ikke det ene, så er den ikke det andre. Er Vandreren en Guds engel, men det er han ikke, og er han beskyttet av Guds vilje, men det er han jo ikke – og når alt kommer til alt er kanskje ordene i Elis bok bare et uttrykk for desperat og patetisk håp om frelse.

Pen er filmen i hvert fall. Så pen at den kunne blitt Frøken Norge en dag da Hardangerfjorden stilte opp i bunad.

Fargene er vakkert avstemt brune, som på foto-utstillinger rundt 1969. Eventyr-aktig skogbunn med løvdekka mann, humørløst bladfall og en mager katt som lukter på likets tær. Bak en beige busk sitter Denzel Washington med Kaizers-maske og diger bue, for han skal ha pus til middag.

En stund ser «The book of Eli» ut som «The road» uten barn. Denzel W. vandrer i den påtakelig uforklarte intetheten som en like uforklart overlevende inntil han treffer Mad Max-bander av iltre kannibaler som likner motorsykkelbander og egentlig skulle ha blitt gamle i videohyllene på 1980-tallet. Sanden støver som en påminnelse om Clint Eastwoods navnløse præriemann uten navn. Denzel steker katt, hører Ipod-musikk, vasker seg med våtserviett.

Men så kommer han til en kopi av gammel western-by, og der regjerer saloon-eieren Gary Oldman. Ordføreren Oldman er ute etter Elis bok, for han vet at ordene i boka kan få menneskene til å gjøre hva du vil. Han tar på seg silke-kimono og snuser på blid dame, han har hippie-kjeder og er en ekkel mann. Da han får høre at Vandreren har Eli-boka setter han opp en gammeldags cowboy-posse for å ta ham, og Washington utfører avsindige voldsmirakler som i muntrere historier ville ha betydd at han var CIA-mann med hukommelsestap. Solara blir sendt til Vandreren med tilbud om sex, men gubben er så til de grader i konflikt med Maslow at han ikke ville ha tent på nybada Doris Day i one-piece. Så ber han bordbønn med den takknemlige dama. Mr. Smith goes to Armageddon.

Filmen er fascinerende, men vasete. Denzel og Solara kommer til et avsides Erlend Loe-hus i ødemarken, men det er ikke noe poeng med det heller. Mot slutten antyder hovedpersonen at han kanskje ble så ivrig etter å beskytte boka at han glemte å leve etter den. Hallo, statskirken! Kan den ha vært til dere? Nei, jeg er enig i det. Egentlig ikke. Egentlig ingen. «The book of Eli» handler om en Ingen som ser ut som Noen, men mangler både DNA og fingeravtrykk. 2010.

In & out

TNT 22.55

in and out

Joan Cusack og Kevin Kline blir veldig forskrekka da mannen i Oscar-showet sier at Kline er homofil.

terning 4 liten Kevin Klines tur. Han er en pertentlig skolelærer som endelig skal gifte seg etter tre års sex-tom forlovelse (halllooo! Reality check!), men så sier eks-eleven Matt Dillon under Oscar-showet at han er homo. Det visste ikke skolelæreren (hallooo! Reality check!). Fordi en lærer var homofil oppstår et nasjonalt mediesirkus på størrelse med Clinton-saken (hallooo! Reality check!). Tom Selleck er også med (hallloo etc). 1997. 1 time, 30 minutter.

Gift mann søker kvinne

TCM 21.00

gift mann søker kvinne prete-moi ta main

Lukteren Alain Chabat hadde også ideen til denne filmen.

terning 3 liten «Gift mann søker kvinne» er som en slags oppsummering av alle franske filmer, men denne handler faktisk om en ungkar som vil forsøke å forbli ugift. «Prête-moi ta main» handler om en parfyme-designer spilt av Alain Chabat, og familien hans er så konservativ at de ønsker at han skal gifte seg. Charlotte Gainbourgh deltar også i dette vaset. 2006.

Mandag 24.4.– Det er Frankrikes dag i dag, og takk for alt!

 

Den fabelaktige Amelie fra Montmartre

Netflix

terning 5 liten Det er Frankrikes dag. De er ikke mange, så Frankrike bør nyte den kortvarige oppmerksomheten. I dag bekreftes det antakelig at landet er splitta mellom globalister og nasjonalister slik alle land etter hvert blir, og den fargerike eksentriker-nasjonen vil etter det avgjørende valget bli styrt av en korpie-pen blåruss som sa i fullt alvor i en TV-diskusjon: Euroen hindrer krig mellom Frankrike og Tyskland. Jeg vil heller at det skal være krig mellom Tyskland og Frankrike enn at Frankrike forvandles til Tyskland, for krigen blir kortvarig og furten og ublodig og fører i verste fall til at surkål blir ulovlig i franske restauranter. Derfor skal jeg hedre det selvopptatte Frankrike, det romantiske Frankrike, det merkelige og anakronistiske og arrogante Frankrike som vi alle trengte. Au revoir.

Men til filmen.

den fabelaktige amelie fra montmartre-2

Audrey Tautou i så fantastiske farger at du føler at du blir Freud når du ser dem, og så lengter du ulogisk etter Beethoven.

De som aldri hadde sett en Jeunet-film før, må ha blitt veldig overraska da «Den fabelaktige Amelie fra Montmartre» kom dettende ut i kino-konformiteten som en diamant i en grisebinge.

Jo, det er en binge. La oss bare innrømme det. Det fins ikke mye diktning, og det fins ikke mye poesi på kino-repertoaret. Årsaken er innlysende. Som i musikk-industrien og i mediebransjen er det produsentene som har grepet roret med sine bleke golf-fingre, og de avskyr individualitet som ikke allerede er bekrefta av suksess.

Produsenter er besatte av kollega-voyeurisme: De glor intenst på hva de andre gjør og forsøker alltid å gjøre det samme.

På kino-repertoaret er resultatet en katastrofe. Mellom teknisk uferdige og politisk overmodne euro-filmer og den amerikanske kopist-sjuka fins det nesten ingenting. Ingen Bergman. Ingen Makavejev. Ingen Ferreri. Ingen Tarkovskij. Ingen personligheter som er større enn hva som trengs for å bli ansatt som gymlærer i ungdomsskolen. Nesten. Aronofsky er ennå ikke blitt en kommersialisert Soderberg-tragedie. Coen-brødrene videreutvikler sin guddommelige komedie. Men alle vet at de er unntakene, og at Hollywood vedlikeholder en slags ponnistall av særegen ungdom av rekrutteringsgrunner, sånn at studioene om ti år har en temma femogtredveåring som kan regissere «Dødelig våpen 12».

Jeunet er også ett av unntakene, sjøl om han var innom den amerikanske vestkysten og gjorde scifi-dystopien «Alien 4». Jeunet er noe så sjeldent som en poetisk franskmann. Han ble kultkjent for surrealistvisjonen «Delikatessen», han gjorde det uforståelige eventyret «De fortapte barns by». Jeunet har spesialisert seg på overraskende assosiasjoner, poetiske videretolkninger og eventyraktive tankesprang i et visuelt univers uten tyngdekraft.

Fargene hans er sterkt romantiske, som om noen har helt tårer og musikk i malingspannet. Bildene virker befrukta. Gravide og varme.

Virkemidlene fra «Delikatessen» og «De fortapte barns by» har fulgt med til den distraherte fabelen om Amelie. Man kunne fryktet fantasitørke etter to tidligere filmer, men Jeunet er frodigere og rikere enn noensinne. Filmen hans bugner av personligheter og ujålete eksentrisiteter. Han turnerer med nesten umenneskelig presisjon den vanskeligste av alle humødre: Man skal være filosof for å kunne parodiere menneskene på en sånn måte at de ler fordi de liker å leve blant de utledde på jorda. Kulde fins ikke i Amelie-filmen, bare en løgnas-dokumentarisme som minner om oss sjøl. Her fins vi alle sammen i litt forstørra format. Ved bare én eneste liten overdrivelse av våre alminneligheter, ville det ha oppstått personlighet. Det er en koselig tanke.

«Den fabelaktige Amelie fra Montmartre» handler om ei jente som ved uskyld, tilbakeholdenhet og observasjon blir en lykkens kerub for de rundt henne. Ikke akkurat Britney Spears. 2001.

En langvarig forlovelse

Netflix

en langvarig forlovelse

Audrey Tautou leter i krigen.

terning 5 liten Jean-Pierre Jeunet er fransk films juvel. Han sier ikke noe og tenker ikke noe, men Jeunets filmatiske verden er så vakker at han vil være en pryd for ethvert bryst. Nyt dekorasjonsverdien i de dessertgule fargene, som kunne ha kommet fra en spesielt sjuk sol eller dagdriveriet til et barn som kikker på utsikten gjennom et stykke rav. Nyt de rare ansiktene, som kunne vært formet i ørevoks av en fingerferdig, men nevrotisk apoteker. Skjønnheten i Jeunets filmer er som hentet fra ei sær barnebok, samtidig som den appellerer til de voksnes behov for absolutt virkelighetsflukt. Sammen med Jeunet går vi inn i en visuelt vennlig eventyrverden. Vi kan sukke betatt over lyset langs skyttergravene. Noen vil få følelsen av at de brygger på mageinfluensa eller røykte bånnsmøringa på båten sin.

Audrey Tautou spiller ei poliorammet jente som etter første verdenskrig blir ledet til å tro at forloveden ble henrettet som desertør. Men fordi kjærligheten ikke bare er et nyttig redskap for slektens bevarelse, men også et mytisk livsinnhold, satser hun på overlevelsen. I en aggresjonsfri kriminalfilm-parodi etterforsker Mathilde hva som skjedde i verdenskrigen ved å oppsøke de som var med i den. En langvarig fortellelse gnurer på tålmodigheten som tann på tyggegummi. En påminnelse om at kjærligheten ikke er et sosialt redskap.

«Un long dimanche de fiançailles» er fra 2004.

Adele and e secret of the mummy

Netflix

adeles utrolige eventyr

Louise Bourgoin spiller Adele. Hun har hatt æren av å være kjæresten til en popstjerne. Jo, de finnes også i Frankrike.

terning 4 liten Dette er en litt overraskende Luc Besson-komedie, for den er laget med en bildebok-mild og dimanche-lys skøyeraktighet. Dame stjeler mummien til en svunnen farao, og vanligvis fører seriøst plastra egyptere til at skorpioner kryper ut av slitte britiske øyenhuler, og så kommer havet veltende over skjelettene. Men ikke her. Mummien stilles opp i en lunsjvennlig Paris-leilighet rundt 1911, og ikke en gang vegetarianere vil bli skremt når han begynner å vandre rundt.

Det starter med can can på Den røde mølle.Departementssjef sender blomster til hovedskreversken. Ferdinand kommer til Place de pyramides – han ser det rare lyset fra professor oldings hus. Der svever ting i rommet. I museet på andre siden av Seinen: Egg klekkes. Dinosaur-fugl kommer ut, og professoren deler sjel med kyllingen.

Nei. Ikke send tante i seng. Det er bare koselig. Dette er en slags Knoll og Tott-hygge. Besson har laget en film der de deilig uskjønne og rare fjesene til franske1911-menner skaper en karikaturisk fornemmelse av ufarlighet.

Så til Adele Blanc-Sec (en snedig omformulering av halvtørr hvitvin). Hun er en frisk og fanten-feminin oppdagerske, men søstera er stillferdig sjuk fordi en hattenål er stukket inn i hjernen. Adele vil oppvekke faraos livlege for at han skal helbrede dama. Det er faktisk merkeligere enn å ringe Snåsamannen.

Adele spilles av Louise Bourgoin fra Bretagne som har vært kjæreste med popstjerna Julien Doré og antakelig er årsaken til Bessons strålende humør. Hun har den klassiske kvinnerollens evne til å være frekk på en umandig måte, og dama bærer den sjarmerende dustefilmen.

Historien er tatt fra en tegneserie, så det er en forklaring på alt. 2010.

From Paris with love

Netflix

from paris with love

Jonathan Rhys Meyers og John Travolta i en vill og rå film.

terning 5 liten Når Luc Besson produserer film, er det ingen som vandrer asbestbeint langs de brennbare temaene og antyder at det er de ekstreme antroposofene som utgjør terrorist-trusselen mot Vesten. I «From Paris with love» slenger Travolta så mye tungt ukrutt mot muslimske parisere at han antakelig aldri bør sette seg bak spakene i flyet sitt mer.

Jeg vet ikke om franskmenn vet hva politisk korrekthet er, men det er fare for at de tror det er en samleiestilling. Fransk action er noe for seg sjøl. Den utfolder seg i fri passe simple – de voldelig utfordra imperfektum-formene er enklere enn dynamittfiske, og resultatet omtrent likt.

Jonathan Rhys Meyers spiller en småsleip amerikansk ambassade-sekretær i Paris, og fordi CIA har mannskapsmangel (agentene står antakelig utenfor Det hvite hus med plakater mot helse) blir han deputisert som assistenten til Wax.

Wax spilles av John Travolta med omtrent samme subtilitet som hvis Mike Tyson var Einstein i en pikespeider-oppsetning av «Aldri mer Hiroshima». Han er uansvarlig skallete, nakken er som et hovent lårbrudds-bein og han beveger den Hummer-liknende kroppen rundt i Rue de Tourette med samme virkning som når parisere luke-parkerer. Det er en demonstrasjon av absolutte folkefristelser som vi sjelden får være med på, for i denne filmen får verken sannsynligheten eller den gode smak lov til å moderere ytringsgleden. Og når Travolta til og med tar en «Pulp fiction»-referanse med Royal wizz cheeze, da er den usjenerte lykken fullkommen.

Rhys Meyers har fin fransk forlovede og en John Waters-bart som kler rollen som amerikaner i Paris. Travolta brauter seg inn i EU på terroristjakt. Det gjør han med Blodskvettistan-dialekt og deilige overdrivelser som blant annet omfatter innendørs snøbyge i kinesisk restaurant og gesims-hopping som ellers bare finnes i Ninja Turtle-spillet på Xbox.

Jeg elsker sånt som dette. Derfor får ikke gutter fra pene familier lov til å gå på kino med meg. 2010.

Søndag 23.4.– Forsinka aprilsnarr og Guds komiske vintersøndag

 

Derailed

TV2 Livsstil 21.00

terning 5 liten Vi har kommet til nest siste søndag i april, og ute snør det. På terrassen ligger et tilsynelatende sunt lag av nysnø, over naboens nyklipte plen ligger et tilsynelatende vårlig lag av hvit julesnø, over de nattekalde takene ligger et oppmuntrende lag av istid-varsler og det er fire måneder siden lille julaften. Samtidig legger Facebook ut forslag til minnebilde av barnebarn som for seks år siden på denne tid løp barbeint rundt i sanden på Hellestø. Det er da jeg sier: Det finnes en Gud, og han hater kategoriske mennesker. Gud er en diger fyr, og når maurene på marken går rundt og jamrer med forklaringer på alt som finnes, da irriterer det Gud, og så gjør Gud ting bare for å herje med dem. Dette er min Gud. Den gammeltestamentlige folkeskoleguden som ikke fantes i mosen, men i Moseloven og som kunne bli skikkelig forbanna og sendte Herrens engler over landet med bøtter av aprilsnø.

Men til filmen.

avsporing derailed

De ser ut som noe fra en streetcar named desire, men det er bare Clive Owen og Jennifer Aniston som driver med sex.

Jennifer Anistons skjebne er til å bli ufrivillig klok av. Dama ble forlatt av Brad Pitt, og derfor liker ingen henne lenger. Det skulle vært omvendt. I en anerkjent feminist-vestlig medlidenhets-kultur skal det være sånn at jenter som blir fragått av kjendismenn fordi menn heller vil ha Angelina Jolie, har krav på å bli valgt til den første kvinnelige paven. Men ikke Aniston. Hun glapp bare karismaen sin.

Aniston er ikke spesielt god i denne filmen heller. Clive Owen bærer en paranoisk-sadistisk thrillerkrim-handling med et forskrekka ansiktsuttrykk som han egentlig burde ha spart til den dagen Jesus kommer igjen. Men OK. Hvis Jesus velger å gjøre som The Rolling Stones, betyr det bare at enda en mann med spansk navn og null arbeidstillatelse dukker opp i California, og da er veien til grensen kort.

«Avsporing» handler om en så ubegripelig dum ektefelle at han antakelig kunne vært sann. Etter at ei Vanessa-slepen dame har betalt for ham på commuterbanen, gir han seg i kast med et seksuelt sidesprang som ikke bare er forkomment, men dessuten befridd for hormonell sannsynlighet. Aniston som draktkledd børsbestyrerske ser ut som et ereksjonshindrende middel, og det føltes så pinlig da hun og Owen skulle ha sex at jeg gikk ned på kjøkkenet og vasket opp ei lapskausgryte. Heldigvis kom Vincent Cassel hoppende som koital avløser. Deretter ble Owen så ubarmhjertig utpressa at han tok ut sparepengene som skulle gått til syk datters nyre. Det er en slags utroskapsrekord. Han stiller bak Hitler på lista over de som blir tilgitt på den ytterste dag.

Filmen fra Chicagos glitrende krystallrev og dopstinkende bakgater er verken dårlig eller sannsynlig. Men det følger imponerende mye fysisk energi med Clive Owen. 2005.

About time

NRK3 21.25

about time

Rachel McAdams og Domhnall Gleeson virker fornøyde.

terning 4 liten Resirkulert, Eriksen! Richard Curtis er regissøren som laget «Love actually» og «Nothing Hill», så navnet hans er en anbefaling sjøl om jeg ikke har sett filmen, og sjøl om den høres fjolete ut. Domhnall Gleeson spiller en fyr som oppdager at han kan reise i tid, og den evnen bruker han til å skaffe seg en kjæreste. Men det blir ikke helt vellykka av åpenbare grunner. Rachel McAdams og Bill Nighy deltar også, og filmen er fra 2013.

Nightcrawler

TV3 21.00

nightcrawler

Jake Gyllenhaal har funnet et lik.

terning 3 liten «Nightcrawler» er de unødvendige overdrivelsenes film. Den er den bortkasta skuespiller-innlevelsens film og en deprimerende historie som eksotiserer seg sjøl langt ut i et parodisk Saga-land. Jeg mener da Saga Norén i «Broen».

Jake Gyllenhaal ser ut som en vampyr som ble sydd av en litt for romantisk doktor Frankenstein. Frank Langellas versjon av Dracula virker småfeit og godlynt i forhold til Gyllenhaal. Det er som om altfor korte frokoster har gjort ansiktet hans smalere enn hesteskjelett, og øynene ligger inne i svarte hull som får den sympatiske mannen til å likne enlegekontor-plakat om aids og 30 prosent blod uten leukocytter. B12 og dagsenter-gym kunne kanskje ha reddet den åpenbart døende mannen, om det ikke hadde vært for at han også er sosiopatisk autist, narcissist og praktiserende psykopat-pedant.

Jeg ser av Kjetil Rollnes sin Facebook-oppdatering at den karikerte «Broen»-damen dessverre har hatt sex igjen. Det er ingenting. Gyllenhaal forhandler seg ubeskjedent fram til kollega-bæng med Rene Russo som en del av Frilansavtalen, mens den litt politiker-femi stemmen hans fremdeles er ufølsomt fast som Raymond Johansens og øynene fortsatt er galere enn gjøk. Han som skrev og regisserte denne filmen må begynne å ta medisinene sine før det skjer en ulykke.

Ellers har «Nightcrawler» en sympatisk handling. Vi som lider oss gjennom kommersielle nyhetssendinger i normal-TV og er nøye med aldri å se videoer i tabloide nettaviser, vi kjenner betegnelsen «sterke scener» som et slags lokkemiddel som skal hyre klikka til de folka som TV-kanalen seinere på kvelden oppsøker for å konfrontere dem med at de ifølge kanalens rekrutter har feil i hodet. Tok dere den vanskelige perioden? Jake Gyllenhaal spiller en arbeidsledig amerikaner som etter å ha livnæret seg på stjålen kobber, finner ut at han skal bli video-journalist. Det er lett.

Louis Bloom er et heftig postulat fra samtida. Han har ingen formell utdannelse, men den ensomme mannen lærte seg en detaljrik veltalenhet ved å google. Han har ingen samfunns-lojalitet, men det har jo ikke amerikanere, og han har heller ingen empati for mennesker han kommer nær. Den sosiopatiske psykopatien er så voldsom at rollefiguren ganske kvikt blir en karikatur, og det er egentlig helt uinteressant hva han gjør eller tenker. Det ville være som å interessere seg for psyken til Jabba The Hut.

.Bloom kjøper seg et brukt videokamera på pantesjappa og filmer et blodig skuddoffer. Han selger til en liten TV-kanal med desperat seer-trang, og der er Rene Russo nyhetssjef. Hun blir imponert av den steingalne fyren og innleder et fast samarbeid med ham. Bloom hyrer en assistent, og så navigerer de to frilanserne seg gjennom storbyen etter politiradioens stedsangivelser. Snart tar prosjektet seg skikkelig opp med kollega-mord og voldsomme filminger på urydda åsted. Det er da den pinlige romsligheten mellom stolene oppstår, for hovedpersonen er for sær til at det kan bli en skikkelig thriller, og handlingen er for tabloid til at man kan ta den alvorlig som mediekritikk.

I livet her ute er det nemlig ikke galninger som står for ufølsom journalistikk. Det er de normale, sarte sønnene og døtrene av bønder, bakere, redaktører, prester og lærere. De drar hjem til rekkehuset på Furuset når arbeidsdagen er slutt, og de følger jentungen på fotballtrening og guttungen til balletten, for de er moderne mennesker. Det er PK-folka som står for brutaliseringen av journalistikken. Og det er i nettavisene de utfolder seg mest.

Jeg er forsåvidt glad for at filmen ikke forsøker seg på troverdig drama. Drama er for de ekstremt flinke, ja enda verre: Drama er for de få geniene. Men jeg tror «Nightcrawler» kunne blitt en ålreit thriller om Gyllenhaal ikke ble instruert til å spille en altfor stinn diagnose. 2014.

Lone survivor

Viasat4 22.30

lone survivor

Ute i den afghanske skogen finnes de amerikanske soldatene.

terning 5 liten Peter Berg har laget et krigsdrama som stiller seg demonstrativt utenfor kynismen og brauter blodig og forslått så du kan kjenne det der hvor barnet i deg bor.

Som publikum har du ramla ned fjellskrenter og steinurer, du er skutt og brekt og kan verken puste eller dø. Du ønsker at blåjakkene skal komme og du venter mistroisk på et hekkans mirakel, for håpløshet og fysisk smerte er et ondt par.

Inne i den afghanske skogen.

Da skjer det som gir filmen en helt uventa mening, og det skal jeg ikke si noe om, for det ville være å røpe. Til gjengjeld skal dere love at dere ikke leser noen andre, for de kommer til å fortelle om det.

Peter Berg er en sta og lidenskapelig filmregissør som mener at han kan tillate seg hva som helst. Her injiserer han deg med rein og usjenert sentimentalitet, som adrenalin rett i hjertet, og han skjems ikke av det, for filmen har en større idé enn å hedre fem amerikanske soldater som ble etterlatt for å krige aleine mot en Taliban-hær i bratte skogholt som likner vestlands-lier.

Forsiktig nå. Se opp for caffelatte-tenkere!

De kommer til å mislike alt. Fra innlednings-scenene der Navy SEALs-folka blir guttaktig skildret på en måte som heter krigsromantikk i de små kafeene i New York til det uventa møtet med Afghanistan. Mark Wahlberg, Ben Foster, Emile Hirsch, Taylor Kitsch er overtrente og merkelig hypnotisk overtente spesialstyrke-soldater ved en framskutt amerikansk flybase i Afghanistan. De har kjærester og barn. De takler døden med en gjenkjennelig garderobe-sjargong som er spesiallaget for å knekke frykt.

Ned fjellsider og steinurer i et håpløst forsøk på å vinne og overleve.

De er rare folk. Slik filmen skildrer dem, er de hjernevaska til å bli irriterte hvis de dør. Det må man bare akseptere når man skal følge dem til fjells. Dette er krigernes film. Vi har vennet oss til å se på krigere som enten banale eller demoniske.

Teamet skal ta livet av en framtredende Taliban-leder uten øreflipper. Fire soldater i ei fjellside venter på det rette øyeblikket. Men øyeblikket er et helt annet sted den dagen, for de blir overraska av tre geite-gjetere, og de får ikke kontakt med basen sin. De tre fangene er et problem, og så oppstår diskusjonen om Geneve-konvensjonen. Den fører til at de fire må drive krig mot en Taliban-hær helt alene.

Det skal jeg heller ikke si noe om.

Krigsskildringene er langvarige og utslitende, detaljerte og emosjonelt høyrøsta. Inne i deg finnes det en hipster som sier at dette er jo bare en cowboy-film, men det finnes også en Rambo-broder som ønsker alt vondt for helvetes Afghanistan, la heller dronene ta dem.

Peter Berg snur begge de tilvente forestillingene og lager en film som er tilhenger av krig fordi bare krig kan fjerne barbarer. Barth Eide kommer ikke innom og holder tale. Det blir ikke sagt mange lange ord eller setninger om hva mennesker skal gjøre mot hverandre og hvorfor vi av og til slåss for andre enn oss sjøl. Men handlingen er forståelig. Den er enkel og sentimental som et italiensk guttegrinemaleri, men den sitter sterkere i sjela enn innsamlingssøndag på NRK der til og med Ole Paus opptrer.

Dette er Rema. Det enkle er det beste. Dette er Nike. Just do it. Og filmen blir helt uventa til et lite FN-charter av den svært sjeldne sorten som du ikke bare blir irritert av, men griner av. Jeg gikk rysta fra kinosalen og kjente på ektheten i den uironiske kultur-kovensjonen at hvis det kommer et menneske i nød til byen din, da beskytter du det. Og byen din er egentlig diger. Den finnes overalt.

Filmen er basert på en autentisk historie, og den er sikkert ikke korrekt fortalt. Men den er glimrende laga og relevant formidla. Det holder lenge. 2013.

I am legend

TV2 Zebra 21.00

i am legend

Will Smith og hans trofasta schäfer.

terning 5 liten Ganske lenge er «I am legend» den beste dommedags-sci-fi-en siden «Children of men». Så slimer den seg bråkvikt ned.

Will Smith er en finurlig skuespiller. Når han først får sjansen til å gjøre noe skikkelig, fyller han rolle med en fortausgrodd, intuitiv maskulinitet som antakelig ble designa for filmlerretet da lille Smith ennå var et befrukta egg. Ingen får seg til å si at Will Smith er dyktig – men han gjør det bra nesten hver gang. Han har det i blodet.

I «I am legend» spiller han den gamle Dylan-visa om å være aleine i verden etter tredje verdenskrig. Han skrenser inn i filmen i en rød sportsbil som kan kjøre i 200 kilometer i timen nedover de forurensningsfrie Manhattan-gatene uten å skade andre enn hjort og rådyr. Doktor Neville og hans litt bekymra schäferhund er tilsynelatende de eneste menneskene (schäfere er mennesker) igjen i denne delen av verden, så de har generatorstrøm i huset sitt og ser TV-nyheter fra opptak. En slags Lars Monsen. The Prince of Fresh Air.

Men de er ikke aleine. Det viruset som (antar vi) tok livet av mesteparten av verdens befolkning, gjorde sofistikerte nyorkere til blodsugende monstere som ikke tåler lys, altså en liten forandring. De lever wattfritt i mørke bygninger, og kommer bare fram om natta for å brøle dyrisk til alt de treffer. Monsterne er en skuffelse.

Det er nemlig sånn at skildringen av Will Smiths tilværelse som single svart mann i New York er ganske fascinerende og uventa stemningsskapende. Du kommer inn i en melankolsk, stillferdig og fascinert drama-rille, og det føles ganske spesielt. Det finnes nesten ikke voksendramaer der folk ikke skriker til hverandre, og stillheten i dette er en åpenbaring av hva film kunne ha vært om det ikke hadde vært for filmskaperne.

Dr. Neville tukler med eksperimentene sine, for det var hans jobb å lage en vaksine mot viruset, siden han sjøl er immun. Filmen skaper en paranoisk, rar form for tilstands-spenning, en forventning om at noe virkelig rart eller rørende eller annerledes skal skje. Dette er ikke en sånn historie der du skulle ønske at alle vampyrene plutselig kom løpende oppover gata sånn at vi må skyte dem og tenne på ting.

Og da det dukker opp ei dame og en liten gutt, får du det for deg at de skal føre til noe spesielt. Det gjør de ikke. Filmen detter rett i dass, og det er du ikke forberedt på. Begeistringen for «I am legend» viser seg å være et resultat av overvurdering. Likevel er filmen faktisk bra nok. 2007.

Deep blue sea

Max 21.30

deep blue sea

Thomas Jane møter snart haien.

terning 5 liten Renny Harlin-action om haier. Den arme superhaien som blir generert av pelagiske distrikts-genier for å kurere Alzheimer, ser mer og mindre ut som en Birkemo-kreasjon fra «Vart du skræmt no»-hylla, der man også finner fryktede naturfenomener som elgmøkk, flamme-bever og pantautomater. Det er ikke fisken som gjør en fælen, men følelsen av vann over hodet. En klaustroflommisk fornemmelse av oksygenmangel.

Harlin-filmen har ikke bare opprettet en ukjent hai-sort (alzhai-mer). Hovedrolle-stykket Thomas Jane ville hatt problemer med å gå gjennom norsk kjøttkontroll fordi han er åpenbart hormon-behandla, mens Saffron Burrows i lange sekvenser ser mekanisk sjelløs ut, som når kvinnesjefer har mistet hjerneceller ved overdoser Nutrilett.

«Deep ble sea» er en spennende film der Stellan Skarsgård spiller enarma gene-banditt og LL Cool J. kjaser rundt i kjøkkenkroken. Man skal ta med seg det man kan få. 1999. 1 time, 40 minutter.

Hvordan bli dumpet på 10 dager

FEM 21.00

hvordan bli dumpet på ti dager

Kate Hudson og Matthew McConaughey, som uttales kånehi.

terning 2 liten Det er ikke ofte at man ser en romantisk komedie og håper at hovedpersonene ikke skal få hverandre. Det skjer her. Grunnen er estetisk-moralsk. To så kyniske jobbhorer fortjener bare meslinger og lever-yoghurt i helvetes venterom.

Matthew McConaughey spiller en fnisete reklamefyr som tror at alle vil forelske seg i ham på ti dager og vedder en jobb på det. Ohoi, frøken fnis! Kate Hudson spiller en såkalt journalist i et ukeblad. Hun skal skrive en artikkel om et utplukket sexoffer fyren som hun håner og sårer i ti dager, for å bevise at hun kjenner triksene som får ham til å forsvinne. Måtte eggløsninga di stanse i tusen år, Hudson!

Dette handler ikke om umodne high school-stunts. Matthew er mer enn tredve år og kunne teoretisk vært besteforeldre. Fra det håpløse utgangspunktet får vi se en film der Hudson forsøker å ferke opp McConaughey-livet på utspekulerte måter, mens han må tåle alt, for han vil avansere i jobben. Han har krøller ved ørene og går rundt med et ansiktsuttrykk som man antakelig får kjøpt på Kondomeriet. Hudson ser ut som en kirurgert Goldie Hawn på koffeinkur, og mimikken hennes er antakelig instruert etter optikerforbundets retningslinjer for følsomme svaksynte.

Oppfinnsomhet opptrer flekkvis i denne filmen. Men kjappe småscener gjør ikke nok. Fløtepus-faktoren blir for plagsom. Til og med cd-spilleren til McConaughey ser ut som eau de cologne. Den avsluttende morosangscenen er nummer åtte på lista over ting jeg aldri, aldri skal se om igjen, like bak en en britisk incestvoldtekt. 2003.

High fidelity

FEM 23.25

high fidelity

John Cusack er en lun musikknerde, og Iben Hjejle henger med.

terning 5 liten La oss se det i øynene. Det finnes gutter eller det finnes menn som ville beskrive Paradis sånn hvis de ble bedt om å lage ei liste over fine ting: Et snacksrikt sted med tak over der tre gamle kamerater snakker om og sorterer a) frimerker b) fotballstjerner c) skrekkfilmer d) popstjerner e) pentium-prosessorer eller DOS-versjoner f) pølsetilbehør. På et sånt sted skulle det tre ganger i uka kommer innom en smilende, stum 17-åring for å utbrette sine mjuke Lindex-plagg og si: «Au, det gjør litt vondt, kjære, du er så stor».

Stephen Frears ekstatiske filmatisering av Nick Hornbys bok «High fidelity» er sånn. Den handler om musikkfansen. De er ensomme menn på jakt etter noe som er verd å dele i verden og et renslig menneske å dele det med. Musikkfansen er edle riddere i mediekulturens evige middelalder, der det faktisk fins normer, og storhet og berømmelse ikke er samme ting. Musikkfansen er ofte de sosialt homofile, for de stoler ikke på noen som opplevde verden fra et annet ståsted enn de sjøl. Musikkfansen tror at jenter som påstår at de liker Led Zeppelins «Gallow pole», smisker for å oppnå ett eller annet.

I «High fidelity» blir kjellerbutikk-mennesket Cusack forlatt av dama si fordi han er som han er. Cusack representerer ett av de mange kulturskillene mellom menn og kvinner, for mange menn lever i et slags «Sim City» som de konstruerte bit for bit sammen med kameratene sine gjennom lange utvelgelser av hva som var kult og hva som var ukult. Derfor fins det ingen romantikk mellom Cusack og kjæresten Iben Hjejle. Bare forvirra tiltrekning og dyp kjedsomhet.

Cusacks rolle er så perfekt at den svir. Kameratene hans blir spilt med gudelig innsikt. Selv Tim Robbins framstilling av en yndlingsrival er utsøkt, og gode rivaler er sjeldne på film.

Fordi dette virkelig er en guttefilm, kommer du aldri til å huske hvilke damer som deltok. 2000.

Lørdag 23.4. – En fin lørdag med nittitall og intelligensen din

 

Det store spranget

NRK2 22.00

terning 5 liten En litt festlig lørdag faktisk, mest fordi den har en del velsigna gamle filmer. I 1994 var det fremdeles sånn at noen brydde seg om Cannes-festivalen, og dessuten var det muligens noen som brydde seg om en genialt ironisk film. 1994 er så sjukt lenge siden at det antakelig finnes nye statsråder i løpet av året som ikke var født ennå. 1994 er så fjernt at fok med ekstrem hukommelse kan huske at det fantes mange som brydde seg om intelligens som noe annet enn definisjonen av trusselen fra maskiner. Mye bra her i dag. Noe nytt, noe gammelt, men stort sett bare resirkulert. Ha en fin lørdag med intelligensen din.

Men til filmen.

det store spranget

Paul Newman og Tim Robbins tullet med næringslivet.

Cannes-festivalen i mai ble åpnet av et brødrepar som har gjort filmkunsten den tjenesten at man slipper å ta den alvorlig, og som har utforsket og oppmuntret Hollywoods dramastil med en djevelskap som utsletter «Citizen Kane».

Joel og Ethan Coen var 30 og 27 år gamle da de møtte på pressekonferanse i Cannes og ga kraftfôr til følgende refleksjoner: Regissøren Joel er mørk og sammensunket med lang svart hestehale, som en Sting-synser med urtete klokka halv fire en morgen. Han ser bebi-diabolsk ut helt til han smiler et sånn «God morgen, Minnesota»-smil som kunne vært klippet ut av baksida av ei Kelloggs-pakke og røper at han har vokst opp med stabile akademiker-foreldre. Produsenten og med-skribenten Ethan likner mer på en fyr som kunne ha kommet inn med hurtigbåten fra Ombo og spiser komla på «Lanternen». Han har kort krøllete, rødlig hår og speiderledertryne. Disse to er Hollywoods skumleste par. Utrolig.

«Det store spranget» er en fantastisk sår lygekryss-på-ryggen-moralisme om næringslivets og finansverdenens uutholdelige og uhelbredelige melankoli. Total-taperen Tim Robbins blir satt til bestyre et svært selskap fordi han er så dum at aksjene vil bli billigere, men så viser det seg at ingen er for dum til bli en suksess i administrasjon, og mens den tøffe lille journalisten Jennifer Jason Leigh søker sitt scoop, gjøres store oppfinnelser. Filmen er først og fremst en feiring av gamle Hollywood-filmer, slik det pleier være nå for tida. Handlingen er lagt til 1950-tallet, og stilen er corny og overdrevet med en kald, vakker bildeironi som igjen bringer en Coen-film til det usikkerhetsnivet hvor du føler at det brødrene egentlig gjør er drite ut alle som er for dem. Les setningen en gang til. 1994.

About time

NRK1 23.25

about time

Skuespillerne hadde det moro.

terning 4 liten Richard Curtis er regissøren som laget «Love actually» og «Nothing Hill», så navnet hans er en anbefaling sjøl om jeg ikke har sett filmen, og sjøl om den høres fjollete ut. Domhnall Gleeson spiller en fyr som oppdager at han kan reise i tid, og den evnen bruker han til å skaffe seg en kjæreste. Men det blir ikke helt vellykka av åpenbare grunner. Rachel McAdams og Bill Nighy deltar også, og filmen er fra 2013.’

The raven

NRK3 21.30

raven, the

Alice Eve på kostymeparty med John Cusack.

terning 5 liten Jeg likte «The raven» bedre på Blu-ray enn på kino. Grunnen er enkel: Her har vi en mannsfigur i god avstand fra garasje-avhengighet. John Cusack i rollen som Edgar Allan Poe matcher egosentriske kjærlighetsgalninger som Andy Garcia i «Modigliani», Robert Downey jr. som Sherlock Holmes, Javier Bardem i «Vicky Cristina Barcelona». Holmes er med fordi han elsker seg sjøl slik andre menn elsker kvinner.

Det er en slags evig natt i Baltimore, og Poe sjangler utskjemt rundt mellom avis-redaksjon og pub i patetiske forsøk på å oppnå anerkjennelse og brennevin. Han er kjæreste med bein i nasen-blondinen Alice Eve, som dessverre er datter av Brendan Gleeson, en mann med urimelig borgerlige krav til svigersønner. Poe er en lite elsket anmelder som har slakta Longfellow og kalt Emerson for ei blekkhore (p.s. Ralph Wado Emerson mente at universet besto av sjelen og naturen og fortjente hva han fikk).

En rekke groteske mord kopierer Poes dystre produksjon av blodgrøssere. Den staute politimannen Luke Evans skjønner linken, og den lidenskapelige hysterikeren Poe blir involvert i løsningen av forbrytelsene da hans elskede blir kidnappa midt i maskeballet og gravd ned i trekiste. Et feministisk høydepunkt i thriller-genren blir det da jenta trøkker neven sin på Rambo-vis tvers gjennom plankene. Jeg røper ikke mer, men filmen er overspent og egentlig ganske hyggelig med alle sine blødninger.

Cusack spiller godt i sunnhetens grenseland og vil gi de ambivalente nytt mot til utadvendt adferd i dystre lørdagsnetter. 2012.

The hangover part III

Norsk TV2 22.45

hangover part III

Zack Galifianakis, Bradley Cooper og Ed Helms kom til den samme Dødens Dal som Politiskolen-filmene.

terning 2 liten Dette er en skuffende Hangover om avholdsfolk. I løpet av altfor mange timer drikker menn som pleide være bevaringsverdige flatfyll-ofre, bare hver sin 0,25 halvliter meksikansk øl, og det er mindre enn dagsforbruket for russiske barnehagebarn. Resultatet er som frykta: Hangover-konseptet (blåruss-ord for gjentakelse) går Politiskolen-løypa: Etter en stilig ener kom en overraskende vittig toer, og treeren rammes av sommerstille idétørke som ville ha plaga Egypten i bibelhistorisk tid og sender forsøket på holdbar seriekomedie rett i dass med armene ute, sprikende bein og stygg shorts.

Det starter bra. Zach Galifianakis (forsøk å si det etter en rotfylling) kommer kjørende nedover motorveien med en sjiraff i hengeren. Du tenker: Nei, de gjør det ikke. Du tenker det enda en gang. Begivenheter rundt det freda dyret (i California) og en grotesk hendelse som jeg ikke kan røpe av hensyn til nøbne spoiler-nevrotikere på østlandet, fører til at familien vil ha ekstrem-personligheten Alan på institusjon.

Starten er overprodusert på samme måte som hvis man setter sammen fjorten tannhjul og et atomkraftverk for å helle kontorvann i pappkrus.

Du tenker. Haha. Da skal de nok ha en siste fest på lasarettet. Juhu! Arizona! Det skal de ikke. Etter TV-slapt småprat mellom utålmodige pårørende, kjører vennene ut i vindmølle-præriens land, og der blir de stansa av gangstere. Irrelevant, overraskende og gledesdrepende som en humrende julenisse i «Ringenes herre» kommer John Goodman veltende med altfor mange setninger, og han skal ha tak i Mr. Chow.

Mr. Chow var opprinnelig en sinnssyk party-kineser i toeren, og fordelen ved ham var ikke monologene. Mr. Chow har rømt fra fengsel i konfetti-opprør, og han skylder tralalala fordi han trallala en gang tida fra Marshall (Goodman) som nå vil tralalala. Alt må forklares hele tida, og filmen forvandles til en Rush Hour 4 eller en Jackie Chan-komedie der vitsen for eksempel er at OL-laget i bordtennis skal hoppe høyde over skrikende Hongkong-politimenn. Men det gjør de ikke her.Tre menn farter rundt og sier «What the f..k, the door is closed»-setninger uten spenst eller handlings-driv. Og så snakker de sammen om hva de skal gjøre videre. Fortsatt like edru og like lite skandaliserte.

Det skjer lite i filmen. Den har ingenting av den eksistensielle katarsis som rammer egentlig streite folk dagen etter at de har vært på fest og blitt irrasjonelle. Dette handler bare om at Mr. Chow er plagsom, og Ken Jeong er en mildest talt uferdig skuespiller som får deg til å føle at jippi er et så langt ord at Laurence Olivier burde ha sagt det. Forhandlingene mellom ham og de personlighetsfattige hovedpersonene er detaljrike og kjadrete, og jeg vil anbefale alle å forme høyre hånd til et andenebb ved å trekke tommelen opp mot flat håndflate og gjøre kvakk kvakk-bevegelser i kinomørket. Det hjelper ikke, men du får det i hvert fall moro i et par minutter.

Handlingen tar seg til Las Vegas der det vittigste som skjer er at Bradley Cooper detter to og en halv meter og står på beina. Mot slutten er Melissa McCarthy («Brides maids») med som småfrekk kjærlighets-vekkerske, og det er virkelig ikke for edru folk. Det måtte skje. Lufta går ut av prompeputa, og så blir Steve Guttenberg borte. 2013.

New year’s eve

TVNorge 22.00

new years eve

Bittert: Robert De Niro skal dø, og så vil bare Halle Berry være med ham.

terning 2 liten Nå skal jeg forsøke å forme dette som en anbefaling. Det er nemlig sannsynlig at enten du eller cocker spanielen din virkelig har lyst til å se en film der Hilary Swank, Bon Jovi, Ashton Kutcher, Michelle Pfeiffer, Katherine Heigl, Zac Efron, Jessica Biel, Josh Duhamel, Sarah Jessica Parker, Halle Berry, Robert De Niro og noen flere feirer nyttårsaften med så mye blogg-enkel Narvesen-tristhet og romanse-melankoli at det vil vokse teddybjørn-pels i håndflatene dine.

Vi ser på det positive først: Hilary Swank er innbydende stram i tyrannosaur-kjeven, for hun har ansvaret for at kula detter når den skal i bad taste-partyet på Times Square. Kjevene til Hilary liker vi. De har samme dyriske appell som biff-bestikk. Katherine Heigl har skaffet seg de svært omtalte krembolle-kinnene som får henne til å minne litt om en sånn forråds-gnager som gjemmer barnemat i munnen. Det er fint, for vi liker kvinner som gir opp tynnhet. Ashton Kutcher vil ikke feire nyttårsaften, og det liker vi også, for det betyr at han blir innendørs. Michelle Pfeiffer gjentar den sørgmodige offer-rollen som hun hadde for tjue år siden da hun forvandla seg til Catwoman. Vi liker Pfeiffer, for hun ser alltid så sjaber og sårbar ut at hun sikkert ville likt oss hvis vi klippet håret. På den annen side: Vi liker ikke Bon Jovi, for en fyr skrev på Facebook at han er bedre enn Bob Dylan. Vi liker heller ikke at Robert De Niro ligger småsmilende på sjukehus og skal dø, mens han ser ut som et impotens-skremsel fra en Viagra-reklame. Vi liker virkelig ikke Sarah Jessica Parker, for hun er fugleskremselet i «Sex and the city» og har så spisse knær at hun kan komme til å punktere noens prostata.

Sammen utfører de en mildt sørgmodig-morsom mosaikk-film; det vi også kan kalle kaos i kasserollen. Mange kommer til å like den. Ikke gi dem julegave i år. 2011.

Neighbors

TV3 21.30

neighbors

Amerikansk studentliv. Arbeidsledige foreldre betaler.

terning 3 liten Amerikansk komedie der Seth Rogen og Rose Byrne er blitt så gamle amerikanere at de får barn, men paret med bebien oppdager at de plutselig bor ved siden av et studentforening, som i Trumps land ikke er en gjeng intellektuelle som studerer strukturalistiske føringer i gammelgresk poesi, men består av braindeads som drikker opp de fattige foreldrenes sparepenger. Men de forstyrrer bebien. Dermed må den aldrende livssstil-zombien Rogen bekjempe dem. 2014.

Role models

TV3 23.35

role models

Elizabeth Banks og Paul Rudd er tilknytta hverandre på et vis.

terning 2 liten Seann William Scott og Paul Rudd kjører en harryflammemobil som likner nytagga oljeplattform, og fordi de utagerer en trafikkulykke, må de gjøre samfunnstjeneste ved å ta seg av bisarre barn. Den ene gutten (Christopher Mintz-Plasse spilte Fogell i «Superbad») driver med ridder-rollespill og er følgelig mer sosialt handikappa enn en kvinesdøl med sjakkbrett. Den andre lille gutten er besatt av pupper, et nesten medisinsk uoriginalt komedie-paradoks som fører til at du hater alle scenene han er med i and your mother too.

Har du noensinne prøvd å tygge isopor? Sånn er «Role models». 2008.

Jarhead

Viasat4 22.30

jarhead

He’s the Universal Soldier and he really is to blame.

terning 4 liten Etter hvert som denne soldatfilmen blir eldre og livligere, plasserer den seg (med forbausende eleganse) et sted mellom «Platoon» og «Young guns». «Jarhead» er først og fremst en film om soldater. Først skremmer den oss med at soldater er avsindige psykotikere. Deretter beveger den oss med at soldater er evig gode venner og hjertelige brakke-onanister. Begge deler er antakelig sant, men ikke like interessant.

Jake Gyllenhaal spiller en urolig ungdom som verver seg til marinen i 1989 og går inn i snikskytter-trening. Det er den skremmende delen. Umenneskeliggjøringen av mannlig ungdom likner den vi fikk med oss i «Full metal jacket» og «Heartbreak Ridge», og for et følsomt menneske betyr det en umiddelbar politisk erkjennelse: Det kan ikke finnes noen verdier i verden som rettferdiggjør dette systematiske svineriet. Men følelser er flyktige.

Etter hvert kommer vi til Saudi Arabia, der Gyllenhaal sammen med de andre mekaniserte psykopatene fordriver tida med å kjede seg i sola og forarge seg over kjæresters og hustruers ekte og fiktive utroskaper. Det er engasjerende laget, og interessen holder seg. Forventningene om at krig forderver menneskesinnet, forsterkes, og vi fortsetter med å være gode kinostol-pasifister, for kinostol-pasifister er de fredeligste folka som finnes.

Så kommer folka våre i krigen. Et sted ute i ørkenen driver Saddams nasjonalgarde med både skyting og brannstiftelse, men vi ser dem egentlig aldri, og våre menn (snikskytteren og hans kikkertsporer) begynner å få alvorlig lyst til å skyte noen. Da de ikke får lov fordi det kjepphøye flyvåpnet skeiner ut av skyfriheten med brannteppene sine, beklager vi egentlig det. Vi er ikke lenger gode pasifister, men Young Guns-fascister. Innlevelsen i utpensla skjebner har født en ny skapning: Kinostol-kameraten. Vi liker Gyllenhaal og Peter Sarsgaard. Vi liker de barnlige og ekte amerikanske soldatene som ørkner rundt i den muslimske ødemarka. Vi har nesten glemt at de sang Wagner med begeistra røster da de så Coppolas Vietnam-slakt i «Apokalypse nå!».

Filmen er basert på Anthony Swoffords selvbiografiske bok om soldaten som aldri fikk løsna ett skudd, så hendelsene er antakelig sanne. På et merkelig vis er de avskylige og sjokkerende og samtidig beroligende. En krukkehåve svikter ikke kameratene sine, sjøl om de er ville idioter.

Jake Gyllenhaal er perfekt som sjelelig forstyrra ungdom med stumfilmblikk, og de andre skuespillerne i filmen gjør hva man kaller et uforglemmelig inntrykk. Fargerike folk gjør «Jarhead» underholdende.

Sam Mendes («American beauty», «Road to perdition») har laga en schizofren film for vår krigsschizofrene tid. Når du ser «Jarhead», føler du at ingen burde sende amerikanske soldater til noe annet land noensinne, no way, Josef. Hvis du går hjem og ser «Hotel Rwanda», vil du be til Gud om at amerikanerne sender bevæpna amerikanske redningsmenn neste gang primitive afrikanere vil utslette sine brødre og søstre.

Film er for følere. Derfor vet filmseere egentlig aldri hva de mener. Om noe. 2005.

Skyggen

TV2 Zebra 21.00

ghost writer

Pierce Brosnan skjeller ut lille Ewan McGregor.

terning 5 liten Dette blir uten tvil påskens film for dere som elsker helligdags-krim, for dere som i hemmelighet beundrer Polanski, for dere som misliker krigen mot Irak og andre landområder langt borte fra oss.

Roman Polanski har laget sin «The ghost writer» på en soignert gammeldags måte som ikke virker senil eller avfeldig, men mer som en påminnelse om hvordan man kan gjøre det uten tilskudd av Red Bull, epileptiker-hallusinasjoner og så høye lyder at duene flytter fra Filmteatret. Ewan McGregor nesten hvisker, og han fortsetter med det når han blir opphisset. Han hvisker til statsministerens spontane hustru, han hvisker til sitt eget speilbilde og til den mystiske professoren fra Cambridge som dukker opp på baksiden av en undertøyskuff.

Høres det ut som påskekrim? Ja, det er.

Dette er for alle dere som elsker den sære TV-lyden av britiske vokaler servert like etter lammelåret påskeaften. Pierce Brosnan spiller nylig avgått statsminister som skal gi ut memoarer; en smilehvit sviskeprins fra politikkens bordellrøde løpere. Skikkelsen er forfatteren Robert Harris’ avskjed til Tony Blair, som han likte helt til Irak-krigen. Historien er en adrenalinvåt konspirasjons-beskyldning, men den er så velpleid og velfortalt at du har følelsen av at du er til stede i en embassade og kan høre lyden av flagg som blir bretta.

Dette er ikke en thriller, det er krim. McGregor hyres som den avgåtte statsministerens skyggeforfatter etter at den opprinnelige skyllet i land på stranda. Han flys av gårde til et strandhus i USA der det britiske kystværet har okkupert landskapet som en garanti for at tvilsomme teorier aldri forlater huset. Midt i jobbinga kommer beskyldninger om at statsminister Lang hadde ansvaret for at terrorister ble drept under tortur.

Motvillig ruller forfatteren opp en historie. Det vil si, den ruller ikke, den glir som et tjukt teppe som noen har samla støvet under. Polanskis film består ikke av det vi kaller scener – de nærmer seg passasjer. Av og til er de lange fordi det avsluttende poenget ville vært vulgært hvis det spratt opp som troll av eske. Noen ganger bare tenker McGregor seg om, sånn at du kan føle hva undring er. Det er sjeldent og veldig bra.

Og på en paraoksal måte er filmen uimotståelig hyggelig. En dyp trivsel og voksende tilfredsstillelse oppstår når du ser den. Trivsel med Brosnans troverdige kunstighet, citysex-frua Kim Cattrals koldjomfruaktige elskerinne-skikkelse, Olivia Williams’ nervøse frue, Timothy Hutton, James Belushi, Tom Wilkinson. Og ikke minst Ewan McGregor i en virkelig bra rolle. Alt stemmer. Det er som å være i samme rommet som en ujålete, men overlegen intelligens. 2010.

Analyze this

TV2 Zebra 23.30

analyze this

Mafiasjefen De Niro har kommet til sutrealderen.

terning 5 liten Robert De Niro har ikke sett så behandlingstrengende ut siden «Ronin», men i denne filmen får han endelig hjelp. Billy Crystal spiller en litt ødipuslete nyork-psykiater som en dag blir tvangsverva som krisebehandler for en mafia-boss med nerveproblemer. De Niro griner og bekymrer seg for døden. Han får ereksjonstrøbbel og røres av TV-reklamer, to fenomener som antakelig er nøye forbundet. Skjebnen har overtatt kroppen til en følelses-invalid overyter og har gjort ham uventa og ubedt menneskelig.

Crystal er født til å spille psykiater. Han har en tilbakelent og oppgitt tålmodighet med menneskene og ser stadig ut som om han egentlig gleder seg til å dø, men ikke fikk lov av mora. De Niro har vokst opp i Martin Scorseses patetiske voldsdyrker-nabolag, så når han skal spille svak, blir resultatet virkelighetsfjernt overdrevet og likner en ortodoks sørgehøytidelighet i Midt-Østen.

Kommunikasjonen mellom de uensarta mennene er velgjørende paradoksal, og Harold Ramis har virkelig fått til nok en halvtørr komedie. 1999. 1 time, 40 minutter.

Mitt store fete greske bryllup

TV2 Livsstil 21.00

mitt store fete greske bryllup

Nia Vadalos og John Corbett er frodige sammen.

terning 5 liten Det finnes flere aktverdige grunner til å se den amerikanske komedien «Mitt store fete greske bryllup». Tom Hanks og kona Rita Wilson har produsert den, og de er veldig fine folk. Filmen behandler gresk selvopptatthet med oppgitt ironi og burlesk sans for etnisk paranoia. Dette er dessuten en komedie med bare nye fjes, og de er lette å like.

Filmen kom fra ingensteder og gjorde svære ting med amerikanske salgslister i 2002. Den ble dessuten nominert til én Oscar og to gylne glober.

Nia Vardalos er hovedgrunnen. Hun likner mindre på Hollywood-gjengen av Armani-stativer enn Dumbo og spiller den selvstendige, halvunge klønejenta Toula som aldri finner seg en fin, greskætta ektemann med dårlig klessmak. Så treffer hun en ikke-greker og vil gifte seg med ham. Hvis noen skulle ha trodd at grekere i den store smeltedigelen er mer vidsynte enn mullaer når det skal gifteknives, har de ikke trodd denne filmen. Det greske USA-miljøet beskrives som bunadstullinger med ortodokse moussaka-hjerner, og ekteskapet mellom Toula og den langhåra mildheten John Corbett blir ikke lett.

Men «Mitt store fete..» er ikke samfunnskritikk, men harmløs forsoningshygge. Den koser for alle jordens flokevisefanatikere med like stor forståelse for alle. 2002.

Letters to Juliet

TV2 Livsstil 22.55

letters to juliet

Amanda Seyfried og Vanessa Redgrave er frodige sammen.

terning 5 liten Jeg vet ikke om dere husker Amanda Seyfried fra «Mamma Mia!» En kvikk blondine-installasjon med sterkt balsamert hår og store, følsomme fole-øyne. Hun har et tårepotensiale uten like. Når Amanda blir rørt, er det plass til halvlitersflasker.

Det er bra, for i denne filmen kommer kjærligheten tilbake til sin opprinnelighet i et landskap som den nevnte lekende Gud oppfant for at folk skulle bli så formidabelt forelska at de en stakket stund glemte å være misfornøyde med Stoltenberg.

Det starter med at Seyfried reiser til Verona sammen med sin langtidsforlovede Gael García Bernal. Hvis du i utgangspunktet lurte på hva den pinglete skuespilleren har her å gjøre, så tenk den tanken at han kanskje skal byttes ut. Bernal spiller restaurantmann på jakt etter oster og vin, og han er druelig opptatt på hele romanse-reisen samtidig som han overdriver oppjagetheten sin som om han har termitter i trebeinet. Tynn som farris, overspent som espresso. Snakker som en nevrologisk lidelse.

Men vår melankolske Amanda bryr seg enda mindre om forlovedens fravær enn om tomaten hennes skulle ha blitt overkjørt. Hun finner veggen med brevene til Shakespeares Julie, og deretter besøker hun damene som svarer ulykkelige kvinner fra hele verden. Og i Italia går budskap så fort at da den amerikanske jenta har dugnadisert fram et brev til Vanessa Redgrave, kommer den engelske ladyen plutselig reisende sammen med barnebarnet sitt for å finne ungdommens elskede.

Det var et hekkans godt valg. For det gir den klarsynte herr Blåe-Ray en sjanse til å reise i rød Fiat gjennom Toscanas landskaper på jakt etter en mann i 75 års alderen. Det er så vakkert. Kveldslyset over Toscana er som avhengighetsskapende kjærlighetsdop, det er som om skygger og sjatteringer blir samlet i en sjelden skjønnhet som ellers bare finnes inne i mennesker når de ser sine nyfødte. I Toscana er lykken et utendørs-fenomen. Å reise gjennom Toscana må være som å besøke en eufemisert versjon av sin sjel. Jeg har vært i Italia én gang, og det var på filmfestival i Venezia. På pressekonferansen til en italiensk regissør sto det straks opp en mann og sa på et engelsk som kunne vært inspirert av «Forhekset av månen»: –.Hvorfor elsker ikke mennesker på film slik de gjorde før? Da gråt regissøren på scenen. På ordentlig. Han med spørsmålet ble kasta ut. Italienere er ikke som deg. De ville aldri holde med Tottenham. De er Guds hamstere.

I denne verdenen treffer Amanda også Vanessas barnebarn Charlie, som er en uromantisk engelskmann med kornfarger og snille knappenålsøyne. I utgangspunktet er hans besøk i Italia som en avholdsmann på Beerfest. Men han kommer seg. Jeg skal ikke røpe mye, men Franco Nero setter i stand et utendørs-bryllup på toskanisk steingård som er umenneskelig vakkert. Gracia destina!

O hellige moder og hennes mektige murere, Guds dag som landskapskunstner og alle sensuelle fargers lastefulle, syndeskapende opphav. Se og nyt. 2010.

Pelikanrapporten

FEM 21.00

pelikanrapporten

Julia Roberts og Denzel Washington er dystre sammen.

terning 5 liten Det finnes bare to gode historier de siste to tusen åra. Den ene er Kennedy-mordet og den andre er Watergate. Forfatteren John Grisham har oppdaget denne selvfølgeligheten og brukt den i en slags kombilett-versjon der Julia Roberts får hjelp av journalisten Denzel Washington til å oppklare en devaluert versjon av døden i Dallas; frøken Detektiv møter Woodward/Bernstein. På sånne sunne historier kan det ikke bryte ut store sykdommer, og det eneste som egentlig skjemmer «Pelikanrapporten», er en voksende mistanke om at forfatteren har skrevet lengre enn bukseskrittet rekker og skildrer ting han ikke har greie på.

Som vanlig: Det gjør ingen ting. Siden historien ble til i Bush-tida, er det selvsagt ikke en president som blir myrdet, for ingen ville ha sørget over ham, men to miljøvennlige dommere. Mannen i det hvite huset er en tomsete olding som bruker det ovale rommet til å leke med hunden sin. I en sånn deflatert verden er kravene til troverdighet lave.

Med Julia Roberts i hovedrollen synker også behovet for høy fart, for hvis filmen hadde skyndtet seg, ville den vært ferdig fortere, og dama hadde reist hjem til Lyle Lovett. Vi som går rundt og tror på fullt alvor at Gud bare øvet seg da han skapte kvinnen for til slutt å lykkes med Julia Roberts (man trenger lang tid på noe som i utgangspunktet bare er et ribbein), nyter hvert sekund hun er i bildet. Den sarte, pusevare anti-Madonna’en trekker beina opp under svær genser i stolen og ser ut som noe vidunderlig uforløst til å holde litt i handa på hyttetur. Noen ganger likner hun Audrey Hepburn i «Prinsesse på vift». Noen ganger har hun fletter og ser ut som ei hverdagsjente med fett menstruasjonshår. Så lar hun det røde håret flomme som Vøringsfossen i motlys, og dermed spretter blomstene på Freuds grav sjøl om det er høst, og jeg røper ikke hvorfor.

«Pelikanrapporten» er Julias film, men Gamle Sement-tryne Denzel Washington er ikke så galen han heller. Sam Shepard spiller voksen elsker, og han er nesten den eneste som ville tåle det, ettersom han har Jessica Lange å reise hjem til etterpå. Dette er en thriller for estetikerne, og de kommer til å kose seg. 1993.

The awakening

FEM 21.00

awakening, the

Rebecca Hall oppdager ting.

terning 4 liten «The awakening» var egentlig en grøsser fra 1980 der Charlton Heston åpnet grav i Midtøsten. Men i 2011 kom denne versjonen, der Rebecca Hall tvertimot reiser rundt for å forklare at spøkelser er bare vas. Hun kommer til en skole og blir skikkelig forskrekka da de døde faktisk går igjen. Britisk.

Face/off

Max 21.35

faceoff

Hvem slåss egentlig med hvem? John Travolta og Nicolas Cage?

terning 5 liten Mirakler skjer. «Face/Off» har kanskje den beste historien i en rein actionfilm noensinne, og den er skrevet av de to som laget manus til «Darkman III» (jeg gidder ikke en gang nevne navnene). Sosialdemokratiet er nå blitt så verdensomspennende at alle kan få ting til. Gro forårsaket det.

Nicolas Cage spiller superskurk med en dreven, sjølsikker særhet som han antakelig får så sterkt endorfin-overskudd av at polene smelter når han dusjer etterpå. John Travolta er verdens kjedeligste politimann. Han furter over fortida og ligger ikke med kona, den verdig ventende hesjestauren Joan Allen. For å få greie på bombe, tar Travolta den halvdøde Cages ansikt og hans personlighet. Cage våkner ansiktsløs i grønnsaksbua og stjeler Travoltas tryne. Det er Tiggerprins-syndromet om igjen, med kjusen watts forsterker og Volum 11.

Hong-kongen John Woo er kjent for voldsballetter så fantastiske at fine fruer fniser på midterste rad. Her utvikler han mer av seg. I «Face/Off» finnes ekte fortvilelse, sorg og lojalitet. Woo er plutselig blitt en fingernem følelses-ekvilibrist, han behersker også sansenes akrobatikk og får til en film som gjør vondt når du ler.

Dessuten. Som i «Donnie Brasco»: Personligheten er en syltynn ting. Derfor klamrer folk seg så desperat til den. «Face/Off» er en lek med ansikter og oppførsler, og hvis du fordyper deg lenge nok i den, vil du antakelig oppdage påskebudkapet et sted på bunnen.

For de særskilt innvidde: Da Nicolas Cage er blitt jet-satt bevisstløs mot viftenettingen, sier Travolta: «Det later til at Elvis har forlatt bygningen». 1997.

Seven

Max 00.25

seven

Brad Pitt møter virkeligheten.

terning 5 liten Hvis den eksistensielle turisten, religiøse Indiana Jones-forgjengeren og eventyrlig oppsøkende journalisten Dante Alighieri hadde levd i våre dager (fylte 731 år seint i mai), ville han antakelig ha skrevet mørke grøssermanus (grøssermani?) for Hollywood, og medlemmer av Bokklubben Nye Bøker ville ha skiftet fortau hvis de traff ham utenfor det intellektuelle Polet i Musègata.

De som har lest for mye Dagbladet går glipp av at «Seven» er årets varmeste film fordi den skildrer hvordan selv de desillusjonerte og kyniske tviholder på menneskeligheten, forsøker å gjøre det rette, kjemper for sin verdighet og for en mening med livet inntil de har brukt opp all motstandskraft og blir ondskapens ofre ved selv å utøve det onde.

Brad Pitt spiller en politimann som frivillig søker seg ned i helvete. Der jobber allerede den erfarne etterforskeren Morgan Freeman og ønsker seg vekk. Gwyneth Paltrow spiller Pitts hustru og er kanskje filmens viktigste person, for hun dyrker intuitivt håp og ålreite ting mens tunge tog får veggene i den sjabre lille leiligheten til å skjelve. Politimennene jager seriemorderen Kevin Spacey, en mann som myrder av religiøs renhet og representerer det vi vestlige humanister frykter mest; den hellig overbeviste morderen. Det skal få gale menn til for at et helt system blir ødelagt, for når store mennesker blir stilt overfor stor nok litenhet, blir også de små.

Som en vignett for filmen siteres Hemingway: «Verden er et fint sted og verd å kjempe for». Jeg er enig i det siste, sier Freeman.

«Seven» beskriver ubeskrivelige mord og et perverst sinn. Den er en vakker film fordi om den ikke er sommerlig oppmuntrende. Hvis du skulle komme i reise-shortsen din på busstur til Europa en gang, så ta ti minutter til å undre deg midlertidig over hvorfor det tyter groteske djevlehoder ut av de gamle kirkemurene. 1995.

Twins

TV6 20.30

twins

Arnie og Danny. Samme gener.

terning 5 liten Stilig liten og aldeles urimelig komedie om at Arnold Schwarzenegger og Danny De Vito oppdager at de har vært tvillinger i 35 år. Vasete handling, men karismatiske folk. 1988. 1 time, 52 minutter.

Intolerable cruelty

TV6 22.40

intolerable cruelty

George Clooney og Catherine Zeta-Jones. Utrolig kjedelige sammen.

terning 4 liten Coen-brødrene har alltid ikke ment noe med filmene sine. De spesialiserer seg på det. Coen-brødrene er stil-munker. Antakelig er det verre i Coen-brødrenes fellesbevissthet enn under et kråketing i Mosvannsparken, for hvis en av dem sier «advokatfilm», myldrer det fram allslags merkelig filmhistorie som alle andre har glemt.

Sånn blir for eksempel «Intolerable cruelty» til. Filmen består bare av forseggjorte låntheter. Tarantino kan stjele hele verdensdeler i sin ekstatiske jakt på den perfekte etterlikningen. Men Coen-brødrene gjør det på den allvitende måten til for eksempel en Borges-figur, som kan så mye og har sett så mye at alt nytt blir en forskrudd gjenfortelling av noe gammelt.

«Intolerable cruelty» forteller om den stellarisk vellykka skilsmisseadvokaten som forelsker seg. Alle filmer om tiltrukne kynikere som lurer hverandre for både ære og kontanter, skal ende som en hyllest til kjærligheten. Så langt går ikke Coen-brødrene. Vi skjønner alle at George Clooney og Catherine Zeta-Jones skal få hverandre i slutten, men det er en slags meta-emosjonell begivenhet og ikke mer rørende enn når Sven O. Høiby synger med Sputnik. Igjen har brødrene tatt humoren ut av komedien med pinsett og erstattet den med pertentlig gjenkjennelighet. Igjen har de tatt varmen ut av kjærligheten og erstattet den med hån. 2003.

Fredag 21.4.– Grei nok fredag etter å ha sett det egentlige Helvete

 

Red eye

FEM 21.30

terning 5 liten Definisjonen på sykdom er grei og forståelig: Det er en uventa og lite velkommen tilstand som rammer andre mennesker og gjør dem sosialt uberegnelige og svært sutrete. Menn skal visstnok bli spesielt ille, en observasjon som bringes fra kvinne til kvinne på samme måte som løgnen om at menn snorker og menn ikke kan multitaske – en selvmotsigelse ettersom kvinner sjøl har sagt at menn både kan bråke og sove samtidig. Dette skriver jeg fordi jeg ble forkjøla tidligere i uka, og forkjølelsen førte til motstridelser som publisitetstrang og svekka arbeidsinnsats. Forkjølelsen gjorde også at jeg så Helvete: I to dager bare satt jeg der for at kroppen skulle hvile, og den andre dagen begynte jeg å like det. Lediggang er som dop. Du kan bli avhengig. Plutselig føles vitsen med livet som stillstand. Nå skriver jeg igjen. Ikke fordi jeg tjener penger på det, for det gjør jeg jo ikke, men fordi ordet behagelig er det egentlige Helvete. Og deretter oppvasken.

Men til filmen.

red eye

Cillian Murphy og Rachel McAdams på flydoen i ungdommen.

Nettopp. En Wes Craven-thriller på en fredag. Bedre blir det ikke. Rachel McAdams har et slags forfina konfeksjonsfjes som gjør henne tilforlatelig på en annen måte enn for eksempel Dolly Parton og mor til Bambi. Cillian Murphys ansikt er som en oppfinnelse. Den 30 år gamle iren ser ut som en seksuell misbruker av mindreårig kjøkkenutstyr. Da han plutselig sitter ved siden av McAdams på flyet, forventer vi egentlig at han skal slikke Kleenex-en hennes, men i stedet truer han jentas far med utslettelse dersom hun ikke flytter en politiker til et hotellrom som kan bombes.

Filmen er både tett og frisk. Først fanges hovedpersonene i klaustrofobisk kabintortur – etter hver skeiner historien ut med løping og slåssing og allslags. Veteranen Wes Craven regisserte – men filmen er skrevet av en debutant, som satte en slags Hollywood-rekord. Carl Ellsworth er en av de få som har fått skrive manus til en stor underholdningsfilm helt alene. Ingen tok fra ham oppgaven underveis. Produsentene tok paranoia-pillene sine den uka. 2005 er så lenge siden at til og med ungene til de folka her har rukket å komme på pleiehjem.

The breakfast club

NRK2 21.45

breakfast club, the

Anthony Michael Hall, Judd Nelson og Molly Ringwald på skolen.

terning 5 liten Ungdomsfilm-legende som introduserte sentrale folk i bratpack-gjengen fra slutten av 80-tallet. Fem elever sitter igjen og begynner å snakke om seg og sitt. Emilio Estevez, Anthony Michael Hall, Judd Nelson, Molly Ringwald, Ally Sheedy. 1985. 1 time, 37 minutter.

Max Manus

Norsk TV2 00.50

max manus

Aksel Hennie er lei seg for hele faders krigen for søren.

terning 2 liten Jeg kommer fra en etterkrigsheim der far ble smuglet til Sverige under krigen og kom tilbake i uniform og tilbrakte mange år med helst ikke å ville snakke om. Det gjorde nok at annen verdenskrig føltes som en alvorlig ting.

Åpningsmøtet med de aktiviseringskåte guttungene i «Max Manus» var et sjokk for meg, for plutselig virket det som om motstandsbevegelsen i Norge hadde fått sin «Olsenbanden Junior»-film. Aksel Hennie og kameratene hans signaliserer innledningsvis en oppkvikket reality show-tilnærming til okkupasjonen av Norge.

OK. De var unge. Men umodenhet er ikke den eneste måten å skildre ungdom på. Og om det var sånn at motstanden i Norge ble til for å tilfredsstille livlig eventyrlyst, så burde den teorien vært poengtert i manus: De trodde egentlig at krigen var en epleslang.

Hei hei, takk for sist. Hei hei, Max Manus. Samtalene virker guttebok-aktige, og fortellerstemmen er plagsomt yndig.

Det fornemmes som Stompa og Bodø i verdenskrigen, og hvalpifiseringa legger det barneromsfriske stemningsteppet som resten av filmen skal vandre på. Derfor virker det skøyeraktig da Hennie må kaste seg gjennom vindu og havner bevoktet på sykehus etter. Det virker ikke troverdig da sjukepleiersken sier «Slå meg, ellers trur dei at eg var med på det», for hvor skulle den rømte fangen ellers ha fått ei gips-tang? Postordre? Dette er klisjeer som virker vittige i Steven Seagal-filmer, men som forgifter et dokudrama. Mangelen på stø forteller-originalitet forsterker åpnings-inntrykket av at filmskaperne ikke aner hva de holder på med, eller hvilken film de tar sikte på å lage.

Valget av Aksel Hennie er dessuten problematisk. Han er sikkert en stilig skuespiller i en romantisk komedie, men i rollen som sabotør med dødsforakt blir det noe DiCaprio-aktig veikt ved ham.

Tenk deg at Arne Skouen i 1957 valgte Henki Kolstad til å spille Jan Baalsrud i «Ni liv» i stedet for Jack Fjeldstad. Det ville ikke vært samme filmen. Det finnes noen skuespillere som er laga for å spille Baalsrud-er, og noen skuespillere som er laget for å spille Petter Gran i «Vi gifter oss». De to skal aldri blandes.

Skuespillervalget bidrar også til at jeg opplever guttenes eksiltilværelse i uniform som en «Operasjon Løvsprett»-begivenhet, der Hennie minner meg om en litt kortvokst Per Asplin.

Jeg tror heller ikke jeg skal nevne Synnøve Solbakken-parodien med de lyse flettene og strikkekofta som blir oppvarta av operette-pen og trekvart-sympatisk stas-tysker. Hun er en sånn filmskikkelse som vekker støyende jubel på gutte-vorspiel, og hun bidrar generøst til at midtdelen av «Max Manus» har «Allå Allå»-tilbøyeligheter.

Jeg nevner heller ikke scenen der sabotørene møter en tysker som later som om han vil røpe Gestapo-hemmeligheter til to norske guttunger. Den går de oppvakte motstandsfolka på, selv om det lille kafélokalet også rommer to SS-arketyper i skinnende svarte lærfrakker. De ser ut som Mel Brooks-parodier og skuler med så onde blikk at de antakelig kunne vært brukt i prevensjonsmidler. Den ene spilles av manusforfatteren. Cameoen er en hehe-ting. Wir sind Das Gestapo, und wir möchten gern für Ihr singen.

Da filmen nærmer seg klimaks, har den ennå ikke bygd opp noe som likner målbare eller målførende personligheter. Dette er en høflig film, og alle de spørsmålene som man kunne tenke seg å stille etter seksti år, blir like ukommenterte som lukta av ny fis i en kongebursdag. Lenge har jeg følelsen av at hovedhensikten har vært å ikke fornærme døde eller levende.

Til slutt sprenger de «Donau», som ifølge dialogen skjer for at ikke tyske soldater skal kunne reise til Østfronten. Det er ei pinglete greie. Jeg vil tro at det finnes sprekere eksplosjonsscener i filmene til medieelever i videregående. Alvoret før denne sprengningen er bedre enn resten av filmen. Men klimaks er som stjerneskudd i en nyttårsfeiring.

Jeg liker scenene mellom Hennie og dama som spiller Tikken. De bringer lidenskap og spenning til den museumstørre guttefilmen. Til og med en underformulert kjærlighetshistorie blir mer intens enn skildringen av bomber og død i den andre verdenskrigen. 2008.

Hancock

TV3 21.00

hancock

Will Smth har plutselig kommet ned igjen.

terning 4 liten Den amerikanske filmkritikeren Roger Ebert har skrevet at han lenge har ventet på filmen der en superhelt tok inn over seg hvilken innvirkning han har på samfunnet. Det er forferdelig og like spennende som å be Norsk Gartnerunion uttale seg om cupfinalen sett fra en grasdyrkers synspunkt.

«Hancock» er ganske riktig blitt en identitetsvaklende film som ikke kan bestemme seg for om den liker ødeleggelser av faste installasjoner eller om den sitter som en balladesanger i egen sengekant og synger om kjærlighetens umulighet.

De flinke av dere vil huske at «The last boyscout» startet med at Bruce Willis våknet i bakrus, fikk se en tørr gnagerpels og bemerket: «Jeg kan ha kn. let i hjel et ekorn i går.» Filmen fullførte seg i problemvegrer-stilen og var entydig rånete.

Will Smith starter bra. Han blir vekket bakfull på fortauet av noe som likner en same-dverg og reagerer ved straks å fly til himmels i en fart som ville gjort Supermann svimmel og reisesyk. Smith er superhelten Hancock, en mann som drikker så mye at landingene hans pløyer asfalt. Når Hancock har damebesøk, går ejakulasjonen gjennom campingvogn-taket, så nok en gang er det viktig at kvinnen hopper av. Han er en svært lovende uteligger-supermann uten gode sider.

Men ikke gled deg for tidlig. Etter hvert dukker den idealistiske reklamemannen Jason Bateman opp med sin pynt for peace, og han bestemmer seg også for å reformere den eksistensielt utfordra superhelten. Det fører til døsige zzzzz- og rrrrrr-lyder. Det fører også til at filmen blir identitetsforvirra og aldri finner tilbake til seg. Når Smith og den overraskende superkvinnen Charlize Theron sneier skyskraperhjørner, drysser betongen som maipollen i de næringsrike LA-kløftene. Men du vet ikke om du skal syns det er moro. Kanskje er moroa tragisk? Historien er faktisk tynnere enn en spurvefangers kyllingsuppe, og på tross av noen ganske feite scener irriterer den vettet av oss sanne superhelt-tilhengere. 2008.

Premium rush

TV3 23.55

terning 4 liten Joseph Gordon-Levitt spille et sykkelbud i New York, og en dag plukker han opp en konvolutt som gjør at han blir forfulgt av en uærlig politimann. Mer var det ikke. David Koepp regisserte i 2012.

Hard target

Viasat4 22.30

hard target

Nettopp. Jean-Claude Van Damme med hår slik det skal se ut.

terning 4 liten Jean-Claude Van Damme spiller en arbeidsløs sjømann som skal jobbe for den fine dama Yancy Butler fordi faren hennes ble uteligger og forsvant. Sammen med gamle Wilford Brimley tar de seg av en gjeng proffe mordere i Louisiana-sumpene, og det kan morderne ha godt av. Dette er den første amerikanske filmen til den legendariske (allerede) kinesiske action-regissøren John Woo, og den er laget som en imponerende voldsballett. 1993. 1 time, 35 minutter.

2 guns

Viasat4 00.45

2 guns

Denzel Washington og Mark Wahlberg – en nytelse.

terning 5 liten Når en action-komedie starter med at Denzel Washington bærer lakonisk stråhatt i samme oktan-sleden som Mark Wahlberg og han har den gamle sniper-capsen, da vet du at dette antakelig blir en film med uansvarlige oppgjør og uhøflige samtaler.

Vi som ikke nødvendigvis får hår under armene av filmer der middelaldrende kvinner kjenner etter om de savner krigen, vi liker sånt som dette, for det er seksti meter høst mellom huset og garasjen, og alt som kan minne om at sevje stiger, ønskes velkommen. Hvis du står opp om morgenen og føler at blodtrykket krymper til og med når du ser økonomi-nyhetene på TV2, da tenker du ikke «nå skulle jeg hatt en skje tran og en Bergman-film», du tenker rock’n’roll og marsipanbrød til espresso-kakaoen.

«2 guns» er en sånn film. Den er så full av sukker og koffeiner at den er dømt til å lide samme skjebne som kaffe-drikkere: Etter voldsom mental opptur faller de sammen som en bipolar regnværsdag, men heldigvis kommer ettermiddagen med wienerbrød og cappucino. Jeg vil ikke si at «2 guns» er kjedelig i midten. Den er bare naturlig. Det vil alltid finnes en typisk arbeids-etappe mellom forspillet og orgasmen. «2 guns» er en sånn film.

Her i Norge elsker vi islendinger, for vi innbiller oss at det fåtallige vulkanfolket bærer et hemmelig Norge-gen bevart dypt mellom svartadaudir og utvanna gammalnorsk. Vi syns de er bedre enn oss i fotball. De er bedre enn oss i film. Baltasar Kormákur imponerte noen med den deprimerende NAV-filmen «101 Reykjavik», der den arbeidsledige pornoslaven lå med sin mors elskerinne. Han imponerte også meg & oss andre med den amerikanske actionfilmen «Contraband». Mark Wahlberg spilte også i den, og i actionkomedien «2 guns» viser Baltasar at han ikke bare er en lavasvart sosial-kikker, men også kan regissere elegant komedie-underholdning. Historien er hentet fra en tegneserie-roman, og den er fiks nok. Kjappheten, rytmen og den smilende likegyldigheten er Kormakurs.

«Aldri ran en bank ved den mest populære smultring-sjappa.»

Det er filmens eneste budskap. Washington og Wahlberg planlegger å ta den lille nipsbanken rett overfor dineren, men vi skjønner ikke hvorfor. Det er fordi de ikke er det vi tror de er. Noen av dere vil ikke vite hvem de egentlig er heller, så jeg skal ikke røpe det – men de andre gjør det, så ikke les dem.

Fordi Washington og Wahlberg til sin egen og mange andres overraskelse bærer 43 millioner dollar ut av banken, oppstår det som i dårlig administrerte sykehus heter uforutsette komplikasjoner. Én viktig komplikasjon er den meksikanske dop-fyrsten Edward James Olmos, som har en hær av olme undersåtter og mange onde okser. James Marsden er også en uforutsett hindring. Han er fin i uniformen, mamma-kort på håret og bakepulverskurt i tantes yndlingsfjes, men gutten er uforutsigbar. Den viktigste forskrekkelsen står Bill Paxton for. Han ser ut som en sodomittisk Gestapo-offiser fra «’Allo ‘Allo», kommer ut av ingenting og et regjerings-helikopter og vil ha de svarte pengene tilbake.

Jeg har fremdeles ikke røpt hvem Markberg og Denzelton egentlig er når de ikke flørter rundt undercover, og jeg kommer ikke til å gjøre det. Men de har sine hemmeligheter.

De to hovedpersonene står fint til hverandre. De krangler uten å påføre deg fornemmelsen av mislykka familie-selskap, og Wahlberg fornærmer folk med en detaljert innlevelse som det egentlig burde være en egen Oscar eller MTV Award for. De utfører et ran som er stilig med sløyfe og to billetter til operaen sammen med dyr champagne og peanøtter. Mange scener er faktisk så elegante at du fniser.

Du kan ta tran i stedet, hvis du absolutt vil. 2013.

Pompeii

TV Zebra 21.00

pompeii

Mye skrik. Mye tull.

terning 2 liten Jeg er han som ville ha blitt rørt av en film der Adolf Hitler grein fordi han blei svikta av sin ungdomskjærlighet Hildegard Wagner til fordel for kommunisten Liam Neeson i flosshatt. Jeg blir rørt av alt. Men «Pompeii» passerte meg med så bukse- og blikktørr avstand at romerne kunne ha massakrert kattunger og barnehagebarn uten at jeg hadde tenkt annet enn at dette var da litt leit.

Filmen mangler en grunnleggende autentisitet. Dumheten smitter over på alt. Det blir som å se «Life of Brian 2: The death of Biggus Dickus», men uten humor. «Game of Thrones»-stjerna Kit Harington er en gneldrete og uelegant liten krølltopp med mindre karisma enn utgått Biola. Han og filmen utsondrer et felles-fravær av tilstedeværelse, og både katastrofe-romantikk og underklasse-erotikk dør langsomt i en sær, uforståelig og energifattig påståelighet. Å føy og fader. Dette var kjedelig.

Underveis plaga jeg meg med minner fra Kampen skole, der de sa at Pompeii ble ramma av et hermetiserende støvlag midt på natta, og mange ble gravd fram som lik fra senger der folka lå og sov da katastrofen rammet. Det gjør de virkelig ikke her. Fra de første utbruddenes murring til de elskende omsider kysser i ildstormen går det så mye dagtid at man kunne ha evakuert hele New York på sykler.

Ildkuler faller som Midtøsten-prosjektiler over byen i det uendelige, det kommer en diger tsunami og hiver alle skipa på land, jorda revner her og der – og det eneste som mangler er Godzilla og amerikanske jagerfly på vei til Syria. I følge regi-snekker Andersons Pompeii-versjon var det antakelig nord-koreanerne som sprengte en underjordisk atombombe ved Pompeii, for det skjer dramatisk mye mer ild enn støv. Egentlig hadde jeg ikke trodd jeg skulle etterlyse mer støv noen gang.

Filmen starter med keltisk opprør i Nordbritannia. Ei lita jente ser at familien blir massakrert av romerne. Hun tas med som slave, og 17 år etter er hun mirakuløst nok blitt en sint og rå kamp-mann, en X-mann, en sixpack-engel og garantert også fyllekjører. Dette er Milo. Etter hvert Milo fra Vesuv. Slaven kommer til Pompeii i all sin prakt, og han hestehvisker og jentehvisker med så øm innlevelse at han fanger fancyen til Emily Browning (Cassia), som er dattera til næringslivsgubben Severus som skal bygge ny Oilers-arena og folkebad i den litt herja byen.

Harington har myke øyne, men når de digre panserjævlene skal ta ham, ser han egentlig ut som en femteklassing i et russetreff. Det er noe feil ved mannen. Han er sur. Han har teit hår. Han kunne vært tredjemann i Modern Talking. Og slagsmålene virker fiksa.

Naturen er ikke skurken i denne Pompeii-filmen. Kiefer Sutherland iført brynjefront som likner marsipanlokk, er keiserens utsendte og vil bestemme over Pompeii og gifte seg med kjøpmannens datter (som altså er forelska i hviskeren allerede). Kiefer snøfler med stemmen og snakker gammeldags nazispråk, men det er ikke mulig å bli skikkelig sint på mannen for han er et labert manuspåfunn uten farlighet.

Det blir verre. Mens fjellet dundrer og skjelver og egentlig signaliserer sterkere enn flyalarm-konsert at nå kommer katastrofen, blir det møljeslagsmål mellom romerske soldater på den ene sida og Milo med Balotelli-vennen Atticus på den andre. Romerne får så mye odds-ødeleggende juling at Suarez ville gått gråtende av banen, og så detter liksom himmelen ned med alle sine historisk tvilsomme CGI-er.

Her burde jeg ha sagt at jeg ikke skal røpe mer. Men det er ingenting å røpe. Dette er den dårligst filma katastrofen jeg har sett, og så flykter de to hovedpersonene i en avsjela erotikk som ikke ville ha ført til sex om du klistra dem oppå hverandre med gaffa-teip og holdt nede mannen med foten.

Måpende stirret jeg på den fæle slutten. Den går rett og slett ikke an. 2014.

Valentine’s Day

TV2 Livsstil 21.00

VALENTINES DAY

Uutholdelig: Ashton Kutcher forlover seg med Jessica Alba.

terning 4 liten «Valentine’s day» handler bare om menn og kvinner som elsker hverandre entusiastisk og drøfter det gjennom smil gjennom tårer med så opplagte ansiktsuttrykk at de kunne vært Vitaepro-skijenter i oppoverbakker. Og de er svært gjenkjennelige skuespillere. Garry Marshall, som du bare husker for «Pretty woman», kan ha invitert alle i nittitalls-filofaxen sin til 75-årsdagen den 13. november i fjor, og da de kom, fikk alle en lykkekake med replikker som de leste opp i salat- og champagnedrevet sosial uskyld.

«Valentine’s day» er en idiotisk, men trivelig film, en film som bare konkurrerer med fritidsliv på frigir og følgelig ikke trenger oppføre seg sånn at Einstein blir imponert.

Ashton Kutcher eier blomsterbutikk og har rosa T-skjorte og rosa caps, et utstyr som får den allerede mjukdyr-aktige liksom-mannen til å likne en Disney-figur av den bevaringsverdige sorten som dattera di insisterer på å ta med på flyet. Patrick Dempsey spiller stadig vekk lege og sjonglerer med testiklene sine i Jennifer Garners seng mens hun sitter i pedo-prikkete nattkjole og ser ut som om hun vant mascarablogge-konkurransen i nettmagasinet Kjip Kjip. Topher Grace starter i Anne Hathaways seng med et strittehår som menn pleier få hvis de stikker swisskniven i stikk-kontakten og blir Hulk eller frisør. Garner har skolepikeskjørt. Garry Marshalls kvinnebilde er skummelt, men søtt.

Her er flere overraskende gjensyn. Shirley MacLaines ansiktshud er glatt på en utspilt måte, som hvis du trekker en smurfemaske utpå et gresskar. Julia Roberts hviler nesten hele filmen i et flysete, ettersom hun har jobba for Marshall før. Hun fikk 12.000 dollar for hvert ord hun sier. Taylor Lautner fra Twilight-bøgda spiller uanselig gymnasunge, Jessica Biel er visst agent og ekte brunette, Jamie Foxx spiller TV-intervjuer, og hva Kathy Bates egentlig tok seg til i filmen, har jeg faktisk glemt. Jessica Alba sier forresten ja til ekteskap i ikke-rettskraftig halvsøvne, men vil hun egentlig være gift med en mann som likner rosévin og oppfører seg som boble?

Regissør Marshalls står for en slags fundamentalistisk blidhet. Under hans vernende puddinghånd ser de svarteste sjalusi-scener ut som vellykka rips-desserter. Alt som vanligvis gjør oss sinnssyke er forvandla til flyktig Tingeling-støv, og det blir faktisk sånn at du småsvever deg gjennom den ukonsentrerte historien mens du lurer på om det er lov å like filmer som ikke tar avstand fra én eneste ting. 2010.

I skuddlinjen

Max 21.30

living daylights, the

Det var det året. Den engelske ulven Dalton og Maryam D’Abo.

terning 4 liten (I ettertid: Dette er en av de James Bond-filmene som ble glemt. Den kan ha kvaliteter som vi ikke så den gang)

I fjor sommer (1987) begynte en ny tidsalder for folk med et sentimentalt forhold til underholdningsfilm. Da dukket det opp en silkesvart ny engelskmann og sa: My name is Bond. James Bond. Det var den siviliserte skuespilleren Timothy Dalton som overtok stafettpinnen med startnummer 007, etter at sminken til Roger Moore slo alvorlige sprekker.

Dermed har filmene om James Bond gått inn i en ny-enkel fase, som foreløpig ser ut til å bli den mest edruelige noensinne. Timothy Dalton er en snill og hyggelig James Bond, som har respekt for sine medmennesker. Han blir ikke irritert og han blir ikke farlig, men han er ustanselig sympatisk og en grei gutt. I et befriende øyeblikk ser han sinna ut, og i noen velgjørende scener er han værbitt og tøff med sjeikeklær og det hele, men ellers virker han mer som om han egentlig var på vei inn i en James Ivory-film for å mate fasanene, men så skjedde det noe rart på veien.

Dette er selvfølgelig blodig urettferdig, for store publikumsgrupper har tatt i mot åttiåras Bond med åpne armer, og de syns til og med at filmen om ham er spennende. Det er derfor ingenting i veien for at man kan ha en hyggelig kveld med Timothy Dalton og hans romantiske bestrebelser på å bekjempe noe så oppfinnsomt og eksotisk som en våpenhandel i Tanger. Jeg ønsker også til lykke med hans dame Maryam D’Abo, som ville kommet inn på sykepleierskolen på utseendet fordi hun ser ut som den typen jente som kan holde en mann i handa uten at pulsen øker.

Hva man ellers kan merke seg er at han deler skurk med Basinger/Gere i «Uten nåde». Jeroen Krabbe heter mannen som er forvandlet fra cajuner til russer, mens han egentlig er nederlender. Filmen er 2 timer og 12 minutter, og av dem går 45 minutter (nei, det bare virker sånn) med til at Bond og dama hans svermer på tivoli. 1987.

The signal

TCM 21.00

signal, the

Plutselig ble naboene rare. Jeg mener: Rarere.

terning 5 liten Nå skal du og jeg gjøre en avtale: Du lar meg over-forklare denne filmen, og til gjengjeld skal jeg skryte av den stygge hunden din.

«The signal» er en subtil og banal grøsser, og den beskriver så mange tungsindige ting at filmen egentlig burde bli kommentert av en utenrikspolitisk interessert sexolog med Se og Hør-abonnement. Handlingen er bisarr og uoversiktlig: Plutselig en dag blir TV-signalene så utfrika psykedeliske at menneskene blir grepet av illusjonen om rettferdig og nødvendig vold og går løs på hverandre. Men det er bare starten. Etter hvert forsvarer de ikke-infiserte seg, men dermed oppheves forskjellen på de gale morderne og de som bare tar igjen. Og ikke bare det. Identitets-hallusinasjoner gjør at ingen egentlig vet hvem de er lenger. De bare tror eller ønsker at de var noen, og ei blodig dame kysser en dryppende nabo fordi hun ønske-tror at han er den døde ektemannen.

Den primitive filmstilen fører faktisk ikke til at man kjeder seg. I stedet oppstår en slags refleksjons-diaré.

Mest nærliggende er de politiske påstandene. Etter 11. september har TV fylt folk i Vesten med strålingssterk paranoia, og den har i sin tur ført til et innenrikspolitisk og utenrikspolitisk voldskaos, for ingen stoler på noen. Ikke tro på signalene fra TV, skriker en person i «The signal».

Så har du den privatpsykologiske greia med sjalusiens vesen. Filmen starter med at gifte Mya senger en kjær fyr med Folken-skjegg, og derfor blir ektemannen hennes demonisert. En lang stund kan det virke som om hele filmen foregår i hans syke sinne, som en beskrivelse av den antatt rettferdige harmes galskap. «Jeg vil ha kona mi og hjemmet mitt, og jeg vil at folk skal slutte å irritere meg». Sjalusi er virkelighets-opphevende.

Vi har nå kommet til det psyko-sosiologiske. Ett eller annet signal er i ferd med å forandre oss. Samtidig som samfunnet offisielt er blitt mer menneskelig, øker uforklarlig, hyppig idiot-vold. Fra barndommen min kan jeg ikke huske ett tilfelle av at foreldre myrdet sine barn. Nå skjer det ofte. Hustrudrap er alminnelig. Det finnes noe mentalhygienisk helt feil der ute, og alt kommer til å bli verre, for det er tross alt høst. 2007.